The Golden State Killer og East Area Rapist – endelig tatt!

Som truecrime-skribent har jeg gjennom mange år gjort research på utallige saker. Interessen for seriemordere var starten på det hele, og jeg må innrømme at når en så stor og profilert sak som dette løses, blir jeg både rørt og håpefull. Jeg trodde jeg leste feil i går, og måtte sjekke flere ganger om det faktisk stemte, det at seriemorderen og voldektsmannen med de mange kallenavene endelig var arrestert. Det stod ingen ting i norske aviser, men jeg valgte å publisere nyheten likevel, det er jo alltid moro å være først ute i Norge med en slik nyhet.

Politiet i Sacramento har gjort en formidabel jobb. På en pressekonferanse i går ettermiddag (lokal tid) fortalte politiet at de hadde en mistanke om hvem som kunne være seriemorderen. De spanet på mannen lenge, og klarte til slutt å få tak i DNA fra den mistenkte. “Vi fikk bekreftet det vi trodde vi visste”, fortalte sheriffen i går, etter at 72 år gamle Joseph James DeAngelo ble arrestert. Han ble kalt The Golden State Killer, The Original Night Stalker, The Diamond Knot Killer og The East Area Rapist. Om jeg får, vil jeg berømme amerikanske medier for oppfinnsomheten. De må alltid ha et kallenavn, og det er jo litt moro. 

DeAngelo, som for ordens skyld ikke er dømt, kun siktet for for drapene og voldtektene, brøt seg inn hos ofrene sine på natten, gjerne gjennom vinduene. Han blendet ofrene med en lommelykt så de ikke kunne se ansiktet hans, før han tok på seg en hette. Han bandt dem fast, og oppholdt seg i leiligheten eller huset til ofrene i flere timer, mens han forsynte seg av mat og drikke fra kjøkkenet. Han kunne voldta offeret, for å så ta seg en matpause før han voldtok henne igjen. Om kvinnen han voldtok hadde en ektemann, bandt han mannen fast slik at han måtte se på. Noen ganger drepte DeAngelo ofrene, andre ganger ikke. Han er nå tiltalt for 12 mord, og 51 voldtekter så langt, men siden politiet nå innehar DeAngelos DNA, kan siktelsen utvides ved flere DNA-treff.
The Golden State Killer var også kjent for å ta med seg såkalte “trofeer” fra ofrene sine. Dette er faktisk ganske vanlig blant seriemordere, de gjør dette for å kunne gjenoppleve mordet eller voldtekten tilknyttet det objektet de tok med seg fra åstedet eller offeret. Det er ikke kjent om politiet har funnet disse trofeene i DeAngelos besittelse. 

DeAngelo blir beskrevet av naboer som merkelig. Han holdt seg mye for seg selv, men ingen hadde mistanker om at han kunne være en seriemorder. DeAngelo jobbet som politimann før han ble sparket for tyveri. Han stjal blant annet en hammer fra en butikk i et av områdene hvor han drepte og voldtok på fritiden. 

Det skal bli spennende å se siktelsen, og mist like spennende å følge rettsaken. Dette minner meg om da BTK, Dennis Rader, ble tatt på starten av 2000-tallet. Jeg håper arrestasjonen av The Golden State Killer vil inspirere flere politidistrikter, slik at flere uløste drapssaker kan løses. Kanskje vi endelig får vite hvem Zodiac er, eller kanskje The Long Island Serial Killer blir tatt?

Hvilken seriemorder vil du vite hvem er, eller hvilken drapssak skulle du ønske ble løst?


Bilde fra latimes.com

Andrei Chikatilo: Slakteren fra Rostov

Den 16. oktober 1936 i Ukraina ble han født, mannen som skulle bli en av verdens verste seriemordere. Han ble født inn i en relativt fattig familie, i en liten by som hadde vært rammet av sultkatastrofe noen år tidligere. Andrei og familien, så vel som resten av byen led fortsatt under effekten av denne. Andrei ble født med vannhode, noe som blant annet ga han problemer med urinveiene. Det førte til at han var sengevæter helt til han ble voksen. Andrei ble mobbet for dette, da han ofte tisset på seg hvis han ble nervøs eller redd. 

Under andre verdenskrig ble Andrei sin far arrestert av tyskerne. Han gjorde ikke motstand under arrestasjonen, noe mange i landsbyen reagerte på. Da faren ble løslatt etter krigens slutt, ble han utstøtt av landsbyen på grunn av feighet. Andrei, som fra før var et mobbeoffer, ble også mobbet for at faren var en feiging. Andrei hadde det ikke lett. Mobbingen gjorde han sint, og han begynte å hate ungdommene i byen. En dag bestemte han seg for å ta hevn, og forsøkte å overfalle en av jentene på skolen. I kampens hete ejakulerte da han forsøkte å overfalle jenta. Hun lo av han, og fortalte det til klassekameratene. Andrei ble mobbet og ledd av enda mer, så mye at han bestemte seg for å flytte til en annen by etter at skolen var ferdig. 

På grunn av de fysiske plagene som følge av at Andrei hadde vannhode, kunne han ikke ha en vedvarende ereksjon. Dette gjorde interessen hans for det motsatte kjønn vanskelig, og han begynte å tro at han bare kunne bli tilfredsstilt seksuelt ved å skade andre. 

Da Andrei ble eldre, bestemte han seg for å studere. Han ønsket å komme inn på universitetet i Moskva, men strøk på opptaksprøven og kom ikke inn. Dermed flyttet Andrei til en annen by og begynte å studere til telefoningeniør. Under studietiden bodde han sammen med søsteren sin, som raskt oppdaget brorens manglende evne til å stifte bekjentskaper med det motsatte kjønn. Søsteren tok derfor på seg oppgaven med å finne en kone til Andrei. Han ble, gjennom søsteren, introdusert til Fayina, som han giftet seg med. Til tross for Andrei’s problemer fikk de to barn sammen. 

I 1971 ble Andrei lei av å jobbe som telefoningeniør, og bestemte seg for å jobbe som lærer. Han tok jobber på flere skoler, men mistet jobbene raskt, da både elever og lærere klaget på at han disiplinerte, altså slo barna. Til slutt fikk Andrei jobb på en skole for barna til gruvearbeidere i nærheten av Rostov. 

En dag forsvinner en tenåringsjente fra den lille gruvebyen. Politiet leter etter henne, og avhører vitner. Flere forteller at de har sett Andrei sammen med Lena, den forsvunnede jenta. Dagen etter forsvinningen blir Lena funnet voldtatt og drept. Politiet tar Andrei inn til avhør, men han nekter for å ha hatt noe med forsvinningen eller drapet å gjøre. Kona Fayina gir ham alibi, selv om hun vet at han ikke var hjemme i det aktuelle tidsrommet da Lena ble bortført og drept. PÅ grunn av at Andrei hadde alibi, blir en annen mann avhørt for drapet. 25 år gamle Aleksander Kravchenko tilstår etter flere brutale avhør. Han blir senere dømt til døden for et drap han ikke hadde noen forfatning med. Aleksander Kravchenko ble henrettet bare 25 år gammel. 

Noen måneder senere blir 17 år gamle Larisa funnet drept. Hun var kvalt, knivstukket og voldtatt. Gjerningsmannen hadde dyttet jord og blader ned i halsen hennes før voldtekten, så hun ikke skulle skrike. Larisa er kuttet opp, og svært ille tilredt når hun blir funnet. Andrei er morderen, men det vet ikke politiet. 
Flere tenåringsjenter forsvinner, og politiet begynner å se et mønster. Kan det være samme gjerningsmann..? 

Etterhvert begynner Andrei å oppsøke tenåringer, både gutter og jenter på den lokale togstasjonen, eller på cafeer. Han lurte dem så med til skogen, hvor han overfalt dem. Han brukte kniv, slik at de blødde og var i store smerter mens han voldtok dem. Etter voldtekten pleide Andrei å kutte opp oftene sine til det ugjenkjennelige, han fjernet neser, lepper, fingre, kjønnsorganer og noen ganger armer og ben. Men en ting var viktig for Andrei. Han var overbevist om at ofrene hadde et bilde av ham i øynene, siden han var det siste de så før de døde. Derfor fjernet han alltid øynene på ofrene sine, en ufravikelig regel som også ble hans modus operandi, da han varierte måtene han drepte ungdommene på. 

Selv om disse drapene skjedde før uttrykket “seriemorder” fantes, visste politiet og media at en drapsmann gikk løs. Likevel ble det bestemt at det ikke skulle skrives om i avisene eller snakkes om i radio, for å ikke skape panikk. Så vidt politiet visste, var gjerningspersonen den samme. Folk i byen var redde, og det ble etterhvert snakket så mye om drapene at politiet dannet en egen gruppe for å avsløre morderen i 1983.  

Gruppen gikk grundig til verks. Det fikk en spesialist i adferdspsykologi til å lage en profil av gjerningsmannen, som viste seg å stemme ganske bra. Spesialisten mente gjerningsmannen var:

  • En nekro-sadist som fikk nytelse av andres dødsangst, skader og død
  • Mellom 40 og 50 år
  • Tidlig seksuelle problemer
  • Ereksjonsproblemer og vonde følelser knyttet til sex

 

Politiet både overvåker, og er tilstede på togstasjoner og cafeer slik at morderen ikke skal kunne slå til igjen. Andrei merker dette, og tar en pause fra drepingen. Ikke før i 1988 begynner han å drepe igjen. Siden sist har politiet fått flere opplysninger om morderen, blant annet at han har blodtype AB, og at han har grått hår. De han sikret sædrester fra flere av ofrene, samt identiske, grå hår. 
En kveld blir Andrei arrestert av politiet, på grunn av merkelig oppførsel. Han blir spurt om han er morderen, men nekter selvfølgelig. Politiet synes likevel Andrei passer til beskrivelsen av morderen, og bestemmer seg for å sjekke blodtypen hans. Til både Andrei og politiets store sjokk, stemmer ikke blodtypen selv om Andrei faktisk er morderen. Grunnen til det er at han har et sjeldent fenomen som på engelsk kalles “non-secreter”, det vil si at blodtypen ikke kan bestemmes ved hjelp av kroppsvæsker, som i dette tilfellet var sæd. Dette hadde ikke vært et problem om man hadde sjekket DNA. 

Andrei blir løslatt fra politiet, og fortsetter å drepe. Han tror at han er uovervinnerlig, og at han aldri kommer til å bli tatt. Når mordere begynner å tenke slik, gjør de etterhvert feil. Og det gjør også Andrei. Han klarer å fortsette drepingen frem til 1990, men blir tilslutt tatt. En kveld, etter å ha drept sitt siste offer, blir han igjen arrestert for mistenkelig oppførsel, og denne gangen setter politiet opp temperaturen på avhørene. Andrei nekter først, men etterhvert begynner han å fortelle. Han tilstår 56 drap, og blir tiltalt for alle, selv om politiet mener det er flere ofre. 

I retten dømmes “Slakteren fra Rostov”, Andrei Chikatilo for 53 av de 56 mordene. Han mottar en dødsdom for hver liv han har tatt.

Den 14. februar 1994 henrettes Andrei med et skudd i bakhodet. 
 

Kilder: biography.com, murderpedia.com

 

Seriemorder: Ed Gein Del 2

Ed Gein var nå alene igjen på gården. Han isolerte seg mer og mer, og tok bare jobber når han virkelig trengte penger. Ed var fortsatt knyttet til sin mor, og kanskje den barnlige kjærligheten eller frykten for henne fikk han til å gjøre som moren sa selv etter hennes død. Han låste av morens soverom, og flere andre rom som moren ofte brukte i det store huset. Ed levde bare på et lite rom ved siden av kjøkkenet. Det var også i denne tiden Ed fant interessen for det okkulte og makabre. Han leste blader og bøker om drap og ofringer, og fattet også interesse for nazikulturen som hadde herjet i Europa de seneste årene.

En dag i november 1957, forsvinner en middeladrende kvinne ved navn Bernice Warden sporløst. Hun eide en jernvareforretning i sentrum av Plainfield, og svigersønnen hennes fant blodspor på gulvet ved kassen. Politiet så seg rundt i butikken, og fant ut at den siste kvitteringen dagen før var signert Ed Gein, som hadde kjøpt en dunk med frostvæske til bilen sin. Politiet bestemte seg derfor for å avlegge et besøk på gården til Gein. Kanskje Ed kunne komme med noen opplysninger om hva som hadde skjedd med Fru Warden? To politimenn satte kursen mot Ed Geins gård. Det de to politimennene skulle hjemsøkes resten av livet av de de nå skulle finne. Jeg advarer igjen mot sterke inntrykk, for det du nå skal få lese er ikke for de lettskremte.

