Mordene på Von Sydow-familien

Det er vår i Stockholm, og den anerkjente juristen og politikeren Hjalmar Von Sydow er på vei hjem til leiligheten i Norr Mälarstrand 24 i et av byens finere strøk. Da han gikk gjennom dørene til leiligheten på ettermiddagen den 7. mars 1932, skulle det være for siste gang. Hjalmar Von Sydow skulle komme ut i likpose samme kveld.


Norr Mälarstrand 24, Stockholm (Bilde fra Google)

Hjalmar Von Sydows femten år gamle datter og en venninne av henne kom hjem til Norr Mälarstand 24 i femtiden. De forstod raskt at noe var galt, da en stor blodflekk på gulvteppet i en av stuene lyste mot dem. Datteren ropte etter sin far, og deretter på tjenestepikene hun visste var på jobb. Ingen svarte.

Datteren og venninnen gikk gjennom leiligheten rom for rom, og fant til slutt Hjalmar Von Sydow liggende på gulvet i en stor pøl av sitt eget blod. Han var slått i hjel. På stolen litt lenger inn i rommet så jentene liket av den halvt sittende kokken Karolina Herou, også slått til døde. Det var mye blod, og datteren ringte politiet med en gang.
Rett før klokken seks ankom politipatruljer den fornemme leiligheten og konstaterte at tre mord var begått. Den unge kammerpiken Ebba Hamn også var slått i hjel. Politiet fant Ebba på kjøkkenet, liggende på rygg i sitt eget blod.


Kammerpiken Ebba (bilde fra Google)

Først trodde politiet at Hjalmar Von Sydow hadde blitt drept av en uvenn, eller kanskje en gal person. Under avhør av Von Sydows datter fikk de vite at døren til rommet hvor faren og kokken ble funnet var låst utenfra. Det var heller ingen tegn til at noen hadde brutt seg inn i leiligheten. Dette kunne bare bety en ting. Ofrene kjente drapsmannen. Etter kort tid resonnerte politietterforskerne seg frem til at Hjalmars egen sønn, Fredrik Von Sydow og hans kone Ingun kunne være de skyldige.
Fredrik Von Sydow og kona Ingun ble etterlyst over hele Sverige, og politiet stod ovenfor et av Sveriges mest kjente trippeldrap.


Fredrik og Ingun Von Sydow (bilde fra Sveriges Radio)

Fredrik Von Sydow var alkoholiker og rusmisbruker og Hjalmar var dypt skuffet over sønnen som aldri ble til noe. Fredrik hadde store økonomiske problemer, og stjal ofte sprit og penger fra faren. Hjalmar Von Sydow hadde sagt til tjenestepersonalet at all alkohol i leiligheten skulle låses inn så Fredrik ikke fikk tak i det, og gitt sønnen beskjed om at han ikke fikk mer penger før han fikk orden på livet sitt.

Politiet lette med store mannskaper etter Fredrik Von Sydow, og det skulle ikke bli vanskelig å finne dem. Etter drapene hadde de to satt seg i en taxi og kjørt rundt i Stockholm. De møtte en kamerat av Fredrik og spiste middag med han på en av den svenske hovedstadens finere restauranter.
Ingun og Fredrik hadde også handlet på et apotek, og besøkt flere serveringsteder og konditorier. Pengene til dette hadde de fått fra farens lommebok, stjålet fra Hjalmar Von Sydows døde kropp. Lommeboken inneholdt over to hundre svenske kroner, tilsvarende rett under seks tusen kroner (2015).

Senere samme kveld lånte ekteparet en pistol av Fredriks kamerat , og dro tilbake til restauranten med noen venner. Her spiste de og drakk, helt til personalet kjente dem igjen og ringte politiet.Politiet instruerte de ansatte på restauranten om å be Fredrik Von Sydow på en diskret måte å bli med dem ut i foajeen fordi han hadde besøk. Både Fredrik og Ingun reiste seg uten å nøle, og fulgte personalet rolig ut av restauranten.

Ingun satt seg ned i en lenestol. Fredrik lente seg mot henne, og trakk en liten pistol ut av lommen. Før noen rakk å reagere, la han pistolen mot Inguns tinning og trakk av. Ingun falt om, og Fredrik lente seg tilbake. Han hevet hånden med pistolen og trakk den av mot sitt eget hode. Begge døde momentant, etter litt mer enn fire timer etter drapene på faren og tjenestepikene.

I løpet av noen timer var fem personer døde. Til dags dato er ikke motivet for drapene klart, men det var en kjent sak at Hjalmar og Fredrik hadde et bittert forhold til hverandre. Flere tror at Fredrik var så  desperat at han dro til faren for å spørre om penger, men fikk nei og drepte faren på impuls. Tjenestepikene ble mest sannsynlig drept fordi de kunne identifisere Fredrik som gjerningsmannen. Det er uklart om Ingun Von Sydow var med på drepe noen av de tre i leiligheten.

PENTAX Image
Hjalmar Von Sydow (bilde fra Google)

Saken snakkes om enda i dag, og det er laget dokumentarer, skuespill og filmer om de sjokkerende drapene. Fredrik og Ingun Von Sydow etterlot seg datteren Monika, som bare var tre år gammel da foreldrene døde. Hun har gitt noen få intervjuer i senere tid om hva hun husker fra den korte tiden hun fikk med foreldrene sine. Bare Palmemordet er mer omtalt i svensk presse. Mediene gikk av skaftet, og saken ble omtalt i alle landets aviser i lang tid.

Von Sydow-familien er enn i dag en kjent familie i Sverige, med både skuespillere og forfattere som bærer navnet. Hjalmar Von Sydows barnebarn, Helena Henchen gav i 2004 ut boken I Skuggan Av Et Brott, som baserer seg på Von Sydow-mordene. Leif GW Persson har laget en dokumentar om drapene, som kan finnes blant annet på YouTube, og Sveriges Radio har laget en inngående podcast-dokumentar hvor man hører deler av intervjuene Monika Von Sydow har gitt.

Kilder: P3 Dokumentär: De Von Sydowska Morden og Leif GW Perssons dokumentar Von Sydowska Morden.

 

Hvem drepte Ronald Ramm?

Den 8. desember 1995 får hun telefonen. Det er en av farens naboer som ringer. Naboen forteller at ingen har sett faren hennes Ronald på en hel uke. Datteren blir bekymret og bestemmer seg for å reise til farens hus og se om alt er bra. Hun åpner ytterdøren og blir forferdet. På gulvet i gangen ligger hennes 71 år gamle far med store hodeskader. Han er død. Rødberg, mellom Stavern og Larvik, et lite sted som skal bli kjent som stedet der Ronald Ramm ble drept.

Politiet kommer raskt til stedet. Den unge politibetjenten Jørn Lier Horst er på sitt første åsted. Han har selv uttalt at det var en underlig følelse å gå inn i huset, i gjerningspersonens fotspor. Det var tegn til voldsom kamp, det så ut som om Ronald Ramm og gjerningspersonen hadde kjempet i flere rom. Blod over alt. Ronalds hender var bundet, og under hendene der han ble funnet i gangen, lå en blodig rosesaks. Hadde han prøvd å klippe over snoren han hadde rundt hendene?

Ingen vet når Ronald Ramm ble drept, dødstidspunktet gikk ikke å fastslå. Politiet mener han ble drept mellom den 30. november og 8. desember, dagen datteren fant ham. Ingen naboer merket noe, selv om mye hadde skjedd i huset. Det var ingen tegn til innbrudd, men det var tydelige tegn i huset på at noen hadde lett gjennom både skuffer og skap. Dette kan bety at Ronald kan ha kjent den som drepte ham.

Ronald Ramm ble betegnet som en brysk type, og flere har sagt at Ronald skrøt av at han hadde masse penger i huset han bodde i. Da politiet gjennomsøkte huset fant de store pengesummer gjemt på forskjellige steder. Hadde gjerningspersonen lett etter pengene, men ikke funnet dem, eller kanskje lett etter noe annet? Politiet tror at motivet var enten økonomisk vinning eller hevn.

Men hvorfor hevn? Som nevnt, var Ronald en brysk mann og det er kjent at han hadde kontakt med det kriminelle miljøet i og rundt Larvik. Kan det hende at han hadde fått uvenner der?
Spørsmålene er mange, men måten Ronald Ramm ble drept på er merkelig. Han ble slått og mishandlet lenge, han hadde massive hodeskader og døde trolig av blodtap som følge av dette, men det kan være mulig at ha døde av utmattelse. Kanskje han selv krøp til gangen for å komme seg ut og rope på hjelp? Det merkeligste av alt, er at Ronald Ramm ble seksuelt misbrukt også. Av gjerningspersonen, som mest sannsynlig er en mann. Hva er motivet for dette?

Saken om Ronald Ramm er enda ikke oppklart, og selv om politiet har søkt i flere databaser har ingen DNA-match blitt funnet. For politiet har DNA, men det hjelper lite om denne personen ikke er registrert, og så lenge man ikke har noen mistenkt vil vi ikke få vite hva som skjedde. Det som er synd, er at dødsfallet blir betegnet som legemsbeskadigelse med døden til følge, og er dermed foreldet og preskribert siden 2010.

