Drapet på Marie-Louise Bendiktsen (59)

Sjøvegan/Salangen, Troms:

Klokken er rundt 05 om morgenen den 15. Juli 1998. Flammene er så voldsomme at de har tatt over hele huset. Noen ringer både brannvesen og politi. De kommer raskt til stedet, men huset kan ikke reddes. Det er overtent. I huset bor 59 år gamle Marie-Louise Bendiktsen, og ingen får kontakt med henne. Naboer er livredde for at hun ikke klarte å komme seg ut av det brennende huset. Det ingen visste, var at Marie-Louise hadde ligget død i nesten to dager før det begynte å brenne. Noen hadde drept henne.


Bilde fra VG.no

Det er snart 20 år siden Marie-Louise Bendiktsen ble voldtatt og drept i sitt eget hjem. Marie-Louise beskrives av venner og bekjente som en snill og ordentlig dame, som hadde livet sitt på stell. Hun hadde en begrenset vennskapskrets, og etter at hun ble enke i 1994 holdt hun seg mye for seg selv. Hun traff familie og noen få venner jevnlig, men stiftet ingen nye bekjentskaper med andre, og fant seg heller aldri en ny partner etter at mannen hennes døde. Marie-Louise var et ordensmenneske, som hadde faste rutiner. Hun jobbet som sentralborddame på kommunehuset, og var godt likt av kollegene, så vel som besøkende. Så hvorfor ble denne milde, snille kvinnen offer for en grusom forbrytelse?

Brannmenn fant det liket av Marie-Louise i restene av det som en gang var hjemmet hennes. De gikk utifra at hun døde i brannen, siden den hadde startet midt på natten. Når branner oppstår mens folk sover, er det ikke alltid de som er inne i huset våkner. De kan ha blitt bevisstløse av røyken fra flammende, og ikke kommet seg ut selv om røykvarsleren piper. Brannvesenet og politiet trodde dette kunne være en mulighet, men sendte liket til obduksjon. Det var her hele saken skulle settes på hodet.

Obduksjonen viste nemlig at Marie-Louise allerede var død da brannen startet. Lungene hennes hadde ikke pustet inn røyk. Dette var ikke lenger bare en tragisk brann, men også et mord. Rettsmedisineren tok prøver av liket. Det ble funnet sædrester på henne, og tegn til at hun var seksuelt misbrukt. Prøvene ble sendt til Oslo for analyse, men ble ikke pakket skikkelig, og DNA-et ble kontaminert. Det var ikke lenger nok DNA til å identifisere en gjerningsmann, kun nok til å utelukke noen. Dette skulle gjøre etterforskningen vanskelig.

Verken familie, kolleger, naboer, venner eller bekjente hadde noen anelse om hvem som kunne ha drept kvinnen. Politiet gikk gjennom hva Marie-Louise foretok seg i dagene før hun hadde blitt drept. De visste at hun hadde ferie den uken, og at hun hadde handlet og bestilt frisørtime mandag 13. Juli, to dager før brannen. Det var varmt ute, og politiet tror hun hadde vasket, eller luftet dyner og puter denne kvelden, da dette fortsatt hang ute på verandaen hennes da brannen startet. Det kunne se ut som om hun ble drept mandag kveld. Marie-Louise hadde snakket med nevøen sin på telefon den kvelden, klokken 21.24. Dette er det siste livstegnet. Politiet tror Marie-Louise ble drept i løpet av natten, da posten ikke ble hentet dagen etter. Hun hadde for vane å ta inn posten klokken 11 de dagene hun hadde fri. Ingen kan huske å ha sett henne tirsdagen før brannen.

To vitner, som uavhengig av hverandre kontaktet politiet. De hadde sett en mann som oppførte seg merkelig i nærheten av der Marie-Louise bodde. Kvinnen hadde sett mannen både lørdagen 11. juli og mandagen 13. juli, dagen politiet tror drapet skjedde.
Det mannlige vitnet hadde på sin side reagert kraftig på mannen og hans oppførsel, og bestemt seg for å kjøre etter ham. Begge vitnene beskrev en høy, slank mann med et morskt blikk som fremsto påvirket av noe. Vitnene møtte Kripos og polititegneren (som også har jobbet som tegner i VG) Harald Nygård, som laget to fantomtegninger av mannen.
Det er ingen tvil om at de så samme mann:

 


Bilde fra ranablad.no, tegnet av Harald Nygård.

Men hvem er han? Ingen av vitnene kjente ham igjen, selv om det ikke bor mange der Marie-Louise bodde. Kan han ha vært utenbysfra, kanskje til og med utenlandsk? Det var flere arrangementer i området rundt Salangen da drapet skjedde, og han kan være en besøkende, men likevel med en viss tilknytning til stedet.

Politiet tror drapet skjedde slik: Marie-Louise Bendiktsen satt ute på verandaen, og nøt sommerkvelden. Hun avsluttet telefonsamtalen med nevøen, og en mann står plutselig på verandaen hennes. Hun løper inn i huset, men rekker ikke lukke verandadøren. Mannen løper etter henne inn i huset, og forgriper seg på henne. Hun prøver å ringe etter hjelp, men han trekker ut telefonkontakten. Han dreper henne med kniv, og rømmer fra åstedet. Han kan ha vært påvirket av rusmidler. Dagen etter bestemmer han seg for å dra tilbake til åstedet for å tenne på huset, i et forsøk på å skjule drapet.

Dessverre er ikke drapet oppklart, nesten 20 år senere. Mannen på fantomtegningen er ikke identifisert, men politiet kom i fjor i kontakt med en kvinne som i 1998 var samboer med en mann med lignende beskrivelse som bodde i nærheten av Salangen. Jeg har ikke funnet ut hva denne kvinnen kunne fortelle, men siden politiet ikke har uttalt seg om nye teorier eller bevis i saken, velger jeg å tro at kvinnen ikke ledet dem til noe nytt.

Så, hva tror du kan ha skjedd med Marie-Louise Bendiktsen?

Saken er ikke henlagt (den ble henlagt i 2003, men gjenopptatt i 2008), men den etterforskes ikke aktivt så lenge nye bevis eller vitner ikke fremkommer. Likevel håper jeg at morderen blir tatt, selv så mange år senere. 1900 menn er DNA-testet, og 1345 mennesker er avhørt, dessverre uten hell.

Kilde: Tv2.no, nordlys.no.
VG.no har laget en oversikt over uløste drap i Norge, søk etter “Norges Uløste Drap” for mer om denne saken, men også andre uløste drap. 

Endelig! Nå kommer TrueCrimePodden

Kjære lesere og følgere,

Endelig kan jeg avsløre hva jeg har jobbet så lenge med. Jeg har hatt lyst til å fortelle dere dette i lang tid, men det har vært spennende å holde på en så stor hemmelighet likevel. 

Det er så mange av dere som har spurt meg om jeg kan lage en True Crime-podcast, og jeg har hatt så lyst til å si: Ja, det kan jeg!

Nå kan jeg endelig fortelle dere at podcasten er laget, og den lanseres nå i påsken.
I samarbeid med de dyktige og engasjerte menneskene i Moderne Media har vi laget en podcast vi er veldig stolte av, som vi tror dere vil elske. Episodene tar for seg ekte krim, altså drapssaker og mysterier i hver episode. Noen av sakene går over to episoder, andre over en episode. Vi prøver å få frem sannheten bak drapene, gjerningspersonene og omstendighetene, på tross av hvor grusomme sakene er. De har jo faktisk skjedd på ordentlig. 

Podcasten er ikke for barn siden den skildrer sterke inntrykk, men den er fengslende og veldig spennende. Den passer perfekt som påskekrim, men også på øret når du ønsker en skummel historie.

I selveste “Devil’s Hour”, klokken 03.00 natt til fredag slippes Truecrimepoddens første episode, og ny episode kommer ukentlig. Den slippes på alle plattformer der podcast kan høres, som for eksempel Itunes og Spotify, men også i andre podcast-apper. 

Her kan du høre en teaser: https://l.facebook.com/l.php?u=https%3A%2F%2Fitunes.apple.com%2FWebObjects%2FMZStore.woa%2Fwa%2FviewPodcast%3Fid%3D1363786125%26i%3D1000407450646&h=ATOUFYEAb780rcE39XrJoFWPV0VgXg4D7VfGtUyci_9Err7Gj_ZJaMRWAY8eBX9oggRMQRkKH6weidMuhiHqLHDVJ21LhIZ2-Ma9dvGdWIKG_h28nlAI3fQe6J_kTVQ&s=1

God fornøyelse! 

Oslo, 1974 Del 21

Politihuset på Grønland, Oslo, nåtid

Sverre Juul lå urørlig på den smale benken i cellen. Bildene av ihjelslåtte Elena rullet som en dårlig reklamefilm, om og om igjen over netthinnen hans. Blodet, den lille livløse kroppen, hodet som ikke lenger var et hode. Kanskje det ikke var henne? Det var henne, han kjente henne igjen. Han visste, men ville ikke at det skulle være sånn. Sverre brydde seg ikke lenger om Vibeke eller barna. Det livet var uansett ødelagt nå. Esben hadde klart å ødelegge alt Sverre noen gang hadde jobbet for, alt han hadde noen gang hadde hatt.

Sverre hadde ingen ting igjen nå som Elena var borte. Sverre overveiet muligheten for å fortelle alt til politiet, han hadde jo ikke drept noen. Han kunne lede dem til Esben, og fortelle alt. Kanskje han ville slippe straff, om han vitnet. Han bestemte seg for å se an hva politiet visste, i tilfelle han kunne komme bedre ut av dette. Det var faen ikke han som hadde skapt alt dette, det var psykopaten selv som hadde dratt han inn i denne smeltedigelen av vold, løgn og død. Esben fikk stå for dette selv. Døren til cellen ble låst opp. Det var den blonde politidamen som kom inn. Han husket ikke hva hun het, men kjente igjen lukten av parfymen hennes.
– Sverre, hvordan er det med deg? Hun så ubekymret på han, og prøvde seg på et medlidende smil.

 

Aker Sykehus, Oslo, 1979

En dør ble åpnet, en dør ble lukket. Tunge, strenge skritt kom nærmere. Det ble lysere, så mørkere. En tåre rant nedover kinnet. Noen rettet på dynen, klappet ham på kinnet.
– Kan De høre meg, betjent Hærland? Hærland kunne det, men klarte ikke svare.
Han prøvde å åpne øynene, men ga opp etter noen forsøk. Her skulle han visst bli, fanget i dødens venterom. Enda en tåre rant fra det lukkede øyet. Fortvilet hørte han de strenge skrittene bli svakere, og at en dør ble åpnet og lukket igjen. Livet hans var blitt slik nå, hans univers var fottrinn, skritt. Åpne dører, mumlende stemmer bak lukkede dører, lys, mørke. Tankene mørknet og tok ham tilbake til den kvelden.
– Herr Hærland, kan De høre meg? Han prøvde igjen å lukke opp øynene. Lyse sprekker kom til syne, med tåke og skygger.
– Han åpner øynene, tilkall legen! En oppskjørtet kvinnestemme, og raske skritt. Han kunne ikke se klart, men blunket bort tåken over øynene så godt det lot seg gjøre. En sterk smerte i hodet trådte frem. Han knep øynene sammen igjen, men prøvde å løfte hånden til hodet for å skygge for lyset.
– Ta det med ro, Hærland. De er ikke sterk nok enda.

 

Politihuset i Oslo, nåtid

Elise Palmer trykket på knappen til heisen. Den jævla knappen virket ikke. Hun snudde seg illsint mot vakten i ekspedisjonen, men han trakk på skuldrene og pekte mot et skilt med store svarte bokstaver. «I USTAND».
– Greit, jeg får vel bare gå da! Freste hun tilbake til den fortumlede vakten, mens hun bannet stille på vei opp trappene.
– Oi, er det noen som har stått opp med feil ben i dag? Elise hørte stemmen til Christoffer Blad bak seg. Hun snudde seg og så han kom etter henne opp trappen.
– Christoffer, vær så snill. Jeg har nettopp kommet tilbake fra sykehuset. Jeg gjorde faktisk en innsats i går, i motsetning til deg. Han ble litt blek i det hun sa det, så ned og trakk lett på skuldrene.
– Beklager, Elise. Du og Erik gikk jo faktisk mot huset uten at dere hadde fått klarsignal fra operasjonsleder. Det som skjedde med deg kunne vært unngått. Kanskje vi til og med hadde fått fatt i gjerningsmannen om ikke du skulle leke actionfilm. Christoffers små øyne lynte mot henne. Han så skikkelig forbanna ut. Elise blunket et par ganger, og bet i seg et syrlig motsvar på det han nettopp hadde sagt. Det kokte i henne. Hun kjente hodepinen ble sterkere og lette febrilsk etter en Paracet i vesken mens hun hastet opp resten av trappene.

Inne på kontoret sitt, satt Folke Thorbjørnsen og knotret stresset på tastaturet sitt.
– Der er du, Elise. Hvordan er det med deg?
– Jo, bare bra. Så lenge Blad holder seg unna, går det fint.
– Hva har jeg gjort nå da, Elise. Christoffer Blad stod bak henne. Hun snudde seg og så han dyttet de stygge brillene sine høyere opp på nesen.
– Bare la meg være, jeg jobber mye bedre uten deg. Du kan få informasjonen du trenger fra Folke, så slipper jeg å ha noe med deg å gjøre. Elise kjente at hun ikke orket å se på Christoffer et sekund mer.
– Og du! Fortsatte hun.
– Kan du også la være å stå utenfor leiligheten min på nattestid å spionere på meg? Jeg synes det er litt creepy, skjønner du. Christoffer ble helt rødflammet i ansiktet.
– Hva, jeg..
– Jeg har sett deg flere ganger, bare slutt med det.
Elise snudde seg og gikk fort inn på nærmeste toalett. Låste døren. Hun lente seg mot vasken og pustet dypt igjen og igjen. Det hadde gått så fort alt sammen. Disse grusomme drapene, Stenersen, Sverre og Langbølgensaken. Farens død, og hele forholdet til Frederik. Noen ganger følte hun hele verdens vekt på sine spinke skuldre. Hun kunne jo ikke klare alt hele tiden. Alle menneskene som regnet med henne, alle de hun ikke hadde klart å redde. Alle sakene hun ikke hadde klart å løse. Hun var så lei av å se drepte mennesker, så lei av å se drapsmenn bortforklare det de hadde gjort.
Hun var lei seg for at hun ikke hadde kunnet redde farens liv, etter at han sank ned i den dype depresjonen som resulterte i at han drakk og kjørte seg i hjel.

Hadde han virkelig visst, på slutten, at Endre Pedersen var uskyldig? Elise ville se på saken på nytt, lese avhør og studere bevisene mot gutten. Hun kunne ikke forestille seg at hennes egen far hadde dømt så feil. Det var vel kanskje derfor det gikk som det gikk med faren hennes. Det store, sterke dommeren som var respektert av alle.
Hun forbannet Kristian Stenersen, og tenkte på alle livene han hadde ødelagt. Hun tenkte på Frederik, og på hvor lite de så hverandre. Frederik brydde seg tilsynelatende ikke om akkurat det.

Kanskje var han snill og forståelsesfull, men Elise kjente at hun ikke lenger var like ønsket av ham. Ikke like begjært som i starten. Visst var han pen å se på, men de hadde vel egentlig ikke så mye til felles? Han hadde ikke ringt henne en gang, selv om han visste hun lå på sykehuset. Frederik var riktignok i New York igjen, men han hadde jo telefonen sin med seg over alt. Hun orket ikke å tenke mer på det. Alt var bare en stor farse, og hun greide ikke fokusere. Ikke akkurat nå. Hun kjente pulsen gikk raskere, og hun fikk ikke puste. Elise la seg bakover på gulvet og så opp i taket, forsøkte å få tilbake kontrollen på pusten. Hun pleide å telle innpust og utpust når hun fikk disse anfallene. Oddetall var innpust, partall var utpust. Noen ganger måtte hun telle til over hundre før hun fikk kontroll igjen. Hun kom heldigvis bare til 63 nå. Hjertet begynte å slå mer normalt igjen. Elise reiste seg sakte, mens hun støttet seg til vasken. Hun så seg i speilet. Som hun så ut. Håret var bustete, ansiktet blekt og grått, med store mørke poser under øynene. Hun satte på vasken, og lot vannet renne til det ble iskaldt. Det kalde vannet kjentes godt mot det flammende ansiktet, og hun kunne kjenne roen bre seg gjennom kroppen igjen. Etter noen minutter var hun klar igjen, og gikk ut på gangen.

 

Sunnaas Sykehus, juli 1980

Bjørn Hærland så utover havet. Denne dagen var så ulidelig vakker. Det var endelig sommer, etter flere uker med regn og tåke. Nå var alt grønt, og blomstene duftet nydelig. For snart et år siden hadde han aldri trodd han skulle bli lykkelig igjen. Alt hadde vært mørkt. Han hadde mistet alt den natten, både kontrollen over sin egen kropp, selvrespekten, og sin store kjærlighet. Selv om han var lam fra livet og ned, hadde han klart å karre seg tilbake til livet igjen. Det hadde han aldri trodd, i alle fall ikke etter at kjæresten hadde forlatt ham. Han husker tilbake til da han våknet opp fra koma etter flere måneder. Han hadde hørt stemmer til leger, sykepleiere og familie. Han hadde hørt legen kalle ham en «grønnsak» og at han aldri ville kunne gå igjen. Han visste det, og han kunne velge å bli i mørket. Men ikke Hærland, han ville leve!

For hver dag som gikk, hadde lyset blitt sterkere. Til slutt, en dag, hadde han kunnet åpne øynene. Det var ingen i rommet, han var alene i det første øyeblikket i sitt nye liv. Han så ut i luften, og rundt seg når han etter hvert klarte å bevege mer på øynene. Noen visne blomster hadde stått ved siden av han på nattbordet. Et brev lå ved siden av vasen, uåpnet. Han kjente igjen samboerens skrift. Noen dager senere hadde han klart å få en sykepleier til å lese det for ham. Hun hadde motvillig åpnet brevet og leste:

Min elskede Bjørn. Jeg har sittet ved din side i alle disse dager, slik som jeg har vært ved din side i alle disse årene vi har hatt sammen. Nå, når du ligger her kan jeg ikke lenger kjenne de følelsene jeg en gang hadde for deg. Jeg klarer ikke å finne tilbake til dem lengre.
Jeg vet ikke om du våkner igjen, og jeg tror ikke jeg hadde klart å ta vare på deg om du noen gang gjør det. Jeg har en sterk personlighet, jeg trenger å utvikle meg, leve, elske, danse, le. Det har jeg innsett at jeg aldri mer kan få med deg, og det er derfor, med disse ordene, jeg forlater deg.

Du vet, like godt som jeg, at dette aldri ville fungert. Jeg kan ikke være din pleier, jeg må spre mine vinger å fly!
Jeg håper du forstår, og jeg håper du våkner til en bedre verden enn den du sovnet fra. Lykke til!

-Rolf.

Hvert eneste ord i brevet, fremført av en litt blåøyd sunnmørsjente med bollekinn og store øyne, hadde vært som ti kniver i hjertet. Det hadde gjort så vondt. Hærland hadde ikke fått med seg dette, enda han trodde ha hadde oversikt over det meste, der han lå med sin eneste fungerende sans, hørselen. Han hadde senere blitt sint, og sinnet hadde gjort noe med han. Det hadde motivert ham til å fortsette, for dette livet skulle det også utvikles, elskes, danses og faen som han skulle le! Det var han som skulle spre sine vinger, det var han som skulle fly. Ikke Rolf, som så lenge de var sammen, hadde fornektet ham i offentlig sammenheng. Til og med til sin egen familie. Bjørn Hærland hadde heller ingen familie etter han fortalte sine foreldre og søsken om sin legning, men han hadde hatt Rolf, og noen få venner. Nå hadde han seg selv, og sin kamplyst.

Hærland så utover havet igjen. På båtene som seilet forbi. Han tenkte på hva han ville gitt for å være på seilbåt igjen, slik som somrene i Larvik med familien da han var gutt. Dette var den første dagen han virkelig følte seg lykkelig. Han skulle få flytte i egen leilighet, stor var den også, så han lett kunne komme seg rundt med rullestolen som skulle bli hans faste følgesvenn resten av livet. Det var greit, tenkte han. Dette var de kortene han hadde blitt tildelt, og det var disse kortene han skulle spille med i denne runden av livet. Han hadde begynt å drømme igjen. Han ville skrive bøker. Hærland hadde alltid vært god til å skrive, og han kunne nok om politiarbeid til å skrive en god kriminalroman eller to. Siden han ikke kunne jobbe i sin tilstand, ville han gjøre noe for å få innhold og substans i hverdagene. Alt skulle bli fint nå.

Magnus-saken

29. april, 1966

40 år gamle Magnus Ellingsen er på årets første hverdagskjøring på travbanen ved Nesttun utenfor Bergen. Været er dårlig, det regner og blåser kraftig. Likevel har flere enn tusen mennesker kommet seg til Nesttunbanen denne ettermiddagen. Magnus, som elsker hester og trav er overlykkelig. Han samler på bilder av hester og kusker, og jubler høyt når han vinner, selv om det ikke er mer enn 50-60 kroner.
Noen tror kanskje Magnus vant mye penger, og det skal få fatale konsekvenser. 


Magnus Ellingsen (40). Bilde fra www.ba.no 

Magnus Ellingsen bodde hos foreldrene sine utenfor Bergen. Han var en kjent person i samfunnet, på grunn av sin vennlige og vinnene personlighet. Selv om han var tilbakestående, hadde han full jobb på et bilverksted i Nesttun, en jobb han elsket. Han var interessert i biler, hester, busser, og kjente alle. Magnus husket omtrent alle nummerskilt på bilene i Fana, så vel som nummerskiltene på bussene i området. Han husket til og med navnene på alle bussjåførene. 

Alle likte Magnus. Han likte å gå turer om sommeren, og på ski om vinteren. Magnus var alltid glad og snill mot alle, og derfor kom hendelsen som et sjokk på hele lokalbefolkningen. Drapet på Magnus er hjerteskjærende, og dessverre uløst. 

 

Tilbake til kvelden på Nesttunbanen, den 29. april 1966. Magnus hadde brukt noen kroner på å spille på hest, og jublet høyt da han vant. Det var flere mennesker som la merke til han den kvelden, like blid og engasjert som alltid. Flere personer vant den kvelden, og løset ut pengepremiene sine etter tur. Noen vant flere tusen kroner, andre vant mindre beløp. Man vet ikke sikkert hvor mye Magnus vant, men som nevnt, var det mellom 50 og 60 kroner. 

Magnus begynte å gå hjemover cirka klokken 22. Lykkelig, etter en spennende kveld tok han samme vei som alltid. Veien var ikke lang, men han skulle aldri komme frem. En mann kom bak han og sa noe til Magnus. Vitner fortalte senere at Magnus så redd ut etter dette, men at han forsatte å gå.
Plutselig ble Magnus angrepet bakfra. Gjerningsmannen slo Magnus først i bakhodet, så han falt mot bakken. Deretter tildelte han forsvarsløse Magnus gjentatte slag og spark. Gjerningsmannen sparket Magnus så hardt i ansiktet at kjeven hans brakk. Hele ansiktet var fullt av blod, det var ikke et sted på hodet uten skader. Gjerningsmannen stoppet ikke, han fortsatte med voldsom kraft. På et tidspunkt trampet han flere ganger på Magnus sin brystkasse, så han ikke lenger fikk puste. Magnus var så skadet, at han ikke beveget seg lenger. Gjerningsmannen stjal deretter Magnus sin lommebok. Så gikk han. 
Tilbake lå Magnus, livstruende skadet. Han var ikke langt fra hjemmet sitt, kanskje han til og med kunne se huset han bodde i før han mistet bevisstheten.

Magnus ble, ikke lenge etterpå, funnet meget ille tilredt av forbipasserende, og sendt i all hast til Haukeland sykehus. Han var livstruende skadet, og legene visste ikke om han ville klare seg. Hele lokalsamfunnet var sjokkerte, hvem ville skade Magnus, av alle? Politiet satt samme kveld i gang en leteaksjon etter gjerningsmannen. De ba vitner melde seg, og et ektepar fortalte at de hadde sett Magnus med en ukjent mann. Et annet vitne meldte seg og fortalte at han hadde sett basketaket. Han hadde, siden det var mørkt, trodd at det dreide seg om en slåsskamp mellom to fylliker. 

Politiet hadde ikke mange spor å gå etter, men fant flere av tingene til Magnus stødd langs veien han hadde gått på. Ifølge politiet, ble Magnus konfrontert og overfalt flere ganger på veien, ettersom tingene hans lå langt fra hverandre. Politiet sjekket ikke klærne til Magnus, selv om de muligens kunne ha gitt dem viktige spor som kanskje kunne ha løst saken. 

I mellomtiden lå Magnus på Haukeland sykehus og kjempet for livet. Familien var sønderknust, og håpet til det siste at gutten deres skulle klare seg. Den 20. mai 1966, litt under en måned etter overfallet, klarte ikke kroppen til Magnus å kjempe mer. Han døde på sykehuset med familien rundt seg. Det ble oppstandelse i bygda, og de fleste var enige om at det ikke kunne være en lokal som hadde drept Magnus. Alle likte den snille, blide mannen, og hadde morderen visst at Magnus var slik som han var, ville han nok aldri ha drept Magnus. 

Drapet på Magnus fikk oppmerksomhet nasjonalt, og Kripos sendte to etterforskere for å bistå i drapsetterforskningen. Tre ungdommer ble anholdt, først på grunn av et innbrudd. Den ene, en mann på 18 år, begynte under avhøret å snakke om Magnus-drapet. Han fortalte detaljer fra åstedet som fikk politiet til å mistenke ham. Først fortalte han at det var kompisene hans som drepte Magnus, så tilstod han drapet selv. Før politiet fikk gjort noe mer, trakk 18-åringen tilståelsen. Han tilstod og trakk det tilbake flere ganger. Siden politiet ikke hadde noen bevis, kunne de aldri sikte han, eller kameratene hans. 

Magnus sin begravelse var nydelig, og alle ville vise ham den siste ære. Kirken var full av mennesker og blomster, en ekte lokalhelt verdig. Men selv om begravelsen ble vakker og verdig, lå skyggen av at en morder gikk fri som et mørkt spøkelse over Nesttun.
Faren til Magnus, knust over å ha mistet sin elskede sønn, satt hver kveld ved åstedet og ventet, i tilfelle morderen skulle komme tilbake. Det gjorde han aldri. Saken ble lagt vekk, på grunn av manglende bevis. Familien samlet inn penger til en advokat som skulle hjelpe dem med å få Magnus-saken gjenopptatt i Justisdepartementet. På grunn av “mangelfull saksmappe” ble det ingen ny etterforskning.

Magnus-saken ble henlagt i 1991, og den eller de som brutalt drepte snille Magnus, vil aldri bli straffet. Det er ikke rettferdig. 

Kilder: http://www.ba.no/nyheter/krim/drap/article1537369.ece 

Heksebrenning: Anne Pedersdotter

Det er registrert navn på 860 kvinner og menn som ble anklaget for trolldom i Norge i følge Store Norske Leksikon. I virkeligheten kan det være dobbelt så mange det ble ført trolldomsprosesser mot i storhetstiden for heksebrenning, mellom 1570 og 1695. Det er også dokumentert at 370 mennesker ble henrettet fordi det var trollkvinner eller trollmenn, de fleste ble brent på bålet mellom 1610 og 1690.


Bilde: wikipedia. Hekseprosessene i Norge

Den mest kjente norske heksen, eller trollkvinnen som det tidligere var kalt, er Anne Pedersdotter. Historien som henne er tragisk såvel som spennende, og når dere nå leser anklagene mot henne vil jeg at dere skal tenke på at dette skjedde på slutten av 1500-tallet. Folk var redde for hekser på den tiden, og sterke kvinner som sto opp for seg selv ble i mange tilfeller anklaget for trolldom selv om de i virkeligheten kanskje bare var litt annerledes.
Her er historien om Norges mest kjente heks, Anne Pedersdotter. 

 

Man vet ikke helt sikkert når Anne Pedersdotter ble født, men man tror hun ble født i nærheten av Trondheim i første halvdel av 1500-tallet. Hun var søster av Sören Pederssøn, som senere skulle bli lagmann i Bergen. Annes bror studerte i København, og det var gjennom broren Anne møtte sin kommende ektemann, nemlig brorens studiekamerat. Anne giftet seg med humanisten og presten Absalon Pedersson Beyer i 1552. Før ektemannen hennes ble prest, var han lektor på latinskolen i Bergen.

 Absalon var en høyt ansett prest, men siden han i tillegg var humanist, var flere i storborgerskapet i Bergen negative til ham. Både borgemesteren og rådmenn ønsket at han skulle fratre sin stilling. Etterhvert ble en voldsom maktkamp mellom presteskapet og storborgerskapet kjempet, som tilslutt skulle ta livet av Anne Pedersdotter, prestens kone. 

Anne og ektemannen Absalon fikk åtte barn sammen, hvorav tre vokste opp. Familielivet fungerte fint, selv om Anne ønsket at ektemannen skulle bli biskop i Bergen. Den daværende biskopen, Gjeble Pedersen, var Absalons onkel.
Gjeble ble født i 1490 og var utdannet botaniker i tillegg til å være biskop. Gjebles far var rådmann i Bergen, og moren var av en fin, adelig slekt. Han fikk jobb som magister etter endt utdannelse, før han senere tok biskopembedet. 
Gjeble var ved dårlig helse lenge, og i 1555 fikk han et kraftig hjerneslag som gjorde jobben som biskop vanskelig. Han skrev brev til kongen hvor han søkte om å fratre stillingen som biskop, men kongen nektet Gjeble dette. I to år, med skadene etter hjerneslaget fortsatte Gjeble Pedersen jobben, før han døde brått i 1557, den 9. mars. 

Dette dødsfallet skulle også føre til Anne Pedersdotter fall. Hun hadde, som nevnt, lenge ønsket at ektemannen Absalon skulle bli Bergens biskop, flere hadde hørt henne snakke om det. Anne ble nemlig anklaget for å ha drept Gjeble Pedersen, attpåtil med trolldom. Hun nektet selvfølgelig for dette, men ryktene nådde høyt opp, helt til borgemesteren. Han så snitt snitt i å formalisere anklagene, da både han og flere rådmenn ikke ønsket ektemannen hennes som Bergens nye biskop. En prest med en heks til kone, ville vel ingen ønske å sette inn? 

Både Anne Pedersdotter og Absalon kjempet hardt for å få frikjenne Anne fra anklagene, og til slutt sendte Absalon brev til Kongen i Danmark for å forsøke å frikjenne sin kone. Heldigvis hadde Absalon flaks, kongen sendte brev tilbake hvor han frikjente Anne for drapet på ektemannens onkel, og i tillegg fritok han Anne Pedersdotter fra å betale skatt. Det medførte at Anne kunne bosette seg hvor hun ville i Norge. 

Lykken over frikjennelsen skulle likevel ikke vare lenge, Annes store kjærlighet, Absalon, døde i 1575, året etter frikjennelsen. Hun var ikke lenger en prestefrue, og nøt ikke samme respekt den tittelen medførte som da mannen levde. Etter dødsfallet ble Anne mer og mer bitter, mest på grunn av anklagene mot henne. Hun var ofte sint, og kom i høylytte diskusjoner med naboer og andre sambygdinger. Folk begynte å snakke bak ryggen hennes, kunne hun likevel være heks? 

Ryktene fortsatte, mange var overbevist om at Anne Pedersdotter var heks. Anne ble etterhvert kjent som veldig sint og hissig, og mange var redd for henne. Hun ble beskrevet som forbannet, og kranglet tilslutt med alt og alle. Ryktene om at Anne var heks ble så alvorlige, at hun ble anmeldt for trolldom i 1590. Det ble reist sak mot henne, og Anne måtte møte i retten den 23. mai samme år. Anne ble nedstemt og syk av alt oppstyret, og klarte ikke møte i retten selv. Sønnen hennes, Absalon Absalonsøn møtte i retten for henne. Ha kjempet en tapper kamp for moren sin, og prøvde å overbevise retten om at hans elskede mamma ikke var noen heks. Han viste til brevet fra kongen hvor han formelt hadde frikjent henne, men til ingen nytte. 

Det ble så besluttet at Anne skulle fengsles den resterende tiden av rettssaken. Absalon Absalonsøn motsatte seg dette på det sterkeste, men Anne ble hentet og kastet i fengsel. Resten av rettssaken bestod utelukkende av anklager fra innbyggere i Bergen, og Anne ble siktet for å ha tatt livet av seks mennesker, blant annet et lite barn, med trolldom. Hun ble faktisk også anklaget for å ha tatt livet av et pæretre, men det punktet lar jeg ligge.

Vitne etter vitne fortalte grusomme historier om Anne, flere mente å ha sett henne med selveste djevelen gjentatte ganger. Spikeren i kisten ble likevel Annes egen tjenestepike, 20 år gamle Elina. Hun fortalte gråtende om at Anne Pedersdotter hadde brukt henne som hest mens hun fløy gjennom luften på vei til heksemøtene sine, hele tre julenetter på rad. På disse heksemøtene hadde Anne, sammen med andre hekser avtalt å drepe store deler av Bergens befolkning med branner og sykdommer.

Anne Pedersdotter ble dømt til døden ved bålbrenning. Dommen ble signert med 37 segl, fra blant annet borgemesteren, lagmenn og andre høytstående medlemmer av samfunnet. Annes henrettelse skulle skje på Nordnes, og alle som ønsket kunne overvære heksebrenningen. 

Da Anne ble ført til bålet, gråt hun og ropte skjelvende at hun var uskyldig. Mens kroppen hennes sakte tok fyr, skrek hun voldsomt. Tilslutt stilnet skrikene. Endelig var heksen død. 


Anne Pedersdotter. Bilde fra wikipedia.

Jeg har funnet flere versjoner av både anklagene mot Anne Pedersdotter, i tillegg til ulik informasjon om livet hennes så vel som livene til de andre i denne historien. Derfor kan jeg ikke med 100% garanti stå for at alt stemmer, men jeg har tatt utgangspunkt i Store Norske Leksikon som hovedkilde i denne artikkelen, og forsøkte å få det så riktig som mulig. 

Skøyendrapet: Vegard Bjerck (43)


Foto: Privat, VG.

Det er en helt vanlig torsdag ettermiddag på Skøyen i Oslo. Vegard Bjerck har vært på jobb, og kjører mot det rolige boligsameiet hvor han bor. Den er den 18. desember, 2008 og mellom klokken 16.09 og 16.10, kjører han inn i garasjen og mot parkeringsplassen sin. 

På akkurat samme tid, står en kvinne i kjøkkenvinduet sitt og ser etter mannen og barna. Vinduet hennes er plassert slik at hun kan se inngangen til garasjen, men også veien ned til garasjeanlegget. Hun venter på mannen sin, og de to barna deres. Han har hentet dem i barnehagen i dag. Kvinnen ser bilen kjøre mot garasjeporten, og vinker mot familien sin. Nå er de endelig hjemme, tenkte hun kanskje. Det hun trodde skulle bli en vanlig ettermiddag i desember, skulle bli dagen hvor hele Norges øyne var rettet mot akkurat dette garasjeanlegget. 

Nødetatene rykker ut etter melding om en skadet mann på Skøyen. Dit de skal, er ikke et område de pleier å rykke ut til. Mannen ligger på bakken ved bilen sin, og blør kraftig fra flere sår på kroppen. Han er ikke ved bevissthet, og ambulansepersonalet forsøker å stabilisere mannen. Dessverre til ingen nytte, Vegard Bjerck (43) er død. Noen har stukket han med kniv, gjentatte ganger. Garasjen i det stille og hyggelige boligsameiet er nå blitt et åsted. 

Mannen som fant Vegard, kjørte inn i garasjen kun tre minutter etter drapsofferet, i følge data fra låsesystemet i garasjen. Det vil si at på bare tre minutter, ble Vegard Bjerck stukket 11 ganger med kniv, og gjerningspersonen var borte. Garasjeanlegget kan åpnes med fjernkontroll eller nøkkel, og har syv utganger. Likevel har ingen sett noen andre i området denne ettermiddagen. Kvinnen i vinduet så ingen komme inn eller ut fra anlegget, kun sin egen mann. Så hvem drepte Vegard?

Garasjen Vegard ble drept i, har hundre parkeringsplasser, deriblant flere gjesteparkeringsplasser. I tiden før drapet har flere irritert seg over misbruk av disse parkeringsplassene, at bilder har stått parkert på en måte som gjør at de tar opp to parkeringsplasser. Biler som har parkert slik, har blir ripet opp med en skarp gjenstand. Hadde dette noe med drapet å gjøre?

Da Vegard ble funnet drept, var motivet vanskelig å finne. Vegard hadde ingen kriminell bakgrunn, og hadde aldri vært innblandet i noe som skulle tilsi at han skulle drepes eller skades. I lommeboken lå over 2000 kroner i kontanter, flere bankkort, og den dyre klokken var fortsatt på håndleddet hans da han ble funnet, så vel som bilnøklene. Dermed kan ran ikke ha vært noe motiv. Politiet tror Vegard kom inn i garasjen på feil tid, og kanskje så noe eller noen han ikke skulle se. Kanskje han kunne ha identifisert en eller flere som holdt på med noe ulovlig, og gjerningspersonen eller personene måtte drepe han?

Når man drepes med kniv, karakteriseres det ofte som et såkalt “crime of passion”, en personlig måte å drepe noen på. Men, Vegard ble drept med 11 knivstikk, ikke akkurat “overkill”, som betyr at man gjør mer skade enn det som er nødvendig for å drepe noen. Hadde antall knivstikk vært over 60, for eksempel, ville i alle fall jeg tenkt at dette var personlig. Altså, 11 knivstikk sier meg at dette ikke er en person Vegard kjente, i alle fall ikke godt. Det var ikke et “crime of passion” 
Vegard og gjerningspersonen, for jeg mener det kun er en morder her, hadde ikke et personlig forhold. Jeg tror også det kan ha vært en mann, da kvinner ofte dreper i andre omstendigheter enn disse. Kvinner dreper som oftest for personlig vinning, for eksempel økonomisk, og de dreper noen de kjenner i de fleste tilfeller. 

Drapet var kaldt og brutalt, hvorfor måtte Vegard Bjerck dø? Det samme spurte selvfølgelig politiet seg, og syntes ledetråden med ripingen av bilene var interessant. De satt en umerket politibil, utstyrt med tre skjulte kameraer på en av gjesteparkeringene, slik at den opptok to parkeringsplasser. Så ventet de. Og som de hadde trodd, en mann ble filmet mens han ripet opp bilen politiet hadde satt ut. Mannen, en IT-ekspert som også bodde i boligsameiet ble tatt inn til avhør. Han innrømmet ripingen av politiets bil, i tillegg til flere andre biler i garasjen. Politiet jobbet nå utfra teorien om at Vegard kunne ha sett mannen, altså naboen, ripe opp biler og kom i håndgemeng på stedet hvor Vegard ble drept. Muligens med samme gjenstand som mannen brukte til å ripe opp bilene med. 

Det ble nemlig funnet en fruktkniv hos mannen, som påtalemyndigheten mener kan ha blitt brukt til å drepe Vegard. Naboen nekter for drapet, han sa han satt og jobbet på PC’en sin da drapet fant sted. Det blir fastslått at naboen jobbet på PC’en i det aktuelle tidsrommet, men siden naboen er IT-ekspert mener politiet at dette kan være arrangert. Mannen siktes for drapet på Vegard. 


Fruktkniven. Foto: Politiet.

I retten viser det seg at bevegelsene som ble gjort på naboens PC var menneskelig aktivitet, som betyr at det er mer sannsynlig enn ikke, at mannen faktisk var hjemme da drapet skjedde. Mannen frikjennes, og påtalemyndigheten anket ikke saken. De har ikke flere bevis, heller ikke i dag. Drapet på Vegard er uløst, og så sant ingen nye opplysninger kommer frem, vil saken forbli uløst. Noen går fri for drap på en hyggelig og høyt elsket mann, som tilsynelatende ble drept helt uten grunn. 

Denne saken tenker jeg veldig ofte på, den gjorde inntrykk på meg i 2008 og den fortsetter å forbløffe meg selv i dag. Jeg tenker mye på hva Vegard kan ha sett, og hvor uheldig han tilsynelatende var hvis politiets teori stemmer. Jeg tror, som politiet, at Vegard så noe han ikke skulle se, og måtte bøte med livet på grunn av dette. Dette er en av sakene jeg virkelig ikke klarer å legge fra meg, og jeg håper de som vet noe eller så noe, tipser politiet. Husk at du kan være anonym. 

Hva er din teori om denne tragiske saken? 

Oslo, 1974 Del 20

Elise Palmer våknet av en fjern stemme. Det var Folke Thorbjørnsens.

– Elise, kan du høre meg? Jeg har en del spørsmål med tanke på det du fortalte i går kveld. Elise lukket opp øynene, og forstod raskt at hun var på sykehus. Hodet verket med en gang hun beveget øynene, og hun husket hvorfor hun var her.
– Ja, det ja. Har dere fått tak i ham? 
– Nei, han er fortsatt ikke funnet. Vi leter etter han, men det finnes ingen spor etter han så vidt vi kan se. Han har kone og en datter, visste du det? 
– Ja, faren hans nevnte det. De bor på Nordstrand, mener jeg å huske. Hva sier Sverre, har dere avhørt han enda? 
– Nei, han er ikke i stand til å avhøres per nå, han er ganske sjokkert etter det han så i går. Jeg tror han hadde et veldig nært forhold til Elena utover det han tidligere har forklart.
– Han vet jo hvem dette er, vi må bare se å få snakket med han. Jeg kan ta avhøret senere i dag om det er greit? Jeg sitter på en del informasjon han ikke vet vi har. Jeg tror vi kan psyke han ut ganske greit om vi sjokkerer ham litt. Elise smilte lurt mot Folke.
– Elise, nå ligger du på sykehus på grunn av i går, og Sverre Juul er ikke i stand til å bli avhørt. Han må jo psykes opp før du skal psyke han ut. Han kommer ikke til å si noen ting nå. Han vil nok heller ikke snakke med oss uten advokat. Han er kanskje trist nå, men han er ikke dum. Vi gjør dette på en redelig måte, så vi slipper spesialenheten for politisaker, som forresten vil snakke med deg og Erik allerede, og kanskje vi slipper medieoppslag etter de cowboytilstandene du har satt i gang. Folke så morsk ut.
– Men når det er sagt, hvordan føler du deg?
– Fin, svarte hun tankefullt. Hvordan går det med Erik?
– Han klarer seg, han fikk seg en real trøkk, men ikke noe farlig.

En sykepleier kom inn med et begredelig forsøk på en frokost. To brødskiver, en skive med ost og en skive med skinke.
– Så, hvordan har vi det i dag, smilte hun mot Elise.
– Jeg har det fint, men jeg kan ikke svare for oss begge, svarte hun spydig.
– Elise.. Folke Thorbjørnsen ristet på hodet og himlet med øynene.
– Jeg beklager, jeg er bare sulten. Hun prøvde å smile pent mot sykepleieren, som så forvirret tilbake på henne.
– Jeg vil gjerne skrive meg selv ut, jeg synes ikke det er nødvendig å være innlagt her så mye lengre.
– Det må du nesten ta med legen, han kommer på runden sin om ikke så altfor lenge. Hun satte frokosten ned på bordet foran henne, og gikk mot døren. De lysegrønne crocsene hennes laget en irriterende pipelyd da hun snudde seg og lukket døren.

– Så, Elise. Fortell igjen det du fortalte i går. Du snakket så fort, så det var ikke så lett å få med seg alt. Folke satte seg tilbake i lenestolen ved siden av sengen hennes. Elise rusket seg i det bustete håret.
– Ok, sa hun på utpust.
– Det har seg slik at jeg og Erik fant ut av hvor Mikhail bodde, ut ifra hva Elena fortalte i avhør. Vi kjørte til denne adressen, og hadde bare tenkt å se oss litt rundt. Døren inn til oppgangen var åpen, så vi tenkte det ikke kunne skade å se inn i oppgangen, men..
– Ikke gi meg det her, Elise. Bare fortell hva som skjedde, så tar vi detaljene om hvordan dere ved den reneste tilfeldighet også denne gangen gikk inn i en mistenkts leilighet uten skjellig grunn.

Han smilte oppgitt mot henne. Elise kunne se at han var bekymret, men tenkte at det viktigste for etterforskningen nå ville være å fortelle alt slik det var til Folke. Han hadde fått henne ut av lignende kniper før.
– Døren var faktisk åpen, så vi tok oss inn i Mikhails leilighet. Den var skitten, ekkel og stinket marihuana. Vi så oss rundt, og syntes at den så bebodd ut. Mens Eirik var i stuen, gikk jeg ut i gangen og inn på et av soverommene. På gulvet fant jeg et slags visittkort, men uten noe spesifikt navn. Det var der jeg kom på sporet av «Stenersen AS» og sjekket litt rundt i registre og biblioteker. Det viser seg at Stenersen er en gammel yrkesmilitær som også drev med oppkjøp av eiendom. Han hadde to sønner, den ene er død og den andre viser seg å være en Esben Emanuelsen, som tidligere het Kristian Stenersen. Han er oppvokst på Lambertseter, og var Endre Pedersens beste venn. Du vet, han som ble dømt for drapet på den gamle damen i Langbølgen på syttitallet. Han tok jo livet sitt noen år etter, og hevdet hele tiden at han var uskyldig. Min far slet jo lenge med skyldfølelse etter det selvmordet, og begynte å tvile på om dommen var riktig.
– Kan det være en sammenheng mellom disse sakene, er det det du mener?
– Det vet jeg ikke, men det er jo noe som skurrer med denne Kristian Stenersen. Det var derfor jeg tok kontakt med Thor-Finn Stenersen, faren hans. Det viser seg at Kristian Stenersen ikke er helt god. Moren hans er redd for ham, og han har en fortid med vold mot tidligere kjærester, i tillegg til sin mor. Han var også et vanskelig barn, sloss og plaget dyr og barn i nabolaget. Han byttet navn til Esben Emanuelsen da han fylte atten, og utdannet seg senere til jurist. Han jobber sammen med Sverre, jeg tror de er kompiser. Vi må høre med kona hans om han er mye borte, og hvordan han er mot henne. Jeg tror hun kan vite mer enn hun vil komme til å gi utrykk for. Thor-Finn Stenersen nevnte også en leilighet på Torshov, som jeg synes vi bør sjekke ut. Jeg tror nemlig Esben, eller Kristian om du vil, er den som har drept disse jentene, og Mikhail i tillegg. Selv om det ikke passer profilen slik jeg ser det nå, tror jeg faktisk det er han som driver denne prostitusjonsringen disse jentene var en del av. Jeg tror Sverre har visst om alt hele tiden, men jeg tror ikke han har drept noen. Folke Thorbjørnsen så ut som om han skulle falle av stolen.

– Når i helvete fant du at av alt det her? Elise ble overrasket over reaksjonen hans.
– Jeg fant ut av mesteparten i går ettermiddag, og som jeg sa, så var jeg på vei til stasjonen for å lufte teorien min da Sverre ringte nødnummeret. Jeg begynte å fortelle Erik om dette i bilen på vei opp til hytta de var i, men rakk ikke å fortelle alt.
– Greit, nå må vi bare finne ut om alt stemmer, tror du at du er i god nok form til å jobbe litt med dette? Folke så forventningsfullt på Elise.
– Ja, absolutt. Jeg føler meg fin, vi får bare vente til legen kommer, så skal jeg nok få meg utskrevet ganske raskt.
– Veldig bra jobbet, Elise. Jeg liker ikke måten du gjorde dette på, men hvis dette stemmer må jeg si at jeg er over meg av begeistring.

Folke klappet henne forsiktig på skulderen og gikk ut.
– Vi sees på kontoret senere, ropte hun etter ham.

Elise reiste seg forsiktig opp av sengen da Folke lukket døren bak seg. Hodet verket, og hun følte seg ordentlig svimmel. Hun tok et par biter av den lite fristende brødskiven mens hun kledde på seg sine egne klær. Hun hadde ikke tid til å vente på denne legen, så hun fikk vel bare skrive deg ut selv. De kunne jo ikke holde henne her mot hennes egen vilje likevel. Hun ville bare se til Erik en gang før hun dro. Følelsen hun fikk da hun så ham ligge livløs på bakken med ambulansearbeiderne over seg, satte en støkk i henne. Hun var oppriktig bekymret for han, men visste han var sterk. Han var i alle fall i live, og det kjente hun seg lettet over. Elise tok med seg brødskiven i hånden og gikk mot døren. En sykepleier kom mot døren i det hun åpnet den.

– Du skal vel ikke gå, skal du vel? Sykepleieren la armen forsiktig om ryggen hennes.
– Jo, jeg skal ikke ligge her på sykehuset, jeg er midt i en viktig fase av en drapsetterforskning forstår du. Jeg må nesten skrive meg ut selv, om ikke legen gjør det. Sykepleieren rynket på nesen.
– Jeg kan selvfølgelig få han til å se til deg straks, men jeg anbefaler at du blir liggende til i morgen. Du har en kraftig hjernerystelse, og bør hvile hodet ditt i noen dager.
– Takk, men jeg føler meg fin. Jeg tar bare en Paracet hvis det blir for ille, så skal det nok gå bra. Hun ba en stille bønn om at det hørtes overbevisende nok ut.

 

Malerhaugen, Oslo, 1979

Bjørn Hærland satt ved kjøkkenbordet og stirret ut i den mørke natten. Han hadde en slags tomhet inni seg, hjertet var tynget av fortvilelse. Meldingen om at Endre hadde tatt livet av seg hadde lagt et tungt, svart teppe over tilværelsen, og han kunne ikke unngå den sviende følelsen av dårlig samvittighet. Samvittigheten, den tunge følgesvenn, skulle den være med han for alltid? Blomstene foran han på bordet hadde visnet. Et av de knusktørre bladene hadde falt ned på duken. Han så bort på whiskyglasset sitt. Det var tomt igjen. Han grep tak i flasken og helte seg et femte, eller var det sjette glass? Den brennende følelsen i halsen tok brodden av de mørkeste følelsene. En følelse tok knekken på en annen. Slik som et liv hadde tatt et annet. Han så ut i natten, på de nakne buskene og den frosne bakken. Plenen var grå og stivfrossen, hekken tynn og gjennomsiktig. En tåpelig metafor på hans person og omdømme.

Et vindu ble knust. Hærland åpnet øynene brått. En murstein lå på gulvet. Det var fortsatt mørkt. Hvor kom den fra? Han snudde seg mot den knuste ruten, men så ingen. Plutselig hørtes lyden av at ytterdøren ble slått opp. Hærland reiste seg, så seg vettskremt rundt. Hvem var de, hva skulle hende? En person kom inn i gangen, Hærland kunne se han fra gangen. Personen vendte hodet sakte mot ham, som i en skummel film. Hærland gispet av skrekk, men halsen snørte seg sammen. Personen hadde et brekkjern i høyre hånd, og Hærland forstod hvordan dette skulle utarte seg.

– Ta alle pengene mine, jeg har sølvtøy i skapet i dagligstuen!

Hærlands stemme var tynn. Personen med brekkjernet tok lange byks mot ham. Hevet høyrearmen. Hærland la hendene over hodet og nakken, et ynkelig forsøk på beskyttelse. Personen slo. Han slo igjen, igjen, igjen. Hærland våknet av et slag mot låret. Han lå på magen.

– Jævla soper! Personen ropte mot han. Slo igjen, men Hærland kjente ikke lenger hvor han traff. Det var hans siste sekunder i dette livet. Hadde han visst det ville ende slik, ville han elsket mer, hatet mindre. En merkelig tanke å ha mens livet ble slått ut av han, mens ben etter ben i kroppen knuste. Han kjente ikke mer, nå kunne han lukke øynene og la skaperen ta ham imot.

Oslo, 1974 Del 19

Oslo Kretsfengsel, 1979

Endre Pedersen lå på sengen i den lille fengselscellen. Han hadde snart vært her i fire år. Dette rommet var hans hjem nå. Han skulle bo her, leve her, blir voksen, gammel. Han var ikke klar. Han hadde aldri valgt dette, livets vending ble valgt for han. Endre Pedersen, en vanlig gutt. Endre Pedersen, en dømt morder.

Sinnet hadde bygget seg opp de siste årene. Urettferdigheten ville ingen ende ta. Endre var satt i isolat, fordi han hadde forsvart seg mot en medfange som gjorde tilnærmelser mot han under middagen for et par måneder siden. Endre var blitt stemplet som ustabil og farlig, men egentlig var han redd. Han ville ikke at de andre skulle merke det, det var derfor han angrep istedenfor å bli angrepet. Han hadde kjørt en kniv inn i siden på medfangen, flere ganger. Han hadde blødd kraftig. Blodet rant fra de åpne sårene, og dekket det grågrønne linoleumsgulvet. Endre hadde aldri sett så mye blod før, Det var mørkt, tykt og fløt sakte ned fra kroppen som ble liggende apatisk på gulvet til noen av vaktene kom til. Han døde ikke. Endre håpet egentlig at han skulle det. Nå var det var ikke så farlig lenger. Alle trodde han hadde drept fru Abrahamsen allikevel, så enda et liv på samvittigheten var vel ikke så mye. Et liv var ingenting verdt.

Det at hans likemenn, som skulle vurdere hans sak, under enhver tvil mente han var skyldig, fikk han til å tvile på all verdens godhet. Den fantes ikke. Lenge hadde Endre vurdert å ende alt. Han ville ikke mer. Selv om han en dag skulle kunne bli frikjent, ville et stigma stå ham bi.

Endre var blitt han som drepte og voldtok en gammel dame, og kunne aldri få et normalt liv. Han ville ende alt, men turte ikke. Han var redd det skulle gjøre vondt å dø. Endre prøvde å huske filmer han hadde sett, og bøker han hadde lest. Han prøvde å komme på måter han kunne dø fortest på. Han kunne ikke hoppe foran noe tog, ei heller blåse av seg skallen. Han hadde verken frihet eller pistol. Han kunne svelge piller, men ble ikke medisinert. Kunne han improvisere en sykdom, slik at han fikk sterke piller? Det ville ta for lang tid.

Endre gråt en skvett. Hvorfor hadde han kommet i denne håpløse situasjonen, hvor han en gang ikke kunne drepe seg selv? Han skulle vært i jobb, eller kanskje gått på fagskole. Han kunne jo ha blitt mekaniker. Kanskje til og med vært ringforlovet med ei søt jente. Endre ville aldri få oppleve det å møte ei jente, forelske seg, gifte seg, eller stifte familie. Han følte seg ranet for et normalt liv. Hvem ville kunne elske en dømt morder? Det var nok for det beste, at han endte alt. Så mye skuffelse, så mye hat han hadde skapt. Hans kjære mor var nedstemt, hun var blitt tynn og gråhåret de siste årene. Lillesøster ville ikke se ham. Far så ham aldri i øynene når han kom på besøk. Det kunne ikke være lett for dem heller, foreldrene hans. Faren hadde mista jobben, og moren hadde fortalt at hun hadde fått svake nerver etter rettsaken. Endre skjønte såpass, at han var til bry. Det var vel bare å gjøre alle en tjeneste. Gjøre det alle ville han skulle gjøre.

Han så nedover bena sine. Den lyseblå fangedrakten var for kort i bena. Han hadde vokst seg høy på de siste årene, enda maten i fengselet ikke var noe å skrive hjem om. Bena, på fangedrakten. De var jo lange nok. Han kunne knyte dem rundt halsen? Hvis han bandt det ene buksebenet rundt halsen, og det andre i en krok, kunne han henge seg.

En lettelsesfølelse bredte seg over ham som et mykt teppe av glede og ømhet. Han skulle bli fri. Endre løftet blikket mot taket. Den grå betongen stirret tilbake, følelsesløs og kald. Det var ingen krok, ingenting han kunne henge denne forpinte kroppen i. Ikke engang betongen ville hjelpe han ut av denne verdenen. Han så ned, fortvilet og skuffet. Skulle han aldri klare noe som helst?
En kråke bråkte utenfor. Jævla kråke. Luftens rotter. Skadedyr, uønsket av alle. Slik som han selv. Han var kanskje en kråke han også. Det var jo ingen om ville ha ham. Han reiste seg og så ut gjennom vinduet forbi gitrene.
Gitrene! De var av jern. Ville de tåle vekten av kroppen hans? Vinduet var bare halvannen meter opp fra gulvet, så han konkluderte med at han måtte sette seg på kne og bøye seg forover om han skulle klare det. Eller kanskje la bena skli uten at han tok seg for. Han måtte gjøre det. Endre reiste seg fort. Det var ingen ting å leve for lenger.

Han kom plutselig på en strofe fra Wenche Myhres «Vi Lever». «For livet skal vi sloss, så lenge det går blod igjennom oss» Moren elsket den sangen. Endre også, men nå var ordene så fjerne. «Om vi kryper eller går, vi er fortapte får»

Han var et fortapt får, og ville ikke mer. Det var over for ham. Han var Endre Pedersen, og her skulle livet hans ende. Han ba en stille bønn om at foreldrene og lillesøster ville klare seg uten ham på ordentlig. Han konkluderte med at det ville de. Han var ingenting.

Det var begynt å bli mørkt ute. Han måtte gjøre det nå, tenkte han. Med skjelvende hender løsnet Endre knuten på buksen. Han dro den sakte nedover bena, og kjente at hårene på bena reiste seg. Hjertet dunket så hardt at han kjente det helt ut i hendene. De var klamme. Han vred det ene buksebenet så det skulle bli strammere. Det ble for tykt. Han måtte rive det opp. Stoffet i buksen revnet med en skjærende lyd. Små støvskyer sto opp fra stoffet der hvor det revnet. Han rev opp det igjen, så det var fire nesten like deler av det ene benet. Han flettet to fletter av de fire delene. Han snudde seg, så ut av vinduet.

«For livet skal vi sloss, så lenge det går blod igjennom oss»

Endre hadde valgt sin måte å sloss på, han ville ikke mer. Han var ferdig, og ville fri familien sin. Fra han selv. Det var skumring ute, som på den kvelden han og Kristian hadde sittet på taket. Den kvelden da noen hadde drept Fru Abrahamsen.

Han knyttet med skjelvende hånd en dobbelknute av fletten fra buksebenet og gitteret i vinduet. Rykket hardt i knuten så den skulle bli ordentlig stram. Han så ned på den andre fletten. Den skulle rundt halsen hans. Fletten som skulle bli hans bøddel, hans evige liv. Nå var tiden kommet. Tårene rant nedover kinnene hans. Alt var så urettferdig, så trist. Alt var mørkt, sinnet, verden. Han tørket tårene. Passet på at den tynne fletten av buksebenet var stram og sterk. I motsetning til han selv. Fletten gikk to ganger rundt halsen hans. Han laget en slags knute, og ba en stille bønn om at den måtte holde. Han gråt igjen. Ikke en gang i sekundene før hans egen død, kunne han opptre med verdighet. Han forbannet seg selv, alt han var, alt han hadde vært. Knuten var stram. Nå var det bare å la kroppen falle. Endre Pedersen så mot det grå betongtaket. Dette ville bli hans siste øyeblikk. Han tok et dypt magedrag, pustet ut.

– Gud, la dette gå fort. La meg komme til deg, for du vet jeg er uskyldig. Han krysset armene mot brystet og lot bena slippe taket fra gulvet under han, og inn i det evige mørke.

 

Malerhaugen, Oslo, 1979

Bjørn Hærland våknet brått. Telefonen ringte. Han så på vekkerklokken på nattbordet. Den var fem over seks, torsdag morgen.
– Ja, det er Hærland. Han hørte at sin egen stemme var morgenhes.
– Hærland, har du hørt det? Det var Ebbesen. Stemmen var autoritær, men med en nervøs undertone. Det gikk kaldt nedover ryggen til Hærland.
– Hva har hendt?
– Pedersen hang seg. Han er død. Ble finni nå på cella. Faen.
– Faen, gjentok Hærland. Han fikk nesten ikke puste.
– Jeg kommer straks! Han slang det grå telefonrøret fra seg. Gned hendene mot øynene. Herregud, dette var hans feil.

I bilen på vei mot politikammeret gikk det mange tanker gjennom hodet til Hærland. Hvorfor hadde Endre gjort dette? Han følte seg med ett dum som tenkte slik. Endre Pedersen hadde vært en fortvilt ung mann, helt siden han ble dømt. Hærland hadde hatt gjentatte mareritt om at Endre egentlig var uskyldig. Men juryen hadde dømt Pedersen, det var uansett utenfor hans evne å gjøre noe med da rettsaken var i gang. Eller var det? Han stilte spørsmål ved sin egen innsats i etterforskningen.

Han svingte inn på sin egen parkeringsplass utenfor inngangen. Låste bildøren og gikk med nervøse skritt mot døren inn til politikammeret. I foajeen var det allerede pressemenn og fotografer. De ropte spørsmål i munnen på hverandre, stakk mikrofoner og fotoapparater opp i ansiktet på han. Han skubbet dem unna med hendene, og banet seg vei mot Ebbesens kontor. Inne på kontoret satt Ebbesen i kontorstolen med ryggen til. Han snudde seg da døren gikk opp.

– Hærland! Utbrøt han med fortvilelse.
– Jeg nekter å ta ansvar for detta. Det var din sak, og det er du som vil bli etterforsket for dette.
– Ebbesen, du har like mye skyld i dette som meg! Hærland så fortvilet på sin overordnede.
– Vi har satt i gang en internetterforskning i forbindelse med detta, så du kan forvente avhør om din rolle i Pedersens selvmord.
– Men..! Hærland slo håpløst ut med armene.
– Ikke noe men, du er herved suspendert fra din stilling, uten lønn til denna saka er avklart. Hærland så med forakt på Ebbesen. Han kunne ikke fatte hva som nettopp hadde skjedd.

 

Comfort Hotell Børsparken, nåtid

Sverre Juul lå urørlig på sengen. Den kjølige Oslo-natten bredte seg som et teppe over det lyse, trygge, Oslo var på dagtid. Den farlige sannheten kom frem. Han hørte sitt egen hjerte slå, slag for slag. Kjente sin egen puls. Han levde. Han visste ikke hvor lenge, men han levde i dette øyeblikket. Han håpet at Elena også var i live, fremme, og hadde det han trengte. Sverre brydde seg ikke lenger om hva Vibeke trodde. Hun var en idiot uansett. Pen, men faen så dum. At hun virkelig trodde på at han var på Hafjell, var forbløffende. Han hadde ikke prøvd å lyve overbevisende en gang.

Klokken var blitt halv tolv, snart midnatt. Sverre hadde bestemt seg for å dra litt etter tolv, da nattevakten gikk runden sin gjennom hotellet. Han visste at hun begynte på toppen, og jobbet seg nedover. Det ville gi ham tid til å komme seg ut usett, i tilfelle han trengte alibi. Det å komme seg inn igjen måtte han ta på sparket, men visste at resepsjonisten tok flerfoldige røykepauser mens hun snakket høyt i telefonen. Han trakk pusten dypt, og kjente brystkassen utvidet seg. Nå måtte han gjøre seg klar. Hvis Elena hadde Gracjas telefon, ville dette endelig være over. Han reiste seg og tok på seg ytterjakken, sko og et skjerf. Det var allerede kald høst i luften.

Elena Porcosz listet seg stille mot døren ut til gangen. Soverommet hennes var helt mørkt, med unntak av et kaldt lys fra månen utenfor, langt utenfor hennes verden. Det var der hun skulle vært, tenkte hun. Døren gikk lydløst opp, og hun snek seg stille ut i gangen. Politimannens dør var lukket, og hun kunne høre en vag snorking fra soverommet hans. Elena gikk stille videre mot utgangsdøren. Hun visste den hadde en smekklås, men hun hadde øvd seg på å lukke døren uten en lyd flere ganger. Forsiktig lirket hun dørhåndtaket nedover, imens hun vred om låsen. Et lite knepp kunne høres, men det kunne umulig være nok til å vekke den tykkfalne politimannen som passet på henne.

En kald og frisk luft slo mot henne da hun steg ut på trappen. Elena så seg rundt og konstaterte at hun var alene, før hun lukket døren lydløst bak seg. Asfalten utenfor var bar, alt løvet hadde blåst vekk. Hun løp med lette skritt nedover den lille oppkjørselen, og ut på veien. Om hun kunne komme seg usett bort til skogen var hun trygg, og trengte bare å vente til Sverre dukket opp. Elena var redd for å ikke finne veien, men nå når hun var her, kjente hun seg igjen. Med taktfaste steg nærmet hun seg den lille hytten. Den så tom ut, Sverre var nok ikke kommet enda. Nøkkelen lå under blomsterpotten som vanlig. Hun låste seg inn og tente et kubbelys som sto i vinduet. Hun ønsket at Sverre skulle komme snart, så hun slapp å være i hytten alene.

Plutselig hørte hun en bil utenfor. Hun så ut. Det var sikkert Sverre. Hun tok av seg jakken og la den på sofaen. Så seg rundt. Dørhåndtaket gikk opp, og en høy skikkelse viste seg i gangen.

– Sverre? Skikkelsen kom nærmere det lille kubbelyset i vinduet. Elena ble kald i hele kroppen. Det kjentes som om hjertet skulle stoppe. Det var ikke Sverre.
– Hva gjør du her!? Elena kjente han nesten ikke igjen. Han var annerledes denne gangen. Han så redd ut, og ryggen var krum som om han skammet seg. Han så seg rundt, og studerte henne opp og ned.

Med ett endret ansiktsuttrykket hans seg. Han rettet opp ryggen, og tok av seg jakken. La den stille ned på en pinnestol ved døråpningen. Elena klarte ikke puste. Hjertet hennes hamret i brystet så det gjorde vondt. Hun kjente pulsen dunke i hele kroppen. Han tok opp et jern fra peissettet ved siden av ham. Elena visste at hun skulle dø nå. Han kom mot henne mens hun prøvde å gjemme hodet under de små armene sine. Han hevet jernet høyt, med begge hender. Det første slaget traff underarmene, det kjentes ut som om de brakk. En skarp, intens smerte bredte seg i kroppen hennes. Elenas armer gled ned mot siden av kroppen. Han fortsatte å slå. Slag etter slag, snart så det ikke ut som et hode lenger. Blodet sprutet opp på reinsdyrskinnet som hang på veggen bak henne. Faen som hun sølte det til, tenkte han.

