Oslo, 1974 Del 25 – Siste del.

Kristian Stenersen snudde seg og så bakover mot skogstien han nettopp hadde tilbakelagt. Han trodde ikke at noen hadde sett ham, men en kunne aldri vite. Han måtte ha litt tid for seg selv, og lille hytta midt inne i skogen var et perfekt gjemmested. Han hadde kjøpt den kontant for noen år siden av et eldre ektepar. Kristian tenkte på den skitne, ekle mannen. Ruff hadde drept så mange, og han ville ikke ha skylden for det. Nå var det jo på grunn av ham at Ruff hadde drept, han ønsker jo bare å hjelpe til, Kristian visste det. Da det hadde blitt problemer med horene hadde Ruff vært der, men hvordan Ruff visste hvem han skulle drepe var for Kristian en gåte.
Lenge hadde han trodd at Sverre hadde snakket med politiet, det var nok derfor Ruff hadde merket desperasjonen på ham. Sverre var den eneste som visste om de utenlandske jentene, og hadde selv brukt dem flere ganger. Kristian hadde tenkt at å sende noen på Sverre ville få ham til å tie, men det hadde bare gjort ting verre. Han hadde håpet at Ruff ville tatt livet av Sverre, men det hadde han enda ikke gjort. Kristian var nær ved å gjøre det etter han hadde sett Ruff slå i hjel Elena, men det var for risikabelt. Det var nesten som om Ruff ble styrt av Kristians tanker, sånn hadde det alltid vært. Kristian fikk alltid skylden for det Ruff hadde gjort.

Nå var Ruff blitt farlig, og Kristian var selv redd for å bli drept av ham. Det var derfor han måtte gjemme seg en stund, til kanskje Ruff ble tatt. Ruff bodde i sin egen leilighet på Torshov, og Kristian hadde vært der flere ganger. Han hadde sett at politiet var i leiligheten, og håpet at Ruff snart ville bli tatt så han kunne legge alt bak seg.
Hytta var mørk og kald, det luktet tre i hele huset. Litt ved lå ved den lille peisen, og Kristian bestemte seg for å starte fyringen allerede. Det ville ta lang tid før det ble varmt her. Han gikk inn på det lille kjøkkenet og kom på at han ikke hadde med seg noe mat. Han hadde dratt i sånt hastverk at han hadde glemt det. I kjøkkenskapet sto det noe hermetikk, med utløpsdato fra 1993.
I det han bestemte seg for å ikke spise den gamle hermetikken likevel, hørte han en lav lyd utenfor, som om noen gikk over den harde snøen. Han dukket ned og krabbet mot et av stuevinduene for å se om noen var der. Ruff sto på tunet og så seg rundt. Han vendte seg mot vinduet og Kristian var livredd for at Ruff kunne se ham. Han krøp sakte over gulvet og inn på kjøkkenet igjen. Om han klarte å komme seg til bakdøren usett, kunne han komme seg ut. Han hørte Ruff røske i håndtaket, og at døren åpnet seg. Kristian rakk akkurat å komme seg til døren i enden av kjøkkenet og ut på baksiden av hytta.

 

En møteinnkallelse tikket inn i mailboksen, fra Folke Thorbjørnsen. Møtet skulle begynne om et kvarter, og rettsmedisineren Karin skulle også være med, i tillegg til Christoffer Blad, politiadvokaten. Nå er det alvor, tenkte Elise og trykket «aksepter». Hun gikk inn på kjøkkenet og hentet seg enda en kopp sur kaffe og en banan. Frokost hadde det ikke blitt tid til, og nå var vel vinduet for akseptabel lunsjtid snart over. Det var allerede folk i møterommet, og hun satte seg på sin faste plass øverst ved møtebordet. Erik var enda ikke tilstede enda, men så var det fem minutter til møtet begynte. Karin kom inn og nikket høflig til Elise. Igjen slo det henne hvor liten Karin var, og Elise lurte på hvorfor hun hadde valgt den sveisen hun hadde. Erik kom inn i møterommet med nesen ned i mobiltelefonen sin.

– Er det Tinder, eller? Fleipet en kollega.
– Haha, burde vel kanskje ha vært det, lo Erik tilbake. Elise kjente et ørlite stikk av sjalusi, og en smule overrasket over sjalusien etterpå. Hun likte jo ikke Erik på den måten.
– Vi setter gang, dere. Folke fikk nesten ikke plass i møteromsstolen, men ble sittende.
– Karin, er du klar?
– Takk, jeg går rett på sak, sa Karin med den tynne stemmen sin.
– Det viser seg at fingeravtrykkene vi fant i Bentsebrugata 16 C, som vi mistenker blir brukt av Kristian Stenersen stemmer overens med fingeravtrykkene vi fant på tapen ved Østensjøvannet i dag morges. Det er full match, og det er kun disse fingeravtrykkene vi har funnet. Vi har også fått tak fingeravtrykkene til Kristian Stenersen i forbindelse med en sedelighetssak fra tidlig på åttitallet, hvor han var siktet. Saken ble henlagt da kvinnen trakk anmeldelsen.
– Faen, så bra! Erik klappet høyt med hule hender.
Elise kjente seg lettet. Endelig, det var virkelig Kristian som hadde drept alle. Hun hadde hatt det på følelsen, men nå var det bekreftet.
– Vi går derfor ut med en etterlysning, både navn og bilde. Kristian Stenersen er en farlig mann, og han kan skade andre. Vi kaller inn til pressekonferanse om en time, og håper at det vil hjelpe. Nå kan han nok ikke gjemme seg lengre. Folke smilte fornøyd.
– Jeg må faktisk legge til litt informasjon her, brøt Elise inn.
– Jeg hadde et vitneavhør med en kvinne som bor i nærheten av industribygget vi fant likdelene første gangen. Hun har sett Stenersen dere flere ganger, bærende på esker, kasser og søppelsekker. Hun har også sett ham snakke med seg selv, eller som hun sier, en usynlig venn. Kvinnen mener at han kranglet med noen ut i løse luften. Om dette stemmer, tror jeg han kan ha en psykisk lidelse og han kan muligens være i en slags psykotisk tilstand. Han er livsfarlig, og jeg tror han vil gjøre alt for å ikke bli tatt. Kollegene så på Elise og nikket.
– Vi kaller inn en rettspsykiater så snart vi får fatt i ham, svarte Folke Thorbjørnsen.
– Var det noe mer? Folke så rundt i rommet, men ingen hadde noe mer å komme med.
– Greit, da legger vi en strategi om hvordan vi skal finne Stenersen. Om vi må, kobler vi inn Delta, men det beste er om han melder seg selv.
– Det kommer han ikke til å gjøre, sa Elise.

 

Kristian Stenersen løp over den lille gårdsplassen og vekk fra hytta. Hvordan kunne den Ruff ha funnet ham her? Han gjemte seg bak noen trær og prøvde å se inn i hytta om mannen var der enda. Han kunne ikke se noen, men visste at han befant seg i nærheten. Det var mannen som hadde drept alle sammen, og nå var Kristian redd for at det var hans tur. Inne i stuen på hytta så han plutselig en bevegelse. Ruff gikk frem og tilbake som om han lette etter noe. Kristian så seg rundt, han ville finne noe å forsvare seg med. Om han kunne uskadeliggjøre Ruff, skulle han ringe politiet og si han hadde fanget morderen. Han skulle få gå fri.
En tykk, halvlang stokk lå ikke så langt fra han på bakken, men den var full av snø og is og ville glippe i hendene hans om han måtte slå. Utedoen lå på andre siden av den lille plassen han nettopp hadde løpt over. Den var så nære hytta at han ikke visste om han kunne komme seg dit usett. Det var mørkt ute, men ikke mørkt nok til å forsvinne. Kristian visste det lå en øks på utedoen, og den trengte han nå. Bevegelsene inne i hytta hadde gitt seg, og han så ikke Ruff lengre. Det var nå eller aldri. Han gjorde et byks så snøen på den lave grenen han satt under drysset ned i nakken hans. Han løp lydløst over gårdsplassen og kom seg bak den ene veggen på utedoen. Ingen bevegelse i hytta, hadde han klart det?
Døren til utedoen var på andre siden av det lille uthuset, som igjen var rett foran det ene stuevinduet. Lyset innenifra ville skinne på han, men ikke hvis han krøp på bakken. Kristian huket seg ned på alle fire og tok noen forsiktige steg rundt hjørnet. Han fortsatte, og holdt blikket på vinduet. Ingen mann i stuen. Hvor kunne han være?

Et hardt slag mot ryggen fikk han til å miste pusten i noen sekunder. Han snudde seg halvt og så Ruff stå over han med en jernstang fra peisstativet. Ruff slo igjen, og Kristian kjente at kragebenet brakk. Han vaklet bakover i et forsøk på å komme seg unna, og krøp mot døren til utedoen. Mannen slo igjen og traff hardt bak på låret.
– Det er din feil! Mannen ropte med den barnslige stemmen sin mot ham.
– Nei, Ruff! Jeg prøver bare å hjelpe deg! Kristian tenkte i et sekund at han kanskje kunne snakke seg ut av situasjonen.
– Det gjør du ikke det! Mannen slo mot ham igjen, men Kristian klarte å åpne døren til utedoen. Øksen lå innenfor døren og han klarte mirakuløst nok å få tak i den før Ruff slo til igjen. Jernstangen traff han over magen og han hostet opp blod.
– Ruff, vær så snill. Jeg kan ikke hjelpe deg om du dreper meg. Hva skal du gjøre om jeg er død?
– Slutt opp! Ruff hadde begynt å gråte, men senket armene med jernstangen. Han gikk et par skritt bakover.
– Unnskyld da, gråt han igjen.

Kristian trodde han hadde klart å ta tak i øksen uten at Ruff hadde sett det. Ruff snudde seg og tok et skritt mot hytteveggen. Han tørket snørr fra nesten med jakkeermet og slapp jernstangen i snøen. Nå, tenkte Kristian og reiste seg lynraskt til tross for skadene. Han hadde et godt grep om øksen og slo Ruff hardt i hodet så han falt forover. Blod sprutet fra det gapende såret i bakhodet. Det rant ned i nakken hans og lagte store røde merker i snøen under ham. Kristian slo igjen og igjen. Til slutt var det ikke noe hode igjen, bare gul og mørkerød masse der hodet hadde vært. Ruff var endelig død. Denne mannen som hadde gjort livet hans så vanskelig. Endelig var det over.

Ruff hadde plaget Kristian helt siden han var liten gutt. Det var ingen som hadde trodd ham, men nå skulle alle få se ham. Ruff hadde drept alle sammen, og fått alle til å tro det var ham. Kristian slapp øksen og satte seg ned ved siden av kroppen til Ruff. Han begynte å gråte hysterisk. Hele livet hans passere i revy, han så foreldrene sine, Endre, kona Lene og datteren. Han så de døde jentene som Ruff hadde drept, og kroppsdelene i badekaret. Meldingene på speilet i leiligheten på Torshov. Alt var over nå, men han måtte ringe politiet.
Kristian hadde en telefon i jakkelommen, og ba til gud om at den fungerte. Han slo nummeret, 112, og hørte summetonen. En dame svarte i den andre enden, og Kristian fortalte gråtkvalt hvem han var og hvor han befant seg. Damen holdt linjen og pratet beroligende med ham. Etter de lengste minuttene i hans liv hørte han endelig sirener. Han så blålys i det fjerne, og sa til damen at de var kommet nå.
Kristian Stenersen reiste seg og gikk mot lysene. Han lot øksen ligge igjen ved siden av Ruff, og vinket mot politibilene. De så ham og parkerte foran hytta. En blond politidame ropte at han måtte stanse, sette seg ned på kne og holde hendene over hodet. De trakk pistoler mot ham.

– Nei, han ligger bak huset, forsøkte Kristian å rope mot dem.
– Legg deg ned på bakken, ikke gjør noen brå bevegelser!
Elise Palmer pekte tjenestevåpenet mot Kristian. Han ropte noe mot henne, men hun kunne ikke høre hva på grunn av helikopteret som lå lavt over skogholtet. Kristian la seg ned på bakken. Han prøvde å rope igjen, men tre politimenn kom mot han og holdt ham nede.
Endelig hadde de ham. Elise følte seg stolt der hun sto og så at Kristian Stenersen ble lagt i håndjern. Nå var det over. Kristian Stenersen ropte noe, men Elise kunne fortsatt ikke høre hva. Hun gikk mot ham når hun fikk signal om at han var sikret, og satte seg ned på huk foran ham.
– Jeg har endelig fanget ham! Kristian så med store øyne opp på Elise.
– Hvem snakker du om?
– Ruff, han som har gjort dette. Han angrep meg bak huset, og jeg drepte ham.
– Hvem snakker du om?
– Ruff, han som har drept alle. Han ligger bak huset, men han er død. Jeg gjorde det i selvforsvar.

Elise reiste seg, trakk våpenet igjen. Kristian hadde drept enda en person. Hun gikk sakte mot baksiden av huset. Hun kunne ikke se noen, men fortsatte mot neste side av huset.
En øks lå slengt på bakken, og hun ropte på en tekniker så han kunne sikre den som bevis. Døren til det som tilsynelatende var en utedo sto åpen, men ingen var å se. Elise fortsatte rundt hele hytta, men fant ingen. Hun gikk mot Kristian Stenersen igjen, som ble sjekket av ambulansepersonell.

– Det er ingen bak hytta, Kristian.
– Jo, jeg drepte ham med øks! Kristian så på henne med et vilt blikk.
– Jeg fant øksen, men ingen mann. Det er ingen her, Kristian. Kristian så på Elise som om han ikke forstod hva hun sa.
– Men blodet da, jeg slo jo hodet hans i stykker! Han er der!
– Det er ikke noe blod her, Kristian. Er du sikker på at du ikke har drømt, eller kanskje innbilt deg dette? Elise forstod at det var noe galt med ham.

Kristian begynte å gråte i fortvilelse. Ruff var ikke der, han var forsvunnet igjen. Nå kom han til å få skylden for alt.
Elise noterte seg det Kristian hadde sagt, så hun ikke skulle glemme det. Kristian hadde nevn en mann med navnet Ruff. Hun lurte på om han i det hele tatt fantes, og om dette var et spill for galleriet. Kunne dette være den usynlige mannen Kristian snakket med?

Kristian Stenersen lå i ambulansen med håndjern på, lenket fast til sengen. Han gråt stille, men roet seg ned da han fikk en sprøyte av mannen som satt ovenfor ham. Kristian så på alle instrumentene over ham. Kunne han klare å rømme? Han kunne ikke begripe hva som hadde skjedd med Ruff, det var umulig at han hadde forsvunnet. Ruff hadde ligget der med hjernen utover snøen. Han visste Ruff var død, men Kristians mareritt skulle fortsette.

 

Epilog

Elise Palmer så kisten senke seg ned i gulvet i krematoriets minste kapell. Det var ikke mange mennesker som hadde møtt til Bjørn Herlands begravelse. Foruten Elise selv, var det er sykepleier, en romkamerat fra tiden på Sunnaas, og et par kollegaer fra politiet. Fem stykker til sammen. Elise håpet at det ikke var noe liv etter døden, for om det var det, ville hjertet til Hærland ha knust en gang til om han kunne se hvor få som ville vise ham en siste respekt.

Hun tenkte på Rolf, kjæresten hans som ikke hadde orket å leve med Hærland da han ble lam. Hærland, den krigeren, hadde likevel bestemt seg for å leve til tross for knust hjerte og lam kropp. Han var en mann som hadde gjort feil, og innrømmet det. Han hadde forsøkt å rette opp. Elise hadde ikke klart å løse saken uten Bjørn Hærland. Nå var livet hans over, siste ord var sagt.
Hærland hadde levd lenge nok til å få med seg arrestasjonen av Kristian Stenersen, og virket opprømt over at Langbølgensaken endelig var løst, selv om Kristian ikke var dømt enda. Stenersen hadde skylt alt på en mann som ikke fantes, til og med drapet på Marie Abrahamsen.

Endre Pedersen aldri fikk leve som en fri mann, men nå var han frikjent post mortem. Hans far, Morten Pedersen var død, men moren og lillesøsteren hadde møtt i retten. De gråt og omfavnet hverandre da Endre frikjentes. Elise hadde ikke våget å gå bort til dem i Tinghuset, siden det var hennes egen far som hadde dømt Endre for mordet. Marie Abrahamsens døtre var også tilstede, sammen med Maries barnebarn. De hadde klemt Endres mor og søster, og Elise hadde måttet tørke en tåre da hun så det rørende øyeblikket. Selvsagt håpet hun at ingen hadde sett akkurat det.

Rettsaken mot Kristian Stenersen skulle starte om tre dager, og Elise kjente seg klar. Hun gledet seg til å bli ferdig med denne saken, og å endelig kunne ta seg litt ferie. Det var blitt juni allerede, og solen varmet mildt mot ansiktet i det hun kom ut fra det lille kapellet. Hærland skulle kremeres, og urnenedsettelsen skulle skje om en måned. Hun håpet hun kunne stå ved Hærlands grav den dagen med rak rygg, og fortelle ham at Kristian Stenersen endelig var dømt. Elise ville også prøve å kontakte Rolf Løvstad. Hun ville så gjerne at han skulle besøke sin gamle kjærlighet en siste gang, men visste ikke hvor hun skulle begynne.

I rettsal 121 i Borgarting Lagmannsrett fikk de fremmøtte tegn for å reise seg for dommeren. Hun kom inn, streng i blikket og nikket til forsamlingen.
– Kristian Johan Stenersen, født 3. desember 1961 dømmes herved til tretten, tretten års forvaring. Det er tatt hensyn til tiltaltes mentale helsetilstand, hvor de sakkyndige mener at tiltalte lider av en alvorlig form for paranoid schizofreni, og kan i fire av tiltalepunktene derfor ikke dømmes til straff. Forvaringsdommen skal sones på Dikemark Sykehus, og kan ikke løslates før behandlende lege mener at tiltalte ikke lenger er en fare for samfunnet.

Elise fikk hakeslepp. Kristian hadde klart det. Han var ikke schizofren, han var psykopat. Hun var sikker på at han hadde lurt alle, og nå fikk han en forvaringsdom. Han skulle bo på Dikemark, ikke i fengsel. Han hadde drept åtte, men dømt for fire mord. Han kunne komme ut når som helst, hun visste hvordan det funket.

 

Alene sto Elise ved den oppmålte plassen hvor Bjørn Hærlands aske skulle nedlegges. En mann i dress kom kjørende i en slags golfbil med urnen ved siden av seg.
– Er vi alle?
– Ja, det ble bare meg, svarte Elise.
– Var han din far?
– Nei, men han var en kjær kollega. Elise rettet på den sorte kjolen, foldet hendene og tenkte på hva hun skulle si. Hun kom ikke på noe lurt, og tenkte bare å si det som det var.
– Vil du si noen ord før vi setter ned urnen?
– Bjørn, vi to ga oss aldri.

