Janne Jemtland-saken: Den døde kvinnen er sannsynligvis Janne

I går søkte dykkere i Glomma etter den savnede kvinnen, og det ble funnet en død person i forbindelse med dette søket.

Politiet bekreftet at det var en kvinne som ble funnet, og på pressekonferansen i dag klokken 12.00 forteller politiet at det mest sannsynlig er Janne Jemtland som er funnet. Hun ble meldt savnet den 29. desember i fjor, og har vært savnet i over to uker. Obduksjonen blir utført i morgen, og flere svar vil komme i forbindelse med den foreløpige obduksjonsrapporten, som for eksempel hvordan Janne døde. 

Mange teorier og rykter har versert, særlig om ektemannen. Det viste seg, som de fleste trodde, at han hadde noe med forsvinningen hennes å gjøre. Han har gått langt i å skjule det han har gjort, men det ser ut som om politiet har gode bevis mot ektemannen. Politiet forteller også at det fortsatt er mye arbeid som gjenstår, og True Crime Norge kommer til å følge saken tett. 

Mange har lurt på hvorfor politiet ventet så lenge med å sikte ektemannen siden “det åpenbart var han”. Jeg forstår hva dere mener, men det er ikke alltid slik at man kan gå til pågripelse med en gang, selv om det er sterke mistanker mot den eventuelle gjerningspersonen. Jeg tror politiet har gjort taktiske valg som med vilje utelatt å melde til media at de har mistenkt ektemannen, enten fordi det ikke har vært nok bevis innledende, eller fordi de muligens håpet at han skulle innrømme sin rolle i forsvinningen og drapet, eventuelt ved å forsnakke seg eller gjøre noe som ville gi politiet flere bevis. Da de ransaket huset fredag, på et tredjemannsransakelsesgrunnlag, hadde de nok tro på at de skulle finne spor i ekteparets hjem. De fant blod, men jeg tror ikke de nødvendigvis fant synlig blod i huset. Jeg vet ikke om de gikk inn med likhunder, men det kan tenkes at de brukte luminol.

Heldigvis har det blitt en slags avklaring i saken denne helgen, men alle sitter igjen med mange spørsmål som jeg håper vi får svar på. Jeg er også veldig spent på hvordan politiet har jobber, og om jeg har rett i mine antakelser om de taktiske grepene politiet har gjort. Om politiet har jobbet som jeg tror, vil jeg gå så langt i å kalle arbeidet genialt. 

Saken oppdateres.

Har du spørsmål eller kommentarer, kontakt True Crime Norge på [email protected] 

Ny utvikling i Janne-saken

Først vil jeg benytte anledningen til å kondolere ovenfor Janne Jemtlands familie og venner. 

Vi vet nå, helt sikkert at Janne er død, da ektemannen som i går ble pågrepet og siktet for drap har forklart politiet hvor de kan finne henne. Per nå foregår det søk med dykkere i Glomma ved Braskereidfoss. Ektemannen har sittet i lange avhør, og har gitt politiet informasjon om hvor liket befinner seg. Han nekter for å ha drept henne, men innrømmer å ha hatt en rolle i hennes forsvinning. 

Ektemannen er siktet for forsettelig drap, en alvorlig siktelse som innebærer at ektemannen har drept Janne “med vilje” og at han har hatt intensjon om å drepe henne. Straffelovens § 275 har en strafferamme på 21 års fengsel.

Så, hva mener ektemannen med at han ikke har drept Janne, men har spilt en rolle i hennes død?
Det er umulig å svare på hva han tenker, men jeg tror han med dette utsagnet ønsker å fraskrive seg ansvaret for Jannes død. Han har, indirekte innrømmet at han har noe med drapet å gjøre, men at han nekter straffeskyld.

Hva får en mann som selv har meldt sin kone savnet, til å ta i mot støtte og medfølelse fra er samlet samfunn, og trøste sine barn fordi moren er sporløst forsvunnet, mens han hele tiden har visst hvor Janne er, og at hun har vært død hele tiden? Disse handlingene gjør ingen ting for å hjelpe ektemannen i sin sak, de gjør hans situasjon verre. Det blir verre for han med tanke på at han i to uker har løyet til alle, sett Jannes familie i øynene og observert deres sorg og fortvilelse.
Han sier han har det tungt nå, og det stemmer sikkert. Men den sorg (om det er det han føler) er ingen ting i forhold til hva Jannes familie nå må gjennomgå med tanke på hans løgner. De må i tillegg til sjokket om forsvinningen, og meldingen om at Janne er død, innfinne seg med at en person de stolte på har gjort dette mot dem. Barna har mistet begge foreldrene. Jannes bror lot ektemannen bo hos seg, fordi han “var helt knust” over Jannes forsvinning. Jeg håper ektemannen nå kan stå for det som har skjedd, istedenfor å fortsette med bortforklaringene han i avhør kommer med. 

Pressekonferansen i dag klokken 14 meldte dessverre ikke noe nytt, det eneste vi nå vet er at politiet leter etter liket i Glomma, med store styrker. Politihelikopter og dykkere er satt inn i søket, og vi får bare håpe at Janne snart blir funnet. 

Jannes ektemann har vært i den franske fremmedlegionen i over 20 år, og har vært involvert i skarpe oppdrag (det vil si væpnede) i Afrika og på Balkan flere ganger, i følge Hamar Arbeiderblad.

