The Golden State Killer og East Area Rapist – endelig tatt!

Som truecrime-skribent har jeg gjennom mange år gjort research på utallige saker. Interessen for seriemordere var starten på det hele, og jeg må innrømme at når en så stor og profilert sak som dette løses, blir jeg både rørt og håpefull. Jeg trodde jeg leste feil i går, og måtte sjekke flere ganger om det faktisk stemte, det at seriemorderen og voldektsmannen med de mange kallenavene endelig var arrestert. Det stod ingen ting i norske aviser, men jeg valgte å publisere nyheten likevel, det er jo alltid moro å være først ute i Norge med en slik nyhet.

Politiet i Sacramento har gjort en formidabel jobb. På en pressekonferanse i går ettermiddag (lokal tid) fortalte politiet at de hadde en mistanke om hvem som kunne være seriemorderen. De spanet på mannen lenge, og klarte til slutt å få tak i DNA fra den mistenkte. “Vi fikk bekreftet det vi trodde vi visste”, fortalte sheriffen i går, etter at 72 år gamle Joseph James DeAngelo ble arrestert. Han ble kalt The Golden State Killer, The Original Night Stalker, The Diamond Knot Killer og The East Area Rapist. Om jeg får, vil jeg berømme amerikanske medier for oppfinnsomheten. De må alltid ha et kallenavn, og det er jo litt moro. 

DeAngelo, som for ordens skyld ikke er dømt, kun siktet for for drapene og voldtektene, brøt seg inn hos ofrene sine på natten, gjerne gjennom vinduene. Han blendet ofrene med en lommelykt så de ikke kunne se ansiktet hans, før han tok på seg en hette. Han bandt dem fast, og oppholdt seg i leiligheten eller huset til ofrene i flere timer, mens han forsynte seg av mat og drikke fra kjøkkenet. Han kunne voldta offeret, for å så ta seg en matpause før han voldtok henne igjen. Om kvinnen han voldtok hadde en ektemann, bandt han mannen fast slik at han måtte se på. Noen ganger drepte DeAngelo ofrene, andre ganger ikke. Han er nå tiltalt for 12 mord, og 51 voldtekter så langt, men siden politiet nå innehar DeAngelos DNA, kan siktelsen utvides ved flere DNA-treff.
The Golden State Killer var også kjent for å ta med seg såkalte “trofeer” fra ofrene sine. Dette er faktisk ganske vanlig blant seriemordere, de gjør dette for å kunne gjenoppleve mordet eller voldtekten tilknyttet det objektet de tok med seg fra åstedet eller offeret. Det er ikke kjent om politiet har funnet disse trofeene i DeAngelos besittelse. 

DeAngelo blir beskrevet av naboer som merkelig. Han holdt seg mye for seg selv, men ingen hadde mistanker om at han kunne være en seriemorder. DeAngelo jobbet som politimann før han ble sparket for tyveri. Han stjal blant annet en hammer fra en butikk i et av områdene hvor han drepte og voldtok på fritiden. 

Det skal bli spennende å se siktelsen, og mist like spennende å følge rettsaken. Dette minner meg om da BTK, Dennis Rader, ble tatt på starten av 2000-tallet. Jeg håper arrestasjonen av The Golden State Killer vil inspirere flere politidistrikter, slik at flere uløste drapssaker kan løses. Kanskje vi endelig får vite hvem Zodiac er, eller kanskje The Long Island Serial Killer blir tatt?

Hvilken seriemorder vil du vite hvem er, eller hvilken drapssak skulle du ønske ble løst?


Bilde fra latimes.com

Oslo, 1974 Del 24

– Pongo, du skal ikke være borti der hver dag vel! 
En tykkfallen dame med forsøk på en tøff sveis dro i halsbåndet på den enda mer tykkfalne hunden sin, en svart labrador med gråstenk rundt øynene. Elise så på damen, som nikket høflig tilbake.
– Han er så nysgjerrig, han vet du. Skal bort å lukte på alt.
– Ja, sånn er vel hunder, smilte Elise tilbake.
– Vi går her hver dag, og alltid skal han til samme plass å lukte. Det er vel ei søt tispe som har lagt igjen en beskjed til han. Damen lo så høyt som bare damer over 50 kunne gjøre.
– Er du ofte ute og går tur akkurat her? Elise bøyde seg ned og klappen den fuktige hunden og tenkte at kom hun til å lukte hund resten av dagen.
– Ja, hver morgen og hver kveld går vi her. Han Pongo er så glad i denne runden han.
– Her, rundt industribygget?
– Ja, men det er ikke så mye som skjer rundt her lenger. Det var mer før i tida.
– Mer, hva mener du?
– Det var jo en mann her ganske ofte. Han gikk ut og inn av bygget og snakket med deg selv. Så nesten ut som om han hadde en usynlig venn. Han sto liksom og krangla med noen ut i løse lufta. Så gikk?en inn og ut, bar masse kasser og utstyr fra bilen.
– Hvordan så han ut? Det gikk kaldt nedover hele ryggraden til Elise. Denne kvinnen satt på informasjon som var gull verdt, om hun kunne huske detaljer av disse hendelsene.
– Han var en fin mann, pen i tøyet. Mørkt hår, kanskje litt grått i sidene. Han kjørte en Audi, men jeg husker ikke registreringsnummeret.
– Takk skal du ha. Tror du at du ville kjent han igjen om jeg viste deg et bilde av ham? Elise lette etter mobilen i jakkelommen.
– Ja, jeg kan jo prøve, lo damen litt nervøst.
– Si meg, hva har?n gjort?
– Han er bare en vi vil snakke med foreløpig, i forbindelse med en sak vi etterforsker.
– Der e?kke de derre mordene oppe ved Østensjø?
– Det er i forbindelse med den saken, ja. Elise tenkte at det ikke var noen vits i å lyve til damen. Hun trengte jo ikke å gi ut noe mer informasjon enn dette.
– Huff! Damen trakk på skuldrene og begynte å se seg rundt mens Elise prøvde å finne et bilde av Kristian Stenersen på nettsiden til advokatfirmaet han jobbet i sammen med Sverre Juul.
– Her er det! Kan det være han? Damen lente seg mot mobilskjermen til Elise og rettet på de «tøffe» brillene sine. Hun så lenge på bildet, før hun sukket tungt.
– Det er han. Jeg er helt sikker. Han har klappet Pongo mange ganger, men da har?n vært normal. Ikke som når han snakker med den usynlige vennen sin.
– Hva mener du men den usynlige vennen sin? Snakker han med noen?
– Han går rundt bygget her, og det ser ut som om han krangler med noen. Han er kjempesint, snur seg og kjefter på noen. Men det er ingen der. Det er aldri det, han er alltid alene. Damen ristet oppgitt på hodet.
– Han er sikkert syk i hodet, det har jeg tenkt mange ganger. Men så er han så pen i tøyet, så han må jo være litt normal også.
– Ja det får vi se på, svarte Elise ettertenksomt.
– Tusen takk, dette hjelper veldig, smilte Elise mot damen.
– Kan jeg ringe deg, så du får kommet ned på politihuset og avgitt en formell identifikasjon? Elise rakte henne telefonen med talltastaturet åpent.
– Ja, jøss. Dette blir spennende. Damen smilte for seg selv mens hun tastet inn telefonnummer og navn.
– Kom a? Pongo. Nå skal vi spise litt formiddagsmat. Damen dro lett i båndet til hunden, som fulgte lydig etter med viftende hale.
– Jeg ringer deg i ettermiddag, ropte Elise etter damen. Damen svarte ikke, bare vinket med den ene armen mot henne. Elise så ned på mobilen. Edith Gran, het hun.

– Hvem var det, spurte Erik bak henne.
– Det vil du ikke tro, sa Elise lurt. Den dama der har sett Kristian Stenersen her flere ganger. Hun identifiserte han via bildet på nettsiden til advokatfirmaet. Hun sier at han har vært her flere ganger, til og med klappet hunden hennes. Hun går tur her to ganger om dagen, så det er ikke så rart at hun har sett noe.
– Så bra, nå har vi et vitne som knytter ham enda mer til dette stedet selv om det er mange løse tråder fortsatt.
– Ja, men hun sa noe mer. Noe skikkelig merkelig.
– Hva da?
– Hun sa at Kristian Stenersen ofte snakket med seg selv, eller med en usynlig venn som hun kalte det. Hun mener at hun flere ganger har sett han krangle med noen som ikke er der.
– Jøss, ja det er veldig rart. Han er gæren han.