På gården fant de ikke Ed Gein med det første. De gikk litt rundt på gårdsplassen for å se seg rundt. Inne i låven kunne det se ut som om det var noen, og de gikk inn. Det var ganske mørkt inne i låven, men politimennene hadde med seg lommelykt. Plutselig treffer lyset noe som henger fra en bjelke i taket. Den ene tror det kan være et rådyr som er hengt slik for å lettere kunne fjerne innvollene, siden buken var åpnet. De gikk nærmere og fikk til sin forskrekkelse se at det ikke var et rådyr, men Bernice Wardens nakne kropp som hang etter føttene fra den lave bjelken. Buken var åpnet, og innvollene borte. Hun var også skutt i hodet, og politmennene skjønte at dette dreide seg om et brutalt drap. Men stille, sjenerte Ed? Hadde han gjort dette? De bestemte seg for å kalle på forsterkninger, men gikk inn i hovedhuset mens de ventet på kollegene. Inne i huset luktet det forferdelig. Det var søppel, avføring og gamle aviser over hele gulvet. Flere rom var låst. De åpnet kjøleskapet, og der fant de et avkappet hode. De fant flere hodeskaller og andre knokler som kunne stamme fra mennesker. Denne saken skulle bli større og mer makaber enn noen annen sak de hadde hørt om. En annen politipatrulje og sheriffen kom etter, og sammen gikk de gjennom huset rom for rom.

Her er den fullstendige listen over hva de fant i Ed Geins hus:

  • Hele og delvise knokler
  • Søppelbøtte laget av menneskehud
  • Menneskehud trukket over puter på flere stoler
  • Hodeskaller på Ed?s sengegavle
  • Hodeskaller fra kvinner, med toppen saget av
  • Spiseboller laget av hodeskaller
  • Et korsett laget av en kvinnelig overkropp, med hud fra skuldre ned til hoftene
  • Leggings laget av hud fra menneskeben
  • Masker laget av huden på kvinnehoder
  • Mary Hogans (som ble meldt savnet året før Bernice Warden forsvant) ansikt i en papirpose
  • Mary Hogans hodeskalle i en oppbevaringsboks
  • Bernice Wardens avkuttede hode i en sekk
  • Bernice Wardens hjerte på komfyren
  • Ni vulvaer i en skoeske
  • En ung jentes kjole, samt to vulvaer som muligens tilhørte to jenter under 15 år
  • Et belte laget av kvinners brystvorter
  • Fire neser
  • Et par lepper i tråden på persiennene i soveromsvinduet
  • En lampeskjerm laget av ansiktshuden til et eller flere mennesker
  • Fingernegler fra kvinnefingre

Alle disse groteske funnene ble møysommelig fotografert, og senere destruert da etterforskningen var ferdig. Politimennene som fant alt dette, slet veldig i senere tid med det de hadde sett hos Ed Gein. Etterforskningslederen døde av et hjerteinfarkt noen år etter saken kom opp i retten, og familien hans mente det kom av det psykologiske stresset han opplevde etter denne saken.

Etter at Ed Gein ble arrestert, ble han sendt til sykehus for psykiatrisk vurdering. Det sier seg jo nesten selv at denne mannen ikke var psykisk frisk. Han fikk etter en tid diagnosen schizofreni, som tilsier at han led av alvorlige vrangforestillinger. Schizofreni ligger latent hos de som får diagnosen, men det er ikke på alle sykdommen slår ut på. Arv, miljø og ytre påvirkning kan ha mye å si for hvor syk man blir, og når man ser på Ed?s oppvekst, med en voldelig alkoholiker til far, og en mor som muligens led av vrangforestillinger selv, er det kanskje ikke så rart at han endte opp med den diagnosen. Nå skal de nevnes at de fleste med behandlet schizofreni kan leve ganske så normale liv uten vrangforestillinger. Det er ikke vanlig at de med schizofreni gjør sånn som Ed. Ed var et isolert tilfelle uten sidestykke, som mest sannsynlig ble syk etter at hans mor døde. Det er ofte store, traumatiske opplevelser, eller forandringer som gjør at sykdommen slår ut. Når man blir diagnostisert med en slik alvorlig psykisk lidelse, må også spørsmålet om personen er skikket til å gjennomgå en rettsak diskuteres. Er personen i stand til å forstå hva han har gjort?
I Ed Geins tilfelle konkluderte rettspsykiater og dommer med at han ikke var i stand til å stilles til ansvar for det han hadde gjort, men at han kunne gjennomgå en rettsak. Han ble istedenfor fengsel dømt til psykiatrisk behandling for resten av livet. Om jeg skal ytre min personlige mening om dette, vil jeg si at i dette tilfelle var nok psykiatrisk behandling det eneste rette å dømme han til.

Under avhør med politiet innrømmet Ed alt han hadde gjort, men påstod hardnakket at han ikke hadde drept Bernice Warden eller Mary Hogan med vilje. Han forklarte hvordan han hadde skaffet alle kroppsdelene han hadde hjemme. Gården han bodde på lå i nærheten av en kirkegård, og det var hit Ed Gein gikk om nettene for å grave opp relativt nye graver og ta med seg deler av kroppene hjem. Politiet spurte han også om han noen gang hadde tydd til nekrofili, men dette nektet han for og sa at de rett og slett luktet for vondt. Man kan jo da spørre seg hvordan han klarte å bo i huset med alle de råtne kroppsdelene.

Ed Gein levde resten av sitt liv på Mendota State Hospital, et psykiatrisk sykehus i Wisconsin. Her levde han et stille og tilbaketrukket liv. Han ble sett på som en mønsterfange som aldri skapte problemer for verken ansatte eller pasienter. Det kunne virke som om han trivdes der.
I 1984, 77 år gammel døde Ed Gein av hjertesvikt som følge av kreft. Han ble begravet ved siden av sin mor, men gravsteinen ble vandalisert og stjålet flere ganger. Til slutt måtte man flytte gravstøtten til sheriffkontoret i kommunen, og graven hans står umarkert i dag.