Flere av Jannes venner har reagert på at Jannes Facebook-profil har vært aktiv etter at hun ble meldt savnet, og “likt” bilder så sent som 2.januar. Vi vet nå at det ikke kan ha vært Janne selv, og jeg lurer på om dette føyer seg inn i rekken av tiltak ektemannen har iverksatt for å avlede politiet i å oppdage at hun er drept. 

Saken oppdateres. 

Janne Jemtland-forsvinningen: Ektemannen pågrepet.

Jeg har i det lengste latt være å skrive om denne saken, da den frem til i dag har vært en forsvinningssak og ikke en kriminalsak. Like etter klokken 21 i dag, fredag varslet politiet en pressekonferanse. Når pressekonferanser i slike saker holdes på en fredag kveld, er det som oftest alvorlig.

Pressekonferansen i kveld var alvorlig. Politiet har foretatt en arrestasjon, og hvem er pågrepet? Jo, det var ektemannen. Ektemannen, som hele tiden har vært knust, er nå mistenkt for drap på sin kone som har vært savnet siden 29. desember 2017. Janne, mor til to barn, har i to uker vært sporløst forsvunnet, og det er hun enda. I ettermiddag kunne man se at politiet ransaket parets eiendom og tok tre kjøretøy i beslag. 

En teori, etter blodfunnet på to steder med 1,3 kilometers avstand, er at Janne Jemtland kan ha blitt påkjørt. Likevel har mange stilt seg spørsmålet om hvorfor Janne forlot sin bopæl mist på natten den kvelden. Hun hadde kommet hjem sammen med ektemannen etter en julefest. Etter dette vet ingen hva som har skjedd, og jeg har lenge lurt på hvorfor hun skulle ha dratt hjemmefra i de omstendighetene. Og, hvorfor i alle dager ventet ektemannen så lenge med å melde henne savnet? 

Det er, i de fleste tilfeller av drap, en gjerningsperson som er kjent av offeret på forhånd. I og med at saken har hatt en savnet-status siden dagen Janne forsvant, har jeg ikke villet skrive om dette før nå. Janne, som er en voksen person, har sin fulle rett til å forsvinne om hun selv ønsker. Siden det er funnet blod, har tankene gått mot at noe kriminelt har skjedd. I kveld viser det seg at det stemmer. Nå som saken er en en kriminalsak, mener jeg at det er riktig å skrive om den.

Bakgrunnen for pågripelsen av Jannes ektemann er funn i ekteparets bolig. Det er ikke kjent hvilke funn som er gjort, men politiet beslagla tre kjøretøy fra eiendommen. Han skal avhører i kveld, og jeg håper avhørene kan hjelpe politiet i å finne tobarnsmoren. 

Saken oppdateres. 


Bilde fra www.expressen.no Foto: Politiet

Halshuggingen av Jakob Wallin 

Den 9. oktober 1820 ble en liten gutt født i Särna i Sverige. Faren var en omstreifende predikant, og moren en fattig husmannsdatter, begge norske.  Lille Jakob Alexander Jacobsen Wallin hadde ingen hyggelig oppvekst. Moren døde da han var liten gutt, og levde derfor alene med sin strengt religiøse og voldelige far.

Da Jakob ble 14 år fikk han nok av sin far og rømte. Selv om faren var en belest mann, lærte han aldri sønnen å lese, så jobbmulighetene for 14-åringen var begrensede. Likevel klarte han en periode å livnære seg som blikkenslager, før han oppdaget alkoholen. Jakob Wallin ble voldelig hver gang han drakk, og hadde et voldsomt temperament. Dette førte til hyppige opphold i både fengsel og tukthus, etter fylleslossing og knivstikking. «Alle» var redde for Jakob med kniven.

I mange år var Jakob omstreifer i Sverige, han reiste uten billett på tog, sov under broer og i vedskjul, om han ikke sonet dommer for tyveri, vold og trusler. En gang forsøkte han å verve seg til militæret, men på grunn av hans lange rulleblad ble han ikke tatt inn til tjeneste. Siste gang han ble arrestert i Sverige var i Värmland, og under soningen her bestemte han seg for å reise til Norge for å starte et nytt og bedre liv.

I 1864 ble Wallin arrestert i Kongsvinger, ikke langt fra Värmland, for tyveri og fikk tre år og en måneds straffearbeid. Da enda et tyveri på Hadeland ble oppdaget, ble dommen skjerpet til ytterligere to års straffearbeid for gjentakelse av simpelt tyveri.
I 1870 ble Wallin igjen dømt for tyveri, i tillegg til å ha skadet en vekter og en politimann med kniv. Nå hadde politiet fått nok, og sendte Wallin rett til tukthus i Christiania hvor han skulle sitte inne i fem år.

Livet på tukthuset i Christiania gjorde ikke Jakob Wallin noe godt. Han var for det meste illsint, og sloss med både medfanger og vakter. Flere ganger gjemte han en kniv som han tok frem og truet de andre med. Under soningen i Christiania var Jakob Wallin med i et voldsomt fangeopprør, og det ble bestemt at Wallin skulle flyttes til et fengsel i Bergen sammen med fire andre farlige fanger.
På dette tidspunktet var Jakob Wallin blitt syk, han hadde pådratt seg et voldsomt navlebrokk som gjorde veldig vondt. Som straff for dårlig oppførsel i Bergen Fengsel ble han spylt med vannslange i flere minutter, og spyttet blod i flere dager etterpå.

