Seriemorder: Ed Gein Del 2

Ed Gein var nå alene igjen på gården. Han isolerte seg mer og mer, og tok bare jobber når han virkelig trengte penger. Ed var fortsatt knyttet til sin mor, og kanskje den barnlige kjærligheten eller frykten for henne fikk han til å gjøre som moren sa selv etter hennes død. Han låste av morens soverom, og flere andre rom som moren ofte brukte i det store huset. Ed levde bare på et lite rom ved siden av kjøkkenet. Det var også i denne tiden Ed fant interessen for det okkulte og makabre. Han leste blader og bøker om drap og ofringer, og fattet også interesse for nazikulturen som hadde herjet i Europa de seneste årene.

En dag i november 1957, forsvinner en middeladrende kvinne ved navn Bernice Warden sporløst. Hun eide en jernvareforretning i sentrum av Plainfield, og svigersønnen hennes fant blodspor på gulvet ved kassen. Politiet så seg rundt i butikken, og fant ut at den siste kvitteringen dagen før var signert Ed Gein, som hadde kjøpt en dunk med frostvæske til bilen sin. Politiet bestemte seg derfor for å avlegge et besøk på gården til Gein. Kanskje Ed kunne komme med noen opplysninger om hva som hadde skjedd med Fru Warden? To politimenn satte kursen mot Ed Geins gård. Det de to politimennene skulle hjemsøkes resten av livet av de de nå skulle finne. Jeg advarer igjen mot sterke inntrykk, for det du nå skal få lese er ikke for de lettskremte.

På gården fant de ikke Ed Gein med det første. De gikk litt rundt på gårdsplassen for å se seg rundt. Inne i låven kunne det se ut som om det var noen, og de gikk inn. Det var ganske mørkt inne i låven, men politimennene hadde med seg lommelykt. Plutselig treffer lyset noe som henger fra en bjelke i taket. Den ene tror det kan være et rådyr som er hengt slik for å lettere kunne fjerne innvollene, siden buken var åpnet. De gikk nærmere og fikk til sin forskrekkelse se at det ikke var et rådyr, men Bernice Wardens nakne kropp som hang etter føttene fra den lave bjelken. Buken var åpnet, og innvollene borte. Hun var også skutt i hodet, og politmennene skjønte at dette dreide seg om et brutalt drap. Men stille, sjenerte Ed? Hadde han gjort dette? De bestemte seg for å kalle på forsterkninger, men gikk inn i hovedhuset mens de ventet på kollegene. Inne i huset luktet det forferdelig. Det var søppel, avføring og gamle aviser over hele gulvet. Flere rom var låst. De åpnet kjøleskapet, og der fant de et avkappet hode. De fant flere hodeskaller og andre knokler som kunne stamme fra mennesker. Denne saken skulle bli større og mer makaber enn noen annen sak de hadde hørt om. En annen politipatrulje og sheriffen kom etter, og sammen gikk de gjennom huset rom for rom.

Her er den fullstendige listen over hva de fant i Ed Geins hus:

  • Hele og delvise knokler
  • Søppelbøtte laget av menneskehud
  • Menneskehud trukket over puter på flere stoler
  • Hodeskaller på Ed?s sengegavle
  • Hodeskaller fra kvinner, med toppen saget av
  • Spiseboller laget av hodeskaller
  • Et korsett laget av en kvinnelig overkropp, med hud fra skuldre ned til hoftene
  • Leggings laget av hud fra menneskeben
  • Masker laget av huden på kvinnehoder
  • Mary Hogans (som ble meldt savnet året før Bernice Warden forsvant) ansikt i en papirpose
  • Mary Hogans hodeskalle i en oppbevaringsboks
  • Bernice Wardens avkuttede hode i en sekk
  • Bernice Wardens hjerte på komfyren
  • Ni vulvaer i en skoeske
  • En ung jentes kjole, samt to vulvaer som muligens tilhørte to jenter under 15 år
  • Et belte laget av kvinners brystvorter
  • Fire neser
  • Et par lepper i tråden på persiennene i soveromsvinduet
  • En lampeskjerm laget av ansiktshuden til et eller flere mennesker
  • Fingernegler fra kvinnefingre

Alle disse groteske funnene ble møysommelig fotografert, og senere destruert da etterforskningen var ferdig. Politimennene som fant alt dette, slet veldig i senere tid med det de hadde sett hos Ed Gein. Etterforskningslederen døde av et hjerteinfarkt noen år etter saken kom opp i retten, og familien hans mente det kom av det psykologiske stresset han opplevde etter denne saken.

Etter at Ed Gein ble arrestert, ble han sendt til sykehus for psykiatrisk vurdering. Det sier seg jo nesten selv at denne mannen ikke var psykisk frisk. Han fikk etter en tid diagnosen schizofreni, som tilsier at han led av alvorlige vrangforestillinger. Schizofreni ligger latent hos de som får diagnosen, men det er ikke på alle sykdommen slår ut på. Arv, miljø og ytre påvirkning kan ha mye å si for hvor syk man blir, og når man ser på Ed?s oppvekst, med en voldelig alkoholiker til far, og en mor som muligens led av vrangforestillinger selv, er det kanskje ikke så rart at han endte opp med den diagnosen. Nå skal de nevnes at de fleste med behandlet schizofreni kan leve ganske så normale liv uten vrangforestillinger. Det er ikke vanlig at de med schizofreni gjør sånn som Ed. Ed var et isolert tilfelle uten sidestykke, som mest sannsynlig ble syk etter at hans mor døde. Det er ofte store, traumatiske opplevelser, eller forandringer som gjør at sykdommen slår ut. Når man blir diagnostisert med en slik alvorlig psykisk lidelse, må også spørsmålet om personen er skikket til å gjennomgå en rettsak diskuteres. Er personen i stand til å forstå hva han har gjort?
I Ed Geins tilfelle konkluderte rettspsykiater og dommer med at han ikke var i stand til å stilles til ansvar for det han hadde gjort, men at han kunne gjennomgå en rettsak. Han ble istedenfor fengsel dømt til psykiatrisk behandling for resten av livet. Om jeg skal ytre min personlige mening om dette, vil jeg si at i dette tilfelle var nok psykiatrisk behandling det eneste rette å dømme han til.

Under avhør med politiet innrømmet Ed alt han hadde gjort, men påstod hardnakket at han ikke hadde drept Bernice Warden eller Mary Hogan med vilje. Han forklarte hvordan han hadde skaffet alle kroppsdelene han hadde hjemme. Gården han bodde på lå i nærheten av en kirkegård, og det var hit Ed Gein gikk om nettene for å grave opp relativt nye graver og ta med seg deler av kroppene hjem. Politiet spurte han også om han noen gang hadde tydd til nekrofili, men dette nektet han for og sa at de rett og slett luktet for vondt. Man kan jo da spørre seg hvordan han klarte å bo i huset med alle de råtne kroppsdelene.

Ed Gein levde resten av sitt liv på Mendota State Hospital, et psykiatrisk sykehus i Wisconsin. Her levde han et stille og tilbaketrukket liv. Han ble sett på som en mønsterfange som aldri skapte problemer for verken ansatte eller pasienter. Det kunne virke som om han trivdes der.
I 1984, 77 år gammel døde Ed Gein av hjertesvikt som følge av kreft. Han ble begravet ved siden av sin mor, men gravsteinen ble vandalisert og stjålet flere ganger. Til slutt måtte man flytte gravstøtten til sheriffkontoret i kommunen, og graven hans står umarkert i dag.

Ed Geins gård og land skulle selges på auksjon etter at han ble arrestert. Saken om Ed ble såpass stor i omfang, at ingen fra byen kunne tenke seg å kjøpe gården, ei heller å bo der. Dagen før auksjonen brant gården på mystisk vis ned til grunnen, men man fant aldri ut hvem som startet brannen. Det kan tenkes at forskrekkede innbyggere kan ha gjort det, for å fjerne minnet om hva som hadde skjedd i byen deres, men dette er kun spekulasjoner.

Seriemorder: Ed Gein

En vakker augustkveld i 1906. Den svale sensommervinden blåser mykt over La Crosse i Wisconsin, og dagen er på hell. Før døgnet er omme, skal verden bli en guttebaby rikere.
En mor skriker av smerte, en far støtter sin kone forventningsfullt, og han som straks skal bli storebror venter i spenning ute i dagligstuen. Henry skal leke med og passe på lillebror. Han skal beskytte lillebror mot slemme barn og skumle dyr i skogen. Han skal lære lillebror alt han kan. Lille Edward kommer til verden den 27. august. Han er sped, men frisk nok til å vokse opp, tror legen.
Mor Augusta ser stolt ned på sin lille gutt, og far George kysser sin kones panne ømt og gratulerer henne med vel gjennomført fødsel. De er blitt en familie nå, mor, far og to flotte gutter. Nå gjenstår bare drømmen om å kjøpe en egen gård, slik at de kan drive med landbruk på heltid. Da skal livet bli bra.

Det var nok kanskje ikke slik det gikk for seg, denne augustdagen. Lille Edward blir riktignok født 27. august 1906, men han skal vokse opp til å bli en av krimverdenens mest besynderlige figurer. Han skal inspirere krimforfattere og filmskapere til noen av verdens skumleste skrekkfilmer og krimbøker.

Edward Theodore Gein, har du hørt om ham? Kanskje du har hørt om Motorsagmassakren, eller Norman Bates fra «Psycho» eller sett filmen «Silence Of The Lambs» med Anthony Hopkins som kannibalen Hannibal Lecter? De har en ting til fellers, de er nemlig inspirert av Ed Gein. De er basert på virkelige hendelser, på det Ed gjorde. Historien om denne mannen er alt annet en lystig lesning, så jeg vil herved advare mot sterke inntrykk.

Når et menneske begår slike forferdelige, og ubegripelige handlinger slik som Ed Gein gjorde, er det alltid viktig å vite hvorfor gjerningspersonen er blitt slik. Man ser gjerne på oppveksten, familieforhold og ytre påvirkning for å danne seg et bilde av hvor i livet det kan ha gått galt. Jeg tror ikke mennesker er født onde, men jeg tror, støttet opp av mye forskning, at gener, oppvekst og miljø har mye å si for hvordan en person blir. I tilfeller der psykisk sykdom enten ligger latent, eller går ubehandlet kan en person utvikle seg til å bli noe helt annet enn det personen kunne ha vært hvis behandling, arv og miljø hadde vært tilrettelagt. Dette ser man eksempler på i flere kjente drapssaker, slik som for eksempel tilfellet Ed Gein

 

Ed Gein vokste opp i Wisconsin, og da han var syv år, i 1913 hadde endelig hans mor klart å spare opp nok penger til å kjøpe en liten gård. Her bodde familien Gein i nesten et år, før den beryktede gården i Plainfield, Wisconsin ble kjøpt.
 

