Les dette

For snart et år siden sluttet jeg i den trygge jobben min i et veletablert mediehus. Jeg hadde jobbet der i flere år, men bestemte meg for å følge drømmen min. Jeg hadde lenge ønsket å leve av skrivingen, hadde allerede skrevet en hel krimroman og bloggen jeg startet begynte å få mange følgere. Jeg hadde stor tro på at prosjektet mitt skulle fungere, og for å være ærlig, hadde jeg ikke noe valg.

Fra å ha fast inntekt til å gå til en usikker fremtid som freelancer var tøft, men også veldig  spennende og lærerikt. Man blir sterk av slikt, det skal jeg love deg. De første månedene skrev jeg hele tiden. Jeg kontaktet redaksjoner jeg hadde skrevet for før, men fikk nei av samtlige da jeg ville selge dem artikler, istedenfor å skrive gratis bare for å bli publisert. Det er slik det er, du må bare gå videre og tenke at det er deres tap. Jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle la det knekke meg. Og det gjorde det aldri, men jeg tenker tilbake på det å føle seg dum når noen av dem ikke engang ville svare meg, nå som de måtte betale for alt arbeidet jeg la ned i artiklene jeg skrev for dem.

Så startet jeg Truecrimepodden, med skrekkblandet fryd. Jeg hadde alt å bevise. De fleste himlet litt med øynene og tenkte sikkert sitt da jeg fortalte dem hva jeg drev med. Istedenfor å si “lykke til!” fikk jeg, “hvordan tjener du penger på det da?” og “hvor mye tjener du?”. Veldig, veldig få hadde troen på meg, og det forstår jeg. Jeg hadde nok tenkt mitt jeg også. Men de som trodde på meg, de som støttet meg, det er de jeg setter pris på i dag. Ikke de som hver gang jeg traff dem spurte hvor mye jeg hadde tjent siden sist, som om det skulle ha noe å si for dem personlig.

Nå lurer du kanskje på hvor jeg vil med dette innlegget, som ikke handler om truecrime, men om meg selv, Pernille. Jeg har et poeng, forstår du. Den største lykken for en som turte å gjøre noe veldig få tør, er å lykkes. Og det gjorde jeg! Det tok jo bare et par episoder før Truecrimepodden lå høyt på alle lister, lyttertall og nye følgere strømmet inn og jeg kjente på en mestringsfølelse som var ut av en annen verden. Jeg fikk forespørsler fra fjern og nær, og plutselig skulle jeg ha live-show i Fredrikstad, som solgte ut på litt over en uke. Om to dager skal jeg ha enda et live-show på Edderkoppen Scene i Oslo, snart utsolgt det også. Det er en drøm, og jeg er så takknemlig. Takknemlig for de menneskene som har støttet meg, men også for de som har ledd av meg, snakket nedlatende om meg og til og med håpet at jeg ikke skulle klare det. Dere har gjort meg sterkere. Tusen takk.

Likevel, etter at jeg har oppnådd mer enn hva jeg kunne drømme om å oppnå på bare en drøyt halvår, sitter jeg igjen med en vond følelse i magen som jeg håper dere aldri får kjenne på. Grunnen til det er netthets. Det skjer ikke bare med meg, men med alle som stikker seg litt ut og faktisk tør å gjøre noe annet enn “det vanlige”. Utseende skal kommenteres, selv om jeg lager podcast om drap skal hvordan jeg ser ut snakkes om på Jodel, Instagram, Kvinneguiden. De sender mail og innboksmeldinger for å fortelle hva de synes om meg. Ikke bare utseende, men måten jeg skriver på, snakker på, sakene jeg tar opp og spørsmålene jeg stiller. Hvorfor? Hvorfor er det OK å skrive slikt til et annet menneske?

Det verste er faktisk de som sier at “det må du regne med”. NEI! Jeg vil ikke leve i en verden hvor jeg skal regne med å bli hetset for å gjøre jobben min. For å tørre å gjøre noe nytt, for å følge en drøm. Aldri! Det er ikke OK å hetse noen for noe som helst. Hva hvis du fikk ti-tolv mail på jobben hver dag om hvor dårlig du er? Hvor lett er det å jobbe da? Og når du prøver snakke med folk om dette, sier de, “det må du regne med”. Ikke regn med det, ikke godta det og ikke bli vant til det. Jeg, og de aller fleste av mine følgere ville aldri skrevet slikt som noen de ikke kjenner. Eller å sende noen en drittpakke i innboksen og kalle det konstruktiv kritikk. Jeg må vel ikke være skyteskive fordi det er litt høy bakgrunnsmusikk på et par episoder? Nå er det nok.

