Barn som dreper: Tortureringen og drapet på James Bulger (2)

Alle som har barn vet den desperate følelsen av å ikke finne barnet sitt, som plutselig er blitt borte. Som oftest finner man barnet etter kort tid, da de for eksempel har sett noe spennende i et butikkvindu, eller vært ved godterihyllen i matbutikken. En februardag i 1993 i England, ble en to år gammel gutt meldt savnet etter at han kom bort fra mammaen sin på et kjøpesenter. Historien om to år gamle James Bulger endte dessverre ikke godt. Saken sjokkerte en hel verden og snakkes fortsatt om i dag.

To ti år gamle gutter, Jon og Robert skulket skolen som vanlig. De gikkt til det lokale kjøpesenteret i Bootle, England, og nasket godteri og leker fra forskjellige butikker. På overvåkningskameraer kunne man se at guttene prøvde å kontakte flere barn, og lure dem bort til seg med godteri.
To år gamle James Bulger var med mammaen sin på kjøpesenteret denne ettermiddagen. Han syntes det var spennende se på alle de fine tingene i butikkvinduene. James var nysgjerrig, snill og høyt elsket av familien. Mammaen til James kikket på noen varer i en butikk, og tok blikket fra toåringen noen minutter. Plutselig varr han borte. Hun lette først rundt i flere butikker, uten å finne den lille gutten sin. Etter en liten stund kontaktet hun sikkerhetsvakter på kjøpesenteret, og deretter ble politiet koblet inn. Alle lette snart etter James Bulger, men ingen kunne finne ham.

Politiet gikk gjennom overvåkningskameraene, og fikk se lille James gå sammen med to større gutter. De leiet ham ut av kjøpesenteret. Her sluttet alle spor, og en intens jakt på de to ukjente guttene startet.
38 personer mente å ha sett de tre guttene gå sammen, og flere forteller at James hadde en kul i pannen og at han gråt. Mange trodde den lille gutten var ute og gikk med storebrødrene sine, og valgte å ikke gjøre noe.

To dager senere ble James Bulger funnet ved noen togskinner cirka fire kilometer fra kjøpesenteret han forsvant fra. James var blitt påkjørt av toget, og dermed delt i to. Under obduksjonen slås det fast at James allerede var død da han ble overkjørt av toget. Det blir også slått fast at han hadde 42 skader på den lille kroppen, de fleste så alvorlige at det ikke gikk an å konkludere med hvilken skade som var den dødelige.

Her er noen av skadene to år gamle James Bulger hadde, men jeg har med vilje utelatt noen som var så alvorlige at jeg ikke ønsker å skrive dem:

  • Gjentatte slagskader på hode og kropp
  • Blå maling i venstre øye
  • Skader som følge av at noen hadde hoppet og sparket ham
  • Skader fra murstein som var kastet på kroppen
  • Batterier (og skader fra syren) i munnen
  • Ti skallefrakturer etter en ti kg ting jernstang som ble sluppet på hodet hans
  • Sko, sokker, bukser og undertøy var tatt av

James var så skadet før han ble overkjørt av toget, at han allerede var død da toget traff ham. Men hvordan hadde han kommet seg til togskinnene?
De to guttene, Jon og Robert hadde selv lagt James der, i håp om at det skulle se ut som om han hadde kommet ut for en ulykke. De to ti år gamle guttene hadde altså sparket, slått og hoppet på James. De hadde kastet mursteiner på ham, helt maling i øynene hans og tvunget batterier inn i blant annet munnen hans. Hva får to tiåringer til å gjøre slikt? Hadde de problemer hjemme, var de kanskje bare onde?

Hele Storbritannia og resten av verden var sjokkerte. De var selvfølgelig sjokkerte over skadene på lille James, men da gjerningspersonene ble arrestert etter å først ha blitt gjenkjent på overvåkningskameraene, deretter av vitner som så James gå med dem, og da det ble funnet både blå maling på klærne deres, samt Jamses blod på begges klær, forstod man hvor grusom denne saken var. To barn hadde drept et mindre barn. De hadde ikke bare drept, de hadde torturert James. Han hadde vært i live lenge, mens torturen pågikk.