Denne gården finnes ikke lengre.
Nå skal du få høre historien om hvorfor.

 

Ed Geir var en sjenert gutt, ifølge både lærere og elever ved skolen han gikk snakket han ofte med seg selv og kunne plutselig bryte ut i en høy latter. De trodde kanskje han lo litt av sine egne tanker, eller vitser. Ed var relativt god på skolen, men var allikevel ikke noe begavet barn. Han tok aldri noen utdannelse. Dette kan nok ha noe å gjøre med at moren hans, Augusta, var en meget gudfryktig og strengt religiøs kvinne: Han ble straffet hver gang han prøvde å skaffe seg venner på skolen, og han fikk bare lov å forlate familiegården for å gå på skolen. Ellers måtte Ed og broren Henry være hjemme og hjelpe til med gårdsdriften. Augusta satte av timer hver ettermiddag for å lese fra Bibelen for sønnene sine. Hun lærte dem at kvinner var horer og tjente djevelen, mennesket var ondt, alkohol var djevelens drikk, og at dommedagen ville komme. Hun leste historier fra det gamle testamentet med spesielt groteske historier om drap, dommedag og straff. Hun fikk dem til å frykte gud, mennesker, spesielt kvinner. Du lurer kanskje på hvor faren til guttene var opp i alt dette? Han var dessverre en meget alkoholisert mann som slo både sin kone og sine sønner. Augusta hatet ham over alt på denne jord, kanskje med rette. I denne tilværelsen, var nok guttenes mor det nærmeste de kom trygghet, selv om denne tryggheten var basert på religiøse vrangforestillinger og frykt. I 1940 døde faren deres av hjertesvikt som følge av hans voldsomme alkoholmisbruk. Moren Augusta var nok glad til, nå hadde hun guttene for seg selv, selv om de var voksne.
Henry ertet ofte lillebroren Ed, selv i voksen alder, for hans nære forhold til moren. Han mente at Ed var besatt av henne, og at moren var hans store kjærlighet. Ed ble lei seg for dette, og forsvarte moren så godt han kunne. Men Henry hadde rett, Ed hadde et sykelig nært forhold til sin mor, og selv om det ikke er bekreftet gikk det rykter om at Ed og moren som i samme seng etter farens død.

En dag i 1944, da Ed og Henry skulle brenne løv og avfall på tomten, gikk brannen over styr. Låven tok fyr, men naboer fikk varslet brannvesenet. Det tok flere timer før brannen var slukket, og i alt oppstyret med å redde låven hadde Henry forsvunnet. Ed og noen naboer lette i timevis, og de meldte Henry savnet til politiet. Etter hvert ble Henry omsider funnet, men han var død. Det var ingen klar dødsårsak, men man antok at han hadde dødd av hjerteinfarkt, da det ikke ble funnet tegn på at brannen hadde tatt ham. Henry ble aldri obdusert, og i senere tid skulle spørsmålet om Ed kunne ha drept sin bror og startet brannen for å skjule det han hadde gjort et tema.
Nå var det bare Ed og moren Augusta igjen. I løpet av få år, hadde de mistet to nære familiemedlemmer. Det virket som om det gikk greit allikevel, Ed fant seg strøjobber som handyman og barnevakt i den lille byen. Moren hans holdt seg på gården. Året etter ble hun syk, og fikk et kraftig og paralyserende slag som gjorde henne ute av stand til å ta vare på seg selv. Ed, som den trofaste sønnen han var pleiet henne. I desember 1954 fikk Augusta enda et slag, og døde kort tid senere. Ed var fullstendig knust etter hennes død. Det var nå det skulle gå galt med Ed. 

Del 2 kommer i morgen, følg med!

Oslo, 1974 Del 14

Oslo Politikammer, 1974

– Vi har nettopp avhørt Endre Pedersen. Han nekter selvfølgelig for å ha drept Fru Abrahamsen. Rett før avhøret snakket Hærland med Doktor Berg på teknisk avdeling Han oppdaget oppdaget nemlig at det var funnet hansker i gangen i den dreptes leilighet, og hørte med teknisk om de kunne finne blod, eller andre spor på dem. Det viste seg at hanskene hadde blod på utsiden og på innsiden. Blodet på utsiden har samme blodtype som Fru Abrahamsen, blodet inni hansken har en annen blodtype, noe jeg tror kan være morderens. Jeg nevne dette for Endre, og han reagerte på det. Vi trenger en blodprøve fra Endre, kan noen ordne det? Ebbesen så på hver og en av politimennene foran seg. De nikket litt sjenert mot ham, ingen av dem hadde lyst til å ta blodprøve av en drapsmann. Ebbesen snudde seg mot Hærland igjen.

– Hærland, få Doktor Berg over hit, slik at han kan ta en blodprøve av gutten. Vi må få til dette allerede i ettermiddag, avisene har begynt å ringe. De har fått nyss om arrestasjonen og det ville vært en glede å kunne fortelle dem i morgen at morderen er tatt.
– Greit, jeg ringer Dokor Berg med en gang.
Hærland gikk mot kontoret sitt. Han følte seg tilfreds med eget arbeid, men visste likevel ikke om han hadde morderen nå. Inne på kontoret ringte han til teknisk avdeling igjen, og ba Doktor Berg komme med det samme. Doktor Berg svarte at han skulle kjøre til politistasjonen med en gang. Det banket på døren, og Frøken Knudsen, hans sekretær stakk hodet inn i rommet.

– Hærland, foreldrene til den arresterte gutten er her, de vil snakke med Dem.
– La dem komme inn, tusen takk. Herr og fru Pedersen kom inn på Hærlands kontor. Fru Pedersen gråt, akkurat som tidligere den dagen. Herr Pedersen så sint, men også engstelig ut.
– Får vi besøke Endre? Jeg vil se min sønn.
– Herr Pedersen, De kan ikke få se han enda. Han er ikke ferdig i avhør, og som jeg fortalte din kone, da hun nesten forhindret en drapsetterforskning, kan De se Deres sønn i morgen. Jeg foreslår at De skaffer Endre en god advokat, da det ikke ser bra ut for ham. Han kan bli siktet for mord og voldtekt, og kommer nok til å få en lang straff om han blir dømt for dette.
Eva Pedersen gråt stille og dalte ned i en stol ved stumtjeneren ved siden av døren. Morten Pedersen tok henne i armen og geleidet henne ut av rommet. De sa ikke noe mer til Hærland. Han hørte Morten Pedersen mumle noe til sekretæren hans. Hærland hadde en urolig følelse i kroppen, men siden han ikke var vant med drapssaker avfeide han det som en nybegynners nervøsitet. Han følte likevel at bevisene mot Endre kanskje ikke var så sterke.

Hærland så over bildene fra åstedet igjen, og grøsset. At Endre, en så ung gutt kunne ha gjort dette kunne han nesten ikke tro. Saken var så tragisk, men Hærland så seg fornøyd med at de i hadde en mistenkt, selv om ingen var formelt siktet enda. Han lurte på hvor lenge denne kompisen Kristian hadde vært borte.
En halvtime senere var Doktor Berg på politistasjonen. Han hadde med seg en sykesøster, som skulle ta blodprøven på Endre. Hærland viste dem inn i avhørsrommet hvor Endre satt, og både han og Ebbesen bevitnet prøvetakingen slik at alt gikk ordnet for seg. Hærland takket Doktor Berg for hans besøk, og ble lovet at han skulle få telefon med en gang resultatet forelå. Nå var det bare å vente.

Politihuset på Grønland, nåtid

Erik Thue og Elise Palmer satt seg ved den provisoriske arbeidspulten på kontoret sitt. Politimennene som skulle overvåke Sverre Juul, hadde ankommet ikke lenge etter at Folke Thorbjørnsen hadde dratt. De var begge trygge på at Sverre Juul ikke kontaktet noen, ei heller kommet seg unna. Det var nå en politimann inne i rommet, og en annen på utsiden. Folke hadde fått tak i politikvinnen som passet på Elena i forbindelse med vitnebeskyttelsesordningen, og hadde avtalt nytt avhør klokken halv elleve. De hadde enda litt tid på å forberede seg, og Erik prøvde å grave frem mer informasjon om Mikhail Sakiez, og eventuelle kompanjonger av han. Elise printet ut bildene av Elena og Sverre som hun hadde tatt med mobilen sin. Hun ville legge dem frem for Elena, slik at hun visste politiet hadde noe på Sverre Juul. Hadde han skadet noen, skulle han ikke slippe unna.

Elena Porcosz kom inn til politihuset akkurat klokken elleve. Hun så sliten ut, og det så ikke ut til at hun hadde sovet mye. Hun virket om mulig mindre enn forrige gang Elise hadde sett henne. Elise og Erik viste henne inn på et avhørsrom, og lukket døren bak seg.
– Elena, vi har noe fotografier vi gjerne vil vise deg. De er tatt for noen dager siden, kan du fortelle meg bakgrunnen for disse bildene? Elena så ned på bildene Erik la frem foran henne. Det ene bildet etter det andre av henne selv og Sverre Juul. Et bilde hvor hun smilte forlegent til Sverre, et annet hvor de holdt hverandre i hånden. Det siste bildet i rekken var av dem begge, med Sverres hånd plasser langt ned på ryggen hennes, og han visket noe til henne. Bildene var ikke til å ta feil av, og Elena forstod tydeligvis det.

– Han redder meg, prøvde Elena å forklare.
– Redder deg fra hva?
– De slemme mennene, han betaler så jeg kan være med han. Han elsker meg.

Elise så medlidende bort på Elena. Hun kunne ikke tro at Elena kunne være så naiv, så godtroende mot en som betalte for kroppen hennes.

