Heksebrenning: Anne Pedersdotter

Det er registrert navn på 860 kvinner og menn som ble anklaget for trolldom i Norge i følge Store Norske Leksikon. I virkeligheten kan det være dobbelt så mange det ble ført trolldomsprosesser mot i storhetstiden for heksebrenning, mellom 1570 og 1695. Det er også dokumentert at 370 mennesker ble henrettet fordi det var trollkvinner eller trollmenn, de fleste ble brent på bålet mellom 1610 og 1690.


Bilde: wikipedia. Hekseprosessene i Norge

Den mest kjente norske heksen, eller trollkvinnen som det tidligere var kalt, er Anne Pedersdotter. Historien som henne er tragisk såvel som spennende, og når dere nå leser anklagene mot henne vil jeg at dere skal tenke på at dette skjedde på slutten av 1500-tallet. Folk var redde for hekser på den tiden, og sterke kvinner som sto opp for seg selv ble i mange tilfeller anklaget for trolldom selv om de i virkeligheten kanskje bare var litt annerledes.
Her er historien om Norges mest kjente heks, Anne Pedersdotter. 

 

Man vet ikke helt sikkert når Anne Pedersdotter ble født, men man tror hun ble født i nærheten av Trondheim i første halvdel av 1500-tallet. Hun var søster av Sören Pederssøn, som senere skulle bli lagmann i Bergen. Annes bror studerte i København, og det var gjennom broren Anne møtte sin kommende ektemann, nemlig brorens studiekamerat. Anne giftet seg med humanisten og presten Absalon Pedersson Beyer i 1552. Før ektemannen hennes ble prest, var han lektor på latinskolen i Bergen.

 Absalon var en høyt ansett prest, men siden han i tillegg var humanist, var flere i storborgerskapet i Bergen negative til ham. Både borgemesteren og rådmenn ønsket at han skulle fratre sin stilling. Etterhvert ble en voldsom maktkamp mellom presteskapet og storborgerskapet kjempet, som tilslutt skulle ta livet av Anne Pedersdotter, prestens kone. 

Anne og ektemannen Absalon fikk åtte barn sammen, hvorav tre vokste opp. Familielivet fungerte fint, selv om Anne ønsket at ektemannen skulle bli biskop i Bergen. Den daværende biskopen, Gjeble Pedersen, var Absalons onkel.
Gjeble ble født i 1490 og var utdannet botaniker i tillegg til å være biskop. Gjebles far var rådmann i Bergen, og moren var av en fin, adelig slekt. Han fikk jobb som magister etter endt utdannelse, før han senere tok biskopembedet. 
Gjeble var ved dårlig helse lenge, og i 1555 fikk han et kraftig hjerneslag som gjorde jobben som biskop vanskelig. Han skrev brev til kongen hvor han søkte om å fratre stillingen som biskop, men kongen nektet Gjeble dette. I to år, med skadene etter hjerneslaget fortsatte Gjeble Pedersen jobben, før han døde brått i 1557, den 9. mars. 

Dette dødsfallet skulle også føre til Anne Pedersdotter fall. Hun hadde, som nevnt, lenge ønsket at ektemannen Absalon skulle bli Bergens biskop, flere hadde hørt henne snakke om det. Anne ble nemlig anklaget for å ha drept Gjeble Pedersen, attpåtil med trolldom. Hun nektet selvfølgelig for dette, men ryktene nådde høyt opp, helt til borgemesteren. Han så snitt snitt i å formalisere anklagene, da både han og flere rådmenn ikke ønsket ektemannen hennes som Bergens nye biskop. En prest med en heks til kone, ville vel ingen ønske å sette inn? 

Både Anne Pedersdotter og Absalon kjempet hardt for å få frikjenne Anne fra anklagene, og til slutt sendte Absalon brev til Kongen i Danmark for å forsøke å frikjenne sin kone. Heldigvis hadde Absalon flaks, kongen sendte brev tilbake hvor han frikjente Anne for drapet på ektemannens onkel, og i tillegg fritok han Anne Pedersdotter fra å betale skatt. Det medførte at Anne kunne bosette seg hvor hun ville i Norge. 

Lykken over frikjennelsen skulle likevel ikke vare lenge, Annes store kjærlighet, Absalon, døde i 1575, året etter frikjennelsen. Hun var ikke lenger en prestefrue, og nøt ikke samme respekt den tittelen medførte som da mannen levde. Etter dødsfallet ble Anne mer og mer bitter, mest på grunn av anklagene mot henne. Hun var ofte sint, og kom i høylytte diskusjoner med naboer og andre sambygdinger. Folk begynte å snakke bak ryggen hennes, kunne hun likevel være heks? 

Ryktene fortsatte, mange var overbevist om at Anne Pedersdotter var heks. Anne ble etterhvert kjent som veldig sint og hissig, og mange var redd for henne. Hun ble beskrevet som forbannet, og kranglet tilslutt med alt og alle. Ryktene om at Anne var heks ble så alvorlige, at hun ble anmeldt for trolldom i 1590. Det ble reist sak mot henne, og Anne måtte møte i retten den 23. mai samme år. Anne ble nedstemt og syk av alt oppstyret, og klarte ikke møte i retten selv. Sønnen hennes, Absalon Absalonsøn møtte i retten for henne. Ha kjempet en tapper kamp for moren sin, og prøvde å overbevise retten om at hans elskede mamma ikke var noen heks. Han viste til brevet fra kongen hvor han formelt hadde frikjent henne, men til ingen nytte. 

