Mordene på Von Sydow-familien

Det er vår i Stockholm, og den anerkjente juristen og politikeren Hjalmar Von Sydow er på vei hjem til leiligheten i Norr Mälarstrand 24 i et av byens finere strøk. Da han gikk gjennom dørene til leiligheten på ettermiddagen den 7. mars 1932, skulle det være for siste gang. Hjalmar Von Sydow skulle komme ut i likpose samme kveld.


Norr Mälarstrand 24, Stockholm (Bilde fra Google)

Hjalmar Von Sydows femten år gamle datter og en venninne av henne kom hjem til Norr Mälarstand 24 i femtiden. De forstod raskt at noe var galt, da en stor blodflekk på gulvteppet i en av stuene lyste mot dem. Datteren ropte etter sin far, og deretter på tjenestepikene hun visste var på jobb. Ingen svarte.

Datteren og venninnen gikk gjennom leiligheten rom for rom, og fant til slutt Hjalmar Von Sydow liggende på gulvet i en stor pøl av sitt eget blod. Han var slått i hjel. På stolen litt lenger inn i rommet så jentene liket av den halvt sittende kokken Karolina Herou, også slått til døde. Det var mye blod, og datteren ringte politiet med en gang.
Rett før klokken seks ankom politipatruljer den fornemme leiligheten og konstaterte at tre mord var begått. Den unge kammerpiken Ebba Hamn også var slått i hjel. Politiet fant Ebba på kjøkkenet, liggende på rygg i sitt eget blod.


Kammerpiken Ebba (bilde fra Google)

Først trodde politiet at Hjalmar Von Sydow hadde blitt drept av en uvenn, eller kanskje en gal person. Under avhør av Von Sydows datter fikk de vite at døren til rommet hvor faren og kokken ble funnet var låst utenfra. Det var heller ingen tegn til at noen hadde brutt seg inn i leiligheten. Dette kunne bare bety en ting. Ofrene kjente drapsmannen. Etter kort tid resonnerte politietterforskerne seg frem til at Hjalmars egen sønn, Fredrik Von Sydow og hans kone Ingun kunne være de skyldige.
Fredrik Von Sydow og kona Ingun ble etterlyst over hele Sverige, og politiet stod ovenfor et av Sveriges mest kjente trippeldrap.


Fredrik og Ingun Von Sydow (bilde fra Sveriges Radio)

Fredrik Von Sydow var alkoholiker og rusmisbruker og Hjalmar var dypt skuffet over sønnen som aldri ble til noe. Fredrik hadde store økonomiske problemer, og stjal ofte sprit og penger fra faren. Hjalmar Von Sydow hadde sagt til tjenestepersonalet at all alkohol i leiligheten skulle låses inn så Fredrik ikke fikk tak i det, og gitt sønnen beskjed om at han ikke fikk mer penger før han fikk orden på livet sitt.

Politiet lette med store mannskaper etter Fredrik Von Sydow, og det skulle ikke bli vanskelig å finne dem. Etter drapene hadde de to satt seg i en taxi og kjørt rundt i Stockholm. De møtte en kamerat av Fredrik og spiste middag med han på en av den svenske hovedstadens finere restauranter.
Ingun og Fredrik hadde også handlet på et apotek, og besøkt flere serveringsteder og konditorier. Pengene til dette hadde de fått fra farens lommebok, stjålet fra Hjalmar Von Sydows døde kropp. Lommeboken inneholdt over to hundre svenske kroner, tilsvarende rett under seks tusen kroner (2015).

Senere samme kveld lånte ekteparet en pistol av Fredriks kamerat , og dro tilbake til restauranten med noen venner. Her spiste de og drakk, helt til personalet kjente dem igjen og ringte politiet.Politiet instruerte de ansatte på restauranten om å be Fredrik Von Sydow på en diskret måte å bli med dem ut i foajeen fordi han hadde besøk. Både Fredrik og Ingun reiste seg uten å nøle, og fulgte personalet rolig ut av restauranten.

Ingun satt seg ned i en lenestol. Fredrik lente seg mot henne, og trakk en liten pistol ut av lommen. Før noen rakk å reagere, la han pistolen mot Inguns tinning og trakk av. Ingun falt om, og Fredrik lente seg tilbake. Han hevet hånden med pistolen og trakk den av mot sitt eget hode. Begge døde momentant, etter litt mer enn fire timer etter drapene på faren og tjenestepikene.

I løpet av noen timer var fem personer døde. Til dags dato er ikke motivet for drapene klart, men det var en kjent sak at Hjalmar og Fredrik hadde et bittert forhold til hverandre. Flere tror at Fredrik var så  desperat at han dro til faren for å spørre om penger, men fikk nei og drepte faren på impuls. Tjenestepikene ble mest sannsynlig drept fordi de kunne identifisere Fredrik som gjerningsmannen. Det er uklart om Ingun Von Sydow var med på drepe noen av de tre i leiligheten.

PENTAX Image
Hjalmar Von Sydow (bilde fra Google)

Saken snakkes om enda i dag, og det er laget dokumentarer, skuespill og filmer om de sjokkerende drapene. Fredrik og Ingun Von Sydow etterlot seg datteren Monika, som bare var tre år gammel da foreldrene døde. Hun har gitt noen få intervjuer i senere tid om hva hun husker fra den korte tiden hun fikk med foreldrene sine. Bare Palmemordet er mer omtalt i svensk presse. Mediene gikk av skaftet, og saken ble omtalt i alle landets aviser i lang tid.

Von Sydow-familien er enn i dag en kjent familie i Sverige, med både skuespillere og forfattere som bærer navnet. Hjalmar Von Sydows barnebarn, Helena Henchen gav i 2004 ut boken I Skuggan Av Et Brott, som baserer seg på Von Sydow-mordene. Leif GW Persson har laget en dokumentar om drapene, som kan finnes blant annet på YouTube, og Sveriges Radio har laget en inngående podcast-dokumentar hvor man hører deler av intervjuene Monika Von Sydow har gitt.

Kilder: P3 Dokumentär: De Von Sydowska Morden og Leif GW Perssons dokumentar Von Sydowska Morden.

 

Mordet på John Hron (14)

Noen drap setter spor, slik som drapet på fjorten år gamle John. Han hadde ikke gjort annet enn å være fra feil land. John var en gutt som hadde mange venner. Han hadde engasjerte og snille foreldre og gjorde det bra både i sport og på skolen. Likevel skulle John dø på verst tenkelige måte, fordi han nektet å si at han elsket nazister. Her er historien om drapet på John Hron.

John og kompisen Christian var på telttur en varm augustdag i 1995 ved Ingetorpssjön ved Kungälv i Sverige. De hadde badet og spist, og pratet hyggelig sammen rundt bålet da de hørte noen komme bak dem. Guttene snur seg, og ser at de er en gutt fra skolen sammen med noen litt eldre kamerater. John og denne gutten, Mikael Fjällholm, hadde blitt uvenner uken før, mest fordi John hadde tsjekkisk familiebakgrunn og Mikael var nynazist.  
John prøvde å holde seg unna Mikael og vennene hans, men kom ofte hjem med blåmerker etter slag og spark fra nynazistgjengen. Uken før hadde John blitt drapstruet av Mikael, uten at skolen hadde gjort noe.