Jakob Wallin var en av Bergen Fengsels farligste og mest beryktede fanger. Han var så sint at fangevokterne ikke turte å være alene med ham, og etter at det ble bestemt at Wallin ikke skulle få tobakk som straff for dårlig oppførsel, vokste bare sinnet hans.
Etter hvert ble Wallin brukt som sykeoppasser i fengselets sykestue, da det var lettere å holde styr på den sinte mannen der enn sammen med de andre fangene.
Da Wallin var ferdig på vakt og skulle låses ut en dag, var vakten treg med å låse opp døren, slik at Wallin ble stående og vente lenger enn vanlig. Dette gjorde ham så sint, at han skjelte ut både medfanger, vakter og slo etter dem. For dette fikk Wallin sitte i en egen arrestcelle, noe han ikke ønsket og høylytt ga uttrykk for.
Neste dag skulle Wallin inn i arrestcellen, og fengselsdirektør Angell diskuterte med underinspektør Erik Madsen Hammer hvordan de skulle få ham inn i cellen uten problemer. Alt fra å lokke ham, til å bruke makt ble diskutert. Til slutt kom de frem til at Hammer selv skulle forsøke å lokke Wallin inn i den nye cellen sin.

Ute i luftegården sitter Jakob Wallin, og vet hva som skal skje. Hammer kommer ut og sier «Nu Wallin faar Du gaa ind i Arresten igjen; jeg har Ordre fra kapteinen til at sætte Dig ind”. ” Jakob Wallin nekter, og forteller underinspektør Hammer at ha først må fortjene arresten, og at Hammer skal dø som en hund. Så tar Wallin frem kniven han hadde gjemt og stikker Hammer i underlivet. Flere ser knivstikkingen, og hjelper Hammer hjem og i seng.
Noen dager senere dør Erik Madsen Hammer, og etterlater seg kone og syv små barn.

Jakob Wallin blir i to rettsinstanser dømt til døden ved halshugging i oktober 1875, og en måned senere signerte Kong Oscar II dødsdommen den 27. november. Halshuggingen skulle skje på morgenen tirsdag 26. januar 1876. Frem til henrettelsen skulle Jakob Wallin sitte i egen celle. Her fikk han tenke over hva han hadde gjort i samtaler med en prest.
Wallin angret bittert på det han hadde gjort, for Hammer hadde alltid vært snill med ham. Han testamenterte alle sine eiendeler, som ikke var stort, til Hammers enke og barn. Han skrev også et brev til sin søster, hvor han fortalte at han hadde blitt en bedre person og hadde funnet Gud. Likevel, henrettelsen skulle skje.

Allerede natten før henrettelsen begynte folk å ta seg til Nordnes i Bergen hvor Wallin skulle bli et hode kortere. Både fine fruer så vel som tjenestefolk og andre arbeidere, til og med barn ville ha med seg henrettelsen, hele fem tusen mennesker møtte opp.
Jakob Wallin ble vekket klokken fire om morgenen og fikk den siste nattverd. Han ba med presten og ble så ført ut av cellen med vakter, prest, sjelesørger og lege i følget. «Farvel, møkkaliv!» skal Wallin ha ropt til sine medfanger.

Nybarbert og pen i tøyet ble Wallin ført opp til blokken der hodet skulle skilles fra kroppen. Han la seg ned, mens sjelesørgeren gråt. Bøddelen hevet den store øksen, og med ett slag falt Jakob Alexander Jakobsen Wallins hode ned på plattingen under steinblokken. Blodet sprutet, og Bergens befolkning var forskrekket over det som hadde skjedd. Flere gråt mens den hodeløse kroppen ble lempet på en båre og trillet vekk.


Jakob Wallin var den tredje siste som ble henrettet i Norge i fredstid.

 

Kilder: Chrostopher John Harris “En offentlig halshogging i Bergen for 125 år siden (2001):  https://web.archive.org/web/20120814095348/http://digitalarkivet.uib.no/sab/bp2001/side40.htm 

Agdersaken: En kvinne og to drepte menn

Kvinnen (42) ble for noen uker siden pågrepet og siktet for to drap, begått i 2002 og 2014. Mennene som ble drept er henholdsvis kvinnens far og tidligere samboer. Merkelig, tenker du nok. Tilgi meg måten å uttale meg på, men denne saken er nesten er gavepakke for alle som elsker True Crime. Saken er spesiell, men likevel ikke spesiell. Grunnen til det er at kvinner dreper de også, og det finnes nok av statistikk som gjør det mulig å lage en profil av gjerningskvinnen. Om det stemmer at kvinnen fra Agder har drept sin far og ekssamboer, er det gjort så etter boken at jeg nesten begynner å lure.

Når kvinner dreper, dreper de som oftest noen de kjenner. Hvem drepte kvinnen angivelig? Jo, sin tidligere samboer og sin egen far. Kvinner som dreper har ofte en grunn til det. Nå snakker jeg ikke om en nødvendigvis god grunn, men for den som dreper er grunnen nettopp det.
Kvinner dreper for økonomiske motiver, sjalusi eller for å fremme egne interesser, noen ganger en kombinasjon. Hva var motivet for drapene i Agder, med så mange års mellomrom? Det er et klart økonomisk motiv for å drepe faren, da han var god for 13 millioner kroner. Kvinnen var i arvestrid med resten av familien, og fikk «bare» en million kroner, som er det minste faren kunne gi henne i henhold til loven.
Så, hva var motivet for å drepe samboeren? De var ikke lenger i et forhold, men de hadde to mindreårige barn sammen. De var gjennom en eller flere barnefordelingssaker i retten, og kvinnen hadde fått besøksforbud mot mannen. Dette tyder jo på at det har vært en del konflikter mellom de to, og at kvinnen er den aggressive parten i relasjonen. Grunnen var å rydde ham av veien, kanskje for å få full omsorg for barna.