– Elena, han kjøper deg, du forstår det? Elise prøvde å ikke høres nedlatende ut, men noen ganger var folk for dumme til at hun klarte å holde den tonen unna.
– Nei, vi gjorde ingen ting. Han betalte for meg, så jeg skulle slappe av, ha fri. Han gjorde ikke noe!
– Hva mener du nå, Elena. Erik Thue så forvirret ut.
– Sverre sa at dere møttes ofte, at dere ble kjent hjemme hos han, stemmer det?
– Ja, jeg vasket hos hans familie en gang Gracja var syk. Han tok meg med på restaurant. Han er snill. Jeg har lovet å late som jeg ikke kjenner han, det var derfor jeg ble redd da han var her hos politiet.
– Fikk Sverre deg til å love det?
– Ja, han er gift med Vibeke. Han er snill. Elise syntes det hørtes ut som en dårlig deal for Sverre, å betale for Elena, middager og hotellrom uten å få noe igjen for det. Hun fikk det ikke til å stemme. Hva var Sverres motiv for dette? Hun ville spørre han ut om det ved neste avhør. Hun skulle ta han.
– Elena, har du og Sverre aldri.. Erik nølte.
– Har dere aldri hatt samleie? Elise syntes Erik hørtes ut som en sjenert naturfagslærer som holdt en forplantningsundervisning. Det var vel bare å spørre rett ut, hun var da prostituert og hadde sikkert snakket om dette med fremmende før. Elise kom på at hun gliste, og snudde seg brått. Hun ville ikke være en som smilte av sånne ord, hun var trettifire, ikke fjorten.

– Vi har ikke det, han bare passer på meg. Men Mikhail og de andre vet ikke det.
Erik og Elise så på hverandre og syntes det var passende å avslutte avhøret. De hadde Elena i sikkerhet, slik at de kunne tilbakekalle henne og stille oppfølgende spørsmål. Det viktigste nå var å snakke med Sverre, han måtte oppklare en del ting for dem, slik at de kunne komme seg videre.
– Vi trenger å snakke med Mikhail, vet du hvor han kan befinne seg i dag, Elena? Elise håpet at hun på magisk vis kunne fortelle dem hvor han var.
– Jeg vet ikke, men dere kan sjekke leiligheten vi hadde. Han pleier å sove der, med sjefen sin.
– Hva heter sjefen hans?
– Jeg vet ikke, men han er farlig. Han snakker på telefon med en annen hele tiden, så han har en sjef han også, tror jeg.

 

– Denne saken blir mer og mer innviklet, sa Erik da Elena Porcosz hadde gått.
– Ja, nå gjelder det å finne ut hvem disse sjefene er, samtidig som vi trenger å få avhørt Sverre Juul, og ikke minst Mikhail Sakiez. Vi får dra til adressen Elena gav oss, er vi heldige er det noen der.
– Nå, noe nytt? Folke Thorbjørnsen stakk hodet inn og så på dem begge.
– Sverre Juul betalte for Elena ifølge henne selv, uten å gjøre noe med henne. Det vil si, betalte for henne, middager, hotellrom også videre. Det er uvanlig at en så selvopptatt mann skal være så snill mot en prostituert polsk jente. Han får jo ikke noe igjen for det?  

Erik så med forventning bort på Folke, og håpet at han kunne hjelpe dem litt på vei.
– Forelskelse, sa Folke. Men gjør så dumme ting når de er forelsket. Eller, om de har noe annet å skjule.
– Det får vi prøve å finne ut av, vi avhører Sverre formelt i morgen.
– Godt, svarte Folke allerede på vei nedover gangen.
– Ok, Elise. Klar for litt god gammeldags spaning? Erik gned seg i hendene som om han skulle innta et godt måltid han hadde gledet seg til.
 

På vei mot adressen Elena hadde oppgitt som Mikhails siste kjente adresse, ble nyhetene på radio lest opp.
Politiet har fortsatt ingen mistenkte i saken hvor en polsk kvinne ble brutalt drept. Hennes polske familie er ikke varslet, derfor går ikke politiet ikke ut med identiteten til den drepte foreløpig. Et annet drap settes i sammenheng med drapet ved Østensjøvannet, ifølge kilder nære politiet. Et ukjent antall døde, det kan være snakk om to eller tre personer, ble funnet i en lagerbygning på Lambertseter i Oslo. Så vidt vår kilde er bekjent, settes dette i sammenheng med en større prostitusjonsring i sentrum og i østlige Oslo. Vi følger saken utover dagen, og kommer raskt med en oppdatering hvis det skjer en utvikling.

– Hva i alle dager? Hvem er kilden deres og hvordan vet de alt dette? Erik var opprørt, og satte opp farten på bilen.
– Ingen anelse, Elise. Hva var adressen igjen?
– Fred. Olsensgate 17. Elise leste fra en lapp hun hadde notert adressen på.
– Jeg er ikke helt sikker på hvor det er, men om vi leter litt, skal jeg nok finne det.
Erik begynte å se seg rundt allerede ved Tollbugata. Etter et par runder opp og ned blant annet Skippergata, fant de endelig frem til riktig adresse. Mikhail skulle befinne seg i sjette etasje ifølge Elena. De håpet at han var der, men det var ikke lett å spane på noen i en så høy etasje.
– Hva gjør vi nå, Erik? Venter, eller?
– Nei, vi kan jo ringe på døren, Mikhail er jo kjæresten til et drapsoffer. Det er helt naturlig at vi prater med han.
De gikk ut av bilen og mot ytterdøren. Det var tre ringeklokker uten navn, og en ringeklokke med bokstaven A.
– Vi går heller inn, vi vet jo ikke hvilken klokke vi skal ringe på. Erik Thue ristet lett i døren i et forsøk på å åpne den. Den var låst.
– Ja, dette var en suksess! Elise Palmer begynte å gå mot bilen.
– Vi får heller skaffe en ransakelsesordre, vi hadde ikke kunnet gått inn i leiligheten ute skjellig grunn uansett. Jeg tviler på at han hadde sluppet oss inn.
– Elise! Hun snudde seg rundt. En eldre mann gikk ut av oppgangsdøren og Erik holdt den åpen.
– Vi tar en titt.

Elise kjente at hodet dunket etter all vinen på tom mage i går kveld. Igjen. Hun forbannet seg selv, og enda mer da de nesten var halvveis i trappene opp mot sjette etasje. Erik var en trapp foran henne. Da Elise omsider kom seg heseblesende opp siste etasje, gjorde Erik tegn til at han skulle banke på. Elise stilte seg opp ved siden av døren, klar i tilfelle noen skulle løpe ut. Det var stille innenfor døren.

-Politi! Åpne døren nå! Erik banket igjen.
– Politi! En dame i leiligheten ved siden av åpnet døren på gløtt, men lukket den fort igjen da Elise snudde seg.
– Ok, det er tydeligvis ingen hjemme. Elise skrittet forbi Erik og tok i dørhåndtaket. Døren var åpen.
– Det tenkte du ikke på. Elise smilte til ham.
– Vi går inn, hvisket hun og åpnet døren forsiktig.

Leiligheten var støvete, skitten og rotete. En stram lukt av marihuana lå som en ugjennomtrengelig vegg allerede i gangen. Elise pustet gjennom nesen, og forsøkte å gå stille i tilfelle noen skulle befinne seg i et av de andre rommene som tilsynelatende var tomme. I gangen hang det kun en jakke på den skjeve knaggrekken. Elise Palmer fortsatte innover i gangen, mot noe som kunne være stuen. På stuebordet, som var to bruskasser med noen treplanker på, lå det en lighter, et overfylt askebeger, og noen tomme ølflasker. Aske fra sigaretter var sølt både på bordet og gulvet. Hybelkaniner så store at det så ut som de sloss i krokene. Vinduene var grå og tåkete av svevestøv.

– Kjøkkenet er klarert, sa Erik Thue lavt.
– Det er ingen her, ser det ut til. Han slo ut med armene. Elise så seg rundt og var enig.
– Det virker som at noen bor her, eller er her ofte. Jeg kan ikke se noen senger foreløpig, men vi sjekker de rommene i gangen. Erik nikket og gikk mot gangen innenfor stuen.
– Jeg sjekker soverommene en gang til, kanskje vi finner noe.
– Hva leter du etter, Erik? Vi har ikke en gang lov til å være her, så om vi finner noe kan vi på ingen måte ta det med oss.
– Det kommer fra deg, Elise? Erik så hånlig på henne.
– Hva mener du? Hun orket ikke en preken fra han nå.
– Du er åpenbart den som tar deg friheter av oss to. Du spionerte på Sverre Juul, og tok bilder av han og Elena på Grand Cafe. Og nå er du engstelig fordi vi er i leiligheten til en simpel hallik? Du er faen meg morsom, Elise.
– Herregud, det har da virkelig gitt oss verdfull informasjon i motsetning til dette! Elise tok til forsvar med en gang, uten å tenke på at Erik egentlig hadde et poeng.
– Erik, det er ikke noe her. Vi finner ingen svar i denne leiligheten. Vi vet hvor Mikhail holder til, og kan sette spaning på denne adressen. Hvis en patrulje påtreffer han, kan de hanke han inn og vi får endelig avhørt han. Elise prøvde seg på et smil, for å avverge en krangel.
– Jeg synes ikke det er dumt at vi dro hit, men jeg vil ikke at Folke skal vite at vi tok oss inn hit enda. Ikke uten at vi faktisk har noe å komme med av opplysninger eller beviser.  
– OK, vi drar tilbake til kontoret. Erik snudde på hælen og gikk mot døren.

Elise fortsatte etter han. Hun kikket inn i det første rommet i hallen. En enkeltseng mot den ene veggen. Mørkeblå gardiner var trukket for vinduet, men det kom en kaldt lys fra glippene på sidene av gardinene. En krakk i enslig majestet lente seg mot en sliten vegg med avskallet maling. Krakken og veggen minnet henne om et av soverommene i hytta på Gåsøya. Hun hadde ofte sovet på det som barn, og hadde hatt morgenkåpen sin liggende på en lignende krakk. Hun husket lukten av det stive, rene sengetøyet som luktet av sol og frisk luft.

Hun ville ikke engang tenke på hva det hullete sengetøyet i sengen foran henne luktet. Det så utvasket og utbrukt ut. En hund begynte å bjeffe utenfor i det fjerne. Hun snudde på hodet og så mot gardinen, og ned mot gulvet. Støvdotter, en sigarettsneip og en sammenbrettet lapp. Hun bøyde seg og tok opp lappen. Det var et slags visittkort, med en firmanavn og et telefonnummer på. Stenersen AS.