John og Christian forstod med en gang at det skulle bli bråk. John, som alltid forsøkte å løse slike situasjoner med å snakke, gjorde et forsøk på å få gjengen til å dra. Mikael svarte med å slå John til bakken, og de andre guttene begynte å sparke ham i magen og ryggen. De hentet pinner, steiner og stokker og fortsatte mishandlingen. John blødde fra både ansiktet og kroppen, og ba dem om å stoppe. Mikael sa at han måtte si at han elsket nazister, hvis ikke ville de fortsette. Ungdommene lo mens de fortsatte å sparke John i hodet og på kroppen. Flere ganger forsøkte han å reise seg, han ba for sitt liv, men ingen ting hjalp.
En av ungdommene hentet en brennende vedbit og slo John i nakken med denne. John fikk store brannsår, og satt seg på huk med hendene beskyttende over hodet. Ungdommene tente på teltet og sekkene deres. John skalv, og guttene stoppet plutselig opp. De ga ham en kald øl og mens John skalv av skrekk lo de av ham og ba ironisk om unnskyldning.

Plutselig ble den ene av dem sint igjen, og hentet en stor stein som han kastet i ryggen på John. Slagene og sparkene fortsatte, og John skrek flere ganger av smerte. Så sa han det, «Jeg elsker nazister!» for å prøve å redde livet som var i ferd med å bli banket ut av ham. Det hjalp ikke å si at han elsket nazister, det var for sent. Guttene tok tak i John og bar den skamslåtte kroppen mot vannet. De rullet ham uti, og John så sin sjanse til å komme seg unna.

Nynazistene forstod at John kunne komme seg unna, og begynte å rope ham tilbake. John la på svøm, men da ungdommene ropte de skulle slå kameraten Christian om han ikke kom inn igjen, stopper han. John tok så et skjebnesvangert valg som ville koste ham livet.
John, som visste hva han hadde i vente svømte inn igjen. Istedenfor å redde sitt eget liv, valgte han å redde Christians. Han kom tilbake til stranden der nynazistgjengen ventet og de tok så tak i ham. De sparket han ned, slo med stokker og hoppet flere ganger på kroppen hans. Så slepte de John til en gresslette like ved. John prøvde å si noe, men fikk ikke formulert ordene. Han var så sønderslått at han ikke klarte å snakke.
Gjengen tok tak i John en siste gang og bar han til vannet igjen. I det de kastet han i vannet trakk han pusten dypt. John ble liggende urørlig i vannet før han sank mot bunnen. Guttene lo og tente en sigarett før de forlot stedet.

Christian løp mot veien og fikk haiket med en bil som igjen varslet politiet. Noen timer senere ble den ugjenkjennelige kroppen til John funnet på bunnen av vannet. Han var død, slått i hjel av nynazister bare 14 år gammel. Mikael, som da drapet fant sted var 15 år gammel blie sammen de tre andre guttene på 17 og 18 år arrestert og siktet for mord. De ble dømt alle sammen, men viste ikke særlige tegn til anger. De er frie i dag.

  

Fallet Kevin

I januar i år skrev jeg en sak om Kevinmordet i Arvika. Jeg skrev om drapet, om de to guttene som hadde tilstått drapet, og hva jeg trodde hadde skjedd. I mars i år sendte SVT en dokumentar om Kevinmordet, hvor til da ukjente og hemmeligstemplede avhørsvideoer ble sendt. Jeg ble sjokkert over at guttene, «barnemorderne» sto frem med navn og bilde. En ting var nytt, guttene var uskyldige.

Christian og Robin drepte ikke Kevin, det kom veldig klart frem i dokumentaren. Jeg fikk, som mange andre en vond følelse av å se de to guttene på 5 og 7 år prøve å svare på spørsmålene fra barnepsykologene og etterforskerne.
Kevinsaken vekket mange følelser hos folk, både i Sverige og her i Norge. Det virker likevel som om mange ikke en gang tenkte tanken på at denne dokumentaren var vinklet. En såpass vinklet dokumentar er ikke journalistens Dan Josefssons første. Han har det med å spille på folks følelser. Var det riktig? Kanskje, for noe godt kom ut av dokumentaren, nemlig at guttene får saken gjenopptatt og kanskje til og med frikjennes.

Det triste som kom ut av saken, var all hetsen Rolf Sandberg fikk. Ja, han var etterforskningsleder. Ja, han hadde ansvar for å løse saken. Men var det kun Rolf Sandberg som bestemte hva som skulle etterforskes, hvem som skulle avhøres og hva som skulle gjøres i denne saken? Nei, det var det ikke. Det var en påtalemakt her, som også har skyld i sakens heller slette håndtering av Kevinmordet.

Lille Arvika hadde aldri hatt en så stor og alvorlig sak som involverte barn før. De gjorde så godt de kunne, men det var dessverre ikke godt nok. Rolf Sandberg vet også det, men han fortjente ikke å henges ut offentlig slik Dan Josefsson gjorde.
Rolf Sandberg måtte bytte navn og flytte på hemmelig adresse en periode. Han kunne ikke være hjemme eller gå på butikken uten å bli hetset. Til og med Sandbergs sønn måtte gjemme seg, selv om han bodde i en annen by.
Er det slik man behandler folk? Hva hadde Marcus, Rolfs sønn med dette å gjøre? Det spurte han også om, i et hjerteskjærende facebook-innlegg hvor han ba om at han selv og faren fikk være i fred. Det tristeste av alt, var at Robin og Christian selv gikk ut i media og ba folk la Rolf Sandberg og familien være i fred, og som tidligere nevnt, at all skyld ikke lå på bare Rolf.

Det er en liten gutt som ble drept i 1998 i Arvika, la oss ikke glemme det. Noen drepte ham, men det var ikke Robin og Christian. Husk at det var foreldrene til guttene som kontaktet politiet fordi guttene sa de visste hva som skjedde med Kevin. Det stemmer at foreldrene oppførte seg merkelig, det er notert flere ganger at faren til guttene oppførte seg merkelig. Man kan forstå at guttene ble mistenkt i starten, på grunn av det foreldrene mente de hadde sagt. Likevel skulle politiet ha forstått at guttene var uskyldige, det er det ingen som er uenige om. Men trenger vi denne drittslengingen?

Kevin er død, og en barnemorder går fortsatt fri i Arvika. Det er skummelt. Robin, Christian og deres familier har ingen skyld i Kevinmordet, og jeg håper de får den frikjennelsen de ønsker og fortjener. Jeg håper også at Rolf Sandberg og familien har fått gå tilbake til sine vanlige liv nå. De fortjener også det.

Jeg håper også dere som midt på natten velger å skrive hvor stygg og dum jeg er som trodde at guttene drepte Kevin kan se når innlegget ble skrevet, og at jeg har skrevet et oppdatert innlegg siden da. Jeg velger å la innlegget stå, fordi jeg vil. Dette er min krimblogg, jeg kan skrive akkurat hva jeg vil her. Har jeg feil, retter jeg opp.
Det som står i innlegget fra januar i år, stemte da det ble skrevet. Derfor står det der enda. Gå inn og les det om du vil. Men vær så snill, ikke anbefal meg å se SVT-dokumentaren i kommentarfeltet. Ikke si at jeg er stygg og dum. Selv om jeg er jente, kan jeg skrive om tunge saker jeg også. Jeg lar mange av de stygge kommentarene stå, mest så andre kan se hva som rører seg i kommentarfeltenes verden. Noen av kommentarene måtte slettes, da jeg ikke ønsker at min familie skal lese slikt om meg.
Jeg regner selvfølgelig med at ikke alle er enige med meg hele tiden, og en saklig diskusjon ønsker jeg alltid velkommen, send meg gjerne mail: [email protected] om noe er feil eller uklart.