I bilen på vei tilbake tenkte Elise på det Edith Gran hadde sagt. Hvordan i alle dager kunne en så kalkulert morder gå rundt og snakke med seg selv? Det passet ikke inn i profilen hun trodde hun hadde truffet så godt med. Men om det stemte at Kristian Stenersen pratet med seg selv, eller hadde en «usynlig venn» kunne det bety psykiatrisk sykdom, og det gjorde saken litt verre. Tenk om han ville slippe unna på grunn av psykiatrisk sykdom, og dømmes til behandling. Kristian var smart nok til å komme unna.

Elise helte opp et altfor stort glass vin, og tok likeså godt en slurk av flasken også. Hun skulle lese seg opp på psykiatriske sykdommer for å kunne forstå Kristian Stenersen bedre. Han snakket med noen som ikke var der, kunne han være schizofren? Hun hadde vært på Nasjonalbiblioteket igjen og lånt noen bøker om diagnoser som kunne passe. Nå var ikke Elise noen ekspert på området, men hun hadde alltid interessert seg for psykiatriske sykdommer. Helt siden hun begynte å lese om krimsaker som ungdom hadde det mørke i menneskesinnet, det svarte og onde totalt fanget henne. Hun var rimelig sikker på at Schizofreni kunne være tingen, men ville være sikker før hun snakket med Folke Thorbjørnsen om det. De måtte legge opp en strategi om hvordan de skulle finne Kristian, og da var det viktig å forstå hvordan han tenkte. Et bilde av hvordan Kristian var hadde begynt å danne seg, og det skremte henne.

Elise så ut av kjøkkenvinduet og ned på Elisenbergveien. De siste dagene hadde det snødd tett og hun fikk nesten julestemning selv om det var langt ut i mars. Hun tok enda en slurk av vinglasset før hun gikk inn i stuen. I peisen brant det godt, og den beroligende lyden av brennende tre fikk henne til å slappe av og tenke at hun var lykkelig. Elise likte situasjonen hun var i her og nå. Dette øyeblikket, dette sekundet. Det var hennes, og hun kjente seg komfortabel med så mye. Frederik var enda borte, hun hadde muligheten til å være alene, drikke så mye vin hun ville og jobbe hjemme på kvelden uten at han ble sur for det.

Katten Metis hoppet opp i fanget hennes og begynte å vaske den ene poten. Hun ga fra seg en snill varme, det lille vesenet.
– Det er oss to, Metis. Vi klarer å løse denne saken, tror du ikke?
Metis stoppet opp og så surt på henne før hun fortsatte potevasken. Elise bøyde seg fremover og begynte å lese om Schizofreni mens hun holdt vinglasset i den andre hånden.

Schizofrene hører stemmer i hodet, som er så overbevisende at mange av dem baserer livet sitt på å gjøre som stemmene sier. Noen av dem ser syner, for eksempel mennesker eller skapninger som ikke finnes i virkeligheten. Stemmene pasienten hører er ofte negative, mot dem som person, og/ eller negative mot mennesker i deres omgangskrets. Dette får pasienten til å gjøre handlinger de normalt ikke ville ha gjort. Med riktig behandling kan pasientene leve et tilnærmet normalt liv.

Elise syntes ikke hun fikk vite noe mer om Schizofreni av denne teksten, men tenkte at et utklipp fra en avis datert tilbake til åttitallet kanskje ikke var den mest pålitelige kilden. Hun la fra seg bunken med papirer og stirret inn i peisen og prøvde å oppsummere saken for seg selv. Kristian Stenersen hadde som 15-åring drept Marie Abrahamsen med kniv, og muligens seksuelt misbrukt den gamle damen. Han hadde latt sin beste venn Endre Pedersen ta skylden for ugjerningen, som hadde resultert i at Endre hadde hengt seg på cellen en tid etter at han ble dømt. To liv på samvittigheten.

Gracja Gramina hadde blitt brutalt drept, så vel som Mikhail og Elena. Fem liv på samvittigheten. For ikke å snakke om de tre som ble funnet i industribygget på Lambertseter. Åtte liv på samvittigheten hadde Kristian Stenersen. Åtte så langt. Han hadde nok flere.
Elise tenkte tilbake på Bjørn Herland som hadde fått livet sitt ødelagt i forbindelse med Langbølgensaken. Den gamle mannen satt i rullestol, lam fra livet og ned. Hun ville ringe ham en dag, kanskje gå på besøk for å se hvordan det sto til med ham. Det Elise ville mest, var å kunne ta Kristian Stenersen slikt at han aldri kunne skade noen igjen. Han var ekstremt farlig, og han kom ikke til å slutte med å ødelegge alt rundt seg så lenge han var i frihet. Hun skulle ødelegge Kristian.

Elise holdt på det intense sinnet i flere minutter. Denne saken klarte hun ikke å slippe helt, den hadde så mange vonde aspekter. Så mange liv var ødelagt, for hva? Hun kunne ikke forstå hva motivet egentlig var. Hvorfor drepte han Fru Abrahamsen, kjente han henne i det hele tatt? Det virket som om Kristian drepte de som sto i veien for ham, men hvordan kom den gamle damen inn i bildet? Kunne det være Endre Pedersen som sto i veien for Kristian, som ville rydde Endre av veien for ved å få ham dømt for noe han ikke hadde gjort. Hun drakk opp resten av vinen i glasset og bestemte seg for å legge seg tidlig i kveld. Elise hadde ikke hatt tid til å ringe Edith Gran denne ettermiddagen, men bestemte seg for å gjøre det i morgen tidlig.

I dusjen tenkte plutselig på Sverre Juul. Hun ville snakke med ham igjen, kanskje han kunne fortelle om disse merkelige episodene hvor Kristian Stenersen pratet med seg selv. Det lå noe i denne opplysningen, hun kjente det på seg.
Sengen var myk og varm, og Elise kjente på seg at hun kom til å få en god natts søvn for en gangs skyld. En liten lykkefølelse varmet i brystet. Hun pleide å føle seg sånn når hun var nær løsningen av en vanskelig sak. En høy lyd fikk henne til å hoppe i sengen. Det var bare mobilen, som hun tydeligvis hadde glemt å skru av lyden på for natten. Klokken viste fem over syv, hun hadde heldigvis fått sovet noen timer. Det var Erik Thue som ringte.

– Du vil faen meg ikke tro det.
– Hei, svarte Elise og sukket.
– Hva er det jeg ikke vil tro?
– De har funnet restene av de tre likene i industribygget!
– Hva? Hvor? Elise satt seg opp i sengen og dro håret bakover med hånden.
– De ble funnet for en halvtime siden i Østensjøvannet innpakket i søppelsekker. De lå og fløt i overflaten. Teknisk jobber på stedet nå.
– Herregud, jeg kler på meg med en gang. Hvor er du?
– Jeg er i Biermannsgate nå, kjører mot deg. Er du klar om syv minutter?
– Ja, jeg møter deg utenfor leiligheten.

Elise sa ikke en gang «ha det» før hun la på, men løp mot badet og vasket ansiktet med håndsåpen som sto på vasken, dro håret bakover i en slapp hestehale og tok på seg noen klær som lå på baderomsgulvet. Hun løp nesten ned katten Metis mens hun børstet tennene og prøvde å lage seg kaffe samtidig. Endelig hadde de mer bevis! Hun kjente at saken begynte å løsne. Nå manglet de bare hovedpersonen selv. Han skulle de ta.
– Jøss, det var kjapt! Erik ga Elise en sarkastisk applaus mens hun satt seg inn i bilen.
– Hva, jeg sto opp for et kvarter siden!
– Det går fint, Elise. Jeg synes du var flink. Han smilte til henne og hun ble faktisk en anelse varm inni seg. Elise drakk kaffen i små slurker, den var altfor varm enda og tenkte at den sikkert var i perfekt temperatur når de kom frem til Østensjøvannet.