Oslo, 1974 Del 24

– Pongo, du skal ikke være borti der hver dag vel! 
En tykkfallen dame med forsøk på en tøff sveis dro i halsbåndet på den enda mer tykkfalne hunden sin, en svart labrador med gråstenk rundt øynene. Elise så på damen, som nikket høflig tilbake.
– Han er så nysgjerrig, han vet du. Skal bort å lukte på alt.
– Ja, sånn er vel hunder, smilte Elise tilbake.
– Vi går her hver dag, og alltid skal han til samme plass å lukte. Det er vel ei søt tispe som har lagt igjen en beskjed til han. Damen lo så høyt som bare damer over 50 kunne gjøre.
– Er du ofte ute og går tur akkurat her? Elise bøyde seg ned og klappen den fuktige hunden og tenkte at kom hun til å lukte hund resten av dagen.
– Ja, hver morgen og hver kveld går vi her. Han Pongo er så glad i denne runden han.
– Her, rundt industribygget?
– Ja, men det er ikke så mye som skjer rundt her lenger. Det var mer før i tida.
– Mer, hva mener du?
– Det var jo en mann her ganske ofte. Han gikk ut og inn av bygget og snakket med deg selv. Så nesten ut som om han hadde en usynlig venn. Han sto liksom og krangla med noen ut i løse lufta. Så gikk?en inn og ut, bar masse kasser og utstyr fra bilen.
– Hvordan så han ut? Det gikk kaldt nedover hele ryggraden til Elise. Denne kvinnen satt på informasjon som var gull verdt, om hun kunne huske detaljer av disse hendelsene.
– Han var en fin mann, pen i tøyet. Mørkt hår, kanskje litt grått i sidene. Han kjørte en Audi, men jeg husker ikke registreringsnummeret.
– Takk skal du ha. Tror du at du ville kjent han igjen om jeg viste deg et bilde av ham? Elise lette etter mobilen i jakkelommen.
– Ja, jeg kan jo prøve, lo damen litt nervøst.
– Si meg, hva har?n gjort?
– Han er bare en vi vil snakke med foreløpig, i forbindelse med en sak vi etterforsker.
– Der e?kke de derre mordene oppe ved Østensjø?
– Det er i forbindelse med den saken, ja. Elise tenkte at det ikke var noen vits i å lyve til damen. Hun trengte jo ikke å gi ut noe mer informasjon enn dette.
– Huff! Damen trakk på skuldrene og begynte å se seg rundt mens Elise prøvde å finne et bilde av Kristian Stenersen på nettsiden til advokatfirmaet han jobbet i sammen med Sverre Juul.
– Her er det! Kan det være han? Damen lente seg mot mobilskjermen til Elise og rettet på de «tøffe» brillene sine. Hun så lenge på bildet, før hun sukket tungt.
– Det er han. Jeg er helt sikker. Han har klappet Pongo mange ganger, men da har?n vært normal. Ikke som når han snakker med den usynlige vennen sin.
– Hva mener du men den usynlige vennen sin? Snakker han med noen?
– Han går rundt bygget her, og det ser ut som om han krangler med noen. Han er kjempesint, snur seg og kjefter på noen. Men det er ingen der. Det er aldri det, han er alltid alene. Damen ristet oppgitt på hodet.
– Han er sikkert syk i hodet, det har jeg tenkt mange ganger. Men så er han så pen i tøyet, så han må jo være litt normal også.
– Ja det får vi se på, svarte Elise ettertenksomt.
– Tusen takk, dette hjelper veldig, smilte Elise mot damen.
– Kan jeg ringe deg, så du får kommet ned på politihuset og avgitt en formell identifikasjon? Elise rakte henne telefonen med talltastaturet åpent.
– Ja, jøss. Dette blir spennende. Damen smilte for seg selv mens hun tastet inn telefonnummer og navn.
– Kom a? Pongo. Nå skal vi spise litt formiddagsmat. Damen dro lett i båndet til hunden, som fulgte lydig etter med viftende hale.
– Jeg ringer deg i ettermiddag, ropte Elise etter damen. Damen svarte ikke, bare vinket med den ene armen mot henne. Elise så ned på mobilen. Edith Gran, het hun.

– Hvem var det, spurte Erik bak henne.
– Det vil du ikke tro, sa Elise lurt. Den dama der har sett Kristian Stenersen her flere ganger. Hun identifiserte han via bildet på nettsiden til advokatfirmaet. Hun sier at han har vært her flere ganger, til og med klappet hunden hennes. Hun går tur her to ganger om dagen, så det er ikke så rart at hun har sett noe.
– Så bra, nå har vi et vitne som knytter ham enda mer til dette stedet selv om det er mange løse tråder fortsatt.
– Ja, men hun sa noe mer. Noe skikkelig merkelig.
– Hva da?
– Hun sa at Kristian Stenersen ofte snakket med seg selv, eller med en usynlig venn som hun kalte det. Hun mener at hun flere ganger har sett han krangle med noen som ikke er der.
– Jøss, ja det er veldig rart. Han er gæren han.

I bilen på vei tilbake tenkte Elise på det Edith Gran hadde sagt. Hvordan i alle dager kunne en så kalkulert morder gå rundt og snakke med seg selv? Det passet ikke inn i profilen hun trodde hun hadde truffet så godt med. Men om det stemte at Kristian Stenersen pratet med seg selv, eller hadde en «usynlig venn» kunne det bety psykiatrisk sykdom, og det gjorde saken litt verre. Tenk om han ville slippe unna på grunn av psykiatrisk sykdom, og dømmes til behandling. Kristian var smart nok til å komme unna.

Elise helte opp et altfor stort glass vin, og tok likeså godt en slurk av flasken også. Hun skulle lese seg opp på psykiatriske sykdommer for å kunne forstå Kristian Stenersen bedre. Han snakket med noen som ikke var der, kunne han være schizofren? Hun hadde vært på Nasjonalbiblioteket igjen og lånt noen bøker om diagnoser som kunne passe. Nå var ikke Elise noen ekspert på området, men hun hadde alltid interessert seg for psykiatriske sykdommer. Helt siden hun begynte å lese om krimsaker som ungdom hadde det mørke i menneskesinnet, det svarte og onde totalt fanget henne. Hun var rimelig sikker på at Schizofreni kunne være tingen, men ville være sikker før hun snakket med Folke Thorbjørnsen om det. De måtte legge opp en strategi om hvordan de skulle finne Kristian, og da var det viktig å forstå hvordan han tenkte. Et bilde av hvordan Kristian var hadde begynt å danne seg, og det skremte henne.

Elise så ut av kjøkkenvinduet og ned på Elisenbergveien. De siste dagene hadde det snødd tett og hun fikk nesten julestemning selv om det var langt ut i mars. Hun tok enda en slurk av vinglasset før hun gikk inn i stuen. I peisen brant det godt, og den beroligende lyden av brennende tre fikk henne til å slappe av og tenke at hun var lykkelig. Elise likte situasjonen hun var i her og nå. Dette øyeblikket, dette sekundet. Det var hennes, og hun kjente seg komfortabel med så mye. Frederik var enda borte, hun hadde muligheten til å være alene, drikke så mye vin hun ville og jobbe hjemme på kvelden uten at han ble sur for det.

Katten Metis hoppet opp i fanget hennes og begynte å vaske den ene poten. Hun ga fra seg en snill varme, det lille vesenet.
– Det er oss to, Metis. Vi klarer å løse denne saken, tror du ikke?
Metis stoppet opp og så surt på henne før hun fortsatte potevasken. Elise bøyde seg fremover og begynte å lese om Schizofreni mens hun holdt vinglasset i den andre hånden.

Schizofrene hører stemmer i hodet, som er så overbevisende at mange av dem baserer livet sitt på å gjøre som stemmene sier. Noen av dem ser syner, for eksempel mennesker eller skapninger som ikke finnes i virkeligheten. Stemmene pasienten hører er ofte negative, mot dem som person, og/ eller negative mot mennesker i deres omgangskrets. Dette får pasienten til å gjøre handlinger de normalt ikke ville ha gjort. Med riktig behandling kan pasientene leve et tilnærmet normalt liv.

Elise syntes ikke hun fikk vite noe mer om Schizofreni av denne teksten, men tenkte at et utklipp fra en avis datert tilbake til åttitallet kanskje ikke var den mest pålitelige kilden. Hun la fra seg bunken med papirer og stirret inn i peisen og prøvde å oppsummere saken for seg selv. Kristian Stenersen hadde som 15-åring drept Marie Abrahamsen med kniv, og muligens seksuelt misbrukt den gamle damen. Han hadde latt sin beste venn Endre Pedersen ta skylden for ugjerningen, som hadde resultert i at Endre hadde hengt seg på cellen en tid etter at han ble dømt. To liv på samvittigheten.

Gracja Gramina hadde blitt brutalt drept, så vel som Mikhail og Elena. Fem liv på samvittigheten. For ikke å snakke om de tre som ble funnet i industribygget på Lambertseter. Åtte liv på samvittigheten hadde Kristian Stenersen. Åtte så langt. Han hadde nok flere.
Elise tenkte tilbake på Bjørn Herland som hadde fått livet sitt ødelagt i forbindelse med Langbølgensaken. Den gamle mannen satt i rullestol, lam fra livet og ned. Hun ville ringe ham en dag, kanskje gå på besøk for å se hvordan det sto til med ham. Det Elise ville mest, var å kunne ta Kristian Stenersen slikt at han aldri kunne skade noen igjen. Han var ekstremt farlig, og han kom ikke til å slutte med å ødelegge alt rundt seg så lenge han var i frihet. Hun skulle ødelegge Kristian.

Elise holdt på det intense sinnet i flere minutter. Denne saken klarte hun ikke å slippe helt, den hadde så mange vonde aspekter. Så mange liv var ødelagt, for hva? Hun kunne ikke forstå hva motivet egentlig var. Hvorfor drepte han Fru Abrahamsen, kjente han henne i det hele tatt? Det virket som om Kristian drepte de som sto i veien for ham, men hvordan kom den gamle damen inn i bildet? Kunne det være Endre Pedersen som sto i veien for Kristian, som ville rydde Endre av veien for ved å få ham dømt for noe han ikke hadde gjort. Hun drakk opp resten av vinen i glasset og bestemte seg for å legge seg tidlig i kveld. Elise hadde ikke hatt tid til å ringe Edith Gran denne ettermiddagen, men bestemte seg for å gjøre det i morgen tidlig.

I dusjen tenkte plutselig på Sverre Juul. Hun ville snakke med ham igjen, kanskje han kunne fortelle om disse merkelige episodene hvor Kristian Stenersen pratet med seg selv. Det lå noe i denne opplysningen, hun kjente det på seg.
Sengen var myk og varm, og Elise kjente på seg at hun kom til å få en god natts søvn for en gangs skyld. En liten lykkefølelse varmet i brystet. Hun pleide å føle seg sånn når hun var nær løsningen av en vanskelig sak. En høy lyd fikk henne til å hoppe i sengen. Det var bare mobilen, som hun tydeligvis hadde glemt å skru av lyden på for natten. Klokken viste fem over syv, hun hadde heldigvis fått sovet noen timer. Det var Erik Thue som ringte.

– Du vil faen meg ikke tro det.
– Hei, svarte Elise og sukket.
– Hva er det jeg ikke vil tro?
– De har funnet restene av de tre likene i industribygget!
– Hva? Hvor? Elise satt seg opp i sengen og dro håret bakover med hånden.
– De ble funnet for en halvtime siden i Østensjøvannet innpakket i søppelsekker. De lå og fløt i overflaten. Teknisk jobber på stedet nå.
– Herregud, jeg kler på meg med en gang. Hvor er du?
– Jeg er i Biermannsgate nå, kjører mot deg. Er du klar om syv minutter?
– Ja, jeg møter deg utenfor leiligheten.

Elise sa ikke en gang «ha det» før hun la på, men løp mot badet og vasket ansiktet med håndsåpen som sto på vasken, dro håret bakover i en slapp hestehale og tok på seg noen klær som lå på baderomsgulvet. Hun løp nesten ned katten Metis mens hun børstet tennene og prøvde å lage seg kaffe samtidig. Endelig hadde de mer bevis! Hun kjente at saken begynte å løsne. Nå manglet de bare hovedpersonen selv. Han skulle de ta.
– Jøss, det var kjapt! Erik ga Elise en sarkastisk applaus mens hun satt seg inn i bilen.
– Hva, jeg sto opp for et kvarter siden!
– Det går fint, Elise. Jeg synes du var flink. Han smilte til henne og hun ble faktisk en anelse varm inni seg. Elise drakk kaffen i små slurker, den var altfor varm enda og tenkte at den sikkert var i perfekt temperatur når de kom frem til Østensjøvannet.

En mosjonist hadde funnet søppelsekken med likrestene i. Den hadde, som Erik fortalte, ligget drivende i overflaten på vannet, rett ved den ene stien.
– De må ha ligget i vannet en stund, disse restene, fastslo Folke Thorbjørnsen og så på Elise og Erik.
– Ja, det kan stemme det. Karin, den lille rettsmedisineren sto nesten gjemt bak Thorbjørnsen, som var en mann i godt hold.
– Det kan se ut som om likrestene er fra de som ble funnet i industribygget, men vi må bekrefte det med DNA-test. Elise satt seg ned på huk og så på likdelene. Armer, føtter og to overkropper. Stakkars mennesker. Hun så på plasten de hadde vært pakket inn i, og surret sammen med en sølvtape. Med en penn hun fant frem i jakkelommen løftet hun litt på den ene tapen. Et sug gikk i magen hennes.

– Fingeravtrykk! Hun ropte kanskje litt høyere enn hva hun burde ha gjort, men dette var stort. Erik og Folke kom raskt bort til henne.
– Dæven, sa Folke og løftet tapen med pennen så han kunne se bedre.
– Bra, Elise. Godt at du tenkte på det.
– Teknisk, bort hit! Han vinket to teknikere mot seg og viste dem hva Elise hadde funnet.
– Pass på at dette blir undersøkt, her er nok gjerningsmannens fingeravtrykk.
– Sammenlign disse med fingeravtrykkene i leiligheten på Torshov, kommanderte Elise den ene teknikeren. Han nikket stumt og klippet forsiktig tapen fra søppelsekken.
– Vi har ham nå, Erik. Fy fader!
– Vi har ham ikke, Elise. Det vet du også. Vi har bevis mot Kristian, men han er sporløst forsvunnet. Ikke engang kona hans vet noe. Hun sier i alle fall så
– Ok, men nå drar vi på kontoret, jeg må ringe Edith Gran og spørre om hun vil komme ned i formelt vitneavhør. Det er veldig viktig, så kan vi etterlyse Kristian med en gang.

Edith Gran satt allerede og ventet på Elise på politihuset. Hun virker i overkant ivrig for dette avhøret, men det var vel ikke hver dag hun kunne bistå i en politietterforskning. I avhøret forklarte Edith akkurat det samme hun hadde sagt til Elise dagen i forveien. Hun identifiserte Kristian Stenersen igjen, men stilte en del spørsmål. Elise tenkte at hun sikkert bare var nysgjerrig, men ga ikke ut noe mer informasjon for sikkerhets skyld.

Oslo, 1974 Del 23

På vei til Ullevaal sykehus kjøpte hun med en snusboks og ordentlig kaffe til Erik, så hadde han noe å kose seg med mens han ventet på å bli frisk.
– Elise, så godt å se deg! Det strålte av de hovne øynene til Erik da han så henne.
– Hei du. Hvordan føler du deg?
– Nja, jeg har fått en skikkelig smell i hodet og nakken, og det merkes. Ellers føler jeg meg ganske bra. Har du funnet ut noe mer om saken?
– Jeg har funnet ut en hel del, faktisk. Jeg er ganske nær en løsning, men det er innviklet.
– Ok, da får du bare sette i gang, svarte Erik og rettet seg opp i sengen. Han åpnet snusboksen med begeistring, satte seg opp i sengen og tok en slurk av kaffen.
– Så det er ikke Sverre, altså?

Sverre Juul tittet melankolsk ut av bilvinduet. Det kjentes godt, men også vemodig å ha fortalt alt. Han var fri fra hemmeligheten, nå skulle han bare begynne på fortsettelsen. Det nye livet. Han visste ikke hva som skulle skje videre, men brydde seg ikke nevneverdig lenger. Han hadde ikke hørt noe fra Vibeke, og lurte på om kona visste noe. Hun måtte jo ha merket at noe var galt, og visste nok at han satt i varetekt i forbindelse med denne saken. Dagen etter at han var kastet på glattcelle hadde han blitt ført over til sykehuset. Heldigvis skulle Sverre bli værende på sykehuset noen dager til, riktig nok på psykiatrisk avdeling. Legen hans, så vel som politiet, mente Sverre var i fare for å skade seg selv, eller gå inn i en dyp depresjon om han ikke fikk behandling i form av terapi. Det var greit, tenkte han og nikket bekreftende for seg selv. Det var faktisk en fare for at han kunne skade seg selv.

Elise Palmer og Erik Thue satt på Kaffebrenneriet like ved politihuset. Elise så ut gjennom de store vinduene og ut på gatehjørnet foran seg. Folk hastet frem og tilbake. En kvinne med barnevogn, hund, handleposer og en to-åring i rosa parkdress, snakket engasjert med datteren som pekte på alt de gikk forbi i verdens sakteste fart. Den lille jenta oppdaget verden, og det måtte moren bare vente på. Igjen kjente Elise at hun var glad Frederik og hun ikke hadde barn. Hun ble likevel varm om hjertet av den lille verdensborgeren i rosa dress som oppdaget alt for første gang. Det var noe søtt over øyeblikket. 


– Fy faen. Erik så ned i kaffekoppen sin og ristet oppgitt på hodet.
– Jeg kan ikke tro at vi må slippe Sverre. Vi vet jo ikke om han snakker sant, vi må jo kunne verifisere historien hans!
– Jeg vet, sa Elise ettertenksomt mens hun holdt blikket på den lille rosa skapningen som kanskje hadde flyttet seg halvannen meter.
– Vi må få Sverre til å hjelpe oss å finne Kristian, ellers er det vel ikke så mye vi får gjort med denne saken. Den kommer til å gå i stampe.
– Du, vi stikker til leiligheten på Torshov, jeg regner med at vi får det klarert straks. Sverre er uansett på sykehuset, han drar ingen steder så lenge han behandles. Erik drakk kaffen fort og Elise lurte på om han brant seg i halsen.
– Gjør ikke det vondt? Hun så undrende på ham mens Erik helte kaffen ned i svelget.
– Hva da?
– Å drikke så varm kaffe.
– Åja, nei.. Eh, skal vi gå?
– Ok, vi går. Elise reiste seg, men lot den varme kaffen stå. Hun var ikke bygget for etsende varm kaffe ned strupen.

Det må vel være her? Bentsebrugata 16.. C! Her er det.
Elise var opprømt, som om det var en vanskelig oppgave å lete frem en ganske vanlig adresse midt på Torshov. Sverre Juul hadde gitt dem adressen i avhør. Han hadde vært utenfor flere ganger, men aldri inne i den. Erik parkerte bilen og klatret sakte ut gjennom døren. Elise kunne se at han fortsatt hadde vondt i nakken og ryggen etter smellen han pådro seg i basketaket med Kristian Stenersen utenfor hytta i skogen. Han beveget seg litt som en gammel mann. De så seg rundt, sjekket området før de ringte på døren.

– Jeg tror nok ikke noen svarer, Elise. Vi får ringe vaktmesteren og høre om han kan låse oss inn.
Vaktmesteren var en tilårskommen mann med grå kjeledress og kulerund mage. Dette fant Elise ganske morsomt, han minnet litt om Trond Viggo Torgersens vaktmesterkarakter. Han hadde et stort nøkkelknippe med sikkert 70 nøkler, men visste eksakt hvilken som passet i låsen. Låsen lugget litt, og dørhåndtaket var tungt.
– Det er smekklås på denna, så hus? på det om dere ska? ned og oppatt.
– Ja, tusen takk, det skal vi. Elise ga ham sitt mest sjarmerende smil og holdt i unormalt hardt i dørklinken så døren ikke skulle smekke igjen. Både hun og Erik kjente lukten allerede nå. De så på hverandre, men lot det gå usagt. Erik gikk først inn, og Elise fulgte rett etter. De hadde ikke med seg forsterkninger, så om noe skjedde var de helt alene. Elise kjente det veltet seg i magen, dels på grunn av lukten, og dels fordi hun faktisk var ordentlig redd. Det kunne jo hende Kristian Stenersen var her.

I gangen var en knaggrekke, men ingen klær. Et garderobeskap med støvete speil sto halvåpent, men det var såpass mørkt i gangen at Elise ikke visste om hun skimtet noen der inne. Var det en bevegelse? En smal, hvit dør til høyre så ut til å være badet, da terskelen var opphøyet fra gulvet. Erik nikket lett med hodet og signaliserte at han kom til å åpne døren. Elise holdt avstand, men var klar til å agere. Erik la hånden forsiktig på dørhåndtaket og gjorde seg klar. Med en rask bevegelse trykket han håndtaket ned og åpnet døren.

– I helvete.. Elise? Han gikk lenger inn i det lille badet. Elise fulgte etter han, men kom nesten ikke inn da rommet var så lite. Erik trakk i en snor som hang fra taket og et blekt lys blinket noen ganger før det slo seg på. Lyset kom fra en enslig lyspære til høyre for døren montert over speilet. På speilet var det røde merker, leppestift?

Restene må fjernes, Østensjø i natt. La dem synke dypt og aldri komme for en dag

Hva betydde det? Elise tok opp telefonen og knipset noen bilder uten blits.
– Fy faen, hva er dette her? Erik lyste med lommelykten ned i det slitte badekaret.
– Det her er blod.
Badekaret så ut som om det hadde vært fylt med blod, og så tappet. Det var ikke gjort tegn til å skylle det i det hele tatt, og blodet hadde størknet i mørke renner ned til en liten dam i bunnen av karet.
– Her har noen dødd, det er jeg sikker på. Et menneske kan ikke overleve et så stort blodtap. Erik lyste på de skitne baderomsveggene, men de var blodfrie.
– Sjekk resten av leiligheten, så ringer jeg teknisk avdeling, kommanderte Erik.

Elise kjente at magen vrengte seg både en og to ganger. Den metalliske, varme lukten av blod klarte hun aldri å venne seg helt til selv om hun hadde vært på ganske mange åsteder. Hun snudde seg og gikk ut i den korte gangen. Speildøren til garderobeskapet var fortsatt halvåpen, men hun turte ikke lyse inn i den med en gang. Hun stirret mot det sorte mørket der inne. Var det noen som beveget seg der inne? Hun var sikker på at det var noe der, men var det Kristian? Elise bestemte seg for å lyse forsiktig inn i skapet, og lysstrålen fra lommelykten traff noe. Det var noe svart som hang og dinglet fra taket. Var det et menneske? Hun gikk nærmere. Plutselig falt det sorte ned i gulvet og laget en høy dunkelyd så Elise nesten hoppet. Erik kom ut av badet med Mag-lighten hevet over hodet klar til å slå. Elise pustet dypt et par ganger for å komme til seg selv igjen. Det lå stille i bunnen av speilskapet. Elise så sitt eget speilbilde i det grå lyset fra den lille lyspæren på badet. Hun så nesten ut som et spøkelse selv. Erik gikk nærmere skapet og satt seg på huk. Han lyste mot det som hadde falt ned.

– Dette er en søppelsekk tror jeg. Han bøyde seg mot det, og rakte ut armen. Enda en høy dunkelyd kom fra posen, som om noe falt eller flyttet på seg. Erik falt bakover, men reiste seg raskt i samme stilling igjen. Enda en gang bøyde han seg mot det i skapet, men litt mer forsiktig denne gangen. Han tok i den svarte plasten, som raslet mykt og dro den mot seg og ut av skapet. Ut fra posen stakk et langt håndtak som ved nærmere undersøkelse tilhørte en baufil. Erik var forsiktig med å ikke ta på den, siden det kunne være både fingeravtrykk og andre tekniske bevis på den. Det så også ut som om det lå en øks og noe slags kniver i posen.
Elise pustet lettet ut og hørte at sirener nærmet seg. Endelig kom det flere for å bistå dem i denne merkelige leiligheten. Hun kom på at de faktisk ikke hadde sjekket de resterende rommene, og fant frem lommelykten. Elise gikk forbi speilskapet og tok til høyre igjen. Hun kom inn i verdens minste stue og kjøkken, en mørkebrun skinnsofa sto langs den bortre veggen. To vinduer mot gaten ga et svakt lys inn i rommet. Foran sofaen sto et sort stuebord men noen papirer og vørterølflasker på, og i den mørkebrune skinnstolen foran bordet igjen lå en blodstenket pute som en gang kanskje hadde vært til pynt. Til venstre i rommet var en smal døråpning uten dør, og Elise gikk mot den. Hun holdt lommelykten slik Erik hadde gjort, klar til kamp. Det var nok ingen der, men følte seg tryggere når hun var forberedt.
Soverommet var langt og smalt, og en smal dobbeltseng med en brunflekket madrass var eneste møbel. Elise grøsset litt ved tanken på å sove i en så ekkel seng, men tenkte at den sto i stil til resten av leiligheten. Lukten i hele leiligheten var så innestengt, det hadde nok aldri vært luftet her. Blodlukten nådde helt til soverommet. Hadde Kristian Stenersen virkelig bodd her? Elise hørte skritt og stemmer i gangen, og forstod at teknisk avdeling hadde meldt sin ankomst.

 

– Fingeravtrykkene stemmer. Erik så opp fra papirene og mot Elise. Han hadde kommet hjem til henne på morgenen som han pleide, og Elise var som vanlig ikke klar til å gå. Hun drakk kaffe og tygget raskt i seg den siste croissanten Erik hadde tatt med. Han var så snill mot henne, Frederik gjorde aldri sånn uten at hun ba om det. Han var jo på reise hele tiden, så det var kanskje ikke så merkelig. Frederik hadde vært nesten tre uker i Singapore nå, og han kom ikke hjem før om halvannen uke. Det var egentlig helt OK.
– Vi visste jo det, Erik.
– Nei, Elise. Vi vet nå at fingeravtrykkene fra hytta og fingeravtrykkene i leiligheten stemmer overens. Vi har ikke Stenersens avtrykk enda, så vi kan ikke bare konkludere..  
– Ja, ok. Men vi vet at det er ham.
– Vi får finne ham først, så tror jeg det ordner seg. Er du klar til å dra snart?

Erik pekte mot morgenkåpen hennes. Elise så ned, og kom på at hun hadde glemt å kle på seg. Hun reiste seg raskt og hastet opp trappen til soverommet, fant noen klær hun vrengte på seg og løp ned igjen. Erik sto allerede i hallen med jakken på. Bilen var iskald, men det hjalp med setevarmeren.
– Jeg håper virkelig at vi finner noe der oppe, sa hun ettertenksomt og vendte seg mot Erik, som holdt øynene på bilveien.
– Noe må vel være der. Han har jo lagt igjen lik der, for fader.
– Vi finner noe, Elise. Vi er så nærme nå, snart har vi ham.

Det hadde begynt å snø igjen da de kom frem til Industribygget på Lambertseter. Elise dro hetten over hodet, og bøyde nakken nedover for å ikke få store snøfiller i øynene. Erik haltet like bak henne men lommelykten i hånden. De visste ikke hvor mørkt det var der inne, og tok ingen sjanser. Inne i industribygget var det som om luften sto stille. Bleke lysstråler fra vinduene ved taket la en uhyggelig stemning som traff Elise rett i magen. Hun tenkte tilbake til dagen de fant likene. De hadde ligget under en presenning og hun kunne fortsatt kjenne overraskelsen på kroppen. Det var ikke mye å se der inne, alle tekniske bevis var sikret og prosessert.

– Jeg lurer på hva annet dette lokalet har vært brukt til. Erik snudde seg mot henne og så ut som om han forventet et svar. Elise trakk på skuldrene.
– Det kan jo være alt eller ingenting. Han er i alle fall smart nok til å ikke legge igjen noe som kan knytte han til dette stedet.
– Der tar du feil, svarte Erik monotont.
– Se på leiligheten fra i går, der er det jo bevis over alt. Jeg lurer på hvorfor han har vært så uforsiktig der, men på åstedene er det ingen verdens ting å felle han på. Vi kan ikke knytte han til ett drap på tekniske bevis.
– Det er jo fader meg sant.

Elise følte plutselig en stor skuffelse over seg selv. Hvorfor hadde hun ikke tenkt på det? Erik hadde så rett, det virket nesten som to personer jobbet sammen, ikke en. Leiligheten på Torshov hadde vært skitten, ekkel og full av bevis. Det var blodsøl, sikkert fra noen av ofrene. Trodde Kristian Stenersen at de ikke skulle finne leiligheten? Den sto registrert på ham, og lett å finne. Hadde han en medhjelper?
– Tror du han har hatt noen til å hjelpe seg?
– Jeg vet ikke, det kan nesten virke sånn, svarte Erik.
– Du, jeg tror vi er ferdige her, jeg vet ikke hvorfor vi dro hit i det hele tatt. Han dro ytterjakken tettere om seg og viste tegn til at de skulle gå mot døren.
– Nei, det er vel ikke noe her.

Elise gikk etter han og tenkte videre på om Kristian Stenersen egentlig hadde noen medhjelper. Hun kom på noe hun bare måtte sjekke med en gang hun kom til kontoret. Utenfor industribygget hadde solen nesten tittet frem. Det minnet Elise på en påskeferie med faren på Geilo da hun var barn. Elise og faren hadde vært på skitur, og var på vei hjem til hytta etter at de hadde spist appelsin og drukket kakao. Lyset var flatt og Elise så ikke hvor bratt bakken egentlig var. Hun hadde falt og brukket håndleddet, men det ble likevel den beste påskeferien hun kunne huske. Elise hadde nemlig alltid ønsket seg gips på armen, sånn at alle vennene hennes kunne skrive hilsen på den. Nå hadde hun riktignok ikke hatt så veldig mange venner som liten, men både læreren og vaktmesteren på skolen hadde skrevet på gipsen, og det hadde gjort Elise glad.

Oslo, 1974 Del 22

Politihuset i Oslo, nåtid

– Elise, nå synes jeg du skal ta deg noen dager fri. Jeg kjenner deg, og vet du fikk et panikkanfall der inne. Folke Thorbjørnsen pekte mot toalettdøren.
– Du får røde flekker på halsen av det, og se hvordan du ser ut nå. Elise tok seg til halsen. Hun var enig i at hun trengte noen dager fri, men hadde sterke ønsker om å jobbe seg ferdig med saken.
– Jeg vet også hva du tenker, med Sverre Juul er ikke i stand til å bli avhørt, og jeg ringer deg om vi får arrestert Stenersen. Høres det bra ut?
– Ja, det høres bra ut, svarte hun med skjelvende stemme. Hun ville bare sove, tenke og drikke vin.
– Ikke drikk så mye vin nå, Elise. Prøv heller å sove, kanskje gå en tur?
– Ja, jeg lover. Hun forsøkte å smile til Folke, men overleppen klistret seg fast til tennene, og hun lurte på hvor pent det smilet egentlig ble. Hun så ned, og trakk på skuldrene.
– Ok, jeg drar hjem en tur.
– En ting, Elise. Stemmer det virkelig at Christoffer Blad er utenfor leiligheten din, eller var det noe du lirte av deg fordi du var forbanna?
– Det stemmer faktisk. Jeg vet ikke hva han vil, men om jeg ser ham utenfor igjen ringer jeg politiet. Christoffer har ingen ting på Frogner å gjøre, han har jo ingen som liker ham der. Kan du si det til han?
– Jeg kan si at han skal holde seg unna deg, det kan jeg gjøre.
– Ok, takk Folke. Vi sees!

Elise satt seg inn i drosjen og mumlet adressen sin til sjåføren.
– Haha, heter du Elise og bor i Elisenbergveien? Sjåføren snudde seg mot henne med verdens bredeste flir.
– Ja, det gjør jeg. Det har jeg aldri tenkt på før. Hun smilte mot mannen i forsetet og tenkte på hvor fint det var at det fantes sånne mennesker som ham. En så liten kommentar ga henne et bittelite stikk av glede for en stakket stund.

Hun så ut gjennom bilvinduet og kjente at hun gledet seg til å komme hjem. Hun kjente også at hun var glad for å være alene, med unntak av katten Metis. Frederik hadde ikke latt høre fra seg, men det var helt greit akkurat nå. Han ville sikkert tvinge henne til å snakke om det hun hadde opplevd, selv om Elise bearbeidet slike opplevelser best i sitt eget hode. Hun tenkte mye gjennom alt hun opplevde, både gode å dårlige hendelser, og klarte alltid å sortere tankene sine slik at hun holdt seg noenlunde stabil. De gikk alltid over, de mørke tankene. Elise syntes det alltid ble verre å snakke med noen, siden de ordene hun trengte for å beskrive hvordan hun hadde det fantes ikke. Med unntak av et panikkanfall her og der, gikk det da tålelig greit med henne. Gjorde det ikke?

Inne i leiligheten var det lenge siden noen hadde tømt søppel, det var i alle fall sikkert. Hun bar den stinkende søppelposen ut på balkongen. Elise kjente at hun ikke orket huslige sysler nå.

På kjøkkenet fant hun seg et stort vinglass, og en flaske Valpolicella Ripasso hun hadde fått av naboen en gang hun hadde vannet plantene deres en helg. Hun åpnet flasken og fylte glasset helt fullt. Vinflasken satt hun igjen på kjøkkenet med vilje, men ombestemte seg og hentet den inn i stuen igjen. Hvem prøvde hun å lure? Elise kom på at hun hadde lovet Folke å ikke drikke så mye vin nå som hun hadde litt fri, men dette var slik Elise bearbeidet ting. Mye vin, musikk og noen gode timers søvn, så var hun fulloktan Elise igjen. Det funket hver gang.

Hun satt på et naturprogram på tv? en, det fikk henne alltid å slappe av. Tankene fløt, det var deilig for en gangs skyld. Etter noen timer med vin og sløving på sofaen begynte det å bli mørkt ute. Hun så store snøfiller dale rolig ned fra himmelen. Det hadde begynt å lyse i vinduene til gjenboerne, og hun så familier sitte rundt middagsbord, en mann så på tv og to unge kvinner drakk vin ved kjøkkenbenken. De måtte være venninner, tenkte hun. Elise hadde egentlig aldri hatt noen ordentlig venninner, i alle fall ingen med like interesser som henne. De fleste hun kjente ville ut og danse på nattklubber, eller bruke helgen til å feste. Elise var aldri der, men syntes det var greit. Hun hadde slått seg til ro med at hun var annerledes, og det var fint å være alene.

Elise var aldri ensom, selv om hun hadde tilbragt mesteparten av livet sitt alene. Faren, Dommer Palmer som han ble kalt, hadde alltid jobbet mye, men han var likevel en tilstedeværende far. Før alkoholen tok ham, selvsagt.

Frederik derimot, han var ikke mye til stede. Han reise ofte, og var borte flere uker i strekk. Det var nesten slik at de ikke kjente hverandre. De få dagene de fikk med hverandre innimellom var alltid fine, men Elise hadde begynt å kjenne på at noe manglet. Det var det begjæret hun hadde tenkt på tidligere. Begjær. Hun tenkte på Erik, og fikk ikke synet av den livløse kroppen hans ut av hodet. Det hadde gjort vondt å se ham slik, den sterke intelligente og trygge mannen hun var så heldig å kalle sin partner. Nå lå han på sykehus, og det var ingen ting Elise kunne gjøre for å redde ham. Hun hadde tenkt mer og mer på Erik i det siste, og kjente at vennskapet hans betydde mye. Hun bestemte seg for å besøke ham neste morgen.

Elise tok enda en slurk av vinglasset og så gjennom sakspapirene hun hadde funnet frem under etterforskningen. Øynene gled sakte over bildene av Gracja, Elena og Mikhail. De, i tillegg til de tre andre fra industribygget var drept på så forskjellige måter. Så forskjellige at de nesten ikke kunne være samme gjerningsmann, Gracja var tømt for blod, delt i to deler, og skåret opp i ansiktet. Morderen hadde åpenbart kopiert Black Dahlia-mordet, det verserte det ingen tvil om.

Mordet på Mikhail var så brutalt som man fikk det, Elise håpet at han ikke hadde levd lenge etter han ble hengt opp etter føttene. Hun var klar over at en kunne overleve en stund hengende opp ned, om man fikk tilstrekkelig med blod til hodet. Han var kuttet opp langs buken, og Elise syntes fortsatt dette minnet henne om et av ofrene til Ed Gein, Bernice Warden som ble funnet på nesten samme måte. Hos Mikhail derimot, hadde kjønnsorganet blitt fjernet, og muligens gitt til en hund.

De tre i industribygget til Kristian Stenersen var delt, og sydd sammen igjen til de lignet et merkelig vesen, kanskje en sjøstjerne liggende på det kalde betonggulvet. I mordene på både Gracja og Mikhail hadde morderen tatt seg overlegent god tid, men Elena hadde blitt slått i hjel som i et overfall. Det virket ikke som om Kristian hadde planlagt å drepe henne, men at mordet skjedde i affekt. Elise funderte også på hvorfor Sverre og Elena skulle møtes akkurat på den hytta, og hvordan Elena hadde klart å komme seg usett fra huset hun var vitnebeskyttet i. Huset måtte ha vært i nærheten av hytta hun ble drept i.

De hadde ikke funnet noen telefon på Elena, men Elise var ikke sikker på om det var funnet noen telefon på Sverre Juul. Hadde han hatt en på seg, var den mest sannsynlig beslaglagt. Elise lurte på hvorfor Sverre ikke ble drept, Kristian Stenersen var jo åpenbart i hytta da Sverre fant Elena død. Han kunne ha drept Sverre før han ringte nødnummeret.

Dette var en merkelig og innviklet sak. Elise tenkte igjen på Kristian Stenersen, som hadde byttet navn til Esben Emanuelsen. Om det stemte at han også hadde drept den eldre kvinnen på Lambertseter i 1974, var han bare 14-15 år. Det kunne jo være mulig, og Elise visste at han hadde vært sammen med Endre Pedersen den aktuelle kvelden. Et vitne hadde sett to mennesker løpe over gressplenen foran Langbølgen, ikke lenge før Marie Abrahamsen ble funnet død.

Endre Pedersen hadde fortalt i avhør at han og Kristian Stenersen hadde sittet sammen på taket den kvelden, og at Kristian hadde vært borte en stund for å hente en jakke siden det var kjølig ute. Han hadde kommet tilbake senere, men Elise lurte på om han hadde vært borte lenge nok til å ha hatt tid til å drepe den eldre kvinnen. På en annen side, man kunne heller ikke vite om Endre Pedersen hadde sittet på taket mens Kristian hadde vært borte. Han kunne faktisk ha gått ned fra taket selv og drept den Abrahamsen. En av de to måtte ha gjort det, men Elise en sterk følelse av at det var Kristian Stenersen som drepte Fru Abrahamsen.

Så var det jo dette med blodet inne i hanskene som ble funnet i Abrahamsens gang. Det var Endres blod, ingen annens. Elise lurte på om de hanskene fantes enda. Som Endre hadde forklart i avhør, hadde han hjulpet den gamle damen med å flytte møbler samme ettermiddag, og spist middag hos henne. Marie Abrahamsen hadde åpenbart ikke sett på Endre som en trussel. Det virket som om de hadde et godt forhold seg i mellom, og Endre var ifølge venner og familie en snill og sjenert gutt. Stille vann har dypest grunn, tenkte Elise.

Hun drakk mer av vinen, og tenkte over at Endre faktisk ikke passet med gjerningsmannprofilen hun hadde kommet frem til. Kristian, derimot, hadde ofte vært voldelig både som liten og ungdomsårene. Hans egen mor hadde vært redd for ham, og han hadde plaget både dyr og barn da han var yngre. Elise visste godt at dette var indikasjoner på psykopati, men hun var ingen psykiater og kunne ikke vite om Kristian faktisk var psykopat. Hun trodde han kunne være det, i alle fall. Elise funderte over hvorfor Kristian Stenersen hadde byttet navn til Esben Emanuelsen. Ville han bli en annen person? Kristian måtte jo ha visst at han hadde blitt nevnt i avhørene av Endre. Om Kristian hadde drept den gamle damen, hadde han muligens ikke villet være Kristian lengre. Elise så nærmere på saksdokumentene fra den gamle Langbølgensaken.

En Bjørn Hærland hadde vært etterforsker i saken. Mon tro om han faktisk var i live. Hun ville snakke med ham om det lot seg gjøre. Elise måtte forberede seg til avhøret, til saken, for å endelig kunne felle Kristian Stenersen i retten, og etterforskeren fra en svunnen rettsak ville ha vært et ypperlig vitne. Kristian Stenersen hadde vært for lenge ute i samfunnet nå.

Elise søkte i forskjellige telefonkataloger på nettet etter en Bjørn Hærland, men mange het visst det. Plutselig fant Elise en som kunne stemme med alderen hun trodde ha var, en Bjørn Hærland bosatt i Gamlebyen i Oslo. Han var over 80 år nå, men tydeligvis fortsatt i live. Dette var jo helt utrolig! Elise skrev opp adressen, og ville prøve å besøke ham neste morgen. Hun drakk opp resten av vinen, tok en kjapp dusj og gikk til sengs. For en dag det skulle bli i morgen. Elise gledet seg allerede.

Gamlebyen, Oslo, nåtid

Elise Palmer lette etter riktig gatenummer. Hun håpet så inderlig at Bjørn Hærland var hjemme, og i live. Han satt på så viktig informasjon om Lanbølgensaken, og hadde faktisk avhørt Endre Pedersen flere ganger. Endelig fant hun nummer 53, og ganske riktig stod navnet hans på en av ringeklokkene. Elise ringte på, og håpet på det beste.

– Hallo? En tynn stemme hørtes i dørtelefonen.
– Hei, er det Hærland?
– Hvem spør? Den tynne stemmen hørtes skeptisk ut. En ekte politimann, tenkte Elise og smilte.
– Jeg heter Elise, og har noen spørsmål til deg om en gammel sak du etterforsket på 70-tallet. Hun ville ikke avsløre for mye i tilfelle han ikke ville slippe henne inn.
– Ja, du får vel bare komme inn. Dørlåsen dirret strengt, og Elise åpnet døren.
– Fjerde etasje, hørte hun Hærland si i mikrofonen.

Elise tok heisen til fjerde etasje, og gikk på måfå bortover gangen. Et skallet hode stakk frem fra en døråpning, og fikk det til å se ut som om hodet hans svevde i løste luften. Elise gikk mot det skallede hodet. Den eldre mannen satt i rullestol, han var tynn og så sliten ut. Han var overraskende pen i tøyet til å være så gammel, slo det henne.
– Hei, kunne jeg ha kommet inn i noen minutter?
– Vær så god, sa mannen og gjorde en gest med armen. Elise fulgte ham inn i den sparsomt møblerte stuen.
– Kan jeg få by Dem på noe, frøken?
– Ellers takk, svarte Elise høflig og smilte varmt mot ham.
– De ville snakke med meg om en gammel sak? Begynte Hærland.
– Ja, jeg kan jo starte med å fortelle hvorfor jeg er her. Mitt navn er Elise Palmer.
– Palmer? Bjørn Hærland så på henne med store øyne.
– Ja, Dommer Palmer var min far. Han er dessverre gått bort for mange år siden, men jeg jobber som etterforsker i Oslo Politidistrikt, og etterforsker en sak som muligens kan ha noe med Langbølgensaken å gjøre. Den gamle mannen så ut som om han hadde falt ned fra månen. Han ble helt fortumlet, og gjemte hodet i hendene.

