Uløst: Amerikas Dyatlov Pass

– Du trenger en jakke, ropte bestemoren etter han.
– Nei da, bestemor. Jeg trenger ikke den i kveld!

Ted snudde seg en ekstra gang og vinket mot henne. Bestemoren vinket tilbake, og håpet at han og kameratene ville kose seg på basketballkampen. Hun hadde kanskje klemt han en ekstra gang, eller bedt ham om å bli hjemme, om hun hadde visst at dette var siste gangen hun så barnebarnet i live.

 

Chico, California, februar 1978.

Fem unge menn var på vei for å se en basketballkamp i den 24. Februar, og kjørte sammen i en av guttenes bil, en turkis og hvit 1969 Mercury Montego. Basketballkampen ble spilt på California State University, og var ferdig rundt klokken 22 på kvelden. De fem unge mennene var i alderen 24 til 30 år, og hadde vært venner lenge. De hadde møttes på et ungdomssenters samlingsgruppe for vanskeligstilte ungdommer.

Guttene var på ingen måte noen verstinger, men de led av ulike sosiale eller mentale problemer, og trengte ekstra støtte i hverdagen. De ble alle beskrevet som snille, omtenksomme mennesker som var glade i familiene sine, og hadde sunne interesser.

De fem guttene, som senere skulle være hovedpersonene i mysteriet som også i dag blir omtalt som USA?s Dyatlov Pass, var:


Bilde fra reddit.com

Ted (30)

Ted var omtenksom og alltid snill med alle han møtte. Han smilte og vinket til alle han gikk forbi på gaten. Ted elsket sport, og så masse på både basketball og fotball med kameratene sine. Ted var lettere tilbakestående, og hadde noen mentale utfordringer. Han jobbet på cafe som ryddegutt, en jobb han tok veldig seriøst. Ted var til å stole på, og hadde mange venner.

Jackie Charles (24)

Høy, stor mann og Ted?s aller beste venn. De ringte hverandre ofte, og leste opp morsomme navn fra telefonkatalogen og lo så de nesten gråt. Jackie var også lettere tilbakestående, og interessert i sport.

Will (28)

Will var personlig kristen, og brukte mye av tiden sin til å besøke eldre og mentalt syke mennesker på forskjellige sykehus og eldrehjem i området. Han likte å snakke med dem, og lese bibelen for dem. Også Will hadde mentale problemer, men ble beskrevet som omtenksom, uselvisk og godhjertet.

Jack (30)

Høy og lettere overvektig, beskrevet som en ?gentle giant?. Elsket sport, vennene og familien sin. Han hadde vært i militæret, stasjonert i Vietnam under krigen. Han jobbet hos en grønnsakshandler, men klarte ikke holde på jobben. Jack var også tilbakestående, og ble frustrert hvis han gjorde feil, eller ikke forstod en oppgave han skulle utføre. Jack var den eneste som hadde førerkort, og elsket sin hvite og turkise 1969 Mercury Montego. Han passet godt på bilen sin, og vasket og polerte den så ofte han kunne.

Gary (25)

Gary hadde også vært i militæret, men stasjonert i Tyskland. Han hadde diagnosen Paranoid Schizofreni, og ble dimittert fra militæret på grunn av dette. Gary hadde også problemer med medisinforbruket sitt en periode, og ble lagt inn på avrusningsklinikk, som viste seg å hjelpe Gary stort. Han fikk tilbake livet sitt etter oppholdet, og møtte de andre på dagsenteret for unge med mentale problemer. Gary var ikke tilbakestående, men hadde mentale utfordringer etter overforbruken av medisiner. Ble beskrevet som snill og sjenert av familien.

 

Forsvinningen:

Den fem unge mennene satt seg i bilen til Jack, som skulle kjøre alle hjem. Kjøreturen hadde de tatt mange ganger før, og arenaen var ikke langt fra den lille byen de bodde i. Men de kom aldri hjem. Alle fem bodde hjemme hos foreldrene sine, med unntak av Ted, som bodde hos bestemoren sin. Etter at det hadde gått noen timer, begynte familiene å bli alvorlig bekymret.

Husk at dette er gutter, eller unge menn, som fulgte rutiner, og det var helt uvanlig for dem å skulle gjøre noe de ikke hadde avtalt eller avklart med foreldrene på forhånd. Ingen av dem hadde gjort noe slikt tidligere, så derfor ringte de pårørende til hverandre for først å høre om noen visste hvor guttene var. Da ingen hadde hørt fra dem, og de skulle ha vært hjemme timer tidligere, bestemmer fedrene seg for å lete etter den lille kameratgjengen. De ringer sykehus, ungdomssenteret, og venner, men ingen har sett dem.

Tidlig neste morgen bestemmer familiene seg for å ringe politiet, og guttene blir meldt savnet. Politiet er redd for at de kanskje har kjørt seg fast, eller havnet i en annen type ulykke, og etterlyser dem i flere byer.

Et vitne gjenkjenner de savnede guttene, og sier de var innom hennes butikk, som ikke lå så langt fra basketballarenaen under kampen og kjøpte seg en sjokolade hver, og en av dem kjøpte en brus. Det viser seg så at guttene aldri var på basketballkampen, og at de hadde vært forsvunnet lengre enn man først trodde.

Noen dager senere blir bilen til Jack funnet nesten 113 kilometer fra byen Chico, ved en nasjonalpark i Orville, California. Bilen står parkert ved et lite skogholt, men ser ut til å være i god stand. Bilen har igjen kvart bensintank, og den har ingen skader. Den står fast i litt snø, men ikke fast nok til at fem unge menn ikke skulle ha klart å dytte den løs. Bilen er låst og forlatt.

Skogsveien bilen ble funnet ved, ligger i en helt annen retning enn veien hjem. Veien var smal og svingete, en dårlig match for Jacks lave bil. Hadde de kjørt seg bort? Snacksen guttene hadde kjøpt var delvis spist opp, og lå igjen i bilsetet. Etter funnet av bilen settes en større leteaksjon i gang. Politi, hunder og frivillige lette så godt de kunne, men været ble dårligere utover dagen. En snøstorm bygger seg opp, og sikten forverres. Søket må utsettes, på grunn av det iskalde været.

Foreldrene undret seg lenge over hvorfor guttene kjørte helt til naturreservatet så sent på kvelden, ingen av dem hadde vært der før og de trodde heller ikke guttene visste om at det var et naturreservat der. De klarte heller ikke forstå hvorfor de hadde forlatt bilen, med bensin nok til å komme seg hjem, i alle fall til flere bensinstasjoner. Hvorfor forlate en fungerende bil, hvor de i alle fall hadde kunnet holde seg varme i flere timer, om de hadde rotet seg bort? Foreldrene til Jack sa at han aldri hadde forlatt den elskede bilen sin om han ikke absolutt var tvunget. Og hvor var de fem unge mennene? Ingen fotspor var å se, siden det hadde snødd tett i dagene før bilen ble oppdaget. Alle som lette stod nå på bar bakke, og forsvinningen ble et mysterium.

55 år gamle Shones kontakter politiet. Han har informasjon om de fem kameratene. Samme kveld som de forsvant, hadde han vært i skogen ved naturreservatet. Han bodde ikke så langt unna, og skulle ordne noe ved en av veiene da han plutselig, i anstrengelsen fikk et mildt hjerteinfarkt. Han klarte å komme seg tilbake til bilen, skrudde på varmen og la seg i baksetet for å vente på at smerten skulle gå over. Husk at dette skjedde på 70-tallet, så Shones hadde ingen mobiltelefon.

Mens Shones ligger i bilen, og vet at bensinen etterhvert kommer til å ta slutt, hører ha plystring i skogen. Han reiser seg halvveis opp for å se ut av vinduet. Shones ser skikkelser lengre bort i veien, og åpner døren for å rope på hjelp. Han ser flere menn som går fra en bil, i følge med det han mener er en kvinne. En av mennene bærer på en baby. Shones roper og roper, men de hører han ikke. Lyden av stemmene forsvinner, og billyktene er slukket. Han lukker døren, og legger seg til rette igjen.

En stund senere, våkner han av en lyd. Shones hører igjen mannsstemmer, og ser det han tror er lommelykter som lyser mot bilen hans. Han åpner døren og roper på hjelp, men de hører han ikke. Alt blir stille igjen, og lysene blir borte. Shones bestemmer seg så for å vente til det blir dagslys før han skal gå hjem og ringe lege.

Neste morgen føler han seg bedre, og går de fire kilometerne i den tunge snøen hjem. Noen hundre meter fra hans egen bil, står en hvit og turkis Mercury Montego, forlatt.

Shones forteller det han opplevde i skogen, og politiet får bekreftet fra legen hans, at mannen faktisk fikk et mildt hjerteinfarkt den kvelden, og kom seg til legen neste dag. Men en gang han hørte om de savnede kameratene, husket han den spesielle bilen han hadde sett i skogen. Dessverre leder ikke observasjonen til noen oppklaring i saken, bare flere spørsmål. Hvem var kvinnen og babyen? Og hvor hadde de lommelyktene fra?

Flere vitner melder seg, en kvinne mener hun så guttene i en matbutikk i Orville, den nærmeste byen til naturreservatet dagen etter de forsvant. Hun mente de kjøpte mat, og at en av guttene brukte telefonen for å ringe noen. Familiene trodde ikke dette kunne være kameratene, de hadde bare med seg penger til litt snacks før basketballkampen, og faren til gutten som kvinnen mente brukte telefonen hadde telefonskrekk, og ville aldri ha ringt noen.

En av guttenes familier, det er ikke klart hvem sin, ansetter en synsk kvinne i ren desperasjon. Den synske kvinnen mener først at guttene er kidnappet. Så sier hun at de er blitt myrdet, og ligger døde i et rødt hus med nummeret 4723 eller 4753. Politiet, som ikke hadde andre ledetråder saumfarer store områder etter dette huset, uten hell.

 

Likene:

Rett over 100 dager etter den mystiske forsvinningen er noen motorsyklister ute på kjøretur. De bestemmer seg for å ta en pause ved en turisthytte. Den 4. Juni 1978 finner de Ted, liggende utstrakt på en madrass med åtte laken over seg. Han er død. Ted er nesten ikke til å kjenne igjen, den engang så store mannen har gått ned nesten 45 kilo og ser utsultet ut. Skjegget hans har vokst flere centimeter, og det estimeres at han levde mellom 8 og 13 uker før han døde av forfrysning. På nattbordet ligger ringen han alltid brukte, lommeboken med noen få dollar i, og en ukjent gullklokke, som ikke tilhørte noen av de andre kameratene. Teds sko er borte, han har på seg Gary sine sko. Hadde Gary byttet sko med Ted etter at han døde?

Hytten Ted ligger i er full av frysetørret mat, vann, fyrstikker og en stor, ubrukt propantank. Mengden mat i turisthytten kunne ha holdt både Ted og kameratene i live i over et år, og propantanken, som fungerte, kunne ha gitt dem uker med varme. Noe av maten var spist, men ikke alt. Hvordan kan en mann fryse og sulte ihjel med så mye mat, men også tilgang til varme rundt seg? Og hvor var de andre?

Ted hadde på seg samme klær som da han forsvant. Turisthytten han ble funnet i, var 31 kilometer fra bilen, og politiet trodde han og muligens kameratene hadde gått hele veien, tynnkledde.

Dagen etter funnet av kroppen til Ted, ble likene av Will og Jack funnet ved en elv. De hadde også frosset i hjel, og var ille tilredt etter å ha ligget ute i lang tid. To dager etter, den 7. Juni fant Jackies egen far, liket av sønnen. Det var riktignok bare skjelettet av ham igjen, men klærne hans lå ved siden av liket. Det ble senere bekreftet med tannjournal at det var Jackie. De som lette den dagen, glemmer aldri de hjerteskjærende ropene fra faren som fant sin egen sønn død.

