Oslo, 1974 Del 25 – Siste del.

Kristian Stenersen snudde seg og så bakover mot skogstien han nettopp hadde tilbakelagt. Han trodde ikke at noen hadde sett ham, men en kunne aldri vite. Han måtte ha litt tid for seg selv, og lille hytta midt inne i skogen var et perfekt gjemmested. Han hadde kjøpt den kontant for noen år siden av et eldre ektepar. Kristian tenkte på den skitne, ekle mannen. Ruff hadde drept så mange, og han ville ikke ha skylden for det. Nå var det jo på grunn av ham at Ruff hadde drept, han ønsker jo bare å hjelpe til, Kristian visste det. Da det hadde blitt problemer med horene hadde Ruff vært der, men hvordan Ruff visste hvem han skulle drepe var for Kristian en gåte.
Lenge hadde han trodd at Sverre hadde snakket med politiet, det var nok derfor Ruff hadde merket desperasjonen på ham. Sverre var den eneste som visste om de utenlandske jentene, og hadde selv brukt dem flere ganger. Kristian hadde tenkt at å sende noen på Sverre ville få ham til å tie, men det hadde bare gjort ting verre. Han hadde håpet at Ruff ville tatt livet av Sverre, men det hadde han enda ikke gjort. Kristian var nær ved å gjøre det etter han hadde sett Ruff slå i hjel Elena, men det var for risikabelt. Det var nesten som om Ruff ble styrt av Kristians tanker, sånn hadde det alltid vært. Kristian fikk alltid skylden for det Ruff hadde gjort.

Nå var Ruff blitt farlig, og Kristian var selv redd for å bli drept av ham. Det var derfor han måtte gjemme seg en stund, til kanskje Ruff ble tatt. Ruff bodde i sin egen leilighet på Torshov, og Kristian hadde vært der flere ganger. Han hadde sett at politiet var i leiligheten, og håpet at Ruff snart ville bli tatt så han kunne legge alt bak seg.
Hytta var mørk og kald, det luktet tre i hele huset. Litt ved lå ved den lille peisen, og Kristian bestemte seg for å starte fyringen allerede. Det ville ta lang tid før det ble varmt her. Han gikk inn på det lille kjøkkenet og kom på at han ikke hadde med seg noe mat. Han hadde dratt i sånt hastverk at han hadde glemt det. I kjøkkenskapet sto det noe hermetikk, med utløpsdato fra 1993.
I det han bestemte seg for å ikke spise den gamle hermetikken likevel, hørte han en lav lyd utenfor, som om noen gikk over den harde snøen. Han dukket ned og krabbet mot et av stuevinduene for å se om noen var der. Ruff sto på tunet og så seg rundt. Han vendte seg mot vinduet og Kristian var livredd for at Ruff kunne se ham. Han krøp sakte over gulvet og inn på kjøkkenet igjen. Om han klarte å komme seg til bakdøren usett, kunne han komme seg ut. Han hørte Ruff røske i håndtaket, og at døren åpnet seg. Kristian rakk akkurat å komme seg til døren i enden av kjøkkenet og ut på baksiden av hytta.

 

En møteinnkallelse tikket inn i mailboksen, fra Folke Thorbjørnsen. Møtet skulle begynne om et kvarter, og rettsmedisineren Karin skulle også være med, i tillegg til Christoffer Blad, politiadvokaten. Nå er det alvor, tenkte Elise og trykket «aksepter». Hun gikk inn på kjøkkenet og hentet seg enda en kopp sur kaffe og en banan. Frokost hadde det ikke blitt tid til, og nå var vel vinduet for akseptabel lunsjtid snart over. Det var allerede folk i møterommet, og hun satte seg på sin faste plass øverst ved møtebordet. Erik var enda ikke tilstede enda, men så var det fem minutter til møtet begynte. Karin kom inn og nikket høflig til Elise. Igjen slo det henne hvor liten Karin var, og Elise lurte på hvorfor hun hadde valgt den sveisen hun hadde. Erik kom inn i møterommet med nesen ned i mobiltelefonen sin.