– Nei, jeg..
– Vær så snill, Hærland. Jeg trenger din hjelp. Jeg må stille deg noen spørsmål, og du er den eneste som kan svare på dem. Du var der, dette var din sak. Nå er det kanskje løst.
– Kjære deg, du vet hvordan det gikk, svarte Hærland trist.
– Gutten hang seg på cella.
– Jeg vet han gjorde det, men jeg tror ikke det var Endre Pedersen som drepte den eldre damen.
– Hør her, unge dame, begynte han gråtkvalt. Det var tydelig at denne saken betydde mye for ham. Åpenbart visste Hærland mer enn hva som hadde kommet frem, og han så ut til å ha slitt lenge med denne saken.
– Vi etterforsket den saken grundig, det var gode bevis, og vi hadde ingen andre enn Pedersen som mistenkt.
– Hærland, jeg er ikke her på grunn av Endre Pedersen. Jeg er her på grunn av kameraten hans, Kristian Stenersen.
– Hva? Om mulig, var den gamle mannen enda mer forskrekket nå, enn da Elise forklarte hvilken sak hun ville snakke med ham om.

– Jeg tror Kristian Stenersen kan ha drept Fru Abrahamsen, og at Pedersen var uskyldig. Dere fant Endres hansker med hans eget blod inni, men det er vel ikke sjekket for fingeravtrykk inne i hanskene, er det vel? Og ikke minst, det var jo to personer på taket den kvelden, hvor ingen av guttene har alibi for hele kvelden? Kristian hadde gått ned for å hente en jakke, og Endre ble igjen på taket. Vi vet jo derfor ikke om Endre faktisk ble igjen på taket, eller om Kristian i det hele tatt hentet den jakken? Jeg kommer til å spørre Kristians foreldre om det når jeg snakker med dem.
– Har du snakket med Stenersens?
– Ja, nå har det seg slik at Kristian Stenersen er innblandet i en annen sak jeg etterforsker. Har du hørt om drapet ved Østensjøvannet?
– Ja, kan det være han da?
– Det er en teori jeg jobber med i alle fall, svarte Elise.
– Kristian Stenersen heter Esben Emanuelsen nå, han har byttet navn. Jeg kan knytte ham til drapene jeg etterforsker nå, men har dessverre ikke nok bevis for å tiltale ham enda. Jeg tror du, Hærland, kan hjelpe meg med informasjon om saken i Langbølgen, slik at jeg kan sette ham ut i avhør. Jeg tror faktisk det var Kristian som drepte Fru Abrahamsen, jeg er helt sikker på det. Og, om det stemmer at Kristian har drept både Abrahamsen og de andre, kan Endres familie endelig få litt fred. Bjørn Hærland så med store øyne på henne.
– Den familien skulle ha hatt fred for lenge siden. Jeg skal innrømme en sak. Da jeg fikk høre om Endres dramatiske bortgang, begynte jeg å trekke den konklusjonen selv. Jeg så det ikke klart under etterforskningen, og jeg var kanskje slurvete med bevisene den gangen. Det har jeg angret på siden. Vi visste jo at gutten var sammen med en kamerat den kvelden. Det er min feil at saken fikk det tragiske utfallet. Jeg forsøkte å etterforske saken på nytt, men ble overfalt i mitt egen hjem. Jeg lå på sykehus i halvannet år, og kom tilbake slik.

Hærland pekte på de visne bena sine. Elise kunne se en stor sorg i de lyseblå øynene til den gamle mannen. Hun hadde så vondt av ham.
– Hvem overfalt deg, Hærland?
– Det var en ung mann, som hadde gjort lignende saker før. Christer Ebbesen, het han. Han er død nå, han tok en overdose en gang sent på 80-tallet. Hans far var min overordnede i etaten den gangen. Jeg vet ikke om det var fordi jeg er homofil, eller fordi jeg begynte å snoke i Langbølgensaken igjen. Christer ble aldri dømt, siden saken min aldri ble etterforsket ordentlig. Jeg har levd som ufør siden den gangen, jeg kunne jo aldri jobbe som politi etter de skadene jeg fikk. Homofili var knapt lovlig på den tiden, så man måtte gjemme seg om man skulle kunne være seg selv i privatlivet. Jeg vil mer enn gjerne hjelpe Dem, Elise Palmer. Jeg vil være med å rette opp i Langbølgensaken, så jeg får gjort noe godt før jeg forlater denne verdenen.

Stakkars gamle mann, tenkte Elise. For et liv han må ha levd, og så mye han må ha gått glipp av.
– Jeg hørte at din far gikk bort, men du må da ha vært veldig ung?
– Ja, jeg var ganske ung da han døde, men jeg mistet ham dessverre lenge før den tid. Min far tok det veldig tungt da Endre Pedersen tok livet sitt, og jeg tror han mente at dommen var feil. At han selv hadde tatt feil. Som avisene skrev, det var jo faktisk et justismord. Min far slet resten av livet med skyldfølelse.
– Det gjorde vi nok begge, svarte Hærland.
– Men nå, Frøken, nå kan vi to rette opp!
– Tusen takk, Hærland. Din hjelp er gull verdt.

Hærland laget kaffe, og begynte å fortelle om etterforskningen fra start til slutt. Elise noterte flittig. Endelig skulle hun ta Kristian Stenersen som hadde ødelagt så mye for så mange. Etter møtet med Hærland hadde Elise mye nytt å tenkte på. Så mange aspekter i saken som ikke hadde blitt etterforsket, og hun tenkte på hvor forskjellig utfallet av saken hadde blitt om hun hadde gjort det riktig fra starten av. Da hadde kanskje ikke Gracja ligget i to deler på Østensjø. Kanskje Elena hadde vært i live, Mikhail hadde sluppet å blø i hjel mens han hang opp ned i leiligheten sin.

Hun ville dra innom Erik på sykehuset en tur, før hun dro hjem.

Oslo, 1974 Del 21

Politihuset på Grønland, Oslo, nåtid

Sverre Juul lå urørlig på den smale benken i cellen. Bildene av ihjelslåtte Elena rullet som en dårlig reklamefilm, om og om igjen over netthinnen hans. Blodet, den lille livløse kroppen, hodet som ikke lenger var et hode. Kanskje det ikke var henne? Det var henne, han kjente henne igjen. Han visste, men ville ikke at det skulle være sånn. Sverre brydde seg ikke lenger om Vibeke eller barna. Det livet var uansett ødelagt nå. Esben hadde klart å ødelegge alt Sverre noen gang hadde jobbet for, alt han hadde noen gang hadde hatt.

Sverre hadde ingen ting igjen nå som Elena var borte. Sverre overveiet muligheten for å fortelle alt til politiet, han hadde jo ikke drept noen. Han kunne lede dem til Esben, og fortelle alt. Kanskje han ville slippe straff, om han vitnet. Han bestemte seg for å se an hva politiet visste, i tilfelle han kunne komme bedre ut av dette. Det var faen ikke han som hadde skapt alt dette, det var psykopaten selv som hadde dratt han inn i denne smeltedigelen av vold, løgn og død. Esben fikk stå for dette selv. Døren til cellen ble låst opp. Det var den blonde politidamen som kom inn. Han husket ikke hva hun het, men kjente igjen lukten av parfymen hennes.
– Sverre, hvordan er det med deg? Hun så ubekymret på han, og prøvde seg på et medlidende smil.

 

Aker Sykehus, Oslo, 1979

En dør ble åpnet, en dør ble lukket. Tunge, strenge skritt kom nærmere. Det ble lysere, så mørkere. En tåre rant nedover kinnet. Noen rettet på dynen, klappet ham på kinnet.
– Kan De høre meg, betjent Hærland? Hærland kunne det, men klarte ikke svare.
Han prøvde å åpne øynene, men ga opp etter noen forsøk. Her skulle han visst bli, fanget i dødens venterom. Enda en tåre rant fra det lukkede øyet. Fortvilet hørte han de strenge skrittene bli svakere, og at en dør ble åpnet og lukket igjen. Livet hans var blitt slik nå, hans univers var fottrinn, skritt. Åpne dører, mumlende stemmer bak lukkede dører, lys, mørke. Tankene mørknet og tok ham tilbake til den kvelden.
– Herr Hærland, kan De høre meg? Han prøvde igjen å lukke opp øynene. Lyse sprekker kom til syne, med tåke og skygger.
– Han åpner øynene, tilkall legen! En oppskjørtet kvinnestemme, og raske skritt. Han kunne ikke se klart, men blunket bort tåken over øynene så godt det lot seg gjøre. En sterk smerte i hodet trådte frem. Han knep øynene sammen igjen, men prøvde å løfte hånden til hodet for å skygge for lyset.
– Ta det med ro, Hærland. De er ikke sterk nok enda.

 

Politihuset i Oslo, nåtid

Elise Palmer trykket på knappen til heisen. Den jævla knappen virket ikke. Hun snudde seg illsint mot vakten i ekspedisjonen, men han trakk på skuldrene og pekte mot et skilt med store svarte bokstaver. «I USTAND».
– Greit, jeg får vel bare gå da! Freste hun tilbake til den fortumlede vakten, mens hun bannet stille på vei opp trappene.
– Oi, er det noen som har stått opp med feil ben i dag? Elise hørte stemmen til Christoffer Blad bak seg. Hun snudde seg og så han kom etter henne opp trappen.
– Christoffer, vær så snill. Jeg har nettopp kommet tilbake fra sykehuset. Jeg gjorde faktisk en innsats i går, i motsetning til deg. Han ble litt blek i det hun sa det, så ned og trakk lett på skuldrene.
– Beklager, Elise. Du og Erik gikk jo faktisk mot huset uten at dere hadde fått klarsignal fra operasjonsleder. Det som skjedde med deg kunne vært unngått. Kanskje vi til og med hadde fått fatt i gjerningsmannen om ikke du skulle leke actionfilm. Christoffers små øyne lynte mot henne. Han så skikkelig forbanna ut. Elise blunket et par ganger, og bet i seg et syrlig motsvar på det han nettopp hadde sagt. Det kokte i henne. Hun kjente hodepinen ble sterkere og lette febrilsk etter en Paracet i vesken mens hun hastet opp resten av trappene.

Inne på kontoret sitt, satt Folke Thorbjørnsen og knotret stresset på tastaturet sitt.
– Der er du, Elise. Hvordan er det med deg?
– Jo, bare bra. Så lenge Blad holder seg unna, går det fint.
– Hva har jeg gjort nå da, Elise. Christoffer Blad stod bak henne. Hun snudde seg og så han dyttet de stygge brillene sine høyere opp på nesen.
– Bare la meg være, jeg jobber mye bedre uten deg. Du kan få informasjonen du trenger fra Folke, så slipper jeg å ha noe med deg å gjøre. Elise kjente at hun ikke orket å se på Christoffer et sekund mer.
– Og du! Fortsatte hun.
– Kan du også la være å stå utenfor leiligheten min på nattestid å spionere på meg? Jeg synes det er litt creepy, skjønner du. Christoffer ble helt rødflammet i ansiktet.
– Hva, jeg..
– Jeg har sett deg flere ganger, bare slutt med det.
Elise snudde seg og gikk fort inn på nærmeste toalett. Låste døren. Hun lente seg mot vasken og pustet dypt igjen og igjen. Det hadde gått så fort alt sammen. Disse grusomme drapene, Stenersen, Sverre og Langbølgensaken. Farens død, og hele forholdet til Frederik. Noen ganger følte hun hele verdens vekt på sine spinke skuldre. Hun kunne jo ikke klare alt hele tiden. Alle menneskene som regnet med henne, alle de hun ikke hadde klart å redde. Alle sakene hun ikke hadde klart å løse. Hun var så lei av å se drepte mennesker, så lei av å se drapsmenn bortforklare det de hadde gjort.
Hun var lei seg for at hun ikke hadde kunnet redde farens liv, etter at han sank ned i den dype depresjonen som resulterte i at han drakk og kjørte seg i hjel.

Hadde han virkelig visst, på slutten, at Endre Pedersen var uskyldig? Elise ville se på saken på nytt, lese avhør og studere bevisene mot gutten. Hun kunne ikke forestille seg at hennes egen far hadde dømt så feil. Det var vel kanskje derfor det gikk som det gikk med faren hennes. Det store, sterke dommeren som var respektert av alle.
Hun forbannet Kristian Stenersen, og tenkte på alle livene han hadde ødelagt. Hun tenkte på Frederik, og på hvor lite de så hverandre. Frederik brydde seg tilsynelatende ikke om akkurat det.

Kanskje var han snill og forståelsesfull, men Elise kjente at hun ikke lenger var like ønsket av ham. Ikke like begjært som i starten. Visst var han pen å se på, men de hadde vel egentlig ikke så mye til felles? Han hadde ikke ringt henne en gang, selv om han visste hun lå på sykehuset. Frederik var riktignok i New York igjen, men han hadde jo telefonen sin med seg over alt. Hun orket ikke å tenke mer på det. Alt var bare en stor farse, og hun greide ikke fokusere. Ikke akkurat nå. Hun kjente pulsen gikk raskere, og hun fikk ikke puste. Elise la seg bakover på gulvet og så opp i taket, forsøkte å få tilbake kontrollen på pusten. Hun pleide å telle innpust og utpust når hun fikk disse anfallene. Oddetall var innpust, partall var utpust. Noen ganger måtte hun telle til over hundre før hun fikk kontroll igjen. Hun kom heldigvis bare til 63 nå. Hjertet begynte å slå mer normalt igjen. Elise reiste seg sakte, mens hun støttet seg til vasken. Hun så seg i speilet. Som hun så ut. Håret var bustete, ansiktet blekt og grått, med store mørke poser under øynene. Hun satte på vasken, og lot vannet renne til det ble iskaldt. Det kalde vannet kjentes godt mot det flammende ansiktet, og hun kunne kjenne roen bre seg gjennom kroppen igjen. Etter noen minutter var hun klar igjen, og gikk ut på gangen.

 

Sunnaas Sykehus, juli 1980

Bjørn Hærland så utover havet. Denne dagen var så ulidelig vakker. Det var endelig sommer, etter flere uker med regn og tåke. Nå var alt grønt, og blomstene duftet nydelig. For snart et år siden hadde han aldri trodd han skulle bli lykkelig igjen. Alt hadde vært mørkt. Han hadde mistet alt den natten, både kontrollen over sin egen kropp, selvrespekten, og sin store kjærlighet. Selv om han var lam fra livet og ned, hadde han klart å karre seg tilbake til livet igjen. Det hadde han aldri trodd, i alle fall ikke etter at kjæresten hadde forlatt ham. Han husker tilbake til da han våknet opp fra koma etter flere måneder. Han hadde hørt stemmer til leger, sykepleiere og familie. Han hadde hørt legen kalle ham en «grønnsak» og at han aldri ville kunne gå igjen. Han visste det, og han kunne velge å bli i mørket. Men ikke Hærland, han ville leve!

For hver dag som gikk, hadde lyset blitt sterkere. Til slutt, en dag, hadde han kunnet åpne øynene. Det var ingen i rommet, han var alene i det første øyeblikket i sitt nye liv. Han så ut i luften, og rundt seg når han etter hvert klarte å bevege mer på øynene. Noen visne blomster hadde stått ved siden av han på nattbordet. Et brev lå ved siden av vasen, uåpnet. Han kjente igjen samboerens skrift. Noen dager senere hadde han klart å få en sykepleier til å lese det for ham. Hun hadde motvillig åpnet brevet og leste:

Min elskede Bjørn. Jeg har sittet ved din side i alle disse dager, slik som jeg har vært ved din side i alle disse årene vi har hatt sammen. Nå, når du ligger her kan jeg ikke lenger kjenne de følelsene jeg en gang hadde for deg. Jeg klarer ikke å finne tilbake til dem lengre.
Jeg vet ikke om du våkner igjen, og jeg tror ikke jeg hadde klart å ta vare på deg om du noen gang gjør det. Jeg har en sterk personlighet, jeg trenger å utvikle meg, leve, elske, danse, le. Det har jeg innsett at jeg aldri mer kan få med deg, og det er derfor, med disse ordene, jeg forlater deg.

Du vet, like godt som jeg, at dette aldri ville fungert. Jeg kan ikke være din pleier, jeg må spre mine vinger å fly!
Jeg håper du forstår, og jeg håper du våkner til en bedre verden enn den du sovnet fra. Lykke til!

-Rolf.

Hvert eneste ord i brevet, fremført av en litt blåøyd sunnmørsjente med bollekinn og store øyne, hadde vært som ti kniver i hjertet. Det hadde gjort så vondt. Hærland hadde ikke fått med seg dette, enda han trodde ha hadde oversikt over det meste, der han lå med sin eneste fungerende sans, hørselen. Han hadde senere blitt sint, og sinnet hadde gjort noe med han. Det hadde motivert ham til å fortsette, for dette livet skulle det også utvikles, elskes, danses og faen som han skulle le! Det var han som skulle spre sine vinger, det var han som skulle fly. Ikke Rolf, som så lenge de var sammen, hadde fornektet ham i offentlig sammenheng. Til og med til sin egen familie. Bjørn Hærland hadde heller ingen familie etter han fortalte sine foreldre og søsken om sin legning, men han hadde hatt Rolf, og noen få venner. Nå hadde han seg selv, og sin kamplyst.

Hærland så utover havet igjen. På båtene som seilet forbi. Han tenkte på hva han ville gitt for å være på seilbåt igjen, slik som somrene i Larvik med familien da han var gutt. Dette var den første dagen han virkelig følte seg lykkelig. Han skulle få flytte i egen leilighet, stor var den også, så han lett kunne komme seg rundt med rullestolen som skulle bli hans faste følgesvenn resten av livet. Det var greit, tenkte han. Dette var de kortene han hadde blitt tildelt, og det var disse kortene han skulle spille med i denne runden av livet. Han hadde begynt å drømme igjen. Han ville skrive bøker. Hærland hadde alltid vært god til å skrive, og han kunne nok om politiarbeid til å skrive en god kriminalroman eller to. Siden han ikke kunne jobbe i sin tilstand, ville han gjøre noe for å få innhold og substans i hverdagene. Alt skulle bli fint nå.

Oslo, 1974 Del 20

Elise Palmer våknet av en fjern stemme. Det var Folke Thorbjørnsens.

– Elise, kan du høre meg? Jeg har en del spørsmål med tanke på det du fortalte i går kveld. Elise lukket opp øynene, og forstod raskt at hun var på sykehus. Hodet verket med en gang hun beveget øynene, og hun husket hvorfor hun var her.
– Ja, det ja. Har dere fått tak i ham? 
– Nei, han er fortsatt ikke funnet. Vi leter etter han, men det finnes ingen spor etter han så vidt vi kan se. Han har kone og en datter, visste du det? 
– Ja, faren hans nevnte det. De bor på Nordstrand, mener jeg å huske. Hva sier Sverre, har dere avhørt han enda? 
– Nei, han er ikke i stand til å avhøres per nå, han er ganske sjokkert etter det han så i går. Jeg tror han hadde et veldig nært forhold til Elena utover det han tidligere har forklart.
– Han vet jo hvem dette er, vi må bare se å få snakket med han. Jeg kan ta avhøret senere i dag om det er greit? Jeg sitter på en del informasjon han ikke vet vi har. Jeg tror vi kan psyke han ut ganske greit om vi sjokkerer ham litt. Elise smilte lurt mot Folke.
– Elise, nå ligger du på sykehus på grunn av i går, og Sverre Juul er ikke i stand til å bli avhørt. Han må jo psykes opp før du skal psyke han ut. Han kommer ikke til å si noen ting nå. Han vil nok heller ikke snakke med oss uten advokat. Han er kanskje trist nå, men han er ikke dum. Vi gjør dette på en redelig måte, så vi slipper spesialenheten for politisaker, som forresten vil snakke med deg og Erik allerede, og kanskje vi slipper medieoppslag etter de cowboytilstandene du har satt i gang. Folke så morsk ut.
– Men når det er sagt, hvordan føler du deg?
– Fin, svarte hun tankefullt. Hvordan går det med Erik?
– Han klarer seg, han fikk seg en real trøkk, men ikke noe farlig.

