Ted Kaczynski: Unabomberen

 

Et begavet barn, ble han omtalt som. Ted Kaczynski ble skrevet inn på Harvard University som sekstenåring, og tok noen år senere doktorgrad ved Michigan University. Ved 25 års alder jobbet han som professor på Berkley i California. Så gikk det galt. Her er historien om Unabomberen, som i nesten tjue år skremte statsansatte og flyselskaper med brevbomber.

                                        

Theodore Kaczynskis historie er ikke som andre morderes. Han hadde ingen dårlig barndom, eller traumer fra overgrep og vanskjøtsel.
Ted ble født den 22. Mai 1942 i Chicago. Han var begavet, meget intelligent og spådd en lysende fremtid. Foreldrene forstod tidlig at Ted var annerledes, og fikk ham til å gjennomgå en rekke tester. Da det ble klart at Ted hadde en IQ på svimlende 167, tok de ham ut av den vanlige barneskolen og lot ham gå i en klasse med eldre barn. Ted ble mobbet her, og har i senere år fortalt at han aldri følte at han passet inn. Ikke før på Harvard, hvor han i 1962 ble uteksaminert med høyeste karakterer, hvor han trivdes i selskap av likesinnede, selv om de var mye eldre enn ham. Doktorgraden i matematikk ble gjort ferdig på Universitetet i Michigan.

Ted jobbet i nesten to år som professor ved Berkley i California, men trivdes ikke med å undervise andre. Studentene klaget på ham, og sa at han han var umulig å lære noe av. Plutselig, uten forvarsel sa han opp den prestisjetunge jobben, selv om fakultetet ønsket at han skulle fortsette.  Ted hadde avlagt en av de mest imponerende doktorgradene de noen gang hadde sett.
Han ønsket seg bort fra hverdagens mas, og bestemte seg for å kjøpe en liten hytte i Lincoln, Montana ved hjelp av penger fra familien.

Ted ble interessert i naturen, og lærte seg overlevelsesteknikker slik at han skulle kunne klare seg kun på det han fant i naturen rundt den lille hytten. Han hadde verken innlagt vann eller strøm, men elsket likevel det primitive livet han hadde valgt. Innimellom tok han strøjobber for å tjene penger til småting han behøvde. Disse pengene, sammen med det han hadde fått fra familien, gikk også til brevbombene han senere skulle sende.

Etter noen år i skogen begynte Ted å se forandringer i området rundt hytta han bodde i. Trær ble hugget ned, det ble laget veier og store deler av dyre- og plantebestanden forsvant. Dette gjorde Ted rasende, og han følte han måtte gjøre noe med det.
I 1978 sendte han sin første brevbombe, til professoren Buckley Christ ved Northwestern University. Christ mottok pakken etter at den ble funnet på parkeringsplassen ved kontoret hans på universitetet, med ham selv som avsender. Han ble mistenksom, da han verken hadde sendt denne pakken, eller kjente igjen håndskriften som hadde skrevet navnet og adressen hans. Politiet ble kontaktet, og ved hjelp av en politikonstabel åpnet de den mystiske esken. Bomben inni eksploderte, men heldigvis kom de begge fra hendelsen med småskader.

Etter den første brevbomben ble FBI oppmerksom på Ted Kaczynski. De visste selvsagt ikke hvem han var, men ga ham kallenavnet Unabomberen (fra ordene UNiversity og Airline-bomberen). Bomben Ted Kaczynski sendte var overraskende avansert, og de var redde for at han skulle slå til igjen. Det gjorde han, hele femten ganger til, fra 1978 til 1995.

Ted Kaszynski drepte tre mennesker med bombene sine, i 1985, 1994 og 1995. De 23 menneskene som ble skadet, noen kritiske og andre mindre alvorlige levde i intens frykt for at Unabomberen skulle slå til igjen. FBI undersøkte bombene nøye, noe Kaszinsky visste de ville gjøre. Derfor la han igjen falske ledetråder, som fingeravtrykk eller initialer som ikke kunne spores tilbake til ham selv.

I 1994 sendte Ted Kaczynski et brev til The New York Times hvor han krevde at Washington Post skulle publisere et manifest han hadde skrevet, ellers sendte han flere bomber. Det var stor kontrovers rundt publiseringen, men da forsvarsdepartementet anbefalte begge avisene å publisere manifestet, gjorde de det. Washington Post og New York Times publiserte det merkelige manifestet, som for det meste omhandlet statens ødeleggelser på naturen. Kaczynski fortalte at han var medlem av en større gruppe som bekjempet den moderne verdens påvirkning av landets natur, kalt FC (Freedom Club). Manifestet fikk Ted Kaczsinskys egen bror til å reagere. Innholdet minnet skummelt mye på det Ted alltid pratet om, og han kjente igjen brorens måte å ordlegge seg på.

Teds bror David Kaczynski startet en etterforskning som skulle avdekke om det faktisk var Ted som sendte bombene. Han ansatte en privatetterforsker og en advokat som skulle hjelpe han med å finne ut om broren virkelig var Unabomberen. David var også redd for at broren ikke ønsket å snakke med FBI, og valgte derfor å holde dem utenfor til han var helt sikker. Da han gikk til FBI, fikk han dem til å love at det var han selv som skulle ta kontakt med Ted, og få ham til å overgi seg, uten at noen agenter var tilstede, så ikke Ted skulle gjøre noe dumt, som for eksempel å skyte seg ut av situasjonen.

Likevel ble det agenter fra FBI som arresterte Ted, hjemme i den lille hytta i Montana. Han var uflidd, og skitten, og hytta var full av håndskrevne brev og artikler, samt materiale til å lage flere bomber. Agentene fant også en ferdiglaget brevbombe som var klar til å sendes. Det ble, før arrestasjonen, bestemt at Ted Kaczynski ikke skulle få vite hvem som hadde angitt ham, og at David skulle få være anonym. Dessverre ble informasjonen lekket og TV-kanalen CBS gikk ut med saken.
 

Etter arrestasjonen måtte Ted gå gjennom en rekke psykiatriske tester, for å finne ut om han var skikket til å gjennomgå rettsprosessen. Advokatene hans prøvde The Insanity Plea, som vil si at man er psykisk syk og ikke kan straffes for sine handlinger. Ted ville ikke erklære seg psykisk syk. Etter de psykiatriske testene ble det fastslått at Ted led av Paranoid Schizofreni, men at han var skikket til å møte i retten og straffes for det han hadde gjort.
Ted Kaczynski ble dømt til fire livstidsdommer som skulle sones en etter en. Dette betød at han aldri ville bli prøveløslatt. Ted lever i dag, og er 75 år gammel. Han soner dommen i et av FBI?s høyrisikofenglser i Colorado.

Da Unabomberen ble arrestert, begynte flere å lure på om Kaczynski også kunne ha vært Zodiac-morderen. Det ble faktisk gjort en etterforskning rundt dette, men det ble konkludert med at Ted ikke var Zodiac-morderen.