Jon og Robert, som i rettsaken ble kalt «Child A» og Child B» vitnet ikke. Avhørene hvor guttene fortalte hva de hadde gjort ble spilt i retten istedenfor. De ble begge dømt for mord, men på grunn av deres meget unge alder fikk de sone minimum åtte år på ungdomsanstalt, og skulle sikres resten av livet. Guttene fikk også nye identiteter, noe som er vanlig i så alvorlige saker med unge gjerningspersoner.

Her skulle historien gjerne sluttet, men det gikk ikke så bra med de to unge morderne. De ble behandlet bra, de ble beskyttet både av og fra samfunnet, men likevel ruller navnene deres, særlig den enes opp i flere barnepornosaker frem til nylig.
Han som en gang het Jon, er dømt opptil flere ganger for distribusjon og kjøp av barneporno, samt seksuell misbruk av barn. Han har sittet i fengsel flere ganger, og viser dessverre ingen tegn til å endre sin destruktive adferd. Robert har flere ganger vært i fengsel for vold.

Det sies at barn ikke er onde, men hva tror du om akkurat disse barna?

Ubåtmysteriet og Peter Madsen

Den 10. august kom meldingen om at en ubåt sank utenfor København. Ubåten var laget av Rakett-Madsen, en dansk oppfinner. Med seg på båten hadde han den svenske journalisten Kim Wall.

Peter Madsen ble reddet ut av ubåten, men var alene da redningsmannskapene kom til unnsetning. Hvor var Kim? I følge Madsen hadde han satt henne av ved 22.30-tiden kvelden før, men det viste seg snart at Kim Wall var meldt savnet av kjæresten sin klokken 02.30 samme natt. Kim Wall kom aldri hjem. Hadde hun rømt?
Peter Madsen og Kim Wall hadde blitt observert sammen på ubåten av flere båtfolk, noen hadde til og med snakket med dem. Det er ikke helt riktig, båtfolkene hadde snakket med Madsen selv, ikke Kim. Kim hadde vært der, men hun hadde kun sett på dem med ubehag i blikket. Hadde det allerede skjedd noe ubehagelig på ubåten, som gjorde at Kim følte seg utilpass?

Da Peter Madsen ble reddet fra ubåten, og mistankene om at Kim var forsvunnet begynte å florere, opptrådte Madsen på verst tenkelige måte. Han trodde nok at det var lurt å fortelle både media og politi at han hadde satt av Kim på bryggen, og at han «så frem til å forklare seg» for politiet. Samtidig som Madsen uttalte seg til pressen på vei inn til avhør, settes en stor leteaksjon i gang for å finne Kim.

Først trodde man Kim var på ubåten, men da den ble hevet var hun fortsatt borte. Politiet (og alle vi andre) ante ugler i mosen. Det fantes ingen tegn til at Kim Wall var satt av noe sted, eller at hun hadde rømt, eller på annen måte ønsket å forsvinne. Her trappes letingen for alvor.

Kim Walls familie sitter fortvilet og ser på det som skjer. De kan ikke gjøre annet enn å håpe, men i går kom meldingen som sluknet det lille håpet de hadde igjen. Peter Madsen innrømmet at han i en ulykke hadde forvoldt Kim Walls død. En ulykke? For i går kveld ble en torso funnet i vannet i København. Jeg vet ikke med dere, men å kappe av armer, hode og ben skjer ikke ved en ulykke.

Noe har skjedd i forkant. Kan Kim ha sagt noe, eller muligens sett noe som gjorde at Madsen ble sint og «ulykken» så skjedde? Eller har Rakett-Madsen gjort tilnærmelser mot Kim, som hun avviste?