En mosjonist hadde funnet søppelsekken med likrestene i. Den hadde, som Erik fortalte, ligget drivende i overflaten på vannet, rett ved den ene stien.
– De må ha ligget i vannet en stund, disse restene, fastslo Folke Thorbjørnsen og så på Elise og Erik.
– Ja, det kan stemme det. Karin, den lille rettsmedisineren sto nesten gjemt bak Thorbjørnsen, som var en mann i godt hold.
– Det kan se ut som om likrestene er fra de som ble funnet i industribygget, men vi må bekrefte det med DNA-test. Elise satt seg ned på huk og så på likdelene. Armer, føtter og to overkropper. Stakkars mennesker. Hun så på plasten de hadde vært pakket inn i, og surret sammen med en sølvtape. Med en penn hun fant frem i jakkelommen løftet hun litt på den ene tapen. Et sug gikk i magen hennes.

– Fingeravtrykk! Hun ropte kanskje litt høyere enn hva hun burde ha gjort, men dette var stort. Erik og Folke kom raskt bort til henne.
– Dæven, sa Folke og løftet tapen med pennen så han kunne se bedre.
– Bra, Elise. Godt at du tenkte på det.
– Teknisk, bort hit! Han vinket to teknikere mot seg og viste dem hva Elise hadde funnet.
– Pass på at dette blir undersøkt, her er nok gjerningsmannens fingeravtrykk.
– Sammenlign disse med fingeravtrykkene i leiligheten på Torshov, kommanderte Elise den ene teknikeren. Han nikket stumt og klippet forsiktig tapen fra søppelsekken.
– Vi har ham nå, Erik. Fy fader!
– Vi har ham ikke, Elise. Det vet du også. Vi har bevis mot Kristian, men han er sporløst forsvunnet. Ikke engang kona hans vet noe. Hun sier i alle fall så
– Ok, men nå drar vi på kontoret, jeg må ringe Edith Gran og spørre om hun vil komme ned i formelt vitneavhør. Det er veldig viktig, så kan vi etterlyse Kristian med en gang.

Edith Gran satt allerede og ventet på Elise på politihuset. Hun virker i overkant ivrig for dette avhøret, men det var vel ikke hver dag hun kunne bistå i en politietterforskning. I avhøret forklarte Edith akkurat det samme hun hadde sagt til Elise dagen i forveien. Hun identifiserte Kristian Stenersen igjen, men stilte en del spørsmål. Elise tenkte at hun sikkert bare var nysgjerrig, men ga ikke ut noe mer informasjon for sikkerhets skyld.

Arvingen som forsvant: Dorothy Arnold (25)

Det er den 12. desember 1910, en kald morgen. Mennesker myldrer likevel i New Yorks gater, akkurat som vanlig. Fine fruer og herrer, tjenere som gjør innkjøp til husholdningen. Hjemløse barn og unge som prøver å skaffe seg sitt neste måltid. En av de mange menneskene i New Yorks gater denne dagen, nærmere bestemt på Manhattan, er 25 år gamle Dorothy Harriet Camille Arnold. Hun er en vakker ung kvinne, født inn i en fornem familie, der Dorothy er arvingen. Akkurat denne dagen har Dorothy bestemt seg for å spasere fra den store leiligheten hun deler med foreldrene på 108 East seventy-ninth Street og Manhattan.  Hun har på seg en vakker, figursydd kjole med blonder, en blå skreddersydd kåpe, en svart velourhatt med lyseblå bånd og rosetter, og beige skinnhansker. Hun har også på seg svarte skinnsko med lav hæl og silkestrømper. De som ser Dorothy denne formiddagen, forteller at hun så avslappet og blid ut, akkurat som hun pleide. Dorothy går innom en bokhandel og kjøper en bok, hun drar innom kjolebutikken, som var formålet med spaserturen, Dorothy skulle nemlig kjøpe en kveldskjole til et selskap hun var invitert i senere i uken. 

Klokken 17.00 sitter foreldrene til Dorothy ved middagsbordet. Faren hennes ber serveringspersonalet vente med å legge opp maten og helle vinen i glassene. Dorothy er ikke kommet hjem enda, og han vil vente. Det er ulikt henne å ikke møte til middag. Dorohtys mamma føler på seg at noe er galt. Etterhvert som timene går, blir de mer og mer bekymret. Dorothy er ingen steder, og foreldrene sender tjenere til Dorothys venninner og omgangskrets for å spørre om noen har sett henne. Ingen har sett den vakre 25-åringen siden samme formiddag da hun gikk ned Manhattan. Flere hadde snakket med henne. Foreldrene får vite at det siste stedet Dorothy ble sett ved, er Fifht Avenue og Manhattan, rett ved kjolebutikken. Ingen har sett henne etter dette, hun er som forsvunnet i løse luften.

Dorothys foreldre er usikre på om de skal melde henne savnet til politiet, på grunn av oppmerksomheten rundt saken. De vil ikke at noen skal tro de ikke har skikk på datteren sin, skulle det vise seg at hun har rømt. Det er også en annen grunn, av det mer lyssky slaget, som gjør at foreldrene til slutt velger å ansette private etterforskere istedenfor politiet i New York. Dorothy har i en lengre periode hatt et forhold til en mann foreldrene avskyr, nemlig George Griscom Jr. Foreldrene forbød Dorothy å treffe ham, men hadde fortsatt sine mistanker om at datteren gikk imot dem. 

Privatetterforskerne ekteparet Arnold ansetter, leter febrilsk etter Dorothy. Ingen har sett henne, og det finnes ingen tegn på at hun har reist noen steder heller. Hennes private bankkonto er ikke rørt etter at hun kjøpte boken og kjolen. Ingen kan huske å ha sett Dorothy bli tatt eller kidnappet heller, selv om foreldrene tror det er dette som skjedde. De leter på sykehus, begravelsesbyråer og institusjoner, dessverre uten hell.

Etter noen måneder uten livstegn fra datteren, kontakter familien politiet og melder henne savnet. Politiet etterforsker saken med store styrker. De ransaker soverommet til Dorothy etter ledetråder. Der finner de dagboken hennes, og flere brev hun har vekslet med George Griscom Jr. Hun skriver at hun er deprimert, og at hun ikke ser en fremtid for seg selv. Grunnen til det, er at Dorothy ønsket å bli forfatter. Hun hadde sendt inn et nyskrevet manus til et forlag, som hadde avslått det. Dette hadde unge Dorothy tatt veldig tungt.

I min fremtid ser jeg bare en lang og slitsom vei, uten muligheter for å snu.
                                                     -Dorothy Harriet Camille Arnold i et brev til George Griscom Jr. 

Politiet mistenker med en gang at Griscom Jr. har noe med Dorothys forsvinning å gjøre. De kontakter ham, men finner raskt ut at han har vært i hjembyen i Philadelphia på tidspunktet da Dorothy forsvant. Han blir forferdet over nyheten om forsvinningen. og bruker selv tusenvis av dollar for å prøve å finne henne. Etterhvert begynner politiet å tenke at Dorothy kan ha tatt livet sitt. De avhører venner av 25-åringen, som sier at om hun skulle ha tatt livet sitt, hadde det vært på grunn av at Griscom Jr. ikke ville gifte seg med henne. George Griscom Jr. selv sier at de to aldri hadde diskutert giftemål.

Seks år etter forsvinningen, ønsker en fengselsinnsatt å snakke med etterforskeren som jobbet med Dorothy-forsvinningen. Han forteller at han hadde fått 150 dollar for å grave en grav samme kveld som Dorothy forsvant. En mann, med lignende beskrivelse som Griscom Jr. hadde betalt ham. Mannen hadde lempet en kvinne med lignende klær som Dorothy i graven, og fangen hadde skuffet jord over liket og begravet det. Fangen forteller hvor han gravde ned kvinnen, og politiet drar til stedet for å lete etter levningene. De finner ingen ting. Politiet konkluderer også med at det å grave et stort nok hull i bakken for å gjemme et lik i, når det er så kaldt som i desember, ville vært umulig. De avfeier det fangen sier. 

Rykter sier at Dorothy egentlig var gravid, men siden hun ikke var gift hadde hun planlagt å ta abort hos en av byens mange abortleger. Under inngrepet hadde Dorothy forblødd, og liket begravet et hemmelig sted. 

Ingen vet hva som skjedde med Dorothy, og liket hennes ble aldri funnet. Hun forsvant sporløst fra midt på Manhattan.

Har du en teori om hva som skjedde?


Dorothy Harriet Camille Arnold, ca 1910. Bilde: The Doe Network.