Kilder: Murderpedia og The Killer Book of Serial Killers av Tom og Mike Philbin

Oslo, 1974 Del 9

Oslo Politikammer, 1974

Bjørn Hærland satte seg ned på kontorstolen igjen. Det var sent på kveld, og magen skrek av sult. Ute var det mørkt, og regnet danset i vindkastene som fòr gjennom gatene i Oslonatten. Grenene til det store treet utenfor kontorvinduet banket taktsomt mot ruten. Hærland tenkte et øyeblikk på musikk som passet til rytmen. Øynene hans gled over skrivebordet og fotografiene av stakkars Fru Abrahamsens døde kropp. Musikken i hodet hans ble med ett dyster, som i en begravelse. Lyden av grenene forsvant i tankene som dalte ned og inn i bevisstheten hans. Hun lå der, kvalt med sin egen nylonstrømpe. Voldtatt, knivstukket og kvalt til døde i en alder av syttien. Den gamle damen måtte ha vært skrekkslagen, i sine siste minutter.
Det siste Fru Abrahamsen hadde sett, var morderens onde øyne over henne, hans ansikt nær hennes, der han anstrengt hadde kvalt hennes siste åndedrag og tappet henne for liv. Hærland tenkte at å velge å kvele noen var en meget personlig måte å ta livet av et menneske på. Det tok lang tid å kvele, og grepet måtte holdes stramt i flere minutter. Nesten ti minutter kunne det ta før offeret døde. I en slik situasjon hadde morderen hatt god tid til å reflektere over den faktiske gjerningen. Det var dette som var overlegg, og utenfor enhver tvil gjort i et voldsomt sinne.
Hærland tenkte på Endre Pedersen, unggutten ikke engang foreldrene visste hvor var. Endre hadde vært hos Abrahamsen ofte, spist middag hos henne. Han hadde hjulpet henne med handling, båret opp og båret ned. Abrahamsens nabo hadde ringt ham og fortalt det. Dette gjorde unge Pedersen desto mer interessant.
Hærland kunne ikke begripe hvordan en ung, hjelpsom gutt kunne snu på femøringen og bli en morder helt plutselig. Hærland hadde sine tvil, men fant det ikke tilfeldig at gutten hadde forsvunnet etter mordet. Hvis man ikke hadde gjort noe galt, hadde man da ingen grunn til å forsvinne. Endre Pedersen hadde da skolearbeid å passe, og sikkert en mor som var bekymret. Eva Pedersen slo ham ikke som en dame som ville lyve til politiet, men hun virket kuet av sin mann.
Morten Pedersen hadde tatt styringen under rundspørringen forleden. Hærland husket plutselig hva Eva hadde sagt, Han er vel ute med kameratene sine, han har nettopp fått moped av faren sin.

Kunne det være at Eva og Morten Pedersen visste hvor han var, men valgte å skjule det for politiet? Hærland ville dra tilbake med det samme neste morgen, for å spørre om de hadde nyheter som deres sønns tilholdssted.
Hærland la fra seg bildene av Fru Abrahamsens døde kropp, reiste seg og gikk bort til stumtjeneren som trofast holdt frakken, hatten og hanskene hans hver eneste dag. Han tok frakken om seg, og mistet hanskene på gulvet da det falt ut av hatten. Hærland bøyde seg ned for å ta dem opp, da tanken slo ham som lyn fra klar himmel. Hanskene! De hadde funnet hansker i Abrahamsens leilighet. At han ikke hadde tenkt på dem før. Hærland gikk raskt bort til skrivebordet og lette gjennom bildene. Der var de, et par svarte skinnhansker funnet ved telefonbordet i gangen. De kunne ikke være den eldre damens, de måtte være morderens. Han løftet av telefonrøret og tastet inn nummeret til krimteknisk avdeling. Ringetonen var monoton. Ingen svarte i den andre enden, og Hærland la på røret. Han noterte på blokken sin at han skulle undersøke dette med hanskene i morgen. Han noterte også ordene blodtype og Endre Pedersen.

 

Endre Pedersen parkerte mopeden ved et skjul i utkanten av boligområdet. Det var heldigvis blitt mørkt. Han hadde skiftet klær, og fått låne noe av Kristian. Kristian hadde vært så rar og stille etter det som hadde skjedd med Fru Abrahamsen, men har var vel like forferdet som alle andre. Kristian viste sikkert følelser på sin egen måte.
Endre syntes det som hadde skjedd med Fru Abrahamsen var forferdelig. Han klarte ikke å få synet av den døde kroppen hennes ut av hodet.
Endre hadde fått sjokk da han så henne. Han skulle innom for å hente hanskene sine og så at døren til Fru Abrahamsen hadde stått åpen. Ingen svarte da han forsiktig ropte hallo, så han hadde gått inn. Fru Abrahamsen pleide å sitte på kjøkkenet på kveldene og høre på gammeldans i radioen. Han tenkte at hun kanskje hadde sovnet ved kjøkkenbordet. Ingen ting hadde kunnet forberede han på hva han hadde sett i kjøkkenet. Endre visste at hun var død, øynene var åpne og stirret ut i luften og hun var kald. Han hadde prøvd å dekke over den nakne underkroppen hennes før han dro, men skjørtet hadde sittet fast under henne. I det han skulle dekke over henne med et oppvaskhåndkle hadde Endre hørt noen i yttergangen, og tok trappen i bakgangen ved kjøkkenet. Han løp så fort han kunne ned trappen og ut av boligblokken. Han ville bare komme seg vekk.
Hva skulle han gjøre nå? Han kunne ikke dra hjem, han hadde sett to politibiler på parkeringsplassen ved blokkene der han bodde. Politiet ville sikkert tro det var han som hadde gjort det. Endre hadde jo vært inne i kjøkkenet, men da var hun allerede død. Han måtte gjemme seg. Nå var han på flukt og skulle aldri vende tilbake. Han måtte bare pønske ut en måte å forsvinne på. Endre tenkte sørgmodig på moren og lillesøsteren sin. Og faren, men han var nok mest sint. Eva, hans snille mor, som nå hadde en rømling til sønn. Liss, lillesøsteren som sikkert aldri ville huske han. Liss ville bare bli fortalt stygge historier om han. Endre så mot blokken som var hans tidligere hjem. Han skulle aldri vende tilbake, ikke etter det som hadde skjedd.

 

Bjørn Hærland parkerte bilen foran rekkehuset i Malerhaugen i Oslo. Samboeren Rolf var allerede hjemme, han så skikkelsen i kjøkkenvinduet og lurte på hva det kunne være til middag. Hærland hadde jobbet sent som vanlig. Samboeren var ikke så begeistret for det, men hadde selv en krevende nok jobb til at det var en viss forståelse dem imellom. Hærlands samboer var journalist i Verdens Gang, motstandsavisen som ble startet for niogtyve år siden, i 1945.
Han steg ut av bilen og låste bildøra bak seg, gikk inn i den smale gangen og ropte Hallo. Rolf Løvstad stakk hodet ut av døråpningen til kjøkkenet.

