Politihuset i Oslo, nåtid
– Elise, nå synes jeg du skal ta deg noen dager fri. Jeg kjenner deg, og vet du fikk et panikkanfall der inne. Folke Thorbjørnsen pekte mot toalettdøren.
– Du får røde flekker på halsen av det, og se hvordan du ser ut nå. Elise tok seg til halsen. Hun var enig i at hun trengte noen dager fri, men hadde sterke ønsker om å jobbe seg ferdig med saken.
– Jeg vet også hva du tenker, med Sverre Juul er ikke i stand til å bli avhørt, og jeg ringer deg om vi får arrestert Stenersen. Høres det bra ut?
– Ja, det høres bra ut, svarte hun med skjelvende stemme. Hun ville bare sove, tenke og drikke vin.
– Ikke drikk så mye vin nå, Elise. Prøv heller å sove, kanskje gå en tur?
– Ja, jeg lover. Hun forsøkte å smile til Folke, men overleppen klistret seg fast til tennene, og hun lurte på hvor pent det smilet egentlig ble. Hun så ned, og trakk på skuldrene.
– Ok, jeg drar hjem en tur.
– En ting, Elise. Stemmer det virkelig at Christoffer Blad er utenfor leiligheten din, eller var det noe du lirte av deg fordi du var forbanna?
– Det stemmer faktisk. Jeg vet ikke hva han vil, men om jeg ser ham utenfor igjen ringer jeg politiet. Christoffer har ingen ting på Frogner å gjøre, han har jo ingen som liker ham der. Kan du si det til han?
– Jeg kan si at han skal holde seg unna deg, det kan jeg gjøre.
– Ok, takk Folke. Vi sees!
Elise satt seg inn i drosjen og mumlet adressen sin til sjåføren.
– Haha, heter du Elise og bor i Elisenbergveien? Sjåføren snudde seg mot henne med verdens bredeste flir.
– Ja, det gjør jeg. Det har jeg aldri tenkt på før. Hun smilte mot mannen i forsetet og tenkte på hvor fint det var at det fantes sånne mennesker som ham. En så liten kommentar ga henne et bittelite stikk av glede for en stakket stund.
Hun så ut gjennom bilvinduet og kjente at hun gledet seg til å komme hjem. Hun kjente også at hun var glad for å være alene, med unntak av katten Metis. Frederik hadde ikke latt høre fra seg, men det var helt greit akkurat nå. Han ville sikkert tvinge henne til å snakke om det hun hadde opplevd, selv om Elise bearbeidet slike opplevelser best i sitt eget hode. Hun tenkte mye gjennom alt hun opplevde, både gode å dårlige hendelser, og klarte alltid å sortere tankene sine slik at hun holdt seg noenlunde stabil. De gikk alltid over, de mørke tankene. Elise syntes det alltid ble verre å snakke med noen, siden de ordene hun trengte for å beskrive hvordan hun hadde det fantes ikke. Med unntak av et panikkanfall her og der, gikk det da tålelig greit med henne. Gjorde det ikke?
Inne i leiligheten var det lenge siden noen hadde tømt søppel, det var i alle fall sikkert. Hun bar den stinkende søppelposen ut på balkongen. Elise kjente at hun ikke orket huslige sysler nå.
På kjøkkenet fant hun seg et stort vinglass, og en flaske Valpolicella Ripasso hun hadde fått av naboen en gang hun hadde vannet plantene deres en helg. Hun åpnet flasken og fylte glasset helt fullt. Vinflasken satt hun igjen på kjøkkenet med vilje, men ombestemte seg og hentet den inn i stuen igjen. Hvem prøvde hun å lure? Elise kom på at hun hadde lovet Folke å ikke drikke så mye vin nå som hun hadde litt fri, men dette var slik Elise bearbeidet ting. Mye vin, musikk og noen gode timers søvn, så var hun fulloktan Elise igjen. Det funket hver gang.
Hun satt på et naturprogram på tv? en, det fikk henne alltid å slappe av. Tankene fløt, det var deilig for en gangs skyld. Etter noen timer med vin og sløving på sofaen begynte det å bli mørkt ute. Hun så store snøfiller dale rolig ned fra himmelen. Det hadde begynt å lyse i vinduene til gjenboerne, og hun så familier sitte rundt middagsbord, en mann så på tv og to unge kvinner drakk vin ved kjøkkenbenken. De måtte være venninner, tenkte hun. Elise hadde egentlig aldri hatt noen ordentlig venninner, i alle fall ingen med like interesser som henne. De fleste hun kjente ville ut og danse på nattklubber, eller bruke helgen til å feste. Elise var aldri der, men syntes det var greit. Hun hadde slått seg til ro med at hun var annerledes, og det var fint å være alene.
Elise var aldri ensom, selv om hun hadde tilbragt mesteparten av livet sitt alene. Faren, Dommer Palmer som han ble kalt, hadde alltid jobbet mye, men han var likevel en tilstedeværende far. Før alkoholen tok ham, selvsagt.
Frederik derimot, han var ikke mye til stede. Han reise ofte, og var borte flere uker i strekk. Det var nesten slik at de ikke kjente hverandre. De få dagene de fikk med hverandre innimellom var alltid fine, men Elise hadde begynt å kjenne på at noe manglet. Det var det begjæret hun hadde tenkt på tidligere. Begjær. Hun tenkte på Erik, og fikk ikke synet av den livløse kroppen hans ut av hodet. Det hadde gjort vondt å se ham slik, den sterke intelligente og trygge mannen hun var så heldig å kalle sin partner. Nå lå han på sykehus, og det var ingen ting Elise kunne gjøre for å redde ham. Hun hadde tenkt mer og mer på Erik i det siste, og kjente at vennskapet hans betydde mye. Hun bestemte seg for å besøke ham neste morgen.
Elise tok enda en slurk av vinglasset og så gjennom sakspapirene hun hadde funnet frem under etterforskningen. Øynene gled sakte over bildene av Gracja, Elena og Mikhail. De, i tillegg til de tre andre fra industribygget var drept på så forskjellige måter. Så forskjellige at de nesten ikke kunne være samme gjerningsmann, Gracja var tømt for blod, delt i to deler, og skåret opp i ansiktet. Morderen hadde åpenbart kopiert Black Dahlia-mordet, det verserte det ingen tvil om.
Mordet på Mikhail var så brutalt som man fikk det, Elise håpet at han ikke hadde levd lenge etter han ble hengt opp etter føttene. Hun var klar over at en kunne overleve en stund hengende opp ned, om man fikk tilstrekkelig med blod til hodet. Han var kuttet opp langs buken, og Elise syntes fortsatt dette minnet henne om et av ofrene til Ed Gein, Bernice Warden som ble funnet på nesten samme måte. Hos Mikhail derimot, hadde kjønnsorganet blitt fjernet, og muligens gitt til en hund.
De tre i industribygget til Kristian Stenersen var delt, og sydd sammen igjen til de lignet et merkelig vesen, kanskje en sjøstjerne liggende på det kalde betonggulvet. I mordene på både Gracja og Mikhail hadde morderen tatt seg overlegent god tid, men Elena hadde blitt slått i hjel som i et overfall. Det virket ikke som om Kristian hadde planlagt å drepe henne, men at mordet skjedde i affekt. Elise funderte også på hvorfor Sverre og Elena skulle møtes akkurat på den hytta, og hvordan Elena hadde klart å komme seg usett fra huset hun var vitnebeskyttet i. Huset måtte ha vært i nærheten av hytta hun ble drept i.
De hadde ikke funnet noen telefon på Elena, men Elise var ikke sikker på om det var funnet noen telefon på Sverre Juul. Hadde han hatt en på seg, var den mest sannsynlig beslaglagt. Elise lurte på hvorfor Sverre ikke ble drept, Kristian Stenersen var jo åpenbart i hytta da Sverre fant Elena død. Han kunne ha drept Sverre før han ringte nødnummeret.
Dette var en merkelig og innviklet sak. Elise tenkte igjen på Kristian Stenersen, som hadde byttet navn til Esben Emanuelsen. Om det stemte at han også hadde drept den eldre kvinnen på Lambertseter i 1974, var han bare 14-15 år. Det kunne jo være mulig, og Elise visste at han hadde vært sammen med Endre Pedersen den aktuelle kvelden. Et vitne hadde sett to mennesker løpe over gressplenen foran Langbølgen, ikke lenge før Marie Abrahamsen ble funnet død.
Endre Pedersen hadde fortalt i avhør at han og Kristian Stenersen hadde sittet sammen på taket den kvelden, og at Kristian hadde vært borte en stund for å hente en jakke siden det var kjølig ute. Han hadde kommet tilbake senere, men Elise lurte på om han hadde vært borte lenge nok til å ha hatt tid til å drepe den eldre kvinnen. På en annen side, man kunne heller ikke vite om Endre Pedersen hadde sittet på taket mens Kristian hadde vært borte. Han kunne faktisk ha gått ned fra taket selv og drept den Abrahamsen. En av de to måtte ha gjort det, men Elise en sterk følelse av at det var Kristian Stenersen som drepte Fru Abrahamsen.
Så var det jo dette med blodet inne i hanskene som ble funnet i Abrahamsens gang. Det var Endres blod, ingen annens. Elise lurte på om de hanskene fantes enda. Som Endre hadde forklart i avhør, hadde han hjulpet den gamle damen med å flytte møbler samme ettermiddag, og spist middag hos henne. Marie Abrahamsen hadde åpenbart ikke sett på Endre som en trussel. Det virket som om de hadde et godt forhold seg i mellom, og Endre var ifølge venner og familie en snill og sjenert gutt. Stille vann har dypest grunn, tenkte Elise.
Hun drakk mer av vinen, og tenkte over at Endre faktisk ikke passet med gjerningsmannprofilen hun hadde kommet frem til. Kristian, derimot, hadde ofte vært voldelig både som liten og ungdomsårene. Hans egen mor hadde vært redd for ham, og han hadde plaget både dyr og barn da han var yngre. Elise visste godt at dette var indikasjoner på psykopati, men hun var ingen psykiater og kunne ikke vite om Kristian faktisk var psykopat. Hun trodde han kunne være det, i alle fall. Elise funderte over hvorfor Kristian Stenersen hadde byttet navn til Esben Emanuelsen. Ville han bli en annen person? Kristian måtte jo ha visst at han hadde blitt nevnt i avhørene av Endre. Om Kristian hadde drept den gamle damen, hadde han muligens ikke villet være Kristian lengre. Elise så nærmere på saksdokumentene fra den gamle Langbølgensaken.
En Bjørn Hærland hadde vært etterforsker i saken. Mon tro om han faktisk var i live. Hun ville snakke med ham om det lot seg gjøre. Elise måtte forberede seg til avhøret, til saken, for å endelig kunne felle Kristian Stenersen i retten, og etterforskeren fra en svunnen rettsak ville ha vært et ypperlig vitne. Kristian Stenersen hadde vært for lenge ute i samfunnet nå.
Elise søkte i forskjellige telefonkataloger på nettet etter en Bjørn Hærland, men mange het visst det. Plutselig fant Elise en som kunne stemme med alderen hun trodde ha var, en Bjørn Hærland bosatt i Gamlebyen i Oslo. Han var over 80 år nå, men tydeligvis fortsatt i live. Dette var jo helt utrolig! Elise skrev opp adressen, og ville prøve å besøke ham neste morgen. Hun drakk opp resten av vinen, tok en kjapp dusj og gikk til sengs. For en dag det skulle bli i morgen. Elise gledet seg allerede.
Gamlebyen, Oslo, nåtid
Elise Palmer lette etter riktig gatenummer. Hun håpet så inderlig at Bjørn Hærland var hjemme, og i live. Han satt på så viktig informasjon om Lanbølgensaken, og hadde faktisk avhørt Endre Pedersen flere ganger. Endelig fant hun nummer 53, og ganske riktig stod navnet hans på en av ringeklokkene. Elise ringte på, og håpet på det beste.
– Hallo? En tynn stemme hørtes i dørtelefonen.
– Hei, er det Hærland?
– Hvem spør? Den tynne stemmen hørtes skeptisk ut. En ekte politimann, tenkte Elise og smilte.
– Jeg heter Elise, og har noen spørsmål til deg om en gammel sak du etterforsket på 70-tallet. Hun ville ikke avsløre for mye i tilfelle han ikke ville slippe henne inn.
– Ja, du får vel bare komme inn. Dørlåsen dirret strengt, og Elise åpnet døren.
– Fjerde etasje, hørte hun Hærland si i mikrofonen.
Elise tok heisen til fjerde etasje, og gikk på måfå bortover gangen. Et skallet hode stakk frem fra en døråpning, og fikk det til å se ut som om hodet hans svevde i løste luften. Elise gikk mot det skallede hodet. Den eldre mannen satt i rullestol, han var tynn og så sliten ut. Han var overraskende pen i tøyet til å være så gammel, slo det henne.
– Hei, kunne jeg ha kommet inn i noen minutter?
– Vær så god, sa mannen og gjorde en gest med armen. Elise fulgte ham inn i den sparsomt møblerte stuen.
– Kan jeg få by Dem på noe, frøken?
– Ellers takk, svarte Elise høflig og smilte varmt mot ham.
– De ville snakke med meg om en gammel sak? Begynte Hærland.
– Ja, jeg kan jo starte med å fortelle hvorfor jeg er her. Mitt navn er Elise Palmer.
– Palmer? Bjørn Hærland så på henne med store øyne.
– Ja, Dommer Palmer var min far. Han er dessverre gått bort for mange år siden, men jeg jobber som etterforsker i Oslo Politidistrikt, og etterforsker en sak som muligens kan ha noe med Langbølgensaken å gjøre. Den gamle mannen så ut som om han hadde falt ned fra månen. Han ble helt fortumlet, og gjemte hodet i hendene.
– Nei, jeg..
– Vær så snill, Hærland. Jeg trenger din hjelp. Jeg må stille deg noen spørsmål, og du er den eneste som kan svare på dem. Du var der, dette var din sak. Nå er det kanskje løst.
– Kjære deg, du vet hvordan det gikk, svarte Hærland trist.
– Gutten hang seg på cella.
– Jeg vet han gjorde det, men jeg tror ikke det var Endre Pedersen som drepte den eldre damen.
– Hør her, unge dame, begynte han gråtkvalt. Det var tydelig at denne saken betydde mye for ham. Åpenbart visste Hærland mer enn hva som hadde kommet frem, og han så ut til å ha slitt lenge med denne saken.
– Vi etterforsket den saken grundig, det var gode bevis, og vi hadde ingen andre enn Pedersen som mistenkt.
– Hærland, jeg er ikke her på grunn av Endre Pedersen. Jeg er her på grunn av kameraten hans, Kristian Stenersen.
– Hva? Om mulig, var den gamle mannen enda mer forskrekket nå, enn da Elise forklarte hvilken sak hun ville snakke med ham om.
– Jeg tror Kristian Stenersen kan ha drept Fru Abrahamsen, og at Pedersen var uskyldig. Dere fant Endres hansker med hans eget blod inni, men det er vel ikke sjekket for fingeravtrykk inne i hanskene, er det vel? Og ikke minst, det var jo to personer på taket den kvelden, hvor ingen av guttene har alibi for hele kvelden? Kristian hadde gått ned for å hente en jakke, og Endre ble igjen på taket. Vi vet jo derfor ikke om Endre faktisk ble igjen på taket, eller om Kristian i det hele tatt hentet den jakken? Jeg kommer til å spørre Kristians foreldre om det når jeg snakker med dem.
– Har du snakket med Stenersens?
– Ja, nå har det seg slik at Kristian Stenersen er innblandet i en annen sak jeg etterforsker. Har du hørt om drapet ved Østensjøvannet?
– Ja, kan det være han da?
– Det er en teori jeg jobber med i alle fall, svarte Elise.
– Kristian Stenersen heter Esben Emanuelsen nå, han har byttet navn. Jeg kan knytte ham til drapene jeg etterforsker nå, men har dessverre ikke nok bevis for å tiltale ham enda. Jeg tror du, Hærland, kan hjelpe meg med informasjon om saken i Langbølgen, slik at jeg kan sette ham ut i avhør. Jeg tror faktisk det var Kristian som drepte Fru Abrahamsen, jeg er helt sikker på det. Og, om det stemmer at Kristian har drept både Abrahamsen og de andre, kan Endres familie endelig få litt fred. Bjørn Hærland så med store øyne på henne.
– Den familien skulle ha hatt fred for lenge siden. Jeg skal innrømme en sak. Da jeg fikk høre om Endres dramatiske bortgang, begynte jeg å trekke den konklusjonen selv. Jeg så det ikke klart under etterforskningen, og jeg var kanskje slurvete med bevisene den gangen. Det har jeg angret på siden. Vi visste jo at gutten var sammen med en kamerat den kvelden. Det er min feil at saken fikk det tragiske utfallet. Jeg forsøkte å etterforske saken på nytt, men ble overfalt i mitt egen hjem. Jeg lå på sykehus i halvannet år, og kom tilbake slik.
Hærland pekte på de visne bena sine. Elise kunne se en stor sorg i de lyseblå øynene til den gamle mannen. Hun hadde så vondt av ham.
– Hvem overfalt deg, Hærland?
– Det var en ung mann, som hadde gjort lignende saker før. Christer Ebbesen, het han. Han er død nå, han tok en overdose en gang sent på 80-tallet. Hans far var min overordnede i etaten den gangen. Jeg vet ikke om det var fordi jeg er homofil, eller fordi jeg begynte å snoke i Langbølgensaken igjen. Christer ble aldri dømt, siden saken min aldri ble etterforsket ordentlig. Jeg har levd som ufør siden den gangen, jeg kunne jo aldri jobbe som politi etter de skadene jeg fikk. Homofili var knapt lovlig på den tiden, så man måtte gjemme seg om man skulle kunne være seg selv i privatlivet. Jeg vil mer enn gjerne hjelpe Dem, Elise Palmer. Jeg vil være med å rette opp i Langbølgensaken, så jeg får gjort noe godt før jeg forlater denne verdenen.
Stakkars gamle mann, tenkte Elise. For et liv han må ha levd, og så mye han må ha gått glipp av.
– Jeg hørte at din far gikk bort, men du må da ha vært veldig ung?
– Ja, jeg var ganske ung da han døde, men jeg mistet ham dessverre lenge før den tid. Min far tok det veldig tungt da Endre Pedersen tok livet sitt, og jeg tror han mente at dommen var feil. At han selv hadde tatt feil. Som avisene skrev, det var jo faktisk et justismord. Min far slet resten av livet med skyldfølelse.
– Det gjorde vi nok begge, svarte Hærland.
– Men nå, Frøken, nå kan vi to rette opp!
– Tusen takk, Hærland. Din hjelp er gull verdt.
Hærland laget kaffe, og begynte å fortelle om etterforskningen fra start til slutt. Elise noterte flittig. Endelig skulle hun ta Kristian Stenersen som hadde ødelagt så mye for så mange. Etter møtet med Hærland hadde Elise mye nytt å tenkte på. Så mange aspekter i saken som ikke hadde blitt etterforsket, og hun tenkte på hvor forskjellig utfallet av saken hadde blitt om hun hadde gjort det riktig fra starten av. Da hadde kanskje ikke Gracja ligget i to deler på Østensjø. Kanskje Elena hadde vært i live, Mikhail hadde sluppet å blø i hjel mens han hang opp ned i leiligheten sin.
Hun ville dra innom Erik på sykehuset en tur, før hun dro hjem.