Jeg må innrømme at jeg har vurdert å slutte med podcasten, slutte med denne bloggen og å gå tilbake til en “vanlig” jobb. Kanskje prøve å være en vanlig person igjen, flere ganger. De tankene har jeg skjøvet vekk, jeg skal fader meg ikke gi opp. Jeg skal heller ikke slutte å anmelde, rapportere og blokkere nettroll, om de så hetser meg eller andre. Så dette er en trussel (faktisk) til dere som synes det er greit å mobbe andre. Jeg ser dere!

Til dere andre.
Fine, snille, støttende mennesker som har fulgt meg fra starten, jeg er så glad dere finnes! Jeg skrev ikke dette innlegget for at dere skal si “ikke slutt med podcasten” eller “du er flink”. Jeg ville bare si ifra på vegne av meg selv, og på vegne av så utrolig mange andre som ikke passer inn fordi de stikker seg ut på feil måte, for eksempel størrelse, hudfarge, seksuell legning, valg av yrke og lignende. De som blir hetset på nett, på jobb, på skolen. Til dere som også har en drøm om å gjøre noe helt nytt, som tenker at dere ikke tør. Gjør det likevel! Vær den du er, uforbeholdent. Jeg ser deg, jeg heier på deg og jeg støtter deg.

Jeg går på scenen onsdag med litt vondt i magen, men med veldig mye stolthet over at nettroll ikke klarte å knekke meg denne gangen heller.

Ha en fin uke!

-Pernille

Hva skjer med True Crime Norge?

Kjære leser.

Jeg setter så pris på dere. Dere leser, liker og stiller spørsmål. Jeg føler at jeg kjenner dere, selv om vi kanskje aldri har møttes. Dere kommenterer, mailer, og får meg til å tenke meg om både en og to ganger før jeg publiserer noe her på denne siden. Det hadde ikke vært det samme uten dere, og derfor føler jeg at jeg skylder dere en liten forklaring. 

Før nyttår skrev jeg på Facebooksiden at jeg skulle slutte i min vanlige jobb for å skrive True Crime på fulltid. Det har jeg nå gjort, og har også startet mitt eget selskap. Det er den beste avgjørelsen jeg har tatt, og jeg har så mye spennende jeg vil gjøre med dette selskapet, alt vil være innen True Crime selvfølgelig. 

Jeg vil forklare hvorfor jeg ikke publiserer like ofte som vanlig, siden flere har spurt. Det er heldigvis ikke noe dramatikk i dette, bare gode nyheter! For tiden holder jeg på med et større prosjekt som dere snart skal få ta del av. Jeg gjør det for meg selv, men også for dere. Jeg kan ikke avsløre hva det er enda, men snart kommer det noe som jeg tror dere vil sette pris på. Jeg gleder meg sånn til å fortelle dere hva som skal skje!

Det har blitt veldig mye jobbing med dette prosjektet, og jeg vet det vil være verdt det til slutt. Derfor har jeg ikke hatt så god tid til å publisere så ofte den siste tiden, men snart er True Crime Norge tilbake med flere publiseringer. Heldigvis har mange sendt inn ønsker og tips til saker, og tro meg, de kommer. Snart.

Tusen takk for tålmodigheten, jeg lover dere at dere kommer til å like prosjektet. Jeg prøver å få inn ett innlegg i løpet av uken nå i denne perioden, og håper dere fortsatt vil følge med selv om jeg ikke spyr ut saker om seriemordere hele tiden. 

Så vil jeg takke dere for at dere leser, jeg er så glad for at dere finnes. Om dere vil se litt “bak fasaden” må dere gjerne følge med på Snapchat (truecrimenorge) og Instagram (@truecrimenorge), jeg synes det er veldig gøy å holde kontakten med dere der!

Beste hilsen fra Pernille 

Mommy Dead and Dearest

HBO har for ikke lenge siden sluppet en dokumentarfilm som heter "Mommy Dead and Dearest".

Saken er helt ufattelig, handlingen er som tatt ut av en dårlig skrekkfilm. Men True Crime er som oftest det, så virkelighetsfjernt at man nesten ikke kan tro det, bare at det faktisk har hendt i virkeligheten.

HBO-dokumentaren handler om Dee Dee, mammaen til en alvorlig syk jente, Gypsy Rose, som begge er lokalkjente for Gypsy's mange sykdommer som sjarmerende nok stiller opp på alle mulige veldedighetsarrangementer og mottar både hjelp og økonomisk støtte fra det velmenende lille lokalsamfunnet i en by i Wisconsin.