Han kan selvfølgelig ha skadet henne i affekt, det skjer. Men istedenfor å ringe etter hjelp, eller forsøke redde henne valgte han å partere henne. For det er nok det han har gjort. Å partere noen er det ikke alle som klarer, men er man i en slags krisesituasjon, kan man få seg til å gjøre det meste. Nå vet vi jo selvfølgelig ikke om kvinne-torsoen er Kim Wall, men jeg tror dessverre at det er henne. Heldigvis kan hun identifiseres ved DNA, så svaret kommer om ikke lenge.

Peter Madsen, som skulle være så smart og finne på en historie om at Kim hadde gått i land, og at ubåten sank. Nå snører nettet seg rundt ham. Til og med hans egen stebror, som søndag gikk ut og støttet Madsen, er nå like sjokkert og forbannet som alle oss andre.

Hvorfor partere? Ved å fjerne armer, ben og hode vil prosessen med identifisering være vanskeligere. Trodde han at Kim ikke ville bli meldt savnet? Eller håpet han at kroppsdelene ville forsvinne, siden det er sterk strøm der hun ble dumpet? Det er ikke godt å si hva han tenkte, det får vi nok aldri vite. Man kan jo bare håpe på at den menneskelige siden av Rakett-Madsen forteller hva som egentlig skjedde.

Papin-søstrene

Le Mains, Frankrike, 2. Februar 1933.

René Lancelin, en pensjonert advokat skulle møte sin kone og datter til middag hos en familievenn som bodde i samme område som den velrenommerte advokaten. Kona og datteren møtte aldri opp. Tiden gikk, og etter en stund bestemte Lancelin seg for å reise hjem for å se til familien sin. Kunne de ha glemt middagsselskapet?

Monsieur Lancelin møtte en låst dør hjemme. Døren gikk ikke opp, og han banket hardt flere ganger. Ingen lyd. Ingen åpner. Nå begynner han å bli bekymret, har noe skjedd?

Lancelin bestemmer seg for å se inn gjennom vinduene. I det dunkle skinnet fra stearinlysene i stuen kan han skimte noe, en skikkelse?
Han forstår at noe er galt, og kontakter politiet umiddelbart. Politiet kommer, og må bryte seg inn i det fornemme huset med makt. De kommer seg omsider inn, og finner to personer liggende på gulvet. Det er ikke mulig å se hvem de to på gulvet er, de er slått til det ugjenkjennelige. Hodene deres er knust, og øynene er revet ut. De to drepte identifiseres til slutt som René Lancelins kone og datter.
Noen har slått dem i hjel. Men hvem?


Likene av Monseur Lancelins kone og datter

Politiet tror at gjerningsmannen fortsatt kan være i huset, siden døren var låst innenfra. Kan de to tjenestepikene også være drept? Politiet gjennomsøker det store huset, men finner ingen. De går opp trappen, og mot rommet til tjenestepikene. Først banker politiet på døren, men ingen åpner. Døren er ikke låst, så politiet åpner den forsiktig. Inne i det lille soverommet ligger de to søstrene Léa og Christine Papin nakne i sengen, tett omslynget.

Først er politiet lettet over at de to kvinnene er uskadet, men oppførselen deres tilsier at noe ikke er som det skal. De oppfører seg merkelig, og fortsetter å holde rundt hverandre selv om politier beordrer dem til å stå opp. De spør om jentene vet hva om har skjedd. Léa og Christine tilstår med en gang, og forteller at de drepte Madame og Mademoiselle Lancelin på grunn av dårlig behandling.

Det viser seg at en konfrontasjon mellom Christine Papin og Fru Lancelin var grunnen til det voldsomme sammenstøtet. Christine hadde blitt så sint på sin arbeidsgivers kone at hun hadde slått henne med en hammer flere ganger. Christine hadde ropt til sin lillesøster Léa at hun skulle rive ut øynene på kvinnen. Det hadde hun gjort, og i tillegg gjemt øynene hennes i skjerfet den døde kvinnen fortsatt hadde rundt halsen. Datteren Genevieve hadde kommet til, og lidd samme skjebne. Genevieve hadde blitt hugget med kniv, slått i hjel med hammer, og fått øynene revet ut slik som sin mor. Øynene til Genevieve ble riktignok funnet på gulvet ved siden av henne. 

http://bloggfiler.no/truecrimenorge.blogg.no/images/papin1-2026807-12-1495560525135.jpg
Søstrene samme dag som de ble arrestert.

