Oslo, 1974. Del 2

Hærland gikk ut i gangen mot dagligstuen. På et lite bord rett utenfor kjøkkenet lå en adressebok og en penn ved siden av telefonen. Et typisk telefonbord. Telefonnummer og adresser til familie og bekjente var møysommelig skrevet ned med store bokstaver. Ingen ting utenom det vanlige.
Dagligstuen var enkelt, men pent innredet, en brun velursofa, og stuebord samt seksjon i teak var plassert slikt som i alle andre stuer. Brune og oransje, tykke gardiner hang pent fra gardinstangen. En flue surret i stuevinduet. Den eldre kvinnen virket så vanlig. Hærland fant ingen tegn på at Fru Abrahamsen hadde drevet med lysskye saker, eller tegn på innbrudd. Han strøk ordet «eldreran» fra listen han hadde skrevet ned før han kjørte opp til Langbølgen. Morderen var kun ute etter kvinnen, ikke penger eller andre verdisaker. Hva hadde Fru Abrahamsen gjort som var verdt å drepe for? Han konkluderte med at morderen hadde blitt sluppet inn i leiligheten, han var et kjent fjes for henne.

?Hærland, De må se her. Dette vitrineskapet ser ut til å være flytta på. En åstedsgransker i hvit overtrekksdrakt vinket ham bort til det store skapet i andre enden av rommet. Hærland gikk over det teppebekledde stuegulvet. Åstedsgranskeren hadde rett, det så ut som om skapet var flyttet på. Tydelig merker i det tykke gulvteppet vitnet om at det var flyttet nesten en meter. En stor ørelappstol sto malplassert mot veggen.
?Skapet kan ha vært flyttet for å få plass til denne, sa Hærland og pekte mot ørelappstolen.

?Fru Abrahamsen må ha fått hjelp av noen til å ommøblere, konkluderte åstedsgranskeren. Hærland noterte flittig i notatblokken sin og funderte på hvem kunne ha vært her og hjulpet henne. Den personen kunne være den siste som så Fru Abrahamsen i live, foruten om morderen selv.

Hærland gikk mot gangen igjen. Ebbesen, som omsider hadde tatt turen opp i høyblokken, stod i gangen. Et par hansker lå litt gjemt på telefonbordet. Ebbesen holdt dem opp i luften mot ham.
?Har du sett disse? Ebbesen rettet på brillene og så nærmere på de to hanskene.

?Bærehansker, muligens? Hærland så på sin overordnede. Ebbesen trakk på skuldrene og la hanskene ned igjen uten å svare.

?Vi tror noen kan ha vært her i leiligheten og hjulpet Fru Abrahamsen med å flytte det store vitrineskapet i stuen, fortsatte Hærland.

?Ute på kjøkkenet ligger det middagsservise for to. Hun kan ha betalt hjelperen med middag. Hærland syntes de så ut som om Ebbesen ikke fulgte med på hva han sa.

?Ta dem med som bevis, Hærland. Ebbesen gjorde en kort honnør med høyrehånden mot hanskene før han gikk ut av leiligheten. Hærland nikket og gikk inn i stuen til åstedsgranskeren for å hente en papirpose å oppbevare hanskene i.

Ebbesen orket ikke å være i leiligheten mer. Han hadde sett nok av tragiske saker i sin karriere, men dette ble for mye, selv for en hardbarka politimann som han selv. Den eldre kvinnen var så ødelagt. Hans siste sak skulle bli en myrdet, eldre kvinne som trolig var voldtatt i tillegg.
Hva hadde gode, gamle Oslo blitt til? Det var sikkert en av de innvandrerne, tenkte han. De luktet rart og hadde merkelige klær. Ikke kunne de ordentlig norsk heller. De hadde begynt å komme for noen år siden, særlig i dette området. Norges første drabantby, som var så flott ifølge regjeringa Bratteli. At den mannen ble betrodd med enda en periode var ikke til å tro. Han var så glad i Israel, den dåren. Utenfor høyblokka sto to sotrør. Han var sikker på at det var en av de nye folkeslagene der som hadde drept den eldre frua. Forbanna pakk.

Politibetjent Hærland foretok en rundspørring i oppgangen. Han begynte i øverste etasje og jobbet seg nedover. Ingen av naboene kunne kaste lys over saken.
Ei nabokone i sjette etasje, som bodde rett over gangen fra Fru Abrahamsens leilighet, hevdet hun hadde sett to unge gutter løpe over plenen fra deres oppgang. Det hadde vært mørkt, kanskje klokken hadde vært ti på kvelden, mente hun. Nabokona hadde lagt merke til dette på kvelden, men hadde ikke tenkt noe over det før hun fant Fru Abrahamsen morgenen etter.  

