Drapet på Nils Olav

Den 2. september i fjor kom meldingen om at en person ble funnet død på et bål ved en skogsvei i Søndre Land. Jeg husker at jeg interesserte meg for saken raskt, da den fremsto som heller uvanlig. Man tar ikke livet sitt ved hjelp av et bål, så den teorien var utelukket. Hva hadde skjedd med mannen? Snart ble det kjent at den døde på bålet var 49 år gamle Nils Olav Bakken, en mann som hadde hatt et vanskelig liv på grunn av sykdom og hendelser i oppveksten.

Det finnes mange med samme bakgrunn som Nils Olav, folk som ikke har det så lett. Men de ender ikke opp sterkt forbrent på et bål av den grunn. Hva hadde skjedd? Hvem ville en stakkars mann så vondt?

I november, bare to måneder senere, ble tre personer pågrepet og siktet for drapet på Nils Olav. En 44 år gammel kvinne, beskrevet av naboer og venner som snill, hjelpsom og aktiv i Frelsesarmeen, hennes 20 år gamle sønn og kvinnens 36 år gamle kjæreste. Hva? Saken ble bare mer og mer innviklet. Hvorfor skulle de ha drept han?
Nils Olavs søster fortalte til media at broren hadde vært redd og nervøs i tiden før han ble drept, men hun visste ikke hva han var redd for. Var de de tre som nå er tiltalt han var redd for?

Den 19. juni i år starter rettsaken mot de tre, som var bekjente av Nils Olav.
Kvinnen og sønnen nekter straffeskyld, og kvinnens ekskjæreste tilstår at han drepte Nils Olav sammen med de to andre medsiktede. Han har også forklart hvordan Nils Olav ble drept, og dette fremkommer i siktelsen gjengitt av VG (som jeg også siterer fra).

Måten Nils Olav ble drept på er urovekkende og grusom:

  • Den 20 år gamle sønnen skal ha lagt Nils Olav i bakken, mens 36-åringen skal ha lagt seg oppå mannen. Den 44 år gamle kvinnen skal ha holdt bena hans fast, mens 20-åringen holdt Nils Olav i armen.
  • 36-åringen og hans daværende kjæreste skal ha forsøkt å stripse fast Nils Olav, så han ikke kom seg løs fra grepet deres.
  • Den 44 år gamle kvinnen skal ha stukket Nils Olav med kniv, først i hånden.
  • Den 36 år gamle mannen skal så ha fortsatt knivstikkingen på Nils Olavs overkropp
  • 20-åringen sparker deretter Nils Olav i hodet
  • 36-åringen fortsetter knivstikkingen, og stikker Nils Olav i halsen
  • Etter mishandlingen av forsvarsløse Nils Olav, drar de to mennene han ut i en grøftekant og dynker han i bensin.


Bilde fra VG.
 

Nils Olav døde ifølge obduksjonsrapporten av blodtapet fra knivstikkene og brannskader. Det vil dessverre si at han var i live da han ble påtent. Det kan nok hende han var bevisstløs da de helte bensin over han og tente på, jeg håper nesten det. Nils Olav må i alle fall ha forstått hva som hendte, og det er utrolig trist å tenke på.

Politiets hovedteori skal være ryktene om at Nils Olav skal ha forgrepet seg på et familiemedlem av kvinnen, men kvinnens forsvarer avviser dette. Det har vært en del skriverier om akkurat disse ryktene, så jeg syntes det var på sin plass å nevne dem.

Det skal bli spennende å følge med på rettsaken, da dette drapet er ganske uvanlig, både i brutalitet, men også på grunn av hvordan de siktede, særlig kvinnen har fremstått som et snilt og ærlig menneske i lokalmiljøet. Hva får en kvinne til å dra med seg sin egen sønn i en så grusom handling? Jeg synes det skal nevnes at ingen er dømt i denne saken, og at de tiltalte er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Påtalemyndigheten har allerede en tilståelse, men hvem vet, kanskje det kommer to til? Uansett skal det bli interessant å se hva som kommer frem i retten.

Papin-søstrene

Le Mains, Frankrike, 2. Februar 1933.