– Hei, så sen du er. Rolf så litt skuffet ut. Hærland tok av seg skoene og satte dem pent på dørmatten. Hatten og frakken hang han fra seg på de nye knaggene i den oransjemalte gangen og gikk ut på kjøkkenet.
– Ja, det er den nye drapssaken på Lambertseter.
– Å, er det noe nytt å melde? Rolf Løvstad så spent på kjæresten, og strakte seg etter notatblokken.
– Jeg kommer ikke til å si noe, Rolf. Du får ikke vite noe før alle andre. Ser du sitter her og jobber selv, da gjorde det kanskje ikke noe at jeg var så sen? Hærland smilte og begynte å rydde i papirene på bordet. Notater, bilder og gamle avisutklipp lå om hverandre.

– Rolf, tar du opp denne saken igjen? Hærland så fort over bildene som lå på bordet foran han.
– Jeg vil gjøre en oppfølgingssak, den var jo veldig profilert.
– Jeg synes du skal være forsiktig med det der. Hærland rynket pannen og så bekymret ut.
– Jeg hadde en ubehagelig situasjon med Ebbesen i går. Han nærmest truet meg til å løse Langbølgensaken fordi han mente noen var etter han nettopp på grunn av denne saken her. Jeg kan ikke bli innblandet i dette igjen, du vet jo hvilket miljø vi har å gjøre med?
– Jo, jeg vet det, Bjørn. Denne saken ga meg et stort gjennombrudd, den er viktig for meg. Rolf Løvstad så bedende på kjæresten.
– Du bør i hvert fall vente til Langbølgensaken roer seg eller blir løst. Jeg holder ikke ut mer press på jobben fra Ebbesen.
– Sønnen hans er jo i fengsel, han blir jo der i lang tid fremover. Ikke vær redd, Bjørn. Nå spiser vi og koser oss. Rolf snudde seg og begynte å finne frem tallerkener.

Hærland dekket på til middag med den samme uro han hadde da saken med blant annet Ebbesen og hans sønn Christer hadde rullet opp i den nasjonale presse. Han undret seg over om Ebbesen visste noe om hans tilknytning til saken. Gjorde han det, ville Hærlands jobb og sikkerhet være i fare.

Oslo, 1974. Del 8

 

Oslo, nåtid

 

Elise Palmer kjørte oppover Stortingsgata forbi Peppes Pizza og Stortinget. Hun så cafeen Halvorsens Konditori hvor hun og faren hadde spist kanelbolle og drukket eplemost hver lørdag da hun var liten. Hun stoppet på hjørnet av kvartalet. To menn gikk opp de få trinnene mot døren til Gamle Logen.
Det var et staselig bygg, med tykke massive tredører. Hun dro ikke kjensel på noen av mennene. Kanskje det var dumt av henne å sitte her. Hun hadde ikke engang nevnt til Erik at hun skulle hit. Elise hadde jo tenkt at hun bare skulle kjøre forbi, og kanskje se noe av interesse. Hun ristet på hodet av seg selv. Hva trodde hun at hun skulle få se her? Det var jo ikke engang sikkert at Sverre Juul skulle være her i kveld. Enda mindre sikkert var det at han hadde noe med drapet på Gracja å gjøre. Politiet etterforsket jo to saker parallelt, og hun fant det vanskelig å forstå at Sverre skulle kunne knyttes til det siste drapet.

 

Det var noe ved Sverre som gjorde henne nysgjerrig. Elise ville vite mer. Hun iakttok mennesker som gikk utenfor bilen på gaten. Hun lurte på hvor de kom fra, og hvor de skulle.

Elise så plutselig noen som lignet Sverre Juul. Hun satte seg opp i bilen og myste ut i den kullsvarte, matte luften utenfor. Jo, det var ham. Sverre sto på trappen foran de store tredørene. Han snakket med to menn som sto halvveis inne i entreen, og tok lette steg ned trappen etter at samtalen var over. Han krysset gaten og gikk mot en litt mindre skikkelse som sto på gatehjørnet og ventet. Var det en kvinne? Sverre gikk mot skikkelsen med åpne armer, og de omfavnet hverandre. De tok hverandre i hånden, snudde seg og begynte å gå i retning Elises bil. Hun sank sakte nedover i bilsetet for å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Det syntes å fungere, for Sverre og det som Elise tydelig kunne skimte var en kvinne, fortsatte hånd i hånd forbi bilen. Elise fulgte dem med øynene i bakspeilet, og så dem krysse gaten i retning Karl Johan over Eidsvolds Plass.
Hun steg ut av bilen og gikk etter dem for å se hvilken retning de gikk. De gikk mot slottet, men stoppet utenfor Grand Cafe. De gikk inn, og Elise kunne se Sverre snakke med hovmesteren. De ble fulgt innover i restauranten, og satte seg ved siden av Henrik Ibsens stambord. Kvinnen var liten, hadde mørkt bølgete hår og en voldsom utringning. Kvinnen måtte vel by på det hun hadde, tenkte Elise, og syntes hun var ganske grov i ansiktet til å være så vever i kroppen. Hun så veldig østeuropeisk ut, og en anelse trist.
Elise tok seg i å generalisere litt mer enn nødvendig. De så forelsket ut, Sverre og kvinnen. Hadde de et forhold? En affære? Elise kom på at hun faktisk sto midt på Karl Johan, klint inntil vinduet til Grand Cafe og spionerte på et par som skulle kose seg på restaurant. Hun følte seg plutselig dum, og prøvde å komme på naturlige forklaringer på hvorfor Sverre Juul skulle spise middag på Grand med en annen kvinne enn sin egen kone.

Med ett slo det henne; kunne dette være en bekjent av Gracja? De kunne være på samme alder, Gracja og kvinnen. Elise famlet med hånden ned i håndvesken for å finne frem mobiltelefonen. Hun ville ta et bilde av dem, og vise det til Erik. Hun skulle i alle fall vente med å fortelle Folke at hun spionerte på mennesker på denne måten til hun hadde en bedre grunn enn sin egen, tynnslitte intuisjon farget av alle de tvilsomme sjelene hun hadde knyttet ufrivillig bekjentskap til gjennom jobben.

 

Telefonen ringte i det hun tok den opp fra vesken. Det var Frederik, og hun forstod hvorfor han ringte. Klokken var ti over åtte, og hun burde vært på Sawan allerede. Hun tok telefonen, svarte at hun satt i kø og ville være der snart. Han godtok den hvite løgnen hennes. Elise knipset kjapt et par-tre bilder og skyndte seg mot bilen igjen. Hun fikk se på bildene når hun kom hjem.

 

Elise Palmer våknet av alarmklokken på mobiltelefonen. Hun hadde brukt samme vekkesignal i flere år, og ble kvalm av lyden. Kvalmere ble hun når noen brukte vekkesignalet hennes som ringetone.