Hva med barna? Kvinnen har flere barn, men to mindreårige med sin avdøde ekssamboer. De bodde hos henne etter farens død i 2014, og nå bor de med annen familie. Det må være vanskelig for dem å takle dette, så jeg lar saken om barna ligge.

La oss se på den drapssiktede kvinnen. Hun virker å være, etter opplysningene som kommer frem i media, en antisosial kvinne med sosiopatiske trekk. Om det stemmer vites ikke, men for å være ærlig minner hun meg om Arboga-kvinnen Johanna Møller. De har begge mange barn, drives av økonomiske motiver og er i konflikt med sin egen familie. Begges fedre døde under mystiske omstendigheter de begge er mistenkte for, og ektefelle/samboer er døde, også under mystiske omstendigheter.
Johanna Møller i Arboga-saken er dømt i retten, men fremstiller seg selv som et offer. Det virker som om den siktede kvinnen i Agder-saken gjør det samme, når hun nå stiller seg uforstående til siktelsen. Det vil si at hun ikke forstår hvorfor hun blir siktet.
Når et menneske dør og dødsfallet karakteriseres som mistenkelig, hvem blir da mistenkt først? Noen som har vært i konflikt med avdøde? Eller kanskje noen som har hatt rettslig besøksforbud mot den døde? Eller, hva med en som har blitt anmeldt for å stjele avdødes bankkort, dukket opp på jobben hans og oppført seg truende, i tillegg til å ha fulgt etter nevnte person? Det at hun stiller seg uforstående til siktelsen er det som er uforstående. Kom igjen, kvinne. Hva trodde du?

Det blir ikke bedre av å ikke ville forklare seg til politiet. Det blir verre. Om man ikke har noe å skjule, vil man vel «rydde opp» i misforståelsen, kjempe for å bli trodd og gi politiet alt man vet for å hjelpe dem med å utelukke seg fra saken?

Jeg vet ikke om denne kvinnen har gjort det hun er siktet for. Men jeg tror hun er skyldig i drap på sin far og sin samboer. Hun kommer aldri til å innrømme det, selv om hun blir dømt. Hun kommer til å nekte, selv med bevisene på bordet. Rettsaken blir spennende, dommen blir enda mer interessant. Kvinnen er ett lik fra å karakteriseres som seriemorder, og det er lenge siden vi har hatt en slik sak i Norge. Aspektene giftdrap, pengemotiv og familiære ofre gjør denne saken både unik, men også vanlig i en kvinnelig morders verden. Her er alt etter boken, og jeg beklager å måtte si at jeg gleder meg til fortsettelsen.


Bilde fra dagbladet.no

Massakren i Beisfjord

Cirka 13 kilometer sør for vakre Narvik i Nordland, ligger Beisfjord. Her lå også Beisfjord fangeleir, som under andre verdenskrig var den største krigsfangeleiren i området rundt Narvik. Flere tusen fanger ble sendt hit, de fleste var jugoslavere, russere og serbere.

I juni 1942 kommer skipet «Kerkplein» seilende inn mot Narvik havn. Cirka 900 serbiske fanger settes av ved Fagernes kai, og begynner på den 10 kilometer lange gåturen mot Beisfjord fangeleir. Flere av de unge mennene er syke og skadede, og gåturen gjør dem ikke bedre. Mange faller, men blir slått og sparket på bena igjen. Fem menn dør på veien, andre kommer hardt skadet til fangeleiren.
I Beisfjord fangeleir er forholdene dårlige. Om de sonende ikke var syke før de kom, ble de det etter hvert. De fikk nesten ikke mat, ble stuet inn i små brakker og måtte jobbe hardt hele dagen. Fangevokterne var brutale. De var SS-soldater, norske Hirdmenn og tyske Schutzpolitzei.

I midten av juni 1942 er Josef Terboven på besøk i Narvik. Han spør om fangeleiren i Beisfjord, og blir fortalt at mange av fangene er syke, muligens av en tyfusepidemi. Terboven synes at det må gjøres noe med de syke fangene. Istedenfor å skaffe medisiner og legehjelp, beordrer han en løsning på problemet som skal bli norgeshistoriens største massakrer i moderne tid.

Natt til den 18. juni 1942, på ordre fra Josef Terboven ble fangene vekket og beordret ut i sommernatten. De friske og arbeidsføre fangene ble sendt oppover i fjellet, mens de hørte skudd bak seg. Fangene som var syke og svake, ble delt inn i grupper på 20. Gruppene ble beordret til å stille seg opp foran et stort oppgravet hull i bakken. Fangene forstod nok hva som skulle skje.
Gruppe etter gruppe ble skutt, og falt ned i det som skulle bli flere massegraver. Panikk bryter ut i Beisfjord fangeleir, flere nekter å komme ut av brakkene og barrikaderer seg for å ikke lide samme skjebne som sine medfanger. Fangevokterne tenner på brakkene, og flere titalls mennesker brenner inne. Noen prøver å hoppe ut av vinduene, men blir skutt i forsøket.
Når natten er over, har 288 gutter og menn mistet livet. De fleste mellom 14 og 22 år.

Flere av de arbeidsføre fangene som ble sendt mot fjellet dør også. Av de 900 mennene som kom med skipet «Kerkplein» er 748 døde etter fire måneder. Noen døde av sykdom og utmattelse, andre døde i fjellet eller under den grufulle natten hvor massegravene fyltes.