?Jeg gå?kke ut om kvelden lengre, det er så mange av dem araberne her. Det er sikkert en av dem, sku?kke forundre meg. Men de gutta løp som dem hadde fanden skjøl i hælene over gresset her, sann orda mine.
?Hvor mye kan klokken ha vært, Frue?  Bjørn Hærland var klar til å notere.
?Jeg veit ikke, kanskje litt etter ti. Hun trakk på skuldrene.
?Jeg hadde hørt ferdig nyhetene i radioen, så klokka må ha vært nesten ti over ti.
?Kan de huske å ha sett noe annet mistenkelig den kvelden, eller kanskje hørt en lyd utenom det vanlige?
?Ingen verdens ting. Damen ristet på hodet.
?Mange takk, Frue. Jeg etterkommer med flere spørsmål om det skulle være nødvendig. Jeg ber Dem om å holde dem i nærheten av hjemmet de neste dagene, for sikkerhets skyld.
?På grunn av araberne? Det er dem, ikke sant? Hun nikket forståelsesfullt og prikket pekefingeren på nesen.
?Nei, frue, heller i tilfelle jeg trenger å stille Dem flere spørsmål. Hærland forsøkte seg på et smil.
?Ja, vel. Jeg holder øye med araberne og ser om dem finner på noe mer fanteri, betjent.
Hærland forstod at han ikke kom noen vei med denne kvinnes overbevisning om at det var ?araberne? som hadde skylden. Han fikk bare spille med.
?Mange takk, Frue. Ha en fin ettermiddag.
Damen fulgte med på han mens han gikk ned trappen. Hærland så opp og løftet høflig på hatten da han møtte blikket hennes igjen før han fortsatte trappen ned mot femte etasje.

Det første paret Hærland snakket med i femte etasje, Morten og Eva Pedersen, ble forferdet over nyheten. De fortalte at Fru Abrahamsen var en godt likt bestemor med to døtre og tre barnebarn. Hun var enke, og hadde jobbet som kontordame i en papirforretning ved Manglerud senter i sine arbeidsføre dager. Fru Abrahamsen hadde holdt seg for seg selv, men hilste dem blidt på butikken og på gaten. Hun hadde alltid tatt seg til å snakke med barna i oppgangen, og var meget populær bland dem. Ofte hadde hun karameller i jakkelommen som hun ga til barna.
Sønnen til ekteparet Pedersen, Endre, brukte å hjelpe henne med å bære varer fra matbutikken og andre forefallende oppgaver. Hærland spurte Eva Pedersen hvor sønnen deres befant seg på nåværende tidspunkt.

?Det veit jeg ikke, han er vel ute og farter med kameratene sine. Han har fått moped av far sin, så han er mye ute på kveldene. Endre kom jo ikke hjem.. Eva Pedersen ble brått avbrutt av mannen sin.
?Hør her, betjent, vi veit da ikke hva som har skjedd. Vi veit ikke hvor Endre er nå, men han er en god gutt. Vi vil ikke blande oss inn i detta her. Det er jo ordentlig trist og alt det der, men vi kan ikke hjelpe dere med noe mer. Morten Pedersen virket oppskjørtet. Eva Pedersen så trist ned gulvet og begynte å gråte stille.

Morten Pedersen var en hengslet kar med grålig hår og en mindre kledelig bart. Han skulte bort på Hærland som stirret tilbake. Herr Pedersen hadde lyse, slitte olabukser og en utvasket brun skjorte med lisseslips. En åpen sigarettpakke stakk opp av brystlommen. Hærland lurte på om familien Pedersen skjulte noe, men valgte å holde tanken for seg selv.

?Ja vel, da må jeg få takke Dem for hjelpen og beklage forstyrrelsen. Jeg kontakter Dem hvis jeg har flere spørsmål. Jeg vil be Dem innstendig om å holde Dem i nærheten av hjemmet..

?Vi veit ingen verdens ting om detta! Morten Pedersen så stresset ut, og lukket døren fort.
Hærland noterte ?Merkverdig oppførsel hos Herr Pedersen i femte etasje, Fru Pedersen kan vite mer enn hun vil si. Sønn Endre ikke gjort rede for?, før han fortsatte rundspørringen i oppgangen uten særlig hell. Ingen hadde verken sett eller hørt noe mistenkelig denne septemberkvelden.
 