Takk for meg.

Knutby-saken

Natt til 10. januar 2004 bryter noen seg inn i huset til den sovende Alexandra Fossmo. Med stille skritt går gjerningspersonen opp trappen og inn på soverommet. Armen, forlenget av en pistol heves. Flere skudd blir avfyrt, og Alexandra Fossmo våkner aldri igjen.
Den lille skikkelsen som nettopp har tatt et liv, fortsetter videre til naboen Daniel Lindes hus. Han skytes med to skudd, men overlever så vidt. Gjerningspersonen løper vekk, og legger to av Sveriges mest kjente åsteder bak seg i nattemørket. Endelig er Guds vilje oppfylt.

Alexandra Fossmo ble bare 23 år. Høsten før hadde pastorfruen Alexandra blitt angrepet med hammer av familiens barnepike, som neste dag pågripes for mordet på Alexandra Fossmo og mordforsøket på Daniel Linde (30). Barnepiken Sara Svensson (26) tilstår ugjerningen med en gang. Hun er lei seg og fortvilet, hun ville egentlig ikke drepe. Det var Gud som befalte henne. Gud talte til henne i form av tekstmeldinger, forklarer hun. Politiet forstår at det er mye mer som ligger bak mordet og mordforsøket enn bare et «vanlig» sjalusidrama. De forstår også at Sara Svensson er alvorlig psykisk syk.

Den 28. januar blir Filadelfiamenigheten i Knutby sjokkert enda en gang. Pastoren Helge Fossmo (33) som er Alexandras mann blir arrestert, mistenkt for medvirkning til mord og mordforsøk. Sara Svensson har fortalt politiet alt, og en rekke gjenopprettede tekstmeldinger kan bevise at Sara snakker sant. Her er det som skjedde i Knutby i januar 2004.

Sara Svensson hadde lenge følt seg distansert fra Gud, og hadde snakket med pastoren sin om det. Helge Fossmo hadde sagt at han ville hjelpe henne å komme nærmere Gud igjen. For å gjøre det, måtte Sara gå gjennom en rekke øvelser og prøvelser, for å vise seg verdig Guds kjærlighet. Hun hadde angrepet Alexandra Fossmo, Helges kone med hammer, fordi Gud ba henne om det. Helge Fossmo hadde også befalt henne å utføre seksuelle tjenester på ham, slik at alt det onde i henne kunne forsvinne. Det var Gud som ba henne om slikt, gjennom Helge. Etter hvert hadde Sara Svensson begynt å motta anonyme tekstmeldinger med formaninger om å drepe. Hun ville ikke gjøre det i starten, men Helge beroliget Sara og rådet henne til å følge formaningene i tekstmeldingene.

Pastoren på sin side, hevdet seg uskyldig, men forklarte at tekstmeldingene var videreformidlede ønsker fra Alexandras storesøster Åsa Waldau, bedre kjent som Kristi Brud. Kristi Brud hadde en sentral rolle i Filadelfiamenigheten sammen med Helge. Åsa hevdet at hun aldri hadde oppfordret verken Sara Svensson eller Helge Fossmo til å drepe lillesøsteren som hun elsket så høyt. Åsa er for ordens skyld ikke dømt for noen innblanding i denne saken.

I rettsaken kom det frem at Helge Fossmo hadde hatt fem forskjellige elskerinner, deriblant Sara Svensson. Men før alt dette skjedde, var det en annen sak som Helge Fossmo også på et merkelig vis var innblandet i. Helges første kone, Helene hadde nemlig dødd fem år tidligere under mystiske omstendigheter. Helene ble funnet død i 1999 med knust hodeskalle og det bedøvende medikamentet dekstropropoksifen i blodet. Denne saken ble også grundig gjennomgått.

Helge Fossmo ble dømt til livsvarig fengsel for drap og medvirkning til drap, og slippes ut i 2020. Han har giftet seg på nytt i fengselet.
Sara Svensson ble dømt til tvungen psykisk helsevern på ubestemt tid. Hun ble sluppet fri i 2011, da det psykiatriske sykehuset hun sonet på mente hun var rehabilitert. Nå jobber Sara Svensson i en annen menighet og pleier sitt forhold til Gud.
Åsa Waldau, Kristi Brud, bor fortsatt i Knutby og styrer den hardt prøvde Filadelfia-menigheten også i dag. Hun har i tillegg startet et spa i Knutby.

Flere som har vært medlemmer i Knutby-menigheten forteller at den var styrt men jernhånd, og man levde under strenge regler og redsel for å bli utfryst om man ikke gjorde som ledelsen ville. Det er flere som kaller menigheten en sekt, og følte seg hjernevasket da de var en del den.

Helge Fossmo har i flere intervjuer påstått at Åsa Waldaus ord var lov, og at det var hun som ville drepe Alexandra og Daniel fordi hun ville være sammen med Helge, etter at de hadde hatt seksuell kontakt i en tid. Åsa nekter for noen slik kontakt, og føler seg lurt av Helge.

De som egentlig ble lurt i denne saken, var Helges to koner som måtte bøte med livet.
Sara Svensson ble også lurt. Men å tro at Gud sendte henne tekstmeldinger med formaninger om å drepe, er vanskelig for oss utenforstående å begripe. Det er bra hun fikk psykiatrisk hjelp. Alexandras familie derimot, er veldig skeptiske til at Helges livstidsdom ble tidsbestemt, og at han skal slippe ut en dag. Vi får håpe Helge ikke starter noen ny menighet, i alle fall.


Helge Fossmo


Sara Svensson


Alexandra Fossmo


Åsa Waldau, Kristi Brud

Mordet på Therese Johansson Rojo (15) – Sturebymordet

Jag heter Therese, jag är 15, snart 16 varma sommrar och det här är tro det eller ej min ointressanta blogg om mitt vanliga och tråkiga liv, som en helt vanlig tonåring, så trevligt när ni kommenterar, ni får ha det så bra. Och pussa era mammor från mig. 

-Therese Johansson Rojo (15)

Dette er en tekst fra Therese sin egen blogg, hvor hun la ut bilder, musikk og litt annet slik som unge jenter ofte gjør. Therese virket som en snill og glad jente, med gode venninner og fremtidsdrømmer. Men en sommerdag i juni 2009 skulle det ta slutt, da en jevngammel gutt kvalte henne på oppfordring fra sin jevngamle kjæreste. Her er historien om Sturebymordet, etter ønske fra en av mine fantastiske lesere. 

 

På selveste nasjonaldagen, den 6. juni hadde Therese, eller Tess blandt venner, og en av hennes beste venninnner vært i byen og shoppet. Det skulle snart være skoleball, og Tess hadde endelig funnet de perfekte skoene til kjolen som allerede var innkjøpt. De gledet seg sånn, skoleballet skulle bli siste fest med gjengen før videregående begynte. På nasjonaldagen skulle alle møtes ved “Hoppabacken” som ungdommene kalte den, en gammel hoppbakke med tilhørende skog ved Sockenplan, i en bydel i Stockholm. Venninnene husker de kunne se Globen den kvelden, den var opplyst i lilla. De snakket om at den burde være gul og blå, som det svenske flagget siden det var Svenska Flaggans Dag. 
Ungdommene drakk alkohol, røkte sigaretter og koste seg. En perfekt kveld. En gutt som Therese hadde kysset på Valborg, et par uker i forveien, var også der, men med andre planer enn å hygge seg på nasjonaldagen.