En sykepleier kom inn med et begredelig forsøk på en frokost. To brødskiver, en skive med ost og en skive med skinke.
– Så, hvordan har vi det i dag, smilte hun mot Elise.
– Jeg har det fint, men jeg kan ikke svare for oss begge, svarte hun spydig.
– Elise.. Folke Thorbjørnsen ristet på hodet og himlet med øynene.
– Jeg beklager, jeg er bare sulten. Hun prøvde å smile pent mot sykepleieren, som så forvirret tilbake på henne.
– Jeg vil gjerne skrive meg selv ut, jeg synes ikke det er nødvendig å være innlagt her så mye lengre.
– Det må du nesten ta med legen, han kommer på runden sin om ikke så altfor lenge. Hun satte frokosten ned på bordet foran henne, og gikk mot døren. De lysegrønne crocsene hennes laget en irriterende pipelyd da hun snudde seg og lukket døren.

– Så, Elise. Fortell igjen det du fortalte i går. Du snakket så fort, så det var ikke så lett å få med seg alt. Folke satte seg tilbake i lenestolen ved siden av sengen hennes. Elise rusket seg i det bustete håret.
– Ok, sa hun på utpust.
– Det har seg slik at jeg og Erik fant ut av hvor Mikhail bodde, ut ifra hva Elena fortalte i avhør. Vi kjørte til denne adressen, og hadde bare tenkt å se oss litt rundt. Døren inn til oppgangen var åpen, så vi tenkte det ikke kunne skade å se inn i oppgangen, men..
– Ikke gi meg det her, Elise. Bare fortell hva som skjedde, så tar vi detaljene om hvordan dere ved den reneste tilfeldighet også denne gangen gikk inn i en mistenkts leilighet uten skjellig grunn.

Han smilte oppgitt mot henne. Elise kunne se at han var bekymret, men tenkte at det viktigste for etterforskningen nå ville være å fortelle alt slik det var til Folke. Han hadde fått henne ut av lignende kniper før.
– Døren var faktisk åpen, så vi tok oss inn i Mikhails leilighet. Den var skitten, ekkel og stinket marihuana. Vi så oss rundt, og syntes at den så bebodd ut. Mens Eirik var i stuen, gikk jeg ut i gangen og inn på et av soverommene. På gulvet fant jeg et slags visittkort, men uten noe spesifikt navn. Det var der jeg kom på sporet av «Stenersen AS» og sjekket litt rundt i registre og biblioteker. Det viser seg at Stenersen er en gammel yrkesmilitær som også drev med oppkjøp av eiendom. Han hadde to sønner, den ene er død og den andre viser seg å være en Esben Emanuelsen, som tidligere het Kristian Stenersen. Han er oppvokst på Lambertseter, og var Endre Pedersens beste venn. Du vet, han som ble dømt for drapet på den gamle damen i Langbølgen på syttitallet. Han tok jo livet sitt noen år etter, og hevdet hele tiden at han var uskyldig. Min far slet jo lenge med skyldfølelse etter det selvmordet, og begynte å tvile på om dommen var riktig.
– Kan det være en sammenheng mellom disse sakene, er det det du mener?
– Det vet jeg ikke, men det er jo noe som skurrer med denne Kristian Stenersen. Det var derfor jeg tok kontakt med Thor-Finn Stenersen, faren hans. Det viser seg at Kristian Stenersen ikke er helt god. Moren hans er redd for ham, og han har en fortid med vold mot tidligere kjærester, i tillegg til sin mor. Han var også et vanskelig barn, sloss og plaget dyr og barn i nabolaget. Han byttet navn til Esben Emanuelsen da han fylte atten, og utdannet seg senere til jurist. Han jobber sammen med Sverre, jeg tror de er kompiser. Vi må høre med kona hans om han er mye borte, og hvordan han er mot henne. Jeg tror hun kan vite mer enn hun vil komme til å gi utrykk for. Thor-Finn Stenersen nevnte også en leilighet på Torshov, som jeg synes vi bør sjekke ut. Jeg tror nemlig Esben, eller Kristian om du vil, er den som har drept disse jentene, og Mikhail i tillegg. Selv om det ikke passer profilen slik jeg ser det nå, tror jeg faktisk det er han som driver denne prostitusjonsringen disse jentene var en del av. Jeg tror Sverre har visst om alt hele tiden, men jeg tror ikke han har drept noen. Folke Thorbjørnsen så ut som om han skulle falle av stolen.

– Når i helvete fant du at av alt det her? Elise ble overrasket over reaksjonen hans.
– Jeg fant ut av mesteparten i går ettermiddag, og som jeg sa, så var jeg på vei til stasjonen for å lufte teorien min da Sverre ringte nødnummeret. Jeg begynte å fortelle Erik om dette i bilen på vei opp til hytta de var i, men rakk ikke å fortelle alt.
– Greit, nå må vi bare finne ut om alt stemmer, tror du at du er i god nok form til å jobbe litt med dette? Folke så forventningsfullt på Elise.
– Ja, absolutt. Jeg føler meg fin, vi får bare vente til legen kommer, så skal jeg nok få meg utskrevet ganske raskt.
– Veldig bra jobbet, Elise. Jeg liker ikke måten du gjorde dette på, men hvis dette stemmer må jeg si at jeg er over meg av begeistring.

Folke klappet henne forsiktig på skulderen og gikk ut.
– Vi sees på kontoret senere, ropte hun etter ham.

Elise reiste seg forsiktig opp av sengen da Folke lukket døren bak seg. Hodet verket, og hun følte seg ordentlig svimmel. Hun tok et par biter av den lite fristende brødskiven mens hun kledde på seg sine egne klær. Hun hadde ikke tid til å vente på denne legen, så hun fikk vel bare skrive deg ut selv. De kunne jo ikke holde henne her mot hennes egen vilje likevel. Hun ville bare se til Erik en gang før hun dro. Følelsen hun fikk da hun så ham ligge livløs på bakken med ambulansearbeiderne over seg, satte en støkk i henne. Hun var oppriktig bekymret for han, men visste han var sterk. Han var i alle fall i live, og det kjente hun seg lettet over. Elise tok med seg brødskiven i hånden og gikk mot døren. En sykepleier kom mot døren i det hun åpnet den.

– Du skal vel ikke gå, skal du vel? Sykepleieren la armen forsiktig om ryggen hennes.
– Jo, jeg skal ikke ligge her på sykehuset, jeg er midt i en viktig fase av en drapsetterforskning forstår du. Jeg må nesten skrive meg ut selv, om ikke legen gjør det. Sykepleieren rynket på nesen.
– Jeg kan selvfølgelig få han til å se til deg straks, men jeg anbefaler at du blir liggende til i morgen. Du har en kraftig hjernerystelse, og bør hvile hodet ditt i noen dager.
– Takk, men jeg føler meg fin. Jeg tar bare en Paracet hvis det blir for ille, så skal det nok gå bra. Hun ba en stille bønn om at det hørtes overbevisende nok ut.

 

Malerhaugen, Oslo, 1979

Bjørn Hærland satt ved kjøkkenbordet og stirret ut i den mørke natten. Han hadde en slags tomhet inni seg, hjertet var tynget av fortvilelse. Meldingen om at Endre hadde tatt livet av seg hadde lagt et tungt, svart teppe over tilværelsen, og han kunne ikke unngå den sviende følelsen av dårlig samvittighet. Samvittigheten, den tunge følgesvenn, skulle den være med han for alltid? Blomstene foran han på bordet hadde visnet. Et av de knusktørre bladene hadde falt ned på duken. Han så bort på whiskyglasset sitt. Det var tomt igjen. Han grep tak i flasken og helte seg et femte, eller var det sjette glass? Den brennende følelsen i halsen tok brodden av de mørkeste følelsene. En følelse tok knekken på en annen. Slik som et liv hadde tatt et annet. Han så ut i natten, på de nakne buskene og den frosne bakken. Plenen var grå og stivfrossen, hekken tynn og gjennomsiktig. En tåpelig metafor på hans person og omdømme.

Et vindu ble knust. Hærland åpnet øynene brått. En murstein lå på gulvet. Det var fortsatt mørkt. Hvor kom den fra? Han snudde seg mot den knuste ruten, men så ingen. Plutselig hørtes lyden av at ytterdøren ble slått opp. Hærland reiste seg, så seg vettskremt rundt. Hvem var de, hva skulle hende? En person kom inn i gangen, Hærland kunne se han fra gangen. Personen vendte hodet sakte mot ham, som i en skummel film. Hærland gispet av skrekk, men halsen snørte seg sammen. Personen hadde et brekkjern i høyre hånd, og Hærland forstod hvordan dette skulle utarte seg.

– Ta alle pengene mine, jeg har sølvtøy i skapet i dagligstuen!

Hærlands stemme var tynn. Personen med brekkjernet tok lange byks mot ham. Hevet høyrearmen. Hærland la hendene over hodet og nakken, et ynkelig forsøk på beskyttelse. Personen slo. Han slo igjen, igjen, igjen. Hærland våknet av et slag mot låret. Han lå på magen.

– Jævla soper! Personen ropte mot han. Slo igjen, men Hærland kjente ikke lenger hvor han traff. Det var hans siste sekunder i dette livet. Hadde han visst det ville ende slik, ville han elsket mer, hatet mindre. En merkelig tanke å ha mens livet ble slått ut av han, mens ben etter ben i kroppen knuste. Han kjente ikke mer, nå kunne han lukke øynene og la skaperen ta ham imot.

Oslo, 1974 Del 18

Oslo Tingrett, februar 1975

Det var nest siste dag i retten. Bjørn Hærland skulle vitne i saken han selv hadde etterforsket. Han var nervøs, men trøstet seg med at saken snart var over, og at livet kunne gå sin vante gang igjen. Det så ikke lyst ut for Endre, han måtte innrømme det. Stemningen i rettsalen var mer trykket enn før. Jo nærmere rettsaken dro mot slutten, jo mer anspent var tonen mellom aktoratet og forsvaret. Kolbjørn Svendsen hadde tatt på seg sitt livs vanskeligste sak, han hadde ikke nok erfaring for slike høyprofilerte saker enda. Det kom tydelig frem, og aktoratet brukte det til sin fordel.

Endre Pedersen ble ført inn i rettsalen som vanlig. Dommer Harald Palmer kom inn, og alle reiste seg, satt seg igjen. Retten var satt. Aktor kalte Bjørn Hærland til vitneboksen. Hærland reiste seg, og gikk over gulvet med skjelvende skritt. Han satt seg til rette i stolen, fikset på det gule slipset og tok en stor slurk vann.

– Vennligst oppgi personalia.
– Bjørn Jørgen Hærland, 39 år, født 25. November, 1936. Politietterforsker av yrke, utdannet ved statens politihøgskole.
– Takk, Hærland, vi behøvde bare navn og fødselsdato, kom det fra Dommer Palmer.
– Unnskyld, beklager, svarte Hærland nervøst. Aktor kremtet og begynte.
– Fortell hva De så på åstedet, betjent.
– Jeg kom inn i leiligheten, gikk gjennom gangen først. Den avdøde lå inne på kjøkkenet, som er til høyre for gangen. Jeg gikk inn, og krimteknikere var allerede i gang med å sikre spor fra åstedet og på den døde.
– Hvordan ble Fru Abrahamsen funnet?
– Hun lå på ryggen ved kjøkkenbordet, med skjørtet dratt opp på magen. Hun hadde ingen underklær på seg, hun var voldtatt, og nylonstrømpene var knytt rundt halsen som hun var forsøkt kvalt.
– Her må jeg protestere, dette er kun spekulasjon at hun var forsøkt kvalt. Kolbjørn Svendsen reiste seg.
– Det tas til følge, og kan strykes fra protokollen, nikket Dommer Palmer. Svendsen satt ned og så tilfreds bort på Endre. Hærland fant det merkelig at Svendsen skulle protesterte på akkurat punket om at Abrahamsen var forsøkt kvalt, da hans klient hadde erklært seg ikke skyldig. Harald Palmer snudde seg mot Hærland.

– Fortsett, Hærland.
– Vel, det var mye blod på åstedet, og en kniv ble funnet på gulvet ikke langt fra Fru Abrahamsen.
– Fant dere noen tekniske bevis på denne kniven?
– Nei, det var ingen fingeravtrykk på kniven.
– Fant dere noen andre tekniske bevis i avdødes leilighet?
– Ja, vi fant et par hansker på telefonbordet ute i gangen.
– Fant dere noen tekniske bevis på disse hanskene?
– Ja, vi fant avdødes blod utenpå hanskene, og inne i hanskene fant vi tiltaltes blod.
– Har den tiltalte erkjent at disse hanskene var hans?
– Ja, det har han.
– Takk, ingen flere spørsmål, Herr Dommer. Harald Palmer noterte, nikket mot aktor og så deretter bort på Kolbjørn Svendsen. Palmer gjorde tegn til at Svendsen kunne spørre ut Hærland.

– Bjørn Hærland, finner ikke De det merkverdig, at det eneste beviset De har mot min klient, er et par bærehansker han meget vel kunne ha lagt igjen da han tidligere den ettermiddagen var, som den hjelpsomme gutten han er, inne hos den avdøde for å hjelpe til med å flytte noen møbler hos henne?
– Det er ikke det eneste beviset. Som Doktor Berg fortalte i sitt vitneutsagn, fant de også avdødes blod utenpå hanskene. Det vil si at hanskene må ha blitt brukt av morderen, da det ikke ble funnet et eneste fingeravtrykk på kniven som ble brukt til å drepe henne.
– Men dette beviser likevel ikke at min klient har drept avdøde, det beviser bare at hanskene muligens kan ha blitt brukt av morderen. Stemmer ikke det?
– Jo, det stemmer vel. Hærland ble plutselig forvirret.
– Takk, ingen flere spørsmål.

Hærland var ikke helt sikker på om han hadde gjort en god jobb eller ikke, men syntes nå at han hadde fortalt kun det han visste, verken mer eller mindre. Nå var det kun sluttprosedyrer igjen, før saken skulle avgjøres.

Sluttprosedyrene var dramatiske, som et gladiatorspill der kun den ene ville komme levende ut av arenaen. Aktor var aggressiv, og overdrev bevisene en smule. Kolbjørn Svendsen var spakere, men forklarte ivrig at de fremlagte bevisene ikke kunne fastslå at Endre Pedersen var morderen. Mediene var heller ikke overbevist om at Endre var skyldig, og sådde tvil om politiets etterforskning faktisk hadde vært god nok. Flere støttespillere av Endre ventet hver dag utenfor tingretten med tilrop og sanger. Det var en triller uten like, og da juryen trakk seg tilbake for å avgjøre skyldspørsmålet var spenningen så stor at Dommer Palmer måtte be retten roe seg ned.

Juryen brukte flere dager på avgjørelsen. På den femte dagen, var de klare. Endre Pedersen, antrukket i mørk brun dress for anledningen ble ført inn i rettsalen igjen. Dommer Harald Palmer mottok domsavsigelsen fra juryen.

– Juryen finner tiltalte, Endre Pedersen, født 1. Mars 1958, skyldig i overlagt drap på Marie Abrahamsen. Harald Palmer så strengt bort på Endre, og begynte å snakke direkte til han.

– Unge Herr Pedersen, jeg kan ikke annet enn å si meg enig i juryens beslutning. De har, under særdeles skjerpende omstendigheter voldtatt en gammel dame. De har, på bestialsk vis knivdrept en kvinne som så på Dem som en god og snill gutt. En hun stolte på, en hun ønsket alt godt. Hun tok Dem inn, gav Dem mat og passet Dem som liten. De har begått en kardinalsynd som Fru Abrahamsens familie må betale for resten av sitt liv, da deres kjære mor og mormor ble brutalt revet vekk dra dem. Jeg finner det derfor passende å dømme Dem til lovens strengeste straff.

Endre Pedersen, De dømmes herved til 21, 21 års fengsel med fratrekk for de seks måneder som allerede er sonet i varetekt. Avtjeningen av straffen vil tiltre umiddelbart. Harald Palmer slo treklubben hardt i bordet. Et gisp gikk gjennom salen. Pressen knipset bilder ustanselig, og Endre datt tilbake i stolen sin. Han så tomt ned i bordet, før han begynte å gråte høyt. Eva Pedersen skrek høyt, uten at det var mulig å tyde hva hun sa. Hun var mor til en dømt morder nå. Ingenting ville bli det samme. Hærland var selv forbløffet, og følte at noe var feil.

Gjerningsmannen var dømt av sine likemenn, han skulle sone i fengsel. Allikevel, var det noe, en magefølelse som tilsa at noe ikke stemte. Han kunne ikke sette fingeren på hva, men prøvde å ikke tenke på det. Bevisene mot gutten var for tynne, og Hærland kjente en bølge av dårlig samvittighet skylle over ham. Langbølgensaken var over, men til hvilken pris? Var det egentlig over nå?

 

Comfort Hotell Børsparken, nåtid

Sverre Juul så ut av glippen i gardinen. Ingen kjente på gaten, ingen mistenkelige biler. En rød rutebuss kjørte fort forbi hotellet.

Han hadde skrudd av telefonen, i tilfelle Esbens spanere fulgte etter ham. Sverre var klar over at politiet lette etter han, men turte ikke å gå til dem enda. Han måtte ha flere bevis, så skulle ha fortelle alt. Han kunne bare ikke bli sett, og han måtte snakke med Elena før det var for sent. Mennene som hadde mishandlet han hadde blitt sendt av Esben, et tegn på at han visste Sverre var avhørt.

Han tok opp kontanttelefonen og sjekket om de var noen nye tekstmeldinger. Ingenting. Han var ikke engang sikker på om Elena hadde det samme telefonnummeret, ei heller om hun hadde telefonen sin der hun var nå. Han måtte finne en måte å snakke med henne på, selv om hun var under vitnebeskyttelse. Det var vel det tryggeste stedet hun kunne være, men hun skulle ikke være der for alltid. Han sjekket den andre mobiltelefonen, den som han vanligvis brukte.

Vibeke hadde sendt han flere meldinger, og lurte på hvorfor han ikke svarte. Sverre skrev en rask melding om at alt var bra på hytten, og at han ikke hadde svart i dag fordi han hadde vært på skitur. Han ba henne hilse til barna og sa han skulle komme hjem når ting roet seg.

Sverre håpet virkelig at ting roet seg. Han la seg på sengen og tenkte. Hvordan skulle han komme seg ut av dette her? Han lurte på om han kom til å kunne slippe fengsel, og prøvde å huske alt han kunne om strafferett. Hvis han gikk til politiet nå, ville de beslaglegge telefonen hans, som kunne knytte han til drapene. Særlig det siste drapet, på Mikhail. De ville finne ut hvem som hadde ringt han og fortalt om Gracja, og når politiet fant ut hvem det var, uten bevisene han måtte skaffe, kunne han bli siktet for mord. Han reiste seg fra sengen, hodet kjentes tungt. Kroppen, enda stiv og støl fra slagene han ble tildelt i industribygget. Sverre strakte seg etter den andre telefonen og slo Elenas nummer. En siste gang, et siste forsøk. Det ringte en gang. To ganger. Telefonen sprakte i den andre enden. Var den avlyttet?

– Hallo?
– Elena?
– Sverre?
– Elena, det er meg. Ikke legg på, du må hjelpe meg. Mikhail er død, de tok ham. Du er trygg, for nå. Vi må finne en måte å få bevist hvem som drepte Gracja, og de andre. Hvor er du?
– Sverre, jeg er hos politiet, de beskytter meg. Jeg kan ikke gå ut, jeg er overvåket. De fortalte meg om Mikhail. Det var han som gjorde det, ikke sant?
– Elena, du må få tak i Gracjas telefon, har du den enda?
– Nei, jeg har den ikke her. Jeg har gjemt den.
– Hvor? Jeg kan finne den, og ta den med til politiet. Bare si hvor den er.
– Jeg kan finne den og møte deg i morgen på natten. Klokken to, i den lille hytten. Jeg sniker meg ut. Kommer du?
– Jeg møter deg der. Ikke la noen se deg, Elena. Sverre kjente at hendene hans var numne. Hjertet banket fort, og han kaldsvettet. Han måtte vente i et døgn til. Så lenge de ikke fant han, var han trygg.

Elise Palmer tråkket oppover de lave trappetrinnene til Nasjonalbiblioteket. Hun elsket lukten av gamle bøker, det var noe nostalgisk over dem. Hun gikk til resepsjonen og spurte om hjelp til arkiver for industri i Oslo fra åttitallet og frem til i dag. Hun lette gjennom gamle tinglysninger, verdipapirer og avisutklipp. Det var ikke mye å finne. Stenersen AS var lite tilstedeværende. Hun måtte se det fra en annen vinkel. Med ett kom hun på kirkebøkene. Selvfølgelig, hun kunne finne ut mer om Stenersen selv.

Thor-Finn Stenersen, født i Narvik i 1935. Han hadde jobbet i forsvaret til pensjonsalder, og hadde bodd flere år i Karl Staaffs Vei på Ulven i Oslo. Han hadde to sønner, Magnus, født i 1959, og Kristian født i 1961. Thor-Finn var gift med Iris. Elise visste det meste av dette før, men ikke om sønnene. Hun fant ikke mye mer om familien hans. Hun ville vite hva som fikk han til å kjøpe det gamle radiobygget i 1981. Stenersen hadde en solid jobb i forsvaret, hva skulle han med et gammelt radiobygg?