Elise puttet lappen i lommen og gikk mot ytterdøren etter Erik.

Oslo, 1974 Del 13

Erik Thue parkerte ved bommen, og gikk ut av bilen. Elise mumlet noe om at det var for kaldt til å jobbe utendørs, mens hun motvillig åpnet bildøren. De så etter Sverres bil, men den var ikke å se.
– Han kan ha parkert et annet sted, vi får vente her litt. Elise hutret, og angret på valg av ytterjakke.
– Nei, jeg synes vi kan gå innover jeg. Vi kan jo se oss litt rundt. Erik gikk mot den lille skogen. Elise fulgte etter. Da de hadde gått en stund, bestemte de seg for å snu. Elise hadde klaget hele veien og nesten sklidd ned i det isete vannet.

– Vi drar til Sverres kontor, han kan jo være der. Klokken er halv åtte. Erik sa seg enig og de snudde for å gå mot bilen. Elise la merke til noen ringer i vannet, som om noe fløt i vannoverflaten. Det så ut som noe søppel, kanskje noen hadde mistet noe i vannet. Hun tenkte ikke mer over det, da hun plutselig så Erik begynne å løpe tilbake til bilen med mobiltelefonen mot øret.
– Erik?
Hun fortsatte etter han. Han løp fort, og Elise klarte nesten ikke å ta ham igjen. Erik satt allerede i bilen da hun kom frem. Hun hoppet inn og han begynte å kjøre med en gang.  
– Sverre Juul ligger på Ullevål sykehus, han ble overfalt og banket opp i går kveld. Vi drar direkte dit, dette kan ha noe med drapene å gjøre. Erik kjørte med blålys, og kom seg raskt forbi køen ned mot byen.

De parkerte rett utenfor sykehusinngangen, og møtte Folke Thorbjørnsen ved resepsjonen. Sverre ligger til observasjon, han har noen brukne ribben og skammer, ellers er han i form. Vi kan avhøre ham snart.
I sykesengen lå Sverre, mørbanket og nesten ikke til å kjenne igjen. Han sov lett, og våknet da de kom inn i rommet.
– Sverre, hva har skjedd? Elise prøvde å snakke forsiktig til han, men han skvatt til allikevel. Typisk for mennesker med traumer.
– Jeg ble overfalt, de kom bak meg. Jeg vet ikke hvem de var, men de snakket utenlandsk. De tok meg inn i en bil og kjørte meg til et lager eller gammelt varehus. De bant meg til en stol og slo meg jevnlig i flere timer.
– Så du noen av dem, kjente du igjen noen stemmer? Folke Thorbjørnsen så alvorlig på den skadde mannen i sykesengen.
– Nei, jeg aner ikke hvem de var.
– Sverre, nå er de på tide at du forteller oss sannheten. Vi prøvde å få kontakt med deg i hele går, for vi har noen opplysninger om deg som du må klare opp i. _ – Hvor var du?
– Jeg.. Jeg måtte bare vekk en liten tur. Det har blitt så mye mas, både på jobb og hjemme.
– Hva mener du? Erik så overrasket på Sverre, så på Elise. Elise tok opp mobiltelefonen og bladd frem til bildene av han og Elena på Grand Cafe. Sverre sperret opp de hovne blå-lilla øynene.

– Se her, dette er deg og Elena Porcosz på Grand cafe for noen dager siden. Kan du forklare hva dere gjorde der, og hvordan dere kjenner hverandre? Sverre Juul så ut som om han hadde blitt slått enda en gang. Han ble blek i ansiktet.
– Jeg er kvalm, sa han og strakte seg etter en grå pappbeholder som lå på bordet ved siden av sengen. Han kastet opp et par ganger og tørket seg om munnen med skjorteermet.
– Elena vasket hos oss en gang Gracja var syk. Jeg var hjemme den formiddagen, for jeg hadde kommet sent hjem fra en middag kvelden før. Det var rett før sommeren i fjor en gang. Hun var fin, så jeg begynte å prate med henne, og hun virket interessert. Jeg ville bare se om jeg fortsatt hadde draget. Jeg inviterte henne på middag senere på kvelden, og siden da har vi møttes jevnlig. Det er det eneste, det er jo ikke ulovlig å ha det litt hyggelig utenfor ekteskapet, er det vel?

Det så ut som om Sverre var litt stolt over det han nettopp hadde fortalt. Mannen som nettopp hadde kastet opp av nervøsitet, var nå stolt av å han lurt en polsk jente inn i et trekantdrama.
– Vet din kone om dette? Folke var på ingen måte imponert.
– Nei, det gjør hun selvfølgelig ikke.
– Er du sikker på at dette er det eneste du har hatt å gjøre med Elena? Vi sitter på informasjon om en prostitusjonsring som involverer begge jentene. Har du noen kjennskap til det? Sverre så skrekkslagen på Folke.
– Jeg.. Nei, det har jeg ingen kjennskap til.
– Vi får høre med Elena, kanskje hun kan hjelpe oss litt videre i saken.
– Jeg lover, jeg har ingen kjennskap til noen prostitusjonsring! Sverre virket nervøs og redd igjen. Folke gikk nærmere sengen til Sverre, og lente seg mot han.
– Hvis du ikke hjelper oss med denne saken, er den lysende karrieren din over.

Folke var bare at par centimeter fra Sverres ansikt. Erik virker også irritert.
– Han mener at du skal komme rett til oss for et formelt avhør. Hvis jeg finner ut at du lyver om noe som helst i denne saken, er du ferdig. Hva om din kone finner ut om dette? Eller partnerne på kontoret ditt? En profilert forretningsadvokat innblandet i prostitusjon, kanskje drap i tillegg til utroskap? Vi har en betjent her som passer på deg, så ikke prøv å gjøre noe dumt.

Erik gikk ut på gangen. Elise tenkte at Folke og Eriks budskap var tydeliggjort, og tok Folke lett på skulderen for å få han vekk fra Sverre. Hun var redd for at en lege eller en sykepleier skulle komme inn og misforstå situasjonen. Folke lente seg tilbake og gikk mot døren.
– Vi følger med på deg, ikke glem det! Folke pekte på han mens han gikk ut døren. Det var lenge siden hun hadde sett Folke så opprørt, men visste at utnyttelse av svake mennesker var det verste han visste. Erik avsluttet en samtale da de kom ut på gangen.

– En patrulje er på vei hit nå, Elise og jeg venter her til de kommer.
– Bra, da drar jeg til kontoret i mens. Jeg må høre om vi kan få Elena til avhør en gang til for å bekrefte det den idioten nettopp fortalte. Folke tok frem bilnøklene og gikk mot utgangen.
– Hva tror du, spurte Elise og så på Erik.
– Snakker Sverre sant, tror du at han ikke visste om at jentene jobber som prostituerte?
– Jeg vet ikke, han virket veldig nervøs da prostitusjonen ble nevnt. Vi får forberede oss godt på avhøret, ifølge sykepleieren hans vil han bli skrevet ut i morgen formiddag. Vi må rekke å snakke med Elena før det.

Oslo Politikammer, 1974

Bjørn Hærland ble møtt med gratulasjoner da han ankom politihuset. Til og med Ebbesen tok han i hånden og ga han et klapp på skulderen. Hærland takket, men forklarte de fremmøtte kollegene at han ikke anså saken som ferdig oppklart enda. Endre Pedersen hadde ikke blitt avhørt, ei heller hadde han tilstått.
Etter høflig konversasjon med begeistrede kolleger, lukket Hærland døren bak seg inne på kontoret. Han ringte ut til sin sekretær og hørte om han hadde noen beskjeder. Frøken Knudsen fortalte på klingende bergensk at det var en mann fra teknisk avdeling som ønsket kontakt med han for en halvtime siden. Han noterte seg nummeret sekretæren ga ham, og slo nummeret straks han hadde takket og avsluttet samtalen med kvinnen i forværelset.

– Jeg ønsker å snakke med Doktor Berg.
– Et øyeblikk, kom det fra den andre enden.
– Doktor Berg?
– Ja, dette er Bjørn Hærland igjen, jeg etterforsker Langbølgensaken. Jeg forstår det slik at De hadde en beskjed til meg?
– Ja, nå skal De høre. Doktor Berg, patologen kremtet og fortsatte.
– Vi har funnet blod på hansken du snakket om. Både inne i hansken og utenpå. Vi har funnet ut som følge av tester, at blodet utenpå hansken er av samme blodtype som offeret. Vi har en klar blodtype av blodet inne i hansken, rettere sagt ved tommelen, men vi trenger å sammenligne blodet med en mistenkt. Jeg hørte dere han en i arresten allerede, hvis De kan fremskaffe en blodprøve han kan jeg ha prøvesvaret klart før lunsj i morgen.
– Tusen takk, Doktor Berg. Jeg skal skaffe Dem en blodprøve i løpet av dagen. Hærland la røret på telefonen. Hvis de to blodtypene stemte, både Endre sin og prøven funnet i hansken, ville saken nesten være oppklart. Han reiste seg for å gå inn til avhørsrommet der Endre Pedersen satt. Ebbesen hadde til Hærlands fortvilelse bestemt seg for å være med i avhøret.

Endre satt lenket fast i håndjern, med hodet sunket ned i hendene. Han hadde rødsprengte øyne, som om han hadde grått. Han rykket til da Hærland tok i dørhåndtaket. Han og Ebbesen satt seg på bordet foran gutten.
– Nå, Endre. Er du klar for å ta en prat? Endre trakk på skuldrene.
– Jeg har ikke gjort noe. Han snakket monotont, som om alt håp var ute.
– Begynn med å fortelle om drapsdagen. Du var hos Fru Abrahamsen den ettermiddagen, stemmer ikke det? Hærland ville prøve å få et bilde av hele ettermiddagen, før de gikk inn på selve drapet. Ebbesen satt med korsede armer og så bryskt på Endre Pedersen.

– Jo, jeg var der for å flytte en bokhylle for henne. Hu spørte om jeg ville spise middag hos a da jeg var ferdig inne i stua.
– Gjorde du det? Hærland begynte å notere.
– Ja, hu hadde laget kjøttkaker.
– Og du spiste middag der, sammen med henne?
– Ja, vi spiste middag sammen. Vi gjør det innimellom.
– Hva gjorde dere så?
– Vi gjorde ingenting, vi spiste middag, og jeg hjalp henne med oppvasken. Eller, vi begynte på oppvasken, og så ringte telefonen hennes. Hun tok den, det var en av døtrene hennes som avtalte noe de skulle i helgen. Så fortsatte vi med oppvasken.

