For snart et år siden sluttet jeg i den trygge jobben min i et veletablert mediehus. Jeg hadde jobbet der i flere år, men bestemte meg for å følge drømmen min. Jeg hadde lenge ønsket å leve av skrivingen, hadde allerede skrevet en hel krimroman og bloggen jeg startet begynte å få mange følgere. Jeg hadde stor tro på at prosjektet mitt skulle fungere, og for å være ærlig, hadde jeg ikke noe valg.
Fra å ha fast inntekt til å gå til en usikker fremtid som freelancer var tøft, men også veldig spennende og lærerikt. Man blir sterk av slikt, det skal jeg love deg. De første månedene skrev jeg hele tiden. Jeg kontaktet redaksjoner jeg hadde skrevet for før, men fikk nei av samtlige da jeg ville selge dem artikler, istedenfor å skrive gratis bare for å bli publisert. Det er slik det er, du må bare gå videre og tenke at det er deres tap. Jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle la det knekke meg. Og det gjorde det aldri, men jeg tenker tilbake på det å føle seg dum når noen av dem ikke engang ville svare meg, nå som de måtte betale for alt arbeidet jeg la ned i artiklene jeg skrev for dem.
Så startet jeg Truecrimepodden, med skrekkblandet fryd. Jeg hadde alt å bevise. De fleste himlet litt med øynene og tenkte sikkert sitt da jeg fortalte dem hva jeg drev med. Istedenfor å si “lykke til!” fikk jeg, “hvordan tjener du penger på det da?” og “hvor mye tjener du?”. Veldig, veldig få hadde troen på meg, og det forstår jeg. Jeg hadde nok tenkt mitt jeg også. Men de som trodde på meg, de som støttet meg, det er de jeg setter pris på i dag. Ikke de som hver gang jeg traff dem spurte hvor mye jeg hadde tjent siden sist, som om det skulle ha noe å si for dem personlig.
Nå lurer du kanskje på hvor jeg vil med dette innlegget, som ikke handler om truecrime, men om meg selv, Pernille. Jeg har et poeng, forstår du. Den største lykken for en som turte å gjøre noe veldig få tør, er å lykkes. Og det gjorde jeg! Det tok jo bare et par episoder før Truecrimepodden lå høyt på alle lister, lyttertall og nye følgere strømmet inn og jeg kjente på en mestringsfølelse som var ut av en annen verden. Jeg fikk forespørsler fra fjern og nær, og plutselig skulle jeg ha live-show i Fredrikstad, som solgte ut på litt over en uke. Om to dager skal jeg ha enda et live-show på Edderkoppen Scene i Oslo, snart utsolgt det også. Det er en drøm, og jeg er så takknemlig. Takknemlig for de menneskene som har støttet meg, men også for de som har ledd av meg, snakket nedlatende om meg og til og med håpet at jeg ikke skulle klare det. Dere har gjort meg sterkere. Tusen takk.
Likevel, etter at jeg har oppnådd mer enn hva jeg kunne drømme om å oppnå på bare en drøyt halvår, sitter jeg igjen med en vond følelse i magen som jeg håper dere aldri får kjenne på. Grunnen til det er netthets. Det skjer ikke bare med meg, men med alle som stikker seg litt ut og faktisk tør å gjøre noe annet enn “det vanlige”. Utseende skal kommenteres, selv om jeg lager podcast om drap skal hvordan jeg ser ut snakkes om på Jodel, Instagram, Kvinneguiden. De sender mail og innboksmeldinger for å fortelle hva de synes om meg. Ikke bare utseende, men måten jeg skriver på, snakker på, sakene jeg tar opp og spørsmålene jeg stiller. Hvorfor? Hvorfor er det OK å skrive slikt til et annet menneske?
Det verste er faktisk de som sier at “det må du regne med”. NEI! Jeg vil ikke leve i en verden hvor jeg skal regne med å bli hetset for å gjøre jobben min. For å tørre å gjøre noe nytt, for å følge en drøm. Aldri! Det er ikke OK å hetse noen for noe som helst. Hva hvis du fikk ti-tolv mail på jobben hver dag om hvor dårlig du er? Hvor lett er det å jobbe da? Og når du prøver snakke med folk om dette, sier de, “det må du regne med”. Ikke regn med det, ikke godta det og ikke bli vant til det. Jeg, og de aller fleste av mine følgere ville aldri skrevet slikt som noen de ikke kjenner. Eller å sende noen en drittpakke i innboksen og kalle det konstruktiv kritikk. Jeg må vel ikke være skyteskive fordi det er litt høy bakgrunnsmusikk på et par episoder? Nå er det nok.
Jeg må innrømme at jeg har vurdert å slutte med podcasten, slutte med denne bloggen og å gå tilbake til en “vanlig” jobb. Kanskje prøve å være en vanlig person igjen, flere ganger. De tankene har jeg skjøvet vekk, jeg skal fader meg ikke gi opp. Jeg skal heller ikke slutte å anmelde, rapportere og blokkere nettroll, om de så hetser meg eller andre. Så dette er en trussel (faktisk) til dere som synes det er greit å mobbe andre. Jeg ser dere!
Til dere andre.
Fine, snille, støttende mennesker som har fulgt meg fra starten, jeg er så glad dere finnes! Jeg skrev ikke dette innlegget for at dere skal si “ikke slutt med podcasten” eller “du er flink”. Jeg ville bare si ifra på vegne av meg selv, og på vegne av så utrolig mange andre som ikke passer inn fordi de stikker seg ut på feil måte, for eksempel størrelse, hudfarge, seksuell legning, valg av yrke og lignende. De som blir hetset på nett, på jobb, på skolen. Til dere som også har en drøm om å gjøre noe helt nytt, som tenker at dere ikke tør. Gjør det likevel! Vær den du er, uforbeholdent. Jeg ser deg, jeg heier på deg og jeg støtter deg.
Jeg går på scenen onsdag med litt vondt i magen, men med veldig mye stolthet over at nettroll ikke klarte å knekke meg denne gangen heller.
Det har gått en god stund siden jeg har skrevet her. Det var et bevisst valg, siden podcasten Truecrimepodden har tatt mye tid. Jeg ønsker å takke dere som fortsatt titter innom, og kan meddele at jeg kommer til å skrive mer her fremover.
Jeg har også bestemt meg for å ikke la det være mulig å kommentere på denne bloggen lengre, da det til tider har vært mange usaklige og unødvendige kommentarer som ikke har noe med historiene jeg legger ut, men heller har gått på meg som person. Jeg ønsker at denne bloggen skal handle om truecrime, og håper dere respekterer det. De som har kommentarer og annet de ønsker å ytre kan sende mail på [email protected] eller kontakte meg på sosiale medier. Det kan du ikke være like anonym, og det gjør kanskje at man tenker seg om to ganger før man skal tøffe seg bak en dataskjerm.
I kjølvannet av Truecrimepodden har jeg fått mange spørsmål om jeg kan lage en lise over mine favoritter innen podcast, film, bøker og TV-serier. Derfor tenkte jeg å skrive en liten liste så dere også kan ta del i mitt truecrime-univers. Jeg vil poengtere at dette innlegget IKKE er sponset, men kun basert på mine preferanser og meninger jeg har gjort meg.
Podcast:
Jeg lager jo podcast selv, Truecrimepodden, og selv om jeg forsøker å unngå å høre på akkurat den (det er ikke så kult å høre sin egen stemme), har jeg andre truecrime-podcaster jeg liker. Her er noen.
Sword & Scale: En amerikansk podd om ekte krimsaker, som går i dybden på både morderen og ofrene, gjerne ved intervjuer og avspillinger av 911-telefoner eller rettsaken. Spennende, fortelleren er behagelig å høre på.
And That’s Why We Drink: En herlig, lettbeint podcast laget av Em og Christine som snakker om både truecrime og skumle spøkelseshistorier hvor de drikker vin (Christine) og milkshake (Em). Denne er ikke så seriøs som vanlige truecrimepodcaster, men er morsom å høre på til tross for de alvorlige temaene de tar opp.
En Mörk Historia av Carl Fridsjö: En undersøkende podcastmed Carl Fridsjö sin behagelige stemme, hvor han går i dybden på svenske mord. Det kommer ikke episoder så ofte, men de er verdt å vente på.
Til dere som også liker skrekk, vil jeg anbefale Creepypodden med Jack Werner.
Istedenfor å maile meg med spørsmål om hvordan dere finner disse poddene, kan jeg opplyse om at de finnes over alt der man kan høre på podcast. De fleste til og med på Spotify. Hvis dere ikke finner dem (mot formodning) har jeg dessverre ikke anledning tll å hjelpe dere med å søke etter dem. Men de finnes. Alle sammen.
TV-serier:
Jeg ser ofte på truecrime også når jeg har fri. Jeg liker TV-serier som undersøker historien, og ikke vinkler saken slik at seeren skal “være enig” i dokumentarskaperens syn på det som skjedde. Derfor er jeg ikke så glad i verken “Making a Muderer” og “The Staircase” da jeg synes de til tider er litt for vinklede og ikke nødvendigvis får frem hele sannheten. Jeg vil gjerne gjøre meg opp en mening selv, ikke blindt stole på de som lager filmen. Til de som måtte lure, er jeg helt overbevis om at Brendan Dassey er uskyldig, jeg er usikker på om Steven Avery er skyldig eller uskyldig foreløpig, og at Michael Peterson er så skyldig det er mulig å bli. Det er helt OK om du mener noe annet, vi kan fortsatt være venner for det 🙂 Jeg sitter ikke på fasiten, og kan ta feil.
The Jinx (HBO): En dokumentar om rikingen Robert Durst som er mistenkt for å ha drept sin kone på slutten av 70-tallet, drept og partert sin tidligere romkamerat ved navn Morris Black og sin venninne Susan. En iskald fyr som fascinerer meg enormt. Anbefales!
West Memphis Three (HBO): Tre unge gutter blir funnet seksuelt misbrukt og drept i Tennessee, og tre ungdommer blir arrestert for mordene. Men har de gjort det? Den hjerteskjærende historien er i tre deler, og jeg blir like forferdet hver eneste gang jeg ser den.
Bøker:
Hvis jeg har tid til å lese, leser jeg krim. Jeg elsker krimromaner, men synes mange av de er for milde. Kanskje det har noe å gjøre med hva jeg jobber med til daglig, hvor jeg ser ekte drapssaker på nært hold? Uansett, her er krimforfatterne jeg anbefaler for tiden.
Lars Kepler: Detaljerte beskrivelser av grusomme mord, på en måte som får meg til å grøsse. Ekteparet bak pseudonymet må være i verdenstoppen når det kommer til iskald nodrisk krim. Særlig “Kaninjergeren”, det er min favoritt.
Torkil Damhaug: Han skriver så levende, så du føler du er der. Plottene hans er intelligente og overraskende og personene føles ekte. Fantastisk forfatter. Min favorittbok: “En femte årstid”
Leif G.W. Persson: Min store helt (sånn generelt) skriver også krim! Jeg elsker karakteren hans Evert Beckström, og liker godt detaljene i bøkene hans.
Dette er mine favoritter for tiden. Igjen vil jeg nevne at ingen har betalt meg for å skive dette, favorittene er kun basert på mine egne meninger. Er du enig eller uenig er det helt greit. Kanskje du har noen serier, filmer eller bøker du vil tipse meg om? Send det i så fall til [email protected]
Jeg kommer til å komme med flere slike innlegg, det er ganske hyggelig å kunne nevne slike favoritter for dere. Ønsker dere en nydelig dag videre!
Omtalt som den verste brannen i Oslos historie siden krigen. Jeg husker den kvelden så godt, og bildene som etterhvert rullet over tv-skjermene. Fortvilede mennesker som forgjeves forsøkte å redde livet til de som ikke hadde vært heldige å kommet ut tidlig. Brannbiler, ambulanser og gråtende mennesker med tepper rundt seg, stående med bare føtter i snøen. De mistet alt den kvelden. I tillegg er ingen tatt for brannpåsettelsen. Det er likevel èn mann som stikker seg ut i mengden. Han var mistenkt, men ble frikjent grunnet manglende bevis. Flere ganger har jeg tenkt på han, og så kommer spørsmålene jeg ikke finner svar på. Hvorfor var han der? Hvorfor lot han seg intervjue på tv, i en så tragisk situasjon? Og hvorfor gikk han fri?
Det er natt til lørdag den 13. desember 2008. Voldsom røykutvikling og etterhvert flammer forferder naboer. Urtegata 31 står i brann, og klokken 03.43 kommer alarmen til politiet. Brannen har allerede tatt over store deler av bygget. Noen er kommet seg ut, andre prøver forgjeves å komme seg unna flammene. Politi, ambulansepersonell og brannvesen forsøker så godt de kan å redde så mange som mulig, og å få kontroll på brannen. Livløse mennesker bæres ut, noen klarer seg mens andre dør. Før dagslyset trådte frem skulle seks liv gå tapt, på den mest meningsløse måten en kan tenke seg.