– Er det Tinder, eller? Fleipet en kollega.
– Haha, burde vel kanskje ha vært det, lo Erik tilbake. Elise kjente et ørlite stikk av sjalusi, og en smule overrasket over sjalusien etterpå. Hun likte jo ikke Erik på den måten.
– Vi setter gang, dere. Folke fikk nesten ikke plass i møteromsstolen, men ble sittende.
– Karin, er du klar?
– Takk, jeg går rett på sak, sa Karin med den tynne stemmen sin.
– Det viser seg at fingeravtrykkene vi fant i Bentsebrugata 16 C, som vi mistenker blir brukt av Kristian Stenersen stemmer overens med fingeravtrykkene vi fant på tapen ved Østensjøvannet i dag morges. Det er full match, og det er kun disse fingeravtrykkene vi har funnet. Vi har også fått tak fingeravtrykkene til Kristian Stenersen i forbindelse med en sedelighetssak fra tidlig på åttitallet, hvor han var siktet. Saken ble henlagt da kvinnen trakk anmeldelsen.
– Faen, så bra! Erik klappet høyt med hule hender.
Elise kjente seg lettet. Endelig, det var virkelig Kristian som hadde drept alle. Hun hadde hatt det på følelsen, men nå var det bekreftet.
– Vi går derfor ut med en etterlysning, både navn og bilde. Kristian Stenersen er en farlig mann, og han kan skade andre. Vi kaller inn til pressekonferanse om en time, og håper at det vil hjelpe. Nå kan han nok ikke gjemme seg lengre. Folke smilte fornøyd.
– Jeg må faktisk legge til litt informasjon her, brøt Elise inn.
– Jeg hadde et vitneavhør med en kvinne som bor i nærheten av industribygget vi fant likdelene første gangen. Hun har sett Stenersen dere flere ganger, bærende på esker, kasser og søppelsekker. Hun har også sett ham snakke med seg selv, eller som hun sier, en usynlig venn. Kvinnen mener at han kranglet med noen ut i løse luften. Om dette stemmer, tror jeg han kan ha en psykisk lidelse og han kan muligens være i en slags psykotisk tilstand. Han er livsfarlig, og jeg tror han vil gjøre alt for å ikke bli tatt. Kollegene så på Elise og nikket.
– Vi kaller inn en rettspsykiater så snart vi får fatt i ham, svarte Folke Thorbjørnsen.
– Var det noe mer? Folke så rundt i rommet, men ingen hadde noe mer å komme med.
– Greit, da legger vi en strategi om hvordan vi skal finne Stenersen. Om vi må, kobler vi inn Delta, men det beste er om han melder seg selv.
– Det kommer han ikke til å gjøre, sa Elise.

 

Kristian Stenersen løp over den lille gårdsplassen og vekk fra hytta. Hvordan kunne den Ruff ha funnet ham her? Han gjemte seg bak noen trær og prøvde å se inn i hytta om mannen var der enda. Han kunne ikke se noen, men visste at han befant seg i nærheten. Det var mannen som hadde drept alle sammen, og nå var Kristian redd for at det var hans tur. Inne i stuen på hytta så han plutselig en bevegelse. Ruff gikk frem og tilbake som om han lette etter noe. Kristian så seg rundt, han ville finne noe å forsvare seg med. Om han kunne uskadeliggjøre Ruff, skulle han ringe politiet og si han hadde fanget morderen. Han skulle få gå fri.
En tykk, halvlang stokk lå ikke så langt fra han på bakken, men den var full av snø og is og ville glippe i hendene hans om han måtte slå. Utedoen lå på andre siden av den lille plassen han nettopp hadde løpt over. Den var så nære hytta at han ikke visste om han kunne komme seg dit usett. Det var mørkt ute, men ikke mørkt nok til å forsvinne. Kristian visste det lå en øks på utedoen, og den trengte han nå. Bevegelsene inne i hytta hadde gitt seg, og han så ikke Ruff lengre. Det var nå eller aldri. Han gjorde et byks så snøen på den lave grenen han satt under drysset ned i nakken hans. Han løp lydløst over gårdsplassen og kom seg bak den ene veggen på utedoen. Ingen bevegelse i hytta, hadde han klart det?
Døren til utedoen var på andre siden av det lille uthuset, som igjen var rett foran det ene stuevinduet. Lyset innenifra ville skinne på han, men ikke hvis han krøp på bakken. Kristian huket seg ned på alle fire og tok noen forsiktige steg rundt hjørnet. Han fortsatte, og holdt blikket på vinduet. Ingen mann i stuen. Hvor kunne han være?