Ed Geins gård og land skulle selges på auksjon etter at han ble arrestert. Saken om Ed ble såpass stor i omfang, at ingen fra byen kunne tenke seg å kjøpe gården, ei heller å bo der. Dagen før auksjonen brant gården på mystisk vis ned til grunnen, men man fant aldri ut hvem som startet brannen. Det kan tenkes at forskrekkede innbyggere kan ha gjort det, for å fjerne minnet om hva som hadde skjedd i byen deres, men dette er kun spekulasjoner.

Seriemorder: Ed Gein

En vakker augustkveld i 1906. Den svale sensommervinden blåser mykt over La Crosse i Wisconsin, og dagen er på hell. Før døgnet er omme, skal verden bli en guttebaby rikere.
En mor skriker av smerte, en far støtter sin kone forventningsfullt, og han som straks skal bli storebror venter i spenning ute i dagligstuen. Henry skal leke med og passe på lillebror. Han skal beskytte lillebror mot slemme barn og skumle dyr i skogen. Han skal lære lillebror alt han kan. Lille Edward kommer til verden den 27. august. Han er sped, men frisk nok til å vokse opp, tror legen.
Mor Augusta ser stolt ned på sin lille gutt, og far George kysser sin kones panne ømt og gratulerer henne med vel gjennomført fødsel. De er blitt en familie nå, mor, far og to flotte gutter. Nå gjenstår bare drømmen om å kjøpe en egen gård, slik at de kan drive med landbruk på heltid. Da skal livet bli bra.

Det var nok kanskje ikke slik det gikk for seg, denne augustdagen. Lille Edward blir riktignok født 27. august 1906, men han skal vokse opp til å bli en av krimverdenens mest besynderlige figurer. Han skal inspirere krimforfattere og filmskapere til noen av verdens skumleste skrekkfilmer og krimbøker.

Edward Theodore Gein, har du hørt om ham? Kanskje du har hørt om Motorsagmassakren, eller Norman Bates fra «Psycho» eller sett filmen «Silence Of The Lambs» med Anthony Hopkins som kannibalen Hannibal Lecter? De har en ting til fellers, de er nemlig inspirert av Ed Gein. De er basert på virkelige hendelser, på det Ed gjorde. Historien om denne mannen er alt annet en lystig lesning, så jeg vil herved advare mot sterke inntrykk.

Når et menneske begår slike forferdelige, og ubegripelige handlinger slik som Ed Gein gjorde, er det alltid viktig å vite hvorfor gjerningspersonen er blitt slik. Man ser gjerne på oppveksten, familieforhold og ytre påvirkning for å danne seg et bilde av hvor i livet det kan ha gått galt. Jeg tror ikke mennesker er født onde, men jeg tror, støttet opp av mye forskning, at gener, oppvekst og miljø har mye å si for hvordan en person blir. I tilfeller der psykisk sykdom enten ligger latent, eller går ubehandlet kan en person utvikle seg til å bli noe helt annet enn det personen kunne ha vært hvis behandling, arv og miljø hadde vært tilrettelagt. Dette ser man eksempler på i flere kjente drapssaker, slik som for eksempel tilfellet Ed Gein

 

Ed Gein vokste opp i Wisconsin, og da han var syv år, i 1913 hadde endelig hans mor klart å spare opp nok penger til å kjøpe en liten gård. Her bodde familien Gein i nesten et år, før den beryktede gården i Plainfield, Wisconsin ble kjøpt.
 

Denne gården finnes ikke lengre.
Nå skal du få høre historien om hvorfor.

 

Ed Geir var en sjenert gutt, ifølge både lærere og elever ved skolen han gikk snakket han ofte med seg selv og kunne plutselig bryte ut i en høy latter. De trodde kanskje han lo litt av sine egne tanker, eller vitser. Ed var relativt god på skolen, men var allikevel ikke noe begavet barn. Han tok aldri noen utdannelse. Dette kan nok ha noe å gjøre med at moren hans, Augusta, var en meget gudfryktig og strengt religiøs kvinne: Han ble straffet hver gang han prøvde å skaffe seg venner på skolen, og han fikk bare lov å forlate familiegården for å gå på skolen. Ellers måtte Ed og broren Henry være hjemme og hjelpe til med gårdsdriften. Augusta satte av timer hver ettermiddag for å lese fra Bibelen for sønnene sine. Hun lærte dem at kvinner var horer og tjente djevelen, mennesket var ondt, alkohol var djevelens drikk, og at dommedagen ville komme. Hun leste historier fra det gamle testamentet med spesielt groteske historier om drap, dommedag og straff. Hun fikk dem til å frykte gud, mennesker, spesielt kvinner. Du lurer kanskje på hvor faren til guttene var opp i alt dette? Han var dessverre en meget alkoholisert mann som slo både sin kone og sine sønner. Augusta hatet ham over alt på denne jord, kanskje med rette. I denne tilværelsen, var nok guttenes mor det nærmeste de kom trygghet, selv om denne tryggheten var basert på religiøse vrangforestillinger og frykt. I 1940 døde faren deres av hjertesvikt som følge av hans voldsomme alkoholmisbruk. Moren Augusta var nok glad til, nå hadde hun guttene for seg selv, selv om de var voksne.
Henry ertet ofte lillebroren Ed, selv i voksen alder, for hans nære forhold til moren. Han mente at Ed var besatt av henne, og at moren var hans store kjærlighet. Ed ble lei seg for dette, og forsvarte moren så godt han kunne. Men Henry hadde rett, Ed hadde et sykelig nært forhold til sin mor, og selv om det ikke er bekreftet gikk det rykter om at Ed og moren som i samme seng etter farens død.

