Innesperret: Historien om Blanche Monnier

De fleste tenåringer har vel kranglet med foreldrene sine om innetider og hvem de får lov til å treffe. Det er normalt. Foreldrene nekter barna sine noe, og barna gjør opprør. Etter hvert løser det seg, barna blir voksne og tar til fornuften, foreldrene også forhåpentlig vis.
Denne historien ender litt annerledes. Faktisk så annerledes at man nesten ikke tror det har skjedd. Men det har det. Her er historien om Blanche Monnier.

 

Blanche Monnier ble født i Poitiers i Frankrike i 1849. Hun kom fra en fin, aristokratisk familie med gode verdier og hadde en lysende fremtid. Blanche er en vanlig ung jente, og veldig vakker. Hun møter en litt eldre advokat, og forelsker seg hodestups i ham. Den intense romansen fortsetter i flere måneder, og Blanches mor forteller datteren at hun ikke ønsker denne advokaten som sin svigersønn. Advokaten var vel så kjekk og stilig, men han var mislykket i arbeidslivet og moren mente at han ikke hadde nok penger til å forsørge Blanche som hadde dyre vaner hjemmefra.
Blanche nekter å gjøre det slutt med advokaten, og de planlegger istedenfor å gifte seg. Moren til Blanche er redd for at datteren skal bli gravid, særlig utenfor ekteskapet. Det var den største synden en ung pike kunne gjøre i de aristokratiske kretser på den tiden.

En dag forsvinner Blanche. Ingen vet hvor hun har tatt veien. Her skulle man tro at Blanche hadde rømt med sin store kjærlighet, advokaten, men han har heller ikke sett eller hørt fra henne. Blanche blir meldt savnet av moren og broren, og politiet leter etter den unge kvinnen uten hell. Etter måneder borte holdes en minnestund for Blanche. Venner, mor og bror er utrøstelige.
Det går mange rykter om Blanches forsvinning, noen tror hun har rømt, andre tror hun har blitt drept av en omstreifer, eller kanskje skadet seg og dødd. Hadde hun tatt livet sitt?

Årene går, og ingen ser noe til Blanche Monnier. De fleste er sikre på at hun er død. Den 23. mai 1901 derimot, skal Blanche Monnier igjen skape overskrifter i den franske byen. Politimesteren får en høflig, men anonymt brev adressert til ham selv. I brevet står det at en utsultet og syk Blanche er fanget i sin mors hjem. Politimesteren kaller straks inn flere konstabler som sammen rykker ut til den fornemme sosietetskvinnens hjem. Fru Monnier vil ikke slippe politiet inn i huset, så de tar seg inn med makt. Blanches bror og en hushjelp er også hjemme.

Politiet leter gjennom hele huset uten å finne noen fanget. I det de skal gå, bestemmer de seg for å lete bak den lille døren som leder til loftet. Jo nærmere døren de kommer, kjenner de en forferdelig stank fra rommet. Politiet åpner døren, går opp en liten trapp og bryter seg inn gjennom neste dør. Rommet innenfor er helt mørkt, men lyset fra døråpningen gjør at de ser det ligger noen i sengen. Blanche ligger naken på en tynn madrass, i en haug av avføring og matrester. Hun er så tynn at bena stikker ut, og liggesårene stinker av forråtnelse. Håret er meterlangt og dekker den lille kroppen. Øynene smalner i det skarpe lyset, og rotter løper i dekning. Blanche sier ingen ting, bare ser på politimennene med bedende øyne.

Blanche Monnier har vært fanget i det lille rommet i 25 år. Hun har ikke sett dagslys, ei heller snakket med noen andre mennesker enn sin mor, bror og hushjelp de siste 25 årene. Hun er i dårlig forfatning, og sendes straks til sykehus. Moren og broren arresteres og avhøres. Blanches gamle mor tåler påkjenningen av å sitte fengslet dårlig, og får et kraftig hjerteinfarkt. Hun legges inn på samme sykehus som datteren. Politiet rekker å avhøre henne før hun 13 dager senere dør av hjerteinfarktet.

Fru Monnier forteller i avhør at datteren nektet å avslutte forholdet med advokaten hun var så forelsket i. Moren visste ingen annen råd enn å sperre datteren inne til hun endret mening og kom på bedre tanker. Blanche Monnier så aldri dagslys på de 25 årene hun var innesperret, og levde kun på matrester moren, broren og hushjelpen ga henne. Liggesårene på underkroppen ble aldri behandlet.


Blanche Monnier, noen minutter etter hun ble funnet.

Blanche ser etter hvert ut til å trives på sykehuset, og nyter å bli vasket og stelt med. Hun savner dog rottene fra fangerommet sitt, de eneste vennene hun hadde hatt det siste kvarte århundret. Sykehuset prøver forgjeves å normalisere Blanche slik at hun kan leve resten av livet på en så vanlig måte som mulig. Dessverre er Blanche så mentalt skadet av tiden i fangenskap, at hun aldri blir seg selv igjen. Den en gang så vakre og intelligente kvinnen er nå er vandrende spøkelse som lever i sin egen verden. Hun får til slutt permanent opphold på et sanatorium i byen Bois.

Broren til Blanche, hennes eneste gjenlevende slektning tiltales og dømmes for frihetsberøvelse og mishandling. Han anker saken, og frikjennes på grunn av at han mener Blanche kunne gått ut av rommet når som helst, og at hun heller aldri var lenket eller bundet til sengen. Var det riktig?

Ingen vet hvem som sendte det mystiske brevet til politimesteren. Ryktene går om at det var broren selv som sendte det, andre tror hushjelpen har fortalt om Blanche til venner som igjen kontaktet politiet. Vi får aldri vite hvem som sendte brevet, men heldigvis tok noen affære slik at Blanche ble reddet.

Etter 25 år i fangenskap er det nok ikke lett å bli «normal» igjen. Blanche ble aldri bra. Hun døde fredelig på sanatoriet i Bois i 1913, nesten 64 år gammel.


Blanche Monnier som ung kvinne


Blanche Monnier noen måneder før hun dør.

Massakren i Beisfjord

Cirka 13 kilometer sør for vakre Narvik i Nordland, ligger Beisfjord. Her lå også Beisfjord fangeleir, som under andre verdenskrig var den største krigsfangeleiren i området rundt Narvik. Flere tusen fanger ble sendt hit, de fleste var jugoslavere, russere og serbere.

I juni 1942 kommer skipet «Kerkplein» seilende inn mot Narvik havn. Cirka 900 serbiske fanger settes av ved Fagernes kai, og begynner på den 10 kilometer lange gåturen mot Beisfjord fangeleir. Flere av de unge mennene er syke og skadede, og gåturen gjør dem ikke bedre. Mange faller, men blir slått og sparket på bena igjen. Fem menn dør på veien, andre kommer hardt skadet til fangeleiren.
I Beisfjord fangeleir er forholdene dårlige. Om de sonende ikke var syke før de kom, ble de det etter hvert. De fikk nesten ikke mat, ble stuet inn i små brakker og måtte jobbe hardt hele dagen. Fangevokterne var brutale. De var SS-soldater, norske Hirdmenn og tyske Schutzpolitzei.

I midten av juni 1942 er Josef Terboven på besøk i Narvik. Han spør om fangeleiren i Beisfjord, og blir fortalt at mange av fangene er syke, muligens av en tyfusepidemi. Terboven synes at det må gjøres noe med de syke fangene. Istedenfor å skaffe medisiner og legehjelp, beordrer han en løsning på problemet som skal bli norgeshistoriens største massakrer i moderne tid.

Natt til den 18. juni 1942, på ordre fra Josef Terboven ble fangene vekket og beordret ut i sommernatten. De friske og arbeidsføre fangene ble sendt oppover i fjellet, mens de hørte skudd bak seg. Fangene som var syke og svake, ble delt inn i grupper på 20. Gruppene ble beordret til å stille seg opp foran et stort oppgravet hull i bakken. Fangene forstod nok hva som skulle skje.
Gruppe etter gruppe ble skutt, og falt ned i det som skulle bli flere massegraver. Panikk bryter ut i Beisfjord fangeleir, flere nekter å komme ut av brakkene og barrikaderer seg for å ikke lide samme skjebne som sine medfanger. Fangevokterne tenner på brakkene, og flere titalls mennesker brenner inne. Noen prøver å hoppe ut av vinduene, men blir skutt i forsøket.
Når natten er over, har 288 gutter og menn mistet livet. De fleste mellom 14 og 22 år.

Flere av de arbeidsføre fangene som ble sendt mot fjellet dør også. Av de 900 mennene som kom med skipet «Kerkplein» er 748 døde etter fire måneder. Noen døde av sykdom og utmattelse, andre døde i fjellet eller under den grufulle natten hvor massegravene fyltes.

Tenkt at dette har skjedd i Norge, og at norske menn i Hirden var med på henrettelsene. Den 12. juli 1942 var blant annet en norsk lege i Beisfjord for å inspisere fangeleiren som hadde forvoldt så manges død. Her er det han beskrev:

Alle fangene hadde lus, og de var ubeskrivelig utmagret. De fleste av dem var i skitne og opprevede klær og uten sko. De hadde sår og byller over hele kroppen fra dårlig mat og mangel på hygiene. De syke ble lastet inn i brakkene som sild. De lå direkte på gulvet uten noe medisinsk hjelp. Der var medisin, men det var forbudt å bruke den på serbere. Hver morgen var det 15-20 nye tilfeller av isolasjon, og hver morgen døde omtrent samme antall. De døde ble tatt ut og kastet i massegraver. Disse menneskene hadde arbeidet under absolutt ubeskrivelige omstendigheter.

-Utdrag fra en tekst om Beisfjord fangeleir, fra www.hlsenteret.no


Bilder fra Digitalt Museum.

Jeg synes det nesten er uvirkelig å tenke på at dette har skjedd i Norge, gjort av blant annet norske menn. De var riktignok Hirdmedlemmer, en paramilitær særorganisasjon som tilhørte fascistpartiet Nasjonal Samling (NS). Hirden fungerte på en måte som NS? egne politiske tropp og hadde flere titalls tusen medlemmer mens de var aktive mellom 1934 og 1945.

Denne saken er skrevet etter ønske fra en leser. Tusen takk for tips!
Har du noen saker du vil lese om, tips meg gjerne på: post@truecrimenorge.no 

 

ETTERLYSNING! "Teddybjørn-mannen"

Kjære flotte, fine lesere. I dag trenger jeg deres hjelp!
Denne saken har fascinert meg siden jeg var barn (du leste riktig). Jeg er nok ikke som alle andre, men fascinasjonen fra min barndom kan ha noe med at saken inneholder en teddybjørn.

