hits

Viltlevende barn: Genie (13)

Barn trenger kjærlighet og omsorg fra den dagen de blir født. Hudkontakt, for eksempel er viktig for at barnets stresshormoner skal senkes, slik at blant annet følelser kan utvikles. Noen barn får ikke dette, av forskjellige grunner, og flere studier viser at barn blir underutviklet av for lite stimuli i form av for eksempel interaksjon med andre, hudkontakt eller rett og slett omsorg.

Noen barn lever i en helt annen virkelighet enn det vi er vant til. Nå snakker jeg ikke om barn som lever på flukt, eller i krig, selv om det er fullstendig ødeleggende for disse barna, men om barn som vokser opp med dyr. Har du hørt om disse? De kalles  for eksempel Virkelighetens Mowgli eller Ulvegutten og oppfører seg ikke som vanlige barn, nettopp fordi de aldri har møtt andre barn, eller voksne for den saks skyld.

De går på alle fire, klarer ikke å stå oppreist på to ben, kan som oftest ikke snakke eller kommunisere, og viser tegn til redsel for andre mennesker, som faktisk er en ukjent rase for dem.

Disse barna går det dessverre ikke så bra med. Når et barn er rundt fire år gammelt, slutter hjernen å benytte de delene som ikke brukes, som for eksempel språk og motorikk. Selv om de får hjelp til å lære ord, kan de likevel sjelden sette ordene sammen til setninger. De klarer kanskje å lære seg å gå, men vil alltid være mest komfortabel med å for eksempel gå på alle fire. Finmotorikk, som for eksempel å skrive er også utfordrende. Flere av barna som, av ulike grunner, vokser opp slik forblir på et lavt mentalt nivå.

En gutt fra Ukraina vokste opp alene på en gård med en flokk høns frem til han var åtte år gammel. Han ble reddet og flere leger, fysioterapeuter, psykologer og lingvister forsøkte å hjelpe ham med å bli menneske. Han kommuniserte kun med klukkelyder, klorte eller bet om han ble redd, og smulet opp maten sin i små biter slik som høns spiser. Gutten ble aldri vanlig, og hadde store problemer med å snakke, gå og i det hele tatt oppføre seg som et menneske. Det er antatt at hans mentale alder var på cirka fem år. Selv i voksen alder kom han aldri fra høne-faktene, og bodde på mentalsykehus resten av livet. Man vet ikke hva som skjedde med foreldrene hans.

En historie klarte jeg ikke å glemme da jeg gjorde research om dette temaet, og jeg husker vi diskuterte denne på psykologistudiet. Saken er litt annerledes enn de som vokser opp med dyr, men prinsippet er det samme. Husk at dette er en helt sann historie, selv om det er vanskelig å tro.

I 1957 ble lille Genie født, fem år etter sin storebror. Foreldrene hadde fått i alt fire barn, men bare Genie og broren vokste opp. Familien bodde i et lite hus i Arcadia, California og og alt var som normalt de første månedene Genie levde. Da hun bare var et halvt år gammel, begynte faren hennes å merke at noe var galt med den lille jenta. Hun laget sjelden lyder, og klarte ikke å svelge melk eller babymat. Foreldrene tok etterhvert babyen til legen, som oppdaget at Genie hadde problemer med svelget, samt at hun muligens hadde autistiske tendenser. Det var også noe galt med den ene hoften til Genie, så hun måtte bruke en skinne som gjorde at hun ikke lærte seg å gå ordentlig. Genie var mye syk, og faren ble etterhvert overbevist om at datteren var hjerneskadet og utviklingshemmet. Istedenfor å la leger sjekke dette, bestemte han seg for at Genie skulle låses inne på rommet sitt.

Genies foreldre var et merkelig par. Moren flyttet til California som tenåring, og jobbet på fabrikk da hun møtte Genies far. En dag fikk moren en tung metallgjenstand i hodet. Hun fikk store nevrologiske skader som gjorde at motorikken hennes ikke fungerte som den skulle, samt at netthinnene på begge øyne ble delvis eller helt revet av. Etter skaden var hun nesten blind, og trengte mye hjelp av sin mann for å klare seg i hverdagen. Hun kunne aldri jobbe igjen etter arbeidsskaden.