Sverre Juul så at det var lys i vinduet. Han håpet at ikke Elena hadde måttet vente lenge på ham. Han registrerte ingen bevegelse der inne, kanskje hun gjemte seg. Døren var ulåst, så han bestemte seg for å gå rett inn. Han la fra seg jakken på det gamle, provisoriske bordet på kjøkkenet. Lyset blafret voldsomt i stuen, som om et vindu var åpent.

– Elena? Hun svarte ikke. Han så en liten skikkelse ligge på den innerste sofaen i stuen, og gikk mot henne. Hun hadde sikkert sovnet, eller kanskje hun gjemte seg. En rar, metallisk lukt ble sterkere jo lenger inn i stuen han kom. Det var ikke mye lys, men han kunne skimte noen skygger eller flekker oppover veggen. Han så seg rundt. Blod, var dette blod?

– Elena! Han falt ned på kne da han så henne. Det som en gang hadde vært Elena, var nå et maltraktert kadaver, han kunne ikke engang se ansiktet hennes. Det var borte, hele hodet var i tusen biter utover sofaen. Han spydde, gråt og skrek. Han orket ikke se mer. Nå var det nok. Han ville ringe politiet, nå måtte dette stoppe. Ikke mer nå. Sverre tok opp mobiltelefonen og slo nødnummeret.

Han visste ikke hvor lenge han hadde sittet ved siden av Elena før han så gjenskinn av blålys mot vinduskarmene. Plutselig husket han telefonen, Gracjas telefon. Han reiste seg fort, stakk hånden forsiktig ned i lommene hennes. Der var den, Gracjas telefon. Han puttet den raskt ned i bukselommen med et tynt håp om at politiet ikke skulle finne den. Han satte seg ned igjen og lot hodet synke tungt mot knærne. Han hulket høyt. Han brydde seg ikke lenger om hva som kom til å skje med ham, det var over nå.

Erik Thue og Elise Palmer gikk raskt ut av bilen. Elise registrerte at Folke Thorbjørnsens bil kom kjørende rett bak dem. Han og Christoffer Blad kom kjørende sammen.
– Så vidt vi vet, er det kun Sverre Juul som er her, i tillegg til Elena Porcosz. Han har selv ringt og varslet, så vi vet at det er en død person inne i hytta.
– Gjerningspersonen kan fortsatt være her, så vi venter på forsterkninger. Folke Thorbjørnsen så bekymret ut.
– Jeg tar en runde rundt huset, sa Elise og var allerede var på vei bort fra de andre.
– Jeg er med i tilfelle, skjøt Erik inn. Elise snudde seg mot dem.
– Nei, nå venter vi. I tilfelle! Folke holdt hånden irritert mot dem. De kunne høre sirener i det fjerne, og skimtet blålys langt nede ved veien.
– Ok, nå som vi har forsterkninger går vi, sa Elise og snudde seg tilbake mot hytta igjen.

Erik fulgte henne. Det så mørkt og ubebodd ut langs den ene veggen av hytta. Et svakt lys kunne likevel skimtes på den andre veggen nærmest inngangsdøren. Erik fulgte Elise hakk i hæl opp den lille trappen mot den svakt opplyste døren med det smale vinduet. Døren var på gløtt, Elise dyttet den forsiktig opp så den sto på vidt gap. En lang, skrikende knirkelyd fikk noe inne i huset til å bevege på seg. Rommet fremfor dem var bekmørkt, Elise tenkte at det måtte være et avgrenset rom, da lyset i vinduet på sideveggen gav fra seg et svakt og blafrende lys.

– Jeg går inn, hvisket Elise. Erik nikket, og holdt seg rett bak henne. Elise myste inn mot det svarte intet som lå foran henne. Hun kunne ikke se noen ting. Elise følte et plutselig slag mot hodet, og noe varmt rant fra pannen, ned inn i øynene. Hun falt. Slo bakhodet med et smell ned i det harde skiferunderlaget i trappegangen. Hun prøvde å åpne øynene.

Hørte en metallisk lyd mot stengrunnen. Raske skritt ned de få trappetrinnene, og myke strenende steg mot den frosne bakken. Lyden avtok. Smerten i hodet ble med ett så virkelig og intens. Hun hev etter pusten, løftet armen og tok seg mot hodet. Pannen var våt og varm. Elise snudde hodet for å se etter Erik. Blodet rant inn i øyet igjen, hun ble blind et øyeblikk. Hun tørket øyet og kunne se et omrisse av Erik, livløs mot steingulvet. Hun hvisket navnet hans, men fikk ingen svar. Elise trakk pusten dypt, og prøvde å bevege hodet. Hele verden gikk rundt henne, mens hun lå stille.

– Elise! Det var Folkes stemme. Han og Christoffer Blad kom opp den lille trappen bak henne.
– Hvor ble det av han? Hun så opp mot den hun trodde var Folke.
– Han løp inn i skogen, men en patrulje med hund er etter ham. Hvordan går det med deg, er du uskadd? Folke ristet litt bort i henne.
– Jeg trenger ambulanse, vi har to skadede betjenter! Christoffer Blad hørtes hysterisk ut.
– Gå inn, vi må finne Sverre! Han er her, jeg vet det. Elise så bedende på Folke.

Hun prøvde å reise seg, men bakken svermet om henne som en karusell.
– Jeg går inn, bare ligg stille Elise. Folke reiste seg, trakk våpenet og gikk mot den mørke inngangen. Han forsvant i det altoppslukende mørket på andre siden av dørkarmen. Elise så opp mot taket, men det ble svart så altfor fort. Et sterkt lys gjorde at hun åpnet øynene. En litt stygg og halvtjukk dame satt over henne. Hun hadde en ukledelig pannelugg, tenkte Elise.

– Palmer, kan du høre meg? Hvilket år er det? Den stygge damen så forventningsfullt på henne.
– Men herregud, totusenogseksten! Elise kunne ha skallet henne ned, hadde det ikke vært for at hun hadde slått hodet.
– Hun er tilbake. Elise så seg til siden da hun hørte Folkes stemme.
– Hvor er Sverre? Er alt OK med Erik?
– Vi har Sverre, han er uskadd. Vi har også funnet en død kvinne der inne, jeg tror det er Elena Porcosz. Folke snakket med myk stemme, nesten som om han prøvde å berolige henne med det faktum at hadde funnet et sentralt vitne død. Hva tenkte han med?

– Fikk vi tatt gjerningsmannen? Elise følte at hun måtte begynne å lufte teorien sin for sin overordnede.
– Jeg vet kanskje hvem..
– Nå må du bare slappe av, Palmer. Den stygge ambulansearbeideren klappet henne på kinnet.
– Ikke klapp henne på kinnet, er du snill. Folke Thorbjørnsen hadde sett Elises blikk mot kvinnen, og prøvde å avverge en situasjon der Elise ble forbanna og gjorde noe dumt.
– Hva sa du, Elise? Han rettet oppmerksomheten mot henne, etter å ha viftet vekk ambulansearbeideren.
– Stenersen, det er etternavnet, begynte Elise.
– Det er faren hans som eier industribygget de andre ofrene ble funnet. Kristian Stenersen, det er han som var her nå nettopp. Det er han som har drept alle sammen. Folke Thorbjørnsen så overrasket på henne.
– Hvem er han?
– Kristian Stenersen er sønnen til han som eier industribygget. Han heter ikke Kristian Stenersen lengre, han heter Esben Emanuelsen!
– Ja, vel..? Folke så forvirret ut.

– Esben Emanuelsen er egentlig Kristian Stenersen, han var bestekameraten til Endre Pedersen, som min far dømte til livstid for Langbølgen-drapet. Husker du, Endre, han som tok livet sitt i fengselet, som ble dømt for drapet på den eldre damen på Lambertseter i 1974. Han er en slags psykopat, og jobber sammen med Sverre Juul i det advokatfirmaet. Esben Emanuelsen har en leilighet på Torshov, som jeg tror han fortsatt disponerer. Jeg har snakket med foreldrene hans, det var sånn jeg fant ut hvem han var. Jeg vet ikke om Sverre Juul har noe med dette å gjøre, men han må ha visst at Kristian har gjort dette hele tiden. Vi må holde på Sverre, han sitter nok på mye mer informasjon enn det vi vet. For alt jeg vet, er det Esben, eller Kristian som han egentlig heter som drepte den gamle damen på Langbølgen også.

Folke Thorbjørnsen så stresset og forvirret ut.
– Jeg husker det drapet som om det var i går. Jeg var student den gangen, og husker hvor mye skriverier det var i avisene om det. Faen, Elise. Tror du virelig det?
– Ja, den stakkars gutten som ble dømt var uskyldig. Faren min tok feil, alle tok feil. Jeg snakket med Kristian Stenersens, jeg mener, Esben Emanuelsens foreldre tidligere i dag. De bor på Lambertseter. Jeg var på vei til stasjonen for å fortelle om dette da vi fikk nødsamtalen fra Sverre. Har vi han i varetekt?
– Ja, men han trenger nok tilsyn fra psykiater før vi kan avhøre ham. Etter det han så her inne, vil det nok ta et par dager før han klarer å gi noen vettug forklaring. Som jeg sa, så er Elena drept. Jeg tror ikke Sverre har gjort det, da både du og Erik så en annen mannsperson løpe ut herfra. Og hvis Sverre hadde drept Elena, hadde han hatt mye blod på seg. Han har ingen ting, og det var jo han som ringte og meldte fra om dette.
– Vi må finne Emanuelsen, sa Elise med et alvorlig blikk mot Folke.
– Vi har Sverre, og vi har flere hundepatruljer som leter etter Kristian, eller Esben om du vil. Jeg skal få noen til å dra til foreldrene til Stenersen, så vi får høre deres siden av saken. De må jo ha visst dette i årevis.

Elise lot hodet synke mot steingulvet i trappegangen igjen. Hun kjente at hodet gjorde vondt. Den tjukke damen var over henne igjen.
– Sånn, vennen min. Nå skal vi til sykehuset en liten tur, så skal vi få sett på hodet ditt. Ikke vær redd, det kommer ikke til å gjøre vondt. Hun ga Elise et medlidende, moderlig smil. Elise åpnet munnen for å svare, men Folke Thorbjørnsen avbrøt henne.
– Elise, bare bli med henne. Det er fint at de sjekker deg i tilfelle noe skulle være galt. Jeg kommer innom senere, og oppdaterer deg på det som skjer. Du får nok komme hjem i morgen.

Elise ble motvillig med. Hun snudde hodet, og så to andre ambulansearbeidere jobbe over Erik. Han lå livløs på steingulvet.

Uløst: Amerikas Dyatlov Pass

– Du trenger en jakke, ropte bestemoren etter han.
– Nei da, bestemor. Jeg trenger ikke den i kveld!

Ted snudde seg en ekstra gang og vinket mot henne. Bestemoren vinket tilbake, og håpet at han og kameratene ville kose seg på basketballkampen. Hun hadde kanskje klemt han en ekstra gang, eller bedt ham om å bli hjemme, om hun hadde visst at dette var siste gangen hun så barnebarnet i live.

 

Chico, California, februar 1978.

Fem unge menn var på vei for å se en basketballkamp i den 24. Februar, og kjørte sammen i en av guttenes bil, en turkis og hvit 1969 Mercury Montego. Basketballkampen ble spilt på California State University, og var ferdig rundt klokken 22 på kvelden. De fem unge mennene var i alderen 24 til 30 år, og hadde vært venner lenge. De hadde møttes på et ungdomssenters samlingsgruppe for vanskeligstilte ungdommer.

Guttene var på ingen måte noen verstinger, men de led av ulike sosiale eller mentale problemer, og trengte ekstra støtte i hverdagen. De ble alle beskrevet som snille, omtenksomme mennesker som var glade i familiene sine, og hadde sunne interesser.

De fem guttene, som senere skulle være hovedpersonene i mysteriet som også i dag blir omtalt som USA?s Dyatlov Pass, var:


Bilde fra reddit.com

Ted (30)

Ted var omtenksom og alltid snill med alle han møtte. Han smilte og vinket til alle han gikk forbi på gaten. Ted elsket sport, og så masse på både basketball og fotball med kameratene sine. Ted var lettere tilbakestående, og hadde noen mentale utfordringer. Han jobbet på cafe som ryddegutt, en jobb han tok veldig seriøst. Ted var til å stole på, og hadde mange venner.

Jackie Charles (24)

Høy, stor mann og Ted?s aller beste venn. De ringte hverandre ofte, og leste opp morsomme navn fra telefonkatalogen og lo så de nesten gråt. Jackie var også lettere tilbakestående, og interessert i sport.

Will (28)

Will var personlig kristen, og brukte mye av tiden sin til å besøke eldre og mentalt syke mennesker på forskjellige sykehus og eldrehjem i området. Han likte å snakke med dem, og lese bibelen for dem. Også Will hadde mentale problemer, men ble beskrevet som omtenksom, uselvisk og godhjertet.

Jack (30)

Høy og lettere overvektig, beskrevet som en ?gentle giant?. Elsket sport, vennene og familien sin. Han hadde vært i militæret, stasjonert i Vietnam under krigen. Han jobbet hos en grønnsakshandler, men klarte ikke holde på jobben. Jack var også tilbakestående, og ble frustrert hvis han gjorde feil, eller ikke forstod en oppgave han skulle utføre. Jack var den eneste som hadde førerkort, og elsket sin hvite og turkise 1969 Mercury Montego. Han passet godt på bilen sin, og vasket og polerte den så ofte han kunne.

Gary (25)

Gary hadde også vært i militæret, men stasjonert i Tyskland. Han hadde diagnosen Paranoid Schizofreni, og ble dimittert fra militæret på grunn av dette. Gary hadde også problemer med medisinforbruket sitt en periode, og ble lagt inn på avrusningsklinikk, som viste seg å hjelpe Gary stort. Han fikk tilbake livet sitt etter oppholdet, og møtte de andre på dagsenteret for unge med mentale problemer. Gary var ikke tilbakestående, men hadde mentale utfordringer etter overforbruken av medisiner. Ble beskrevet som snill og sjenert av familien.

 

Forsvinningen:

Den fem unge mennene satt seg i bilen til Jack, som skulle kjøre alle hjem. Kjøreturen hadde de tatt mange ganger før, og arenaen var ikke langt fra den lille byen de bodde i. Men de kom aldri hjem. Alle fem bodde hjemme hos foreldrene sine, med unntak av Ted, som bodde hos bestemoren sin. Etter at det hadde gått noen timer, begynte familiene å bli alvorlig bekymret.

Husk at dette er gutter, eller unge menn, som fulgte rutiner, og det var helt uvanlig for dem å skulle gjøre noe de ikke hadde avtalt eller avklart med foreldrene på forhånd. Ingen av dem hadde gjort noe slikt tidligere, så derfor ringte de pårørende til hverandre for først å høre om noen visste hvor guttene var. Da ingen hadde hørt fra dem, og de skulle ha vært hjemme timer tidligere, bestemmer fedrene seg for å lete etter den lille kameratgjengen. De ringer sykehus, ungdomssenteret, og venner, men ingen har sett dem.

Tidlig neste morgen bestemmer familiene seg for å ringe politiet, og guttene blir meldt savnet. Politiet er redd for at de kanskje har kjørt seg fast, eller havnet i en annen type ulykke, og etterlyser dem i flere byer.

Et vitne gjenkjenner de savnede guttene, og sier de var innom hennes butikk, som ikke lå så langt fra basketballarenaen under kampen og kjøpte seg en sjokolade hver, og en av dem kjøpte en brus. Det viser seg så at guttene aldri var på basketballkampen, og at de hadde vært forsvunnet lengre enn man først trodde.

Noen dager senere blir bilen til Jack funnet nesten 113 kilometer fra byen Chico, ved en nasjonalpark i Orville, California. Bilen står parkert ved et lite skogholt, men ser ut til å være i god stand. Bilen har igjen kvart bensintank, og den har ingen skader. Den står fast i litt snø, men ikke fast nok til at fem unge menn ikke skulle ha klart å dytte den løs. Bilen er låst og forlatt.

Skogsveien bilen ble funnet ved, ligger i en helt annen retning enn veien hjem. Veien var smal og svingete, en dårlig match for Jacks lave bil. Hadde de kjørt seg bort? Snacksen guttene hadde kjøpt var delvis spist opp, og lå igjen i bilsetet. Etter funnet av bilen settes en større leteaksjon i gang. Politi, hunder og frivillige lette så godt de kunne, men været ble dårligere utover dagen. En snøstorm bygger seg opp, og sikten forverres. Søket må utsettes, på grunn av det iskalde været.

Foreldrene undret seg lenge over hvorfor guttene kjørte helt til naturreservatet så sent på kvelden, ingen av dem hadde vært der før og de trodde heller ikke guttene visste om at det var et naturreservat der. De klarte heller ikke forstå hvorfor de hadde forlatt bilen, med bensin nok til å komme seg hjem, i alle fall til flere bensinstasjoner. Hvorfor forlate en fungerende bil, hvor de i alle fall hadde kunnet holde seg varme i flere timer, om de hadde rotet seg bort? Foreldrene til Jack sa at han aldri hadde forlatt den elskede bilen sin om han ikke absolutt var tvunget. Og hvor var de fem unge mennene? Ingen fotspor var å se, siden det hadde snødd tett i dagene før bilen ble oppdaget. Alle som lette stod nå på bar bakke, og forsvinningen ble et mysterium.

55 år gamle Shones kontakter politiet. Han har informasjon om de fem kameratene. Samme kveld som de forsvant, hadde han vært i skogen ved naturreservatet. Han bodde ikke så langt unna, og skulle ordne noe ved en av veiene da han plutselig, i anstrengelsen fikk et mildt hjerteinfarkt. Han klarte å komme seg tilbake til bilen, skrudde på varmen og la seg i baksetet for å vente på at smerten skulle gå over. Husk at dette skjedde på 70-tallet, så Shones hadde ingen mobiltelefon.

Mens Shones ligger i bilen, og vet at bensinen etterhvert kommer til å ta slutt, hører ha plystring i skogen. Han reiser seg halvveis opp for å se ut av vinduet. Shones ser skikkelser lengre bort i veien, og åpner døren for å rope på hjelp. Han ser flere menn som går fra en bil, i følge med det han mener er en kvinne. En av mennene bærer på en baby. Shones roper og roper, men de hører han ikke. Lyden av stemmene forsvinner, og billyktene er slukket. Han lukker døren, og legger seg til rette igjen.

En stund senere, våkner han av en lyd. Shones hører igjen mannsstemmer, og ser det han tror er lommelykter som lyser mot bilen hans. Han åpner døren og roper på hjelp, men de hører han ikke. Alt blir stille igjen, og lysene blir borte. Shones bestemmer seg så for å vente til det blir dagslys før han skal gå hjem og ringe lege.

Neste morgen føler han seg bedre, og går de fire kilometerne i den tunge snøen hjem. Noen hundre meter fra hans egen bil, står en hvit og turkis Mercury Montego, forlatt.

Shones forteller det han opplevde i skogen, og politiet får bekreftet fra legen hans, at mannen faktisk fikk et mildt hjerteinfarkt den kvelden, og kom seg til legen neste dag. Men en gang han hørte om de savnede kameratene, husket han den spesielle bilen han hadde sett i skogen. Dessverre leder ikke observasjonen til noen oppklaring i saken, bare flere spørsmål. Hvem var kvinnen og babyen? Og hvor hadde de lommelyktene fra?

Flere vitner melder seg, en kvinne mener hun så guttene i en matbutikk i Orville, den nærmeste byen til naturreservatet dagen etter de forsvant. Hun mente de kjøpte mat, og at en av guttene brukte telefonen for å ringe noen. Familiene trodde ikke dette kunne være kameratene, de hadde bare med seg penger til litt snacks før basketballkampen, og faren til gutten som kvinnen mente brukte telefonen hadde telefonskrekk, og ville aldri ha ringt noen.

En av guttenes familier, det er ikke klart hvem sin, ansetter en synsk kvinne i ren desperasjon. Den synske kvinnen mener først at guttene er kidnappet. Så sier hun at de er blitt myrdet, og ligger døde i et rødt hus med nummeret 4723 eller 4753. Politiet, som ikke hadde andre ledetråder saumfarer store områder etter dette huset, uten hell.

 

Likene:

Rett over 100 dager etter den mystiske forsvinningen er noen motorsyklister ute på kjøretur. De bestemmer seg for å ta en pause ved en turisthytte. Den 4. Juni 1978 finner de Ted, liggende utstrakt på en madrass med åtte laken over seg. Han er død. Ted er nesten ikke til å kjenne igjen, den engang så store mannen har gått ned nesten 45 kilo og ser utsultet ut. Skjegget hans har vokst flere centimeter, og det estimeres at han levde mellom 8 og 13 uker før han døde av forfrysning. På nattbordet ligger ringen han alltid brukte, lommeboken med noen få dollar i, og en ukjent gullklokke, som ikke tilhørte noen av de andre kameratene. Teds sko er borte, han har på seg Gary sine sko. Hadde Gary byttet sko med Ted etter at han døde?

Hytten Ted ligger i er full av frysetørret mat, vann, fyrstikker og en stor, ubrukt propantank. Mengden mat i turisthytten kunne ha holdt både Ted og kameratene i live i over et år, og propantanken, som fungerte, kunne ha gitt dem uker med varme. Noe av maten var spist, men ikke alt. Hvordan kan en mann fryse og sulte ihjel med så mye mat, men også tilgang til varme rundt seg? Og hvor var de andre?

Ted hadde på seg samme klær som da han forsvant. Turisthytten han ble funnet i, var 31 kilometer fra bilen, og politiet trodde han og muligens kameratene hadde gått hele veien, tynnkledde.

Dagen etter funnet av kroppen til Ted, ble likene av Will og Jack funnet ved en elv. De hadde også frosset i hjel, og var ille tilredt etter å ha ligget ute i lang tid. To dager etter, den 7. Juni fant Jackies egen far, liket av sønnen. Det var riktignok bare skjelettet av ham igjen, men klærne hans lå ved siden av liket. Det ble senere bekreftet med tannjournal at det var Jackie. De som lette den dagen, glemmer aldri de hjerteskjærende ropene fra faren som fant sin egen sønn død.

Gary ble aldri funnet, men ble erklært død etter noen år. Ingen vet hva som skjedde med kameratgjengen, eller hvorfor de kjørte til naturreservatet. Kvinnen og babyen ble heller aldri identifisert, og man aner ikke hva hvor Gary ble av. Man vet at han hadde noen venner i en by ikke så langt fra der de andre guttene ble funnet døde, men de fortalte at de ikke hadde hørt fra han på over et år før forsvinningen.

Denne saken er fortsatt uoppklart, og på grunn av de mystiske omstendighetene blir den kalt USAs Dyatlov Pass.

Om du vil vite mer om denne historien, kan du se dokumentaren på YouTube, søk etter “Americas Dyatlov Pass”

Kilder: washingtonpost.com, reddit.com, “Americas Dyatlov Pass” youtube.com

Oslo, 1974 Del 18

Oslo Tingrett, februar 1975

Det var nest siste dag i retten. Bjørn Hærland skulle vitne i saken han selv hadde etterforsket. Han var nervøs, men trøstet seg med at saken snart var over, og at livet kunne gå sin vante gang igjen. Det så ikke lyst ut for Endre, han måtte innrømme det. Stemningen i rettsalen var mer trykket enn før. Jo nærmere rettsaken dro mot slutten, jo mer anspent var tonen mellom aktoratet og forsvaret. Kolbjørn Svendsen hadde tatt på seg sitt livs vanskeligste sak, han hadde ikke nok erfaring for slike høyprofilerte saker enda. Det kom tydelig frem, og aktoratet brukte det til sin fordel.

Endre Pedersen ble ført inn i rettsalen som vanlig. Dommer Harald Palmer kom inn, og alle reiste seg, satt seg igjen. Retten var satt. Aktor kalte Bjørn Hærland til vitneboksen. Hærland reiste seg, og gikk over gulvet med skjelvende skritt. Han satt seg til rette i stolen, fikset på det gule slipset og tok en stor slurk vann.

– Vennligst oppgi personalia.
– Bjørn Jørgen Hærland, 39 år, født 25. November, 1936. Politietterforsker av yrke, utdannet ved statens politihøgskole.
– Takk, Hærland, vi behøvde bare navn og fødselsdato, kom det fra Dommer Palmer.
– Unnskyld, beklager, svarte Hærland nervøst. Aktor kremtet og begynte.
– Fortell hva De så på åstedet, betjent.
– Jeg kom inn i leiligheten, gikk gjennom gangen først. Den avdøde lå inne på kjøkkenet, som er til høyre for gangen. Jeg gikk inn, og krimteknikere var allerede i gang med å sikre spor fra åstedet og på den døde.
– Hvordan ble Fru Abrahamsen funnet?
– Hun lå på ryggen ved kjøkkenbordet, med skjørtet dratt opp på magen. Hun hadde ingen underklær på seg, hun var voldtatt, og nylonstrømpene var knytt rundt halsen som hun var forsøkt kvalt.
– Her må jeg protestere, dette er kun spekulasjon at hun var forsøkt kvalt. Kolbjørn Svendsen reiste seg.
– Det tas til følge, og kan strykes fra protokollen, nikket Dommer Palmer. Svendsen satt ned og så tilfreds bort på Endre. Hærland fant det merkelig at Svendsen skulle protesterte på akkurat punket om at Abrahamsen var forsøkt kvalt, da hans klient hadde erklært seg ikke skyldig. Harald Palmer snudde seg mot Hærland.

– Fortsett, Hærland.
– Vel, det var mye blod på åstedet, og en kniv ble funnet på gulvet ikke langt fra Fru Abrahamsen.
– Fant dere noen tekniske bevis på denne kniven?
– Nei, det var ingen fingeravtrykk på kniven.
– Fant dere noen andre tekniske bevis i avdødes leilighet?
– Ja, vi fant et par hansker på telefonbordet ute i gangen.
– Fant dere noen tekniske bevis på disse hanskene?
– Ja, vi fant avdødes blod utenpå hanskene, og inne i hanskene fant vi tiltaltes blod.
– Har den tiltalte erkjent at disse hanskene var hans?
– Ja, det har han.
– Takk, ingen flere spørsmål, Herr Dommer. Harald Palmer noterte, nikket mot aktor og så deretter bort på Kolbjørn Svendsen. Palmer gjorde tegn til at Svendsen kunne spørre ut Hærland.

– Bjørn Hærland, finner ikke De det merkverdig, at det eneste beviset De har mot min klient, er et par bærehansker han meget vel kunne ha lagt igjen da han tidligere den ettermiddagen var, som den hjelpsomme gutten han er, inne hos den avdøde for å hjelpe til med å flytte noen møbler hos henne?
– Det er ikke det eneste beviset. Som Doktor Berg fortalte i sitt vitneutsagn, fant de også avdødes blod utenpå hanskene. Det vil si at hanskene må ha blitt brukt av morderen, da det ikke ble funnet et eneste fingeravtrykk på kniven som ble brukt til å drepe henne.
– Men dette beviser likevel ikke at min klient har drept avdøde, det beviser bare at hanskene muligens kan ha blitt brukt av morderen. Stemmer ikke det?
– Jo, det stemmer vel. Hærland ble plutselig forvirret.
– Takk, ingen flere spørsmål.

Hærland var ikke helt sikker på om han hadde gjort en god jobb eller ikke, men syntes nå at han hadde fortalt kun det han visste, verken mer eller mindre. Nå var det kun sluttprosedyrer igjen, før saken skulle avgjøres.

Sluttprosedyrene var dramatiske, som et gladiatorspill der kun den ene ville komme levende ut av arenaen. Aktor var aggressiv, og overdrev bevisene en smule. Kolbjørn Svendsen var spakere, men forklarte ivrig at de fremlagte bevisene ikke kunne fastslå at Endre Pedersen var morderen. Mediene var heller ikke overbevist om at Endre var skyldig, og sådde tvil om politiets etterforskning faktisk hadde vært god nok. Flere støttespillere av Endre ventet hver dag utenfor tingretten med tilrop og sanger. Det var en triller uten like, og da juryen trakk seg tilbake for å avgjøre skyldspørsmålet var spenningen så stor at Dommer Palmer måtte be retten roe seg ned.

Juryen brukte flere dager på avgjørelsen. På den femte dagen, var de klare. Endre Pedersen, antrukket i mørk brun dress for anledningen ble ført inn i rettsalen igjen. Dommer Harald Palmer mottok domsavsigelsen fra juryen.

– Juryen finner tiltalte, Endre Pedersen, født 1. Mars 1958, skyldig i overlagt drap på Marie Abrahamsen. Harald Palmer så strengt bort på Endre, og begynte å snakke direkte til han.

– Unge Herr Pedersen, jeg kan ikke annet enn å si meg enig i juryens beslutning. De har, under særdeles skjerpende omstendigheter voldtatt en gammel dame. De har, på bestialsk vis knivdrept en kvinne som så på Dem som en god og snill gutt. En hun stolte på, en hun ønsket alt godt. Hun tok Dem inn, gav Dem mat og passet Dem som liten. De har begått en kardinalsynd som Fru Abrahamsens familie må betale for resten av sitt liv, da deres kjære mor og mormor ble brutalt revet vekk dra dem. Jeg finner det derfor passende å dømme Dem til lovens strengeste straff.

Endre Pedersen, De dømmes herved til 21, 21 års fengsel med fratrekk for de seks måneder som allerede er sonet i varetekt. Avtjeningen av straffen vil tiltre umiddelbart. Harald Palmer slo treklubben hardt i bordet. Et gisp gikk gjennom salen. Pressen knipset bilder ustanselig, og Endre datt tilbake i stolen sin. Han så tomt ned i bordet, før han begynte å gråte høyt. Eva Pedersen skrek høyt, uten at det var mulig å tyde hva hun sa. Hun var mor til en dømt morder nå. Ingenting ville bli det samme. Hærland var selv forbløffet, og følte at noe var feil.

Gjerningsmannen var dømt av sine likemenn, han skulle sone i fengsel. Allikevel, var det noe, en magefølelse som tilsa at noe ikke stemte. Han kunne ikke sette fingeren på hva, men prøvde å ikke tenke på det. Bevisene mot gutten var for tynne, og Hærland kjente en bølge av dårlig samvittighet skylle over ham. Langbølgensaken var over, men til hvilken pris? Var det egentlig over nå?

 

Comfort Hotell Børsparken, nåtid

Sverre Juul så ut av glippen i gardinen. Ingen kjente på gaten, ingen mistenkelige biler. En rød rutebuss kjørte fort forbi hotellet.

Han hadde skrudd av telefonen, i tilfelle Esbens spanere fulgte etter ham. Sverre var klar over at politiet lette etter han, men turte ikke å gå til dem enda. Han måtte ha flere bevis, så skulle ha fortelle alt. Han kunne bare ikke bli sett, og han måtte snakke med Elena før det var for sent. Mennene som hadde mishandlet han hadde blitt sendt av Esben, et tegn på at han visste Sverre var avhørt.

Han tok opp kontanttelefonen og sjekket om de var noen nye tekstmeldinger. Ingenting. Han var ikke engang sikker på om Elena hadde det samme telefonnummeret, ei heller om hun hadde telefonen sin der hun var nå. Han måtte finne en måte å snakke med henne på, selv om hun var under vitnebeskyttelse. Det var vel det tryggeste stedet hun kunne være, men hun skulle ikke være der for alltid. Han sjekket den andre mobiltelefonen, den som han vanligvis brukte.

Vibeke hadde sendt han flere meldinger, og lurte på hvorfor han ikke svarte. Sverre skrev en rask melding om at alt var bra på hytten, og at han ikke hadde svart i dag fordi han hadde vært på skitur. Han ba henne hilse til barna og sa han skulle komme hjem når ting roet seg.

Sverre håpet virkelig at ting roet seg. Han la seg på sengen og tenkte. Hvordan skulle han komme seg ut av dette her? Han lurte på om han kom til å kunne slippe fengsel, og prøvde å huske alt han kunne om strafferett. Hvis han gikk til politiet nå, ville de beslaglegge telefonen hans, som kunne knytte han til drapene. Særlig det siste drapet, på Mikhail. De ville finne ut hvem som hadde ringt han og fortalt om Gracja, og når politiet fant ut hvem det var, uten bevisene han måtte skaffe, kunne han bli siktet for mord. Han reiste seg fra sengen, hodet kjentes tungt. Kroppen, enda stiv og støl fra slagene han ble tildelt i industribygget. Sverre strakte seg etter den andre telefonen og slo Elenas nummer. En siste gang, et siste forsøk. Det ringte en gang. To ganger. Telefonen sprakte i den andre enden. Var den avlyttet?

– Hallo?
– Elena?
– Sverre?
– Elena, det er meg. Ikke legg på, du må hjelpe meg. Mikhail er død, de tok ham. Du er trygg, for nå. Vi må finne en måte å få bevist hvem som drepte Gracja, og de andre. Hvor er du?
– Sverre, jeg er hos politiet, de beskytter meg. Jeg kan ikke gå ut, jeg er overvåket. De fortalte meg om Mikhail. Det var han som gjorde det, ikke sant?
– Elena, du må få tak i Gracjas telefon, har du den enda?
– Nei, jeg har den ikke her. Jeg har gjemt den.
– Hvor? Jeg kan finne den, og ta den med til politiet. Bare si hvor den er.
– Jeg kan finne den og møte deg i morgen på natten. Klokken to, i den lille hytten. Jeg sniker meg ut. Kommer du?
– Jeg møter deg der. Ikke la noen se deg, Elena. Sverre kjente at hendene hans var numne. Hjertet banket fort, og han kaldsvettet. Han måtte vente i et døgn til. Så lenge de ikke fant han, var han trygg.

Elise Palmer tråkket oppover de lave trappetrinnene til Nasjonalbiblioteket. Hun elsket lukten av gamle bøker, det var noe nostalgisk over dem. Hun gikk til resepsjonen og spurte om hjelp til arkiver for industri i Oslo fra åttitallet og frem til i dag. Hun lette gjennom gamle tinglysninger, verdipapirer og avisutklipp. Det var ikke mye å finne. Stenersen AS var lite tilstedeværende. Hun måtte se det fra en annen vinkel. Med ett kom hun på kirkebøkene. Selvfølgelig, hun kunne finne ut mer om Stenersen selv.

Thor-Finn Stenersen, født i Narvik i 1935. Han hadde jobbet i forsvaret til pensjonsalder, og hadde bodd flere år i Karl Staaffs Vei på Ulven i Oslo. Han hadde to sønner, Magnus, født i 1959, og Kristian født i 1961. Thor-Finn var gift med Iris. Elise visste det meste av dette før, men ikke om sønnene. Hun fant ikke mye mer om familien hans. Hun ville vite hva som fikk han til å kjøpe det gamle radiobygget i 1981. Stenersen hadde en solid jobb i forsvaret, hva skulle han med et gammelt radiobygg?

Hun begynte å søke etter informasjon om sønnene, Magnus og Kristian. Kunne det være en link hun ikke så? Magnus Stenersen, den eldste sønnen hadde visst vært svært syk som barn. Han hadde blitt døpt bare en måned gammel fordi de ikke trodde han skulle overleve spedbarnsalderen ifølge et helsekort hun fant. Magnus Stenersen hadde dødd i 1995, bare 35 år gammel. Han hadde aldri giftet seg eller fått barn. Ingen utdannelse annet enn artium var å spore. Iris Stenersen hadde vært hjemmeværende husmor. Elise fant ingen tegn på at verken hun eller Thor-Finn var døde. Noe som slo henne som merkelig, var den yngste sønnen Kristians historie. Han hadde gått i «Obsen», en klasse for problembarn som liten. Han hadde ifølge papirene fullført barneskolen mens de bodde i Karl Staaffs Vei, og familien hadde senere flyttet til Lambertseter. Etter det var det ingen tegn til ham. Elise visste ikke om han levde eller var død. Det eneste andre hun hadde var kjøpet av radiobygget. Elise lurte på om Herr og Fru Stenersen kanskje bodde i Radarveien på Lambertseter enda. Hun hadde adressen, og bestemte seg for å dra dit med det samme.

På vei opp mot Lambertseter tenkte Elise på sin egen far. Hun savnet han veldig. Hun tenkte på hvor mye mer han kunne utrettet hvis han ikke hadde begynt å lete etter svar og forlatelse i bunnen av whiskyflasker. Solen var lav, og hun så nesten ikke fremfor seg. Hun kjørte forbi Østensjøvannet og tenkte med en gang på Gracja. Den stakkars kvinnen som bare ville tjene til livets opphold. Hun hadde vel aldri tenkt å ende opp som prostituert, da hun forventningsfullt ble med kjæresten til Norge.

Elise kjørte forbi Symra Kino, og da så hun det. Langbølgen 1. Hun stivnet bak rattet. Hun hadde aldri tenkt på hvor nærme Langbølgen 1 var Radarveien. Og radiobygget. Kunne det være en sammenheng? Hun svingte av veien og inn til Stenersens siste kjente adresse. Det var nok av parkeringsplasser. Hun gikk mot oppgangen, så seg rundt. Leilighetene lå tett i den umåkede gangveien. Hun fant ringeklokken, og ringte på. Det tok lang tid før noen svarte.

– Ja, vær så god? En gammel mann var i den andre enden.
– Ja, hei. Jeg er fra politiet, kan jeg komme inn og stille dere noen spørsmål? Uten svar ble døren låst opp.
– Jeg bor i første etasje, sa han. Elise gikk inn, og fant den riktige døren. Hun banket hardt på og hørte lyden av subbende tøfler mot gulvet. En tynn, gammel mann med hvitt hår og frisert skjegg rundt haken åpnet døren. Han hadde rød ullgenser, brun vest og beige cordfløyelsbukser. Det tynne hvite håret var vannkjemmet i en sideskill.

– Ja?
– Thor-Finn Stenersen?
– Ja, det er meg, svarte mannen på klingende nordnorsk.

Han gjorde tegn til at hun kunne komme innenfor. Elise tok pent av seg på bena, og la jakken på en liten krakk ved en brun kommode med post og nøkler på. Hun fulgte etter mannen inn i stuen. En kvinne kom fra kjøkkenet, det var sikkert Iris, tenkte Elise.

– Hei, Iris Stenersen. Den lille damen hilste pent og gjorde tegn til at hun kunne slå seg ned.
– Politiet, sa du? Kom det fra Thor-Finn.
– Ja, jeg heter Elise Palmer. Jeg etterforsker noen drap i Oslo..
– Palmer? Thor-Finn gjorde store øyne.
– Jeg kjente en Palmer en gang. Hvem var nå det?
– Nei, vennen min, du kjente ingen Palmer. Det var dommeren, det. I saken mot Endre.
– Endre ja, stakkars gutt, sa Thor-Finn og så ned.

Elise visste ikke om hun skulle avsløre at hun var Harald Palmers datter. Hun lot det være for nå.
– Ja, det har seg slik at det har vært noen drap i området her den siste tiden, kanskje dere har sett det i nyhetene eller lest det i avisen?
– Ja, jenta ved Østensjøvannet?
– Blant annet, ja. Vi fant også noen døde personer i et industribygg her i nærheten, og det har i den forbindelse kommet frem at det bygget er eiet av deg. Stemmer det? Thor-Finn så bort på sin kone.
– Vi har ikke drept noen, sa han fort.
– Nei, nå tror jeg ikke at dere har drept noen, smilte Elise. Jeg lurer bare på om dere vet hvem som eier bygget nå.
– Jeg eier det enda, sa Thor-Finn.
– Jasså, bruker du det til noe spesielt i dag? Elise følte at hun var på sporet av noe, men visste ikke helt hva. Det var noe som ikke stemte med blikkene mellom ekteparet Stenersen.
– Jeg bruker det ikke, men min sønn bruker det innimellom til å lagre båten sin, eller biler vet jeg. Iris Stenersen knyttet hendene sine mens hun hørte på ektemannen.
– Din sønn? Elise prøvde å ikke se for overrasket ut. Det hadde verken vært biler eller båter i bygget da hun hadde vært der sist.
– Hva heter sønnen din?

På vei ut av leiligheten var Elise svimmel, nesten kvalm. At hun ikke hadde sett dette før. Hun burde ha sett linken mye lettere. Hun satte seg inn i bilen, og ringte Erik Thue. Han tok den etter tredje ring.