– Var det det hele? Du hjalp henne, hun ba deg på middag, og du tilbød deg å hjelpe henne med oppvasken? Endre nikket.
– Det virker for mitt vedkommende, Endre Pedersen, som om du prøver å fremstå som en slags helt i denne situasjonen. Prøver du på det? Ebbesen ville styre avhøret nå.
– Nei, jeg..
– Liker du eldre damer, Endre? Var det derfor du gjorde tilnærmelser mot Fru Abrahamsen?

Hærland kunne ikke se noen tegn til at Endre Pedersen hadde gjort tilnærmelser mot den eldre kvinnen, og syntes Ebbesen insinuerte for mye uten å ha noen faste bevis enda.
– Hva, nei! Jeg gjorde da ikke det! Endres stemme sprakk, som tenåringers stemmer ofte gjorde. Plutselig mørk, plutselig lys.
– Hva tror du Fru Abrahamsen tenkte da du lå over henne, da du utnyttet en svak gammel dame? Har du tenkt på det? Ebbesen hevet stemmen. Han trodde nok at han hadde Endre nå.
– Jeg har ikke gjort noe galt, jeg har ikke drept noen!
– Da må du forklare meg, unge mann, hvem som har gjort det. Vitner sier de så to unge gutter løpe over plenen, da kan du kanskje fortelle meg hvem den andre gutten var? Ebbesen reiste seg og lente seg over bordet. Hærland så forskrekket på sin sjef, og så bort på Endre som hadde blitt helt rødflekket i ansiktet.

– Det var bare meg, men jeg møtte en kompis etter jeg hadde kommet ned fra Fru Abrahamsen. Vi møttes i trappen, fordi vi skulle mekke på mopeden min. Vi pleier å gjøre det, men så gikk vi opp på taket istedenfor.
– Hvem er denne kompisen din? Endre så ned.
– Kristian, han bor i rekkehusene over veien for blokkene.
– Så nå mener du det var Kristian som gjorde det?
– Nei, det sa jeg ikke. Jeg vet ikke hvem det var. Jeg og Kristian møttes i trappegangen, og gikk opp på taket. Det var kaldt, og Kristian løp hjem for å hente en jakke. Han kom tilbake litt senere, og sa jeg måtte komme ned fra taket. Vi gikk ned, og så gikk jeg inn i Fru Abrahamsens leilighet, for døren sto åpen. Da lå hun på kjøkkenet, med blodet og..

Endre brast i gråt.
– Krokodilletårer, lo Ebbesen og så på Hærland.
– Så du mener å si, at du tilfeldigvis bare gikk innom, og fant henne slik? Var det noen andre i leiligheten, eller i nærheten som kan ha gjort det?
– Nei, jeg så ingen andre. Kristian kom inn etter meg, men han var der bare noen sekunder. Vi hørte en lyd utenfor døren, så vi løp ut i gangen ved kjøkkenet, ned trappen og deretter løp vi over plenen ned mot buskene og gjemte oss. Jeg dro hjem senere, mor og far hadde allerede hørt hva som hadde skjedd. Far sa jeg skulle gjemme meg, derfor dro jeg. Ebbesen så morskt på Endre.

– Du og Kristian finner en drept, gammel dame ved en ren tilfeldighet. Du har ikke noe alibi, ingenting som kan motbevise at du ikke gjorde det. Hva tenker du om det?
– Det er vel ingen som kan bevise det heller, prøvde Endre seg. Før Ebbesen lot Endre svare videre, fortsatte han.

– Jeg skal fortelle deg en ting, gutt, vi har funnet hanskene dine. Hadde du glemt de? Endre så forskrekket ut, det kvisete ansiktet mistet all farge.
– Vi har funnet Fru Abrahamsens blod på hanskene. Det er blod inne i hanskene, hvis det viser seg å være ditt, er du ferdig. Endre så på Hærland med åpen munn, som om han ikke kunne tro hva Ebbesen sa.
?Om du vet noe som kan hjelpe oss må du si det nå, Endre. Hærland forsøkte å roe ned situasjonen, men Ebbesen fortsatte.

– Hanskene er dine, er de ikke?
– Jo, de er mine, svarte Endre stille.
– Men det betyr jo ikke.. Ebbesen reiste seg tilfreds.
– Du blir siktet for drap, Endre. Du bør belage deg på lang tid i fengsel.
– Jeg har ikke gjort det! Endre ropte sint etter han. Ebbesen lukket døren etter seg, og lot Hærland sitte igjen med gutten alene.
– Endre, jeg vet at dette er vanskelig for deg. Er det noe du vet som kan hjelpe deg, kan du ha sett noen som har vært inne hos Fru Abrahamsen? Det ser ikke lyst ut for deg nå, særlig om blodet i hanskene er ditt. Endre Pedersen ristet på hodet.
– Jeg har fortalt alt jeg vet. Kristian og jeg oppdaget henne og da var hun død. Jeg satt og ventet på taket ganske lenge, noen må jo ha sett meg.
– Det er ikke sikkert at noen har gjort det. Kristian da, kan han ha gjort det?
– Nei, det har han ikke. Han var og hentet jakken sin, og kom tilbake etter en stund, men han har ikke drept noen han heller.

Hærland visste ikke hva han skulle tro. Unge Pedersen virket ikke som en drapsmann, men en kunne jo aldri vite. Han avsluttet avhøret og gikk ut til Ebbesen på gangen, som fortalte han at de to skulle oppdatere de andre om hva Pedersen hadde sagt.

Henrettelser, Del 1

I Norge har vi ikke lenger dødsstraff, men mange land praktiserer fortsatt dette. Her er noen måter mennesker ble henrettet på før i tiden, men også noen måter man kan henrettes på i dag. Dette innlegget er ikke for alle, og jeg advarer mot sterke inntrykk

I USA praktiseres fortsatt dødsstraff i flere stater, og de dødsdømte fangene avlives som oftest med giftsprøyte. Giftsprøyten som benyttes i USA er kontroversiell, da noen av legemidlene i sprøyten ikke alltid fungerer som de skal. Fanger som skal henrettes har opplevd kramper, smerte og kvelning mens den såkalte giften injiseres. Dødsstraff skal utføres raskt og smertefritt, og det har ved flere anledninger blitt oppstandelse på grunn av at henrettelsen ikke har vært verken rask eller smertefri. Likevel er giftsprøyten ingen ting i forhold til andre metoder. 

Visste du at i noen stater i USA, lar den dødsdømte velge måte å henrettes på? Nå er det ikke slik at dette skjer veldig ofte, de fleste “godtar” giftsprøyten. Man kan velge mellom skyting, henging eller for eksempel gasskammer. Dette gjelder ikke alle stater som praktiserer dødsstraff. Da jeg studerte psykologi og kriminologi i USA var vi på studiebesøk i et fengsel der de også hadde fanger som var dømt til døden. En av de vi studentene snakket med, fortalte at han ønsket å skytes, istedenfor å avlives som en hund. Jeg vet dessverre ikke om han fikk ønsket sitt oppfylt, eller om han lever i dag. 

Her er noen henrettelsesmetoder jeg finner veldig interessante:

Bambustortur, Japan:

Offeret ble plassert foran et bambusskudd, som begynte å vokse mot overkroppen. Bambus er en plante som vokser raskt, og har heller ikke problemer med å vokse gjennom “hindringer” med de sylskarpe bladene. Bambusplanten vokste så gjennom kroppen til den som skulle henrettes, gjerne gjennom hjertet og/eller lunger. Det tok som oftest tre til fire dager før offeret døde en ekstremt smertefull død.

Blodørn, Norge og Skandinavia:

Det er ikke helt sikkert på om denne metoden faktisk ble brukt, men den er beskrevet flere ganger i forbindelse med vikingtiden. Denne metoden skal ha blitt brukt på forrædere. Offeret bindes fast med armene spredt utover. Ryggen og ribben ble skåret opp før ribbenene ble brettet utover som vinger. Deretter trakk man ut lungene av kroppen. 

Colombiansk Slips, Colombia:

Denne metoden ble også brukt av andre land, som Italia og Cuba. Den Sicilianske mafiaen benyttet også denne metoden. 
Halsen ble skåret over i et dypt kutt, før offerets tunge ble trukket ut gjennom åpningen i halsen og hengende som et slips. 

Koking, Kina og Japan

Denne metoden kan dateres tilbake til år 230 f. kr, og var som oftest forbeholdt forrædere. Den ble faktisk brukt i England fra 1531, etter at Kong Henrik VIII gjorde det lovlig. I England ble koking brukt på giftmordere. På den tiden var åpenbart ikke den forensiske teknologien så god, og man kunne sjelden fastslå giftmord. En mann ble henrettet på denne måten etter at han hadde matforgiftet (det vil si oppkast/diare/kvalme) sine middagsgjester. Det viste seg etter henrettelsen at han hadde brukt fordervet kjøtt, og ble etter sin død frikjent for giftmord. Etter kongens død i 1547 ble koking som henrettelsesmetode avskaffet. 
Kokingen av forræderen kunne gjøres på to måter, enten ble man bundet og kastet i en stor kjele med kokende vann, hvor det tok maksimalt et par minutter før personen var død. Ellers kunne forræderen, eller offeret om du vil, bindes og legges i gryten mens vannet enda var kaldt. Offeret måtte sitte i kjelen og vente på at vannet skulle koke opp, og det tok mye lenger tid før dødens befrielse kom. 

Knusing med elefant, India, Karthago og Romerriket:

Metoden forklarer seg jo veldig greit selv, men jeg kan beskrive det likevel. Offeret ble lagt foran en elefant, som tråkket personen til døde ved at kroppen rett og slett knuste. Elefanten kunne også rive istykker kroppen. Denne metoden var vanlig i flere tusen år, men ble forbudt på 1700-tallet. Metoden kunne også brukes som tortur ved at elefanten for eksempel “bare” knuste en arm eller et ben. 