Christine var 27 år da hun ble arrestert, og søsteren Lèa bare 21 år gammel. Jentene hadde jobbet som tjenestepiker for familien Lancelin i litt over et år da drapene skjedde. Christine hadde begynt å jobbe for familien først, som kokke. Hun hadde i flere måneder spurt om de ikke kunne ansette lillesøsteren hennes, da hun savnet Lèa sånn. Familien trengte en kammerpike, og søstrene fikk endelig jobbe sammen. Jentene hadde et godt rykte, de var arbeidsomme, lavmælte, ærlige og gikk i kirken hver søndag.

Søstrene Papin hadde ingen hyggelig oppvekst. De var fattige, og faren var en fyllik som ofte slo dem. Da deres eldre søster Emilia var ni år gammel, voldtok faren henne. Christine så voldtekten, og begynte angivelig å hate menn etter dette. Hun ble også besatt av å passe på lillesøsteren Lèa, og nektet å la henne være alene med både faren og moren.
Jentenes mor var en kuet kvinne, men etter flere år i et voldelig ekteskap klarte hun tilslutt å bryte ut og begjære skilsmisse fra mannen sin. Moren hadde ingen penger, så døtrene måtte bo på barnehjem i noen år. Da søstrene var tenåringer hadde moren råd til å ha dem hjemme igjen. Emilia, den eldste datteren bestemte seg for å bli nonne og gikk i kloster på denne tiden, og det gjorde at Christine og Lèa tilbragte mye tid sammen. Både moren deres og venner merket at Lèa ble en helt annen person sammen med Christine. Hun gjorde alt Christine sa, uansett hva det var.

Christine Papin hadde en meget dominant personlighet, og et sinne som bare vokste. Hun hadde store problemer med å ta i mot ordre fra andre, noe hun ofte snakket med søsteren om. De diskuterte også hvor dårlig de ble behandlet av Monseur Lancelin, og til slutt bestemte Christine seg for å lære ham en lekse. Konfrontasjonen Christine nevnte for politiet handlet kun om at jentene ikke hadde vasket sengeklærne ordentlig, men i Christines verden var dette dråpen som fikk begeret til å renne over. Hun innrømmet selv i avhør at hun først hadde drept Madame Lancelin, og deretter familiens datter sammen med Lèa.

Jentene ble arrestert samme kveld som drapene skjedde og ble satt i hver sin celle. Lèa, den forsiktige og litt redde, klarte seg greit i fengsel. Hun gjorde som vaktene sa, og skapte ingen problemer. Christine derimot, gikk inn i en slags psykose da hun fant ut at hun ikke fikk være med sammen med Lèa. Hun skrev brev hvor hun tryglet og ba om å få være sammen med søsteren, men det hjalp ikke. Politiet ville holde søstrene adskilt. I juli 1933, fem måneder etter arrestasjonen var Christine så fortvilet at hun skrek, gråt og forsøkte å rive ut øynene sine med hendene. Hun ble lagt i tvangstrøye og sendt til et psykiatrisk sykehus. Hun nektet å spise, ville ikke sove og gråt hysterisk hele tiden.

I rettsaken fikk søstrene endelig se hverandre igjen, til pressens og nysgjerrige borgeres store begeistring. Dobbeltdrapet hadde fått stor oppmerksomhet i media, og flere teorier og usanne historier var spredt rundt hele landet. Selv om søstrene aldri innrømmet at de hadde et forhold, ble de fortsatt kalt «De incestuøse mordersøstrene».

Da Christine og Lèa ble ført inn i retten, gikk det et gisp gjennom folkemengden som hadde møtt opp. De lignet ikke lenger på bildene fra arrestasjonen i februar syv måneder før. En avis skrev at de hadde aldret flere tiår mens de satt inne, de var tynne, bleke og slitne.