Gary ble aldri funnet, men ble erklært død etter noen år. Ingen vet hva som skjedde med kameratgjengen, eller hvorfor de kjørte til naturreservatet. Kvinnen og babyen ble heller aldri identifisert, og man aner ikke hva hvor Gary ble av. Man vet at han hadde noen venner i en by ikke så langt fra der de andre guttene ble funnet døde, men de fortalte at de ikke hadde hørt fra han på over et år før forsvinningen.

Denne saken er fortsatt uoppklart, og på grunn av de mystiske omstendighetene blir den kalt USAs Dyatlov Pass.

Om du vil vite mer om denne historien, kan du se dokumentaren på YouTube, søk etter “Americas Dyatlov Pass”

Kilder: washingtonpost.com, reddit.com, “Americas Dyatlov Pass” youtube.com

Oslo, 1974 Del 18

Oslo Tingrett, februar 1975

Det var nest siste dag i retten. Bjørn Hærland skulle vitne i saken han selv hadde etterforsket. Han var nervøs, men trøstet seg med at saken snart var over, og at livet kunne gå sin vante gang igjen. Det så ikke lyst ut for Endre, han måtte innrømme det. Stemningen i rettsalen var mer trykket enn før. Jo nærmere rettsaken dro mot slutten, jo mer anspent var tonen mellom aktoratet og forsvaret. Kolbjørn Svendsen hadde tatt på seg sitt livs vanskeligste sak, han hadde ikke nok erfaring for slike høyprofilerte saker enda. Det kom tydelig frem, og aktoratet brukte det til sin fordel.

Endre Pedersen ble ført inn i rettsalen som vanlig. Dommer Harald Palmer kom inn, og alle reiste seg, satt seg igjen. Retten var satt. Aktor kalte Bjørn Hærland til vitneboksen. Hærland reiste seg, og gikk over gulvet med skjelvende skritt. Han satt seg til rette i stolen, fikset på det gule slipset og tok en stor slurk vann.

– Vennligst oppgi personalia.
– Bjørn Jørgen Hærland, 39 år, født 25. November, 1936. Politietterforsker av yrke, utdannet ved statens politihøgskole.
– Takk, Hærland, vi behøvde bare navn og fødselsdato, kom det fra Dommer Palmer.
– Unnskyld, beklager, svarte Hærland nervøst. Aktor kremtet og begynte.
– Fortell hva De så på åstedet, betjent.
– Jeg kom inn i leiligheten, gikk gjennom gangen først. Den avdøde lå inne på kjøkkenet, som er til høyre for gangen. Jeg gikk inn, og krimteknikere var allerede i gang med å sikre spor fra åstedet og på den døde.
– Hvordan ble Fru Abrahamsen funnet?
– Hun lå på ryggen ved kjøkkenbordet, med skjørtet dratt opp på magen. Hun hadde ingen underklær på seg, hun var voldtatt, og nylonstrømpene var knytt rundt halsen som hun var forsøkt kvalt.
– Her må jeg protestere, dette er kun spekulasjon at hun var forsøkt kvalt. Kolbjørn Svendsen reiste seg.
– Det tas til følge, og kan strykes fra protokollen, nikket Dommer Palmer. Svendsen satt ned og så tilfreds bort på Endre. Hærland fant det merkelig at Svendsen skulle protesterte på akkurat punket om at Abrahamsen var forsøkt kvalt, da hans klient hadde erklært seg ikke skyldig. Harald Palmer snudde seg mot Hærland.

– Fortsett, Hærland.
– Vel, det var mye blod på åstedet, og en kniv ble funnet på gulvet ikke langt fra Fru Abrahamsen.
– Fant dere noen tekniske bevis på denne kniven?
– Nei, det var ingen fingeravtrykk på kniven.
– Fant dere noen andre tekniske bevis i avdødes leilighet?
– Ja, vi fant et par hansker på telefonbordet ute i gangen.
– Fant dere noen tekniske bevis på disse hanskene?
– Ja, vi fant avdødes blod utenpå hanskene, og inne i hanskene fant vi tiltaltes blod.
– Har den tiltalte erkjent at disse hanskene var hans?
– Ja, det har han.
– Takk, ingen flere spørsmål, Herr Dommer. Harald Palmer noterte, nikket mot aktor og så deretter bort på Kolbjørn Svendsen. Palmer gjorde tegn til at Svendsen kunne spørre ut Hærland.

– Bjørn Hærland, finner ikke De det merkverdig, at det eneste beviset De har mot min klient, er et par bærehansker han meget vel kunne ha lagt igjen da han tidligere den ettermiddagen var, som den hjelpsomme gutten han er, inne hos den avdøde for å hjelpe til med å flytte noen møbler hos henne?
– Det er ikke det eneste beviset. Som Doktor Berg fortalte i sitt vitneutsagn, fant de også avdødes blod utenpå hanskene. Det vil si at hanskene må ha blitt brukt av morderen, da det ikke ble funnet et eneste fingeravtrykk på kniven som ble brukt til å drepe henne.
– Men dette beviser likevel ikke at min klient har drept avdøde, det beviser bare at hanskene muligens kan ha blitt brukt av morderen. Stemmer ikke det?
– Jo, det stemmer vel. Hærland ble plutselig forvirret.
– Takk, ingen flere spørsmål.

Hærland var ikke helt sikker på om han hadde gjort en god jobb eller ikke, men syntes nå at han hadde fortalt kun det han visste, verken mer eller mindre. Nå var det kun sluttprosedyrer igjen, før saken skulle avgjøres.

Sluttprosedyrene var dramatiske, som et gladiatorspill der kun den ene ville komme levende ut av arenaen. Aktor var aggressiv, og overdrev bevisene en smule. Kolbjørn Svendsen var spakere, men forklarte ivrig at de fremlagte bevisene ikke kunne fastslå at Endre Pedersen var morderen. Mediene var heller ikke overbevist om at Endre var skyldig, og sådde tvil om politiets etterforskning faktisk hadde vært god nok. Flere støttespillere av Endre ventet hver dag utenfor tingretten med tilrop og sanger. Det var en triller uten like, og da juryen trakk seg tilbake for å avgjøre skyldspørsmålet var spenningen så stor at Dommer Palmer måtte be retten roe seg ned.

Juryen brukte flere dager på avgjørelsen. På den femte dagen, var de klare. Endre Pedersen, antrukket i mørk brun dress for anledningen ble ført inn i rettsalen igjen. Dommer Harald Palmer mottok domsavsigelsen fra juryen.

– Juryen finner tiltalte, Endre Pedersen, født 1. Mars 1958, skyldig i overlagt drap på Marie Abrahamsen. Harald Palmer så strengt bort på Endre, og begynte å snakke direkte til han.

– Unge Herr Pedersen, jeg kan ikke annet enn å si meg enig i juryens beslutning. De har, under særdeles skjerpende omstendigheter voldtatt en gammel dame. De har, på bestialsk vis knivdrept en kvinne som så på Dem som en god og snill gutt. En hun stolte på, en hun ønsket alt godt. Hun tok Dem inn, gav Dem mat og passet Dem som liten. De har begått en kardinalsynd som Fru Abrahamsens familie må betale for resten av sitt liv, da deres kjære mor og mormor ble brutalt revet vekk dra dem. Jeg finner det derfor passende å dømme Dem til lovens strengeste straff.

Endre Pedersen, De dømmes herved til 21, 21 års fengsel med fratrekk for de seks måneder som allerede er sonet i varetekt. Avtjeningen av straffen vil tiltre umiddelbart. Harald Palmer slo treklubben hardt i bordet. Et gisp gikk gjennom salen. Pressen knipset bilder ustanselig, og Endre datt tilbake i stolen sin. Han så tomt ned i bordet, før han begynte å gråte høyt. Eva Pedersen skrek høyt, uten at det var mulig å tyde hva hun sa. Hun var mor til en dømt morder nå. Ingenting ville bli det samme. Hærland var selv forbløffet, og følte at noe var feil.

Gjerningsmannen var dømt av sine likemenn, han skulle sone i fengsel. Allikevel, var det noe, en magefølelse som tilsa at noe ikke stemte. Han kunne ikke sette fingeren på hva, men prøvde å ikke tenke på det. Bevisene mot gutten var for tynne, og Hærland kjente en bølge av dårlig samvittighet skylle over ham. Langbølgensaken var over, men til hvilken pris? Var det egentlig over nå?

 

Comfort Hotell Børsparken, nåtid

Sverre Juul så ut av glippen i gardinen. Ingen kjente på gaten, ingen mistenkelige biler. En rød rutebuss kjørte fort forbi hotellet.

Han hadde skrudd av telefonen, i tilfelle Esbens spanere fulgte etter ham. Sverre var klar over at politiet lette etter han, men turte ikke å gå til dem enda. Han måtte ha flere bevis, så skulle ha fortelle alt. Han kunne bare ikke bli sett, og han måtte snakke med Elena før det var for sent. Mennene som hadde mishandlet han hadde blitt sendt av Esben, et tegn på at han visste Sverre var avhørt.

Han tok opp kontanttelefonen og sjekket om de var noen nye tekstmeldinger. Ingenting. Han var ikke engang sikker på om Elena hadde det samme telefonnummeret, ei heller om hun hadde telefonen sin der hun var nå. Han måtte finne en måte å snakke med henne på, selv om hun var under vitnebeskyttelse. Det var vel det tryggeste stedet hun kunne være, men hun skulle ikke være der for alltid. Han sjekket den andre mobiltelefonen, den som han vanligvis brukte.

Vibeke hadde sendt han flere meldinger, og lurte på hvorfor han ikke svarte. Sverre skrev en rask melding om at alt var bra på hytten, og at han ikke hadde svart i dag fordi han hadde vært på skitur. Han ba henne hilse til barna og sa han skulle komme hjem når ting roet seg.

Sverre håpet virkelig at ting roet seg. Han la seg på sengen og tenkte. Hvordan skulle han komme seg ut av dette her? Han lurte på om han kom til å kunne slippe fengsel, og prøvde å huske alt han kunne om strafferett. Hvis han gikk til politiet nå, ville de beslaglegge telefonen hans, som kunne knytte han til drapene. Særlig det siste drapet, på Mikhail. De ville finne ut hvem som hadde ringt han og fortalt om Gracja, og når politiet fant ut hvem det var, uten bevisene han måtte skaffe, kunne han bli siktet for mord. Han reiste seg fra sengen, hodet kjentes tungt. Kroppen, enda stiv og støl fra slagene han ble tildelt i industribygget. Sverre strakte seg etter den andre telefonen og slo Elenas nummer. En siste gang, et siste forsøk. Det ringte en gang. To ganger. Telefonen sprakte i den andre enden. Var den avlyttet?

– Hallo?
– Elena?
– Sverre?
– Elena, det er meg. Ikke legg på, du må hjelpe meg. Mikhail er død, de tok ham. Du er trygg, for nå. Vi må finne en måte å få bevist hvem som drepte Gracja, og de andre. Hvor er du?
– Sverre, jeg er hos politiet, de beskytter meg. Jeg kan ikke gå ut, jeg er overvåket. De fortalte meg om Mikhail. Det var han som gjorde det, ikke sant?
– Elena, du må få tak i Gracjas telefon, har du den enda?
– Nei, jeg har den ikke her. Jeg har gjemt den.
– Hvor? Jeg kan finne den, og ta den med til politiet. Bare si hvor den er.
– Jeg kan finne den og møte deg i morgen på natten. Klokken to, i den lille hytten. Jeg sniker meg ut. Kommer du?
– Jeg møter deg der. Ikke la noen se deg, Elena. Sverre kjente at hendene hans var numne. Hjertet banket fort, og han kaldsvettet. Han måtte vente i et døgn til. Så lenge de ikke fant han, var han trygg.

Elise Palmer tråkket oppover de lave trappetrinnene til Nasjonalbiblioteket. Hun elsket lukten av gamle bøker, det var noe nostalgisk over dem. Hun gikk til resepsjonen og spurte om hjelp til arkiver for industri i Oslo fra åttitallet og frem til i dag. Hun lette gjennom gamle tinglysninger, verdipapirer og avisutklipp. Det var ikke mye å finne. Stenersen AS var lite tilstedeværende. Hun måtte se det fra en annen vinkel. Med ett kom hun på kirkebøkene. Selvfølgelig, hun kunne finne ut mer om Stenersen selv.

Thor-Finn Stenersen, født i Narvik i 1935. Han hadde jobbet i forsvaret til pensjonsalder, og hadde bodd flere år i Karl Staaffs Vei på Ulven i Oslo. Han hadde to sønner, Magnus, født i 1959, og Kristian født i 1961. Thor-Finn var gift med Iris. Elise visste det meste av dette før, men ikke om sønnene. Hun fant ikke mye mer om familien hans. Hun ville vite hva som fikk han til å kjøpe det gamle radiobygget i 1981. Stenersen hadde en solid jobb i forsvaret, hva skulle han med et gammelt radiobygg?

Hun begynte å søke etter informasjon om sønnene, Magnus og Kristian. Kunne det være en link hun ikke så? Magnus Stenersen, den eldste sønnen hadde visst vært svært syk som barn. Han hadde blitt døpt bare en måned gammel fordi de ikke trodde han skulle overleve spedbarnsalderen ifølge et helsekort hun fant. Magnus Stenersen hadde dødd i 1995, bare 35 år gammel. Han hadde aldri giftet seg eller fått barn. Ingen utdannelse annet enn artium var å spore. Iris Stenersen hadde vært hjemmeværende husmor. Elise fant ingen tegn på at verken hun eller Thor-Finn var døde. Noe som slo henne som merkelig, var den yngste sønnen Kristians historie. Han hadde gått i «Obsen», en klasse for problembarn som liten. Han hadde ifølge papirene fullført barneskolen mens de bodde i Karl Staaffs Vei, og familien hadde senere flyttet til Lambertseter. Etter det var det ingen tegn til ham. Elise visste ikke om han levde eller var død. Det eneste andre hun hadde var kjøpet av radiobygget. Elise lurte på om Herr og Fru Stenersen kanskje bodde i Radarveien på Lambertseter enda. Hun hadde adressen, og bestemte seg for å dra dit med det samme.

På vei opp mot Lambertseter tenkte Elise på sin egen far. Hun savnet han veldig. Hun tenkte på hvor mye mer han kunne utrettet hvis han ikke hadde begynt å lete etter svar og forlatelse i bunnen av whiskyflasker. Solen var lav, og hun så nesten ikke fremfor seg. Hun kjørte forbi Østensjøvannet og tenkte med en gang på Gracja. Den stakkars kvinnen som bare ville tjene til livets opphold. Hun hadde vel aldri tenkt å ende opp som prostituert, da hun forventningsfullt ble med kjæresten til Norge.

Elise kjørte forbi Symra Kino, og da så hun det. Langbølgen 1. Hun stivnet bak rattet. Hun hadde aldri tenkt på hvor nærme Langbølgen 1 var Radarveien. Og radiobygget. Kunne det være en sammenheng? Hun svingte av veien og inn til Stenersens siste kjente adresse. Det var nok av parkeringsplasser. Hun gikk mot oppgangen, så seg rundt. Leilighetene lå tett i den umåkede gangveien. Hun fant ringeklokken, og ringte på. Det tok lang tid før noen svarte.

– Ja, vær så god? En gammel mann var i den andre enden.
– Ja, hei. Jeg er fra politiet, kan jeg komme inn og stille dere noen spørsmål? Uten svar ble døren låst opp.
– Jeg bor i første etasje, sa han. Elise gikk inn, og fant den riktige døren. Hun banket hardt på og hørte lyden av subbende tøfler mot gulvet. En tynn, gammel mann med hvitt hår og frisert skjegg rundt haken åpnet døren. Han hadde rød ullgenser, brun vest og beige cordfløyelsbukser. Det tynne hvite håret var vannkjemmet i en sideskill.

– Ja?
– Thor-Finn Stenersen?
– Ja, det er meg, svarte mannen på klingende nordnorsk.

Han gjorde tegn til at hun kunne komme innenfor. Elise tok pent av seg på bena, og la jakken på en liten krakk ved en brun kommode med post og nøkler på. Hun fulgte etter mannen inn i stuen. En kvinne kom fra kjøkkenet, det var sikkert Iris, tenkte Elise.

– Hei, Iris Stenersen. Den lille damen hilste pent og gjorde tegn til at hun kunne slå seg ned.
– Politiet, sa du? Kom det fra Thor-Finn.
– Ja, jeg heter Elise Palmer. Jeg etterforsker noen drap i Oslo..
– Palmer? Thor-Finn gjorde store øyne.
– Jeg kjente en Palmer en gang. Hvem var nå det?
– Nei, vennen min, du kjente ingen Palmer. Det var dommeren, det. I saken mot Endre.
– Endre ja, stakkars gutt, sa Thor-Finn og så ned.

Elise visste ikke om hun skulle avsløre at hun var Harald Palmers datter. Hun lot det være for nå.
– Ja, det har seg slik at det har vært noen drap i området her den siste tiden, kanskje dere har sett det i nyhetene eller lest det i avisen?
– Ja, jenta ved Østensjøvannet?
– Blant annet, ja. Vi fant også noen døde personer i et industribygg her i nærheten, og det har i den forbindelse kommet frem at det bygget er eiet av deg. Stemmer det? Thor-Finn så bort på sin kone.
– Vi har ikke drept noen, sa han fort.
– Nei, nå tror jeg ikke at dere har drept noen, smilte Elise. Jeg lurer bare på om dere vet hvem som eier bygget nå.
– Jeg eier det enda, sa Thor-Finn.
– Jasså, bruker du det til noe spesielt i dag? Elise følte at hun var på sporet av noe, men visste ikke helt hva. Det var noe som ikke stemte med blikkene mellom ekteparet Stenersen.
– Jeg bruker det ikke, men min sønn bruker det innimellom til å lagre båten sin, eller biler vet jeg. Iris Stenersen knyttet hendene sine mens hun hørte på ektemannen.
– Din sønn? Elise prøvde å ikke se for overrasket ut. Det hadde verken vært biler eller båter i bygget da hun hadde vært der sist.
– Hva heter sønnen din?

På vei ut av leiligheten var Elise svimmel, nesten kvalm. At hun ikke hadde sett dette før. Hun burde ha sett linken mye lettere. Hun satte seg inn i bilen, og ringte Erik Thue. Han tok den etter tredje ring.

Henrettelser, Del 2

Henrettelser, noe vi mennesker har holdt på med i flere tusen år. I dag skal henrettelser gjøres raskt, humant og smertefritt. Henrettelser før i tiden minner mer om det stikk motsatte. De var kreative, det skal de ha.

Her er en ny liste over forskjellige henrettelsesmetoder:

Giljotinen

Ble funnet opp på 1700-tallet, og faktisk en av de mer humane måtene å henrette dømte fanger på, enn annet som fantes på den tiden. Offeret la hodet på blokken, under et stort, tungt knivblad som ble sluppet ned og kappet av hodet i ett, rent hugg. Det avkappede hodet ble vist frem til forsamlingen, og i mange tilfeller stilt ut til spott og spe på en påle. Den hodeløse kroppen ble fraktet i kjerre eller trillebår gjennom gatene etter at “oppvisningen” var ferdig. Funfact: Den siste, offentlige henrettelsen i Paris ble utført i 1977.


Bilde fra wikipedia

Saging:

Ble brukt både i Europa og Asia. Offeret ble bundet fast opp ned mellom to stolper eller trær, med bena litt fra hverandre. Bøddelen begynte så å sage kroppen i to, fra skrittet og gjennom kroppen. Offeret døde som oftest av forblødning før “jobben” var ferdig. 


Bilde fra Wikiwand.

 

Ling Chi:

Ble brukt i flere asiatiske land, og tilslutt forbudt på 1900-tallet i Kina. Bøddelen brukte en skarp kniv hvor han (eller hun?) fjernet små deler eller biter av kroppen, en etter en. Hele poenget med dette var at offeret skulle holdes i live lengst mulig, så det kunne kjenne smerte og reflektere over forbrytelsen sin. Såkalte eksperter overværet henrettelsen, slik at offeret ikke blødde ihjel for fort. 

Dragning, henging, og kvartering (partering):

Mest brukt i England i middelalderen. Offeret skulle først bindes rundt halsen, før han ble dratt langs bakken (dragning) til stedet der henrettelsen skulle skje. Deretter ble han hengt til han nesten døde (henging). Han ble så sluppet ned, og fikk pusten tilbake, før kroppen ble åpnet, og innvoller dratt ut og brent, gjerne foran øynene på offeret, som han var i live. De fleste var døde ved dette tidspunktet, og kroppen ble delt i fire deler (kvartering). Dette ble kun gjort på menn, da det ble sett på som en upassende straff for kvinner. 

Spidding:

Offeret ble spiddet med et spisst spyd, som gjennomboret hele kroppen. Det var dessverre ikke alltid at offeret døde med en gang, det kom an på hvordan kroppen ble spiddet. Man kunne leve flere timer med kroppen spiddet, og spydene med fangene ble satt frem slik at alle kunne se de henrettede, både til skrekk og advarsel. 


Bilde fra Wikipedia.

Frysning:

Ikke frysning slik du tror, selv om det er akk så ubehagelig å være kald. Under andre verdenskrig brukte japanerne denne metoden på krigsfanger. De frosset ned, altså dypfryste levende fangers ekstremiteter (som armer og ben). Da kroppsdelen var gjennomfrossen, brukte de meisel og hammer for å “hakke” vekk hud, muskler og ben. Så lot de offerets frosne og skadde kroppsdeler tine opp igjen. Som oftest døde fangene i under tiningen, av forblødning. De fleste besvimte av de sterke smertene før de døde. Det var dessverre ikke alle som døde av skadene med en gang. De måtte da leve med alvorlige skader, til de senere døde av for eksempel infeksjoner. 

Oslo, 1974 Del 17

Oslo Politikammer, 1974

Pressemenn, skribenter og redaktører flokket seg rundt Hærland og Ebbesen. Både radio, fjernsyn og aviser var representert. Hærland var nervøs. Han så Rolf blant mengden.
– Jævla penneknekter, hvisket Ebbesen til Hærland, som fant det merkverdig at en mann med så stort eksponeringsbehov snakket nedlatende om den frie presse. Ebbesen elsket rampelyset mer enn han elsket tvilsomme østkantdamer og børst, en interesse han gjerne pleiet ofte.

Hærland kremtet, renset stemmen.
– Hvis jeg kan be Dem om å komme til ro, kan vi begynne denne pressekonferansen. Forsamlingen stilnet.
– Vi har i ettermiddag siktet en ung mann for mordet på Fru Marie Abrahamsen, tatt av dage den 3. september i år. Kvinnen ble som kjent funnet myrdet i sin egen leilighet på Langbølgen 1 i Oslo. Politiet ser svært alvorlig på saken, da kvinnen var påført grov vold under særdeles skjerpende omstendigheter. Den siktede, en nabogutt fra samme nabolag som den drepte, er 16 år, født den 1. mars 1958. Han vil, selv om han ikke er myndig, bli prøvd som voksen i den forestående rettssak. Rettsaken er satt til å begynne mandag 13. Januar 1975 og vil vare i fire uker, til og med mandag, 10. Februar 1975. Den siktede har fått oppnevnt Kolbjørn Svendsen som advokat.

– Stemmer det at den siktede er Endre Pedersen? En pressemann satte øynene granskende i Hærland.
– Det kan jeg verken bekrefte eller avkrefte på nåværende tidspunkt.
– Hvordan stiller Pedersen seg til den meget alvorlige siktelsen? Spurte en annen.
– Han stiller seg uforstående til siktelsen og erklærer seg ikke skyldig.

Hærland forstod med en gang hva han hadde gjort. Han hadde nettopp bekreftet identiteten til Endre foran hele presse-Norge.
– Så den siktede er Endre Pedersen? Flere av de fremmøtte fra pressen begynte å rope i munnen på hverandre.
– Denne pressekonferansen er over! Ebbesen tok styringen og avsluttet ballet. Han dro med seg en måpende Hærland ut på gangen ved siden av.
– Hva faen er det du holder på med? Du har nettopp bekreftet hvem gjerningsmannen er før han er dømt! Jeg visste du ikke kunne klare denne jobben!

Hærland var lamslått av det han nettopp hadde gjort. Han prøvde å tenke ut en måte å rette opp i dette på. Det var ingen. Blunderen hans hadde gått direktesendt over eteren. Det kunne ikke tas tilbake, og Endre Pedersen ville for alltid knyttes til saken, selv om han skulle bli frifunnet.
– Heldigvis for deg, er han skyldig, hveste Ebbesen mot ham.
– Unnskyld, jeg.. Han er vel skyldig. Det kommer nok til å gå bra. Identiteten hans vil bli avslørt før eller siden.

Hærland hørte selv hvor dumt det han sa hørtes ut. En ynkelig bortforklaring på noe som ville prege resten av en ung manns liv. Han må bare bli dømt, tenkte han og gikk mot kontoret sitt, overrasket over sin egen tanke.

 

Oslo Politihus, nåtid

– Du, Erik?
Elise så opp fra PC-en. Han var ikke der. Hadde hun ikke lagt merke til at han hadde gått? Hun så på klokken, den var halv seks på ettermiddagen. Elise kjente hun var trøtt, og at lukten av formalin fortsatt satt i håret hennes.

Mikhails obduksjon hadde gått greit for seg, men de hadde ingen svar enda. Ikke visste hvordan han var drept, heller ikke hvorfor. Mikhail hadde så mange, voldsomme skader at de ikke kunne fastslå noe enda. Karin Linde hadde virket skuffet over seg selv. Hun beklaget seg flere ganger ovenfor både Elise og Erik, som hadde måttet overvære obduksjonen. De fikk vente til hun hadde sett nøyere på funnene og utarbeidet den foreløpige rapporten. Den lå vel på pulten til Folke i morgen rundt lunsjtider. Elise lurte på hvor Erik var. Hadde han sagt ha det?

Hun så ned på PC-en igjen, og ble igjen frustrert over hvor lite fremover i saken de hadde kommet. Hun gjorde igjen et nettsøk på Stenersen AS, for å se om det kunne finnes noen bilder av bygget, eller av Thor-Finn Stenersen selv. Hun scrollet nedover søkeresultatene, og frøs nesten i stolen da hun så bildet. Det grønne, merkelige bygget de hadde funnet de tre sammensydde likene i, lyste mot henne. Det gamle radiobygget på Lambertseter var Stenersen AS. Elise klikket på bildet, men kunne ikke finne noe annen informasjon. Hun søke febrilsk etter flere ledetråder, men fant ingenting annet enn det bildet. Det var tydelig at Stenersen AS hadde eid bygget en gang i tiden, men Elise kunne ikke finne noen informasjon om når eller om det var solgt. Kanskje det var eid av Stenersen AS fortsatt.

Hun ville finne ut mer om Thor-Finn Stenersen, men hadde søkt grundig etter informasjon om han allerede. Elise prøvde å tenke etter om hun kjente eller visste om noen som hadde kjennskap til det gamle radiobygget. Hun bestemte seg for å dra innom Nasjonalbiblioteket neste morgen. Hun var for trøtt til å begynne å lete i gamle arkiver nå. Hun ringte Erik på mobiltelefonen, men han svarte ikke.

Ikke før hun hadde lagt mobiltelefonen i jakkelommen, ringte den. Det var Frederik som var hjemme fra København. De avtalte å lage middag sammen hjemme. Elise kjente at hun gledet seg til en rolig kveld med ektemannen, og følte en uvant tilfredshet med å endelig ha kommet litt lenger på vei med Stenersen AS.

 

Oslo Tingrett, 13. Januar, 1975

Hærland ventet i gangen sammen med Ebbesen på at de skulle få slippe inn i rettsalen. Han kjente nervøsiteten flomme rundt i kroppen. Blodet bruset, hendene var iskalde og han kaldsvettet på ryggen. Langbølgensaken var blitt grundig dekket i landets medier, og var som en verkebyll klar til å sprekke. Hærland hadde levd som i et trykkammer helt siden september i fjor. Han var ikke sikker på at Endre Pedersen var skyldig, og kjente fortsatt et ubehag murrende i magen ved tanken på at han hadde avslørt Endre.

Hadde han egentlig gjort jobben sin? Hadde han oversett noe? Hærland visste ikke hva han skulle ta seg til om retten stemte for frikjennelse. Endre var jo uansett avslørt og dømt i media. Det var hans feil. Kanskje det var slik, at den første saken alltid var den tøffeste for en politimann.

En høy stemme bak han fikk Hærland til å snu seg brått. Han skvatt. Rettsalen var åpnet, og en vakt ropte at han kunne tre inn. Han gikk etter Ebbesen, og satte seg ved siden av ham på tilskuerbenkene. Hærland skulle ikke vitne i dag, og priset seg lykkelig for det.

Endre Pedersen ble ført inn i det store rommet. Han så seg rundt, kanskje etter sin mor. Han var blitt tynnere siden sist Hærland hadde sett han, og håret var barbert. Han så eldre ut, ansiktet var grovere og mer sammenbitt. Øynene var mørke og redde. Politibetjenten som fulgte han inn, fjernet håndjernene. Endre satt seg ved siden av advokaten sin, og de visket stille til hverandre. Luften i rettsalen var elektrisk. Folk konverserte nervøst, og Hærland kunne se Morten og Eva Pedersen i den andre enden av rommet. Eva lente hodet på skulderen til sin mann, og gråt stille. Morten Pedersen så bittert bort på sin sønn. Endre bøyde hodet sitt, og så ned i bordplaten.

– Vennligst reis Dem for dommer Harald Palmer.
Alle i rettsalen reiste seg. Dommer Palmer kom inn i rommet og gjorde tegn til at de kunne sette seg. Harald Palmer var kjent som en tøff men rettferdig mann, med mange knusende dommer under beltet. Han var høy, hadde bunt, kort hår, stor bart og moderne briller. Palmer så skremmende ut i den sorte kappen. Han hadde steinansikt, og da første vitne var ble kaldt opp foretrakk han ikke en mine.

Nabokona, som bodde ved siden av Abrahamsen satte seg i viteboksen. Hun oppga personalia og sverget på å fortelle hele sannheten. Kvinnen fortalte at hun hadde sett Endre Pedersen, som hun pekte på med tørre husmorfingre, i trappegangen den ettermiddagen. Dette stemte med tiltales forklaring, da han hadde erkjent å ha vært i leiligheten den aktuelle ettermiddagen, i tillegg til senere på kvelden. Nabokona mente hun hadde hørt lyden av noe som ble skjøvet over gulvet, og forsvarsadvokat Kolbjørn Svendsen hentydet selvsikkert at dette også stemte med hans klients forklaring om at han hadde hjulpet enkefru Abrahamsen med bokhyllen i stuen hennes. Svendsen spurte henne om hun hadde sett Endre senere den kvelden.

– Ja, jeg så han etter det. Jeg så at døra til Abrahamsen var åpen, så jeg gikk inn i gangen.
– Du så.. Endre.. Svendsen hørtes nervøs ut og så ned i papirene sine som an lette etter ordene der.
– Jeg så Endre Pedersen stå over a på kjøkkenet. Han løp ut da han hørte meg.
– Skal vi se, når.. Svendsen var i villrede, han var åpenbart overrasket over hva vitnet fortalte og klødde seg febrilsk på halsen.
– Han løp ned kjøkkentrappa, og jeg så Endre og en annen gutt løpe over gresset som om de hadde fanden i hælene. Det er han som drepte a!
Hun reiste seg og slo knyttneven i bordplaten foran seg. Endre måpte, Kolbjørn Svendsen måpte, og rettsalen gispet. Høy hvisking og forvirring fulgte.
– Her Dommer, hvis jeg kan.. Kolbjørn Svendsen var rødflekket i ansiktet, og stemmen skalv.
– Dette er ikke noe vitnet har kommet med før, hvis De ser i politiets notater, nevner vitnet ingen ting om at hun så min klient inne i offerets leilighet da hun var inne i gangen.
– Advokat Svendsen, dette er viktige opplysninger, og jeg tillater at de kan brukes i denne saken. Dommer Harald Palmer var myndig i stemmen, og spurte om Svendsen hadde flere spørsmål til vitnet. Svendsen ristet på hodet, og satte seg på stolen. Endre Pedersen var hvit i ansiktet. Hærland var usikker på om vitnet løy. Hvorfor hadde hun ikke nevnt dette for politiet?
– Jeg vil at dere kommer til ro!

Harald Palmer reiste seg, og alle ble stille. Han satte seg igjen og kalte opp politiadvokaten, som fikk spørre ut nabokona. Hun gjenfortalte det hun nettopp hadde sagt, og at hun så Endre stå over Marie Abrahamsen. Endre så ned og ristet på hodet. Han så ut som en slagen mann, fortvilet, redd. Hærland tenkte at saken var over. Uansett hva de andre vitnene sa, ville ikke forsvareren kunne komme med noe som motbeviste at Endre var den skyldige. Han hadde ingen alibi, Endres blod var funnet på åstedet, og et vitne påstod at hun hadde sett han stå over den døde kroppen til Marie Abrahamsen. Endre kom til å bli dømt.

Hærland så bort på juryen, noen noterte, andre fulgte nøye med på hva som ble sagt. Aktoratet trakk frem blodbeviset og Svendsen poengterte at dette kunne være gammelt blod og at dette ikke beviste mord, men kun at Endre Pedersen hadde vært inne i leiligheten. Han prøvde tynt å forklare at selv om vitnet som hadde sett hans klient over Marie Abrahamsen, kunne heller ikke dette bevise mord, da Endre hadde vært oppe på taket med sin kamerat Kristian da drapet skulle ha funnet sted. Hærland syntes Kolbjørn Svendsen hadde et poeng, men indisiene var så tynne at juryen mest sannsynlig ikke ville gå for det.

De neste vitnene, Endres barneskolelærer, en annen nabo og kjøpmannen fra butikken over veien, ga ganske like skildringer av Endre. En stille gutt, som sloss mye da han var liten. Han var hjelpsom og nysgjerrig, men hadde ikke gjort det bra på skolen, og fremsto som hissig.

Hærland var sikker på at dette ikke ville hjelpe Endre det grann. Han kjente det stakk litt i ham, da han tenkte over det han hadde gjort, avslørt Endres identitet før han var dømt. Uskyldig til det motsatte er bevist. Endre var skyldig til det motsatte var bevist. På grunn av han selv. Nå var ikke en gang Hærland sikker på at Endre faktisk hadde drept Marie Abrahamsen, og syntes han fortjente en rettferdig rettssak. Det var Ebbesen som hadde satt den siste spikeren i kista for Endre, men Hærland hadde ikke gjort noe for å etterforske videre. Tenk om Endre var uskyldig?

De neste dagene gikk til analyser av åstedet, fremleggelse av flere bevis og indisier. Selve rosinen i pølsa, hanskebeviset, ble også lagt frem på dramatisk vis. Et gisp gjennom rettsalen, Svendsen som keitete prøvde å dekreditere det som ble fremlagt. Dagene gikk i hverandre.
Snart skulle det være Hærlands tur til å vitne. Mot slutten av saken. Han gruet seg, men hadde bestemt seg for å være så ærlig og nøyaktig han bare kunne. Dette var hans sak, og sannheten kunne vel ikke skade noen. Om to dager, skulle han til pers.

 

Aker Brygge, nåtid

Esben Emanuelsen kjørte inn i parkeringshuset på Aker Brygge. Han var på vei for å møte Hyme. Esben visste at Hyme hadde snakket med politiet, og ville vite hva de visste. Alt hadde ikke gått etter planen, og var det noe han ikke likte, så var det å ikke ha kontroll. Da han hørte på radioen at en polsk mann var funnet drept, forstod han det. Esben slo forbannet i bilsetet ved siden av seg.

Hyme sto på broen som avtalt. Han så nervøs ut da han fikk øye på Esben.

– Forklar hva politiet vet, hvem snakker?
– Jeg vet ikke! Jeg vet ikke hva som skjer eller hvorfor alle dør. Vet du hvem som vet? Er vi i fare for å bli avslørt?
– Jeg skal sørge for at du blir satt i fare hvis du ikke forteller hva politiet vet! Er du klar over hva som står på spill her? Hele min karriere, hele mitt liv. Jeg har hjulpet deg, jeg har gitt deg alt du ønsker ut av godhet. Og dette er takken? Er det du som tyster?
– Jeg har ikke sagt noe! Hyme så oppriktig redd ut i det mørbankede ansiktet sitt. Esben elsket andres redsel. Han hadde kontroll.
– Jeg har ikke sagt noe til politiet, du må tro meg. Noen følger etter meg, men jeg vet ikke hvem.
– Du fortjente det du fikk. Esbens stemme var rolig og kald.
– Jeg vet at du har snakket med politiet. Hyme sperret opp øynene. Han så sjokkert ut.
– Var det deg, Esben? Fy Faen, jeg kunne ha dødd! Esben smilte.
– Finn ut hva politiet vet, så er det ingen fare lengre.

Oslo, 1974 Del 16

I bilen på vei tilbake til kontoret var Elise enda mer engasjert.

– Dette må være en eller flere som prøver å kopiere andre mord. Jeg forstår bare ikke sammenhengen mellom de kopierte drapene. Eller, de har faktisk ingen sammenheng. De ble utført av helt forskjellige typer personer, Ed Gein var jo åpenbart psykisk syk. Han tilbrakte resten av livet sitt på mentalsykehus, mens den som drepte Elizabeth Short aldri ble tatt. De er åpenbart forskjellige personer, morderne i de eldre sakene. Det eneste som er likt er den massive volden, nesten som om morderen er veldig sint på noe eller noen. Elise var virkelig i gang med teoriene nå.
– En morder dreper som oftest av en grunn, og beveger seg sjelden fra opprinnelig modus operandi. Gjerningspersonen eller personene i vår sak har jo helt forskjellig modus i alle tre tilfellene. Hun så ut av bilvinduet, og tilbake på Erik.
– En kvinnelig prostituert, drept på samme måte som Elizabeth Short, tre personer, hvorav den ene er en mannlig prostituert, og de andre kan tenkes å være i samme miljø, partert og sydd sammen til en merkelig slags dukke, og en siste som muligens er hallik, men har sterk tilknytning til prostitusjonsmiljøet i Oslo. Det andre drapet er muligens et kopidrap så vidt jeg vet, jeg mener å huske jeg har sett noen bilder fra en lignende sak i Mexico. Den åpenbare linken mellom de tre er prostitusjon, men også volden. Hvorfor ikke bare drepe, men istedenfor gjøre så mye ut av drapene, med fare for å bli oppdaget? Hva betyr det? Vi må snakke med horekundene, og kanskje vi skal ta oss en tur ned til stedene hvor jentene står.

Forhåpentligvis vil de hjelpe, selv om det ikke er sannsynlig.
– Snakker du til meg eller med deg selv nå, egentlig? Erik lo litt.
– Jeg prøver bare å oppsummere her, Erik! Elise kjente at hun faktisk ble litt fornærmet.  
– Er du ikke enig, synes ikke du dette er merkelig da? Jeg kan ikke komme på en sak som ligner på vår, så jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vi får se om naboene der Mikhail ble funnet kan gi oss noen opplysninger. De må jo ha hørt eller sett noe.
– Ja vi får uansett ta en statusrapport med de andre i teamet. Jeg synes også vi skal ta en prat med Elena igjen, for å se om hun kam komme på noe. Erik prøvde å roe ned Elise.
– Sverre også, skjøt Elise inn.
– Ja, han også. Han må jo vite noe mer enn det han sier.

Tilbake på kontoret ventet Elise og Erik på de andre. Folke Thorbjørnsen kom hastende inn på møterommet med politiadvokat Christoffer Blad i hælene.

– En patrulje fortalte at noen naboer hadde hørt høye dunkelyder i den aktuelle leiligheten onsdag. I dag er det fredag, så det kan stemme med det anslåtte dødstidspunktet Karin har satt. Naboene fortalte at det hørtes ut som om noen pusset opp, men at de reagerte på at det foregikk så sent på kvelden. En annen nabo hadde sett en mann med en stor rottweiler komme og gå i den aktuelle leiligheten. Vi har fått signalement på vedkommende, og sjekker dette opp mot kjente skikkelser i prostitusjonsmiljøet.
– Jeg og Erik tar en prat med Sverre Juul og Elena Porcosz en gang til. Jeg mistenker at de vet mye mer enn de gir utrykk for.
– Godt, imens bygger du, Christoffer, sak mot eventuelle mistenkte i saken, slik at vi er godt forberedt ved en eventuell siktelse eller pågripelse. Samle alt vi har, så vi har god orden. Vi løser denne saken dere, jeg har trua!
Folke så ut som en politiker midt i en valgkamp da han hevet den tykkfalne armen samtidig som han sa «jeg har trua» på Østfolddialekten sin. Elise smilte nesten, men tok seg i det.
– Hva med pressekonferanse, ville Christoffer Blad vite.
– Det kan du sette i gang, Blad. Du snakker med presseansvarlig og tar briefingen alene. Christoffer så fornøyd mot Folke.
– Mottatt. Jeg setter det opp senere i ettermiddag.
– Erik, Elise, informer meg når dere har snakker med Juul og Porcosz.
– Yes, møtet er hevet folkens. Folke Thorbjørnsen hadde tydeligvis fått en ny giv i motsetning til møtet tidligere på dagen.

 

Den spede, polske kvinnen skalv som et aspeløv da Elise fortalte om Michals død. Hun gråt, og så redd ut.
– Jeg visste det. De er farlige.
– Hvem er farlige, Elena? Elise strøk henne trøstende på armen.
– De som er sjefene. Elena gjemte ansiktet i de små hendene.
– Elena, du må fortelle oss hvem som er sjefene. Flere kommer til å bli drept hvis vi ikke får arrestert dem. Du forstår det? Erik satte seg på stolen foran henne etter å ha gått utålmodig rundt i avhørsrommet
– Men Sverre.. Begynte Elena forsiktig.
– Hva med Sverre?
– Sverre og vennen hans, de kommer til å dø. Jeg fortalte ikke alt forrige gang. Sverre kjøpte.. tjenester av meg og Gracja. Vennen hans gjorde det først, og så fikk han Gracja til å vaske hos Sverre og jeg fortsatte å møte han på hotellet.
– Hvem er vennen til Sverre, Elena? Erik så spent, nesten stresset ut.
– Jeg vet ikke hva han heter, men jeg tror han er sjefen. Han er så sint. Han slår og kveler meg. Han gjorde det med Gracja også.
– Han er veldig rik. Jeg vet ikke hvem han er. Elena så skamfull og redd ut.

Elise syntes synd på henne. Hun kunne ikke engang forestille seg hva den lille kroppen hadde gått igjennom.
– Kan du forklare for oss hvordan han ser ut, Elena? Det er veldig viktig at vi finner han, så vi kan passe på at han ikke gjør dette mot andre. I mellomtiden må du ligge lavt, vi fortsetter selvfølgelig å gi deg politibeskyttelse.
– Han er litt gammel, kanskje femti år. Men han er pen. Han ser slem ut, og er høy. Elise bannet inni seg av den dårlige forklaringen. Elena hadde nettopp beskrevet en hvilken som helst mann i Oslos finere kretser.
– Er han norsk? Hvilken hårfarge har han?
– Han har mørkt og grått hår. Han er norsk. Han har dyr klokke.
– Vet du hvor han bor, eller hvilken type bil han kjører?
– Nei, men har er i samme Mason som Sverre.
– Frimurerlogen?
– Ja, der jeg pleier å møte Sverre.
– Takk, Elena. Vi skal se om vi finner han.

Elise smilte oppmuntrende til henne, selv om hun visste at det ikke ville hjelpe. Elena var livredd, og mest sannsynlig visste denne sjefen at hun snakket med politiet. Hun kunne ikke være uten oppsyn før denne saken var løst og gjerningsmannen var tatt.
Elena ble ført tilbake til huset hun oppholdt seg mens hun var under beskyttelse. Erik og Elise satt igjen med flere spørsmål enn svar.

– Vi må snakke med Sverre med en gang. Han vet hvem denne såkalte sjefen er. Vi drar opp til Nordstrand nå.
– Elise var allerede på vei ut av kontoret.
– Slapp av litt da, Elise. Vi bør legge en slagplan før vi snakker med han. Vi vet at Sverre er direkte linket til prostitusjonsringen, han er utdannet advokat og kommer ikke til å snakke fritt uten at han må det. Han har for mye å tape på å snakke. Jeg mener vi kaller han inn til formelt avhør igjen, for å ha alt på de rene. Hva sier du?
– Jeg er enig, men jeg synes vi skal dra til Nordstrand allikevel. Vi kan jo kanskje skremme han litt hvis Sverre ser oss snakke med kona hans.

 

Vibeke Juul hadde nettopp kommet inn etter å ha luftet den sorte og hvite setteren. Det var isende kaldt ute. Heldigvis hadde hun et vakkert og varmt hjem å være i. Vibeke likte å stelle hjemme, syntes selv hun var en fantastisk kone. Hun hadde styr på de tre guttene, holdt huset rent og pent, og trente hver dag for å holde på figuren. Hun syntes det var blitt vanskelig å holde huset i standarden Sverre ønsket etter at Gracja var død. Hun lurte på hva Gracja hadde rotet seg bort i for å ende opp slik hun gjorde. Hun burde ha passet seg. Vibeke hadde prøvd å hjelpe, men til ingen nytte. Gracja kunne vel takke seg selv.
Det ringte på døren. Det var søsteren Amalie med den nye babyen. Hun og mannen bodde i huset ved siden av, og nå som Amalie hadde barselpermisjon kom hun alltid innom på kaffe om ettermiddagene. De lignet ikke så veldig på hverandre, hun og søsteren. Vibeke var mørk og Amalie lys. Vibeke skulle akkurat til å skjenke kaffe da det ringte på døren igjen.

– Hvem kan det være? Amalie så spørrende på storesøsteren.
– Jeg vet ikke, jeg venter ikke besøk. Vibeke gikk gjennom stuen og ned trappen mot den store gangen.

Erik og Elise hørte noen komme gående på andre siden av døren. Vibeke Juul, pent antrukket som vanlig, åpnet døren. Hun så overrasket ut da hun så at det var dem.
– Hei, jeg visste ikke at dere skulle komme i dag. Har det hendt noe?
– Beklager at vi ikke ringte på forhånd, men vi trenger bare en rask prat med Sverre. Erik prøvde å høres rolig ut.
– Kom innenfor, det er så skrekkelig kaldt ute. De tok av seg på bena og fulgte etter Vibeke opp trappen og gjennom stuen til kjøkkenet.
– Amalie, dette er de som etterforsker drapet på hushjelpen vår. Hun ble jo drept, husker du.
– Dette er min kjære lillesøster, sa Vibeke og vendte seg mot Erik og Elise igjen. Vibekes søster var minst like pen som storesøsteren, men en lys utgave. Hun hilste høflig.
– Ja, er dere her på grunn av Gracja, eller på grunn av at Sverre ble ranet, stakkars? Vibeke Juul la til et forsiktig smil.
– Ranet? Erik så spørrende på henne.
– Ja, det er kanskje ikke dere som etterforsker den episoden, men han ble brutalt ranet på vei hjem fra jobb for snart halvannen uke siden.

Elise kunne ikke tro at det skulle gå an å være så naiv som Vibeke Juul. Mannen hennes lå med hushjelpen, og så vidt de visste var han tungt involvert i en stor kriminalsak. At det skulle gå an.

– Ja, vi hørte det. Hvordan er det med Sverre? Elise prøvde å høres medfølende ut.
– Stakkars Sverre har dratt opp på hytten, han har vært så sliten i det siste. Dere kan nå han på telefon, har dere prøvd å ringe han?
– Vi ville gjerne snakke med han personlig, men da ringer vi han istedenfor.
– Hvor ligger hytta deres, la Erik til.
– Akkurat den ligger på Hafjell, svarte Vibeke stolt.
– Ja, det gjør den vel, sa Erik lavt så bare Elise hørte det.
– Tusen takk, da skal ikke vi forstyrre mer. Ha en fin ettermiddag! Elise dro med seg Erik ut av det store kjøkkenet.
– For en idiotisk dame, tror du virkelig at hun er så naiv, eller tror du hun skjuler noe hun også? Erik irriterte seg grådig over Vibeke Juul.
– Vet du hva, jeg tror faktisk at hun ikke vet hvem hun har giftet seg med. Hun har nok med seg selv, det skal være sikkert. Elise sukket.
– Ja, blir det tur til Hafjell, eller skal vi prøve å ringe Sverre først?
– Jeg synes vi skal prøve å ringe han først, for alt jeg vet kan det hende han ikke engang er på hyttetur. Hvis noen hadde vært etter meg, hadde jeg nok rømt landet. Jeg hadde i alle fall ikke gjemt meg på min egen hytte. Juul er ikke dum, han er nok et annet sted.
– Om vi ikke får tak i han kan vi jo etterlyse han.

– Fikk dere snakket med Sverre Juul? Folke kom innom kontoret, spisende på en pølse fra Narvesen.
– Nei, han er visst på hytta på Hafjell ifølge kona. Elise så oppgitt ut.
– Vi prøver å ringe han, og får vi ikke kontakt får vi bare lete etter han. Kanskje sende noen opp til Hafjell.
– Det viser seg at de to siste personene som ble funnet i industribygget også var prostituerte. En enogtyve år og en treogtyve år, begge kvinner fra Litauen.
– Ja, da har vi snart representert alle de typiske landene da. Erik humret av sin egen vits.  
– Det er ikke rart du er ugift, Erik sånn som du snakker!

Folke måtte le litt selv, men mumlet noe om barnslig da han så blikket til Elise.
– Hvem eier egentlig det industribygget, spurte Elise.
– Jeg vet ikke, kan ikke du prøve å grave litt der. Plutselig finner vi noe, vet du. Folke blunket til henne.

 

Plutselig kom Elise på lappen hun fant i Mikhails leilighet. «Stenersen AS». Hun googlet adressen til industribygget, som lå på Lambertseter. Det ga ingen åpenbare treff. Hun logget inn i søkeregisteret på politiets intranett og søkte på adressen. Funnet av liket var allerede loggført, og et par andre notiser om forskjellige virksomheter om hadde benyttet bygget noen år tilbake. Elise bladde seg nedover årstallene, til hun kom til august 1981.
Solgt av Lage Haraldsen til Thor-Finn Stenersen for kroner femten tusen, den tredje mars 1981.

Det gikk kaldt nedover ryggen til Elise. Stenersen. Thor-Finn Stenersen, han måtte være innehaveren av Stenersen AS. Men hvem var Thor-Finn Stenersen? Han var sikkert eldgammel nå, tenkte hun. Det kunne faktisk hende at han ikke eide bygget mer. Han kunne være død for alt hun visste. Elise så ned på kortet hun hadde funnet en gang til. Det så ikke gammelt ut, men var slitt som om det hadde ligget lenge i en bukselomme eller noens lommebok. Hun hadde endelig funnet noe som knyttet de tre drapene sammen, annet en verdens eldste yrke. Det var altså en sammenheng. Trådene var fortsatt løse, svevende. De var som fjerne tanker, eller lyder langt borte. De var der, men hun måtte nærmere for å forstå.

Elise visste ikke hvilken vei hun skulle ta videre. Hun måtte fortelle Erik om Stenersen AS, og at en Thor-Finn Stenersen eide eller hadde eid industribygget. Hun måtte fortelle om at hun hadde funnet visittkortet på soverommet i leiligheten de hadde tatt seg inn i uten tillatelse. Hun og Erik måtte fortelle Thorbjørnsen om at de allerede hadde vært i leiligheten før drapet hadde funnet sted. Elise ville ikke tenke på flere ting hun måtte. Hun ville jobbe på egenhånd, og ikke forholde seg til tillatelser og regler hele tiden. Hun bestemte seg for å vente litt til med å fortelle Erik alt sammen. Elise ville vite mer om Thor-Finn Stenersen, industribygget og i alle fall presentere Erik med en litt mer plausibel teori om hvor sammenhengen lå.

Elise søkte opp Thor-Finn Stenersen i politiregisteret. Han hadde aldri vært arrestert, intet å anføre. Ingen verdens ting var å spore opp om denne mannen. Han var født i 1935 i Narvik. Han hadde utdannet seg som ingeniør og jobbet i forsvaret til pensjonsalder. Han hadde bodd i flere militærleirer med familien på sekstitallet. Etter det, var det ingen flere opplysninger. Hva kunne denne mannen ha med drapene gjøre? Elise tenkte at det også kunne være tilfeldig, men det var litt av et sammentreff at visittkortet befant seg i leiligheten uten grunn.

 

Ute var det mørkt. Snøfillene falt mykt og tungt mot den hvite grunnen. De svevde, dalte og landet akkurat der de skulle. Han lurte på hvor snøfillene hadde vært før. Hva de hadde vært. Alt vann på jorden hadde alltid vært der. All snø hadde alltid vært der, i en annen tilstand. Akkurat som han. Han hadde vært det han hadde var hele tiden. Fra han ble unnfanget, hadde alt hans vesen vært skjebnebundet til å dømme, til å drepe. For noen var han andre ting. Kollega, far, sønn. Venn? Nei, han var ingen venn. Han var djevelens tjener, den eneste rettferdige. En uvenn, som ryddet opp i verdens underverden, der ingen andre vandret. Våget. Den eneste rettferdige, i en verden av urett, skam og skinnhellige idioter som fortjente all den ondskap som forvoldte dem. Han var ikke ferdig, dette var bare begynnelsen. Det mørke kom frem stadig oftere, og behovet for blodspill ble stadig større. Det var tre igjen.

Esben kjørte opp mot garasjen utenfor funkishuset. Det var sent, og han forventet at kona Lene hadde middagen klar. Det var ikke hans feil at hun absolutt skulle jobbe. Hun var kone og mor, ikke en arbeider. De tilhørte en overklasse, men hun var for oppslukt i seg selv til å forstå. Han parkerte bilen, og skulle til å skru av radioen da nyhetsvignetten spilte opp.

Klokken er nitten, her er siste nytt. En polsk mann i midten av tyveårene ble i formiddag funnet død i en leilighet ved Skippergata i Oslo Sentrum. Mannen bar preg av mishandel, og politiet anser drapet som mistenkelig. En bølge av drap har de siste ukene preget hovedstaden, men politiet vil ikke bekrefte om drapene har noen sammenheng. Kilder nær påtalemyndigheten kan likevel avsløre at politiet ser en klar sammenheng, og at det søkes etter en eller to gjerningsmenn med tilknytning til prostitusjonsmiljøet i Oslo. Finansminister…

Det gikk kaldt gjennom han. Hva var det egentlig som forgikk? Det var noen som ikke gjorde jobben sin. Politiet var noen feige drittunger som ikke klarte den enkleste oppgaven i verden. Han undret seg over hvorfor politiet i det hele tatt brukte ressurser på oppklare drap på byens avskum. De ekle rottene som kom frem om natten, lik sykdomsbefengte dyr som gnagde hull i samfunnets pengeposer og krevde rettigheter, respekt og stønader fordi de hadde det vanskelig. Hadde han bestemt, kunne de fortsette å ta livet av hverandre på egenhånd så problemet løste seg av seg selv. Han selv, hadde egenhendig bygget opp alt han hadde. Hver eneste krone han hadde, hver eneste velsignelse som rammet han, var ytterst fortjent. Det at alle ikke forstod hvilken respekt han burde nyte, var i hans egne øyne en skam av dimensjoner. Faen, han skulle rydde opp.
Esben gikk ut av bilen og opp den isete trappen mot inngangspartiet. Han kunne skimte Lene bak gardinene i det store stuevinduet. Hun bøyde seg, og det så ut som hun tok opp Julie. Faen, hadde hun ikke lagt ungen enda. Hvor mye mas skulle han tåle. Han tok i dørhåndtaket, men snudde seg da han hørte en lyd. På hjørnet ved garasjen sto han. Den fete, ekle mannen.

– Esben!
– Ha deg vekk Ruff, du har ingenting her å gjøre, det vet du! Esben hveste mot han for at ikke Lene skulle høre.
– Du får beskjed når jeg trenger deg. Bort! Han hyttet med neven og mannen så ned i bakken.
– Unnskyld, jeg må bare si noe..
– Kom deg vekk! Helvete.

Esben åpnet døren og gikk inn i gangen. Han ropte Hallo, tok av seg skoene og ytterjakken, løsnet slipset og gikk opp den lille trappeavsatsen til kjøkkenet. Lene kom mot han.

– Hei, elskling! Middagen er klar, jeg skal bare legge Julie først. Vil du si god natt?
Esben tok imot Julie og klemte henne. Hun begynte å gråte. For et bråk på den ungen, tenkte han. Han løftet Julie mot Lene igjen, og hun gikk gjennom stuen og opp trappen mot Julies soverom. Esben ventet til han hørte Lene lukket døren, tok opp telefonen fra lommen og begynte å skrive en tekstmelding.

Hyme, vi må møtes. Det går ikke som planlagt, vil vite hva du gjør for å fikse det. Yme møtte opp i dag. Møt meg i morgen klokken 10. – Tor
Han sendte meldingen. Etter et langt minutt fikk han svar fra Hyme.
Klokken 10 på broen, kan forklare. 

Esben gikk bort til skjenken og helte seg et glass whisky. Nå skulle det bli orden på alt.  

Hva skjer med True Crime Norge?

Kjære leser.

Jeg setter så pris på dere. Dere leser, liker og stiller spørsmål. Jeg føler at jeg kjenner dere, selv om vi kanskje aldri har møttes. Dere kommenterer, mailer, og får meg til å tenke meg om både en og to ganger før jeg publiserer noe her på denne siden. Det hadde ikke vært det samme uten dere, og derfor føler jeg at jeg skylder dere en liten forklaring. 

Før nyttår skrev jeg på Facebooksiden at jeg skulle slutte i min vanlige jobb for å skrive True Crime på fulltid. Det har jeg nå gjort, og har også startet mitt eget selskap. Det er den beste avgjørelsen jeg har tatt, og jeg har så mye spennende jeg vil gjøre med dette selskapet, alt vil være innen True Crime selvfølgelig. 

Jeg vil forklare hvorfor jeg ikke publiserer like ofte som vanlig, siden flere har spurt. Det er heldigvis ikke noe dramatikk i dette, bare gode nyheter! For tiden holder jeg på med et større prosjekt som dere snart skal få ta del av. Jeg gjør det for meg selv, men også for dere. Jeg kan ikke avsløre hva det er enda, men snart kommer det noe som jeg tror dere vil sette pris på. Jeg gleder meg sånn til å fortelle dere hva som skal skje!

Det har blitt veldig mye jobbing med dette prosjektet, og jeg vet det vil være verdt det til slutt. Derfor har jeg ikke hatt så god tid til å publisere så ofte den siste tiden, men snart er True Crime Norge tilbake med flere publiseringer. Heldigvis har mange sendt inn ønsker og tips til saker, og tro meg, de kommer. Snart.

Tusen takk for tålmodigheten, jeg lover dere at dere kommer til å like prosjektet. Jeg prøver å få inn ett innlegg i løpet av uken nå i denne perioden, og håper dere fortsatt vil følge med selv om jeg ikke spyr ut saker om seriemordere hele tiden. 

Så vil jeg takke dere for at dere leser, jeg er så glad for at dere finnes. Om dere vil se litt “bak fasaden” må dere gjerne følge med på Snapchat (truecrimenorge) og Instagram (@truecrimenorge), jeg synes det er veldig gøy å holde kontakten med dere der!

Beste hilsen fra Pernille 

Oslo, 1974 Del 15

Oslo, 1974

Hærland spaserte nedover Karl Johan mot Jernbanetorget i det vakre septemberværet. Solen var lav, og han så nesten ikke fremfor seg. Han måtte holde den høyre hånden som skjerm mot solen for å ikke gå rett inn i mennesker som kom imot han. Det var mange ute denne ettermiddagen. Han selv hadde vært en tur på Halvorsens Konditori for et stykke marsipankake og en kaffekopp. Han hadde feiret litt for seg selv, nå som morderen muligens var tatt. Blodprøven var under grundig analyse, og han gledet seg til telefon fra rettsmedisinsk avdeling med en mulig bekreftelse på at Fru Abrahamsens drapsmann kanskje var tatt.

Hærland hadde alltid villet leve opp til farens gode navn og rykte. Han ville være rettferdig, og tenkte derfor litt på det Endre Pedersen hadde sagt om vennen Kristian, som han hadde vært på taket sammen med. Kristian hadde vært borte en stund. Hvor lang var den stunden? Det var nok ikke Kristian. Endres hansker var funnet i leiligheten, og Endre som hadde vært inne hos Abrahamsen. Alle spor pekte mot ham. Hærland hadde likevel en litt urolig følelse i magen. Han krysset veien og gikk i retning kontoret i Møllergata 19. Sekretær Frøken Knudsen reiste seg da han kom inn til resepsjonen.

– Dem har ringt fra VG, dem ville snakke med deg om Langbølgensaken.
– Jaha. Har noen ringt fra rettsmedisinsk avdeling?
– Nei, ikke enda. Men foreldrene til gutten var innom. De har skaffet advokat som skal være med i neste avhør. Hærland ble igjen litt urolig inni seg.
– Takk, sa han kort og gikk inn på kontoret.
– Hva skal jeg si til VG? Ropte den Frøken Knudsen etter ham.

Hærland lukket døren bak seg. Han hang fra seg frakken og hatten, og skulle til å sette seg bak skrivebordet da telefonen ringte.
– God dag, dette er Doktor Berg fra rettsmedisinsk avdeling.
– Ja, god dag. Har De funnet ut noe om blodet fra hanskene?
– Vi har gjort interessante funn, ja. Vi har konkludert med at blodtypen inne i hanskene er av samme blodtype som prøven fra Endre Pedersen. Dermed kan vi ikke utelukke at han er morderen, ei heller utelukke ham fra saken.
– Det var gode nyheter, jeg takker Dem for god hjelp.
– Det var så lite, Hærland. Vi sender over rapporten med morgenposten. Hærland kunne ikke tro det. Han hadde klart det, en grusom mordsak var oppløst. Han gikk inn på kontoret til Ebbesen, som tittet ut av vinduet og røkte på en sigarett.
– Ebbesen, jeg har nyheter om Langbølgensaken.
– Hm? Ebbesen snudde seg med det irritert blikk mot Hærland.
– Jeg har nyheter. Om Langbølgensaken. Jeg fikk en telefon fra Doktor Berg på rettsmedisinsk avdeling. Han konkluderte med at Endre Pedersens blodtype stemmer overens med blodet som ble funnet i hanskene hos Fru Abrahamsen.
– Godt, Hærland. Vi må se å få siktet han allerede i kveld. Vi kaller inn aviser og radio i morgen tidlig og underretter dem om utviklingen. Jeg hørte at gutten har skaffet advokat, han venter visst i et av møterommene. Ta med deg han inn til gutten, slik at han kan siktes formelt.
– Jeg må få luftet en tanke, Ebbesen. Er De virkelig så sikker på at unge Pedersen kan være morderen? Vi har jo bare hatt ett avhør med ham, og vi kan jo ikke konkludere med at blodet stemmer overens basert bare på blodtype. Han nekter også for det.
– Hærland, ikke la dette gå til hodet på deg. Du har løst en sak, akkurat som jeg ba deg om. Gutten har ikke engang alibi. Det finnes mange politimenn som kan gjøre en minst like god jobb som deg, slutt med tvilen nå. Du er ikke din far. Tenk litt på det, og vær glad for at vi har noen å sikte.

Hærland så overrasket på Ebbesen. Hva mente han med å være så nedlatende? Han begynte å lure på om Ebbesen visste noe om saken som fikk sønnen hans i fengsel. Hærland svarte ikke, og lukket kontordøren etter seg. Han hadde en liten klump i magen, men prøvde å ikke tenke på det.
– Frøken Knudsen, vil du be Pedersens advokat innfinne seg i avhørsrommet snarest? Vi skal foreta et nytt avhør av gutten.

Hærland hentet seg en kopp med kaffe. Det begynte å bli sent på ettermiddagen, men han var så trett at han trengte en oppkvikker. Han skulle sikte noen for første gang alene, og ville virke selvsikker. De harde ordene fra Ebbesen satt i han enda.
– Hærland, Pedersen og advokaten er klare for avhør. Frøken Knudsen sto i døren og så på han.
– Er alt som det skal være?
– Ja da, takk. Jeg kommer straks. Hærland reiste seg, tok med seg saksmappen som lå på skrivebordet og gikk mot døren. Nå gjaldt det.
– Endre Pedersen, kan du gjengi dine bevegelser den tredje september? Endre så bort på advokaten sin som nikket at han skulle fortsette.
– Skal jeg bare fortelle hva jeg gjorde å kvelden, eller skal jeg fortelle om ettermiddagen også? Hærland sukket.
– Fortell om hva som skjedde fra du gikk inn til Fru Abrahamsen.
– Fru Abrahamsen hadde spørt meg dagen før om jeg kunne hjelpe a med å flytte en hylle i stua hennes. Den var tung, jeg hadde sett den før. Full av sånt tull gamle damer sparer på.
– Hva var det i hyllen, Endre?
– Det husker jeg ikke. Bøker, og kanskje noen figurer. Og glass. Veit ikke jeg.
– Hva skjedde da du kom inn til Fru Abrahamsen?
– Jeg tok av meg skoa, og gikk inn på stua for å begynne å flytte på hylla. Jeg flytta den nærmere døra, så det ble plass til den nye stolen hu hadde kjøpt. Hu hadde dårlig rygg.
– Hva gjorde du etter at du var ferdig med å flytte hyllen hennes? Hærland ville vente med å fortelle om hansken.

Døren til avhørsrommet ble åpnet, og Ebbesen kom inn i rommet. Endre så nervøst bort på ham, og så på Hærland, før han svarte på spørsmålet.
– Hun spørte om jeg ville bli til middag. Jeg var sulten så jeg sa ja.
– Hva spiste dere til middag?
– Kjøttkaker og poteter. Og noe kålgreier.
– Hva gjorde du så?
– Jeg hjalp a med å rydde av bordet etter middagen, og så flytta jeg stolen dit hu ville at den skulle stå. Så sa a tusen takk for hjelpa, og jeg stakk.
– I forrige avhør, Endre, sa du at Fru Abrahamsen fikk en telefon mens dere vasket opp. I forrige avhør fortalte du ikke at du hjalp henne med stolen. Lyver du nå, eller løy du i forrige avhør? Ebbesen tok over avhøret igjen.

Endre så bort på advokaten.
– Fortell alt slik det skjedde, Endre. Advokaten rettet på brillene og noterte noe på blokken foran seg før han nikket til Endre at han skulle fortsette.
– Ja, hu fikk en telefon. Sikkert dattera som ringte. Jeg flytta stolen i mens, hu snakka i telefonen. Så hjalp jeg med oppvaska, og så stakk jeg. Endre så irritert ut nå. Hærland kjente at han også ble irritert, mest på Ebbesen, men også litt på Endre.
Endre skulle snart få sitt livs sjokk. I forrige avhør hadde han nesten grått, men nå var han plutselig tøff. Han lurte på hvorfor Endre forandret seg etter hvilke spørsmål som ble stilt. Først var han trist, så tøffet han seg. Ebbesen ville nok prøve å svare med samme mynt, være hard mot Endre. Hærland var ikke en autoritær mann, og var takknemlig for at han slapp å stille disse spørsmålene til gutten.

– Løy du i forrige avhør, eller lyver du nå, Endre? Ebbesen virket fornøyd med måten han gjentok spørsmålet på.
– Jeg juger ikke! Endre slo knyttnevene i bordet.
– Kan da forklare meg, unge mann, hvordan ditt blod er funnet i Fru Abrahamsens leilighet? Endre så med ett forskrekket ut.
– Hvordan..
– Dine hansker ble funnet i gangen hos avdøde. Utenpå hanskene finner vi Fru Abrahamsens blod. Inne i hanskene finner vi ditt blod. Hvordan vil du forklare dette? Ebbesen var fornøyd med ordleggingen og overraskelsesmomentet han nettopp presenterte, og lente seg selvsikkert bakover på stolen.
– Er det dine hansker?
– Jeg veit ikke..
– Få se på hendene dine. Hærland tok de fastlenkede hendene mot seg og studerte dem nøye. Han hadde et lite rift på høyre tommel.
– Jaha, sa Hærland og noterte seg hvor såret var lokalisert. Han noterte også at såret skulle fotograferes. Han ventet på at Ebbesen skulle fortsette samtalen, og skrev litt sakte for å se opptatt ut.
– Dette er kun spekulasjoner, begynte advokaten. Hvis dette er Endres hansker kan blodet meget vel ha vært der lenge før Fru Abrahamsen ble drept. Blodet kan ha kommet dit i etterkant, da Endre tydeligvis må ha glemt dem igjen i leiligheten. Dette holder ikke..
– Endre Pedersen, du er herved formelt siktet for mordet på Marie Abrahamsen som fant sted på Langbølgen 1, den 3. september 1974. Hvordan stiller du deg til siktelsen?