René Lancelin, en pensjonert advokat skulle møte sin kone og datter til middag hos en familievenn som bodde i samme område som den velrenommerte advokaten. Kona og datteren møtte aldri opp. Tiden gikk, og etter en stund bestemte Lancelin seg for å reise hjem for å se til familien sin. Kunne de ha glemt middagsselskapet?

Monsieur Lancelin møtte en låst dør hjemme. Døren gikk ikke opp, og han banket hardt flere ganger. Ingen lyd. Ingen åpner. Nå begynner han å bli bekymret, har noe skjedd?

Lancelin bestemmer seg for å se inn gjennom vinduene. I det dunkle skinnet fra stearinlysene i stuen kan han skimte noe, en skikkelse?
Han forstår at noe er galt, og kontakter politiet umiddelbart. Politiet kommer, og må bryte seg inn i det fornemme huset med makt. De kommer seg omsider inn, og finner to personer liggende på gulvet. Det er ikke mulig å se hvem de to på gulvet er, de er slått til det ugjenkjennelige. Hodene deres er knust, og øynene er revet ut. De to drepte identifiseres til slutt som René Lancelins kone og datter.
Noen har slått dem i hjel. Men hvem?


Likene av Monseur Lancelins kone og datter

Politiet tror at gjerningsmannen fortsatt kan være i huset, siden døren var låst innenfra. Kan de to tjenestepikene også være drept? Politiet gjennomsøker det store huset, men finner ingen. De går opp trappen, og mot rommet til tjenestepikene. Først banker politiet på døren, men ingen åpner. Døren er ikke låst, så politiet åpner den forsiktig. Inne i det lille soverommet ligger de to søstrene Léa og Christine Papin nakne i sengen, tett omslynget.

Først er politiet lettet over at de to kvinnene er uskadet, men oppførselen deres tilsier at noe ikke er som det skal. De oppfører seg merkelig, og fortsetter å holde rundt hverandre selv om politier beordrer dem til å stå opp. De spør om jentene vet hva om har skjedd. Léa og Christine tilstår med en gang, og forteller at de drepte Madame og Mademoiselle Lancelin på grunn av dårlig behandling.

Det viser seg at en konfrontasjon mellom Christine Papin og Fru Lancelin var grunnen til det voldsomme sammenstøtet. Christine hadde blitt så sint på sin arbeidsgivers kone at hun hadde slått henne med en hammer flere ganger. Christine hadde ropt til sin lillesøster Léa at hun skulle rive ut øynene på kvinnen. Det hadde hun gjort, og i tillegg gjemt øynene hennes i skjerfet den døde kvinnen fortsatt hadde rundt halsen. Datteren Genevieve hadde kommet til, og lidd samme skjebne. Genevieve hadde blitt hugget med kniv, slått i hjel med hammer, og fått øynene revet ut slik som sin mor. Øynene til Genevieve ble riktignok funnet på gulvet ved siden av henne. 

http://bloggfiler.no/truecrimenorge.blogg.no/images/papin1-2026807-12-1495560525135.jpg
Søstrene samme dag som de ble arrestert.

Christine var 27 år da hun ble arrestert, og søsteren Lèa bare 21 år gammel. Jentene hadde jobbet som tjenestepiker for familien Lancelin i litt over et år da drapene skjedde. Christine hadde begynt å jobbe for familien først, som kokke. Hun hadde i flere måneder spurt om de ikke kunne ansette lillesøsteren hennes, da hun savnet Lèa sånn. Familien trengte en kammerpike, og søstrene fikk endelig jobbe sammen. Jentene hadde et godt rykte, de var arbeidsomme, lavmælte, ærlige og gikk i kirken hver søndag.

Søstrene Papin hadde ingen hyggelig oppvekst. De var fattige, og faren var en fyllik som ofte slo dem. Da deres eldre søster Emilia var ni år gammel, voldtok faren henne. Christine så voldtekten, og begynte angivelig å hate menn etter dette. Hun ble også besatt av å passe på lillesøsteren Lèa, og nektet å la henne være alene med både faren og moren.
Jentenes mor var en kuet kvinne, men etter flere år i et voldelig ekteskap klarte hun tilslutt å bryte ut og begjære skilsmisse fra mannen sin. Moren hadde ingen penger, så døtrene måtte bo på barnehjem i noen år. Da søstrene var tenåringer hadde moren råd til å ha dem hjemme igjen. Emilia, den eldste datteren bestemte seg for å bli nonne og gikk i kloster på denne tiden, og det gjorde at Christine og Lèa tilbragte mye tid sammen. Både moren deres og venner merket at Lèa ble en helt annen person sammen med Christine. Hun gjorde alt Christine sa, uansett hva det var.