Et hardt slag mot ryggen fikk han til å miste pusten i noen sekunder. Han snudde seg halvt og så Ruff stå over han med en jernstang fra peisstativet. Ruff slo igjen, og Kristian kjente at kragebenet brakk. Han vaklet bakover i et forsøk på å komme seg unna, og krøp mot døren til utedoen. Mannen slo igjen og traff hardt bak på låret.
– Det er din feil! Mannen ropte med den barnslige stemmen sin mot ham.
– Nei, Ruff! Jeg prøver bare å hjelpe deg! Kristian tenkte i et sekund at han kanskje kunne snakke seg ut av situasjonen.
– Det gjør du ikke det! Mannen slo mot ham igjen, men Kristian klarte å åpne døren til utedoen. Øksen lå innenfor døren og han klarte mirakuløst nok å få tak i den før Ruff slo til igjen. Jernstangen traff han over magen og han hostet opp blod.
– Ruff, vær så snill. Jeg kan ikke hjelpe deg om du dreper meg. Hva skal du gjøre om jeg er død?
– Slutt opp! Ruff hadde begynt å gråte, men senket armene med jernstangen. Han gikk et par skritt bakover.
– Unnskyld da, gråt han igjen.

Kristian trodde han hadde klart å ta tak i øksen uten at Ruff hadde sett det. Ruff snudde seg og tok et skritt mot hytteveggen. Han tørket snørr fra nesten med jakkeermet og slapp jernstangen i snøen. Nå, tenkte Kristian og reiste seg lynraskt til tross for skadene. Han hadde et godt grep om øksen og slo Ruff hardt i hodet så han falt forover. Blod sprutet fra det gapende såret i bakhodet. Det rant ned i nakken hans og lagte store røde merker i snøen under ham. Kristian slo igjen og igjen. Til slutt var det ikke noe hode igjen, bare gul og mørkerød masse der hodet hadde vært. Ruff var endelig død. Denne mannen som hadde gjort livet hans så vanskelig. Endelig var det over.

Ruff hadde plaget Kristian helt siden han var liten gutt. Det var ingen som hadde trodd ham, men nå skulle alle få se ham. Ruff hadde drept alle sammen, og fått alle til å tro det var ham. Kristian slapp øksen og satte seg ned ved siden av kroppen til Ruff. Han begynte å gråte hysterisk. Hele livet hans passere i revy, han så foreldrene sine, Endre, kona Lene og datteren. Han så de døde jentene som Ruff hadde drept, og kroppsdelene i badekaret. Meldingene på speilet i leiligheten på Torshov. Alt var over nå, men han måtte ringe politiet.
Kristian hadde en telefon i jakkelommen, og ba til gud om at den fungerte. Han slo nummeret, 112, og hørte summetonen. En dame svarte i den andre enden, og Kristian fortalte gråtkvalt hvem han var og hvor han befant seg. Damen holdt linjen og pratet beroligende med ham. Etter de lengste minuttene i hans liv hørte han endelig sirener. Han så blålys i det fjerne, og sa til damen at de var kommet nå.
Kristian Stenersen reiste seg og gikk mot lysene. Han lot øksen ligge igjen ved siden av Ruff, og vinket mot politibilene. De så ham og parkerte foran hytta. En blond politidame ropte at han måtte stanse, sette seg ned på kne og holde hendene over hodet. De trakk pistoler mot ham.