Vi kaller ham Daniel. Daniel var like gammel som Therese, og han syntes hun var pen. De hadde kysset på Valborg, men det skulle de aldri ha gjort. Daniel var nemlig sammen med, la oss kalle henne Lisa, da han kysset Tess. Lisa fikk vite dette, at Daniel hadde vært utro. Lisa gjorde det slutt med ham med en gang hun fikk vite om kysset, men Daniel ville ikke gi seg. Han skrev SMS til Lisa hele tiden. Han ville gjøre hva som helst for å få Lisa tilbake. Ingen ting hjalp. Lisa avviste Daniel gang på gang, men Daniel stod på sitt:

Jeg gjør hva som helst. Jeg kan til og med drepe noen, bare du tar meg tilbake. Jeg er ingenting uten deg.” 

Det var etter disse meldingene Lisa så sin mulighet i å rydde Tess av veien, og hun ber Daniel om å drepe Tess. Om han gjorde det, skulle de bli sammen gjen. Daniel er usikker. Han vil mest av alt i verden bli sammen med Lisa igjen, men han vil jo egentlig ikke drepe Tess. Han spør henne om han kan gjøre noe annet enn å drepe henne. Slå henne kanskje? Lisa rikker seg ikke, Daniel skal drepe Tess, ellers vil hun ikke ha noe med han å gjøre. 
Dagene går, og Daniel forsøker faktisk flere ganger å lokke med seg Tess slik at han kan drepe henne. Hver gang går det galt, og hver gang blir Lisa sint og kaller ham feig. Daniel får en siste sjanse til å drepe Tess, siden “alle” skal til Hoppabacken på nasjonaldagen. 

Kvelden er morsom, det er mange folk ved hoppbakken denne kvelden. Tess ser at Daniel er der, og han vinker henne inn i skogen. Jennifer, Tess sin beste venninne, og Gordon, ekskjæresten til Tess står og snakker sammen. Tess bestemmer seg for å gå til Daniel, og forlater Jennifer og Gordon som tenker at hun sikkert skal inn i skogen for å tisse. 
Tess følger med Daniel inn i skogen. Hva vil han? Kanskje han vil prate om det som skjedde på Valgborg. Daniel virker nervøs, har gjort det hele kvelden. Han sier han skal vise henne noe, men de må gå lenger inn i skogen så ingen andre kan se dem. Når de er langt nok inne i skogen, tar Daniel opp en slags stokk eller tykk pinne og slår henne i hodet. Han treffer ikke så bra, Tess faller, men spør heller hva han driver med. Daniel hopper på henne og tar kvelertak. Tess kjemper imot, forstår ikke hvorfor Daniel gjør dette. Daniel holder grepet til Tess blir slapp. Til alt liv er klemt ut av henne. Hva skal han gjøre med kroppen? Han legger henne i blåbærlyngen og løper fra åstedet. Nå skal han og Lisa bli sammen igjen.

Jennifer og Gordon lurer på hvorfor Tess bruker så lang tid inne i skogen. Har hun gått hjem? Jennifer begynner å sende medlinger til alle som har vært der for å finne ut om hun kanskje har dratt hjem med noen andre. Gordon går inn i skogen for å lete etter Tess. -Jeg har funnet henne! Hun er her! Jennifer løper inn i skogen etter Gordons stemme. Hun løper fort, og snubler over noe. Det er Tess som ligger der. Hun har litt blod i ansiktet, har hun falt? Noen har ringt ambulanse, og plutselig er politiet der. Ambulansen tar med seg Tess, og Jennifer, Gordon og de andre blir igjen for å snakke med politiet. Plutselig kommer Jennifers pappa til skogen. Jennifer er redd for å få kjeft av ham, siden hun har drukket alkohol. Jennifer får ikke kjeft, pappaen hennes spør bare hvordan det går med henne. En politidame setter seg ned ved siden av dem og forteller at Tess er død. Jennifer forstår ikke hva som har skjedd. Hun skulle bare inn i skogen for å tisse!

16 år gamle Therese hadde store kvelningsskader på halsen. Hun ble kvalt på en meget brutal måte. Dagen etter nasjonaldagen blir 16 år gamle Daniel og Lisa pågrepet, mistenkt for henholdsvis mord og oppfordring til mord. To 16-åringer. 
Daniel og Lisa begynner å skylde på hverandre, men politiet får tak i de over 3000 tekstmeldingene mellom dem. Tekstmeldingene som viser planleggingen av mordet på Tess. Fordi Tess og Daniel kysset på Valborg. Lisa og Daniel gjennomgår rettspsykiatriske undersøkelser, men ingen av dem har alvorlig psykisk sykdom. Tess sin venninne Jennifer sier i et intervju at hun ønsker at det lå noen psykiatrisk sykdom bak mordet, for da hadde det kanskje vært lettere å forstå. 

Rettsaken går for åpne dører, Lisa og Daniel fortsetter å skylde på hverandre. De blir dømt til 1 år og 8 måneders “ungdomsvård”, som er en slags undomsinstitusjon istedenfor fengsel siden de er så unge. 1 år og 8 måneder. Og Tess fikk livet tatt fra seg. Familien mistet barnet sitt, venninnegjengen mistet en viktig person. Livet blir aldri det samme, men for Daniel og Lisa skal det være over etter knapt to år. Lisas advokater forsøker å få en mildere dom, men begge dommene fastsettes. 
Etter at soningen er over, får Lisa og Daniel gå tilbake til livene sine som om ingen ting har skjedd. Daniel, som egentlig heter noe annet lever godt i dag med både samboer og jobb. Lisa heter også noe annet, men hun holder en lavere profil i dag. Det er deres feil at lille Tess ble kvalt til døde, men de har det fint.

Hva synes dere? Dette er vel ikke rettferdig? Jeg synes ikke at undommer burde være i fengsel med tunge kriminelle voksne, men når et så alvorlig lovbrudd er begått burde “Lisa” og “Daniel” vært i tett kontakt med kriminalomsorgen minst ti år etter drapet. Når terskelen for å kvele noen er så lav, er jeg redd for hva som kan skje om en av dem får noen form for motgang igjen. Hva synes dere burde ha vært gjort?

Siden Lisa og Daniel i lovens øyne har sonet ferdig sin straff og på så måte gjort opp for seg, valgte jeg å ikke bruke navnene deres i denne saken.
Men, om du vil vite hva de heter, send meg en mail på: [email protected] så skal du få vite det.

God kveld, og ta vare på hverandre!

Følg oss på Facebook (True Crime Norge) og Instagram (truecrimenorge) for oppdateringer på når det kommer nye saker.

Kevinmordet – en oppdatering

Kjære fine lesere, kjære sinte og frustrerte lesere.

Mange har kontaktet meg, kommentert på Instagram, mail, og her på krimbloggen om den mye omtalte Kevinsaken. Fire år gamle Kevin ble drept i 1998. To gutter på fem og syv år tilsto ifølge politiet at det var de som hadde drept Kevin. To barn, som drepte et barn. Men var det egentlig disse to guttene?

Den 13. januar i år skrev jeg et innlegg om akkurat denne saken. Ikke nå. Ikke etter dokumentaren. Jeg skrev om de to guttene og om familien deres. Jeg hadde en politirapport om saken, og jeg baserte mye fakta på den, men også på fakta fra Sveriges Radios podcast «P3 Dokumentär» om Kevinsaken, samt andre artikler. Da jeg skrev denne saken, var det jeg opplyste riktig ifølge alle mine kilder. Det var riktig på det tidspunktet.

I slutten av mars kom den svenske avisen Dagens Nyheter med en granskningsartikkel om saken, og SVT har laget en dokumentar i tre deler om Kevinmordet. Jeg leste Dagens Nyheters artikkel, og begynte å tvile på om det var disse guttene. Da jeg så første episode av SVT?s dokumentar, begynte jeg å tvile litt mer. Nye sider av saken ble belyst, sider som ikke fantes i noen av rapportene jeg har lest. De har nemlig vært hemmeligstemplede, og umulige å få tak i.
Etter første episode av dokumentaren tvilte jeg.

Da jeg så andre episode, hvor de viste avhørene av de to små guttene som angivelig tilstår å ha drept en liten gutt, tvilte jeg ikke lenger. Jeg var jeg helt sikker.
Robin og Christian har ikke drept noen. De drepte aldri Kevin, de vet ikke en gang hva som skjedde med han, og de var ikke tilstede da Kevin døde. De har alibi, som aldri ble rapportert. De tilsto aldri, selv om rapporten skriver det. Faren deres var en bekymret far, ikke en mann med merkelig oppførsel slik som rapporten mener.

I lys av medieoppmerksomheten rundt denne tragiske saken, er det mange som søker etter informasjon om Kevinmordet. Om du «googler» saken, kommer mitt innlegg ganske høyt opp. Innlegger om Kevin er en av de mest leste sakene på denne krimbloggen, noe som jeg synes er veldig bra. Det jeg ikke synes er så veldig bra, er at mange tror at det innlegget er skrevet nå.
Mange skriver at jeg må sjekke fakta, og at jeg må se dokumentaren før jeg skriver om Kevin-saken og at jeg burde slette innlegget.

Jeg sjekker fakta, det er det jeg gjør hver eneste dag, til hvert eneste innlegg. Jeg dobbeltsjekker og trippelsjekker, slik at det jeg skriver skal være riktig. Jeg har lest innlegget mitt om Kevin flere ganger, og kan med hånden på hjertet si at det som står der er helt korrekt i forhold til den fakta som forelå på det tidspunktet den ble skrevet. Jeg angrer ikke på at jeg skrev det, og jeg kommer ikke til å slette innlegget.

Jeg jobber med et nytt og større innlegg om nettopp Kevin-saken, og det kommer når jeg føler at all fakta er sjekket, og alle sider av saken er fremme, og jeg gleder meg til at dere skal lese. Jeg gleder meg også til å høre hva dere synes, og hva dere tenker om saken.

Denne krimbloggen er ingen ting uten dere, deres kommentarer, mailer og innspill. Dere lesere er veldig viktige for meg. Jeg håper dere som skriver stygge ting, kan tenke dere litt om før dere tømmer dere for ukvemsord og tar ut deres frustrasjon i en mail eller en anonym kommentar. Selvfølgelig er jeg klar over at en krimblogg som denne skaper engasjement, og det er jeg fortsatt glad for. Saklig, konstruktiv kritikk tar jeg mer enn gjerne imot, men når det verken er saklig eller konstruktivt må jeg si ifra.

Og til alle dere som alltid liker, deler, kommenterer og heier frem denne krimbloggen ? tusen takk!
 

-Pernille

 

Kumla-saken

Det er fredag. 13 år gamle Linn har vært på skolen, og står ved stasjonen og venter på toget som snart skal komme. Vennene hennes er fortsatt på skolen, men Linn har bestemt seg for å dra litt tidligere. Hun orket ikke mer skole i dag. Det er en fin vårdag i mars 2013. Linn orker ikke se på mobilen akkurat nå, hun vet at mamma har prøvd å ringe flere ganger. Hun har sikkert fått beskjed om at Linn ikke møtte opp til svømmetimen denne ettermiddagen.
Linn hører lyden av toget i det fjerne. Hun tar noen skitt mot skinnegangen, og så noen flere. Hun ser mot toget, det er nærmere nå, og hun skynder seg. Nå står Linn midt på togsporet.
Hun trekker pusten en siste gang før toget treffer.

13 år gamle Linn fra Kumla, vest i Sverige, har tatt sitt eget liv ved å kaste seg foran toget en fredag i starten av mars 2013. Hva får en 13 år gammel jente, som virket så glad og blid på YouTube-kanalen sin til å plutselig velge å dø?
Det skal vise seg at Linn ble mobbet. Familien, og de nærmeste vennene visste det. Men var det virkelig grunnen? Mammaen til Linn hadde fått henne inn i systemet for ungdomspsykiatri på grunn av episoder med selvskading etter den mistenkte nettmobbingen, og trodde kanskje Linn var så deprimert at hun til slutt valgte å hoppe foran toget. Familien er sjokkert, og prøver å finne svar på hva som egentlig skjedde.

Linns storebror finner ut at Linn hadde to Facebook-kontoer. Det de finner på den, er verre enn bare ungdomsmobbing. Linn har blitt utsatt for gjentatte trusler fra «bealarrson97». Hvem er dette?

Mammaen og broren til Linn leser meldingene de utvekslet på nettet. Først starter meldingene veldig uskyldig, men etter hvert blir tonen mer truende fra «bealarrson97». Han har tvunget Linn til å kle seg naken foran web-kameraet hennes. Han truer også med å spre bildene til alle hun kjenner, både trenere, lærere og på Facebook og Instagram om hun ikke gjør som han sier. Linn trygler «bealarrson97» om å slette filmen av henne. Hun sier at hun tar livet sitt om hann sprer videoen, men ikke en gang da sletter han den. Istedenfor fortsetter han å true 13 år gamle Linn.

Chat-meldingene blir overlevert til politiet, som begynner å lete etter en 15-16 år gammel gutt, muligens fra Kumla han også. Det politiet ikke vet, er at denne gutten egentlig ikke finnes.  «bealarrson97» er en 44 år gammel mann, som blant annet er fotballtrener for en jente-lag, interessert i kvinners rettigheter og innebandy for å trekke frem noe. Han blir beskrevet av venner som alltid blid, snill og en mann til å stole på. Ingen som kjenner han kan tro at han kan ha gjort dette.

Mannen (44) nekter for å ha noe med Linns selvmord å gjøre. Han sier at han har en PC, men at den ble stjålet fra en cafe mens han var på toalettet, og det samme dag som Linn døde. Dette tror selvfølgelig ikke politiet på, og til slutt finner de den. De finner også lignende trusler mot flere unge jenter. Politiet kontakter alle jentene han har hatt kontakt med, og til slutt anmelder over 20 jenter han for misbruk, trusler og seksuelt krenkende atferd.

Saken, både om Linns selvmord og truslene mot alle de andre jentene kommer opp i tingretten. «bealarrson97», som egentlig er en nå 45 år gammel mann, dømmes til 2 (!) års fengsel.

«bealarrson97» slapp ut av fengsel i juli 2015, etter endt soning.
«Han fikk to år, og hva fikk vi? Livsstid!» sier mammaen til Linn.

Jeg har ikke anledning til å avsløre mannens identitet i denne saken. Vil du vite mer, kan du høre podcasten P3 Dokumentär ? Kumlafallet, produsert av Sveriges Radio, som også er kilden til denne posten. 


Bilde fra Expressen 

Om du, eller noen du kjenner trenger hjelp, vær så snill og ta kontakt:

 

Mental Helses Hjelpetelefon:
(hele døgnet) tlf. 116 123

Kirkens SOS:
(hele døgnet) tlf. 22 40 00 40

Angstringen:
(man-tors 10-13) tlf. 22 22 35 30

Barneombudet:
(man-fre 8-15) tlf. 22 99 39 50

DIXI ? Ressurssenter for voldtatte:
tlf. 22 44 40 50

Mordet på Eva Söderström

En fuktig og varm kveld i slutten av september 1987 er 27 år gamle Eva ute på tur med hunden sin. Hun bor egentlig i Sundsvall, men er på besøk hjemme hos foreldrene i Kramfors, nord i Sverige.
Det er snart leggedags, og Eva har bare på seg en t-skjorte og en bukse. Hunden Laban surrer lykkelig rundt bena hennes, mens han snuser nysgjerrig på lyktestolper og stener, kanskje han markerer at også han har vært der denne kvelden. Eva og Laban snur, og begynner på hjemveien. De er ikke så langt fra huset der hun denne uken bor sammen med foreldrene og lillesøster Anneli.
En ukjent person kommer mot Eva og Laban. Han har kniv, og Eva skal snart dø.

Neste morgen er det oppstandelse i huset til familien Söderström, hvor er Eva, og hvor er Laban? Eva skulle bare gå en liten kveldstur med hunden, men det finnes ingen tegn på at hun i det hele tatt kom hjem. Eva er borte uten et spor. Familien ringer politiet, og en stor leteaksjon blir satt i gang. Frivillige leter også, men ingen kan riktig ta rede på hva som har skjedd med Eva. Lillesøster Anneli forstår tidlig at noe er veldig galt, og hjelper de frivillige med å lete. En av de frivillige sier at han så noe oppe i skogen, ikke så langt fra huset til Evas familie. Uten å tenke, løper Anneli i retningen der det lå noe i skogen.

Anneli går innover i det lille skogholtet rett ved gangveien hun så mange ganger har gått tur med Laban. Noe ligger litt lenger borte, men hun kan ikke se hva det er enda. Hun går nærmere. Det er Eva som ligger der. Evas hvite t-skjorte er helt rød av alt blodet fra knivstikkene, og hun er naken fra livet og ned. Evas klær ligger på en merkelig måte ved siden av henne, som om noen har forsøkt å legge dem pent fra seg. Laban ligger ved siden av Eva, han er også knivstukket. Eva og Laban er døde. Anneli klarer nesten ikke tenke, hele verden faller i grus. Hun skriker, men ingen ting hjelper. Eva er borte, kald og kommer aldri mer til å våkne igjen.

Politiet i Kramfors står helt uten spor, de aner ikke hvem som drepte Eva. Hun var mest sannsynlig seksuelt misbrukt før hun ble knivstukket 11 ganger, men politiet bekrefter ikke dette. Evas kjæreste blir avhørt, men slippes. En annen mann blir fengslet, men slippes etter en stund han også, da det ikke finnes tilstrekkelige bevis for å ta ut siktelse mot noen av dem. Ingen spor. Familien må nå leve med at Eva og Laban er brutalt drept, og at ingen er tatt for ugjerningen.

Desember, 2016:

TV-programmet «Veckans Brott» som går på SVT tar opp saken om Eva i siste sending før jul. Camilla Kvartoft og Leif G.W. Persson snakker om saken, og om at ingen, ikke en gang 29 år senere er tatt for «Eva-mordet». Sendingen avsluttes, og de tar juleferie.
Plutselig ringer en anonym person til politiet i Kramfors og forteller at han eller hun har informasjon om hvem som drepte Eva. Personen sier at drapet var et bestillingsmord, hvor en leiemorder fikk 10 000 kroner for å drepe Eva. Personen navngir også den som skal ha bestilt mordet. Politiet er fra seg av begeistring, endelig har de noe konkret å gå etter. Men har de egentlig det? De bestemmer seg for å ta den navngitte bestilleren inn til avhør, men han nekter enhver forfatning med saken. Politiet har ingen bevis mot mannen, utenom det den anonyme personen forklarte. Han slippes fri, uten noen siktelse.

Leif G.W. Persson uttalte seg nylig om denne saken, og jeg er så enig i det han sa. GW mener at det ikke er noe hold i de nye påstandene om mordet på Eva. Han sier at dette er tull, og avfeier tipset totalt.

Om man skal tenke seg om, er det ikke veldig merkelig at en person skal bestille, og betale 10 000 kroner for å knivdrepe en ung jente som er hjemme på besøk hos foreldene? Hvorfor skulle Eva drepes? Hun tilhørte ikke noe spesielt miljø.
Det høres nesten ut som en påfunnet mafia-historie uten rot i virkeligheten, hvor en stormannsgal tulling har kjedet seg og ringt politiet i fylla. Dette henger ikke på greip, verken teorien eller drapsmetoden stemmer med hva som skjedde med Eva.
 


 

Å drepe med kniv er personlig, og Eva ble knivstukket 11 ganger. Det er ikke nødvendig å stikke noen 11 ganger for å drepe. Og hvorfor drepe hunden? Eva ble mest sannsynlig også seksuelt misbrukt, selv om politiet ikke vil bekrefte dette. Men, når man ser at Eva er helt naken er det en naturlig konklusjon å trekke.
En leiemorder voldtar ikke offeret før han dreper, rett og slett på grunn a faren for biologiske spor. Da tenker jeg ikke bare på sæd, men også perspirering og hudceller som legges igjen på offeret.

Dette er ikke en leiemord-sak, kjære Kramfors-politi. Dere gjør rett i å sjekke tipset, men det vil ikke lede noen steder. Skal man isteden spørre seg om grunne til at noen følte en trang til å komme med «revolusjonerende» tips nå, rett etter at «Veckans Brott» kjørte saken igjen? Prøver noen å styre politiet i en annen retning? Dette mordet er enten en tilfeldig forbipasserende (med tanke på stedet hun ble funnet, den sannsynlige voldtekten og at hunden også ble drept) eller så er det en Eva kjenner, men ikke hadde planer om å treffe på den kvelden, på grunn av måten hun ble drept på, med så mange knivstikk mot hjerteregionen, altså overkill (som oftest skjer med en kjent overgriper).

Jeg tror nok teorien om en tilfeldig forbipasserende stemmer best, utfra det lille jeg vet om saken. Hva tror du? Vet du noe mer, mail meg mer enn gjerne på [email protected]

God mandag!

Bilde fra SVT.

“Sommarstugamordet” – En oppdatering

Det har vært en liten utvikling i Sommertuemordet i Arboga før helgen. Selv om jeg vet identiteten på de involverte, velger jeg å kalle den varetektsfengslede kvinnen JM, da hun ikke er dømt enda.
Om du  vil vite mer om dem kan du heller maile meg på [email protected]

JM ble arrestert i Trondheim i høst, etter å ha forsøkt å rømme til Thailand med sin afghanske kjæreste (som da var 18 år). Han ble også arrestert den dagen.
Begge har hele tiden nektet for å ha noe med drapet å gjøre, men vent nå litt dere! Tenåringskjæresten har nå innrømmet drapet på JMs far og drapsforsøket på JMs mor.

Dette visste vi jo, alle forstår at det var han. Men JM drepte også. Kanskje ikke fysisk, men hun fikk denne 18-åringen til å utføre drapet for seg. Det kan hende hun var der da drapet skjedde, men jeg tror nok hun bevisst ikke var til stede for å skape alibi.

Kvinnen, JM, har nemlig lang historie i å manipulere venner, familie, staten og svakere stilte mennesker til sin fordel, og hun er ikke dum. Hun vet hva hun driver med, og jeg tror hun har manipulert denne unge gutten til å gjøre alt for seg. Tenk deg, en 18 år gammel gutt kommer til Sverige, et ukjent land. Han blir tilbudt et sted å bo, i tillegg til sex.
Han visste vel ikke at han skulle drepe til slutt, men det betyr ikke at han ikke fortjener straff.

Drap er den mest alvorlige forbrytelsen, og jeg ser ingen formildende omstendigheter annet enn manipulasjon og at han kommer fra vanskelige forhold i sitt hjemland. Det er i alle fall hva advokaten hans vil prøve i retten, uten at jeg synes det bør ha noe å si for straffen.

Det eneste jeg personlig mener kan formilde guttens fremtidige straff er om han angir JM. Jeg håper virkelig han gjør det, og jeg tror det kommer til å skje når gutten skjønner hva han faktisk har blitt med på. JM har ved flere anledninger prøvd å kommunisere med ham, for hun forstod nok at han var nær ved å knekke i avhør.
Politiet sier de har flere avgjørende bevis utover skjellig mistanke, og de er nok disse bevisene som har ført til innrømmelsen. Nettet snørte seg sammen, og gutten satt igjen med en hullete forklaring, alene i et fengsel i Sverige uten den eneste han kjente til å snakke for seg.

JMs mamma og søster hadde fått innvilget besøksforbud mot dem, da de er redde for JM. Graven til eksmannen skal åpnes (om den ikke er åpnet allerede) for å se om han kan ha blitt drept. Jeg er helt sikker på at eksmannen ble drept. Nettet snører seg sammen for JM også, men med hennes personlighetsforstyrrelse og selvutnevnte overlegenhet kommer hun aldri til å innrømme noe som helst. Muligens kan hun strekke seg til å skylde på 18-åringen, regelrett å «kaste ham under bussen» på godt norsk. Hun har brukt ham som en tjener, og nå er JM ferdig med gutten.
Han kan ofres, for JM kommer til å finne en (eller flere) ny «hjelper».

Jeg håper hun sitter i fengsel lenge, men hadde jeg vært mammaen eller søsteren hadde jeg vært nervøs. Denne kvinnen er farlig, og et fengsel stopper ikke henne.
JM bør sitte i et høysikkerhetsfengsel og ikke ha kontakt med omverdenen, hvis ikke går det dessverre galt.
Drapet på faren kunne vært unngått om hun hadde blitt tatt for mordet på eksmannen. Hvem vet hvilke som hadde blitt drept om hun ikke hadde sittet inne nå?

Mimmi fra Röste, den tilbakestående mordersken

Mitt favorittprogram «Veckans Brott» som går tirsdager på SVT omtalte i går en sak jeg ble utrolig fascinert av. Den har så mange aspekter som gjør saken spennende, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Her er det brann, justismord, psykiatri, en mytisk mann og to tvilsomme dommer.
Hold dere fast!

Historien begynner på en gård i Röste i Bollnäs i Sverige i 1954 på gården til Jon Olov (73) og Hilma Karolina (64) Stockberg, et voksent ektepar som har bodd i Röste siden 1920. De er et godt likt par, gården er fin med store åkere rundt. De leier ut en del av åkeren til Mimmi From, en litt merkelig nabokone som bor på en liten gård med sin bror Oskar. Mimmi dyrker poteter hun lager sprit av og selger for å tjene til livets opphold.

En natt brenner gården ned til grunnen, brannvesenet klarer ikke å slukke den i tide. Ekteparet Stockberg er ikke å finne noen steder. Naboene håper i det lengste at de kom seg ut, eller at de kanskje ikke var hjemme da brannen brøt ut. Neste morgen, når lyset faller på finner brannmannskapene Jon Olov og Hilma i sengen sin, helt utbrente.
Det er noe merkelig med hele åstedet, og politiet vil se nærmere på saken. Det viser seg raskt at begge har noe rundt halsen, kanskje et slips, eller et tørkle som tilsier at de muligens har blitt kvalt til døde. Men hvem ville drepe det eldre ekteparet?
Videre tester av de utbrente likene viser at begge var døde før brannen startet, og politiet finner også rester av brennbar væske på det som en gang var gulvet i huset. Noen har drept dem, og deretter tent på. Hvem gjør sånt?

En heksejakt starter, naboene og hele byen krever at den skyldige blir stilt for retten. Tips kommer inn, noen interessante og andre ikke fullt så interessante. Men et tips stikker seg ut, en nabo har nemlig sett en ung mann sjangle rundt i nabolaget samme kveld som brannen startet. Han virket full, litt skitten og hørte ikke hjemme på det lille stedet. Hun visste ikke hvem han var, men beskrev han med lyse busker og en mokkajakke.
Politiet vet heller ikke hvem mannen er, men etterlyser han på radio og i avisen. Han får raskt tilnavnet «Mockajackan». Alle ser etter han, og menn med mokkajakker blir mistenkeliggjort. Noen dager senere, melder selveste «Mockajackan» seg til politiet. Han blir tatt inn til avhør, men utfra forklaringen hans virker det ikke som om han har noe med brannen eller drapet å gjøre. Han blir sluppet fri.

 

Politiet står nå på bar bakke, og behøver en rask oppklaring for å tilfredsstille innbyggerne i Röste. Noen mener politiet bør se på muligheten om at Mimmi From, den litt merkelige damen som leide mark på gården til Stockbergs. Hun blir beskrevet som en hissig, langsint dame som oppfører seg unormalt og merkelig. Vilhelmina From, som kalles Mimmi er for så vidt en merkelig dame. Hun er 67 år, har dårlig råd og pleide ofte å låne penger av Stockbergs. Hun hadde jobbet i oppvasken på en cafe i Röste som ung, før hun giftet seg med Anders From og arvet den lille nabogården da mannen døde. Hun jobbet ikke lenger på cafeen, men livnærte seg som sagt på å selge sprit hun hadde brent selv. Hun bodde sammen med sin bror, Oskar Nyberg som ikke lenger var arbeidsfør. Han hadde skadet ryggen stygt i en ulykke da han jobbet som gårdsgutt på en større gård like ved.

Politiet visste om de to merkelige søsknene, og tok begge inn til avhør. I det første avhøret innrømmet Mimmi med en gang at det var hun som hadde kvalt ekteparet Stockberg fordi de ikke ville låne henne penger. Oskar hadde hjulpet henne, fortalte hun. Politiet var glade, endelig var saken oppklart!

Var saken egentlig oppklart? Både Mimmi og Oskar fikk advokater, og advokatene fikk gå gjennom avhørene som var tatt opp på bånd. Jeg har selv hørt disse opptakene, og om du lurer på hvordan ledende spørsmål blir stilt, er dette fasit.
Om du har sett «Making a Murderer» og husker avhørene med 16 år gamle Brandon Dassey, er det omtrent på samme skala.
Advokatene forstår også at noe ikke stemmer med Mimmi og Oskar, og får en rettspsykiater til å evaluere dem. Det viser seg at begge to er tilbakestående, med en mental alder på cirka 7 år. Som kjent er mennesker med nedsatt mental funksjonsevne veldig lette å overbevise. I avhørene svarer begge nesten bare bekreftende på politiets spørsmål.
I rettsaken ble tilståelsene og bevis lagt frem. Selv om advokatene prøvde å få dem frikjent ved å erklære dem tilbakestående, men også bevise at de var uskyldige, ble begge to altså dømt til soning på psykiatrisk sykehus hvor de ble resten av livet.


Mimmi From
 

Det er trist å tenke på at en gammel dame og mann, den ene liten og sped, og den andre med store ryggproblemer skal ha først kvalt, og deretter løftet det døde ekteparet opp i sin egen seng før de helte ut bensin i huset og tente på. Hvordan skal disse to ha klart dette med sine kroppslige og mentale utfordringer? Jeg kan ikke fatte at politiet var fornøyde med denne sakens slutt.

«Mockajackan» ble aldri videre etterforsket i denne saken, selv om han for meg er en åpenbar mistenkt, og mest sannsynlig den skyldige. Han var ikke guds beste barn, og senere i livet skulle han bli dømt for ikke mindre en 82 forskjellige lovbrudd, deriblant en del voldssaker gjort mens han var full. Han ranet også flere.
Her har politiet gjort en åpenbar feil, og at det eldre søskenparet ble dømt på falske tilståelser og indisier er en skandale.
«Mockajackan» døde i 1996, og jeg velger å ikke identifisere han med navn i denne saken da han faktisk ikke er dømt for dobbeltdrapet.

Mitt favorittprogram «Veckans Brott» som går tirsdager på SVT omtalte i går en sak jeg ble utrolig fascinert av. Den har så mange aspekter som gjør saken spennende, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Her er det brann, justismord, psykiatri, en mytisk mann og to tvilsomme dommer.
Hold dere fast!

Historien begynner på en gård i Röste i Bollnäs i Sverige i 1954 på gården til Jon Olov (73) og Hilma Karolina (64) Stockberg, et voksent ektepar som har bodd i Röste siden 1920. De er et godt likt par, gården er fin med store åkere rundt. De leier ut en del av åkeren til Mimmi From, en litt merkelig nabokone som bor på en liten gård med sin bror Oskar. Mimmi dyrker poteter hun lager sprit av og selger for å tjene til livets opphold.

En natt brenner gården ned til grunnen, brannvesenet klarer ikke å slukke den i tide. Ekteparet Stockberg er ikke å finne noen steder. Naboene håper i det lengste at de kom seg ut, eller at de kanskje ikke var hjemme da brannen brøt ut. Neste morgen, når lyset faller på finner brannmannskapene Jon Olov og Hilma i sengen sin, helt utbrente.
Det er noe merkelig med hele åstedet, og politiet vil se nærmere på saken. Det viser seg raskt at begge har noe rundt halsen, kanskje et slips, eller et tørkle som tilsier at de muligens har blitt kvalt til døde. Men hvem ville drepe det eldre ekteparet?
Videre tester av de utbrente likene viser at begge var døde før brannen startet, og politiet finner også rester av brennbar væske på det som en gang var gulvet i huset. Noen har drept dem, og deretter tent på. Hvem gjør sånt?

En heksejakt starter, naboene og hele byen krever at den skyldige blir stilt for retten. Tips kommer inn, noen interessante og andre ikke fullt så interessante. Men et tips stikker seg ut, en nabo har nemlig sett en ung mann sjangle rundt i nabolaget samme kveld som brannen startet. Han virket full, litt skitten og hørte ikke hjemme på det lille stedet. Hun visste ikke hvem han var, men beskrev han med lyse busker og en mokkajakke.
Politiet vet heller ikke hvem mannen er, men etterlyser han på radio og i avisen. Han får raskt tilnavnet «Mockajackan». Alle ser etter han, og menn med mokkajakker blir mistenkeliggjort. Noen dager senere, melder selveste «Mockajackan» seg til politiet. Han blir tatt inn til avhør, men utfra forklaringen hans virker det ikke som om han har noe med brannen eller drapet å gjøre. Han blir sluppet fri.

Politiet står nå på bar bakke, og behøver en rask oppklaring for å tilfredsstille innbyggerne i Röste. Noen mener politiet bør se på muligheten om at Mimmi From, den litt merkelige damen som leide mark på gården til Stockbergs. Hun blir beskrevet som en hissig, langsint dame som oppfører seg unormalt og merkelig. Vilhelmina From, som kalles Mimmi er for så vidt en merkelig dame. Hun er 67 år, har dårlig råd og pleide ofte å låne penger av Stockbergs. Hun hadde jobbet i oppvasken på en cafe i Röste som ung, før hun giftet seg med Anders From og arvet den lille nabogården da mannen døde. Hun jobbet ikke lenger på cafeen, men livnærte seg som sagt på å selge sprit hun hadde brent selv. Hun bodde sammen med sin bror, Oskar Nyberg som ikke lenger var arbeidsfør. Han hadde skadet ryggen stygt i en ulykke da han jobbet som gårdsgutt på en større gård like ved.

Politiet visste om de to merkelige søsknene, og tok begge inn til avhør. I det første avhøret innrømmet Mimmi med en gang at det var hun som hadde kvalt ekteparet Stockberg fordi de ikke ville låne henne penger. Oskar hadde hjulpet henne, fortalte hun. Politiet var glade, endelig var saken oppklart!

Var saken egentlig oppklart? Både Mimmi og Oskar fikk advokater, og advokatene fikk gå gjennom avhørene som var tatt opp på bånd. Jeg har selv hørt disse opptakene, og om du lurer på hvordan ledende spørsmål blir stilt, er dette fasit.
Om du har sett «Making a Murderer» og husker avhørene med 16 år gamle Brandon Dassey, er det omtrent på samme skala.
Advokatene forstår også at noe ikke stemmer med Mimmi og Oskar, og får en rettspsykiater til å evaluere dem. Det viser seg at begge to er tilbakestående, med en mental alder på cirka 7 år. Som kjent er mennesker med nedsatt mental funksjonsevne veldig lette å overbevise. I avhørene svarer begge nesten bare bekreftende på politiets spørsmål.
I rettsaken ble tilståelsene og bevis lagt frem. Selv om advokatene prøvde å få dem frikjent ved å erklære dem tilbakestående, men også bevise at de var uskyldige, ble begge to altså dømt til soning på psykiatrisk sykehus hvor de ble resten av livet.

Det er trist å tenke på at en gammel dame og mann, den ene liten og sped, og den andre med store ryggproblemer skal ha først kvalt, og deretter løftet det døde ekteparet opp i sin egen seng før de helte ut bensin i huset og tente på. Hvordan skal disse to ha klart dette med sine kroppslige og mentale utfordringer? Jeg kan ikke fatte at politiet var fornøyde med denne sakens slutt.

«Mockajackan» ble aldri videre etterforsket i denne saken, selv om han for meg er en åpenbar mistenkt, og mest sannsynlig den skyldige. Han var ikke guds beste barn, og senere i livet skulle han bli dømt for ikke mindre en 82 forskjellige lovbrudd, deriblant en del voldssaker gjort mens han var full. Han ranet også flere.
Her har politiet gjort en åpenbar feil, og at det eldre søskenparet ble dømt på falske tilståelser og indisier er en skandale.
«Mockajackan» døde i 1996, og jeg velger å ikke identifisere han med navn i denne saken da han faktisk ikke er dømt for dobbeltdrapet.