En dag i 1944, da Ed og Henry skulle brenne løv og avfall på tomten, gikk brannen over styr. Låven tok fyr, men naboer fikk varslet brannvesenet. Det tok flere timer før brannen var slukket, og i alt oppstyret med å redde låven hadde Henry forsvunnet. Ed og noen naboer lette i timevis, og de meldte Henry savnet til politiet. Etter hvert ble Henry omsider funnet, men han var død. Det var ingen klar dødsårsak, men man antok at han hadde dødd av hjerteinfarkt, da det ikke ble funnet tegn på at brannen hadde tatt ham. Henry ble aldri obdusert, og i senere tid skulle spørsmålet om Ed kunne ha drept sin bror og startet brannen for å skjule det han hadde gjort et tema.
Nå var det bare Ed og moren Augusta igjen. I løpet av få år, hadde de mistet to nære familiemedlemmer. Det virket som om det gikk greit allikevel, Ed fant seg strøjobber som handyman og barnevakt i den lille byen. Moren hans holdt seg på gården. Året etter ble hun syk, og fikk et kraftig og paralyserende slag som gjorde henne ute av stand til å ta vare på seg selv. Ed, som den trofaste sønnen han var pleiet henne. I desember 1954 fikk Augusta enda et slag, og døde kort tid senere. Ed var fullstendig knust etter hennes død. Det var nå det skulle gå galt med Ed. 

Del 2 kommer i morgen, følg med!

Ted Kaczynski: Unabomberen

 

Et begavet barn, ble han omtalt som. Ted Kaczynski ble skrevet inn på Harvard University som sekstenåring, og tok noen år senere doktorgrad ved Michigan University. Ved 25 års alder jobbet han som professor på Berkley i California. Så gikk det galt. Her er historien om Unabomberen, som i nesten tjue år skremte statsansatte og flyselskaper med brevbomber.

                                        

Theodore Kaczynskis historie er ikke som andre morderes. Han hadde ingen dårlig barndom, eller traumer fra overgrep og vanskjøtsel.
Ted ble født den 22. Mai 1942 i Chicago. Han var begavet, meget intelligent og spådd en lysende fremtid. Foreldrene forstod tidlig at Ted var annerledes, og fikk ham til å gjennomgå en rekke tester. Da det ble klart at Ted hadde en IQ på svimlende 167, tok de ham ut av den vanlige barneskolen og lot ham gå i en klasse med eldre barn. Ted ble mobbet her, og har i senere år fortalt at han aldri følte at han passet inn. Ikke før på Harvard, hvor han i 1962 ble uteksaminert med høyeste karakterer, hvor han trivdes i selskap av likesinnede, selv om de var mye eldre enn ham. Doktorgraden i matematikk ble gjort ferdig på Universitetet i Michigan.

Ted jobbet i nesten to år som professor ved Berkley i California, men trivdes ikke med å undervise andre. Studentene klaget på ham, og sa at han han var umulig å lære noe av. Plutselig, uten forvarsel sa han opp den prestisjetunge jobben, selv om fakultetet ønsket at han skulle fortsette.  Ted hadde avlagt en av de mest imponerende doktorgradene de noen gang hadde sett.
Han ønsket seg bort fra hverdagens mas, og bestemte seg for å kjøpe en liten hytte i Lincoln, Montana ved hjelp av penger fra familien.

Ted ble interessert i naturen, og lærte seg overlevelsesteknikker slik at han skulle kunne klare seg kun på det han fant i naturen rundt den lille hytten. Han hadde verken innlagt vann eller strøm, men elsket likevel det primitive livet han hadde valgt. Innimellom tok han strøjobber for å tjene penger til småting han behøvde. Disse pengene, sammen med det han hadde fått fra familien, gikk også til brevbombene han senere skulle sende.

Etter noen år i skogen begynte Ted å se forandringer i området rundt hytta han bodde i. Trær ble hugget ned, det ble laget veier og store deler av dyre- og plantebestanden forsvant. Dette gjorde Ted rasende, og han følte han måtte gjøre noe med det.
I 1978 sendte han sin første brevbombe, til professoren Buckley Christ ved Northwestern University. Christ mottok pakken etter at den ble funnet på parkeringsplassen ved kontoret hans på universitetet, med ham selv som avsender. Han ble mistenksom, da han verken hadde sendt denne pakken, eller kjente igjen håndskriften som hadde skrevet navnet og adressen hans. Politiet ble kontaktet, og ved hjelp av en politikonstabel åpnet de den mystiske esken. Bomben inni eksploderte, men heldigvis kom de begge fra hendelsen med småskader.

Etter den første brevbomben ble FBI oppmerksom på Ted Kaczynski. De visste selvsagt ikke hvem han var, men ga ham kallenavnet Unabomberen (fra ordene UNiversity og Airline-bomberen). Bomben Ted Kaczynski sendte var overraskende avansert, og de var redde for at han skulle slå til igjen. Det gjorde han, hele femten ganger til, fra 1978 til 1995.

Ted Kaszynski drepte tre mennesker med bombene sine, i 1985, 1994 og 1995. De 23 menneskene som ble skadet, noen kritiske og andre mindre alvorlige levde i intens frykt for at Unabomberen skulle slå til igjen. FBI undersøkte bombene nøye, noe Kaszinsky visste de ville gjøre. Derfor la han igjen falske ledetråder, som fingeravtrykk eller initialer som ikke kunne spores tilbake til ham selv.

I 1994 sendte Ted Kaczynski et brev til The New York Times hvor han krevde at Washington Post skulle publisere et manifest han hadde skrevet, ellers sendte han flere bomber. Det var stor kontrovers rundt publiseringen, men da forsvarsdepartementet anbefalte begge avisene å publisere manifestet, gjorde de det. Washington Post og New York Times publiserte det merkelige manifestet, som for det meste omhandlet statens ødeleggelser på naturen. Kaczynski fortalte at han var medlem av en større gruppe som bekjempet den moderne verdens påvirkning av landets natur, kalt FC (Freedom Club). Manifestet fikk Ted Kaczsinskys egen bror til å reagere. Innholdet minnet skummelt mye på det Ted alltid pratet om, og han kjente igjen brorens måte å ordlegge seg på.

Teds bror David Kaczynski startet en etterforskning som skulle avdekke om det faktisk var Ted som sendte bombene. Han ansatte en privatetterforsker og en advokat som skulle hjelpe han med å finne ut om broren virkelig var Unabomberen. David var også redd for at broren ikke ønsket å snakke med FBI, og valgte derfor å holde dem utenfor til han var helt sikker. Da han gikk til FBI, fikk han dem til å love at det var han selv som skulle ta kontakt med Ted, og få ham til å overgi seg, uten at noen agenter var tilstede, så ikke Ted skulle gjøre noe dumt, som for eksempel å skyte seg ut av situasjonen.