– Nei, han ligger bak huset, forsøkte Kristian å rope mot dem.
– Legg deg ned på bakken, ikke gjør noen brå bevegelser!
Elise Palmer pekte tjenestevåpenet mot Kristian. Han ropte noe mot henne, men hun kunne ikke høre hva på grunn av helikopteret som lå lavt over skogholtet. Kristian la seg ned på bakken. Han prøvde å rope igjen, men tre politimenn kom mot han og holdt ham nede.
Endelig hadde de ham. Elise følte seg stolt der hun sto og så at Kristian Stenersen ble lagt i håndjern. Nå var det over. Kristian Stenersen ropte noe, men Elise kunne fortsatt ikke høre hva. Hun gikk mot ham når hun fikk signal om at han var sikret, og satte seg ned på huk foran ham.
– Jeg har endelig fanget ham! Kristian så med store øyne opp på Elise.
– Hvem snakker du om?
– Ruff, han som har gjort dette. Han angrep meg bak huset, og jeg drepte ham.
– Hvem snakker du om?
– Ruff, han som har drept alle. Han ligger bak huset, men han er død. Jeg gjorde det i selvforsvar.

Elise reiste seg, trakk våpenet igjen. Kristian hadde drept enda en person. Hun gikk sakte mot baksiden av huset. Hun kunne ikke se noen, men fortsatte mot neste side av huset.
En øks lå slengt på bakken, og hun ropte på en tekniker så han kunne sikre den som bevis. Døren til det som tilsynelatende var en utedo sto åpen, men ingen var å se. Elise fortsatte rundt hele hytta, men fant ingen. Hun gikk mot Kristian Stenersen igjen, som ble sjekket av ambulansepersonell.

– Det er ingen bak hytta, Kristian.
– Jo, jeg drepte ham med øks! Kristian så på henne med et vilt blikk.
– Jeg fant øksen, men ingen mann. Det er ingen her, Kristian. Kristian så på Elise som om han ikke forstod hva hun sa.
– Men blodet da, jeg slo jo hodet hans i stykker! Han er der!
– Det er ikke noe blod her, Kristian. Er du sikker på at du ikke har drømt, eller kanskje innbilt deg dette? Elise forstod at det var noe galt med ham.

Kristian begynte å gråte i fortvilelse. Ruff var ikke der, han var forsvunnet igjen. Nå kom han til å få skylden for alt.
Elise noterte seg det Kristian hadde sagt, så hun ikke skulle glemme det. Kristian hadde nevn en mann med navnet Ruff. Hun lurte på om han i det hele tatt fantes, og om dette var et spill for galleriet. Kunne dette være den usynlige mannen Kristian snakket med?

Kristian Stenersen lå i ambulansen med håndjern på, lenket fast til sengen. Han gråt stille, men roet seg ned da han fikk en sprøyte av mannen som satt ovenfor ham. Kristian så på alle instrumentene over ham. Kunne han klare å rømme? Han kunne ikke begripe hva som hadde skjedd med Ruff, det var umulig at han hadde forsvunnet. Ruff hadde ligget der med hjernen utover snøen. Han visste Ruff var død, men Kristians mareritt skulle fortsette.

 

Epilog

Elise Palmer så kisten senke seg ned i gulvet i krematoriets minste kapell. Det var ikke mange mennesker som hadde møtt til Bjørn Herlands begravelse. Foruten Elise selv, var det er sykepleier, en romkamerat fra tiden på Sunnaas, og et par kollegaer fra politiet. Fem stykker til sammen. Elise håpet at det ikke var noe liv etter døden, for om det var det, ville hjertet til Hærland ha knust en gang til om han kunne se hvor få som ville vise ham en siste respekt.