Fru Abrahamsen var drept på bestialsk vis, men likevel hadde ingen hørt noe. Hærland tenkte på kona i sjette, Fru Abrahamsens nærmeste nabo. At hun ikke hadde hørt noe, var høyst merkverdig. Han ville avvente flere rundspørringer, til den foreløpige obduksjonsrapporten forelå. Da ville de få vite et omtrentlig dødstidspunkt, og hvilke skader den stakkars kvinnen var utsatt for. 

Oslo, Januar, nåtid

Snøen klumpet seg under de store, sorte marsjstøvlene. Det glitret på skaren, som om små diamanter var strødd over det frosne hvite teppet som dekket bakken. Det var iskaldt ute, men han svettet kraftig av anstrengelsen likevel. Hun var tung å bære. Kvinnen i bagen var mye tyngre enn han hadde trodd, selv om dødsstivheten enda ikke hadde inntruffet. Dødvekt, bokstavelig talt, var tungt å bære, selv om kvinnen var liten av vekst.
Litt over en time var gått siden hun hadde trukket pusten for siste gang. En time siden de livredde, blå øynene hadde svartnet og blodet hadde forlatt kroppen ut av arterien i låret hennes. Hun var blitt blekere og blekere da blodet begynte å fylle badekaret. Å tappe henne for blod hadde gått ganske fort, men det var fordi han visste hva han skulle gjøre, og hvor den store åren var.
Arteria Femoralis. For et vakkert navn. Den var tykk og pulserende, men ikke så lett å finne som han hadde trodd, selv om han hadde da klart det tilslutt. Det var lettere å tømme dyr for blod, hadde han erindret.

Snart var han fremme, ved det planlagte stedet. Delen av oppdraget, hvor han måtte flytte liket var den farligste. Noen kunne komme og se hva han holdt på med. Det var vel ikke så vanlig å bære på en stor bag rundt Østensjøvannet midt på denne kalde januarnatten. Heldigvis var de fleste i seng, nesten ingen pleide å ferdes her på denne tiden av døgnet.

Han tenkte tilbake på den gangen han hadde blitt anmeldt til politiet for mange år siden, da han skulle stilne hunden til naboen. Den hadde bjeffet mot ham flere ganger, som om den var sinna. Han hadde plukket opp en stor stein, og kastet den i hodet på hunden. Hunden hadde ikke dødd av steinkastet, men hadde bare ligget på bakken i merkverdige rykninger.
Hunden hadde fortjent det, for moren hans hadde ikke fått sove på flere netter i alt bråket fra kjøteren. Han hadde tatt med seg hunden inn i et skogholt bak boligblokken og kuttet den opp med lommekniven sin. Blodet hadde vært varmt og det hadde dampet fra det åpne såret i magen på hunden fordi det var så kaldt ute. Han gravde den ned ved et stort tre så ingen skulle vite hva han hadde gjort.
Ingen fant noen gang hunden, men hundeeieren hadde sett han kaste steinen, og hadde fortalte det til foreldrene hans. Etter det måtte han begynne hos psykiater for å sinnemestring.

Han stoppet opp, og så rundt seg. Ingen i sikte, ikke en lyd kunne høres. Han likte vinteren nettopp på grunn av stillheten og mørket. Ingen var ute. Det var lettere å forsvinne i vinterens mørke. Det var som om hele verden var pakket inn i myk ull, slik at alle lyder ble lavere.

Han senket bagen mot bakken og åpnet den. Det mørkerøde håret hennes kom til syne. Han løftet kvinnen forsiktig ut, uten å ta for hardt i henne. Det kunne komme stygge blåmerker på huden, og det passet ikke med oppstillingen som var planlagt. Han la henne i snøen, og anrettet håret så det flommet nedover skuldrene. Han trakk kniven og skar. Det så ut som om hun smilte. Utrykket «å smile fra øre til øre» passet ironisk godt, tenkte han og smilte litt selv. Hun hadde begynt å stivne litt, så han var glad for at han hadde skilt overkroppen fra underkroppen før han dro.
Det hadde ikke gått like fint om hun var begynt å bli stiv som nå. Han hadde talt lumbalvirvler for å finne det rette stedet på ryggen før han kuttet. Da han var ferdig med å anrette håret, plasserte han overkroppen en liten fot fra underkroppen. Armene la han med albuene ut mot sidene, så hendene pekte oppover. Han hadde klart det, det så helt likt ut som på bildet. Nå var det bare å vente på at noen fant henne.