Likevel ble det agenter fra FBI som arresterte Ted, hjemme i den lille hytta i Montana. Han var uflidd, og skitten, og hytta var full av håndskrevne brev og artikler, samt materiale til å lage flere bomber. Agentene fant også en ferdiglaget brevbombe som var klar til å sendes. Det ble, før arrestasjonen, bestemt at Ted Kaczynski ikke skulle få vite hvem som hadde angitt ham, og at David skulle få være anonym. Dessverre ble informasjonen lekket og TV-kanalen CBS gikk ut med saken.
 

Etter arrestasjonen måtte Ted gå gjennom en rekke psykiatriske tester, for å finne ut om han var skikket til å gjennomgå rettsprosessen. Advokatene hans prøvde The Insanity Plea, som vil si at man er psykisk syk og ikke kan straffes for sine handlinger. Ted ville ikke erklære seg psykisk syk. Etter de psykiatriske testene ble det fastslått at Ted led av Paranoid Schizofreni, men at han var skikket til å møte i retten og straffes for det han hadde gjort.
Ted Kaczynski ble dømt til fire livstidsdommer som skulle sones en etter en. Dette betød at han aldri ville bli prøveløslatt. Ted lever i dag, og er 75 år gammel. Han soner dommen i et av FBI?s høyrisikofenglser i Colorado.

Da Unabomberen ble arrestert, begynte flere å lure på om Kaczynski også kunne ha vært Zodiac-morderen. Det ble faktisk gjort en etterforskning rundt dette, men det ble konkludert med at Ted ikke var Zodiac-morderen.

Kilder: Murderpedia og The Killer Book of Serial Killers av Tom og Mike Philbin

Seriemorder-uke: BTK

 

Advarsel!
Denne saken inneholder blant annet detaljerte beskrivelser om drapene på en hel familie, fortalt av Dennis Rader selv under rettsaken mot ham. Om du er under 18 år, eller er ømfintlig for slike beskrivelser bør du ikke lese denne saken.

                                                                                  ***

BTK er seriemorderen som sendte brev til politiet og lokalaviser og ba om medieoppmerksomhet for mordene sine. I brevene gav han detaljer som bare morderen kunne vite, så politiet var sikre på at det var morderen som skrev brevene. Dennis Rader gav til og med seg selv et «seriemordernavn», BTK, for «Bind, Torture, Kill». Og det var jo faktisk akkurat det han gjorde. Her er historien om kveleren fra Wichita.

Dennis Rader ble født den 9. mars 1945. Han var gift med kona Paula helt til han ble arrestert, og hadde to barn med henne. Paula søkte om umiddelbar skilsmisse fra Rader da hun fant ut hvem hun hadde vært gift med, og dommeren tillot skilsmissen på dagen. Familien til Dennis Rader sliter enda med det faren gjorde, og datteren har stilt opp på flere intervjuer som talsperson for familier til mordere.

BTK drepte ti personer, både voksne og barn. Han drepte til og med en hel familie på en og samme dag. Måten han drepte på, er ganske åpenbar med tanke på det selvvalgte navnet, han bandt ofrene, torturerte dem, gjerne med kniv, og kvalte dem til slutt. Noen ganger brukte han plastposer og ledninger eller tau, andre ganger kvalte BTK ofrene med bare hendene.

BTK hadde en seksuell fetisj for kvinneundertøy, og pleide å stjele med seg de kvinnelige ofrenes truser for å så bruke dem selv. Han tok alltid med seg et trofe fra hvert drap. Noen seriemordere gjør dette for å kunne gjenoppleve drapene.
BTK drepte over en periode fra 1974 og 1991, men hadde planer om å begynne å drepe igjen rett før han ble arrestert.


 

Familien Otero:

Dette er et oversatt og moderert utdrag fra det Dennis Rader selv forklarte i retten, du kan lese hele sekvensen her: http://www. murderpedia.org/male.R/r/rader-dennis-otero-family.htm 

Rader forklarte at han lenge hadde holdt familien Otero under oppsyn, og at han hadde seksuelle fantasier om moren Julie (33) og datteren Josephine (11). Han planla å drepe faren Joseph (38) og sønnen Joseph Jr. (9) først, slik at han kunne gjøre hva han ville med Julie og Josephine.

BTK bryter seg inn i familiens hus på morgenen den 15. januar 1974 truer familien med pistol. Før han brøt seg inn, hadde han allerede kuttet telefonlinjen deres slik at de ikke kunne ringe politiet. Han forklarer videre at familiens hund angrep ham, og ba derfor yngste sønnen Joseph om å slippe hunden ut i hagen. Han beordrer så hele familien opp på foreldresoverommet, og binder dem med tau han har tatt med seg. Familien er skrekkslagen og sier at Rader kan ta hva han vil; penger, verdisaker og bilen om han bare lar dem være.

Etterhvert kommer Rader på at han ikke har noen maske på seg, og at han kan bli identifisert. Derfor bestemmer han seg for å drepe dem alle sammen med en gang. Han henter en plastpose fra sekken sin, og knyter den stramt rundt hodet på faren. Han bruker så en ledning rundt halsen og strammer til. Dette er Raders første forsøk på å kvele noen, og han vet ikke hvor stramt eller lenge han skal holde tauet. Etter at faren slutter å kjempe imot, slipper han taket og begynner å kvele moren Julie. Faren våkner så til liv igjen, men er bundet slikt at han ikke kommer seg løs. Når Julies kropp blir slapp og livløs slipper han taket, og kveler faren igjen. Denne gangen dør han.

Etter at foreldrene er tilsynelatende døde, går han løs på barna. Han tar med seg lille Joseph på ni år inn på et annet soverom, dekker hodet hans med en t-skjorte og en plastpose, og kveler livet ut av den lille gutten. Han dør fort.

Tilbake på foreldresoverommet sitter en skrekkslagen Josephine på 11 år og vet at hun er den neste som skal dø. I det Dennis Rader skal til å kvele jenta, våkner moren igjen tilbake til liv. Nå blir Dennis sint, og bestemmer seg for å bære henne ned i kjelleren. Her henger han henne fra et stålrør i taket, og forsikrer seg som at hun er død får han går opp igjen og kveler Josephine med tau.

Etter at hele familien Otero er døde, vasker han seg selv og fjerner alle bevis, før han tar med seg noen av Julie og Josephines truser som trofe.

Denne familien var hans første ofre, men han bruker samme måte å drepe de neste seks menneskene, til sammen ti stykker.