Hun åpnet øynene, og syntes det var en merkelig tanke å starte dagen med. Elise var vel i overkant rar noen ganger. Etter noen behagelige sekunder i uvitenhet, kom hodepinen. Hun forbannet seg selv, og kanskje Frederik enda mer fordi han hadde insistert på enda en flaske champagne da de kom hjem. To flasker på restauranten var tydeligvis ikke nok på en tirsdag. Hun gikk på badet, tok på seg morgenkåpen og trykket ut to Paracet fra esken som lå i skapet over vasken. Hun skylte de ned med lunkent vann rett fra kranen, skrudde på radioen og steg inn i dusjen. Det hjalp å dusje. Da hun kom ned på kjøkkenet hadde Frederik laget kaffe. Hun tok en stor slurk av koppen han rakte henne og brant seg både på tungen og i ganen. Blir denne dagen bedre nå, så vet ikke jeg, tenkte hun. Elise husket på bildene hun hadde tatt av Sverre Juul og den angivelige elskerinnen. De var litt uklare, men det hjalp å zoome inn på bildene. Hun tenkte at en av teknikerne kunne hjelpe henne med å gjøre bildet skarpere.

?Hva ser du på? Frederik la hodet sitt på skulderen hennes og så på bildene.

?Bare noe jobbgreier.

?Vent da, er det der Sverre Juul?

?Kjenner du ham? Elise så overrasket ut og kjente at hun rødmet litt. Herregud, hvorfor skulle hun rødme som en liten tenåring nå.

?Ja, han gikk over meg på gymnaset. Hyggelig fyr. Hvorfor har du bilder av ham på telefonen din?

?Jeg kan ikke snakke om det, det er jobb. Hun låste telefonen og la den på bordet.

?Er han mistenkt eller noe? Det har vel ikke noe med den saken om hun som ble drept på Østensjø å gjøre, vel?

?Jeg kan ikke snakke om det, ok? Elise ønsket at hun for en gangs skyld kunne ha pokerfjes.

?Ok, slapp av. Frederik løftet hendene avvæpnende til siden.

?Han var i hvert fall en veldig hyggelig type på gymnaset, litt hissig kanskje.

Elise lurte på om Sverre var hissig nok til å drepe noen.

 

 Esben Emanuelsen våknet brått av et høyt smell. Han hadde veltet lampen fra nattbordet og ned på gulvet. Lyspæren var ikke lenger hel, den hadde gått i tusen knas. Klokken var halv åtte på morgenen. Kona Lene hadde allerede levert Julie i barnehagen, og gått på jobb. Han kunne ikke tro at han hadde sovet gjennom Lenes masing, og Julies sutring.  De pleide alltid å vekke ham, som om at hans søvn og hvile ikke betydde noe. Han skrudde på TV-en som hang på veggen foran han. Ingen nye opplysninger om Østensjødrapet, meldte Nyhetskanalen. Han fnøs av hvor veike det norske politiet var. Det skulle da ikke være så vanskelig å finne ut hvem som hadde drept polakken?

Esben gikk inn på badet og så på seg selv i speilet. Han så veldig bra ut. Han var kjekk, morsom og intelligent. Lene var heldig som hadde fått gifte seg med han. Men Lene var bare opptatt av Julie, hun brydde seg ikke om han lengre. Lene hadde forfalt etter at hun fikk Julie. Ungen var jo halvannet år, hun burde ha sett ut som hun gjorde før hun ble gravid. Som i bryllupet. Den gang, for fire år siden var hun en verdig kone for ham. Hun var bare trettien år, han var førtiåtte, men kunne gå for å være i trettiårene.  Lene skulle bare visst hvor heldig hun var.
Han løftet opp armene og spente musklene. Han hadde store biceps, ikke sånne slappe armer som de fleste menn i hans alder hadde. Håret hadde grånet litt ved ørene, men det fikk ham til å se enda bedre ut. Han tok en dusj, barberte seg og strøk en hvit skjorte. Han skulle ikke behøve å gjøre dette selv. Han hadde jo Lene, men hun ville jobbe interiørbutikken sin. Esben tjente mer enn nok til alt de ønsket seg, behøvde en kone som stelte hjemme. Han skulle forby henne å jobbe. Han låste ytterdøren til den nybygde funkishuset og gikk mot Audien som sto i den åpne garasjen. Det var da han så ham. Hva gjorde han her? Den uflidde, illeluktende, halvfete mannen kom mot ham.

?De kommer til å finne meg, Esben! Du må hjelpe meg. Han så desperat ut. Esben så seg rundt, ville ikke at naboene skulle se dette ekle vesenet reke rundt på hans tomt.

?Kom deg vekk, Ruff! Esben hveste med sammenbitte tenner.

Esben hadde kjent Ruff hele livet. Ruff gjorde alltid som han sa, men noen ganger kunne han bli farlig. Ruff hadde flere ganger gjort ting Esben fikk skylden for. Ruff var ofte voldelig, og måtte holdes borte fra vanlige folk. Esben var livredd for at noen skulle se dem sammen, men viste det ikke. Han opptrådte forbannet for å kanskje klare å skremme Ruff til å ikke møte opp igjen.
?Ruff, du kan ikke komme hit. Jeg vil aldri se deg her mer, du får vente til jeg sier hva du skal gjøre. Ruff så ned og begynte å gråte. Den tilbakestående mannen gråt som et lite barn, og tørket snørr på det skitne jakkeermet. Han snudde seg og gikk tilbake og ned til bilveien. Esben satt seg inn i bilen og la merke til at Ruff ikke var på veien da han svingte ut fra oppkjørselen. Bare han ikke møtte opp her igjen.

 

 

Elise Palmer løp opp trappene til kontoret. Erik Thue hadde ringt henne på vei til jobben, og sagt at politiadvokat Brenne hadde godkjent å ta Sverre Juul inn til avhør. Brenne ville vente med å beslaglegge Sverres telefon, eventuelt se om han ville vise den frivillig. Han skulle komme inn klokken ti, det var halvannen time til. Hun møtte Erik i gangen, og de gikk sammen inn på møterom B. Teamet satt der allerede, Folke Thorbjørnsen skjenket kaffe i en stor kopp. Han la en fet snus under leppen, som om han ikke fikk i seg nok nikotin av sigarettene han røkte hver gang han var utendørs.

Elise hadde Folke ham i å smugrøyke inne på kontoret sitt flere ganger. Han var en politimann av gammel skole på godt og vondt.

?Dere, hvordan ligger vi an? Folke hostet tungt og så rundt seg.

?Den foreløpige obduksjonsrapporten foreligger, jeg fikk den av Karin. Etterforsker Christoffer Blad leste noen sider i rapporten og begynte å fortelle.

