Massakren i Beisfjord

Cirka 13 kilometer sør for vakre Narvik i Nordland, ligger Beisfjord. Her lå også Beisfjord fangeleir, som under andre verdenskrig var den største krigsfangeleiren i området rundt Narvik. Flere tusen fanger ble sendt hit, de fleste var jugoslavere, russere og serbere.

I juni 1942 kommer skipet «Kerkplein» seilende inn mot Narvik havn. Cirka 900 serbiske fanger settes av ved Fagernes kai, og begynner på den 10 kilometer lange gåturen mot Beisfjord fangeleir. Flere av de unge mennene er syke og skadede, og gåturen gjør dem ikke bedre. Mange faller, men blir slått og sparket på bena igjen. Fem menn dør på veien, andre kommer hardt skadet til fangeleiren.
I Beisfjord fangeleir er forholdene dårlige. Om de sonende ikke var syke før de kom, ble de det etter hvert. De fikk nesten ikke mat, ble stuet inn i små brakker og måtte jobbe hardt hele dagen. Fangevokterne var brutale. De var SS-soldater, norske Hirdmenn og tyske Schutzpolitzei.

I midten av juni 1942 er Josef Terboven på besøk i Narvik. Han spør om fangeleiren i Beisfjord, og blir fortalt at mange av fangene er syke, muligens av en tyfusepidemi. Terboven synes at det må gjøres noe med de syke fangene. Istedenfor å skaffe medisiner og legehjelp, beordrer han en løsning på problemet som skal bli norgeshistoriens største massakrer i moderne tid.

Natt til den 18. juni 1942, på ordre fra Josef Terboven ble fangene vekket og beordret ut i sommernatten. De friske og arbeidsføre fangene ble sendt oppover i fjellet, mens de hørte skudd bak seg. Fangene som var syke og svake, ble delt inn i grupper på 20. Gruppene ble beordret til å stille seg opp foran et stort oppgravet hull i bakken. Fangene forstod nok hva som skulle skje.
Gruppe etter gruppe ble skutt, og falt ned i det som skulle bli flere massegraver. Panikk bryter ut i Beisfjord fangeleir, flere nekter å komme ut av brakkene og barrikaderer seg for å ikke lide samme skjebne som sine medfanger. Fangevokterne tenner på brakkene, og flere titalls mennesker brenner inne. Noen prøver å hoppe ut av vinduene, men blir skutt i forsøket.
Når natten er over, har 288 gutter og menn mistet livet. De fleste mellom 14 og 22 år.

Flere av de arbeidsføre fangene som ble sendt mot fjellet dør også. Av de 900 mennene som kom med skipet «Kerkplein» er 748 døde etter fire måneder. Noen døde av sykdom og utmattelse, andre døde i fjellet eller under den grufulle natten hvor massegravene fyltes.

Tenkt at dette har skjedd i Norge, og at norske menn i Hirden var med på henrettelsene. Den 12. juli 1942 var blant annet en norsk lege i Beisfjord for å inspisere fangeleiren som hadde forvoldt så manges død. Her er det han beskrev:

Alle fangene hadde lus, og de var ubeskrivelig utmagret. De fleste av dem var i skitne og opprevede klær og uten sko. De hadde sår og byller over hele kroppen fra dårlig mat og mangel på hygiene. De syke ble lastet inn i brakkene som sild. De lå direkte på gulvet uten noe medisinsk hjelp. Der var medisin, men det var forbudt å bruke den på serbere. Hver morgen var det 15-20 nye tilfeller av isolasjon, og hver morgen døde omtrent samme antall. De døde ble tatt ut og kastet i massegraver. Disse menneskene hadde arbeidet under absolutt ubeskrivelige omstendigheter.

-Utdrag fra en tekst om Beisfjord fangeleir, fra www.hlsenteret.no


Bilder fra Digitalt Museum.

Jeg synes det nesten er uvirkelig å tenke på at dette har skjedd i Norge, gjort av blant annet norske menn. De var riktignok Hirdmedlemmer, en paramilitær særorganisasjon som tilhørte fascistpartiet Nasjonal Samling (NS). Hirden fungerte på en måte som NS? egne politiske tropp og hadde flere titalls tusen medlemmer mens de var aktive mellom 1934 og 1945.