Christine and Léa Papin at trial.
Lèa til venstre og Christine til høyre

Christine ble dømt til døden i retten, og det ble bestemt at hun skulle halshugges i Giljotinen. Lillesøster Lèa ble bare dømt til ti års fengsel, siden retten mente hun ble styrt av søsteren. Noen måneder etter rettsaken ble Christines dødsdom omgjort til livsvarig fengsel, som skulle sones på et psykiatrisk sykehus i Renne. Etter rettsaken fikk aldri søstrene se hverandre igjen, og Christine nektet å spise og orket til slutt ikke å bevege seg. Hun døde i 1937, bare fem år etter drapene av en tilstand som heter «cachexie», som betyr å «svinne hen», i dette tilfellet på grunn av underernæring og muskelsvinn som følge av inaktivhet.

Lèa derimot, klarte seg fint i fengsel. Hun ble, akkurat som liten, en helt annen person uten søsteren og slapp ut av fengsel etter åtte år på grunn av gos oppførsel. Hun fikk nytt navn, Marie, og skaffet seg jobb som stuepike på et hotell ikke langt fra der hun vokste opp.


Lèa, som Marie, cirka 40 år.

Mange mener at Lèa Papin døde i 1982, men da en filmskaper ville lage en dokumentar om Papinsøstrene, trodde han at han fant henne på et gamlehjem Le Mains i 2001. Om det stemmer at det virkelig var Lèa, hadde hun vært 89 år gammel på den tiden. Se på bildene, tror du det kan være henne?

Kvinnen døde noen måneder senere. Hun var dessverre så dement at hun verken kunne bekrefte eller avkrefte at hun var Lèa, men sykepleierne kalte henne Marie, navnet hun fikk da hun slapp ut av fengsel.

Birna er funnet død

Dessverre gikk det ikke slik som håpet i søket på islandske Birna. Hun ble funnet død i dag på en strand i Reykjavik.

Tre menn (det samme som ble tatt inn onsdag denne uken) er er avhørt i saken, to av mennene er varetekstfengslet etter funn av narkotika og blodspor i forbindelse med Birnas forsvinning.

Birna (20) skal ha hatt kontakt med en av mennene på datingnettstedet Tinder i forkant av hennes forsvinning.

Det er ingen tvil om at disse mennene har hatt noe med drapet å gjøre. For, Birna ble faktisk drept. Hun har ikke falt i vannet, hun har ikke forsvunnet frivillig. En eller flere av disse mennene har drept henne. Kanskje hun så noe hun ikke skulle ha sett? Kanskje en av mennene prøvde på noe Birna ikke ville, og prøvde å få henne til å være stille? Dette er ikke nødvendigvis et overlagt drap, men disse mennene har etter all sannsynlighet vært voldelige tidligere, særlig mot kvinner.

Det er ikke vanlige menn som gjør slikt. Jeg tror dessverre hun har vært død siden lørdagen hun forsvant, og jeg tror ikke man kunne ha gjort noe annerledes for å ha funnet henne fortere. Hun ble mest sannsynlig drept bare cirka en time etter hun forsvant.

Jeg håper mennene forklarer seg, slik at politiet får vite hva som har skjedd. Etter Birnas død sitter familie og venner i sjokk, alt håp er ute. Etter det som har skjedd, synes jeg de skylder familien en forklaring slik at de kan bearbeide det sjokket de nå har.

Drapet på danske Emilie (17)

Emilie Meng forsvant sporløst i juli i år. Hun hadde vært på fest sammen med noen venninner i Slagelse i Danmark. De to venninnene hennes skulle ta taxi hjem, mens Emilie valgte å gå den korte turen  hjem til foreldenes hus. Venninnene tok farvel ved taxiholdeplassen, og Emilie gikk hjemover.
Siden har ingen sett henne. En ung jente med hele livet foran seg forsvant uten spor. Hun ble meldt savnet dagen etter, og store letestyrker satte i gang søket etter tenåringen. Man trodde først at hun kanskje hadde forsvunnet med vilje. Dette kan skje, tenåringer kan rømme hjemmefra. De kan har kranglet med foreldrene, venner, kjæresten, eller opplevd noe i sin omgangskrets som gjør at ønsket for å forsvinne blir stort nok til å faktisk gjøre noe med det. Disse ungdommene kommer alltid tilbake igjen. Hadde Emilie forsvunnet med vilje, kan du banne på at noen av venninnene hadde visst om det, og at hun hadde blitt funnet. Tenåringer er ikke så smarte som de tror. Venninnene (om de hadde visst noe) hadde nok ikke sagt noe til foreldrene sine og/eller politiet med en gang, men i denne saken gikk det måneder uten livstegn på både telefon, bankkort og sosiale medier at de nok hadde hjulpet til etter hvert. Det ble funnet klær i området Emilie forsvant, men disse viste seg å ikke være hennes.

Emilie Meng ble funnet død på julaften. I vannet, 65 kilometer unna stedet hun forsvant. Hun bar preg av å ha ligget i vannet lenge. Det som i alle fall er sikkert, er at Emilie ikke har kommet seg til det vannet selv. Hun er drept. Jeg tror dessverre Emilie ble drept den samme kvelden som hun forsvant, og dumpet kort tid senere, ikke mer enn et døgn eller to etter at hun døde. I slike forsvinningssaker må man se på Emilies siste bevegelser, samt hennes omgangskrets og hennes forhold til andre personer i tiden (de siste to-tre månedene) før hun forsvant. Her tror jeg det var tilfeldig at det var Emilie som forsvant. En mann, med tidligere avvikende seksuell adferd mot kvinner, som muligens har begått seksuelle overgrep mot unge kvinner. Han har muligens også voldtatt noen tidligere. Han er litt eldre enn henne, kanskje mellom 22 og 32 år og blir sett på som litt merkelig. Han har ganske sikkert voldtatt stakkars Emilie, og deretter kvalt henne. Hun kan ha gjort motstand under voldtekten, og han har prøvd å få henne til å være stille. Jeg vet ikke nok om omstendighetene i saken til å kunne si noe om mannens etnisitet, men det kan meget vel hende han er dansk. Han må i alle fall kjenne området hun ble kidnappet, og området hun ble funnet i, godt. Det er ikke sikkert han mente å drepe henne, det kan hende han ikke har drept før selv om han har vist avvikende adferd. Mannen har etter drapet gjort som vanlig, han har mest sannsynlig et fysisk yrke, hvor han kanskje kan ha jobbet mye etter drapet, men isolert seg sosialt i noen uker siden det skjedde.
I slike saker har jeg vanskelig for å forestille meg at gjerningsmannen kan ha vært ute for å kun drepe. Han ville nok voldta, og drepte henne ved uhell.

I følge politiet bærer liket preg av å ha ligget lenge i vannet, og dessverre er det slikt at det er vanskelig å finne biologiske spor som kan knytte noen til drapet. Man kan, om liket har ytre skader, muligens skape en profil av gjerningsmannen utfra volden hun er påført, så sant ingen står frem og tilstår drapet. Jeg tror ikke at dette vil skje, for jeg tror gjerningsmannen lenge har tror han har kommet unna med drapet, og han vil nok ikke i fengsel for dette.

Dette var utrolig triste nyheter. Jeg har lenge trodd at Emilie var død, men jeg er glad hun i alle fall er funnet selv om utfallet ble tragisk for hennes familie og venner. Jeg håper på en rask oppklaring i denne saken, men det kan bli meget vanskelig å etterforske om det stemmer at politiet har så lite å gå på som det kommer frem i media. Jeg kommer til å følge saken tett, og med en gang det kommer flere opplysninger, vil jeg endre den foreløpige profileringen av gjerningsmannen. Til da, er dette min analyse av saken.

Jeg poengterer igjen at jeg kun kjenner saken gjennom media, men jeg vil si at foreløpig minner denne saken meg om det som skjedde med Sigrid Giskegjerde Skjetne som dessverre også ble funnet drept etter en tid.