?Gracja Gramina er foreløpig ikke identifisert, men romvenninnen Elena Porcosz kommer inn klokken 12 i dag. Vi har ikke lyktes å komme i kontakt med Gracjas angivelige kjæreste, men håper at Elena kan hjelpe oss. Christoffer Blad kremtet før han fortsatte.
?Kvinnen døde av drukning, muligens i et badekar, da det ble funnet ferskvann i lungene hennes. Hun har blitt tappet for blod gjennom dem femorale arterien i venstre lår, og deretter delt i to mellom andre og tredje lumbalvirvel. Det var ingen tegn til skade på de indre organene hennes, så den eller de som har gjort dette må ha mer en god nok kjennskap til kirurgi og anatomi.

?Å dele en kropp mellom disse to virvlene er det eneste stedet på kroppen det er mulig å unngå organskade, hvis man har et stødig grep. Jeg sjekket opp saken om Elizabeth Short, hun ble faktisk delt på nøyaktig samme sted. Christoffer Blad ga Elise et anerkjennende smil.

?Jeg tror dette er et kopimord, men jeg forstår ikke hvordan det andre drapet kan ha noe med det første å gjøre. Hvis poenget er å kopiere høyt profilerte mordsaker, ser jeg ikke sammenhengen.

?Vet vi hvor mange personer som lå drept på det andre åstedet? Erik Thue la armene i kors og så med spenning på Christoffer Blad.

?Vi har ikke svar på DNA-analysene enda, men det kan tenkes at de er tre personer. Blodtypen til benet og overkroppen stemmer overens med hverandre, og hodet og to av kvinnearmene har også samme blodtype. Av etnisitet kan de karakteriseres som hvite, sannsynligvis av europeisk opprinnelse. Vi vet mer når korrekt DNA foreligger. Dette vil si at det er ytterlige tre personer som er drept, og vi må finne restene av dem for å kunne fastslå dødsårsaken. Toksikologiske tester er også utført, for å utelukke eventuell neddoping eller misbruk av narkotiske stoffer.

Elise stirret på Christoffer Blad. Han var ekstremt opptatt av fakta, og tenkte ikke utenfor boksen ved noen anledning og hun trodde det var derfor han hadde meldt seg frivillig til å lese opp rapporten. Christoffer hadde en litt nasal stemme, og alt han snakket om ble kjedelig. Han brukte store, uvanlige ord og antok at alle visste hva han mente. Han var ganske fargeløs, med nesten samme nyanse på huden og håret. De svarte, firkantede brillene brøt opp det blasse ansiktet, som ga et lite flatterende fokuspunkt midt i fjeset. Elise lurte på hvorfor han hadde valgt de brillene. Det passet bedre på en art-director eller en annen type i mediebransjen. Hun var overasket over at han hadde tatt seg tid til å lese seg opp på Elizabeth Short-saken, men konkluderte straks med at Folke hadde bedt ham om å gjøre det.

?Hva med funn på åstedet, spurte Elise. Fant teknisk noe vi kan gå etter?
?Det er dessverre veldig få funn av interesse. Det hadde snødd kraftig gjennom hele natten, og kvinnen hadde nok ligget i snøen i fire-fem timer ifølge Karin. Hun ble muligvis drept omlag et par timer før hun ble plassert i ved Østensjøvannet. Det tar tid å dele en kropp på den måten, så det kan også tenkes at det er to personer som har vært delaktige. Ingen fotspor, eller andre tegn til gjerningspersoner.

?Hva med vitner? Finnes det ingen? Elise satt seg opp i stolen, og begynte å tenke høyt.

 ?Det er Østensjøvannet det er snakk om, når preppes for eksempel eventuelle turstier eller skiløyper? Kan noen ha gått tur med hunden, tatt en sen joggerunde eller lignende?

?Jeg kontakter Turistforeningen, jeg regner med at det er de som har ansvaret for skiløyper og turstiene i det området. Om vi er heldige, kan de ha noen vaktlister vi kan gå igjennom. Erik reiste seg fort og gikk ut av møterommet.

?Jeg vil sende ut en pressemelding, og be eventuelle vitner om å melde seg. Noen må ha sett noe. Kvinnen er jo flyttet fra ett sted til et annet, det er jo ikke vanlig å gå rundt bærende på en kvinne midt i svarte natta. Folke tok snusen ut av overleppen og puttet den i den tomme kaffekoppen foran seg på bordet.

?Vi setter opp en tipstelefon, som vanlig, og så får vi pløye oss gjennom alt vi får inn. Noen andre tekniske bevis i begge saker vi bør brifes om, Christoffer? Folke reiste seg og var nesten på vei ut av døren.

?Dessverre, ikke på nåværende tidspunkt, nikket Christoffer. Elise lurte på hvorfor han nikket, når han i bunn og grunn svarte nei. Kanskje hun burde slutte irritere seg over ham. Han var dyktig, og til å stole på. Bare utrolig kjedelig og korrekt, men han gjorde alltid jobben sin.
Elise hørte Folke snakke høyt i telefonen på vei ut av møterommet. Han var fortsatt under oppfatning av at han måtte rope i telefonen slik at personen i den andre enden skulle høre ham. Det hørtes litt komisk ut, særlig med den brede Østfold-dialekten hans. Elise fortsatte nedover gangen mot kontoret hun delte med Erik. Han avsluttet en samtale i det hun kom inn i rommet og satte seg.

?Jeg snakket nettopp med Turistforeningen. En skikkelig vaktmesterkone var hun. Han smilte.

?Hun skulle sjekke hvem som preparerte løyper og stier i det aktuelle området i går, og etterkomme med informasjon. Klokken nærmer seg ti, skal vi ta en kaffe før Sverre Juul kommer inn til samtale?

Elise nikket. Hun kunne trenge en oppkvikker nå, hodepinen minnet henne så altfor godt på kvelden i forveien. Hun husket bildene på telefonen, og begynte å fortelle Erik om hva hun hadde sett i går.

?Elise, du må slutte å følge etter folk på den måten. Tenk hvis han hadde sett deg. Jeg skal love deg han ikke hadde kommet inn til frivillig samtale med oss hvis han visste hva du drev med. Han la til et oppgitt «herregud», men Elise visste at han egentlig var fornøyd med det hun hadde fått tak i. Nå hadde de noe å presse Sverre med, i tilfelle det skulle være nødvendig. Erik studerte bildene, og håpet at Sverre Juuls svin på skogen kunne hjelpe dem videre i saken.

 

?Vær så god, sitt. Sa Elise høflig og pekte i retning stolen med en håndbevegelse. Hun tok seg i å tenke på hvorfor man henviste til stolen når man ba dem om å sette seg. Det var jo ingen som satt seg på gulvet ved siden av.

?Takk for a du kom. Vi vil gjerne høre litt mer om den som ringte seg og varslet om drapet. Akkurat når ble du oppringt? Erik så alvorlig på han.

?Tja, det var vel rundt klokken seks, sa han og så ned på Rolexen.

?Din kone sa du vekket henne halv syv og fortalte henne om drapet. Hva gjorde du i mellomtiden, fra du fikk vite om drapet til du vekket din kone?