Det kom mange nye tips i saken da forfatter og tidligere etterforsker Jørn Lier Horst skrev boken Nøkkelvitnet i 2004, som er basert på det han opplevde i lys av Ronald Ramm-saken. Likevel er ikke saken

Jeg tror Ronald Ramm kjente gjerningspersonen, og slapp inn vedkomne, siden det ikke er tegn til innbrudd. Den som drepte ham hadde et klart motiv, de lette etter noe. Men ble det funnet?
Ronald hadde vært nervøs og redd i tiden før drapet, det var faktisk såpass alvorlig at han kjøpte seg hagle og installerte alarm i boligen. Dette vitner om en konflikt, og at Ronald hadde noe å frykte.

Hva tror du skjedde? Kommenter her, eller mail meg på: [email protected]

Vet du forresten at True Crime Norge nå er på Snapchat? Følg oss der, for å se hvordan vi jobber, hvilke saker som kommer og en sniktitt på hva som skal skje etter nyttår! Der heter vi truecrimenorge

Oslo, 1974 Del 6

Nordstrand, nåtid.

Elise Palmer og Erik Thue svingte inn på den velholdte oppkjørselen til familien Juul på Nordstrand i Oslo. Huset var stort, hvitmalt og med sort tak. Elise syntes det lignet på en mindre utgave av det store, hvite huset på Gåsøya i Oslofjorden hvor hun hadde tilbrakt mange sommere som barn. Hun hadde ikke vært der på lenge, og tenkte at hun burde dra tilbake til sommerhuset hun hadde arvet av faren når våren kom.

En pen, mørkhåret kvinne møtte dem utenfor huset i store vinterstøvler, blå jeans og en mørk grønn skallejakke. Hun slapp den hvite og sorte setteren fra båndet, og lot den løpe fritt i den store hagen.

– Hei, Vibeke Juul. Hun rakte frem en pent manikyrert hånd og hilste på dem begge. I mangel på håndtrykk fra Vibeke Juul, klemte Elise hånden hennes hardt for å bevise et poeng. «Mangel på karakter» hadde faren hennes alltid sagt om folk som hadde slapt håndtrykk.
– Hei, Elise Palmer fra politiet. Min kollega Erik Thue og jeg etterforsker drapet på kvinnen som ble funnet i morges. Jeg har forstått det slik at en Gracja Gramina var ansatt som renholder her i huset? Vibeke så på Elise med skjelvende underleppe før hun begynte å hulke og snudde seg vekk. Hun tok opp et lommetørkle fra jakkelommen og tørket nesen.

– Ja, jeg og min mann ble forferdet da vi hørte det. Gracja var meget flink, hun holdt huset så pent. Hun var her mellom ti og tre mandag til fredag i over fire år. Hva skjedde med henne?

Erik så spørrende på henne.

?Hvordan fikk du og din mann vite at hun var død? Han så fort på Elise.
Så vidt Elise visste, var hun og Erik der for å informere arbeidsgiveren om at det var Gracja som var drept, og å høre om de visste hvem som kunne stå bak
?Sverre vekket meg i morges, og fortalte det. Han sa politiet hadde ringt han og overbrakt den triste nyheten.
?Når var dette, ville Elise vite.
?Ja, når kan det ha vært. Min mann står opp tidlig hver morgen for å løpe med hunden, klokken var vel nærmere halv syv, så han hadde nok vært ute å løpt allerede. Jeg fikk sjokk da jeg hørte det, og har ikke orket å fortelle barna om det enda. De var jo så glad i henne! Hun var alltid der når de to minste kom hjem fra skolen. Jeg skal fortelle det i kveld.

Vibeke Juul ba dem inn i hustet, og de satte seg i den store, pent møblerte stuen.

?Vi vil gjerne at du forteller litt om Gracja, hvordan var hun, hadde hun noen kjæreste.. Erik laget en sirkelbevegelse med hånden istedenfor å fullføre setningen, som om han ville dra ut ord fra Vibeke. Hun så alvorlig på ham.
?Jeg kjente henne ikke så godt, men jeg vet hun hadde en kjæreste. Han hentet henne her innimellom, etter hun var ferdig for dagen. Jeg så han bare fra vinduet, og vet ikke hva han heter. Men, de kranglet fælt tror jeg, for hun noen morgener så det ut som om hun hadde grått hele natten. Blåmerker hadde hun også, men hun sa at hun hadde falt og slått seg. Det er jo ikke min business å legge meg opp i andres problemer, men man begynner jo å lure. Vibeke smilte stivt.
?Husker du hvordan bilen til Gracjas kjæreste så ut? Elise gjorde seg klar til å notere.
?Ja, det var en ganske stygg bil, den så gammel ut. En Toyota tror jeg. Den var falmet rød og liten, hadde hjul uten felger og så litt rusten ut. Bråkte når den kjørte herfra. Elise noterte raskt og så seg rundt mens Erik prøvde å finne ut mer om bilens signalement.

På veggen over peisen hang et stort familieportrett med hele familien Juul smilende mot kameraet. Vibeke hadde på seg en ettersittende svart kjole, og et diamanthalssmykke som så veldig dyrt ut. Mannen hennes Sverre, som var seniorpartner i et av Oslos største advokatfirmaer hadde en pen dress som trolig var skreddersydd. Han så veldig flott ut, ganske kjekk egentlig. Han smilte bredt og hadde hånden på Vibekes skulder. Foran på bildet satt de tre barna, en litt trinn gutt i åtte-ni årsalderen. Han hadde skjorte, vest og tykke briller. De to yngste guttene måtte være tvillinger, de var etter det Elise kunne se, helt identiske.
Elise lurte på hvordan tvillingforeldre så forskjell på barna sine. Hun lo litt inni seg av tanken på at de kanskje lagde et merke på barna, så det ikke skulle bli så vanskelig, og tenkte at det sikkert var mange tvillingforeldre som hadde tatt feil.

?Hvor er forresten mannen din i dag? Elise hoppet inn i samtalen igjen. Vi ønsker også å stille han noen rutinemessige spørsmål om Gracja.
?Sverre kjente henne ikke, han så henne jo nesten aldri. Han dro på jobb før hun kom, og var som oftest hjemme sent på kvelden. Han har så mye å gjøre på jobben, stakkars.  
?Er han på kontoret nå? Spurte Erik.
?Ja, han burde være det hvis han ikke er hos noen klienter.
?Takk, da prøver vi å finne ham der. Hvis du kommer på noe mer, må du ikke nøle med å ringe oss. Selv om du tror det ikke er viktig, kan de være viktig allikevel. Han skrev ned både sitt eget og Elises mobilnummer på en ark i notatblokken sin, og rakte henne lappen.
?Takk for oss! Sa Elise og smilte. Erik var allerede på vei mot gangen og utgangsdøren.  

– Fy fader, Elise! Erik dro hendene gjennom håret.
– Det er vel ingen som har varslet Juul-familien om drapet, hvem skulle ha gjort det?
– Jeg vet ikke, jeg stusset på det selv. Jeg synes vi bør få snakket med Sverre Juul så fort som mulig for å høre hvem som ringte han. Det er noe som skurrer her.

Kontorene til det fornemme advokatfirmaet Nordgaard & Partners på Aker Brygge var elegant innredet med mørk mahogni og blankpolert stål. En pen resepsjonist i svart skjørt og bluse ringte til advokat Juuls sekretær. En minst like pen kvinne kom smilende og tok dem med videre inn i kontorlandskapet.
– Nesten som i «Suits» det her, hvisket Erik Thue til Elise mens de fulgte etter sekretæren.

De ble vist inn på et stort kontor med flott utsikt over havnen. Forretningsadvokat Sverre Juul, sto det på en plakett bak skrivebordet.
– Sverre sitter i et møte, men han har fått beskjed om at dere er her. Han kommer straks han er ferdig. Hun nikket mot et par stoler ved det store skrivebordet og gjorde en håndbevegelse som fikk dem til å sette seg. Hun smilte og lukket døren bak seg.
Sverre Juul var mye høyere enn Elise hadde sett for seg. Han hilste høflig på dem begge, og satte seg ned bak kontorpulten.

– Jeg tror jeg vet hvorfor dere er her. Han så alvorlig på dem, og ventet på at en av dem skulle ta ordet.
– Vi vil gjerne stille deg noen rutinemessige spørsmål om Gracja Gramina, begynte Elise. Hva vet du om henne?
– Nei, ikke så mye egentlig. Jeg har bare møtt henne et par ganger, om jeg har vært hjemom på dagtid. Jeg var jo selvfølgelig der da vi ansatte henne, hun virket veldig ordentlig, men stille. Barna likte henne.
– Din kone nevnte at hun trodde hun hadde en kjæreste. Vet du noe om hun hadde det?
– Jeg bryr meg vel ikke som hennes privatliv. Sverre la plutselig om til en mer arrogant tone.
– Så lenge hun gjør jobben sin og ikke lager noe mas er det samme for meg hva hun gjør eller ikke gjør på fritiden.
– Gjorde, la han avvæpnende til og så ned et øyeblikk.
– Vibeke maste om at vi måtte hjelpe henne ved et par anledninger, hun sa hun hadde sett blåmerker på Gracja. Men, min kone har ikke så mye å gjøre på dagene. Hun følger jo med på alt og alle, og sladrer en del med venninnene sine. Hun mente også at jeg som advokat kunne bistå henne hvis hun trengte hjelp eller skulle anmelde noe til politiet. Men jeg er jo forretningsadvokat. Sverre Juul holdt armene ut til siden som om det var det dummeste han noen gang hadde hørt.
– Jeg vet ikke noe om henne, så jeg kan dessverre ikke hjelpe dere med denne saken. Jeg håper jo selvfølgelig at dere får tatt vedkomne som gjorde dette, men jeg ser ingen grunn til at dere skal finne noe hos meg eller min familie.
Elise syntes det var merkelig at han reagerte som han gjorde.
– Nå er jo dette rene rutinespørsmål, ikke et avhør. Det vet sikkert du som er advokat. Men når jeg har deg her, ønsker jeg å vite hvordan du fikk rede på at Gracja var drept?
Elise følte hun var midt i et sjakkspill. Hun måtte ikke gjøre noen feiltrekk med denne mannen. Sverre Juul så overasket ut, han hadde nok ikke ventet det spørsmålet.