Men, selvfølgelig er det noe som ikke stemmer. Jeg tenkte Munchausen by Proxy med en eneste gang, til og med før jeg begynte å se dokumentaren. Det viser seg nemlig at Gypsy ikke er syk. Hun er helt frisk. Hun har ikke leukemi og muskelsvinn, ei heller er hun tilbakestående. Jenta er helt frisk, men har blitt fortalt av sin mor hele livet at hun er syk. Gypsy har blitt mishandlet av Dee Dee, og endelig klarer Gypsy å komme seg unna den slemme moren sin.

Grunnen til at jeg kaller Dee Dee slem, er ikke fordi hun lider av Munchausen by Proxy, det er nemlig en alvorlig psykiatrisk lidelse hvor man (som oftest kvinner i en omsorgsrolle) påfører andre skader/lidelser/sykdom for å selv få sympati som den snille, pleiende og hjelpsomme parten. Mødre som skader eller dreper sine barn kan mistenkes for dette, spesielt om de søker oppmerksomhet fra familie/venner/helsepersonell og til og med media i noen tilfeller.

Dee Dee er slem, hun slår og mishandler datteren. Hun lar datteren gå gjennom operasjoner hun ikke trenger, tvinger henne til å bli matet gjennom sonde, og isolerer datteren fra omverdenen.

Til og med Dee Dee's egen familie ville ikke ha noe med henne å gjøre. I følge dokumentaren finnes det ingen som kjenner Dee Dee som faktisk liker henne. "She had it coming" sier stemoren og faren hennes, mens de ler når de forteller at ingen ville ha asken hennes etter kremasjonen.

Ja, for Dee Dee dør nemlig. Ikke av sykdom eller alderdom, hun blir knivdrept. Av hvem, sier du? Sin egen datter Gypsy Rose og kjæresten Nick.

Gypsy er altså ikke syk, i alle fall ikke slik som moren hennes fremstilte jenta. Vi ser flere intervjuer med Gypsy, hvor hun fremstår funksjonsfrisk. Det var likevel noe som slo meg da jeg så intervjuene med Gypsy, hun virker psykisk syk selv. Hun fremstår manipulerende og kalkulert selv om hun ler den "søte" og uskyldige latteren sin og feller noen tårer. Den jenta lurer ikke meg.

Dokumentaren handler også om rettssaken mot datteren, og der får man se en del tekstmeldinger som er sendt mellom Gypsy og kjæresten Nick.

Når man legger sammen jentas oppvekst, måten hun oppfører seg på mot intervjueren, tekstmeldingene hun sender med kjæresten før og etter drapet, og legger Facebook-statusen "The bitch is dead!" på toppen av det hele, virker hun skremmende nære en dyssosiativ personlighetsforstyrrelse, kanskje til og med hun lukter på psykopati her. Gypsy skremmer meg mest med denne dokumentaren.

Flere jeg har snakket med sier "stakkars jente, det er ikke rart hun drepte moren sin".

Jeg tror muligens de ble mer grepet av forhistorien, enn hva som faktisk skjedde. Formildende omstendigheter med tanke på straff for mordet er helt klart tilstede, Gypsy har hatt et forferdelig liv. Men man må ikke drepe av den grunn. Hun har sine mors gener, og det er skremmende med tanke på fremtiden.

Jeg håper noen er på vakt når hun kommer ut av fengsel, eller at hun får tvungen behandling så hun ikke skader noen når hun er fri.

Har du sett denne dokumentaren? Hva syntes du? Jeg vil gjerne høre fra deg på [email protected]

Mord i Karlstad

Litt over klokken 19 i kveld ringte en anonym tipser til Värmlandspolitiet og fortalte at en kvinne var død i en leilighet i Karlstad i Värmland.

Politiet i Karlstad var raskt på plass ved Fagottgatan 5. Der påtraff de en kvinne i 25-års alderen, høyst sannsynlig drept. Området kvinnen bodde i omtales som et "skummelt" område i Karlstad, men er også bosted for byens mange studenter.

Kvinnen som antas å være drept, har vært aktiv på Instagram og andre sosiale medier. Politiet står uten spor, og har foreløpig ingen mistenkte.

Jensen-saken?

Jeg er så heldig å ha engasjerte lesere. Dere kommenterer, liker, deler og foreslår saker jeg kan skrive om. Opptil flere av innleggende er skrevet etter ønske fra dere, og det synes jeg er utrolig gøy! Jeg elsker å kunne engasjere og jeg er så glad for at det finnes flere true crime-fans slik som meg.

