Viltlevende barn: Genie (13)

Barn trenger kjærlighet og omsorg fra den dagen de blir født. Hudkontakt, for eksempel er viktig for at barnets stresshormoner skal senkes, slik at blant annet følelser kan utvikles. Noen barn får ikke dette, av forskjellige grunner, og flere studier viser at barn blir underutviklet av for lite stimuli i form av for eksempel interaksjon med andre, hudkontakt eller rett og slett omsorg.

Noen barn lever i en helt annen virkelighet enn det vi er vant til. Nå snakker jeg ikke om barn som lever på flukt, eller i krig, selv om det er fullstendig ødeleggende for disse barna, men om barn som vokser opp med dyr. Har du hørt om disse? De kalles  for eksempel Virkelighetens Mowgli eller Ulvegutten og oppfører seg ikke som vanlige barn, nettopp fordi de aldri har møtt andre barn, eller voksne for den saks skyld.

De går på alle fire, klarer ikke å stå oppreist på to ben, kan som oftest ikke snakke eller kommunisere, og viser tegn til redsel for andre mennesker, som faktisk er en ukjent rase for dem.

Disse barna går det dessverre ikke så bra med. Når et barn er rundt fire år gammelt, slutter hjernen å benytte de delene som ikke brukes, som for eksempel språk og motorikk. Selv om de får hjelp til å lære ord, kan de likevel sjelden sette ordene sammen til setninger. De klarer kanskje å lære seg å gå, men vil alltid være mest komfortabel med å for eksempel gå på alle fire. Finmotorikk, som for eksempel å skrive er også utfordrende. Flere av barna som, av ulike grunner, vokser opp slik forblir på et lavt mentalt nivå.

En gutt fra Ukraina vokste opp alene på en gård med en flokk høns frem til han var åtte år gammel. Han ble reddet og flere leger, fysioterapeuter, psykologer og lingvister forsøkte å hjelpe ham med å bli menneske. Han kommuniserte kun med klukkelyder, klorte eller bet om han ble redd, og smulet opp maten sin i små biter slik som høns spiser. Gutten ble aldri vanlig, og hadde store problemer med å snakke, gå og i det hele tatt oppføre seg som et menneske. Det er antatt at hans mentale alder var på cirka fem år. Selv i voksen alder kom han aldri fra høne-faktene, og bodde på mentalsykehus resten av livet. Man vet ikke hva som skjedde med foreldrene hans.

En historie klarte jeg ikke å glemme da jeg gjorde research om dette temaet, og jeg husker vi diskuterte denne på psykologistudiet. Saken er litt annerledes enn de som vokser opp med dyr, men prinsippet er det samme. Husk at dette er en helt sann historie, selv om det er vanskelig å tro.

I 1957 ble lille Genie født, fem år etter sin storebror. Foreldrene hadde fått i alt fire barn, men bare Genie og broren vokste opp. Familien bodde i et lite hus i Arcadia, California og og alt var som normalt de første månedene Genie levde. Da hun bare var et halvt år gammel, begynte faren hennes å merke at noe var galt med den lille jenta. Hun laget sjelden lyder, og klarte ikke å svelge melk eller babymat. Foreldrene tok etterhvert babyen til legen, som oppdaget at Genie hadde problemer med svelget, samt at hun muligens hadde autistiske tendenser. Det var også noe galt med den ene hoften til Genie, så hun måtte bruke en skinne som gjorde at hun ikke lærte seg å gå ordentlig. Genie var mye syk, og faren ble etterhvert overbevist om at datteren var hjerneskadet og utviklingshemmet. Istedenfor å la leger sjekke dette, bestemte han seg for at Genie skulle låses inne på rommet sitt.

Genies foreldre var et merkelig par. Moren flyttet til California som tenåring, og jobbet på fabrikk da hun møtte Genies far. En dag fikk moren en tung metallgjenstand i hodet. Hun fikk store nevrologiske skader som gjorde at motorikken hennes ikke fungerte som den skulle, samt at netthinnene på begge øyne ble delvis eller helt revet av. Etter skaden var hun nesten blind, og trengte mye hjelp av sin mann for å klare seg i hverdagen. Hun kunne aldri jobbe igjen etter arbeidsskaden.