– Hva mener dere.. Sverre Juul så redd ut. Erik Thue fortsatte der Elise slapp.
– Vi var hos din kone nå nettopp, for å fortelle henne at Gracja Gramina var funnet drept. Det visste hun allerede, fordi du hadde fortalt henne det. Hun sa også at du fikk vite det av politiet.
Sverre Juul så på Erik med et stivt blikk. Han blunket et par ganger.
– Jeg har en kompis som jobber i politiet. Han kjente henne igjen, og ringte meg. Mulig han ikke burde gjort det, men det er det som skjedde. Var det noe mer før dere går? Sverre så lettet og tilfreds ut. Han syntes vel hadde overtaket nå

– Hva heter denne kompisen din, spurte Elise.
– Han er informant, så det kan jeg ikke avsløre. Sverre snakket rolig.
– Jeg vet ikke noe mer, og jeg har mye jobb å gjøre. Hvis det er noe mer, kan dere heller ringe meg. Elise så på Sverre. Han så tilbake på henne. Det var noe med han som ikke stemte, han skjulte noe. Hun trodde ikke at han hadde drept Gracja, men det var noe med han som hun ikke kunne sette fingeren på. Han visste mye mer enn han sa, og hun skulle finne ut av hva det var.

– Elise, er du klar? Erik reiste seg og begynte å gå mot døren.
– Takk, vi kommer nok til å kontakte deg igjen. Elise satt øynene i han før hun snudde seg og gikk etter Erik mot døren.

Sverre Juul satt sunket ned i kontorstolen med hodet i hendene. Hadde politietterforskerne sett at han var nervøs? Han trodde ikke han hadde noe å være nervøs over, men hjertet hans hadde dunket så hardt under besøket deres at han var sikker på at de kunne se det. Det ville vel vise seg.

 

Mordet på John Hron (14)

Noen drap setter spor, slik som drapet på fjorten år gamle John. Han hadde ikke gjort annet enn å være fra feil land. John var en gutt som hadde mange venner. Han hadde engasjerte og snille foreldre og gjorde det bra både i sport og på skolen. Likevel skulle John dø på verst tenkelige måte, fordi han nektet å si at han elsket nazister. Her er historien om drapet på John Hron.

John og kompisen Christian var på telttur en varm augustdag i 1995 ved Ingetorpssjön ved Kungälv i Sverige. De hadde badet og spist, og pratet hyggelig sammen rundt bålet da de hørte noen komme bak dem. Guttene snur seg, og ser at de er en gutt fra skolen sammen med noen litt eldre kamerater. John og denne gutten, Mikael Fjällholm, hadde blitt uvenner uken før, mest fordi John hadde tsjekkisk familiebakgrunn og Mikael var nynazist.  
John prøvde å holde seg unna Mikael og vennene hans, men kom ofte hjem med blåmerker etter slag og spark fra nynazistgjengen. Uken før hadde John blitt drapstruet av Mikael, uten at skolen hadde gjort noe.

John og Christian forstod med en gang at det skulle bli bråk. John, som alltid forsøkte å løse slike situasjoner med å snakke, gjorde et forsøk på å få gjengen til å dra. Mikael svarte med å slå John til bakken, og de andre guttene begynte å sparke ham i magen og ryggen. De hentet pinner, steiner og stokker og fortsatte mishandlingen. John blødde fra både ansiktet og kroppen, og ba dem om å stoppe. Mikael sa at han måtte si at han elsket nazister, hvis ikke ville de fortsette. Ungdommene lo mens de fortsatte å sparke John i hodet og på kroppen. Flere ganger forsøkte han å reise seg, han ba for sitt liv, men ingen ting hjalp.
En av ungdommene hentet en brennende vedbit og slo John i nakken med denne. John fikk store brannsår, og satt seg på huk med hendene beskyttende over hodet. Ungdommene tente på teltet og sekkene deres. John skalv, og guttene stoppet plutselig opp. De ga ham en kald øl og mens John skalv av skrekk lo de av ham og ba ironisk om unnskyldning.

Plutselig ble den ene av dem sint igjen, og hentet en stor stein som han kastet i ryggen på John. Slagene og sparkene fortsatte, og John skrek flere ganger av smerte. Så sa han det, «Jeg elsker nazister!» for å prøve å redde livet som var i ferd med å bli banket ut av ham. Det hjalp ikke å si at han elsket nazister, det var for sent. Guttene tok tak i John og bar den skamslåtte kroppen mot vannet. De rullet ham uti, og John så sin sjanse til å komme seg unna.

Nynazistene forstod at John kunne komme seg unna, og begynte å rope ham tilbake. John la på svøm, men da ungdommene ropte de skulle slå kameraten Christian om han ikke kom inn igjen, stopper han. John tok så et skjebnesvangert valg som ville koste ham livet.
John, som visste hva han hadde i vente svømte inn igjen. Istedenfor å redde sitt eget liv, valgte han å redde Christians. Han kom tilbake til stranden der nynazistgjengen ventet og de tok så tak i ham. De sparket han ned, slo med stokker og hoppet flere ganger på kroppen hans. Så slepte de John til en gresslette like ved. John prøvde å si noe, men fikk ikke formulert ordene. Han var så sønderslått at han ikke klarte å snakke.
Gjengen tok tak i John en siste gang og bar han til vannet igjen. I det de kastet han i vannet trakk han pusten dypt. John ble liggende urørlig i vannet før han sank mot bunnen. Guttene lo og tente en sigarett før de forlot stedet.

Christian løp mot veien og fikk haiket med en bil som igjen varslet politiet. Noen timer senere ble den ugjenkjennelige kroppen til John funnet på bunnen av vannet. Han var død, slått i hjel av nynazister bare 14 år gammel. Mikael, som da drapet fant sted var 15 år gammel blie sammen de tre andre guttene på 17 og 18 år arrestert og siktet for mord. De ble dømt alle sammen, men viste ikke særlige tegn til anger. De er frie i dag.

  

Halshuggingen av Jakob Wallin 

Den 9. oktober 1820 ble en liten gutt født i Särna i Sverige. Faren var en omstreifende predikant, og moren en fattig husmannsdatter, begge norske.  Lille Jakob Alexander Jacobsen Wallin hadde ingen hyggelig oppvekst. Moren døde da han var liten gutt, og levde derfor alene med sin strengt religiøse og voldelige far.

Da Jakob ble 14 år fikk han nok av sin far og rømte. Selv om faren var en belest mann, lærte han aldri sønnen å lese, så jobbmulighetene for 14-åringen var begrensede. Likevel klarte han en periode å livnære seg som blikkenslager, før han oppdaget alkoholen. Jakob Wallin ble voldelig hver gang han drakk, og hadde et voldsomt temperament. Dette førte til hyppige opphold i både fengsel og tukthus, etter fylleslossing og knivstikking. «Alle» var redde for Jakob med kniven.

I mange år var Jakob omstreifer i Sverige, han reiste uten billett på tog, sov under broer og i vedskjul, om han ikke sonet dommer for tyveri, vold og trusler. En gang forsøkte han å verve seg til militæret, men på grunn av hans lange rulleblad ble han ikke tatt inn til tjeneste. Siste gang han ble arrestert i Sverige var i Värmland, og under soningen her bestemte han seg for å reise til Norge for å starte et nytt og bedre liv.

I 1864 ble Wallin arrestert i Kongsvinger, ikke langt fra Värmland, for tyveri og fikk tre år og en måneds straffearbeid. Da enda et tyveri på Hadeland ble oppdaget, ble dommen skjerpet til ytterligere to års straffearbeid for gjentakelse av simpelt tyveri.
I 1870 ble Wallin igjen dømt for tyveri, i tillegg til å ha skadet en vekter og en politimann med kniv. Nå hadde politiet fått nok, og sendte Wallin rett til tukthus i Christiania hvor han skulle sitte inne i fem år.

Livet på tukthuset i Christiania gjorde ikke Jakob Wallin noe godt. Han var for det meste illsint, og sloss med både medfanger og vakter. Flere ganger gjemte han en kniv som han tok frem og truet de andre med. Under soningen i Christiania var Jakob Wallin med i et voldsomt fangeopprør, og det ble bestemt at Wallin skulle flyttes til et fengsel i Bergen sammen med fire andre farlige fanger.
På dette tidspunktet var Jakob Wallin blitt syk, han hadde pådratt seg et voldsomt navlebrokk som gjorde veldig vondt. Som straff for dårlig oppførsel i Bergen Fengsel ble han spylt med vannslange i flere minutter, og spyttet blod i flere dager etterpå.