Hans første mesterverk.

Oslo, 1974. Del 1

Lambertseter, 3. September, 1974

Marie Abrahamsen slo siste utgave av Allers Ukeblad hardt ned i treet på vinduskarmen. Endelig hadde hun tatt kverken på flua, og skviste siste rest av liv ut fra det lille insektet. Den hadde surret i kjøkkenvinduet siden i går ettermiddag, sløv og forvirret. Det ble et fettete merke i treet etter fluas brå død. Hun tørket kjøkkenbenken omhyggelig med en oppvridd klut. Barnelatter hørtes utenfor vinduet. Marie Abrahamsen kikket ut. Noen unger lekte på plenen ved høyblokka. Hun tenkte på sine egne barnebarn og smilte. På lørdag skulle de overnatte hos mormor, alle tre. De skulle spise sjokolade, lese bøker, og ha lapskaus til middag. Brus skulle de også få, selv om det var blitt fryktelig dyrt.

Marie Abrahamsen elsket å ha barnebarna på besøk, hun hadde hørt et sted at noen omtalte barnebarn som ?livets dessert?, og kjente seg enig i det. Hun gledet seg, og bestemte seg for å re opp gjestesengene allerede i kveld. Jentene skulle få det hvite sengetøyet med blå blomster på, det sengetøyet de likte best. De skulle få det så fint, jentene og hun.

En voldsom, fresende lyd kom fra komfyren da vannet til potetene kokte over. Marie skyndte seg bort og trakk kasserollen vekk fra platen. Hun hadde begynt å glemme seg litt den siste tiden, døtrene Marianne og Lise hadde tatt det opp med henne med alvorlige blikk og forberedte fraser. De var bekymret og ville skaffe henne hjemmehjelp fra kommunen. Hun var blitt syttien år, og det at hukommelsen skrantet var vel ikke så rart. Maries mor hadde begynt å huske dårlig allerede da jentene hennes var små, så de fikk ikke glede av sin mormor slik Marie hadde håpet. Hun ville ikke at barnebarna skulle måtte oppleve henne som dement.

Marie Abrahamsen skvatt til da det ringte på døren. Nabogutten Endre skulle komme innom for å hjelpe med å flytte bokhyllen hennes en meter nærmere døren til gangen. Marie hadde fått fatt i en ny ørelappstol hun ville ha plass til i stua. Nå skulle det blir koselig i den lille dagligstuen. Endre var en god og snill gutt. Han hjalp henne med å bære poser fra butikken opp til leiligheten i fjerde etasje. Endre hadde fått seg moped i sommer, og Marie hadde ikke sett ham like ofte som før.
Da han var yngre, hadde han rett som det var kommet innom henne på besøk. Marie likte ham så godt. Lille Endre hadde lys lugg og sommerlige fregner på nesen, også om vinteren. Øynene var store, blå og spørrende. Han var så nysgjerrig, Endre. Ville vite om planter, dyr og hvem som var på bildene i stua hennes. Han likte å høre om krigen og tyskerne. Marie fortalte villig, og med stor innlevelse.
Endre hjalp alltid til. Han bodde i femte etasje i høyblokka med foreldrene og en lillesøster. Ei søt jente som var litt eldre enn hennes egne barnebarn.

Endre Pedersen kom inn døren, og tok høflig av seg på bena. Han tok på seg bærehansker, og fulgte etter Marie inn til dagligstuen for å flytte bokhyllen hennes. Den var ikke så stor, men full av nips og bøker. Tung og av massiv teak. Bokhylla fikk vente til etter maten.

?Jeg holder på å lage middag, Endre. Er du sulten? I dag er det kjøttkaker, poteter og stua kål.