Kilder: The Doe Network
          

Oslo, 1974 Del 23

På vei til Ullevaal sykehus kjøpte hun med en snusboks og ordentlig kaffe til Erik, så hadde han noe å kose seg med mens han ventet på å bli frisk.
– Elise, så godt å se deg! Det strålte av de hovne øynene til Erik da han så henne.
– Hei du. Hvordan føler du deg?
– Nja, jeg har fått en skikkelig smell i hodet og nakken, og det merkes. Ellers føler jeg meg ganske bra. Har du funnet ut noe mer om saken?
– Jeg har funnet ut en hel del, faktisk. Jeg er ganske nær en løsning, men det er innviklet.
– Ok, da får du bare sette i gang, svarte Erik og rettet seg opp i sengen. Han åpnet snusboksen med begeistring, satte seg opp i sengen og tok en slurk av kaffen.
– Så det er ikke Sverre, altså?

Sverre Juul tittet melankolsk ut av bilvinduet. Det kjentes godt, men også vemodig å ha fortalt alt. Han var fri fra hemmeligheten, nå skulle han bare begynne på fortsettelsen. Det nye livet. Han visste ikke hva som skulle skje videre, men brydde seg ikke nevneverdig lenger. Han hadde ikke hørt noe fra Vibeke, og lurte på om kona visste noe. Hun måtte jo ha merket at noe var galt, og visste nok at han satt i varetekt i forbindelse med denne saken. Dagen etter at han var kastet på glattcelle hadde han blitt ført over til sykehuset. Heldigvis skulle Sverre bli værende på sykehuset noen dager til, riktig nok på psykiatrisk avdeling. Legen hans, så vel som politiet, mente Sverre var i fare for å skade seg selv, eller gå inn i en dyp depresjon om han ikke fikk behandling i form av terapi. Det var greit, tenkte han og nikket bekreftende for seg selv. Det var faktisk en fare for at han kunne skade seg selv.

Elise Palmer og Erik Thue satt på Kaffebrenneriet like ved politihuset. Elise så ut gjennom de store vinduene og ut på gatehjørnet foran seg. Folk hastet frem og tilbake. En kvinne med barnevogn, hund, handleposer og en to-åring i rosa parkdress, snakket engasjert med datteren som pekte på alt de gikk forbi i verdens sakteste fart. Den lille jenta oppdaget verden, og det måtte moren bare vente på. Igjen kjente Elise at hun var glad Frederik og hun ikke hadde barn. Hun ble likevel varm om hjertet av den lille verdensborgeren i rosa dress som oppdaget alt for første gang. Det var noe søtt over øyeblikket. 


– Fy faen. Erik så ned i kaffekoppen sin og ristet oppgitt på hodet.
– Jeg kan ikke tro at vi må slippe Sverre. Vi vet jo ikke om han snakker sant, vi må jo kunne verifisere historien hans!
– Jeg vet, sa Elise ettertenksomt mens hun holdt blikket på den lille rosa skapningen som kanskje hadde flyttet seg halvannen meter.
– Vi må få Sverre til å hjelpe oss å finne Kristian, ellers er det vel ikke så mye vi får gjort med denne saken. Den kommer til å gå i stampe.
– Du, vi stikker til leiligheten på Torshov, jeg regner med at vi får det klarert straks. Sverre er uansett på sykehuset, han drar ingen steder så lenge han behandles. Erik drakk kaffen fort og Elise lurte på om han brant seg i halsen.
– Gjør ikke det vondt? Hun så undrende på ham mens Erik helte kaffen ned i svelget.
– Hva da?
– Å drikke så varm kaffe.
– Åja, nei.. Eh, skal vi gå?
– Ok, vi går. Elise reiste seg, men lot den varme kaffen stå. Hun var ikke bygget for etsende varm kaffe ned strupen.

Det må vel være her? Bentsebrugata 16.. C! Her er det.
Elise var opprømt, som om det var en vanskelig oppgave å lete frem en ganske vanlig adresse midt på Torshov. Sverre Juul hadde gitt dem adressen i avhør. Han hadde vært utenfor flere ganger, men aldri inne i den. Erik parkerte bilen og klatret sakte ut gjennom døren. Elise kunne se at han fortsatt hadde vondt i nakken og ryggen etter smellen han pådro seg i basketaket med Kristian Stenersen utenfor hytta i skogen. Han beveget seg litt som en gammel mann. De så seg rundt, sjekket området før de ringte på døren.

– Jeg tror nok ikke noen svarer, Elise. Vi får ringe vaktmesteren og høre om han kan låse oss inn.
Vaktmesteren var en tilårskommen mann med grå kjeledress og kulerund mage. Dette fant Elise ganske morsomt, han minnet litt om Trond Viggo Torgersens vaktmesterkarakter. Han hadde et stort nøkkelknippe med sikkert 70 nøkler, men visste eksakt hvilken som passet i låsen. Låsen lugget litt, og dørhåndtaket var tungt.
– Det er smekklås på denna, så hus? på det om dere ska? ned og oppatt.
– Ja, tusen takk, det skal vi. Elise ga ham sitt mest sjarmerende smil og holdt i unormalt hardt i dørklinken så døren ikke skulle smekke igjen. Både hun og Erik kjente lukten allerede nå. De så på hverandre, men lot det gå usagt. Erik gikk først inn, og Elise fulgte rett etter. De hadde ikke med seg forsterkninger, så om noe skjedde var de helt alene. Elise kjente det veltet seg i magen, dels på grunn av lukten, og dels fordi hun faktisk var ordentlig redd. Det kunne jo hende Kristian Stenersen var her.

I gangen var en knaggrekke, men ingen klær. Et garderobeskap med støvete speil sto halvåpent, men det var såpass mørkt i gangen at Elise ikke visste om hun skimtet noen der inne. Var det en bevegelse? En smal, hvit dør til høyre så ut til å være badet, da terskelen var opphøyet fra gulvet. Erik nikket lett med hodet og signaliserte at han kom til å åpne døren. Elise holdt avstand, men var klar til å agere. Erik la hånden forsiktig på dørhåndtaket og gjorde seg klar. Med en rask bevegelse trykket han håndtaket ned og åpnet døren.

– I helvete.. Elise? Han gikk lenger inn i det lille badet. Elise fulgte etter han, men kom nesten ikke inn da rommet var så lite. Erik trakk i en snor som hang fra taket og et blekt lys blinket noen ganger før det slo seg på. Lyset kom fra en enslig lyspære til høyre for døren montert over speilet. På speilet var det røde merker, leppestift?

Restene må fjernes, Østensjø i natt. La dem synke dypt og aldri komme for en dag

Hva betydde det? Elise tok opp telefonen og knipset noen bilder uten blits.
– Fy faen, hva er dette her? Erik lyste med lommelykten ned i det slitte badekaret.
– Det her er blod.
Badekaret så ut som om det hadde vært fylt med blod, og så tappet. Det var ikke gjort tegn til å skylle det i det hele tatt, og blodet hadde størknet i mørke renner ned til en liten dam i bunnen av karet.
– Her har noen dødd, det er jeg sikker på. Et menneske kan ikke overleve et så stort blodtap. Erik lyste på de skitne baderomsveggene, men de var blodfrie.
– Sjekk resten av leiligheten, så ringer jeg teknisk avdeling, kommanderte Erik.

Elise kjente at magen vrengte seg både en og to ganger. Den metalliske, varme lukten av blod klarte hun aldri å venne seg helt til selv om hun hadde vært på ganske mange åsteder. Hun snudde seg og gikk ut i den korte gangen. Speildøren til garderobeskapet var fortsatt halvåpen, men hun turte ikke lyse inn i den med en gang. Hun stirret mot det sorte mørket der inne. Var det noen som beveget seg der inne? Hun var sikker på at det var noe der, men var det Kristian? Elise bestemte seg for å lyse forsiktig inn i skapet, og lysstrålen fra lommelykten traff noe. Det var noe svart som hang og dinglet fra taket. Var det et menneske? Hun gikk nærmere. Plutselig falt det sorte ned i gulvet og laget en høy dunkelyd så Elise nesten hoppet. Erik kom ut av badet med Mag-lighten hevet over hodet klar til å slå. Elise pustet dypt et par ganger for å komme til seg selv igjen. Det lå stille i bunnen av speilskapet. Elise så sitt eget speilbilde i det grå lyset fra den lille lyspæren på badet. Hun så nesten ut som et spøkelse selv. Erik gikk nærmere skapet og satt seg på huk. Han lyste mot det som hadde falt ned.

