Mordbrannen i Urtegata og en pyroman

Omtalt som den verste brannen i Oslos historie siden krigen. Jeg husker den kvelden så godt, og bildene som etterhvert rullet over tv-skjermene. Fortvilede mennesker som forgjeves forsøkte å redde livet til de som ikke hadde vært heldige å kommet ut tidlig. Brannbiler, ambulanser og gråtende mennesker med tepper rundt seg, stående med bare føtter i snøen. De mistet alt den kvelden. I tillegg er ingen tatt for brannpåsettelsen. Det er likevel èn mann som stikker seg ut i mengden. Han var mistenkt, men ble frikjent grunnet manglende bevis. Flere ganger har jeg tenkt på han, og så kommer spørsmålene jeg ikke finner svar på. Hvorfor var han der? Hvorfor lot han seg intervjue på tv, i en så tragisk situasjon? Og hvorfor gikk han fri?

Det er natt til lørdag den 13. desember 2008. Voldsom røykutvikling og etterhvert flammer forferder naboer. Urtegata 31 står i brann, og klokken 03.43 kommer alarmen til politiet. Brannen har allerede tatt over store deler av bygget. Noen er kommet seg ut, andre prøver forgjeves å komme seg unna flammene. Politi, ambulansepersonell og brannvesen forsøker så godt de kan å redde så mange som mulig, og å få kontroll på brannen. Livløse mennesker bæres ut, noen klarer seg mens andre dør. Før dagslyset trådte frem skulle seks liv gå tapt, på den mest meningsløse måten en kan tenke seg.

Brannen i Urtegata 31 var påsatt. Påtent. Noen hadde med viten og vilje bestemt seg for at akkurat denne kvelden skulle en hel bygård tennes på, men hvorfor? Fordi den eller de hadde lyst? Det er nemlig slik med pyromaner, at de kjenner en enorm trang til å tenne på ting. Trangen går ikke bort før den er tilfredsstilt, de må gjøre det for å komme seg videre. Brannen i Urtegata endte på tragisk mulig vis, med at flere personer døde. Det var nok ikke meningen, pyromaner tenner ikke nødvendigvis på hus eller blokker for å drepe noen. Det gjør det for å tenne på noe. Pyromaner flest er ofte de første på åstedet, de hjelper redningsmannskaper, mest for å virke som helten i alt det tragiske. Det kan hende dette var tilfellet i mordbrannen i Urtegata. 

En mann, som var overbehjelpelig, og til og med lot seg intervjue på tv på grunn av brannen, blir sett på som mistenkelig. Det er ikke sikkert alle vet dette, men denne mannen ble mistenkt for brudd på mordbrannparagrafen i forbindelse med brannen i Urtegata, men også for hele syv andre branner i Oslo. Disse mistankene, i tillegg til oppførselen hans på brannatten hvor han hjalp redningsmannskapene, gjør at pyroman-lampene begynner å blinke. Mannen forsøkte å selge bilder av brannen til mediene, og har også vært varsler for media i flere branner i Oslo for rundt ti år siden. Mannen var alltid først på plass, han varslet også brannvesen om branner i samme område. Det var kanskje ikke så merkelig at denne mannen, som da var i slutten av 40-årene ble mistenkt for mordbrannen i Urtegata. Mannen bodde i Urtegata selv faktisk, bare ikke i det bygget som brant. 

Så hvorfor ble han ikke dømt? Det er det som er så “fint” med branner, som oftest brenner spor og ledetråder bort med alt det andre. Man kan finne ut hvordan brannen startet, om den var påsatt eller om den startet ved en ulykke. Men man kan ikke alltid finne ut hvorfor, eller av hvem. Slik som i dette tilfellet, politiet visste at brannen var påsatt, bare ikke av hvem. Det var ikke nok bevis mot mannen i denne saken, i alle fall ikke for å få en dom. Han satt varetektsfengslet en periode, men siktelsen frafalt etter en stund.  

Mannen beskrives av naboer og bekjente som en veldig snill og hjelpsom mann, og at de som kjenner han ikke kan tro at han ville gjort noe slik som å starte branner. Men blir man mistenkt for åtte ulike branner helt tilfeldig? Og hvorfor er mannen så opptatt av å fremstå som så hjelpsom, som om at han vil oppnå en slags heltestatus i både i media og blant hjelpemannskaper? Det lyser pyromani av denne mannen, og det hadde vært det beste for alle om slike personer ble stoppet, i beste fall fikk hjelp. For de kan faktisk ikke noe for det de gjør, selv om de vet det er galt. Det skal nevnes at siktelsen og alle mistanker mot mannen i Urtegata-saken frafalt, de syv andre sakene vet jeg ikke mer om dessverre.

Hvorfor skriver jeg dette nå, tenker du kanskje? Vel, i desember 2018 vil det være ti år siden brannen i Urtegata, ti år siden seks mennesker brant ihjel. Og ingen er tatt for det, selv om noen faktisk drepte dem med brannen. Hadde det ikke vært det beste om saken ble oppklart, slik at familiene kan få svar? Seks familier faktisk.
Programmet Åsted Norge tok opp denne saken i september 2016, da Olav Thon utlovet en dusør på en million kroner om noen kunne oppklare saken. I artikkelen ettersøker politiet og Åsted Norge en person som de ser på som veldig interessant i jakten på gjerningspersonen.

Artikkelen kan du lese her: https://www.tv2.no/a/8583446/

Vet du noe, vær så snill å kontakt politiet. 


Bilde fra Aftenposten/Espen Hovde

Arvingen som forsvant: Dorothy Arnold (25)

Det er den 12. desember 1910, en kald morgen. Mennesker myldrer likevel i New Yorks gater, akkurat som vanlig. Fine fruer og herrer, tjenere som gjør innkjøp til husholdningen. Hjemløse barn og unge som prøver å skaffe seg sitt neste måltid. En av de mange menneskene i New Yorks gater denne dagen, nærmere bestemt på Manhattan, er 25 år gamle Dorothy Harriet Camille Arnold. Hun er en vakker ung kvinne, født inn i en fornem familie, der Dorothy er arvingen. Akkurat denne dagen har Dorothy bestemt seg for å spasere fra den store leiligheten hun deler med foreldrene på 108 East seventy-ninth Street og Manhattan.  Hun har på seg en vakker, figursydd kjole med blonder, en blå skreddersydd kåpe, en svart velourhatt med lyseblå bånd og rosetter, og beige skinnhansker. Hun har også på seg svarte skinnsko med lav hæl og silkestrømper. De som ser Dorothy denne formiddagen, forteller at hun så avslappet og blid ut, akkurat som hun pleide. Dorothy går innom en bokhandel og kjøper en bok, hun drar innom kjolebutikken, som var formålet med spaserturen, Dorothy skulle nemlig kjøpe en kveldskjole til et selskap hun var invitert i senere i uken. 

Klokken 17.00 sitter foreldrene til Dorothy ved middagsbordet. Faren hennes ber serveringspersonalet vente med å legge opp maten og helle vinen i glassene. Dorothy er ikke kommet hjem enda, og han vil vente. Det er ulikt henne å ikke møte til middag. Dorohtys mamma føler på seg at noe er galt. Etterhvert som timene går, blir de mer og mer bekymret. Dorothy er ingen steder, og foreldrene sender tjenere til Dorothys venninner og omgangskrets for å spørre om noen har sett henne. Ingen har sett den vakre 25-åringen siden samme formiddag da hun gikk ned Manhattan. Flere hadde snakket med henne. Foreldrene får vite at det siste stedet Dorothy ble sett ved, er Fifht Avenue og Manhattan, rett ved kjolebutikken. Ingen har sett henne etter dette, hun er som forsvunnet i løse luften.

Dorothys foreldre er usikre på om de skal melde henne savnet til politiet, på grunn av oppmerksomheten rundt saken. De vil ikke at noen skal tro de ikke har skikk på datteren sin, skulle det vise seg at hun har rømt. Det er også en annen grunn, av det mer lyssky slaget, som gjør at foreldrene til slutt velger å ansette private etterforskere istedenfor politiet i New York. Dorothy har i en lengre periode hatt et forhold til en mann foreldrene avskyr, nemlig George Griscom Jr. Foreldrene forbød Dorothy å treffe ham, men hadde fortsatt sine mistanker om at datteren gikk imot dem. 

Privatetterforskerne ekteparet Arnold ansetter, leter febrilsk etter Dorothy. Ingen har sett henne, og det finnes ingen tegn på at hun har reist noen steder heller. Hennes private bankkonto er ikke rørt etter at hun kjøpte boken og kjolen. Ingen kan huske å ha sett Dorothy bli tatt eller kidnappet heller, selv om foreldrene tror det er dette som skjedde. De leter på sykehus, begravelsesbyråer og institusjoner, dessverre uten hell.

Etter noen måneder uten livstegn fra datteren, kontakter familien politiet og melder henne savnet. Politiet etterforsker saken med store styrker. De ransaker soverommet til Dorothy etter ledetråder. Der finner de dagboken hennes, og flere brev hun har vekslet med George Griscom Jr. Hun skriver at hun er deprimert, og at hun ikke ser en fremtid for seg selv. Grunnen til det, er at Dorothy ønsket å bli forfatter. Hun hadde sendt inn et nyskrevet manus til et forlag, som hadde avslått det. Dette hadde unge Dorothy tatt veldig tungt.

I min fremtid ser jeg bare en lang og slitsom vei, uten muligheter for å snu.
                                                     -Dorothy Harriet Camille Arnold i et brev til George Griscom Jr. 

Politiet mistenker med en gang at Griscom Jr. har noe med Dorothys forsvinning å gjøre. De kontakter ham, men finner raskt ut at han har vært i hjembyen i Philadelphia på tidspunktet da Dorothy forsvant. Han blir forferdet over nyheten om forsvinningen. og bruker selv tusenvis av dollar for å prøve å finne henne. Etterhvert begynner politiet å tenke at Dorothy kan ha tatt livet sitt. De avhører venner av 25-åringen, som sier at om hun skulle ha tatt livet sitt, hadde det vært på grunn av at Griscom Jr. ikke ville gifte seg med henne. George Griscom Jr. selv sier at de to aldri hadde diskutert giftemål.

Seks år etter forsvinningen, ønsker en fengselsinnsatt å snakke med etterforskeren som jobbet med Dorothy-forsvinningen. Han forteller at han hadde fått 150 dollar for å grave en grav samme kveld som Dorothy forsvant. En mann, med lignende beskrivelse som Griscom Jr. hadde betalt ham. Mannen hadde lempet en kvinne med lignende klær som Dorothy i graven, og fangen hadde skuffet jord over liket og begravet det. Fangen forteller hvor han gravde ned kvinnen, og politiet drar til stedet for å lete etter levningene. De finner ingen ting. Politiet konkluderer også med at det å grave et stort nok hull i bakken for å gjemme et lik i, når det er så kaldt som i desember, ville vært umulig. De avfeier det fangen sier. 

Rykter sier at Dorothy egentlig var gravid, men siden hun ikke var gift hadde hun planlagt å ta abort hos en av byens mange abortleger. Under inngrepet hadde Dorothy forblødd, og liket begravet et hemmelig sted. 

Ingen vet hva som skjedde med Dorothy, og liket hennes ble aldri funnet. Hun forsvant sporløst fra midt på Manhattan.

Har du en teori om hva som skjedde?


Dorothy Harriet Camille Arnold, ca 1910. Bilde: The Doe Network.

Kilder: The Doe Network
          

Drapet på Marie-Louise Bendiktsen (59)

Sjøvegan/Salangen, Troms:

Klokken er rundt 05 om morgenen den 15. Juli 1998. Flammene er så voldsomme at de har tatt over hele huset. Noen ringer både brannvesen og politi. De kommer raskt til stedet, men huset kan ikke reddes. Det er overtent. I huset bor 59 år gamle Marie-Louise Bendiktsen, og ingen får kontakt med henne. Naboer er livredde for at hun ikke klarte å komme seg ut av det brennende huset. Det ingen visste, var at Marie-Louise hadde ligget død i nesten to dager før det begynte å brenne. Noen hadde drept henne.


Bilde fra VG.no

Det er snart 20 år siden Marie-Louise Bendiktsen ble voldtatt og drept i sitt eget hjem. Marie-Louise beskrives av venner og bekjente som en snill og ordentlig dame, som hadde livet sitt på stell. Hun hadde en begrenset vennskapskrets, og etter at hun ble enke i 1994 holdt hun seg mye for seg selv. Hun traff familie og noen få venner jevnlig, men stiftet ingen nye bekjentskaper med andre, og fant seg heller aldri en ny partner etter at mannen hennes døde. Marie-Louise var et ordensmenneske, som hadde faste rutiner. Hun jobbet som sentralborddame på kommunehuset, og var godt likt av kollegene, så vel som besøkende. Så hvorfor ble denne milde, snille kvinnen offer for en grusom forbrytelse?

Brannmenn fant det liket av Marie-Louise i restene av det som en gang var hjemmet hennes. De gikk utifra at hun døde i brannen, siden den hadde startet midt på natten. Når branner oppstår mens folk sover, er det ikke alltid de som er inne i huset våkner. De kan ha blitt bevisstløse av røyken fra flammende, og ikke kommet seg ut selv om røykvarsleren piper. Brannvesenet og politiet trodde dette kunne være en mulighet, men sendte liket til obduksjon. Det var her hele saken skulle settes på hodet.

Obduksjonen viste nemlig at Marie-Louise allerede var død da brannen startet. Lungene hennes hadde ikke pustet inn røyk. Dette var ikke lenger bare en tragisk brann, men også et mord. Rettsmedisineren tok prøver av liket. Det ble funnet sædrester på henne, og tegn til at hun var seksuelt misbrukt. Prøvene ble sendt til Oslo for analyse, men ble ikke pakket skikkelig, og DNA-et ble kontaminert. Det var ikke lenger nok DNA til å identifisere en gjerningsmann, kun nok til å utelukke noen. Dette skulle gjøre etterforskningen vanskelig.

Verken familie, kolleger, naboer, venner eller bekjente hadde noen anelse om hvem som kunne ha drept kvinnen. Politiet gikk gjennom hva Marie-Louise foretok seg i dagene før hun hadde blitt drept. De visste at hun hadde ferie den uken, og at hun hadde handlet og bestilt frisørtime mandag 13. Juli, to dager før brannen. Det var varmt ute, og politiet tror hun hadde vasket, eller luftet dyner og puter denne kvelden, da dette fortsatt hang ute på verandaen hennes da brannen startet. Det kunne se ut som om hun ble drept mandag kveld. Marie-Louise hadde snakket med nevøen sin på telefon den kvelden, klokken 21.24. Dette er det siste livstegnet. Politiet tror Marie-Louise ble drept i løpet av natten, da posten ikke ble hentet dagen etter. Hun hadde for vane å ta inn posten klokken 11 de dagene hun hadde fri. Ingen kan huske å ha sett henne tirsdagen før brannen.

To vitner, som uavhengig av hverandre kontaktet politiet. De hadde sett en mann som oppførte seg merkelig i nærheten av der Marie-Louise bodde. Kvinnen hadde sett mannen både lørdagen 11. juli og mandagen 13. juli, dagen politiet tror drapet skjedde.
Det mannlige vitnet hadde på sin side reagert kraftig på mannen og hans oppførsel, og bestemt seg for å kjøre etter ham. Begge vitnene beskrev en høy, slank mann med et morskt blikk som fremsto påvirket av noe. Vitnene møtte Kripos og polititegneren (som også har jobbet som tegner i VG) Harald Nygård, som laget to fantomtegninger av mannen.
Det er ingen tvil om at de så samme mann:

 


Bilde fra ranablad.no, tegnet av Harald Nygård.