Tenkt at dette har skjedd i Norge, og at norske menn i Hirden var med på henrettelsene. Den 12. juli 1942 var blant annet en norsk lege i Beisfjord for å inspisere fangeleiren som hadde forvoldt så manges død. Her er det han beskrev:

Alle fangene hadde lus, og de var ubeskrivelig utmagret. De fleste av dem var i skitne og opprevede klær og uten sko. De hadde sår og byller over hele kroppen fra dårlig mat og mangel på hygiene. De syke ble lastet inn i brakkene som sild. De lå direkte på gulvet uten noe medisinsk hjelp. Der var medisin, men det var forbudt å bruke den på serbere. Hver morgen var det 15-20 nye tilfeller av isolasjon, og hver morgen døde omtrent samme antall. De døde ble tatt ut og kastet i massegraver. Disse menneskene hadde arbeidet under absolutt ubeskrivelige omstendigheter.

-Utdrag fra en tekst om Beisfjord fangeleir, fra www.hlsenteret.no


Bilder fra Digitalt Museum.

Jeg synes det nesten er uvirkelig å tenke på at dette har skjedd i Norge, gjort av blant annet norske menn. De var riktignok Hirdmedlemmer, en paramilitær særorganisasjon som tilhørte fascistpartiet Nasjonal Samling (NS). Hirden fungerte på en måte som NS? egne politiske tropp og hadde flere titalls tusen medlemmer mens de var aktive mellom 1934 og 1945.

Denne saken er skrevet etter ønske fra en leser. Tusen takk for tips!
Har du noen saker du vil lese om, tips meg gjerne på: [email protected] 

 

Drapet på Nils Olav

Den 2. september i fjor kom meldingen om at en person ble funnet død på et bål ved en skogsvei i Søndre Land. Jeg husker at jeg interesserte meg for saken raskt, da den fremsto som heller uvanlig. Man tar ikke livet sitt ved hjelp av et bål, så den teorien var utelukket. Hva hadde skjedd med mannen? Snart ble det kjent at den døde på bålet var 49 år gamle Nils Olav Bakken, en mann som hadde hatt et vanskelig liv på grunn av sykdom og hendelser i oppveksten.

Det finnes mange med samme bakgrunn som Nils Olav, folk som ikke har det så lett. Men de ender ikke opp sterkt forbrent på et bål av den grunn. Hva hadde skjedd? Hvem ville en stakkars mann så vondt?

I november, bare to måneder senere, ble tre personer pågrepet og siktet for drapet på Nils Olav. En 44 år gammel kvinne, beskrevet av naboer og venner som snill, hjelpsom og aktiv i Frelsesarmeen, hennes 20 år gamle sønn og kvinnens 36 år gamle kjæreste. Hva? Saken ble bare mer og mer innviklet. Hvorfor skulle de ha drept han?
Nils Olavs søster fortalte til media at broren hadde vært redd og nervøs i tiden før han ble drept, men hun visste ikke hva han var redd for. Var de de tre som nå er tiltalt han var redd for?

Den 19. juni i år starter rettsaken mot de tre, som var bekjente av Nils Olav.
Kvinnen og sønnen nekter straffeskyld, og kvinnens ekskjæreste tilstår at han drepte Nils Olav sammen med de to andre medsiktede. Han har også forklart hvordan Nils Olav ble drept, og dette fremkommer i siktelsen gjengitt av VG (som jeg også siterer fra).

Måten Nils Olav ble drept på er urovekkende og grusom:

  • Den 20 år gamle sønnen skal ha lagt Nils Olav i bakken, mens 36-åringen skal ha lagt seg oppå mannen. Den 44 år gamle kvinnen skal ha holdt bena hans fast, mens 20-åringen holdt Nils Olav i armen.
  • 36-åringen og hans daværende kjæreste skal ha forsøkt å stripse fast Nils Olav, så han ikke kom seg løs fra grepet deres.
  • Den 44 år gamle kvinnen skal ha stukket Nils Olav med kniv, først i hånden.
  • Den 36 år gamle mannen skal så ha fortsatt knivstikkingen på Nils Olavs overkropp
  • 20-åringen sparker deretter Nils Olav i hodet
  • 36-åringen fortsetter knivstikkingen, og stikker Nils Olav i halsen
  • Etter mishandlingen av forsvarsløse Nils Olav, drar de to mennene han ut i en grøftekant og dynker han i bensin.


Bilde fra VG.
 

Nils Olav døde ifølge obduksjonsrapporten av blodtapet fra knivstikkene og brannskader. Det vil dessverre si at han var i live da han ble påtent. Det kan nok hende han var bevisstløs da de helte bensin over han og tente på, jeg håper nesten det. Nils Olav må i alle fall ha forstått hva som hendte, og det er utrolig trist å tenke på.

Politiets hovedteori skal være ryktene om at Nils Olav skal ha forgrepet seg på et familiemedlem av kvinnen, men kvinnens forsvarer avviser dette. Det har vært en del skriverier om akkurat disse ryktene, så jeg syntes det var på sin plass å nevne dem.

Det skal bli spennende å følge med på rettsaken, da dette drapet er ganske uvanlig, både i brutalitet, men også på grunn av hvordan de siktede, særlig kvinnen har fremstått som et snilt og ærlig menneske i lokalmiljøet. Hva får en kvinne til å dra med seg sin egen sønn i en så grusom handling? Jeg synes det skal nevnes at ingen er dømt i denne saken, og at de tiltalte er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Påtalemyndigheten har allerede en tilståelse, men hvem vet, kanskje det kommer to til? Uansett skal det bli interessant å se hva som kommer frem i retten.