Steile og hjul, Norge, Sverige, Danmark, Frankrike og Tyskland:

Denne metoden heter også radbrekking, og er en lite hyggelig måte å dø på. Offeret ble bundet fast til et stort hjul, og fikk deretter armer og ben brukket ved at bøddelen slo på ekstremitetene med en klubbe eller slegge. Alternativt ble hjulet heist opp og sluppet ned på bakken slik at man var sikker på at benene brakk skikkelig. Etter at alt var brukket, ble hjulene stilt opp på stolper slik at ofrene kunne ligge der til spott og spe frem til de døde av skadene. 


Bilde fra wikiwand.com

Det finnes veldig mange måter å henrettes på, men heldigvis benyttes ikke de ovenstående metodene lenger. Har du hørt om andre metoder som du synes burde bli nevnt her? Send meg mail på [email protected], så kanskje de kommer med i del 2.

Oslo, 1974 Del 12

Frogner, Oslo, nåtid

Elise Palmer var på vei hjem. Hun kjørte opp Bygdøy Allè da hun kjente hodepinen komme snikende. Det hadde blitt altfor mye vin i går, og betalte for det hele dagen. Endelig skulle hun hjem, ligge på sofaen og bare sløve. Hun kjørte inn i parkeringshuset og parkerte bilen. I heisen opp til leiligheten så hun seg selv i speilet. Hun så ikke ut. Håret var bustete og hun var grå under øynene. Dette skulle visst bli en sånn sak.

Leiligheten var stille, og hun tente stearinlys rundt om i stuen og fyrte i peisen. Inne på kjøkkenet fant hun som vanlig en flaske rødvin som hun åpnet og tok med seg til stuen. Nå skulle hun endelig slappe av.
Elise tenkte på saken Christoffer hadde nevnt før i dag. Faren hadde vært dommer i en uvanlig straffesak. Mange mente rettsaken ikke var rettferdig, og mannen som ble dømt hadde prøvd å få gjenopptatt saken flere ganger. Han hadde tatt sitt eget liv i fengselet noen år senere. Elises far hadde tatt det tungt. Han hadde fått kritikk i media og på jobben, mistet venner. Han hadde etter hvert begynt å drikke, og over de neste tyve årene hadde Elise sett sin store helt svinne hen til en bitter, alkoholisert mann som ikke brydde seg om noe lengre.

En skjebnesvanger novemberkveld for ti år siden hadde faren kjørt inn i et tre på vei opp til hytta på Geilo. Han hadde vært full, hatt over to i promille. Elises far, den streke, store mannen hadde dødd momentant. Avisene hadde trykket et bilde av bilvraket. Elise husket da en prest og en politimann hadde kommet til leiligheten hun delte med faren mens hun gikk på politihøgskolen. De hadde bedt henne sette seg, og forstod at noe var galt. Hun var i sjokk i flere dager. Leiligheten, hytta og sommerhuset hadde blitt testamentert til henne, men betydde ingenting når hun nå var alene i verden.

Hun hadde ingen foreldre lengre, ingen riktige venner. Hun tenkte tilbake på nyttårsaften det året. Vennene var alle bortreist, og faren hadde gått bort litt mer enn en måned før. Da klokken slo midnatt, og millioner av kroner bokstavelig talt ble sprengt i luften i løpet av tyve minutters tid, satt hun der. Alene, uten noen å ønske godt nytt år. Hun hadde tatt opp mobiltelefonen sin, for å svare på meldinger fra venner. Det var ingen meldinger fra venner på telefonen hennes. Ikke én. Hun hadde ikke sendt noen meldinger heller, men hadde trodd at kanskje noen ville sende henne ønsker om et godt nytt år først.
Hadde det alltid vært slik, at  hun egentlig ikke hadde venner som kontaktet henne så ofte, men at hun aldri la merke til det fordi hun aldri hadde sittet alene på denne måten før? Uansett tilfelle var dette sårt.

Elise hadde tenkt gjennom hvem som var hennes beste venninne, som hun kunne fortelle alt til, møte uten å tvinge seg selv til å gå, fordi hun var lei av å høre om det overfladiske livet til, og gi gode råd når venninnen hadde blitt såret av kjæresten enda en gang. Det var altfor mange slike venninner Elise hadde, men ingen hun kunne være seg selv med.

Elise hadde aldri likt å gå ut på byen eller på nattklubber. Hun fant fulle mennesker ubehagelige, mye på grunn av tanten hennes som hadde store alkoholproblemer da Elise var barn. Litt på grunn av farens problemer også. Hun hadde husket tilbake til episoder fra barndommen og egentlig bestemt seg for å aldri drikke alkohol. Særlig ikke etter det alkoholen gjorde med faren hennes. Eller, det faren hennes gjorde med alkoholen. Elise tok en ny slurk av vinglasset.

Hvilken side av lykken var det best å være på? Når man virkelig ønsker seg noe, går man og tenker på det. Hele tiden, nesten som en besettelse. Man planlegger, overveiende hvordan man skal klare å nå det man ønsker. Man forestiller seg hvordan det blir, når øyeblikket ønsket går i oppfyllelse, eller målet er nådd. Uansett hva ønsket er, overbeviser man seg selv om at alt blir bra bare man oppnår det. Dette “det” blir så viktig, at man glemmer veien til målet. 

Men, var det gitt å bli lykkelig når man endelig klarte det man ønsket seg mest? Var ønsket og lengselen etter lykke som var selve lykken? Elise hadde altfor ofte befunnet seg på veien mot målet, for å så sitte igjen med en tomhet når målet var nådd. Alt hun noen gang hadde ønsket seg hadde hun klart. Var hun lykkelig nå? Hun hadde studert det hun ville studere, og fått drømmejobben rett etter avgangseksamen. Hun hadde giftet seg med drømmemannen og bodde i en flott leilighet på Oslos beste vestkant. Hun hadde alt av både materielle og emosjonelle goder. Tilsynelatende.
Elise ønsket seg en familie. En far, en mor. Hun hadde Frederik, men han kunne ikke være alt på en gang. Han var mer enn bra nok, fikk henne til å le. Frederik ønsket seg barn, Elise også. Bare ikke nå. Hun var trettifire, de hadde god tid, og Elise var ikke klar for å gi slipp på jobben enda. Hun tenkte på om det var lurt å bringe barn til denne syke, mørke verdenen, som sikkert de fleste i hennes jobb tenkte. Kanskje det å få barn ville få henne til å jobbe enda hardere, få fengslet enda flere onde mennesker. Det var det de var, disse som drepte. Elise var utrolig fascinert av det onde, det var derfor hun ble etterforsker. Hun skulle ta drapsmannen, uansett.

Elise reiste seg og så ut av vinduet. Vinmonopolet på andre siden av gaten var stengt. Tiggeren som pleide å sitte utenfor hadde gått hjem. Elise lurte på hvor hun bodde. Biler var parkert i Elisenbergveien, på begge sider. Et par gikk nedover gaten. På hjørnet ved klesbutikken «House of Scotland» sto en mann. Det så ut som om han så opp på noen eller noe. I lyset fra gatelykten kunne det se ut som om han så opp på henne. Hun tok noen bilder med mobiltelefonen for å kunne zoome inn på ansiktet hans. Han så rett i kameraet. Det var Christoffer Blad.

Endelig var han var ferdig med å tape igjen de svarte søppelsekkene. De måtte vel være tette nå. Han hadde tatt med seg takstein som var lagret i kjelleren og lagt dem i posene. De skulle være tunge nok nå. «La dem synke dypt» hadde det stått. Han skulle få dem til å synke til bunns og aldri komme opp igjen. Stanken av likene hadde han vent seg til, de hadde jo ligget på badet hans i mer enn seks dager. Han hadde skrudd av varmekablene i gulvet, så de ikke skulle råtne for mye.

Østensjøvannet, nåtid.

– Nå skal vi få dere vekk, ikke vær urolige.
Han håpet dette skulle berolige dem. Kvinnene så sinte ut, selv om de var døde. Han puttet de åtte sekkene i to store bager og kledde på seg. Det ble marsjstøvler igjen, han skulle jo gå et stykke.
Bilen sto parkert rett utenfor inngangen. Han la bagene i bagasjerommet, og satte seg inn i bilen. Det var få biler på veien. Han likte denne tiden på døgnet. Bilen parkerte han ved skogsiden, og tok bagene med seg. Ingen var vel her på denne tiden. Han var like spent som forrige gang, da han bar den rødhårede kvinnen til lysningen. I følge seg selv hadde klart oppgaven perfekt, og denne gangen skulle det gå like bra.

Etter litt gåing frem og tilbake, fant han et passende sted å kaste sekkene og begynte å åpne bagene. Det var glatt ved vannkanten, så han måtte holde seg fast til en gren for å ikke miste balansen.
De første sekkene sank med en gang. Litt luft boblet opp fra den ene sekken, men den sank allikevel. Han strakte seg mot bagen og tok opp en sekk til. I det han skulle kaste sekken gled foten hans ned i vannet. Han skled og falt uti. Vannet kjentes som tusen gjennom huden. Han hyperventilerte og prøvde å komme seg opp. Han kjente at den tykke jakka og de varme klærne gjorde kroppen hans tyngre, og forsøkte å nå bunnen med bena. Foten hans satte seg fast i noe i vannet og han veivet med armene, for å finne noe å gripe tak i. Livredd og i panikk klarte han han å få tak i en lav gren og dro seg på land. Snøen ble gråaktig og isete av vannet fra klærne hans. Han skalv og gråt høyt, men kom på at han måtte være stille så ingen så ham. Dette minnet litt om den gangen han hadde blitt holdt under vannet av guttene på skolen i svømmetimene. Han hostet og satte seg opp. Hadde noen hørt at han falt?
Etter hvert kom han seg på bena og fortsatte å kaste resten av sekkene ut i vannet. Han ble stående for å forsikre seg om at alle sekkene sank ned i det mørke vannet. Jobben var gjort, nå kunne han dra hjem og varme seg.

Varmen fikk han ikke opp og kroppen skalv ukontrollert i flere minutter. Skulle han dø nå? Han gråt litt igjen, og kjente de varme tårene lage striper i de iskalde kinnene. Etter en liten stund begynte han å kjenne seg varmer inne i bilen, og pusten normaliserte seg. Han tok av seg jakken og la merke til at huden var sviende rød. Bilturen beroliget ham, og han kjente trettheten komme. Han visste han ikke kunne sove nå. Bare litt lenger, så var han hjemme.

Frogner, nåtid.