Christine Papin hadde en meget dominant personlighet, og et sinne som bare vokste. Hun hadde store problemer med å ta i mot ordre fra andre, noe hun ofte snakket med søsteren om. De diskuterte også hvor dårlig de ble behandlet av Monseur Lancelin, og til slutt bestemte Christine seg for å lære ham en lekse. Konfrontasjonen Christine nevnte for politiet handlet kun om at jentene ikke hadde vasket sengeklærne ordentlig, men i Christines verden var dette dråpen som fikk begeret til å renne over. Hun innrømmet selv i avhør at hun først hadde drept Madame Lancelin, og deretter familiens datter sammen med Lèa.

Jentene ble arrestert samme kveld som drapene skjedde og ble satt i hver sin celle. Lèa, den forsiktige og litt redde, klarte seg greit i fengsel. Hun gjorde som vaktene sa, og skapte ingen problemer. Christine derimot, gikk inn i en slags psykose da hun fant ut at hun ikke fikk være med sammen med Lèa. Hun skrev brev hvor hun tryglet og ba om å få være sammen med søsteren, men det hjalp ikke. Politiet ville holde søstrene adskilt. I juli 1933, fem måneder etter arrestasjonen var Christine så fortvilet at hun skrek, gråt og forsøkte å rive ut øynene sine med hendene. Hun ble lagt i tvangstrøye og sendt til et psykiatrisk sykehus. Hun nektet å spise, ville ikke sove og gråt hysterisk hele tiden.

I rettsaken fikk søstrene endelig se hverandre igjen, til pressens og nysgjerrige borgeres store begeistring. Dobbeltdrapet hadde fått stor oppmerksomhet i media, og flere teorier og usanne historier var spredt rundt hele landet. Selv om søstrene aldri innrømmet at de hadde et forhold, ble de fortsatt kalt «De incestuøse mordersøstrene».

Da Christine og Lèa ble ført inn i retten, gikk det et gisp gjennom folkemengden som hadde møtt opp. De lignet ikke lenger på bildene fra arrestasjonen i februar syv måneder før. En avis skrev at de hadde aldret flere tiår mens de satt inne, de var tynne, bleke og slitne.

Christine and Léa Papin at trial.
Lèa til venstre og Christine til høyre

Christine ble dømt til døden i retten, og det ble bestemt at hun skulle halshugges i Giljotinen. Lillesøster Lèa ble bare dømt til ti års fengsel, siden retten mente hun ble styrt av søsteren. Noen måneder etter rettsaken ble Christines dødsdom omgjort til livsvarig fengsel, som skulle sones på et psykiatrisk sykehus i Renne. Etter rettsaken fikk aldri søstrene se hverandre igjen, og Christine nektet å spise og orket til slutt ikke å bevege seg. Hun døde i 1937, bare fem år etter drapene av en tilstand som heter «cachexie», som betyr å «svinne hen», i dette tilfellet på grunn av underernæring og muskelsvinn som følge av inaktivhet.

Lèa derimot, klarte seg fint i fengsel. Hun ble, akkurat som liten, en helt annen person uten søsteren og slapp ut av fengsel etter åtte år på grunn av gos oppførsel. Hun fikk nytt navn, Marie, og skaffet seg jobb som stuepike på et hotell ikke langt fra der hun vokste opp.


Lèa, som Marie, cirka 40 år.

Mange mener at Lèa Papin døde i 1982, men da en filmskaper ville lage en dokumentar om Papinsøstrene, trodde han at han fant henne på et gamlehjem Le Mains i 2001. Om det stemmer at det virkelig var Lèa, hadde hun vært 89 år gammel på den tiden. Se på bildene, tror du det kan være henne?

Kvinnen døde noen måneder senere. Hun var dessverre så dement at hun verken kunne bekrefte eller avkrefte at hun var Lèa, men sykepleierne kalte henne Marie, navnet hun fikk da hun slapp ut av fengsel.