Arrestasjonen:

I 2004, etter å ha vært stille siden 1991, sender BTK et brev til lokalavisen og forteller at han er tilbake. Han erter politiet, og sender et gullkjede ha tok fra et av ofrene, samt en diskett med et dikt om en av kvinnene han har drept. Politiet vet så altfor godt hva BTK er i stand til, og setter store styrker inn for å ta BTK en gang for alle.

Fra disketten BTK sendte, klarer teknikere å hente et slettet Word-dokument som omhandler et eller flere av drapene, og kan se hvem som har skrevet dokumentet. Dennis Rader. Dokumentet er skrevet på en lokal kirkes datamaskin. Her finner de ut at lederen for kirkegruppen er nettopp Dennis Rader. De har nå både navn og adresse på BTK, men kun indisier på at det virkelig er ham.

Politiet går rettens vei når de finner ut at datterens DNA er spart etter en celleprøve hun tok da hun gikk på college, og sammenligner datterens DNA med DNA?et funnet under fingerneglen til et av ofrene. Det er match, kvinnen er i nær slekt med morderen. Endelig har politiet håndfast bevis slik at BTK kan arresteres. Han blir oppsøkt av politiet mens han er ute og kjører en formiddag, blir tatt med inn til avhør.

BTK, Dennis Rader ønsker å tilstå alt, så lenge han ikke får dødsstraff. Han dømmes til ti livstidsdommer, med mulighet for å søke om prøveløslatelse etter 175 år. Det vil si at han aldri kommer ut siden har er i slutten av 60-årene under rettsaken. Heldigvis.

På spørsmål om hvorfor han aldri voldtok noen av ofrene, svarer han at han var gift og ikke ville være utro mot sin kone. Det er jeg sikker på at kona satt umåtelig pris på..

Aileen Wornous – den kvinnelige seriemorderen

I´d like to say that I´m sailing with the rock and I´ll be back like Independence Day with Jesus, June 6, like the movie. Big mothership and all. I´ll be back.

Aileen Wournos siste ord før hun ble henrettet i Florida med giftsprøyte den 9. oktober 2002.

Det er ingen tvil om at Aileen var en seriemorder. Hun fortjente å straffes for de drapene hun begikk, om dødstraff i dette tilfelle var riktig vil jeg ikke gå inn på, da spørsmålet om dødstraff er riktig eller feil, ikke kommer til å drøftes i denne teksten.
Dette er muligens en av de tristetse livshistoriene jeg har lest, og jeg sitter igjen med følelsen av at mye av det Aileen gjorde kunne vært unngått om hun hadde fått hjelp som barn. Her er historien om en av verdens mest kjente kvinnelige seriemordere:

Aileen Carol Wournos ble født den 29. feburar 1956 i Rochester, Michigan. Hennes finsk-amerikanske mor var høygravid med Aileen da faren hennes skilte seg og forlot familien. Aileen møtte aldri sin far, men i senere tid vet man at han led av shizofreni og ble dømt til en lang fengselsstraff for seksuelle handliger mot barn. 
Da Aileen var fire år gammel, orket ikke moren å ta seg av Aileen og broren hennes lenger. Hun overlot de to barna til besteforeldrene, og forsvinner ut av livene deres. Livet hos besteforeldrene blir ikke bedre. Riktignok adopteres Aileen og broren av dem, men bestefaren er en slem alkoholiker som seksuelt utnytter Aileen. Allerede som 11-åring begynner Aileen å ha sex med gutter i nabolaget og på skolen mot at de gir henne sigaretter og alkohol. 
13 år gammel blir Aileen voldtatt av bestefarens venn, og hun blir gravid. Abortspørmålet kom ikke på tale, og Aileen tvinges til å føde den lille gutten for å så adoptere ham bort. Dette knuser henne, og hun led av tunge depresjoner resten av livet etter dette. 
Noen måneder senere dør bestemoren, som alltid snudde ryggen til misbruket bestefaren utsatte henne for. Noen dager etter bestemorens død, blir Aileen kastet ut hjemmefra. Hun slutter på skolen, og bor i skogen rett ved bardomshjemmet hvor hun tjener til livets opphold i form av prositusjon. Husk at her er Aileen 13 år gammel.

I 1976 haiker Aileen til det hun håper skal bli et bedre liv i Florida. Hun ville rømme fra alt, og har flere arrestordre på seg for både prostitusjon og vold hjemme i Michigan. I Florida møter Aileen den 69 år gamle forretningsmannen Lewis Gratz Fell, som hun gifter seg med. Aileens problemer fortsetter, hun sloss i barer, arresteres igjen for prostitusjon og slår sin nye ektemann. Han må til slutt få besøksforbud mot henne, og ekteskapet anulleres ni uker etter bryllupet. Aileen er nå alene igjen, men det skal ikke gå bedre med henne. Hennes elskede storebror dør samme år av kreft. Hun arver 10 000 dollar, men bruker opp pengene på bøter, alkohol, sigaretter og en leid luksusbil som hun krasjer og totalvraker. 

I 1986 er Aileen fattig, alkoholisert og fortsetter å livnære seg gjennom å selge kroppen sin. En dag møter hun sin store kjærlighet, Tyria Moore i en bar. De forelsker seg raskt, og bestemer seg for å flytte sammen. Tyria jobber ikke, så Aileen forsørger dem begge med de få pengene hun tjener på prostitusjonen. Jentene er mye ute, de drikker og havner i slosskamper. En kveld går det galt, og begge blir arrestert for grov mishandling av en eldre mann i en av barene de fekventerer på. Politiet får Tyria Moore til å vite mot Aileen, og Ailenn dømmes til fengsel. Hun har igjen blitt sviktet av noen som står henne nære. 

Etter en tid i fengsel blir Aileen sluppet fri. Hun gjenopptar kontakten med Tyria, og lever sammen igjen på pengene Aileen tjener. 

I 1989 begynner drapene. I løpet av et år, fra novemer 89 til november 90, dreper Aileen syv menn. Situasjonen er den samme hver gang. Aileen er med i bilen til disse mennene, og skal selge seksuelle tjenester. Hun mener hun blir voldtatt, og skyter dem derfor gjentatte ganger med en 22.-kaliber revolver. Noen er skutt to ganger, andre så mange som ni ganger. Det skal nevnes at Aileens første offer faktisk er en kjent serievoldtektsmann, og det kan stemme at hun ble voldtatt av ham. Om hun ble voldtatt av de resterende seks mennene vites ikke. 
Aileen er fortsatt sammen med Tyria Moore mens hun begår drapene. Etter det siste drapet forteller vitner til politiet at de har sett to kvinner med Aileen og Tyrias beskrivelse kjøre offerets bil. Politiet kontakter Tyria og får henne med på å bære mikrofoner på kroppen slik at hun kan spille inn en eventuell tilståelse. Etter en måned tilstår Aileen alle drapene, og forteller at hun drepte mennene i selvforsvar etter at hun ble voldtatt. 

Aileen arresteres, og får vite at det er hennes store kjærlighet Tyria som igjen har sveket henne. I retten tilstår Aileen å ha drept mennene, og dømmes til døden for seks av de syv drapene. Den 9. oktober henrettes hun med giftsprøyte i Florida. Hennes siste ord kan du leste øverst i saken. 

Aileen Wournous gikk gjennom omfattende rettspsykiatriske undersøkelser, og de fant henne tilregnelig slik at hun kunne straffes for drapene. De fant også ut at hun led av Borderline Persnality Disorder, Antisosial Personlighetsforstyrrelse og at hun skåret høyt på skalen for psykopati. 

Etter hennes død ble asken spredt i skogen ved barndomshjemmet i Michigan der hun bodde som 13-åring etter at hun ble kastet ut hjemmefra. 

I 2003 kom filmen “Monster” ut, hvor Charlize Theron spiller Aileen, og Christina Ricci spiller Tyria Moore. Jeg anbefaler filmen om du ikke har sett den. 

 

 

Seriemorder, massemorder og spree killer – En innføring

Det verserer usikkerhet rundt begrepene seriemorder, massemorder, spree killer og andre utrykk i denne sjangeren. Det er jo ikke alltid så lett å vite forskjellen.
I dag så jeg en artikkel VG hadde skrevet som lød «Massemorderen Charles Manson (82) skal være innlagt på sykehus utenfor fengselet.» Da jeg så dette, tenkte jeg å skrive et lite innlegg om hva som kjennetegner de forskjellige utrykkene, slik at det ikke er noen tvil. Charles Manson for eksempel, drepte faktisk ingen. Han fikk sine såkalte disipler i Helter Skelter-sekten til å drepe for ham. Så, her følger en rask oversikt. Greit å vite, eller hva?

 

Seriemorder:

Den riktige betegnelsen på en seriemorder er en person som dreper tre eller flere personer ved tre eller flere steder, på forskjellige tidspunkter. Det er vanlig for en seriemorder å ha en såkalt «cooling off period» altså at det skjer over lengre tid og ikke på samme dag som oftest. De kan også ha lange pauser på flere år, slik som BTK (Bind, Torture, Kill) bedre kjent som Dennis Rader for noen. Han hadde faktisk et opphold på 25 år!
En seriemorder er en person som har et spesifikt type offer. De er oftest hvite menn i alderen 25-35 år, som kommer fra en heller broket barndom med mobbing, fraværende foreldre, og manglende rollemodeller. I mange tilfeller er det første offeret nøye gjennomtenkt, og minner seriemorderen om noen i livet deres, slikt at det føles som om de dreper denne personen om og om igjen. Ta Ted Bundy for eksempel, han valgte kvinner med mørkt, halvlangt hår, atletiske og pene, som minnet om eks-kjæresten hans. Hun hadde forlatt ham, og det var slik drapsferden hans startet. Det finnes selvfølgelig andre seriemordere enn hvite, unge menn. Om man skal se på seriemordere statistisk, er de som oftest som beskrevet over.
En afroamerikansk mann som har fått mye oppmerksomhet de siste årene, er The Grim Sleeper, som avventer rettsak for å ha drept et stort antall afroamerikanske, prostituerte kvinner over en 25-års periode. Vi har jo også norske (!) Belle Gunness fra Selbu som flyttet til USA på 1800-tallet og drepte både sine egne barn og et utall ektemenn for å få forsikringspenger. Aileen Wornous har du kanskje hørt om? Hun var prostituert og drepte fem eller seks menn som var kunder av henne. Mange typer seriemordere der altså, men nå vet du den korrekte beskrivelsen.

Massemorder:

En massemorder er en person som dreper tre eller flere personer på samme tid og sted. Enkelt og greit, men veldig grusomt. Dette kan være typiske terrorister, men også mennesker med psykisk sykdom som har en særlig overbevisning om at de må drepe alle de ser, ofte med maskingevær, bomber og lignende for å ta livet av så mange som mulig.
Breivik er en god beskrivelse på hva en massemorder er, dessverre. En massemorder er ofte i dårlig psykisk stand, kanskje med en religiøs eller politisk overbevisning utenfor sosiale normer. Mange tenker på Jim Jones som en massemorder, men jeg er litt uenig i at han er det. Jim Jones fikk sine følgere til å begå masseselvmord ved å drikke en blanding av saft (eller Kool-Aid for å være korrekt) og gift. Rundt 900 mennesker, både voksne og barn døde den dagen i såkalte Jonestown. Han, i likhet med Manson kan ikke karakteriseres som massemordere i min bok, da de ikke fysisk drepte noen selv, men allikevel er ansvarlige for dødsfallene i form av å overbevise andre om å drepe for dem (eller seg selv i Jim Jones sitt tilfelle). Manson var for øvrig hjernen bak ni drap.

Spree killer

Jeg vet faktisk ikke den norske oversettelsen på en spree killer, men jeg kan i alle fall forklare hva det er for deg. Dette er en person på drapstokt, som dreper tre eller flere personer på flere forskjellige steder i løpet av kort tid. Her er det snakk om minutter eller timer mellom drapene. Dette er også en person med psykisk ubalanse, eller en særlig overbevisning (religiøst for eksempel). Personen kan lide av vrangforestillinger, og tro at de som drepes ikke er «uskyldige» ofre.

 

Tusen takk for at du leser, liker og deler.
Legg gjerne igjen en kommentar om du lurer på noe, er uenig (eller enig for den saks skyld) eller har innspill til hva jeg kan skrive om. Følg meg også gjerne på Instagram og Twitter: @truecrimenorge

God onsdag!