Her er det jeg vet:

I 1992 blir en mann (tilsynelatende) funnet død på Hardangervidda. Kroppen har ligget lenge ute, nok til at en identifisering ikke var mulig, da ansiktstrekk og nesten alt vev var borte. Personen hadde en ryggsekk med en plastflaske vann, en teddybjørn som så ut som om den var en «gammel følgesvenn», det vil si at den var lappet sammen flere ganger. I tillegg hadde personen et kart over Sør-Norge. Det var det. Eller, det er det jeg vet om saken. Jeg finner nesten ingen artikler eller forum som gir mer info enn dette, så derfor lurer jeg på om dere vet noe.

Jeg har et stort ønske om å fordype meg i denne saken. Nå skal det sies at dette nødvendigvis ikke er et drap, det kan jo hende denne personen var en turist som fikk et illebefinnende. Grunnen til at politiet ikke trodde dette var en nordmann, var på grunn av vannflasken i sekken. Det var ikke vanlig for norske turgåere å ha med seg plastflaske med vann på den tiden. Visstnok.
Nå var det heller ingen som var meldt savnet i området rundt Hardangervidda på tidspunktet liket ble funnet, og dette styrker teorien om at dette kan ha vært en utlending.

Var det virkelig en mann? Det vet vi ikke, det verserer faktisk rykter om at dette kan ha vært en kvinne. Både benmarg og tenner ble sikret etter funnet, og siden dette er gode kilder til DNA-funn kan det jo hende man får vite hvem denne mystiske personen var.

Her er noen spørsmålene som holder meg våken om natten:

  1. Hvorfor hadde personen med seg en teddybjørn?
  2. Hvorfor hadde ikke personen med seg mat/varmere klær?
  3. Hva var formålet med turen, og hvorfor var personen alene på Hardangervidda?
  4. Er personen meldt savnet internasjonalt?
  5. Ble personen drept?
  6. Hadde liket ytre skader som styrker mistanken om drap?
  7. Vet man noe

Vet du noe om denne saken, eller kjenner du noen som kanskje vet? Da vil jeg veldig gjerne komme i kontakt med deg. Send meg mail på post@truecrimenorge.no og jeg lover at du får være anonym om du ønsker det. Det eneste jeg vil er å lære med om saken, og kanskje hjelpe med å få den oppklart en gang for alle.

Tusen takk!

Fallet Kevin

I januar i år skrev jeg en sak om Kevinmordet i Arvika. Jeg skrev om drapet, om de to guttene som hadde tilstått drapet, og hva jeg trodde hadde skjedd. I mars i år sendte SVT en dokumentar om Kevinmordet, hvor til da ukjente og hemmeligstemplede avhørsvideoer ble sendt. Jeg ble sjokkert over at guttene, «barnemorderne» sto frem med navn og bilde. En ting var nytt, guttene var uskyldige.

Christian og Robin drepte ikke Kevin, det kom veldig klart frem i dokumentaren. Jeg fikk, som mange andre en vond følelse av å se de to guttene på 5 og 7 år prøve å svare på spørsmålene fra barnepsykologene og etterforskerne.
Kevinsaken vekket mange følelser hos folk, både i Sverige og her i Norge. Det virker likevel som om mange ikke en gang tenkte tanken på at denne dokumentaren var vinklet. En såpass vinklet dokumentar er ikke journalistens Dan Josefssons første. Han har det med å spille på folks følelser. Var det riktig? Kanskje, for noe godt kom ut av dokumentaren, nemlig at guttene får saken gjenopptatt og kanskje til og med frikjennes.

Det triste som kom ut av saken, var all hetsen Rolf Sandberg fikk. Ja, han var etterforskningsleder. Ja, han hadde ansvar for å løse saken. Men var det kun Rolf Sandberg som bestemte hva som skulle etterforskes, hvem som skulle avhøres og hva som skulle gjøres i denne saken? Nei, det var det ikke. Det var en påtalemakt her, som også har skyld i sakens heller slette håndtering av Kevinmordet.

Lille Arvika hadde aldri hatt en så stor og alvorlig sak som involverte barn før. De gjorde så godt de kunne, men det var dessverre ikke godt nok. Rolf Sandberg vet også det, men han fortjente ikke å henges ut offentlig slik Dan Josefsson gjorde.
Rolf Sandberg måtte bytte navn og flytte på hemmelig adresse en periode. Han kunne ikke være hjemme eller gå på butikken uten å bli hetset. Til og med Sandbergs sønn måtte gjemme seg, selv om han bodde i en annen by.
Er det slik man behandler folk? Hva hadde Marcus, Rolfs sønn med dette å gjøre? Det spurte han også om, i et hjerteskjærende facebook-innlegg hvor han ba om at han selv og faren fikk være i fred. Det tristeste av alt, var at Robin og Christian selv gikk ut i media og ba folk la Rolf Sandberg og familien være i fred, og som tidligere nevnt, at all skyld ikke lå på bare Rolf.

Det er en liten gutt som ble drept i 1998 i Arvika, la oss ikke glemme det. Noen drepte ham, men det var ikke Robin og Christian. Husk at det var foreldrene til guttene som kontaktet politiet fordi guttene sa de visste hva som skjedde med Kevin. Det stemmer at foreldrene oppførte seg merkelig, det er notert flere ganger at faren til guttene oppførte seg merkelig. Man kan forstå at guttene ble mistenkt i starten, på grunn av det foreldrene mente de hadde sagt. Likevel skulle politiet ha forstått at guttene var uskyldige, det er det ingen som er uenige om. Men trenger vi denne drittslengingen?

Kevin er død, og en barnemorder går fortsatt fri i Arvika. Det er skummelt. Robin, Christian og deres familier har ingen skyld i Kevinmordet, og jeg håper de får den frikjennelsen de ønsker og fortjener. Jeg håper også at Rolf Sandberg og familien har fått gå tilbake til sine vanlige liv nå. De fortjener også det.

Jeg håper også dere som midt på natten velger å skrive hvor stygg og dum jeg er som trodde at guttene drepte Kevin kan se når innlegget ble skrevet, og at jeg har skrevet et oppdatert innlegg siden da. Jeg velger å la innlegget stå, fordi jeg vil. Dette er min krimblogg, jeg kan skrive akkurat hva jeg vil her. Har jeg feil, retter jeg opp.
Det som står i innlegget fra januar i år, stemte da det ble skrevet. Derfor står det der enda. Gå inn og les det om du vil. Men vær så snill, ikke anbefal meg å se SVT-dokumentaren i kommentarfeltet. Ikke si at jeg er stygg og dum. Selv om jeg er jente, kan jeg skrive om tunge saker jeg også. Jeg lar mange av de stygge kommentarene stå, mest så andre kan se hva som rører seg i kommentarfeltenes verden. Noen av kommentarene måtte slettes, da jeg ikke ønsker at min familie skal lese slikt om meg.
Jeg regner selvfølgelig med at ikke alle er enige med meg hele tiden, og en saklig diskusjon ønsker jeg alltid velkommen, send meg gjerne mail: post@truecrimenorge.no om noe er feil eller uklart.

Takk for meg.

Ubåtmysteriet og Peter Madsen

Den 10. august kom meldingen om at en ubåt sank utenfor København. Ubåten var laget av Rakett-Madsen, en dansk oppfinner. Med seg på båten hadde han den svenske journalisten Kim Wall.

Peter Madsen ble reddet ut av ubåten, men var alene da redningsmannskapene kom til unnsetning. Hvor var Kim? I følge Madsen hadde han satt henne av ved 22.30-tiden kvelden før, men det viste seg snart at Kim Wall var meldt savnet av kjæresten sin klokken 02.30 samme natt. Kim Wall kom aldri hjem. Hadde hun rømt?
Peter Madsen og Kim Wall hadde blitt observert sammen på ubåten av flere båtfolk, noen hadde til og med snakket med dem. Det er ikke helt riktig, båtfolkene hadde snakket med Madsen selv, ikke Kim. Kim hadde vært der, men hun hadde kun sett på dem med ubehag i blikket. Hadde det allerede skjedd noe ubehagelig på ubåten, som gjorde at Kim følte seg utilpass?

Da Peter Madsen ble reddet fra ubåten, og mistankene om at Kim var forsvunnet begynte å florere, opptrådte Madsen på verst tenkelige måte. Han trodde nok at det var lurt å fortelle både media og politi at han hadde satt av Kim på bryggen, og at han «så frem til å forklare seg» for politiet. Samtidig som Madsen uttalte seg til pressen på vei inn til avhør, settes en stor leteaksjon i gang for å finne Kim.

Først trodde man Kim var på ubåten, men da den ble hevet var hun fortsatt borte. Politiet (og alle vi andre) ante ugler i mosen. Det fantes ingen tegn til at Kim Wall var satt av noe sted, eller at hun hadde rømt, eller på annen måte ønsket å forsvinne. Her trappes letingen for alvor.

Kim Walls familie sitter fortvilet og ser på det som skjer. De kan ikke gjøre annet enn å håpe, men i går kom meldingen som sluknet det lille håpet de hadde igjen. Peter Madsen innrømmet at han i en ulykke hadde forvoldt Kim Walls død. En ulykke? For i går kveld ble en torso funnet i vannet i København. Jeg vet ikke med dere, men å kappe av armer, hode og ben skjer ikke ved en ulykke.

Noe har skjedd i forkant. Kan Kim ha sagt noe, eller muligens sett noe som gjorde at Madsen ble sint og «ulykken» så skjedde? Eller har Rakett-Madsen gjort tilnærmelser mot Kim, som hun avviste?

Han kan selvfølgelig ha skadet henne i affekt, det skjer. Men istedenfor å ringe etter hjelp, eller forsøke redde henne valgte han å partere henne. For det er nok det han har gjort. Å partere noen er det ikke alle som klarer, men er man i en slags krisesituasjon, kan man få seg til å gjøre det meste. Nå vet vi jo selvfølgelig ikke om kvinne-torsoen er Kim Wall, men jeg tror dessverre at det er henne. Heldigvis kan hun identifiseres ved DNA, så svaret kommer om ikke lenge.

Peter Madsen, som skulle være så smart og finne på en historie om at Kim hadde gått i land, og at ubåten sank. Nå snører nettet seg rundt ham. Til og med hans egen stebror, som søndag gikk ut og støttet Madsen, er nå like sjokkert og forbannet som alle oss andre.

Hvorfor partere? Ved å fjerne armer, ben og hode vil prosessen med identifisering være vanskeligere. Trodde han at Kim ikke ville bli meldt savnet? Eller håpet han at kroppsdelene ville forsvinne, siden det er sterk strøm der hun ble dumpet? Det er ikke godt å si hva han tenkte, det får vi nok aldri vite. Man kan jo bare håpe på at den menneskelige siden av Rakett-Madsen forteller hva som egentlig skjedde.

Knutby-saken

Natt til 10. januar 2004 bryter noen seg inn i huset til den sovende Alexandra Fossmo. Med stille skritt går gjerningspersonen opp trappen og inn på soverommet. Armen, forlenget av en pistol heves. Flere skudd blir avfyrt, og Alexandra Fossmo våkner aldri igjen.
Den lille skikkelsen som nettopp har tatt et liv, fortsetter videre til naboen Daniel Lindes hus. Han skytes med to skudd, men overlever så vidt. Gjerningspersonen løper vekk, og legger to av Sveriges mest kjente åsteder bak seg i nattemørket. Endelig er Guds vilje oppfylt.