Brannen i Urtegata 31 var påsatt. Påtent. Noen hadde med viten og vilje bestemt seg for at akkurat denne kvelden skulle en hel bygård tennes på, men hvorfor? Fordi den eller de hadde lyst? Det er nemlig slik med pyromaner, at de kjenner en enorm trang til å tenne på ting. Trangen går ikke bort før den er tilfredsstilt, de må gjøre det for å komme seg videre. Brannen i Urtegata endte på tragisk mulig vis, med at flere personer døde. Det var nok ikke meningen, pyromaner tenner ikke nødvendigvis på hus eller blokker for å drepe noen. Det gjør det for å tenne på noe. Pyromaner flest er ofte de første på åstedet, de hjelper redningsmannskaper, mest for å virke som helten i alt det tragiske. Det kan hende dette var tilfellet i mordbrannen i Urtegata.
En mann, som var overbehjelpelig, og til og med lot seg intervjue på tv på grunn av brannen, blir sett på som mistenkelig. Det er ikke sikkert alle vet dette, men denne mannen ble mistenkt for brudd på mordbrannparagrafen i forbindelse med brannen i Urtegata, men også for hele syv andre branner i Oslo. Disse mistankene, i tillegg til oppførselen hans på brannatten hvor han hjalp redningsmannskapene, gjør at pyroman-lampene begynner å blinke. Mannen forsøkte å selge bilder av brannen til mediene, og har også vært varsler for media i flere branner i Oslo for rundt ti år siden. Mannen var alltid først på plass, han varslet også brannvesen om branner i samme område. Det var kanskje ikke så merkelig at denne mannen, som da var i slutten av 40-årene ble mistenkt for mordbrannen i Urtegata. Mannen bodde i Urtegata selv faktisk, bare ikke i det bygget som brant.
Så hvorfor ble han ikke dømt? Det er det som er så “fint” med branner, som oftest brenner spor og ledetråder bort med alt det andre. Man kan finne ut hvordan brannen startet, om den var påsatt eller om den startet ved en ulykke. Men man kan ikke alltid finne ut hvorfor, eller av hvem. Slik som i dette tilfellet, politiet visste at brannen var påsatt, bare ikke av hvem. Det var ikke nok bevis mot mannen i denne saken, i alle fall ikke for å få en dom. Han satt varetektsfengslet en periode, men siktelsen frafalt etter en stund.
Mannen beskrives av naboer og bekjente som en veldig snill og hjelpsom mann, og at de som kjenner han ikke kan tro at han ville gjort noe slik som å starte branner. Men blir man mistenkt for åtte ulike branner helt tilfeldig? Og hvorfor er mannen så opptatt av å fremstå som så hjelpsom, som om at han vil oppnå en slags heltestatus i både i media og blant hjelpemannskaper? Det lyser pyromani av denne mannen, og det hadde vært det beste for alle om slike personer ble stoppet, i beste fall fikk hjelp. For de kan faktisk ikke noe for det de gjør, selv om de vet det er galt. Det skal nevnes at siktelsen og alle mistanker mot mannen i Urtegata-saken frafalt, de syv andre sakene vet jeg ikke mer om dessverre.
Hvorfor skriver jeg dette nå, tenker du kanskje? Vel, i desember 2018 vil det være ti år siden brannen i Urtegata, ti år siden seks mennesker brant ihjel. Og ingen er tatt for det, selv om noen faktisk drepte dem med brannen. Hadde det ikke vært det beste om saken ble oppklart, slik at familiene kan få svar? Seks familier faktisk.
Programmet Åsted Norge tok opp denne saken i september 2016, da Olav Thon utlovet en dusør på en million kroner om noen kunne oppklare saken. I artikkelen ettersøker politiet og Åsted Norge en person som de ser på som veldig interessant i jakten på gjerningspersonen.
Kristian Stenersen snudde seg og så bakover mot skogstien han nettopp hadde tilbakelagt. Han trodde ikke at noen hadde sett ham, men en kunne aldri vite. Han måtte ha litt tid for seg selv, og lille hytta midt inne i skogen var et perfekt gjemmested. Han hadde kjøpt den kontant for noen år siden av et eldre ektepar. Kristian tenkte på den skitne, ekle mannen. Ruff hadde drept så mange, og han ville ikke ha skylden for det. Nå var det jo på grunn av ham at Ruff hadde drept, han ønsker jo bare å hjelpe til, Kristian visste det. Da det hadde blitt problemer med horene hadde Ruff vært der, men hvordan Ruff visste hvem han skulle drepe var for Kristian en gåte.
Lenge hadde han trodd at Sverre hadde snakket med politiet, det var nok derfor Ruff hadde merket desperasjonen på ham. Sverre var den eneste som visste om de utenlandske jentene, og hadde selv brukt dem flere ganger. Kristian hadde tenkt at å sende noen på Sverre ville få ham til å tie, men det hadde bare gjort ting verre. Han hadde håpet at Ruff ville tatt livet av Sverre, men det hadde han enda ikke gjort. Kristian var nær ved å gjøre det etter han hadde sett Ruff slå i hjel Elena, men det var for risikabelt. Det var nesten som om Ruff ble styrt av Kristians tanker, sånn hadde det alltid vært. Kristian fikk alltid skylden for det Ruff hadde gjort.
Nå var Ruff blitt farlig, og Kristian var selv redd for å bli drept av ham. Det var derfor han måtte gjemme seg en stund, til kanskje Ruff ble tatt. Ruff bodde i sin egen leilighet på Torshov, og Kristian hadde vært der flere ganger. Han hadde sett at politiet var i leiligheten, og håpet at Ruff snart ville bli tatt så han kunne legge alt bak seg.
Hytta var mørk og kald, det luktet tre i hele huset. Litt ved lå ved den lille peisen, og Kristian bestemte seg for å starte fyringen allerede. Det ville ta lang tid før det ble varmt her. Han gikk inn på det lille kjøkkenet og kom på at han ikke hadde med seg noe mat. Han hadde dratt i sånt hastverk at han hadde glemt det. I kjøkkenskapet sto det noe hermetikk, med utløpsdato fra 1993.
I det han bestemte seg for å ikke spise den gamle hermetikken likevel, hørte han en lav lyd utenfor, som om noen gikk over den harde snøen. Han dukket ned og krabbet mot et av stuevinduene for å se om noen var der. Ruff sto på tunet og så seg rundt. Han vendte seg mot vinduet og Kristian var livredd for at Ruff kunne se ham. Han krøp sakte over gulvet og inn på kjøkkenet igjen. Om han klarte å komme seg til bakdøren usett, kunne han komme seg ut. Han hørte Ruff røske i håndtaket, og at døren åpnet seg. Kristian rakk akkurat å komme seg til døren i enden av kjøkkenet og ut på baksiden av hytta.
En møteinnkallelse tikket inn i mailboksen, fra Folke Thorbjørnsen. Møtet skulle begynne om et kvarter, og rettsmedisineren Karin skulle også være med, i tillegg til Christoffer Blad, politiadvokaten. Nå er det alvor, tenkte Elise og trykket «aksepter». Hun gikk inn på kjøkkenet og hentet seg enda en kopp sur kaffe og en banan. Frokost hadde det ikke blitt tid til, og nå var vel vinduet for akseptabel lunsjtid snart over. Det var allerede folk i møterommet, og hun satte seg på sin faste plass øverst ved møtebordet. Erik var enda ikke tilstede enda, men så var det fem minutter til møtet begynte. Karin kom inn og nikket høflig til Elise. Igjen slo det henne hvor liten Karin var, og Elise lurte på hvorfor hun hadde valgt den sveisen hun hadde. Erik kom inn i møterommet med nesen ned i mobiltelefonen sin.
– Er det Tinder, eller? Fleipet en kollega.
– Haha, burde vel kanskje ha vært det, lo Erik tilbake. Elise kjente et ørlite stikk av sjalusi, og en smule overrasket over sjalusien etterpå. Hun likte jo ikke Erik på den måten.
– Vi setter gang, dere. Folke fikk nesten ikke plass i møteromsstolen, men ble sittende.
– Karin, er du klar?
– Takk, jeg går rett på sak, sa Karin med den tynne stemmen sin.
– Det viser seg at fingeravtrykkene vi fant i Bentsebrugata 16 C, som vi mistenker blir brukt av Kristian Stenersen stemmer overens med fingeravtrykkene vi fant på tapen ved Østensjøvannet i dag morges. Det er full match, og det er kun disse fingeravtrykkene vi har funnet. Vi har også fått tak fingeravtrykkene til Kristian Stenersen i forbindelse med en sedelighetssak fra tidlig på åttitallet, hvor han var siktet. Saken ble henlagt da kvinnen trakk anmeldelsen.
– Faen, så bra! Erik klappet høyt med hule hender.
Elise kjente seg lettet. Endelig, det var virkelig Kristian som hadde drept alle. Hun hadde hatt det på følelsen, men nå var det bekreftet.
– Vi går derfor ut med en etterlysning, både navn og bilde. Kristian Stenersen er en farlig mann, og han kan skade andre. Vi kaller inn til pressekonferanse om en time, og håper at det vil hjelpe. Nå kan han nok ikke gjemme seg lengre. Folke smilte fornøyd.
– Jeg må faktisk legge til litt informasjon her, brøt Elise inn.
– Jeg hadde et vitneavhør med en kvinne som bor i nærheten av industribygget vi fant likdelene første gangen. Hun har sett Stenersen dere flere ganger, bærende på esker, kasser og søppelsekker. Hun har også sett ham snakke med seg selv, eller som hun sier, en usynlig venn. Kvinnen mener at han kranglet med noen ut i løse luften. Om dette stemmer, tror jeg han kan ha en psykisk lidelse og han kan muligens være i en slags psykotisk tilstand. Han er livsfarlig, og jeg tror han vil gjøre alt for å ikke bli tatt. Kollegene så på Elise og nikket.
– Vi kaller inn en rettspsykiater så snart vi får fatt i ham, svarte Folke Thorbjørnsen.
– Var det noe mer? Folke så rundt i rommet, men ingen hadde noe mer å komme med.
– Greit, da legger vi en strategi om hvordan vi skal finne Stenersen. Om vi må, kobler vi inn Delta, men det beste er om han melder seg selv.
– Det kommer han ikke til å gjøre, sa Elise.
Kristian Stenersen løp over den lille gårdsplassen og vekk fra hytta. Hvordan kunne den Ruff ha funnet ham her? Han gjemte seg bak noen trær og prøvde å se inn i hytta om mannen var der enda. Han kunne ikke se noen, men visste at han befant seg i nærheten. Det var mannen som hadde drept alle sammen, og nå var Kristian redd for at det var hans tur. Inne i stuen på hytta så han plutselig en bevegelse. Ruff gikk frem og tilbake som om han lette etter noe. Kristian så seg rundt, han ville finne noe å forsvare seg med. Om han kunne uskadeliggjøre Ruff, skulle han ringe politiet og si han hadde fanget morderen. Han skulle få gå fri.
En tykk, halvlang stokk lå ikke så langt fra han på bakken, men den var full av snø og is og ville glippe i hendene hans om han måtte slå. Utedoen lå på andre siden av den lille plassen han nettopp hadde løpt over. Den var så nære hytta at han ikke visste om han kunne komme seg dit usett. Det var mørkt ute, men ikke mørkt nok til å forsvinne. Kristian visste det lå en øks på utedoen, og den trengte han nå. Bevegelsene inne i hytta hadde gitt seg, og han så ikke Ruff lengre. Det var nå eller aldri. Han gjorde et byks så snøen på den lave grenen han satt under drysset ned i nakken hans. Han løp lydløst over gårdsplassen og kom seg bak den ene veggen på utedoen. Ingen bevegelse i hytta, hadde han klart det?
Døren til utedoen var på andre siden av det lille uthuset, som igjen var rett foran det ene stuevinduet. Lyset innenifra ville skinne på han, men ikke hvis han krøp på bakken. Kristian huket seg ned på alle fire og tok noen forsiktige steg rundt hjørnet. Han fortsatte, og holdt blikket på vinduet. Ingen mann i stuen. Hvor kunne han være?
Et hardt slag mot ryggen fikk han til å miste pusten i noen sekunder. Han snudde seg halvt og så Ruff stå over han med en jernstang fra peisstativet. Ruff slo igjen, og Kristian kjente at kragebenet brakk. Han vaklet bakover i et forsøk på å komme seg unna, og krøp mot døren til utedoen. Mannen slo igjen og traff hardt bak på låret.
– Det er din feil! Mannen ropte med den barnslige stemmen sin mot ham.
– Nei, Ruff! Jeg prøver bare å hjelpe deg! Kristian tenkte i et sekund at han kanskje kunne snakke seg ut av situasjonen.
– Det gjør du ikke det! Mannen slo mot ham igjen, men Kristian klarte å åpne døren til utedoen. Øksen lå innenfor døren og han klarte mirakuløst nok å få tak i den før Ruff slo til igjen. Jernstangen traff han over magen og han hostet opp blod.
– Ruff, vær så snill. Jeg kan ikke hjelpe deg om du dreper meg. Hva skal du gjøre om jeg er død?
– Slutt opp! Ruff hadde begynt å gråte, men senket armene med jernstangen. Han gikk et par skritt bakover.
– Unnskyld da, gråt han igjen.
Kristian trodde han hadde klart å ta tak i øksen uten at Ruff hadde sett det. Ruff snudde seg og tok et skritt mot hytteveggen. Han tørket snørr fra nesten med jakkeermet og slapp jernstangen i snøen. Nå, tenkte Kristian og reiste seg lynraskt til tross for skadene. Han hadde et godt grep om øksen og slo Ruff hardt i hodet så han falt forover. Blod sprutet fra det gapende såret i bakhodet. Det rant ned i nakken hans og lagte store røde merker i snøen under ham. Kristian slo igjen og igjen. Til slutt var det ikke noe hode igjen, bare gul og mørkerød masse der hodet hadde vært. Ruff var endelig død. Denne mannen som hadde gjort livet hans så vanskelig. Endelig var det over.
Ruff hadde plaget Kristian helt siden han var liten gutt. Det var ingen som hadde trodd ham, men nå skulle alle få se ham. Ruff hadde drept alle sammen, og fått alle til å tro det var ham. Kristian slapp øksen og satte seg ned ved siden av kroppen til Ruff. Han begynte å gråte hysterisk. Hele livet hans passere i revy, han så foreldrene sine, Endre, kona Lene og datteren. Han så de døde jentene som Ruff hadde drept, og kroppsdelene i badekaret. Meldingene på speilet i leiligheten på Torshov. Alt var over nå, men han måtte ringe politiet.
Kristian hadde en telefon i jakkelommen, og ba til gud om at den fungerte. Han slo nummeret, 112, og hørte summetonen. En dame svarte i den andre enden, og Kristian fortalte gråtkvalt hvem han var og hvor han befant seg. Damen holdt linjen og pratet beroligende med ham. Etter de lengste minuttene i hans liv hørte han endelig sirener. Han så blålys i det fjerne, og sa til damen at de var kommet nå.
Kristian Stenersen reiste seg og gikk mot lysene. Han lot øksen ligge igjen ved siden av Ruff, og vinket mot politibilene. De så ham og parkerte foran hytta. En blond politidame ropte at han måtte stanse, sette seg ned på kne og holde hendene over hodet. De trakk pistoler mot ham.
– Nei, han ligger bak huset, forsøkte Kristian å rope mot dem.
– Legg deg ned på bakken, ikke gjør noen brå bevegelser!
Elise Palmer pekte tjenestevåpenet mot Kristian. Han ropte noe mot henne, men hun kunne ikke høre hva på grunn av helikopteret som lå lavt over skogholtet. Kristian la seg ned på bakken. Han prøvde å rope igjen, men tre politimenn kom mot han og holdt ham nede.
Endelig hadde de ham. Elise følte seg stolt der hun sto og så at Kristian Stenersen ble lagt i håndjern. Nå var det over. Kristian Stenersen ropte noe, men Elise kunne fortsatt ikke høre hva. Hun gikk mot ham når hun fikk signal om at han var sikret, og satte seg ned på huk foran ham.
– Jeg har endelig fanget ham! Kristian så med store øyne opp på Elise.
– Hvem snakker du om?
– Ruff, han som har gjort dette. Han angrep meg bak huset, og jeg drepte ham.
– Hvem snakker du om?
– Ruff, han som har drept alle. Han ligger bak huset, men han er død. Jeg gjorde det i selvforsvar.
Elise reiste seg, trakk våpenet igjen. Kristian hadde drept enda en person. Hun gikk sakte mot baksiden av huset. Hun kunne ikke se noen, men fortsatte mot neste side av huset.
En øks lå slengt på bakken, og hun ropte på en tekniker så han kunne sikre den som bevis. Døren til det som tilsynelatende var en utedo sto åpen, men ingen var å se. Elise fortsatte rundt hele hytta, men fant ingen. Hun gikk mot Kristian Stenersen igjen, som ble sjekket av ambulansepersonell.
– Det er ingen bak hytta, Kristian.
– Jo, jeg drepte ham med øks! Kristian så på henne med et vilt blikk.
– Jeg fant øksen, men ingen mann. Det er ingen her, Kristian. Kristian så på Elise som om han ikke forstod hva hun sa.
– Men blodet da, jeg slo jo hodet hans i stykker! Han er der!
– Det er ikke noe blod her, Kristian. Er du sikker på at du ikke har drømt, eller kanskje innbilt deg dette? Elise forstod at det var noe galt med ham.
Kristian begynte å gråte i fortvilelse. Ruff var ikke der, han var forsvunnet igjen. Nå kom han til å få skylden for alt.
Elise noterte seg det Kristian hadde sagt, så hun ikke skulle glemme det. Kristian hadde nevn en mann med navnet Ruff. Hun lurte på om han i det hele tatt fantes, og om dette var et spill for galleriet. Kunne dette være den usynlige mannen Kristian snakket med?
Kristian Stenersen lå i ambulansen med håndjern på, lenket fast til sengen. Han gråt stille, men roet seg ned da han fikk en sprøyte av mannen som satt ovenfor ham. Kristian så på alle instrumentene over ham. Kunne han klare å rømme? Han kunne ikke begripe hva som hadde skjedd med Ruff, det var umulig at han hadde forsvunnet. Ruff hadde ligget der med hjernen utover snøen. Han visste Ruff var død, men Kristians mareritt skulle fortsette.
Epilog
Elise Palmer så kisten senke seg ned i gulvet i krematoriets minste kapell. Det var ikke mange mennesker som hadde møtt til Bjørn Herlands begravelse. Foruten Elise selv, var det er sykepleier, en romkamerat fra tiden på Sunnaas, og et par kollegaer fra politiet. Fem stykker til sammen. Elise håpet at det ikke var noe liv etter døden, for om det var det, ville hjertet til Hærland ha knust en gang til om han kunne se hvor få som ville vise ham en siste respekt.
Hun tenkte på Rolf, kjæresten hans som ikke hadde orket å leve med Hærland da han ble lam. Hærland, den krigeren, hadde likevel bestemt seg for å leve til tross for knust hjerte og lam kropp. Han var en mann som hadde gjort feil, og innrømmet det. Han hadde forsøkt å rette opp. Elise hadde ikke klart å løse saken uten Bjørn Hærland. Nå var livet hans over, siste ord var sagt.
Hærland hadde levd lenge nok til å få med seg arrestasjonen av Kristian Stenersen, og virket opprømt over at Langbølgensaken endelig var løst, selv om Kristian ikke var dømt enda. Stenersen hadde skylt alt på en mann som ikke fantes, til og med drapet på Marie Abrahamsen.
Endre Pedersen aldri fikk leve som en fri mann, men nå var han frikjent post mortem. Hans far, Morten Pedersen var død, men moren og lillesøsteren hadde møtt i retten. De gråt og omfavnet hverandre da Endre frikjentes. Elise hadde ikke våget å gå bort til dem i Tinghuset, siden det var hennes egen far som hadde dømt Endre for mordet. Marie Abrahamsens døtre var også tilstede, sammen med Maries barnebarn. De hadde klemt Endres mor og søster, og Elise hadde måttet tørke en tåre da hun så det rørende øyeblikket. Selvsagt håpet hun at ingen hadde sett akkurat det.
Rettsaken mot Kristian Stenersen skulle starte om tre dager, og Elise kjente seg klar. Hun gledet seg til å bli ferdig med denne saken, og å endelig kunne ta seg litt ferie. Det var blitt juni allerede, og solen varmet mildt mot ansiktet i det hun kom ut fra det lille kapellet. Hærland skulle kremeres, og urnenedsettelsen skulle skje om en måned. Hun håpet hun kunne stå ved Hærlands grav den dagen med rak rygg, og fortelle ham at Kristian Stenersen endelig var dømt. Elise ville også prøve å kontakte Rolf Løvstad. Hun ville så gjerne at han skulle besøke sin gamle kjærlighet en siste gang, men visste ikke hvor hun skulle begynne.
I rettsal 121 i Borgarting Lagmannsrett fikk de fremmøtte tegn for å reise seg for dommeren. Hun kom inn, streng i blikket og nikket til forsamlingen.
– Kristian Johan Stenersen, født 3. desember 1961 dømmes herved til tretten, tretten års forvaring. Det er tatt hensyn til tiltaltes mentale helsetilstand, hvor de sakkyndige mener at tiltalte lider av en alvorlig form for paranoid schizofreni, og kan i fire av tiltalepunktene derfor ikke dømmes til straff. Forvaringsdommen skal sones på Dikemark Sykehus, og kan ikke løslates før behandlende lege mener at tiltalte ikke lenger er en fare for samfunnet.
Elise fikk hakeslepp. Kristian hadde klart det. Han var ikke schizofren, han var psykopat. Hun var sikker på at han hadde lurt alle, og nå fikk han en forvaringsdom. Han skulle bo på Dikemark, ikke i fengsel. Han hadde drept åtte, men dømt for fire mord. Han kunne komme ut når som helst, hun visste hvordan det funket.
Alene sto Elise ved den oppmålte plassen hvor Bjørn Hærlands aske skulle nedlegges. En mann i dress kom kjørende i en slags golfbil med urnen ved siden av seg.
– Er vi alle?
– Ja, det ble bare meg, svarte Elise.
– Var han din far?
– Nei, men han var en kjær kollega. Elise rettet på den sorte kjolen, foldet hendene og tenkte på hva hun skulle si. Hun kom ikke på noe lurt, og tenkte bare å si det som det var.
– Vil du si noen ord før vi setter ned urnen?
– Bjørn, vi to ga oss aldri.
Som truecrime-skribent har jeg gjennom mange år gjort research på utallige saker. Interessen for seriemordere var starten på det hele, og jeg må innrømme at når en så stor og profilert sak som dette løses, blir jeg både rørt og håpefull. Jeg trodde jeg leste feil i går, og måtte sjekke flere ganger om det faktisk stemte, det at seriemorderen og voldektsmannen med de mange kallenavene endelig var arrestert. Det stod ingen ting i norske aviser, men jeg valgte å publisere nyheten likevel, det er jo alltid moro å være først ute i Norge med en slik nyhet.
Politiet i Sacramento har gjort en formidabel jobb. På en pressekonferanse i går ettermiddag (lokal tid) fortalte politiet at de hadde en mistanke om hvem som kunne være seriemorderen. De spanet på mannen lenge, og klarte til slutt å få tak i DNA fra den mistenkte. “Vi fikk bekreftet det vi trodde vi visste”, fortalte sheriffen i går, etter at 72 år gamle Joseph James DeAngelo ble arrestert. Han ble kalt The Golden State Killer, The Original Night Stalker, The Diamond Knot Killer og The East Area Rapist. Om jeg får, vil jeg berømme amerikanske medier for oppfinnsomheten. De må alltid ha et kallenavn, og det er jo litt moro.
DeAngelo, som for ordens skyld ikke er dømt, kun siktet for for drapene og voldtektene, brøt seg inn hos ofrene sine på natten, gjerne gjennom vinduene. Han blendet ofrene med en lommelykt så de ikke kunne se ansiktet hans, før han tok på seg en hette. Han bandt dem fast, og oppholdt seg i leiligheten eller huset til ofrene i flere timer, mens han forsynte seg av mat og drikke fra kjøkkenet. Han kunne voldta offeret, for å så ta seg en matpause før han voldtok henne igjen. Om kvinnen han voldtok hadde en ektemann, bandt han mannen fast slik at han måtte se på. Noen ganger drepte DeAngelo ofrene, andre ganger ikke. Han er nå tiltalt for 12 mord, og 51 voldtekter så langt, men siden politiet nå innehar DeAngelos DNA, kan siktelsen utvides ved flere DNA-treff.
The Golden State Killer var også kjent for å ta med seg såkalte “trofeer” fra ofrene sine. Dette er faktisk ganske vanlig blant seriemordere, de gjør dette for å kunne gjenoppleve mordet eller voldtekten tilknyttet det objektet de tok med seg fra åstedet eller offeret. Det er ikke kjent om politiet har funnet disse trofeene i DeAngelos besittelse.
DeAngelo blir beskrevet av naboer som merkelig. Han holdt seg mye for seg selv, men ingen hadde mistanker om at han kunne være en seriemorder. DeAngelo jobbet som politimann før han ble sparket for tyveri. Han stjal blant annet en hammer fra en butikk i et av områdene hvor han drepte og voldtok på fritiden.
Det skal bli spennende å se siktelsen, og mist like spennende å følge rettsaken. Dette minner meg om da BTK, Dennis Rader, ble tatt på starten av 2000-tallet. Jeg håper arrestasjonen av The Golden State Killer vil inspirere flere politidistrikter, slik at flere uløste drapssaker kan løses. Kanskje vi endelig får vite hvem Zodiac er, eller kanskje The Long Island Serial Killer blir tatt?
Hvilken seriemorder vil du vite hvem er, eller hvilken drapssak skulle du ønske ble løst?
– Pongo, du skal ikke være borti der hver dag vel!
En tykkfallen dame med forsøk på en tøff sveis dro i halsbåndet på den enda mer tykkfalne hunden sin, en svart labrador med gråstenk rundt øynene. Elise så på damen, som nikket høflig tilbake.
– Han er så nysgjerrig, han vet du. Skal bort å lukte på alt.
– Ja, sånn er vel hunder, smilte Elise tilbake.
– Vi går her hver dag, og alltid skal han til samme plass å lukte. Det er vel ei søt tispe som har lagt igjen en beskjed til han. Damen lo så høyt som bare damer over 50 kunne gjøre.
– Er du ofte ute og går tur akkurat her? Elise bøyde seg ned og klappen den fuktige hunden og tenkte at kom hun til å lukte hund resten av dagen.
– Ja, hver morgen og hver kveld går vi her. Han Pongo er så glad i denne runden han.
– Her, rundt industribygget?
– Ja, men det er ikke så mye som skjer rundt her lenger. Det var mer før i tida.
– Mer, hva mener du?
– Det var jo en mann her ganske ofte. Han gikk ut og inn av bygget og snakket med deg selv. Så nesten ut som om han hadde en usynlig venn. Han sto liksom og krangla med noen ut i løse lufta. Så gikk?en inn og ut, bar masse kasser og utstyr fra bilen.
– Hvordan så han ut? Det gikk kaldt nedover hele ryggraden til Elise. Denne kvinnen satt på informasjon som var gull verdt, om hun kunne huske detaljer av disse hendelsene.
– Han var en fin mann, pen i tøyet. Mørkt hår, kanskje litt grått i sidene. Han kjørte en Audi, men jeg husker ikke registreringsnummeret.
– Takk skal du ha. Tror du at du ville kjent han igjen om jeg viste deg et bilde av ham? Elise lette etter mobilen i jakkelommen.
– Ja, jeg kan jo prøve, lo damen litt nervøst.
– Si meg, hva har?n gjort?
– Han er bare en vi vil snakke med foreløpig, i forbindelse med en sak vi etterforsker.
– Der e?kke de derre mordene oppe ved Østensjø?
– Det er i forbindelse med den saken, ja. Elise tenkte at det ikke var noen vits i å lyve til damen. Hun trengte jo ikke å gi ut noe mer informasjon enn dette.
– Huff! Damen trakk på skuldrene og begynte å se seg rundt mens Elise prøvde å finne et bilde av Kristian Stenersen på nettsiden til advokatfirmaet han jobbet i sammen med Sverre Juul.
– Her er det! Kan det være han? Damen lente seg mot mobilskjermen til Elise og rettet på de «tøffe» brillene sine. Hun så lenge på bildet, før hun sukket tungt.
– Det er han. Jeg er helt sikker. Han har klappet Pongo mange ganger, men da har?n vært normal. Ikke som når han snakker med den usynlige vennen sin.
– Hva mener du men den usynlige vennen sin? Snakker han med noen?
– Han går rundt bygget her, og det ser ut som om han krangler med noen. Han er kjempesint, snur seg og kjefter på noen. Men det er ingen der. Det er aldri det, han er alltid alene. Damen ristet oppgitt på hodet.
– Han er sikkert syk i hodet, det har jeg tenkt mange ganger. Men så er han så pen i tøyet, så han må jo være litt normal også.
– Ja det får vi se på, svarte Elise ettertenksomt.
– Tusen takk, dette hjelper veldig, smilte Elise mot damen.
– Kan jeg ringe deg, så du får kommet ned på politihuset og avgitt en formell identifikasjon? Elise rakte henne telefonen med talltastaturet åpent.
– Ja, jøss. Dette blir spennende. Damen smilte for seg selv mens hun tastet inn telefonnummer og navn.
– Kom a? Pongo. Nå skal vi spise litt formiddagsmat. Damen dro lett i båndet til hunden, som fulgte lydig etter med viftende hale.
– Jeg ringer deg i ettermiddag, ropte Elise etter damen. Damen svarte ikke, bare vinket med den ene armen mot henne. Elise så ned på mobilen. Edith Gran, het hun.
– Hvem var det, spurte Erik bak henne.
– Det vil du ikke tro, sa Elise lurt. Den dama der har sett Kristian Stenersen her flere ganger. Hun identifiserte han via bildet på nettsiden til advokatfirmaet. Hun sier at han har vært her flere ganger, til og med klappet hunden hennes. Hun går tur her to ganger om dagen, så det er ikke så rart at hun har sett noe.
– Så bra, nå har vi et vitne som knytter ham enda mer til dette stedet selv om det er mange løse tråder fortsatt.
– Ja, men hun sa noe mer. Noe skikkelig merkelig.
– Hva da?
– Hun sa at Kristian Stenersen ofte snakket med seg selv, eller med en usynlig venn som hun kalte det. Hun mener at hun flere ganger har sett han krangle med noen som ikke er der.
– Jøss, ja det er veldig rart. Han er gæren han.
I bilen på vei tilbake tenkte Elise på det Edith Gran hadde sagt. Hvordan i alle dager kunne en så kalkulert morder gå rundt og snakke med seg selv? Det passet ikke inn i profilen hun trodde hun hadde truffet så godt med. Men om det stemte at Kristian Stenersen pratet med seg selv, eller hadde en «usynlig venn» kunne det bety psykiatrisk sykdom, og det gjorde saken litt verre. Tenk om han ville slippe unna på grunn av psykiatrisk sykdom, og dømmes til behandling. Kristian var smart nok til å komme unna.
Elise helte opp et altfor stort glass vin, og tok likeså godt en slurk av flasken også. Hun skulle lese seg opp på psykiatriske sykdommer for å kunne forstå Kristian Stenersen bedre. Han snakket med noen som ikke var der, kunne han være schizofren? Hun hadde vært på Nasjonalbiblioteket igjen og lånt noen bøker om diagnoser som kunne passe. Nå var ikke Elise noen ekspert på området, men hun hadde alltid interessert seg for psykiatriske sykdommer. Helt siden hun begynte å lese om krimsaker som ungdom hadde det mørke i menneskesinnet, det svarte og onde totalt fanget henne. Hun var rimelig sikker på at Schizofreni kunne være tingen, men ville være sikker før hun snakket med Folke Thorbjørnsen om det. De måtte legge opp en strategi om hvordan de skulle finne Kristian, og da var det viktig å forstå hvordan han tenkte. Et bilde av hvordan Kristian var hadde begynt å danne seg, og det skremte henne.
Elise så ut av kjøkkenvinduet og ned på Elisenbergveien. De siste dagene hadde det snødd tett og hun fikk nesten julestemning selv om det var langt ut i mars. Hun tok enda en slurk av vinglasset før hun gikk inn i stuen. I peisen brant det godt, og den beroligende lyden av brennende tre fikk henne til å slappe av og tenke at hun var lykkelig. Elise likte situasjonen hun var i her og nå. Dette øyeblikket, dette sekundet. Det var hennes, og hun kjente seg komfortabel med så mye. Frederik var enda borte, hun hadde muligheten til å være alene, drikke så mye vin hun ville og jobbe hjemme på kvelden uten at han ble sur for det.
Katten Metis hoppet opp i fanget hennes og begynte å vaske den ene poten. Hun ga fra seg en snill varme, det lille vesenet.
– Det er oss to, Metis. Vi klarer å løse denne saken, tror du ikke?
Metis stoppet opp og så surt på henne før hun fortsatte potevasken. Elise bøyde seg fremover og begynte å lese om Schizofreni mens hun holdt vinglasset i den andre hånden.
Schizofrene hører stemmer i hodet, som er så overbevisende at mange av dem baserer livet sitt på å gjøre som stemmene sier. Noen av dem ser syner, for eksempel mennesker eller skapninger som ikke finnes i virkeligheten. Stemmene pasienten hører er ofte negative, mot dem som person, og/ eller negative mot mennesker i deres omgangskrets. Dette får pasienten til å gjøre handlinger de normalt ikke ville ha gjort. Med riktig behandling kan pasientene leve et tilnærmet normalt liv.
Elise syntes ikke hun fikk vite noe mer om Schizofreni av denne teksten, men tenkte at et utklipp fra en avis datert tilbake til åttitallet kanskje ikke var den mest pålitelige kilden. Hun la fra seg bunken med papirer og stirret inn i peisen og prøvde å oppsummere saken for seg selv. Kristian Stenersen hadde som 15-åring drept Marie Abrahamsen med kniv, og muligens seksuelt misbrukt den gamle damen. Han hadde latt sin beste venn Endre Pedersen ta skylden for ugjerningen, som hadde resultert i at Endre hadde hengt seg på cellen en tid etter at han ble dømt. To liv på samvittigheten.
Gracja Gramina hadde blitt brutalt drept, så vel som Mikhail og Elena. Fem liv på samvittigheten. For ikke å snakke om de tre som ble funnet i industribygget på Lambertseter. Åtte liv på samvittigheten hadde Kristian Stenersen. Åtte så langt. Han hadde nok flere.
Elise tenkte tilbake på Bjørn Herland som hadde fått livet sitt ødelagt i forbindelse med Langbølgensaken. Den gamle mannen satt i rullestol, lam fra livet og ned. Hun ville ringe ham en dag, kanskje gå på besøk for å se hvordan det sto til med ham. Det Elise ville mest, var å kunne ta Kristian Stenersen slikt at han aldri kunne skade noen igjen. Han var ekstremt farlig, og han kom ikke til å slutte med å ødelegge alt rundt seg så lenge han var i frihet. Hun skulle ødelegge Kristian.
Elise holdt på det intense sinnet i flere minutter. Denne saken klarte hun ikke å slippe helt, den hadde så mange vonde aspekter. Så mange liv var ødelagt, for hva? Hun kunne ikke forstå hva motivet egentlig var. Hvorfor drepte han Fru Abrahamsen, kjente han henne i det hele tatt? Det virket som om Kristian drepte de som sto i veien for ham, men hvordan kom den gamle damen inn i bildet? Kunne det være Endre Pedersen som sto i veien for Kristian, som ville rydde Endre av veien for ved å få ham dømt for noe han ikke hadde gjort. Hun drakk opp resten av vinen i glasset og bestemte seg for å legge seg tidlig i kveld. Elise hadde ikke hatt tid til å ringe Edith Gran denne ettermiddagen, men bestemte seg for å gjøre det i morgen tidlig.
I dusjen tenkte plutselig på Sverre Juul. Hun ville snakke med ham igjen, kanskje han kunne fortelle om disse merkelige episodene hvor Kristian Stenersen pratet med seg selv. Det lå noe i denne opplysningen, hun kjente det på seg.
Sengen var myk og varm, og Elise kjente på seg at hun kom til å få en god natts søvn for en gangs skyld. En liten lykkefølelse varmet i brystet. Hun pleide å føle seg sånn når hun var nær løsningen av en vanskelig sak. En høy lyd fikk henne til å hoppe i sengen. Det var bare mobilen, som hun tydeligvis hadde glemt å skru av lyden på for natten. Klokken viste fem over syv, hun hadde heldigvis fått sovet noen timer. Det var Erik Thue som ringte.
– Du vil faen meg ikke tro det.
– Hei, svarte Elise og sukket.
– Hva er det jeg ikke vil tro?
– De har funnet restene av de tre likene i industribygget!
– Hva? Hvor? Elise satt seg opp i sengen og dro håret bakover med hånden.
– De ble funnet for en halvtime siden i Østensjøvannet innpakket i søppelsekker. De lå og fløt i overflaten. Teknisk jobber på stedet nå.
– Herregud, jeg kler på meg med en gang. Hvor er du?
– Jeg er i Biermannsgate nå, kjører mot deg. Er du klar om syv minutter?
– Ja, jeg møter deg utenfor leiligheten.
Elise sa ikke en gang «ha det» før hun la på, men løp mot badet og vasket ansiktet med håndsåpen som sto på vasken, dro håret bakover i en slapp hestehale og tok på seg noen klær som lå på baderomsgulvet. Hun løp nesten ned katten Metis mens hun børstet tennene og prøvde å lage seg kaffe samtidig. Endelig hadde de mer bevis! Hun kjente at saken begynte å løsne. Nå manglet de bare hovedpersonen selv. Han skulle de ta.
– Jøss, det var kjapt! Erik ga Elise en sarkastisk applaus mens hun satt seg inn i bilen.
– Hva, jeg sto opp for et kvarter siden!
– Det går fint, Elise. Jeg synes du var flink. Han smilte til henne og hun ble faktisk en anelse varm inni seg. Elise drakk kaffen i små slurker, den var altfor varm enda og tenkte at den sikkert var i perfekt temperatur når de kom frem til Østensjøvannet.
En mosjonist hadde funnet søppelsekken med likrestene i. Den hadde, som Erik fortalte, ligget drivende i overflaten på vannet, rett ved den ene stien.
– De må ha ligget i vannet en stund, disse restene, fastslo Folke Thorbjørnsen og så på Elise og Erik.
– Ja, det kan stemme det. Karin, den lille rettsmedisineren sto nesten gjemt bak Thorbjørnsen, som var en mann i godt hold.
– Det kan se ut som om likrestene er fra de som ble funnet i industribygget, men vi må bekrefte det med DNA-test. Elise satt seg ned på huk og så på likdelene. Armer, føtter og to overkropper. Stakkars mennesker. Hun så på plasten de hadde vært pakket inn i, og surret sammen med en sølvtape. Med en penn hun fant frem i jakkelommen løftet hun litt på den ene tapen. Et sug gikk i magen hennes.
– Fingeravtrykk! Hun ropte kanskje litt høyere enn hva hun burde ha gjort, men dette var stort. Erik og Folke kom raskt bort til henne.
– Dæven, sa Folke og løftet tapen med pennen så han kunne se bedre.
– Bra, Elise. Godt at du tenkte på det.
– Teknisk, bort hit! Han vinket to teknikere mot seg og viste dem hva Elise hadde funnet.
– Pass på at dette blir undersøkt, her er nok gjerningsmannens fingeravtrykk.
– Sammenlign disse med fingeravtrykkene i leiligheten på Torshov, kommanderte Elise den ene teknikeren. Han nikket stumt og klippet forsiktig tapen fra søppelsekken.
– Vi har ham nå, Erik. Fy fader!
– Vi har ham ikke, Elise. Det vet du også. Vi har bevis mot Kristian, men han er sporløst forsvunnet. Ikke engang kona hans vet noe. Hun sier i alle fall så
– Ok, men nå drar vi på kontoret, jeg må ringe Edith Gran og spørre om hun vil komme ned i formelt vitneavhør. Det er veldig viktig, så kan vi etterlyse Kristian med en gang.
Edith Gran satt allerede og ventet på Elise på politihuset. Hun virker i overkant ivrig for dette avhøret, men det var vel ikke hver dag hun kunne bistå i en politietterforskning. I avhøret forklarte Edith akkurat det samme hun hadde sagt til Elise dagen i forveien. Hun identifiserte Kristian Stenersen igjen, men stilte en del spørsmål. Elise tenkte at hun sikkert bare var nysgjerrig, men ga ikke ut noe mer informasjon for sikkerhets skyld.
Det er den 12. desember 1910, en kald morgen. Mennesker myldrer likevel i New Yorks gater, akkurat som vanlig. Fine fruer og herrer, tjenere som gjør innkjøp til husholdningen. Hjemløse barn og unge som prøver å skaffe seg sitt neste måltid. En av de mange menneskene i New Yorks gater denne dagen, nærmere bestemt på Manhattan, er 25 år gamle Dorothy Harriet Camille Arnold. Hun er en vakker ung kvinne, født inn i en fornem familie, der Dorothy er arvingen. Akkurat denne dagen har Dorothy bestemt seg for å spasere fra den store leiligheten hun deler med foreldrene på 108 East seventy-ninth Street og Manhattan. Hun har på seg en vakker, figursydd kjole med blonder, en blå skreddersydd kåpe, en svart velourhatt med lyseblå bånd og rosetter, og beige skinnhansker. Hun har også på seg svarte skinnsko med lav hæl og silkestrømper. De som ser Dorothy denne formiddagen, forteller at hun så avslappet og blid ut, akkurat som hun pleide. Dorothy går innom en bokhandel og kjøper en bok, hun drar innom kjolebutikken, som var formålet med spaserturen, Dorothy skulle nemlig kjøpe en kveldskjole til et selskap hun var invitert i senere i uken.
Klokken 17.00 sitter foreldrene til Dorothy ved middagsbordet. Faren hennes ber serveringspersonalet vente med å legge opp maten og helle vinen i glassene. Dorothy er ikke kommet hjem enda, og han vil vente. Det er ulikt henne å ikke møte til middag. Dorohtys mamma føler på seg at noe er galt. Etterhvert som timene går, blir de mer og mer bekymret. Dorothy er ingen steder, og foreldrene sender tjenere til Dorothys venninner og omgangskrets for å spørre om noen har sett henne. Ingen har sett den vakre 25-åringen siden samme formiddag da hun gikk ned Manhattan. Flere hadde snakket med henne. Foreldrene får vite at det siste stedet Dorothy ble sett ved, er Fifht Avenue og Manhattan, rett ved kjolebutikken. Ingen har sett henne etter dette, hun er som forsvunnet i løse luften.
Dorothys foreldre er usikre på om de skal melde henne savnet til politiet, på grunn av oppmerksomheten rundt saken. De vil ikke at noen skal tro de ikke har skikk på datteren sin, skulle det vise seg at hun har rømt. Det er også en annen grunn, av det mer lyssky slaget, som gjør at foreldrene til slutt velger å ansette private etterforskere istedenfor politiet i New York. Dorothy har i en lengre periode hatt et forhold til en mann foreldrene avskyr, nemlig George Griscom Jr. Foreldrene forbød Dorothy å treffe ham, men hadde fortsatt sine mistanker om at datteren gikk imot dem.
Privatetterforskerne ekteparet Arnold ansetter, leter febrilsk etter Dorothy. Ingen har sett henne, og det finnes ingen tegn på at hun har reist noen steder heller. Hennes private bankkonto er ikke rørt etter at hun kjøpte boken og kjolen. Ingen kan huske å ha sett Dorothy bli tatt eller kidnappet heller, selv om foreldrene tror det er dette som skjedde. De leter på sykehus, begravelsesbyråer og institusjoner, dessverre uten hell.
Etter noen måneder uten livstegn fra datteren, kontakter familien politiet og melder henne savnet. Politiet etterforsker saken med store styrker. De ransaker soverommet til Dorothy etter ledetråder. Der finner de dagboken hennes, og flere brev hun har vekslet med George Griscom Jr. Hun skriver at hun er deprimert, og at hun ikke ser en fremtid for seg selv. Grunnen til det, er at Dorothy ønsket å bli forfatter. Hun hadde sendt inn et nyskrevet manus til et forlag, som hadde avslått det. Dette hadde unge Dorothy tatt veldig tungt.
I min fremtid ser jeg bare en lang og slitsom vei, uten muligheter for å snu.
-Dorothy Harriet Camille Arnold i et brev til George Griscom Jr.
Politiet mistenker med en gang at Griscom Jr. har noe med Dorothys forsvinning å gjøre. De kontakter ham, men finner raskt ut at han har vært i hjembyen i Philadelphia på tidspunktet da Dorothy forsvant. Han blir forferdet over nyheten om forsvinningen. og bruker selv tusenvis av dollar for å prøve å finne henne. Etterhvert begynner politiet å tenke at Dorothy kan ha tatt livet sitt. De avhører venner av 25-åringen, som sier at om hun skulle ha tatt livet sitt, hadde det vært på grunn av at Griscom Jr. ikke ville gifte seg med henne. George Griscom Jr. selv sier at de to aldri hadde diskutert giftemål.
Seks år etter forsvinningen, ønsker en fengselsinnsatt å snakke med etterforskeren som jobbet med Dorothy-forsvinningen. Han forteller at han hadde fått 150 dollar for å grave en grav samme kveld som Dorothy forsvant. En mann, med lignende beskrivelse som Griscom Jr. hadde betalt ham. Mannen hadde lempet en kvinne med lignende klær som Dorothy i graven, og fangen hadde skuffet jord over liket og begravet det. Fangen forteller hvor han gravde ned kvinnen, og politiet drar til stedet for å lete etter levningene. De finner ingen ting. Politiet konkluderer også med at det å grave et stort nok hull i bakken for å gjemme et lik i, når det er så kaldt som i desember, ville vært umulig. De avfeier det fangen sier.
Rykter sier at Dorothy egentlig var gravid, men siden hun ikke var gift hadde hun planlagt å ta abort hos en av byens mange abortleger. Under inngrepet hadde Dorothy forblødd, og liket begravet et hemmelig sted.
Ingen vet hva som skjedde med Dorothy, og liket hennes ble aldri funnet. Hun forsvant sporløst fra midt på Manhattan.
Har du en teori om hva som skjedde?
Dorothy Harriet Camille Arnold, ca 1910. Bilde: The Doe Network.
På vei til Ullevaal sykehus kjøpte hun med en snusboks og ordentlig kaffe til Erik, så hadde han noe å kose seg med mens han ventet på å bli frisk.
– Elise, så godt å se deg! Det strålte av de hovne øynene til Erik da han så henne.
– Hei du. Hvordan føler du deg?
– Nja, jeg har fått en skikkelig smell i hodet og nakken, og det merkes. Ellers føler jeg meg ganske bra. Har du funnet ut noe mer om saken?
– Jeg har funnet ut en hel del, faktisk. Jeg er ganske nær en løsning, men det er innviklet.
– Ok, da får du bare sette i gang, svarte Erik og rettet seg opp i sengen. Han åpnet snusboksen med begeistring, satte seg opp i sengen og tok en slurk av kaffen.
– Så det er ikke Sverre, altså?
Sverre Juul tittet melankolsk ut av bilvinduet. Det kjentes godt, men også vemodig å ha fortalt alt. Han var fri fra hemmeligheten, nå skulle han bare begynne på fortsettelsen. Det nye livet. Han visste ikke hva som skulle skje videre, men brydde seg ikke nevneverdig lenger. Han hadde ikke hørt noe fra Vibeke, og lurte på om kona visste noe. Hun måtte jo ha merket at noe var galt, og visste nok at han satt i varetekt i forbindelse med denne saken. Dagen etter at han var kastet på glattcelle hadde han blitt ført over til sykehuset. Heldigvis skulle Sverre bli værende på sykehuset noen dager til, riktig nok på psykiatrisk avdeling. Legen hans, så vel som politiet, mente Sverre var i fare for å skade seg selv, eller gå inn i en dyp depresjon om han ikke fikk behandling i form av terapi. Det var greit, tenkte han og nikket bekreftende for seg selv. Det var faktisk en fare for at han kunne skade seg selv.
Elise Palmer og Erik Thue satt på Kaffebrenneriet like ved politihuset. Elise så ut gjennom de store vinduene og ut på gatehjørnet foran seg. Folk hastet frem og tilbake. En kvinne med barnevogn, hund, handleposer og en to-åring i rosa parkdress, snakket engasjert med datteren som pekte på alt de gikk forbi i verdens sakteste fart. Den lille jenta oppdaget verden, og det måtte moren bare vente på. Igjen kjente Elise at hun var glad Frederik og hun ikke hadde barn. Hun ble likevel varm om hjertet av den lille verdensborgeren i rosa dress som oppdaget alt for første gang. Det var noe søtt over øyeblikket.
– Fy faen. Erik så ned i kaffekoppen sin og ristet oppgitt på hodet.
– Jeg kan ikke tro at vi må slippe Sverre. Vi vet jo ikke om han snakker sant, vi må jo kunne verifisere historien hans!
– Jeg vet, sa Elise ettertenksomt mens hun holdt blikket på den lille rosa skapningen som kanskje hadde flyttet seg halvannen meter.
– Vi må få Sverre til å hjelpe oss å finne Kristian, ellers er det vel ikke så mye vi får gjort med denne saken. Den kommer til å gå i stampe.
– Du, vi stikker til leiligheten på Torshov, jeg regner med at vi får det klarert straks. Sverre er uansett på sykehuset, han drar ingen steder så lenge han behandles. Erik drakk kaffen fort og Elise lurte på om han brant seg i halsen.
– Gjør ikke det vondt? Hun så undrende på ham mens Erik helte kaffen ned i svelget.
– Hva da?
– Å drikke så varm kaffe.
– Åja, nei.. Eh, skal vi gå?
– Ok, vi går. Elise reiste seg, men lot den varme kaffen stå. Hun var ikke bygget for etsende varm kaffe ned strupen.
Det må vel være her? Bentsebrugata 16.. C! Her er det.
Elise var opprømt, som om det var en vanskelig oppgave å lete frem en ganske vanlig adresse midt på Torshov. Sverre Juul hadde gitt dem adressen i avhør. Han hadde vært utenfor flere ganger, men aldri inne i den. Erik parkerte bilen og klatret sakte ut gjennom døren. Elise kunne se at han fortsatt hadde vondt i nakken og ryggen etter smellen han pådro seg i basketaket med Kristian Stenersen utenfor hytta i skogen. Han beveget seg litt som en gammel mann. De så seg rundt, sjekket området før de ringte på døren.
– Jeg tror nok ikke noen svarer, Elise. Vi får ringe vaktmesteren og høre om han kan låse oss inn.
Vaktmesteren var en tilårskommen mann med grå kjeledress og kulerund mage. Dette fant Elise ganske morsomt, han minnet litt om Trond Viggo Torgersens vaktmesterkarakter. Han hadde et stort nøkkelknippe med sikkert 70 nøkler, men visste eksakt hvilken som passet i låsen. Låsen lugget litt, og dørhåndtaket var tungt.
– Det er smekklås på denna, så hus? på det om dere ska? ned og oppatt.
– Ja, tusen takk, det skal vi. Elise ga ham sitt mest sjarmerende smil og holdt i unormalt hardt i dørklinken så døren ikke skulle smekke igjen. Både hun og Erik kjente lukten allerede nå. De så på hverandre, men lot det gå usagt. Erik gikk først inn, og Elise fulgte rett etter. De hadde ikke med seg forsterkninger, så om noe skjedde var de helt alene. Elise kjente det veltet seg i magen, dels på grunn av lukten, og dels fordi hun faktisk var ordentlig redd. Det kunne jo hende Kristian Stenersen var her.
I gangen var en knaggrekke, men ingen klær. Et garderobeskap med støvete speil sto halvåpent, men det var såpass mørkt i gangen at Elise ikke visste om hun skimtet noen der inne. Var det en bevegelse? En smal, hvit dør til høyre så ut til å være badet, da terskelen var opphøyet fra gulvet. Erik nikket lett med hodet og signaliserte at han kom til å åpne døren. Elise holdt avstand, men var klar til å agere. Erik la hånden forsiktig på dørhåndtaket og gjorde seg klar. Med en rask bevegelse trykket han håndtaket ned og åpnet døren.
– I helvete.. Elise? Han gikk lenger inn i det lille badet. Elise fulgte etter han, men kom nesten ikke inn da rommet var så lite. Erik trakk i en snor som hang fra taket og et blekt lys blinket noen ganger før det slo seg på. Lyset kom fra en enslig lyspære til høyre for døren montert over speilet. På speilet var det røde merker, leppestift?
Restene må fjernes, Østensjø i natt. La dem synke dypt og aldri komme for en dag
Hva betydde det? Elise tok opp telefonen og knipset noen bilder uten blits.
– Fy faen, hva er dette her? Erik lyste med lommelykten ned i det slitte badekaret.
– Det her er blod.
Badekaret så ut som om det hadde vært fylt med blod, og så tappet. Det var ikke gjort tegn til å skylle det i det hele tatt, og blodet hadde størknet i mørke renner ned til en liten dam i bunnen av karet.
– Her har noen dødd, det er jeg sikker på. Et menneske kan ikke overleve et så stort blodtap. Erik lyste på de skitne baderomsveggene, men de var blodfrie.
– Sjekk resten av leiligheten, så ringer jeg teknisk avdeling, kommanderte Erik.
Elise kjente at magen vrengte seg både en og to ganger. Den metalliske, varme lukten av blod klarte hun aldri å venne seg helt til selv om hun hadde vært på ganske mange åsteder. Hun snudde seg og gikk ut i den korte gangen. Speildøren til garderobeskapet var fortsatt halvåpen, men hun turte ikke lyse inn i den med en gang. Hun stirret mot det sorte mørket der inne. Var det noen som beveget seg der inne? Hun var sikker på at det var noe der, men var det Kristian? Elise bestemte seg for å lyse forsiktig inn i skapet, og lysstrålen fra lommelykten traff noe. Det var noe svart som hang og dinglet fra taket. Var det et menneske? Hun gikk nærmere. Plutselig falt det sorte ned i gulvet og laget en høy dunkelyd så Elise nesten hoppet. Erik kom ut av badet med Mag-lighten hevet over hodet klar til å slå. Elise pustet dypt et par ganger for å komme til seg selv igjen. Det lå stille i bunnen av speilskapet. Elise så sitt eget speilbilde i det grå lyset fra den lille lyspæren på badet. Hun så nesten ut som et spøkelse selv. Erik gikk nærmere skapet og satt seg på huk. Han lyste mot det som hadde falt ned.
– Dette er en søppelsekk tror jeg. Han bøyde seg mot det, og rakte ut armen. Enda en høy dunkelyd kom fra posen, som om noe falt eller flyttet på seg. Erik falt bakover, men reiste seg raskt i samme stilling igjen. Enda en gang bøyde han seg mot det i skapet, men litt mer forsiktig denne gangen. Han tok i den svarte plasten, som raslet mykt og dro den mot seg og ut av skapet. Ut fra posen stakk et langt håndtak som ved nærmere undersøkelse tilhørte en baufil. Erik var forsiktig med å ikke ta på den, siden det kunne være både fingeravtrykk og andre tekniske bevis på den. Det så også ut som om det lå en øks og noe slags kniver i posen.
Elise pustet lettet ut og hørte at sirener nærmet seg. Endelig kom det flere for å bistå dem i denne merkelige leiligheten. Hun kom på at de faktisk ikke hadde sjekket de resterende rommene, og fant frem lommelykten. Elise gikk forbi speilskapet og tok til høyre igjen. Hun kom inn i verdens minste stue og kjøkken, en mørkebrun skinnsofa sto langs den bortre veggen. To vinduer mot gaten ga et svakt lys inn i rommet. Foran sofaen sto et sort stuebord men noen papirer og vørterølflasker på, og i den mørkebrune skinnstolen foran bordet igjen lå en blodstenket pute som en gang kanskje hadde vært til pynt. Til venstre i rommet var en smal døråpning uten dør, og Elise gikk mot den. Hun holdt lommelykten slik Erik hadde gjort, klar til kamp. Det var nok ingen der, men følte seg tryggere når hun var forberedt.
Soverommet var langt og smalt, og en smal dobbeltseng med en brunflekket madrass var eneste møbel. Elise grøsset litt ved tanken på å sove i en så ekkel seng, men tenkte at den sto i stil til resten av leiligheten. Lukten i hele leiligheten var så innestengt, det hadde nok aldri vært luftet her. Blodlukten nådde helt til soverommet. Hadde Kristian Stenersen virkelig bodd her? Elise hørte skritt og stemmer i gangen, og forstod at teknisk avdeling hadde meldt sin ankomst.
– Fingeravtrykkene stemmer. Erik så opp fra papirene og mot Elise. Han hadde kommet hjem til henne på morgenen som han pleide, og Elise var som vanlig ikke klar til å gå. Hun drakk kaffe og tygget raskt i seg den siste croissanten Erik hadde tatt med. Han var så snill mot henne, Frederik gjorde aldri sånn uten at hun ba om det. Han var jo på reise hele tiden, så det var kanskje ikke så merkelig. Frederik hadde vært nesten tre uker i Singapore nå, og han kom ikke hjem før om halvannen uke. Det var egentlig helt OK.
– Vi visste jo det, Erik.
– Nei, Elise. Vi vet nå at fingeravtrykkene fra hytta og fingeravtrykkene i leiligheten stemmer overens. Vi har ikke Stenersens avtrykk enda, så vi kan ikke bare konkludere..
– Ja, ok. Men vi vet at det er ham.
– Vi får finne ham først, så tror jeg det ordner seg. Er du klar til å dra snart?
Erik pekte mot morgenkåpen hennes. Elise så ned, og kom på at hun hadde glemt å kle på seg. Hun reiste seg raskt og hastet opp trappen til soverommet, fant noen klær hun vrengte på seg og løp ned igjen. Erik sto allerede i hallen med jakken på. Bilen var iskald, men det hjalp med setevarmeren.
– Jeg håper virkelig at vi finner noe der oppe, sa hun ettertenksomt og vendte seg mot Erik, som holdt øynene på bilveien.
– Noe må vel være der. Han har jo lagt igjen lik der, for fader.
– Vi finner noe, Elise. Vi er så nærme nå, snart har vi ham.
Det hadde begynt å snø igjen da de kom frem til Industribygget på Lambertseter. Elise dro hetten over hodet, og bøyde nakken nedover for å ikke få store snøfiller i øynene. Erik haltet like bak henne men lommelykten i hånden. De visste ikke hvor mørkt det var der inne, og tok ingen sjanser. Inne i industribygget var det som om luften sto stille. Bleke lysstråler fra vinduene ved taket la en uhyggelig stemning som traff Elise rett i magen. Hun tenkte tilbake til dagen de fant likene. De hadde ligget under en presenning og hun kunne fortsatt kjenne overraskelsen på kroppen. Det var ikke mye å se der inne, alle tekniske bevis var sikret og prosessert.
– Jeg lurer på hva annet dette lokalet har vært brukt til. Erik snudde seg mot henne og så ut som om han forventet et svar. Elise trakk på skuldrene.
– Det kan jo være alt eller ingenting. Han er i alle fall smart nok til å ikke legge igjen noe som kan knytte han til dette stedet.
– Der tar du feil, svarte Erik monotont.
– Se på leiligheten fra i går, der er det jo bevis over alt. Jeg lurer på hvorfor han har vært så uforsiktig der, men på åstedene er det ingen verdens ting å felle han på. Vi kan ikke knytte han til ett drap på tekniske bevis.
– Det er jo fader meg sant.
Elise følte plutselig en stor skuffelse over seg selv. Hvorfor hadde hun ikke tenkt på det? Erik hadde så rett, det virket nesten som to personer jobbet sammen, ikke en. Leiligheten på Torshov hadde vært skitten, ekkel og full av bevis. Det var blodsøl, sikkert fra noen av ofrene. Trodde Kristian Stenersen at de ikke skulle finne leiligheten? Den sto registrert på ham, og lett å finne. Hadde han en medhjelper?
– Tror du han har hatt noen til å hjelpe seg?
– Jeg vet ikke, det kan nesten virke sånn, svarte Erik.
– Du, jeg tror vi er ferdige her, jeg vet ikke hvorfor vi dro hit i det hele tatt. Han dro ytterjakken tettere om seg og viste tegn til at de skulle gå mot døren.
– Nei, det er vel ikke noe her.
Elise gikk etter han og tenkte videre på om Kristian Stenersen egentlig hadde noen medhjelper. Hun kom på noe hun bare måtte sjekke med en gang hun kom til kontoret. Utenfor industribygget hadde solen nesten tittet frem. Det minnet Elise på en påskeferie med faren på Geilo da hun var barn. Elise og faren hadde vært på skitur, og var på vei hjem til hytta etter at de hadde spist appelsin og drukket kakao. Lyset var flatt og Elise så ikke hvor bratt bakken egentlig var. Hun hadde falt og brukket håndleddet, men det ble likevel den beste påskeferien hun kunne huske. Elise hadde nemlig alltid ønsket seg gips på armen, sånn at alle vennene hennes kunne skrive hilsen på den. Nå hadde hun riktignok ikke hatt så veldig mange venner som liten, men både læreren og vaktmesteren på skolen hadde skrevet på gipsen, og det hadde gjort Elise glad.
Den 16. oktober 1936 i Ukraina ble han født, mannen som skulle bli en av verdens verste seriemordere. Han ble født inn i en relativt fattig familie, i en liten by som hadde vært rammet av sultkatastrofe noen år tidligere. Andrei og familien, så vel som resten av byen led fortsatt under effekten av denne. Andrei ble født med vannhode, noe som blant annet ga han problemer med urinveiene. Det førte til at han var sengevæter helt til han ble voksen. Andrei ble mobbet for dette, da han ofte tisset på seg hvis han ble nervøs eller redd.
Under andre verdenskrig ble Andrei sin far arrestert av tyskerne. Han gjorde ikke motstand under arrestasjonen, noe mange i landsbyen reagerte på. Da faren ble løslatt etter krigens slutt, ble han utstøtt av landsbyen på grunn av feighet. Andrei, som fra før var et mobbeoffer, ble også mobbet for at faren var en feiging. Andrei hadde det ikke lett. Mobbingen gjorde han sint, og han begynte å hate ungdommene i byen. En dag bestemte han seg for å ta hevn, og forsøkte å overfalle en av jentene på skolen. I kampens hete ejakulerte da han forsøkte å overfalle jenta. Hun lo av han, og fortalte det til klassekameratene. Andrei ble mobbet og ledd av enda mer, så mye at han bestemte seg for å flytte til en annen by etter at skolen var ferdig.
På grunn av de fysiske plagene som følge av at Andrei hadde vannhode, kunne han ikke ha en vedvarende ereksjon. Dette gjorde interessen hans for det motsatte kjønn vanskelig, og han begynte å tro at han bare kunne bli tilfredsstilt seksuelt ved å skade andre.
Da Andrei ble eldre, bestemte han seg for å studere. Han ønsket å komme inn på universitetet i Moskva, men strøk på opptaksprøven og kom ikke inn. Dermed flyttet Andrei til en annen by og begynte å studere til telefoningeniør. Under studietiden bodde han sammen med søsteren sin, som raskt oppdaget brorens manglende evne til å stifte bekjentskaper med det motsatte kjønn. Søsteren tok derfor på seg oppgaven med å finne en kone til Andrei. Han ble, gjennom søsteren, introdusert til Fayina, som han giftet seg med. Til tross for Andrei’s problemer fikk de to barn sammen.
I 1971 ble Andrei lei av å jobbe som telefoningeniør, og bestemte seg for å jobbe som lærer. Han tok jobber på flere skoler, men mistet jobbene raskt, da både elever og lærere klaget på at han disiplinerte, altså slo barna. Til slutt fikk Andrei jobb på en skole for barna til gruvearbeidere i nærheten av Rostov.
En dag forsvinner en tenåringsjente fra den lille gruvebyen. Politiet leter etter henne, og avhører vitner. Flere forteller at de har sett Andrei sammen med Lena, den forsvunnede jenta. Dagen etter forsvinningen blir Lena funnet voldtatt og drept. Politiet tar Andrei inn til avhør, men han nekter for å ha hatt noe med forsvinningen eller drapet å gjøre. Kona Fayina gir ham alibi, selv om hun vet at han ikke var hjemme i det aktuelle tidsrommet da Lena ble bortført og drept. PÅ grunn av at Andrei hadde alibi, blir en annen mann avhørt for drapet. 25 år gamle Aleksander Kravchenko tilstår etter flere brutale avhør. Han blir senere dømt til døden for et drap han ikke hadde noen forfatning med. Aleksander Kravchenko ble henrettet bare 25 år gammel.
Noen måneder senere blir 17 år gamle Larisa funnet drept. Hun var kvalt, knivstukket og voldtatt. Gjerningsmannen hadde dyttet jord og blader ned i halsen hennes før voldtekten, så hun ikke skulle skrike. Larisa er kuttet opp, og svært ille tilredt når hun blir funnet. Andrei er morderen, men det vet ikke politiet.
Flere tenåringsjenter forsvinner, og politiet begynner å se et mønster. Kan det være samme gjerningsmann..?
Etterhvert begynner Andrei å oppsøke tenåringer, både gutter og jenter på den lokale togstasjonen, eller på cafeer. Han lurte dem så med til skogen, hvor han overfalt dem. Han brukte kniv, slik at de blødde og var i store smerter mens han voldtok dem. Etter voldtekten pleide Andrei å kutte opp oftene sine til det ugjenkjennelige, han fjernet neser, lepper, fingre, kjønnsorganer og noen ganger armer og ben. Men en ting var viktig for Andrei. Han var overbevist om at ofrene hadde et bilde av ham i øynene, siden han var det siste de så før de døde. Derfor fjernet han alltid øynene på ofrene sine, en ufravikelig regel som også ble hans modus operandi, da han varierte måtene han drepte ungdommene på.
Selv om disse drapene skjedde før uttrykket “seriemorder” fantes, visste politiet og media at en drapsmann gikk løs. Likevel ble det bestemt at det ikke skulle skrives om i avisene eller snakkes om i radio, for å ikke skape panikk. Så vidt politiet visste, var gjerningspersonen den samme. Folk i byen var redde, og det ble etterhvert snakket så mye om drapene at politiet dannet en egen gruppe for å avsløre morderen i 1983.
Gruppen gikk grundig til verks. Det fikk en spesialist i adferdspsykologi til å lage en profil av gjerningsmannen, som viste seg å stemme ganske bra. Spesialisten mente gjerningsmannen var:
En nekro-sadist som fikk nytelse av andres dødsangst, skader og død
Mellom 40 og 50 år
Tidlig seksuelle problemer
Ereksjonsproblemer og vonde følelser knyttet til sex
Politiet både overvåker, og er tilstede på togstasjoner og cafeer slik at morderen ikke skal kunne slå til igjen. Andrei merker dette, og tar en pause fra drepingen. Ikke før i 1988 begynner han å drepe igjen. Siden sist har politiet fått flere opplysninger om morderen, blant annet at han har blodtype AB, og at han har grått hår. De han sikret sædrester fra flere av ofrene, samt identiske, grå hår.
En kveld blir Andrei arrestert av politiet, på grunn av merkelig oppførsel. Han blir spurt om han er morderen, men nekter selvfølgelig. Politiet synes likevel Andrei passer til beskrivelsen av morderen, og bestemmer seg for å sjekke blodtypen hans. Til både Andrei og politiets store sjokk, stemmer ikke blodtypen selv om Andrei faktisk er morderen. Grunnen til det er at han har et sjeldent fenomen som på engelsk kalles “non-secreter”, det vil si at blodtypen ikke kan bestemmes ved hjelp av kroppsvæsker, som i dette tilfellet var sæd. Dette hadde ikke vært et problem om man hadde sjekket DNA.
Andrei blir løslatt fra politiet, og fortsetter å drepe. Han tror at han er uovervinnerlig, og at han aldri kommer til å bli tatt. Når mordere begynner å tenke slik, gjør de etterhvert feil. Og det gjør også Andrei. Han klarer å fortsette drepingen frem til 1990, men blir tilslutt tatt. En kveld, etter å ha drept sitt siste offer, blir han igjen arrestert for mistenkelig oppførsel, og denne gangen setter politiet opp temperaturen på avhørene. Andrei nekter først, men etterhvert begynner han å fortelle. Han tilstår 56 drap, og blir tiltalt for alle, selv om politiet mener det er flere ofre.
I retten dømmes “Slakteren fra Rostov”, Andrei Chikatilo for 53 av de 56 mordene. Han mottar en dødsdom for hver liv han har tatt.
Den 14. februar 1994 henrettes Andrei med et skudd i bakhodet.
– Elise, nå synes jeg du skal ta deg noen dager fri. Jeg kjenner deg, og vet du fikk et panikkanfall der inne. Folke Thorbjørnsen pekte mot toalettdøren.
– Du får røde flekker på halsen av det, og se hvordan du ser ut nå. Elise tok seg til halsen. Hun var enig i at hun trengte noen dager fri, men hadde sterke ønsker om å jobbe seg ferdig med saken.
– Jeg vet også hva du tenker, med Sverre Juul er ikke i stand til å bli avhørt, og jeg ringer deg om vi får arrestert Stenersen. Høres det bra ut?
– Ja, det høres bra ut, svarte hun med skjelvende stemme. Hun ville bare sove, tenke og drikke vin.
– Ikke drikk så mye vin nå, Elise. Prøv heller å sove, kanskje gå en tur?
– Ja, jeg lover. Hun forsøkte å smile til Folke, men overleppen klistret seg fast til tennene, og hun lurte på hvor pent det smilet egentlig ble. Hun så ned, og trakk på skuldrene.
– Ok, jeg drar hjem en tur.
– En ting, Elise. Stemmer det virkelig at Christoffer Blad er utenfor leiligheten din, eller var det noe du lirte av deg fordi du var forbanna?
– Det stemmer faktisk. Jeg vet ikke hva han vil, men om jeg ser ham utenfor igjen ringer jeg politiet. Christoffer har ingen ting på Frogner å gjøre, han har jo ingen som liker ham der. Kan du si det til han?
– Jeg kan si at han skal holde seg unna deg, det kan jeg gjøre.
– Ok, takk Folke. Vi sees!
Elise satt seg inn i drosjen og mumlet adressen sin til sjåføren.
– Haha, heter du Elise og bor i Elisenbergveien? Sjåføren snudde seg mot henne med verdens bredeste flir.
– Ja, det gjør jeg. Det har jeg aldri tenkt på før. Hun smilte mot mannen i forsetet og tenkte på hvor fint det var at det fantes sånne mennesker som ham. En så liten kommentar ga henne et bittelite stikk av glede for en stakket stund.
Hun så ut gjennom bilvinduet og kjente at hun gledet seg til å komme hjem. Hun kjente også at hun var glad for å være alene, med unntak av katten Metis. Frederik hadde ikke latt høre fra seg, men det var helt greit akkurat nå. Han ville sikkert tvinge henne til å snakke om det hun hadde opplevd, selv om Elise bearbeidet slike opplevelser best i sitt eget hode. Hun tenkte mye gjennom alt hun opplevde, både gode å dårlige hendelser, og klarte alltid å sortere tankene sine slik at hun holdt seg noenlunde stabil. De gikk alltid over, de mørke tankene. Elise syntes det alltid ble verre å snakke med noen, siden de ordene hun trengte for å beskrive hvordan hun hadde det fantes ikke. Med unntak av et panikkanfall her og der, gikk det da tålelig greit med henne. Gjorde det ikke?
Inne i leiligheten var det lenge siden noen hadde tømt søppel, det var i alle fall sikkert. Hun bar den stinkende søppelposen ut på balkongen. Elise kjente at hun ikke orket huslige sysler nå.
På kjøkkenet fant hun seg et stort vinglass, og en flaske Valpolicella Ripasso hun hadde fått av naboen en gang hun hadde vannet plantene deres en helg. Hun åpnet flasken og fylte glasset helt fullt. Vinflasken satt hun igjen på kjøkkenet med vilje, men ombestemte seg og hentet den inn i stuen igjen. Hvem prøvde hun å lure? Elise kom på at hun hadde lovet Folke å ikke drikke så mye vin nå som hun hadde litt fri, men dette var slik Elise bearbeidet ting. Mye vin, musikk og noen gode timers søvn, så var hun fulloktan Elise igjen. Det funket hver gang.
Hun satt på et naturprogram på tv? en, det fikk henne alltid å slappe av. Tankene fløt, det var deilig for en gangs skyld. Etter noen timer med vin og sløving på sofaen begynte det å bli mørkt ute. Hun så store snøfiller dale rolig ned fra himmelen. Det hadde begynt å lyse i vinduene til gjenboerne, og hun så familier sitte rundt middagsbord, en mann så på tv og to unge kvinner drakk vin ved kjøkkenbenken. De måtte være venninner, tenkte hun. Elise hadde egentlig aldri hatt noen ordentlig venninner, i alle fall ingen med like interesser som henne. De fleste hun kjente ville ut og danse på nattklubber, eller bruke helgen til å feste. Elise var aldri der, men syntes det var greit. Hun hadde slått seg til ro med at hun var annerledes, og det var fint å være alene.
Elise var aldri ensom, selv om hun hadde tilbragt mesteparten av livet sitt alene. Faren, Dommer Palmer som han ble kalt, hadde alltid jobbet mye, men han var likevel en tilstedeværende far. Før alkoholen tok ham, selvsagt.
Frederik derimot, han var ikke mye til stede. Han reise ofte, og var borte flere uker i strekk. Det var nesten slik at de ikke kjente hverandre. De få dagene de fikk med hverandre innimellom var alltid fine, men Elise hadde begynt å kjenne på at noe manglet. Det var det begjæret hun hadde tenkt på tidligere. Begjær. Hun tenkte på Erik, og fikk ikke synet av den livløse kroppen hans ut av hodet. Det hadde gjort vondt å se ham slik, den sterke intelligente og trygge mannen hun var så heldig å kalle sin partner. Nå lå han på sykehus, og det var ingen ting Elise kunne gjøre for å redde ham. Hun hadde tenkt mer og mer på Erik i det siste, og kjente at vennskapet hans betydde mye. Hun bestemte seg for å besøke ham neste morgen.
Elise tok enda en slurk av vinglasset og så gjennom sakspapirene hun hadde funnet frem under etterforskningen. Øynene gled sakte over bildene av Gracja, Elena og Mikhail. De, i tillegg til de tre andre fra industribygget var drept på så forskjellige måter. Så forskjellige at de nesten ikke kunne være samme gjerningsmann, Gracja var tømt for blod, delt i to deler, og skåret opp i ansiktet. Morderen hadde åpenbart kopiert Black Dahlia-mordet, det verserte det ingen tvil om.
Mordet på Mikhail var så brutalt som man fikk det, Elise håpet at han ikke hadde levd lenge etter han ble hengt opp etter føttene. Hun var klar over at en kunne overleve en stund hengende opp ned, om man fikk tilstrekkelig med blod til hodet. Han var kuttet opp langs buken, og Elise syntes fortsatt dette minnet henne om et av ofrene til Ed Gein, Bernice Warden som ble funnet på nesten samme måte. Hos Mikhail derimot, hadde kjønnsorganet blitt fjernet, og muligens gitt til en hund.
De tre i industribygget til Kristian Stenersen var delt, og sydd sammen igjen til de lignet et merkelig vesen, kanskje en sjøstjerne liggende på det kalde betonggulvet. I mordene på både Gracja og Mikhail hadde morderen tatt seg overlegent god tid, men Elena hadde blitt slått i hjel som i et overfall. Det virket ikke som om Kristian hadde planlagt å drepe henne, men at mordet skjedde i affekt. Elise funderte også på hvorfor Sverre og Elena skulle møtes akkurat på den hytta, og hvordan Elena hadde klart å komme seg usett fra huset hun var vitnebeskyttet i. Huset måtte ha vært i nærheten av hytta hun ble drept i.
De hadde ikke funnet noen telefon på Elena, men Elise var ikke sikker på om det var funnet noen telefon på Sverre Juul. Hadde han hatt en på seg, var den mest sannsynlig beslaglagt. Elise lurte på hvorfor Sverre ikke ble drept, Kristian Stenersen var jo åpenbart i hytta da Sverre fant Elena død. Han kunne ha drept Sverre før han ringte nødnummeret.
Dette var en merkelig og innviklet sak. Elise tenkte igjen på Kristian Stenersen, som hadde byttet navn til Esben Emanuelsen. Om det stemte at han også hadde drept den eldre kvinnen på Lambertseter i 1974, var han bare 14-15 år. Det kunne jo være mulig, og Elise visste at han hadde vært sammen med Endre Pedersen den aktuelle kvelden. Et vitne hadde sett to mennesker løpe over gressplenen foran Langbølgen, ikke lenge før Marie Abrahamsen ble funnet død.
Endre Pedersen hadde fortalt i avhør at han og Kristian Stenersen hadde sittet sammen på taket den kvelden, og at Kristian hadde vært borte en stund for å hente en jakke siden det var kjølig ute. Han hadde kommet tilbake senere, men Elise lurte på om han hadde vært borte lenge nok til å ha hatt tid til å drepe den eldre kvinnen. På en annen side, man kunne heller ikke vite om Endre Pedersen hadde sittet på taket mens Kristian hadde vært borte. Han kunne faktisk ha gått ned fra taket selv og drept den Abrahamsen. En av de to måtte ha gjort det, men Elise en sterk følelse av at det var Kristian Stenersen som drepte Fru Abrahamsen.
Så var det jo dette med blodet inne i hanskene som ble funnet i Abrahamsens gang. Det var Endres blod, ingen annens. Elise lurte på om de hanskene fantes enda. Som Endre hadde forklart i avhør, hadde han hjulpet den gamle damen med å flytte møbler samme ettermiddag, og spist middag hos henne. Marie Abrahamsen hadde åpenbart ikke sett på Endre som en trussel. Det virket som om de hadde et godt forhold seg i mellom, og Endre var ifølge venner og familie en snill og sjenert gutt. Stille vann har dypest grunn, tenkte Elise.
Hun drakk mer av vinen, og tenkte over at Endre faktisk ikke passet med gjerningsmannprofilen hun hadde kommet frem til. Kristian, derimot, hadde ofte vært voldelig både som liten og ungdomsårene. Hans egen mor hadde vært redd for ham, og han hadde plaget både dyr og barn da han var yngre. Elise visste godt at dette var indikasjoner på psykopati, men hun var ingen psykiater og kunne ikke vite om Kristian faktisk var psykopat. Hun trodde han kunne være det, i alle fall. Elise funderte over hvorfor Kristian Stenersen hadde byttet navn til Esben Emanuelsen. Ville han bli en annen person? Kristian måtte jo ha visst at han hadde blitt nevnt i avhørene av Endre. Om Kristian hadde drept den gamle damen, hadde han muligens ikke villet være Kristian lengre. Elise så nærmere på saksdokumentene fra den gamle Langbølgensaken.
En Bjørn Hærland hadde vært etterforsker i saken. Mon tro om han faktisk var i live. Hun ville snakke med ham om det lot seg gjøre. Elise måtte forberede seg til avhøret, til saken, for å endelig kunne felle Kristian Stenersen i retten, og etterforskeren fra en svunnen rettsak ville ha vært et ypperlig vitne. Kristian Stenersen hadde vært for lenge ute i samfunnet nå.
Elise søkte i forskjellige telefonkataloger på nettet etter en Bjørn Hærland, men mange het visst det. Plutselig fant Elise en som kunne stemme med alderen hun trodde ha var, en Bjørn Hærland bosatt i Gamlebyen i Oslo. Han var over 80 år nå, men tydeligvis fortsatt i live. Dette var jo helt utrolig! Elise skrev opp adressen, og ville prøve å besøke ham neste morgen. Hun drakk opp resten av vinen, tok en kjapp dusj og gikk til sengs. For en dag det skulle bli i morgen. Elise gledet seg allerede.
Gamlebyen, Oslo, nåtid
Elise Palmer lette etter riktig gatenummer. Hun håpet så inderlig at Bjørn Hærland var hjemme, og i live. Han satt på så viktig informasjon om Lanbølgensaken, og hadde faktisk avhørt Endre Pedersen flere ganger. Endelig fant hun nummer 53, og ganske riktig stod navnet hans på en av ringeklokkene. Elise ringte på, og håpet på det beste.
– Hallo? En tynn stemme hørtes i dørtelefonen.
– Hei, er det Hærland?
– Hvem spør? Den tynne stemmen hørtes skeptisk ut. En ekte politimann, tenkte Elise og smilte.
– Jeg heter Elise, og har noen spørsmål til deg om en gammel sak du etterforsket på 70-tallet. Hun ville ikke avsløre for mye i tilfelle han ikke ville slippe henne inn.
– Ja, du får vel bare komme inn. Dørlåsen dirret strengt, og Elise åpnet døren.
– Fjerde etasje, hørte hun Hærland si i mikrofonen.
Elise tok heisen til fjerde etasje, og gikk på måfå bortover gangen. Et skallet hode stakk frem fra en døråpning, og fikk det til å se ut som om hodet hans svevde i løste luften. Elise gikk mot det skallede hodet. Den eldre mannen satt i rullestol, han var tynn og så sliten ut. Han var overraskende pen i tøyet til å være så gammel, slo det henne.
– Hei, kunne jeg ha kommet inn i noen minutter?
– Vær så god, sa mannen og gjorde en gest med armen. Elise fulgte ham inn i den sparsomt møblerte stuen.
– Kan jeg få by Dem på noe, frøken?
– Ellers takk, svarte Elise høflig og smilte varmt mot ham.
– De ville snakke med meg om en gammel sak? Begynte Hærland.
– Ja, jeg kan jo starte med å fortelle hvorfor jeg er her. Mitt navn er Elise Palmer.
– Palmer? Bjørn Hærland så på henne med store øyne.
– Ja, Dommer Palmer var min far. Han er dessverre gått bort for mange år siden, men jeg jobber som etterforsker i Oslo Politidistrikt, og etterforsker en sak som muligens kan ha noe med Langbølgensaken å gjøre. Den gamle mannen så ut som om han hadde falt ned fra månen. Han ble helt fortumlet, og gjemte hodet i hendene.
– Nei, jeg..
– Vær så snill, Hærland. Jeg trenger din hjelp. Jeg må stille deg noen spørsmål, og du er den eneste som kan svare på dem. Du var der, dette var din sak. Nå er det kanskje løst.
– Kjære deg, du vet hvordan det gikk, svarte Hærland trist.
– Gutten hang seg på cella.
– Jeg vet han gjorde det, men jeg tror ikke det var Endre Pedersen som drepte den eldre damen.
– Hør her, unge dame, begynte han gråtkvalt. Det var tydelig at denne saken betydde mye for ham. Åpenbart visste Hærland mer enn hva som hadde kommet frem, og han så ut til å ha slitt lenge med denne saken.
– Vi etterforsket den saken grundig, det var gode bevis, og vi hadde ingen andre enn Pedersen som mistenkt.
– Hærland, jeg er ikke her på grunn av Endre Pedersen. Jeg er her på grunn av kameraten hans, Kristian Stenersen.
– Hva? Om mulig, var den gamle mannen enda mer forskrekket nå, enn da Elise forklarte hvilken sak hun ville snakke med ham om.
– Jeg tror Kristian Stenersen kan ha drept Fru Abrahamsen, og at Pedersen var uskyldig. Dere fant Endres hansker med hans eget blod inni, men det er vel ikke sjekket for fingeravtrykk inne i hanskene, er det vel? Og ikke minst, det var jo to personer på taket den kvelden, hvor ingen av guttene har alibi for hele kvelden? Kristian hadde gått ned for å hente en jakke, og Endre ble igjen på taket. Vi vet jo derfor ikke om Endre faktisk ble igjen på taket, eller om Kristian i det hele tatt hentet den jakken? Jeg kommer til å spørre Kristians foreldre om det når jeg snakker med dem.
– Har du snakket med Stenersens?
– Ja, nå har det seg slik at Kristian Stenersen er innblandet i en annen sak jeg etterforsker. Har du hørt om drapet ved Østensjøvannet?
– Ja, kan det være han da?
– Det er en teori jeg jobber med i alle fall, svarte Elise.
– Kristian Stenersen heter Esben Emanuelsen nå, han har byttet navn. Jeg kan knytte ham til drapene jeg etterforsker nå, men har dessverre ikke nok bevis for å tiltale ham enda. Jeg tror du, Hærland, kan hjelpe meg med informasjon om saken i Langbølgen, slik at jeg kan sette ham ut i avhør. Jeg tror faktisk det var Kristian som drepte Fru Abrahamsen, jeg er helt sikker på det. Og, om det stemmer at Kristian har drept både Abrahamsen og de andre, kan Endres familie endelig få litt fred. Bjørn Hærland så med store øyne på henne.
– Den familien skulle ha hatt fred for lenge siden. Jeg skal innrømme en sak. Da jeg fikk høre om Endres dramatiske bortgang, begynte jeg å trekke den konklusjonen selv. Jeg så det ikke klart under etterforskningen, og jeg var kanskje slurvete med bevisene den gangen. Det har jeg angret på siden. Vi visste jo at gutten var sammen med en kamerat den kvelden. Det er min feil at saken fikk det tragiske utfallet. Jeg forsøkte å etterforske saken på nytt, men ble overfalt i mitt egen hjem. Jeg lå på sykehus i halvannet år, og kom tilbake slik.
Hærland pekte på de visne bena sine. Elise kunne se en stor sorg i de lyseblå øynene til den gamle mannen. Hun hadde så vondt av ham.
– Hvem overfalt deg, Hærland?
– Det var en ung mann, som hadde gjort lignende saker før. Christer Ebbesen, het han. Han er død nå, han tok en overdose en gang sent på 80-tallet. Hans far var min overordnede i etaten den gangen. Jeg vet ikke om det var fordi jeg er homofil, eller fordi jeg begynte å snoke i Langbølgensaken igjen. Christer ble aldri dømt, siden saken min aldri ble etterforsket ordentlig. Jeg har levd som ufør siden den gangen, jeg kunne jo aldri jobbe som politi etter de skadene jeg fikk. Homofili var knapt lovlig på den tiden, så man måtte gjemme seg om man skulle kunne være seg selv i privatlivet. Jeg vil mer enn gjerne hjelpe Dem, Elise Palmer. Jeg vil være med å rette opp i Langbølgensaken, så jeg får gjort noe godt før jeg forlater denne verdenen.
Stakkars gamle mann, tenkte Elise. For et liv han må ha levd, og så mye han må ha gått glipp av.
– Jeg hørte at din far gikk bort, men du må da ha vært veldig ung?
– Ja, jeg var ganske ung da han døde, men jeg mistet ham dessverre lenge før den tid. Min far tok det veldig tungt da Endre Pedersen tok livet sitt, og jeg tror han mente at dommen var feil. At han selv hadde tatt feil. Som avisene skrev, det var jo faktisk et justismord. Min far slet resten av livet med skyldfølelse.
– Det gjorde vi nok begge, svarte Hærland.
– Men nå, Frøken, nå kan vi to rette opp!
– Tusen takk, Hærland. Din hjelp er gull verdt.
Hærland laget kaffe, og begynte å fortelle om etterforskningen fra start til slutt. Elise noterte flittig. Endelig skulle hun ta Kristian Stenersen som hadde ødelagt så mye for så mange. Etter møtet med Hærland hadde Elise mye nytt å tenkte på. Så mange aspekter i saken som ikke hadde blitt etterforsket, og hun tenkte på hvor forskjellig utfallet av saken hadde blitt om hun hadde gjort det riktig fra starten av. Da hadde kanskje ikke Gracja ligget i to deler på Østensjø. Kanskje Elena hadde vært i live, Mikhail hadde sluppet å blø i hjel mens han hang opp ned i leiligheten sin.
Hun ville dra innom Erik på sykehuset en tur, før hun dro hjem.
