Les dette

For snart et år siden sluttet jeg i den trygge jobben min i et veletablert mediehus. Jeg hadde jobbet der i flere år, men bestemte meg for å følge drømmen min. Jeg hadde lenge ønsket å leve av skrivingen, hadde allerede skrevet en hel krimroman og bloggen jeg startet begynte å få mange følgere. Jeg hadde stor tro på at prosjektet mitt skulle fungere, og for å være ærlig, hadde jeg ikke noe valg.

Fra å ha fast inntekt til å gå til en usikker fremtid som freelancer var tøft, men også veldig  spennende og lærerikt. Man blir sterk av slikt, det skal jeg love deg. De første månedene skrev jeg hele tiden. Jeg kontaktet redaksjoner jeg hadde skrevet for før, men fikk nei av samtlige da jeg ville selge dem artikler, istedenfor å skrive gratis bare for å bli publisert. Det er slik det er, du må bare gå videre og tenke at det er deres tap. Jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle la det knekke meg. Og det gjorde det aldri, men jeg tenker tilbake på det å føle seg dum når noen av dem ikke engang ville svare meg, nå som de måtte betale for alt arbeidet jeg la ned i artiklene jeg skrev for dem.

Så startet jeg Truecrimepodden, med skrekkblandet fryd. Jeg hadde alt å bevise. De fleste himlet litt med øynene og tenkte sikkert sitt da jeg fortalte dem hva jeg drev med. Istedenfor å si “lykke til!” fikk jeg, “hvordan tjener du penger på det da?” og “hvor mye tjener du?”. Veldig, veldig få hadde troen på meg, og det forstår jeg. Jeg hadde nok tenkt mitt jeg også. Men de som trodde på meg, de som støttet meg, det er de jeg setter pris på i dag. Ikke de som hver gang jeg traff dem spurte hvor mye jeg hadde tjent siden sist, som om det skulle ha noe å si for dem personlig.

Nå lurer du kanskje på hvor jeg vil med dette innlegget, som ikke handler om truecrime, men om meg selv, Pernille. Jeg har et poeng, forstår du. Den største lykken for en som turte å gjøre noe veldig få tør, er å lykkes. Og det gjorde jeg! Det tok jo bare et par episoder før Truecrimepodden lå høyt på alle lister, lyttertall og nye følgere strømmet inn og jeg kjente på en mestringsfølelse som var ut av en annen verden. Jeg fikk forespørsler fra fjern og nær, og plutselig skulle jeg ha live-show i Fredrikstad, som solgte ut på litt over en uke. Om to dager skal jeg ha enda et live-show på Edderkoppen Scene i Oslo, snart utsolgt det også. Det er en drøm, og jeg er så takknemlig. Takknemlig for de menneskene som har støttet meg, men også for de som har ledd av meg, snakket nedlatende om meg og til og med håpet at jeg ikke skulle klare det. Dere har gjort meg sterkere. Tusen takk.

Likevel, etter at jeg har oppnådd mer enn hva jeg kunne drømme om å oppnå på bare en drøyt halvår, sitter jeg igjen med en vond følelse i magen som jeg håper dere aldri får kjenne på. Grunnen til det er netthets. Det skjer ikke bare med meg, men med alle som stikker seg litt ut og faktisk tør å gjøre noe annet enn “det vanlige”. Utseende skal kommenteres, selv om jeg lager podcast om drap skal hvordan jeg ser ut snakkes om på Jodel, Instagram, Kvinneguiden. De sender mail og innboksmeldinger for å fortelle hva de synes om meg. Ikke bare utseende, men måten jeg skriver på, snakker på, sakene jeg tar opp og spørsmålene jeg stiller. Hvorfor? Hvorfor er det OK å skrive slikt til et annet menneske?

Det verste er faktisk de som sier at “det må du regne med”. NEI! Jeg vil ikke leve i en verden hvor jeg skal regne med å bli hetset for å gjøre jobben min. For å tørre å gjøre noe nytt, for å følge en drøm. Aldri! Det er ikke OK å hetse noen for noe som helst. Hva hvis du fikk ti-tolv mail på jobben hver dag om hvor dårlig du er? Hvor lett er det å jobbe da? Og når du prøver snakke med folk om dette, sier de, “det må du regne med”. Ikke regn med det, ikke godta det og ikke bli vant til det. Jeg, og de aller fleste av mine følgere ville aldri skrevet slikt som noen de ikke kjenner. Eller å sende noen en drittpakke i innboksen og kalle det konstruktiv kritikk. Jeg må vel ikke være skyteskive fordi det er litt høy bakgrunnsmusikk på et par episoder? Nå er det nok.

Jeg må innrømme at jeg har vurdert å slutte med podcasten, slutte med denne bloggen og å gå tilbake til en “vanlig” jobb. Kanskje prøve å være en vanlig person igjen, flere ganger. De tankene har jeg skjøvet vekk, jeg skal fader meg ikke gi opp. Jeg skal heller ikke slutte å anmelde, rapportere og blokkere nettroll, om de så hetser meg eller andre. Så dette er en trussel (faktisk) til dere som synes det er greit å mobbe andre. Jeg ser dere!

Til dere andre.
Fine, snille, støttende mennesker som har fulgt meg fra starten, jeg er så glad dere finnes! Jeg skrev ikke dette innlegget for at dere skal si “ikke slutt med podcasten” eller “du er flink”. Jeg ville bare si ifra på vegne av meg selv, og på vegne av så utrolig mange andre som ikke passer inn fordi de stikker seg ut på feil måte, for eksempel størrelse, hudfarge, seksuell legning, valg av yrke og lignende. De som blir hetset på nett, på jobb, på skolen. Til dere som også har en drøm om å gjøre noe helt nytt, som tenker at dere ikke tør. Gjør det likevel! Vær den du er, uforbeholdent. Jeg ser deg, jeg heier på deg og jeg støtter deg.

Jeg går på scenen onsdag med litt vondt i magen, men med veldig mye stolthet over at nettroll ikke klarte å knekke meg denne gangen heller.

Ha en fin uke!

-Pernille

44 kommentarer

Vi benytter nå Facebook som kommentarfelt, men du vil fortsatt kunne se tidligere kommentarer.

Siste innlegg