Alexandra Fossmo ble bare 23 år. Høsten før hadde pastorfruen Alexandra blitt angrepet med hammer av familiens barnepike, som neste dag pågripes for mordet på Alexandra Fossmo og mordforsøket på Daniel Linde (30). Barnepiken Sara Svensson (26) tilstår ugjerningen med en gang. Hun er lei seg og fortvilet, hun ville egentlig ikke drepe. Det var Gud som befalte henne. Gud talte til henne i form av tekstmeldinger, forklarer hun. Politiet forstår at det er mye mer som ligger bak mordet og mordforsøket enn bare et «vanlig» sjalusidrama. De forstår også at Sara Svensson er alvorlig psykisk syk.

Den 28. januar blir Filadelfiamenigheten i Knutby sjokkert enda en gang. Pastoren Helge Fossmo (33) som er Alexandras mann blir arrestert, mistenkt for medvirkning til mord og mordforsøk. Sara Svensson har fortalt politiet alt, og en rekke gjenopprettede tekstmeldinger kan bevise at Sara snakker sant. Her er det som skjedde i Knutby i januar 2004.

Sara Svensson hadde lenge følt seg distansert fra Gud, og hadde snakket med pastoren sin om det. Helge Fossmo hadde sagt at han ville hjelpe henne å komme nærmere Gud igjen. For å gjøre det, måtte Sara gå gjennom en rekke øvelser og prøvelser, for å vise seg verdig Guds kjærlighet. Hun hadde angrepet Alexandra Fossmo, Helges kone med hammer, fordi Gud ba henne om det. Helge Fossmo hadde også befalt henne å utføre seksuelle tjenester på ham, slik at alt det onde i henne kunne forsvinne. Det var Gud som ba henne om slikt, gjennom Helge. Etter hvert hadde Sara Svensson begynt å motta anonyme tekstmeldinger med formaninger om å drepe. Hun ville ikke gjøre det i starten, men Helge beroliget Sara og rådet henne til å følge formaningene i tekstmeldingene.

Pastoren på sin side, hevdet seg uskyldig, men forklarte at tekstmeldingene var videreformidlede ønsker fra Alexandras storesøster Åsa Waldau, bedre kjent som Kristi Brud. Kristi Brud hadde en sentral rolle i Filadelfiamenigheten sammen med Helge. Åsa hevdet at hun aldri hadde oppfordret verken Sara Svensson eller Helge Fossmo til å drepe lillesøsteren som hun elsket så høyt. Åsa er for ordens skyld ikke dømt for noen innblanding i denne saken.

I rettsaken kom det frem at Helge Fossmo hadde hatt fem forskjellige elskerinner, deriblant Sara Svensson. Men før alt dette skjedde, var det en annen sak som Helge Fossmo også på et merkelig vis var innblandet i. Helges første kone, Helene hadde nemlig dødd fem år tidligere under mystiske omstendigheter. Helene ble funnet død i 1999 med knust hodeskalle og det bedøvende medikamentet dekstropropoksifen i blodet. Denne saken ble også grundig gjennomgått.

Helge Fossmo ble dømt til livsvarig fengsel for drap og medvirkning til drap, og slippes ut i 2020. Han har giftet seg på nytt i fengselet.
Sara Svensson ble dømt til tvungen psykisk helsevern på ubestemt tid. Hun ble sluppet fri i 2011, da det psykiatriske sykehuset hun sonet på mente hun var rehabilitert. Nå jobber Sara Svensson i en annen menighet og pleier sitt forhold til Gud.
Åsa Waldau, Kristi Brud, bor fortsatt i Knutby og styrer den hardt prøvde Filadelfia-menigheten også i dag. Hun har i tillegg startet et spa i Knutby.

Flere som har vært medlemmer i Knutby-menigheten forteller at den var styrt men jernhånd, og man levde under strenge regler og redsel for å bli utfryst om man ikke gjorde som ledelsen ville. Det er flere som kaller menigheten en sekt, og følte seg hjernevasket da de var en del den.

Helge Fossmo har i flere intervjuer påstått at Åsa Waldaus ord var lov, og at det var hun som ville drepe Alexandra og Daniel fordi hun ville være sammen med Helge, etter at de hadde hatt seksuell kontakt i en tid. Åsa nekter for noen slik kontakt, og føler seg lurt av Helge.

De som egentlig ble lurt i denne saken, var Helges to koner som måtte bøte med livet.
Sara Svensson ble også lurt. Men å tro at Gud sendte henne tekstmeldinger med formaninger om å drepe, er vanskelig for oss utenforstående å begripe. Det er bra hun fikk psykiatrisk hjelp. Alexandras familie derimot, er veldig skeptiske til at Helges livstidsdom ble tidsbestemt, og at han skal slippe ut en dag. Vi får håpe Helge ikke starter noen ny menighet, i alle fall.


Helge Fossmo


Sara Svensson


Alexandra Fossmo


Åsa Waldau, Kristi Brud

Trude Espås-saken

Et ektepar fra Uppsala er ute og går tur på ettermiddagen den 8. august 1996. De er på campingferie i Geiranger, og vil utforske en annen campingplass litt lenger bort enn den de er på til vanlig. Ekteparet snakker om løst og fast, og bemerker seg at en ung kvinne sitter på en stor stein ved en utkikspost nær vannet. Hun sitter og leser, gjør ingen ting utav seg.
På vei tilbake går de forbi den store steinen, men kvinnen er ikke der. «Nå er hun borte» sier mannen. De ser at boken kvinnen leste ligger der, det samme gjør vesken hennes og de tenker at hun sikkert kommer tilbake.
Ekteparet fortsetter videre, men mannen bestemmer seg for å gå en rask tur inn i skogen for å tisse. I skogholtet ved bilveien ikke så langt fra stenen hører han og kona folk, et slags barneskrik, og bestemmer seg for å gå litt lenger opp. En mann og en jente, kanskje far og datter står litt lenger opp i veien. Eller, mannen står og jenta ligger med ryggen mot dem. Mannen får øye på de to, og veksler blikk med han som står ved jenta et kort øyeblikk, men bestemmer seg for å snu og gjør sitt fornødende et annet sted. Etter at han er ferdig, snur han seg. Jenta og faren er borte, og han stusser litt over av at de forsvant så fort. Han spør kona om hun så de to som var lenger bort i veien, men kona så ingen. Det svenske ekteparet tenker ikke så mye mer over denne episoden, før senere.
Ikke før de hører at Trude Espås er forsvunnet.

20 år gamle Trude Espås hadde sommerjobb som stuepike på et hotell i Geiranger. Til vanlig bor det ikke mer enn 270 mennesker der i 1996, men om sommeren er flere tusen innom den lille byen. Turister som vil se de mektige fjordene og oppleve norsk natur på sitt vakreste.

Det var Trude som satt på stenen den ettermiddagen. Hun var ferdig på jobb for dagen, og ville kanskje nyte utsikten mens hun leste en god bok. Noen må ha kontaktet Trude denne ettermiddagen. Boken hennes lå oppslått på siden hun leste, som om hun skulle komme tilbake og lese videre. Vesken hennes lå også igjen.
Kan noen ha ropt på henne, fra andre siden av veien? Det er ingen som helt sikkert kan si de har sett Trude etter at hun ble observert på steinen.

Trude er borte, og ingen vet hvor hun har tatt veien. Hun møter ikke opp på jobb, selv om hun er en pliktoppfyllende jente. Et ektepar går tur i skogen elleve dager senere, og legger merke til en intens, vond lukt. De tenker at det kan være et dødt dyr, men bestemmer seg for å prøve å finne ut hva som råtner i skogen. Mellom noen steiner finner ekteparet to helsesko, som om de har vært forsøkt gjemt. De vet godt at en ung kvinne er savnet i området, og kontakter politiet.
Nesten med en gang politiet ankommer området hvor helseskoene blir funnet, blir liket av 20 år gamle Trude Espås oppdaget. Det er godt gjemt, under masse steiner og mose. Noen har tatt seg god tid til å gjemme henne.

Trude Espås er voldtatt og drept. Etter elleve dager ute i skogen midt på sommeren, har forråtnelsesprosessen kommet langt. Under obduksjonen fastslås det at Trude ble drept samme dag som hun forsvant. Hvem drepte Trude?

Kripos kobles inn i saken etter at liket av Trude blir funnet. Den vanligvis så stille bygda har hatt flere tusen besøkende den siste tiden, og jobben med å eliminere mistenkte skal bli enorm. Gjestelister fra alle hoteller i området blir sjekket, det samme blir gjestelister på campingplasser. Til og med alle som har brukt kredittkort, eller er blitt observert i Geiranger dagene etter at Trude forsvant legges inn i politiets register. 3100 vitner fra 37 forskjellige land blir avhørt. Tips renner inn i saken, både viktige observasjoner og ubetydelige spekulasjoner. Alt blir sjekket.

Politiet blir kontaktet av ekteparet som så en mann og en ung jente i skogen. Det viser seg at observasjonen kan være Trude og hennes drapsmann. De hørte et skrik, kan det ha vært Trude?
En rekonstruksjon blir gjort, og en fantomtegning blir laget. Men ingen mistenkte enda.
En annen kvinne forteller at en tysktalende mann kontaktet henne samme dag som Trude forsvant, og prøvde å få henne til å bli med seg. Det at kvinnen ikke ble med denne mannen, kan ha reddet livet hennes. Det ble Trude i stedet. Kan denne kvinnen ha sett drapsmannen? En fantomtegning av mannen i stripete t-skjorte blir laget, men ingen tips kommer inn her heller. Om han var tysk, kan han ha reist tilbake til Tyskland og ikke fått med seg at han er et interessant vitne. Eller, så kan han rømt landet fordi han hadde grunn til det.

En østeuropeisk matematiker som var på konferanse i Geiranger da Trude forsvant blir avhørt i Brussel, men avhøret fører ikke frem.
Åstedsgranskerne sikrer flere biologiske spor på funnplassen, deriblant hårstrå. Alt dette materialet blir sjekket opp mot internasjonale registre, dessverre uten noe hell.
Politiet har ingen ting å gå på, annet enn den tyske mannen i den stripete t-skjorten. Han er per i dag etterlyst internasjonalt, selv over 20 år etter drapet.

Trude Espås-saken er så trist, en ung kvinne med hele livet foran seg ble revet bort fra familie og venner, som fortsatt venter på svar. Vi får håpe alle som kjente Trude får svar en dag.

Mordet på Dagmar Strand (79)

Denne saken var utrolig vanskelig å skrive, da det finnes minimalt med informasjon om Dagmar Strand-saken. Jeg har flere ganger blitt spurt om å skrive om dette drapet, derfor valgte jeg å gjøre det. Jeg har ikke fått mye informasjon av politiet om denne saken heller, derfor vil jeg ikke skrive det er ikke vet helt sikkert. Håper likevel dere får et bilde av hva som skjedde. God lesning! 

Thereses Gate, Oslo:

Den 15. september 1981 blir to menn sett løpende ned Thereses Gate på Bislett i Oslo. Vitnene som så de to mennene syntes nok at det var en merkelig oppførsel, men tenkte ikke noe mer over det. Ikke før 79 år gamle Dagmar Strand ble funnet brutalt drept i sitt eget hjem i samme gate. Politiet sto uten spor, men trodde årsaken kunne være ran.

Dagmar Strand var pensjonist, men hadde likevel en god slump med penger hun hadde gjemt unna. Dagmar var smart, og hadde gjemt mesteparten i BHen sin, og morderen eller morderne hadde ikke funnet dem. 30 000 kroner lå fortsatt gjemt der etter hennes død. Gjerningsmennene hadde heldigvis gått tomhendt fra Dagmar Strands leilighet, men de hadde likevel tatt noe, livet til Dagmar.

Jeg lurer på hva som går gjennom hodet på mennesker som mishandler, raner og dreper eldre. En liten, forsvarsløs kvinne som ikke hadde gjort noen noe. De kneblet henne så hun ikke kunne skrike, bandt både hender og føtter, før de slo henne i hjel. Dagmar hadde ingen forsvarsskader, som tyder på at skadene ble påført den lille kvinnen etter at hun var bundet. Det er vanskelig å forestille seg hvor redd hun må ha vært, og hvor vondt og forferdelig hun må ha hatt det i livets siste minutter.

Dagmar hadde massive skader, mer enn det som er tilstrekkelig for å drepe. Ofte er «overkill», altså overdreven bruk at vold, tilknyttet gjerningspersoner i nær relasjon til offeret. Jeg vet ikke om noen i hennes familie var mistenkt, jeg kan i alle fall ikke finne noen bevis på det. Politiet holder kortene tett mot brystet i denne saken, og det er derfor ikke så lett å få en bekreftelse eller avkreftelse på hvem som faktisk ble sett på i denne saken. Det jeg vet, er at politiet en periode mistenkte en ungdomsgjeng for rovmordet på Dagmar. Jeg synes ikke drapet bærer preg av å ha blitt utført av en ungdomsgjeng, det var for lite slurv i modus til det.

De to mennene som ble sett løpende ned Thereses Gate ble aldri identifisert. Dette tipset er faktisk det første jeg ville gått etter, og det er mistenkelig at de aldri meldte seg så de kunne sjekkes ut av saken.

Men hvem har motiv for å drepe en gammel dame, egentlig? En ting er jo å rane henne, hun hadde faktisk mange penger i leiligheten om det var det gjerningspersonene var ute etter. Jeg tror at det kan ha vært to, en som lette etter penger og en som skulle holde Dagmar stille, men som endte opp med å drepe henne.
Kan Dagmar ha kjent igjen de som skulle rane henne, så de fant det nødvendig å drepe for ikke å bli gjenkjent? Var det noen naboer? Noen hun kjente fra før? Det er derfor jeg synes dette med overkill er så interessant. Mengden vold tildelt Dagmar var unødvendig stor.

I 2006 var det 25 år siden drapet på Dagmar Strand. I 2006 ble også drapet foreldet, og den eller de som drepte henne går nå fri. De kommer aldri til å bli dømt for drapet, selv om de tilstår. Drapet på Dagmar skjedde i 1981, og alle drap utført før 1989 i Norge vil for alltid være foreldet og preskribert. Drap utført i Norge etter 1989 blir heldigvis aldri foreldet, og det er jeg i alle fall glad for.
Det som likevel er trist er at etter foreldelser blir viktig bevismateriale kastet. Som i denne saken for eksempel, ble en sykkel som beslaglagt i forbindelse med drapet kastet. Hadde den vært bevart, kanskje man hadde funnet DNA fra gjerningspersonene? Kanskje DNA-analyser av funn i Dagmars leilighet kunne ført frem til pågripelse?

Jeg tror aldri vi får vite hvorfor Dagmar ble drept, og jeg tror heller ikke gjerningspersonene kommer til å stå frem. Men, det har jo skjedd før, at folk tilstår drap og andre grusomme handlinger på dødsleiet. Hva tror du var motivet for å drepe Dagmar Strand, istedenfor å «bare» rane henne?

 

   

Mordet på Anita Hjertvik

Det er natt i Korsgata på Grünerløkka i Oslo. Flere naboer våkner plutselig av skrik. Det er en kvinne, hysterisk og livredd. En ung mann løper etter henne ut i gangen. Anita banker på dører, prøver å få hjelp. Etterhvert stilner skrikene. Det blir stille for alltid, og ingen hører fra Anita igjen. Den 4. januar 1995 blir 39 år gamle Anita Hjertvik funnet død av mammaen og søsteren sin. Hvem drepte henne?

Anita Hjertvik-saken fikk stor oppmerksomhet i media. Den prostituerte kvinnen hadde lenge vært redd for noe eller noen. Hun hadde betrodd seg til flere venner, men aldri sagt konkret hvem hun var redd for.
Da jeg gjorde research for denne saken kom det frem flere opplysninger som verken kan bekreftes eller avkreftes, så det er muligens funn og deler av mordet jeg har utelatt, for å unngå å skrive noe som ikke stemmer. Det som likevel kommer frem i dette innlegget om saken, er funn og omstendigheter bekreftet av politi, venner og bekjente av Anita Hjertvik.

Den 4. januar 1995 kommer alarmen til Oslopolitiet, en kvinne er funnet drept i en leilighet i Korsgata i Oslo. Det er ikke hvemsomhelst som er funnet, Anita Hjertvik var kjent av politiet fra før. Hun hadde livnært seg som prostituert i mange år, og hadde bekjente av den mer lysskye sorten. Hun var omgansgvenn med flere i nynaziztmiljøet, og bekjent av Arne Myrdal. Kundene hennes var både kjendiser, politikere og politimenn, og Anita hadde en svart bok hun holdt styr på kundene sine i. Hun var også alkoholiker, og led av vrangforestillinger som følge av alkoholforbruket. "Jeg lever i krigen", pleide hun å si.

Anita ble funnet i soverommet sitt, og hadde vært død i flere dager. Inngangsdøren var ulåst, og soverommet bar preg av slosskamp. I Anitas hånd ble de funnet hårstrå, det var blod på vegger og i sengen der hun lå. Det ble også funnet to sigarettsneiper i askebegeret på nattbordet, samt en brukt kondom med DNA i. Anitas dødsårsak var en kombinasjon av kvelning og massiv vold. Fire av neglene hennes var brukket. Hun hadde sædrester på kroppen og 2,2 i promille ved dødstidspunktet. Med så mye DNA, både fra kroppen hennes, hårstråene i hånden, den brukte kondomen, og sigarettsneipene i akebegeret burde dette være en enkel sak for politiet. Men denne saken ble langt mer tragisk enn noen hadde forestilt seg. 

Husker du det jeg skrev i innledningen, det med at Anita løp skrikende ut av leiligheten med en ung mann etter seg? Denne unge mannen var Øyvind Sundalskleiv, 28 år og Anitas kjæreste. Man skal jo alltid se på offerets nærmeste, og det var det politiet gjorde. Øyvind fortalte at Anita ofte gjorde dette, våknet midt på natten og skrek, noen ganger løp hun ut. Det var som om hun hadde grusomme mareritt. 
I starten mente Anitas venner at det kunne være Øyvind som hadde drept henne. Politiet trodde også det, selv om Øyvind hadde alibi. Det måtte være ham. 

Istedenfor å DNA-teste (DNA testing var selvsagt ikke like avansert i 1995 som i dag) alle funn fra åstedet, valgte poltiet å sikte Øyving for drapet på Anita. Han nektet enhver forfatning med ugjerningen, men politiet stod på sitt. Selv om Anita følte seg truet av kunder. Selv om Anita var livredd for en Irakisk 33 år gammel mann, som på åpen gate hadde slått og truet henne. Selv om det Anita hadde på kjendiser og politikere, ble ikke disse ledetrådene forsvarlig sjekket. Anitas avtalebok og kundeliste var fjernet fra åstedet. Hvem gjorde det? Kjæresten visste godt hva Anita livnærte seg på. Hvorfor skulle Øyvind ha fjernet boken og listen?

Da Øyvinds familie, venner og bekjente fikk vite at han var siktet for drapet, kunne de ikke tro det. Nå skal det sies at i de fleste tilfeller blir familie og venner overrasket over at en av deres kjære kan ha drept noen, men dette var annerledes. Politiet burde ha tenkt at for å kunne sikte denne unge mannen, skulle drapsmistanken mot ham ha vært bevist utover enhver tvil. Det var den ikke, men Øyvind hadde mørkt langt hår og så "satanistisk" ut. 

Politiet finner ut at en annen mann enn Øyvind og Irakeren hadde løst ut noen pantelapper hun hadde hos et lånekontor, med verdi på 80 000 kroner. Denne mannen ble siktet for heleri av disse pantelappene, men siden han sa at han hadde fått pantelappene av Øyvind ble siktelsen frafalt fordi han sa seg villig til å vitne mot Øyvind Sundalskleiv i den eventuelle straffesaken mot ham. 

Så har vi den Irakiske mannen. Han var kjent som en voldelig mann, og Anitas venner mente han var en kunde av henne, og trodde kanskje de hadde hatt et forhold tidligere, selv om Anita sjelden fortalte vennene om sine mannlige bekjentskaper. Det hun hadde fortalt derimot, var at hun var redd for ham. Han hadde slått og tatt kvelertak på henne på åpen gate, midt på dagen. Og hvoran ble Anita drept igjen? Av kveling og massiv vold. Det skal også nevnes at denne mannen ikke hadde alibi for drapskvelden. 

Anita Hjertvik-saken ble en betent en for Oslopolitiet. Øyvind satt i varetekt for drapet fra januar og helt til høsten samme år. Siktelsen frafalt etter bevisets stilling. Dessverre var navnet hans allerede kjent i media, og "alle" visste at han hadde vært mistenkt for Anita-drapet. Øyvind ville renvaske seg. Han søkte om erstatning fra politiet, men samme dag som stevningen ble levert, ble det besluttet at alt materiale i saken skal destrueres siden saken var ferdig etterforsket. Øyvind tapte rettsaken mot politiet og får ikke renvaset navnet sitt eller noen erstatning for tiden han satt fengslet.

Øyvind ble veldig fortvilet, og visste ikke hva han skulle gjøre. Moren hans forsøkte å støtte gutten sin så godt hun kunne, og prøvde å få ham på bedre tanker. Ingen ville ansette Øyvind etter Anita-saken, og mange av vennene forsvant. 
En dag bestemmer Øyvind seg for å dra på sykkeltur. Han kom ikke hjem den kvelden. Øyvind hadde tatt med seg en revolver, og skutt seg i hodet. Han orket ikke å leve med drapsmistankene, og skrev rett før sin død at han var uskyldig. Øyvind Sundalskleiv ble ikke funnet før flere dager senere. 

I ettertid ble sigarettsneipene funnet i askebegeret ved Anitas seng DNA-testet. Der fant man to DNA-profiler, Anitas og den Irakiske mannens.
Drapet på Anita er fortsatt uoppklart i dag.

 

 

Seriemorder-uke: BTK

 

Advarsel!
Denne saken inneholder blant annet detaljerte beskrivelser om drapene på en hel familie, fortalt av Dennis Rader selv under rettsaken mot ham. Om du er under 18 år, eller er ømfintlig for slike beskrivelser bør du ikke lese denne saken.

                                                                                  ***

BTK er seriemorderen som sendte brev til politiet og lokalaviser og ba om medieoppmerksomhet for mordene sine. I brevene gav han detaljer som bare morderen kunne vite, så politiet var sikre på at det var morderen som skrev brevene. Dennis Rader gav til og med seg selv et «seriemordernavn», BTK, for «Bind, Torture, Kill». Og det var jo faktisk akkurat det han gjorde. Her er historien om kveleren fra Wichita.

Dennis Rader ble født den 9. mars 1945. Han var gift med kona Paula helt til han ble arrestert, og hadde to barn med henne. Paula søkte om umiddelbar skilsmisse fra Rader da hun fant ut hvem hun hadde vært gift med, og dommeren tillot skilsmissen på dagen. Familien til Dennis Rader sliter enda med det faren gjorde, og datteren har stilt opp på flere intervjuer som talsperson for familier til mordere.

BTK drepte ti personer, både voksne og barn. Han drepte til og med en hel familie på en og samme dag. Måten han drepte på, er ganske åpenbar med tanke på det selvvalgte navnet, han bandt ofrene, torturerte dem, gjerne med kniv, og kvalte dem til slutt. Noen ganger brukte han plastposer og ledninger eller tau, andre ganger kvalte BTK ofrene med bare hendene.

BTK hadde en seksuell fetisj for kvinneundertøy, og pleide å stjele med seg de kvinnelige ofrenes truser for å så bruke dem selv. Han tok alltid med seg et trofe fra hvert drap. Noen seriemordere gjør dette for å kunne gjenoppleve drapene.
BTK drepte over en periode fra 1974 og 1991, men hadde planer om å begynne å drepe igjen rett før han ble arrestert.


 

Familien Otero:

Dette er et oversatt og moderert utdrag fra det Dennis Rader selv forklarte i retten, du kan lese hele sekvensen her: http://www. murderpedia.org/male.R/r/rader-dennis-otero-family.htm 

Rader forklarte at han lenge hadde holdt familien Otero under oppsyn, og at han hadde seksuelle fantasier om moren Julie (33) og datteren Josephine (11). Han planla å drepe faren Joseph (38) og sønnen Joseph Jr. (9) først, slik at han kunne gjøre hva han ville med Julie og Josephine.

BTK bryter seg inn i familiens hus på morgenen den 15. januar 1974 truer familien med pistol. Før han brøt seg inn, hadde han allerede kuttet telefonlinjen deres slik at de ikke kunne ringe politiet. Han forklarer videre at familiens hund angrep ham, og ba derfor yngste sønnen Joseph om å slippe hunden ut i hagen. Han beordrer så hele familien opp på foreldresoverommet, og binder dem med tau han har tatt med seg. Familien er skrekkslagen og sier at Rader kan ta hva han vil; penger, verdisaker og bilen om han bare lar dem være.

Etterhvert kommer Rader på at han ikke har noen maske på seg, og at han kan bli identifisert. Derfor bestemmer han seg for å drepe dem alle sammen med en gang. Han henter en plastpose fra sekken sin, og knyter den stramt rundt hodet på faren. Han bruker så en ledning rundt halsen og strammer til. Dette er Raders første forsøk på å kvele noen, og han vet ikke hvor stramt eller lenge han skal holde tauet. Etter at faren slutter å kjempe imot, slipper han taket og begynner å kvele moren Julie. Faren våkner så til liv igjen, men er bundet slikt at han ikke kommer seg løs. Når Julies kropp blir slapp og livløs slipper han taket, og kveler faren igjen. Denne gangen dør han.

Etter at foreldrene er tilsynelatende døde, går han løs på barna. Han tar med seg lille Joseph på ni år inn på et annet soverom, dekker hodet hans med en t-skjorte og en plastpose, og kveler livet ut av den lille gutten. Han dør fort.

Tilbake på foreldresoverommet sitter en skrekkslagen Josephine på 11 år og vet at hun er den neste som skal dø. I det Dennis Rader skal til å kvele jenta, våkner moren igjen tilbake til liv. Nå blir Dennis sint, og bestemmer seg for å bære henne ned i kjelleren. Her henger han henne fra et stålrør i taket, og forsikrer seg som at hun er død får han går opp igjen og kveler Josephine med tau.

Etter at hele familien Otero er døde, vasker han seg selv og fjerner alle bevis, før han tar med seg noen av Julie og Josephines truser som trofe.

Denne familien var hans første ofre, men han bruker samme måte å drepe de neste seks menneskene, til sammen ti stykker.

Arrestasjonen:

I 2004, etter å ha vært stille siden 1991, sender BTK et brev til lokalavisen og forteller at han er tilbake. Han erter politiet, og sender et gullkjede ha tok fra et av ofrene, samt en diskett med et dikt om en av kvinnene han har drept. Politiet vet så altfor godt hva BTK er i stand til, og setter store styrker inn for å ta BTK en gang for alle.

Fra disketten BTK sendte, klarer teknikere å hente et slettet Word-dokument som omhandler et eller flere av drapene, og kan se hvem som har skrevet dokumentet. Dennis Rader. Dokumentet er skrevet på en lokal kirkes datamaskin. Her finner de ut at lederen for kirkegruppen er nettopp Dennis Rader. De har nå både navn og adresse på BTK, men kun indisier på at det virkelig er ham.

Politiet går rettens vei når de finner ut at datterens DNA er spart etter en celleprøve hun tok da hun gikk på college, og sammenligner datterens DNA med DNA?et funnet under fingerneglen til et av ofrene. Det er match, kvinnen er i nær slekt med morderen. Endelig har politiet håndfast bevis slik at BTK kan arresteres. Han blir oppsøkt av politiet mens han er ute og kjører en formiddag, blir tatt med inn til avhør.

BTK, Dennis Rader ønsker å tilstå alt, så lenge han ikke får dødsstraff. Han dømmes til ti livstidsdommer, med mulighet for å søke om prøveløslatelse etter 175 år. Det vil si at han aldri kommer ut siden har er i slutten av 60-årene under rettsaken. Heldigvis.

På spørsmål om hvorfor han aldri voldtok noen av ofrene, svarer han at han var gift og ikke ville være utro mot sin kone. Det er jeg sikker på at kona satt umåtelig pris på..

Seriemorder-uke: The Green River Killer

Gary Ridgeway, bedre kjent som The Green River Killer, er den seriemorderen som har tilstått flest drap i amerikansk historie. Han voldtok og kvalte i hvert fall 79 jenter og kvinner, men det kan være over 90 som ble offer for denne nekrofile seriemorderen.
Her er historien om The Green River Killer.

Gary Ridgeway ble født den 18. februar 1949 i delstaten Washington. I oppveksten gjorde han det dårlig på skolen, og hadde en målt IQ på 82. For referanse, er grensen for å betegnes som tilbakestående 70, og de fleste har en IQ på pluss/minus 100. Gary Ridgeway er altså i det nedre sjiktet intelligensmessig. Gary kranglet ofte med foreldrene sine, og han sloss med faren sin.
Sinneproblemene til Gary peaket  i ungdomsårene, hvor han som 16-åring  lurte med seg en seks år gammel gutt inn i skogen og knivstakk ham før Gary forlot gutten for å dø. Seksåringen ble heldigvis funnet, og overlevde.

I 1969 klarte Gary Ridgeway å fullføre videregående skole, og møtte Claudia Kraig som han samme år giftet seg med. Han vervet seg også til marinen, og ble stasjonert i Vietnam under Vietnamkrigen. Under oppholdet i Vietnam kjøpte han sex av prostituerte ofte, opptil flere ganger om dagen. Til slutt fikk han gonoré, og dette gjorde ham rasende. Dette fikk ham likevel ikke til å stoppe sexkjøpene.

Da Gary Ridgeway kom hjem fra Vietnam, fant han ut av kona hadde hatt et utenomekteskapelig forhold, og paret skilte seg et år etter bryllupet.
Etter hvert møter han sin neste kone, som i senere tid har fortalt i avhør at Gary likte å kvele henne under sex, og at han hadde en «ekstrem» sexlyst som gjorde henne meget ukomfortabel. Etter at dette ekteskapet også endte i skilsmisse, ble Gary Ridgeway meget religiøs. Han gikk i kirken flere ganger om dagen, og begynte å gå til naboer for å gi dem guds frelse.

Et sinne vokser og vokser i Gary Ridgeway. Han hater kvinner, særlig de prostituerte. Det er på begynnelsen av 80-tallet at han starter drapsferden sin. Han plukker opp kvinner på gaten, og avtaler å kjøpe sex av dem. Istedenfor voldtar han dem, og kveler dem med bare hendene. Når kvinnene er døde, dumper han dem ved Green River, derav navnet Grenn River Killer. Det var riktignok «bare» de første fem ofrene hans som ble funnet der, men siden den da ukjente gjerningsmannen hadde likt modus operandi på alle fem, fikk han dette tilnavnet.

The Green River Killer fortsatte å drepe, kvinner og jenter forsvant hele tiden, men ikke alle ble funnet. På tidlig 80-tall var ikke teknologien den samme som i dag, men DNA-prøver ble heldigvis bevart. I 2001 fikk plutselig politiet en DNA-match på et av Green River-morderens offer som ble funnet i 1987. Den 30. november 2001 ble Gary Ridgeway endelig arrestert.

DNA-macthene vil ingen ende ta, og politiet forstår at dette blir en stor sak å etterforske.  Det forstår også seriemorderen selv, og velger å samarbeide med politiet for å slippe dødsstraff. Han tilstår i alt 79 drap. Han forteller at han valgte prostituerte kvinner fordi de var lette å få med seg i bilen. Han tenkte at ingen av dem ville bli savnet, siden prostituerte kvinner bare var «søppel».
Først voldtok han kvinnene, så kvalte ham dem enten med sine egne hender (tenk hvor lang tid det tar), eller med rep eller tau. Etter de fem første drapene begynte Ridgeway å gjemme likene i skogen, fordi han pleide å dra tilbake og ha sex med de døde kroppene.

I retten blir seriemorderen dømt til livstid i fengsel, eller han ble faktisk dømt til livstid for de 48 første drapene, det vil si 480 år i fengsel. Politiet mente egentlig at han fortjente dødsstraffen, men de veide opp viktigheten av å finne de savnede kvinnene, og inngikk avtalen om livstid med ham. Ofrene til Gary var mellom 12 og 38 år. Det var «bare» 48 han ble dømt for, 79 han tilsto, men politiet frykter det er over 90 han egentlig ha drept, og han han ha drept helt frem til han ble arrestert. De fleste drapene ble begått mellom 1982 og 1984.

Gary Ridgeway lever fortsatt, og sitter i Washington State Prison, hvor han skal sitte til han dør. Han kommer heldigvis aldri ut i frihet igjen. Ridgeway er dessverre en meget populær mann i fengselet, og får masse fanmail fra kvinner som beundrer ham, og har hatt flere kjærester siden han ble fengslet.

  


Enda finner man levninger av Green River-morderens ofre, jeg lurer på hvor mange han egentlig drepte.

Jim Jones og The Peoples Temple

Jim Jones var ansvarlig for en av USA´s verste humane katastrofer om man ikke tar med terrorangrepet 11. september 2001. Hvordan kan en mann klare å tvinge nesten tusen mennesker til å begå selvmord, på samme tid?
Jim Jones var en kultleder, pastor, kommunist, menneskerettsforkjemper, manipulator og morder.
Her er historien om et av verdens verste mennesker. 

James Warren Jones, eller Jim som han kaltes, ble født 13. mai 1931. Faren var en første verdenskrig-veteran med store alkoholproblemer. Problemer hadde også hans mor, som var ekstremt kristen og trodde hun hadde født Messias da Jim kom til verden. Jim var et merkelig barn, han hadde ingen venner. Han var dog intelligent, og leste veldig mye. Han leste Karl Marx, Josef Stalin, Mao Zedong, Ghandi og Adolf Hitler. Han var også ekstremt opptatt av religion. Jim Jones vokste opp veldig fattig, i en hytte uten innlagt vann eller toalett. I området rundt hytta fant Jim ofte små døde dyr som han holdt begravelser for. Dette høres egentlig ganske søtt ut, men han knivdrepte faktisk en katt som barn, bare så han kunne holde begravelse. Jim var besatt av døden, og snakket mye om det med sine foreldre. 

Jims far ble medlem av Ku Klux Klan, og drakk tett. Jim derimot, gikk bort fra farens ekstreme meninger om andre raser, og begynte å interessere seg for menneskerettigheter og raselikhet. Han møter i 1948 den unge sykepleieren Marcheline Baldwin, og gifter seg med henne samme år. Sammen fortseter de å jobbe for alle menneskers rettigheter i samfunnet. I 1951 får Jim jobb i en kirke i Indianapolis, og blir pastorstudent i 1952. Han ønsker å starte sin egen kirke hvor alle mennesker uasett rase skal kunne passe inn. 

I 1956 møter Jim Jones en religiøs healer, og sammen bestemmer de seg for å holde et vekkelsesmøte med helbreding sammen. Mennesker av alle samfunnslag møter opp, uasett rase. Jim får forsamlingen til å håpe på en verden der alle er like mye verdt. Etter dette klarer Jim Jones å starte sin egen kirke, kalt intet mindre enn "Peoples Temple Christian Church Full Gospel", eller Peoples Temple, som den til vanlig ble kalt.
I starten begynte kirken å jobbe for de svartes rettigheter i USA, som på den tiden var få. Det var også her Jones begynte å verve medlemmer i svakere folkegrupper. Mennesker som ikke hadde andre steder å gå, fikk plass hos Peoples Temple. De gjorde alt for ham, og alle penger de tjente gikk til kirken. 

Meldemsskaren i The Peoples Temple vokser raskt til flere hundre personer. Jim og kona Marcheline vil starte en "Regnbuefamilie", altså en familie med alle raser. Paret adopterer tre jenter fra Korea, en jente av indiansk herkomst, en afro-amerikansk gutt, og til slutt får de sin biologiske sønn som blir hetende Stephan Ghandi Jones. Jeg tuller ikke. 

Så langt har ikke Jim Jones gjort så veldg mye galt. Han har faktisk hjulpet hundrevis av mennesker, men selv om han utnytter deres svakheter har de fått et nytt liv hvor de hører til en gruppe. Livet deres fikk mening igjen, har flere avhoppere uttalt om starten på Peoples Temple. Det var lykkelige tider.
Grunnen til at jeg kaller Jim Jones et av verdens verste mennesker kommer nå. 

I 1967 flytter Jim Jones hele kirken, med alle medlemmene til California. På starten av 70-tallet begynner han å tvile på bibelen, mener den er både kvinne- og raseundertrykkende, og skriver sin egen slags bibel. Han begynner å få vrangforestillinger om at staten er ute etter ham, og holder lange messer hvor han forkynner til medlemmene at han er deres far, frelser og gud. Noen medlemmer hopper av, men flere kommer til. Avhoppere forteller om at Jim har sex med medlemmer han mener har satan i seg, og tror det vil hjelpe for å drive ut djevelen. Medlemmene må gi fra se alt de eier til Jim, og han kan ha sex med alles koner siden han er gud. 

I 1977 bestemmer Jim at de ikke kan være i USA lenger. Han tar med seg de over 900 medlemmene til den nye byen Jonestown i Guynea. Her bygger de hytter familiene kan bo i. Jim holder lange messer over et høytaleranlegg og driver stedet med jernhånd. Noen forsøker å dra tilbake til USA, men Jim finner ut av at de prøver å rømme og blir straffet hardt. Han tvinger barn til å angi sine foredre, og sier at de er synd å hjelpe noen ut av Peoples Temple. Noen medlemmer kommer seg likevel ut, og sammen med slektninger av andre medlemmer danner de en gruppe som de kaller "Bekymrede Slektinger". De går til aviser, radio og TV for å fortelle hva som egentlig foregår i Jonestown. Flere anmelder Jim for voldtelkter og brudd på menneskerettighetene. Sekten får så stor oppmerksomhet at kongressmannen Leo Ryan tar med seg en delegasjon samt journalister for å se om Jim vil la medlemmer gå frivillig. 

Når delegasjonen ankommer Jonestown i Guynea holder Peoples Temple en stor fest for gjestene. Folk virker glade, men i det sjulte får journalistene flere håndskrevede lapper fra medlemmer som vil ut. De trygler om hjelp. Kongressmannen snakker med Jim om at flere ønsker å dra, og be ham om å la dem få slippe å være i Jonestown mot sin vilje. Jim sier selvfølgelig at alle som vil kan dra, og den 18. november skal 12-15 medlemmer få bli med delegasjonen hjem til USA. Rett før de drar, blir kongressmannen truet med kniv av et medlem, men Jim løser situasjonen og lar dem dra likevel. 

Mens delegasjonen kjører mot flyplassen samler Jim de over 900 medlemmene til et møte. Han sier at noen av medlemmene har dratt, og at de nå får være i fred. Han sier også noe annet, som gjør folk redde. "Gud vil ta livet av dem før flyet er i luften". 
Dette stemmer, Jim har nemlig sendt en gruppe i bil bak delegasjonen. Så snart de er ombord i flyet, begynner fem-seks medlemmer å skyte mot flyet med maskingevær. Kongrssmannen dør, det gjør også fire av journalistene.

Nå har ikke Jim Jones mer å leve for. Han har drept et kongressmedlem, og flere vil ut av sekten hans. Han begynner å snakke om at denne verdenen ikke lenger er god nok. Verden kommer til å gå under, og han vil at The Peoples Temple skal dø med verdighet. Det blir delt ut saft til alle medlemmene. Jim beordrer alle foreldre til å gi barna drikken først, for å så drikke den selv. Panikk bryter ut, de som har drukket av begrene ligger på bakken i spasmer og fråder fra munnen. De har drukket cyanid. Om noen nekter å drikke, blir de truet med gevær. Jim sier at de ikke skal være redde for døden, de kommer til en ny og bedre verden.

Den 18. november 1978 dør 909 mennesker, derav 304 barn under 12 år av cyanidforgiftning. Jim blir funnet på terrassen sin med et selvpåført hodeskudd. Kona Marcheline dør av giften.
909 mennesker! Bildene av masseselvmordet er vanskelige å få ut av hodet. Foreldre som holder rundt barna sine, gravide kvinner som til de siste blir holdt av sine menn. Alle er døde. 

    

Jim Jones var et av verdens verste mennesker. Han er ansvarlig for over 900 menneskers død. Jeg synes det er trist å kalle det et masseselvmord, da de fleste faktisk ble truet til å drikke giften. Det er vel kanskje et massemord, eller kanskje en psykologisk massakre?

Aileen Wornous - den kvinnelige seriemorderen

I´d like to say that I´m sailing with the rock and I´ll be back like Independence Day with Jesus, June 6, like the movie. Big mothership and all. I´ll be back.

Aileen Wournos siste ord før hun ble henrettet i Florida med giftsprøyte den 9. oktober 2002.

Det er ingen tvil om at Aileen var en seriemorder. Hun fortjente å straffes for de drapene hun begikk, om dødstraff i dette tilfelle var riktig vil jeg ikke gå inn på, da spørsmålet om dødstraff er riktig eller feil, ikke kommer til å drøftes i denne teksten.
Dette er muligens en av de tristetse livshistoriene jeg har lest, og jeg sitter igjen med følelsen av at mye av det Aileen gjorde kunne vært unngått om hun hadde fått hjelp som barn. Her er historien om en av verdens mest kjente kvinnelige seriemordere:

Aileen Carol Wournos ble født den 29. feburar 1956 i Rochester, Michigan. Hennes finsk-amerikanske mor var høygravid med Aileen da faren hennes skilte seg og forlot familien. Aileen møtte aldri sin far, men i senere tid vet man at han led av shizofreni og ble dømt til en lang fengselsstraff for seksuelle handliger mot barn. 
Da Aileen var fire år gammel, orket ikke moren å ta seg av Aileen og broren hennes lenger. Hun overlot de to barna til besteforeldrene, og forsvinner ut av livene deres. Livet hos besteforeldrene blir ikke bedre. Riktignok adopteres Aileen og broren av dem, men bestefaren er en slem alkoholiker som seksuelt utnytter Aileen. Allerede som 11-åring begynner Aileen å ha sex med gutter i nabolaget og på skolen mot at de gir henne sigaretter og alkohol. 
13 år gammel blir Aileen voldtatt av bestefarens venn, og hun blir gravid. Abortspørmålet kom ikke på tale, og Aileen tvinges til å føde den lille gutten for å så adoptere ham bort. Dette knuser henne, og hun led av tunge depresjoner resten av livet etter dette. 
Noen måneder senere dør bestemoren, som alltid snudde ryggen til misbruket bestefaren utsatte henne for. Noen dager etter bestemorens død, blir Aileen kastet ut hjemmefra. Hun slutter på skolen, og bor i skogen rett ved bardomshjemmet hvor hun tjener til livets opphold i form av prositusjon. Husk at her er Aileen 13 år gammel.