– Dette er en søppelsekk tror jeg. Han bøyde seg mot det, og rakte ut armen. Enda en høy dunkelyd kom fra posen, som om noe falt eller flyttet på seg. Erik falt bakover, men reiste seg raskt i samme stilling igjen. Enda en gang bøyde han seg mot det i skapet, men litt mer forsiktig denne gangen. Han tok i den svarte plasten, som raslet mykt og dro den mot seg og ut av skapet. Ut fra posen stakk et langt håndtak som ved nærmere undersøkelse tilhørte en baufil. Erik var forsiktig med å ikke ta på den, siden det kunne være både fingeravtrykk og andre tekniske bevis på den. Det så også ut som om det lå en øks og noe slags kniver i posen.
Elise pustet lettet ut og hørte at sirener nærmet seg. Endelig kom det flere for å bistå dem i denne merkelige leiligheten. Hun kom på at de faktisk ikke hadde sjekket de resterende rommene, og fant frem lommelykten. Elise gikk forbi speilskapet og tok til høyre igjen. Hun kom inn i verdens minste stue og kjøkken, en mørkebrun skinnsofa sto langs den bortre veggen. To vinduer mot gaten ga et svakt lys inn i rommet. Foran sofaen sto et sort stuebord men noen papirer og vørterølflasker på, og i den mørkebrune skinnstolen foran bordet igjen lå en blodstenket pute som en gang kanskje hadde vært til pynt. Til venstre i rommet var en smal døråpning uten dør, og Elise gikk mot den. Hun holdt lommelykten slik Erik hadde gjort, klar til kamp. Det var nok ingen der, men følte seg tryggere når hun var forberedt.
Soverommet var langt og smalt, og en smal dobbeltseng med en brunflekket madrass var eneste møbel. Elise grøsset litt ved tanken på å sove i en så ekkel seng, men tenkte at den sto i stil til resten av leiligheten. Lukten i hele leiligheten var så innestengt, det hadde nok aldri vært luftet her. Blodlukten nådde helt til soverommet. Hadde Kristian Stenersen virkelig bodd her? Elise hørte skritt og stemmer i gangen, og forstod at teknisk avdeling hadde meldt sin ankomst.

 

– Fingeravtrykkene stemmer. Erik så opp fra papirene og mot Elise. Han hadde kommet hjem til henne på morgenen som han pleide, og Elise var som vanlig ikke klar til å gå. Hun drakk kaffe og tygget raskt i seg den siste croissanten Erik hadde tatt med. Han var så snill mot henne, Frederik gjorde aldri sånn uten at hun ba om det. Han var jo på reise hele tiden, så det var kanskje ikke så merkelig. Frederik hadde vært nesten tre uker i Singapore nå, og han kom ikke hjem før om halvannen uke. Det var egentlig helt OK.
– Vi visste jo det, Erik.
– Nei, Elise. Vi vet nå at fingeravtrykkene fra hytta og fingeravtrykkene i leiligheten stemmer overens. Vi har ikke Stenersens avtrykk enda, så vi kan ikke bare konkludere..  
– Ja, ok. Men vi vet at det er ham.
– Vi får finne ham først, så tror jeg det ordner seg. Er du klar til å dra snart?

Erik pekte mot morgenkåpen hennes. Elise så ned, og kom på at hun hadde glemt å kle på seg. Hun reiste seg raskt og hastet opp trappen til soverommet, fant noen klær hun vrengte på seg og løp ned igjen. Erik sto allerede i hallen med jakken på. Bilen var iskald, men det hjalp med setevarmeren.
– Jeg håper virkelig at vi finner noe der oppe, sa hun ettertenksomt og vendte seg mot Erik, som holdt øynene på bilveien.
– Noe må vel være der. Han har jo lagt igjen lik der, for fader.
– Vi finner noe, Elise. Vi er så nærme nå, snart har vi ham.

Det hadde begynt å snø igjen da de kom frem til Industribygget på Lambertseter. Elise dro hetten over hodet, og bøyde nakken nedover for å ikke få store snøfiller i øynene. Erik haltet like bak henne men lommelykten i hånden. De visste ikke hvor mørkt det var der inne, og tok ingen sjanser. Inne i industribygget var det som om luften sto stille. Bleke lysstråler fra vinduene ved taket la en uhyggelig stemning som traff Elise rett i magen. Hun tenkte tilbake til dagen de fant likene. De hadde ligget under en presenning og hun kunne fortsatt kjenne overraskelsen på kroppen. Det var ikke mye å se der inne, alle tekniske bevis var sikret og prosessert.

– Jeg lurer på hva annet dette lokalet har vært brukt til. Erik snudde seg mot henne og så ut som om han forventet et svar. Elise trakk på skuldrene.
– Det kan jo være alt eller ingenting. Han er i alle fall smart nok til å ikke legge igjen noe som kan knytte han til dette stedet.
– Der tar du feil, svarte Erik monotont.
– Se på leiligheten fra i går, der er det jo bevis over alt. Jeg lurer på hvorfor han har vært så uforsiktig der, men på åstedene er det ingen verdens ting å felle han på. Vi kan ikke knytte han til ett drap på tekniske bevis.
– Det er jo fader meg sant.

Elise følte plutselig en stor skuffelse over seg selv. Hvorfor hadde hun ikke tenkt på det? Erik hadde så rett, det virket nesten som to personer jobbet sammen, ikke en. Leiligheten på Torshov hadde vært skitten, ekkel og full av bevis. Det var blodsøl, sikkert fra noen av ofrene. Trodde Kristian Stenersen at de ikke skulle finne leiligheten? Den sto registrert på ham, og lett å finne. Hadde han en medhjelper?
– Tror du han har hatt noen til å hjelpe seg?
– Jeg vet ikke, det kan nesten virke sånn, svarte Erik.
– Du, jeg tror vi er ferdige her, jeg vet ikke hvorfor vi dro hit i det hele tatt. Han dro ytterjakken tettere om seg og viste tegn til at de skulle gå mot døren.
– Nei, det er vel ikke noe her.

Elise gikk etter han og tenkte videre på om Kristian Stenersen egentlig hadde noen medhjelper. Hun kom på noe hun bare måtte sjekke med en gang hun kom til kontoret. Utenfor industribygget hadde solen nesten tittet frem. Det minnet Elise på en påskeferie med faren på Geilo da hun var barn. Elise og faren hadde vært på skitur, og var på vei hjem til hytta etter at de hadde spist appelsin og drukket kakao. Lyset var flatt og Elise så ikke hvor bratt bakken egentlig var. Hun hadde falt og brukket håndleddet, men det ble likevel den beste påskeferien hun kunne huske. Elise hadde nemlig alltid ønsket seg gips på armen, sånn at alle vennene hennes kunne skrive hilsen på den. Nå hadde hun riktignok ikke hatt så veldig mange venner som liten, men både læreren og vaktmesteren på skolen hadde skrevet på gipsen, og det hadde gjort Elise glad.

Oslo, 1974 Del 22

Politihuset i Oslo, nåtid

– Elise, nå synes jeg du skal ta deg noen dager fri. Jeg kjenner deg, og vet du fikk et panikkanfall der inne. Folke Thorbjørnsen pekte mot toalettdøren.
– Du får røde flekker på halsen av det, og se hvordan du ser ut nå. Elise tok seg til halsen. Hun var enig i at hun trengte noen dager fri, men hadde sterke ønsker om å jobbe seg ferdig med saken.
– Jeg vet også hva du tenker, med Sverre Juul er ikke i stand til å bli avhørt, og jeg ringer deg om vi får arrestert Stenersen. Høres det bra ut?
– Ja, det høres bra ut, svarte hun med skjelvende stemme. Hun ville bare sove, tenke og drikke vin.
– Ikke drikk så mye vin nå, Elise. Prøv heller å sove, kanskje gå en tur?
– Ja, jeg lover. Hun forsøkte å smile til Folke, men overleppen klistret seg fast til tennene, og hun lurte på hvor pent det smilet egentlig ble. Hun så ned, og trakk på skuldrene.
– Ok, jeg drar hjem en tur.
– En ting, Elise. Stemmer det virkelig at Christoffer Blad er utenfor leiligheten din, eller var det noe du lirte av deg fordi du var forbanna?
– Det stemmer faktisk. Jeg vet ikke hva han vil, men om jeg ser ham utenfor igjen ringer jeg politiet. Christoffer har ingen ting på Frogner å gjøre, han har jo ingen som liker ham der. Kan du si det til han?
– Jeg kan si at han skal holde seg unna deg, det kan jeg gjøre.
– Ok, takk Folke. Vi sees!

Elise satt seg inn i drosjen og mumlet adressen sin til sjåføren.
– Haha, heter du Elise og bor i Elisenbergveien? Sjåføren snudde seg mot henne med verdens bredeste flir.
– Ja, det gjør jeg. Det har jeg aldri tenkt på før. Hun smilte mot mannen i forsetet og tenkte på hvor fint det var at det fantes sånne mennesker som ham. En så liten kommentar ga henne et bittelite stikk av glede for en stakket stund.

Hun så ut gjennom bilvinduet og kjente at hun gledet seg til å komme hjem. Hun kjente også at hun var glad for å være alene, med unntak av katten Metis. Frederik hadde ikke latt høre fra seg, men det var helt greit akkurat nå. Han ville sikkert tvinge henne til å snakke om det hun hadde opplevd, selv om Elise bearbeidet slike opplevelser best i sitt eget hode. Hun tenkte mye gjennom alt hun opplevde, både gode å dårlige hendelser, og klarte alltid å sortere tankene sine slik at hun holdt seg noenlunde stabil. De gikk alltid over, de mørke tankene. Elise syntes det alltid ble verre å snakke med noen, siden de ordene hun trengte for å beskrive hvordan hun hadde det fantes ikke. Med unntak av et panikkanfall her og der, gikk det da tålelig greit med henne. Gjorde det ikke?

Inne i leiligheten var det lenge siden noen hadde tømt søppel, det var i alle fall sikkert. Hun bar den stinkende søppelposen ut på balkongen. Elise kjente at hun ikke orket huslige sysler nå.

På kjøkkenet fant hun seg et stort vinglass, og en flaske Valpolicella Ripasso hun hadde fått av naboen en gang hun hadde vannet plantene deres en helg. Hun åpnet flasken og fylte glasset helt fullt. Vinflasken satt hun igjen på kjøkkenet med vilje, men ombestemte seg og hentet den inn i stuen igjen. Hvem prøvde hun å lure? Elise kom på at hun hadde lovet Folke å ikke drikke så mye vin nå som hun hadde litt fri, men dette var slik Elise bearbeidet ting. Mye vin, musikk og noen gode timers søvn, så var hun fulloktan Elise igjen. Det funket hver gang.

Hun satt på et naturprogram på tv? en, det fikk henne alltid å slappe av. Tankene fløt, det var deilig for en gangs skyld. Etter noen timer med vin og sløving på sofaen begynte det å bli mørkt ute. Hun så store snøfiller dale rolig ned fra himmelen. Det hadde begynt å lyse i vinduene til gjenboerne, og hun så familier sitte rundt middagsbord, en mann så på tv og to unge kvinner drakk vin ved kjøkkenbenken. De måtte være venninner, tenkte hun. Elise hadde egentlig aldri hatt noen ordentlig venninner, i alle fall ingen med like interesser som henne. De fleste hun kjente ville ut og danse på nattklubber, eller bruke helgen til å feste. Elise var aldri der, men syntes det var greit. Hun hadde slått seg til ro med at hun var annerledes, og det var fint å være alene.

Elise var aldri ensom, selv om hun hadde tilbragt mesteparten av livet sitt alene. Faren, Dommer Palmer som han ble kalt, hadde alltid jobbet mye, men han var likevel en tilstedeværende far. Før alkoholen tok ham, selvsagt.

Frederik derimot, han var ikke mye til stede. Han reise ofte, og var borte flere uker i strekk. Det var nesten slik at de ikke kjente hverandre. De få dagene de fikk med hverandre innimellom var alltid fine, men Elise hadde begynt å kjenne på at noe manglet. Det var det begjæret hun hadde tenkt på tidligere. Begjær. Hun tenkte på Erik, og fikk ikke synet av den livløse kroppen hans ut av hodet. Det hadde gjort vondt å se ham slik, den sterke intelligente og trygge mannen hun var så heldig å kalle sin partner. Nå lå han på sykehus, og det var ingen ting Elise kunne gjøre for å redde ham. Hun hadde tenkt mer og mer på Erik i det siste, og kjente at vennskapet hans betydde mye. Hun bestemte seg for å besøke ham neste morgen.

Elise tok enda en slurk av vinglasset og så gjennom sakspapirene hun hadde funnet frem under etterforskningen. Øynene gled sakte over bildene av Gracja, Elena og Mikhail. De, i tillegg til de tre andre fra industribygget var drept på så forskjellige måter. Så forskjellige at de nesten ikke kunne være samme gjerningsmann, Gracja var tømt for blod, delt i to deler, og skåret opp i ansiktet. Morderen hadde åpenbart kopiert Black Dahlia-mordet, det verserte det ingen tvil om.

Mordet på Mikhail var så brutalt som man fikk det, Elise håpet at han ikke hadde levd lenge etter han ble hengt opp etter føttene. Hun var klar over at en kunne overleve en stund hengende opp ned, om man fikk tilstrekkelig med blod til hodet. Han var kuttet opp langs buken, og Elise syntes fortsatt dette minnet henne om et av ofrene til Ed Gein, Bernice Warden som ble funnet på nesten samme måte. Hos Mikhail derimot, hadde kjønnsorganet blitt fjernet, og muligens gitt til en hund.

De tre i industribygget til Kristian Stenersen var delt, og sydd sammen igjen til de lignet et merkelig vesen, kanskje en sjøstjerne liggende på det kalde betonggulvet. I mordene på både Gracja og Mikhail hadde morderen tatt seg overlegent god tid, men Elena hadde blitt slått i hjel som i et overfall. Det virket ikke som om Kristian hadde planlagt å drepe henne, men at mordet skjedde i affekt. Elise funderte også på hvorfor Sverre og Elena skulle møtes akkurat på den hytta, og hvordan Elena hadde klart å komme seg usett fra huset hun var vitnebeskyttet i. Huset måtte ha vært i nærheten av hytta hun ble drept i.

De hadde ikke funnet noen telefon på Elena, men Elise var ikke sikker på om det var funnet noen telefon på Sverre Juul. Hadde han hatt en på seg, var den mest sannsynlig beslaglagt. Elise lurte på hvorfor Sverre ikke ble drept, Kristian Stenersen var jo åpenbart i hytta da Sverre fant Elena død. Han kunne ha drept Sverre før han ringte nødnummeret.

Dette var en merkelig og innviklet sak. Elise tenkte igjen på Kristian Stenersen, som hadde byttet navn til Esben Emanuelsen. Om det stemte at han også hadde drept den eldre kvinnen på Lambertseter i 1974, var han bare 14-15 år. Det kunne jo være mulig, og Elise visste at han hadde vært sammen med Endre Pedersen den aktuelle kvelden. Et vitne hadde sett to mennesker løpe over gressplenen foran Langbølgen, ikke lenge før Marie Abrahamsen ble funnet død.

Endre Pedersen hadde fortalt i avhør at han og Kristian Stenersen hadde sittet sammen på taket den kvelden, og at Kristian hadde vært borte en stund for å hente en jakke siden det var kjølig ute. Han hadde kommet tilbake senere, men Elise lurte på om han hadde vært borte lenge nok til å ha hatt tid til å drepe den eldre kvinnen. På en annen side, man kunne heller ikke vite om Endre Pedersen hadde sittet på taket mens Kristian hadde vært borte. Han kunne faktisk ha gått ned fra taket selv og drept den Abrahamsen. En av de to måtte ha gjort det, men Elise en sterk følelse av at det var Kristian Stenersen som drepte Fru Abrahamsen.

Så var det jo dette med blodet inne i hanskene som ble funnet i Abrahamsens gang. Det var Endres blod, ingen annens. Elise lurte på om de hanskene fantes enda. Som Endre hadde forklart i avhør, hadde han hjulpet den gamle damen med å flytte møbler samme ettermiddag, og spist middag hos henne. Marie Abrahamsen hadde åpenbart ikke sett på Endre som en trussel. Det virket som om de hadde et godt forhold seg i mellom, og Endre var ifølge venner og familie en snill og sjenert gutt. Stille vann har dypest grunn, tenkte Elise.

Hun drakk mer av vinen, og tenkte over at Endre faktisk ikke passet med gjerningsmannprofilen hun hadde kommet frem til. Kristian, derimot, hadde ofte vært voldelig både som liten og ungdomsårene. Hans egen mor hadde vært redd for ham, og han hadde plaget både dyr og barn da han var yngre. Elise visste godt at dette var indikasjoner på psykopati, men hun var ingen psykiater og kunne ikke vite om Kristian faktisk var psykopat. Hun trodde han kunne være det, i alle fall. Elise funderte over hvorfor Kristian Stenersen hadde byttet navn til Esben Emanuelsen. Ville han bli en annen person? Kristian måtte jo ha visst at han hadde blitt nevnt i avhørene av Endre. Om Kristian hadde drept den gamle damen, hadde han muligens ikke villet være Kristian lengre. Elise så nærmere på saksdokumentene fra den gamle Langbølgensaken.

En Bjørn Hærland hadde vært etterforsker i saken. Mon tro om han faktisk var i live. Hun ville snakke med ham om det lot seg gjøre. Elise måtte forberede seg til avhøret, til saken, for å endelig kunne felle Kristian Stenersen i retten, og etterforskeren fra en svunnen rettsak ville ha vært et ypperlig vitne. Kristian Stenersen hadde vært for lenge ute i samfunnet nå.

Elise søkte i forskjellige telefonkataloger på nettet etter en Bjørn Hærland, men mange het visst det. Plutselig fant Elise en som kunne stemme med alderen hun trodde ha var, en Bjørn Hærland bosatt i Gamlebyen i Oslo. Han var over 80 år nå, men tydeligvis fortsatt i live. Dette var jo helt utrolig! Elise skrev opp adressen, og ville prøve å besøke ham neste morgen. Hun drakk opp resten av vinen, tok en kjapp dusj og gikk til sengs. For en dag det skulle bli i morgen. Elise gledet seg allerede.

Gamlebyen, Oslo, nåtid

Elise Palmer lette etter riktig gatenummer. Hun håpet så inderlig at Bjørn Hærland var hjemme, og i live. Han satt på så viktig informasjon om Lanbølgensaken, og hadde faktisk avhørt Endre Pedersen flere ganger. Endelig fant hun nummer 53, og ganske riktig stod navnet hans på en av ringeklokkene. Elise ringte på, og håpet på det beste.

– Hallo? En tynn stemme hørtes i dørtelefonen.
– Hei, er det Hærland?
– Hvem spør? Den tynne stemmen hørtes skeptisk ut. En ekte politimann, tenkte Elise og smilte.
– Jeg heter Elise, og har noen spørsmål til deg om en gammel sak du etterforsket på 70-tallet. Hun ville ikke avsløre for mye i tilfelle han ikke ville slippe henne inn.
– Ja, du får vel bare komme inn. Dørlåsen dirret strengt, og Elise åpnet døren.
– Fjerde etasje, hørte hun Hærland si i mikrofonen.

Elise tok heisen til fjerde etasje, og gikk på måfå bortover gangen. Et skallet hode stakk frem fra en døråpning, og fikk det til å se ut som om hodet hans svevde i løste luften. Elise gikk mot det skallede hodet. Den eldre mannen satt i rullestol, han var tynn og så sliten ut. Han var overraskende pen i tøyet til å være så gammel, slo det henne.
– Hei, kunne jeg ha kommet inn i noen minutter?
– Vær så god, sa mannen og gjorde en gest med armen. Elise fulgte ham inn i den sparsomt møblerte stuen.
– Kan jeg få by Dem på noe, frøken?
– Ellers takk, svarte Elise høflig og smilte varmt mot ham.
– De ville snakke med meg om en gammel sak? Begynte Hærland.
– Ja, jeg kan jo starte med å fortelle hvorfor jeg er her. Mitt navn er Elise Palmer.
– Palmer? Bjørn Hærland så på henne med store øyne.
– Ja, Dommer Palmer var min far. Han er dessverre gått bort for mange år siden, men jeg jobber som etterforsker i Oslo Politidistrikt, og etterforsker en sak som muligens kan ha noe med Langbølgensaken å gjøre. Den gamle mannen så ut som om han hadde falt ned fra månen. Han ble helt fortumlet, og gjemte hodet i hendene.

– Nei, jeg..
– Vær så snill, Hærland. Jeg trenger din hjelp. Jeg må stille deg noen spørsmål, og du er den eneste som kan svare på dem. Du var der, dette var din sak. Nå er det kanskje løst.
– Kjære deg, du vet hvordan det gikk, svarte Hærland trist.
– Gutten hang seg på cella.
– Jeg vet han gjorde det, men jeg tror ikke det var Endre Pedersen som drepte den eldre damen.
– Hør her, unge dame, begynte han gråtkvalt. Det var tydelig at denne saken betydde mye for ham. Åpenbart visste Hærland mer enn hva som hadde kommet frem, og han så ut til å ha slitt lenge med denne saken.
– Vi etterforsket den saken grundig, det var gode bevis, og vi hadde ingen andre enn Pedersen som mistenkt.
– Hærland, jeg er ikke her på grunn av Endre Pedersen. Jeg er her på grunn av kameraten hans, Kristian Stenersen.
– Hva? Om mulig, var den gamle mannen enda mer forskrekket nå, enn da Elise forklarte hvilken sak hun ville snakke med ham om.

– Jeg tror Kristian Stenersen kan ha drept Fru Abrahamsen, og at Pedersen var uskyldig. Dere fant Endres hansker med hans eget blod inni, men det er vel ikke sjekket for fingeravtrykk inne i hanskene, er det vel? Og ikke minst, det var jo to personer på taket den kvelden, hvor ingen av guttene har alibi for hele kvelden? Kristian hadde gått ned for å hente en jakke, og Endre ble igjen på taket. Vi vet jo derfor ikke om Endre faktisk ble igjen på taket, eller om Kristian i det hele tatt hentet den jakken? Jeg kommer til å spørre Kristians foreldre om det når jeg snakker med dem.
– Har du snakket med Stenersens?
– Ja, nå har det seg slik at Kristian Stenersen er innblandet i en annen sak jeg etterforsker. Har du hørt om drapet ved Østensjøvannet?
– Ja, kan det være han da?
– Det er en teori jeg jobber med i alle fall, svarte Elise.
– Kristian Stenersen heter Esben Emanuelsen nå, han har byttet navn. Jeg kan knytte ham til drapene jeg etterforsker nå, men har dessverre ikke nok bevis for å tiltale ham enda. Jeg tror du, Hærland, kan hjelpe meg med informasjon om saken i Langbølgen, slik at jeg kan sette ham ut i avhør. Jeg tror faktisk det var Kristian som drepte Fru Abrahamsen, jeg er helt sikker på det. Og, om det stemmer at Kristian har drept både Abrahamsen og de andre, kan Endres familie endelig få litt fred. Bjørn Hærland så med store øyne på henne.
– Den familien skulle ha hatt fred for lenge siden. Jeg skal innrømme en sak. Da jeg fikk høre om Endres dramatiske bortgang, begynte jeg å trekke den konklusjonen selv. Jeg så det ikke klart under etterforskningen, og jeg var kanskje slurvete med bevisene den gangen. Det har jeg angret på siden. Vi visste jo at gutten var sammen med en kamerat den kvelden. Det er min feil at saken fikk det tragiske utfallet. Jeg forsøkte å etterforske saken på nytt, men ble overfalt i mitt egen hjem. Jeg lå på sykehus i halvannet år, og kom tilbake slik.

Hærland pekte på de visne bena sine. Elise kunne se en stor sorg i de lyseblå øynene til den gamle mannen. Hun hadde så vondt av ham.
– Hvem overfalt deg, Hærland?
– Det var en ung mann, som hadde gjort lignende saker før. Christer Ebbesen, het han. Han er død nå, han tok en overdose en gang sent på 80-tallet. Hans far var min overordnede i etaten den gangen. Jeg vet ikke om det var fordi jeg er homofil, eller fordi jeg begynte å snoke i Langbølgensaken igjen. Christer ble aldri dømt, siden saken min aldri ble etterforsket ordentlig. Jeg har levd som ufør siden den gangen, jeg kunne jo aldri jobbe som politi etter de skadene jeg fikk. Homofili var knapt lovlig på den tiden, så man måtte gjemme seg om man skulle kunne være seg selv i privatlivet. Jeg vil mer enn gjerne hjelpe Dem, Elise Palmer. Jeg vil være med å rette opp i Langbølgensaken, så jeg får gjort noe godt før jeg forlater denne verdenen.

Stakkars gamle mann, tenkte Elise. For et liv han må ha levd, og så mye han må ha gått glipp av.
– Jeg hørte at din far gikk bort, men du må da ha vært veldig ung?
– Ja, jeg var ganske ung da han døde, men jeg mistet ham dessverre lenge før den tid. Min far tok det veldig tungt da Endre Pedersen tok livet sitt, og jeg tror han mente at dommen var feil. At han selv hadde tatt feil. Som avisene skrev, det var jo faktisk et justismord. Min far slet resten av livet med skyldfølelse.
– Det gjorde vi nok begge, svarte Hærland.
– Men nå, Frøken, nå kan vi to rette opp!
– Tusen takk, Hærland. Din hjelp er gull verdt.

Hærland laget kaffe, og begynte å fortelle om etterforskningen fra start til slutt. Elise noterte flittig. Endelig skulle hun ta Kristian Stenersen som hadde ødelagt så mye for så mange. Etter møtet med Hærland hadde Elise mye nytt å tenkte på. Så mange aspekter i saken som ikke hadde blitt etterforsket, og hun tenkte på hvor forskjellig utfallet av saken hadde blitt om hun hadde gjort det riktig fra starten av. Da hadde kanskje ikke Gracja ligget i to deler på Østensjø. Kanskje Elena hadde vært i live, Mikhail hadde sluppet å blø i hjel mens han hang opp ned i leiligheten sin.

Hun ville dra innom Erik på sykehuset en tur, før hun dro hjem.

Drapet på Marie-Louise Bendiktsen (59)

Sjøvegan/Salangen, Troms:

Klokken er rundt 05 om morgenen den 15. Juli 1998. Flammene er så voldsomme at de har tatt over hele huset. Noen ringer både brannvesen og politi. De kommer raskt til stedet, men huset kan ikke reddes. Det er overtent. I huset bor 59 år gamle Marie-Louise Bendiktsen, og ingen får kontakt med henne. Naboer er livredde for at hun ikke klarte å komme seg ut av det brennende huset. Det ingen visste, var at Marie-Louise hadde ligget død i nesten to dager før det begynte å brenne. Noen hadde drept henne.


Bilde fra VG.no

Det er snart 20 år siden Marie-Louise Bendiktsen ble voldtatt og drept i sitt eget hjem. Marie-Louise beskrives av venner og bekjente som en snill og ordentlig dame, som hadde livet sitt på stell. Hun hadde en begrenset vennskapskrets, og etter at hun ble enke i 1994 holdt hun seg mye for seg selv. Hun traff familie og noen få venner jevnlig, men stiftet ingen nye bekjentskaper med andre, og fant seg heller aldri en ny partner etter at mannen hennes døde. Marie-Louise var et ordensmenneske, som hadde faste rutiner. Hun jobbet som sentralborddame på kommunehuset, og var godt likt av kollegene, så vel som besøkende. Så hvorfor ble denne milde, snille kvinnen offer for en grusom forbrytelse?

Brannmenn fant det liket av Marie-Louise i restene av det som en gang var hjemmet hennes. De gikk utifra at hun døde i brannen, siden den hadde startet midt på natten. Når branner oppstår mens folk sover, er det ikke alltid de som er inne i huset våkner. De kan ha blitt bevisstløse av røyken fra flammende, og ikke kommet seg ut selv om røykvarsleren piper. Brannvesenet og politiet trodde dette kunne være en mulighet, men sendte liket til obduksjon. Det var her hele saken skulle settes på hodet.

Obduksjonen viste nemlig at Marie-Louise allerede var død da brannen startet. Lungene hennes hadde ikke pustet inn røyk. Dette var ikke lenger bare en tragisk brann, men også et mord. Rettsmedisineren tok prøver av liket. Det ble funnet sædrester på henne, og tegn til at hun var seksuelt misbrukt. Prøvene ble sendt til Oslo for analyse, men ble ikke pakket skikkelig, og DNA-et ble kontaminert. Det var ikke lenger nok DNA til å identifisere en gjerningsmann, kun nok til å utelukke noen. Dette skulle gjøre etterforskningen vanskelig.

Verken familie, kolleger, naboer, venner eller bekjente hadde noen anelse om hvem som kunne ha drept kvinnen. Politiet gikk gjennom hva Marie-Louise foretok seg i dagene før hun hadde blitt drept. De visste at hun hadde ferie den uken, og at hun hadde handlet og bestilt frisørtime mandag 13. Juli, to dager før brannen. Det var varmt ute, og politiet tror hun hadde vasket, eller luftet dyner og puter denne kvelden, da dette fortsatt hang ute på verandaen hennes da brannen startet. Det kunne se ut som om hun ble drept mandag kveld. Marie-Louise hadde snakket med nevøen sin på telefon den kvelden, klokken 21.24. Dette er det siste livstegnet. Politiet tror Marie-Louise ble drept i løpet av natten, da posten ikke ble hentet dagen etter. Hun hadde for vane å ta inn posten klokken 11 de dagene hun hadde fri. Ingen kan huske å ha sett henne tirsdagen før brannen.

To vitner, som uavhengig av hverandre kontaktet politiet. De hadde sett en mann som oppførte seg merkelig i nærheten av der Marie-Louise bodde. Kvinnen hadde sett mannen både lørdagen 11. juli og mandagen 13. juli, dagen politiet tror drapet skjedde.
Det mannlige vitnet hadde på sin side reagert kraftig på mannen og hans oppførsel, og bestemt seg for å kjøre etter ham. Begge vitnene beskrev en høy, slank mann med et morskt blikk som fremsto påvirket av noe. Vitnene møtte Kripos og polititegneren (som også har jobbet som tegner i VG) Harald Nygård, som laget to fantomtegninger av mannen.
Det er ingen tvil om at de så samme mann:

 


Bilde fra ranablad.no, tegnet av Harald Nygård.

Men hvem er han? Ingen av vitnene kjente ham igjen, selv om det ikke bor mange der Marie-Louise bodde. Kan han ha vært utenbysfra, kanskje til og med utenlandsk? Det var flere arrangementer i området rundt Salangen da drapet skjedde, og han kan være en besøkende, men likevel med en viss tilknytning til stedet.

Politiet tror drapet skjedde slik: Marie-Louise Bendiktsen satt ute på verandaen, og nøt sommerkvelden. Hun avsluttet telefonsamtalen med nevøen, og en mann står plutselig på verandaen hennes. Hun løper inn i huset, men rekker ikke lukke verandadøren. Mannen løper etter henne inn i huset, og forgriper seg på henne. Hun prøver å ringe etter hjelp, men han trekker ut telefonkontakten. Han dreper henne med kniv, og rømmer fra åstedet. Han kan ha vært påvirket av rusmidler. Dagen etter bestemmer han seg for å dra tilbake til åstedet for å tenne på huset, i et forsøk på å skjule drapet.

Dessverre er ikke drapet oppklart, nesten 20 år senere. Mannen på fantomtegningen er ikke identifisert, men politiet kom i fjor i kontakt med en kvinne som i 1998 var samboer med en mann med lignende beskrivelse som bodde i nærheten av Salangen. Jeg har ikke funnet ut hva denne kvinnen kunne fortelle, men siden politiet ikke har uttalt seg om nye teorier eller bevis i saken, velger jeg å tro at kvinnen ikke ledet dem til noe nytt.

Så, hva tror du kan ha skjedd med Marie-Louise Bendiktsen?

Saken er ikke henlagt (den ble henlagt i 2003, men gjenopptatt i 2008), men den etterforskes ikke aktivt så lenge nye bevis eller vitner ikke fremkommer. Likevel håper jeg at morderen blir tatt, selv så mange år senere. 1900 menn er DNA-testet, og 1345 mennesker er avhørt, dessverre uten hell.

Kilde: Tv2.no, nordlys.no.
VG.no har laget en oversikt over uløste drap i Norge, søk etter “Norges Uløste Drap” for mer om denne saken, men også andre uløste drap.