Det ble så besluttet at Anne skulle fengsles den resterende tiden av rettssaken. Absalon Absalonsøn motsatte seg dette på det sterkeste, men Anne ble hentet og kastet i fengsel. Resten av rettssaken bestod utelukkende av anklager fra innbyggere i Bergen, og Anne ble siktet for å ha tatt livet av seks mennesker, blant annet et lite barn, med trolldom. Hun ble faktisk også anklaget for å ha tatt livet av et pæretre, men det punktet lar jeg ligge.

Vitne etter vitne fortalte grusomme historier om Anne, flere mente å ha sett henne med selveste djevelen gjentatte ganger. Spikeren i kisten ble likevel Annes egen tjenestepike, 20 år gamle Elina. Hun fortalte gråtende om at Anne Pedersdotter hadde brukt henne som hest mens hun fløy gjennom luften på vei til heksemøtene sine, hele tre julenetter på rad. På disse heksemøtene hadde Anne, sammen med andre hekser avtalt å drepe store deler av Bergens befolkning med branner og sykdommer.

Anne Pedersdotter ble dømt til døden ved bålbrenning. Dommen ble signert med 37 segl, fra blant annet borgemesteren, lagmenn og andre høytstående medlemmer av samfunnet. Annes henrettelse skulle skje på Nordnes, og alle som ønsket kunne overvære heksebrenningen. 

Da Anne ble ført til bålet, gråt hun og ropte skjelvende at hun var uskyldig. Mens kroppen hennes sakte tok fyr, skrek hun voldsomt. Tilslutt stilnet skrikene. Endelig var heksen død. 


Anne Pedersdotter. Bilde fra wikipedia.

Jeg har funnet flere versjoner av både anklagene mot Anne Pedersdotter, i tillegg til ulik informasjon om livet hennes så vel som livene til de andre i denne historien. Derfor kan jeg ikke med 100% garanti stå for at alt stemmer, men jeg har tatt utgangspunkt i Store Norske Leksikon som hovedkilde i denne artikkelen, og forsøkte å få det så riktig som mulig. 

Oslo, 1974 Del 19

Oslo Kretsfengsel, 1979

Endre Pedersen lå på sengen i den lille fengselscellen. Han hadde snart vært her i fire år. Dette rommet var hans hjem nå. Han skulle bo her, leve her, blir voksen, gammel. Han var ikke klar. Han hadde aldri valgt dette, livets vending ble valgt for han. Endre Pedersen, en vanlig gutt. Endre Pedersen, en dømt morder.

Sinnet hadde bygget seg opp de siste årene. Urettferdigheten ville ingen ende ta. Endre var satt i isolat, fordi han hadde forsvart seg mot en medfange som gjorde tilnærmelser mot han under middagen for et par måneder siden. Endre var blitt stemplet som ustabil og farlig, men egentlig var han redd. Han ville ikke at de andre skulle merke det, det var derfor han angrep istedenfor å bli angrepet. Han hadde kjørt en kniv inn i siden på medfangen, flere ganger. Han hadde blødd kraftig. Blodet rant fra de åpne sårene, og dekket det grågrønne linoleumsgulvet. Endre hadde aldri sett så mye blod før, Det var mørkt, tykt og fløt sakte ned fra kroppen som ble liggende apatisk på gulvet til noen av vaktene kom til. Han døde ikke. Endre håpet egentlig at han skulle det. Nå var det var ikke så farlig lenger. Alle trodde han hadde drept fru Abrahamsen allikevel, så enda et liv på samvittigheten var vel ikke så mye. Et liv var ingenting verdt.

Det at hans likemenn, som skulle vurdere hans sak, under enhver tvil mente han var skyldig, fikk han til å tvile på all verdens godhet. Den fantes ikke. Lenge hadde Endre vurdert å ende alt. Han ville ikke mer. Selv om han en dag skulle kunne bli frikjent, ville et stigma stå ham bi.

Endre var blitt han som drepte og voldtok en gammel dame, og kunne aldri få et normalt liv. Han ville ende alt, men turte ikke. Han var redd det skulle gjøre vondt å dø. Endre prøvde å huske filmer han hadde sett, og bøker han hadde lest. Han prøvde å komme på måter han kunne dø fortest på. Han kunne ikke hoppe foran noe tog, ei heller blåse av seg skallen. Han hadde verken frihet eller pistol. Han kunne svelge piller, men ble ikke medisinert. Kunne han improvisere en sykdom, slik at han fikk sterke piller? Det ville ta for lang tid.

Endre gråt en skvett. Hvorfor hadde han kommet i denne håpløse situasjonen, hvor han en gang ikke kunne drepe seg selv? Han skulle vært i jobb, eller kanskje gått på fagskole. Han kunne jo ha blitt mekaniker. Kanskje til og med vært ringforlovet med ei søt jente. Endre ville aldri få oppleve det å møte ei jente, forelske seg, gifte seg, eller stifte familie. Han følte seg ranet for et normalt liv. Hvem ville kunne elske en dømt morder? Det var nok for det beste, at han endte alt. Så mye skuffelse, så mye hat han hadde skapt. Hans kjære mor var nedstemt, hun var blitt tynn og gråhåret de siste årene. Lillesøster ville ikke se ham. Far så ham aldri i øynene når han kom på besøk. Det kunne ikke være lett for dem heller, foreldrene hans. Faren hadde mista jobben, og moren hadde fortalt at hun hadde fått svake nerver etter rettsaken. Endre skjønte såpass, at han var til bry. Det var vel bare å gjøre alle en tjeneste. Gjøre det alle ville han skulle gjøre.