Jakob Wallin var en av Bergen Fengsels farligste og mest beryktede fanger. Han var så sint at fangevokterne ikke turte å være alene med ham, og etter at det ble bestemt at Wallin ikke skulle få tobakk som straff for dårlig oppførsel, vokste bare sinnet hans.
Etter hvert ble Wallin brukt som sykeoppasser i fengselets sykestue, da det var lettere å holde styr på den sinte mannen der enn sammen med de andre fangene.
Da Wallin var ferdig på vakt og skulle låses ut en dag, var vakten treg med å låse opp døren, slik at Wallin ble stående og vente lenger enn vanlig. Dette gjorde ham så sint, at han skjelte ut både medfanger, vakter og slo etter dem. For dette fikk Wallin sitte i en egen arrestcelle, noe han ikke ønsket og høylytt ga uttrykk for.
Neste dag skulle Wallin inn i arrestcellen, og fengselsdirektør Angell diskuterte med underinspektør Erik Madsen Hammer hvordan de skulle få ham inn i cellen uten problemer. Alt fra å lokke ham, til å bruke makt ble diskutert. Til slutt kom de frem til at Hammer selv skulle forsøke å lokke Wallin inn i den nye cellen sin.

Ute i luftegården sitter Jakob Wallin, og vet hva som skal skje. Hammer kommer ut og sier «Nu Wallin faar Du gaa ind i Arresten igjen; jeg har Ordre fra kapteinen til at sætte Dig ind”. ” Jakob Wallin nekter, og forteller underinspektør Hammer at ha først må fortjene arresten, og at Hammer skal dø som en hund. Så tar Wallin frem kniven han hadde gjemt og stikker Hammer i underlivet. Flere ser knivstikkingen, og hjelper Hammer hjem og i seng.
Noen dager senere dør Erik Madsen Hammer, og etterlater seg kone og syv små barn.

Jakob Wallin blir i to rettsinstanser dømt til døden ved halshugging i oktober 1875, og en måned senere signerte Kong Oscar II dødsdommen den 27. november. Halshuggingen skulle skje på morgenen tirsdag 26. januar 1876. Frem til henrettelsen skulle Jakob Wallin sitte i egen celle. Her fikk han tenke over hva han hadde gjort i samtaler med en prest.
Wallin angret bittert på det han hadde gjort, for Hammer hadde alltid vært snill med ham. Han testamenterte alle sine eiendeler, som ikke var stort, til Hammers enke og barn. Han skrev også et brev til sin søster, hvor han fortalte at han hadde blitt en bedre person og hadde funnet Gud. Likevel, henrettelsen skulle skje.

Allerede natten før henrettelsen begynte folk å ta seg til Nordnes i Bergen hvor Wallin skulle bli et hode kortere. Både fine fruer så vel som tjenestefolk og andre arbeidere, til og med barn ville ha med seg henrettelsen, hele fem tusen mennesker møtte opp.
Jakob Wallin ble vekket klokken fire om morgenen og fikk den siste nattverd. Han ba med presten og ble så ført ut av cellen med vakter, prest, sjelesørger og lege i følget. «Farvel, møkkaliv!» skal Wallin ha ropt til sine medfanger.

Nybarbert og pen i tøyet ble Wallin ført opp til blokken der hodet skulle skilles fra kroppen. Han la seg ned, mens sjelesørgeren gråt. Bøddelen hevet den store øksen, og med ett slag falt Jakob Alexander Jakobsen Wallins hode ned på plattingen under steinblokken. Blodet sprutet, og Bergens befolkning var forskrekket over det som hadde skjedd. Flere gråt mens den hodeløse kroppen ble lempet på en båre og trillet vekk.


Jakob Wallin var den tredje siste som ble henrettet i Norge i fredstid.

 

Kilder: Chrostopher John Harris “En offentlig halshogging i Bergen for 125 år siden (2001):  https://web.archive.org/web/20120814095348/http://digitalarkivet.uib.no/sab/bp2001/side40.htm 

Oslo, 1974. Del 5

Tilbake på politihuset satte hele teamet seg ned for å legge en strategi for etterforskningen. Folke Thorbjørnsen reiste seg og kremtet alvorlig.

?Vi står ovenfor to meget alvorlige drapssaker, jeg vil ha alle ressurser inn i etterforskningen. Jeg har bedt om høyeste prioritet for obduksjon på begge sakene, for å kartlegge om vi leter etter samme gjerningsperson. Vi har altså to drapssaker, muligens flere, da vi har funnet en overkropp med i alt seks påsydde armer og et ben. Det er tilsynelatende kroppsdeler fra både kvinner og menn, uten identitet foreløpig. Folke Thorbjørnsen tok en slurk av kaffekoppen.
?Vi har funnet identiteten på den drepte fra i natt, hun er en polsk kvinne som jobbet med renhold for en familie på Nordstrand. Hun ble også funnet oppdelt, men vi har grunn til å tro at både overkropp og underkropp tilhører henne, men dette vil endelig bekreftes ved obduksjonen. Dette er nok dessverre litt tilfeldig å tro at dette er to isolerte episoder.

Thorbjørnsen satte seg ned, nesten ytterst på stolen, med den store magen hengene mellom lårene. Han la hånden på pannen, som om han tenkte.

?Elise, du og Erik møter opp for obduksjonen i ettermiddag, mens du blir med på pressekonferansen. Han pekte på Christoffer Blad, som nikket selvsikkert tilbake til sjefen sin.

?Vi får bare kort brife dem om at vi jobber med to drap. Vi skal ikke nevne at vi venter på flere kroppsdeler.

 

Pressekonferansen hadde gått som forventet. Grundige spørsmål fra gravende journalister som ønsket at de skulle forsnakke seg. Elise Palmer forstod nysgjerrigheten, men hadde håpet de ville forstå at politiet måtte være nøkterne med informasjonen de ga ut. Alle pårørende var ikke varslet, de visse ikke engang hvor mange drepte de hadde å gjøre med. Obduksjonen hadde blitt forskjøvet på grunn av det nye drapet. Eller, drapene. Politiet var i villrede og visste ikke hvilken vei etterforskningen skulle ta.
Elise visste det ville bli flere drap. Hun lurte på hva gjerningsmannen gjorde nå. Hva han tenkte. Det første drapet hadde vært en tro kopi av Black Dahlia-mordet. Men det neste? Det var et skremmende og merkelig åsted, tatt rett ut av en skrekkfilm. Hun kunne ikke komme på hvilken sak dette minnet om. Hun var ikke engang sikker på om det skulle ligne en annen sak. Det var ikke vanlig for en gjerningsmann å endre modus operandi på denne måten. Et kopidrap og et bestialsk, nesten rituelt drap på samme dag. Elise tok seg i å tenke at modus kanskje kunne være oppkuttingen av likene. For å vise frem sine kunnskaper med på kutte lik? Det hang ikke på greip.
Det kunne hende at de ikke hadde noe med hverandre å gjøre, men hun syntes likevel at tilfeldigheten ville være for stor til at episodene ikke hadde en sammenheng. Elise stusset over måten kvinnen på Østensjø var stilt opp, og hvor perfekt hun var kuttet i to. Med kirurgisk presisjon, og tappet for blod. Og det andre offeret. Eller, de andre ofrene ? hvem visste hvor mange personer som var sydd fast til den kroppen. Var det en, eller flere som utførte mordet? Hun prøvde å se for seg bakgrunnen for drapene, men fant det igjen vanskelig å definere en klar modus operandi.

Elise tenkte på at hvis dette var en duo, kunne det kanskje minne om partnerskapet mellom Leonard Lake og Charles Ng, som herjet i California på begynnelsen av åttitallet. Lake hadde drept flere før han møtte Ng, og Charles Ng hadde ?bare? voldtatt noen kvinner før han begynte å drepe. Sammen var de dødelige, de drepte, voldtok og torturerte enkeltpersoner og familier i en periode på over tre år.
De hadde filmet både torturen og drapene, noe som var fellende bevis i straffesaken. De interessante var, at Leonard Lake hadde svelget en cyanidpille han hadde sydd inn i klærne sine rett etter han og Charles Ng ble arrestert. Lake døde noen dager senere, og Charles Ng måtte i retten alene, tilbakestående og usikker som han var. Det var interessant fordi Leonard Lake var lederen av de to, den smarteste og mest voldelige. At han feiget ut på den måten, da de fleste seriemordere ofte var stolte av hva de hadde gjort, fant Elise uvanlig. Charles Ng var den svake, som hadde latt seg lede. Det var han som satt igjen med skylden. På kroppen i industribygget, virket det som om det kunne være to personer som hadde drept. Kuttingen var av godt, nesten kirurgisk håndverk, mens de påsydde armene og bena var klønete, nesten som et barn kunne ha gjort det. Det måtte være flere enn en gjerningsperson. Når man hadde med en duo å gjøre, var det som oftest en svak og en sterk personlighet, så det kunne tenkes at gjerningsmennen var to personer.

 

Elise Palmer og Erik Thue gikk inn på kontoret de hadde delt i fire år. Erik satte kaffekoppen ned på det lysebrune møtebordet mellom dem. De hadde ikke egne kontorpulter, for etaten syntes visst at de kun behøvde et møtebord og et par stoler.

?Ok Elise. To mord, muligens samme gjerningsmann.