Kevinmordet – en oppdatering

Kjære fine lesere, kjære sinte og frustrerte lesere.

Mange har kontaktet meg, kommentert på Instagram, mail, og her på krimbloggen om den mye omtalte Kevinsaken. Fire år gamle Kevin ble drept i 1998. To gutter på fem og syv år tilsto ifølge politiet at det var de som hadde drept Kevin. To barn, som drepte et barn. Men var det egentlig disse to guttene?

Den 13. januar i år skrev jeg et innlegg om akkurat denne saken. Ikke nå. Ikke etter dokumentaren. Jeg skrev om de to guttene og om familien deres. Jeg hadde en politirapport om saken, og jeg baserte mye fakta på den, men også på fakta fra Sveriges Radios podcast «P3 Dokumentär» om Kevinsaken, samt andre artikler. Da jeg skrev denne saken, var det jeg opplyste riktig ifølge alle mine kilder. Det var riktig på det tidspunktet.

I slutten av mars kom den svenske avisen Dagens Nyheter med en granskningsartikkel om saken, og SVT har laget en dokumentar i tre deler om Kevinmordet. Jeg leste Dagens Nyheters artikkel, og begynte å tvile på om det var disse guttene. Da jeg så første episode av SVT?s dokumentar, begynte jeg å tvile litt mer. Nye sider av saken ble belyst, sider som ikke fantes i noen av rapportene jeg har lest. De har nemlig vært hemmeligstemplede, og umulige å få tak i.
Etter første episode av dokumentaren tvilte jeg.

Da jeg så andre episode, hvor de viste avhørene av de to små guttene som angivelig tilstår å ha drept en liten gutt, tvilte jeg ikke lenger. Jeg var jeg helt sikker.
Robin og Christian har ikke drept noen. De drepte aldri Kevin, de vet ikke en gang hva som skjedde med han, og de var ikke tilstede da Kevin døde. De har alibi, som aldri ble rapportert. De tilsto aldri, selv om rapporten skriver det. Faren deres var en bekymret far, ikke en mann med merkelig oppførsel slik som rapporten mener.

I lys av medieoppmerksomheten rundt denne tragiske saken, er det mange som søker etter informasjon om Kevinmordet. Om du «googler» saken, kommer mitt innlegg ganske høyt opp. Innlegger om Kevin er en av de mest leste sakene på denne krimbloggen, noe som jeg synes er veldig bra. Det jeg ikke synes er så veldig bra, er at mange tror at det innlegget er skrevet nå.
Mange skriver at jeg må sjekke fakta, og at jeg må se dokumentaren før jeg skriver om Kevin-saken og at jeg burde slette innlegget.

Jeg sjekker fakta, det er det jeg gjør hver eneste dag, til hvert eneste innlegg. Jeg dobbeltsjekker og trippelsjekker, slik at det jeg skriver skal være riktig. Jeg har lest innlegget mitt om Kevin flere ganger, og kan med hånden på hjertet si at det som står der er helt korrekt i forhold til den fakta som forelå på det tidspunktet den ble skrevet. Jeg angrer ikke på at jeg skrev det, og jeg kommer ikke til å slette innlegget.

Jeg jobber med et nytt og større innlegg om nettopp Kevin-saken, og det kommer når jeg føler at all fakta er sjekket, og alle sider av saken er fremme, og jeg gleder meg til at dere skal lese. Jeg gleder meg også til å høre hva dere synes, og hva dere tenker om saken.

Denne krimbloggen er ingen ting uten dere, deres kommentarer, mailer og innspill. Dere lesere er veldig viktige for meg. Jeg håper dere som skriver stygge ting, kan tenke dere litt om før dere tømmer dere for ukvemsord og tar ut deres frustrasjon i en mail eller en anonym kommentar. Selvfølgelig er jeg klar over at en krimblogg som denne skaper engasjement, og det er jeg fortsatt glad for. Saklig, konstruktiv kritikk tar jeg mer enn gjerne imot, men når det verken er saklig eller konstruktivt må jeg si ifra.

Og til alle dere som alltid liker, deler, kommenterer og heier frem denne krimbloggen ? tusen takk!
 

-Pernille

 

Eldredrapet i Os

Det er 1. januar 2012, midt på natten. Røyken etter nyttårsrakettene har lagt seg, og glade mennesker snakker om nyttårsforsetter og hva de har av planer for den splitter nye året. I en eldrebolig i Gamleheimshagen i Os utenfor Bergen, skal et liv snart ebbe ut.

En eldre kvinne har trykket på trygghetsalarmen, og en hjemmesykepleier er på vei for hjelpe henne. Hjemmesykepleieren tenker vel at kvinnen har falt, hun er jo 98 år og kanskje ikke så god til bens lenger. Hjemmesykepleieren går ut av bilen og fortsetter mot eldreboligen. Noe er galt. Hun hører noen merkelige lyder, og fortsetter mot den åpne døren. En ukjent mann står over Hilda Feste. Han voldtar henne. Det er blod over alt. Hjemmesykepleieren ringer politi og ambulanse, og den ukjente mannen forsvinner. Nødetatene kommer raskt til stedet, men livet til Hilda Feste står ikke til å redde. Skadene ble for store for den lille kroppen hennes.

Obduksjonsrapporten viste at Hilda døde av massiv vold mot hodet.

Drapet og voldtekten på Hilda Feste (98) ryster hele Norge. Jeg husker det selv, jeg kunne ikke tro hva jeg leste. Alle lurte på hvem som kunne ha gjort noe slikt mot en gammel dame, hvem var monsteret? Rykter og folkesnakk preger den lille bygda, men det skal ta halvannen måned før noen blir pågrepet.

Sjokket kom den 21. februar 2012. En 18 år gammel gutt ble pågrepet og siktet for voldtekt og forsettlig drap. En 18 år gammel gutt! Det var et stort sjokk for hele samfunnet. Både for familien til Hilda Feste, men også for familien til den unge mannen som satt fengslet.

18-åringen nektet enhver forfatning med saken i avhør, og forklarte at han hadde vært på fest og drukket store mengder sprit den kvelden. Så store mengder sprit, at han fikk blackout, ifølge ham selv. To rettspsykiatere konkluderte med at 18-åringen var tilregnelig, og at han verken var i psykose eller i bevistløs tilstand under drapet og voldtekten. Han kunne altså straffes for det han sto tiltalt for, om han ble funnet skyldig.

Rettsaken startet i november 2012, og bevisene var overveldende. Den unge mannens fingeravtrykk med Hildas blod ble funnet i leiligheten der hun ble drept, og hans DNA ble også funnet på innsiden av glidelåsen på Hildas bukser. Hildas DNA ble funnet på et blodig putetrekk i en plastpose hjemme i den tiltaltes leilighet. Det verserer også opplysninger om at han hadde søkt på eldreporno ved gjentatte anledninger, noe som ifølge påtalemyndigheten kunne ha ledet til voldtekten.

Den 4. desember 2012 blir han dømt til 19 års fengsel. Han tar betenkningstid før han bestemmer seg for å ikke anke dommen.

Denne saken sjokkerte meg mer enn noen annen sak. Den satte en skikkelig støkk i meg, særlig omfanget av volden som ble påført den eldre kvinnen med det vennlige smilet. Jeg har aldri glemt saken, og jeg kjenner fortsatt en slags uro når jeg nå skriver om hva som skjedde.
Denne saken minner meg om noe som bare skjer på film.
Det er to familier som er rammet av denne saken, offerets familie som må leve med viten om de grusomme minuttene 98 år gamle Hilda måtte oppleve før hun døde, men også familien til 18-åringen, som nå er rundt 24 år. De sitter også igjen med det forferdelige sjokket.

Husker du denne saken? Har du innspill eller tips, kommenter under eller mail True Crime Norge på [email protected]

Følg oss også gjerne på Instagram og Facebook, vi går under navnet True Crime Norge.


Bilde fra VG.
 

Kumla-saken

Det er fredag. 13 år gamle Linn har vært på skolen, og står ved stasjonen og venter på toget som snart skal komme. Vennene hennes er fortsatt på skolen, men Linn har bestemt seg for å dra litt tidligere. Hun orket ikke mer skole i dag. Det er en fin vårdag i mars 2013. Linn orker ikke se på mobilen akkurat nå, hun vet at mamma har prøvd å ringe flere ganger. Hun har sikkert fått beskjed om at Linn ikke møtte opp til svømmetimen denne ettermiddagen.
Linn hører lyden av toget i det fjerne. Hun tar noen skitt mot skinnegangen, og så noen flere. Hun ser mot toget, det er nærmere nå, og hun skynder seg. Nå står Linn midt på togsporet.
Hun trekker pusten en siste gang før toget treffer.

13 år gamle Linn fra Kumla, vest i Sverige, har tatt sitt eget liv ved å kaste seg foran toget en fredag i starten av mars 2013. Hva får en 13 år gammel jente, som virket så glad og blid på YouTube-kanalen sin til å plutselig velge å dø?
Det skal vise seg at Linn ble mobbet. Familien, og de nærmeste vennene visste det. Men var det virkelig grunnen? Mammaen til Linn hadde fått henne inn i systemet for ungdomspsykiatri på grunn av episoder med selvskading etter den mistenkte nettmobbingen, og trodde kanskje Linn var så deprimert at hun til slutt valgte å hoppe foran toget. Familien er sjokkert, og prøver å finne svar på hva som egentlig skjedde.

Linns storebror finner ut at Linn hadde to Facebook-kontoer. Det de finner på den, er verre enn bare ungdomsmobbing. Linn har blitt utsatt for gjentatte trusler fra «bealarrson97». Hvem er dette?

Mammaen og broren til Linn leser meldingene de utvekslet på nettet. Først starter meldingene veldig uskyldig, men etter hvert blir tonen mer truende fra «bealarrson97». Han har tvunget Linn til å kle seg naken foran web-kameraet hennes. Han truer også med å spre bildene til alle hun kjenner, både trenere, lærere og på Facebook og Instagram om hun ikke gjør som han sier. Linn trygler «bealarrson97» om å slette filmen av henne. Hun sier at hun tar livet sitt om hann sprer videoen, men ikke en gang da sletter han den. Istedenfor fortsetter han å true 13 år gamle Linn.

Chat-meldingene blir overlevert til politiet, som begynner å lete etter en 15-16 år gammel gutt, muligens fra Kumla han også. Det politiet ikke vet, er at denne gutten egentlig ikke finnes.  «bealarrson97» er en 44 år gammel mann, som blant annet er fotballtrener for en jente-lag, interessert i kvinners rettigheter og innebandy for å trekke frem noe. Han blir beskrevet av venner som alltid blid, snill og en mann til å stole på. Ingen som kjenner han kan tro at han kan ha gjort dette.

Mannen (44) nekter for å ha noe med Linns selvmord å gjøre. Han sier at han har en PC, men at den ble stjålet fra en cafe mens han var på toalettet, og det samme dag som Linn døde. Dette tror selvfølgelig ikke politiet på, og til slutt finner de den. De finner også lignende trusler mot flere unge jenter. Politiet kontakter alle jentene han har hatt kontakt med, og til slutt anmelder over 20 jenter han for misbruk, trusler og seksuelt krenkende atferd.

Saken, både om Linns selvmord og truslene mot alle de andre jentene kommer opp i tingretten. «bealarrson97», som egentlig er en nå 45 år gammel mann, dømmes til 2 (!) års fengsel.

«bealarrson97» slapp ut av fengsel i juli 2015, etter endt soning.
«Han fikk to år, og hva fikk vi? Livsstid!» sier mammaen til Linn.

Jeg har ikke anledning til å avsløre mannens identitet i denne saken. Vil du vite mer, kan du høre podcasten P3 Dokumentär ? Kumlafallet, produsert av Sveriges Radio, som også er kilden til denne posten. 


Bilde fra Expressen 

Om du, eller noen du kjenner trenger hjelp, vær så snill og ta kontakt:

 

Mental Helses Hjelpetelefon:
(hele døgnet) tlf. 116 123

Kirkens SOS:
(hele døgnet) tlf. 22 40 00 40

Angstringen:
(man-tors 10-13) tlf. 22 22 35 30

Barneombudet:
(man-fre 8-15) tlf. 22 99 39 50

DIXI ? Ressurssenter for voldtatte:
tlf. 22 44 40 50