Faren til Genie hadde en dårlig oppvekst, hans far var aldri hjemme og moren drev bordell som hun selv jobbet på når hun trengte ekstra penger. Genies far jobbet som mekaniker under andre verdenskrig, og i følge kolleger var han hissig og voldelig. Likevel beholdt han jobben i mange år.

Genie skulle altså låses inn på rommet sitt. Hun hadde, som nevnt en skinne ved hoften som gjorde at hun ikke lærte seg å gå ordentlig. Daglig ble Genie bundet fast til sengen, slik at hun verken kunne bevege armer eller ben. Rommet var helt mørkt, bortsett fra en glippe i gardinen ved det eneste vinduet i rommet.

Hun fikk ikke lov til å lage lyder, men noen ganger gjorde hun det fordi hun fikk vondt av å ligge bundet flere timer om dagen. Om hun laget lyder, bjeffet og knurret faren som en hund mot henne, høylytt, så hun ble livredd. Han sparte til og med neglene lange, slik at han kunne klore henne om hun ikke adlød ham.

Genie hadde som sagt problemer med å svelge mat, på grunn av en anatomisk feil i halsen. Maten kom ofte opp igjen, og om den gjorde det, smurte faren oppkastet ut i ansiktet hennes. Om nettene var faren redd for at hun skulle gjøre i bleien sin, og tapet henne fast til en potte som også var på rommet. Om Genie gråt, kom hunden og bjeffet på henne igjen.

Genie vokste opp slik. Hun utviklet også en intens redsel for hunder og katter. Dere tenker kanskje, hva gjorde moren og broren for å stoppe dette? Genies far slo og truet både sin kone og sønn, ingen av dem fikk snakke om, eller se til Genie. Det var kun faren som fikk mate og skifte på henne. Hennes mor var, som nevnt, uføretrygdet og nesten blind. Hun klarte så vidt å ta vare på seg selv og sønnen. Men, burde ikke noen av dem ha varslet myndigheter eller politiet? Genies bror fikk bare gå på skolen, ellers måtte han komme rett hjem. Hver dag måtte han bevise for faren at det virkelig var han som kom hjem, og ikke noen ukjente. Det var ikke lov å prate hjemme, faren hatet lyder og bråk. Han satt ofte foran tv?en med en ladet hagle, og truet med å skyte dem om de gjorde som befalt. De var styrt av frykt, og i slike tilfeller handler det kun om å overleve.

En dag fikk Genies far beskjed om at hans elskede mor hadde dødd i en påkjørsel, hvor føreren stakk av. Faren tok dette ekstremt tungt, han skrek og gråt høylytt i flere uker. Politiet fant føreren av lastebilen som drepte hans mor, og det viste seg at lastebilføreren hadde fyllekjørt. Likevel ble føreren kun dømt til samfunnstjeneste. Dommen gjorde faren så rasende at han skambanket hele familien sin, og deretter gikk inn i en dyp depresjon.

Det var her moren endelig fikk lov til å ta seg av Genie, og begynte å mate den underernærte jenta ekstra, når hennes mann ikke så det. Hun fikk til og med gå litt på rommet, selv om moren var redd for å lage lyder så faren ble forstyrret.

Familien hadde på denne tiden lite penger, faren hadde sluttet i jobben fordi han ville ta seg av familien. Lønnen var straks brukt opp, og moren ønsket derfor å dra til sosialkontoret for å søke om penger fra en organisasjon for blinde. Hun fikk til og med ta med seg Genie. Den nesten blinde moren reiste med datteren, som da var 13 år til sosialkontoret. Hun gikk inn feil dør, og havnet på kontoret til barnevernet. Men en gang så de ansatte at noe var galt. Den lille jenta var veldig mager, og klarte verken snakke, eller gå ordentlig. De trodde kanskje hun var fem-seks år gammel, og fikk sjokk da Genie faktisk var 13 år.

Barnevernstjenesten varslet politiet, som pågrep faren. Ved dette tidspunktet var broren 18 år, og hadde flyttet hjemmefra. Faren ble siktet for mishandling, det samme ble moren.
Genie ble innlagt på et barnesykehus, på grunn av den alvorlige underernæringen. Legene forstod raskt at Genie ikke kunne snakke, så de prøvde å kommunisere på Genies språk, med tegn. Genie lærte seg etterhvert flere ord, men klarte aldri å forme ordentlige setninger. Etter at hun hadde fått riktig næring i lengre tid, begynte hun så smått å gå. Hun gikk merkelig, nesten hoppende og med underarmene ut til siden. Genie klarte ikke lære seg å stå uten å falle, hun klarte heller ikke å rette ut armer og ben, på grunn av at hun var bundet så lenge.


Genie prøver å gå.

Både media og forskermiljøet viste stor interesse for Genie, the wild child. Et forskningsteam ønsket å finne ut hvordan menneskehjernen fungerte uten stimuli, og et stort forskningsprosjekt ble satt  i gang. Genie bodde noen måneder hos en av pleierne sine, før hun flyttet til en av forskerne og hans kone. Der ble hun i over fire år.

Rettsaken mot faren og moren skulle starte, men Genies far dukket ikke opp. Han ble funnet død på cellen sin, etter å ha skutt seg i hodet. Han la igjen to selvmordsbrev, et til sønnen hvor det stod,  Vær en snill gutt, jeg elsker deg. I det andre brevet, til politiet, stod det, Verden vil aldri forstå. Saken mot moren ble frafalt, og hun fikk full omsorg for datteren. Etter farens død flyttet Genie tilbake til sin mor, men etter noen måneder ringte hun barnesykehuset og ba dem ta henne tilbake, da hun ikke klarte å ta seg av datteren.

Ingen ville ha Genie, hun var veldig vanskelig å pleie på grunn av de voldsomme traumene hun hadde opplevd frem til hun ble 13 år. Derfor ble det bestemt at Genie skulle bo på en anstalt for underutviklede barn. Da hun var voksen, ble hun flyttet til et psykiatrisk sykehus.


Genie som barn, cirka 13 år gammel

Genie lever i dag, hun fyller 61 år i 2018. Hun bor på hemmelig adresse, men et tv-team sporet henne opp i 2000. Han har det etter forholdene fint, men kan ikke snakke og nesten ikke gå. Hennes mentale alder er på nivå med et lite barns. Broren til Genie besøkte henne innimellom på de forskjellige anstaltene, men han døde i 2011. Nå er Genie alene igjen, med livet ødelagt. Likevel er hun forhåpentligvis ikke i stand til å reflektere over den urett som voldte henne.


Genie og hennes mor

Kilder: http://linguistics.ucla.edu/people/curtiss/1974%20-%20The%20development%20of%20language%20in%20Genie.pdf
           http://illvit.no/kultur/adferd/mowgli-i-virkeligheten-5-ville-barn-med-dyrevaner 

Bodø: Mannen i hytta

Den 28. Feburar 2015 blir en mann funnet død i en fjellhytte nær Bodø. Ingen vet hvem han er, og han har ingen identifikasjonspapirer på seg. Hvem var han?

VG har i en tid reklamert for en pluss-sak, som vil si at du må betale penger for å lese saken, om en mann som ble funnet død alene i en hytte i Bodø. Saken fremstår som et mysterium, og det virker som om man fortsatt ikke vet hvem denne mannen er. Sannheten er at politiet etter tre måneder fant mannens identitet, så saken er faktisk ikke et mysterium. Min visjon er True Crime til folket!, så her får dere det store mysteriet om ?Mannen i Hytta? helt gratis.

En familie er på fottur i Rønnvikfjellet den 28. Februar 2015. De går forbi en forfallen hytte, men knuste vinduer og falleferdige takbjelker. Hytta ser nesten ut som om et lite spøkelseshus. Familien går inn i hytta, og til sin store overraskelse sitter det en mann i trappen, med turklær og sekk på ryggen. Mannen er bøyd forover, nesten lent over knærne. De forstår raskt at mannen er død, og tilkaller politiet.