?Eller kvinne, skjøt Elise inn. Erik Thue så rart på henne. Hun viftet med den ene hånden i et forsøk på å viske ut det hun hadde sagt. Hun tenkte i sitt stille sinn at hun måtte slutte å snakke før hun tenkte. Intelligent var hun, det var hun klar over, men hun hadde nok stått langt bak i køen da Gud delte ut veltalenhet
Noen ganger hadde hun så mye på hjertet, at ordene nesten stokket seg og ble utydelige. De som kjente henne lo det heldigvis som oftest bort.

? Uansett, hva er det tre viktigste punktene i gjerningspersonens modus ifølge deg? Han la et ironisk trykk på «personen» og satt hendene opp mot tinningene som om han hadde vondt i hodet.

? Altså, han virker intelligent, og har tilsynelatende god anatomisk kunnskap. Kroppen til den første kvinnen var kuttet i to, akkurat som Elizabeth Short, som var delt i to mellom andre og tredje lumbalvirvel. Om vårt offer er delt på samme sted, er jeg helt sikker på at dette er et kopimord. Modus må i hvert fall være at han eller de legger mye i oppstillingen, for å ikke glemme meget gode anatomikunnskaper. Jeg tror at det kan dreie seg om to gjerningsmenn som jobber sammen om dette. En som lurer ofrene, og en som utfører drapene. En av dem er lederen, men jeg er ikke sikker på hvem av de som har hvilken oppgave. Jeg tror dessverre vi kan få flere mord å oppklare.
Elise tok en stor slurk av den lunkne, sure kaffen og så på prøvende Erik Thue for å lete etter en reaksjon.

?Mener du at de vil bli flere drepte enn resten av kroppsdelene vi fant i formiddag? Han reiste seg, sto et par sekunder før han satte seg igjen som om han kom på noe, men glemte tanken med det samme.

? Det eneste jeg vet er at vi i hvert fall står ovenfor fire eller fem mord, så sant de som eier de påsydde armene er døde. Kanskje flere, vi får vente til den foreløpige obduksjonsrapporten foreligger. Jeg synes først og fremst vi burde dra opp til familien kvinnen jobbet for på Nordstrand, for å høre om de kan kaste noe lys over situasjonen med den polske kvinnen. Kanskje hun hadde en kjæreste, eller tilhørte et spesielt miljø som tilsier at noe som dette kunne hende. Hun kan jo ha visst noe, eller sett noe som gjør at hun måtte drepes.

?Nå snakker du innmari fort igjen, Elise. Erik så ertende på henne og gikk for å ta på seg vinterjakken.

?Men, du har rett. Kvinnen kan jo faktisk ha tilhørt et spesielt miljø. Hun var jo polsk, ung og muligens pen da hun levde. Tror du hun kan ha jobbet med noe annet ved siden av vaskejobben? De finnes jo mange Østeuropeiske prostituerte, det er jo ikke utenkelig å tro at..

?Erik! Du kan ikke tenke sånn bare fordi hun var fra Polen. Elise Palmer så irritert mot partneren. Noen ganger var det han som ikke tenkte før han snakket.

?Vi holder alle muligheter åpne, og venter med å trekke konklusjoner før vi vet mer om henne. Motivet kan være hva som helst, og jeg vil ikke at vi skal være forutinntatte på bakgrunn av nasjonalitet og yrke. Uansett fortjente hun ikke å bli drept. Hun marsjerte mot døren, og Erik fulgte etter mot heisen ned til garasjen.

Lambertseter, 1974

Politibetjent Hærland åpnet utgangsdøren og gikk mot bilen. Høstsolen lå lavt på himmelen, og blendet han et øyeblikk. Han funderte på hva Pedersen i femte etasje hadde å skjule. Han hadde virket mer stresset enn de andre i oppgangen, enda det bare var rutinespørsmål som ble stilt. De fleste beboerne hadde virket oppskaket, alle som en. Kona til Morten Pedersen, Eva, virket også sjokkert over nyheten.
Hærland hadde notert navnene til alle i oppgangen på den lille blokken han alltid hadde med seg. Han skulle på kontoret for å rapportere til sin overordnede, inspektør Ebbesen, som ønsket resultater snarest.
Hærland hadde dessverre få tanker om hvem som kunne ha tatt den gamle damen av dage, det eneste konkrete Hærland hadde nå, var fruen i leiligheten ved siden av, som hadde sett «to unge gutter løpe over plenen». Han lurte på disse unge guttene var noen som bodde i blokken. Ekteparet Pedersen hadde to unger, en tenåringsgutt og en pike på syv år, hadde naboen til Marie Abrahamsen fortalt. Nabofruen virket som en sladrekjerring, men som sladrekjerringer flest hadde hun sikkert nok av opplysninger. Hærland ville reise tilbake til blokken i morgen, og spørre familien Pedersen som sønnen deres. Til nå var dette det eneste han hadde å gå på. Han svingte inn på parkeringsplassen utenfor Møllergata, og parkerte politibilen. I bakspeilet så han Ebbesen. Hadde ikke Hærland visst bedre, ville han trodd at sjefen hans ventet på han.

?Nå, hvordan går det, Hærland? Løst saken enda? Han lo litt, med en hånlig undertone.

? Jeg har foretatt en rundspørring i oppgangen, uten at noen av naboene kan kaste lys over saken. Det eneste..

?Hør her. Ebbesen gikk mot han, og stoppet så nærme at Hærland sterkt betvilte hans intimgrense.

?Du løser denne saken. Jeg har politimesteren på nakken på grunn at noen på huset ikke kan holde den store kjeften sin om Christer. Hvis ikke du løser dette, kan vi begge miste jobben. Finn på noe, let under hver stein, få naboene til å snakke. Hærland så vantro på sin overordnede og fortsatte rolig.

? Som jeg skulle si, har jeg ett eneste spor jeg akter å følge opp. Guttungen til paret i femte etasje var ofte oppe hos Marie Abrahamsen, og to gutter i omtrentlig samme alder har blitt observert løpende over plassen bak Langbølgen. Jeg går opp på mitt kontor nå, og forbereder spørsmål til morgendagens mer inngående avhør. Hærland prøvde å høres bestemt ut, men skjelvingen i stemmen avslørte hans overhengende nervøsitet.  Han snudde og gikk mot politikammeret.
Hærland orket ikke engang begynne å tenke på saken med Ebbesens sønn Christer nå. Politimannen som selv ble fengslet.

 

Barn som dreper: Tortureringen og drapet på James Bulger (2)

Alle som har barn vet den desperate følelsen av å ikke finne barnet sitt, som plutselig er blitt borte. Som oftest finner man barnet etter kort tid, da de for eksempel har sett noe spennende i et butikkvindu, eller vært ved godterihyllen i matbutikken. En februardag i 1993 i England, ble en to år gammel gutt meldt savnet etter at han kom bort fra mammaen sin på et kjøpesenter. Historien om to år gamle James Bulger endte dessverre ikke godt. Saken sjokkerte en hel verden og snakkes fortsatt om i dag.

To ti år gamle gutter, Jon og Robert skulket skolen som vanlig. De gikkt til det lokale kjøpesenteret i Bootle, England, og nasket godteri og leker fra forskjellige butikker. På overvåkningskameraer kunne man se at guttene prøvde å kontakte flere barn, og lure dem bort til seg med godteri.
To år gamle James Bulger var med mammaen sin på kjøpesenteret denne ettermiddagen. Han syntes det var spennende se på alle de fine tingene i butikkvinduene. James var nysgjerrig, snill og høyt elsket av familien. Mammaen til James kikket på noen varer i en butikk, og tok blikket fra toåringen noen minutter. Plutselig varr han borte. Hun lette først rundt i flere butikker, uten å finne den lille gutten sin. Etter en liten stund kontaktet hun sikkerhetsvakter på kjøpesenteret, og deretter ble politiet koblet inn. Alle lette snart etter James Bulger, men ingen kunne finne ham.

Politiet gikk gjennom overvåkningskameraene, og fikk se lille James gå sammen med to større gutter. De leiet ham ut av kjøpesenteret. Her sluttet alle spor, og en intens jakt på de to ukjente guttene startet.
38 personer mente å ha sett de tre guttene gå sammen, og flere forteller at James hadde en kul i pannen og at han gråt. Mange trodde den lille gutten var ute og gikk med storebrødrene sine, og valgte å ikke gjøre noe.

To dager senere ble James Bulger funnet ved noen togskinner cirka fire kilometer fra kjøpesenteret han forsvant fra. James var blitt påkjørt av toget, og dermed delt i to. Under obduksjonen slås det fast at James allerede var død da han ble overkjørt av toget. Det blir også slått fast at han hadde 42 skader på den lille kroppen, de fleste så alvorlige at det ikke gikk an å konkludere med hvilken skade som var den dødelige.

Her er noen av skadene to år gamle James Bulger hadde, men jeg har med vilje utelatt noen som var så alvorlige at jeg ikke ønsker å skrive dem:

  • Gjentatte slagskader på hode og kropp
  • Blå maling i venstre øye
  • Skader som følge av at noen hadde hoppet og sparket ham
  • Skader fra murstein som var kastet på kroppen
  • Batterier (og skader fra syren) i munnen
  • Ti skallefrakturer etter en ti kg ting jernstang som ble sluppet på hodet hans
  • Sko, sokker, bukser og undertøy var tatt av

James var så skadet før han ble overkjørt av toget, at han allerede var død da toget traff ham. Men hvordan hadde han kommet seg til togskinnene?
De to guttene, Jon og Robert hadde selv lagt James der, i håp om at det skulle se ut som om han hadde kommet ut for en ulykke. De to ti år gamle guttene hadde altså sparket, slått og hoppet på James. De hadde kastet mursteiner på ham, helt maling i øynene hans og tvunget batterier inn i blant annet munnen hans. Hva får to tiåringer til å gjøre slikt? Hadde de problemer hjemme, var de kanskje bare onde?