Elise Palmer lå i sengen, lys våken etter å ha sovet i bare en time. Hun lurte på hva Christoffer Blad gjorde på gatehjørnet utenfor leiligheten hennes tidligere i kveld, men ble et øyeblikk usikker på om det faktisk var ham. Mobiltelefonen lå ved siden av henne på nattbordet, og hun grep etter den, men rakk akkurat ikke frem. Den datt ned på gulvet. Skjermen knuste heldigvis ikke. Bildene hun hadde tatt i går kveld var mørke og kornet, men det så virkelig ut som Christoffer Blad stod og stirret på henne fra gatehjørnet. Elise klarte ikke helt å se for seg hva han ville henne, men når hun nå tenkte etter, hadde hun lenge følt på at han var ute etter henne på en eller annen måte.

Elise tok seg til hodet. Hun prøvde å huske hvor mye vin hun egentlig hadde drukket i går. Igjen. Hele flasken hadde hun faktisk klart å tømme, men nå var det ikke sjelden hun unnet seg såpass. Å drikke vin var hennes måte å slappe av på. Kanskje hun burde ha tatt opp løpingen igjen istedenfor. Hun googlet tegn på alkoholavhengighet men tok seg i å være overdramatisk og lot det være. Elise var ikke sin far.
Hun snudde seg i sengen, og kjente på Frederiks pute. Luktet på den. Hun savnet han, og sov ikke like godt uten varmen fra kroppen hans som et skjold mot alt ondt, hennes eneste trygge punkt i livet. Hun burde fortelle han hvor mye hun trengte han litt oftere. Frederik var i København på forretningsreise. Heldigvis i samme tidssone denne gangen. Om to dager skulle han komme hjem, og de hadde igjen planlagt en helgetur til Geilo sammen. Det skulle bli godt å komme ut av Oslo, den lille, store byen. Den hvite katten Metis hoppet opp i sengen hennes og mjauet mykt. Hun la seg inntil Elise. Varmen fra den lille perserkatten beroliget henne. Metis malte, og Elise kjente at hun ble trett.

Hun våknet av at det ringte på døren i underetasjen neste morgen. Riktignok viste klokken på nattbordet litt over seks, men hun skulle gjerne hatt flere timer på øyet. Elise kastet morgenkåpen rundt seg på vei ned trappen, og mistet en tøffel. Hadde hun sett litt friskere ut om morgenen, hadde hun kanskje følt seg som Askepott i et lite sekund, der hun elegant la igjen den slitte tøffelen i trappen. Hun smilte av sin dårlige sans for humor, og åpnet døren.

– Hva smiler du av, egentlig? Det var Erik Thue.
– Nei, altså jeg mistet tøffelen i trappen, også tenkte jeg at jeg var Askepott. Eller, ikke at jeg var Askepott, men at jeg kunne ha vært. Hvis jeg ikke hadde sett så sliten ut. Erik så spørrende på henne.
– OK, jeg er lar den ligge. Kan jeg komme inn?
Elise gjorde tegn til at han kunne komme innenfor døren, og de gikk inn på kjøkkenet. Erik tok opp den tomme vinflasken og så på henne.
– Tøff kveld i går?
– Nei, den var halvfull da jeg begynte å drikke den i går, løy hun. Hun trengte Paracet, kaffe, søvn. Hvorfor drakk hun hele flasken, som en selvmedlidende idiot som forsøkte å glemme noe?
– Jeg tenkte vi kunne prøve å oppsøke Sverre Juul ved Østensjøvannet, han er nok å løper der nå, som han gjør hver morgen. Jeg liker vanedyr, de er lettere å få tak i. Jeg tror Sverre har vært hjemme hele tiden jeg, og at kona hans har løyet for oss. Hvis vi ikke ser han på løpetur, drar vi hjem til dem. Vi kan jo presse Vibeke Juul litt, som vi snakket om i går. Erik begynte å lage kaffe til dem begge.
– Så drar vi ned til kontoret hans, er han ikke der får vi etterlyse han. Han kan velge å gjøre dette enkelt, eller vanskelig. Han må uansett snakke med oss. Jeg kjenner at jeg gleder meg litt til å konfrontere han.

Elise hadde rukket å kle på seg under monologen, og rakk Erik henne en kopp kaffe.
– Skal vi dra til Østensjøvannet da?
– Slapp av, jeg må få i meg denne koppen først. Hun pekte på vinflasken og ristet oppgitt på hodet. Mest av alt, oppgitt over egen oppførsel. Elise brant seg som vanlig på tungen og i ganen da hun prøvde å få i seg kaffen fort. Hun ga opp, og satte koppen fra seg på kjøkkenbenken.
– Vi drar, jeg har ikke tålmodighet til å drikke den kaffen her. Kanskje du kan lage kaldere kaffe neste gang, spøkte hun.

De satte seg i bilen, og Elise ble iskald bak på lårene av de stive, kalde skinnsetene.
– Litt varme i setet, eller? Hun gledet seg ikke så veldig til å gå rundt Østensjøvannet for å leke gjemsel med Sverre.
Det var ikke sikkert han var der en gang.

Janne Jemtland-saken: Den døde kvinnen er sannsynligvis Janne

I går søkte dykkere i Glomma etter den savnede kvinnen, og det ble funnet en død person i forbindelse med dette søket.

Politiet bekreftet at det var en kvinne som ble funnet, og på pressekonferansen i dag klokken 12.00 forteller politiet at det mest sannsynlig er Janne Jemtland som er funnet. Hun ble meldt savnet den 29. desember i fjor, og har vært savnet i over to uker. Obduksjonen blir utført i morgen, og flere svar vil komme i forbindelse med den foreløpige obduksjonsrapporten, som for eksempel hvordan Janne døde. 

Mange teorier og rykter har versert, særlig om ektemannen. Det viste seg, som de fleste trodde, at han hadde noe med forsvinningen hennes å gjøre. Han har gått langt i å skjule det han har gjort, men det ser ut som om politiet har gode bevis mot ektemannen. Politiet forteller også at det fortsatt er mye arbeid som gjenstår, og True Crime Norge kommer til å følge saken tett. 

Mange har lurt på hvorfor politiet ventet så lenge med å sikte ektemannen siden “det åpenbart var han”. Jeg forstår hva dere mener, men det er ikke alltid slik at man kan gå til pågripelse med en gang, selv om det er sterke mistanker mot den eventuelle gjerningspersonen. Jeg tror politiet har gjort taktiske valg som med vilje utelatt å melde til media at de har mistenkt ektemannen, enten fordi det ikke har vært nok bevis innledende, eller fordi de muligens håpet at han skulle innrømme sin rolle i forsvinningen og drapet, eventuelt ved å forsnakke seg eller gjøre noe som ville gi politiet flere bevis. Da de ransaket huset fredag, på et tredjemannsransakelsesgrunnlag, hadde de nok tro på at de skulle finne spor i ekteparets hjem. De fant blod, men jeg tror ikke de nødvendigvis fant synlig blod i huset. Jeg vet ikke om de gikk inn med likhunder, men det kan tenkes at de brukte luminol.

Heldigvis har det blitt en slags avklaring i saken denne helgen, men alle sitter igjen med mange spørsmål som jeg håper vi får svar på. Jeg er også veldig spent på hvordan politiet har jobber, og om jeg har rett i mine antakelser om de taktiske grepene politiet har gjort. Om politiet har jobbet som jeg tror, vil jeg gå så langt i å kalle arbeidet genialt. 

Saken oppdateres.

Har du spørsmål eller kommentarer, kontakt True Crime Norge på [email protected] 

Ny utvikling i Janne-saken

Først vil jeg benytte anledningen til å kondolere ovenfor Janne Jemtlands familie og venner. 

Vi vet nå, helt sikkert at Janne er død, da ektemannen som i går ble pågrepet og siktet for drap har forklart politiet hvor de kan finne henne. Per nå foregår det søk med dykkere i Glomma ved Braskereidfoss. Ektemannen har sittet i lange avhør, og har gitt politiet informasjon om hvor liket befinner seg. Han nekter for å ha drept henne, men innrømmer å ha hatt en rolle i hennes forsvinning. 

Ektemannen er siktet for forsettelig drap, en alvorlig siktelse som innebærer at ektemannen har drept Janne “med vilje” og at han har hatt intensjon om å drepe henne. Straffelovens § 275 har en strafferamme på 21 års fengsel.

Så, hva mener ektemannen med at han ikke har drept Janne, men har spilt en rolle i hennes død?
Det er umulig å svare på hva han tenker, men jeg tror han med dette utsagnet ønsker å fraskrive seg ansvaret for Jannes død. Han har, indirekte innrømmet at han har noe med drapet å gjøre, men at han nekter straffeskyld.

Hva får en mann som selv har meldt sin kone savnet, til å ta i mot støtte og medfølelse fra er samlet samfunn, og trøste sine barn fordi moren er sporløst forsvunnet, mens han hele tiden har visst hvor Janne er, og at hun har vært død hele tiden? Disse handlingene gjør ingen ting for å hjelpe ektemannen i sin sak, de gjør hans situasjon verre. Det blir verre for han med tanke på at han i to uker har løyet til alle, sett Jannes familie i øynene og observert deres sorg og fortvilelse.
Han sier han har det tungt nå, og det stemmer sikkert. Men den sorg (om det er det han føler) er ingen ting i forhold til hva Jannes familie nå må gjennomgå med tanke på hans løgner. De må i tillegg til sjokket om forsvinningen, og meldingen om at Janne er død, innfinne seg med at en person de stolte på har gjort dette mot dem. Barna har mistet begge foreldrene. Jannes bror lot ektemannen bo hos seg, fordi han “var helt knust” over Jannes forsvinning. Jeg håper ektemannen nå kan stå for det som har skjedd, istedenfor å fortsette med bortforklaringene han i avhør kommer med. 

Pressekonferansen i dag klokken 14 meldte dessverre ikke noe nytt, det eneste vi nå vet er at politiet leter etter liket i Glomma, med store styrker. Politihelikopter og dykkere er satt inn i søket, og vi får bare håpe at Janne snart blir funnet. 

Jannes ektemann har vært i den franske fremmedlegionen i over 20 år, og har vært involvert i skarpe oppdrag (det vil si væpnede) i Afrika og på Balkan flere ganger, i følge Hamar Arbeiderblad.

Flere av Jannes venner har reagert på at Jannes Facebook-profil har vært aktiv etter at hun ble meldt savnet, og “likt” bilder så sent som 2.januar. Vi vet nå at det ikke kan ha vært Janne selv, og jeg lurer på om dette føyer seg inn i rekken av tiltak ektemannen har iverksatt for å avlede politiet i å oppdage at hun er drept. 