?Jeg var ute og løp rundt Østensjøvannet, gjør det hver morgen. Han lente seg tilfreds bakover og smilte stolt. Jeg fikk telefonen da jeg var på vei tilbake til bilen. Jeg kjørte hjem, dusjet og vekket henne.

?Hvorfor ventet du til etter du hadde dusjet med å fortelle Vibeke om at Gracja var død? Vi har inntrykk av at Vibeke hadde et godt forhold til henne, syntes ikke du at dette var viktig informasjon å dele med henne?

?Jo, men jeg ville jo ikke vekke henne svett og skitten fra løpingen. Jeg visste jo at Vibeke ville bli lei seg når jeg fortalte det, og det er ikke noe hyggelig å bli trøstet og holdt av en som er skikkelig svett. Sverre lo litt av sitt eget svar. Så utrolig arrogant han var, tenkte Elise.

?Kan du fortelle hvem personen som ringte deg i morges er? Hun stirret ham rett i øyene for å sette han ut.

?Han er en informant fra politiet. Jeg har ikke noe med å avsløre ham. Det kan dere selv finne ut av.

?Kan du huske hva denne personen sa, så godt det lar seg gjøre? Erik satt klar til å notere.

?Han at han hadde en beklagelig nyhet til meg. Så spurte han om hvor godt jeg kjente Gracja Gramina, og jeg svarte at jeg ikke kjente henne så godt, men at hun fortsatt jobbet som hushjelp hjemme hos meg. Han fortalte at hun var funnet drept og at politiet sikkert ville kontakte meg senere i dag for ytterligere spørsmål knyttet til drapet. Jeg spurte om hva som hadde skjedd, og politimannen svarte at de ikke visste, men at hun var svært ille tilredt.

?Brukte han uttrykket «svært ille tilredt»? Spurte Elise.

?Ja, det var akkurat de ordene han brukte. Hva skjedde egentlig med Gracja, var hun ille tilredt? Sverre mimet anførselstegn med pekefingrene og langfingrene ut i luften.

?Vi kan ikke gå i detaljer, men det er ingen tvil om at hun er drept, svarte Erik som om han veide sine ord for pressen. En ekte politimann, tenkte Elise.

?Kan vi få se på telefonen din, Sverre?

?Her, svarte han og la telefonen på bordet.

?Du samtykker altså til at vi kan gå gjennom informasjonen på telefonen din, i forbindelse med denne saken?

?Dere kan ikke gå gjennom telefonen min uten videre. Dere trenger ransakelsesordre for sånt. Sverre Juul ble plutselig defensiv og Elise studerte ansiktsuttrykkene hans nøye. Han blunket fort med øynene, og skiftet på å se på Elise og Erik.

?Har du noe å skjule, Sverre? Er det noe du ikke forteller oss?

?Nei, jeg.. Elise lente seg mot ham.

?Tror du virkelig noen fra politiet skulle ha ringt deg for å fortelle deg at vaskedamen deres er drept, før politiet visste identiteten hennes? Hvem ringte deg?

?Jeg kan ikke si det, ok? Sverre så nervøs ut. Han var ikke like veltalende nå.

?Hvis dere ikke har noe annet enn ubehagelige spørsmål og mistenksomhet mot min person, går jeg! Han ropte nesten, stemmen hans sprakk.

?Du er ikke arrestert, Sverre, beroliget Erik han. Vi ser på alle aspekter i denne saken, og vi regner med at du forstår at dette et heller merkelig aspekt. Vi tar kontakt med deg hvis vi har noen flere spørsmål.

?Jeg regner med at du vet at det ulovlig å unnlate politiet informasjon i en straffesak, Sverre, la Elise til. Erik så på henne og reiste seg. Han tok Sverre Juul i hånden, og åpnet døren.
Men en håndbevegelse signaliserte Erik at Sverre skulle gå ut først. Elise fulgte etter dem og akkurat som hun håpet, satt den samme kvinnen hun hadde sett kvelden før i sittegruppen på venterommet. Kvinnen så opp på Sverre med forskrekkede øyne, blunket et par ganger og så fort ned igjen. Hun skalv. Hele kroppsspråket til Sverre endret seg. Han så på kvinnen, løftet hånden til ansiktet og strøk seg nervøst over pannen og gjennom håret. Erik dyttet han vennlig videre gjennom gangen og mot døren ut til resepsjonen.

?Tror du vi er i en politifilm, Elise? Erik så irritert på henne. De sto i gangen utenfor avhørsrommet for å la Elena Porcosz svette litt etter at hun hadde sett Sverre Juul inne til avhør.

?Tror du ikke Sverre Juul kan loven relativt godt, Elise? Hvorfor måtte du lekse han opp om at det er ulovlig å tilbakeholde informasjon?

?Jo da, jeg vet jo det. Jeg føler at han skjuler noe, og jeg ville ikke falle for fristelsen og fortelle ham om bildene jeg tok i går. De gikk inn på avhørsrommet.

?Hvis du ikke klarer å holde hodet kaldt i avhør, kan du sitte utenfor neste gang, sa Erik mutt og gikk ut av rommet. Smalt døren igjen etter seg. Elise satt igjen på avhørsrommet, og tenkte på Sverres reaksjon når han så den lille kvinnen på venterommet. Det hadde gått akkurat som hun ville. Elena Porcosz hadde nok forstått at de hadde noe på Sverre, og Elise håpet at Elena kunne avsløre noe. Gi dem en liten ledetråd i riktig retning.

Elise hadde kjent igjen kvinnen med en gang, da hun kom inn for å identifisere Gracja Gramina. Dette var ikke lenger tilfeldigheter, Sverre Juul hadde noe p skjule. Vaskedamen hans blir drept, og samme kveld er han på Grand Cafe med venninnen til den drepte kvinnen. Elise lurte på om Sverre kunne ha hatt et annet forhold til Gracja enn bare profesjonelt, og ryddet henne av veien for å være med Elena Porcosz. Han kunne jo ikke drepe sin egen kone, det hadde vært for åpenbart. Hun skrev ned tankene sine på en gul Post-it lapp og la den i bukselommen så Erik ikke skulle se den. Hun ville ikke avsløre teorien enda, før de hadde avhørt Elena.