Hele Storbritannia og resten av verden var sjokkerte. De var selvfølgelig sjokkerte over skadene på lille James, men da gjerningspersonene ble arrestert etter å først ha blitt gjenkjent på overvåkningskameraene, deretter av vitner som så James gå med dem, og da det ble funnet både blå maling på klærne deres, samt Jamses blod på begges klær, forstod man hvor grusom denne saken var. To barn hadde drept et mindre barn. De hadde ikke bare drept, de hadde torturert James. Han hadde vært i live lenge, mens torturen pågikk.

Jon og Robert, som i rettsaken ble kalt «Child A» og Child B» vitnet ikke. Avhørene hvor guttene fortalte hva de hadde gjort ble spilt i retten istedenfor. De ble begge dømt for mord, men på grunn av deres meget unge alder fikk de sone minimum åtte år på ungdomsanstalt, og skulle sikres resten av livet. Guttene fikk også nye identiteter, noe som er vanlig i så alvorlige saker med unge gjerningspersoner.

Her skulle historien gjerne sluttet, men det gikk ikke så bra med de to unge morderne. De ble behandlet bra, de ble beskyttet både av og fra samfunnet, men likevel ruller navnene deres, særlig den enes opp i flere barnepornosaker frem til nylig.
Han som en gang het Jon, er dømt opptil flere ganger for distribusjon og kjøp av barneporno, samt seksuell misbruk av barn. Han har sittet i fengsel flere ganger, og viser dessverre ingen tegn til å endre sin destruktive adferd. Robert har flere ganger vært i fengsel for vold.

Det sies at barn ikke er onde, men hva tror du om akkurat disse barna?

Oslo, 1974. Del 4

Han åpnet den tunge utgangsdøren fra trappegangen ut mot gaten. Det hadde snødd tett i hele natt, alle fotspor lå nesten utvisket i avlange søkk i snøen. Fotsporene vitnet om små, gjenlagte hint fra mennesker og historier som han aldri skulle få vite. Disse livene, som hadde mål og mening. De var lagt igjen av mennesker som skulle noe, som hadde noen. Han hadde ofte tenkt på alle mennesker han ikke kjente, og alle mennesker som ikke kjente han. Hvor mange mennesker som fantes på jorden? Så mange til tross, hadde han aldri hatt noen ordentlige venner. Ingen som ringte for å spørre om løst og fast. Da han var gutt, hadde han reflektert over det manglende behovet for å fortelle om seg selv. Behovet var aldri der, men så hadde han da ingen å fortelle noe til heller. Derfor måtte han få alle til å høre, få alle til å se. Behovet hadde meldt seg nå.

Han skulle på butikken på hjørnet av blokkleiligheten for å kjøpe avisen og en berlinerbolle, og ville se om det stod noe enda. Han måtte skynde seg, så han rakk nyhetene klokken ni på radioen. Ingenting på forsiden av VG, ei heller Dagbladet og Aftenposten. Var hun ikke oppdaget enda? Men snart, skulle alle få høre. Få vite. Han fortjente dette, etter alt han hadde måttet tåle. Han håpet at den sinte, slemme mannen ville bli fornøyd med det som var gjort, og tenkte på alle de viktige menneskene med jobber og familier med hus og biler. Og barn. Han hatet barn. Nå skulle de se, høre, og gråte av redsel. Det var han som skulle være viktig nå.

Utenfor leiligheten i Bentsebrugata på Torshov var det kaldt. Snøen lavet ned og han tenkte på en sang av Anne Grethe Preus, «Det snør. Himmelens korrekturlakk over feilstavet sommer.»
Den sangen kom alltid frem i hodet hans når det snødde. Han som var ond, som drepte og skapte frykt, var egentlig redd og snill. Han ventet litt til på hjørnet ved butikken. Butikkmannen hadde en TV på veggen bak kassen, og pleide å ha på Nyhetskanalen.

Han ville egentlig se reaksjonen til de i butikken, men ombestemte seg og gikk tilbake til oppgangen. Døren var nesten snødd igjen. Helvetes vaktmester, han gjorde aldri jobben sin. Hvis han hadde hatt jobben, hadde det alltid vært strødd, alltid vært nymåkt. Han dyttet vekk snø med marsjstøvlene for å kunne åpne døren helt, og gikk opp til leiligheten i andre etasje, låste seg inn.

Han hentet en vørterøl fra kjøleskapet og satte seg foran tv-en. På nyhetskanalen lyste nyhetsvarselet mot han, nesten i krigstyper. «Kvinne funnet drept i Østmarka ? jakter ukjent gjerningsmann». En blond, ganske pen, men litt kjedelig politikvinne svarte kort på spørsmål fra pressen, og henviste til pressekonferanse kokken tolv på Politihuset Grønland. Hadde de funnet noen tekniske bevis? Han kunne ikke bli tatt enda, før han hadde fullført alt det han måtte. Etter det kunne han bli tatt, så alle kunne få se ham.

Han tenkte tilbake til barndommen, på da han skremte de små barna med den oransje kattungen han hadde fanget. Hodet hadde hengt ned langs kroppen og den blødde fra det store kuttet i magen hvor innvollene hang ut. Han ville bare se hvordan det så ut inni en kattunge, og prøve hvor lett den lille nakken kunne brekke. Han likte at de andre barna var redde for ham, for da holdt de seg unna. Han lente seg tilbake og funderte på når de kom til å finne neste offer.

Elise Palmer hastet opp trappene forbi pressen som ropte spørsmålene sine etter henne. Hun svarte kort, og henviste til pressekonferansen klokken tolv. Hun gikk rett mot møterommet, for Thorbjørnsen hadde kalt inn til møte igjen. Thorbjørnsen satt på enden av møtebordet. Han så stresset ut, og hadde lilla flekker i de allerede rødmussede kinnene. De andre så opp da Elise kom inn i rommet.
?Vi har fått melding om et nytt offer. To drap på samme dag, dette er ikke bra.?Hvor ble den døde funnet? Kan det være samme gjerningsperson? Elise Palmer så spørrende ut. Thorbjørnsen reiste seg.
?Jeg vet ikke så mye enda, bare at det er et merkelig åsted. Det er usikkert om det er ett eller flere ofre. Vi må dra med en gang, få med dere Karin Linde. Vi kjører sivilt, jeg vil ikke ha noen lekkasje om dette til pressen. Vi har enda nesten tre timer igjen til pressekonferansen kl tolv, vi tar en avgjørelse fortløpende på om vi nevner dette til pressen i dag.
 Folke så bort på Christoffer Blad, som gav han en tommel opp. Det virket som om han trodde han var med i en politifilm, tenkte Elise irritert. Alle de dumme faktene og one-linerne han alltid kom med irriterte henne.

Den sivile politibilen svingte inn på parkeringsplassen til det store industribygget. Thorbjørnsen bråbremset, så setebeltet til Elise låste seg.

 ?Dette er ikke pent, bare så dere er forberedt. Det er visst ikke mulig å anslå kjønn eller alder, men det ser ut som en eller flere voksne personer.
Elise, Erik og Folke gikk ut i det kalde, grå januarværet. Industribygget foran dem var gammelt, og lukten av råte og mugg slo dem da de kom inn i den store hallen. Ingen gjenstander var i sikte, bortsett fra en hvit presenning som var lagt over kroppen. Da de kom nærmere, så Elise at kroppen bare lå delvis under presenningen, slik at hodet og det lange håret syntes. Elise bøyde seg for å se nærmere. Øynene var skåret vekk. Hun hadde aldri sett noe lignende. Bare store, gapende hull var igjen, som fortsatte langt inn i skallen. De var skåret vekk pent, hvis ordet pent kunne brukes i denne sammenhengen. Elise noterte seg at heller ikke på dette offeret var det blod rundt kuttene i øyehulen. Øynene var skåret ut med et jevnt snitt, kanskje med skalpell. Karin Linde fotograferte ivrig.

En krimtekniker fjernet forsiktig presenningen etter at Karin hadde fotografert den. Det var ingen av dem som var forberedt på det de skulle til å se. Ved halsen hadde hodet tilsynelatende blitt separert fra kroppen, men sydd sammen igjen men klønete korssting. Overkroppen som hodet var sydd fast til, så ut som en manns, mens hodet så ut som en kvinnes. Den kvinnelige halsen fremsto som så uproporsjonert i forhold til overkroppen, at det ikke var tvil om at dette måtte være to personer. Minst. En kvinnes armer, kanskje fra samme person som hodet, var sydd fast til overkroppen under navlen, og et helt ben som så ut som en manns var sydd nederst på kroppen mellom to armer, på hver hofte.