Eldredrapet i Os

Det er 1. januar 2012, midt på natten. Røyken etter nyttårsrakettene har lagt seg, og glade mennesker snakker om nyttårsforsetter og hva de har av planer for den splitter nye året. I en eldrebolig i Gamleheimshagen i Os utenfor Bergen, skal et liv snart ebbe ut.

En eldre kvinne har trykket på trygghetsalarmen, og en hjemmesykepleier er på vei for hjelpe henne. Hjemmesykepleieren tenker vel at kvinnen har falt, hun er jo 98 år og kanskje ikke så god til bens lenger. Hjemmesykepleieren går ut av bilen og fortsetter mot eldreboligen. Noe er galt. Hun hører noen merkelige lyder, og fortsetter mot den åpne døren. En ukjent mann står over Hilda Feste. Han voldtar henne. Det er blod over alt. Hjemmesykepleieren ringer politi og ambulanse, og den ukjente mannen forsvinner. Nødetatene kommer raskt til stedet, men livet til Hilda Feste står ikke til å redde. Skadene ble for store for den lille kroppen hennes.

Obduksjonsrapporten viste at Hilda døde av massiv vold mot hodet.

Drapet og voldtekten på Hilda Feste (98) ryster hele Norge. Jeg husker det selv, jeg kunne ikke tro hva jeg leste. Alle lurte på hvem som kunne ha gjort noe slikt mot en gammel dame, hvem var monsteret? Rykter og folkesnakk preger den lille bygda, men det skal ta halvannen måned før noen blir pågrepet.

Sjokket kom den 21. februar 2012. En 18 år gammel gutt ble pågrepet og siktet for voldtekt og forsettlig drap. En 18 år gammel gutt! Det var et stort sjokk for hele samfunnet. Både for familien til Hilda Feste, men også for familien til den unge mannen som satt fengslet.

18-åringen nektet enhver forfatning med saken i avhør, og forklarte at han hadde vært på fest og drukket store mengder sprit den kvelden. Så store mengder sprit, at han fikk blackout, ifølge ham selv. To rettspsykiatere konkluderte med at 18-åringen var tilregnelig, og at han verken var i psykose eller i bevistløs tilstand under drapet og voldtekten. Han kunne altså straffes for det han sto tiltalt for, om han ble funnet skyldig.

Rettsaken startet i november 2012, og bevisene var overveldende. Den unge mannens fingeravtrykk med Hildas blod ble funnet i leiligheten der hun ble drept, og hans DNA ble også funnet på innsiden av glidelåsen på Hildas bukser. Hildas DNA ble funnet på et blodig putetrekk i en plastpose hjemme i den tiltaltes leilighet. Det verserer også opplysninger om at han hadde søkt på eldreporno ved gjentatte anledninger, noe som ifølge påtalemyndigheten kunne ha ledet til voldtekten.

Den 4. desember 2012 blir han dømt til 19 års fengsel. Han tar betenkningstid før han bestemmer seg for å ikke anke dommen.

Denne saken sjokkerte meg mer enn noen annen sak. Den satte en skikkelig støkk i meg, særlig omfanget av volden som ble påført den eldre kvinnen med det vennlige smilet. Jeg har aldri glemt saken, og jeg kjenner fortsatt en slags uro når jeg nå skriver om hva som skjedde.
Denne saken minner meg om noe som bare skjer på film.
Det er to familier som er rammet av denne saken, offerets familie som må leve med viten om de grusomme minuttene 98 år gamle Hilda måtte oppleve før hun døde, men også familien til 18-åringen, som nå er rundt 24 år. De sitter også igjen med det forferdelige sjokket.

Husker du denne saken? Har du innspill eller tips, kommenter under eller mail True Crime Norge på [email protected]

Følg oss også gjerne på Instagram og Facebook, vi går under navnet True Crime Norge.


Bilde fra VG.
 

Lesjasaken – forsvinningen, voldtekten og drapet på Ingrid Marie (14)

Forsvinningen, voldtekten og drapet på 14 år gamle Ingrid Marie Skotte i februar 1987 skulle bli en av datidens største saker.
Husker du den? Jeg ble ikke født før noen måneder senere, så jeg hadde faktisk ikke hørt om denne saken før en venn foreslo den for meg. Men en gang han fortalte om saken ble jeg interessert, og begynte å undersøke den nærmere.
Jeg må si at trygge, lille Norge byr på ganske forferdelige saker om du bare graver dypt nok. Og dypt nok gravde jeg, for jeg fant ganske mye info om Lesjadrapet selv om det var vanskelig til tider.
Jeg lar de groveste detaljene ligge, da det ikke er noen aldersgrense på denne siden, men om du er under 18 år, ønsker jeg at du stopper å lese nå.
Vil du høre mer om historien, kan du maile meg på [email protected]

Ingrid Marie Skotte er 14 år. Hun er oppvokst rett utenfor Lesja sentrum, men kollektivforbindelsene inn til byen er ikke slik som i dag. Bussene går ikke ofte, og ingen hjemme kunne kjøre henne. Kanskje visste ikke foreldrene hennes at hun skulle ut en tur denne ettermiddagen. Ingrid skal møte kjæresten sin i Lesja sentrum klokken 17.00. Hvordan skal hun komme seg inn til sentrum?
Det er tidlig i februar, og snøen gjør at sykkel ikke kommer på tale. Hun bestemmer seg for å haike. Jeg vet hva dere tenker, men haiking var ikke like farlig før, det var faktisk noe mange gjorde. Haikeferier for eksempel, var populært blant unge. Ingrid tenkte at det nok ikke var så farlig, og gikk ut til E136 for å få skyss inn til sentrum. Hun ville jo møte kjæresten på cafe og må man, så må man.

Biler kjører forbi Ingrid, flere legger merke til den unge jenta haikende langs bilveien. En rød bil stopper for henne og lar henne sitte på. Ingrid visste ikke da, at dette skulle bli hennes siste dag, hennes siste biltur og hennes siste stund. Da hadde hun ikke satt seg inn i bilen til denne mannen.

Kjæresten til Ingrid Marie venter på henne. Hun begynner å bli lovlig sen, kanskje hun ikke ville komme allikevel? Han venter litt lenger før uroen kommer snikende. Ingrid møter ikke opp.

Senere på kvelden kontaktes politiet, for Ingrid er ikke å finne noe sted. Politi og store letemannskaper igangsetter søk etter jenta. De kan heller ikke finne henne noe sted. Kan hun ha forsvunnet selv? Media får nyss om saken, og til slutt leter «alle» etter Ingrid Marie. Kripos blir koblet inn. Man avhører vitner, går dør til dør i håp om at noen kan ha sett noe. Flere melder at de har sett en ung jente haike langs veien den samme kvelden Ingrid forsvant. En mener at han så henne hoppe inn i en rød bil. En annen kan bekrefte dette. Nå har politiet og Kripos noe konkret å gå etter. Er hun kidnappet? Politiet går ut med informasjonen de har, en mann i en rød bil, nærmere bestemt en rød Ford blir etterlyst.

Lørdag 21. mars blir en død person funnet i en skråning langs Dyrkornstranda i Stordal kommune. Kan det være henne? Det er ikke lett å identifisere en person som har ligget lenge ute, for etter kun kort tid vil ansiktstrekk og kjennetegn forsvinne når døden inntreffer. I mars kan det være varmt ute, og forråtnelsesprosessen skjer raskere. Og om det er Ingrid, har hun ligget ute lenge. Den lille kroppen blir tatt inn til obduksjon, og det bekreftes at Ingrid Marie Skotte, 14 år er funnet død. Alt håp er ute for familien. Hva har skjedd?

Det obduksjonen sier har skjedd, er at Ingrid ble voldtatt og dernest kvalt til døde. Kanskje voldtatt først, deretter kvalt. Eller kanskje samtidig? Det obduksjonen avslører er at denne 14-åringen har hatt det absolutt horribelt i siste minutter, kanskje timer. Det går ikke an å forestille seg hva hun må ha tenkt og hvor forferdelig hun må ha hatt det. Stakkars jente.

Per Otto Stenvåg blir tatt inn til avhør den 29. mars 1987. Han har en rød bil, en Ford Granada. Kun kort tid etter at avhøret starter, tilstår den fraskilte familiefaren på 37 år bortføringen, voldtekten og drapet. Han fremstår som en angrende synder, det virker som om han forstår hva han har gjort. Han har fortsatt gjort det. Han har av egen fri vilje plukket opp Ingrid langs veien, og i sitt egoistiske sinn tenkt å gjøre som han vil med henne. En 14 år gammel jente skal måtte tåle det verste du kan gjøre mot en kvinne. Han skal også gjøre det verste man kan gjøre ifølge norsk lov, han skal drepe et barn.
I rettsaken mot Per Otto Stenvåg står en 30 år gammel kvinne frem og forteller at hun noen år tidligere har blitt voldtatt av nettopp denne mannen. Han har gjort det før. Heldigvis for denne kvinnen kom hun fra det i live.


Per Otto Stenvåg føres inn i retten. Foto: ViMenn
 

17. oktober 1987 dømmes han til lovens strengeste straff, 21 år i fengsel med 10 års sikring. Han klager dommen inn til høyesterett, men den fastslås og opprettholdes den 21. februar 1988. Han skal sone sin straff i Gjøvik fengsel.
I fengsel liker man ikke menn som voldtar og dreper barn. Det får han nok kjenne på, men han skal ikke sone lenge, denne Per Otto Stenvåg.
Den 17. mars 1988 blir han funnet død på cellen sin. Du tenker kanskje at noen i fengselet tok knekken på ham, men det klarte han faktisk fint selv. Han knøt sammen noen laken fra sengen sin og hang seg. Kanskje han ikke klarte å leve med det han hadde gjort, eller kanskje han syntes synd på seg selv? Det vet man ikke, men han la igjen to selvmordsbrev som fortalte at han med vilje valgte å dø.
Jeg håper at grunnen til selvmordet var fordi han ikke klarte å leve med alt det grusomme han utsatte en 14 år gammel jente for. Det får vi aldri vite.

Grunnen til at jeg velger å identifisere Per Otto Stenvåg som gjerningsmann i denne saken er fordi han både tilsto og ble dømt i denne saken. Når man er dømt i Norge, blir navnet offentligjort.
Navnet hans verserte også i en rekke medier i ettertid. Jeg har forhørt meg med journalister i min omgangskrets som bekrefter at hans navn var offentlig i media i forbindelse med denne saken.

Tusen takk for tips om denne saken!

Drapet på Tina Jørgensen (20)

Stavanger, 24. september 2000.

Det er en fin høstkveld i Stavanger sentrum. Glade mennesker er ute og koser seg, ler, drikker vin, danser. Noen møtes, noen går kanskje fra hverandre. Det nærmer seg stengetid, og folk begynner på veien hjem. Noen tar taxi, andre velger å gå. Kanskje noen tar bussen. Denne kvelden i Stavanger skal bli veldig spesiell, en ung kvinne skal forsvinne sporløst. Tyve år gamle Tina Jørgensen lener seg inn i en ventende bil, snakker med noen. Så , kanskje går hun videre?  Etter dette, er det ingen som har sett Tina, i alle fall ikke i live.

Neste dag blir et stort søkeapparat satt igang. Hvor er Tina? Ingen vet noen ting, tilsynelatende. Hvordan kan en ung jente bare forsvinne på den måten? Man spør seg om hun ble kidnappet, kanskje hun rømte. Men mammaen til Tina vet hun aldri ville forsvunnet med vilje. Fine, snille Tina skal dessverre aldri komme tilbake igjen til mamma. Ikke til venninnene. Man leter over alt, ingen tegn til Tina noen steder. Det skal gå mer enn en måned før hun blir funnet. Tina Jørgensen, tyve år, med hele livet foran seg blir funnet dumpet i en dreneringskum ved Bore kirke på Jæren. Hun er drept, trolig slått ihjel. Hvordan kom hun hit? Etter obduksjonen tror man Tina kan være stått ihjel ved en bro i sentrale Stavanger, og deretter flyttet til kirken på Jæren. Noen ville gjemme henne slik at hun ikke ble funnet.

Når slike hendelser forekommer, det at offeret blir flyttet og gjemt unna, er det i mange tilfeller en gjerningsmann som kjenner offeret. Grunnen til at de gjemmer liket, er fordi de vet at de kan bli mistenkt for forbrytelsen. De vet at noen vil forstå, og de prøver å skjule alle spor. En gjerningsmann uten kjennskap til offeret bryr seg som regel mindre med å gjemme liket. Siden de ikke kjenner personen er det ikke en like stor fare for å bli tatt, så sant man ikke legger igjen tekniske bevis, for eksempel i form av DNA eller at de blir sett av vitner. 

Jeg tror at Tina kjente sin drapsmann. Det trodde tydeligvis politiet også, de siktet nemlig kjæresten hennes like etter at hun ble funnet. Det skal nevnes at bevisene mot kjæresten var (og er) svake, og han er frikjent i denne saken. Han har alltid nektet å ha noe med denne saken å gjøre. Jeg vet ikke noe om Tinas tidligere kjæreste. Men, jeg synes politiet gjorde helt rett i å mistenke ham tidlig i saken. 

De fleste vet at offerets nærmeste er de som blir sett på først i slike saker. Tinas kjæreste var den siste hun ble sett med. De var på byen sammen, og de bodde til tider i samme leilighet. Det er for meg ganske vanskelig å forstå at kjæresten hennes forlot henne på vei hjem fra byen. En søt, blond, ung jente skulle plutselig måtte komme seg hjem på egenhånd  midt på natten? Hvor var han, hva gjorde han? 
Tina ble også sett lenende mot en bil, hvem kan ha det har vært? Kan det hende kjæresten så at Tina snakket med noen, kanskje en mann? Har det vært sjalusi inne i bildet? Kan det ha vært en mann som har svermet for Tina i en tid, som drakk seg til mot og snakket med henne, hvorpå det gikk galt?

Jeg vil forresten nevne at jeg uten tvil mener det er en mann som har drept Tina. Man skal være ganske sterk både for å slå ihjel noen, og å flytte på en livløs kropp (som er mye tyngre enn man tror). 

Tinas sak er fortsatt uløst, over seksten år etter at hun ble drept. Heldigvis har Cold Case-gruppen til Kripos valgt å se på saken en gang til. Det saken skal gjennomgås igjen, kan selvfølgelig ha noe med det som skjedde høsten 2015.  En person mente å sitte på en tilståelse fra en fest han hadde vært på. Lydopptaket avslører en mannsperson som tilstår drapet på Tina. Denne mannen nevner også tre andre menn, som skulle ha noe med drapet å gjøre. Dette er en det av en kameratgjeng som var i Tinas omgangskrets. Politiet fikk altså en tilståelse fra denne mannen. De andre mennene som ble dratt inn i saken, nektet alle for å ha noen forfatning med drapet. 
Hvorfor tilstår en mann sånn plutselig? Politiet mente, etter mange runder med avhør, at mannen tilsto på falsk grunnlag. Han løy ikke, men de mente at han tilsto på falske minner. Dette er faktisk reelt, det kan skje. 
Jeg vet ikke akkurat hvorfor denne mannen tilsto på minner han tydeligvis ikke hadde, men det er ikke første gangen det har skjedd. Det får i såfall greies ut om i et annet innlegg.

Etter at alle ble sluppet ut og var utenfor mistanke, er Tina-saken på bar bakke igjen. Ingen mistenkte, ingen nye bevis. Jeg håper Cold Case-gruppen til Kripos finner noe nytt, tenker annerledes og tilslutt gir Tinas familie og venner fred. Noen har drept henne, og den eller de bør straffes for det de har gjort. Jeg har heldigvis stor tro på denne gruppen, det er en gjeng med utrolig dyktige mennesker som vet å se etter det lille som kan vende saken.
De har i alle fall en stor oppgave foran seg.