Jeg startet denne krimbloggen for min egen del, fordi jeg elsker true crime, og fordi det er det eneste jeg kan, sånn bortsett fra å skrive. Jeg kan også lage mat, men det har ikke så mye å si. Det å blogge satt langt inne, for mitt inntrykk av bloggere er tynne, pene jenter som forteller hva de spiser, hva de trener og hvordan man sminker seg. Jo, også har vi motebloggene da. I skrivende stund har jeg på meg noe Min Mote-redaksjonen muligens hadde ledd av. Jeg har ikke barn, så jeg kan ikke skrive mammablogg heller. Jeg har en katt, men det hadde blitt veldig spesielt å blogge om, hadde det ikke?
 

Krim er liksom min greie, og jeg har lenge lett etter et forum eller en nettside med spennende historier om verdens skumle og onde menneskesinn. Så kom jeg på at jeg faktisk sitter på all denne informasjonen selv, da jeg nesten utelukkende leser, ser og researcher true crime, altså ekte krimsaker. Det er noe med det mørke i menneskesinnet som har fascinert meg lenger enn jeg kan huske, og det er dette jeg vil formidle.
Det skal også nevnes at jeg er superfan av «Urban Legends», men har ikke bestemt meg for om jeg skal skrive om dette enda.

For å skrive godt må man ha en lidenskap og genuin interesse for det man skriver. Dette har jeg i aller høyeste grad hatt i de foregående sakene som ligger her, selv om jeg til tider velger å utelukke de aller verste detaljene av hensyn til pårørende. Jeg vet heller ikke hvor terskelen går for hva dere synes er ok å lese om, men jeg vil gjerne ha en pekepinn på om det blir for mye (eller for lite) detaljer noen ganger.

Uansett, tilbake til forslagene jeg får inn. Den saken jeg har fått desidert flest forespørsler om er Jensen-saken som pågår nå. Noen ønsker mitt syn på Jensen og Cappelen, og noen vil bare vite mer om hva som kan ha skjedd. Jeg må selvfølgelig takke for tiltroen.

Det er flere som har sagt at hvis jeg skriver om Jensen-saken vil jeg få flere følgere og til og med kanskje komme inn på topplisten (ikke bare den lille bokblogg-listen jeg ligger på nå), altså den store blogglisten. Det er ikke derfor jeg skriver. Jeg kan ikke legge vekk min egen integritet for å bli populær, jeg kan ikke skrive om noe jeg synes er utrolig uinteressant bare for å få flest klikk og mange følgere. Jeg vil ha nettopp deg, som klikket deg inn her fordi du syntes true crime er interessant. Du, som er litt sånn som meg. Det er deg jeg vil ha, ikke 50 000 andre som går inn her fordi jeg ligger blant de «kuleste» bloggene. Dette skal være vårt såkalte forum, kanskje et slags oppslagsverk når man lurer på noe om en krimsak eller en seriemorder.

Jensen-saken er utrolig kjedelig i mine øyne. Jeg kan ikke fordra narkotikakriminalitet, og det ikke er noen onde menneskesinn som ligger bak heller, de er bare idioter som prøver å tjene raske penger på ulovlige stoffer. Det er ikke de største geniene som opptrer i slike saker, og jeg har ingen ønsker om å analysere deres hjerner. Jeg har ikke satt meg inn i saken en gang, så jeg kan heller ikke fortelle deg hvem av dem som lyver.
Jeg tror denne saken har tre sider, Cappelens versjon, Jensens versjon, og sannheten. Derfor er dette det siste jeg nevner om Jensen og Cappelen, så sant ikke en av dem (eller begge) bestemmer seg for å begå skumle drap eller bli seriemordere. Et lite forbehold der altså, selv om jeg tviler på at det kommer til å skje.

Tusen takk til deg som leste dette, enten du er fra Norge eller Sverige. Jeg er veldig stolt av at våre kjære naboer i øst leser innleggene mine, noen dager har jeg faktisk flest svenske lesere. Håper det går greit å lese på norsk, og tusen takk for at dere også er innom!

Dere skal forresten få slippe å lese så mye mer om meg i fremtiden, da dette ikke er en personlig blogg med meg i fokus (heldigvis).  

Mail meg gjerne på [email protected] eller kommenter på Instagram (eller i kommentarfeltet) om du har en spennende sak du vil lese om. Jeg svarer alle, og vurderer alle forslag nøye.

Takk for meg.

-Pernille fra True Crime Norge