?Hva i helvete er dette? spurte Thorbjørnsen, uten å forvente noe svar. Elise visste ikke hva hun skulle tro.
?Hvor mange mennesker kan dette være, egentlig? To, tre? Hun så på sjefen sin.
?Jeg vet ikke, svarte Thorbjørnsen fort.
?Jeg vet ikke engang hva dette er, eller hvordan i alle dager noen har kommet på dette. Det er i hvert fall helt sikkert at dette er en mentalt forstyrret person. Thorbjørnsen dyttet brillene lenger opp på nesen, og satte seg på huk ved liket. Det ser ut som om de to øverste armene kan være fra samme person, de har like, påsatte negler. Elise ble kvalm av tanken på hva ofrene hadde blitt utsatt for.
?Vi må finne resten av likene. Hvis dette er samme gjerningsperson, må vi klare å linke sakene sammen, selv om jeg ikke ser klare likhetstrekk i modus enda. Elise så på Thorbjørnsen. Han så tilbake på henne, enda mer lilla i ansiktet enn på møterommet. Han så nesten redd ut.
?Vi må passe på at dette ikke kommer ut til pressen, i hvert fall ikke noe om hva vi har funnet. Vi kan nevne at vi har funnet et nytt offer, uten å nevne dette. Han slo armene ut til sidene for å bekrefte hva han mente med «dette».
Dette, det ukjente som ikke en gang var en helt menneske. De var mange, de var hvite og kalde. Noen hadde resten av dem. Noen visste og noen ville skremme. Da de kom ut av industribygget var det allerede noe presse tilstede. Det klikket i kameraer da de kom ut.

?Ikke et ord! Hvisket Thorbjørnsen hissig og dro frakken tettere rundt seg.

Bodø: Mannen i hytta

Den 28. Feburar 2015 blir en mann funnet død i en fjellhytte nær Bodø. Ingen vet hvem han er, og han har ingen identifikasjonspapirer på seg. Hvem var han?

VG har i en tid reklamert for en pluss-sak, som vil si at du må betale penger for å lese saken, om en mann som ble funnet død alene i en hytte i Bodø. Saken fremstår som et mysterium, og det virker som om man fortsatt ikke vet hvem denne mannen er. Sannheten er at politiet etter tre måneder fant mannens identitet, så saken er faktisk ikke et mysterium. Min visjon er True Crime til folket!, så her får dere det store mysteriet om ?Mannen i Hytta? helt gratis.

En familie er på fottur i Rønnvikfjellet den 28. Februar 2015. De går forbi en forfallen hytte, men knuste vinduer og falleferdige takbjelker. Hytta ser nesten ut som om et lite spøkelseshus. Familien går inn i hytta, og til sin store overraskelse sitter det en mann i trappen, med turklær og sekk på ryggen. Mannen er bøyd forover, nesten lent over knærne. De forstår raskt at mannen er død, og tilkaller politiet.


Hytten mannen ble funnet i

Politiet gjør undersøkelser på stedet, og prøver å finne ut hvem mannen er. Han har ingen identifikasjonspapirer på seg, og ingen med mannens beskrivelse er savnet i området. Mannen sendes til obduksjon på Universitetssykehuset i Tromsø. Politiet vet fortsatt ikke hvem mannen er, og sender ut denne beskrivelsen av den døde:

 

  • Mann, 60-70 år
  • Hvitt, slett hår børstet forover mot pannelugg
  • Fargerikt skjerf rundt halsen
  • Rød turjakke
  • Svarte turbukser med lyse striper på siden
  • Lysebrunde sko med røde lisser og svarte detaljer
  • Ca 175 cm høy
  • Slank kroppsbygning
  • Kraftig nese
  • Rød og svart tursekk
  • Hadde et større pengebeløp på seg
     

Etter obduksjonen er fortsatt mannens identitet ukjent, men det konkluderes med at han døde av naturlige årsaker. Jeg er ingen fan av akkurat det utrykket, da det ikke beskriver noe som helst. Det er for eksempel veldig naturlig å dø om man blir overkjørt av et tog, men det blir ikke kalt et naturlig dødsfall. Det de mener er at han kan ha dødd av et hjerteinfarkt, hjerneblødning, illebefinnende og lignende. De mener at han ikke ble drept, og at det ikke ligger noe kriminelt bak mannens bortgang. Beklager digresjonen.

                  
Mannen sitter i trappen                             

Det politiet har å gå på er egentlig ikke mye, de har beskrivelsen av mannen og dødsårsaken. Likevel betyr ikke det at saken er løst, det vet forsatt ikke hvem han var. Politiet jobber så utifra teorien om at mannen er utenlandsk, og sender hans DNA-profil til utenlandske kolleger.

Etter tre måneder får politiet svar fra Frankrike. Mannen var fransk statsborger, og de vet identiteten hans. Hans pårørende blir varslet, og mannen returneres til hjembyen for begravelse. Denne saken er egentlig ikke noe mysterium slik VG fremstiller den. Saken ble oppklart etter tre måneder, og familien fikk mannen hjem.

Det eneste jeg synes er mystisk i denne saken er dette; Mannen var aldri savnet, selv om han var borte i over tre måneder. Ingen, ikke en gang hans familie visste hvorfor, eller at han var i Bodø før han ble funnet død.

Hva tror dere? Historien om denne mannen er kanskje et mysterium, men mannes død er ikke en ?betal for å lese?-sak synes jeg.

Bilder i denne saken er fra politiet og nordlys.no

Kilder: https://www.nrk.no/nordland/vet-ikke-hvem-omkommet-mann-er-1.12261920
          https://www.nrk.no/nordland/har-lost-mysteriet-bak-dodsfallet-i-denne-hytta-1.12388140 

 

Oslo, 1974. Del 3

Elise Palmer våket brått. Utenfor vinduet var det mørkt. Telefonen ringte, det var Frederik.

?Hei! Jeg er i drosje på vei fra Gardermoen, er du våken når jeg kommer hjem?

Mannen hennes reiste mye. Hun jobbet også endel, så de hadde altfor lite tid sammen i utgangspunktet. Dette var et ubeleilig, men kjærkomment avbrekk midt i den mørke januarnatten. Elise sto opp og tok på seg morgenkåpe og tøfler. Det knirket i trinnene da hun gikk nedover trappen, som luktet treverk. Den var malt i flere omganger, men lukten av kvaen satt igjen. Elise Palmer elsket den trygge lukten av treverk. Den minnet henne om hytta på Geilo hun hadde arvet av faren hvor de hadde tilbragt mange vintre sammen før han døde.

Hun fyrte i peisen, tente flere stearinlys enn nødvendig og hentet en flaske rødvin fra hyllen på kjøkkenet og to glass fra skapet. Hun satte seg i sofaen foran peisen, og tenkte videre på faren sin. Den strenge, rettferdige og snille mannen som gjorde alt for at Elise skulle ha det bra. Han hadde også jobbet mye, men likevel alltid tatt seg tid til henne. Han hadde vært dommer, og i hardt vær i forbindelse med en sak som i media ble omtalt som norgeshistoriens verste justismord. Det hadde gått nedover med faren siden den saken.

Elise forstod aldri, ikke engang som voksen, hvordan faren hennes indirekte fikk skylden for at den dømte mannen tok livet sitt. Selv om hun ikke kjente saken så godt, hadde de fremlagte bevisene og mange vitnebeskrivelsene, alle vært klare indisier mot den dømte mannen. Flere ganger hadde hun hatt lyst til å gjenoppta saken for å se om hun kunne bevise at den dømte mannen faktisk var skyldig. Elise likte ikke at faren hadde fått et rykte på seg for å være forutinntatt.

Perserkatten Metis hoppet opp på fanget hennes, klar for kos. Hun var hvit og myk, og veldig bestemt. Det var mange tidlige morgener Elise Palmer hadde ønsket å bytte plass med Metis, så hun kunne ligge foran peisen og sove hele dagen istedenfor å gå på jobb. Hun så ut på Elisenbergveien, store snøfiller falt mykt mot bakken.

Det rykket hardt i dørhåndtaket i gangen, og Frederik kom inn døren. Høy, slank og med snille øyne, han var veldig flott å se på. Enda fikk hun små sommerfugler i magen når hun så han. Frederik satte fra seg reisevesken og kledde av seg ytterklærne før han dumpet ned i sofaen ved siden av henne. Han luktet flyplass, uteluft og trygghet.
De ble sittende å snakke sammen, om reisen hans til New York, og hva de skulle gjøre til helgen.
?Vi kan vel ta en tur til Geilo, hvis jeg drar tidlig fra jobben på fredag? Elise Palmer så mannen sin. Frederik smilte.
?Ja det hadde vært bra med en tur til fjells nå. Frisk fjelluft er det beste som finnes. Det er lenge siden vi har hatt litt lengre tid sammen enn bare en kveld i ny og ne.
De fortsatte og snakke om hytteturen og drømte seg bort til silkemykt skiføre, frisk luft og god mat og drikke. Da de var på siste glass med rødvin var flammene i peisen i fred med å slukne. Elise kjente hun var trøtt, klokken nærmet seg to på natten. Det skulle blir godt å sove inntil Frederik igjen. Hun hadde virkelig savnet ham denne gangen.

Neste morgen ringte Elises telefon flere ganger. Hun hørte ringelyden i det fjerne, åpnet øynene sakte. I sengen ved siden av henne var det tomt, og hun hørte at dusjen var i gang på badet ved siden av soverommet.

?Hallo, det er Elise?
En velkjent stemme i den andre enden. Det var Folke Thorbjørnsen, leder for Kripos i Oslo Politidistrikt. En mann med kunnskap, stå-på-vilje og tilstedeværelse i alt han foretok seg. Elise beundret sjefen sin, men han var vanskelig å jobbe med til tider. Der Folke Thorbjørnsen alltid fulgte boken, var Elise mer ukonvensjonell. Hun gjorde det som falt henne inn i øyeblikket, noe som ofte ga gode resultater i jobben som etterforsker, men ikke alltid like tilgodesett hos sine overordnede på avdelingen.

? Hei, Elise. Vekket jeg deg?
?Nei da, var våken, løy hun. 
?Fint. Vi har en sak, ganske merkelig om du spør meg. Det er funnet en kvinne ved Østensjøvannet nå i morges. Kan vi møtes der?
?Ja, jeg drar straks. Elise Palmer skyndte seg ut av sengen og begynte febrilsk å lete etter noen passende klær å tråkke rundt Østensjøvannet i.
?Flott, jeg har snakket med Erik. Han er på vei allerede.

Selvfølgelig var Erik Thue på vei. Partneren hennes gjennom nesten ti år, hadde alltid vært litt bedre enn henne i alt. Hun var absolutt forøyd med han, men han var vanskelig å konkurrere mot, hvis man kunne kalle politietterforskning en konkurranse. Elise var er utpreget konkurransemenneske, og stoltheten hennes hadde nok blitt såret flere ganger.
? Jeg kommer inn straks, Folke. Er der som tjue minutter. Else la fra seg telefonen og prøvde så godt hun kunne å se våken og opplagt ut. Hun visste det ville bli lange dager, og hytteturen til helgen var vel så godt som avlyst.
?Vi har en ny drapssak, Frederik. Jeg tror det blir mye jobbing fremover. Jeg elsker deg! Hun ropte til han gjennom dusjveggene.

Elise visste at Frederik ville bli skuffet, så det passet bra at han var i dusjen da hun måtte overbringe de dårlige nyhetene. Hun regnet med at han forstod dette betydde at de romantiske hytteturen utgikk, og at han måtte tilbringe helgen alene igjen.
?I svarte! Hørte hun fra dusjen. Hun løp ned trappen og svingte inn til kjøkkenet for å ta med seg et eple. Hun tok med seg to, puttet et i lommen.

Elise Palmer kjente igjen både Erik og Folkes biler på den lille parkeringsplassen ved Østensjøvannet. Flere markerte politibiler sto også parkert, og politisperringer var allerede satt opp. Hun gjenkjente en journalist fra TV2 med kameramann på slep. Elise ble sluppet forbi slusen etter at hun hadde legitimert seg. Grusveien mot funnstedet var fullstendig dekket av snø.

?Hun ble funnet av en jogger, like etter kl seks i dag morges. Erik Thue tråkket frem og tilbake i den lille åpningen i skogholtet ved åstedet. Han gjorde det ubevisst når han tenkte hardt. Erik Thue var utdannet kriminolog og hadde jobbet i Kripos i femten år.
? Hvem er ute å jogger så tidlig når det er bekmørkt og kaldt? Elise så spørrende på Erik Thue.
? Jeg vet ikke, men vi har i alle fall fått personalia på joggeren. Du kan spørre henne selv. Han smilte ertende til henne. Elise smilte sarkastisk tilbake.
?Vi tar en prat med henne på stasjonen i løpet av formiddagen, men hun har avgitt en kort forklaring allerede. Vi går bort til åstedet nå. Det snør så mye, så det er greit å bli fort ferdig med sporsikringen. Teknisk har vært her en stund allerede.

Folke kom dem i møte. De tre tråkket bortover det ulendte terrenget i det tette skogholtet. De kom ned fra oversiden av der liket ble funnet, for å ikke ødelegge sporene som krimteknikerne jobbet med. Det var mange på åstedet i tillegg til dem selv, flere krimteknikere i hvite overtrekksdrakter og uniformert politi.

Det slo Elise at de hvite draktene til krimteknikerne var så kalde, men likevel dramatiske i sin enkelhet, og nøytrale på samme tid. Elise syntes alltid at disse hvite draktene var så definerende i situasjonen de befant seg i. En død kvinne, kald og forlatt. Mennesker i hvite drakter som jobbet systematisk med å sikre spor. Når disse draktene kom på, var det alvor. Alt ble så upersonlig. Kvinnen hadde vært noen, hun hadde hatt et liv. Noen hadde vært glad i henne, noen hadde brydd seg. Noen hadde også hatet, eller kanskje elsket. To like sterke følelser som begge kunne ende i den dypeste fortvilelse.
Resultatet av kjærligheten eller hatet lå i snøen foran Elise. Den døde kvinnen lå midt i en lysning. Huden var nesten like hvit som snøen, og det mørkerøde håret flommet rundt hodet hennes og nedover skuldrene som en dramatisk og vakker motsetning til det groteske, brede smilet som var skåret ut i det som en gang hadde vært et ansikt. Fra munnvikene, langs kjeven gikk smilet til ørene i ett helt, rent kutt. Øynene var glassaktige, svarte og store, der de stirret fjernt og uttrykksløst opp mot den mørke himmelen. De hvite, kalde armene var plassert forsvarsløst utover fra kroppen, mens underarmene og hendene lå oppover langs hodet, som lå en anelse på skakke. Den nakne kroppen var delt i to rett ved hoftene. Et jevnt kutt. En kvinne i to deler.

?Hvorfor er det ikke noe tegn til blødninger på henne? Elise Palmer var forundret og nesten målløs av synet foran henne.
?Hun må jo være oppstilt for en grunn, sa Erik Thue fort. Han gikk sakte rundt henne, mens han studerte henne nøye.
?Jeg har aldri sett noe lignende, dette er ikke noe vanlig drap. Han så opp på Elise Palmer og Folke Thorbjørnsen.
?Hun minner meg om Elizabeth Short, skjøt Elise Palmer inn.
?Det ble funnet en kvinne oppstilt på nesten samme måte i Los Angeles i 1947. «The Black Dahlia», ble hun kalt.

Elise husket en artikkelserie hun hadde lest da hun studerte som omhandlet noen av historiens mest kjente drapssaker.

The Black Dahlia ble funnet i en grøftekant i et rolig boligområde, en januarmorgen av en tilfeldig forbipasserende kvinne. Mordet hennes ble aldri løst, men det var flere mistenkte. Elizabeth Short ble født inn i en arbeiderfamilie i Boston i 1924, og flyttet til Hollywood for å bli filmskuespillerinne. Hun jobbet som modell og servitrise, men rakk aldri å slå gjennom på det store lerretet før hun ble brutal drept, bare 22 år gammel. Elise hadde sett bildene av åstedet, og av liket til The Black Dahlia.
Den uidentifiserte kvinnen foran henne var skåret opp i ansiktet nesten identisk som Elizabeth Short. Elise tenkte med en gang at dette kunne være et kopimord, da tilfeldighetene var for slående til å ikke ha noe med hverandre å gjøre.

?Karin, er vi klare her? Folke Thorbjørnsen ropte i retning av den lille, vevre rettsmedisineren Karin Linde. Hun var en dyktig, liten tørrpinn, som sikkert aldri svettet, tenkte Elise. Hun hadde en kort, praktisk sveis med pannelugg, og små runde briller som rammet inn det lille hodet på den lille kroppen.
Elise Palmer var sikkert halvannet hode høyere enn henne, og følte seg vulgær og ruvende til sammenligning. Karin var godt likt av alle, og hun var intelligent. Hvis Karin Linde hadde kommet til en konklusjon, kunne man banne på at det stemte.
?Ja, Folke. Vi er ferdige med fotografering, og gjør oss klare til å frakte liket. Jeg utfører obduksjonen så fort det lar seg gjøre.
?Har vi en mulig identitet på offeret? Spurte Elise Christoffer Blad, politiadvokaten, som sto bak Karin. Han ristet på hodet.
?Ikke foreløpig, men de andre på teamet drar til kontoret for å lete i savnetregisteret, nå som vi har et klarere signalement av henne. Christoffer Blad snudde på hælen, som en soldat, og gikk i retning parkeringsplassen.
?Greit, dere! Ropte Folke, som om de ikke sto nærme nok til å høre han.
?Dette er en stygg sak, og jeg er sikker på at media kommer til å dekke den grundig. Vi har bortvist flere journalister allerede, så pass på hva dere sier når dere tror ingen hører. Jeg vil ikke ha noen panikk blant sivile før vi vet hvem vi har å gjøre med her. Ikke et ord til media før vi kaller inn til pressekonferanse.

Det var begynt å blitt litt lysere ute. Elise Palmer satt i bilen på vei fra Østensjøvannet ned til politihuset på Grønland. Klokken var ti over halv ni, og hun kjente at hun ikke hadde fått nok søvn i natt. Hun tenkte på den døde kvinnen. Hvorfor ville gjerningsmannen kopiere et gammelt drap? Det var for tilfeldig til å ikke ha noen sammenheng, men hva var motivet? Hun lurte på hvem gjerningsmannen ønsket å skremme med den spesielle oppstillingen av liket. Hadde den døde kvinnen noen annen betydning enn å det at hun var brutalt drept? Elise kunne ikke helt få fatt i gjerningsmannens tankemønster, og fant hans modus operandi spennende og måten han jobbet på fascinerende. Ja, hun var fascinert, men desto mer skremt. Hvis dette var det gjerningsmannen valgte å starte med, hadde teamet en stor jobb foran seg, og Elise var sikker på at han ville drepe igjen. Det var for spektakulært til å være et engangstilfelle.