Hun begynte å søke etter informasjon om sønnene, Magnus og Kristian. Kunne det være en link hun ikke så? Magnus Stenersen, den eldste sønnen hadde visst vært svært syk som barn. Han hadde blitt døpt bare en måned gammel fordi de ikke trodde han skulle overleve spedbarnsalderen ifølge et helsekort hun fant. Magnus Stenersen hadde dødd i 1995, bare 35 år gammel. Han hadde aldri giftet seg eller fått barn. Ingen utdannelse annet enn artium var å spore. Iris Stenersen hadde vært hjemmeværende husmor. Elise fant ingen tegn på at verken hun eller Thor-Finn var døde. Noe som slo henne som merkelig, var den yngste sønnen Kristians historie. Han hadde gått i «Obsen», en klasse for problembarn som liten. Han hadde ifølge papirene fullført barneskolen mens de bodde i Karl Staaffs Vei, og familien hadde senere flyttet til Lambertseter. Etter det var det ingen tegn til ham. Elise visste ikke om han levde eller var død. Det eneste andre hun hadde var kjøpet av radiobygget. Elise lurte på om Herr og Fru Stenersen kanskje bodde i Radarveien på Lambertseter enda. Hun hadde adressen, og bestemte seg for å dra dit med det samme.

På vei opp mot Lambertseter tenkte Elise på sin egen far. Hun savnet han veldig. Hun tenkte på hvor mye mer han kunne utrettet hvis han ikke hadde begynt å lete etter svar og forlatelse i bunnen av whiskyflasker. Solen var lav, og hun så nesten ikke fremfor seg. Hun kjørte forbi Østensjøvannet og tenkte med en gang på Gracja. Den stakkars kvinnen som bare ville tjene til livets opphold. Hun hadde vel aldri tenkt å ende opp som prostituert, da hun forventningsfullt ble med kjæresten til Norge.

Elise kjørte forbi Symra Kino, og da så hun det. Langbølgen 1. Hun stivnet bak rattet. Hun hadde aldri tenkt på hvor nærme Langbølgen 1 var Radarveien. Og radiobygget. Kunne det være en sammenheng? Hun svingte av veien og inn til Stenersens siste kjente adresse. Det var nok av parkeringsplasser. Hun gikk mot oppgangen, så seg rundt. Leilighetene lå tett i den umåkede gangveien. Hun fant ringeklokken, og ringte på. Det tok lang tid før noen svarte.

– Ja, vær så god? En gammel mann var i den andre enden.
– Ja, hei. Jeg er fra politiet, kan jeg komme inn og stille dere noen spørsmål? Uten svar ble døren låst opp.
– Jeg bor i første etasje, sa han. Elise gikk inn, og fant den riktige døren. Hun banket hardt på og hørte lyden av subbende tøfler mot gulvet. En tynn, gammel mann med hvitt hår og frisert skjegg rundt haken åpnet døren. Han hadde rød ullgenser, brun vest og beige cordfløyelsbukser. Det tynne hvite håret var vannkjemmet i en sideskill.

– Ja?
– Thor-Finn Stenersen?
– Ja, det er meg, svarte mannen på klingende nordnorsk.

Han gjorde tegn til at hun kunne komme innenfor. Elise tok pent av seg på bena, og la jakken på en liten krakk ved en brun kommode med post og nøkler på. Hun fulgte etter mannen inn i stuen. En kvinne kom fra kjøkkenet, det var sikkert Iris, tenkte Elise.

– Hei, Iris Stenersen. Den lille damen hilste pent og gjorde tegn til at hun kunne slå seg ned.
– Politiet, sa du? Kom det fra Thor-Finn.
– Ja, jeg heter Elise Palmer. Jeg etterforsker noen drap i Oslo..
– Palmer? Thor-Finn gjorde store øyne.
– Jeg kjente en Palmer en gang. Hvem var nå det?
– Nei, vennen min, du kjente ingen Palmer. Det var dommeren, det. I saken mot Endre.
– Endre ja, stakkars gutt, sa Thor-Finn og så ned.

Elise visste ikke om hun skulle avsløre at hun var Harald Palmers datter. Hun lot det være for nå.
– Ja, det har seg slik at det har vært noen drap i området her den siste tiden, kanskje dere har sett det i nyhetene eller lest det i avisen?
– Ja, jenta ved Østensjøvannet?
– Blant annet, ja. Vi fant også noen døde personer i et industribygg her i nærheten, og det har i den forbindelse kommet frem at det bygget er eiet av deg. Stemmer det? Thor-Finn så bort på sin kone.
– Vi har ikke drept noen, sa han fort.
– Nei, nå tror jeg ikke at dere har drept noen, smilte Elise. Jeg lurer bare på om dere vet hvem som eier bygget nå.
– Jeg eier det enda, sa Thor-Finn.
– Jasså, bruker du det til noe spesielt i dag? Elise følte at hun var på sporet av noe, men visste ikke helt hva. Det var noe som ikke stemte med blikkene mellom ekteparet Stenersen.
– Jeg bruker det ikke, men min sønn bruker det innimellom til å lagre båten sin, eller biler vet jeg. Iris Stenersen knyttet hendene sine mens hun hørte på ektemannen.
– Din sønn? Elise prøvde å ikke se for overrasket ut. Det hadde verken vært biler eller båter i bygget da hun hadde vært der sist.
– Hva heter sønnen din?

På vei ut av leiligheten var Elise svimmel, nesten kvalm. At hun ikke hadde sett dette før. Hun burde ha sett linken mye lettere. Hun satte seg inn i bilen, og ringte Erik Thue. Han tok den etter tredje ring.

Oslo, 1974 Del 17

Oslo Politikammer, 1974

Pressemenn, skribenter og redaktører flokket seg rundt Hærland og Ebbesen. Både radio, fjernsyn og aviser var representert. Hærland var nervøs. Han så Rolf blant mengden.
– Jævla penneknekter, hvisket Ebbesen til Hærland, som fant det merkverdig at en mann med så stort eksponeringsbehov snakket nedlatende om den frie presse. Ebbesen elsket rampelyset mer enn han elsket tvilsomme østkantdamer og børst, en interesse han gjerne pleiet ofte.

Hærland kremtet, renset stemmen.
– Hvis jeg kan be Dem om å komme til ro, kan vi begynne denne pressekonferansen. Forsamlingen stilnet.
– Vi har i ettermiddag siktet en ung mann for mordet på Fru Marie Abrahamsen, tatt av dage den 3. september i år. Kvinnen ble som kjent funnet myrdet i sin egen leilighet på Langbølgen 1 i Oslo. Politiet ser svært alvorlig på saken, da kvinnen var påført grov vold under særdeles skjerpende omstendigheter. Den siktede, en nabogutt fra samme nabolag som den drepte, er 16 år, født den 1. mars 1958. Han vil, selv om han ikke er myndig, bli prøvd som voksen i den forestående rettssak. Rettsaken er satt til å begynne mandag 13. Januar 1975 og vil vare i fire uker, til og med mandag, 10. Februar 1975. Den siktede har fått oppnevnt Kolbjørn Svendsen som advokat.

– Stemmer det at den siktede er Endre Pedersen? En pressemann satte øynene granskende i Hærland.
– Det kan jeg verken bekrefte eller avkrefte på nåværende tidspunkt.
– Hvordan stiller Pedersen seg til den meget alvorlige siktelsen? Spurte en annen.
– Han stiller seg uforstående til siktelsen og erklærer seg ikke skyldig.

Hærland forstod med en gang hva han hadde gjort. Han hadde nettopp bekreftet identiteten til Endre foran hele presse-Norge.
– Så den siktede er Endre Pedersen? Flere av de fremmøtte fra pressen begynte å rope i munnen på hverandre.
– Denne pressekonferansen er over! Ebbesen tok styringen og avsluttet ballet. Han dro med seg en måpende Hærland ut på gangen ved siden av.
– Hva faen er det du holder på med? Du har nettopp bekreftet hvem gjerningsmannen er før han er dømt! Jeg visste du ikke kunne klare denne jobben!

Hærland var lamslått av det han nettopp hadde gjort. Han prøvde å tenke ut en måte å rette opp i dette på. Det var ingen. Blunderen hans hadde gått direktesendt over eteren. Det kunne ikke tas tilbake, og Endre Pedersen ville for alltid knyttes til saken, selv om han skulle bli frifunnet.
– Heldigvis for deg, er han skyldig, hveste Ebbesen mot ham.
– Unnskyld, jeg.. Han er vel skyldig. Det kommer nok til å gå bra. Identiteten hans vil bli avslørt før eller siden.

Hærland hørte selv hvor dumt det han sa hørtes ut. En ynkelig bortforklaring på noe som ville prege resten av en ung manns liv. Han må bare bli dømt, tenkte han og gikk mot kontoret sitt, overrasket over sin egen tanke.

 

Oslo Politihus, nåtid

– Du, Erik?
Elise så opp fra PC-en. Han var ikke der. Hadde hun ikke lagt merke til at han hadde gått? Hun så på klokken, den var halv seks på ettermiddagen. Elise kjente hun var trøtt, og at lukten av formalin fortsatt satt i håret hennes.

Mikhails obduksjon hadde gått greit for seg, men de hadde ingen svar enda. Ikke visste hvordan han var drept, heller ikke hvorfor. Mikhail hadde så mange, voldsomme skader at de ikke kunne fastslå noe enda. Karin Linde hadde virket skuffet over seg selv. Hun beklaget seg flere ganger ovenfor både Elise og Erik, som hadde måttet overvære obduksjonen. De fikk vente til hun hadde sett nøyere på funnene og utarbeidet den foreløpige rapporten. Den lå vel på pulten til Folke i morgen rundt lunsjtider. Elise lurte på hvor Erik var. Hadde han sagt ha det?

Hun så ned på PC-en igjen, og ble igjen frustrert over hvor lite fremover i saken de hadde kommet. Hun gjorde igjen et nettsøk på Stenersen AS, for å se om det kunne finnes noen bilder av bygget, eller av Thor-Finn Stenersen selv. Hun scrollet nedover søkeresultatene, og frøs nesten i stolen da hun så bildet. Det grønne, merkelige bygget de hadde funnet de tre sammensydde likene i, lyste mot henne. Det gamle radiobygget på Lambertseter var Stenersen AS. Elise klikket på bildet, men kunne ikke finne noe annen informasjon. Hun søke febrilsk etter flere ledetråder, men fant ingenting annet enn det bildet. Det var tydelig at Stenersen AS hadde eid bygget en gang i tiden, men Elise kunne ikke finne noen informasjon om når eller om det var solgt. Kanskje det var eid av Stenersen AS fortsatt.

Hun ville finne ut mer om Thor-Finn Stenersen, men hadde søkt grundig etter informasjon om han allerede. Elise prøvde å tenke etter om hun kjente eller visste om noen som hadde kjennskap til det gamle radiobygget. Hun bestemte seg for å dra innom Nasjonalbiblioteket neste morgen. Hun var for trøtt til å begynne å lete i gamle arkiver nå. Hun ringte Erik på mobiltelefonen, men han svarte ikke.

Ikke før hun hadde lagt mobiltelefonen i jakkelommen, ringte den. Det var Frederik som var hjemme fra København. De avtalte å lage middag sammen hjemme. Elise kjente at hun gledet seg til en rolig kveld med ektemannen, og følte en uvant tilfredshet med å endelig ha kommet litt lenger på vei med Stenersen AS.

 

Oslo Tingrett, 13. Januar, 1975

Hærland ventet i gangen sammen med Ebbesen på at de skulle få slippe inn i rettsalen. Han kjente nervøsiteten flomme rundt i kroppen. Blodet bruset, hendene var iskalde og han kaldsvettet på ryggen. Langbølgensaken var blitt grundig dekket i landets medier, og var som en verkebyll klar til å sprekke. Hærland hadde levd som i et trykkammer helt siden september i fjor. Han var ikke sikker på at Endre Pedersen var skyldig, og kjente fortsatt et ubehag murrende i magen ved tanken på at han hadde avslørt Endre.

Hadde han egentlig gjort jobben sin? Hadde han oversett noe? Hærland visste ikke hva han skulle ta seg til om retten stemte for frikjennelse. Endre var jo uansett avslørt og dømt i media. Det var hans feil. Kanskje det var slik, at den første saken alltid var den tøffeste for en politimann.

En høy stemme bak han fikk Hærland til å snu seg brått. Han skvatt. Rettsalen var åpnet, og en vakt ropte at han kunne tre inn. Han gikk etter Ebbesen, og satte seg ved siden av ham på tilskuerbenkene. Hærland skulle ikke vitne i dag, og priset seg lykkelig for det.

Endre Pedersen ble ført inn i det store rommet. Han så seg rundt, kanskje etter sin mor. Han var blitt tynnere siden sist Hærland hadde sett han, og håret var barbert. Han så eldre ut, ansiktet var grovere og mer sammenbitt. Øynene var mørke og redde. Politibetjenten som fulgte han inn, fjernet håndjernene. Endre satt seg ved siden av advokaten sin, og de visket stille til hverandre. Luften i rettsalen var elektrisk. Folk konverserte nervøst, og Hærland kunne se Morten og Eva Pedersen i den andre enden av rommet. Eva lente hodet på skulderen til sin mann, og gråt stille. Morten Pedersen så bittert bort på sin sønn. Endre bøyde hodet sitt, og så ned i bordplaten.

– Vennligst reis Dem for dommer Harald Palmer.
Alle i rettsalen reiste seg. Dommer Palmer kom inn i rommet og gjorde tegn til at de kunne sette seg. Harald Palmer var kjent som en tøff men rettferdig mann, med mange knusende dommer under beltet. Han var høy, hadde bunt, kort hår, stor bart og moderne briller. Palmer så skremmende ut i den sorte kappen. Han hadde steinansikt, og da første vitne var ble kaldt opp foretrakk han ikke en mine.

Nabokona, som bodde ved siden av Abrahamsen satte seg i viteboksen. Hun oppga personalia og sverget på å fortelle hele sannheten. Kvinnen fortalte at hun hadde sett Endre Pedersen, som hun pekte på med tørre husmorfingre, i trappegangen den ettermiddagen. Dette stemte med tiltales forklaring, da han hadde erkjent å ha vært i leiligheten den aktuelle ettermiddagen, i tillegg til senere på kvelden. Nabokona mente hun hadde hørt lyden av noe som ble skjøvet over gulvet, og forsvarsadvokat Kolbjørn Svendsen hentydet selvsikkert at dette også stemte med hans klients forklaring om at han hadde hjulpet enkefru Abrahamsen med bokhyllen i stuen hennes. Svendsen spurte henne om hun hadde sett Endre senere den kvelden.

– Ja, jeg så han etter det. Jeg så at døra til Abrahamsen var åpen, så jeg gikk inn i gangen.
– Du så.. Endre.. Svendsen hørtes nervøs ut og så ned i papirene sine som an lette etter ordene der.
– Jeg så Endre Pedersen stå over a på kjøkkenet. Han løp ut da han hørte meg.
– Skal vi se, når.. Svendsen var i villrede, han var åpenbart overrasket over hva vitnet fortalte og klødde seg febrilsk på halsen.
– Han løp ned kjøkkentrappa, og jeg så Endre og en annen gutt løpe over gresset som om de hadde fanden i hælene. Det er han som drepte a!
Hun reiste seg og slo knyttneven i bordplaten foran seg. Endre måpte, Kolbjørn Svendsen måpte, og rettsalen gispet. Høy hvisking og forvirring fulgte.
– Her Dommer, hvis jeg kan.. Kolbjørn Svendsen var rødflekket i ansiktet, og stemmen skalv.
– Dette er ikke noe vitnet har kommet med før, hvis De ser i politiets notater, nevner vitnet ingen ting om at hun så min klient inne i offerets leilighet da hun var inne i gangen.
– Advokat Svendsen, dette er viktige opplysninger, og jeg tillater at de kan brukes i denne saken. Dommer Harald Palmer var myndig i stemmen, og spurte om Svendsen hadde flere spørsmål til vitnet. Svendsen ristet på hodet, og satte seg på stolen. Endre Pedersen var hvit i ansiktet. Hærland var usikker på om vitnet løy. Hvorfor hadde hun ikke nevnt dette for politiet?
– Jeg vil at dere kommer til ro!

Harald Palmer reiste seg, og alle ble stille. Han satte seg igjen og kalte opp politiadvokaten, som fikk spørre ut nabokona. Hun gjenfortalte det hun nettopp hadde sagt, og at hun så Endre stå over Marie Abrahamsen. Endre så ned og ristet på hodet. Han så ut som en slagen mann, fortvilet, redd. Hærland tenkte at saken var over. Uansett hva de andre vitnene sa, ville ikke forsvareren kunne komme med noe som motbeviste at Endre var den skyldige. Han hadde ingen alibi, Endres blod var funnet på åstedet, og et vitne påstod at hun hadde sett han stå over den døde kroppen til Marie Abrahamsen. Endre kom til å bli dømt.

Hærland så bort på juryen, noen noterte, andre fulgte nøye med på hva som ble sagt. Aktoratet trakk frem blodbeviset og Svendsen poengterte at dette kunne være gammelt blod og at dette ikke beviste mord, men kun at Endre Pedersen hadde vært inne i leiligheten. Han prøvde tynt å forklare at selv om vitnet som hadde sett hans klient over Marie Abrahamsen, kunne heller ikke dette bevise mord, da Endre hadde vært oppe på taket med sin kamerat Kristian da drapet skulle ha funnet sted. Hærland syntes Kolbjørn Svendsen hadde et poeng, men indisiene var så tynne at juryen mest sannsynlig ikke ville gå for det.

De neste vitnene, Endres barneskolelærer, en annen nabo og kjøpmannen fra butikken over veien, ga ganske like skildringer av Endre. En stille gutt, som sloss mye da han var liten. Han var hjelpsom og nysgjerrig, men hadde ikke gjort det bra på skolen, og fremsto som hissig.

Hærland var sikker på at dette ikke ville hjelpe Endre det grann. Han kjente det stakk litt i ham, da han tenkte over det han hadde gjort, avslørt Endres identitet før han var dømt. Uskyldig til det motsatte er bevist. Endre var skyldig til det motsatte var bevist. På grunn av han selv. Nå var ikke en gang Hærland sikker på at Endre faktisk hadde drept Marie Abrahamsen, og syntes han fortjente en rettferdig rettssak. Det var Ebbesen som hadde satt den siste spikeren i kista for Endre, men Hærland hadde ikke gjort noe for å etterforske videre. Tenk om Endre var uskyldig?

De neste dagene gikk til analyser av åstedet, fremleggelse av flere bevis og indisier. Selve rosinen i pølsa, hanskebeviset, ble også lagt frem på dramatisk vis. Et gisp gjennom rettsalen, Svendsen som keitete prøvde å dekreditere det som ble fremlagt. Dagene gikk i hverandre.
Snart skulle det være Hærlands tur til å vitne. Mot slutten av saken. Han gruet seg, men hadde bestemt seg for å være så ærlig og nøyaktig han bare kunne. Dette var hans sak, og sannheten kunne vel ikke skade noen. Om to dager, skulle han til pers.

 

Aker Brygge, nåtid

Esben Emanuelsen kjørte inn i parkeringshuset på Aker Brygge. Han var på vei for å møte Hyme. Esben visste at Hyme hadde snakket med politiet, og ville vite hva de visste. Alt hadde ikke gått etter planen, og var det noe han ikke likte, så var det å ikke ha kontroll. Da han hørte på radioen at en polsk mann var funnet drept, forstod han det. Esben slo forbannet i bilsetet ved siden av seg.

Hyme sto på broen som avtalt. Han så nervøs ut da han fikk øye på Esben.

– Forklar hva politiet vet, hvem snakker?
– Jeg vet ikke! Jeg vet ikke hva som skjer eller hvorfor alle dør. Vet du hvem som vet? Er vi i fare for å bli avslørt?
– Jeg skal sørge for at du blir satt i fare hvis du ikke forteller hva politiet vet! Er du klar over hva som står på spill her? Hele min karriere, hele mitt liv. Jeg har hjulpet deg, jeg har gitt deg alt du ønsker ut av godhet. Og dette er takken? Er det du som tyster?
– Jeg har ikke sagt noe! Hyme så oppriktig redd ut i det mørbankede ansiktet sitt. Esben elsket andres redsel. Han hadde kontroll.
– Jeg har ikke sagt noe til politiet, du må tro meg. Noen følger etter meg, men jeg vet ikke hvem.
– Du fortjente det du fikk. Esbens stemme var rolig og kald.
– Jeg vet at du har snakket med politiet. Hyme sperret opp øynene. Han så sjokkert ut.
– Var det deg, Esben? Fy Faen, jeg kunne ha dødd! Esben smilte.
– Finn ut hva politiet vet, så er det ingen fare lengre.