 

Oslo, 1974. Del 7

Oslo Politikammer, 1974

Hærland tenkte på den gangen han sendte det anonyme brevet med bevisene til politimesteren som omhandlet en rekke voldshandlinger mot homofile i Oslo for noen år siden. Ebbesens sønn, Christer, en mislykket og bitter ung mann var blitt observert sammen med voldsmennene, og en journalist fra Verdens Gang som hadde dekket saken i skjul, hadde sendt Hærland fotografier av politisønnen stående over en forslått mann med hevet balltre.
Unge Christer Ebbesen hadde som følge mistet den ansette jobben som politi. Han far, politiinspektør Helge Ebbesen var kjent for å ha heller sterke meninger om alle som var annerledes enn han, deriblant «sopere» og «sotrør», som han kalte dem.
Det viste seg at Helge Ebbesen selv hadde hjulpet sønnen og gjengen hans med både tilholdssted og rekruttering, i tillegg til å ha dekket over flere voldssaker som hadde havnet på hans bord. Etter dette hadde Ebbesen vært under strengt oppsyn av politimesteren, som hadde tatt saken svært alvorlig. Det var ingen i etaten som visste at det var Hærland, han selv, som hadde avslørt alt dette, og han priset seg lykkelig over det. Christer Ebbesen hadde skreket at han «skulle drepe den jævelen» som hadde avslørt han, da han ble arrestert mens han var på jobb. Riktignok sonet han for tiden sin straff i fengsel, men han skulle ikke sitte der for alltid.
Selv hadde Hærland ved anledning tatt seg i å tenke at noen mennesker ikke hadde noe å gjøre ute blant folk. Mennesker som ikke bidro til et bedre samfunn, ikke betalte sin skatt og fikk utløp for eget selvhat ved å skade andre, det var de som faktisk fortjente juling. Han tenkte i neste øyeblikk at kanskje han var likedan, som gikk rundt og ønsket at samfunnets unnasluntrere skulle hatt juling.
Det var under denne saken Hærland hadde møtt Rolf Løvstad, journalisten fra Verdens Gang som skulle vise seg å bli hans store kjærlighet, dog de holdt den skjult for omverdenen.

 

Politihuset på Grønland, nåtid.

– Jeg vet ikke, Elise. Han er glætt som bare det, men jeg tror ikke han har gjort noe galt annet enn å være klysete. Erik ristet på hodet og så bort på henne med et ønske om at hun skulle enes med han.
– Han var akkurat som jeg trodde, faktisk. Elise snudde seg over skulderen og rygget ut av parkeringshuset. Jeg synes det er noe merkelig med hele familien, særlig at Sverre tilsynelatende fikk telefon fra en informant i politiet om Gracjas dødsfall. Det må vi sjekke ut. Hun la trykk på «det» og hevet pekefingeren for å understreke poenget.

Tilbake på politihuset snakket Elise og Erik om hvordan de skulle gå frem videre. Elise hadde bedt teamet om å sjekke hvis, og i tilfelle hvem, som hadde varslet Sverre Juul om at Gracja var drept. Hun kunne ikke forstå at noen fra politiet skulle ha varslet ham, og hadde bestemt seg for å ta ham inn til videre avhør, og beslaglegge telefonen hans hvis det viste seg at ingen fra politiet hadde ringt ham.
Det tikket inn en SMS fra Frederik. Middag på Sawan i kveld? Jeg bestiller bord. Elsker deg.

Elise sukket, og så for seg at planen om å hente mat fra McDonalds i Frognerveien, drikke en flaske vin og halvsove på sofaen hjemme, gå i tusen knas. Hun hadde nesten ikke sovet, og trengte å hente seg inn. Dette var en krevende sak, og hun ville helst ikke overanstrenge seg slik hun pleide å gjøre i krevende saker. Hun engasjerte seg voldsomt, men det ga da fader så bra resultater. 
Gjerne! Vi kan møtes der klokken åtte. skrev hun, og tenkte på hvor god kone hun var, som ofret å slappe av for å gjøre mannen glad. Den dårlige samvittigheten hang som en tung, ladet sky over henne, når hun tenkte på alle gangene hun hadde avlyst med mannen sin på grunn av jobb. Til og med den gangen han skulle fri til henne, hadde hun dukket opp sent. Han hadde fridd på en liten, romantisk pizzarestaurant i nærheten av der de bodde, riktignok etter den var stengt. Venner og familie hadde dratt hjem, så de fikk ikke frieriet med seg. De hadde da giftet seg, og Elise hadde møtt opp i Frogner Kirke i tide. Hun var ikke så verst, tenkte hun tilfreds.

– Det er ingenting som tilsier at noen har varslet Sverre Juul om drapet på Gracja, Elise. Jeg snakket med hun som tok imot tipset om funnet. Hun varslet AMK og politiet, som kontaktet Folke klokken 05.33 i morges. Ingenting på hennes private telefon heller, som tilsier at hun har gitt informasjon videre. Vi sjekker telefonhistorikken til alle som har vært på åstedet, for sikkerhets skyld. Jeg tenker at det er på tide å dra inn Sverre til avhør, vi må uansett finne ut hvem som varslet han.
Erik dumpet tungt ned i stolen ovenfor henne og begynte å ringe politiadvokat Brenne, som i tillegg til Christoffer Blad var satt på saken.
Elise Palmer begynte å sjekke bakgrunnsinformasjon på Sverre og Vibeke Juul, i håp om at de hadde noen skjeletter i skapet.

Det var ingenting å hente på noen av dem. Sverre var frimurer, det var det eneste hun kunne finne. Nå var ikke medlemskap i frimurerlosjen noe lovbrudd, men hun ble nysgjerrig på ham. Han var kjekk, intelligent og velstående med en pen, naiv kone og skjønne barn. Sverre Juul hadde virkelig gjort det bra for seg selv, men Elise lurte på hva som gjemte seg bak fasaden.
I jobben sin hadde hun lært nettopp det. At bak de vakre fasader, skjulte det seg dype hemmeligheter, svik og løgn. Elise trodde at de fleste mennesker hadde det sånn, og tankene fløt som blekk i vann mot farens triste skjebne.
Justismordsaken på midten av syttitallet hadde tynget ham. Saken var ferdig før hun ble født, mens den dømte mannens selvmord, hadde forekommet på starten av åttitallet, etter at saken var besluttet å ikke bli gjenopptatt. Han var dømt og hadde tatt livet sitt på cellen. Han hadde hengt seg ved hjelp av laken fra sengen, bare 23 år gammel. Faren hennes, Elises store helt, hadde noen veldig mørke dager etter dette. Han hadde gjort sitt beste for å være der for henne.
Det var jo bare de to, for moren til Elise lå på sykehus. Elises mamma hadde gått bort da Elise var fem år gammel. Hun hadde vært veldig syk hele Elises liv, og kjempet en tapper kamp mot kreften.  Elise husket ikke mye av moren, men noen ganger kom det små glimt av henne snikende.

Minnene rullet over netthinnen som et fly, sakte over himmelen. Hun så for seg den tynne, bleke, vevre skikkelsen i sengen på hospitset, hvor hun hadde vært den siste tiden. Sengen hadde vært så høy, så høy at Elise hadde måttet stå på en stol for å rekke opp til mammaen. Elise forstod ikke hvorfor moren hennes måtte være skallet. Elise hadde sagt at hun syntes det var finere med det lange håret hun hadde hatt før. Faren hadde sagt at moren hadde mistet håret fordi hun var syk. Elise hadde tenkt at hun aldri ville bli syk, for hun likte håret sitt så godt og hun ville heller ikke dø.
En mørk høstkveld hadde faren tatt med Elise til hospitset for å treffe moren igjen. Mamma hadde grått, hostet og vært veldig rar. Det var siste gang Elise så henne.
I begravelsen hadde Elise lurt på hvordan moren klarte å holde pusten så lenge i kisten. Elise hadde prøvd å holde pusten like lenge som moren, men måtte gi opp. De skulle synge sanger i kriken, og det gikk ikke når man holdt pusten. Hun husket sangen «De Nære Ting», som fortsatt minnet henne om sorg og død. Og hvite nelliker.
Den lykken du søker, bak blånende fjell, kan hende du alltid har eiet det selv. Du skal ikke jage, i hvileløs ring, men lær deg å elske de nære ting.