Hytten mannen ble funnet i

Politiet gjør undersøkelser på stedet, og prøver å finne ut hvem mannen er. Han har ingen identifikasjonspapirer på seg, og ingen med mannens beskrivelse er savnet i området. Mannen sendes til obduksjon på Universitetssykehuset i Tromsø. Politiet vet fortsatt ikke hvem mannen er, og sender ut denne beskrivelsen av den døde:

 

  • Mann, 60-70 år
  • Hvitt, slett hår børstet forover mot pannelugg
  • Fargerikt skjerf rundt halsen
  • Rød turjakke
  • Svarte turbukser med lyse striper på siden
  • Lysebrunde sko med røde lisser og svarte detaljer
  • Ca 175 cm høy
  • Slank kroppsbygning
  • Kraftig nese
  • Rød og svart tursekk
  • Hadde et større pengebeløp på seg
     

Etter obduksjonen er fortsatt mannens identitet ukjent, men det konkluderes med at han døde av naturlige årsaker. Jeg er ingen fan av akkurat det utrykket, da det ikke beskriver noe som helst. Det er for eksempel veldig naturlig å dø om man blir overkjørt av et tog, men det blir ikke kalt et naturlig dødsfall. Det de mener er at han kan ha dødd av et hjerteinfarkt, hjerneblødning, illebefinnende og lignende. De mener at han ikke ble drept, og at det ikke ligger noe kriminelt bak mannens bortgang. Beklager digresjonen.

                  
Mannen sitter i trappen                             

Det politiet har å gå på er egentlig ikke mye, de har beskrivelsen av mannen og dødsårsaken. Likevel betyr ikke det at saken er løst, det vet forsatt ikke hvem han var. Politiet jobber så utifra teorien om at mannen er utenlandsk, og sender hans DNA-profil til utenlandske kolleger.

Etter tre måneder får politiet svar fra Frankrike. Mannen var fransk statsborger, og de vet identiteten hans. Hans pårørende blir varslet, og mannen returneres til hjembyen for begravelse. Denne saken er egentlig ikke noe mysterium slik VG fremstiller den. Saken ble oppklart etter tre måneder, og familien fikk mannen hjem.

Det eneste jeg synes er mystisk i denne saken er dette; Mannen var aldri savnet, selv om han var borte i over tre måneder. Ingen, ikke en gang hans familie visste hvorfor, eller at han var i Bodø før han ble funnet død.

Hva tror dere? Historien om denne mannen er kanskje et mysterium, men mannes død er ikke en ?betal for å lese?-sak synes jeg.

Bilder i denne saken er fra politiet og nordlys.no

Kilder: https://www.nrk.no/nordland/vet-ikke-hvem-omkommet-mann-er-1.12261920
          https://www.nrk.no/nordland/har-lost-mysteriet-bak-dodsfallet-i-denne-hytta-1.12388140 

 

Legenden om Svarta Bjørn

Selv om jeg er True Crime-fan på min hals, må jeg innrømme at mysterier fra «gamle dager» fascinerer med mer og mer. Jeg snakker ikke om såkalte spøkelseshistorier her, men heller historier om mystiske personer og dødsfall, uklarheter rundt hendelser og så videre.

Saken om Svarta Bjørn er ikke akkurat True Crime, men den er spennende. Det er et skikkelig mysterium. Jeg tror dere, kjære lesere, vil finne historien interessant. Jeg fikk mail om denne saken for noen uker siden av en leser og ble trollbundet fra første stund.

Har du tips til lignende saker? Mail meg på [email protected]!


Svarta Bjørn

Anna Rebecka Hofstad ble født i 1878 på en gård i Tjøtta. Anna var eventyrlysten og søkte spenning. Hun fikk som 20-åring jobbe for mennene som bygde Ofotbanen, verdens første arktiske jernbane som går mellom Kiruna i Sverige til Narvik i Norge. Hun var kokke, renholder, hun bakte og hentet brensel og vann. Jobben hennes var viktig, hun holdt liv i de 15 mennene hun hadde ansvar for. Det gikk rykter om at Anna gikk meget langt for å blidgjøre «rallarene», i form av å fungere som gledespike i tillegg til hennes andre arbeidsoppgaver. Rallarene ble mennene som jobbet med å bygge jernbanen kalt, de var omstreifende anleggsarbeidere som tok tunge strøjobber for å tjene til livets opphold.

Anna fikk etter hvert tilnavnet Svarta Bjørn av en same som frekventerte der hun jobbet, dels fordi hun hadde svart hår og mørke øyne, men også fordi hun var så mystisk og spennende. Svarta Bjørn trollbandt alle. Hun var en levende legende både blant de svenske og de norske arbeiderne.

Svarta Bjørn er faktisk blitt en fellesbetegnelse på kvinnene som jobbet for rallarene da Ofotbanen ble bygget. Flere av kvinnene fikk kallenavn, noen fine og andre mindre flatterende. Hva synes dere om Lapp-Lisa, Brød-Maja eller kanskje Lus-Dora? Silver-bruden og Trumf-Karin var to andre.

Det er flere historier om hvordan Svarta Bjørn døde, men det vi vet er at hun døde i 1900, bare 22 år gammel. Legenden sier at Anna var forelsket i en av rallarene, Ådals-Kalle. En annen kvinne, Maja Well, var også forelsket i samme mann. Krangelen mellom de to kvinnene endte i en voldsom slåsskamp, hvor Anna, Svarta Bjørn, ble stygt skadet. Hun fikk et hardt slag mot hodet, og falt i en iskald elv eller bekk. Hun reddet opp og bragt til sykestua i Tronehamn. Noen dager senere dør Anna Rebecka Hofstad.

Det merkelige i denne saken er tvilen om Anna faktisk døde etter slåsskampen eller ikke. På rallarkirkegården i Tornehamn står et hvitt trekors med inskripsjonen «Anna Norge» på, og datoen 19. september 1900. Er det egentlig Anna som ligger i den graven? Flere mener de har sett Anna dager etter at hun angivelig døde. Noen mener det er et spedbarn i graven, og andre mener at Anna er begravet på rallarkirkegården, men sier ikke hvor. Det finnes også historier som tilsier at Anna døde av tuberkulose. Det er også risset inn to andre datoer fra 1901, kan Anna ha dødd på en av disse datoene istedenfor?

Svarta Bjørn er faktisk blitt et registrert varemerke av Vinterfestivalen, som foregår i Narvik i uke 11 hvert år. En kvinne kåres til «Årets Svarta Bjørn» og går til en kvinne over 20 år som er mørk, spennende og som gjør noe ekstra for samfunnet.

Jeg skulle gjerne visst mer om denne saken. Det finnes mye informasjon, men ikke så mange bekreftede opplysninger. Døde egentlig Anna, Svarta Bjørn etter slåsskampen? Hvorfor mener folk hardnakket at de har møtt henne etter at hun angivelig døde? Hva skjedde med Maja Well, fikk hun straff etter å ha forårsaket Annas død? Det er flere spørsmål enn svar, og om du vil hjelpe meg å oppklare litt, håper jeg du sender meg mail eller skriver på True Crime Norge sin facebookside.

Tusen takk for at du leste, skriv gjerne en kommentar om du har noen teorier om den legendariske Svarta Bjørn. 

Innesperret: Historien om Blanche Monnier

De fleste tenåringer har vel kranglet med foreldrene sine om innetider og hvem de får lov til å treffe. Det er normalt. Foreldrene nekter barna sine noe, og barna gjør opprør. Etter hvert løser det seg, barna blir voksne og tar til fornuften, foreldrene også forhåpentlig vis.
Denne historien ender litt annerledes. Faktisk så annerledes at man nesten ikke tror det har skjedd. Men det har det. Her er historien om Blanche Monnier.

 

Blanche Monnier ble født i Poitiers i Frankrike i 1849. Hun kom fra en fin, aristokratisk familie med gode verdier og hadde en lysende fremtid. Blanche er en vanlig ung jente, og veldig vakker. Hun møter en litt eldre advokat, og forelsker seg hodestups i ham. Den intense romansen fortsetter i flere måneder, og Blanches mor forteller datteren at hun ikke ønsker denne advokaten som sin svigersønn. Advokaten var vel så kjekk og stilig, men han var mislykket i arbeidslivet og moren mente at han ikke hadde nok penger til å forsørge Blanche som hadde dyre vaner hjemmefra.
Blanche nekter å gjøre det slutt med advokaten, og de planlegger istedenfor å gifte seg. Moren til Blanche er redd for at datteren skal bli gravid, særlig utenfor ekteskapet. Det var den største synden en ung pike kunne gjøre i de aristokratiske kretser på den tiden.

En dag forsvinner Blanche. Ingen vet hvor hun har tatt veien. Her skulle man tro at Blanche hadde rømt med sin store kjærlighet, advokaten, men han har heller ikke sett eller hørt fra henne. Blanche blir meldt savnet av moren og broren, og politiet leter etter den unge kvinnen uten hell. Etter måneder borte holdes en minnestund for Blanche. Venner, mor og bror er utrøstelige.
Det går mange rykter om Blanches forsvinning, noen tror hun har rømt, andre tror hun har blitt drept av en omstreifer, eller kanskje skadet seg og dødd. Hadde hun tatt livet sitt?

Årene går, og ingen ser noe til Blanche Monnier. De fleste er sikre på at hun er død. Den 23. mai 1901 derimot, skal Blanche Monnier igjen skape overskrifter i den franske byen. Politimesteren får en høflig, men anonymt brev adressert til ham selv. I brevet står det at en utsultet og syk Blanche er fanget i sin mors hjem. Politimesteren kaller straks inn flere konstabler som sammen rykker ut til den fornemme sosietetskvinnens hjem. Fru Monnier vil ikke slippe politiet inn i huset, så de tar seg inn med makt. Blanches bror og en hushjelp er også hjemme.

Politiet leter gjennom hele huset uten å finne noen fanget. I det de skal gå, bestemmer de seg for å lete bak den lille døren som leder til loftet. Jo nærmere døren de kommer, kjenner de en forferdelig stank fra rommet. Politiet åpner døren, går opp en liten trapp og bryter seg inn gjennom neste dør. Rommet innenfor er helt mørkt, men lyset fra døråpningen gjør at de ser det ligger noen i sengen. Blanche ligger naken på en tynn madrass, i en haug av avføring og matrester. Hun er så tynn at bena stikker ut, og liggesårene stinker av forråtnelse. Håret er meterlangt og dekker den lille kroppen. Øynene smalner i det skarpe lyset, og rotter løper i dekning. Blanche sier ingen ting, bare ser på politimennene med bedende øyne.

Blanche Monnier har vært fanget i det lille rommet i 25 år. Hun har ikke sett dagslys, ei heller snakket med noen andre mennesker enn sin mor, bror og hushjelp de siste 25 årene. Hun er i dårlig forfatning, og sendes straks til sykehus. Moren og broren arresteres og avhøres. Blanches gamle mor tåler påkjenningen av å sitte fengslet dårlig, og får et kraftig hjerteinfarkt. Hun legges inn på samme sykehus som datteren. Politiet rekker å avhøre henne før hun 13 dager senere dør av hjerteinfarktet.

Fru Monnier forteller i avhør at datteren nektet å avslutte forholdet med advokaten hun var så forelsket i. Moren visste ingen annen råd enn å sperre datteren inne til hun endret mening og kom på bedre tanker. Blanche Monnier så aldri dagslys på de 25 årene hun var innesperret, og levde kun på matrester moren, broren og hushjelpen ga henne. Liggesårene på underkroppen ble aldri behandlet.


Blanche Monnier, noen minutter etter hun ble funnet.

Blanche ser etter hvert ut til å trives på sykehuset, og nyter å bli vasket og stelt med. Hun savner dog rottene fra fangerommet sitt, de eneste vennene hun hadde hatt det siste kvarte århundret. Sykehuset prøver forgjeves å normalisere Blanche slik at hun kan leve resten av livet på en så vanlig måte som mulig. Dessverre er Blanche så mentalt skadet av tiden i fangenskap, at hun aldri blir seg selv igjen. Den en gang så vakre og intelligente kvinnen er nå er vandrende spøkelse som lever i sin egen verden. Hun får til slutt permanent opphold på et sanatorium i byen Bois.

Broren til Blanche, hennes eneste gjenlevende slektning tiltales og dømmes for frihetsberøvelse og mishandling. Han anker saken, og frikjennes på grunn av at han mener Blanche kunne gått ut av rommet når som helst, og at hun heller aldri var lenket eller bundet til sengen. Var det riktig?

Ingen vet hvem som sendte det mystiske brevet til politimesteren. Ryktene går om at det var broren selv som sendte det, andre tror hushjelpen har fortalt om Blanche til venner som igjen kontaktet politiet. Vi får aldri vite hvem som sendte brevet, men heldigvis tok noen affære slik at Blanche ble reddet.

Etter 25 år i fangenskap er det nok ikke lett å bli «normal» igjen. Blanche ble aldri bra. Hun døde fredelig på sanatoriet i Bois i 1913, nesten 64 år gammel.


Blanche Monnier som ung kvinne


Blanche Monnier noen måneder før hun dør.