Denne saken er skrevet etter ønske fra en leser. Tusen takk for tips!
Har du noen saker du vil lese om, tips meg gjerne på: [email protected] 

 

ETTERLYSNING! “Teddybjørn-mannen”

Kjære flotte, fine lesere. I dag trenger jeg deres hjelp!
Denne saken har fascinert meg siden jeg var barn (du leste riktig). Jeg er nok ikke som alle andre, men fascinasjonen fra min barndom kan ha noe med at saken inneholder en teddybjørn.

Her er det jeg vet:

I 1992 blir en mann (tilsynelatende) funnet død på Hardangervidda. Kroppen har ligget lenge ute, nok til at en identifisering ikke var mulig, da ansiktstrekk og nesten alt vev var borte. Personen hadde en ryggsekk med en plastflaske vann, en teddybjørn som så ut som om den var en «gammel følgesvenn», det vil si at den var lappet sammen flere ganger. I tillegg hadde personen et kart over Sør-Norge. Det var det. Eller, det er det jeg vet om saken. Jeg finner nesten ingen artikler eller forum som gir mer info enn dette, så derfor lurer jeg på om dere vet noe.

Jeg har et stort ønske om å fordype meg i denne saken. Nå skal det sies at dette nødvendigvis ikke er et drap, det kan jo hende denne personen var en turist som fikk et illebefinnende. Grunnen til at politiet ikke trodde dette var en nordmann, var på grunn av vannflasken i sekken. Det var ikke vanlig for norske turgåere å ha med seg plastflaske med vann på den tiden. Visstnok.
Nå var det heller ingen som var meldt savnet i området rundt Hardangervidda på tidspunktet liket ble funnet, og dette styrker teorien om at dette kan ha vært en utlending.

Var det virkelig en mann? Det vet vi ikke, det verserer faktisk rykter om at dette kan ha vært en kvinne. Både benmarg og tenner ble sikret etter funnet, og siden dette er gode kilder til DNA-funn kan det jo hende man får vite hvem denne mystiske personen var.

Her er noen spørsmålene som holder meg våken om natten:

  1. Hvorfor hadde personen med seg en teddybjørn?
  2. Hvorfor hadde ikke personen med seg mat/varmere klær?
  3. Hva var formålet med turen, og hvorfor var personen alene på Hardangervidda?
  4. Er personen meldt savnet internasjonalt?
  5. Ble personen drept?
  6. Hadde liket ytre skader som styrker mistanken om drap?
  7. Vet man noe

Vet du noe om denne saken, eller kjenner du noen som kanskje vet? Da vil jeg veldig gjerne komme i kontakt med deg. Send meg mail på [email protected] og jeg lover at du får være anonym om du ønsker det. Det eneste jeg vil er å lære med om saken, og kanskje hjelpe med å få den oppklart en gang for alle.

Tusen takk!

Fallet Kevin

I januar i år skrev jeg en sak om Kevinmordet i Arvika. Jeg skrev om drapet, om de to guttene som hadde tilstått drapet, og hva jeg trodde hadde skjedd. I mars i år sendte SVT en dokumentar om Kevinmordet, hvor til da ukjente og hemmeligstemplede avhørsvideoer ble sendt. Jeg ble sjokkert over at guttene, «barnemorderne» sto frem med navn og bilde. En ting var nytt, guttene var uskyldige.

Christian og Robin drepte ikke Kevin, det kom veldig klart frem i dokumentaren. Jeg fikk, som mange andre en vond følelse av å se de to guttene på 5 og 7 år prøve å svare på spørsmålene fra barnepsykologene og etterforskerne.
Kevinsaken vekket mange følelser hos folk, både i Sverige og her i Norge. Det virker likevel som om mange ikke en gang tenkte tanken på at denne dokumentaren var vinklet. En såpass vinklet dokumentar er ikke journalistens Dan Josefssons første. Han har det med å spille på folks følelser. Var det riktig? Kanskje, for noe godt kom ut av dokumentaren, nemlig at guttene får saken gjenopptatt og kanskje til og med frikjennes.