Endre takket høflig ja, og de spiste sammen ved kjøkkenbordet foran vinduet. Han spiste mye, og forsynte seg hele tre ganger. Gutten trengte det, så raskt han vokste, tenkte hun.
Marie Abrahamsen tok seg også i å tenke at han kanskje ikke fikk nok mat hjemme. Endre var så skranten og hengslete, faktisk ganske tynn. Han begynte å bli høy, enda høyere enn faren sin.
Endres far var en gjennomsnittelig mann på alle måter, men særlig med tanke på kløkt og intelligens. Likevel var han snekker av yrke. Han hadde bart, og langt hår i nakken. Endre begynte å ligne mer og mer på ham.
?Hvordan går det på skolen da, Endre? Marie lurte alltid på det.
?Jo, takk. Det går fint nå som jeg kan kjøre moped til skolen.
?Å, du må være forsiktig med den. Det er så mange som kjører for fort. Det gjør ikke du, gjør du vel?
?Nei da, Fru Abrahamsen. Jeg kjører forsiktig. Endre smilte lurt til henne.
?Jeg og en kamerat skal mekke litt på den i kveld. Kristian, veit du. Han kan masse om mopeder.
?Dere skal vel ikke trimme den?
?Nei, det er jo ikke lov! Endre smilte enda lurere, og fikk Fru Abrahamsen til å le. Hun forstod nok hva de to guttene skulle gjøre, selv om faren til Endre ville bli fly forbannet om han visste at mopeden skulle trimmes. Faren til Endre var alltid så sint.
 

Marie Abrahamsen ønsket ikke at han skulle ligne for mye på faren sin. Morten Pedersen var når alt kom til alt en god mann, en ærlig arbeider, men hissig og humørsyk som få.

Marie hadde flere ganger sett han sjangle hjem fra puben ved senteret midt på natten da hun ikke hadde fått sove. Han hadde tisset i prydbuskene utenfor inngangen og sunget i trappegangen. Den kvelden, som mange andre, hadde han kjeftet på sin kone, og vekket både naboer og sine egne barn. Det hadde vært et voldsomt rabalder i leiligheten den kvelden, og Marie Abrahamsen kunne bare forestille seg hva som hadde foregått. Hun hadde aldri sett blåmerker på Fru Pedersen, men så var ikke Fru Pedersen en dame som var mye ute heller.

Endre, han var god og snill. Kjekk, sterk og hjelpsom. Han ville nok ikke blir som sin far og skulle vel klare finne seg en søt og snill kone en dag og behandle henne pent.

Marie Abrahamsen reiste seg fra bordet da Endre var ferdig med å spise.
?Vi rydder av gutten min, så flytter vi stolen etter at jeg har tatt oppvaska.
Hun så noen fiskemåker fly over himmelen fra kjøkkenvinduet. Det var alltid så mange måker på Lambertseter.
 Merket fra fluedrapet var fortsatt synlig i treet i vinduskarmen.

 

Møllergata 19, 4. September 1974

 

Politiinspektør Ebbesen hadde kalt inn til hastemøte på politihuset. Han var en tykkfallen mann med tykk, lys bart og nikotingule fingre. Han var tilårskommen, og skulle snart pensjonere seg. Ebbesen hadde hatt samme jobb i over tyve år, uten nevneverdige resultater å vise til. Han var en av dem som satt rolig i båten, og kom seg helskinnet gjennom hver eneste sak uten å ha løftet en finger. Populær blant de ansatte var han ikke, han hadde en egen nedlatende måte å tilnærme seg folk på.
Satt i sine egne antakelser om andre mennesker, hadde han likevel klart seg her i livet som en kakerlakk i atomkrig. Ebbesen hadde håpet i det lengste at det ikke skulle bli flere drapssaker før våren, da han endelig skulle gå av med pensjon. Papirarbeid var for kvinner, ikke en høytstående politimann som ham.
Nå hadde noen greid å kverke ei gammal dame, og jobben kalte. Ebbesen ville sette en av de unge politimennene på saken, og rettferdiggjorde avgjørelsen med at de måtte få prøve seg de også, jyplingene.
 

Politibetjent Hærland og de andre på kontoret hadde å innfinne seg på møterommet straks. Dette kunne bli nyansatte Bjørn Hærlands første mordmysterium, hvis Ebbesen tilegnet ham saken. Han hadde så lyst til å utrette noe, men hadde sjansen til gode.

?Vi har fått telefon fra en vaktmester i høyblokka Langbølgen 1 oppe på Lambertseter. Ebbesen hostet stygt før han fortsatte. 
?Ei eldre kvinne er funnet død, tilsynelatende myrdet i leiligheta si. Hu har blitt tildelt en god del juling, og vaktmesteren sier det kan være brukt kniv fordi det er så mye blod rundt a. Det var ei nabokone som fant den eldre frua, da døra sto på gløtt tidlig i morges. Nabokona varsla vaktmesteren, som tok seg inn og for å se til a. Det var han som ringte oss.
?Hærland, du blir med meg opp til Langbølgen. Det gikk et skyll av glede gjennom Hærland da han hørte navnet sitt. Hans store sjanse var endelig her.
?Jeg vil at du snakker med de som bor der. Snakk med alle, selv med de utlendingene. Hvem vet, det kan være dem som har gjort detta. Dem kommer hit og tar seg til rette, lukter vondt det sku ikke forundre meg om dem dreper også. Ebbesen ristet på hodet i sin uvitende fortvilethet.