Faren til Genie hadde en dårlig oppvekst, hans far var aldri hjemme og moren drev bordell som hun selv jobbet på når hun trengte ekstra penger. Genies far jobbet som mekaniker under andre verdenskrig, og i følge kolleger var han hissig og voldelig. Likevel beholdt han jobben i mange år.

Genie skulle altså låses inn på rommet sitt. Hun hadde, som nevnt en skinne ved hoften som gjorde at hun ikke lærte seg å gå ordentlig. Daglig ble Genie bundet fast til sengen, slik at hun verken kunne bevege armer eller ben. Rommet var helt mørkt, bortsett fra en glippe i gardinen ved det eneste vinduet i rommet.

Hun fikk ikke lov til å lage lyder, men noen ganger gjorde hun det fordi hun fikk vondt av å ligge bundet flere timer om dagen. Om hun laget lyder, bjeffet og knurret faren som en hund mot henne, høylytt, så hun ble livredd. Han sparte til og med neglene lange, slik at han kunne klore henne om hun ikke adlød ham.

Genie hadde som sagt problemer med å svelge mat, på grunn av en anatomisk feil i halsen. Maten kom ofte opp igjen, og om den gjorde det, smurte faren oppkastet ut i ansiktet hennes. Om nettene var faren redd for at hun skulle gjøre i bleien sin, og tapet henne fast til en potte som også var på rommet. Om Genie gråt, kom hunden og bjeffet på henne igjen.

Genie vokste opp slik. Hun utviklet også en intens redsel for hunder og katter. Dere tenker kanskje, hva gjorde moren og broren for å stoppe dette? Genies far slo og truet både sin kone og sønn, ingen av dem fikk snakke om, eller se til Genie. Det var kun faren som fikk mate og skifte på henne. Hennes mor var, som nevnt, uføretrygdet og nesten blind. Hun klarte så vidt å ta vare på seg selv og sønnen. Men, burde ikke noen av dem ha varslet myndigheter eller politiet? Genies bror fikk bare gå på skolen, ellers måtte han komme rett hjem. Hver dag måtte han bevise for faren at det virkelig var han som kom hjem, og ikke noen ukjente. Det var ikke lov å prate hjemme, faren hatet lyder og bråk. Han satt ofte foran tv?en med en ladet hagle, og truet med å skyte dem om de gjorde som befalt. De var styrt av frykt, og i slike tilfeller handler det kun om å overleve.

En dag fikk Genies far beskjed om at hans elskede mor hadde dødd i en påkjørsel, hvor føreren stakk av. Faren tok dette ekstremt tungt, han skrek og gråt høylytt i flere uker. Politiet fant føreren av lastebilen som drepte hans mor, og det viste seg at lastebilføreren hadde fyllekjørt. Likevel ble føreren kun dømt til samfunnstjeneste. Dommen gjorde faren så rasende at han skambanket hele familien sin, og deretter gikk inn i en dyp depresjon.

Det var her moren endelig fikk lov til å ta seg av Genie, og begynte å mate den underernærte jenta ekstra, når hennes mann ikke så det. Hun fikk til og med gå litt på rommet, selv om moren var redd for å lage lyder så faren ble forstyrret.

Familien hadde på denne tiden lite penger, faren hadde sluttet i jobben fordi han ville ta seg av familien. Lønnen var straks brukt opp, og moren ønsket derfor å dra til sosialkontoret for å søke om penger fra en organisasjon for blinde. Hun fikk til og med ta med seg Genie. Den nesten blinde moren reiste med datteren, som da var 13 år til sosialkontoret. Hun gikk inn feil dør, og havnet på kontoret til barnevernet. Men en gang så de ansatte at noe var galt. Den lille jenta var veldig mager, og klarte verken snakke, eller gå ordentlig. De trodde kanskje hun var fem-seks år gammel, og fikk sjokk da Genie faktisk var 13 år.

Barnevernstjenesten varslet politiet, som pågrep faren. Ved dette tidspunktet var broren 18 år, og hadde flyttet hjemmefra. Faren ble siktet for mishandling, det samme ble moren.
Genie ble innlagt på et barnesykehus, på grunn av den alvorlige underernæringen. Legene forstod raskt at Genie ikke kunne snakke, så de prøvde å kommunisere på Genies språk, med tegn. Genie lærte seg etterhvert flere ord, men klarte aldri å forme ordentlige setninger. Etter at hun hadde fått riktig næring i lengre tid, begynte hun så smått å gå. Hun gikk merkelig, nesten hoppende og med underarmene ut til siden. Genie klarte ikke lære seg å stå uten å falle, hun klarte heller ikke å rette ut armer og ben, på grunn av at hun var bundet så lenge.


Genie prøver å gå.

Både media og forskermiljøet viste stor interesse for Genie, the wild child. Et forskningsteam ønsket å finne ut hvordan menneskehjernen fungerte uten stimuli, og et stort forskningsprosjekt ble satt  i gang. Genie bodde noen måneder hos en av pleierne sine, før hun flyttet til en av forskerne og hans kone. Der ble hun i over fire år.

Rettsaken mot faren og moren skulle starte, men Genies far dukket ikke opp. Han ble funnet død på cellen sin, etter å ha skutt seg i hodet. Han la igjen to selvmordsbrev, et til sønnen hvor det stod,  Vær en snill gutt, jeg elsker deg. I det andre brevet, til politiet, stod det, Verden vil aldri forstå. Saken mot moren ble frafalt, og hun fikk full omsorg for datteren. Etter farens død flyttet Genie tilbake til sin mor, men etter noen måneder ringte hun barnesykehuset og ba dem ta henne tilbake, da hun ikke klarte å ta seg av datteren.

Ingen ville ha Genie, hun var veldig vanskelig å pleie på grunn av de voldsomme traumene hun hadde opplevd frem til hun ble 13 år. Derfor ble det bestemt at Genie skulle bo på en anstalt for underutviklede barn. Da hun var voksen, ble hun flyttet til et psykiatrisk sykehus.


Genie som barn, cirka 13 år gammel

Genie lever i dag, hun fyller 61 år i 2018. Hun bor på hemmelig adresse, men et tv-team sporet henne opp i 2000. Han har det etter forholdene fint, men kan ikke snakke og nesten ikke gå. Hennes mentale alder er på nivå med et lite barns. Broren til Genie besøkte henne innimellom på de forskjellige anstaltene, men han døde i 2011. Nå er Genie alene igjen, med livet ødelagt. Likevel er hun forhåpentligvis ikke i stand til å reflektere over den urett som voldte henne.


Genie og hennes mor

Kilder: http://linguistics.ucla.edu/people/curtiss/1974%20-%20The%20development%20of%20language%20in%20Genie.pdf
           http://illvit.no/kultur/adferd/mowgli-i-virkeligheten-5-ville-barn-med-dyrevaner 

2 kommentarer

Bjørn

04.01.2018 kl.14:14

Huff, dette var fysisk vondt å lese. Jeg klarte faktisk ikke lese hele beskrivelsen av hvordan hun hadde det som barn. Tragisk at det har skjedd (og kanskje skjer) slike forferdelige ting med barn.

True Crime Norge

04.01.2018 kl.14:47

Bjørn: Takk for at du leste, Bjørn! Det er ganske grusomt, jeg forstår veldig godt at du ikke orket det. Det er så fjernt fra vår virkelighet at man nesten ikke tror det er sant.. -Pernille

Skriv en ny kommentar

True Crime Norge

True Crime Norge

30, Oslo

Mail: post@truecrimenorge.no Jeg er ikke etterforsker eller politi, bare veldig interessert i True Crime. Denne siden tar for seg drapsgåter, mysterier og løste drapssaker. Jeg har studert kriminologi og psykologi med fokus på profiling, og prøver å se sakene fra disse perspektivene. Jeg har holdt på med True Crime i mer enn ti år, og denne siden er et resultat av det. Legg gjerne igjen en kommentar om du er enig eller uenig, så lenge du er saklig. Ønsker gjerne mail med tips til saker du vil lese om. Alt som skrives i på denne siden eies av True Crime Norge AS, og kan ikke benyttes uten tillatelse selskapet. All research er min egen, og jeg bruker som oftest krimkrøniker, medier og politirapporter som utgangspunkt i det jeg skriver. Tusen takk for at du leser! - Pernille

Kategorier

Arkiv