I 1976 haiker Aileen til det hun håper skal bli et bedre liv i Florida. Hun ville rømme fra alt, og har flere arrestordre på seg for både prostitusjon og vold hjemme i Michigan. I Florida møter Aileen den 69 år gamle forretningsmannen Lewis Gratz Fell, som hun gifter seg med. Aileens problemer fortsetter, hun sloss i barer, arresteres igjen for prostitusjon og slår sin nye ektemann. Han må til slutt få besøksforbud mot henne, og ekteskapet anulleres ni uker etter bryllupet. Aileen er nå alene igjen, men det skal ikke gå bedre med henne. Hennes elskede storebror dør samme år av kreft. Hun arver 10 000 dollar, men bruker opp pengene på bøter, alkohol, sigaretter og en leid luksusbil som hun krasjer og totalvraker. 

I 1986 er Aileen fattig, alkoholisert og fortsetter å livnære seg gjennom å selge kroppen sin. En dag møter hun sin store kjærlighet, Tyria Moore i en bar. De forelsker seg raskt, og bestemer seg for å flytte sammen. Tyria jobber ikke, så Aileen forsørger dem begge med de få pengene hun tjener på prostitusjonen. Jentene er mye ute, de drikker og havner i slosskamper. En kveld går det galt, og begge blir arrestert for grov mishandling av en eldre mann i en av barene de fekventerer på. Politiet får Tyria Moore til å vite mot Aileen, og Ailenn dømmes til fengsel. Hun har igjen blitt sviktet av noen som står henne nære. 

Etter en tid i fengsel blir Aileen sluppet fri. Hun gjenopptar kontakten med Tyria, og lever sammen igjen på pengene Aileen tjener. 

I 1989 begynner drapene. I løpet av et år, fra novemer 89 til november 90, dreper Aileen syv menn. Situasjonen er den samme hver gang. Aileen er med i bilen til disse mennene, og skal selge seksuelle tjenester. Hun mener hun blir voldtatt, og skyter dem derfor gjentatte ganger med en 22.-kaliber revolver. Noen er skutt to ganger, andre så mange som ni ganger. Det skal nevnes at Aileens første offer faktisk er en kjent serievoldtektsmann, og det kan stemme at hun ble voldtatt av ham. Om hun ble voldtatt av de resterende seks mennene vites ikke. 
Aileen er fortsatt sammen med Tyria Moore mens hun begår drapene. Etter det siste drapet forteller vitner til politiet at de har sett to kvinner med Aileen og Tyrias beskrivelse kjøre offerets bil. Politiet kontakter Tyria og får henne med på å bære mikrofoner på kroppen slik at hun kan spille inn en eventuell tilståelse. Etter en måned tilstår Aileen alle drapene, og forteller at hun drepte mennene i selvforsvar etter at hun ble voldtatt. 

Aileen arresteres, og får vite at det er hennes store kjærlighet Tyria som igjen har sveket henne. I retten tilstår Aileen å ha drept mennene, og dømmes til døden for seks av de syv drapene. Den 9. oktober henrettes hun med giftsprøyte i Florida. Hennes siste ord kan du leste øverst i saken. 

Aileen Wournous gikk gjennom omfattende rettspsykiatriske undersøkelser, og de fant henne tilregnelig slik at hun kunne straffes for drapene. De fant også ut at hun led av Borderline Persnality Disorder, Antisosial Personlighetsforstyrrelse og at hun skåret høyt på skalen for psykopati. 

Etter hennes død ble asken spredt i skogen ved barndomshjemmet i Michigan der hun bodde som 13-åring etter at hun ble kastet ut hjemmefra. 

I 2003 kom filmen "Monster" ut, hvor Charlize Theron spiller Aileen, og Christina Ricci spiller Tyria Moore. Jeg anbefaler filmen om du ikke har sett den. 



 

 

Sandefjordforsvinningen - Xi Li (37)

Kinesiske Xi Li, hennes norske ektemann og deres to barn var i fjor sommer på hyttetur i Sandefjord. De ankom Norge fra Kina, hvor familien til daglig bodde og jobbet, den 17. juni 2016. Den 20. juni skulle bli siste gang noen så Xi. 

Grunnen til at jeg velger å skrive om denne forsvinningen på en True Crime-blogg er fordi jeg mistenker at noe kriminelt har skjedd. Noe alvorlig, som gjør at hun aldri kommer tilbake igjen. Ikke til barna sine, eller til foreldrene som fortvilet prøver å lete etter henne. Jeg mener i hovedsak ikke å peke finger på noen i dette inlegget, men jeg kommer til å skrive hva jeg tror har skjedd utifra det jeg vet om saken på nåværende tidspunkt.
Om du mener noe er feil eller er uenig i det jeg skriver, må du gjerne si ifra på en saklig måte, enten i kommentarfeltet under posten, eller på post@truecrimenorge.no


Xi Li og hennes norske ektemann er begge kunstnere og bor til daglig i Kina med sine to barn. De har en sommehytte i Sundeskogen ved Østerøya, og pleide å feriere her. Alt skal ha vært som vanlig, familien hadde vært på hytta i bare noen dager før det skjedde.
I følge ektemannen var Xi hjemme i hytta da familien skulle gå og legge seg søndag kveld. Neste morgen er Xi borte. Alle eiendelene hennes er i hytta, som pass, lommebok og mobiltelefon. Ektemannen tror hun har gått seg en tur, og venter litt før han og barna begynner å lete. De finner henne ingen steder, og siden mobilen hennes er hjemme kan de ikke ringe henne heller. Ektemannen leter først i området rundt hytta, siden Xi har gått tur her flere ganger. Det er ganske dårlig vær denne mandagen, og han bestemmer seg for å ringe politiet. 

En etterlysning går ut i media, Xi Li er 37 år, cirka 165 centimeter høy og har langt mørkt hår. Hun hadde i følge ektemannen lilla genser og blå jakke da hun forsvant. Timene går, og det er fortsatt ingen tegn til Xi noen steder. Nå deltar politi, Røde Kors og Sivilforsvaret i søket, og det settes inn helikopter. Etter en måned uten spor, søkes det med miniubåt og undervannskamera, og nå er også Kripos koblet inn i saken. 


 

Hvordan kan en kvinne forsvinne uten spor på denne måten? I en sak som denne er det naturlig at Kripos og politi mistenker de nærmeste først. Ektemannen blir avhør flere ganger, og ved et tidspunk i blir han også siktet for vold mot sin kone Xi. Politiet og Kripos tror altså at ektemannen har noe med forsvinningen å gjøre, og siden det letes etter Xi i fjorder og vann, tyder det på at de ikke lenger leter etter en levende person. Mistanken mot ektemannen svekkes, og voldssiktelsen frafaller. Hva forklarte ektemannen, som gjorde at han først ble siktet for vold mot henne? Kan de ha mistenkt at han har drept henne, og deretter gjemt henne? 

Foreldrene til Xi kommer til Sandefjord for å lete etter datteren. De setter opp lapper til Xi i tilfelle hun er i live, og skriver "Mamma og pappa skal ta deg med hjem" på kinesisk. Foreldrene til Xi må dessverre reise tomhent hjem, hun er ikke å finne noen steder. 

I november legges etterforskingen ned. Det er ingen tegn til kvinnen, det finnes ingen spor. Så lenge det ikke finnes bevis for at Xi er død, eller at ektemnnen har gjort noe, er det heller ikke noe mer å etterforske så lenge nye bevis eller spor ser dagens lys. Xi er en voksen kvinne, og hun har faktisk sin fulle rett til å forsvinne om hun vil det. Jeg tror ikke hun har forsvunnet frivillig, men vil likevel poengtere at det er hennes rett. Noen mennesker vil ikke bli funnet. Hvorfor skulle Xi ha forsvunnet med vilje? Hun har barn og foreldre hun elsker, selv om hun for eksempel skulle ha ønsket å forsvinne fra mannen sin. 

Jeg tror det er et av to scenarioer som har skjedd. Enten har Xi våknet tidlig den mandagsmorgen, bestemt seg for å gå en tur og muligens falt, skadet seg og kanskje til og med dødd av skadene. Hun kan ha falt og bevisstløst landet i et vann og druknet. Men, nå er alle vann og sjøer i området nøye gjennomsøkt, og jeg tror hun hadde blitt funnet om hun hadde druknet. En kollega av meg har hytte i Sandefjord, og fortalte at politiet lette i båter, gjorde rundspørringer hos naboer og skjekket garasjer og skjul i hyttene rundt området hun forsvant fra. 

En annen teori, er at ektemannen vet mer enn han sier. Dette tenkte politiet også, men siden siktelsen ikke lenger står, tror jeg ikke han lenger er mistenkt for vold mot kona. Det betyr nødvendigvis ikke at politiet ikke lenger mistenker han for forsvinningen, men at det ikke finnes bevis for at han har gjort noe. 

Jeg sitter igjen med en del spørsmål og tanker etter å ha jobbet med denne saken:

- Hvorfor la hun igjen pass og lommebok?
- Kan hun ta tatt livet sitt, og ikke ønsket at familien skulle finne henne?
- Hva var grunnlaget for at mannen først ble siktet for vold?
- Hun kan ikke ha dratt ut av landet uten pass
- Har hun hatt kontakt med andre i tiden før forsvinningen, kan hun ha fått hjelp til å forsvinne?

Jeg tror ikke Xi tok livet sitt, da hadde hun blitt funnet. Man kan ikke gjemme sitt eget lik. Jeg tror dessverre noe kriminelt har skjedd, da omstendighetene rundt denne saken ligner på tusenvis av slike forsvinninssaker hvor den ene ektefellen har tatt den andre av dage. Jeg tror dessverre at man finner Xi, kanskje om noen år, død i området rundt hytta. Kanskje familien hennes kan få svar etterhvert.

Jeg snakket med Sandefjordspolitiet på telefon i dag, og de kunne bekrefte at det ikke pågår noen etterforsking i denne saken nå. De kunne verken bekrefte eller avkrefte om nye opplysninger er kommet frem, men etterforskningen er på nåværende tisdspunkt lagt ned. 

Hva tror du har skjedd? 
 

Mordet på Therese Johansson Rojo (15) - Sturebymordet

Jag heter Therese, jag är 15, snart 16 varma sommrar och det här är tro det eller ej min ointressanta blogg om mitt vanliga och tråkiga liv, som en helt vanlig tonåring, så trevligt när ni kommenterar, ni får ha det så bra. Och pussa era mammor från mig. 

-Therese Johansson Rojo (15)

Dette er en tekst fra Therese sin egen blogg, hvor hun la ut bilder, musikk og litt annet slik som unge jenter ofte gjør. Therese virket som en snill og glad jente, med gode venninner og fremtidsdrømmer. Men en sommerdag i juni 2009 skulle det ta slutt, da en jevngammel gutt kvalte henne på oppfordring fra sin jevngamle kjæreste. Her er historien om Sturebymordet, etter ønske fra en av mine fantastiske lesere. 

