Lesjasaken – forsvinningen, voldtekten og drapet på Ingrid Marie (14)

Forsvinningen, voldtekten og drapet på 14 år gamle Ingrid Marie Skotte i februar 1987 skulle bli en av datidens største saker.
Husker du den? Jeg ble ikke født før noen måneder senere, så jeg hadde faktisk ikke hørt om denne saken før en venn foreslo den for meg. Men en gang han fortalte om saken ble jeg interessert, og begynte å undersøke den nærmere.
Jeg må si at trygge, lille Norge byr på ganske forferdelige saker om du bare graver dypt nok. Og dypt nok gravde jeg, for jeg fant ganske mye info om Lesjadrapet selv om det var vanskelig til tider.
Jeg lar de groveste detaljene ligge, da det ikke er noen aldersgrense på denne siden, men om du er under 18 år, ønsker jeg at du stopper å lese nå.
Vil du høre mer om historien, kan du maile meg på [email protected]

Ingrid Marie Skotte er 14 år. Hun er oppvokst rett utenfor Lesja sentrum, men kollektivforbindelsene inn til byen er ikke slik som i dag. Bussene går ikke ofte, og ingen hjemme kunne kjøre henne. Kanskje visste ikke foreldrene hennes at hun skulle ut en tur denne ettermiddagen. Ingrid skal møte kjæresten sin i Lesja sentrum klokken 17.00. Hvordan skal hun komme seg inn til sentrum?
Det er tidlig i februar, og snøen gjør at sykkel ikke kommer på tale. Hun bestemmer seg for å haike. Jeg vet hva dere tenker, men haiking var ikke like farlig før, det var faktisk noe mange gjorde. Haikeferier for eksempel, var populært blant unge. Ingrid tenkte at det nok ikke var så farlig, og gikk ut til E136 for å få skyss inn til sentrum. Hun ville jo møte kjæresten på cafe og må man, så må man.

Biler kjører forbi Ingrid, flere legger merke til den unge jenta haikende langs bilveien. En rød bil stopper for henne og lar henne sitte på. Ingrid visste ikke da, at dette skulle bli hennes siste dag, hennes siste biltur og hennes siste stund. Da hadde hun ikke satt seg inn i bilen til denne mannen.

Kjæresten til Ingrid Marie venter på henne. Hun begynner å bli lovlig sen, kanskje hun ikke ville komme allikevel? Han venter litt lenger før uroen kommer snikende. Ingrid møter ikke opp.

Senere på kvelden kontaktes politiet, for Ingrid er ikke å finne noe sted. Politi og store letemannskaper igangsetter søk etter jenta. De kan heller ikke finne henne noe sted. Kan hun ha forsvunnet selv? Media får nyss om saken, og til slutt leter «alle» etter Ingrid Marie. Kripos blir koblet inn. Man avhører vitner, går dør til dør i håp om at noen kan ha sett noe. Flere melder at de har sett en ung jente haike langs veien den samme kvelden Ingrid forsvant. En mener at han så henne hoppe inn i en rød bil. En annen kan bekrefte dette. Nå har politiet og Kripos noe konkret å gå etter. Er hun kidnappet? Politiet går ut med informasjonen de har, en mann i en rød bil, nærmere bestemt en rød Ford blir etterlyst.

Lørdag 21. mars blir en død person funnet i en skråning langs Dyrkornstranda i Stordal kommune. Kan det være henne? Det er ikke lett å identifisere en person som har ligget lenge ute, for etter kun kort tid vil ansiktstrekk og kjennetegn forsvinne når døden inntreffer. I mars kan det være varmt ute, og forråtnelsesprosessen skjer raskere. Og om det er Ingrid, har hun ligget ute lenge. Den lille kroppen blir tatt inn til obduksjon, og det bekreftes at Ingrid Marie Skotte, 14 år er funnet død. Alt håp er ute for familien. Hva har skjedd?

Det obduksjonen sier har skjedd, er at Ingrid ble voldtatt og dernest kvalt til døde. Kanskje voldtatt først, deretter kvalt. Eller kanskje samtidig? Det obduksjonen avslører er at denne 14-åringen har hatt det absolutt horribelt i siste minutter, kanskje timer. Det går ikke an å forestille seg hva hun må ha tenkt og hvor forferdelig hun må ha hatt det. Stakkars jente.

Per Otto Stenvåg blir tatt inn til avhør den 29. mars 1987. Han har en rød bil, en Ford Granada. Kun kort tid etter at avhøret starter, tilstår den fraskilte familiefaren på 37 år bortføringen, voldtekten og drapet. Han fremstår som en angrende synder, det virker som om han forstår hva han har gjort. Han har fortsatt gjort det. Han har av egen fri vilje plukket opp Ingrid langs veien, og i sitt egoistiske sinn tenkt å gjøre som han vil med henne. En 14 år gammel jente skal måtte tåle det verste du kan gjøre mot en kvinne. Han skal også gjøre det verste man kan gjøre ifølge norsk lov, han skal drepe et barn.
I rettsaken mot Per Otto Stenvåg står en 30 år gammel kvinne frem og forteller at hun noen år tidligere har blitt voldtatt av nettopp denne mannen. Han har gjort det før. Heldigvis for denne kvinnen kom hun fra det i live.


Per Otto Stenvåg føres inn i retten. Foto: ViMenn
 

17. oktober 1987 dømmes han til lovens strengeste straff, 21 år i fengsel med 10 års sikring. Han klager dommen inn til høyesterett, men den fastslås og opprettholdes den 21. februar 1988. Han skal sone sin straff i Gjøvik fengsel.
I fengsel liker man ikke menn som voldtar og dreper barn. Det får han nok kjenne på, men han skal ikke sone lenge, denne Per Otto Stenvåg.
Den 17. mars 1988 blir han funnet død på cellen sin. Du tenker kanskje at noen i fengselet tok knekken på ham, men det klarte han faktisk fint selv. Han knøt sammen noen laken fra sengen sin og hang seg. Kanskje han ikke klarte å leve med det han hadde gjort, eller kanskje han syntes synd på seg selv? Det vet man ikke, men han la igjen to selvmordsbrev som fortalte at han med vilje valgte å dø.
Jeg håper at grunnen til selvmordet var fordi han ikke klarte å leve med alt det grusomme han utsatte en 14 år gammel jente for. Det får vi aldri vite.