Hun hadde sett voksne gråte, og det var rart. Faren hadde vært lei seg. Elise skjønte ikke hvorfor alle var så triste, for presten hadde fortalt henne at moren var i himmelen og at hun skulle få møte henne igjen. Kanskje de gråt fordi de ikke kom til himmelen?

Elise trodde aldri på himmel eller helvete som voksen. Hun hadde sett så mye ondskap gjennom jobben, og opplevd fantastiske ting privat. Himmel og helvete i skjønn forening på jord. Alle de døde menneskene hun hadde sett. Brutalt drept, med tomme øyne. Ingen kunne få henne til å tro at de var på «et bedre sted». Det var der livet deres endte, de var tomme skall som vitnet kun om den brutale volden de var utsatt for.

Elise så ned på bildene av Gracja. Hun var pen, og ansiktet hennes hadde et rolig og fredfullt utrykk. Hun var sikker på at Gracja var tappet for blod som Elizabeth Smart. Dette var et kopieringsdrap. Gracja var vakker der hun lå. Vever, hvit. Håret flommet som en krans rundt hodet. Elise ble trist. Gjerningsmannen hadde skåret i det vakre ansiktet hennes, «Glasgow smile» het det. Hun var kuttet i munnvikene så det skulle se ut som et bredt smil. Det var opprinnelig et kjent torturfenomen fra Glasgow, brukt av gjenger og hooligans som lagde store arr i ansiktet. På tidlig 1900-tallet var det flere saker hvor mennesker hadde blitt overfalt, rispet i kinnene og slått til sårene åpnet seg og lagte det grufulle smilet som aldri gikk bort. Helvete på jord.

– Har du funnet ut noe om Sverre Juul, Elise? Folke Thorbjørnsen sto i døråpningen til kontoret. Elise hadde brukt flere timer på å gå gjennom materialet de hadde. Hun la merke til at det var blitt mørkt ute.

– Du, jeg finner ingenting på ham, jeg. Han er frimurer, men sist jeg sjekket er ikke det ulovlig. Jeg og Erik snakket om å ta ham inn til avhør. Han påstår han ble oppringt av en informant fra politiet da Gracja Gramina ble funnet drept. Vi kan ikke finne noe som tilsier at noen av våre skal ha varslet ham. Erik snakker med Brenne nå, for å få Juul inn til avhør. Vi vet ikke om vi har skjellig grunn til å konfiskere telefonen hans, men vi vil gjerne sjekke nummeret som ringte og fortalte ham om drapet.
– Flott, gi meg beskjed om hva som skjer. Husk at den foreløpige obduksjonsrapporten foreligger morgen tidlig, så møt meg her i morgen klokken åtte. Ok?Elise hatet obduksjoner og himlet med øynene. Hun var glad den var over.
– Ja vi sees der. Jeg drar hjem snart, hvis det ikke er noe mer jeg trenger å gjøre i dag? Hun så spørrende på sjefen sin.
– Ja dra hjem du, nikket Folke.  Jeg tror ikke vi får gjort så mye mer før obduksjonen. Men, ha på telefonen i tilfelle det skjer noe.
Han løftet hånden over hodet for å vinke seg ut av kontoret. Elise så etter den tykke skikkelsen som forsvant nedover gangen. Hun bestemte seg for å kjøre forbi frimurerlogen i kveld, for å se om hun fikk øye på Sverre. Hun visste ikke hvorfor, men hun hadde på følelsen at hun måtte overvåke ham. Elise tok heisen ned til garasjeanlegget og gikk mot bilen. Hun så på klokken. Halv syv, hun hadde god tid før hun skulle møte Frederik på restauranten.

 

Langbølgen, 1974

Eva Pedersen så ut av vinduet mot gressplenen mellom blokkene. Gresset på den lange bakken mot den grå høyblokken hadde begynt å gulne. Den hadde flekker, stier og bare felter. Hun tenkte på da Endre var liten, hvor redd han hadde vært for de store barna som lekte med tråsyklene på plenen. De hadde festet papp til hjulene på syklene sine, så det hørtes ut som en motorsykkel. Endre hadde sparket fotball der med kameraten Kristian. Det hadde alltid vært de to. Ballen Endre hadde sparket, traff en gang sykkelen til en av de store gutta. Han hadde blitt sint og bokset Endre i magen, så han mistet pusten. Eva hadde sett det, og løpt ut for å hjelpe. Guttene lo av både Endre og Kristian, og kalte dem babyer fordi de måtte få hjelp fra mamma. Eva visste at den eldste gutten Håkon, hadde en alkoholisert far som slo både ham og moren. Hun hadde tenkt at han ikke kunne noe for den stygge oppførselen sin, så vondt han måtte ha det hjemme.
Eva hadde alltid passet på den lille gutten sin, og det skulle ikke slutte nå. Hun lurte på hvor han var, og hva han gjorde nå. Politimannen hadde ringt fra kontoret nede i byen for å høre om han var kommet hjem. Han ville spørre Endre om hvor han var da Fru Abrahamsen ble drept. Eva Pedersen visste at Endre hadde vært hos den eldre kvinnen samme ettermiddag, men hun kunne ikke forestille seg at den snille gutten hennes hadde gjort Fru Abrahamsen noe. Endre som var så snill med lillesøsteren Liss.
– Hva glor du på nå? Ektemannen hennes Morten smalt håndflaten i kjøkkenbordet. Eva skvatt til.
– Ingenting, jeg bare så ut av vinduet. Jeg lurer så fælt på hvor Endre er. Han har ikke vært hjemme siden i går ettermiddag. Tror du han vet noe om hva som skjedde med Fru Abrahamsen?
– Selvfølgelig veit han ikke det! Han er sikkert hos noen venner, og jeg synes han skal bli der til dette går over.
– Dette komme ikke til å gå over, Morten. Han betjenten ringte hit før i dag. Han ville snakke med Endre. Tror du..
– Min sønn skal ikke snakke med noen betjent! Morten Pedersen løftet hånden som om han skulle fike til henne.
– Du nevner ikke noe til betjenten. Hører du? Eva Pedersen nikket og så ned i gulvet. Hun hadde aldri sett Morten så opprørt før.
Eva fortsatte med oppvasken, og håpet at situasjonen skulle roe seg. Bare Endre kom hjem. Hun hadde en urolig følelse i kroppen, noe stemte ikke.