Bjørn Hærland syntes vel kommentaren var i overkant forutinntatt av en politiinspektør, men holdt det for seg selv. Han hadde fått sin første mordsak, og den skulle oppklares, til tross for hans overordnedes menneskesyn og ignoranse. En eldre frue var drept, og den skyldige skulle arresteres.
Etter at alle opplysningene var lest opp, og strategier var diskutert ble møtet hevet. Ebbesen reiste seg opp fra stolen med et grynt bare en mann på hans størrelse kunne lage, og lente seg over møtebordet. Han satt de blasse øynene sine i Hærlands.

?Hærland, du kjører!

 

Langbølgen 1, 4. September 1974

«M. Abrahamsen» var inngravert på dørskiltet. Kvinnen lå på rygg ute på kjøkkenet. En metallisk lukt av størknet blod lå tykt i rommet, selv om vinduet var åpnet. Kjølig høstluft lettet litt på den innestengte atmosfæren, men synet av den gamle damen satt en tragisk ramme over det ellers så dagligdagse kjøkkenet. Damens mørke ullskjørt var trukket opp på magen, og hun hadde ingen underklær på seg. De hvite bena hennes hadde sorte merker, som om noen hadde slått henne. Det kunne hende hun hadde falt også, og at blåmerkene var fra tidligere. Eldre kvinner var ikke så stødige på bena, slo det Hærland.

Den ene av åstedsgranskerne satt seg ned på huk foran kvinnen. Han studerte henne nøye og løftet litt på skjørtet med en hanskekledd hånd og mente det var tegn til voldtekt av den gamle kvinnen.
?Hun er jo delvis avkledd, men ikke på en måte som kan ha hendt i kampens hete. Hærland nikket og noterte seg det.
Strømpene hennes var knyttet stramt rundt halsen, og gjorde at en mulig dødsårsak ikke kunne fastslås på nåværende tidspunkt. Blusen var revet opp, og to blanke knapper lå under kjøkkenbordet. Det var mye blod på gulvet rundt henne, som nesten hadde stivnet i linoleumen.
Store laseringer på kvinnens mage og hals vitnet om at hun hadde blitt hugget med kniv eller et annet skarpt objekt. Morderen måtte ha skåret over halsen hennes. Hærland syntes det så ut som om den knyttede strømpen hadde gnagd seg langt inn i det gapende såret over strupen hennes. Strømpene var så hardt knyttet at halsen bare var noen centimeter tykk, der hvor nakkevirvelen skulle være.

«Morderen har brukt betydelig vold for å drepe NN, mer enn hva som hadde vært nødvendig.»
Hærland noterte også at han trodde morderen måtte ha hatt en sterkt ønske om at den eldre kvinnen skulle dø, uten en åpenbar grunn på nåværende tidspunkt. Han la notatblokken i brystlommen, men beholdt pennen i hånden.

 Åstedsgranskerne arbeidet fortsatt rundt den døde og samlet spor. Hærland tok frem notatblokken sin igjen og så seg rundt i det lille kjøkkenet. Det var rent og pent, men et par kasseroller sto til tørk ved oppvaskkummen. To vannglass, to brune og grønne middagstallerkener, og to par bestikk lå også til tørk på et rent oppvaskhåndkle sammen med kasserollene. Hadde hun hatt besøk?
Hærland syntes det så ut som om det hadde vært en gaske vanlig ettermiddag hos Fru Abrahamsen. Hun hadde laget middag til seg og en gjest, tatt oppvasken, og kanskje spist noe godt til ettermiddagskaffen.
Noen ukeblader lå på kjøkkenbordet, og en tørr flittiglise pyntet opp på respatexbordet.
Tenke seg til, at en slik vanlig ettermiddag Fru Abrahamsen hadde hatt, skulle bli hennes siste dag. Men denne ettermiddagen var vel ikke så vanlig likevel, hun hadde hatt besøk av noen. Hvem?