Grunnen til at jeg velger å identifisere Per Otto Stenvåg som gjerningsmann i denne saken er fordi han både tilsto og ble dømt i denne saken. Når man er dømt i Norge, blir navnet offentligjort.
Navnet hans verserte også i en rekke medier i ettertid. Jeg har forhørt meg med journalister i min omgangskrets som bekrefter at hans navn var offentlig i media i forbindelse med denne saken.

Tusen takk for tips om denne saken!

Mordbranner og pyromaner – hvorfor?

Vi har sett det på nyhetene, lest om det i aviser. Branner er voldsomme og ofte har de tragiske utfall. Jeg personlig kan nesten ikke tenke meg noe verre enn å våkne opp til et overtent soverom, fylt av tykk røyk og drepende flammer. Kanskje foruten å drukne da, det er nok øverst på min liste over måter jeg ikke vil dø på. Det er noe med denne redselen for å ikke få puste, og panikken som følger når man ikke kan gjøre noe med det.

Forestill deg at du skal til å legge deg, en helt vanlig kveld. Du aner fred og ingen fare, leser kanskje en bok eller sovner til en film. Noen timer senere våkner du av at du ikke får puste, og du kan nesten ikke se. Soverommet ditt er dekket av røyk, og en intens varme. Det brenner, og du kommer deg ikke ut. Kanskje du klarer å komme deg til ytterdøren og ut i gangen. Gangen er dekket av røyk og flammer. Du kjenner kroppen blir tung, og til slutt mister du bevisstheten. Dette opplever mange hvert år, og mange av dem overlever ikke.
Noen branner oppstår ved at man har glemt å skru av komfyren, slukke stearinlys, eller kanskje strykejernet. Dette er branner som ikke er startet med vilje, for ingen vil vel starte branner?
Jo, noen vil det. Noen mennesker lider av en sykelig trang til ildspåsettelse, nemlig såkalte brannstiftere og pyromaner.

Disse menneskene er livsfarlige, men vanskelige å oppdage. De egentlig «helt vanlige» mennesker, med familier og vanlige jobber. Noen av dem er til og med brannmenn. De er som deg og meg, med unntak av denne trangen til å starte branner. Disse menneskene oppsøker til og med brannen de selv har startet, de kan være den mest behjelpelige av dem alle.

Den 13. desember 2008, skulle blir en fatal natt i Urtegata 31 i Oslo. Hele leilighetskomplekset skulle plutselig våkne til flammer og røyk. Noen skulle ikke våkne i det hele tatt, og andre skulle dø mens de forgjeves prøvde å slippe fra sine brennende leiligheter. Helt vanlige mennesker som deg og meg som hadde lagt seg om kvelden våknet til scener som tatt ut av en skrekkfilm. Seks mennesker døde den natten.
 

Vet du hvorfor? Fordi en eneste mann hadde en besettelse av ildspåsettelse. Han startet brannen, for å så leke helt og hjelpe ofrene. Han er en person som «liker å være i begivenhetenes sentrum» ifølge en venn som uttalte seg til VG. Det er ofte slik at pyromaner har et ønske om oppmerksomhet og heltestatus. Han er så oppmerksomhetssyk at han hadde «the nerve» (på godt norsk) til å stille til intervju med en TV-kanal som rapporterte fra stedet.
Dette er forkastelig oppførsel med tanke på hvor mye sorg og redsel han har utsatt andre for. Denne mannen var den som hjalp til mest foruten om brannvesenet selv. Han åpnet til og med leiligheten sin for de som ikke hadde noe hjem å gå til. Han ga dem klær og mat. En venninne av han skrev på Facebook-siden hans at hun tenkte på ham med en gang hun hørte om brannen, og at hun syntes det var veldig mye som foregikk i bygården han bodde i. Det kan man si.
Jeg er ganske sikker på at denne mannen starter branner ofte, og oppført seg på samme måte. Denne mannen trenger profesjonell hjelp, og i mine øyne er han en alvorlig fare for samfunnet. Han ble siktet for mordbrann og varetektsfengslet, men siktelsen frafalt på grunn av bevisets stilling. Jeg tror han er riktig mann, men han har gjort dette flere ganger før, og regnes for å være profesjonell i å stifte branner som kanskje ikke legger igjen så mye bevis. Jeg håper han blir stilt til ansvar for dette.

Så har vi denne 24 år gamle kvinnen i Lillehammer da, som nå har innrømmet å ha startet brannen som forårsaket at tre verneverdige bygninger i Storgata i Lillehammer sentrum brant ned natt til søndag denne helgen. Hun skal ifølge VG og Aftenposten ha vært på besøk hos noen venner i en leilighet i andre etasje den kvelden. Brannen skal ha oppstått i denne etasjen.
Til sammen 17 personer ble evakuert, og de kan ikke vende tilbake til leilighetene sine. Den 24 år gamle kvinnen var faktisk en av de evakuerte.
Politiet mener at kvinnen med vilje og viten har startet brannen, og at det ikke var et uhell. De kommer til å be om fire ukers varetektsfengsling, og det får vi håpe politiet får gjennomslag for, da det er fare for bevisforspillelse. Det er nok ikke første gang hun, treffende nok, har lekt med ilden.


 

Dette er livsfarlige mennesker.
Man vet jo i stor grad hvordan man skal «passe seg» for farer i samfunnet, som at man ikke skal gå alene hjem om natten, se seg for før man går over veien, ikke oppsøke farlige situasjoner eller begynne med narkotika. Vi kan alle disse normene, og de fleste oppegående mennesker passer på seg selv på en utmerket måte. Men når man risikerer å bli drept av en brannstifter i sitt eget hjem er jo faren på et helt nytt nivå. Hjemme skal man være trygg, men med slike dårer gående rundt er det jammen meg ikke lett å føle seg trygg.
Disse er på samme nivå med mennesker som bryter seg inn og voldtar/dreper i min bok, og jeg håper det er lenge til de er «skikket nok» til å være en del av samfunnet igjen.

Kilder: http://www.aftenposten.no/norge/Kvinne-erkjenner-a-ha-startet-brannen-pa-Lillehammer-613552b.html og http://www.vg.no/nyheter/innenriks/branner/derfor-vender-brannstiftere-tilbake-til-aastedet-oensker-aa-fremstaa-som-helt/a/541712/

Foto: Geir Olsen / NTB Foto

Birna er funnet død

Dessverre gikk det ikke slik som håpet i søket på islandske Birna. Hun ble funnet død i dag på en strand i Reykjavik.