Oslo, 1974 Del 16

I bilen på vei tilbake til kontoret var Elise enda mer engasjert.

– Dette må være en eller flere som prøver å kopiere andre mord. Jeg forstår bare ikke sammenhengen mellom de kopierte drapene. Eller, de har faktisk ingen sammenheng. De ble utført av helt forskjellige typer personer, Ed Gein var jo åpenbart psykisk syk. Han tilbrakte resten av livet sitt på mentalsykehus, mens den som drepte Elizabeth Short aldri ble tatt. De er åpenbart forskjellige personer, morderne i de eldre sakene. Det eneste som er likt er den massive volden, nesten som om morderen er veldig sint på noe eller noen. Elise var virkelig i gang med teoriene nå.
– En morder dreper som oftest av en grunn, og beveger seg sjelden fra opprinnelig modus operandi. Gjerningspersonen eller personene i vår sak har jo helt forskjellig modus i alle tre tilfellene. Hun så ut av bilvinduet, og tilbake på Erik.
– En kvinnelig prostituert, drept på samme måte som Elizabeth Short, tre personer, hvorav den ene er en mannlig prostituert, og de andre kan tenkes å være i samme miljø, partert og sydd sammen til en merkelig slags dukke, og en siste som muligens er hallik, men har sterk tilknytning til prostitusjonsmiljøet i Oslo. Det andre drapet er muligens et kopidrap så vidt jeg vet, jeg mener å huske jeg har sett noen bilder fra en lignende sak i Mexico. Den åpenbare linken mellom de tre er prostitusjon, men også volden. Hvorfor ikke bare drepe, men istedenfor gjøre så mye ut av drapene, med fare for å bli oppdaget? Hva betyr det? Vi må snakke med horekundene, og kanskje vi skal ta oss en tur ned til stedene hvor jentene står.

Forhåpentligvis vil de hjelpe, selv om det ikke er sannsynlig.
– Snakker du til meg eller med deg selv nå, egentlig? Erik lo litt.
– Jeg prøver bare å oppsummere her, Erik! Elise kjente at hun faktisk ble litt fornærmet.  
– Er du ikke enig, synes ikke du dette er merkelig da? Jeg kan ikke komme på en sak som ligner på vår, så jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vi får se om naboene der Mikhail ble funnet kan gi oss noen opplysninger. De må jo ha hørt eller sett noe.
– Ja vi får uansett ta en statusrapport med de andre i teamet. Jeg synes også vi skal ta en prat med Elena igjen, for å se om hun kam komme på noe. Erik prøvde å roe ned Elise.
– Sverre også, skjøt Elise inn.
– Ja, han også. Han må jo vite noe mer enn det han sier.

Tilbake på kontoret ventet Elise og Erik på de andre. Folke Thorbjørnsen kom hastende inn på møterommet med politiadvokat Christoffer Blad i hælene.

– En patrulje fortalte at noen naboer hadde hørt høye dunkelyder i den aktuelle leiligheten onsdag. I dag er det fredag, så det kan stemme med det anslåtte dødstidspunktet Karin har satt. Naboene fortalte at det hørtes ut som om noen pusset opp, men at de reagerte på at det foregikk så sent på kvelden. En annen nabo hadde sett en mann med en stor rottweiler komme og gå i den aktuelle leiligheten. Vi har fått signalement på vedkommende, og sjekker dette opp mot kjente skikkelser i prostitusjonsmiljøet.
– Jeg og Erik tar en prat med Sverre Juul og Elena Porcosz en gang til. Jeg mistenker at de vet mye mer enn de gir utrykk for.
– Godt, imens bygger du, Christoffer, sak mot eventuelle mistenkte i saken, slik at vi er godt forberedt ved en eventuell siktelse eller pågripelse. Samle alt vi har, så vi har god orden. Vi løser denne saken dere, jeg har trua!
Folke så ut som en politiker midt i en valgkamp da han hevet den tykkfalne armen samtidig som han sa «jeg har trua» på Østfolddialekten sin. Elise smilte nesten, men tok seg i det.
– Hva med pressekonferanse, ville Christoffer Blad vite.
– Det kan du sette i gang, Blad. Du snakker med presseansvarlig og tar briefingen alene. Christoffer så fornøyd mot Folke.
– Mottatt. Jeg setter det opp senere i ettermiddag.
– Erik, Elise, informer meg når dere har snakker med Juul og Porcosz.
– Yes, møtet er hevet folkens. Folke Thorbjørnsen hadde tydeligvis fått en ny giv i motsetning til møtet tidligere på dagen.

 

Den spede, polske kvinnen skalv som et aspeløv da Elise fortalte om Michals død. Hun gråt, og så redd ut.
– Jeg visste det. De er farlige.
– Hvem er farlige, Elena? Elise strøk henne trøstende på armen.
– De som er sjefene. Elena gjemte ansiktet i de små hendene.
– Elena, du må fortelle oss hvem som er sjefene. Flere kommer til å bli drept hvis vi ikke får arrestert dem. Du forstår det? Erik satte seg på stolen foran henne etter å ha gått utålmodig rundt i avhørsrommet
– Men Sverre.. Begynte Elena forsiktig.
– Hva med Sverre?
– Sverre og vennen hans, de kommer til å dø. Jeg fortalte ikke alt forrige gang. Sverre kjøpte.. tjenester av meg og Gracja. Vennen hans gjorde det først, og så fikk han Gracja til å vaske hos Sverre og jeg fortsatte å møte han på hotellet.
– Hvem er vennen til Sverre, Elena? Erik så spent, nesten stresset ut.
– Jeg vet ikke hva han heter, men jeg tror han er sjefen. Han er så sint. Han slår og kveler meg. Han gjorde det med Gracja også.
– Han er veldig rik. Jeg vet ikke hvem han er. Elena så skamfull og redd ut.

Elise syntes synd på henne. Hun kunne ikke engang forestille seg hva den lille kroppen hadde gått igjennom.
– Kan du forklare for oss hvordan han ser ut, Elena? Det er veldig viktig at vi finner han, så vi kan passe på at han ikke gjør dette mot andre. I mellomtiden må du ligge lavt, vi fortsetter selvfølgelig å gi deg politibeskyttelse.
– Han er litt gammel, kanskje femti år. Men han er pen. Han ser slem ut, og er høy. Elise bannet inni seg av den dårlige forklaringen. Elena hadde nettopp beskrevet en hvilken som helst mann i Oslos finere kretser.
– Er han norsk? Hvilken hårfarge har han?
– Han har mørkt og grått hår. Han er norsk. Han har dyr klokke.
– Vet du hvor han bor, eller hvilken type bil han kjører?
– Nei, men har er i samme Mason som Sverre.
– Frimurerlogen?
– Ja, der jeg pleier å møte Sverre.
– Takk, Elena. Vi skal se om vi finner han.

Elise smilte oppmuntrende til henne, selv om hun visste at det ikke ville hjelpe. Elena var livredd, og mest sannsynlig visste denne sjefen at hun snakket med politiet. Hun kunne ikke være uten oppsyn før denne saken var løst og gjerningsmannen var tatt.
Elena ble ført tilbake til huset hun oppholdt seg mens hun var under beskyttelse. Erik og Elise satt igjen med flere spørsmål enn svar.

– Vi må snakke med Sverre med en gang. Han vet hvem denne såkalte sjefen er. Vi drar opp til Nordstrand nå.
– Elise var allerede på vei ut av kontoret.
– Slapp av litt da, Elise. Vi bør legge en slagplan før vi snakker med han. Vi vet at Sverre er direkte linket til prostitusjonsringen, han er utdannet advokat og kommer ikke til å snakke fritt uten at han må det. Han har for mye å tape på å snakke. Jeg mener vi kaller han inn til formelt avhør igjen, for å ha alt på de rene. Hva sier du?
– Jeg er enig, men jeg synes vi skal dra til Nordstrand allikevel. Vi kan jo kanskje skremme han litt hvis Sverre ser oss snakke med kona hans.

 

Vibeke Juul hadde nettopp kommet inn etter å ha luftet den sorte og hvite setteren. Det var isende kaldt ute. Heldigvis hadde hun et vakkert og varmt hjem å være i. Vibeke likte å stelle hjemme, syntes selv hun var en fantastisk kone. Hun hadde styr på de tre guttene, holdt huset rent og pent, og trente hver dag for å holde på figuren. Hun syntes det var blitt vanskelig å holde huset i standarden Sverre ønsket etter at Gracja var død. Hun lurte på hva Gracja hadde rotet seg bort i for å ende opp slik hun gjorde. Hun burde ha passet seg. Vibeke hadde prøvd å hjelpe, men til ingen nytte. Gracja kunne vel takke seg selv.
Det ringte på døren. Det var søsteren Amalie med den nye babyen. Hun og mannen bodde i huset ved siden av, og nå som Amalie hadde barselpermisjon kom hun alltid innom på kaffe om ettermiddagene. De lignet ikke så veldig på hverandre, hun og søsteren. Vibeke var mørk og Amalie lys. Vibeke skulle akkurat til å skjenke kaffe da det ringte på døren igjen.

– Hvem kan det være? Amalie så spørrende på storesøsteren.
– Jeg vet ikke, jeg venter ikke besøk. Vibeke gikk gjennom stuen og ned trappen mot den store gangen.

Erik og Elise hørte noen komme gående på andre siden av døren. Vibeke Juul, pent antrukket som vanlig, åpnet døren. Hun så overrasket ut da hun så at det var dem.
– Hei, jeg visste ikke at dere skulle komme i dag. Har det hendt noe?
– Beklager at vi ikke ringte på forhånd, men vi trenger bare en rask prat med Sverre. Erik prøvde å høres rolig ut.
– Kom innenfor, det er så skrekkelig kaldt ute. De tok av seg på bena og fulgte etter Vibeke opp trappen og gjennom stuen til kjøkkenet.
– Amalie, dette er de som etterforsker drapet på hushjelpen vår. Hun ble jo drept, husker du.
– Dette er min kjære lillesøster, sa Vibeke og vendte seg mot Erik og Elise igjen. Vibekes søster var minst like pen som storesøsteren, men en lys utgave. Hun hilste høflig.
– Ja, er dere her på grunn av Gracja, eller på grunn av at Sverre ble ranet, stakkars? Vibeke Juul la til et forsiktig smil.
– Ranet? Erik så spørrende på henne.
– Ja, det er kanskje ikke dere som etterforsker den episoden, men han ble brutalt ranet på vei hjem fra jobb for snart halvannen uke siden.

Elise kunne ikke tro at det skulle gå an å være så naiv som Vibeke Juul. Mannen hennes lå med hushjelpen, og så vidt de visste var han tungt involvert i en stor kriminalsak. At det skulle gå an.

– Ja, vi hørte det. Hvordan er det med Sverre? Elise prøvde å høres medfølende ut.
– Stakkars Sverre har dratt opp på hytten, han har vært så sliten i det siste. Dere kan nå han på telefon, har dere prøvd å ringe han?
– Vi ville gjerne snakke med han personlig, men da ringer vi han istedenfor.
– Hvor ligger hytta deres, la Erik til.
– Akkurat den ligger på Hafjell, svarte Vibeke stolt.
– Ja, det gjør den vel, sa Erik lavt så bare Elise hørte det.
– Tusen takk, da skal ikke vi forstyrre mer. Ha en fin ettermiddag! Elise dro med seg Erik ut av det store kjøkkenet.
– For en idiotisk dame, tror du virkelig at hun er så naiv, eller tror du hun skjuler noe hun også? Erik irriterte seg grådig over Vibeke Juul.
– Vet du hva, jeg tror faktisk at hun ikke vet hvem hun har giftet seg med. Hun har nok med seg selv, det skal være sikkert. Elise sukket.
– Ja, blir det tur til Hafjell, eller skal vi prøve å ringe Sverre først?
– Jeg synes vi skal prøve å ringe han først, for alt jeg vet kan det hende han ikke engang er på hyttetur. Hvis noen hadde vært etter meg, hadde jeg nok rømt landet. Jeg hadde i alle fall ikke gjemt meg på min egen hytte. Juul er ikke dum, han er nok et annet sted.
– Om vi ikke får tak i han kan vi jo etterlyse han.

– Fikk dere snakket med Sverre Juul? Folke kom innom kontoret, spisende på en pølse fra Narvesen.
– Nei, han er visst på hytta på Hafjell ifølge kona. Elise så oppgitt ut.
– Vi prøver å ringe han, og får vi ikke kontakt får vi bare lete etter han. Kanskje sende noen opp til Hafjell.
– Det viser seg at de to siste personene som ble funnet i industribygget også var prostituerte. En enogtyve år og en treogtyve år, begge kvinner fra Litauen.
– Ja, da har vi snart representert alle de typiske landene da. Erik humret av sin egen vits.  
– Det er ikke rart du er ugift, Erik sånn som du snakker!

Folke måtte le litt selv, men mumlet noe om barnslig da han så blikket til Elise.
– Hvem eier egentlig det industribygget, spurte Elise.
– Jeg vet ikke, kan ikke du prøve å grave litt der. Plutselig finner vi noe, vet du. Folke blunket til henne.

 

Plutselig kom Elise på lappen hun fant i Mikhails leilighet. «Stenersen AS». Hun googlet adressen til industribygget, som lå på Lambertseter. Det ga ingen åpenbare treff. Hun logget inn i søkeregisteret på politiets intranett og søkte på adressen. Funnet av liket var allerede loggført, og et par andre notiser om forskjellige virksomheter om hadde benyttet bygget noen år tilbake. Elise bladde seg nedover årstallene, til hun kom til august 1981.
Solgt av Lage Haraldsen til Thor-Finn Stenersen for kroner femten tusen, den tredje mars 1981.

Det gikk kaldt nedover ryggen til Elise. Stenersen. Thor-Finn Stenersen, han måtte være innehaveren av Stenersen AS. Men hvem var Thor-Finn Stenersen? Han var sikkert eldgammel nå, tenkte hun. Det kunne faktisk hende at han ikke eide bygget mer. Han kunne være død for alt hun visste. Elise så ned på kortet hun hadde funnet en gang til. Det så ikke gammelt ut, men var slitt som om det hadde ligget lenge i en bukselomme eller noens lommebok. Hun hadde endelig funnet noe som knyttet de tre drapene sammen, annet en verdens eldste yrke. Det var altså en sammenheng. Trådene var fortsatt løse, svevende. De var som fjerne tanker, eller lyder langt borte. De var der, men hun måtte nærmere for å forstå.

Elise visste ikke hvilken vei hun skulle ta videre. Hun måtte fortelle Erik om Stenersen AS, og at en Thor-Finn Stenersen eide eller hadde eid industribygget. Hun måtte fortelle om at hun hadde funnet visittkortet på soverommet i leiligheten de hadde tatt seg inn i uten tillatelse. Hun og Erik måtte fortelle Thorbjørnsen om at de allerede hadde vært i leiligheten før drapet hadde funnet sted. Elise ville ikke tenke på flere ting hun måtte. Hun ville jobbe på egenhånd, og ikke forholde seg til tillatelser og regler hele tiden. Hun bestemte seg for å vente litt til med å fortelle Erik alt sammen. Elise ville vite mer om Thor-Finn Stenersen, industribygget og i alle fall presentere Erik med en litt mer plausibel teori om hvor sammenhengen lå.

Elise søkte opp Thor-Finn Stenersen i politiregisteret. Han hadde aldri vært arrestert, intet å anføre. Ingen verdens ting var å spore opp om denne mannen. Han var født i 1935 i Narvik. Han hadde utdannet seg som ingeniør og jobbet i forsvaret til pensjonsalder. Han hadde bodd i flere militærleirer med familien på sekstitallet. Etter det, var det ingen flere opplysninger. Hva kunne denne mannen ha med drapene gjøre? Elise tenkte at det også kunne være tilfeldig, men det var litt av et sammentreff at visittkortet befant seg i leiligheten uten grunn.

 

Ute var det mørkt. Snøfillene falt mykt og tungt mot den hvite grunnen. De svevde, dalte og landet akkurat der de skulle. Han lurte på hvor snøfillene hadde vært før. Hva de hadde vært. Alt vann på jorden hadde alltid vært der. All snø hadde alltid vært der, i en annen tilstand. Akkurat som han. Han hadde vært det han hadde var hele tiden. Fra han ble unnfanget, hadde alt hans vesen vært skjebnebundet til å dømme, til å drepe. For noen var han andre ting. Kollega, far, sønn. Venn? Nei, han var ingen venn. Han var djevelens tjener, den eneste rettferdige. En uvenn, som ryddet opp i verdens underverden, der ingen andre vandret. Våget. Den eneste rettferdige, i en verden av urett, skam og skinnhellige idioter som fortjente all den ondskap som forvoldte dem. Han var ikke ferdig, dette var bare begynnelsen. Det mørke kom frem stadig oftere, og behovet for blodspill ble stadig større. Det var tre igjen.

Esben kjørte opp mot garasjen utenfor funkishuset. Det var sent, og han forventet at kona Lene hadde middagen klar. Det var ikke hans feil at hun absolutt skulle jobbe. Hun var kone og mor, ikke en arbeider. De tilhørte en overklasse, men hun var for oppslukt i seg selv til å forstå. Han parkerte bilen, og skulle til å skru av radioen da nyhetsvignetten spilte opp.

Klokken er nitten, her er siste nytt. En polsk mann i midten av tyveårene ble i formiddag funnet død i en leilighet ved Skippergata i Oslo Sentrum. Mannen bar preg av mishandel, og politiet anser drapet som mistenkelig. En bølge av drap har de siste ukene preget hovedstaden, men politiet vil ikke bekrefte om drapene har noen sammenheng. Kilder nær påtalemyndigheten kan likevel avsløre at politiet ser en klar sammenheng, og at det søkes etter en eller to gjerningsmenn med tilknytning til prostitusjonsmiljøet i Oslo. Finansminister…

Det gikk kaldt gjennom han. Hva var det egentlig som forgikk? Det var noen som ikke gjorde jobben sin. Politiet var noen feige drittunger som ikke klarte den enkleste oppgaven i verden. Han undret seg over hvorfor politiet i det hele tatt brukte ressurser på oppklare drap på byens avskum. De ekle rottene som kom frem om natten, lik sykdomsbefengte dyr som gnagde hull i samfunnets pengeposer og krevde rettigheter, respekt og stønader fordi de hadde det vanskelig. Hadde han bestemt, kunne de fortsette å ta livet av hverandre på egenhånd så problemet løste seg av seg selv. Han selv, hadde egenhendig bygget opp alt han hadde. Hver eneste krone han hadde, hver eneste velsignelse som rammet han, var ytterst fortjent. Det at alle ikke forstod hvilken respekt han burde nyte, var i hans egne øyne en skam av dimensjoner. Faen, han skulle rydde opp.
Esben gikk ut av bilen og opp den isete trappen mot inngangspartiet. Han kunne skimte Lene bak gardinene i det store stuevinduet. Hun bøyde seg, og det så ut som hun tok opp Julie. Faen, hadde hun ikke lagt ungen enda. Hvor mye mas skulle han tåle. Han tok i dørhåndtaket, men snudde seg da han hørte en lyd. På hjørnet ved garasjen sto han. Den fete, ekle mannen.

– Esben!
– Ha deg vekk Ruff, du har ingenting her å gjøre, det vet du! Esben hveste mot han for at ikke Lene skulle høre.
– Du får beskjed når jeg trenger deg. Bort! Han hyttet med neven og mannen så ned i bakken.
– Unnskyld, jeg må bare si noe..
– Kom deg vekk! Helvete.

Esben åpnet døren og gikk inn i gangen. Han ropte Hallo, tok av seg skoene og ytterjakken, løsnet slipset og gikk opp den lille trappeavsatsen til kjøkkenet. Lene kom mot han.

– Hei, elskling! Middagen er klar, jeg skal bare legge Julie først. Vil du si god natt?
Esben tok imot Julie og klemte henne. Hun begynte å gråte. For et bråk på den ungen, tenkte han. Han løftet Julie mot Lene igjen, og hun gikk gjennom stuen og opp trappen mot Julies soverom. Esben ventet til han hørte Lene lukket døren, tok opp telefonen fra lommen og begynte å skrive en tekstmelding.

Hyme, vi må møtes. Det går ikke som planlagt, vil vite hva du gjør for å fikse det. Yme møtte opp i dag. Møt meg i morgen klokken 10. – Tor
Han sendte meldingen. Etter et langt minutt fikk han svar fra Hyme.
Klokken 10 på broen, kan forklare. 

Esben gikk bort til skjenken og helte seg et glass whisky. Nå skulle det bli orden på alt.  

Oslo, 1974 Del 15

Oslo, 1974

Hærland spaserte nedover Karl Johan mot Jernbanetorget i det vakre septemberværet. Solen var lav, og han så nesten ikke fremfor seg. Han måtte holde den høyre hånden som skjerm mot solen for å ikke gå rett inn i mennesker som kom imot han. Det var mange ute denne ettermiddagen. Han selv hadde vært en tur på Halvorsens Konditori for et stykke marsipankake og en kaffekopp. Han hadde feiret litt for seg selv, nå som morderen muligens var tatt. Blodprøven var under grundig analyse, og han gledet seg til telefon fra rettsmedisinsk avdeling med en mulig bekreftelse på at Fru Abrahamsens drapsmann kanskje var tatt.

Hærland hadde alltid villet leve opp til farens gode navn og rykte. Han ville være rettferdig, og tenkte derfor litt på det Endre Pedersen hadde sagt om vennen Kristian, som han hadde vært på taket sammen med. Kristian hadde vært borte en stund. Hvor lang var den stunden? Det var nok ikke Kristian. Endres hansker var funnet i leiligheten, og Endre som hadde vært inne hos Abrahamsen. Alle spor pekte mot ham. Hærland hadde likevel en litt urolig følelse i magen. Han krysset veien og gikk i retning kontoret i Møllergata 19. Sekretær Frøken Knudsen reiste seg da han kom inn til resepsjonen.

– Dem har ringt fra VG, dem ville snakke med deg om Langbølgensaken.
– Jaha. Har noen ringt fra rettsmedisinsk avdeling?
– Nei, ikke enda. Men foreldrene til gutten var innom. De har skaffet advokat som skal være med i neste avhør. Hærland ble igjen litt urolig inni seg.
– Takk, sa han kort og gikk inn på kontoret.
– Hva skal jeg si til VG? Ropte den Frøken Knudsen etter ham.

Hærland lukket døren bak seg. Han hang fra seg frakken og hatten, og skulle til å sette seg bak skrivebordet da telefonen ringte.
– God dag, dette er Doktor Berg fra rettsmedisinsk avdeling.
– Ja, god dag. Har De funnet ut noe om blodet fra hanskene?
– Vi har gjort interessante funn, ja. Vi har konkludert med at blodtypen inne i hanskene er av samme blodtype som prøven fra Endre Pedersen. Dermed kan vi ikke utelukke at han er morderen, ei heller utelukke ham fra saken.
– Det var gode nyheter, jeg takker Dem for god hjelp.
– Det var så lite, Hærland. Vi sender over rapporten med morgenposten. Hærland kunne ikke tro det. Han hadde klart det, en grusom mordsak var oppløst. Han gikk inn på kontoret til Ebbesen, som tittet ut av vinduet og røkte på en sigarett.
– Ebbesen, jeg har nyheter om Langbølgensaken.
– Hm? Ebbesen snudde seg med det irritert blikk mot Hærland.
– Jeg har nyheter. Om Langbølgensaken. Jeg fikk en telefon fra Doktor Berg på rettsmedisinsk avdeling. Han konkluderte med at Endre Pedersens blodtype stemmer overens med blodet som ble funnet i hanskene hos Fru Abrahamsen.
– Godt, Hærland. Vi må se å få siktet han allerede i kveld. Vi kaller inn aviser og radio i morgen tidlig og underretter dem om utviklingen. Jeg hørte at gutten har skaffet advokat, han venter visst i et av møterommene. Ta med deg han inn til gutten, slik at han kan siktes formelt.
– Jeg må få luftet en tanke, Ebbesen. Er De virkelig så sikker på at unge Pedersen kan være morderen? Vi har jo bare hatt ett avhør med ham, og vi kan jo ikke konkludere med at blodet stemmer overens basert bare på blodtype. Han nekter også for det.
– Hærland, ikke la dette gå til hodet på deg. Du har løst en sak, akkurat som jeg ba deg om. Gutten har ikke engang alibi. Det finnes mange politimenn som kan gjøre en minst like god jobb som deg, slutt med tvilen nå. Du er ikke din far. Tenk litt på det, og vær glad for at vi har noen å sikte.

Hærland så overrasket på Ebbesen. Hva mente han med å være så nedlatende? Han begynte å lure på om Ebbesen visste noe om saken som fikk sønnen hans i fengsel. Hærland svarte ikke, og lukket kontordøren etter seg. Han hadde en liten klump i magen, men prøvde å ikke tenke på det.
– Frøken Knudsen, vil du be Pedersens advokat innfinne seg i avhørsrommet snarest? Vi skal foreta et nytt avhør av gutten.

Hærland hentet seg en kopp med kaffe. Det begynte å bli sent på ettermiddagen, men han var så trett at han trengte en oppkvikker. Han skulle sikte noen for første gang alene, og ville virke selvsikker. De harde ordene fra Ebbesen satt i han enda.
– Hærland, Pedersen og advokaten er klare for avhør. Frøken Knudsen sto i døren og så på han.
– Er alt som det skal være?
– Ja da, takk. Jeg kommer straks. Hærland reiste seg, tok med seg saksmappen som lå på skrivebordet og gikk mot døren. Nå gjaldt det.
– Endre Pedersen, kan du gjengi dine bevegelser den tredje september? Endre så bort på advokaten sin som nikket at han skulle fortsette.
– Skal jeg bare fortelle hva jeg gjorde å kvelden, eller skal jeg fortelle om ettermiddagen også? Hærland sukket.
– Fortell om hva som skjedde fra du gikk inn til Fru Abrahamsen.
– Fru Abrahamsen hadde spørt meg dagen før om jeg kunne hjelpe a med å flytte en hylle i stua hennes. Den var tung, jeg hadde sett den før. Full av sånt tull gamle damer sparer på.
– Hva var det i hyllen, Endre?
– Det husker jeg ikke. Bøker, og kanskje noen figurer. Og glass. Veit ikke jeg.
– Hva skjedde da du kom inn til Fru Abrahamsen?
– Jeg tok av meg skoa, og gikk inn på stua for å begynne å flytte på hylla. Jeg flytta den nærmere døra, så det ble plass til den nye stolen hu hadde kjøpt. Hu hadde dårlig rygg.
– Hva gjorde du etter at du var ferdig med å flytte hyllen hennes? Hærland ville vente med å fortelle om hansken.

Døren til avhørsrommet ble åpnet, og Ebbesen kom inn i rommet. Endre så nervøst bort på ham, og så på Hærland, før han svarte på spørsmålet.
– Hun spørte om jeg ville bli til middag. Jeg var sulten så jeg sa ja.
– Hva spiste dere til middag?
– Kjøttkaker og poteter. Og noe kålgreier.
– Hva gjorde du så?
– Jeg hjalp a med å rydde av bordet etter middagen, og så flytta jeg stolen dit hu ville at den skulle stå. Så sa a tusen takk for hjelpa, og jeg stakk.
– I forrige avhør, Endre, sa du at Fru Abrahamsen fikk en telefon mens dere vasket opp. I forrige avhør fortalte du ikke at du hjalp henne med stolen. Lyver du nå, eller løy du i forrige avhør? Ebbesen tok over avhøret igjen.

Endre så bort på advokaten.
– Fortell alt slik det skjedde, Endre. Advokaten rettet på brillene og noterte noe på blokken foran seg før han nikket til Endre at han skulle fortsette.
– Ja, hu fikk en telefon. Sikkert dattera som ringte. Jeg flytta stolen i mens, hu snakka i telefonen. Så hjalp jeg med oppvaska, og så stakk jeg. Endre så irritert ut nå. Hærland kjente at han også ble irritert, mest på Ebbesen, men også litt på Endre.
Endre skulle snart få sitt livs sjokk. I forrige avhør hadde han nesten grått, men nå var han plutselig tøff. Han lurte på hvorfor Endre forandret seg etter hvilke spørsmål som ble stilt. Først var han trist, så tøffet han seg. Ebbesen ville nok prøve å svare med samme mynt, være hard mot Endre. Hærland var ikke en autoritær mann, og var takknemlig for at han slapp å stille disse spørsmålene til gutten.

– Løy du i forrige avhør, eller lyver du nå, Endre? Ebbesen virket fornøyd med måten han gjentok spørsmålet på.
– Jeg juger ikke! Endre slo knyttnevene i bordet.
– Kan da forklare meg, unge mann, hvordan ditt blod er funnet i Fru Abrahamsens leilighet? Endre så med ett forskrekket ut.
– Hvordan..
– Dine hansker ble funnet i gangen hos avdøde. Utenpå hanskene finner vi Fru Abrahamsens blod. Inne i hanskene finner vi ditt blod. Hvordan vil du forklare dette? Ebbesen var fornøyd med ordleggingen og overraskelsesmomentet han nettopp presenterte, og lente seg selvsikkert bakover på stolen.
– Er det dine hansker?
– Jeg veit ikke..
– Få se på hendene dine. Hærland tok de fastlenkede hendene mot seg og studerte dem nøye. Han hadde et lite rift på høyre tommel.
– Jaha, sa Hærland og noterte seg hvor såret var lokalisert. Han noterte også at såret skulle fotograferes. Han ventet på at Ebbesen skulle fortsette samtalen, og skrev litt sakte for å se opptatt ut.
– Dette er kun spekulasjoner, begynte advokaten. Hvis dette er Endres hansker kan blodet meget vel ha vært der lenge før Fru Abrahamsen ble drept. Blodet kan ha kommet dit i etterkant, da Endre tydeligvis må ha glemt dem igjen i leiligheten. Dette holder ikke..
– Endre Pedersen, du er herved formelt siktet for mordet på Marie Abrahamsen som fant sted på Langbølgen 1, den 3. september 1974. Hvordan stiller du deg til siktelsen?

Endre var helt hvit i ansiktet. Han så ut som om han skulle besvime hvert øyeblikk. Han blunket for med øynene, bøyde hodet mot hendene og begynte å gråte, stille først, så i store hulk. Han pustet raskt.
– Livet mitt er over, sa han andpustent.
– Min klient stiller seg uforstående til siktelsen og erkjenner seg ikke skyldig. Jeg forventer alle saksdokumenter på mitt kontor i morgen tidlig, slik at vi kan begynne å jobbe med forsvaret. Dette avhøret er over.

Den lille advokaten var helt rødflekket på halsen og i kinnene. Han hadde nok ikke regnet med en slik avslutning på kvelden. Ebbesen virket fornøyd med utfallet, han hadde gitt advokaten og Endre litt å jobbe med. Hærland visste ikke hva han skulle tro, men syntes det var vel dramatisk å sikte noen på et slikt tynt grunnlag.
På vei ut av kontoret ba han Frøken Knudsen om å sende saksdokumentene advokaten hadde krav på til advokatkontorer med bud. Hærland ville gjøre alt han kunne for at hele saken skulle gå redelig for seg.
Han gikk ned i garasjen mot bilen sin. En gul post it-lapp var festet til vinduet på førersiden. «Jævla soper» stod det. Hærland så seg rundt. Han ble kald i hele kroppen. Hvem kunne vite?

 

Oslo Politihus, nåtid

Elise satt på kontoret og prøvde å våkne. Tre kopper kaffe hadde ikke gjort susen enda. Elise tok opp lappen hun hadde funnet på soverommet i leiligheten som tilsynelatende var det stedet Mikhail oppholdt seg. «Stenersen AS».
Hun googlet navnet, men fant flere firmaer med lignende navn. Ingen av stedene eller navnene ga henne noe følelse av at de kunne ha noe tilknytning til verken drapene, Elena eller Mikhail. Erik Thue satt ovenfor henne og nynnet på en sang som spilte på radioen. Hun lurte på om han var klar over at han gjorde det.

– Vet du at du alltid synger til sanger på radioen?
– Hæ, sa han og smilte.
– Jeg snakket med Karin Linde ved kaffemaskinen i sted.
– Og? Elise så opp.
– Hun sier at den ene av personene er identifisert som en mannlig prostituert fra Romania. Han er kjent fra politiet fra før, da han har blitt banket opp av noen kunder et par ganger. Ingen av de to voldshandlingene er oppklart.
– Så dette handler faktisk om organisert kriminalitet, i hovedsak? Det kan hende dette er en del av et større miljø enn bare prostitusjon, tror du ikke? De dreper jo disse menneskene av en grunn, dette er på ingen måte tilfeldig. Jeg tror vi skal etterlyse sex-kunder, for å se om de kan kaste lys over saken.
– Ja, for sex-kunder er jo ikke lysskye, Elise. De kommer sikkert innom gladelig og forteller det de vet. Erik så ertende på henne.
– Erik, vi må jo gjøre noe. Det har gått nesten to uker uten noen nye spor eller opplysninger. Vi har ingenting å ga på, det kan jo ikke skade å prøve.
– Greit, jeg snakker med Folke og hører om vi kan love at de som kommer med opplysninger ikke skal straffeforfølges hvis de står frem og forteller det de vet. Det har blitt gjort før.
– Supert, kanskje det faktisk kan hjelpe litt.
– Jeg lurer på hvor Mikhail er, egentlig. Ingen har sett eller hørt fra han siden drapet på Gracja. Tror du han kan være en av de to vi fant i industribygget?
– Jeg vet, ikke. Jeg tror egentlig ikke det. Kjæresten hans er drept, han er jo en åpenbar mistenkt i saken. Hadde jeg vært han hadde jeg også ligget lavt i terrenget. Erik tok opp telefonen sin fra lommen.
– Jeg må bare ta denne, sa han og gikk ut av rommet.

Elise tenkte over hvorfor han tok telefonsamtalen ute på gangen og ikke inne på kontoret deres som vanlig. Helt siden sommerfesten på avdelingen hadde han oppført seg merkelig. Erik hadde vært ganske full, og de hadde endt opp på en bar sammen, bare de to. Han hadde fortalt at han likte henne godt og prøvd å kysse henne, og strøket henne over hånden. Elise hadde ikke gjengjeldt noen av tilnærmelsene, men hun hadde blitt glad på en merkelig måte. Verken hun eller Erik hadde ikke snakket om det siden, men hun husker fortsatt at hjertet hennes hadde dunket litt ekstra hardt da han hadde sagt det. Elise hadde selvfølgelig tenkt tanken selv, men det hadde seg slik at hun var gift og Erik var tidenes rundbrenner. Hun kunne ikke.

– Hvem var det, spurte Elise da han kom inn på kontoret igjen.
– Ingen, det var privat, sa han kort. Folke Thorbjørnsen kom også inn på kontoret.
– Vi har funnet Mikhail.

Erik Thue og Elise Palmer reiste seg raskt opp og fulgte etter sjefen inn på møterommet. Christoffer Blad satt der allerede.
– Vi fikk inn en melding fra en nabo om mistenkelig lukt fra leiligheten som Mikhail disponerer. En patrulje gikk inn i leiligheten, og fant Mikhail død. Han er åpenbart drept, og vi har krimteknikere på vei til åstedet nå. Vi drar i samlet tropp og ser om vi kan komme noe videre i saken. Avhøre naboer, og gjøre en rundspørring i området, så møtes vi her når vi er ferdige på stedet for å legge en videre strategi. Det så ut som om tankene til Folke var et annet sted enn midt i den nye drapssaken. Han var liksom ikke tilstedeværende selv om han fortalte hva de skulle gjøre.
– Vi drar med en gang, avsluttet Erik og vinket Elise med seg.

Fremme på åstedet var det allerede kaos. Journalister og tilskuere sto på fortauet ved politisperringene i håp om å få sett noe. Elise og Erik fulgte etter Folke oppover trappene. Christoffer Blad gikk etter, til Elises store irritasjon.

Inne i leiligheten var luften tett av en annen lukt, forråtnelse. Elise hadde kjent lukten mange ganger, men hadde aldri klart å venne seg til den. Det luktet som råttent kjøtt, kvalmende og søtlig, samtidig stramt. Christoffer Blad snudde i døren og bøyde seg for å kaste opp utenfor leiligheten. Pingle, tenkte Elise. De fortsatte innover i gangen, mot stuen. Leiligheten var mørk og skitten, enda eklere enn forrige gang de hadde vært der.

Mikhail hang i stuen. Det var åpenbart at dette var et drap, for ingen kunne ha gjort dette på egenhånd. Fra to kroker i taket, hang bena hans bundet fast. Kroppen hang opp ned, med armene rett over gulvet. Armene var nesten svarte av blodet som hadde samlet seg på det laveste punktet i kroppen. Munnen var halvåpen, og nesen så ut til å være brukket. Øynene var så hovne at man ikke kunne se om de var åpne eller lukket. Likevel var ikke dette fokuspunktet på kroppen. Kjønnsorganene var kuttet vekk, og buken var skåret opp helt til brysthulen. Tarmer med krøs, magesekk, lever og lunger var godt synlige i det gapende kuttet. Mikhails kropp hadde så vidt begynt å råtne, og vitnet om horribel tortur og en grusom død Elise aldri hadde sett maken til.

Hun lurte på hvor lenge han hadde levd før han hadde forkommet av de massive skadene. Hvordan hadde han rotet seg inn i dette? Han så ung ut, og ganske liten av vekst. Karin Linde fotograferte kroppen, mens en annen tekniker samlet vevsprøver fra delene av Mikhail som hadde falt på gulvet.

– Han kan ikke ha vært i live lenge med så massive skader på organene. De er kuttet slik at de kan henge utenfor kroppen, og ser ut til at de har mistet blodtilførselen ganske raskt. Jeg tror han har vært holdt fanget en stund før han ble drept, for han har flere store blåmerker som var på vei til å forsvinne. Karin bøyde seg nærmere den mishandlede kroppen.
– Jeg vet mer når jeg får obdusert ham, jeg skal prøve å få det til i dag. Uten at jeg vet sikkert, kan det se ut som han har hengt her i tre-fire dager. Dere får høre med naboene om de har hørt eller sett noe uvanlig de siste dagene. Karin Linde gikk sakte rundt kroppen mens hun snakket.
– Ble han drept her tror du, spurte Elise.
– Det er vanskelig å si, men det er for lite blod på gulvet til at han kan ha blødd i hjel på denne plassen, selv om jeg mistenker at dødsårsaken er massiv skade på de indre organene.
– Du tror det ja, prøvde Erik seg sarkastisk. Både Elise og Folke så strengt på han.
– Du, det der var barnslig, Erik. Elise så oppgitt på han.
– Jeg ser spor fra en hund her, ropte Folke Thorbjørnsen fra den andre enden av rommet. Erik gikk mot han, mens Elise ble stående.
– Det ser ut som om en ganske stor hund har tråkket i blodet, konstaterte Erik.
– Det kan være grunnen til at vi ikke finner kjønnsorganene, sa Karin ettertenksomt. Erik grøsset.
– Hva mener du?
– Vi ser jo tydelig at kjønnsorganene er kuttet bort, de er ikke i leiligheten så vidt vi kan se, derfor kan det tenkes at den store hunden som har tråkket rundt her kan ha spist dem eller tatt dem med seg. Christoffer Blad kom inn i stuen akkurat i tide for å få med seg den delen. Han kastet et blikk på levningene av Mikhail før han ble grønn i ansiktet.
– Er det litt ekkelt, Christoffer? Elise moret seg i den forstand man kunne more seg på et åsted, over at den bedrevitende politiadvokaten som helst ville være etterforsker ikke taklet synet av døde.
– Nå er du barnslig, Elise. Erik hevet øyenbrynene og ristet på hodet. Hun godtet litt seg allikevel.
– Vent litt, minner ikke dette dere om noe? Elise så på kollegene en etter en.
– Nei.. Erik så undrende ut.
– Jo dette er jo akkurat slik som Ed Gein sitt første kjente offer ble funnet! Elise ble plutselig veldig engasjert.
– Ed Gein var en merkelig einstøing fra Plainfield i Wisconsin som egentlig plyndret graver og stjal kroppsdeler fra de døde. Han laget masker, belter og klær av hud som han trolig brukte. Det ble sagt at han prøvde å gjenopplive moren sin som døde flere år før. Da politiet gikk inn i huset hans fant de også en lampeskjerm av hud, suppeskåler laget av kranier og belter sydd sammen av brystvorter. Han var ikke helt god.
– Elise, hva leser du egentlig på fritiden? Erik så forskrekket på henne.
– De fant masse annet også, faktisk. Men i alle fall, Gein bortførte en kvinnelig butikkeier. Hun ble funnet akkurat slik, hengende opp ned med innvollene ut noen dager senere. Det var på grunn av hennes forsvinning at de fant alle de andre tingene og at han ble arrestert. Kan dette også være et kopidrap?
– Jeg vet ikke, Elise. Thorbjørnsen så oppgitt ut. Vi bør i alle fall sjekke disse sakene opp mot våre saker.
– Er vi ferdige her, dere? Thorbjørnsen gjorde tegn til at de skulle gå. Ikke snakk med journalister nå, vi sender ut melding om pressekonferanse senere. Forstått?
– Ok, sjef. Erik gikk forbi han og mot utgangsdøren.