Endre var helt hvit i ansiktet. Han så ut som om han skulle besvime hvert øyeblikk. Han blunket for med øynene, bøyde hodet mot hendene og begynte å gråte, stille først, så i store hulk. Han pustet raskt.
– Livet mitt er over, sa han andpustent.
– Min klient stiller seg uforstående til siktelsen og erkjenner seg ikke skyldig. Jeg forventer alle saksdokumenter på mitt kontor i morgen tidlig, slik at vi kan begynne å jobbe med forsvaret. Dette avhøret er over.

Den lille advokaten var helt rødflekket på halsen og i kinnene. Han hadde nok ikke regnet med en slik avslutning på kvelden. Ebbesen virket fornøyd med utfallet, han hadde gitt advokaten og Endre litt å jobbe med. Hærland visste ikke hva han skulle tro, men syntes det var vel dramatisk å sikte noen på et slikt tynt grunnlag.
På vei ut av kontoret ba han Frøken Knudsen om å sende saksdokumentene advokaten hadde krav på til advokatkontorer med bud. Hærland ville gjøre alt han kunne for at hele saken skulle gå redelig for seg.
Han gikk ned i garasjen mot bilen sin. En gul post it-lapp var festet til vinduet på førersiden. «Jævla soper» stod det. Hærland så seg rundt. Han ble kald i hele kroppen. Hvem kunne vite?

 

Oslo Politihus, nåtid

Elise satt på kontoret og prøvde å våkne. Tre kopper kaffe hadde ikke gjort susen enda. Elise tok opp lappen hun hadde funnet på soverommet i leiligheten som tilsynelatende var det stedet Mikhail oppholdt seg. «Stenersen AS».
Hun googlet navnet, men fant flere firmaer med lignende navn. Ingen av stedene eller navnene ga henne noe følelse av at de kunne ha noe tilknytning til verken drapene, Elena eller Mikhail. Erik Thue satt ovenfor henne og nynnet på en sang som spilte på radioen. Hun lurte på om han var klar over at han gjorde det.

– Vet du at du alltid synger til sanger på radioen?
– Hæ, sa han og smilte.
– Jeg snakket med Karin Linde ved kaffemaskinen i sted.
– Og? Elise så opp.
– Hun sier at den ene av personene er identifisert som en mannlig prostituert fra Romania. Han er kjent fra politiet fra før, da han har blitt banket opp av noen kunder et par ganger. Ingen av de to voldshandlingene er oppklart.
– Så dette handler faktisk om organisert kriminalitet, i hovedsak? Det kan hende dette er en del av et større miljø enn bare prostitusjon, tror du ikke? De dreper jo disse menneskene av en grunn, dette er på ingen måte tilfeldig. Jeg tror vi skal etterlyse sex-kunder, for å se om de kan kaste lys over saken.
– Ja, for sex-kunder er jo ikke lysskye, Elise. De kommer sikkert innom gladelig og forteller det de vet. Erik så ertende på henne.
– Erik, vi må jo gjøre noe. Det har gått nesten to uker uten noen nye spor eller opplysninger. Vi har ingenting å ga på, det kan jo ikke skade å prøve.
– Greit, jeg snakker med Folke og hører om vi kan love at de som kommer med opplysninger ikke skal straffeforfølges hvis de står frem og forteller det de vet. Det har blitt gjort før.
– Supert, kanskje det faktisk kan hjelpe litt.
– Jeg lurer på hvor Mikhail er, egentlig. Ingen har sett eller hørt fra han siden drapet på Gracja. Tror du han kan være en av de to vi fant i industribygget?
– Jeg vet, ikke. Jeg tror egentlig ikke det. Kjæresten hans er drept, han er jo en åpenbar mistenkt i saken. Hadde jeg vært han hadde jeg også ligget lavt i terrenget. Erik tok opp telefonen sin fra lommen.
– Jeg må bare ta denne, sa han og gikk ut av rommet.

Elise tenkte over hvorfor han tok telefonsamtalen ute på gangen og ikke inne på kontoret deres som vanlig. Helt siden sommerfesten på avdelingen hadde han oppført seg merkelig. Erik hadde vært ganske full, og de hadde endt opp på en bar sammen, bare de to. Han hadde fortalt at han likte henne godt og prøvd å kysse henne, og strøket henne over hånden. Elise hadde ikke gjengjeldt noen av tilnærmelsene, men hun hadde blitt glad på en merkelig måte. Verken hun eller Erik hadde ikke snakket om det siden, men hun husker fortsatt at hjertet hennes hadde dunket litt ekstra hardt da han hadde sagt det. Elise hadde selvfølgelig tenkt tanken selv, men det hadde seg slik at hun var gift og Erik var tidenes rundbrenner. Hun kunne ikke.

– Hvem var det, spurte Elise da han kom inn på kontoret igjen.
– Ingen, det var privat, sa han kort. Folke Thorbjørnsen kom også inn på kontoret.
– Vi har funnet Mikhail.

Erik Thue og Elise Palmer reiste seg raskt opp og fulgte etter sjefen inn på møterommet. Christoffer Blad satt der allerede.
– Vi fikk inn en melding fra en nabo om mistenkelig lukt fra leiligheten som Mikhail disponerer. En patrulje gikk inn i leiligheten, og fant Mikhail død. Han er åpenbart drept, og vi har krimteknikere på vei til åstedet nå. Vi drar i samlet tropp og ser om vi kan komme noe videre i saken. Avhøre naboer, og gjøre en rundspørring i området, så møtes vi her når vi er ferdige på stedet for å legge en videre strategi. Det så ut som om tankene til Folke var et annet sted enn midt i den nye drapssaken. Han var liksom ikke tilstedeværende selv om han fortalte hva de skulle gjøre.
– Vi drar med en gang, avsluttet Erik og vinket Elise med seg.

Fremme på åstedet var det allerede kaos. Journalister og tilskuere sto på fortauet ved politisperringene i håp om å få sett noe. Elise og Erik fulgte etter Folke oppover trappene. Christoffer Blad gikk etter, til Elises store irritasjon.

Inne i leiligheten var luften tett av en annen lukt, forråtnelse. Elise hadde kjent lukten mange ganger, men hadde aldri klart å venne seg til den. Det luktet som råttent kjøtt, kvalmende og søtlig, samtidig stramt. Christoffer Blad snudde i døren og bøyde seg for å kaste opp utenfor leiligheten. Pingle, tenkte Elise. De fortsatte innover i gangen, mot stuen. Leiligheten var mørk og skitten, enda eklere enn forrige gang de hadde vært der.

Mikhail hang i stuen. Det var åpenbart at dette var et drap, for ingen kunne ha gjort dette på egenhånd. Fra to kroker i taket, hang bena hans bundet fast. Kroppen hang opp ned, med armene rett over gulvet. Armene var nesten svarte av blodet som hadde samlet seg på det laveste punktet i kroppen. Munnen var halvåpen, og nesen så ut til å være brukket. Øynene var så hovne at man ikke kunne se om de var åpne eller lukket. Likevel var ikke dette fokuspunktet på kroppen. Kjønnsorganene var kuttet vekk, og buken var skåret opp helt til brysthulen. Tarmer med krøs, magesekk, lever og lunger var godt synlige i det gapende kuttet. Mikhails kropp hadde så vidt begynt å råtne, og vitnet om horribel tortur og en grusom død Elise aldri hadde sett maken til.

Hun lurte på hvor lenge han hadde levd før han hadde forkommet av de massive skadene. Hvordan hadde han rotet seg inn i dette? Han så ung ut, og ganske liten av vekst. Karin Linde fotograferte kroppen, mens en annen tekniker samlet vevsprøver fra delene av Mikhail som hadde falt på gulvet.

– Han kan ikke ha vært i live lenge med så massive skader på organene. De er kuttet slik at de kan henge utenfor kroppen, og ser ut til at de har mistet blodtilførselen ganske raskt. Jeg tror han har vært holdt fanget en stund før han ble drept, for han har flere store blåmerker som var på vei til å forsvinne. Karin bøyde seg nærmere den mishandlede kroppen.
– Jeg vet mer når jeg får obdusert ham, jeg skal prøve å få det til i dag. Uten at jeg vet sikkert, kan det se ut som han har hengt her i tre-fire dager. Dere får høre med naboene om de har hørt eller sett noe uvanlig de siste dagene. Karin Linde gikk sakte rundt kroppen mens hun snakket.
– Ble han drept her tror du, spurte Elise.
– Det er vanskelig å si, men det er for lite blod på gulvet til at han kan ha blødd i hjel på denne plassen, selv om jeg mistenker at dødsårsaken er massiv skade på de indre organene.
– Du tror det ja, prøvde Erik seg sarkastisk. Både Elise og Folke så strengt på han.
– Du, det der var barnslig, Erik. Elise så oppgitt på han.
– Jeg ser spor fra en hund her, ropte Folke Thorbjørnsen fra den andre enden av rommet. Erik gikk mot han, mens Elise ble stående.
– Det ser ut som om en ganske stor hund har tråkket i blodet, konstaterte Erik.
– Det kan være grunnen til at vi ikke finner kjønnsorganene, sa Karin ettertenksomt. Erik grøsset.
– Hva mener du?
– Vi ser jo tydelig at kjønnsorganene er kuttet bort, de er ikke i leiligheten så vidt vi kan se, derfor kan det tenkes at den store hunden som har tråkket rundt her kan ha spist dem eller tatt dem med seg. Christoffer Blad kom inn i stuen akkurat i tide for å få med seg den delen. Han kastet et blikk på levningene av Mikhail før han ble grønn i ansiktet.
– Er det litt ekkelt, Christoffer? Elise moret seg i den forstand man kunne more seg på et åsted, over at den bedrevitende politiadvokaten som helst ville være etterforsker ikke taklet synet av døde.
– Nå er du barnslig, Elise. Erik hevet øyenbrynene og ristet på hodet. Hun godtet litt seg allikevel.
– Vent litt, minner ikke dette dere om noe? Elise så på kollegene en etter en.
– Nei.. Erik så undrende ut.
– Jo dette er jo akkurat slik som Ed Gein sitt første kjente offer ble funnet! Elise ble plutselig veldig engasjert.
– Ed Gein var en merkelig einstøing fra Plainfield i Wisconsin som egentlig plyndret graver og stjal kroppsdeler fra de døde. Han laget masker, belter og klær av hud som han trolig brukte. Det ble sagt at han prøvde å gjenopplive moren sin som døde flere år før. Da politiet gikk inn i huset hans fant de også en lampeskjerm av hud, suppeskåler laget av kranier og belter sydd sammen av brystvorter. Han var ikke helt god.
– Elise, hva leser du egentlig på fritiden? Erik så forskrekket på henne.
– De fant masse annet også, faktisk. Men i alle fall, Gein bortførte en kvinnelig butikkeier. Hun ble funnet akkurat slik, hengende opp ned med innvollene ut noen dager senere. Det var på grunn av hennes forsvinning at de fant alle de andre tingene og at han ble arrestert. Kan dette også være et kopidrap?
– Jeg vet ikke, Elise. Thorbjørnsen så oppgitt ut. Vi bør i alle fall sjekke disse sakene opp mot våre saker.
– Er vi ferdige her, dere? Thorbjørnsen gjorde tegn til at de skulle gå. Ikke snakk med journalister nå, vi sender ut melding om pressekonferanse senere. Forstått?
– Ok, sjef. Erik gikk forbi han og mot utgangsdøren.