Men hvem er han? Ingen av vitnene kjente ham igjen, selv om det ikke bor mange der Marie-Louise bodde. Kan han ha vært utenbysfra, kanskje til og med utenlandsk? Det var flere arrangementer i området rundt Salangen da drapet skjedde, og han kan være en besøkende, men likevel med en viss tilknytning til stedet.

Politiet tror drapet skjedde slik: Marie-Louise Bendiktsen satt ute på verandaen, og nøt sommerkvelden. Hun avsluttet telefonsamtalen med nevøen, og en mann står plutselig på verandaen hennes. Hun løper inn i huset, men rekker ikke lukke verandadøren. Mannen løper etter henne inn i huset, og forgriper seg på henne. Hun prøver å ringe etter hjelp, men han trekker ut telefonkontakten. Han dreper henne med kniv, og rømmer fra åstedet. Han kan ha vært påvirket av rusmidler. Dagen etter bestemmer han seg for å dra tilbake til åstedet for å tenne på huset, i et forsøk på å skjule drapet.

Dessverre er ikke drapet oppklart, nesten 20 år senere. Mannen på fantomtegningen er ikke identifisert, men politiet kom i fjor i kontakt med en kvinne som i 1998 var samboer med en mann med lignende beskrivelse som bodde i nærheten av Salangen. Jeg har ikke funnet ut hva denne kvinnen kunne fortelle, men siden politiet ikke har uttalt seg om nye teorier eller bevis i saken, velger jeg å tro at kvinnen ikke ledet dem til noe nytt.

Så, hva tror du kan ha skjedd med Marie-Louise Bendiktsen?

Saken er ikke henlagt (den ble henlagt i 2003, men gjenopptatt i 2008), men den etterforskes ikke aktivt så lenge nye bevis eller vitner ikke fremkommer. Likevel håper jeg at morderen blir tatt, selv så mange år senere. 1900 menn er DNA-testet, og 1345 mennesker er avhørt, dessverre uten hell.

Kilde: Tv2.no, nordlys.no.
VG.no har laget en oversikt over uløste drap i Norge, søk etter “Norges Uløste Drap” for mer om denne saken, men også andre uløste drap. 

Magnus-saken

29. april, 1966

40 år gamle Magnus Ellingsen er på årets første hverdagskjøring på travbanen ved Nesttun utenfor Bergen. Været er dårlig, det regner og blåser kraftig. Likevel har flere enn tusen mennesker kommet seg til Nesttunbanen denne ettermiddagen. Magnus, som elsker hester og trav er overlykkelig. Han samler på bilder av hester og kusker, og jubler høyt når han vinner, selv om det ikke er mer enn 50-60 kroner.
Noen tror kanskje Magnus vant mye penger, og det skal få fatale konsekvenser. 


Magnus Ellingsen (40). Bilde fra www.ba.no 

Magnus Ellingsen bodde hos foreldrene sine utenfor Bergen. Han var en kjent person i samfunnet, på grunn av sin vennlige og vinnene personlighet. Selv om han var tilbakestående, hadde han full jobb på et bilverksted i Nesttun, en jobb han elsket. Han var interessert i biler, hester, busser, og kjente alle. Magnus husket omtrent alle nummerskilt på bilene i Fana, så vel som nummerskiltene på bussene i området. Han husket til og med navnene på alle bussjåførene. 

Alle likte Magnus. Han likte å gå turer om sommeren, og på ski om vinteren. Magnus var alltid glad og snill mot alle, og derfor kom hendelsen som et sjokk på hele lokalbefolkningen. Drapet på Magnus er hjerteskjærende, og dessverre uløst. 

 

Tilbake til kvelden på Nesttunbanen, den 29. april 1966. Magnus hadde brukt noen kroner på å spille på hest, og jublet høyt da han vant. Det var flere mennesker som la merke til han den kvelden, like blid og engasjert som alltid. Flere personer vant den kvelden, og løset ut pengepremiene sine etter tur. Noen vant flere tusen kroner, andre vant mindre beløp. Man vet ikke sikkert hvor mye Magnus vant, men som nevnt, var det mellom 50 og 60 kroner. 

Magnus begynte å gå hjemover cirka klokken 22. Lykkelig, etter en spennende kveld tok han samme vei som alltid. Veien var ikke lang, men han skulle aldri komme frem. En mann kom bak han og sa noe til Magnus. Vitner fortalte senere at Magnus så redd ut etter dette, men at han forsatte å gå.
Plutselig ble Magnus angrepet bakfra. Gjerningsmannen slo Magnus først i bakhodet, så han falt mot bakken. Deretter tildelte han forsvarsløse Magnus gjentatte slag og spark. Gjerningsmannen sparket Magnus så hardt i ansiktet at kjeven hans brakk. Hele ansiktet var fullt av blod, det var ikke et sted på hodet uten skader. Gjerningsmannen stoppet ikke, han fortsatte med voldsom kraft. På et tidspunkt trampet han flere ganger på Magnus sin brystkasse, så han ikke lenger fikk puste. Magnus var så skadet, at han ikke beveget seg lenger. Gjerningsmannen stjal deretter Magnus sin lommebok. Så gikk han. 
Tilbake lå Magnus, livstruende skadet. Han var ikke langt fra hjemmet sitt, kanskje han til og med kunne se huset han bodde i før han mistet bevisstheten.

Magnus ble, ikke lenge etterpå, funnet meget ille tilredt av forbipasserende, og sendt i all hast til Haukeland sykehus. Han var livstruende skadet, og legene visste ikke om han ville klare seg. Hele lokalsamfunnet var sjokkerte, hvem ville skade Magnus, av alle? Politiet satt samme kveld i gang en leteaksjon etter gjerningsmannen. De ba vitner melde seg, og et ektepar fortalte at de hadde sett Magnus med en ukjent mann. Et annet vitne meldte seg og fortalte at han hadde sett basketaket. Han hadde, siden det var mørkt, trodd at det dreide seg om en slåsskamp mellom to fylliker. 

Politiet hadde ikke mange spor å gå etter, men fant flere av tingene til Magnus stødd langs veien han hadde gått på. Ifølge politiet, ble Magnus konfrontert og overfalt flere ganger på veien, ettersom tingene hans lå langt fra hverandre. Politiet sjekket ikke klærne til Magnus, selv om de muligens kunne ha gitt dem viktige spor som kanskje kunne ha løst saken. 

I mellomtiden lå Magnus på Haukeland sykehus og kjempet for livet. Familien var sønderknust, og håpet til det siste at gutten deres skulle klare seg. Den 20. mai 1966, litt under en måned etter overfallet, klarte ikke kroppen til Magnus å kjempe mer. Han døde på sykehuset med familien rundt seg. Det ble oppstandelse i bygda, og de fleste var enige om at det ikke kunne være en lokal som hadde drept Magnus. Alle likte den snille, blide mannen, og hadde morderen visst at Magnus var slik som han var, ville han nok aldri ha drept Magnus. 

Drapet på Magnus fikk oppmerksomhet nasjonalt, og Kripos sendte to etterforskere for å bistå i drapsetterforskningen. Tre ungdommer ble anholdt, først på grunn av et innbrudd. Den ene, en mann på 18 år, begynte under avhøret å snakke om Magnus-drapet. Han fortalte detaljer fra åstedet som fikk politiet til å mistenke ham. Først fortalte han at det var kompisene hans som drepte Magnus, så tilstod han drapet selv. Før politiet fikk gjort noe mer, trakk 18-åringen tilståelsen. Han tilstod og trakk det tilbake flere ganger. Siden politiet ikke hadde noen bevis, kunne de aldri sikte han, eller kameratene hans. 

Magnus sin begravelse var nydelig, og alle ville vise ham den siste ære. Kirken var full av mennesker og blomster, en ekte lokalhelt verdig. Men selv om begravelsen ble vakker og verdig, lå skyggen av at en morder gikk fri som et mørkt spøkelse over Nesttun.
Faren til Magnus, knust over å ha mistet sin elskede sønn, satt hver kveld ved åstedet og ventet, i tilfelle morderen skulle komme tilbake. Det gjorde han aldri. Saken ble lagt vekk, på grunn av manglende bevis. Familien samlet inn penger til en advokat som skulle hjelpe dem med å få Magnus-saken gjenopptatt i Justisdepartementet. På grunn av “mangelfull saksmappe” ble det ingen ny etterforskning.