Tre menn (det samme som ble tatt inn onsdag denne uken) er er avhørt i saken, to av mennene er varetekstfengslet etter funn av narkotika og blodspor i forbindelse med Birnas forsvinning.

Birna (20) skal ha hatt kontakt med en av mennene på datingnettstedet Tinder i forkant av hennes forsvinning.

Det er ingen tvil om at disse mennene har hatt noe med drapet å gjøre. For, Birna ble faktisk drept. Hun har ikke falt i vannet, hun har ikke forsvunnet frivillig. En eller flere av disse mennene har drept henne. Kanskje hun så noe hun ikke skulle ha sett? Kanskje en av mennene prøvde på noe Birna ikke ville, og prøvde å få henne til å være stille? Dette er ikke nødvendigvis et overlagt drap, men disse mennene har etter all sannsynlighet vært voldelige tidligere, særlig mot kvinner.

Det er ikke vanlige menn som gjør slikt. Jeg tror dessverre hun har vært død siden lørdagen hun forsvant, og jeg tror ikke man kunne ha gjort noe annerledes for å ha funnet henne fortere. Hun ble mest sannsynlig drept bare cirka en time etter hun forsvant.

Jeg håper mennene forklarer seg, slik at politiet får vite hva som har skjedd. Etter Birnas død sitter familie og venner i sjokk, alt håp er ute. Etter det som har skjedd, synes jeg de skylder familien en forklaring slik at de kan bearbeide det sjokket de nå har.

Savnet: Birna Brjànsdòttir (20)

En ung, Islandsk kvinne var lørdag kveld ute på baren Hùrra i Reykjavik med noen venninner. De hadde danset og kost seg, og klokken fem tok Birna farvel med venninnene. Klokken 05.25 blir hun observert gående på vei hjem langs gaten. Det er flere personer som går forbi henne, alt ser ganske normalt ut. Men Birna kommer ikke hjem. Plutselig begynner telefonen hennes å bevege seg hurtig, som om hun er i en bil. Har hun tatt taxi? Ingen taxiselskaper kan huske å ha plukket henne opp. Klokken 05.55 mister man mobilsignalet, men ikke fordi telefonen er tom for batteri. Telefonen blir skudd av. Siden da finnes det ingen tegn fra Birna. Hun er sporløst borte, og ingen vet noe.

 

Når unge kvinner forsvinner, er det ofte tre ting som kan ha skjedd. Hun kan ha forsvunnet frivillig, hun kan ha falt, slått seg og kanskje landet i vannet, eller hun kan ha blitt bortført mot sin vilje. Dessverre ser det ut til at det siste alternativet stemmer. Politiet har funnet noen svarte sko, like som skoene Birna hadde på seg da hun forsvant, men ubekreftede kilder melder at politiet mener skoene kan være plantet der. Det finnes overvåkningsbilder av Birna, hvor hun går på gaten i den retningen hun bor. Dessverre ser det ut til at hun er meget beruset, som kanskje ikke er så rart, da klokken er over fem på morgenen og hun har vært ute hele natten. Berusede personer er ikke i like god stand til å ta vare på seg selv, og i alle fall ikke forsvare seg om noen skulle prøve å skade dem. Det er nemlig det jeg tror har skjedd, noen har tatt Birna.

Politiet på Island melder at tre menn er tatt inn til avhør i forbindelse med denne saken. Jeg vet ikke status på dem nå, men det jeg vet er at de er ansatt på et Grønlands fiskeskip, og at to av mennene er Grønlandske statsborgere. Det er uvisst hvilken nasjonalitet den siste mannen har. Føreren av en rød bil er også etterlyst, og per nå har han ikke meldt seg.

Spennende sak, jeg håper i aller høyeste grad politiet finner Birna, men dette ser dessverre ganske trist ut. Jeg oppdaterer så fort flere opplysninger foreligger i denne saken.

Her er en VG-artikkel om saken: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/island/birna-20-har-vaert-savnet-siden-loerdag/a/23901724/

Her er overvåkningsvideoen av Birna på vei hjem: https://www.youtube.com/watch?v=TN0jIV6MBAo

Bildet er fra www.stundin.is 

Jensen-saken?

Jeg er så heldig å ha engasjerte lesere. Dere kommenterer, liker, deler og foreslår saker jeg kan skrive om. Opptil flere av innleggende er skrevet etter ønske fra dere, og det synes jeg er utrolig gøy! Jeg elsker å kunne engasjere og jeg er så glad for at det finnes flere true crime-fans slik som meg.

Jeg startet denne krimbloggen for min egen del, fordi jeg elsker true crime, og fordi det er det eneste jeg kan, sånn bortsett fra å skrive. Jeg kan også lage mat, men det har ikke så mye å si. Det å blogge satt langt inne, for mitt inntrykk av bloggere er tynne, pene jenter som forteller hva de spiser, hva de trener og hvordan man sminker seg. Jo, også har vi motebloggene da. I skrivende stund har jeg på meg noe Min Mote-redaksjonen muligens hadde ledd av. Jeg har ikke barn, så jeg kan ikke skrive mammablogg heller. Jeg har en katt, men det hadde blitt veldig spesielt å blogge om, hadde det ikke?
 

Krim er liksom min greie, og jeg har lenge lett etter et forum eller en nettside med spennende historier om verdens skumle og onde menneskesinn. Så kom jeg på at jeg faktisk sitter på all denne informasjonen selv, da jeg nesten utelukkende leser, ser og researcher true crime, altså ekte krimsaker. Det er noe med det mørke i menneskesinnet som har fascinert meg lenger enn jeg kan huske, og det er dette jeg vil formidle.
Det skal også nevnes at jeg er superfan av «Urban Legends», men har ikke bestemt meg for om jeg skal skrive om dette enda.

For å skrive godt må man ha en lidenskap og genuin interesse for det man skriver. Dette har jeg i aller høyeste grad hatt i de foregående sakene som ligger her, selv om jeg til tider velger å utelukke de aller verste detaljene av hensyn til pårørende. Jeg vet heller ikke hvor terskelen går for hva dere synes er ok å lese om, men jeg vil gjerne ha en pekepinn på om det blir for mye (eller for lite) detaljer noen ganger.

Uansett, tilbake til forslagene jeg får inn. Den saken jeg har fått desidert flest forespørsler om er Jensen-saken som pågår nå. Noen ønsker mitt syn på Jensen og Cappelen, og noen vil bare vite mer om hva som kan ha skjedd. Jeg må selvfølgelig takke for tiltroen.

Det er flere som har sagt at hvis jeg skriver om Jensen-saken vil jeg få flere følgere og til og med kanskje komme inn på topplisten (ikke bare den lille bokblogg-listen jeg ligger på nå), altså den store blogglisten. Det er ikke derfor jeg skriver. Jeg kan ikke legge vekk min egen integritet for å bli populær, jeg kan ikke skrive om noe jeg synes er utrolig uinteressant bare for å få flest klikk og mange følgere. Jeg vil ha nettopp deg, som klikket deg inn her fordi du syntes true crime er interessant. Du, som er litt sånn som meg. Det er deg jeg vil ha, ikke 50 000 andre som går inn her fordi jeg ligger blant de «kuleste» bloggene. Dette skal være vårt såkalte forum, kanskje et slags oppslagsverk når man lurer på noe om en krimsak eller en seriemorder.

Jensen-saken er utrolig kjedelig i mine øyne. Jeg kan ikke fordra narkotikakriminalitet, og det ikke er noen onde menneskesinn som ligger bak heller, de er bare idioter som prøver å tjene raske penger på ulovlige stoffer. Det er ikke de største geniene som opptrer i slike saker, og jeg har ingen ønsker om å analysere deres hjerner. Jeg har ikke satt meg inn i saken en gang, så jeg kan heller ikke fortelle deg hvem av dem som lyver.
Jeg tror denne saken har tre sider, Cappelens versjon, Jensens versjon, og sannheten. Derfor er dette det siste jeg nevner om Jensen og Cappelen, så sant ikke en av dem (eller begge) bestemmer seg for å begå skumle drap eller bli seriemordere. Et lite forbehold der altså, selv om jeg tviler på at det kommer til å skje.

Tusen takk til deg som leste dette, enten du er fra Norge eller Sverige. Jeg er veldig stolt av at våre kjære naboer i øst leser innleggene mine, noen dager har jeg faktisk flest svenske lesere. Håper det går greit å lese på norsk, og tusen takk for at dere også er innom!

Dere skal forresten få slippe å lese så mye mer om meg i fremtiden, da dette ikke er en personlig blogg med meg i fokus (heldigvis).  

Mail meg gjerne på [email protected] eller kommenter på Instagram (eller i kommentarfeltet) om du har en spennende sak du vil lese om. Jeg svarer alle, og vurderer alle forslag nøye.

Takk for meg.

-Pernille fra True Crime Norge

Mordet på Kevin (4)

Arvika, august 1998.

Fire år gamle Kevin har nettopp fått ny sykkel. Den er rød og går fort. Stolt sykler han ned til skolen i Dottevik rett ved Arvika i Sverige. Der møter han to venner, et brødrepar på fem og syv år. De leker og koser seg. En av disse guttene skal aldri komme hjem igjen, og for de to andre skal livet aldri bli det samme. Snart skal to familier bli ødelagt. Leken blir brått til noe alvorlig, som aldri kan tas tilbake.

 

Kevin er ikke kommet hjem. Mormor synes det er veldig merkelig, og hun tar med seg morfar for å lete. Det er ikke langt fra de røde husene der familien bor ned til skolen og lekeplassen ved vannet. De sykler dit. Mormor ser sykkelen til Kevin med en gang. Hvorfor har han satt fra seg den, sykkelen som han var så glad i. Mormor og Morfar forstår at noe er galt, og går ned til vannet. Morfar ser Kevin liggende på en treplate i vannkanten, han reagerer raskt. Drar Kevin vekk fra vannet. Mormor prøver med hjerte og lungeredning, mens Morfar løper tilbake til huset for å ringe ambulanse. På veien møter Morfar datteren sin, Kevins mamma. Hun skjønner at de har funnet ham. «Nei, ikke min Kevin!» roper hun. Mormor hører Kevins mamma. Det tar syv minutter før ambulansen kommer. Det er ikke lenge, men for Mormor er det de lengste syv minuttene i hennes liv.
Ambulansen tar med seg Kevin til sykehuset, og familien får kjøre med en av politimennene som også er kommet til stedet. De blir på sykehuset lenge. En av legene kommer ut, og sier at Kevin er borte. Han skulle bare bli fire år.

Da alarmen om denne hendelsen kom inn, ble dette behandlet som en drukningsulykke. Det er jo faktisk ikke så rart at politiet og ambulansen trodde det. Han ble funnet alene i vannkanten, man tenker selvfølgelig drukning i et slikt tilfelle.
Det var først når gutten skulle obduseres, at man så det. Gutten hadde skader på halsen og rundt kjønnsorganene. Han hadde ikke vann i lungene, noe drukningsofre har. Gutten var død før han kom i vannet. Kevin på fire var drept.
Man gjorde undersøkelser på gutten, sjekket temperaturen for å prøve å finne ut hvor lenge han hadde vært død, prøvde å sikre spor etter gjerningspersonen. Obduksjonen viser at Kevin ble kvalt til døde. Det kunne også se ut som om han var seksuelt misbrukt, da obdusenten fant noe som minnet om biologiske spor i rektum. Han hadde blåmerker rundt kjønnsorganet, så det kunne stemme.

Politiet gikk ut med informasjonen om at Kevin var seksuelt misbrukt og drept, han var ikke druknet. Dette gjorde noe med lille Arvika, en idyllisk liten by i Värmland i Sverige. Trusler og vold mot kjente pedofile, oppstandelse i byen. Folk var rasende.
Plutselig fant politiet ut av det de trodde var biologisk materiale på Kevin, var en salve som ble brukt på en temperaturmåler da de målte kroppstemperaturen hans. Det var ikke fra en pedofil mann, Kevin var ikke voldtatt. Heldigvis. Man mistenkte ikke lenger pedofile.

Politiet hadde et annet spor som snart skulle bli interessant. Kevin hadde blitt sett sammen med noen barn den ettermiddagen. Kunne barna kanskje vite hva som hadde skjedd?
Flere ungdommer ble tatt inn til avhør, men det satt ikke politiet på noen konkrete spor.
 

En dag kom en far, stemor og to unge gutter til politistasjonen. Faren mente de hadde noe å fortelle. Først fortalte guttene at de hadde sett en mann med mørk kappe som hadde tatt Kevin. Politiet syntes dette nesten hørtes ut som en tegneseriefigur. Guttene visste noe, men hva?
En barnepsykolog og avhørseksperter ble koblet inn, og etter lange avhør kom det frem hva som egentlig hadde skjedd med lille Kevin.
De to brødrene som Kevin hadde lekt med, på fem og syv år hadde drept Kevin. De forklarte at de hadde lekt, og at leken ikke hadde vært morsom mer. De hadde dyttet en pinne mot halsen til Kevin, så han til slutt stoppet å puste. Han hadde falt mot bakken og våknet ikke opp igjen.

Det som er uklart her, og som fortsatt skurrer, er hvordan i alle dager Kevin ble flyttet fra strandkanten og ut i vannet på treplaten? For at dette skulle gå, må han ha blitt løftet dit. Hvordan skal en gutt på fem og en gutt på syv år ha klart dette? Hvordan skulle de ha forstått at de måtte flytte han? Om de skjønte hva som hadde skjedd, hadde de nok løpt og kanskje gjemt seg? Dratt hjem, sagt fra til en voksen? Kevin ble flyttet, og man vet ikke hvem som gjorde det.
Det er mange teorier om hva som kan ha skjedd, men det jeg finner meget interessant, er at faren til disse guttene løy og svarte feil ved flere anledninger, og han oppførte seg veldig merkelig hos politiet. Han visste hva guttene hadde gjort, men kan han ha vært den som hjalp dem? Var det faren til guttene som flyttet Kevin?

Dette er en uhyre tragisk sak, og jeg tror ikke hele sannheten er kommet frem. De to guttene ble plassert i hvert sitt fosterhjem og fikk nye identiteter. Det ryktes at de er tilbake i Arvika, men jeg tror ikke mange vet hvem de er. Jeg kan ikke bekrefte at de er tilbake i Arvika, men om du leser nok artikler om denne saken, hintes det opptil flere ganger at det kan stemme.
Faren til de to guttene ble boende i Dottevik, og så vidt jeg vet bor han der enda.

Familien til Kevin vet ikke hvem som drepte gutten deres, de vet ikke hvorfor det skjedde. I intervjuer jeg har lest, og podcaster jeg har hørt om denne saken, virker de som en kjærlighetsfull familie som er godt knyttet sammen. Jeg håper de har funnet trøst i hverandre, og jeg håper det går bra med dem etter forholdene. De får jo aldri se lille Kevin igjen.

 

Jeg velger å ikke legge ut bilder av Kevin eller åstedet i denne saken, men om du vil vite mer kan du høre P3 Dokumentär ? «Kevinmordet» på podcast, som er en av mine kilder til dette innlegget, samt politirapporten fra 1998.

Jeg mener ikke å anklage noen i dette innlegget, men jeg stiller meg uforstående til at faren til guttene sin rolle i saken ikke er etterforsket nærmere. Det er noe som ikke stemmer, men jeg valgte å skrive mine spekulasjoner i tillegg til den informasjonen som foreligger i saken.
Faren er IKKE dømt eller siktet i denne saken.

Thomas Quick er død

 

En psykisk nedbrutt mann med et stort behov for å bli sett og hørt, blir innlagt på en psykiatrisk sykehus i Dalarna tidlig på 90-tallet. Han heter Sture Bergwall, og skal snart bli Thomas Quick, Skandinavias verste seriemorder.
 

Leif GW Persson (min store krimhelt), forfatter og professor med godt innsyn i saken, omtaler Bergwall som en «psykisk syk narkoman» som gjorde alt han kunne for å få narkotika. Det stemmer at Stue Bergwall misbrukte narkotika, men det var ikke derfor han var lagt inn på psykiatrisk avdeling. Han var anmeldt for seksuell omgang med unge gutter, og ble dømt til behandling på sykehus. Det var her det hele skulle starte, «dårenes parademarsj» som Leif GW kaller denne saken i et intervju med Dagbladet.

Når man er innlagt på psykiatrisk avdeling, er man mye og ofte i samtaler med psykiater og andre terapeuter. Jeg vet ikke hvordan Bergwalls psykiater, eller ham selv, kom frem til Thomas Quick og hvordan han klarte å tilså hele 39 drap, men jeg har en teori, basert på Sture Bergwalls egne uttalelser.
Han var, uten tvil avhengig av narkotiske stoffer. I psykiatrien verserer det mange behandlingsmetoder med tung psykofarmaka og det kan tenkes han så sitt snitt i å bli medisinert mer enn nødvendig. Han mener selv at han gjorde som psykiaterne sa, og da de begynte å spørre ham om han hadde begått flere lovbrudd han var dømt for.
Når man er medisinert er man ikke i stand til å tenke klart, ei heller å ta voksne beslutninger. Hjernen er hemmet. Det samme skjer om man er i en avvenningsprosess, det eneste man tenker på er å få medisiner igjen. Man gjør hva som helst, og det var nok det Bergwall tenkte.
Han ble stilt ledende spørsmål (dette er under enhver kritikk, det at høyt utdannede mennesker kan nedverdige seg selv og sin posisjon ved å utnytte andre mennesker på denne måten) om uløste drap i området.
Sture Bergwall så sitt snitt i å få noe igjen for å gjøre som psykiateren sa, og begynte å fortelle. Jeg tror på ingen måte han forstod hvor dypt vann han var ute på, før det var for sent. Jeg tror, på den andre siden, at psykiaterne og deretter avhørsleder Seppo Pettinen (som burde skamme seg) så en stor mulighet til å fremme karrieren. Det gjorde også statsadvokat Christer van der Kwast. De må ha visst hva de drev på med, de må ha sett at tilståelsene ikke var ekte tilståelser. De ønsket, rett og slett en syndebukk, og det skulle bli Thomas Quick.

Så, hva satt van der Kwast og Pettinen igjen med? Etter tilståelser av 39 drapsaker ble Thomas Quick dømt for 8 drap, 5 svenske og tre norske.
De norske drapene han tilsto og ble dømt for var:

Therese Johannesen (9) i 1988
Trine Jensen (17) i 1981
Gry Storvik (23) i 1985

Thomas Quick, eller Sture Bergwall er formelt frikjent for alle disse drapene. Politiet, med Pettinen og Kwast i spissen, mente at drapet på Therese Johannesen var veldig likt Helen-mordet i Skåne, som også fant sted i 1988. Helen var en ung jente som forsvant og ble funnet drept. Her kan jeg forstå at politiet så likheter, men gjerningsmannen som tok livet av Helen, ble felt av DNA-bevis i retten senere, og mine damer og herrer, det var ikke Thomas Quick.

De to andre norske jentene, Trine og Gry er to helt andre type ofre. De var «voksne». En seriemorder holder seg til sin «type», og jeg finner det merkelig at politiet mente Quick var ansvarlig for disse drapene også. Dessverre er ingen av disse sakene oppklart.
Sakene til Trine Jensen og Gry Storvik er ganske like. De skjedde riktignok med fire års mellomrom, men modus minner om hverandre. Begge jentene forsvant fra Oslo sentrum, begge forsvant om sommeren, og begge ble funnet sør for Oslo. Jeg håper, for familienes del, at disse en dag kan bli løst.

Andre saker Quick ble dømt for, og/eller tilsto er også ulike. Det er ingen sammenheng i modus, her er det menn, kvinner, jenter og gutter. En seriemorder holder seg som sagt til sin type. Det er ikke samme morder i disse sakene, det ser alle.

Hele Quick-saken er en skandale for det svenske rettssystemet, men også for det norske. I begge land er all integritet og arbeidsstolthet knyttet til etterforskingen og jakten på den skyldige i alle disse sakene blåst bort til fordel for ønsket om egen forfremmelse, men også ønsket om en syndebukk. Dette er trist for familiene til ofrene, de har blitt ført bak lyset. Det er også trist for gode, ærlige og rettferdige politimenn og kvinner som hver dag jobber for et trygt samfunn.
Pettinen og van der Kwast i spissen har ødelagt mye, og særlig for Sture Bergwall som tilbragte 23 år på psykiatrisk avdeling. Psykiateren burde sett hva Berwall egentlig holdt på med, hun burde sett hvorfor han gjorde det. Hun har også mye skyld Quick-saken, men dessverre så det ikke ut til at hun syntes det selv.

Thomas Quick er død. Det sa Sture Bergwall da han ble sluppet ut. Han er nå en fri mann, og han er frikjent i alle saker. Jeg vet ikke hvordan man lever normalt etter å ha vært Skandinavias verste seriemorder i så mange år, men heldigvis ser det ut til å gå bra med ham. Thomas Quick er kanskje død i Sture Bergwalls verden, men spøkelset hans vil for alltid hjemsøke både norske og svenske familier som er berørt av Christer van der Quast og Seppo Pettinens klovnerier.

Drapet på Tina Jørgensen (20)

Stavanger, 24. september 2000.

Det er en fin høstkveld i Stavanger sentrum. Glade mennesker er ute og koser seg, ler, drikker vin, danser. Noen møtes, noen går kanskje fra hverandre. Det nærmer seg stengetid, og folk begynner på veien hjem. Noen tar taxi, andre velger å gå. Kanskje noen tar bussen. Denne kvelden i Stavanger skal bli veldig spesiell, en ung kvinne skal forsvinne sporløst. Tyve år gamle Tina Jørgensen lener seg inn i en ventende bil, snakker med noen. Så , kanskje går hun videre?  Etter dette, er det ingen som har sett Tina, i alle fall ikke i live.

Neste dag blir et stort søkeapparat satt igang. Hvor er Tina? Ingen vet noen ting, tilsynelatende. Hvordan kan en ung jente bare forsvinne på den måten? Man spør seg om hun ble kidnappet, kanskje hun rømte. Men mammaen til Tina vet hun aldri ville forsvunnet med vilje. Fine, snille Tina skal dessverre aldri komme tilbake igjen til mamma. Ikke til venninnene. Man leter over alt, ingen tegn til Tina noen steder. Det skal gå mer enn en måned før hun blir funnet. Tina Jørgensen, tyve år, med hele livet foran seg blir funnet dumpet i en dreneringskum ved Bore kirke på Jæren. Hun er drept, trolig slått ihjel. Hvordan kom hun hit? Etter obduksjonen tror man Tina kan være stått ihjel ved en bro i sentrale Stavanger, og deretter flyttet til kirken på Jæren. Noen ville gjemme henne slik at hun ikke ble funnet.

Når slike hendelser forekommer, det at offeret blir flyttet og gjemt unna, er det i mange tilfeller en gjerningsmann som kjenner offeret. Grunnen til at de gjemmer liket, er fordi de vet at de kan bli mistenkt for forbrytelsen. De vet at noen vil forstå, og de prøver å skjule alle spor. En gjerningsmann uten kjennskap til offeret bryr seg som regel mindre med å gjemme liket. Siden de ikke kjenner personen er det ikke en like stor fare for å bli tatt, så sant man ikke legger igjen tekniske bevis, for eksempel i form av DNA eller at de blir sett av vitner. 

Jeg tror at Tina kjente sin drapsmann. Det trodde tydeligvis politiet også, de siktet nemlig kjæresten hennes like etter at hun ble funnet. Det skal nevnes at bevisene mot kjæresten var (og er) svake, og han er frikjent i denne saken. Han har alltid nektet å ha noe med denne saken å gjøre. Jeg vet ikke noe om Tinas tidligere kjæreste. Men, jeg synes politiet gjorde helt rett i å mistenke ham tidlig i saken. 

De fleste vet at offerets nærmeste er de som blir sett på først i slike saker. Tinas kjæreste var den siste hun ble sett med. De var på byen sammen, og de bodde til tider i samme leilighet. Det er for meg ganske vanskelig å forstå at kjæresten hennes forlot henne på vei hjem fra byen. En søt, blond, ung jente skulle plutselig måtte komme seg hjem på egenhånd  midt på natten? Hvor var han, hva gjorde han? 
Tina ble også sett lenende mot en bil, hvem kan ha det har vært? Kan det hende kjæresten så at Tina snakket med noen, kanskje en mann? Har det vært sjalusi inne i bildet? Kan det ha vært en mann som har svermet for Tina i en tid, som drakk seg til mot og snakket med henne, hvorpå det gikk galt?

Jeg vil forresten nevne at jeg uten tvil mener det er en mann som har drept Tina. Man skal være ganske sterk både for å slå ihjel noen, og å flytte på en livløs kropp (som er mye tyngre enn man tror). 

Tinas sak er fortsatt uløst, over seksten år etter at hun ble drept. Heldigvis har Cold Case-gruppen til Kripos valgt å se på saken en gang til. Det saken skal gjennomgås igjen, kan selvfølgelig ha noe med det som skjedde høsten 2015.  En person mente å sitte på en tilståelse fra en fest han hadde vært på. Lydopptaket avslører en mannsperson som tilstår drapet på Tina. Denne mannen nevner også tre andre menn, som skulle ha noe med drapet å gjøre. Dette er en det av en kameratgjeng som var i Tinas omgangskrets. Politiet fikk altså en tilståelse fra denne mannen. De andre mennene som ble dratt inn i saken, nektet alle for å ha noen forfatning med drapet. 
Hvorfor tilstår en mann sånn plutselig? Politiet mente, etter mange runder med avhør, at mannen tilsto på falsk grunnlag. Han løy ikke, men de mente at han tilsto på falske minner. Dette er faktisk reelt, det kan skje. 
Jeg vet ikke akkurat hvorfor denne mannen tilsto på minner han tydeligvis ikke hadde, men det er ikke første gangen det har skjedd. Det får i såfall greies ut om i et annet innlegg.

Etter at alle ble sluppet ut og var utenfor mistanke, er Tina-saken på bar bakke igjen. Ingen mistenkte, ingen nye bevis. Jeg håper Cold Case-gruppen til Kripos finner noe nytt, tenker annerledes og tilslutt gir Tinas familie og venner fred. Noen har drept henne, og den eller de bør straffes for det de har gjort. Jeg har heldigvis stor tro på denne gruppen, det er en gjeng med utrolig dyktige mennesker som vet å se etter det lille som kan vende saken.
De har i alle fall en stor oppgave foran seg.

Sporløst forsvunnet – Andreas Hammer (17)

Kvelden 1. juli 1994 skal bli en annerledes dag for familien Hammer i Tønsberg. Mamma lager middag, og venter på at mannen og barna skal komme hjem for å spise. Det er sommerferie, varmt og godt ute. Klokken fire, når middagsroen skal begynne å senke seg i hjemmet, er det en person som mangler. Andreas på 17 år er ikke kommet hjem enda.
Mamma tenker at det ikke er så merkelig, han hadde for vane å glemme tiden innimellom. Men når klokken blir fem, og senere klokken seks på kvelden, begynner en uro å snike seg frem. Hvor er han, og hvorfor kommer han ikke hjem?
Foreldrene til Andreas begynner å ringe rundt til kameratene hans. Ingen kan fortelle dem noe nytt. Har han kanskje falt og slått seg, eller blitt utsatt for noe kriminelt? Pappa tar sykkelen  fatt og kjører noen runder i nærområdet. Kanskje det finnes noen sykkelspor, eller andre spor som kan fortelle hvorfor Andreas er borte. Han hadde aldri gjort dette før, familiekjære Andreas. Riktignok var han mye ute med kamerater, men han kom jo alltid hjem igjen.
Mamma og pappa legger seg med en ekkel følelse i magen den kvelden. Når klokken blir fire om natten klarer ikke pappa å bare ligge der lenger. Han tar en tur utenfor, ser seg rundt. Ingen Andreas nå heller. Han ligger ikke i sengen sin, og nå blir pappa for alvor redd. Han ringer politiet og melder sønnen savnet. Ingen ting skjer, politiet står uten spor.
Plutselig får de høre at sykkelen til Andreas er funnet. Et lite håp er tent. Den står ved togstasjonen i Tønsberg. Sykkelen hans er der, men ingen Andreas. Håpet svinner igjen.
Hvorfor hadde Andreas satt fra seg sykkelen ved togstasjonen? Eller var det noen andre som hadde gjort det? Noen mener de så Andreas gå av bussen ved Vøringsfossen klokken 21.15, men det er ikke en sikker observasjon.
Her, en vakker julidag i Tønsberg, slutter alle spor etter Andreas Hammer.

Det er 23 år siden Andreas forsvant i år, og saken er fortsatt ikke oppklart. Andreas skulle ha fylt 40 dette året. Han skulle kanskje vært gift, kanskje hatt barn.
Saken om Andreas er dessverre kort, det er ikke noe mer enn dette. Eller, stryk det. Det er jo mye, mye mer. Men det vet ikke vi, og det finner vi kanskje aldri ut av. Noen vet, noen kan fortelle hva som skjedde med ham. Hvorfor, etter alle disse årene skal ikke familien Hammer endelig få fred? Politiet har fått en del kritikk i denne saken, da familien følte at den ikke ble etterforsket tilstrekkelig. Det var familien som intervjuet vitner, det var de som gjorde rundspørringer i området. Til ingen nytte selvsagt.

Det kom noen tips, og det kom noen teorier. En av tipsene var at forsvinningen kunne ha noe med at Andreas spilte rollespillet Kult i ukene før han forsvant. Et annet er at det var noen satanister som hadde med forsvinningen å gjøre.
Om jeg skal spekulere (som jeg ofte gjør i slike saker) tror jeg dessverre lite på satanistsporet. Det er ingen ting som tilsier at han hadde tilknytning til, eller var involvert i den satanistiske kulturen i Tønsbergsområdet.
For å være helt ærlig, er det ofte satanister blir mistenkte i slike saker, og det viser seg ganske ofte at de ikke har noe med saken å gjøre. Det er visst blitt en allmenn oppfatning at satanister drikker blod, ofrer både dyr og mennesker, og er generelt voldelige. Det er jo faktisk ikke det de driver med. Enkelte satanister har til tross vært involvert i lysskye saker tidligere (Varg Vikernes for eksempel), så jeg kan forstå skepsisen. Men, fordi det kan se ut som om Andreas Hammer har vært i en skog, og forsvunnet uten spor, synes jeg det blir å dra strikken altfor langt til et satanistmiljø. Det er dessverre lite å finne ut om denne saken, så jeg er usikker på hvordan satanistsporet kom frem i lyset, men i en dokumentar om saken jeg fant hos NRK, forteller Andreas sin mor om dette, og at hun trodde det kunne stemme. Nå skal det nevnes at faren til Andreas er prest, og at resten av familien, Andreas inkludert, var kristne. Hva skulle en gjeng satanister med Andreas, hva skulle motivet ha vært? Jeg kan ikke forestille meg noen scenarioer hvor dette kan være tilfelle.

Et annet spor er Kult-spillet. Andreas hadde spilt det med noen venner i ukene før han forsvant, og her kan det kanskje være noe.
I rollespill er det vanlig å leve seg veldig inn i rollen, og i akkurat dette spillet er det det gode mot det onde som er tema. Kanskje Andreas og noen venner eller bekjente var i skogen den dagen, kanskje noe gikk galt. Men hadde noe gått galt, er dette ungdommer uten erfaring med å gjemme bort et lik. Det er nemlig ikke så lett som på film, selv om det noen ganger kan se slik ut.
Om noe gikk galt, om Andreas skadet seg vet et uhell i forbindelse med rollespill, er det i alle fall noen som vet. Noen sitter på svarene, og burde ha kommet frem med sannheten for lenge siden.

I slike saker tenker man jo også på om det hele kan ha vært en ulykke. Kan han ha falt, kan ha blitt påkjørt, falt han i vannet? Kan han ha forsvunnet frivillig? Det er ikke godt å si, men en ting er sikkert. Denne saken er ikke etterforsket nok, og jeg håpet at da familien til Andreas ansatte Ola Thune for å etterforske saken privat, ville det kanskje komme frem noe mer.
Det er ikke noe mer, bare en familie som aldri fikk sønnen sin hjem. En plass ved middagsbordet er fortsatt tom, en sønn og bror er fortsatt savnet dypt.

Hva tror du har skjedd i denne saken? Hvorfor er det ingen spor etter ham?

Kilder: NRK https://tv.nrk.no/serie/soendag/falm03006696/17-03-1996
             VG http://www.vg.no/nyheter/innenriks/mange-forsvinningssaker-fortsatt-uloest/a/10052498/

Seriemorder, massemorder og spree killer – En innføring

Det verserer usikkerhet rundt begrepene seriemorder, massemorder, spree killer og andre utrykk i denne sjangeren. Det er jo ikke alltid så lett å vite forskjellen.
I dag så jeg en artikkel VG hadde skrevet som lød «Massemorderen Charles Manson (82) skal være innlagt på sykehus utenfor fengselet.» Da jeg så dette, tenkte jeg å skrive et lite innlegg om hva som kjennetegner de forskjellige utrykkene, slik at det ikke er noen tvil. Charles Manson for eksempel, drepte faktisk ingen. Han fikk sine såkalte disipler i Helter Skelter-sekten til å drepe for ham. Så, her følger en rask oversikt. Greit å vite, eller hva?

 

Seriemorder:

Den riktige betegnelsen på en seriemorder er en person som dreper tre eller flere personer ved tre eller flere steder, på forskjellige tidspunkter. Det er vanlig for en seriemorder å ha en såkalt «cooling off period» altså at det skjer over lengre tid og ikke på samme dag som oftest. De kan også ha lange pauser på flere år, slik som BTK (Bind, Torture, Kill) bedre kjent som Dennis Rader for noen. Han hadde faktisk et opphold på 25 år!
En seriemorder er en person som har et spesifikt type offer. De er oftest hvite menn i alderen 25-35 år, som kommer fra en heller broket barndom med mobbing, fraværende foreldre, og manglende rollemodeller. I mange tilfeller er det første offeret nøye gjennomtenkt, og minner seriemorderen om noen i livet deres, slikt at det føles som om de dreper denne personen om og om igjen. Ta Ted Bundy for eksempel, han valgte kvinner med mørkt, halvlangt hår, atletiske og pene, som minnet om eks-kjæresten hans. Hun hadde forlatt ham, og det var slik drapsferden hans startet. Det finnes selvfølgelig andre seriemordere enn hvite, unge menn. Om man skal se på seriemordere statistisk, er de som oftest som beskrevet over.
En afroamerikansk mann som har fått mye oppmerksomhet de siste årene, er The Grim Sleeper, som avventer rettsak for å ha drept et stort antall afroamerikanske, prostituerte kvinner over en 25-års periode. Vi har jo også norske (!) Belle Gunness fra Selbu som flyttet til USA på 1800-tallet og drepte både sine egne barn og et utall ektemenn for å få forsikringspenger. Aileen Wornous har du kanskje hørt om? Hun var prostituert og drepte fem eller seks menn som var kunder av henne. Mange typer seriemordere der altså, men nå vet du den korrekte beskrivelsen.

Massemorder:

En massemorder er en person som dreper tre eller flere personer på samme tid og sted. Enkelt og greit, men veldig grusomt. Dette kan være typiske terrorister, men også mennesker med psykisk sykdom som har en særlig overbevisning om at de må drepe alle de ser, ofte med maskingevær, bomber og lignende for å ta livet av så mange som mulig.
Breivik er en god beskrivelse på hva en massemorder er, dessverre. En massemorder er ofte i dårlig psykisk stand, kanskje med en religiøs eller politisk overbevisning utenfor sosiale normer. Mange tenker på Jim Jones som en massemorder, men jeg er litt uenig i at han er det. Jim Jones fikk sine følgere til å begå masseselvmord ved å drikke en blanding av saft (eller Kool-Aid for å være korrekt) og gift. Rundt 900 mennesker, både voksne og barn døde den dagen i såkalte Jonestown. Han, i likhet med Manson kan ikke karakteriseres som massemordere i min bok, da de ikke fysisk drepte noen selv, men allikevel er ansvarlige for dødsfallene i form av å overbevise andre om å drepe for dem (eller seg selv i Jim Jones sitt tilfelle). Manson var for øvrig hjernen bak ni drap.

Spree killer

Jeg vet faktisk ikke den norske oversettelsen på en spree killer, men jeg kan i alle fall forklare hva det er for deg. Dette er en person på drapstokt, som dreper tre eller flere personer på flere forskjellige steder i løpet av kort tid. Her er det snakk om minutter eller timer mellom drapene. Dette er også en person med psykisk ubalanse, eller en særlig overbevisning (religiøst for eksempel). Personen kan lide av vrangforestillinger, og tro at de som drepes ikke er «uskyldige» ofre.

 

Tusen takk for at du leser, liker og deler.
Legg gjerne igjen en kommentar om du lurer på noe, er uenig (eller enig for den saks skyld) eller har innspill til hva jeg kan skrive om. Følg meg også gjerne på Instagram og Twitter: @truecrimenorge

God onsdag!