Hun tenkte på Rolf, kjæresten hans som ikke hadde orket å leve med Hærland da han ble lam. Hærland, den krigeren, hadde likevel bestemt seg for å leve til tross for knust hjerte og lam kropp. Han var en mann som hadde gjort feil, og innrømmet det. Han hadde forsøkt å rette opp. Elise hadde ikke klart å løse saken uten Bjørn Hærland. Nå var livet hans over, siste ord var sagt.
Hærland hadde levd lenge nok til å få med seg arrestasjonen av Kristian Stenersen, og virket opprømt over at Langbølgensaken endelig var løst, selv om Kristian ikke var dømt enda. Stenersen hadde skylt alt på en mann som ikke fantes, til og med drapet på Marie Abrahamsen.

Endre Pedersen aldri fikk leve som en fri mann, men nå var han frikjent post mortem. Hans far, Morten Pedersen var død, men moren og lillesøsteren hadde møtt i retten. De gråt og omfavnet hverandre da Endre frikjentes. Elise hadde ikke våget å gå bort til dem i Tinghuset, siden det var hennes egen far som hadde dømt Endre for mordet. Marie Abrahamsens døtre var også tilstede, sammen med Maries barnebarn. De hadde klemt Endres mor og søster, og Elise hadde måttet tørke en tåre da hun så det rørende øyeblikket. Selvsagt håpet hun at ingen hadde sett akkurat det.

Rettsaken mot Kristian Stenersen skulle starte om tre dager, og Elise kjente seg klar. Hun gledet seg til å bli ferdig med denne saken, og å endelig kunne ta seg litt ferie. Det var blitt juni allerede, og solen varmet mildt mot ansiktet i det hun kom ut fra det lille kapellet. Hærland skulle kremeres, og urnenedsettelsen skulle skje om en måned. Hun håpet hun kunne stå ved Hærlands grav den dagen med rak rygg, og fortelle ham at Kristian Stenersen endelig var dømt. Elise ville også prøve å kontakte Rolf Løvstad. Hun ville så gjerne at han skulle besøke sin gamle kjærlighet en siste gang, men visste ikke hvor hun skulle begynne.

I rettsal 121 i Borgarting Lagmannsrett fikk de fremmøtte tegn for å reise seg for dommeren. Hun kom inn, streng i blikket og nikket til forsamlingen.
– Kristian Johan Stenersen, født 3. desember 1961 dømmes herved til tretten, tretten års forvaring. Det er tatt hensyn til tiltaltes mentale helsetilstand, hvor de sakkyndige mener at tiltalte lider av en alvorlig form for paranoid schizofreni, og kan i fire av tiltalepunktene derfor ikke dømmes til straff. Forvaringsdommen skal sones på Dikemark Sykehus, og kan ikke løslates før behandlende lege mener at tiltalte ikke lenger er en fare for samfunnet.

Elise fikk hakeslepp. Kristian hadde klart det. Han var ikke schizofren, han var psykopat. Hun var sikker på at han hadde lurt alle, og nå fikk han en forvaringsdom. Han skulle bo på Dikemark, ikke i fengsel. Han hadde drept åtte, men dømt for fire mord. Han kunne komme ut når som helst, hun visste hvordan det funket.

 

Alene sto Elise ved den oppmålte plassen hvor Bjørn Hærlands aske skulle nedlegges. En mann i dress kom kjørende i en slags golfbil med urnen ved siden av seg.
– Er vi alle?
– Ja, det ble bare meg, svarte Elise.
– Var han din far?
– Nei, men han var en kjær kollega. Elise rettet på den sorte kjolen, foldet hendene og tenkte på hva hun skulle si. Hun kom ikke på noe lurt, og tenkte bare å si det som det var.
– Vil du si noen ord før vi setter ned urnen?
– Bjørn, vi to ga oss aldri.