Det triste som kom ut av saken, var all hetsen Rolf Sandberg fikk. Ja, han var etterforskningsleder. Ja, han hadde ansvar for å løse saken. Men var det kun Rolf Sandberg som bestemte hva som skulle etterforskes, hvem som skulle avhøres og hva som skulle gjøres i denne saken? Nei, det var det ikke. Det var en påtalemakt her, som også har skyld i sakens heller slette håndtering av Kevinmordet.

Lille Arvika hadde aldri hatt en så stor og alvorlig sak som involverte barn før. De gjorde så godt de kunne, men det var dessverre ikke godt nok. Rolf Sandberg vet også det, men han fortjente ikke å henges ut offentlig slik Dan Josefsson gjorde.
Rolf Sandberg måtte bytte navn og flytte på hemmelig adresse en periode. Han kunne ikke være hjemme eller gå på butikken uten å bli hetset. Til og med Sandbergs sønn måtte gjemme seg, selv om han bodde i en annen by.
Er det slik man behandler folk? Hva hadde Marcus, Rolfs sønn med dette å gjøre? Det spurte han også om, i et hjerteskjærende facebook-innlegg hvor han ba om at han selv og faren fikk være i fred. Det tristeste av alt, var at Robin og Christian selv gikk ut i media og ba folk la Rolf Sandberg og familien være i fred, og som tidligere nevnt, at all skyld ikke lå på bare Rolf.

Det er en liten gutt som ble drept i 1998 i Arvika, la oss ikke glemme det. Noen drepte ham, men det var ikke Robin og Christian. Husk at det var foreldrene til guttene som kontaktet politiet fordi guttene sa de visste hva som skjedde med Kevin. Det stemmer at foreldrene oppførte seg merkelig, det er notert flere ganger at faren til guttene oppførte seg merkelig. Man kan forstå at guttene ble mistenkt i starten, på grunn av det foreldrene mente de hadde sagt. Likevel skulle politiet ha forstått at guttene var uskyldige, det er det ingen som er uenige om. Men trenger vi denne drittslengingen?

Kevin er død, og en barnemorder går fortsatt fri i Arvika. Det er skummelt. Robin, Christian og deres familier har ingen skyld i Kevinmordet, og jeg håper de får den frikjennelsen de ønsker og fortjener. Jeg håper også at Rolf Sandberg og familien har fått gå tilbake til sine vanlige liv nå. De fortjener også det.

Jeg håper også dere som midt på natten velger å skrive hvor stygg og dum jeg er som trodde at guttene drepte Kevin kan se når innlegget ble skrevet, og at jeg har skrevet et oppdatert innlegg siden da. Jeg velger å la innlegget stå, fordi jeg vil. Dette er min krimblogg, jeg kan skrive akkurat hva jeg vil her. Har jeg feil, retter jeg opp.
Det som står i innlegget fra januar i år, stemte da det ble skrevet. Derfor står det der enda. Gå inn og les det om du vil. Men vær så snill, ikke anbefal meg å se SVT-dokumentaren i kommentarfeltet. Ikke si at jeg er stygg og dum. Selv om jeg er jente, kan jeg skrive om tunge saker jeg også. Jeg lar mange av de stygge kommentarene stå, mest så andre kan se hva som rører seg i kommentarfeltenes verden. Noen av kommentarene måtte slettes, da jeg ikke ønsker at min familie skal lese slikt om meg.
Jeg regner selvfølgelig med at ikke alle er enige med meg hele tiden, og en saklig diskusjon ønsker jeg alltid velkommen, send meg gjerne mail: [email protected] om noe er feil eller uklart.

Takk for meg.

Ubåtmysteriet og Peter Madsen

Den 10. august kom meldingen om at en ubåt sank utenfor København. Ubåten var laget av Rakett-Madsen, en dansk oppfinner. Med seg på båten hadde han den svenske journalisten Kim Wall.