Saken oppdateres. 

Janne Jemtland-forsvinningen: Ektemannen pågrepet.

Jeg har i det lengste latt være å skrive om denne saken, da den frem til i dag har vært en forsvinningssak og ikke en kriminalsak. Like etter klokken 21 i dag, fredag varslet politiet en pressekonferanse. Når pressekonferanser i slike saker holdes på en fredag kveld, er det som oftest alvorlig.

Pressekonferansen i kveld var alvorlig. Politiet har foretatt en arrestasjon, og hvem er pågrepet? Jo, det var ektemannen. Ektemannen, som hele tiden har vært knust, er nå mistenkt for drap på sin kone som har vært savnet siden 29. desember 2017. Janne, mor til to barn, har i to uker vært sporløst forsvunnet, og det er hun enda. I ettermiddag kunne man se at politiet ransaket parets eiendom og tok tre kjøretøy i beslag. 

En teori, etter blodfunnet på to steder med 1,3 kilometers avstand, er at Janne Jemtland kan ha blitt påkjørt. Likevel har mange stilt seg spørsmålet om hvorfor Janne forlot sin bopæl mist på natten den kvelden. Hun hadde kommet hjem sammen med ektemannen etter en julefest. Etter dette vet ingen hva som har skjedd, og jeg har lenge lurt på hvorfor hun skulle ha dratt hjemmefra i de omstendighetene. Og, hvorfor i alle dager ventet ektemannen så lenge med å melde henne savnet? 

Det er, i de fleste tilfeller av drap, en gjerningsperson som er kjent av offeret på forhånd. I og med at saken har hatt en savnet-status siden dagen Janne forsvant, har jeg ikke villet skrive om dette før nå. Janne, som er en voksen person, har sin fulle rett til å forsvinne om hun selv ønsker. Siden det er funnet blod, har tankene gått mot at noe kriminelt har skjedd. I kveld viser det seg at det stemmer. Nå som saken er en en kriminalsak, mener jeg at det er riktig å skrive om den.

Bakgrunnen for pågripelsen av Jannes ektemann er funn i ekteparets bolig. Det er ikke kjent hvilke funn som er gjort, men politiet beslagla tre kjøretøy fra eiendommen. Han skal avhører i kveld, og jeg håper avhørene kan hjelpe politiet i å finne tobarnsmoren. 

Saken oppdateres. 


Bilde fra www.expressen.no Foto: Politiet

Mordet på Inger Stark i Karlstad 1990

Mordet:

Inger Stark (43) hadde vært ute og danset med noen venninner kvelden den 29. November 1990. Det hadde vært en morsom kveld, og det var mange glade mennesker ute. Venninnene hadde ledd, pratet og spist god mat før dansen begynte. En årlig tremesse hadde også blitt holdt i Karlstad samme helg, derfor hadde restauranten Sandrgund over dobbelt antall besøkende enn en vanlig kveld.

Klokken var cirka 02.30 da venninnene bestemte seg for å avslutte kvelden. Inger sa farvel, og gikk ut fra restaurant Sandgrund med en mann hun hadde blitt kjent med i løpet av kvelden. Han lovet å følge henne til taxiholdeplassen i Hamngatan, ikke så langt fra Sandgrund. Ute var det iskaldt, men dessverre ingen taxier som ventet. Inger og mannen tok farvel med hverandre, og han ga henne sitt visittkort.

Ved taxiholdeplassen satt også tre unge menn i 20-årene, som kom i snakk med Inger. De fortalte at de også ventet på skyss, og at deres bil snart skulle komme. Ganske riktig, de unge mennenes taxi kom noen minutter senere. Den ene av dem spurte Inger om hun ville dele taxi med dem, siden det var så kaldt. Taxisjåføren fortalte at en annen taxi var rett bak ham, og at den skulle være der om bare et par minutter. Inger takket derfor nei til å dele taxi med de unge mennene, og de kjørte avgårde.

Det kom aldri noen taxi rett bak dem første. Noe må ha skjedd på taxiholdeplassen, for Inger bestemte seg for å gå de 3,5 kilometerne hjem i den iskalde novembernatten, til huset sitt som lå i Sandelsgatan.

Cirka klokken 03.15 så en vekter at en kvinne med brun kåpe, svarte bukser, svarte lange støvletter og uten lue gå i retning Klaraborgsbron, dette var samme bekledning som Inger hadde på seg i følge venninnene. Vekteren la også merke til en ukjent mann i lang, mørk kåpe som gikk samme vei som Inger, rundt 30 meter lenger bak. Vekteren fikk inntrykk av at mannen fulgte etter henne. Da kvinnen hadde kommet opp på broen, hadde avstanden krympet, og mannen var bare 10-15 meter bak henne ved det tidspunktet. Etter dette så ikke vekteren kvinnen eller mannen noe mer.

Den mystiske mannen fikk tydeligvis tak i Inger. Han slo hodet hennes hardt i rekkverket på broen, før han voldtok henne. Deretter løftet han henne opp og kastet henne over rekkverket, ned i den iskalde Klarälven.

Rundt klokken 07.30 neste morgen ble en nesten fastfrosset kropp funnet  i Klarälven. Det var Inger Stark. Ingers veske og dansesko stod igjen oppe på broen, og blod ble funnet på rekkverket der morderen slo hodet hennes.

Ingers venninner var sjokkerte, og kunne ikke forstå hvorfor Inger hadde bestemt seg for å gå den lange veien hjem i kulden midt på natten. Hun var veldig forsiktig, i tillegg og mørkredd. Noe måtte nok ha skjedd på taxiholdeplassen.

De unge mennene som Inger hadde konversert med på Hamngatan meldte seg, og fortalte politiet at de ikke hadde sett noe mystisk før de dro fra stedet, heller ikke mannen som fulgte Inger ut fra restauranten etter at de to hadde tatt farvel. Taxisjåføren bekreftet at han hadde kjørt guttene hjem, og at han hadde fortalt Inger at en ny taxi skulle komme. Alle disse ble sjekket ut av saken.

Det fantes ingen spor på Ingers klær eller kropp etter å ha ligget i vannet. Politiet hadde ingen mistenkte, selv om over 1000 mennesker er avhørt i forbindelse med saken. Den er fortsatt uløst. I 2006 ble klærne sjekket for DNA-spor, men de fant ingen ting. Saken er fortsatt åpen.


Inger Stark (43). Bilde fra expresse.se, Foto: Ukjent

Teoriene:

Det er veldig mange teorier i denne saken, og jeg skal prøve å ta for meg de fleste av dem. Noen holder ikke vann i det hele tatt, så de lot jeg ligge, men her er de mest interessante, noen er kanskje merkelige.

Jeg vil presisere at dette ikke er mine personlige teorier, jeg gjengir kun teoriene som verserer.

1. Mange deltagere fra forskjellige steder i Sverige var kommet  til Karlstad den dagen, da tremessen skulle starte dagen etter. Restaurant Sandgrunn var stappfull, mange utenbys fra var der den 29. november. Kan morderen ha vært på stedet, fått øye på Inger og fulgt etter henne? Kan denne personen ha sett at hun sto alene på holdeplassen, og gjort henne så ukomfortabel at hun heller ville gå hjem? Morderen kan ha reist fra Karlstad samme morgen, og ikke blitt avhørt.

2. Inger Stark jobbet som sosialarbeider, hvor hun vurderte søknader om sosialstønad. Kan noen ha blitt sinte på henne på grunn av et avslag, og tatt hevn? Det kan hende noen har kjent igjen Inger, og bestemt seg der og da for å konfrontere henne.

3. To klartsynte mener de har fått kontakt med Inger, som viste dem morderen. Morderen satt i en bil ikke så langt fra taxiholdeplassen, og betraktet henne før han fulgte etter henne da hun begynte å gå hjemover. Han var, i følge de klarsynte, en VD (daglig leder) i et stort firma i Göteborg. Inger skal ikke ha kjent han fra tidligere. Denne mannen skal ha vært kjent i Göteborg, og de klarsynte fant faktisk navnet hans. Det som er litt spennende er at den forretningsmannen var i Karlstad den dagen Inger ble drept.

4. Anders Eklund, mannen som voldtok og drepte Engla (8) og Pernilla (31) var 25 år i 1990. Mordet på Inger er skremmende likt mordet på Pernilla.  Hun ble også ble voldtatt og drept, ikke på en bro, men ved en undergang i Falun. Eklund hadde fulgt etter Pernilla før han overfalt henne. Anders Eklund var lastebilsjåfør, også da han var 25 år. Noen mener han kan ha vært i Karlstad flere ganger i november 1990, men dette er ikke helt bekreftet.

5. En lege i Karlstad som ikke bodde så langt fra Inger Stark, skal til flere ha forsnakket seg om mordet mens han var full. Han tok livet sitt i 2011.

6. Vitner fortalte politiet at samme natt som Inger ble drept, ble en mann med mørk kåpe, samme signalement som vekteren hadde oppgitt, sett løpende forbi togstasjonen i Karlstad i tidsrommet mellom 03.30 og 03.45, noe som kan være rett etter drapet på Inger tidsmessig.

7. En stuepike på et hotell I Karlstad oppdaget dagen etter drapet blod på laken og håndklær i et av hotellrommene hun skulle vaske. Hun ble brydd av synet og la laknene og håndklærne til vask. Dette var før hun hadde hørt om drapet på Inger. Hun kontaktet politiet om blodfunnet, men kunne ikke huske hvilken etasje eller hvilket rom blodet ble funnet på, og politiet klarte aldri å finne ut hvem som hadde bodd på rommet.

 

Hva tror dere om teoriene? Noen er ganske søkte, andre litt mer interessante. Hvem tror du, ut fra disse teoriene, kan være morderen? Eller har du kanskje en annen teori?

Hvis du mener du finner ut svaret, skriv det enten i kommentarfeltet, eller mail True Crime Norge på [email protected]. Du kan også skrive til oss på Facebook.

Jeg forteller hva jeg tror skjedde med Inger Stark om en uke.

Gleder meg til å høre fra dere!

Kilder: www.expressen.se : 
           ttps://www.expressen.se/nyheter/inger-stark-slogs-ihjal-efter-danskvall/
           www.nwt.se