Agdersaken: En kvinne og to drepte menn

Kvinnen (42) ble for noen uker siden pågrepet og siktet for to drap, begått i 2002 og 2014. Mennene som ble drept er henholdsvis kvinnens far og tidligere samboer. Merkelig, tenker du nok. Tilgi meg måten å uttale meg på, men denne saken er nesten er gavepakke for alle som elsker True Crime. Saken er spesiell, men likevel ikke spesiell. Grunnen til det er at kvinner dreper de også, og det finnes nok av statistikk som gjør det mulig å lage en profil av gjerningskvinnen. Om det stemmer at kvinnen fra Agder har drept sin far og ekssamboer, er det gjort så etter boken at jeg nesten begynner å lure.

Når kvinner dreper, dreper de som oftest noen de kjenner. Hvem drepte kvinnen angivelig? Jo, sin tidligere samboer og sin egen far. Kvinner som dreper har ofte en grunn til det. Nå snakker jeg ikke om en nødvendigvis god grunn, men for den som dreper er grunnen nettopp det.
Kvinner dreper for økonomiske motiver, sjalusi eller for å fremme egne interesser, noen ganger en kombinasjon. Hva var motivet for drapene i Agder, med så mange års mellomrom? Det er et klart økonomisk motiv for å drepe faren, da han var god for 13 millioner kroner. Kvinnen var i arvestrid med resten av familien, og fikk «bare» en million kroner, som er det minste faren kunne gi henne i henhold til loven.
Så, hva var motivet for å drepe samboeren? De var ikke lenger i et forhold, men de hadde to mindreårige barn sammen. De var gjennom en eller flere barnefordelingssaker i retten, og kvinnen hadde fått besøksforbud mot mannen. Dette tyder jo på at det har vært en del konflikter mellom de to, og at kvinnen er den aggressive parten i relasjonen. Grunnen var å rydde ham av veien, kanskje for å få full omsorg for barna.

Hva med barna? Kvinnen har flere barn, men to mindreårige med sin avdøde ekssamboer. De bodde hos henne etter farens død i 2014, og nå bor de med annen familie. Det må være vanskelig for dem å takle dette, så jeg lar saken om barna ligge.

La oss se på den drapssiktede kvinnen. Hun virker å være, etter opplysningene som kommer frem i media, en antisosial kvinne med sosiopatiske trekk. Om det stemmer vites ikke, men for å være ærlig minner hun meg om Arboga-kvinnen Johanna Møller. De har begge mange barn, drives av økonomiske motiver og er i konflikt med sin egen familie. Begges fedre døde under mystiske omstendigheter de begge er mistenkte for, og ektefelle/samboer er døde, også under mystiske omstendigheter.
Johanna Møller i Arboga-saken er dømt i retten, men fremstiller seg selv som et offer. Det virker som om den siktede kvinnen i Agder-saken gjør det samme, når hun nå stiller seg uforstående til siktelsen. Det vil si at hun ikke forstår hvorfor hun blir siktet.
Når et menneske dør og dødsfallet karakteriseres som mistenkelig, hvem blir da mistenkt først? Noen som har vært i konflikt med avdøde? Eller kanskje noen som har hatt rettslig besøksforbud mot den døde? Eller, hva med en som har blitt anmeldt for å stjele avdødes bankkort, dukket opp på jobben hans og oppført seg truende, i tillegg til å ha fulgt etter nevnte person? Det at hun stiller seg uforstående til siktelsen er det som er uforstående. Kom igjen, kvinne. Hva trodde du?

Det blir ikke bedre av å ikke ville forklare seg til politiet. Det blir verre. Om man ikke har noe å skjule, vil man vel «rydde opp» i misforståelsen, kjempe for å bli trodd og gi politiet alt man vet for å hjelpe dem med å utelukke seg fra saken?

Jeg vet ikke om denne kvinnen har gjort det hun er siktet for. Men jeg tror hun er skyldig i drap på sin far og sin samboer. Hun kommer aldri til å innrømme det, selv om hun blir dømt. Hun kommer til å nekte, selv med bevisene på bordet. Rettsaken blir spennende, dommen blir enda mer interessant. Kvinnen er ett lik fra å karakteriseres som seriemorder, og det er lenge siden vi har hatt en slik sak i Norge. Aspektene giftdrap, pengemotiv og familiære ofre gjør denne saken både unik, men også vanlig i en kvinnelig morders verden. Her er alt etter boken, og jeg beklager å måtte si at jeg gleder meg til fortsettelsen.


