Oslo, 1974 Del 24

– Pongo, du skal ikke være borti der hver dag vel! 
En tykkfallen dame med forsøk på en tøff sveis dro i halsbåndet på den enda mer tykkfalne hunden sin, en svart labrador med gråstenk rundt øynene. Elise så på damen, som nikket høflig tilbake.
– Han er så nysgjerrig, han vet du. Skal bort å lukte på alt.
– Ja, sånn er vel hunder, smilte Elise tilbake.
– Vi går her hver dag, og alltid skal han til samme plass å lukte. Det er vel ei søt tispe som har lagt igjen en beskjed til han. Damen lo så høyt som bare damer over 50 kunne gjøre.
– Er du ofte ute og går tur akkurat her? Elise bøyde seg ned og klappen den fuktige hunden og tenkte at kom hun til å lukte hund resten av dagen.
– Ja, hver morgen og hver kveld går vi her. Han Pongo er så glad i denne runden han.
– Her, rundt industribygget?
– Ja, men det er ikke så mye som skjer rundt her lenger. Det var mer før i tida.
– Mer, hva mener du?
– Det var jo en mann her ganske ofte. Han gikk ut og inn av bygget og snakket med deg selv. Så nesten ut som om han hadde en usynlig venn. Han sto liksom og krangla med noen ut i løse lufta. Så gikk?en inn og ut, bar masse kasser og utstyr fra bilen.
– Hvordan så han ut? Det gikk kaldt nedover hele ryggraden til Elise. Denne kvinnen satt på informasjon som var gull verdt, om hun kunne huske detaljer av disse hendelsene.
– Han var en fin mann, pen i tøyet. Mørkt hår, kanskje litt grått i sidene. Han kjørte en Audi, men jeg husker ikke registreringsnummeret.
– Takk skal du ha. Tror du at du ville kjent han igjen om jeg viste deg et bilde av ham? Elise lette etter mobilen i jakkelommen.
– Ja, jeg kan jo prøve, lo damen litt nervøst.
– Si meg, hva har?n gjort?
– Han er bare en vi vil snakke med foreløpig, i forbindelse med en sak vi etterforsker.
– Der e?kke de derre mordene oppe ved Østensjø?
– Det er i forbindelse med den saken, ja. Elise tenkte at det ikke var noen vits i å lyve til damen. Hun trengte jo ikke å gi ut noe mer informasjon enn dette.
– Huff! Damen trakk på skuldrene og begynte å se seg rundt mens Elise prøvde å finne et bilde av Kristian Stenersen på nettsiden til advokatfirmaet han jobbet i sammen med Sverre Juul.
– Her er det! Kan det være han? Damen lente seg mot mobilskjermen til Elise og rettet på de «tøffe» brillene sine. Hun så lenge på bildet, før hun sukket tungt.
– Det er han. Jeg er helt sikker. Han har klappet Pongo mange ganger, men da har?n vært normal. Ikke som når han snakker med den usynlige vennen sin.
– Hva mener du men den usynlige vennen sin? Snakker han med noen?
– Han går rundt bygget her, og det ser ut som om han krangler med noen. Han er kjempesint, snur seg og kjefter på noen. Men det er ingen der. Det er aldri det, han er alltid alene. Damen ristet oppgitt på hodet.
– Han er sikkert syk i hodet, det har jeg tenkt mange ganger. Men så er han så pen i tøyet, så han må jo være litt normal også.
– Ja det får vi se på, svarte Elise ettertenksomt.
– Tusen takk, dette hjelper veldig, smilte Elise mot damen.
– Kan jeg ringe deg, så du får kommet ned på politihuset og avgitt en formell identifikasjon? Elise rakte henne telefonen med talltastaturet åpent.
– Ja, jøss. Dette blir spennende. Damen smilte for seg selv mens hun tastet inn telefonnummer og navn.
– Kom a? Pongo. Nå skal vi spise litt formiddagsmat. Damen dro lett i båndet til hunden, som fulgte lydig etter med viftende hale.
– Jeg ringer deg i ettermiddag, ropte Elise etter damen. Damen svarte ikke, bare vinket med den ene armen mot henne. Elise så ned på mobilen. Edith Gran, het hun.

– Hvem var det, spurte Erik bak henne.
– Det vil du ikke tro, sa Elise lurt. Den dama der har sett Kristian Stenersen her flere ganger. Hun identifiserte han via bildet på nettsiden til advokatfirmaet. Hun sier at han har vært her flere ganger, til og med klappet hunden hennes. Hun går tur her to ganger om dagen, så det er ikke så rart at hun har sett noe.
– Så bra, nå har vi et vitne som knytter ham enda mer til dette stedet selv om det er mange løse tråder fortsatt.
– Ja, men hun sa noe mer. Noe skikkelig merkelig.
– Hva da?
– Hun sa at Kristian Stenersen ofte snakket med seg selv, eller med en usynlig venn som hun kalte det. Hun mener at hun flere ganger har sett han krangle med noen som ikke er der.
– Jøss, ja det er veldig rart. Han er gæren han.

I bilen på vei tilbake tenkte Elise på det Edith Gran hadde sagt. Hvordan i alle dager kunne en så kalkulert morder gå rundt og snakke med seg selv? Det passet ikke inn i profilen hun trodde hun hadde truffet så godt med. Men om det stemte at Kristian Stenersen pratet med seg selv, eller hadde en «usynlig venn» kunne det bety psykiatrisk sykdom, og det gjorde saken litt verre. Tenk om han ville slippe unna på grunn av psykiatrisk sykdom, og dømmes til behandling. Kristian var smart nok til å komme unna.

Elise helte opp et altfor stort glass vin, og tok likeså godt en slurk av flasken også. Hun skulle lese seg opp på psykiatriske sykdommer for å kunne forstå Kristian Stenersen bedre. Han snakket med noen som ikke var der, kunne han være schizofren? Hun hadde vært på Nasjonalbiblioteket igjen og lånt noen bøker om diagnoser som kunne passe. Nå var ikke Elise noen ekspert på området, men hun hadde alltid interessert seg for psykiatriske sykdommer. Helt siden hun begynte å lese om krimsaker som ungdom hadde det mørke i menneskesinnet, det svarte og onde totalt fanget henne. Hun var rimelig sikker på at Schizofreni kunne være tingen, men ville være sikker før hun snakket med Folke Thorbjørnsen om det. De måtte legge opp en strategi om hvordan de skulle finne Kristian, og da var det viktig å forstå hvordan han tenkte. Et bilde av hvordan Kristian var hadde begynt å danne seg, og det skremte henne.

Elise så ut av kjøkkenvinduet og ned på Elisenbergveien. De siste dagene hadde det snødd tett og hun fikk nesten julestemning selv om det var langt ut i mars. Hun tok enda en slurk av vinglasset før hun gikk inn i stuen. I peisen brant det godt, og den beroligende lyden av brennende tre fikk henne til å slappe av og tenke at hun var lykkelig. Elise likte situasjonen hun var i her og nå. Dette øyeblikket, dette sekundet. Det var hennes, og hun kjente seg komfortabel med så mye. Frederik var enda borte, hun hadde muligheten til å være alene, drikke så mye vin hun ville og jobbe hjemme på kvelden uten at han ble sur for det.

Katten Metis hoppet opp i fanget hennes og begynte å vaske den ene poten. Hun ga fra seg en snill varme, det lille vesenet.
– Det er oss to, Metis. Vi klarer å løse denne saken, tror du ikke?
Metis stoppet opp og så surt på henne før hun fortsatte potevasken. Elise bøyde seg fremover og begynte å lese om Schizofreni mens hun holdt vinglasset i den andre hånden.

Schizofrene hører stemmer i hodet, som er så overbevisende at mange av dem baserer livet sitt på å gjøre som stemmene sier. Noen av dem ser syner, for eksempel mennesker eller skapninger som ikke finnes i virkeligheten. Stemmene pasienten hører er ofte negative, mot dem som person, og/ eller negative mot mennesker i deres omgangskrets. Dette får pasienten til å gjøre handlinger de normalt ikke ville ha gjort. Med riktig behandling kan pasientene leve et tilnærmet normalt liv.

Elise syntes ikke hun fikk vite noe mer om Schizofreni av denne teksten, men tenkte at et utklipp fra en avis datert tilbake til åttitallet kanskje ikke var den mest pålitelige kilden. Hun la fra seg bunken med papirer og stirret inn i peisen og prøvde å oppsummere saken for seg selv. Kristian Stenersen hadde som 15-åring drept Marie Abrahamsen med kniv, og muligens seksuelt misbrukt den gamle damen. Han hadde latt sin beste venn Endre Pedersen ta skylden for ugjerningen, som hadde resultert i at Endre hadde hengt seg på cellen en tid etter at han ble dømt. To liv på samvittigheten.

Gracja Gramina hadde blitt brutalt drept, så vel som Mikhail og Elena. Fem liv på samvittigheten. For ikke å snakke om de tre som ble funnet i industribygget på Lambertseter. Åtte liv på samvittigheten hadde Kristian Stenersen. Åtte så langt. Han hadde nok flere.
Elise tenkte tilbake på Bjørn Herland som hadde fått livet sitt ødelagt i forbindelse med Langbølgensaken. Den gamle mannen satt i rullestol, lam fra livet og ned. Hun ville ringe ham en dag, kanskje gå på besøk for å se hvordan det sto til med ham. Det Elise ville mest, var å kunne ta Kristian Stenersen slikt at han aldri kunne skade noen igjen. Han var ekstremt farlig, og han kom ikke til å slutte med å ødelegge alt rundt seg så lenge han var i frihet. Hun skulle ødelegge Kristian.

Elise holdt på det intense sinnet i flere minutter. Denne saken klarte hun ikke å slippe helt, den hadde så mange vonde aspekter. Så mange liv var ødelagt, for hva? Hun kunne ikke forstå hva motivet egentlig var. Hvorfor drepte han Fru Abrahamsen, kjente han henne i det hele tatt? Det virket som om Kristian drepte de som sto i veien for ham, men hvordan kom den gamle damen inn i bildet? Kunne det være Endre Pedersen som sto i veien for Kristian, som ville rydde Endre av veien for ved å få ham dømt for noe han ikke hadde gjort. Hun drakk opp resten av vinen i glasset og bestemte seg for å legge seg tidlig i kveld. Elise hadde ikke hatt tid til å ringe Edith Gran denne ettermiddagen, men bestemte seg for å gjøre det i morgen tidlig.

I dusjen tenkte plutselig på Sverre Juul. Hun ville snakke med ham igjen, kanskje han kunne fortelle om disse merkelige episodene hvor Kristian Stenersen pratet med seg selv. Det lå noe i denne opplysningen, hun kjente det på seg.
Sengen var myk og varm, og Elise kjente på seg at hun kom til å få en god natts søvn for en gangs skyld. En liten lykkefølelse varmet i brystet. Hun pleide å føle seg sånn når hun var nær løsningen av en vanskelig sak. En høy lyd fikk henne til å hoppe i sengen. Det var bare mobilen, som hun tydeligvis hadde glemt å skru av lyden på for natten. Klokken viste fem over syv, hun hadde heldigvis fått sovet noen timer. Det var Erik Thue som ringte.

– Du vil faen meg ikke tro det.
– Hei, svarte Elise og sukket.
– Hva er det jeg ikke vil tro?
– De har funnet restene av de tre likene i industribygget!
– Hva? Hvor? Elise satt seg opp i sengen og dro håret bakover med hånden.
– De ble funnet for en halvtime siden i Østensjøvannet innpakket i søppelsekker. De lå og fløt i overflaten. Teknisk jobber på stedet nå.
– Herregud, jeg kler på meg med en gang. Hvor er du?
– Jeg er i Biermannsgate nå, kjører mot deg. Er du klar om syv minutter?
– Ja, jeg møter deg utenfor leiligheten.

Elise sa ikke en gang «ha det» før hun la på, men løp mot badet og vasket ansiktet med håndsåpen som sto på vasken, dro håret bakover i en slapp hestehale og tok på seg noen klær som lå på baderomsgulvet. Hun løp nesten ned katten Metis mens hun børstet tennene og prøvde å lage seg kaffe samtidig. Endelig hadde de mer bevis! Hun kjente at saken begynte å løsne. Nå manglet de bare hovedpersonen selv. Han skulle de ta.
– Jøss, det var kjapt! Erik ga Elise en sarkastisk applaus mens hun satt seg inn i bilen.
– Hva, jeg sto opp for et kvarter siden!
– Det går fint, Elise. Jeg synes du var flink. Han smilte til henne og hun ble faktisk en anelse varm inni seg. Elise drakk kaffen i små slurker, den var altfor varm enda og tenkte at den sikkert var i perfekt temperatur når de kom frem til Østensjøvannet.

En mosjonist hadde funnet søppelsekken med likrestene i. Den hadde, som Erik fortalte, ligget drivende i overflaten på vannet, rett ved den ene stien.
– De må ha ligget i vannet en stund, disse restene, fastslo Folke Thorbjørnsen og så på Elise og Erik.
– Ja, det kan stemme det. Karin, den lille rettsmedisineren sto nesten gjemt bak Thorbjørnsen, som var en mann i godt hold.
– Det kan se ut som om likrestene er fra de som ble funnet i industribygget, men vi må bekrefte det med DNA-test. Elise satt seg ned på huk og så på likdelene. Armer, føtter og to overkropper. Stakkars mennesker. Hun så på plasten de hadde vært pakket inn i, og surret sammen med en sølvtape. Med en penn hun fant frem i jakkelommen løftet hun litt på den ene tapen. Et sug gikk i magen hennes.

– Fingeravtrykk! Hun ropte kanskje litt høyere enn hva hun burde ha gjort, men dette var stort. Erik og Folke kom raskt bort til henne.
– Dæven, sa Folke og løftet tapen med pennen så han kunne se bedre.
– Bra, Elise. Godt at du tenkte på det.
– Teknisk, bort hit! Han vinket to teknikere mot seg og viste dem hva Elise hadde funnet.
– Pass på at dette blir undersøkt, her er nok gjerningsmannens fingeravtrykk.
– Sammenlign disse med fingeravtrykkene i leiligheten på Torshov, kommanderte Elise den ene teknikeren. Han nikket stumt og klippet forsiktig tapen fra søppelsekken.
– Vi har ham nå, Erik. Fy fader!
– Vi har ham ikke, Elise. Det vet du også. Vi har bevis mot Kristian, men han er sporløst forsvunnet. Ikke engang kona hans vet noe. Hun sier i alle fall så
– Ok, men nå drar vi på kontoret, jeg må ringe Edith Gran og spørre om hun vil komme ned i formelt vitneavhør. Det er veldig viktig, så kan vi etterlyse Kristian med en gang.

Edith Gran satt allerede og ventet på Elise på politihuset. Hun virker i overkant ivrig for dette avhøret, men det var vel ikke hver dag hun kunne bistå i en politietterforskning. I avhøret forklarte Edith akkurat det samme hun hadde sagt til Elise dagen i forveien. Hun identifiserte Kristian Stenersen igjen, men stilte en del spørsmål. Elise tenkte at hun sikkert bare var nysgjerrig, men ga ikke ut noe mer informasjon for sikkerhets skyld.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg