Jim Jones og The Peoples Temple

Jim Jones var ansvarlig for en av USA´s verste humane katastrofer om man ikke tar med terrorangrepet 11. september 2001. Hvordan kan en mann klare å tvinge nesten tusen mennesker til å begå selvmord, på samme tid?
Jim Jones var en kultleder, pastor, kommunist, menneskerettsforkjemper, manipulator og morder.
Her er historien om et av verdens verste mennesker. 

James Warren Jones, eller Jim som han kaltes, ble født 13. mai 1931. Faren var en første verdenskrig-veteran med store alkoholproblemer. Problemer hadde også hans mor, som var ekstremt kristen og trodde hun hadde født Messias da Jim kom til verden. Jim var et merkelig barn, han hadde ingen venner. Han var dog intelligent, og leste veldig mye. Han leste Karl Marx, Josef Stalin, Mao Zedong, Ghandi og Adolf Hitler. Han var også ekstremt opptatt av religion. Jim Jones vokste opp veldig fattig, i en hytte uten innlagt vann eller toalett. I området rundt hytta fant Jim ofte små døde dyr som han holdt begravelser for. Dette høres egentlig ganske søtt ut, men han knivdrepte faktisk en katt som barn, bare så han kunne holde begravelse. Jim var besatt av døden, og snakket mye om det med sine foreldre. 

Jims far ble medlem av Ku Klux Klan, og drakk tett. Jim derimot, gikk bort fra farens ekstreme meninger om andre raser, og begynte å interessere seg for menneskerettigheter og raselikhet. Han møter i 1948 den unge sykepleieren Marcheline Baldwin, og gifter seg med henne samme år. Sammen fortseter de å jobbe for alle menneskers rettigheter i samfunnet. I 1951 får Jim jobb i en kirke i Indianapolis, og blir pastorstudent i 1952. Han ønsker å starte sin egen kirke hvor alle mennesker uasett rase skal kunne passe inn. 

I 1956 møter Jim Jones en religiøs healer, og sammen bestemmer de seg for å holde et vekkelsesmøte med helbreding sammen. Mennesker av alle samfunnslag møter opp, uasett rase. Jim får forsamlingen til å håpe på en verden der alle er like mye verdt. Etter dette klarer Jim Jones å starte sin egen kirke, kalt intet mindre enn "Peoples Temple Christian Church Full Gospel", eller Peoples Temple, som den til vanlig ble kalt.
I starten begynte kirken å jobbe for de svartes rettigheter i USA, som på den tiden var få. Det var også her Jones begynte å verve medlemmer i svakere folkegrupper. Mennesker som ikke hadde andre steder å gå, fikk plass hos Peoples Temple. De gjorde alt for ham, og alle penger de tjente gikk til kirken. 

Meldemsskaren i The Peoples Temple vokser raskt til flere hundre personer. Jim og kona Marcheline vil starte en "Regnbuefamilie", altså en familie med alle raser. Paret adopterer tre jenter fra Korea, en jente av indiansk herkomst, en afro-amerikansk gutt, og til slutt får de sin biologiske sønn som blir hetende Stephan Ghandi Jones. Jeg tuller ikke. 

Så langt har ikke Jim Jones gjort så veldg mye galt. Han har faktisk hjulpet hundrevis av mennesker, men selv om han utnytter deres svakheter har de fått et nytt liv hvor de hører til en gruppe. Livet deres fikk mening igjen, har flere avhoppere uttalt om starten på Peoples Temple. Det var lykkelige tider.
Grunnen til at jeg kaller Jim Jones et av verdens verste mennesker kommer nå. 

I 1967 flytter Jim Jones hele kirken, med alle medlemmene til California. På starten av 70-tallet begynner han å tvile på bibelen, mener den er både kvinne- og raseundertrykkende, og skriver sin egen slags bibel. Han begynner å få vrangforestillinger om at staten er ute etter ham, og holder lange messer hvor han forkynner til medlemmene at han er deres far, frelser og gud. Noen medlemmer hopper av, men flere kommer til. Avhoppere forteller om at Jim har sex med medlemmer han mener har satan i seg, og tror det vil hjelpe for å drive ut djevelen. Medlemmene må gi fra se alt de eier til Jim, og han kan ha sex med alles koner siden han er gud. 

I 1977 bestemmer Jim at de ikke kan være i USA lenger. Han tar med seg de over 900 medlemmene til den nye byen Jonestown i Guynea. Her bygger de hytter familiene kan bo i. Jim holder lange messer over et høytaleranlegg og driver stedet med jernhånd. Noen forsøker å dra tilbake til USA, men Jim finner ut av at de prøver å rømme og blir straffet hardt. Han tvinger barn til å angi sine foredre, og sier at de er synd å hjelpe noen ut av Peoples Temple. Noen medlemmer kommer seg likevel ut, og sammen med slektninger av andre medlemmer danner de en gruppe som de kaller "Bekymrede Slektinger". De går til aviser, radio og TV for å fortelle hva som egentlig foregår i Jonestown. Flere anmelder Jim for voldtelkter og brudd på menneskerettighetene. Sekten får så stor oppmerksomhet at kongressmannen Leo Ryan tar med seg en delegasjon samt journalister for å se om Jim vil la medlemmer gå frivillig. 

Når delegasjonen ankommer Jonestown i Guynea holder Peoples Temple en stor fest for gjestene. Folk virker glade, men i det sjulte får journalistene flere håndskrevede lapper fra medlemmer som vil ut. De trygler om hjelp. Kongressmannen snakker med Jim om at flere ønsker å dra, og be ham om å la dem få slippe å være i Jonestown mot sin vilje. Jim sier selvfølgelig at alle som vil kan dra, og den 18. november skal 12-15 medlemmer få bli med delegasjonen hjem til USA. Rett før de drar, blir kongressmannen truet med kniv av et medlem, men Jim løser situasjonen og lar dem dra likevel. 

Mens delegasjonen kjører mot flyplassen samler Jim de over 900 medlemmene til et møte. Han sier at noen av medlemmene har dratt, og at de nå får være i fred. Han sier også noe annet, som gjør folk redde. "Gud vil ta livet av dem før flyet er i luften". 
Dette stemmer, Jim har nemlig sendt en gruppe i bil bak delegasjonen. Så snart de er ombord i flyet, begynner fem-seks medlemmer å skyte mot flyet med maskingevær. Kongrssmannen dør, det gjør også fire av journalistene.

Nå har ikke Jim Jones mer å leve for. Han har drept et kongressmedlem, og flere vil ut av sekten hans. Han begynner å snakke om at denne verdenen ikke lenger er god nok. Verden kommer til å gå under, og han vil at The Peoples Temple skal dø med verdighet. Det blir delt ut saft til alle medlemmene. Jim beordrer alle foreldre til å gi barna drikken først, for å så drikke den selv. Panikk bryter ut, de som har drukket av begrene ligger på bakken i spasmer og fråder fra munnen. De har drukket cyanid. Om noen nekter å drikke, blir de truet med gevær. Jim sier at de ikke skal være redde for døden, de kommer til en ny og bedre verden.

Den 18. november 1978 dør 909 mennesker, derav 304 barn under 12 år av cyanidforgiftning. Jim blir funnet på terrassen sin med et selvpåført hodeskudd. Kona Marcheline dør av giften.
909 mennesker! Bildene av masseselvmordet er vanskelige å få ut av hodet. Foreldre som holder rundt barna sine, gravide kvinner som til de siste blir holdt av sine menn. Alle er døde. 

    

Jim Jones var et av verdens verste mennesker. Han er ansvarlig for over 900 menneskers død. Jeg synes det er trist å kalle det et masseselvmord, da de fleste faktisk ble truet til å drikke giften. Det er vel kanskje et massemord, eller kanskje en psykologisk massakre?

Aileen Wornous - den kvinnelige seriemorderen

I´d like to say that I´m sailing with the rock and I´ll be back like Independence Day with Jesus, June 6, like the movie. Big mothership and all. I´ll be back.

Aileen Wournos siste ord før hun ble henrettet i Florida med giftsprøyte den 9. oktober 2002.

Det er ingen tvil om at Aileen var en seriemorder. Hun fortjente å straffes for de drapene hun begikk, om dødstraff i dette tilfelle var riktig vil jeg ikke gå inn på, da spørsmålet om dødstraff er riktig eller feil, ikke kommer til å drøftes i denne teksten.
Dette er muligens en av de tristetse livshistoriene jeg har lest, og jeg sitter igjen med følelsen av at mye av det Aileen gjorde kunne vært unngått om hun hadde fått hjelp som barn. Her er historien om en av verdens mest kjente kvinnelige seriemordere:

Aileen Carol Wournos ble født den 29. feburar 1956 i Rochester, Michigan. Hennes finsk-amerikanske mor var høygravid med Aileen da faren hennes skilte seg og forlot familien. Aileen møtte aldri sin far, men i senere tid vet man at han led av shizofreni og ble dømt til en lang fengselsstraff for seksuelle handliger mot barn. 
Da Aileen var fire år gammel, orket ikke moren å ta seg av Aileen og broren hennes lenger. Hun overlot de to barna til besteforeldrene, og forsvinner ut av livene deres. Livet hos besteforeldrene blir ikke bedre. Riktignok adopteres Aileen og broren av dem, men bestefaren er en slem alkoholiker som seksuelt utnytter Aileen. Allerede som 11-åring begynner Aileen å ha sex med gutter i nabolaget og på skolen mot at de gir henne sigaretter og alkohol. 
13 år gammel blir Aileen voldtatt av bestefarens venn, og hun blir gravid. Abortspørmålet kom ikke på tale, og Aileen tvinges til å føde den lille gutten for å så adoptere ham bort. Dette knuser henne, og hun led av tunge depresjoner resten av livet etter dette. 
Noen måneder senere dør bestemoren, som alltid snudde ryggen til misbruket bestefaren utsatte henne for. Noen dager etter bestemorens død, blir Aileen kastet ut hjemmefra. Hun slutter på skolen, og bor i skogen rett ved bardomshjemmet hvor hun tjener til livets opphold i form av prositusjon. Husk at her er Aileen 13 år gammel.

I 1976 haiker Aileen til det hun håper skal bli et bedre liv i Florida. Hun ville rømme fra alt, og har flere arrestordre på seg for både prostitusjon og vold hjemme i Michigan. I Florida møter Aileen den 69 år gamle forretningsmannen Lewis Gratz Fell, som hun gifter seg med. Aileens problemer fortsetter, hun sloss i barer, arresteres igjen for prostitusjon og slår sin nye ektemann. Han må til slutt få besøksforbud mot henne, og ekteskapet anulleres ni uker etter bryllupet. Aileen er nå alene igjen, men det skal ikke gå bedre med henne. Hennes elskede storebror dør samme år av kreft. Hun arver 10 000 dollar, men bruker opp pengene på bøter, alkohol, sigaretter og en leid luksusbil som hun krasjer og totalvraker. 

I 1986 er Aileen fattig, alkoholisert og fortsetter å livnære seg gjennom å selge kroppen sin. En dag møter hun sin store kjærlighet, Tyria Moore i en bar. De forelsker seg raskt, og bestemer seg for å flytte sammen. Tyria jobber ikke, så Aileen forsørger dem begge med de få pengene hun tjener på prostitusjonen. Jentene er mye ute, de drikker og havner i slosskamper. En kveld går det galt, og begge blir arrestert for grov mishandling av en eldre mann i en av barene de fekventerer på. Politiet får Tyria Moore til å vite mot Aileen, og Ailenn dømmes til fengsel. Hun har igjen blitt sviktet av noen som står henne nære. 

Etter en tid i fengsel blir Aileen sluppet fri. Hun gjenopptar kontakten med Tyria, og lever sammen igjen på pengene Aileen tjener. 

I 1989 begynner drapene. I løpet av et år, fra novemer 89 til november 90, dreper Aileen syv menn. Situasjonen er den samme hver gang. Aileen er med i bilen til disse mennene, og skal selge seksuelle tjenester. Hun mener hun blir voldtatt, og skyter dem derfor gjentatte ganger med en 22.-kaliber revolver. Noen er skutt to ganger, andre så mange som ni ganger. Det skal nevnes at Aileens første offer faktisk er en kjent serievoldtektsmann, og det kan stemme at hun ble voldtatt av ham. Om hun ble voldtatt av de resterende seks mennene vites ikke. 
Aileen er fortsatt sammen med Tyria Moore mens hun begår drapene. Etter det siste drapet forteller vitner til politiet at de har sett to kvinner med Aileen og Tyrias beskrivelse kjøre offerets bil. Politiet kontakter Tyria og får henne med på å bære mikrofoner på kroppen slik at hun kan spille inn en eventuell tilståelse. Etter en måned tilstår Aileen alle drapene, og forteller at hun drepte mennene i selvforsvar etter at hun ble voldtatt. 

Aileen arresteres, og får vite at det er hennes store kjærlighet Tyria som igjen har sveket henne. I retten tilstår Aileen å ha drept mennene, og dømmes til døden for seks av de syv drapene. Den 9. oktober henrettes hun med giftsprøyte i Florida. Hennes siste ord kan du leste øverst i saken. 

Aileen Wournous gikk gjennom omfattende rettspsykiatriske undersøkelser, og de fant henne tilregnelig slik at hun kunne straffes for drapene. De fant også ut at hun led av Borderline Persnality Disorder, Antisosial Personlighetsforstyrrelse og at hun skåret høyt på skalen for psykopati. 

Etter hennes død ble asken spredt i skogen ved barndomshjemmet i Michigan der hun bodde som 13-åring etter at hun ble kastet ut hjemmefra. 

I 2003 kom filmen "Monster" ut, hvor Charlize Theron spiller Aileen, og Christina Ricci spiller Tyria Moore. Jeg anbefaler filmen om du ikke har sett den. 



 

 

Sandefjordforsvinningen - Xi Li (37)

Kinesiske Xi Li, hennes norske ektemann og deres to barn var i fjor sommer på hyttetur i Sandefjord. De ankom Norge fra Kina, hvor familien til daglig bodde og jobbet, den 17. juni 2016. Den 20. juni skulle bli siste gang noen så Xi. 

Grunnen til at jeg velger å skrive om denne forsvinningen på en True Crime-blogg er fordi jeg mistenker at noe kriminelt har skjedd. Noe alvorlig, som gjør at hun aldri kommer tilbake igjen. Ikke til barna sine, eller til foreldrene som fortvilet prøver å lete etter henne. Jeg mener i hovedsak ikke å peke finger på noen i dette inlegget, men jeg kommer til å skrive hva jeg tror har skjedd utifra det jeg vet om saken på nåværende tidspunkt.
Om du mener noe er feil eller er uenig i det jeg skriver, må du gjerne si ifra på en saklig måte, enten i kommentarfeltet under posten, eller på post@truecrimenorge.no


Xi Li og hennes norske ektemann er begge kunstnere og bor til daglig i Kina med sine to barn. De har en sommehytte i Sundeskogen ved Østerøya, og pleide å feriere her. Alt skal ha vært som vanlig, familien hadde vært på hytta i bare noen dager før det skjedde.
I følge ektemannen var Xi hjemme i hytta da familien skulle gå og legge seg søndag kveld. Neste morgen er Xi borte. Alle eiendelene hennes er i hytta, som pass, lommebok og mobiltelefon. Ektemannen tror hun har gått seg en tur, og venter litt før han og barna begynner å lete. De finner henne ingen steder, og siden mobilen hennes er hjemme kan de ikke ringe henne heller. Ektemannen leter først i området rundt hytta, siden Xi har gått tur her flere ganger. Det er ganske dårlig vær denne mandagen, og han bestemmer seg for å ringe politiet. 

En etterlysning går ut i media, Xi Li er 37 år, cirka 165 centimeter høy og har langt mørkt hår. Hun hadde i følge ektemannen lilla genser og blå jakke da hun forsvant. Timene går, og det er fortsatt ingen tegn til Xi noen steder. Nå deltar politi, Røde Kors og Sivilforsvaret i søket, og det settes inn helikopter. Etter en måned uten spor, søkes det med miniubåt og undervannskamera, og nå er også Kripos koblet inn i saken. 


 

Hvordan kan en kvinne forsvinne uten spor på denne måten? I en sak som denne er det naturlig at Kripos og politi mistenker de nærmeste først. Ektemannen blir avhør flere ganger, og ved et tidspunk i blir han også siktet for vold mot sin kone Xi. Politiet og Kripos tror altså at ektemannen har noe med forsvinningen å gjøre, og siden det letes etter Xi i fjorder og vann, tyder det på at de ikke lenger leter etter en levende person. Mistanken mot ektemannen svekkes, og voldssiktelsen frafaller. Hva forklarte ektemannen, som gjorde at han først ble siktet for vold mot henne? Kan de ha mistenkt at han har drept henne, og deretter gjemt henne? 

Foreldrene til Xi kommer til Sandefjord for å lete etter datteren. De setter opp lapper til Xi i tilfelle hun er i live, og skriver "Mamma og pappa skal ta deg med hjem" på kinesisk. Foreldrene til Xi må dessverre reise tomhent hjem, hun er ikke å finne noen steder. 

I november legges etterforskingen ned. Det er ingen tegn til kvinnen, det finnes ingen spor. Så lenge det ikke finnes bevis for at Xi er død, eller at ektemnnen har gjort noe, er det heller ikke noe mer å etterforske så lenge nye bevis eller spor ser dagens lys. Xi er en voksen kvinne, og hun har faktisk sin fulle rett til å forsvinne om hun vil det. Jeg tror ikke hun har forsvunnet frivillig, men vil likevel poengtere at det er hennes rett. Noen mennesker vil ikke bli funnet. Hvorfor skulle Xi ha forsvunnet med vilje? Hun har barn og foreldre hun elsker, selv om hun for eksempel skulle ha ønsket å forsvinne fra mannen sin. 

Jeg tror det er et av to scenarioer som har skjedd. Enten har Xi våknet tidlig den mandagsmorgen, bestemt seg for å gå en tur og muligens falt, skadet seg og kanskje til og med dødd av skadene. Hun kan ha falt og bevisstløst landet i et vann og druknet. Men, nå er alle vann og sjøer i området nøye gjennomsøkt, og jeg tror hun hadde blitt funnet om hun hadde druknet. En kollega av meg har hytte i Sandefjord, og fortalte at politiet lette i båter, gjorde rundspørringer hos naboer og skjekket garasjer og skjul i hyttene rundt området hun forsvant fra. 

En annen teori, er at ektemannen vet mer enn han sier. Dette tenkte politiet også, men siden siktelsen ikke lenger står, tror jeg ikke han lenger er mistenkt for vold mot kona. Det betyr nødvendigvis ikke at politiet ikke lenger mistenker han for forsvinningen, men at det ikke finnes bevis for at han har gjort noe. 

Jeg sitter igjen med en del spørsmål og tanker etter å ha jobbet med denne saken:

- Hvorfor la hun igjen pass og lommebok?
- Kan hun ta tatt livet sitt, og ikke ønsket at familien skulle finne henne?
- Hva var grunnlaget for at mannen først ble siktet for vold?
- Hun kan ikke ha dratt ut av landet uten pass
- Har hun hatt kontakt med andre i tiden før forsvinningen, kan hun ha fått hjelp til å forsvinne?

Jeg tror ikke Xi tok livet sitt, da hadde hun blitt funnet. Man kan ikke gjemme sitt eget lik. Jeg tror dessverre noe kriminelt har skjedd, da omstendighetene rundt denne saken ligner på tusenvis av slike forsvinninssaker hvor den ene ektefellen har tatt den andre av dage. Jeg tror dessverre at man finner Xi, kanskje om noen år, død i området rundt hytta. Kanskje familien hennes kan få svar etterhvert.

Jeg snakket med Sandefjordspolitiet på telefon i dag, og de kunne bekrefte at det ikke pågår noen etterforsking i denne saken nå. De kunne verken bekrefte eller avkrefte om nye opplysninger er kommet frem, men etterforskningen er på nåværende tisdspunkt lagt ned. 

Hva tror du har skjedd? 
 

Mordet på Therese Johansson Rojo (15) - Sturebymordet

Jag heter Therese, jag är 15, snart 16 varma sommrar och det här är tro det eller ej min ointressanta blogg om mitt vanliga och tråkiga liv, som en helt vanlig tonåring, så trevligt när ni kommenterar, ni får ha det så bra. Och pussa era mammor från mig. 

-Therese Johansson Rojo (15)

Dette er en tekst fra Therese sin egen blogg, hvor hun la ut bilder, musikk og litt annet slik som unge jenter ofte gjør. Therese virket som en snill og glad jente, med gode venninner og fremtidsdrømmer. Men en sommerdag i juni 2009 skulle det ta slutt, da en jevngammel gutt kvalte henne på oppfordring fra sin jevngamle kjæreste. Her er historien om Sturebymordet, etter ønske fra en av mine fantastiske lesere. 

 

På selveste nasjonaldagen, den 6. juni hadde Therese, eller Tess blandt venner, og en av hennes beste venninnner vært i byen og shoppet. Det skulle snart være skoleball, og Tess hadde endelig funnet de perfekte skoene til kjolen som allerede var innkjøpt. De gledet seg sånn, skoleballet skulle bli siste fest med gjengen før videregående begynte. På nasjonaldagen skulle alle møtes ved "Hoppabacken" som ungdommene kalte den, en gammel hoppbakke med tilhørende skog ved Sockenplan, i en bydel i Stockholm. Venninnene husker de kunne se Globen den kvelden, den var opplyst i lilla. De snakket om at den burde være gul og blå, som det svenske flagget siden det var Svenska Flaggans Dag. 
Ungdommene drakk alkohol, røkte sigaretter og koste seg. En perfekt kveld. En gutt som Therese hadde kysset på Valborg, et par uker i forveien, var også der, men med andre planer enn å hygge seg på nasjonaldagen.

Vi kaller ham Daniel. Daniel var like gammel som Therese, og han syntes hun var pen. De hadde kysset på Valborg, men det skulle de aldri ha gjort. Daniel var nemlig sammen med, la oss kalle henne Lisa, da han kysset Tess. Lisa fikk vite dette, at Daniel hadde vært utro. Lisa gjorde det slutt med ham med en gang hun fikk vite om kysset, men Daniel ville ikke gi seg. Han skrev SMS til Lisa hele tiden. Han ville gjøre hva som helst for å få Lisa tilbake. Ingen ting hjalp. Lisa avviste Daniel gang på gang, men Daniel stod på sitt:

"Jeg gjør hva som helst. Jeg kan til og med drepe noen, bare du tar meg tilbake. Jeg er ingenting uten deg." 

Det var etter disse meldingene Lisa så sin mulighet i å rydde Tess av veien, og hun ber Daniel om å drepe Tess. Om han gjorde det, skulle de bli sammen gjen. Daniel er usikker. Han vil mest av alt i verden bli sammen med Lisa igjen, men han vil jo egentlig ikke drepe Tess. Han spør henne om han kan gjøre noe annet enn å drepe henne. Slå henne kanskje? Lisa rikker seg ikke, Daniel skal drepe Tess, ellers vil hun ikke ha noe med han å gjøre. 
Dagene går, og Daniel forsøker faktisk flere ganger å lokke med seg Tess slik at han kan drepe henne. Hver gang går det galt, og hver gang blir Lisa sint og kaller ham feig. Daniel får en siste sjanse til å drepe Tess, siden "alle" skal til Hoppabacken på nasjonaldagen. 

Kvelden er morsom, det er mange folk ved hoppbakken denne kvelden. Tess ser at Daniel er der, og han vinker henne inn i skogen. Jennifer, Tess sin beste venninne, og Gordon, ekskjæresten til Tess står og snakker sammen. Tess bestemmer seg for å gå til Daniel, og forlater Jennifer og Gordon som tenker at hun sikkert skal inn i skogen for å tisse. 
Tess følger med Daniel inn i skogen. Hva vil han? Kanskje han vil prate om det som skjedde på Valgborg. Daniel virker nervøs, har gjort det hele kvelden. Han sier han skal vise henne noe, men de må gå lenger inn i skogen så ingen andre kan se dem. Når de er langt nok inne i skogen, tar Daniel opp en slags stokk eller tykk pinne og slår henne i hodet. Han treffer ikke så bra, Tess faller, men spør heller hva han driver med. Daniel hopper på henne og tar kvelertak. Tess kjemper imot, forstår ikke hvorfor Daniel gjør dette. Daniel holder grepet til Tess blir slapp. Til alt liv er klemt ut av henne. Hva skal han gjøre med kroppen? Han legger henne i blåbærlyngen og løper fra åstedet. Nå skal han og Lisa bli sammen igjen.

Jennifer og Gordon lurer på hvorfor Tess bruker så lang tid inne i skogen. Har hun gått hjem? Jennifer begynner å sende medlinger til alle som har vært der for å finne ut om hun kanskje har dratt hjem med noen andre. Gordon går inn i skogen for å lete etter Tess. -Jeg har funnet henne! Hun er her! Jennifer løper inn i skogen etter Gordons stemme. Hun løper fort, og snubler over noe. Det er Tess som ligger der. Hun har litt blod i ansiktet, har hun falt? Noen har ringt ambulanse, og plutselig er politiet der. Ambulansen tar med seg Tess, og Jennifer, Gordon og de andre blir igjen for å snakke med politiet. Plutselig kommer Jennifers pappa til skogen. Jennifer er redd for å få kjeft av ham, siden hun har drukket alkohol. Jennifer får ikke kjeft, pappaen hennes spør bare hvordan det går med henne. En politidame setter seg ned ved siden av dem og forteller at Tess er død. Jennifer forstår ikke hva som har skjedd. Hun skulle bare inn i skogen for å tisse!

16 år gamle Therese hadde store kvelningsskader på halsen. Hun ble kvalt på en meget brutal måte. Dagen etter nasjonaldagen blir 16 år gamle Daniel og Lisa pågrepet, mistenkt for henholdsvis mord og oppfordring til mord. To 16-åringer. 
Daniel og Lisa begynner å skylde på hverandre, men politiet får tak i de over 3000 tekstmeldingene mellom dem. Tekstmeldingene som viser planleggingen av mordet på Tess. Fordi Tess og Daniel kysset på Valborg. Lisa og Daniel gjennomgår rettspsykiatriske undersøkelser, men ingen av dem har alvorlig psykisk sykdom. Tess sin venninne Jennifer sier i et intervju at hun ønsker at det lå noen psykiatrisk sykdom bak mordet, for da hadde det kanskje vært lettere å forstå. 

Rettsaken går for åpne dører, Lisa og Daniel fortsetter å skylde på hverandre. De blir dømt til 1 år og 8 måneders "ungdomsvård", som er en slags undomsinstitusjon istedenfor fengsel siden de er så unge. 1 år og 8 måneder. Og Tess fikk livet tatt fra seg. Familien mistet barnet sitt, venninnegjengen mistet en viktig person. Livet blir aldri det samme, men for Daniel og Lisa skal det være over etter knapt to år. Lisas advokater forsøker å få en mildere dom, men begge dommene fastsettes. 
Etter at soningen er over, får Lisa og Daniel gå tilbake til livene sine som om ingen ting har skjedd. Daniel, som egentlig heter noe annet lever godt i dag med både samboer og jobb. Lisa heter også noe annet, men hun holder en lavere profil i dag. Det er deres feil at lille Tess ble kvalt til døde, men de har det fint.

Hva synes dere? Dette er vel ikke rettferdig? Jeg synes ikke at undommer burde være i fengsel med tunge kriminelle voksne, men når et så alvorlig lovbrudd er begått burde "Lisa" og "Daniel" vært i tett kontakt med kriminalomsorgen minst ti år etter drapet. Når terskelen for å kvele noen er så lav, er jeg redd for hva som kan skje om en av dem får noen form for motgang igjen. Hva synes dere burde ha vært gjort?



Siden Lisa og Daniel i lovens øyne har sonet ferdig sin straff og på så måte gjort opp for seg, valgte jeg å ikke bruke navnene deres i denne saken.
Men, om du vil vite hva de heter, send meg en mail på: post@truecrimenorge.no så skal du få vite det.

God kveld, og ta vare på hverandre!

Følg oss på Facebook (True Crime Norge) og Instagram (truecrimenorge) for oppdateringer på når det kommer nye saker.

Torgersensaken

Denne saken skulle ha vært kalt noe annet. Den burde vært kalt ?Rigmorsaken?, eller ha fortsatt å være ?Skippergatadrapet?. Det skulle aldri ha blitt som det ble, men siden påtalemyndigheten etterforsket dette drapet slik at Fredrik Fasting Torgersen passet inn i saken, skulle de heller ha sett på de bevisene som forelå. De skulle ha snudd hver eneste stein, avhørt alle vitner. Det skulle ha vært i påtalemyndighetens interesse å dømme den skyldige, la den skyldige få sin straff. I Torgersensaken ble ikke16 år gamle Rigmor, offeret i denne saken hovedpersonen. Det ble Fredrik på 23 år.

Jeg er selv meddommer, og har største tiltro til vårt rettsvesen. Jeg har stor respekt for politiet og påtalemyndigheten, slik systemet er nå. Denne saken, men også eksempler som Lilandsaken og Fritz Moen-saken, er mørke kapitler i norsk rettshistorie. Jeg velger å tro at dette ikke hadde skjedd i dag.

Forrige uke ble det sendt en gjenopptakelsesbegjæring for syvende og kanskje siste gang. La oss håpe at saken blir gjenopptatt, og at Fredrik Fasting Torgersen blir frikjent en gang for alle. Her er Torgersensaken.

 

Klokken er nesten ti over halv elleve, fredag 6. desember 1957. 16 år gamle Rigmor har vært og drukket juleøl med kjæresten Svein i Oslo sentrum. De skiller lag ved trikkestasjonen, og Rigmor begynner å gå mot Skippergata 6 B der hun bor. Hun merker at en mann går bak henne, men tenker ikke så mye over det før han begynner å tulle med henne. Hun synes det er ubehagelig, og håper mannen snart går sin vei. På vei hjem stopper Rigmor innom pølsekiosken til Esther for å kjøpe med seg noen epler. Hun sier til Esther at en mann følger etter og tuller med henne, og gir samtidig urykk for at hun synes dette er ubehagelig. Esther ser bort på mannen, og sier at han skal gi seg. Esther og mannen veksler noen ord, Rigmor betaler for eplene. En ny kunde kommer til, og før Esther i pølsekiosken rekker å tenke noe mer over det er Rigmor borte. Det er også mannen.

En nabokvinne i Skippergata 9, Fru F, ser Rigmor låse seg inn til oppgangen i nummer 6 B. Fru F ser også at en mann er med henne.
Vaskekona Olga er på vei til jobb ca klokken 23.00 denne kvelden. Hun hilser på Rigmor i trappegangen, som hilser høflig tilbake. Mannen hilser ikke på Olga. Olga så går ned trappen, og bort til melkebutikken hun vasker hver kveld. Det tar cirka en time. Olga kommer inn i oppgangen i igjen cirka klokken 24.00, og går ut på andre siden av bygget for å tømme en søppelbøtte. Hun legger ikke merke til noe spesielt, lyset er på som vanlig og det er stille og rolig. Olga tar samme vei tilbake gjennom gangen, og skal til å gå opp trappen da hun ser det. En liten blodpøl rett ved trappen. Olga beskriver blodet som ?slimete, spyttet blod som var dratt utover gulvet?. Olga studerte blodflekken nøye, og kunne beskrive den i detalj i avhør.

Klokken 00.58 ved Østbanehallen blir Fredrik Fasting Torgersen anholdt av politiet for sykkeltyveri. Torgersen forsøker å forklare at sykkelen tilhører hans nevø, og at han har fått låne den. Torgersen forsøker også å rømme, men politiet tar ham igjen. Han blir kjørt til politistasjonen på Viktoria Terrasse i Vika i Oslo.

Brannalarmen går 24 minutter senere, det brenner i Skippergata 6 B. Da brannvesenet kommer frem, er klokken nesten 01.30. Det viser seg heldigvis at det kun er en ulmebrann i kjelleren. Brannvesenet slukker brannen, men ser med ett noe merkelig. Under et slags juletre eller grantre og to dører ligger en kvinne. Hun er drept.
Det er16 år gamle Rigmor som er død. Hun er svært ille tilredt i ansiktet, hun er kvalt, forsøkt voldtatt og har en 5,5 cm stor flenge i bakhodet. Hun har mye blod på seg, og har et bitemerke i venstre bryst, rett rundt brystvorten.


 

Tilbake på politihuset sitter 23 år gamle Fredrik Fasting Togersen, anholdt bare en halvtime før ulmebrannen i Skippergata. Han er nå mistenkt for drapet på Rigmor. Politi og rettsmedisiner kommer inn i avhørsrommet og begynner å undersøke Torgersen. De skraper under neglene hans, og finner blod på tre av fingrene. Det blir funnet avføring på siden av Torgersens venstre turnsko, og små blodflekker på klær som blir funnet hjemme hos ham. Det blir også funnet fem barnåler i bretten på buksene hans, lignende barnålene på juletreet som lå over Rigmors kropp.

Seks måneder senere blir Torgersen dømt til livsvarig fengsel.


 

Hvem var denne Torgersen?
Han var oppvokst i Oslo, og bodde på Tøyen med mor og søster. Torgersen var verken guds beste barn eller svigermors drøm. Snarere tvert om. Med rulleblad langt som et vondt år, ble han straks etter mordet på Rigmor svartmalt i media. Han var dømt for både likskjending og voldtektsforsøk fra før, blandt mye annet.

Likskjendingsdommen kom etter at Torgersen og en kamerat bestemte seg for å bryte seg inn i Lille Tøyen Eldrehjem for å stjele penger. De knuste en rute, men ble oppdaget og kom seg aldri inn siden alarmen gikk. Det guttene ikke viste, var at ruten de knuste var til likhuset på gamlehjemmet. Istedenfor innrbudd, ble han altså dømt for likskjending i dette tilfellet.
Voldtektsforsøket skjedde da Torgersen og moren til en kamerat satt ved siden av hverandre på en plen ikke langt fra der de bodde. Kvinnen, Fru K, gjorde tilnærmelser mot Torgersen, som da var veldig ung. Det er for meg uvisst om de faktisk hadde samleie eller ikke, men en nabogutt så hva de holdt på med og anmeldte Togersen. Fru K nektet, til og med på sitt dødsleie, for at hun ble forsøkt voldtatt av Torgersen. Det fremkommer i en erkjennelse kvinnens ektemann skrev etter hennes død. ?Torgersen voldtok ikke min hustru?. Torgersen fikk uansett tre års fengsel med fem års sikring for denne saken. Som dere skjønner, var ikke Fredrik Fasting Torgersen en engel. Men betyr det at han drepte Rigmor? Torgersen nekter hele tiden, i avhør, i retten.

Torgersens forklaring er slik:

Han hadde vært ute og drukket øl med en kamerat på Cafe Hjerterom i Oslo. Utenfor hadde han møtt en bekjent, Gerd, som han hadde snakket litt med. Gerd og Torgersen bestemte seg så, cirka klokken 23, for å dra hjem til Torgersen på Tøyen. Der opphold de seg på Torgersens rom i rundt en time, og Torgersens mor og søster bekrefter at de hørte både ham og en kvinnestemme, musikk fra rommet, og at de gikk ned trappen, det vil si at de mener de tydelig hørte høye hæler i tillegg til hans fotspor. Torgersen hadde også spurt moren og søsteren om han kunne låne nevøens sykkel for å kjøre Gerd et stykke på veien hjem. I følge Torgersen var han og Gerd på vei tilbake til byen rett etter halv ett på natten. Klokken 00.58 blir han pågrepet, og noen timer senere er han hovedmistenkt i Skippergatadrapet.

Statsadvokat Dorenfeldt er meget fornøyd med at Torgersen, morderen, allerede er pågrepet og siktet.

Dette er det påtalemyndigheten, med Dorenfeldt i spissen, mener skjedde:

Torgersen går fort nedover Karl Johan, og møter på Rigmor i krysset ved Dronningens gate. Han følger etter henne både til pølsekiosken og helt hjem. Rett etter at Rigmor har hilst på vaskekona Olga i trappeoppgangen, skal Torgersen ha slått Rigmor rett ned, så skal han ha dunket hodet til Rigmor, først i betonggulvet, så i kanten på trappen hvorpå hun fikk flengen i hodet, men uten at det ble noe merke i trappen. Så skal han ha forsøkt å voldta Rigmor, men hun gjør motstand. Torgersen tar da, ifølge Dorenfeldt kvelertak på Rigmor, som til slutt dør, og tarmene tømmer seg.

Det er nå både blod og avføring i gangen. Husk at Olga, vaskekona kun la merke til blodet i gangen. Hun beskrev kun blodet, og det detaljert. Hun sa ingen ting om avføringen. Og hadde det vært avføringen, som på åstedsbildene var tråkket og smurt utover gangen vært der, hadde det både syntes og stinket om det hadde vært på gulvet da Olga kom tilbake rundt midnatt.

Etter kvelningen skal Torgersen ha båret Rigmor ned til kjelleren, der hun ble funnet. For å skjule drapet skal Torgersen ha forsøkt å starte en brann, men oppdaget at han manglet fyrstikker. Han skal så ha stjålet nøklene fra Rigmors kåpe, tatt taxi hjem (den eneste måten han kunne rukket hjem på den korte tiden) til Tøyen 3,5 km unna, skiftet klær, hentet fyrstikker, så avtalt med sin mor og søster hva de skulle si til politiet, og deretter tatt nevøens sykkel tilbake til Skippergata for å tenne brannen i kjelleren.

Torgersen skal ha satt fra seg sykkelen utenfor nummer 9 mens han tente på kjellerbrannen, og skal ha låst seg inn med Rigmors nøkler. Etter at ulmebrannen er startet, tar han sykkelen mot Østbanehallen og kaster fra seg nøkkelknippet på veien. Dette nøkkelknippet er aldri blitt funnet. Klokken 00.58 blir Torgersen anholdt. Hva synes dere om denne teorien?

Bevisene:

Skippergata 6 B har to innganger, en fra Skippergata og en fra Fred.Olsens gate. Begge disse dørene var låst klokken 23 den kvelden, og det betyr at kun de med nøkler kan ha kommet seg inn i bygningen. Gjerningsmannen må ha drept Rigmor rett etter at Olga gikk forbi, og drapet må ha skjedd mellom klokken 23 og 23.30 i følge politiet. Åstedsbildene viser avføringen som er tråkket utover gangen, men Olga nevner bare blodet som hun så da hun gikk forbi rundt midnatt. Jeg er ganske sikker på at hun hadde både kjent stanken og sett avføringen om den hadde vært der klokken 24. Dette tyder jo på at noe må ha skjedd senere enn klokken 24 i den gangen.

Torgersen var hjemme på Tøyen med Gerd, som bekreftet dette i avhør. Det skal nevnes at Gerd senere nektet for dette da hun ble avhørt sammen med sin ektemann, og man kan jo tenke seg hvorfor.

Rigmor ble funnet klokken 01.30, og da var liket fortsatt varmt, som uttalt til media på stedet. De gikk på det tidspunktet ut ifra at Rigmor hadde vært død i cirka en time, det vil si at hun må ha dødd etter midnatt.

Heldigvis, med nyere teknologi kunne man også fastslå Rigmors dødstidspunkt i 2004. Hun og kjæresten Svein hadde nemlig drukket to halvlitere med juleøl cirka klokken 20 samme kveld. Alkoholmengden i blodet til Rigmor fastsetter dødstidspunktet til klokken 01.00.

Kjæresten til Rigmor kjøpte øl og en pakke sigaretter til Rigmor. Svein bekrefter at Rigmor røkte 3 eller 4 sigaretter på puben, og at han røkte en eller to. Det vil si at det burde være minst 14 sigaretter igjen i pakken, og ingen som så Rigmor gå hjem kan huske å ha sett henne røyke mens hun gikk. Likevel ble de kun funnet en sigarett i pakken som lå i kåpelommen hennes. Hvem har røkt eller tatt disse?

Tilbake til kåpen som Rigmor hadde på seg. Den ble funnet inntil veggen bak hodet hennes. Den hadde ikke noe blod eller avføring på seg, selv om Torgersen i følge politiet skal ha tatt nøklene hennes fra den. Det skal nevnes at det var mye blod på skjerfet og alpeluen hennes. Kåpen må vel ha vært tatt av før hun ble slått ned? Men hvorfor? Og hvorfor var ikke alpeluen og skjerfet tatt av?

Bitemerket er jo den store snakkisen i denne saken, siden retten hadde to sakkyndige fra tannlegehøyskolen som mente at bitemerket passet perfekt til  Torgersens tenner. Det skal nevnes at de to sakkyndige var uenige om hvilke av Torgersens tenner bitemerket kom fra. I dag kan dette beviset frafalle, siden nye undersøkelser (blandt annet NRK Brennpunkt fra oktober 2004) beviser at det ikke er Torgersen som har bitt Rigmor. Man må legge til grunn at det kun er gjerningsmannen som kan ha bitt Rigmor, siden bittet var nytt da hun ble funnet. Det skal også nevnes at avføringen på Torgersens sko var hundeavføring, og blodet på klærne og under neglene til Torgersen ikke var Rigmors, da dette var "gammelt" blod, det vil si ikke fra samme dag.

Esther, kvinnen i pølsekiosken ble ikke avhørt ordentlig før i januar, en måned senere. Hun er den eneste som så mannen som fulgte etter Rigmor på drapskvelden. Under avhør forklarte hun at mannen som fulgte etter Rigmor, hadde hun sett dagen etter drapet, lørdagen. Det hadde vært isende kaldt å stå ute i pølsebua, og hadde derfor tatt flere kaffepauser på en cafe ved siden av boden. Mannen hadde snakket med henne, og presentert seg som Olaf Lien. Han fortalte at han bodde på Sinsen Terrasse 14, men det viste seg at mannen hadde oppgitt feil navn og adresse. Hun beskrev mannen som mellom 30 og 35 år gammel, med vestlandsdialekt. Esther ble bedt om å peke ham ut i en såkalt konfrontasjon, hvor flere menn står på rekke. Mannen Esther pekte ut het Alf B, var 30 år og fra vestlandet. Han blir avhørt, men nekter all forfating med drapet. Han blir kalt inn til rettsaken, men  statsadvokat Dorefeldt opplyste at han satt fengslet i Århus i Danmark på tidspunktet rettsaken pågikk. Senere tid har man funnet ut at dette ikke stemte.
Hvorfor ble ikke han kalt inn? Hvor var han?

Esther peker faktisk ut Torgersen i en annen konfrontasjon, men kun som ?type utseende?, hun sier aldri at det er Torgersen som fulgte etter Rigmor.

Ørnulf B, en kjent krimniell fremstår for retten som vitne, uten at Torgersens forsvarer får vite det på forhånd. Han forteller at han så Torgersen utenfor Skippergata 6 B kvelden Rigmor ble drept klokken 01.00. I en rekonstruksjon peker Ørnulf ut feil bygg. Han peker ut Skippergata 9, siden skiltet henger opp ned så det ser ut som et sekstall. Det er derfor statsadvokaten mener Torgersen satt fra seg sykkelen utenfor nummer 9. 
Senere får man vite at Ørnulf fikk noe av fengselsstraffen sin ettergitt for å ha vitnet mot Torgersen.

Denne saken er trist. Det er trist for Rigmors familie, som mistet en datter og søster, og det er trist for Fredrik Fasting Torgersens familie. Jeg er helt sikker på at Torgersen er uskylding. Det er det mange andre som er også, selv 60 år etter.

Dessverre fikk aldri Fredrik Fastisk Torgersen oppleve det å bli frikjent. Han satt heldigvis ?bare? i fengsel i 16 år, men levde resten av livet som drapsdømt.

Fredrik Fasting Torgersen gikk dessverre bort sommeren 2015, i en alder a 80 år. Han døde som drapsdømt.
Jeg håper og tror at rettferdigheten skal seire en dag. Tror du?


 

Ønsker du mer informasjon om denne saken, gå inn på www.torgersensaken.no eller se dokumentaren Brennpunkt laget i 2004 på www.nrk.no

The Black Dhalia - Det uløste mordet på Elizabeth Short

Mordet på Elizabeth Short er et av True Crime-historiens store mysterier. Jeg kan ikke huske første gang jeg hørte om det, jeg har på en måte alltid, siden jeg var veldig ung, forundret meg over hva som egentlig skjedde og lurt på hvem som drepte den unge kvinnen. Omstendighetene rundt mordet og funnstedet er intet mindre enn fascinerende, dramatisk, i ekte Hollywood-stil. Mordet har inspirert forfattere og filmskapere siden slutten av 40-tallet. Nå som True Crime Norge er tilbake etter en liten sommerpause, syntes jeg det passet med en ekte True Crime-klassiker denne gangen. God fornøyelse!

 

Elizabeth Short ble født den 29. Juli 1947 i Boston, Massachusetts. Hun var nummer tre i en søskenflokk på fem, hadde hardtarbeidende foreldre, og vokste opp i Meadford, en liten forstad til Boston. Faren til Elizabeth bygget minigolfbaner, og tjente overkommelig på det. I 1929 tapte han dessverre nesten alle familiens penger i det store børskrakket.
Et år senere forvinner Elizabeths far, og både familie og venner tror han har begått selvmord, som så veldig mange andre gjorde i ettvirkningene som fulgte børskrakket. Seks år senere kommer et brev fra California, adressert til Elizabeths mor. Brevet er fra faren, som unnskylder seg for at han forlot dem i økonomisk ruin. Han forteller videre at han har startet et nytt liv i California, og siden Elizabeth sliter med astma, velger hun noen år senere å flytte til sin far, der klimaet er varmere og mildere. Elizabeth og faren krangler ofte og høylytt, og Elizabeth bestemmer seg for å forlate faren. Hun vil bli skuespillerinne, og velger å prøve lykken i Los Angeles.

Filmkarrieren til Elizabeth Short går ikke som forventet. Hun får bare noen små statistroller, og tjener nesten ingen ting. Hun tar på seg noen lysskye modelloppdrag og tar strøjobber er og der for å få endene til å møtes. I senere tid har det versert rykter om at hun også prostituerte seg en periode, men det er foreløpig ingen bevis som tilsier at hun gikk så langt. 
I 1943 blir hun arrestert for ulovlig drikking. Hun var bare 19 år, og aldersgrensen for å drikke alkohol var også på den tiden 21 år. Under ser du arrestasjonsbildet.


 

Det er morgenen den 15. Januar 1947. En ung mor er ute og triller sin lille datter i barnevogn i Leimert Park i Los Angels-området. I et veikryss, ved grøftekanten ligger det kvinnen tror er en utstillingsdukke. Hun lurer på hvorfor noen har lagt dukken der, og går nærmere for å undersøke den. Det er ikke en utstillingsdukke, men til hennes store forferdelse ser hun at det er en naken kvinne. En naken kvinne, i to deler.
Politiet blir tilkalt, og starter med en gang tekniske undersøkelser.

Kvinnen foran dem er 23 år gamle Elizabeth Short. Hun er helt hvit, og tappet for blod. Kroppen hennes er delt i to rett ved navlen. Innvollene hennes er dyttet inn under kroppen, slik at de ikke synes så godt ved første øyekast. Overarmene er plassert ut til sidene, med underarmene pekende oppover. Bena er spredt til sidene. Ansiktet er mutilert, gjerningspersonen har skåret et smil i kinnene hennes fra øre til øre, et såkalt Glaskow Smile.

Et Glaskow Smile er en torturmetode hvor man kutter overfladiske sår fra munnvikene og helt til ørene slik at huden er tynnere i kuttene. Deretter slår man og/eller påfører annen smerte som for eksempel knivstikk på offeret slik at de skriker og åpner munnen så sårene revner. Dette skjedde med Elizabeth Short. Hun døde av en kombinasjon av forbløding fra sårene i ansiktet og en subaraknoidalblødning fra gjentatte slag mot hodet. Hun ble torturert til døde. Etter at Elizabeth var død, ble kroppen hennes tappet for blod og vasket helt ren, før morderen kuttet kroppen hennes i to med kirurgisk presisjon.
Det er ikke alle som vet hvor man skal dele et menneske i to uten at det blir skader på innvoller, men denne gjerningspersonen visste det. Derfor trodde politiet at det kan ha vært en lege eller kirurg, eller en med inngående kjennskap til anatomi som drepte Elizabeth Short.

       


Drapet ble snart slått opp stort i media, og fikk tilnavnet The Black Dhalia-mordet av pressen. På slutten av 40-tallet, men også i dag, pleide avisene å gi kallenavn til høyprofilerte drapssaker, men pressen gjorde noe annet som kanskje er det verste jeg har hørt. Dette er heldigvis ikke vanlig i dag. To journalister kontaktet Elizabeth Shorts mamma i Meadford og fortalte at datteren hadde vunnet en skjønnhetskonkurranse i Hollywood, og ville skrive en artikkel om henne. Moren ble glad for at datteren hadde gjort det så bra, og fortalte villig om Elizabeths liv. Det var ikke før senere at hun fikk vite hva som egentlig hadde skjedd, og at hun hadde blitt lurt av pressen. Jeg vet dessverre ikke om journalistene fikk noen straff for dette, men jeg håper virkelig de fikk det.

Mordet på Elizabeth Short er enda ikke løst, selv om flere enn seksti kvinner og menn gjennom årene har hevdet å være morderen. Det ble etterforsket tilknytninger til seriemordere i andre byer, men ingen klar forbindelse er funnet.

Politimannen Steve Hodel, som jobbet i LAPD, samme politidistrikt som etterforsket The Black Dhalia-mordet ryddet i farens dødsbo. På loftet fant han et skrin med gamle fotografier, og et av bildene fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans. Bildet er av en kvinne, skremmende lik Elizabeth Short, muligens er det henne. Et annet bilde er av en kvinne med mørkt hår, hvor man ikke ser ansiktet, men kun overkroppen fra brystene og opp. Armene hennes er plassert i nøyaktig samme posisjon som Elizabeths armer da hun ble funnet død. Faren til Steve, George Hodel var forresten kirurg. Steve Hodel har skrevet en bok hvor han mener å bevise at hans egen far er den som drepte Short, men LAPD har avskrevet teorien hans.

Jeg vet ikke helt hva jeg tror, men jeg synes det er veldig mange tilfeldigheter som gjør at dette bør undersøkes nærmere. Kanskje man endelig finner ut hvem som drepte The Black Dhalia. Hva tror du? 

Sunne-søstrene og Folie à Deux

På psykologistudiet lærte vi om begrepet Folie à Deux, men jeg syntes det var vanskelig å forstå. Dynamikken, psykosen og samspillet mellom to som lider av dette var så fjern for meg, helt til jeg så denne videoen: https://www.youtube.com/watch?v=VTpFWiEx3eo 

To søstre, Ursula og Sabina Eriksson fra Sunne i Sverige skapte store medieoverskrifter i Storbritannia i 2008, da de i psykose forsøkte å ta sine egne liv på en motorvei. Politiet forsøker å stoppe dem, den ene blir påkjørt, og reiser seg igjen for å så kaste seg mot flere biler som kommer kjørende. Søstrene er helt rabiate, og sloss med ambulanse og politi for å komme seg løs. Hva får dem til å gjøre slikt, og hvorfor vil de dø?

Begrepet Folie à deux betyr egentlig «delt galskap», hvor to mennesker opplever en tung psykose når de er i nærheten av hverandre. De hallusinerer sammen, nesten som om den enes hallusinasjon «smitter» over på den andre. Det kan faktisk skje med flere enn to personer. Merkelig, eller hva?

Man vet ikke helt hva som er forhistorien til psykosen jentene var i, men her er det man vet:

Søstrene hadde vært i Irland en periode, før de reiste til England. De vokste opp i Sunne i Värmland med sin eldre bror. Politiet får meldinger fra flere bilister om at to jenter løper rundt på motorveien M6, og kommer raskt til stedet. Jentene forsøker gjentatte ganger å kaste seg ut i trafikken. Sabina kaster seg ut rett foran en bil og blir liggende bevisstløs i flere minutter, før hun reiser seg og sloss med ambulansepersonalet og kommer seg løs. Søsteren Ursula løper så ut i trafikken og blir påkjørt av en annen bil, og bena hennes knuses. Hun nekter også medisinsk hjelp, men blir til slutt lagt inn på sykehus for å behandle de ødelagte bena hennes.

Sabina blir tatt med til arresten, men løslates senere siden hun virker normal. Hun møter en mann, Glenn Hollinstead, som er ute og lufter hunden sin med en kompis. De tre begynner å prate sammen, og Sabina klapper hunden. Hun oppfører seg merkelig, men Glenn Hollinstead og kompisen Peter lar henne sove hos dem et par dager. Søsteren Ursula er fortsatt på sykehuset.
Sabina oppfører seg merkelig hos Glenn, hun virker nesten psykotisk og snakker usammenhengende om at noen er etter henne, at sigarettene hennes er forgiftet og at hun blir kontrollert av mennesker som ikke er ekte.
Til slutt knivdreper Sabina Glenn Hollinstead, helt uten forvarsel. Hun løper så ut i hagen, og møter på en nabo som hun også knivstikker. Denne naboen ringer nødnummeret, og både politi og ambulanse kommer til stedet fort. Glenn er død ved ankomst, men naboen overlever heldigvis. Vitner ser Sabina løpe fra Glenns hus med en hammer som hun slår seg i hodet med. De ringer politiet, som setter i gang jakten på Sabina igjen. Sabina blir forsøkt taklet av en forbipasserende, men slår han i hodet med en takstein hun har i lommen. Hun fortsetter ferden over en bro, og bestemmer seg deretter for å hoppe fra broen, 12 meter ned, rett i bakken for å slippe unna politiet. Sabina får alvorlige skader, men overlever fallet og blir tatt med til sykehus. Etter at hun noen måneder senere er frisk nok, fengsles hun for drap og drapsforsøk.

Sabina Ericsson blir dømt til fem års fengsel, og ble løslatt i 2011. Man vet fortsatt ikke hva som egentlig skjedde, hvorfor søstrene kom i psykose, eller grunnen for at Sabina drepte Glenn og nesten drepte naboen hans. Det er tydelig at Sabina var psykotisk i gjerningsøyeblikket, derfor den lave straffen. Hun burde nok vært innlagt etter episoden på motorveien.

Se på videoen, dette er altså noen dager før drapet skjedde. De har en utrolig styrke, begge søstrene. Det merkelige er, at ingen av dem hadde noen form for narkotika eller alkohol i blodet da det ble tatt inn til sykehus og arrest. Jeg lurer virkelig på hva som egentlig skjedde.



 

Mommy Dead and Dearest

HBO har for ikke lenge siden sluppet en dokumentarfilm som heter "Mommy Dead and Dearest".

Saken er helt ufattelig, handlingen er som tatt ut av en dårlig skrekkfilm. Men True Crime er som oftest det, så virkelighetsfjernt at man nesten ikke kan tro det, bare at det faktisk har hendt i virkeligheten.

HBO-dokumentaren handler om Dee Dee, mammaen til en alvorlig syk jente, Gypsy Rose, som begge er lokalkjente for Gypsy's mange sykdommer som sjarmerende nok stiller opp på alle mulige veldedighetsarrangementer og mottar både hjelp og økonomisk støtte fra det velmenende lille lokalsamfunnet i en by i Wisconsin.

Men, selvfølgelig er det noe som ikke stemmer. Jeg tenkte Munchausen by Proxy med en eneste gang, til og med før jeg begynte å se dokumentaren. Det viser seg nemlig at Gypsy ikke er syk. Hun er helt frisk. Hun har ikke leukemi og muskelsvinn, ei heller er hun tilbakestående. Jenta er helt frisk, men har blitt fortalt av sin mor hele livet at hun er syk. Gypsy har blitt mishandlet av Dee Dee, og endelig klarer Gypsy å komme seg unna den slemme moren sin.

Grunnen til at jeg kaller Dee Dee slem, er ikke fordi hun lider av Munchausen by Proxy, det er nemlig en alvorlig psykiatrisk lidelse hvor man (som oftest kvinner i en omsorgsrolle) påfører andre skader/lidelser/sykdom for å selv få sympati som den snille, pleiende og hjelpsomme parten. Mødre som skader eller dreper sine barn kan mistenkes for dette, spesielt om de søker oppmerksomhet fra familie/venner/helsepersonell og til og med media i noen tilfeller.

Dee Dee er slem, hun slår og mishandler datteren. Hun lar datteren gå gjennom operasjoner hun ikke trenger, tvinger henne til å bli matet gjennom sonde, og isolerer datteren fra omverdenen.

Til og med Dee Dee's egen familie ville ikke ha noe med henne å gjøre. I følge dokumentaren finnes det ingen som kjenner Dee Dee som faktisk liker henne. "She had it coming" sier stemoren og faren hennes, mens de ler når de forteller at ingen ville ha asken hennes etter kremasjonen.

Ja, for Dee Dee dør nemlig. Ikke av sykdom eller alderdom, hun blir knivdrept. Av hvem, sier du? Sin egen datter Gypsy Rose og kjæresten Nick.

Gypsy er altså ikke syk, i alle fall ikke slik som moren hennes fremstilte jenta. Vi ser flere intervjuer med Gypsy, hvor hun fremstår funksjonsfrisk. Det var likevel noe som slo meg da jeg så intervjuene med Gypsy, hun virker psykisk syk selv. Hun fremstår manipulerende og kalkulert selv om hun ler den "søte" og uskyldige latteren sin og feller noen tårer. Den jenta lurer ikke meg.

Dokumentaren handler også om rettssaken mot datteren, og der får man se en del tekstmeldinger som er sendt mellom Gypsy og kjæresten Nick.

Når man legger sammen jentas oppvekst, måten hun oppfører seg på mot intervjueren, tekstmeldingene hun sender med kjæresten før og etter drapet, og legger Facebook-statusen "The bitch is dead!" på toppen av det hele, virker hun skremmende nære en dyssosiativ personlighetsforstyrrelse, kanskje til og med hun lukter på psykopati her. Gypsy skremmer meg mest med denne dokumentaren.

Flere jeg har snakket med sier "stakkars jente, det er ikke rart hun drepte moren sin".

Jeg tror muligens de ble mer grepet av forhistorien, enn hva som faktisk skjedde. Formildende omstendigheter med tanke på straff for mordet er helt klart tilstede, Gypsy har hatt et forferdelig liv. Men man må ikke drepe av den grunn. Hun har sine mors gener, og det er skremmende med tanke på fremtiden.

Jeg håper noen er på vakt når hun kommer ut av fengsel, eller at hun får tvungen behandling så hun ikke skader noen når hun er fri.

Har du sett denne dokumentaren? Hva syntes du? Jeg vil gjerne høre fra deg på post@truecrimenorge.no

Mord i Karlstad

Litt over klokken 19 i kveld ringte en anonym tipser til Värmlandspolitiet og fortalte at en kvinne var død i en leilighet i Karlstad i Värmland.

Politiet i Karlstad var raskt på plass ved Fagottgatan 5. Der påtraff de en kvinne i 25-års alderen, høyst sannsynlig drept. Området kvinnen bodde i omtales som et "skummelt" område i Karlstad, men er også bosted for byens mange studenter.

Kvinnen som antas å være drept, har vært aktiv på Instagram og andre sosiale medier. Politiet står uten spor, og har foreløpig ingen mistenkte.

Drapet på Nils Olav

Den 2. september i fjor kom meldingen om at en person ble funnet død på et bål ved en skogsvei i Søndre Land. Jeg husker at jeg interesserte meg for saken raskt, da den fremsto som heller uvanlig. Man tar ikke livet sitt ved hjelp av et bål, så den teorien var utelukket. Hva hadde skjedd med mannen? Snart ble det kjent at den døde på bålet var 49 år gamle Nils Olav Bakken, en mann som hadde hatt et vanskelig liv på grunn av sykdom og hendelser i oppveksten.

Det finnes mange med samme bakgrunn som Nils Olav, folk som ikke har det så lett. Men de ender ikke opp sterkt forbrent på et bål av den grunn. Hva hadde skjedd? Hvem ville en stakkars mann så vondt?

I november, bare to måneder senere, ble tre personer pågrepet og siktet for drapet på Nils Olav. En 44 år gammel kvinne, beskrevet av naboer og venner som snill, hjelpsom og aktiv i Frelsesarmeen, hennes 20 år gamle sønn og kvinnens 36 år gamle kjæreste. Hva? Saken ble bare mer og mer innviklet. Hvorfor skulle de ha drept han?
Nils Olavs søster fortalte til media at broren hadde vært redd og nervøs i tiden før han ble drept, men hun visste ikke hva han var redd for. Var de de tre som nå er tiltalt han var redd for?

Den 19. juni i år starter rettsaken mot de tre, som var bekjente av Nils Olav.
Kvinnen og sønnen nekter straffeskyld, og kvinnens ekskjæreste tilstår at han drepte Nils Olav sammen med de to andre medsiktede. Han har også forklart hvordan Nils Olav ble drept, og dette fremkommer i siktelsen gjengitt av VG (som jeg også siterer fra).

Måten Nils Olav ble drept på er urovekkende og grusom:

  • Den 20 år gamle sønnen skal ha lagt Nils Olav i bakken, mens 36-åringen skal ha lagt seg oppå mannen. Den 44 år gamle kvinnen skal ha holdt bena hans fast, mens 20-åringen holdt Nils Olav i armen.
  • 36-åringen og hans daværende kjæreste skal ha forsøkt å stripse fast Nils Olav, så han ikke kom seg løs fra grepet deres.
  • Den 44 år gamle kvinnen skal ha stukket Nils Olav med kniv, først i hånden.
  • Den 36 år gamle mannen skal så ha fortsatt knivstikkingen på Nils Olavs overkropp
  • 20-åringen sparker deretter Nils Olav i hodet
  • 36-åringen fortsetter knivstikkingen, og stikker Nils Olav i halsen
  • Etter mishandlingen av forsvarsløse Nils Olav, drar de to mennene han ut i en grøftekant og dynker han i bensin.


Bilde fra VG.
 

Nils Olav døde ifølge obduksjonsrapporten av blodtapet fra knivstikkene og brannskader. Det vil dessverre si at han var i live da han ble påtent. Det kan nok hende han var bevisstløs da de helte bensin over han og tente på, jeg håper nesten det. Nils Olav må i alle fall ha forstått hva som hendte, og det er utrolig trist å tenke på.

Politiets hovedteori skal være ryktene om at Nils Olav skal ha forgrepet seg på et familiemedlem av kvinnen, men kvinnens forsvarer avviser dette. Det har vært en del skriverier om akkurat disse ryktene, så jeg syntes det var på sin plass å nevne dem.

Det skal bli spennende å følge med på rettsaken, da dette drapet er ganske uvanlig, både i brutalitet, men også på grunn av hvordan de siktede, særlig kvinnen har fremstått som et snilt og ærlig menneske i lokalmiljøet. Hva får en kvinne til å dra med seg sin egen sønn i en så grusom handling? Jeg synes det skal nevnes at ingen er dømt i denne saken, og at de tiltalte er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Påtalemyndigheten har allerede en tilståelse, men hvem vet, kanskje det kommer to til? Uansett skal det bli interessant å se hva som kommer frem i retten.

Papin-søstrene

Jeg fikk tips om denne saken, som mange andre, av min kollega og venn Leif-Erik. Han hadde sett en dokumentar om disse søstrene, og lurte på om jeg hadde hørt historien. Som oftest har jeg hørt om de fleste mordsaker, men denne har gått meg hus forbi. Jeg lurer på hvorfor, da denne saken har alt jeg finner fascinerende. Selve mordet er som mord flest, grusomme. Det er likevel noe spesielt med disse søstrene, noe som griper meg, noe mystisk og litt skummelt. Bare se på dem, de ser ikke så hyggelige ut, eller hva? God fornøyelse!

 

 

Le Mains, Frankrike, 2. Februar 1933.

 

René Lancelin, en pensjonert advokat skulle møte sin kone og datter til middag hos en familievenn som bodde i samme område som den velrenommerte advokaten. Kona og datteren møtte aldri opp. Tiden gikk, og etter en stund bestemte Lancelin seg for å reise hjem for å se til familien sin. Kunne de ha glemt middagsselskapet?
 

Monsieur Lancelin møtte en låst dør hjemme. Døren gikk ikke opp, og han banket hardt flere ganger. Ingen lyd. Ingen åpner. Nå begynner han å bli bekymret, har noe skjedd?

Lancelin bestemmer seg for å se gjennom vinduene. I det dunkle skinnet fra sterainlysene i stuen kan han skimte noe, en skikkelse?
Han forstår at noe er galt, og kontakter politiet umiddelbart. Politiet kommer, og må bryte seg inn i det fornemme huset med makt. Politimannen kommer seg omsider inn, og finner to personer liggende på gulvet. Det er ikke mulig å se hvem de to på gulvet er, hodene deres er slått til det ugjenkjennelige. Hodene deres er knust, og øynene er revet ut. De to drepte identifiseres til slutt som René Lancelins kone og datter. Noen har slått dem i hjel. Men hvem?

 

Politiet tror at gjerningsmannen fortsatt kan være i huset, siden døren var låst innenfra. Kan de to tjenestepikene også være drept? Politiet gjennomsøker det store huset, men finner ingen. De går opp trappen, og mot rommet til tjenestepikene. Først banker politiet på døren, men ingen åpner. Døren er ikke låst, og politiet åpner døren forsiktig. Inne i det lille soverommet ligger de to søstrene Léa og Christine Papin nakne i sengen, tett omslynget.

Først er politiet lettet over at de to kvinnene er uskadet, men oppførselen deres tilsier at noe ikke er som det skal. De oppfører seg merkelig, og fortsetter å holde rundt hverandre selv om politier beordrer dem til å stå opp. De spør om jentene vet hva om har skjedd. Léa og Christine tilstår med en gang, men sier de drepte Madame og Mademoiselle Lancelin på grunn av dårlig behandling.

 

Det viser seg at en konfrontasjon mellom Christine Papin og Fru Lancelin var grunnen til det voldsomme sammenstøtet. Christine hadde blitt så sint på sin arbeidsgivers kone at hun hadde slått henne med en hammer flere ganger. Christine hadde ropt til sin lillesøster Léa at hun skulle rive ut øynene på kvinnen. Det hadde hun gjort, og i tillegg gjemt øynene hennes i skjerfet den døde kvinnen fortsatt hadde rundt halsen. Datteren Genevieve hadde kommet til, og lidd samme skjebne. Genevieve hadde blitt hugget med kniv, slått i hjel med hammer, og fått øynene revet ut slik som sin mor. Øynene til Genevieve ble riktignok funnet på gulvet ved siden av henne. 

Kevinmordet - en oppdatering

Kjære fine lesere, kjære sinte og frustrerte lesere.

Mange har kontaktet meg, kommentert på Instagram, mail, og her på krimbloggen om den mye omtalte Kevinsaken. Fire år gamle Kevin ble drept i 1998. To gutter på fem og syv år tilsto ifølge politiet at det var de som hadde drept Kevin. To barn, som drepte et barn. Men var det egentlig disse to guttene?

Den 13. januar i år skrev jeg et innlegg om akkurat denne saken. Ikke nå. Ikke etter dokumentaren. Jeg skrev om de to guttene og om familien deres. Jeg hadde en politirapport om saken, og jeg baserte mye fakta på den, men også på fakta fra Sveriges Radios podcast «P3 Dokumentär» om Kevinsaken, samt andre artikler. Da jeg skrev denne saken, var det jeg opplyste riktig ifølge alle mine kilder. Det var riktig på det tidspunktet.

I slutten av mars kom den svenske avisen Dagens Nyheter med en granskningsartikkel om saken, og SVT har laget en dokumentar i tre deler om Kevinmordet. Jeg leste Dagens Nyheters artikkel, og begynte å tvile på om det var disse guttene. Da jeg så første episode av SVT?s dokumentar, begynte jeg å tvile litt mer. Nye sider av saken ble belyst, sider som ikke fantes i noen av rapportene jeg har lest. De har nemlig vært hemmeligstemplede, og umulige å få tak i.
Etter første episode av dokumentaren tvilte jeg.

Da jeg så andre episode, hvor de viste avhørene av de to små guttene som angivelig tilstår å ha drept en liten gutt, tvilte jeg ikke lenger. Jeg var jeg helt sikker.
Robin og Christian har ikke drept noen. De drepte aldri Kevin, de vet ikke en gang hva som skjedde med han, og de var ikke tilstede da Kevin døde. De har alibi, som aldri ble rapportert. De tilsto aldri, selv om rapporten skriver det. Faren deres var en bekymret far, ikke en mann med merkelig oppførsel slik som rapporten mener.

I lys av medieoppmerksomheten rundt denne tragiske saken, er det mange som søker etter informasjon om Kevinmordet. Om du «googler» saken, kommer mitt innlegg ganske høyt opp. Innlegger om Kevin er en av de mest leste sakene på denne krimbloggen, noe som jeg synes er veldig bra. Det jeg ikke synes er så veldig bra, er at mange tror at det innlegget er skrevet nå.
Mange skriver at jeg må sjekke fakta, og at jeg må se dokumentaren før jeg skriver om Kevin-saken og at jeg burde slette innlegget.

Jeg sjekker fakta, det er det jeg gjør hver eneste dag, til hvert eneste innlegg. Jeg dobbeltsjekker og trippelsjekker, slik at det jeg skriver skal være riktig. Jeg har lest innlegget mitt om Kevin flere ganger, og kan med hånden på hjertet si at det som står der er helt korrekt i forhold til den fakta som forelå på det tidspunktet den ble skrevet. Jeg angrer ikke på at jeg skrev det, og jeg kommer ikke til å slette innlegget.

Jeg jobber med et nytt og større innlegg om nettopp Kevin-saken, og det kommer når jeg føler at all fakta er sjekket, og alle sider av saken er fremme, og jeg gleder meg til at dere skal lese. Jeg gleder meg også til å høre hva dere synes, og hva dere tenker om saken.

Denne krimbloggen er ingen ting uten dere, deres kommentarer, mailer og innspill. Dere lesere er veldig viktige for meg. Jeg håper dere som skriver stygge ting, kan tenke dere litt om før dere tømmer dere for ukvemsord og tar ut deres frustrasjon i en mail eller en anonym kommentar. Selvfølgelig er jeg klar over at en krimblogg som denne skaper engasjement, og det er jeg fortsatt glad for. Saklig, konstruktiv kritikk tar jeg mer enn gjerne imot, men når det verken er saklig eller konstruktivt må jeg si ifra.

Og til alle dere som alltid liker, deler, kommenterer og heier frem denne krimbloggen ? tusen takk!
 

-Pernille




 

Eldredrapet i Os

Det er 1. januar 2012, midt på natten. Røyken etter nyttårsrakettene har lagt seg, og glade mennesker snakker om nyttårsforsetter og hva de har av planer for den splitter nye året. I en eldrebolig i Gamleheimshagen i Os utenfor Bergen, skal et liv snart ebbe ut.

En eldre kvinne har trykket på trygghetsalarmen, og en hjemmesykepleier er på vei for hjelpe henne. Hjemmesykepleieren tenker vel at kvinnen har falt, hun er jo 98 år og kanskje ikke så god til bens lenger. Hjemmesykepleieren går ut av bilen og fortsetter mot eldreboligen. Noe er galt. Hun hører noen merkelige lyder, og fortsetter mot den åpne døren. En ukjent mann står over Hilda Feste. Han voldtar henne. Det er blod over alt. Hjemmesykepleieren ringer politi og ambulanse, og den ukjente mannen forsvinner. Nødetatene kommer raskt til stedet, men livet til Hilda Feste står ikke til å redde. Skadene ble for store for den lille kroppen hennes.

Obduksjonsrapporten viste at Hilda døde av massiv vold mot hodet.

Drapet og voldtekten på Hilda Feste (98) ryster hele Norge. Jeg husker det selv, jeg kunne ikke tro hva jeg leste. Alle lurte på hvem som kunne ha gjort noe slikt mot en gammel dame, hvem var monsteret? Rykter og folkesnakk preger den lille bygda, men det skal ta halvannen måned før noen blir pågrepet.

Sjokket kom den 21. februar 2012. En 18 år gammel gutt ble pågrepet og siktet for voldtekt og forsettlig drap. En 18 år gammel gutt! Det var et stort sjokk for hele samfunnet. Både for familien til Hilda Feste, men også for familien til den unge mannen som satt fengslet.

18-åringen nektet enhver forfatning med saken i avhør, og forklarte at han hadde vært på fest og drukket store mengder sprit den kvelden. Så store mengder sprit, at han fikk blackout, ifølge ham selv. To rettspsykiatere konkluderte med at 18-åringen var tilregnelig, og at han verken var i psykose eller i bevistløs tilstand under drapet og voldtekten. Han kunne altså straffes for det han sto tiltalt for, om han ble funnet skyldig.

Rettsaken startet i november 2012, og bevisene var overveldende. Den unge mannens fingeravtrykk med Hildas blod ble funnet i leiligheten der hun ble drept, og hans DNA ble også funnet på innsiden av glidelåsen på Hildas bukser. Hildas DNA ble funnet på et blodig putetrekk i en plastpose hjemme i den tiltaltes leilighet. Det verserer også opplysninger om at han hadde søkt på eldreporno ved gjentatte anledninger, noe som ifølge påtalemyndigheten kunne ha ledet til voldtekten.

Den 4. desember 2012 blir han dømt til 19 års fengsel. Han tar betenkningstid før han bestemmer seg for å ikke anke dommen.

Denne saken sjokkerte meg mer enn noen annen sak. Den satte en skikkelig støkk i meg, særlig omfanget av volden som ble påført den eldre kvinnen med det vennlige smilet. Jeg har aldri glemt saken, og jeg kjenner fortsatt en slags uro når jeg nå skriver om hva som skjedde.
Denne saken minner meg om noe som bare skjer på film.
Det er to familier som er rammet av denne saken, offerets familie som må leve med viten om de grusomme minuttene 98 år gamle Hilda måtte oppleve før hun døde, men også familien til 18-åringen, som nå er rundt 24 år. De sitter også igjen med det forferdelige sjokket.

Husker du denne saken? Har du innspill eller tips, kommenter under eller mail True Crime Norge på post@truecrimenorge.no

Følg oss også gjerne på Instagram og Facebook, vi går under navnet True Crime Norge.


Bilde fra VG.
 

Kumla-saken

Det er fredag. 13 år gamle Linn har vært på skolen, og står ved stasjonen og venter på toget som snart skal komme. Vennene hennes er fortsatt på skolen, men Linn har bestemt seg for å dra litt tidligere. Hun orket ikke mer skole i dag. Det er en fin vårdag i mars 2013. Linn orker ikke se på mobilen akkurat nå, hun vet at mamma har prøvd å ringe flere ganger. Hun har sikkert fått beskjed om at Linn ikke møtte opp til svømmetimen denne ettermiddagen.
Linn hører lyden av toget i det fjerne. Hun tar noen skitt mot skinnegangen, og så noen flere. Hun ser mot toget, det er nærmere nå, og hun skynder seg. Nå står Linn midt på togsporet.
Hun trekker pusten en siste gang før toget treffer.

13 år gamle Linn fra Kumla, vest i Sverige, har tatt sitt eget liv ved å kaste seg foran toget en fredag i starten av mars 2013. Hva får en 13 år gammel jente, som virket så glad og blid på YouTube-kanalen sin til å plutselig velge å dø?
Det skal vise seg at Linn ble mobbet. Familien, og de nærmeste vennene visste det. Men var det virkelig grunnen? Mammaen til Linn hadde fått henne inn i systemet for ungdomspsykiatri på grunn av episoder med selvskading etter den mistenkte nettmobbingen, og trodde kanskje Linn var så deprimert at hun til slutt valgte å hoppe foran toget. Familien er sjokkert, og prøver å finne svar på hva som egentlig skjedde.

Linns storebror finner ut at Linn hadde to Facebook-kontoer. Det de finner på den, er verre enn bare ungdomsmobbing. Linn har blitt utsatt for gjentatte trusler fra «bealarrson97». Hvem er dette?

Mammaen og broren til Linn leser meldingene de utvekslet på nettet. Først starter meldingene veldig uskyldig, men etter hvert blir tonen mer truende fra «bealarrson97». Han har tvunget Linn til å kle seg naken foran web-kameraet hennes. Han truer også med å spre bildene til alle hun kjenner, både trenere, lærere og på Facebook og Instagram om hun ikke gjør som han sier. Linn trygler «bealarrson97» om å slette filmen av henne. Hun sier at hun tar livet sitt om hann sprer videoen, men ikke en gang da sletter han den. Istedenfor fortsetter han å true 13 år gamle Linn.

Chat-meldingene blir overlevert til politiet, som begynner å lete etter en 15-16 år gammel gutt, muligens fra Kumla han også. Det politiet ikke vet, er at denne gutten egentlig ikke finnes.  «bealarrson97» er en 44 år gammel mann, som blant annet er fotballtrener for en jente-lag, interessert i kvinners rettigheter og innebandy for å trekke frem noe. Han blir beskrevet av venner som alltid blid, snill og en mann til å stole på. Ingen som kjenner han kan tro at han kan ha gjort dette.

Mannen (44) nekter for å ha noe med Linns selvmord å gjøre. Han sier at han har en PC, men at den ble stjålet fra en cafe mens han var på toalettet, og det samme dag som Linn døde. Dette tror selvfølgelig ikke politiet på, og til slutt finner de den. De finner også lignende trusler mot flere unge jenter. Politiet kontakter alle jentene han har hatt kontakt med, og til slutt anmelder over 20 jenter han for misbruk, trusler og seksuelt krenkende atferd.

Saken, både om Linns selvmord og truslene mot alle de andre jentene kommer opp i tingretten. «bealarrson97», som egentlig er en nå 45 år gammel mann, dømmes til 2 (!) års fengsel.

«bealarrson97» slapp ut av fengsel i juli 2015, etter endt soning.
«Han fikk to år, og hva fikk vi? Livsstid!» sier mammaen til Linn.

Jeg har ikke anledning til å avsløre mannens identitet i denne saken. Vil du vite mer, kan du høre podcasten P3 Dokumentär ? Kumlafallet, produsert av Sveriges Radio, som også er kilden til denne posten. 


Bilde fra Expressen 

Om du, eller noen du kjenner trenger hjelp, vær så snill og ta kontakt:

 

Mental Helses Hjelpetelefon:
(hele døgnet) tlf. 116 123

Kirkens SOS:
(hele døgnet) tlf. 22 40 00 40

Angstringen:
(man-tors 10-13) tlf. 22 22 35 30

Barneombudet:
(man-fre 8-15) tlf. 22 99 39 50

DIXI ? Ressurssenter for voldtatte:
tlf. 22 44 40 50

Jeffrey Dahmer - verdens ekleste seriemorder

En ung gutt løper livredd ut fra huset og ned på parkeringsplassen. Han er naken og forvirret. Det eneste han vet, er at han må komme seg unna. Mannen inne i leiligheten bak ham er farlig. Han har sett flere døde menn der inne. Om han ikke kommer seg unna nå, er han død.
Plutselig ser han noen kvinner, og sleper den skadede kroppen mot dem. De legger merke til ungdommen og går ut av bilen. Gutten er naken, og de spør ham hvorfor han ikke har klær på seg. «Jeg trenger hjelp, vær så snill» prøver han å få frem. De ringer nødnummeret, og politiet kommer raskt på stedet. Han snakker usammenhengende, og politiet prøver å finne ut hvor han bor.
En annen mann, eldre enn gutten, kommer mot politiet. «Beklager, kjæresten min er ikke i form. Han har drukket for mye i dag, beklager forstyrrelsen. Kom, så går vi hjem igjen.»
Mannen tar armen rundt den nakne gutten og guider han tilbake mot leiligheten. Dette var siste gang den 19 år gamle gutten ble sett i live. Han ble nemlig et av Jeffrey Dahmers mange ofre.

Jeffrey Dahmer er muligens en av de verste seriemorderne jeg vet om, og jeg var usikker på om jeg ville skrive om ham. Dahmer var så ond mot ofrene sine, ondere enn «den jevne seriemorder», selv om det finnes mange forferdelige historier om andre seriemordere også. Men i min verden, er han nok en av de verste.
Jeffrey Dahmer holdt ofrene sine i live, i en slags zombie-tilstand, hvor han sprøytet syre inn i hjernen ved tinningen slik at de ikke ordentlig levde. Dahmer var nemlig redd for at folk skulle forlate ham, og han trodde at hvis han tok vekk evnen til å tenke selv, evnen til å flykte, ville de bli hos ham for alltid.

Dessverre døde ofrene etter hvert, da de ble utsatt for grusomme skader. Etter at ofrene var døde, skar som oftest Dahmer av dem kjønnsorganene og oppbevarte dem i leiligheten, for eksempel i fryseren eller kjøleskapet. Noen av kroppsdelene brukte igjen for egen seksuell nytelse.

Men var Jeffrey Dahmer alltid slik?
Han kom fra et ustabilt og dårlig hjem, slik som mange andre seriemordere gjør. Han ble født i 1960 i Wisconsin, og var syklig som barn. Moren hans er beskrevet som intens, og et nervevrak som var redd for alt og alle. Hun var livredd hele tiden, og slet med panikkangst. Faren var uinteressert i familien sin, noe som gjorde morens psykiske lidelser verre.

Å vokse opp med en nevrotisk og hysterisk mor, gjorde at Jeffrey ikke klarte å forme normale relasjoner til barn på sin egen alder. Han ble mobbet på skolen, og siden tilværelsen var som den var hjemme, forsøkte Jeffrey flere ganger å ta overdose med morens mange medisiner.

Jeffrey viste tidlig interesse for dyr, og begynte som liten å samle på insekter og små dyr. Etter hvert gikk det over til det mer sykelige, han begynte å ta med seg døde, påkjørte dyr hjem. Han tok også med seg kadavre av dyr som hadde blitt drept i naturen. Dette gjorde han i sine unge tenår, som sammenfalt med at han begynte å bli kjønnsmoden. Jeffrey begynte å tenke på sex og død som synonymt med hverandre, og dette er nok grunnen, i tillegg til en personlighetsforstyrrelse som i de senere år skulle bli oppdaget, til at Jeffreys modus ble skapt.

Mens Jeffrey gjennomgikk puberteten fant han ut at han var homofil. Han hadde noen kjærester, men på grunn av hans merkelige væremåte og fascinasjon for døde dyr, orket de ikke å være sammen med ham lenge. Jeffrey ble like knust hver gang. Det var da han oppdaget at hvis han ga sine sexpartnere en overdose, kunne de ikke forlate ham. Han fortsatte å utnytte dem seksuelt mens de var bevisstløse. Det var først da en av dem døde at han fant ut at han likte døde mennesker bedre.

Nå begynte Dahmer å drepe. Han drepte, spiste, og mutilerte ofrene sine, 17 menn og gutter i alt før han til slutt ble tatt av politiet. Og gutten jeg fortalte om i starten på historien? Han ble drept samme ettermiddag, politiet fant senere flere av kroppsdelene hans rundt om i leiligheten.

Jeffrey Dahmer drepte altså 17 menn og gutter, som vi vet om. I den rettspsykiatriske undersøkelsen ble han erklært tilregnelig, men fikk diagnosen Dyssosiativ Personlighetsforstyrrelse.
Dette har jeg skrevet om i et tidligere innlegg, «Psykopat og sosiopat ? hva er forskjellen?»

Han ble dømt til livstid i fengsel, pluss 70 år. Han skulle aldri komme ut igjen.

En dag er Jeffrey Dahmer i fengselets treningsrom, sammen med noen andre innsatte. Vanligvis er Dahmer på enecelle for egen sikkerhet, og det skulle vise seg å være nødvending. En av mennene i treningsrommet drar kjensel på Dahmer, og vet med en gang hva han har gjort. Den innsatte henter en manual og går mot Jeffrey Dahmer. Han slår med full kraft, og knuser skallen til den beryktede seriemorderen. Jeffrey Dahmer dør på stedet, den 28. april 1994.




Dette er noe av det politiet fant i kjøleskapet hans..
 

Dyatlov - Del 2: Skadene og teoriene

Beklager at dette innlegget er forsinket, det var noen ting som måtte undersøkes litt grundigere før publisering.

Dette skjedde i forrige del:

Ti forskere fra et polaruniversitet ved Uralfjellene i datidens Sovjet bega seg ut på en ekspedisjon i slutten av januar 1959. En av forskerne ble syk, og måtte bryte turen. Han var trolig den siste personen som så de resterende ni i live.

Den 12. februar skulle forskergruppen ha kommet frem og sendt telegram tilbake til universitetet, men da ingen hadde hørt fra gruppen etter flere dager, valgte både universiteter og militæret å starte en leteaksjon. De fant til slutt gruppen, men alle var døde og omstendighetene var merkelige og unaturlige.

Etter grundig undersøkelse og obduksjon av likene, kunne militærlegene fastslå disse skadene og bevisene:

  • Seks av forskerne frøs i hjel, og de tre andre hadde dødelige skader
  • Det fantes ikke tegn på at noen andre mennesker enn forskerne hadde vært nær campen
  • Teltene var skåret opp innenfra
  • Forskerne hadde dødd 6 til 8 timer etter at de hadde spist
  • Fotsporene rundt campområdet indikerer at alle ni flyktet fra campen til fots
  • Flere hadde knuste hodeskaller
  • En hadde knuste ribbein
  • Noen av kroppene manglet øyne
  • En av kroppene manglet tunge
  • Alle hadde massive skader, som man ofte ser i bilulykker

Skadene på kroppene var såpass alvorlige at de som etterforsket saken ikke klarte å finne noen teorier som passet. Snøskred, eksplosjon og angrep av rovdyr ble alle utelukket. Jeg må innrømme at jeg faktisk ikke klarer å forestille meg hva som skjedde selv.
Selv om de nevnte teoriene over ble utelukket, verserer det fortsatt mange teorier.

Her er noen av dem:

  • De ble angrepet av Yeti (Bigfoot på godt norsk)
  • UFO-attakk
  • Mansi-folket drepte dem fordi de krysset deres land
  • Et overnaturlig vesen angrep dem

Jeg tror kanskje vi kan legge disse teoriene døde, eller hva tror du?
Noen turister som hadde vært på tur i området mener at de så et sterkt oransje lys rett over Dytalov Passet den kvelden de skal ha dødd. Kan det ha vært en meteor?

Jeg har faktisk ingen konklusjon i denne saken. Jeg aner ikke hva som er skjedd, og jeg synes det er altfor vanskelig å spekulere i hvorfor de døde på den grusomme måten de gjorde. Uansett hvilken teori som kan forklare noe, er det en eller annen skade som taler imot. Men, nå har du i alle fall hørt historien og kanskje du kan tenke deg ut noe som passer? Se på bildene, tenk over teoriene og alle omstendighetene og la meg høre hva du tror!







 

Dyatlov - Del 1: Hva skjedde?

Den 2. februar 1959 blir ni fjellklatrere funnet døde på nordsiden av Uralfjellene. Teltene deres er raserte, skåret opp og forlatt. De ni døde har merkelige skader, og noen av dem blir funnet i undertøyet. Midt på vinteren, i Sibir. Hvem kler av seg i Sibir!?

Denne historien er helt hinsides, virkelig. Den er så mystisk, og den er ikke oppklart enda. Men for at du skal få med deg hva som skjedde, må jeg begynne på begynnelsen.

Vanligvis starter skumle historier med «Det var en mørk og stormfull natt..» Det synes jeg nesten denne burde starte med også. Det var virkelig en mørk og stormfull natt, det var snøstorm i fjellkjeden den natten det skjedde.
Ni forskere fra det Uralske Polytekniske Instituttet i Sovjet skulle på en ekspedisjon mot Otorten-fjellet. Det er egentlig ikke så interessant hva de skulle, men det det jeg prøver å få frem er at dette var fjellvante mennesker som var godt utstyrt med klær, telt, ski og mat.

Gruppen var opprinnelig på ti personer, men en av dem måtte snu (som ikke er noen skam ifølge fjellvettreglene) på grunn av sykdom. Den 27. januar 1959 avbrøt Yuri Yudin ekspedisjonen og gikk tilbake. De ni andre, med ekspedisjonsleder Igor Dyatlov i spissen, fortsatte videre. De hadde allerede kommet langt, og det var kun det vanskeligste partiet igjen før de nådde målet.

Da Yuri Yudin forlot gruppen var alt som det skulle. De hadde mer enn nok mat igjen, og alle var i god form. Alt lå til rette for at gruppen skulle nå fjellet til avtalt tid, og hadde lovet å sende telegram tilbake til universitetet senest den 12. februar.
Da den 12. februar både kom og gikk, var det nesten ingen som reagerte. Det var først noen dager senere at kollegene forstod at noe ikke stemte. Ingen telegram var kommet, og det var ingen livstegn fra gruppen overhodet. Familiene til fjellklatrerne begynte å bli alvorlig bekymret, og krevde at noen måtte ut å lete etter dem.

Den 20. februar sendes letemannskaper ut, både med helikopter og lavinehunder. Det sovjetiske militæret var også med på letingen til slutt.
26. februar finner man campen til gruppen. Man ser teltene, men det er noe som ikke stemmer.

Her er hva de fant:

Først fant de teltene, som var helt ødelagte. Det så ut som om de var skåret opp fra innsiden, og så nesten ut til å være revet ned. Soveposer, mat og utstyr lå igjen inne i teltene. De var forlatt, som om de hadde evakuert seg selv i en voldsom fart. Åtte-ni par fotspor laget av føtter kun i sokkelesten eller barfot var å se løpende fra teltene. Etter cirka 500 meter var fotsporene dekket av snø.

Litt lenger borte igjen fant de rester av et lite leirbål, og de to første kroppene. De var kun iført undertøy, og hadde verken sko eller sokker på seg. Disse ble funnet rett ved et tre, som var ødelagt. Med ødelagt mener jeg at trestammen hadde store skader som om noen hadde skrapet det opp. Greinene var brukket, selv om de var veldig tykke. Treet hadde skader helt opp til fem meters høyde. Ingen mennesker hadde kunnet lage disse skadene, men man trodde kanskje at en eller begge to hadde forsøkt å klatre opp i treet for å søke tilflukt fra noe eller noen.

Mellom treet og tilbake til campen igjen finner letemannskapene ytterlige tre lik, deriblant liket av ekspedisjonslederen Igor Dyatlov (som passasjen nå er oppkalt etter). Det så ut som om de hadde løpt fra treet og tilbake til campen igjen, utfra stillingen kroppene deres var frosset i. De tre ble funnet henholdsvis 300, 480 og 630 meter fra treet der de to andre var funnet.

De fire siste ble ikke funnet før to måneder senere, nedfrosset under snøen. De var bedre kledd enn de andre, og en av dem hadde et kamera rundt halsen. Filmen i kameraet derimot, var så vannskadet at det ikke gikk an å se bildene som var tatt. Man kan jo bare tenke seg til hva som var på dette kameraet..

I morgen kommer neste del, hvor jeg blant annet skriver om de høyst merkverdige skadene de døde ekspedisjonsmedlemmene hadde. Jeg forteller også litt om etterforskningen av dødsfallene, og de mange (og ganske skumle) teoriene om hva som skjedde den natten, 2. februar 1959.

Følg med!







 

HINTERKAIFECK - Del 2: Teoriene

Det verserer en del teorier om hva som kan ha skjedd med familien Gruber i slutten av mars 1922. Det er jo ingen tvil om at de ble drept med øks, selvfølgelig, men hvem kan ha gjort det? Tjenestepiken som sluttet seks måneder før familien ble drept, mener det må ha vært spøkelsene som gikk igjen på gården. Jeg tror vi kan legge akkurat den teorien død, da spøkelser sjelden fysisk dreper med øks..

Motivene som politiet jobbet med var blant annet ran, innbrudd og sjalusi.
Teorien med innbrudd og ran ble raskt avfeid, da politiet fant en større mengde kontanter i huset. De var ikke spesielt godt gjemt, og om noen gjorde dette av økonomiske motiver ville nok pengene vært stjålet. Det var heller ingen andre ting som manglet fra huset, selv om familien hadde sølvtøy, dyre klær og duker.

Noen hadde altså bodd på gården, den eller de hadde laget seg mat, fyrt i peisen og matet kyrene. Alt mens de visste at en hel familie lå slaktet i låven. Jeg lurer på om kyrene reagerte på de døde kroppene, de må jo ha bevitnet de seks mordene.

Som nevnt i det forrige innlegget om Hinterkaifeck, skrev jeg at Andreas og Cäzilias datter Viktoria var enke. Hennes mann Karl Gabriel var soldat, og hadde falt i strid under første verdenskrig. Det merkelige med Karl Gabriels dødsfall var at liket hans aldri ble funnet. Man visste ikke sikkert om han var død eller ikke, og dette skapte rykter om at det var Karl Gabriel selv som hadde drept kona og svigerfamilien. Viktoria hadde fått sønnen Josef etter hans død, og politiet jobbet en periode med sjalusiteorien.
Denne teorien ble raskt avfeiet av politiet likevel, da de avhørte flere av Karl Gabriels medsoldater som kunne fortelle at de, med mange andre hadde sett han bli skutt i hodet. De var ikke i tvil om at han var død, og forklarte det manglende liket med at man ikke nødvendigvis finner igjen døde soldater på en slagmark. Dette er jo en plausibel grunn, så sant ikke gjenferdet av Karl Gabriel er det samme spøkelset som plaget den forrige tjenestepiken på gården. Jeg tror nok ikke det var tilfelle.

Den nesten teorien oppsto etter ryktene om at Viktorias egen far Andreas, var faren til to år gamle Josef. Altså, det skal ha vært et incestuøst forhold mellom far og datter, og at naboene hadde gått sammen for å utslette familien. Politiet fant aldri noe bevis for dette, og om jeg skal spekulere, vil jeg avfeie denne teorien blankt. Naboene virket hjelpsomme i etterforskningen, og den tidligere tjenestepiken fortalte at familien Gruber hadde gode forhold med alle naboene. At Andreas var far til Viktorias barn avfeiet også hun, og mente at det var en mann litt utenfor byen som var Josefs far.

Dette leder meg til neste teori, nemlig at en annen mann fra nabobygda var faren til Viktorias sønn Josef. De to hadde hatt en kort kjærlighetsaffære, selv om denne mannen var gift og hadde egne barn. Det gikk rykter om at Viktoria skulle saksøke ham for bidragspenger, og det hadde ikke denne mannen råd til, siden han for tiden var arbeidsledig. Kona og barna hans visste heller ikke om affæren, og dette kunne muligens ødelegge en god del for denne mannen.
 

Det interessante her, er at denne mannen av en eller annen grunn var med å lete etter familien før de ble funnet. Vet du hvem som fant familien i låven? Gjett. Det var denne mannen, han som Viktoria hadde en affære med. Jeg klarer dog ikke å finne ut hvorfor han var i området på dette tidspunktet, ei heller hvorfor han var med å lete.
 

Som sagt så var det denne mannen som fant familien i låven, og politiet fant hans fingeravtrykk på alle likene. Mannen forklarte dette med at han hadde lett etter puls på alle sammen for å prøve å redde dem. Joda, dette kan forklare noen fingeravtrykk, men jeg synes det ryker litt av denne mannens innblanding.
Hvorfor skulle han hjelpe til å finne familien, hvorfor var han plutselig i området rundt drapene? Han var vel den eneste som hadde noe å vinne på at familien «ble borte» så han slapp søksmålet om barnebidrag.

Jeg tror nok den siste teorien kan stemme, men det er vanskelig å vite sikkert. En gruppe politistudenter fra München gjenopptok Hinterkaifeck-saken for noen år siden. Den er fortsatt uløst, men de kom frem til at den siste teorien kan være bakteppe for hva som faktisk skjedde familien Gruber. Det kan jo være at han var den om oppholdt seg på gården i tiden etter mordene, kanskje han planla å drepe dem, og holdt dem under oppsyn fra låven og loftet i dagene før øksemordene? Men hvorfor tok han ikke pengene?

Gården er for lengst jevnet med jorden, men et minnesmerke for familien er satt opp ikke langt fra der gården engang lå.

Hva tror du skjedde? Hvem er morderen? Har du egne teorier? Mail meg på post@truecrimenorge.no eller kommenter din teori!

Snart kommer historien om Dyatlov Pass her på krimbloggen, følg med! Den er om mulig enda mer mystisk.







 

HINTERKAIFECK - Del 1

Merkelig navn, synes du ikke? Hiterkaifeck betyr egentlig ingen ting, det er mer en beskrivelse av stedet for hendelsen jeg nå skal skrive om. Et slags kallenavn, om du vil.
Det hele utspant seg i Kaifeck i Tyskland, ikke så langt fra Munchen. Året er 1922, og stedet er en avsidesliggende gård som ligger ved et skogholt.

Her, på denne gården bor familien Gruber, far Andreas (63) og mor Cäzilia (72), deres datter Viktoria (35) som for ordens skyld er enke, og hennes to barn Cäzilia (7) og Josef (2). Tjenestepiken Maria Baumgartner (44) bor også på gården.

Gården er en helt vanlig gård med kyr og høns. Familien Gruber er ikke spesielt rike, men de har så de klarer seg. Andreas Gruber har et godt forhold til naboene, som han ofte konverserer med om løst og fast.
En dag snakker han med bonden på nabogården som ligger litt lenger borte. Han kan fortelle at han har sett forspor fra det lille skogholtet og inn til låven sin, men ingen fotspor tilbake. Altså kan det se ut som om noen har gått inn i låven, men ikke kommet ut igjen. Andreas Gruber har sjekket låven, men har ikke funnet noen der inne. Merkelig.
Andreas forteller også at han i det siste har hørt at noen går på loftet i huset, men har heller ikke funnet tegn til at noen oppholder seg der. Det hele begynner å bli litt skummelt, sier Andreas, og forteller at et nøkkelknippe til gården er forsvunnet, og at han også har funnet en ukjent avis på gården. Altså, har uforklarlige ting begynt å skje på gården.

En ukjent avis, et forsvunnet nøkkelknippe, fotspor i snøen og skritt på loftet. Hver for seg er ikke dette så ille, men når Andreas legger dem sammen, og har i bakhodet at den forrige tjenestepiken plutselig sluttet på dagen for snart seks måneder siden, er det noe som ikke stemmer. Tjenestepiken hadde klaget på at det spøkte på gården, og turte rett og slett ikke være der noe mer. Naboen syntes også at dette var merkelig, men gamle hus lager lyder. De går hvert til sitt, og naboen tenker ikke så mye på det før noen dager senere. Dette var nemlig siste gang han skulle se Andreas Gruber i live.

4. april 1922:

Postmannen går sin vanlige rute mellom gårdene. De siste dagene har han lagt merke til at posten til familien Gruber ikke er tatt inn. Han har sett lys i vinduene og at det har røket fra pipen, og regner med at de bare har glemt det. Men merkelig, det er det. Så merkelig, at han nevner det for en av naboene som møter ham ved postkassen. Naboen er enig, han har ikke sett familien på flere dager. De bestemmer seg for å ringe politiet, noe må være feil. Flere i området vil også hjelpe, og en gruppe menn går inn på gården og leter før politiet kommer.

Det er ingen i hovedhuset, men det ser ut som om noen har vært der nylig, da noen har både laget og spist mat her nylig. Fyr i peisen er det også. En av de som leter roper på de andre fra låven. Han har funnet familien.

Inne i låven ligger familien Gruber på rekke og rad. Alle er døde, de er slått i hjel og har store knusningsskader i hodet. Mye blod er det også, et skrekkelig syn. Hvem har drept en hel familie på denne måten? Ingen har noen forsvarsskader, bare slag i hodet fra noe som kan ligne en øks. Tjenestepiken er også slått i hjel. Politiet kommer, og en rettsmedisiner utfører obduksjonen inne i låven.

Familien har dødd med litt opphold, og politiet tror de kan ha blitt lurt inn i låven en etter en for å så bli slått i hjel med øksen. Lille Cäzilia på 7 år har levd i flere timer etter at hun ble skadet, og har dratt ut store tuster med hår mens hun har ligget og ventet på døden. Hun ligger tett inntil mammaen sin når hun blir funnet.

Politiet står uten spor, og ingen er tatt for mordet enda.
Noen har bodd i huset, matet kyrne, laget mat og levd som normalt i flere dager etter at familien ble drept. Hvem er dette? Kan det være den personen som gikk på loftet, eller kanskje den som eide fotavtrykkene fra skogholtet og inn til låven? Og hvem tilhørte den mystiske avisen? Hvem tok nøkkelknippet?

Teoriene er mange, og svarene er få. Hva tror du kan ha skjedd?









 

Del 2 kommer snart ? følg med!
Da får du blant annet høre alle teoriene om saken, og hva som skjedde da en gruppe politistudenter gjenopptok saken for noen år siden.

Mordet på Eva Söderström

En fuktig og varm kveld i slutten av september 1987 er 27 år gamle Eva ute på tur med hunden sin. Hun bor egentlig i Sundsvall, men er på besøk hjemme hos foreldrene i Kramfors, nord i Sverige.
Det er snart leggedags, og Eva har bare på seg en t-skjorte og en bukse. Hunden Laban surrer lykkelig rundt bena hennes, mens han snuser nysgjerrig på lyktestolper og stener, kanskje han markerer at også han har vært der denne kvelden. Eva og Laban snur, og begynner på hjemveien. De er ikke så langt fra huset der hun denne uken bor sammen med foreldrene og lillesøster Anneli.
En ukjent person kommer mot Eva og Laban. Han har kniv, og Eva skal snart dø.

Neste morgen er det oppstandelse i huset til familien Söderström, hvor er Eva, og hvor er Laban? Eva skulle bare gå en liten kveldstur med hunden, men det finnes ingen tegn på at hun i det hele tatt kom hjem. Eva er borte uten et spor. Familien ringer politiet, og en stor leteaksjon blir satt i gang. Frivillige leter også, men ingen kan riktig ta rede på hva som har skjedd med Eva. Lillesøster Anneli forstår tidlig at noe er veldig galt, og hjelper de frivillige med å lete. En av de frivillige sier at han så noe oppe i skogen, ikke så langt fra huset til Evas familie. Uten å tenke, løper Anneli i retningen der det lå noe i skogen.

Anneli går innover i det lille skogholtet rett ved gangveien hun så mange ganger har gått tur med Laban. Noe ligger litt lenger borte, men hun kan ikke se hva det er enda. Hun går nærmere. Det er Eva som ligger der. Evas hvite t-skjorte er helt rød av alt blodet fra knivstikkene, og hun er naken fra livet og ned. Evas klær ligger på en merkelig måte ved siden av henne, som om noen har forsøkt å legge dem pent fra seg. Laban ligger ved siden av Eva, han er også knivstukket. Eva og Laban er døde. Anneli klarer nesten ikke tenke, hele verden faller i grus. Hun skriker, men ingen ting hjelper. Eva er borte, kald og kommer aldri mer til å våkne igjen.

Politiet i Kramfors står helt uten spor, de aner ikke hvem som drepte Eva. Hun var mest sannsynlig seksuelt misbrukt før hun ble knivstukket 11 ganger, men politiet bekrefter ikke dette. Evas kjæreste blir avhørt, men slippes. En annen mann blir fengslet, men slippes etter en stund han også, da det ikke finnes tilstrekkelige bevis for å ta ut siktelse mot noen av dem. Ingen spor. Familien må nå leve med at Eva og Laban er brutalt drept, og at ingen er tatt for ugjerningen.

Desember, 2016:

TV-programmet «Veckans Brott» som går på SVT tar opp saken om Eva i siste sending før jul. Camilla Kvartoft og Leif G.W. Persson snakker om saken, og om at ingen, ikke en gang 29 år senere er tatt for «Eva-mordet». Sendingen avsluttes, og de tar juleferie.
Plutselig ringer en anonym person til politiet i Kramfors og forteller at han eller hun har informasjon om hvem som drepte Eva. Personen sier at drapet var et bestillingsmord, hvor en leiemorder fikk 10 000 kroner for å drepe Eva. Personen navngir også den som skal ha bestilt mordet. Politiet er fra seg av begeistring, endelig har de noe konkret å gå etter. Men har de egentlig det? De bestemmer seg for å ta den navngitte bestilleren inn til avhør, men han nekter enhver forfatning med saken. Politiet har ingen bevis mot mannen, utenom det den anonyme personen forklarte. Han slippes fri, uten noen siktelse.

Leif G.W. Persson uttalte seg nylig om denne saken, og jeg er så enig i det han sa. GW mener at det ikke er noe hold i de nye påstandene om mordet på Eva. Han sier at dette er tull, og avfeier tipset totalt.

Om man skal tenke seg om, er det ikke veldig merkelig at en person skal bestille, og betale 10 000 kroner for å knivdrepe en ung jente som er hjemme på besøk hos foreldene? Hvorfor skulle Eva drepes? Hun tilhørte ikke noe spesielt miljø.
Det høres nesten ut som en påfunnet mafia-historie uten rot i virkeligheten, hvor en stormannsgal tulling har kjedet seg og ringt politiet i fylla. Dette henger ikke på greip, verken teorien eller drapsmetoden stemmer med hva som skjedde med Eva.
 


 

Å drepe med kniv er personlig, og Eva ble knivstukket 11 ganger. Det er ikke nødvendig å stikke noen 11 ganger for å drepe. Og hvorfor drepe hunden? Eva ble mest sannsynlig også seksuelt misbrukt, selv om politiet ikke vil bekrefte dette. Men, når man ser at Eva er helt naken er det en naturlig konklusjon å trekke.
En leiemorder voldtar ikke offeret før han dreper, rett og slett på grunn a faren for biologiske spor. Da tenker jeg ikke bare på sæd, men også perspirering og hudceller som legges igjen på offeret.

Dette er ikke en leiemord-sak, kjære Kramfors-politi. Dere gjør rett i å sjekke tipset, men det vil ikke lede noen steder. Skal man isteden spørre seg om grunne til at noen følte en trang til å komme med «revolusjonerende» tips nå, rett etter at «Veckans Brott» kjørte saken igjen? Prøver noen å styre politiet i en annen retning? Dette mordet er enten en tilfeldig forbipasserende (med tanke på stedet hun ble funnet, den sannsynlige voldtekten og at hunden også ble drept) eller så er det en Eva kjenner, men ikke hadde planer om å treffe på den kvelden, på grunn av måten hun ble drept på, med så mange knivstikk mot hjerteregionen, altså overkill (som oftest skjer med en kjent overgriper).

Jeg tror nok teorien om en tilfeldig forbipasserende stemmer best, utfra det lille jeg vet om saken. Hva tror du? Vet du noe mer, mail meg mer enn gjerne på post@truecrimenorge.no

God mandag!

Bilde fra SVT.

Kvinne (25) forsvunnet i Langesund

En 25 år gammel kvinne fra Langesund er meldt savnet av familien. Hun ble sist sett på en privat fest sammen med andre festdeltakere lørdag 4. mars. Kvinnen skal ha forlatt festen, men latt mobilen sin være igjen i huset hvor festen foregikk. Det er ingen tegn til kvinnen etter dette, men noen mener de har sett kvinnen utenfor en Coop-butikk i nærheten av festen etter at hun hadde dratt. Dette er i midlertid ikke bekreftet av politiet enda.

Det er så vanskelig med slike saker, for med så lite informasjon det er om dette saken er det ikke godt å vite hva som har skjedd. På generelt grunnlag forsvinner mennesker av forskjellige grunner. De tre vanligste grunnene er:

1: De ønsker å forsvinne. Noen mennesker er i situasjoner som gjør at den eneste utveien er å ikke finnes mer. Dette kan være at de velger å ta livet sitt, eller at de rett og slett rømmer. Ofte er en forsvinning godt planlagt, og personen har forberedt seg grundig på å ikke finnes mer. Det er mange grunner til å forsvinne, det kan være personlige forhold, økonomi, redsel for andre eller at man rømmer fra sitt eget liv for å starte et nytt.
Jeg har ingen grunnlag for å tro at dette har skjedd med denne kvinnen.

2: De er drept. Dessverre er dette en teori politiet ofte jobber med i slike forsvinningssaker, selv om de ikke sier det til media. De sier som oftest at de ikke tror personen har kommet ut for noe kriminelt, men at de ikke kan utelukke noe. Selvfølgelig sier de det, politiet kan ikke slå alarm i media uten at de har noe konkret å gå etter, selv om det jobbes utfra verst tenkelig scenario. Personer som har forsvunnet mot sin vilje blir som oftest ikke funnet med en gang, da noen mest sannsynlig har gjort mye for å gjemme dem slik at de ikke skal bli funnet.
Ingen lik, ingen sak tenker mange. I noen tilfeller stemmer dette, men det er faktisk godt mulig å bli dømt for drap uten et lik. Da dømmes man på indisier og eventuelle bevis.
Om denne kvinnen er drept, vet jeg. Det finnes jo menn som plutselig bestemmer seg for å drepe i det øyeblikket de ser en forsvarsløs jente alene på veien. Ingen ser dem, og de kan gjøre hva de vil. Om kvinnen er drept tror jeg noen må har hørt noe, de fleste kjemper en tapper kamp i det de forstår hva som skjer. De skriker, slår og sparker, alt for å komme seg unna gjerningsmannen. Jeg vet ikke om politiet har snakket med vitner som har hørt noe uvanlig natt til søndag.

3: De er utsatt for en ulykke. Det kan hende denne kvinnen har snublet og falt, og slått seg såpass at hun har mistet bevisstheten og ligger et sted avsidesliggende hvor det ikke er lett å bli funnet. Noen ganger kan påkjørsel være en grunn, og personen som kjørte ikke er klar over at de har kjørt på henne. For meg er det ubegripelig å ikke merke om man kjører på noen, men det har visst hendt. Kan kvinnen ha falt, ligget på bakken og blitt påkjørt? Kan hun ligge ved veien et sted, hvor man normalt ikke ville lett? Kan hun ha tatt en annen vei hjem en vanlig, og blitt påkjørt? Fikk hun et illebefinnende og er ute av stand til å søke hjelp?

Alle disse teoriene er kun basert på generelt grunnlag, da dette som sagt er de tre vanligste grunnene til at noen forsvinner. Noe helt annet kan også ha skjedd.
Det eneste jeg vet at familien hennes om er veldig glad i henne sitter hjemme i fortvilelse og venter. De aner ikke hva som har skjedd, er bekymrede og redde. Dette må være forferdelig for dem, og jeg håper så inderlig at hun blir funnet i god behold.

Det er alltid veldig merkelig når noen forsvinner uten spor. Jeg lurer alltid på hva som har skjedd, men i denne saken er det så lite informasjon at det er vanskelig å gjøre seg opp en teori. I noen saker finner man personen, og man finner ut hva som har skjedd. Andre ganger finner man ikke den savnede, og man får aldri vite hva som har skjedd.

Se på den kinesiske kvinnen i Sandefjord, som har vært savnet siden juni 2016, helt uten spor. I den saken har jeg en meget klar teori om hva som har skjedd, men det får bli et annet innlegg. Hun er borte, mannen er siktet for vold mot henne, og hun forsvant fra en ganske gjemt hytte rett ved et vann. You do the math.

En annen sak jeg også lurer veldig på, er den saken om en 18 år gammel gutt i Nordland (om jeg ikke husker feil) som krasjet bilen sin etter en fest og forsvant inn i skogen. Siden har ingen sett ham, og dette er nok fire-fem år siden. Ingen spor, ingen kontakt med noen. Er ikke det merkelig? Familie og venner har ikke hørt noe, og politiet er også totalt uten spor. Man kan miste nattesøvnen av mindre.

Forsvinningssaker altså, de er ikke lette for noen. Det er vanskelig for familien, vennene og politiet som skal prøve å finne ut hva som har skjedd. Når man ikke har noe å gå etter, finner man som oftest ikke noe heller.
Jeg håper den 25 år gamle kvinnen i Langesund blir funnet, og at alt er bra med henne. Jeg kommer med en oppdatering så snart ny informasjon foreligger. Til da, pass på hverandre!

Fra VG: Kvinnen beskrives som 152 centimeter høy, lyst halvlangt hår, blågrå øyne og lys hud. Hun hadde på seg en grå joggedress da hun forsvant. Kvinnen ble meldt savnet ved midnatt natt til søndag 5. mars. Har du tips i saken, kontakt politiet på 02800 eller 35906400.

Kannibalen fra Skara

«De fleste sier nok en gang i livet sitt at de aldri kunne ta livet av et menneske. Men når man vel har gjort det, er det ingen stor greie lengre.» -Isakin Jonsson

Det som skjedde den 12. desember 2010 i Skara i Sverige skulle forferde en hel nasjon, ikke bare Skara i Sverige.
Politiet får en underlig telefon, en mann ringer og sier han har drept kjæresten sin med kniv. Som politiet vanligvis gjør, rykker de ut til adressen med store styrker.
Er man politi, blir man mer eller mindre vant til å se døde mennesker, utsatt for både ulykker og drap.
Det politiet ikke visste da de kom til åstedet, var at Isakin Jonsson skulle stå på kjøkkenet og spise rester av Helle Christensen, sin 40 år gamle kjæreste, og mamma til fem barn.
Isakin hadde krydret og stekt deler av kroppen hennes. Han hadde først stukket henne med kniv gjentatte ganger, for deretter å skjære hodet av henne. Isakin skar så deler av kroppen hennes som han valgte å spise.
Politiet visste nok ikke hva de skulle tro, da Isakin utrykte:

«Jeg hadde egentlig ikke noe behov for å spise henne, men ville gjøre det så jeg virket psykisk syk. Da slipper man fengsel, og får behandling i stedet.»

Det stemmer jo på en måte, det som Isakin sa. Er man alvorlig psykisk syk, blir man i de fleste tilfeller dømt til en forvaringsdom istedenfor fengsel. Tankegangen til Isakin er likevel surrealistisk, og unormal. En ting er å uprovosert drepe et menneske, men å i det hele tatt komme på å spise av den døde kroppen til kjæresten sin for å slippe fengsel, er tegn på psykiatrisk sykdom og ikke en utspekulert eller smart måte å komme seg unna fengsel på.
Jeg tror nok at om han hadde latt være å krydre, steke og spise henne, ville det blitt oppdaget at han ikke hadde alle hester i stallen likevel.

Isakin Jonsson ble dømt til behandling på Karsudden Sykehus utenfor Katrineholm i Stockholm. Han kom ikke til å slippe ut før han var «ferdig behandlet» lød dommen, men når er man «ferdig behandlet»? Isakin Jonsson har nemlig fire timers permisjon hver uke han.
Helle Christensen er drept, oppstykket og begravet. De fem barna hennes har ingen mamma. Men Isakin, han har permisjon.
Det er faktisk ikke det eneste han har. Isakin får nemlig lov til å bruke internett fritt, så lenge han ikke truer eller skader noen. En periode hadde han en egen blogg, hvor han skrev om livet sitt på Karsudden, og litt om hans syn på verden.
Er dette riktig? Skal han ha disse privilegiene, mens Helles etterlatte ikke engang får svar på hvorfor Helle måtte dø den dagen?

Isakin har faktisk kjæreste nå også. Ingen vanlig kjæreste heller, men en medpasient på Karsudden Sykehus, kalt Vampyren. Michelle Gustavsen kuttet strupen på en firebarnsfar i Stockholm i 2010. De to møttes på det psykiatriske sykehuset, og kommuniserte lenge på et chat-forum før de ble kjærester. Det ser ut til at det går fint med dem begge.



Nå er det jo slik, at de som dømmes til psykiatrisk behandling faktisk skal behandles. De skal muligens ut i den virkelige verden igjen, og de må kunne klare seg selv. Jeg er helt enig i at de som er «criminally insane» som det så treffende heter på engelsk, skal behandles som mennesker, for det er de. De skal være trygge og de skal lyttes til.
I tidligere tider ble psykisk syke dessverre henrettet, torturert og eksperimentert på, og det ønsker jeg på ingen måte at skal gjeninnføres. De skal ikke bli innlagt og glemt, slik som før. Det er jo til alles beste om de blir så friske som mulig. Det er jo dessverre noen som ikke lar seg behandle, og jeg tror nok at Kannibalen fra Skara er en av dem.

Familien til Helle Christensen fikk sjokk da de hørte at Isakin Jonsson fikk blogge, ha permisjon og være sammen men kjæresten sin. Det forstår jeg godt, etter det han gjorde. Bloggen ble imidlertid slettet, men som den nysgjerrigperen jeg er, fant jeg utdrag fra den.
Isakin skrev mye merkelig, og utfra de få sekvensene jeg leste vedder jeg min første krimbok på at han ikke er i nærheten av på være ferdig behandlet. Han lider av ganske alvorlige vrangforestillinger faktisk, og jeg synes det er fint at bloggen ikke lenger finnes. Sånne ting skal man ikke behøve å snuble over på nettet.

Etter Helle Christensens død dukket dagboken hennes opp. Helles søster hadde lenge prøvd å snakke med henne om blåmerkene hun hadde overalt på kroppen, men Helle lo det bort og avfeide at hun ble slått av Isakin. Da Helle brakk benet på tre steder, sa hun at hun hadde snublet og falt.

Helles dagbok sa noe annet. I den skrev hun fortvilet om hvor redd hun var for samboeren. Isakin var ofte i dårlig humør, han forandret personlighet helt plutselig, og kunne bli veldig aggressiv helt uten forvarsel. Helle skrev også at hun ikke turte å fortelle familien sin om hvordan det egentlig var, på grunn av Isakins gjentatte trusler. Kort tid før drapet, hadde Helle kontaktet en kvinne på det lokale biblioteket og spurt om det fantes et vandrerhjem eller et krisesenter i nærheten hun kunne gjemme seg i. Bibliotekaren hadde lovet å hjelpe henne, men måtte også love å ikke kontakte politiet.

«Jeg klarer det fordi jeg elsker ham» var noe av det siste Helle skrev før hun døde.

Denne saker er på ingen måte unik, med unntak av kannibalismen. Det er altfor mange som lever i en annens vold, om det er foreldre, samboere eller andre nære. Det er så trist, særlig når noe så tragisk som Helles skjebne hender. Når man også vet at kannibalen Isakin Jonsson kontaktet psykologen sin gjentatte ganger før drapet, for å få time, kan man da tenke at dette aldri skulle ha skjedd?

Isakin fikk faktisk time hos psykologen, men det var den 30. desember, 18 dager etter at han drepte og spiste av kroppen til Helle.

Et ekte Valentines-mord

Nå som det er Valentines Day og sosiale medier er fulle av kjærlighetserklæringer, hjerter og roser er det vel passende å ta for seg et ekte Valentines Day-mord? Ikke, sier du? Her kommer et allikevel.

 

Pittsboro, North Carolina, 14. februar 1971:

Jesse McBain er 19 år og skolens superhelt. Han er høy, kjekk og altetisk. Han er stjerne på fotballaget på skolen. Jesse er elsket av venner og familie, som beskriver han som snill, omtenksom og veldig morsom. Han brydde seg alltid om andre, og det var kanskje derfor han valgte en Valentines-dans på Whatts Hospital i Durham, et lite sted ikke langt fra Pittsboro. Jesse er student ved North Carolina University, og har lykkes i å få drømmekvinnen på enda en date. 20 år gamle Patricia Mann er sykepleierstudent. Hun er snill, vakker og gleder seg veldig til å gå på date på selveste Valentines Day med Jesse.

Starten på denne historien begynner som en hvilken som helst amerikansk kjærlighetsfilm, men den ender så brutalt du kan tenke deg.
Jesse og Patricia deltar begge på dansen, og andre som var der beskriver dem som forelskede og lykkelige der de danset og lo sammen. Når klokken er rundt 23 på kvelden bestemmer de seg for å dra hjem, og tar farvel med de andre på dansen.

Neste morgen kan ikke Patricias romvenninne Caroline finne henne noe sted. Det ser ikke ut som om hun ha kommet hjem en gang. Kan hun ha sovet hos Jesse?
Hun prøver å ringe dit Jesse bor, men det er romkameraten som svarer. Jesse er heller ikke hjemme, og nå begynner Caroline å bli bekymret. Både Patricia og Jesse er ordentlige mennesker som ikke gjør noe ut over det vanlige. De kan ikke ha forsvunnet med vilje. Caroline og andre venner samler seg og prøver å finne ut når de sist så paret. De kommer frem til at de sist ble sett på dansen, og kontakter politistasjonen på universitetet.

Politiet tar ikke denne henvendelsen så seriøst til å begynne med. Tenk deg selv, et ungt nyforelsket par som kanskje ville finne på noe gøy. Kanskje de var lei av skole og hverdagsmas, kanskje de har rømt sammen?
Vennene kontakter Jesse og Patricias familier da politiet ikke vil begynne å lete så kort tid etter at de har forsvunnet. Foreldrene deres, derimot, blir veldig bekymret med en gang. Dette er ikke likt noen av barna deres, her må det ha skjedd noe.

Dagene går, og ingen har hørt fra paret. Nå begynner politiet også å tenke at det kan ha hendt noe, og setter i gang en stor leteaksjon, dessverre uten resultat. Ingen kan finne dem noen steder. Etter noen dager finner politiet Jesse?s bil, den står på parkeringsplassen, låst som om ingenting har skjedd. Har den stått der hele tiden?

Fire uker går uten tegn til noen av dem. Familiene begynner å bli redde for at de ikke kommer til å se barna sine igjen i live. Den femte uken kommer et gjennombrudd i saken.
En skogvokter har funnet to lik ved et tre i skogen ikke så langt fra Whatts Hospital. Kan det være Jesse og Patricia? Likene er ut til å ha ligget ute lenge, og de er ikke lenger identifiserbare. Likene blir tatt inn til obduksjon, og de blir formelt identifisert gjennom tannlegejournaler.
Det er Jesse og Patricia som blir funnet.

Likene ble funnet i nærheten av et tre, fikk man først vite. Det som egentlig hadde skjedd, var at ungdommene ble funnet bundet fast i treet. De var bundet med tau rundt halsen og kroppen. Gjerningspersonen hadde løsnet og stammet grepet på tauet rundt halsen flere ganger, så de hadde blitt kvalt til besvimelse og deretter fått puste igjen. Patricia og Jesse hadde blitt kvalt mer enn fem ganger. De hadde også knivrisp på kroppen, som de hadde blødd fra og gjorde dem svakere slik at de ikke kunne kjempe imot. De hadde blitt torturert med denne kvelingsmetoden, anslagsvis i flere timer før de døde. Det må ha vært grusomt!

Ingen ble tatt for mordet på Jesse og Patricia. En sadistisk morder har gått fri siden 1971, og selv om politiet har hatt flere mistenkte er saken aldri løst.

Nå og da kommer det tips til politiet om denne saken, selv om det er mange år siden drapene. En person har vært mistenkt hele tiden, men politiet har ikke nok bevis til å foreta en pågripelse av mannen. Han har blitt spurt om å avgi både DNA-test og løgndetektortest, men har avslått å la seg teste alle gangene.
Dette er som oftest et tegn på at han har noe å skjule, kan det være drapet på Patricia og Jesse?



#valetinesday 

"Sommarstugamordet" - En oppdatering

Det har vært en liten utvikling i Sommertuemordet i Arboga før helgen. Selv om jeg vet identiteten på de involverte, velger jeg å kalle den varetektsfengslede kvinnen JM, da hun ikke er dømt enda.
Om du  vil vite mer om dem kan du heller maile meg på post@truecrimenorge.no

JM ble arrestert i Trondheim i høst, etter å ha forsøkt å rømme til Thailand med sin afghanske kjæreste (som da var 18 år). Han ble også arrestert den dagen.
Begge har hele tiden nektet for å ha noe med drapet å gjøre, men vent nå litt dere! Tenåringskjæresten har nå innrømmet drapet på JMs far og drapsforsøket på JMs mor.

Dette visste vi jo, alle forstår at det var han. Men JM drepte også. Kanskje ikke fysisk, men hun fikk denne 18-åringen til å utføre drapet for seg. Det kan hende hun var der da drapet skjedde, men jeg tror nok hun bevisst ikke var til stede for å skape alibi.

Kvinnen, JM, har nemlig lang historie i å manipulere venner, familie, staten og svakere stilte mennesker til sin fordel, og hun er ikke dum. Hun vet hva hun driver med, og jeg tror hun har manipulert denne unge gutten til å gjøre alt for seg. Tenk deg, en 18 år gammel gutt kommer til Sverige, et ukjent land. Han blir tilbudt et sted å bo, i tillegg til sex.
Han visste vel ikke at han skulle drepe til slutt, men det betyr ikke at han ikke fortjener straff.

Drap er den mest alvorlige forbrytelsen, og jeg ser ingen formildende omstendigheter annet enn manipulasjon og at han kommer fra vanskelige forhold i sitt hjemland. Det er i alle fall hva advokaten hans vil prøve i retten, uten at jeg synes det bør ha noe å si for straffen.

Det eneste jeg personlig mener kan formilde guttens fremtidige straff er om han angir JM. Jeg håper virkelig han gjør det, og jeg tror det kommer til å skje når gutten skjønner hva han faktisk har blitt med på. JM har ved flere anledninger prøvd å kommunisere med ham, for hun forstod nok at han var nær ved å knekke i avhør.
Politiet sier de har flere avgjørende bevis utover skjellig mistanke, og de er nok disse bevisene som har ført til innrømmelsen. Nettet snørte seg sammen, og gutten satt igjen med en hullete forklaring, alene i et fengsel i Sverige uten den eneste han kjente til å snakke for seg.

JMs mamma og søster hadde fått innvilget besøksforbud mot dem, da de er redde for JM. Graven til eksmannen skal åpnes (om den ikke er åpnet allerede) for å se om han kan ha blitt drept. Jeg er helt sikker på at eksmannen ble drept. Nettet snører seg sammen for JM også, men med hennes personlighetsforstyrrelse og selvutnevnte overlegenhet kommer hun aldri til å innrømme noe som helst. Muligens kan hun strekke seg til å skylde på 18-åringen, regelrett å «kaste ham under bussen» på godt norsk. Hun har brukt ham som en tjener, og nå er JM ferdig med gutten.
Han kan ofres, for JM kommer til å finne en (eller flere) ny «hjelper».

Jeg håper hun sitter i fengsel lenge, men hadde jeg vært mammaen eller søsteren hadde jeg vært nervøs. Denne kvinnen er farlig, og et fengsel stopper ikke henne.
JM bør sitte i et høysikkerhetsfengsel og ikke ha kontakt med omverdenen, hvis ikke går det dessverre galt.
Drapet på faren kunne vært unngått om hun hadde blitt tatt for mordet på eksmannen. Hvem vet hvilke som hadde blitt drept om hun ikke hadde sittet inne nå?

Til deg som voldtar

Du ja, du som voldtar. Og du! Du som seksuelt trakasserer. Se deg selv i speilet og tenkt litt over hva du ser. Ser du en mann?  Er du stolt? Er du mann nå?
Jeg skal fortelle deg et par ting, så nå må du følge godt med.

Det betyr ikke JA når vi er for fulle. Det betyr heller ikke JA om vi sover, går hjem fra byen, går ute på gaten i en lett sommerkjole eller fordi vi tar imot den drinken du kjøpte i baren. Det betyr ikke JA før vi sier at vi vil, før vi faktisk sier JA.



 

Dette visste du kanskje ikke, da du halvfull og egoistisk kledde av den jenta og tvang deg på henne. Vet du hva hun føler nå? Hun føler seg skitten, ekkel og helt fullstendig ødelagt. Det er din skyld, men hun føler at det var hennes skyld fordi hun også var full. Hun tenker at hvis hun ikke hadde drukket så mye, kanskje du ikke hadde gjort det du gjorde.

Det er ikke hennes feil, men allikevel er det hun som sitter igjen med en større skamfølelse enn det du gjør, selv om du gjorde det verste du kan gjøre mot en kvinne.
Du har avfeid det hele siden du var så full, men du tenkte at det var å gå for langt. Du tenkte jo at du hadde gjort noe feil da du våknet neste dag, og den fylleangsten var berettiget. Du gjorde noe veldig galt.
 

Jenta kommer nok ikke til å anmelde, i alle fall ikke nå. Hun er flau over det som skjedde, hun vil jo ikke være noe offer. Hun vil ikke at andre skal vite hva som skjedde, for hun er redd for at noen tror hun var med på det. Og hun vil ikke bli undersøkt på voldtektsmottaket, siden du har ødelagt hele hennes forhold sin egen kropp, hun vil ikke at noen skal ta på henne dere nede lenger.

Du kommer til å være i tankene resten av livet hennes. Ansiktet ditt, der du pesende stiller dine egne, egoistiske behov kommer til å hjemsøke henne hver gang noe hyggelig skjer. Med en gang hun er litt for glad, skal de vonde tankene komme tilbake. Det er din feil. Tenk at du har blitt selve symbolet på redsel, avsky og skam. Det har du gjort deg fortjent til.

Og så har vi deg da, du som synes det er fint å ta litt på jentene i baren, på jobben, eller i vennegjengen. Vi jentene synes ikke det er så fint skjønner du. Vi sto ikke opp den morgenen og tenkte at det hadde vært hyggelig hvis noen vi ikke likte, kunne ta oss på rumpa eller puppene bare fordi vi er på fest. Vi liker det ikke, og vi synes du er ekkel etterpå.
Det er et lite overgrep, du tar noe fra oss. Du får oss til å tenke at vi må ha sendt ut feil signaler, at vi har kledd oss for utfordrende eller vi la opp til det selv. Smilte vi for mye?
Det gjorde vi ikke, for vi sa ikke «ta på meg». Nå tenker du kanskje at du muligens kan være han, og det kan stemme.
Tenk deg litt om neste gang. Du er på vei til å bli en mannegris. Sånne er det ingen som liker, ikke en gang kompisene dine. Det er du som sender ut feil signaler, ikke vi jenter. Vi liker det ikke, husk det.

Til deg igjen, voldtektsmann. Har du tenkt litt på det jeg skrev? For selv om du lever et normalt liv, har vanlig jobb og vanlige venner vet du hva du har gjort. Du har ødelagt noen, og du burde vært i fengsel. Jeg sa hun ikke kom til å anmelde deg, av mange forskjellige grunner.

Men vit dette, kjære voldtektsmann. At en dag er hun sterk nok til å gjøre det. Til å anmelde akkurat deg. Kanskje ikke nå, men om noen måneder eller år kommer hun til å gjøre det. En dag kommer du hjem fra jobb, eller etter å ha vært ute, kanskje tatt en øl med gutta.
Da ligger det der, i postkassen. Brevet fra politiet om at du er anmeldt for voldtekt.

Da håper jeg du føler seg skitten, ekkel og helt fullstendig ødelagt.

 

Disclaimer:

Dette innlegget handler ikke om meg, jeg har heldigvis aldri opplevd voldtekt. Seksuell trakassering derimot, det har vel alle vi jenter opplevd. Det skal ikke være sånn!

Lilansaken - øksemord, rus og 25 år bak murene.

Siden jeg har slått et slag for justismord i det siste, tenkte jeg å fortsette trenden med selveste Lilandsaken. Husker du den? Det er nok bare «voksne» som virkelig husker den, da drapet skjedde lille julaften 1969. Jeg har selvfølgelig hørt om den, men jeg er for ung til å huske noe av den.  Saken er ganske spesiell. Det er noe vemodig over dobbeltdrapet, dommen og at en mann satt inne 25 år for noe han ikke har gjort. Jeg fikk et par tips om denne, så her kommer den. God fornøyelse!

 

Glemmengata 73 i Fredrikstad, klokken 10.45 den 24. desember 1969

To menn er døde. Det er ekstremt mye blodsøl rundt likene, som ligger inne i huset med åpne skaller. Blodet er både på vegger og tak, i tillegg er det mye rundt de to døde. Politiet er enige om at dette er et særdeles brutalt dobbeltmord, selv til dette stedet å være.
Glemmengata 73 er et kjent hus knyttet til det tunge rusmiljøet i Fredrikstad, «Lille Helvete» kalles det av byens innbyggere. Det er kanskje ikke så rart, her florerte nemlig narkomane, alkoholikere og samfunnets utskudd. Det hadde vært fest der lille julaften, dagen før. Noe har skjedd, og det resulterte dermed i to menn, John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansens brutale død på det skitne gulvet. Politiet tror øks er brukt, ved nærmere undersøkelse av de gapende huggene i ofrenes hoder. Hvem kan ha blitt så sint, at han måtte ty til øksemord?

Noen timer senere blir tre personer knyttet til samme miljø som de to drepte arrestert av politiet. To av dem slippes snart ut, men den tredje, Per Kristian Liland (38), varetektsfengsles. Politiet mener de ha skjellig grunn til mistanke, han var på stedet den kvelden og ble sett av flere. Per Liland er en kjenning i det tunge rusmiljøet rundt «Lille Helvete», og alkoholiker. Han har vært der, det stemmer.
 

Politiet mener at drapet må ha skjedd mellom klokken 19.30 lille julaften og klokken 02.00 julaften 1969. Likene var «kalde og stive» allerede klokken 12.00 da de ble undersøkt, uttalte de. Per Liland nekter enhver forfatning med drapet, men det hjelper ikke. Sommeren 1970 blir han i Eidsivating Lagmannsrett dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring.

Per Liland forsøker flere ganger å få saken oppklart, men til ingen nytte. Ingen tror han er uskyldig, helt til han plutselig får støtte fra uventet hold. Den svenske popmanageren Sten Ekroth og hans kone (da forlovede) tror på ham. Sten Ekroth bruker mange år på å samle all mulig informasjon, til sammen 1730 sider, og overleverer bevis og materiale til påtalemyndigheten. De mener at det ikke er nok bevis for å prøve saken i retten på nytt. Sten Ekroth har en siste ess i ermet, og kontakter til slutt selveste Tore Sandberg, Norges beste privatetterforsker (ifølge meg selv).
Det interessante i denne saken er at Sandberg faktisk ikke var overbevist om at Liland var uskyldig da ha sa seg villig til å se på saken. Etter å ha gått gjennom de 1730 sidene med bevismateriale var han overbevist til slutt.
Han mente dødstidspunktet var feil, og kontaktet de to sakkyndige, rettsmedisinerne som hadde vitnet i rettsaken den sommeren i 1970, da Liland ble dømt. Det skulle vise seg at de to faktisk hadde vært uenige om dødstidspunktet. Det skulle også komme frem den ene, Håkon Edvard Johansen hadde levd i nesten 13 timer etter at skadene ble påført. Dette fant de ut etter å ha tatt prøver av blodet på åstedet, som viste at ikke alt blodet hadde koagulert (stivnet) da politiet undersøkte det. Dette setter dødstidspunktet til en helt annet tidspunkt enn hva som kom frem i retten. Retten hadde faktisk latt være å ta med at det var tvil om når Larsen og Johansen døde.

Grunnen til at det mye omtalte dødstidspunktet var så viktig for Liland, Sandberg og Ekroth, var fordi Per Liland satt i drukkenskapsarrest lille julaften, i tillegg på det tidspunktet de to faktisk viste seg å ha blitt drept. Liland hadde snakket sant hele tiden! Det triste med denne saken er at Per Liland hadde sittet i fengsel i nesten 25 år, før han i 1994 fikk full frikjennelse. Han nektet hele tiden for å ha drept noen, men ingen ville høre.

Det politiet tror hendte, er at drapsmannen første drepte Larsen, og så Johansen fordi han så hva som skjedde. Det er jo klart at det en noen i miljøet som har drept de to, og nå vet vi at det ikke var Per Liland. Det er også trist at saken både er foreldet og fortsatt uoppklart. En morder fikk går fri, og en mann fikk livet sitt ødelagt.



 

Per Liland fikk tilkjent til sammen 13,7 millioner kroner i erstatning og oppreisning etter frikjennelsen i 1994. Han fikk ikke mange år til å nye friheten (eller pengene for den saks skyld), da han i 1996 døde etter en tids leversykdom.

Mimmi fra Röste, den tilbakestående mordersken

Mitt favorittprogram «Veckans Brott» som går tirsdager på SVT omtalte i går en sak jeg ble utrolig fascinert av. Den har så mange aspekter som gjør saken spennende, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Her er det brann, justismord, psykiatri, en mytisk mann og to tvilsomme dommer.
Hold dere fast!

Historien begynner på en gård i Röste i Bollnäs i Sverige i 1954 på gården til Jon Olov (73) og Hilma Karolina (64) Stockberg, et voksent ektepar som har bodd i Röste siden 1920. De er et godt likt par, gården er fin med store åkere rundt. De leier ut en del av åkeren til Mimmi From, en litt merkelig nabokone som bor på en liten gård med sin bror Oskar. Mimmi dyrker poteter hun lager sprit av og selger for å tjene til livets opphold.

En natt brenner gården ned til grunnen, brannvesenet klarer ikke å slukke den i tide. Ekteparet Stockberg er ikke å finne noen steder. Naboene håper i det lengste at de kom seg ut, eller at de kanskje ikke var hjemme da brannen brøt ut. Neste morgen, når lyset faller på finner brannmannskapene Jon Olov og Hilma i sengen sin, helt utbrente.
Det er noe merkelig med hele åstedet, og politiet vil se nærmere på saken. Det viser seg raskt at begge har noe rundt halsen, kanskje et slips, eller et tørkle som tilsier at de muligens har blitt kvalt til døde. Men hvem ville drepe det eldre ekteparet?
Videre tester av de utbrente likene viser at begge var døde før brannen startet, og politiet finner også rester av brennbar væske på det som en gang var gulvet i huset. Noen har drept dem, og deretter tent på. Hvem gjør sånt?

En heksejakt starter, naboene og hele byen krever at den skyldige blir stilt for retten. Tips kommer inn, noen interessante og andre ikke fullt så interessante. Men et tips stikker seg ut, en nabo har nemlig sett en ung mann sjangle rundt i nabolaget samme kveld som brannen startet. Han virket full, litt skitten og hørte ikke hjemme på det lille stedet. Hun visste ikke hvem han var, men beskrev han med lyse busker og en mokkajakke.
Politiet vet heller ikke hvem mannen er, men etterlyser han på radio og i avisen. Han får raskt tilnavnet «Mockajackan». Alle ser etter han, og menn med mokkajakker blir mistenkeliggjort. Noen dager senere, melder selveste «Mockajackan» seg til politiet. Han blir tatt inn til avhør, men utfra forklaringen hans virker det ikke som om han har noe med brannen eller drapet å gjøre. Han blir sluppet fri.



 

Politiet står nå på bar bakke, og behøver en rask oppklaring for å tilfredsstille innbyggerne i Röste. Noen mener politiet bør se på muligheten om at Mimmi From, den litt merkelige damen som leide mark på gården til Stockbergs. Hun blir beskrevet som en hissig, langsint dame som oppfører seg unormalt og merkelig. Vilhelmina From, som kalles Mimmi er for så vidt en merkelig dame. Hun er 67 år, har dårlig råd og pleide ofte å låne penger av Stockbergs. Hun hadde jobbet i oppvasken på en cafe i Röste som ung, før hun giftet seg med Anders From og arvet den lille nabogården da mannen døde. Hun jobbet ikke lenger på cafeen, men livnærte seg som sagt på å selge sprit hun hadde brent selv. Hun bodde sammen med sin bror, Oskar Nyberg som ikke lenger var arbeidsfør. Han hadde skadet ryggen stygt i en ulykke da han jobbet som gårdsgutt på en større gård like ved.

Politiet visste om de to merkelige søsknene, og tok begge inn til avhør. I det første avhøret innrømmet Mimmi med en gang at det var hun som hadde kvalt ekteparet Stockberg fordi de ikke ville låne henne penger. Oskar hadde hjulpet henne, fortalte hun. Politiet var glade, endelig var saken oppklart!

Var saken egentlig oppklart? Både Mimmi og Oskar fikk advokater, og advokatene fikk gå gjennom avhørene som var tatt opp på bånd. Jeg har selv hørt disse opptakene, og om du lurer på hvordan ledende spørsmål blir stilt, er dette fasit.
Om du har sett «Making a Murderer» og husker avhørene med 16 år gamle Brandon Dassey, er det omtrent på samme skala.
Advokatene forstår også at noe ikke stemmer med Mimmi og Oskar, og får en rettspsykiater til å evaluere dem. Det viser seg at begge to er tilbakestående, med en mental alder på cirka 7 år. Som kjent er mennesker med nedsatt mental funksjonsevne veldig lette å overbevise. I avhørene svarer begge nesten bare bekreftende på politiets spørsmål.
I rettsaken ble tilståelsene og bevis lagt frem. Selv om advokatene prøvde å få dem frikjent ved å erklære dem tilbakestående, men også bevise at de var uskyldige, ble begge to altså dømt til soning på psykiatrisk sykehus hvor de ble resten av livet.


Mimmi From
 

Det er trist å tenke på at en gammel dame og mann, den ene liten og sped, og den andre med store ryggproblemer skal ha først kvalt, og deretter løftet det døde ekteparet opp i sin egen seng før de helte ut bensin i huset og tente på. Hvordan skal disse to ha klart dette med sine kroppslige og mentale utfordringer? Jeg kan ikke fatte at politiet var fornøyde med denne sakens slutt.

«Mockajackan» ble aldri videre etterforsket i denne saken, selv om han for meg er en åpenbar mistenkt, og mest sannsynlig den skyldige. Han var ikke guds beste barn, og senere i livet skulle han bli dømt for ikke mindre en 82 forskjellige lovbrudd, deriblant en del voldssaker gjort mens han var full. Han ranet også flere.
Her har politiet gjort en åpenbar feil, og at det eldre søskenparet ble dømt på falske tilståelser og indisier er en skandale.
«Mockajackan» døde i 1996, og jeg velger å ikke identifisere han med navn i denne saken da han faktisk ikke er dømt for dobbeltdrapet.

Mitt favorittprogram «Veckans Brott» som går tirsdager på SVT omtalte i går en sak jeg ble utrolig fascinert av. Den har så mange aspekter som gjør saken spennende, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Her er det brann, justismord, psykiatri, en mytisk mann og to tvilsomme dommer.
Hold dere fast!

Historien begynner på en gård i Röste i Bollnäs i Sverige i 1954 på gården til Jon Olov (73) og Hilma Karolina (64) Stockberg, et voksent ektepar som har bodd i Röste siden 1920. De er et godt likt par, gården er fin med store åkere rundt. De leier ut en del av åkeren til Mimmi From, en litt merkelig nabokone som bor på en liten gård med sin bror Oskar. Mimmi dyrker poteter hun lager sprit av og selger for å tjene til livets opphold.

En natt brenner gården ned til grunnen, brannvesenet klarer ikke å slukke den i tide. Ekteparet Stockberg er ikke å finne noen steder. Naboene håper i det lengste at de kom seg ut, eller at de kanskje ikke var hjemme da brannen brøt ut. Neste morgen, når lyset faller på finner brannmannskapene Jon Olov og Hilma i sengen sin, helt utbrente.
Det er noe merkelig med hele åstedet, og politiet vil se nærmere på saken. Det viser seg raskt at begge har noe rundt halsen, kanskje et slips, eller et tørkle som tilsier at de muligens har blitt kvalt til døde. Men hvem ville drepe det eldre ekteparet?
Videre tester av de utbrente likene viser at begge var døde før brannen startet, og politiet finner også rester av brennbar væske på det som en gang var gulvet i huset. Noen har drept dem, og deretter tent på. Hvem gjør sånt?

En heksejakt starter, naboene og hele byen krever at den skyldige blir stilt for retten. Tips kommer inn, noen interessante og andre ikke fullt så interessante. Men et tips stikker seg ut, en nabo har nemlig sett en ung mann sjangle rundt i nabolaget samme kveld som brannen startet. Han virket full, litt skitten og hørte ikke hjemme på det lille stedet. Hun visste ikke hvem han var, men beskrev han med lyse busker og en mokkajakke.
Politiet vet heller ikke hvem mannen er, men etterlyser han på radio og i avisen. Han får raskt tilnavnet «Mockajackan». Alle ser etter han, og menn med mokkajakker blir mistenkeliggjort. Noen dager senere, melder selveste «Mockajackan» seg til politiet. Han blir tatt inn til avhør, men utfra forklaringen hans virker det ikke som om han har noe med brannen eller drapet å gjøre. Han blir sluppet fri.

Politiet står nå på bar bakke, og behøver en rask oppklaring for å tilfredsstille innbyggerne i Röste. Noen mener politiet bør se på muligheten om at Mimmi From, den litt merkelige damen som leide mark på gården til Stockbergs. Hun blir beskrevet som en hissig, langsint dame som oppfører seg unormalt og merkelig. Vilhelmina From, som kalles Mimmi er for så vidt en merkelig dame. Hun er 67 år, har dårlig råd og pleide ofte å låne penger av Stockbergs. Hun hadde jobbet i oppvasken på en cafe i Röste som ung, før hun giftet seg med Anders From og arvet den lille nabogården da mannen døde. Hun jobbet ikke lenger på cafeen, men livnærte seg som sagt på å selge sprit hun hadde brent selv. Hun bodde sammen med sin bror, Oskar Nyberg som ikke lenger var arbeidsfør. Han hadde skadet ryggen stygt i en ulykke da han jobbet som gårdsgutt på en større gård like ved.

Politiet visste om de to merkelige søsknene, og tok begge inn til avhør. I det første avhøret innrømmet Mimmi med en gang at det var hun som hadde kvalt ekteparet Stockberg fordi de ikke ville låne henne penger. Oskar hadde hjulpet henne, fortalte hun. Politiet var glade, endelig var saken oppklart!

Var saken egentlig oppklart? Både Mimmi og Oskar fikk advokater, og advokatene fikk gå gjennom avhørene som var tatt opp på bånd. Jeg har selv hørt disse opptakene, og om du lurer på hvordan ledende spørsmål blir stilt, er dette fasit.
Om du har sett «Making a Murderer» og husker avhørene med 16 år gamle Brandon Dassey, er det omtrent på samme skala.
Advokatene forstår også at noe ikke stemmer med Mimmi og Oskar, og får en rettspsykiater til å evaluere dem. Det viser seg at begge to er tilbakestående, med en mental alder på cirka 7 år. Som kjent er mennesker med nedsatt mental funksjonsevne veldig lette å overbevise. I avhørene svarer begge nesten bare bekreftende på politiets spørsmål.
I rettsaken ble tilståelsene og bevis lagt frem. Selv om advokatene prøvde å få dem frikjent ved å erklære dem tilbakestående, men også bevise at de var uskyldige, ble begge to altså dømt til soning på psykiatrisk sykehus hvor de ble resten av livet.

Det er trist å tenke på at en gammel dame og mann, den ene liten og sped, og den andre med store ryggproblemer skal ha først kvalt, og deretter løftet det døde ekteparet opp i sin egen seng før de helte ut bensin i huset og tente på. Hvordan skal disse to ha klart dette med sine kroppslige og mentale utfordringer? Jeg kan ikke fatte at politiet var fornøyde med denne sakens slutt.

«Mockajackan» ble aldri videre etterforsket i denne saken, selv om han for meg er en åpenbar mistenkt, og mest sannsynlig den skyldige. Han var ikke guds beste barn, og senere i livet skulle han bli dømt for ikke mindre en 82 forskjellige lovbrudd, deriblant en del voldssaker gjort mens han var full. Han ranet også flere.
Her har politiet gjort en åpenbar feil, og at det eldre søskenparet ble dømt på falske tilståelser og indisier er en skandale.
«Mockajackan» døde i 1996, og jeg velger å ikke identifisere han med navn i denne saken da han faktisk ikke er dømt for dobbeltdrapet.

Belle Gunness fra Selbu, Norges eneste kvinnelige seriemorder

Visste du at Norge har en ganske kjent seriemorder? En kvinne, til og med? Jeg husker da jeg først hørte om henne, Belle Gunness. Min «Abnormal Psychology»-professor sa da jeg kom inn i auditoriet for snart ti år siden, at denne leksjonen var noe for meg. Hun hadde helt rett! Det er sjeldnere med kvinnelige seriemordere, og for å være ærlig har vi ikke så mange norske heller. Det er jo for all del en bra ting, det er aldri noe hyggelig når seriemordere går rundt og dreper. Eller hva?

Belle Gunnes het egentlig Brynhild Paulsdatter Størset og ble født den 11. november 1859. Hun vokste opp på Selbu, i et lite hus. Familien hennes var veldig fattig, og de hadde ikke råd til fotografering, så det finnes dessverre ingen bilder av henne fra hennes yngre dager. Unge Brynhild av flink på skolen, og gikk i kirken som alle andre. Hun og søsteren måtte riktignok sitte på bakerste benkerad i kirken, men den strenge presten gjorde at de møtte opp hver søndag allikevel.

Det sies at Brynhild hadde noen «utenomekteskapelige eskapader» og ble gravid da hun var veldig ung etter en kveld med nabogutten. Da nabogutten fant ut av unge Brynhild var gravid, ble han sint og sparket henne flere ganger i magen. Fosteret døde. Noen uker senere døde nabogutten også, han som sparket Brynhild. Noen mener at han var Brynhilds første offer.

Etter endt skolegang tok Brynhild arbeid som tjenestepike på Råde Gård, hvor hun ble i to år. Unge Brynhild drømte om å reise til Amerika, men hadde ikke nok penger og tjenestepikejobben betalte nesten ingen ting. Brynhild ønsket seg noe mer, hun ville være en rik og flott dame. Hun ville ikke jobbe med å tjene andre. Brynhilds søster og hennes mann bestemte seg en dag for å reise til Amerika, og hadde heldigvis nok penger til Brynhilds billett også. Endelig skulle drømmen gå i oppfyllelse, Brynhild skulle flytte til Amerika.


Belle Gunness som ung
 

Brynhild, søsteren Nellie og Nellies kunstnermann reiste over med Amerikabåten i 1881, og kom til Chicago. Her møtte Brynhild, nå hetende Belle sin første ektemann Mads Ditlev Anton Sørensen, og Brynhild Paulsdatter Størset ble Belle Sorensen. Belle ble en fornem fortsadsfrue og levde godt i ni år, da hun og mannen til slutt adopterte en datter. Belle og Mads fikk senere flere barn, og man tror Belle latet som om hun var gravid, og deretter adopterte barna. To av Belle og Mads barn dør plutselig i 1898. En sommerdag i 1900 leker Mads med barna ute i hagen, og faller død om. Nå har Belle mistet to barn og en ektemann, men «heldigvis» fikk hun forsikringspenger for både barna og mannen hun mistet.

Belle har nå nok penger til å kjøpe seg en gård på landet, nærmere bestemt La Porte i Indiana. Her møter hun sin neste ektemann Peter Gunness som har utvandret fra Kongsberg. Han har barn fra et tidligere ekteskap. Belle blir «gravid» flere ganger, men i virkeligheten adopterer hun og mannen flere barn. Nå heter hun Belle Gunnes, og er en velstående frue med stor familie. To av barna til Peter dør tilsynelatende i sykdom, og en dag blir også Peter Gunness funnet død. Belle sier at en kjøkkenmaskin falt ned i hodet på ham, selv om det ser ut som om han har fått en øks i bakhodet.

Folk i nabolaget begynner å bli mistenksomme mot Belle Gunness, det ser ut som om alle dør rundt henne. Belle er ensom, og setter inn kontaktannonser i skandinaviske aviser i håp om å finne seg en ny ektemann. «Velstående enke søker bemidlet mann for mulig ekteskap» lyder annonsen. Flere menn skriver til Belle, og hun lar dem flytte inn etter at den forrige har forsvunnet på mystisk vis. Belle blir sett flere ganger i byen med mennene, og i banker hvor de tar ut store kontantsummer fra mennenes bankkonto. Kort tid etter er mennene forsvunnet.

Den 28. april 1908 brenner gården til Belle Gunness ned til grunnen. I det som var kjelleren på huset, finner man liket av tre barn, som viser seg å være Belle og Peter Gunness? barn, Myrtle, Lucy og Philip. Man finner også liket av en hodeløs kvinne, som tilsynelatende er Belle. Naboene er splittet, er det Belle som er død, eller har hun tent på gården selv og forsvunnet?
Politiet i La Porte, Indiana starter en etterforskning. De begynner å grave på gården og finner 10 lik, både av barn og menn. Man begynner å forstå hva Belle har drevet med.


Belle med tre av barna som plutselig døde
 

Man vet ikke eksakt hvor mange Belle Gunness har drept, men det kan være oppimot 200 stakkars mennesker som har blitt ofre for Belles griskhet.
Det hjelper heller ikke at kvinneliket som ble funnet i brannen er mye mindre enn Belle. Belle var en ganske stor kvinne, og kroppen som blir funnet død er vesentlig mindre enn henne. Dette setter fart på ryktene om at hun kan ha tent på gården selv og deretter forsvunnet. Det finnes riktignok ingen ting som tilsier at Belle lever etter dette, men hun var en smart dame som nok hadde klart å «forsvinne» om hun ønsket det.
Hva tror du skjedde med Belle Gunness?

Doctor Death ? Harold F. Shipman

Jeg fikk for noen uker siden en forespørsel om jeg kunne skrive om selveste Dr. Death, og det ville jeg selvfølgelig gjøre.
Om du syntes Arnfinn Nesset var ille, har han i alle fall ingen ting på Dr. Harold Fredrick Shipman. Arnfinn Nesset ble dømt for 20 av de 25 drapene han sto tiltalt for. Dr. Shipman derimot, sies å ha drept oppimot 250 mennesker. De hadde ganske lik modus operandi, men historien om denne legen er ganske interessant fra en profilers perspektiv.

Harold Shipman ble født den 14. januar 1946 i England. Han var sønn av to arbeiderklasseforeldre, og kom fra et kjærlig, kristent hjem. Foreldrene hans var metodister, strenge riktignok. Harold hadde søsken, og familielivet var ganske normalt.
Da Harold var 17 år, døde hans elskede mor av kreft. Dette gjorde noe med Harold, og får meg til å tenke at det var her hans grusomme historie skulle begynne. Moren hadde hatt kreft lenge, og da legene i 1963 mente at det ikke var mer å gjøre for henne, fikk hun komme hjem for å dø. Det er mange som vil dette, det å dø i trygge omgivelser omringet av de menneskene man elsker mest. Det nok ingen som vil leve sine siste dager på et sykehus, selv om (de aller, aller fleste men muligens ikke Nesset..) sykepleiere er fantastiske mennesker med stor omsorg for pasientene sine.
 

Uansett, da Harolds mor kom hjem fikk hun morfinpreparater for å døyve de verste smertene den siste tiden. Hun kunne administrere dosen selv slik at hun kunne ha det behagelig i sine siste timer. Harold må ha sett hvor mye disse medikamentene hjalp moren, og hvordan hun behagelig sovnet fra livet. Det var her Harold fikk sin modus fra, og man kan spørre seg om han trodde han hjalp pasientene sine. Jeg kommer til det senere i innlegget, for nå skal du få høre hva han gjorde.



 

Harold F. Shipman utdannet seg til lege og startet sin egen legepraksis som raskt ble populær. Han hadde nesten 3000 pasienter, for det meste eldre mennesker. Eldre er som oftest sykere enn andre, da de har levd et langt liv og kroppen kjenner at den ikke orker alt lenger.
Eldre dør jo som kjent etter en stund, og det er vel ikke noe merkelig ved det? I grunn ikke, men det var veldig mange av Shipmans pasienter som døde, nesten så man kunne bli mistenksom. Dr. Shipman skrev som oftest under på dødserklæringene deres, hvor han fastslo at de døde av «alderdom».
De som kjenner meg vet at dette begrepet, i tillegg til «naturlig død» er ikke-begreper i min verden. Man død av noe, som for eksempel hjertesvikt, kreft, lungebetennelse, nyresvikt ? dere forstår. Alderdom er ikke et begrep man bør bruke som dødsårsak. Naturlig død er litt det samme for meg, da man kan si at alle døder er naturlige.
Blir du skutt gjennom hodet er det naturlig at du dør. Om noen kjører over deg med en lastebil er det også rimelig naturlig at du dør, er det ikke? Man dør av noe, og alle dødsårsaker er naturlige i lys omstendighetene.

En patolog (en som obduserer, analyserer og fastslår dødsårsak med bakgrunn i medisin) fattet mistanke en gang i 1998, da han mente at det var voldsomt med dødsfall signert av Dr. Harold F. Shipman. Samtlige var beskrevet som døde av alderdom, og de fleste av pasientene hans var gamle, syke mennesker. Da patologen, en lege, og en begravelsesagent begynte å se nærmere på saken, forstod de at noe var galt. Hadde de oppdaget det tidligere, kunne nok flere dødsfall være skylt på Shipman, men de klarte i alle fall å samle vevsprøver fra 15 pasienter som alle hadde store doser Diamorphine i kroppen. Politiet ble koblet inn, og Harold ble arrestert, mistenkt for de 15 drapene.

Det skulle vise seg at saken skulle bli meget større. Harold Fredrick Shipman hadde gitt dødelige doser medisiner til veldig mange av sine pasienter slik at de døde. Flere av dem hadde ikke vært syke engang. Han hadde også svindlet til seg penger fra testamentene deres ved å endre dem etter pasientens død. Da politiet forstod at dette dreide seg om flere hundre mennesker over en periode på 24 år, eksploderte saken i pressen. Han ble raskt kalt Dr. Death og hatet over hele landet, men også internasjonalt. Det var som oftest eldre mennesker han hadde drept, og man fant ut av nesten 80 prosent av ofrene hans var kvinner. Det yngste offeret var riktignok 41 år gamle Peter Lewis.
 

I denne saken er det egentlig ikke ofrene som har så mye til felles, men heller morderens modus. Det ofrene har til felles, er sin egen lege. Han ville være en hjelper, en beskyttende engel som reddet pasientene fra sykdom og smerte. I virkeligheten ble han en dødsengel som utfra sin egen vinning bestemte hvem som skulle få leve og hvem som skulle dø. Jeg lurer på om noen av ofrene visste hva han holdt på med, og om de skjønte at legen, en person de stolte på, skulle gi dem en dødelig dose morfin slik at de sovnet inn. Dette må ha vært særlig skremmende hvis personene var så syke at de ikke kunne gjøre motstand. Denne saken handler på ingen måte om aktiv dødshjelp, for i en slik situasjon må den syke selv ønske å avslutte livet. Her var nok de fleste uvitende og i alle fall ikke villige til å avslutte livet enda.

Man kan sammenligne Harold Shipmans handlinger med det som skjedde hans mor. Han så at moren (som han var ekstremt nær, og utrolig glad i) svinne hen og visne bort i kreft, og hvordan det hjalp henne å få palliativ behandling før hun døde.
Noen tenker nok at han bare ville hjelpe, men siden det er kommet frem at Shipman svindlet de gamle, forfalsket testamenter og løy til familiene deres om hva som egentlig feilte dem, og hva de døde av, fremstår han som et monster uten skrupler som trodde han var gud. Han må ha hatt en enormt kontrollbehov, slik som seriemordere ofte har. For han var en seriemorder, det er det ingen tvil om.

Harold Shipman ble dømt til livstid i fengsel uten mulighet for prøveløslatelse i 1999. Han skulle aldri få komme ut fra fengsel, han skulle aldri få jobbe som lege igjen. Heldigvis.
Harolds kone Primrose trodde aldri at mannen var en seriemorder, og sto ved hans side til det siste. En ting skal han ha, Harold, han var i alle fall høyt elsket av henne og gjorde aldri noe for å skade Primrose.
 

For å fortsette der jeg slapp om seriemordere og kontroll, er det siste Harold Shipman gjorde ganske interessant. Han ville at kona skulle få hans pensjon, og ventet derfor til han var fylt 60 år. Dagen før sin egen bursdag valgte han å henge seg i fengselet han var dømt til å sitte i resten av livet, som en siste kontroll. Det var et kalkulert skritt, det skal han ha. Avisen The Sun oppfordret sine lesere til å feire at «monsteret» var død, da nyheten ble kjent. Usmakelig? Kanskje, men en mann ansvarlig for så mange menneskers død vekker følelser. Noen var glad for at han hang seg, andre syntes det var en lett utvei og kritiserte fengselsvesenet for ikke å ha passet godt nok på han.

Har du forslag eller ønsker til hva jeg kan skrive om? Mail meg på post@truecrimenorge.no

Arnfinn Nesset er ute av fengsel, og lever i dag med ny identitet på et hemmelig sted. Han er over 80 år og jobbet aldri med mennesker igjen, men fant gartneryrket interessant og utdannet seg innen dette faget.

Bilde fra Murderpedia.

Lesjasaken - forsvinningen, voldtekten og drapet på Ingrid Marie (14)

Forsvinningen, voldtekten og drapet på 14 år gamle Ingrid Marie Skotte i februar 1987 skulle bli en av datidens største saker.
Husker du den? Jeg ble ikke født før noen måneder senere, så jeg hadde faktisk ikke hørt om denne saken før en venn foreslo den for meg. Men en gang han fortalte om saken ble jeg interessert, og begynte å undersøke den nærmere.
Jeg må si at trygge, lille Norge byr på ganske forferdelige saker om du bare graver dypt nok. Og dypt nok gravde jeg, for jeg fant ganske mye info om Lesjadrapet selv om det var vanskelig til tider.
Jeg lar de groveste detaljene ligge, da det ikke er noen aldersgrense på denne siden, men om du er under 18 år, ønsker jeg at du stopper å lese nå.
Vil du høre mer om historien, kan du maile meg på post@truecrimenorge.no

Ingrid Marie Skotte er 14 år. Hun er oppvokst rett utenfor Lesja sentrum, men kollektivforbindelsene inn til byen er ikke slik som i dag. Bussene går ikke ofte, og ingen hjemme kunne kjøre henne. Kanskje visste ikke foreldrene hennes at hun skulle ut en tur denne ettermiddagen. Ingrid skal møte kjæresten sin i Lesja sentrum klokken 17.00. Hvordan skal hun komme seg inn til sentrum?
Det er tidlig i februar, og snøen gjør at sykkel ikke kommer på tale. Hun bestemmer seg for å haike. Jeg vet hva dere tenker, men haiking var ikke like farlig før, det var faktisk noe mange gjorde. Haikeferier for eksempel, var populært blant unge. Ingrid tenkte at det nok ikke var så farlig, og gikk ut til E136 for å få skyss inn til sentrum. Hun ville jo møte kjæresten på cafe og må man, så må man.

Biler kjører forbi Ingrid, flere legger merke til den unge jenta haikende langs bilveien. En rød bil stopper for henne og lar henne sitte på. Ingrid visste ikke da, at dette skulle bli hennes siste dag, hennes siste biltur og hennes siste stund. Da hadde hun ikke satt seg inn i bilen til denne mannen.

Kjæresten til Ingrid Marie venter på henne. Hun begynner å bli lovlig sen, kanskje hun ikke ville komme allikevel? Han venter litt lenger før uroen kommer snikende. Ingrid møter ikke opp.

Senere på kvelden kontaktes politiet, for Ingrid er ikke å finne noe sted. Politi og store letemannskaper igangsetter søk etter jenta. De kan heller ikke finne henne noe sted. Kan hun ha forsvunnet selv? Media får nyss om saken, og til slutt leter «alle» etter Ingrid Marie. Kripos blir koblet inn. Man avhører vitner, går dør til dør i håp om at noen kan ha sett noe. Flere melder at de har sett en ung jente haike langs veien den samme kvelden Ingrid forsvant. En mener at han så henne hoppe inn i en rød bil. En annen kan bekrefte dette. Nå har politiet og Kripos noe konkret å gå etter. Er hun kidnappet? Politiet går ut med informasjonen de har, en mann i en rød bil, nærmere bestemt en rød Ford blir etterlyst.

Lørdag 21. mars blir en død person funnet i en skråning langs Dyrkornstranda i Stordal kommune. Kan det være henne? Det er ikke lett å identifisere en person som har ligget lenge ute, for etter kun kort tid vil ansiktstrekk og kjennetegn forsvinne når døden inntreffer. I mars kan det være varmt ute, og forråtnelsesprosessen skjer raskere. Og om det er Ingrid, har hun ligget ute lenge. Den lille kroppen blir tatt inn til obduksjon, og det bekreftes at Ingrid Marie Skotte, 14 år er funnet død. Alt håp er ute for familien. Hva har skjedd?

Det obduksjonen sier har skjedd, er at Ingrid ble voldtatt og dernest kvalt til døde. Kanskje voldtatt først, deretter kvalt. Eller kanskje samtidig? Det obduksjonen avslører er at denne 14-åringen har hatt det absolutt horribelt i siste minutter, kanskje timer. Det går ikke an å forestille seg hva hun må ha tenkt og hvor forferdelig hun må ha hatt det. Stakkars jente.

Per Otto Stenvåg blir tatt inn til avhør den 29. mars 1987. Han har en rød bil, en Ford Granada. Kun kort tid etter at avhøret starter, tilstår den fraskilte familiefaren på 37 år bortføringen, voldtekten og drapet. Han fremstår som en angrende synder, det virker som om han forstår hva han har gjort. Han har fortsatt gjort det. Han har av egen fri vilje plukket opp Ingrid langs veien, og i sitt egoistiske sinn tenkt å gjøre som han vil med henne. En 14 år gammel jente skal måtte tåle det verste du kan gjøre mot en kvinne. Han skal også gjøre det verste man kan gjøre ifølge norsk lov, han skal drepe et barn.
I rettsaken mot Per Otto Stenvåg står en 30 år gammel kvinne frem og forteller at hun noen år tidligere har blitt voldtatt av nettopp denne mannen. Han har gjort det før. Heldigvis for denne kvinnen kom hun fra det i live.


Per Otto Stenvåg føres inn i retten. Foto: ViMenn
 

17. oktober 1987 dømmes han til lovens strengeste straff, 21 år i fengsel med 10 års sikring. Han klager dommen inn til høyesterett, men den fastslås og opprettholdes den 21. februar 1988. Han skal sone sin straff i Gjøvik fengsel.
I fengsel liker man ikke menn som voldtar og dreper barn. Det får han nok kjenne på, men han skal ikke sone lenge, denne Per Otto Stenvåg.
Den 17. mars 1988 blir han funnet død på cellen sin. Du tenker kanskje at noen i fengselet tok knekken på ham, men det klarte han faktisk fint selv. Han knøt sammen noen laken fra sengen sin og hang seg. Kanskje han ikke klarte å leve med det han hadde gjort, eller kanskje han syntes synd på seg selv? Det vet man ikke, men han la igjen to selvmordsbrev som fortalte at han med vilje valgte å dø.
Jeg håper at grunnen til selvmordet var fordi han ikke klarte å leve med alt det grusomme han utsatte en 14 år gammel jente for. Det får vi aldri vite.

Grunnen til at jeg velger å identifisere Per Otto Stenvåg som gjerningsmann i denne saken er fordi han både tilsto og ble dømt i denne saken. Når man er dømt i Norge, blir navnet offentligjort.
Navnet hans verserte også i en rekke medier i ettertid. Jeg har forhørt meg med journalister i min omgangskrets som bekrefter at hans navn var offentlig i media i forbindelse med denne saken.

Tusen takk for tips om denne saken!

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
True Crime Norge

True Crime Norge

30, Oslo

Instagram: truecrimenorge Facebook: True Crime Norge Mail: post@truecrimenorge.no Jeg er ikke etterfosker eller politi, bare veldig intressert i True Crime. Denne krimbloggen tar for seg drapsgåter, mysterier og løste drapssaker. Jeg har studert kriminologi og psykologi med fokus på profiling, og prøver å se sakene fra disse perspektivene. Jeg har holdt på med True Crime i mer enn ti år, og denne siden er et resultat av det. Håper du liker det du leser. Legg gjerne igjen en kommentar om du er enig eller uenig, så lenge du er saklig. Ønsker også gjerne mail med tips til sake du vil høre om. All research er min egen, og jeg bruker som oftest krimkrøniker, medier og politirapporter som utgangspunkt i det jeg skriver. Tusen takk for at du leser! - Pernille

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits