Oslo, 1974 Del 23

På vei til Ullevaal sykehus kjøpte hun med en snusboks og ordentlig kaffe til Erik, så hadde han noe å kose seg med mens han ventet på å bli frisk.
– Elise, så godt å se deg! Det strålte av de hovne øynene til Erik da han så henne.
– Hei du. Hvordan føler du deg?
– Nja, jeg har fått en skikkelig smell i hodet og nakken, og det merkes. Ellers føler jeg meg ganske bra. Har du funnet ut noe mer om saken?
– Jeg har funnet ut en hel del, faktisk. Jeg er ganske nær en løsning, men det er innviklet.
– Ok, da får du bare sette i gang, svarte Erik og rettet seg opp i sengen. Han åpnet snusboksen med begeistring, satte seg opp i sengen og tok en slurk av kaffen.
– Så det er ikke Sverre, altså?

Sverre Juul tittet melankolsk ut av bilvinduet. Det kjentes godt, men også vemodig å ha fortalt alt. Han var fri fra hemmeligheten, nå skulle han bare begynne på fortsettelsen. Det nye livet. Han visste ikke hva som skulle skje videre, men brydde seg ikke nevneverdig lenger. Han hadde ikke hørt noe fra Vibeke, og lurte på om kona visste noe. Hun måtte jo ha merket at noe var galt, og visste nok at han satt i varetekt i forbindelse med denne saken. Dagen etter at han var kastet på glattcelle hadde han blitt ført over til sykehuset. Heldigvis skulle Sverre bli værende på sykehuset noen dager til, riktig nok på psykiatrisk avdeling. Legen hans, så vel som politiet, mente Sverre var i fare for å skade seg selv, eller gå inn i en dyp depresjon om han ikke fikk behandling i form av terapi. Det var greit, tenkte han og nikket bekreftende for seg selv. Det var faktisk en fare for at han kunne skade seg selv.

Elise Palmer og Erik Thue satt på Kaffebrenneriet like ved politihuset. Elise så ut gjennom de store vinduene og ut på gatehjørnet foran seg. Folk hastet frem og tilbake. En kvinne med barnevogn, hund, handleposer og en to-åring i rosa parkdress, snakket engasjert med datteren som pekte på alt de gikk forbi i verdens sakteste fart. Den lille jenta oppdaget verden, og det måtte moren bare vente på. Igjen kjente Elise at hun var glad Frederik og hun ikke hadde barn. Hun ble likevel varm om hjertet av den lille verdensborgeren i rosa dress som oppdaget alt for første gang. Det var noe søtt over øyeblikket. 


– Fy faen. Erik så ned i kaffekoppen sin og ristet oppgitt på hodet.
– Jeg kan ikke tro at vi må slippe Sverre. Vi vet jo ikke om han snakker sant, vi må jo kunne verifisere historien hans!
– Jeg vet, sa Elise ettertenksomt mens hun holdt blikket på den lille rosa skapningen som kanskje hadde flyttet seg halvannen meter.
– Vi må få Sverre til å hjelpe oss å finne Kristian, ellers er det vel ikke så mye vi får gjort med denne saken. Den kommer til å gå i stampe.
– Du, vi stikker til leiligheten på Torshov, jeg regner med at vi får det klarert straks. Sverre er uansett på sykehuset, han drar ingen steder så lenge han behandles. Erik drakk kaffen fort og Elise lurte på om han brant seg i halsen.
– Gjør ikke det vondt? Hun så undrende på ham mens Erik helte kaffen ned i svelget.
– Hva da?
– Å drikke så varm kaffe.
– Åja, nei.. Eh, skal vi gå?
– Ok, vi går. Elise reiste seg, men lot den varme kaffen stå. Hun var ikke bygget for etsende varm kaffe ned strupen.

Det må vel være her? Bentsebrugata 16.. C! Her er det.
Elise var opprømt, som om det var en vanskelig oppgave å lete frem en ganske vanlig adresse midt på Torshov. Sverre Juul hadde gitt dem adressen i avhør. Han hadde vært utenfor flere ganger, men aldri inne i den. Erik parkerte bilen og klatret sakte ut gjennom døren. Elise kunne se at han fortsatt hadde vondt i nakken og ryggen etter smellen han pådro seg i basketaket med Kristian Stenersen utenfor hytta i skogen. Han beveget seg litt som en gammel mann. De så seg rundt, sjekket området før de ringte på døren.

– Jeg tror nok ikke noen svarer, Elise. Vi får ringe vaktmesteren og høre om han kan låse oss inn.
Vaktmesteren var en tilårskommen mann med grå kjeledress og kulerund mage. Dette fant Elise ganske morsomt, han minnet litt om Trond Viggo Torgersens vaktmesterkarakter. Han hadde et stort nøkkelknippe med sikkert 70 nøkler, men visste eksakt hvilken som passet i låsen. Låsen lugget litt, og dørhåndtaket var tungt.
– Det er smekklås på denna, så hus? på det om dere ska? ned og oppatt.
– Ja, tusen takk, det skal vi. Elise ga ham sitt mest sjarmerende smil og holdt i unormalt hardt i dørklinken så døren ikke skulle smekke igjen. Både hun og Erik kjente lukten allerede nå. De så på hverandre, men lot det gå usagt. Erik gikk først inn, og Elise fulgte rett etter. De hadde ikke med seg forsterkninger, så om noe skjedde var de helt alene. Elise kjente det veltet seg i magen, dels på grunn av lukten, og dels fordi hun faktisk var ordentlig redd. Det kunne jo hende Kristian Stenersen var her.

I gangen var en knaggrekke, men ingen klær. Et garderobeskap med støvete speil sto halvåpent, men det var såpass mørkt i gangen at Elise ikke visste om hun skimtet noen der inne. Var det en bevegelse? En smal, hvit dør til høyre så ut til å være badet, da terskelen var opphøyet fra gulvet. Erik nikket lett med hodet og signaliserte at han kom til å åpne døren. Elise holdt avstand, men var klar til å agere. Erik la hånden forsiktig på dørhåndtaket og gjorde seg klar. Med en rask bevegelse trykket han håndtaket ned og åpnet døren.

– I helvete.. Elise? Han gikk lenger inn i det lille badet. Elise fulgte etter han, men kom nesten ikke inn da rommet var så lite. Erik trakk i en snor som hang fra taket og et blekt lys blinket noen ganger før det slo seg på. Lyset kom fra en enslig lyspære til høyre for døren montert over speilet. På speilet var det røde merker, leppestift?

Restene må fjernes, Østensjø i natt. La dem synke dypt og aldri komme for en dag

Hva betydde det? Elise tok opp telefonen og knipset noen bilder uten blits.
– Fy faen, hva er dette her? Erik lyste med lommelykten ned i det slitte badekaret.
– Det her er blod.
Badekaret så ut som om det hadde vært fylt med blod, og så tappet. Det var ikke gjort tegn til å skylle det i det hele tatt, og blodet hadde størknet i mørke renner ned til en liten dam i bunnen av karet.
– Her har noen dødd, det er jeg sikker på. Et menneske kan ikke overleve et så stort blodtap. Erik lyste på de skitne baderomsveggene, men de var blodfrie.
– Sjekk resten av leiligheten, så ringer jeg teknisk avdeling, kommanderte Erik.

Elise kjente at magen vrengte seg både en og to ganger. Den metalliske, varme lukten av blod klarte hun aldri å venne seg helt til selv om hun hadde vært på ganske mange åsteder. Hun snudde seg og gikk ut i den korte gangen. Speildøren til garderobeskapet var fortsatt halvåpen, men hun turte ikke lyse inn i den med en gang. Hun stirret mot det sorte mørket der inne. Var det noen som beveget seg der inne? Hun var sikker på at det var noe der, men var det Kristian? Elise bestemte seg for å lyse forsiktig inn i skapet, og lysstrålen fra lommelykten traff noe. Det var noe svart som hang og dinglet fra taket. Var det et menneske? Hun gikk nærmere. Plutselig falt det sorte ned i gulvet og laget en høy dunkelyd så Elise nesten hoppet. Erik kom ut av badet med Mag-lighten hevet over hodet klar til å slå. Elise pustet dypt et par ganger for å komme til seg selv igjen. Det lå stille i bunnen av speilskapet. Elise så sitt eget speilbilde i det grå lyset fra den lille lyspæren på badet. Hun så nesten ut som et spøkelse selv. Erik gikk nærmere skapet og satt seg på huk. Han lyste mot det som hadde falt ned.

– Dette er en søppelsekk tror jeg. Han bøyde seg mot det, og rakte ut armen. Enda en høy dunkelyd kom fra posen, som om noe falt eller flyttet på seg. Erik falt bakover, men reiste seg raskt i samme stilling igjen. Enda en gang bøyde han seg mot det i skapet, men litt mer forsiktig denne gangen. Han tok i den svarte plasten, som raslet mykt og dro den mot seg og ut av skapet. Ut fra posen stakk et langt håndtak som ved nærmere undersøkelse tilhørte en baufil. Erik var forsiktig med å ikke ta på den, siden det kunne være både fingeravtrykk og andre tekniske bevis på den. Det så også ut som om det lå en øks og noe slags kniver i posen.
Elise pustet lettet ut og hørte at sirener nærmet seg. Endelig kom det flere for å bistå dem i denne merkelige leiligheten. Hun kom på at de faktisk ikke hadde sjekket de resterende rommene, og fant frem lommelykten. Elise gikk forbi speilskapet og tok til høyre igjen. Hun kom inn i verdens minste stue og kjøkken, en mørkebrun skinnsofa sto langs den bortre veggen. To vinduer mot gaten ga et svakt lys inn i rommet. Foran sofaen sto et sort stuebord men noen papirer og vørterølflasker på, og i den mørkebrune skinnstolen foran bordet igjen lå en blodstenket pute som en gang kanskje hadde vært til pynt. Til venstre i rommet var en smal døråpning uten dør, og Elise gikk mot den. Hun holdt lommelykten slik Erik hadde gjort, klar til kamp. Det var nok ingen der, men følte seg tryggere når hun var forberedt.
Soverommet var langt og smalt, og en smal dobbeltseng med en brunflekket madrass var eneste møbel. Elise grøsset litt ved tanken på å sove i en så ekkel seng, men tenkte at den sto i stil til resten av leiligheten. Lukten i hele leiligheten var så innestengt, det hadde nok aldri vært luftet her. Blodlukten nådde helt til soverommet. Hadde Kristian Stenersen virkelig bodd her? Elise hørte skritt og stemmer i gangen, og forstod at teknisk avdeling hadde meldt sin ankomst.

 

– Fingeravtrykkene stemmer. Erik så opp fra papirene og mot Elise. Han hadde kommet hjem til henne på morgenen som han pleide, og Elise var som vanlig ikke klar til å gå. Hun drakk kaffe og tygget raskt i seg den siste croissanten Erik hadde tatt med. Han var så snill mot henne, Frederik gjorde aldri sånn uten at hun ba om det. Han var jo på reise hele tiden, så det var kanskje ikke så merkelig. Frederik hadde vært nesten tre uker i Singapore nå, og han kom ikke hjem før om halvannen uke. Det var egentlig helt OK.
– Vi visste jo det, Erik.
– Nei, Elise. Vi vet nå at fingeravtrykkene fra hytta og fingeravtrykkene i leiligheten stemmer overens. Vi har ikke Stenersens avtrykk enda, så vi kan ikke bare konkludere..  
– Ja, ok. Men vi vet at det er ham.
– Vi får finne ham først, så tror jeg det ordner seg. Er du klar til å dra snart?

Erik pekte mot morgenkåpen hennes. Elise så ned, og kom på at hun hadde glemt å kle på seg. Hun reiste seg raskt og hastet opp trappen til soverommet, fant noen klær hun vrengte på seg og løp ned igjen. Erik sto allerede i hallen med jakken på. Bilen var iskald, men det hjalp med setevarmeren.
– Jeg håper virkelig at vi finner noe der oppe, sa hun ettertenksomt og vendte seg mot Erik, som holdt øynene på bilveien.
– Noe må vel være der. Han har jo lagt igjen lik der, for fader.
– Vi finner noe, Elise. Vi er så nærme nå, snart har vi ham.

Det hadde begynt å snø igjen da de kom frem til Industribygget på Lambertseter. Elise dro hetten over hodet, og bøyde nakken nedover for å ikke få store snøfiller i øynene. Erik haltet like bak henne men lommelykten i hånden. De visste ikke hvor mørkt det var der inne, og tok ingen sjanser. Inne i industribygget var det som om luften sto stille. Bleke lysstråler fra vinduene ved taket la en uhyggelig stemning som traff Elise rett i magen. Hun tenkte tilbake til dagen de fant likene. De hadde ligget under en presenning og hun kunne fortsatt kjenne overraskelsen på kroppen. Det var ikke mye å se der inne, alle tekniske bevis var sikret og prosessert.

– Jeg lurer på hva annet dette lokalet har vært brukt til. Erik snudde seg mot henne og så ut som om han forventet et svar. Elise trakk på skuldrene.
– Det kan jo være alt eller ingenting. Han er i alle fall smart nok til å ikke legge igjen noe som kan knytte han til dette stedet.
– Der tar du feil, svarte Erik monotont.
– Se på leiligheten fra i går, der er det jo bevis over alt. Jeg lurer på hvorfor han har vært så uforsiktig der, men på åstedene er det ingen verdens ting å felle han på. Vi kan ikke knytte han til ett drap på tekniske bevis.
– Det er jo fader meg sant.

Elise følte plutselig en stor skuffelse over seg selv. Hvorfor hadde hun ikke tenkt på det? Erik hadde så rett, det virket nesten som to personer jobbet sammen, ikke en. Leiligheten på Torshov hadde vært skitten, ekkel og full av bevis. Det var blodsøl, sikkert fra noen av ofrene. Trodde Kristian Stenersen at de ikke skulle finne leiligheten? Den sto registrert på ham, og lett å finne. Hadde han en medhjelper?
– Tror du han har hatt noen til å hjelpe seg?
– Jeg vet ikke, det kan nesten virke sånn, svarte Erik.
– Du, jeg tror vi er ferdige her, jeg vet ikke hvorfor vi dro hit i det hele tatt. Han dro ytterjakken tettere om seg og viste tegn til at de skulle gå mot døren.
– Nei, det er vel ikke noe her.

Elise gikk etter han og tenkte videre på om Kristian Stenersen egentlig hadde noen medhjelper. Hun kom på noe hun bare måtte sjekke med en gang hun kom til kontoret. Utenfor industribygget hadde solen nesten tittet frem. Det minnet Elise på en påskeferie med faren på Geilo da hun var barn. Elise og faren hadde vært på skitur, og var på vei hjem til hytta etter at de hadde spist appelsin og drukket kakao. Lyset var flatt og Elise så ikke hvor bratt bakken egentlig var. Hun hadde falt og brukket håndleddet, men det ble likevel den beste påskeferien hun kunne huske. Elise hadde nemlig alltid ønsket seg gips på armen, sånn at alle vennene hennes kunne skrive hilsen på den. Nå hadde hun riktignok ikke hatt så veldig mange venner som liten, men både læreren og vaktmesteren på skolen hadde skrevet på gipsen, og det hadde gjort Elise glad.

0 kommentarer

Siste innlegg