Peter Madsen ble reddet ut av ubåten, men var alene da redningsmannskapene kom til unnsetning. Hvor var Kim? I følge Madsen hadde han satt henne av ved 22.30-tiden kvelden før, men det viste seg snart at Kim Wall var meldt savnet av kjæresten sin klokken 02.30 samme natt. Kim Wall kom aldri hjem. Hadde hun rømt?
Peter Madsen og Kim Wall hadde blitt observert sammen på ubåten av flere båtfolk, noen hadde til og med snakket med dem. Det er ikke helt riktig, båtfolkene hadde snakket med Madsen selv, ikke Kim. Kim hadde vært der, men hun hadde kun sett på dem med ubehag i blikket. Hadde det allerede skjedd noe ubehagelig på ubåten, som gjorde at Kim følte seg utilpass?

Da Peter Madsen ble reddet fra ubåten, og mistankene om at Kim var forsvunnet begynte å florere, opptrådte Madsen på verst tenkelige måte. Han trodde nok at det var lurt å fortelle både media og politi at han hadde satt av Kim på bryggen, og at han «så frem til å forklare seg» for politiet. Samtidig som Madsen uttalte seg til pressen på vei inn til avhør, settes en stor leteaksjon i gang for å finne Kim.

Først trodde man Kim var på ubåten, men da den ble hevet var hun fortsatt borte. Politiet (og alle vi andre) ante ugler i mosen. Det fantes ingen tegn til at Kim Wall var satt av noe sted, eller at hun hadde rømt, eller på annen måte ønsket å forsvinne. Her trappes letingen for alvor.

Kim Walls familie sitter fortvilet og ser på det som skjer. De kan ikke gjøre annet enn å håpe, men i går kom meldingen som sluknet det lille håpet de hadde igjen. Peter Madsen innrømmet at han i en ulykke hadde forvoldt Kim Walls død. En ulykke? For i går kveld ble en torso funnet i vannet i København. Jeg vet ikke med dere, men å kappe av armer, hode og ben skjer ikke ved en ulykke.

Noe har skjedd i forkant. Kan Kim ha sagt noe, eller muligens sett noe som gjorde at Madsen ble sint og «ulykken» så skjedde? Eller har Rakett-Madsen gjort tilnærmelser mot Kim, som hun avviste?

Han kan selvfølgelig ha skadet henne i affekt, det skjer. Men istedenfor å ringe etter hjelp, eller forsøke redde henne valgte han å partere henne. For det er nok det han har gjort. Å partere noen er det ikke alle som klarer, men er man i en slags krisesituasjon, kan man få seg til å gjøre det meste. Nå vet vi jo selvfølgelig ikke om kvinne-torsoen er Kim Wall, men jeg tror dessverre at det er henne. Heldigvis kan hun identifiseres ved DNA, så svaret kommer om ikke lenge.

Peter Madsen, som skulle være så smart og finne på en historie om at Kim hadde gått i land, og at ubåten sank. Nå snører nettet seg rundt ham. Til og med hans egen stebror, som søndag gikk ut og støttet Madsen, er nå like sjokkert og forbannet som alle oss andre.

Hvorfor partere? Ved å fjerne armer, ben og hode vil prosessen med identifisering være vanskeligere. Trodde han at Kim ikke ville bli meldt savnet? Eller håpet han at kroppsdelene ville forsvinne, siden det er sterk strøm der hun ble dumpet? Det er ikke godt å si hva han tenkte, det får vi nok aldri vite. Man kan jo bare håpe på at den menneskelige siden av Rakett-Madsen forteller hva som egentlig skjedde.

Knutby-saken

Natt til 10. januar 2004 bryter noen seg inn i huset til den sovende Alexandra Fossmo. Med stille skritt går gjerningspersonen opp trappen og inn på soverommet. Armen, forlenget av en pistol heves. Flere skudd blir avfyrt, og Alexandra Fossmo våkner aldri igjen.
Den lille skikkelsen som nettopp har tatt et liv, fortsetter videre til naboen Daniel Lindes hus. Han skytes med to skudd, men overlever så vidt. Gjerningspersonen løper vekk, og legger to av Sveriges mest kjente åsteder bak seg i nattemørket. Endelig er Guds vilje oppfylt.

Alexandra Fossmo ble bare 23 år. Høsten før hadde pastorfruen Alexandra blitt angrepet med hammer av familiens barnepike, som neste dag pågripes for mordet på Alexandra Fossmo og mordforsøket på Daniel Linde (30). Barnepiken Sara Svensson (26) tilstår ugjerningen med en gang. Hun er lei seg og fortvilet, hun ville egentlig ikke drepe. Det var Gud som befalte henne. Gud talte til henne i form av tekstmeldinger, forklarer hun. Politiet forstår at det er mye mer som ligger bak mordet og mordforsøket enn bare et «vanlig» sjalusidrama. De forstår også at Sara Svensson er alvorlig psykisk syk.

Den 28. januar blir Filadelfiamenigheten i Knutby sjokkert enda en gang. Pastoren Helge Fossmo (33) som er Alexandras mann blir arrestert, mistenkt for medvirkning til mord og mordforsøk. Sara Svensson har fortalt politiet alt, og en rekke gjenopprettede tekstmeldinger kan bevise at Sara snakker sant. Her er det som skjedde i Knutby i januar 2004.

Sara Svensson hadde lenge følt seg distansert fra Gud, og hadde snakket med pastoren sin om det. Helge Fossmo hadde sagt at han ville hjelpe henne å komme nærmere Gud igjen. For å gjøre det, måtte Sara gå gjennom en rekke øvelser og prøvelser, for å vise seg verdig Guds kjærlighet. Hun hadde angrepet Alexandra Fossmo, Helges kone med hammer, fordi Gud ba henne om det. Helge Fossmo hadde også befalt henne å utføre seksuelle tjenester på ham, slik at alt det onde i henne kunne forsvinne. Det var Gud som ba henne om slikt, gjennom Helge. Etter hvert hadde Sara Svensson begynt å motta anonyme tekstmeldinger med formaninger om å drepe. Hun ville ikke gjøre det i starten, men Helge beroliget Sara og rådet henne til å følge formaningene i tekstmeldingene.

Pastoren på sin side, hevdet seg uskyldig, men forklarte at tekstmeldingene var videreformidlede ønsker fra Alexandras storesøster Åsa Waldau, bedre kjent som Kristi Brud. Kristi Brud hadde en sentral rolle i Filadelfiamenigheten sammen med Helge. Åsa hevdet at hun aldri hadde oppfordret verken Sara Svensson eller Helge Fossmo til å drepe lillesøsteren som hun elsket så høyt. Åsa er for ordens skyld ikke dømt for noen innblanding i denne saken.

I rettsaken kom det frem at Helge Fossmo hadde hatt fem forskjellige elskerinner, deriblant Sara Svensson. Men før alt dette skjedde, var det en annen sak som Helge Fossmo også på et merkelig vis var innblandet i. Helges første kone, Helene hadde nemlig dødd fem år tidligere under mystiske omstendigheter. Helene ble funnet død i 1999 med knust hodeskalle og det bedøvende medikamentet dekstropropoksifen i blodet. Denne saken ble også grundig gjennomgått.

Helge Fossmo ble dømt til livsvarig fengsel for drap og medvirkning til drap, og slippes ut i 2020. Han har giftet seg på nytt i fengselet.
Sara Svensson ble dømt til tvungen psykisk helsevern på ubestemt tid. Hun ble sluppet fri i 2011, da det psykiatriske sykehuset hun sonet på mente hun var rehabilitert. Nå jobber Sara Svensson i en annen menighet og pleier sitt forhold til Gud.
Åsa Waldau, Kristi Brud, bor fortsatt i Knutby og styrer den hardt prøvde Filadelfia-menigheten også i dag. Hun har i tillegg startet et spa i Knutby.

Flere som har vært medlemmer i Knutby-menigheten forteller at den var styrt men jernhånd, og man levde under strenge regler og redsel for å bli utfryst om man ikke gjorde som ledelsen ville. Det er flere som kaller menigheten en sekt, og følte seg hjernevasket da de var en del den.

Helge Fossmo har i flere intervjuer påstått at Åsa Waldaus ord var lov, og at det var hun som ville drepe Alexandra og Daniel fordi hun ville være sammen med Helge, etter at de hadde hatt seksuell kontakt i en tid. Åsa nekter for noen slik kontakt, og føler seg lurt av Helge.

De som egentlig ble lurt i denne saken, var Helges to koner som måtte bøte med livet.
Sara Svensson ble også lurt. Men å tro at Gud sendte henne tekstmeldinger med formaninger om å drepe, er vanskelig for oss utenforstående å begripe. Det er bra hun fikk psykiatrisk hjelp. Alexandras familie derimot, er veldig skeptiske til at Helges livstidsdom ble tidsbestemt, og at han skal slippe ut en dag. Vi får håpe Helge ikke starter noen ny menighet, i alle fall.


Helge Fossmo


Sara Svensson


Alexandra Fossmo


Åsa Waldau, Kristi Brud

Mordet på Dagmar Strand (79)

Denne saken var utrolig vanskelig å skrive, da det finnes minimalt med informasjon om Dagmar Strand-saken. Jeg har flere ganger blitt spurt om å skrive om dette drapet, derfor valgte jeg å gjøre det. Jeg har ikke fått mye informasjon av politiet om denne saken heller, derfor vil jeg ikke skrive det er ikke vet helt sikkert. Håper likevel dere får et bilde av hva som skjedde. God lesning! 

Thereses Gate, Oslo:

Den 15. september 1981 blir to menn sett løpende ned Thereses Gate på Bislett i Oslo. Vitnene som så de to mennene syntes nok at det var en merkelig oppførsel, men tenkte ikke noe mer over det. Ikke før 79 år gamle Dagmar Strand ble funnet brutalt drept i sitt eget hjem i samme gate. Politiet sto uten spor, men trodde årsaken kunne være ran.

Dagmar Strand var pensjonist, men hadde likevel en god slump med penger hun hadde gjemt unna. Dagmar var smart, og hadde gjemt mesteparten i BHen sin, og morderen eller morderne hadde ikke funnet dem. 30 000 kroner lå fortsatt gjemt der etter hennes død. Gjerningsmennene hadde heldigvis gått tomhendt fra Dagmar Strands leilighet, men de hadde likevel tatt noe, livet til Dagmar.

Jeg lurer på hva som går gjennom hodet på mennesker som mishandler, raner og dreper eldre. En liten, forsvarsløs kvinne som ikke hadde gjort noen noe. De kneblet henne så hun ikke kunne skrike, bandt både hender og føtter, før de slo henne i hjel. Dagmar hadde ingen forsvarsskader, som tyder på at skadene ble påført den lille kvinnen etter at hun var bundet. Det er vanskelig å forestille seg hvor redd hun må ha vært, og hvor vondt og forferdelig hun må ha hatt det i livets siste minutter.

Dagmar hadde massive skader, mer enn det som er tilstrekkelig for å drepe. Ofte er «overkill», altså overdreven bruk at vold, tilknyttet gjerningspersoner i nær relasjon til offeret. Jeg vet ikke om noen i hennes familie var mistenkt, jeg kan i alle fall ikke finne noen bevis på det. Politiet holder kortene tett mot brystet i denne saken, og det er derfor ikke så lett å få en bekreftelse eller avkreftelse på hvem som faktisk ble sett på i denne saken. Det jeg vet, er at politiet en periode mistenkte en ungdomsgjeng for rovmordet på Dagmar. Jeg synes ikke drapet bærer preg av å ha blitt utført av en ungdomsgjeng, det var for lite slurv i modus til det.

De to mennene som ble sett løpende ned Thereses Gate ble aldri identifisert. Dette tipset er faktisk det første jeg ville gått etter, og det er mistenkelig at de aldri meldte seg så de kunne sjekkes ut av saken.

Men hvem har motiv for å drepe en gammel dame, egentlig? En ting er jo å rane henne, hun hadde faktisk mange penger i leiligheten om det var det gjerningspersonene var ute etter. Jeg tror at det kan ha vært to, en som lette etter penger og en som skulle holde Dagmar stille, men som endte opp med å drepe henne.
Kan Dagmar ha kjent igjen de som skulle rane henne, så de fant det nødvendig å drepe for ikke å bli gjenkjent? Var det noen naboer? Noen hun kjente fra før? Det er derfor jeg synes dette med overkill er så interessant. Mengden vold tildelt Dagmar var unødvendig stor.

I 2006 var det 25 år siden drapet på Dagmar Strand. I 2006 ble også drapet foreldet, og den eller de som drepte henne går nå fri. De kommer aldri til å bli dømt for drapet, selv om de tilstår. Drapet på Dagmar skjedde i 1981, og alle drap utført før 1989 i Norge vil for alltid være foreldet og preskribert. Drap utført i Norge etter 1989 blir heldigvis aldri foreldet, og det er jeg i alle fall glad for.
Det som likevel er trist er at etter foreldelser blir viktig bevismateriale kastet. Som i denne saken for eksempel, ble en sykkel som beslaglagt i forbindelse med drapet kastet. Hadde den vært bevart, kanskje man hadde funnet DNA fra gjerningspersonene? Kanskje DNA-analyser av funn i Dagmars leilighet kunne ført frem til pågripelse?

Jeg tror aldri vi får vite hvorfor Dagmar ble drept, og jeg tror heller ikke gjerningspersonene kommer til å stå frem. Men, det har jo skjedd før, at folk tilstår drap og andre grusomme handlinger på dødsleiet. Hva tror du var motivet for å drepe Dagmar Strand, istedenfor å «bare» rane henne?

 

   

Mordet på Anita Hjertvik

Det er natt i Korsgata på Grünerløkka i Oslo. Flere naboer våkner plutselig av skrik. Det er en kvinne, hysterisk og livredd. En ung mann løper etter henne ut i gangen. Anita banker på dører, prøver å få hjelp. Etterhvert stilner skrikene. Det blir stille for alltid, og ingen hører fra Anita igjen. Den 4. januar 1995 blir 39 år gamle Anita Hjertvik funnet død av mammaen og søsteren sin. Hvem drepte henne?

Anita Hjertvik-saken fikk stor oppmerksomhet i media. Den prostituerte kvinnen hadde lenge vært redd for noe eller noen. Hun hadde betrodd seg til flere venner, men aldri sagt konkret hvem hun var redd for.
Da jeg gjorde research for denne saken kom det frem flere opplysninger som verken kan bekreftes eller avkreftes, så det er muligens funn og deler av mordet jeg har utelatt, for å unngå å skrive noe som ikke stemmer. Det som likevel kommer frem i dette innlegget om saken, er funn og omstendigheter bekreftet av politi, venner og bekjente av Anita Hjertvik.

Den 4. januar 1995 kommer alarmen til Oslopolitiet, en kvinne er funnet drept i en leilighet i Korsgata i Oslo. Det er ikke hvemsomhelst som er funnet, Anita Hjertvik var kjent av politiet fra før. Hun hadde livnært seg som prostituert i mange år, og hadde bekjente av den mer lysskye sorten. Hun var omgansgvenn med flere i nynaziztmiljøet, og bekjent av Arne Myrdal. Kundene hennes var både kjendiser, politikere og politimenn, og Anita hadde en svart bok hun holdt styr på kundene sine i. Hun var også alkoholiker, og led av vrangforestillinger som følge av alkoholforbruket. “Jeg lever i krigen”, pleide hun å si.

Anita ble funnet i soverommet sitt, og hadde vært død i flere dager. Inngangsdøren var ulåst, og soverommet bar preg av slosskamp. I Anitas hånd ble de funnet hårstrå, det var blod på vegger og i sengen der hun lå. Det ble også funnet to sigarettsneiper i askebegeret på nattbordet, samt en brukt kondom med DNA i. Anitas dødsårsak var en kombinasjon av kvelning og massiv vold. Fire av neglene hennes var brukket. Hun hadde sædrester på kroppen og 2,2 i promille ved dødstidspunktet. Med så mye DNA, både fra kroppen hennes, hårstråene i hånden, den brukte kondomen, og sigarettsneipene i akebegeret burde dette være en enkel sak for politiet. Men denne saken ble langt mer tragisk enn noen hadde forestilt seg. 

Husker du det jeg skrev i innledningen, det med at Anita løp skrikende ut av leiligheten med en ung mann etter seg? Denne unge mannen var Øyvind Sundalskleiv, 28 år og Anitas kjæreste. Man skal jo alltid se på offerets nærmeste, og det var det politiet gjorde. Øyvind fortalte at Anita ofte gjorde dette, våknet midt på natten og skrek, noen ganger løp hun ut. Det var som om hun hadde grusomme mareritt. 
I starten mente Anitas venner at det kunne være Øyvind som hadde drept henne. Politiet trodde også det, selv om Øyvind hadde alibi. Det måtte være ham. 

Istedenfor å DNA-teste (DNA testing var selvsagt ikke like avansert i 1995 som i dag) alle funn fra åstedet, valgte poltiet å sikte Øyving for drapet på Anita. Han nektet enhver forfatning med ugjerningen, men politiet stod på sitt. Selv om Anita følte seg truet av kunder. Selv om Anita var livredd for en Irakisk 33 år gammel mann, som på åpen gate hadde slått og truet henne. Selv om det Anita hadde på kjendiser og politikere, ble ikke disse ledetrådene forsvarlig sjekket. Anitas avtalebok og kundeliste var fjernet fra åstedet. Hvem gjorde det? Kjæresten visste godt hva Anita livnærte seg på. Hvorfor skulle Øyvind ha fjernet boken og listen?

Da Øyvinds familie, venner og bekjente fikk vite at han var siktet for drapet, kunne de ikke tro det. Nå skal det sies at i de fleste tilfeller blir familie og venner overrasket over at en av deres kjære kan ha drept noen, men dette var annerledes. Politiet burde ha tenkt at for å kunne sikte denne unge mannen, skulle drapsmistanken mot ham ha vært bevist utover enhver tvil. Det var den ikke, men Øyvind hadde mørkt langt hår og så “satanistisk” ut. 

Politiet finner ut at en annen mann enn Øyvind og Irakeren hadde løst ut noen pantelapper hun hadde hos et lånekontor, med verdi på 80 000 kroner. Denne mannen ble siktet for heleri av disse pantelappene, men siden han sa at han hadde fått pantelappene av Øyvind ble siktelsen frafalt fordi han sa seg villig til å vitne mot Øyvind Sundalskleiv i den eventuelle straffesaken mot ham. 

Så har vi den Irakiske mannen. Han var kjent som en voldelig mann, og Anitas venner mente han var en kunde av henne, og trodde kanskje de hadde hatt et forhold tidligere, selv om Anita sjelden fortalte vennene om sine mannlige bekjentskaper. Det hun hadde fortalt derimot, var at hun var redd for ham. Han hadde slått og tatt kvelertak på henne på åpen gate, midt på dagen. Og hvoran ble Anita drept igjen? Av kveling og massiv vold. Det skal også nevnes at denne mannen ikke hadde alibi for drapskvelden. 

Anita Hjertvik-saken ble en betent en for Oslopolitiet. Øyvind satt i varetekt for drapet fra januar og helt til høsten samme år. Siktelsen frafalt etter bevisets stilling. Dessverre var navnet hans allerede kjent i media, og “alle” visste at han hadde vært mistenkt for Anita-drapet. Øyvind ville renvaske seg. Han søkte om erstatning fra politiet, men samme dag som stevningen ble levert, ble det besluttet at alt materiale i saken skal destrueres siden saken var ferdig etterforsket. Øyvind tapte rettsaken mot politiet og får ikke renvaset navnet sitt eller noen erstatning for tiden han satt fengslet.

Øyvind ble veldig fortvilet, og visste ikke hva han skulle gjøre. Moren hans forsøkte å støtte gutten sin så godt hun kunne, og prøvde å få ham på bedre tanker. Ingen ville ansette Øyvind etter Anita-saken, og mange av vennene forsvant. 
En dag bestemmer Øyvind seg for å dra på sykkeltur. Han kom ikke hjem den kvelden. Øyvind hadde tatt med seg en revolver, og skutt seg i hodet. Han orket ikke å leve med drapsmistankene, og skrev rett før sin død at han var uskyldig. Øyvind Sundalskleiv ble ikke funnet før flere dager senere. 

I ettertid ble sigarettsneipene funnet i askebegeret ved Anitas seng DNA-testet. Der fant man to DNA-profiler, Anitas og den Irakiske mannens.
Drapet på Anita er fortsatt uoppklart i dag.