Magnus-saken ble henlagt i 1991, og den eller de som brutalt drepte snille Magnus, vil aldri bli straffet. Det er ikke rettferdig. 

Kilder: http://www.ba.no/nyheter/krim/drap/article1537369.ece 

Skøyendrapet: Vegard Bjerck (43)


Foto: Privat, VG.

Det er en helt vanlig torsdag ettermiddag på Skøyen i Oslo. Vegard Bjerck har vært på jobb, og kjører mot det rolige boligsameiet hvor han bor. Den er den 18. desember, 2008 og mellom klokken 16.09 og 16.10, kjører han inn i garasjen og mot parkeringsplassen sin. 

På akkurat samme tid, står en kvinne i kjøkkenvinduet sitt og ser etter mannen og barna. Vinduet hennes er plassert slik at hun kan se inngangen til garasjen, men også veien ned til garasjeanlegget. Hun venter på mannen sin, og de to barna deres. Han har hentet dem i barnehagen i dag. Kvinnen ser bilen kjøre mot garasjeporten, og vinker mot familien sin. Nå er de endelig hjemme, tenkte hun kanskje. Det hun trodde skulle bli en vanlig ettermiddag i desember, skulle bli dagen hvor hele Norges øyne var rettet mot akkurat dette garasjeanlegget. 

Nødetatene rykker ut etter melding om en skadet mann på Skøyen. Dit de skal, er ikke et område de pleier å rykke ut til. Mannen ligger på bakken ved bilen sin, og blør kraftig fra flere sår på kroppen. Han er ikke ved bevissthet, og ambulansepersonalet forsøker å stabilisere mannen. Dessverre til ingen nytte, Vegard Bjerck (43) er død. Noen har stukket han med kniv, gjentatte ganger. Garasjen i det stille og hyggelige boligsameiet er nå blitt et åsted. 

Mannen som fant Vegard, kjørte inn i garasjen kun tre minutter etter drapsofferet, i følge data fra låsesystemet i garasjen. Det vil si at på bare tre minutter, ble Vegard Bjerck stukket 11 ganger med kniv, og gjerningspersonen var borte. Garasjeanlegget kan åpnes med fjernkontroll eller nøkkel, og har syv utganger. Likevel har ingen sett noen andre i området denne ettermiddagen. Kvinnen i vinduet så ingen komme inn eller ut fra anlegget, kun sin egen mann. Så hvem drepte Vegard?

Garasjen Vegard ble drept i, har hundre parkeringsplasser, deriblant flere gjesteparkeringsplasser. I tiden før drapet har flere irritert seg over misbruk av disse parkeringsplassene, at bilder har stått parkert på en måte som gjør at de tar opp to parkeringsplasser. Biler som har parkert slik, har blir ripet opp med en skarp gjenstand. Hadde dette noe med drapet å gjøre?

Da Vegard ble funnet drept, var motivet vanskelig å finne. Vegard hadde ingen kriminell bakgrunn, og hadde aldri vært innblandet i noe som skulle tilsi at han skulle drepes eller skades. I lommeboken lå over 2000 kroner i kontanter, flere bankkort, og den dyre klokken var fortsatt på håndleddet hans da han ble funnet, så vel som bilnøklene. Dermed kan ran ikke ha vært noe motiv. Politiet tror Vegard kom inn i garasjen på feil tid, og kanskje så noe eller noen han ikke skulle se. Kanskje han kunne ha identifisert en eller flere som holdt på med noe ulovlig, og gjerningspersonen eller personene måtte drepe han?

Når man drepes med kniv, karakteriseres det ofte som et såkalt “crime of passion”, en personlig måte å drepe noen på. Men, Vegard ble drept med 11 knivstikk, ikke akkurat “overkill”, som betyr at man gjør mer skade enn det som er nødvendig for å drepe noen. Hadde antall knivstikk vært over 60, for eksempel, ville i alle fall jeg tenkt at dette var personlig. Altså, 11 knivstikk sier meg at dette ikke er en person Vegard kjente, i alle fall ikke godt. Det var ikke et “crime of passion” 
Vegard og gjerningspersonen, for jeg mener det kun er en morder her, hadde ikke et personlig forhold. Jeg tror også det kan ha vært en mann, da kvinner ofte dreper i andre omstendigheter enn disse. Kvinner dreper som oftest for personlig vinning, for eksempel økonomisk, og de dreper noen de kjenner i de fleste tilfeller. 

Drapet var kaldt og brutalt, hvorfor måtte Vegard Bjerck dø? Det samme spurte selvfølgelig politiet seg, og syntes ledetråden med ripingen av bilene var interessant. De satt en umerket politibil, utstyrt med tre skjulte kameraer på en av gjesteparkeringene, slik at den opptok to parkeringsplasser. Så ventet de. Og som de hadde trodd, en mann ble filmet mens han ripet opp bilen politiet hadde satt ut. Mannen, en IT-ekspert som også bodde i boligsameiet ble tatt inn til avhør. Han innrømmet ripingen av politiets bil, i tillegg til flere andre biler i garasjen. Politiet jobbet nå utfra teorien om at Vegard kunne ha sett mannen, altså naboen, ripe opp biler og kom i håndgemeng på stedet hvor Vegard ble drept. Muligens med samme gjenstand som mannen brukte til å ripe opp bilene med. 

Det ble nemlig funnet en fruktkniv hos mannen, som påtalemyndigheten mener kan ha blitt brukt til å drepe Vegard. Naboen nekter for drapet, han sa han satt og jobbet på PC’en sin da drapet fant sted. Det blir fastslått at naboen jobbet på PC’en i det aktuelle tidsrommet, men siden naboen er IT-ekspert mener politiet at dette kan være arrangert. Mannen siktes for drapet på Vegard. 


Fruktkniven. Foto: Politiet.

I retten viser det seg at bevegelsene som ble gjort på naboens PC var menneskelig aktivitet, som betyr at det er mer sannsynlig enn ikke, at mannen faktisk var hjemme da drapet skjedde. Mannen frikjennes, og påtalemyndigheten anket ikke saken. De har ikke flere bevis, heller ikke i dag. Drapet på Vegard er uløst, og så sant ingen nye opplysninger kommer frem, vil saken forbli uløst. Noen går fri for drap på en hyggelig og høyt elsket mann, som tilsynelatende ble drept helt uten grunn. 

Denne saken tenker jeg veldig ofte på, den gjorde inntrykk på meg i 2008 og den fortsetter å forbløffe meg selv i dag. Jeg tenker mye på hva Vegard kan ha sett, og hvor uheldig han tilsynelatende var hvis politiets teori stemmer. Jeg tror, som politiet, at Vegard så noe han ikke skulle se, og måtte bøte med livet på grunn av dette. Dette er en av sakene jeg virkelig ikke klarer å legge fra meg, og jeg håper de som vet noe eller så noe, tipser politiet. Husk at du kan være anonym. 

Hva er din teori om denne tragiske saken? 

Uløst: Amerikas Dyatlov Pass

– Du trenger en jakke, ropte bestemoren etter han.
– Nei da, bestemor. Jeg trenger ikke den i kveld!

Ted snudde seg en ekstra gang og vinket mot henne. Bestemoren vinket tilbake, og håpet at han og kameratene ville kose seg på basketballkampen. Hun hadde kanskje klemt han en ekstra gang, eller bedt ham om å bli hjemme, om hun hadde visst at dette var siste gangen hun så barnebarnet i live.

 

Chico, California, februar 1978.

Fem unge menn var på vei for å se en basketballkamp i den 24. Februar, og kjørte sammen i en av guttenes bil, en turkis og hvit 1969 Mercury Montego. Basketballkampen ble spilt på California State University, og var ferdig rundt klokken 22 på kvelden. De fem unge mennene var i alderen 24 til 30 år, og hadde vært venner lenge. De hadde møttes på et ungdomssenters samlingsgruppe for vanskeligstilte ungdommer.

Guttene var på ingen måte noen verstinger, men de led av ulike sosiale eller mentale problemer, og trengte ekstra støtte i hverdagen. De ble alle beskrevet som snille, omtenksomme mennesker som var glade i familiene sine, og hadde sunne interesser.

De fem guttene, som senere skulle være hovedpersonene i mysteriet som også i dag blir omtalt som USA?s Dyatlov Pass, var:


Bilde fra reddit.com

Ted (30)

Ted var omtenksom og alltid snill med alle han møtte. Han smilte og vinket til alle han gikk forbi på gaten. Ted elsket sport, og så masse på både basketball og fotball med kameratene sine. Ted var lettere tilbakestående, og hadde noen mentale utfordringer. Han jobbet på cafe som ryddegutt, en jobb han tok veldig seriøst. Ted var til å stole på, og hadde mange venner.

Jackie Charles (24)

Høy, stor mann og Ted?s aller beste venn. De ringte hverandre ofte, og leste opp morsomme navn fra telefonkatalogen og lo så de nesten gråt. Jackie var også lettere tilbakestående, og interessert i sport.

Will (28)

Will var personlig kristen, og brukte mye av tiden sin til å besøke eldre og mentalt syke mennesker på forskjellige sykehus og eldrehjem i området. Han likte å snakke med dem, og lese bibelen for dem. Også Will hadde mentale problemer, men ble beskrevet som omtenksom, uselvisk og godhjertet.

Jack (30)

Høy og lettere overvektig, beskrevet som en ?gentle giant?. Elsket sport, vennene og familien sin. Han hadde vært i militæret, stasjonert i Vietnam under krigen. Han jobbet hos en grønnsakshandler, men klarte ikke holde på jobben. Jack var også tilbakestående, og ble frustrert hvis han gjorde feil, eller ikke forstod en oppgave han skulle utføre. Jack var den eneste som hadde førerkort, og elsket sin hvite og turkise 1969 Mercury Montego. Han passet godt på bilen sin, og vasket og polerte den så ofte han kunne.

Gary (25)

Gary hadde også vært i militæret, men stasjonert i Tyskland. Han hadde diagnosen Paranoid Schizofreni, og ble dimittert fra militæret på grunn av dette. Gary hadde også problemer med medisinforbruket sitt en periode, og ble lagt inn på avrusningsklinikk, som viste seg å hjelpe Gary stort. Han fikk tilbake livet sitt etter oppholdet, og møtte de andre på dagsenteret for unge med mentale problemer. Gary var ikke tilbakestående, men hadde mentale utfordringer etter overforbruken av medisiner. Ble beskrevet som snill og sjenert av familien.

 

Forsvinningen:

Den fem unge mennene satt seg i bilen til Jack, som skulle kjøre alle hjem. Kjøreturen hadde de tatt mange ganger før, og arenaen var ikke langt fra den lille byen de bodde i. Men de kom aldri hjem. Alle fem bodde hjemme hos foreldrene sine, med unntak av Ted, som bodde hos bestemoren sin. Etter at det hadde gått noen timer, begynte familiene å bli alvorlig bekymret.

Husk at dette er gutter, eller unge menn, som fulgte rutiner, og det var helt uvanlig for dem å skulle gjøre noe de ikke hadde avtalt eller avklart med foreldrene på forhånd. Ingen av dem hadde gjort noe slikt tidligere, så derfor ringte de pårørende til hverandre for først å høre om noen visste hvor guttene var. Da ingen hadde hørt fra dem, og de skulle ha vært hjemme timer tidligere, bestemmer fedrene seg for å lete etter den lille kameratgjengen. De ringer sykehus, ungdomssenteret, og venner, men ingen har sett dem.

Tidlig neste morgen bestemmer familiene seg for å ringe politiet, og guttene blir meldt savnet. Politiet er redd for at de kanskje har kjørt seg fast, eller havnet i en annen type ulykke, og etterlyser dem i flere byer.

Et vitne gjenkjenner de savnede guttene, og sier de var innom hennes butikk, som ikke lå så langt fra basketballarenaen under kampen og kjøpte seg en sjokolade hver, og en av dem kjøpte en brus. Det viser seg så at guttene aldri var på basketballkampen, og at de hadde vært forsvunnet lengre enn man først trodde.

Noen dager senere blir bilen til Jack funnet nesten 113 kilometer fra byen Chico, ved en nasjonalpark i Orville, California. Bilen står parkert ved et lite skogholt, men ser ut til å være i god stand. Bilen har igjen kvart bensintank, og den har ingen skader. Den står fast i litt snø, men ikke fast nok til at fem unge menn ikke skulle ha klart å dytte den løs. Bilen er låst og forlatt.

Skogsveien bilen ble funnet ved, ligger i en helt annen retning enn veien hjem. Veien var smal og svingete, en dårlig match for Jacks lave bil. Hadde de kjørt seg bort? Snacksen guttene hadde kjøpt var delvis spist opp, og lå igjen i bilsetet. Etter funnet av bilen settes en større leteaksjon i gang. Politi, hunder og frivillige lette så godt de kunne, men været ble dårligere utover dagen. En snøstorm bygger seg opp, og sikten forverres. Søket må utsettes, på grunn av det iskalde været.

Foreldrene undret seg lenge over hvorfor guttene kjørte helt til naturreservatet så sent på kvelden, ingen av dem hadde vært der før og de trodde heller ikke guttene visste om at det var et naturreservat der. De klarte heller ikke forstå hvorfor de hadde forlatt bilen, med bensin nok til å komme seg hjem, i alle fall til flere bensinstasjoner. Hvorfor forlate en fungerende bil, hvor de i alle fall hadde kunnet holde seg varme i flere timer, om de hadde rotet seg bort? Foreldrene til Jack sa at han aldri hadde forlatt den elskede bilen sin om han ikke absolutt var tvunget. Og hvor var de fem unge mennene? Ingen fotspor var å se, siden det hadde snødd tett i dagene før bilen ble oppdaget. Alle som lette stod nå på bar bakke, og forsvinningen ble et mysterium.

55 år gamle Shones kontakter politiet. Han har informasjon om de fem kameratene. Samme kveld som de forsvant, hadde han vært i skogen ved naturreservatet. Han bodde ikke så langt unna, og skulle ordne noe ved en av veiene da han plutselig, i anstrengelsen fikk et mildt hjerteinfarkt. Han klarte å komme seg tilbake til bilen, skrudde på varmen og la seg i baksetet for å vente på at smerten skulle gå over. Husk at dette skjedde på 70-tallet, så Shones hadde ingen mobiltelefon.

Mens Shones ligger i bilen, og vet at bensinen etterhvert kommer til å ta slutt, hører ha plystring i skogen. Han reiser seg halvveis opp for å se ut av vinduet. Shones ser skikkelser lengre bort i veien, og åpner døren for å rope på hjelp. Han ser flere menn som går fra en bil, i følge med det han mener er en kvinne. En av mennene bærer på en baby. Shones roper og roper, men de hører han ikke. Lyden av stemmene forsvinner, og billyktene er slukket. Han lukker døren, og legger seg til rette igjen.

En stund senere, våkner han av en lyd. Shones hører igjen mannsstemmer, og ser det han tror er lommelykter som lyser mot bilen hans. Han åpner døren og roper på hjelp, men de hører han ikke. Alt blir stille igjen, og lysene blir borte. Shones bestemmer seg så for å vente til det blir dagslys før han skal gå hjem og ringe lege.

Neste morgen føler han seg bedre, og går de fire kilometerne i den tunge snøen hjem. Noen hundre meter fra hans egen bil, står en hvit og turkis Mercury Montego, forlatt.

Shones forteller det han opplevde i skogen, og politiet får bekreftet fra legen hans, at mannen faktisk fikk et mildt hjerteinfarkt den kvelden, og kom seg til legen neste dag. Men en gang han hørte om de savnede kameratene, husket han den spesielle bilen han hadde sett i skogen. Dessverre leder ikke observasjonen til noen oppklaring i saken, bare flere spørsmål. Hvem var kvinnen og babyen? Og hvor hadde de lommelyktene fra?

Flere vitner melder seg, en kvinne mener hun så guttene i en matbutikk i Orville, den nærmeste byen til naturreservatet dagen etter de forsvant. Hun mente de kjøpte mat, og at en av guttene brukte telefonen for å ringe noen. Familiene trodde ikke dette kunne være kameratene, de hadde bare med seg penger til litt snacks før basketballkampen, og faren til gutten som kvinnen mente brukte telefonen hadde telefonskrekk, og ville aldri ha ringt noen.

En av guttenes familier, det er ikke klart hvem sin, ansetter en synsk kvinne i ren desperasjon. Den synske kvinnen mener først at guttene er kidnappet. Så sier hun at de er blitt myrdet, og ligger døde i et rødt hus med nummeret 4723 eller 4753. Politiet, som ikke hadde andre ledetråder saumfarer store områder etter dette huset, uten hell.

 

Likene:

Rett over 100 dager etter den mystiske forsvinningen er noen motorsyklister ute på kjøretur. De bestemmer seg for å ta en pause ved en turisthytte. Den 4. Juni 1978 finner de Ted, liggende utstrakt på en madrass med åtte laken over seg. Han er død. Ted er nesten ikke til å kjenne igjen, den engang så store mannen har gått ned nesten 45 kilo og ser utsultet ut. Skjegget hans har vokst flere centimeter, og det estimeres at han levde mellom 8 og 13 uker før han døde av forfrysning. På nattbordet ligger ringen han alltid brukte, lommeboken med noen få dollar i, og en ukjent gullklokke, som ikke tilhørte noen av de andre kameratene. Teds sko er borte, han har på seg Gary sine sko. Hadde Gary byttet sko med Ted etter at han døde?

Hytten Ted ligger i er full av frysetørret mat, vann, fyrstikker og en stor, ubrukt propantank. Mengden mat i turisthytten kunne ha holdt både Ted og kameratene i live i over et år, og propantanken, som fungerte, kunne ha gitt dem uker med varme. Noe av maten var spist, men ikke alt. Hvordan kan en mann fryse og sulte ihjel med så mye mat, men også tilgang til varme rundt seg? Og hvor var de andre?

Ted hadde på seg samme klær som da han forsvant. Turisthytten han ble funnet i, var 31 kilometer fra bilen, og politiet trodde han og muligens kameratene hadde gått hele veien, tynnkledde.

Dagen etter funnet av kroppen til Ted, ble likene av Will og Jack funnet ved en elv. De hadde også frosset i hjel, og var ille tilredt etter å ha ligget ute i lang tid. To dager etter, den 7. Juni fant Jackies egen far, liket av sønnen. Det var riktignok bare skjelettet av ham igjen, men klærne hans lå ved siden av liket. Det ble senere bekreftet med tannjournal at det var Jackie. De som lette den dagen, glemmer aldri de hjerteskjærende ropene fra faren som fant sin egen sønn død.

Gary ble aldri funnet, men ble erklært død etter noen år. Ingen vet hva som skjedde med kameratgjengen, eller hvorfor de kjørte til naturreservatet. Kvinnen og babyen ble heller aldri identifisert, og man aner ikke hva hvor Gary ble av. Man vet at han hadde noen venner i en by ikke så langt fra der de andre guttene ble funnet døde, men de fortalte at de ikke hadde hørt fra han på over et år før forsvinningen.

Denne saken er fortsatt uoppklart, og på grunn av de mystiske omstendighetene blir den kalt USAs Dyatlov Pass.

Om du vil vite mer om denne historien, kan du se dokumentaren på YouTube, søk etter “Americas Dyatlov Pass”

Kilder: washingtonpost.com, reddit.com, “Americas Dyatlov Pass” youtube.com

Mordet på Inger Stark i Karlstad 1990

Mordet:

Inger Stark (43) hadde vært ute og danset med noen venninner kvelden den 29. November 1990. Det hadde vært en morsom kveld, og det var mange glade mennesker ute. Venninnene hadde ledd, pratet og spist god mat før dansen begynte. En årlig tremesse hadde også blitt holdt i Karlstad samme helg, derfor hadde restauranten Sandrgund over dobbelt antall besøkende enn en vanlig kveld.

Klokken var cirka 02.30 da venninnene bestemte seg for å avslutte kvelden. Inger sa farvel, og gikk ut fra restaurant Sandgrund med en mann hun hadde blitt kjent med i løpet av kvelden. Han lovet å følge henne til taxiholdeplassen i Hamngatan, ikke så langt fra Sandgrund. Ute var det iskaldt, men dessverre ingen taxier som ventet. Inger og mannen tok farvel med hverandre, og han ga henne sitt visittkort.

Ved taxiholdeplassen satt også tre unge menn i 20-årene, som kom i snakk med Inger. De fortalte at de også ventet på skyss, og at deres bil snart skulle komme. Ganske riktig, de unge mennenes taxi kom noen minutter senere. Den ene av dem spurte Inger om hun ville dele taxi med dem, siden det var så kaldt. Taxisjåføren fortalte at en annen taxi var rett bak ham, og at den skulle være der om bare et par minutter. Inger takket derfor nei til å dele taxi med de unge mennene, og de kjørte avgårde.

Det kom aldri noen taxi rett bak dem første. Noe må ha skjedd på taxiholdeplassen, for Inger bestemte seg for å gå de 3,5 kilometerne hjem i den iskalde novembernatten, til huset sitt som lå i Sandelsgatan.

Cirka klokken 03.15 så en vekter at en kvinne med brun kåpe, svarte bukser, svarte lange støvletter og uten lue gå i retning Klaraborgsbron, dette var samme bekledning som Inger hadde på seg i følge venninnene. Vekteren la også merke til en ukjent mann i lang, mørk kåpe som gikk samme vei som Inger, rundt 30 meter lenger bak. Vekteren fikk inntrykk av at mannen fulgte etter henne. Da kvinnen hadde kommet opp på broen, hadde avstanden krympet, og mannen var bare 10-15 meter bak henne ved det tidspunktet. Etter dette så ikke vekteren kvinnen eller mannen noe mer.

Den mystiske mannen fikk tydeligvis tak i Inger. Han slo hodet hennes hardt i rekkverket på broen, før han voldtok henne. Deretter løftet han henne opp og kastet henne over rekkverket, ned i den iskalde Klarälven.

Rundt klokken 07.30 neste morgen ble en nesten fastfrosset kropp funnet  i Klarälven. Det var Inger Stark. Ingers veske og dansesko stod igjen oppe på broen, og blod ble funnet på rekkverket der morderen slo hodet hennes.

Ingers venninner var sjokkerte, og kunne ikke forstå hvorfor Inger hadde bestemt seg for å gå den lange veien hjem i kulden midt på natten. Hun var veldig forsiktig, i tillegg og mørkredd. Noe måtte nok ha skjedd på taxiholdeplassen.

De unge mennene som Inger hadde konversert med på Hamngatan meldte seg, og fortalte politiet at de ikke hadde sett noe mystisk før de dro fra stedet, heller ikke mannen som fulgte Inger ut fra restauranten etter at de to hadde tatt farvel. Taxisjåføren bekreftet at han hadde kjørt guttene hjem, og at han hadde fortalt Inger at en ny taxi skulle komme. Alle disse ble sjekket ut av saken.

Det fantes ingen spor på Ingers klær eller kropp etter å ha ligget i vannet. Politiet hadde ingen mistenkte, selv om over 1000 mennesker er avhørt i forbindelse med saken. Den er fortsatt uløst. I 2006 ble klærne sjekket for DNA-spor, men de fant ingen ting. Saken er fortsatt åpen.