Bilde fra dagbladet.no

Legenden om Svarta Bjørn

Selv om jeg er True Crime-fan på min hals, må jeg innrømme at mysterier fra «gamle dager» fascinerer med mer og mer. Jeg snakker ikke om såkalte spøkelseshistorier her, men heller historier om mystiske personer og dødsfall, uklarheter rundt hendelser og så videre.

Saken om Svarta Bjørn er ikke akkurat True Crime, men den er spennende. Det er et skikkelig mysterium. Jeg tror dere, kjære lesere, vil finne historien interessant. Jeg fikk mail om denne saken for noen uker siden av en leser og ble trollbundet fra første stund.

Har du tips til lignende saker? Mail meg på [email protected]!


Svarta Bjørn

Anna Rebecka Hofstad ble født i 1878 på en gård i Tjøtta. Anna var eventyrlysten og søkte spenning. Hun fikk som 20-åring jobbe for mennene som bygde Ofotbanen, verdens første arktiske jernbane som går mellom Kiruna i Sverige til Narvik i Norge. Hun var kokke, renholder, hun bakte og hentet brensel og vann. Jobben hennes var viktig, hun holdt liv i de 15 mennene hun hadde ansvar for. Det gikk rykter om at Anna gikk meget langt for å blidgjøre «rallarene», i form av å fungere som gledespike i tillegg til hennes andre arbeidsoppgaver. Rallarene ble mennene som jobbet med å bygge jernbanen kalt, de var omstreifende anleggsarbeidere som tok tunge strøjobber for å tjene til livets opphold.

Anna fikk etter hvert tilnavnet Svarta Bjørn av en same som frekventerte der hun jobbet, dels fordi hun hadde svart hår og mørke øyne, men også fordi hun var så mystisk og spennende. Svarta Bjørn trollbandt alle. Hun var en levende legende både blant de svenske og de norske arbeiderne.

Svarta Bjørn er faktisk blitt en fellesbetegnelse på kvinnene som jobbet for rallarene da Ofotbanen ble bygget. Flere av kvinnene fikk kallenavn, noen fine og andre mindre flatterende. Hva synes dere om Lapp-Lisa, Brød-Maja eller kanskje Lus-Dora? Silver-bruden og Trumf-Karin var to andre.

Det er flere historier om hvordan Svarta Bjørn døde, men det vi vet er at hun døde i 1900, bare 22 år gammel. Legenden sier at Anna var forelsket i en av rallarene, Ådals-Kalle. En annen kvinne, Maja Well, var også forelsket i samme mann. Krangelen mellom de to kvinnene endte i en voldsom slåsskamp, hvor Anna, Svarta Bjørn, ble stygt skadet. Hun fikk et hardt slag mot hodet, og falt i en iskald elv eller bekk. Hun reddet opp og bragt til sykestua i Tronehamn. Noen dager senere dør Anna Rebecka Hofstad.

Det merkelige i denne saken er tvilen om Anna faktisk døde etter slåsskampen eller ikke. På rallarkirkegården i Tornehamn står et hvitt trekors med inskripsjonen «Anna Norge» på, og datoen 19. september 1900. Er det egentlig Anna som ligger i den graven? Flere mener de har sett Anna dager etter at hun angivelig døde. Noen mener det er et spedbarn i graven, og andre mener at Anna er begravet på rallarkirkegården, men sier ikke hvor. Det finnes også historier som tilsier at Anna døde av tuberkulose. Det er også risset inn to andre datoer fra 1901, kan Anna ha dødd på en av disse datoene istedenfor?

Svarta Bjørn er faktisk blitt et registrert varemerke av Vinterfestivalen, som foregår i Narvik i uke 11 hvert år. En kvinne kåres til «Årets Svarta Bjørn» og går til en kvinne over 20 år som er mørk, spennende og som gjør noe ekstra for samfunnet.

Jeg skulle gjerne visst mer om denne saken. Det finnes mye informasjon, men ikke så mange bekreftede opplysninger. Døde egentlig Anna, Svarta Bjørn etter slåsskampen? Hvorfor mener folk hardnakket at de har møtt henne etter at hun angivelig døde? Hva skjedde med Maja Well, fikk hun straff etter å ha forårsaket Annas død? Det er flere spørsmål enn svar, og om du vil hjelpe meg å oppklare litt, håper jeg du sender meg mail eller skriver på True Crime Norge sin facebookside.

Tusen takk for at du leste, skriv gjerne en kommentar om du har noen teorier om den legendariske Svarta Bjørn.