Han så nedover bena sine. Den lyseblå fangedrakten var for kort i bena. Han hadde vokst seg høy på de siste årene, enda maten i fengselet ikke var noe å skrive hjem om. Bena, på fangedrakten. De var jo lange nok. Han kunne knyte dem rundt halsen? Hvis han bandt det ene buksebenet rundt halsen, og det andre i en krok, kunne han henge seg.

En lettelsesfølelse bredte seg over ham som et mykt teppe av glede og ømhet. Han skulle bli fri. Endre løftet blikket mot taket. Den grå betongen stirret tilbake, følelsesløs og kald. Det var ingen krok, ingenting han kunne henge denne forpinte kroppen i. Ikke engang betongen ville hjelpe han ut av denne verdenen. Han så ned, fortvilet og skuffet. Skulle han aldri klare noe som helst?
En kråke bråkte utenfor. Jævla kråke. Luftens rotter. Skadedyr, uønsket av alle. Slik som han selv. Han var kanskje en kråke han også. Det var jo ingen om ville ha ham. Han reiste seg og så ut gjennom vinduet forbi gitrene.
Gitrene! De var av jern. Ville de tåle vekten av kroppen hans? Vinduet var bare halvannen meter opp fra gulvet, så han konkluderte med at han måtte sette seg på kne og bøye seg forover om han skulle klare det. Eller kanskje la bena skli uten at han tok seg for. Han måtte gjøre det. Endre reiste seg fort. Det var ingen ting å leve for lenger.

Han kom plutselig på en strofe fra Wenche Myhres «Vi Lever». «For livet skal vi sloss, så lenge det går blod igjennom oss» Moren elsket den sangen. Endre også, men nå var ordene så fjerne. «Om vi kryper eller går, vi er fortapte får»

Han var et fortapt får, og ville ikke mer. Det var over for ham. Han var Endre Pedersen, og her skulle livet hans ende. Han ba en stille bønn om at foreldrene og lillesøster ville klare seg uten ham på ordentlig. Han konkluderte med at det ville de. Han var ingenting.

Det var begynt å bli mørkt ute. Han måtte gjøre det nå, tenkte han. Med skjelvende hender løsnet Endre knuten på buksen. Han dro den sakte nedover bena, og kjente at hårene på bena reiste seg. Hjertet dunket så hardt at han kjente det helt ut i hendene. De var klamme. Han vred det ene buksebenet så det skulle bli strammere. Det ble for tykt. Han måtte rive det opp. Stoffet i buksen revnet med en skjærende lyd. Små støvskyer sto opp fra stoffet der hvor det revnet. Han rev opp det igjen, så det var fire nesten like deler av det ene benet. Han flettet to fletter av de fire delene. Han snudde seg, så ut av vinduet.

«For livet skal vi sloss, så lenge det går blod igjennom oss»

Endre hadde valgt sin måte å sloss på, han ville ikke mer. Han var ferdig, og ville fri familien sin. Fra han selv. Det var skumring ute, som på den kvelden han og Kristian hadde sittet på taket. Den kvelden da noen hadde drept Fru Abrahamsen.

Han knyttet med skjelvende hånd en dobbelknute av fletten fra buksebenet og gitteret i vinduet. Rykket hardt i knuten så den skulle bli ordentlig stram. Han så ned på den andre fletten. Den skulle rundt halsen hans. Fletten som skulle bli hans bøddel, hans evige liv. Nå var tiden kommet. Tårene rant nedover kinnene hans. Alt var så urettferdig, så trist. Alt var mørkt, sinnet, verden. Han tørket tårene. Passet på at den tynne fletten av buksebenet var stram og sterk. I motsetning til han selv. Fletten gikk to ganger rundt halsen hans. Han laget en slags knute, og ba en stille bønn om at den måtte holde. Han gråt igjen. Ikke en gang i sekundene før hans egen død, kunne han opptre med verdighet. Han forbannet seg selv, alt han var, alt han hadde vært. Knuten var stram. Nå var det bare å la kroppen falle. Endre Pedersen så mot det grå betongtaket. Dette ville bli hans siste øyeblikk. Han tok et dypt magedrag, pustet ut.

– Gud, la dette gå fort. La meg komme til deg, for du vet jeg er uskyldig. Han krysset armene mot brystet og lot bena slippe taket fra gulvet under han, og inn i det evige mørke.

 

Malerhaugen, Oslo, 1979

Bjørn Hærland våknet brått. Telefonen ringte. Han så på vekkerklokken på nattbordet. Den var fem over seks, torsdag morgen.
– Ja, det er Hærland. Han hørte at sin egen stemme var morgenhes.
– Hærland, har du hørt det? Det var Ebbesen. Stemmen var autoritær, men med en nervøs undertone. Det gikk kaldt nedover ryggen til Hærland.
– Hva har hendt?
– Pedersen hang seg. Han er død. Ble finni nå på cella. Faen.
– Faen, gjentok Hærland. Han fikk nesten ikke puste.
– Jeg kommer straks! Han slang det grå telefonrøret fra seg. Gned hendene mot øynene. Herregud, dette var hans feil.

I bilen på vei mot politikammeret gikk det mange tanker gjennom hodet til Hærland. Hvorfor hadde Endre gjort dette? Han følte seg med ett dum som tenkte slik. Endre Pedersen hadde vært en fortvilt ung mann, helt siden han ble dømt. Hærland hadde hatt gjentatte mareritt om at Endre egentlig var uskyldig. Men juryen hadde dømt Pedersen, det var uansett utenfor hans evne å gjøre noe med da rettsaken var i gang. Eller var det? Han stilte spørsmål ved sin egen innsats i etterforskningen.

Han svingte inn på sin egen parkeringsplass utenfor inngangen. Låste bildøren og gikk med nervøse skritt mot døren inn til politikammeret. I foajeen var det allerede pressemenn og fotografer. De ropte spørsmål i munnen på hverandre, stakk mikrofoner og fotoapparater opp i ansiktet på han. Han skubbet dem unna med hendene, og banet seg vei mot Ebbesens kontor. Inne på kontoret satt Ebbesen i kontorstolen med ryggen til. Han snudde seg da døren gikk opp.

– Hærland! Utbrøt han med fortvilelse.
– Jeg nekter å ta ansvar for detta. Det var din sak, og det er du som vil bli etterforsket for dette.
– Ebbesen, du har like mye skyld i dette som meg! Hærland så fortvilet på sin overordnede.
– Vi har satt i gang en internetterforskning i forbindelse med detta, så du kan forvente avhør om din rolle i Pedersens selvmord.
– Men..! Hærland slo håpløst ut med armene.
– Ikke noe men, du er herved suspendert fra din stilling, uten lønn til denna saka er avklart. Hærland så med forakt på Ebbesen. Han kunne ikke fatte hva som nettopp hadde skjedd.

 

Comfort Hotell Børsparken, nåtid

Sverre Juul lå urørlig på sengen. Den kjølige Oslo-natten bredte seg som et teppe over det lyse, trygge, Oslo var på dagtid. Den farlige sannheten kom frem. Han hørte sitt egen hjerte slå, slag for slag. Kjente sin egen puls. Han levde. Han visste ikke hvor lenge, men han levde i dette øyeblikket. Han håpet at Elena også var i live, fremme, og hadde det han trengte. Sverre brydde seg ikke lenger om hva Vibeke trodde. Hun var en idiot uansett. Pen, men faen så dum. At hun virkelig trodde på at han var på Hafjell, var forbløffende. Han hadde ikke prøvd å lyve overbevisende en gang.

Klokken var blitt halv tolv, snart midnatt. Sverre hadde bestemt seg for å dra litt etter tolv, da nattevakten gikk runden sin gjennom hotellet. Han visste at hun begynte på toppen, og jobbet seg nedover. Det ville gi ham tid til å komme seg ut usett, i tilfelle han trengte alibi. Det å komme seg inn igjen måtte han ta på sparket, men visste at resepsjonisten tok flerfoldige røykepauser mens hun snakket høyt i telefonen. Han trakk pusten dypt, og kjente brystkassen utvidet seg. Nå måtte han gjøre seg klar. Hvis Elena hadde Gracjas telefon, ville dette endelig være over. Han reiste seg og tok på seg ytterjakken, sko og et skjerf. Det var allerede kald høst i luften.

Elena Porcosz listet seg stille mot døren ut til gangen. Soverommet hennes var helt mørkt, med unntak av et kaldt lys fra månen utenfor, langt utenfor hennes verden. Det var der hun skulle vært, tenkte hun. Døren gikk lydløst opp, og hun snek seg stille ut i gangen. Politimannens dør var lukket, og hun kunne høre en vag snorking fra soverommet hans. Elena gikk stille videre mot utgangsdøren. Hun visste den hadde en smekklås, men hun hadde øvd seg på å lukke døren uten en lyd flere ganger. Forsiktig lirket hun dørhåndtaket nedover, imens hun vred om låsen. Et lite knepp kunne høres, men det kunne umulig være nok til å vekke den tykkfalne politimannen som passet på henne.

En kald og frisk luft slo mot henne da hun steg ut på trappen. Elena så seg rundt og konstaterte at hun var alene, før hun lukket døren lydløst bak seg. Asfalten utenfor var bar, alt løvet hadde blåst vekk. Hun løp med lette skritt nedover den lille oppkjørselen, og ut på veien. Om hun kunne komme seg usett bort til skogen var hun trygg, og trengte bare å vente til Sverre dukket opp. Elena var redd for å ikke finne veien, men nå når hun var her, kjente hun seg igjen. Med taktfaste steg nærmet hun seg den lille hytten. Den så tom ut, Sverre var nok ikke kommet enda. Nøkkelen lå under blomsterpotten som vanlig. Hun låste seg inn og tente et kubbelys som sto i vinduet. Hun ønsket at Sverre skulle komme snart, så hun slapp å være i hytten alene.

Plutselig hørte hun en bil utenfor. Hun så ut. Det var sikkert Sverre. Hun tok av seg jakken og la den på sofaen. Så seg rundt. Dørhåndtaket gikk opp, og en høy skikkelse viste seg i gangen.

– Sverre? Skikkelsen kom nærmere det lille kubbelyset i vinduet. Elena ble kald i hele kroppen. Det kjentes som om hjertet skulle stoppe. Det var ikke Sverre.
– Hva gjør du her!? Elena kjente han nesten ikke igjen. Han var annerledes denne gangen. Han så redd ut, og ryggen var krum som om han skammet seg. Han så seg rundt, og studerte henne opp og ned.

Med ett endret ansiktsuttrykket hans seg. Han rettet opp ryggen, og tok av seg jakken. La den stille ned på en pinnestol ved døråpningen. Elena klarte ikke puste. Hjertet hennes hamret i brystet så det gjorde vondt. Hun kjente pulsen dunke i hele kroppen. Han tok opp et jern fra peissettet ved siden av ham. Elena visste at hun skulle dø nå. Han kom mot henne mens hun prøvde å gjemme hodet under de små armene sine. Han hevet jernet høyt, med begge hender. Det første slaget traff underarmene, det kjentes ut som om de brakk. En skarp, intens smerte bredte seg i kroppen hennes. Elenas armer gled ned mot siden av kroppen. Han fortsatte å slå. Slag etter slag, snart så det ikke ut som et hode lenger. Blodet sprutet opp på reinsdyrskinnet som hang på veggen bak henne. Faen som hun sølte det til, tenkte han.

Sverre Juul så at det var lys i vinduet. Han håpet at ikke Elena hadde måttet vente lenge på ham. Han registrerte ingen bevegelse der inne, kanskje hun gjemte seg. Døren var ulåst, så han bestemte seg for å gå rett inn. Han la fra seg jakken på det gamle, provisoriske bordet på kjøkkenet. Lyset blafret voldsomt i stuen, som om et vindu var åpent.

– Elena? Hun svarte ikke. Han så en liten skikkelse ligge på den innerste sofaen i stuen, og gikk mot henne. Hun hadde sikkert sovnet, eller kanskje hun gjemte seg. En rar, metallisk lukt ble sterkere jo lenger inn i stuen han kom. Det var ikke mye lys, men han kunne skimte noen skygger eller flekker oppover veggen. Han så seg rundt. Blod, var dette blod?

– Elena! Han falt ned på kne da han så henne. Det som en gang hadde vært Elena, var nå et maltraktert kadaver, han kunne ikke engang se ansiktet hennes. Det var borte, hele hodet var i tusen biter utover sofaen. Han spydde, gråt og skrek. Han orket ikke se mer. Nå var det nok. Han ville ringe politiet, nå måtte dette stoppe. Ikke mer nå. Sverre tok opp mobiltelefonen og slo nødnummeret.

Han visste ikke hvor lenge han hadde sittet ved siden av Elena før han så gjenskinn av blålys mot vinduskarmene. Plutselig husket han telefonen, Gracjas telefon. Han reiste seg fort, stakk hånden forsiktig ned i lommene hennes. Der var den, Gracjas telefon. Han puttet den raskt ned i bukselommen med et tynt håp om at politiet ikke skulle finne den. Han satte seg ned igjen og lot hodet synke tungt mot knærne. Han hulket høyt. Han brydde seg ikke lenger om hva som kom til å skje med ham, det var over nå.

Erik Thue og Elise Palmer gikk raskt ut av bilen. Elise registrerte at Folke Thorbjørnsens bil kom kjørende rett bak dem. Han og Christoffer Blad kom kjørende sammen.
– Så vidt vi vet, er det kun Sverre Juul som er her, i tillegg til Elena Porcosz. Han har selv ringt og varslet, så vi vet at det er en død person inne i hytta.
– Gjerningspersonen kan fortsatt være her, så vi venter på forsterkninger. Folke Thorbjørnsen så bekymret ut.
– Jeg tar en runde rundt huset, sa Elise og var allerede var på vei bort fra de andre.
– Jeg er med i tilfelle, skjøt Erik inn. Elise snudde seg mot dem.
– Nei, nå venter vi. I tilfelle! Folke holdt hånden irritert mot dem. De kunne høre sirener i det fjerne, og skimtet blålys langt nede ved veien.
– Ok, nå som vi har forsterkninger går vi, sa Elise og snudde seg tilbake mot hytta igjen.

Erik fulgte henne. Det så mørkt og ubebodd ut langs den ene veggen av hytta. Et svakt lys kunne likevel skimtes på den andre veggen nærmest inngangsdøren. Erik fulgte Elise hakk i hæl opp den lille trappen mot den svakt opplyste døren med det smale vinduet. Døren var på gløtt, Elise dyttet den forsiktig opp så den sto på vidt gap. En lang, skrikende knirkelyd fikk noe inne i huset til å bevege på seg. Rommet fremfor dem var bekmørkt, Elise tenkte at det måtte være et avgrenset rom, da lyset i vinduet på sideveggen gav fra seg et svakt og blafrende lys.

– Jeg går inn, hvisket Elise. Erik nikket, og holdt seg rett bak henne. Elise myste inn mot det svarte intet som lå foran henne. Hun kunne ikke se noen ting. Elise følte et plutselig slag mot hodet, og noe varmt rant fra pannen, ned inn i øynene. Hun falt. Slo bakhodet med et smell ned i det harde skiferunderlaget i trappegangen. Hun prøvde å åpne øynene.

Hørte en metallisk lyd mot stengrunnen. Raske skritt ned de få trappetrinnene, og myke strenende steg mot den frosne bakken. Lyden avtok. Smerten i hodet ble med ett så virkelig og intens. Hun hev etter pusten, løftet armen og tok seg mot hodet. Pannen var våt og varm. Elise snudde hodet for å se etter Erik. Blodet rant inn i øyet igjen, hun ble blind et øyeblikk. Hun tørket øyet og kunne se et omrisse av Erik, livløs mot steingulvet. Hun hvisket navnet hans, men fikk ingen svar. Elise trakk pusten dypt, og prøvde å bevege hodet. Hele verden gikk rundt henne, mens hun lå stille.

– Elise! Det var Folkes stemme. Han og Christoffer Blad kom opp den lille trappen bak henne.
– Hvor ble det av han? Hun så opp mot den hun trodde var Folke.
– Han løp inn i skogen, men en patrulje med hund er etter ham. Hvordan går det med deg, er du uskadd? Folke ristet litt bort i henne.
– Jeg trenger ambulanse, vi har to skadede betjenter! Christoffer Blad hørtes hysterisk ut.
– Gå inn, vi må finne Sverre! Han er her, jeg vet det. Elise så bedende på Folke.

Hun prøvde å reise seg, men bakken svermet om henne som en karusell.
– Jeg går inn, bare ligg stille Elise. Folke reiste seg, trakk våpenet og gikk mot den mørke inngangen. Han forsvant i det altoppslukende mørket på andre siden av dørkarmen. Elise så opp mot taket, men det ble svart så altfor fort. Et sterkt lys gjorde at hun åpnet øynene. En litt stygg og halvtjukk dame satt over henne. Hun hadde en ukledelig pannelugg, tenkte Elise.

– Palmer, kan du høre meg? Hvilket år er det? Den stygge damen så forventningsfullt på henne.
– Men herregud, totusenogseksten! Elise kunne ha skallet henne ned, hadde det ikke vært for at hun hadde slått hodet.
– Hun er tilbake. Elise så seg til siden da hun hørte Folkes stemme.
– Hvor er Sverre? Er alt OK med Erik?
– Vi har Sverre, han er uskadd. Vi har også funnet en død kvinne der inne, jeg tror det er Elena Porcosz. Folke snakket med myk stemme, nesten som om han prøvde å berolige henne med det faktum at hadde funnet et sentralt vitne død. Hva tenkte han med?

– Fikk vi tatt gjerningsmannen? Elise følte at hun måtte begynne å lufte teorien sin for sin overordnede.
– Jeg vet kanskje hvem..
– Nå må du bare slappe av, Palmer. Den stygge ambulansearbeideren klappet henne på kinnet.
– Ikke klapp henne på kinnet, er du snill. Folke Thorbjørnsen hadde sett Elises blikk mot kvinnen, og prøvde å avverge en situasjon der Elise ble forbanna og gjorde noe dumt.
– Hva sa du, Elise? Han rettet oppmerksomheten mot henne, etter å ha viftet vekk ambulansearbeideren.
– Stenersen, det er etternavnet, begynte Elise.
– Det er faren hans som eier industribygget de andre ofrene ble funnet. Kristian Stenersen, det er han som var her nå nettopp. Det er han som har drept alle sammen. Folke Thorbjørnsen så overrasket på henne.
– Hvem er han?
– Kristian Stenersen er sønnen til han som eier industribygget. Han heter ikke Kristian Stenersen lengre, han heter Esben Emanuelsen!
– Ja, vel..? Folke så forvirret ut.

– Esben Emanuelsen er egentlig Kristian Stenersen, han var bestekameraten til Endre Pedersen, som min far dømte til livstid for Langbølgen-drapet. Husker du, Endre, han som tok livet sitt i fengselet, som ble dømt for drapet på den eldre damen på Lambertseter i 1974. Han er en slags psykopat, og jobber sammen med Sverre Juul i det advokatfirmaet. Esben Emanuelsen har en leilighet på Torshov, som jeg tror han fortsatt disponerer. Jeg har snakket med foreldrene hans, det var sånn jeg fant ut hvem han var. Jeg vet ikke om Sverre Juul har noe med dette å gjøre, men han må ha visst at Kristian har gjort dette hele tiden. Vi må holde på Sverre, han sitter nok på mye mer informasjon enn det vi vet. For alt jeg vet, er det Esben, eller Kristian som han egentlig heter som drepte den gamle damen på Langbølgen også.

Folke Thorbjørnsen så stresset og forvirret ut.
– Jeg husker det drapet som om det var i går. Jeg var student den gangen, og husker hvor mye skriverier det var i avisene om det. Faen, Elise. Tror du virelig det?
– Ja, den stakkars gutten som ble dømt var uskyldig. Faren min tok feil, alle tok feil. Jeg snakket med Kristian Stenersens, jeg mener, Esben Emanuelsens foreldre tidligere i dag. De bor på Lambertseter. Jeg var på vei til stasjonen for å fortelle om dette da vi fikk nødsamtalen fra Sverre. Har vi han i varetekt?
– Ja, men han trenger nok tilsyn fra psykiater før vi kan avhøre ham. Etter det han så her inne, vil det nok ta et par dager før han klarer å gi noen vettug forklaring. Som jeg sa, så er Elena drept. Jeg tror ikke Sverre har gjort det, da både du og Erik så en annen mannsperson løpe ut herfra. Og hvis Sverre hadde drept Elena, hadde han hatt mye blod på seg. Han har ingen ting, og det var jo han som ringte og meldte fra om dette.
– Vi må finne Emanuelsen, sa Elise med et alvorlig blikk mot Folke.
– Vi har Sverre, og vi har flere hundepatruljer som leter etter Kristian, eller Esben om du vil. Jeg skal få noen til å dra til foreldrene til Stenersen, så vi får høre deres siden av saken. De må jo ha visst dette i årevis.

Elise lot hodet synke mot steingulvet i trappegangen igjen. Hun kjente at hodet gjorde vondt. Den tjukke damen var over henne igjen.
– Sånn, vennen min. Nå skal vi til sykehuset en liten tur, så skal vi få sett på hodet ditt. Ikke vær redd, det kommer ikke til å gjøre vondt. Hun ga Elise et medlidende, moderlig smil. Elise åpnet munnen for å svare, men Folke Thorbjørnsen avbrøt henne.
– Elise, bare bli med henne. Det er fint at de sjekker deg i tilfelle noe skulle være galt. Jeg kommer innom senere, og oppdaterer deg på det som skjer. Du får nok komme hjem i morgen.

Elise ble motvillig med. Hun snudde hodet, og så to andre ambulansearbeidere jobbe over Erik. Han lå livløs på steingulvet.

Henrettelser, Del 2

Henrettelser, noe vi mennesker har holdt på med i flere tusen år. I dag skal henrettelser gjøres raskt, humant og smertefritt. Henrettelser før i tiden minner mer om det stikk motsatte. De var kreative, det skal de ha.

Her er en ny liste over forskjellige henrettelsesmetoder:

Giljotinen

Ble funnet opp på 1700-tallet, og faktisk en av de mer humane måtene å henrette dømte fanger på, enn annet som fantes på den tiden. Offeret la hodet på blokken, under et stort, tungt knivblad som ble sluppet ned og kappet av hodet i ett, rent hugg. Det avkappede hodet ble vist frem til forsamlingen, og i mange tilfeller stilt ut til spott og spe på en påle. Den hodeløse kroppen ble fraktet i kjerre eller trillebår gjennom gatene etter at “oppvisningen” var ferdig. Funfact: Den siste, offentlige henrettelsen i Paris ble utført i 1977.


Bilde fra wikipedia

Saging:

Ble brukt både i Europa og Asia. Offeret ble bundet fast opp ned mellom to stolper eller trær, med bena litt fra hverandre. Bøddelen begynte så å sage kroppen i to, fra skrittet og gjennom kroppen. Offeret døde som oftest av forblødning før “jobben” var ferdig. 


Bilde fra Wikiwand.

 

Ling Chi:

Ble brukt i flere asiatiske land, og tilslutt forbudt på 1900-tallet i Kina. Bøddelen brukte en skarp kniv hvor han (eller hun?) fjernet små deler eller biter av kroppen, en etter en. Hele poenget med dette var at offeret skulle holdes i live lengst mulig, så det kunne kjenne smerte og reflektere over forbrytelsen sin. Såkalte eksperter overværet henrettelsen, slik at offeret ikke blødde ihjel for fort. 

Dragning, henging, og kvartering (partering):

Mest brukt i England i middelalderen. Offeret skulle først bindes rundt halsen, før han ble dratt langs bakken (dragning) til stedet der henrettelsen skulle skje. Deretter ble han hengt til han nesten døde (henging). Han ble så sluppet ned, og fikk pusten tilbake, før kroppen ble åpnet, og innvoller dratt ut og brent, gjerne foran øynene på offeret, som han var i live. De fleste var døde ved dette tidspunktet, og kroppen ble delt i fire deler (kvartering). Dette ble kun gjort på menn, da det ble sett på som en upassende straff for kvinner. 

Spidding:

Offeret ble spiddet med et spisst spyd, som gjennomboret hele kroppen. Det var dessverre ikke alltid at offeret døde med en gang, det kom an på hvordan kroppen ble spiddet. Man kunne leve flere timer med kroppen spiddet, og spydene med fangene ble satt frem slik at alle kunne se de henrettede, både til skrekk og advarsel. 


Bilde fra Wikipedia.

Frysning:

Ikke frysning slik du tror, selv om det er akk så ubehagelig å være kald. Under andre verdenskrig brukte japanerne denne metoden på krigsfanger. De frosset ned, altså dypfryste levende fangers ekstremiteter (som armer og ben). Da kroppsdelen var gjennomfrossen, brukte de meisel og hammer for å “hakke” vekk hud, muskler og ben. Så lot de offerets frosne og skadde kroppsdeler tine opp igjen. Som oftest døde fangene i under tiningen, av forblødning. De fleste besvimte av de sterke smertene før de døde. Det var dessverre ikke alle som døde av skadene med en gang. De måtte da leve med alvorlige skader, til de senere døde av for eksempel infeksjoner. 

Henrettelser, Del 1

I Norge har vi ikke lenger dødsstraff, men mange land praktiserer fortsatt dette. Her er noen måter mennesker ble henrettet på før i tiden, men også noen måter man kan henrettes på i dag. Dette innlegget er ikke for alle, og jeg advarer mot sterke inntrykk

I USA praktiseres fortsatt dødsstraff i flere stater, og de dødsdømte fangene avlives som oftest med giftsprøyte. Giftsprøyten som benyttes i USA er kontroversiell, da noen av legemidlene i sprøyten ikke alltid fungerer som de skal. Fanger som skal henrettes har opplevd kramper, smerte og kvelning mens den såkalte giften injiseres. Dødsstraff skal utføres raskt og smertefritt, og det har ved flere anledninger blitt oppstandelse på grunn av at henrettelsen ikke har vært verken rask eller smertefri. Likevel er giftsprøyten ingen ting i forhold til andre metoder. 

Visste du at i noen stater i USA, lar den dødsdømte velge måte å henrettes på? Nå er det ikke slik at dette skjer veldig ofte, de fleste “godtar” giftsprøyten. Man kan velge mellom skyting, henging eller for eksempel gasskammer. Dette gjelder ikke alle stater som praktiserer dødsstraff. Da jeg studerte psykologi og kriminologi i USA var vi på studiebesøk i et fengsel der de også hadde fanger som var dømt til døden. En av de vi studentene snakket med, fortalte at han ønsket å skytes, istedenfor å avlives som en hund. Jeg vet dessverre ikke om han fikk ønsket sitt oppfylt, eller om han lever i dag. 

Her er noen henrettelsesmetoder jeg finner veldig interessante:

Bambustortur, Japan:

Offeret ble plassert foran et bambusskudd, som begynte å vokse mot overkroppen. Bambus er en plante som vokser raskt, og har heller ikke problemer med å vokse gjennom “hindringer” med de sylskarpe bladene. Bambusplanten vokste så gjennom kroppen til den som skulle henrettes, gjerne gjennom hjertet og/eller lunger. Det tok som oftest tre til fire dager før offeret døde en ekstremt smertefull død.

Blodørn, Norge og Skandinavia:

Det er ikke helt sikkert på om denne metoden faktisk ble brukt, men den er beskrevet flere ganger i forbindelse med vikingtiden. Denne metoden skal ha blitt brukt på forrædere. Offeret bindes fast med armene spredt utover. Ryggen og ribben ble skåret opp før ribbenene ble brettet utover som vinger. Deretter trakk man ut lungene av kroppen. 

Colombiansk Slips, Colombia:

Denne metoden ble også brukt av andre land, som Italia og Cuba. Den Sicilianske mafiaen benyttet også denne metoden. 
Halsen ble skåret over i et dypt kutt, før offerets tunge ble trukket ut gjennom åpningen i halsen og hengende som et slips. 

Koking, Kina og Japan

Denne metoden kan dateres tilbake til år 230 f. kr, og var som oftest forbeholdt forrædere. Den ble faktisk brukt i England fra 1531, etter at Kong Henrik VIII gjorde det lovlig. I England ble koking brukt på giftmordere. På den tiden var åpenbart ikke den forensiske teknologien så god, og man kunne sjelden fastslå giftmord. En mann ble henrettet på denne måten etter at han hadde matforgiftet (det vil si oppkast/diare/kvalme) sine middagsgjester. Det viste seg etter henrettelsen at han hadde brukt fordervet kjøtt, og ble etter sin død frikjent for giftmord. Etter kongens død i 1547 ble koking som henrettelsesmetode avskaffet. 
Kokingen av forræderen kunne gjøres på to måter, enten ble man bundet og kastet i en stor kjele med kokende vann, hvor det tok maksimalt et par minutter før personen var død. Ellers kunne forræderen, eller offeret om du vil, bindes og legges i gryten mens vannet enda var kaldt. Offeret måtte sitte i kjelen og vente på at vannet skulle koke opp, og det tok mye lenger tid før dødens befrielse kom. 

Knusing med elefant, India, Karthago og Romerriket:

Metoden forklarer seg jo veldig greit selv, men jeg kan beskrive det likevel. Offeret ble lagt foran en elefant, som tråkket personen til døde ved at kroppen rett og slett knuste. Elefanten kunne også rive istykker kroppen. Denne metoden var vanlig i flere tusen år, men ble forbudt på 1700-tallet. Metoden kunne også brukes som tortur ved at elefanten for eksempel “bare” knuste en arm eller et ben. 

Steile og hjul, Norge, Sverige, Danmark, Frankrike og Tyskland:

Denne metoden heter også radbrekking, og er en lite hyggelig måte å dø på. Offeret ble bundet fast til et stort hjul, og fikk deretter armer og ben brukket ved at bøddelen slo på ekstremitetene med en klubbe eller slegge. Alternativt ble hjulet heist opp og sluppet ned på bakken slik at man var sikker på at benene brakk skikkelig. Etter at alt var brukket, ble hjulene stilt opp på stolper slik at ofrene kunne ligge der til spott og spe frem til de døde av skadene. 


Bilde fra wikiwand.com

Det finnes veldig mange måter å henrettes på, men heldigvis benyttes ikke de ovenstående metodene lenger. Har du hørt om andre metoder som du synes burde bli nevnt her? Send meg mail på [email protected], så kanskje de kommer med i del 2.