Inger Stark (43). Bilde fra expresse.se, Foto: Ukjent

Teoriene:

Det er veldig mange teorier i denne saken, og jeg skal prøve å ta for meg de fleste av dem. Noen holder ikke vann i det hele tatt, så de lot jeg ligge, men her er de mest interessante, noen er kanskje merkelige.

Jeg vil presisere at dette ikke er mine personlige teorier, jeg gjengir kun teoriene som verserer.

1. Mange deltagere fra forskjellige steder i Sverige var kommet  til Karlstad den dagen, da tremessen skulle starte dagen etter. Restaurant Sandgrunn var stappfull, mange utenbys fra var der den 29. november. Kan morderen ha vært på stedet, fått øye på Inger og fulgt etter henne? Kan denne personen ha sett at hun sto alene på holdeplassen, og gjort henne så ukomfortabel at hun heller ville gå hjem? Morderen kan ha reist fra Karlstad samme morgen, og ikke blitt avhørt.

2. Inger Stark jobbet som sosialarbeider, hvor hun vurderte søknader om sosialstønad. Kan noen ha blitt sinte på henne på grunn av et avslag, og tatt hevn? Det kan hende noen har kjent igjen Inger, og bestemt seg der og da for å konfrontere henne.

3. To klartsynte mener de har fått kontakt med Inger, som viste dem morderen. Morderen satt i en bil ikke så langt fra taxiholdeplassen, og betraktet henne før han fulgte etter henne da hun begynte å gå hjemover. Han var, i følge de klarsynte, en VD (daglig leder) i et stort firma i Göteborg. Inger skal ikke ha kjent han fra tidligere. Denne mannen skal ha vært kjent i Göteborg, og de klarsynte fant faktisk navnet hans. Det som er litt spennende er at den forretningsmannen var i Karlstad den dagen Inger ble drept.

4. Anders Eklund, mannen som voldtok og drepte Engla (8) og Pernilla (31) var 25 år i 1990. Mordet på Inger er skremmende likt mordet på Pernilla.  Hun ble også ble voldtatt og drept, ikke på en bro, men ved en undergang i Falun. Eklund hadde fulgt etter Pernilla før han overfalt henne. Anders Eklund var lastebilsjåfør, også da han var 25 år. Noen mener han kan ha vært i Karlstad flere ganger i november 1990, men dette er ikke helt bekreftet.

5. En lege i Karlstad som ikke bodde så langt fra Inger Stark, skal til flere ha forsnakket seg om mordet mens han var full. Han tok livet sitt i 2011.

6. Vitner fortalte politiet at samme natt som Inger ble drept, ble en mann med mørk kåpe, samme signalement som vekteren hadde oppgitt, sett løpende forbi togstasjonen i Karlstad i tidsrommet mellom 03.30 og 03.45, noe som kan være rett etter drapet på Inger tidsmessig.

7. En stuepike på et hotell I Karlstad oppdaget dagen etter drapet blod på laken og håndklær i et av hotellrommene hun skulle vaske. Hun ble brydd av synet og la laknene og håndklærne til vask. Dette var før hun hadde hørt om drapet på Inger. Hun kontaktet politiet om blodfunnet, men kunne ikke huske hvilken etasje eller hvilket rom blodet ble funnet på, og politiet klarte aldri å finne ut hvem som hadde bodd på rommet.

 

Hva tror dere om teoriene? Noen er ganske søkte, andre litt mer interessante. Hvem tror du, ut fra disse teoriene, kan være morderen? Eller har du kanskje en annen teori?

Hvis du mener du finner ut svaret, skriv det enten i kommentarfeltet, eller mail True Crime Norge på [email protected]. Du kan også skrive til oss på Facebook.

Jeg forteller hva jeg tror skjedde med Inger Stark om en uke.

Gleder meg til å høre fra dere!

Kilder: www.expressen.se : 
           ttps://www.expressen.se/nyheter/inger-stark-slogs-ihjal-efter-danskvall/
           www.nwt.se 

Forsvunnet: Maëlys (8)

En stor bryllupsfest med nesten 120 gjester satt rammen for en nydelig kveld i en idyllisk landsby i de franske alper. Festen ble holdt på et koselig samfunnshus med de vakre fjellene i bakgrunnen. Både barn og voksne lekte, danset og koste seg. Da klokken tikket ut i de små timer, la panikk seg som et dystert teppe over den ellers så lystige kvelden.

Det er natt til 27. August 2017. Åtte år gamle Maëlys De Araujo har lekt med kusinene og fetterne sine hele kvelden. Hun har på en fin hvit kjole, og det mørke håret er pent satt opp. Når kvelden går mot slutten, kan ingen finne Maëlys. Først tror foreldrene at hun har gjemt seg eller kanskje sovnet et sted, men etter en time med intens leting bestemmer de seg for å ringe politiet. Politiet kommer raskt til stedet, og setter i gang etterforskning. De leter over alt, både med hunder og helikopter. Maëlys er ingen steder.

Dagen etter, den 27. August går politiet til mediene, både TV og radio, med etterlysningen av den lille jenta. Saken får stor oppmerksomhet, både i Frankrike og internasjonalt, men ingen vet hvor jenta er. Det vil si, ingen andre enn den som har tatt henne.

Politiet avhørte alle som var på bryllupsfesten, både gjester og ansatte. En man skilte seg ut. 34 år gamle Nordahl Lelandais forlot bryllupsfesten rundt den tiden Maëlys sist ble sett. Politiet oppsøkte han hjemme, og gjorde undersøkelser i bilen hans. Hunder markerte både i bagasjerommet og på bilens dashbord.

Det er klare indikasjoner på at åtteåringen har vært i bilen til Nordahl. Han, på sin side nektet først for at Maëlys hadde vært i nærheten av bilen, men endret senere forklaring og sa at hun faktisk hadde vært inne i bagasjerommet, da han skulle vise henne hunden sin sammen med en annen gutt fra bryllupsfesten. Utenom dette, har han ingen forfatning med forsvinningen å gjøre, i følge ham selv.

Politiet trodde ham ikke, og fikk tak i overvåkningsbilder fra området han kjørte gjennom etter at han forlot festen. I et lite øyeblikk kan man skimte en liten person, mindre enn en voksen, kledd i hvitt sittende i forsetet på Nordahls bil. Det var Nordahl selv som kjørte.

Maëlys hadde hvit kjole på seg da hun forsvant.

Nordahl Lelandais er siden desember 2017 mistenkt for kidnapping av åtte år gamle Maëlys, men nekter for å ha noe med saken å gjøre. Hans advokat sier at han har vært samarbeidsvillig, og gitt politiet alle opplysninger de trenger, men at han er uskyldig. Maëlys er fortsatt borte.

Hvem er denne Nordahl Lelandais?
Han har jobbet i den franske hæren som hundetrener,  og er stort sett en vanlig mann. Bekjente mener han har et voldsomt temperament, og at han ofte sloss når han er ute på byen.

Er dette nok til å sikte ham? Egentlig ikke, Nordahl er siktet kun på indisier, men til gjengjeld er indisiene sterke når de settes sammen. Hunder har markert i bilen hans, politiet vet at jenta har vært der. Overvåkningskameraer viser at han kjører med en mindre person som kan være Maëlys, men det er en skummel ting som gjør at politiet leter etter Maëlys forgjeves.

Den 12. april 2017 forsvant en 23 år gammel soldat ved navn Arthur Noyer ikke så langt fra alpelandsbyen der Maëlys også ble kidnappet fra. Ingen visste hvor han hadde blitt av, han var som sunket i jorden helt til en jogger fant en hodeskalle i november i fjor. Skallen tilhørte Arthur, og det er sterke indikasjoner på at Arthur ble drept.

Mobilsignaler fra Nordahls telefon er identiske med signalene fra Arthurs telefon i timene før han ble meldt savnet. Dette kan bety at de har vært i samme bil denne kvelden, og vitner mener å ha sett Arthur i en mørk Audi sammen med en annen mann. Og hvem eier en mørk Audi? Jo, det er Nordahl Lelandais.

Modus Operandi er det samme, men viktimologien stemmer ikke. Det finnes jo seriemordere som ikke har en type, kan Nordahl være en av dem? Begge forsvinner sporløst, begge har tilknytning til Nordahl, og begge er sett i en mørk Audi som Nordahl eier.
Jeg tror politiet er på rett spor, dette er for tilfeldig for å ikke mistenke Nordahl Lelandais.

En annen sak politiet også sjekker ham opp mot, er et brutalt drap på en familie i 2012, som fant sted i samme alpeområde som forsvinningene. Fem stykker ble skutt, deriblant en syklist som tilfeldigvis syklet forbi da drapene skjedde. Jeg vet ikke om denne saken helt passer Nordahl, da han, om han har drept Maëlys og Arthur, kidnappet de og gjemte liket/likene etter at de var døde. Men, hvem vet?

Jeg tror dessverre ikke Maëlys lever, og jeg har på følelsen at Nordahl drepte både henne og den unge soldaten. Jeg håper noen finner kroppen hennes, så familien får svar og en grav å gå til. Det kan hende Nordahl har drept flere, det kan hende han ikke har drept noen. Likevel, med alle disse tilfeldighetene hvor Nordahl står i sentrum stemmer, så kan politiet ha stoppet en nådeløs drapsmann som kunne ha blitt en seriemorder. Om han ikke allerede er det.

Kilder: https://www.theguardian.com/world/2017/dec/27/maelys-de-araujo-case-silent-march-held-for-missing-nine-year-old 

Hvem drepte Ronald Ramm?

Den 8. desember 1995 får hun telefonen. Det er en av farens naboer som ringer. Naboen forteller at ingen har sett faren hennes Ronald på en hel uke. Datteren blir bekymret og bestemmer seg for å reise til farens hus og se om alt er bra. Hun åpner ytterdøren og blir forferdet. På gulvet i gangen ligger hennes 71 år gamle far med store hodeskader. Han er død. Rødberg, mellom Stavern og Larvik, et lite sted som skal bli kjent som stedet der Ronald Ramm ble drept.

Politiet kommer raskt til stedet. Den unge politibetjenten Jørn Lier Horst er på sitt første åsted. Han har selv uttalt at det var en underlig følelse å gå inn i huset, i gjerningspersonens fotspor. Det var tegn til voldsom kamp, det så ut som om Ronald Ramm og gjerningspersonen hadde kjempet i flere rom. Blod over alt. Ronalds hender var bundet, og under hendene der han ble funnet i gangen, lå en blodig rosesaks. Hadde han prøvd å klippe over snoren han hadde rundt hendene?

Ingen vet når Ronald Ramm ble drept, dødstidspunktet gikk ikke å fastslå. Politiet mener han ble drept mellom den 30. november og 8. desember, dagen datteren fant ham. Ingen naboer merket noe, selv om mye hadde skjedd i huset. Det var ingen tegn til innbrudd, men det var tydelige tegn i huset på at noen hadde lett gjennom både skuffer og skap. Dette kan bety at Ronald kan ha kjent den som drepte ham.

Ronald Ramm ble betegnet som en brysk type, og flere har sagt at Ronald skrøt av at han hadde masse penger i huset han bodde i. Da politiet gjennomsøkte huset fant de store pengesummer gjemt på forskjellige steder. Hadde gjerningspersonen lett etter pengene, men ikke funnet dem, eller kanskje lett etter noe annet? Politiet tror at motivet var enten økonomisk vinning eller hevn.

Men hvorfor hevn? Som nevnt, var Ronald en brysk mann og det er kjent at han hadde kontakt med det kriminelle miljøet i og rundt Larvik. Kan det hende at han hadde fått uvenner der?
Spørsmålene er mange, men måten Ronald Ramm ble drept på er merkelig. Han ble slått og mishandlet lenge, han hadde massive hodeskader og døde trolig av blodtap som følge av dette, men det kan være mulig at ha døde av utmattelse. Kanskje han selv krøp til gangen for å komme seg ut og rope på hjelp? Det merkeligste av alt, er at Ronald Ramm ble seksuelt misbrukt også. Av gjerningspersonen, som mest sannsynlig er en mann. Hva er motivet for dette?

Saken om Ronald Ramm er enda ikke oppklart, og selv om politiet har søkt i flere databaser har ingen DNA-match blitt funnet. For politiet har DNA, men det hjelper lite om denne personen ikke er registrert, og så lenge man ikke har noen mistenkt vil vi ikke få vite hva som skjedde. Det som er synd, er at dødsfallet blir betegnet som legemsbeskadigelse med døden til følge, og er dermed foreldet og preskribert siden 2010.

Det kom mange nye tips i saken da forfatter og tidligere etterforsker Jørn Lier Horst skrev boken Nøkkelvitnet i 2004, som er basert på det han opplevde i lys av Ronald Ramm-saken. Likevel er ikke saken

Jeg tror Ronald Ramm kjente gjerningspersonen, og slapp inn vedkomne, siden det ikke er tegn til innbrudd. Den som drepte ham hadde et klart motiv, de lette etter noe. Men ble det funnet?
Ronald hadde vært nervøs og redd i tiden før drapet, det var faktisk såpass alvorlig at han kjøpte seg hagle og installerte alarm i boligen. Dette vitner om en konflikt, og at Ronald hadde noe å frykte.

Hva tror du skjedde? Kommenter her, eller mail meg på: [email protected]

Vet du forresten at True Crime Norge nå er på Snapchat? Følg oss der, for å se hvordan vi jobber, hvilke saker som kommer og en sniktitt på hva som skal skje etter nyttår! Der heter vi truecrimenorge

Forsvunnet: Bjarne Eide (17) Vet du noe?

17 år gamle Bjarne Eide forsvant sporløst etter en fest med venner på Torvastad på Karmøy natt til 18. juni 2000. Det er i år 17 år siden han forsvant, og familien ønsker svar på hva som har skjedd.

Jeg ble kontaktet om denne saken, og vil gjerne gjøre det jeg kan for å hjelpe.

Bjarne og vennene hadde vært sammen på fest, og bestemte seg for å ta drosje fra festen til Haugesund sentrum. Da drosjen kom, merket Bjarne at lommeboken hans var borte. Han dro tilbake til festen for å lete, men fant ingen lommebok. Bjarne Eide forlot så festen. En liten stund senere ble Bjarne observert gående på en sykkelsti ikke så lang fra festen. Dette er siste sikre observasjon av Bjarne.

Seks måneder senere ble en sko funnet på land ved Karmsundet. Skoen bærer preg av å ha ligget i vannet, men ligger så høyt på land at den ikke kan ha blitt skylt opp dit. Har noen plantet skoen? Familien er sikte på at skoen er Bjarnes.

Det er blitt gjort mange forsøk på å lete etter Bjarne, også med miniubåt to ganger gjennom hele Karmsundet uten resultat. Privatetterforsker Ola Thune har vært involvert i saken. I tillegg har en synsk kvinne kommet med flere tips, som resulterte i at politiet lette gjennom en myr i 2003. Ingen kan finne Bjarne, og familien venter fortsatt på svar. Storebroren har utlovet en dusør på 100 000 kroner av egen lomme for tips som fører til at de finner ut hva som skjedde med lillebroren.

Vet du noe om Bjarnes forsvinning? Var du på festen, så du Bjarne? Kjenner du noen som vet hvorfor Bjarne forsvant? Da må du ta kontakt med politiet. Om du ønsker å være anonym kan jeg selvfølgelig videreformidle tips, send mail på: [email protected]

Det var ikke likt Bjarne å forsvinne på denne måten. Bjarne var snill og rolig, og lot alltid familien vite hvor han var, og om han kom hjem sent. Noe har skjedd, noen vet noe. Familien til Bjarne har ventet lenge nok. De må få svar, og har du noe som kan sette politiet på rett spor, selv den minste ting, ta kontakt.