 

På selveste nasjonaldagen, den 6. juni hadde Therese, eller Tess blandt venner, og en av hennes beste venninnner vært i byen og shoppet. Det skulle snart være skoleball, og Tess hadde endelig funnet de perfekte skoene til kjolen som allerede var innkjøpt. De gledet seg sånn, skoleballet skulle bli siste fest med gjengen før videregående begynte. På nasjonaldagen skulle alle møtes ved "Hoppabacken" som ungdommene kalte den, en gammel hoppbakke med tilhørende skog ved Sockenplan, i en bydel i Stockholm. Venninnene husker de kunne se Globen den kvelden, den var opplyst i lilla. De snakket om at den burde være gul og blå, som det svenske flagget siden det var Svenska Flaggans Dag. 
Ungdommene drakk alkohol, røkte sigaretter og koste seg. En perfekt kveld. En gutt som Therese hadde kysset på Valborg, et par uker i forveien, var også der, men med andre planer enn å hygge seg på nasjonaldagen.

Vi kaller ham Daniel. Daniel var like gammel som Therese, og han syntes hun var pen. De hadde kysset på Valborg, men det skulle de aldri ha gjort. Daniel var nemlig sammen med, la oss kalle henne Lisa, da han kysset Tess. Lisa fikk vite dette, at Daniel hadde vært utro. Lisa gjorde det slutt med ham med en gang hun fikk vite om kysset, men Daniel ville ikke gi seg. Han skrev SMS til Lisa hele tiden. Han ville gjøre hva som helst for å få Lisa tilbake. Ingen ting hjalp. Lisa avviste Daniel gang på gang, men Daniel stod på sitt:

"Jeg gjør hva som helst. Jeg kan til og med drepe noen, bare du tar meg tilbake. Jeg er ingenting uten deg." 

Det var etter disse meldingene Lisa så sin mulighet i å rydde Tess av veien, og hun ber Daniel om å drepe Tess. Om han gjorde det, skulle de bli sammen gjen. Daniel er usikker. Han vil mest av alt i verden bli sammen med Lisa igjen, men han vil jo egentlig ikke drepe Tess. Han spør henne om han kan gjøre noe annet enn å drepe henne. Slå henne kanskje? Lisa rikker seg ikke, Daniel skal drepe Tess, ellers vil hun ikke ha noe med han å gjøre. 
Dagene går, og Daniel forsøker faktisk flere ganger å lokke med seg Tess slik at han kan drepe henne. Hver gang går det galt, og hver gang blir Lisa sint og kaller ham feig. Daniel får en siste sjanse til å drepe Tess, siden "alle" skal til Hoppabacken på nasjonaldagen. 

Kvelden er morsom, det er mange folk ved hoppbakken denne kvelden. Tess ser at Daniel er der, og han vinker henne inn i skogen. Jennifer, Tess sin beste venninne, og Gordon, ekskjæresten til Tess står og snakker sammen. Tess bestemmer seg for å gå til Daniel, og forlater Jennifer og Gordon som tenker at hun sikkert skal inn i skogen for å tisse. 
Tess følger med Daniel inn i skogen. Hva vil han? Kanskje han vil prate om det som skjedde på Valgborg. Daniel virker nervøs, har gjort det hele kvelden. Han sier han skal vise henne noe, men de må gå lenger inn i skogen så ingen andre kan se dem. Når de er langt nok inne i skogen, tar Daniel opp en slags stokk eller tykk pinne og slår henne i hodet. Han treffer ikke så bra, Tess faller, men spør heller hva han driver med. Daniel hopper på henne og tar kvelertak. Tess kjemper imot, forstår ikke hvorfor Daniel gjør dette. Daniel holder grepet til Tess blir slapp. Til alt liv er klemt ut av henne. Hva skal han gjøre med kroppen? Han legger henne i blåbærlyngen og løper fra åstedet. Nå skal han og Lisa bli sammen igjen.

Jennifer og Gordon lurer på hvorfor Tess bruker så lang tid inne i skogen. Har hun gått hjem? Jennifer begynner å sende medlinger til alle som har vært der for å finne ut om hun kanskje har dratt hjem med noen andre. Gordon går inn i skogen for å lete etter Tess. -Jeg har funnet henne! Hun er her! Jennifer løper inn i skogen etter Gordons stemme. Hun løper fort, og snubler over noe. Det er Tess som ligger der. Hun har litt blod i ansiktet, har hun falt? Noen har ringt ambulanse, og plutselig er politiet der. Ambulansen tar med seg Tess, og Jennifer, Gordon og de andre blir igjen for å snakke med politiet. Plutselig kommer Jennifers pappa til skogen. Jennifer er redd for å få kjeft av ham, siden hun har drukket alkohol. Jennifer får ikke kjeft, pappaen hennes spør bare hvordan det går med henne. En politidame setter seg ned ved siden av dem og forteller at Tess er død. Jennifer forstår ikke hva som har skjedd. Hun skulle bare inn i skogen for å tisse!

16 år gamle Therese hadde store kvelningsskader på halsen. Hun ble kvalt på en meget brutal måte. Dagen etter nasjonaldagen blir 16 år gamle Daniel og Lisa pågrepet, mistenkt for henholdsvis mord og oppfordring til mord. To 16-åringer. 
Daniel og Lisa begynner å skylde på hverandre, men politiet får tak i de over 3000 tekstmeldingene mellom dem. Tekstmeldingene som viser planleggingen av mordet på Tess. Fordi Tess og Daniel kysset på Valborg. Lisa og Daniel gjennomgår rettspsykiatriske undersøkelser, men ingen av dem har alvorlig psykisk sykdom. Tess sin venninne Jennifer sier i et intervju at hun ønsker at det lå noen psykiatrisk sykdom bak mordet, for da hadde det kanskje vært lettere å forstå. 

Rettsaken går for åpne dører, Lisa og Daniel fortsetter å skylde på hverandre. De blir dømt til 1 år og 8 måneders "ungdomsvård", som er en slags undomsinstitusjon istedenfor fengsel siden de er så unge. 1 år og 8 måneder. Og Tess fikk livet tatt fra seg. Familien mistet barnet sitt, venninnegjengen mistet en viktig person. Livet blir aldri det samme, men for Daniel og Lisa skal det være over etter knapt to år. Lisas advokater forsøker å få en mildere dom, men begge dommene fastsettes. 
Etter at soningen er over, får Lisa og Daniel gå tilbake til livene sine som om ingen ting har skjedd. Daniel, som egentlig heter noe annet lever godt i dag med både samboer og jobb. Lisa heter også noe annet, men hun holder en lavere profil i dag. Det er deres feil at lille Tess ble kvalt til døde, men de har det fint.

Hva synes dere? Dette er vel ikke rettferdig? Jeg synes ikke at undommer burde være i fengsel med tunge kriminelle voksne, men når et så alvorlig lovbrudd er begått burde "Lisa" og "Daniel" vært i tett kontakt med kriminalomsorgen minst ti år etter drapet. Når terskelen for å kvele noen er så lav, er jeg redd for hva som kan skje om en av dem får noen form for motgang igjen. Hva synes dere burde ha vært gjort?



Siden Lisa og Daniel i lovens øyne har sonet ferdig sin straff og på så måte gjort opp for seg, valgte jeg å ikke bruke navnene deres i denne saken.
Men, om du vil vite hva de heter, send meg en mail på: post@truecrimenorge.no så skal du få vite det.

God kveld, og ta vare på hverandre!

Følg oss på Facebook (True Crime Norge) og Instagram (truecrimenorge) for oppdateringer på når det kommer nye saker.

Torgersensaken

Denne saken skulle ha vært kalt noe annet. Den burde vært kalt ?Rigmorsaken?, eller ha fortsatt å være ?Skippergatadrapet?. Det skulle aldri ha blitt som det ble, men siden påtalemyndigheten etterforsket dette drapet slik at Fredrik Fasting Torgersen passet inn i saken, skulle de heller ha sett på de bevisene som forelå. De skulle ha snudd hver eneste stein, avhørt alle vitner. Det skulle ha vært i påtalemyndighetens interesse å dømme den skyldige, la den skyldige få sin straff. I Torgersensaken ble ikke16 år gamle Rigmor, offeret i denne saken hovedpersonen. Det ble Fredrik på 23 år.

Jeg er selv meddommer, og har største tiltro til vårt rettsvesen. Jeg har stor respekt for politiet og påtalemyndigheten, slik systemet er nå. Denne saken, men også eksempler som Lilandsaken og Fritz Moen-saken, er mørke kapitler i norsk rettshistorie. Jeg velger å tro at dette ikke hadde skjedd i dag.

Forrige uke ble det sendt en gjenopptakelsesbegjæring for syvende og kanskje siste gang. La oss håpe at saken blir gjenopptatt, og at Fredrik Fasting Torgersen blir frikjent en gang for alle. Her er Torgersensaken.

 

Klokken er nesten ti over halv elleve, fredag 6. desember 1957. 16 år gamle Rigmor har vært og drukket juleøl med kjæresten Svein i Oslo sentrum. De skiller lag ved trikkestasjonen, og Rigmor begynner å gå mot Skippergata 6 B der hun bor. Hun merker at en mann går bak henne, men tenker ikke så mye over det før han begynner å tulle med henne. Hun synes det er ubehagelig, og håper mannen snart går sin vei. På vei hjem stopper Rigmor innom pølsekiosken til Esther for å kjøpe med seg noen epler. Hun sier til Esther at en mann følger etter og tuller med henne, og gir samtidig urykk for at hun synes dette er ubehagelig. Esther ser bort på mannen, og sier at han skal gi seg. Esther og mannen veksler noen ord, Rigmor betaler for eplene. En ny kunde kommer til, og før Esther i pølsekiosken rekker å tenke noe mer over det er Rigmor borte. Det er også mannen.

En nabokvinne i Skippergata 9, Fru F, ser Rigmor låse seg inn til oppgangen i nummer 6 B. Fru F ser også at en mann er med henne.
Vaskekona Olga er på vei til jobb ca klokken 23.00 denne kvelden. Hun hilser på Rigmor i trappegangen, som hilser høflig tilbake. Mannen hilser ikke på Olga. Olga så går ned trappen, og bort til melkebutikken hun vasker hver kveld. Det tar cirka en time. Olga kommer inn i oppgangen i igjen cirka klokken 24.00, og går ut på andre siden av bygget for å tømme en søppelbøtte. Hun legger ikke merke til noe spesielt, lyset er på som vanlig og det er stille og rolig. Olga tar samme vei tilbake gjennom gangen, og skal til å gå opp trappen da hun ser det. En liten blodpøl rett ved trappen. Olga beskriver blodet som ?slimete, spyttet blod som var dratt utover gulvet?. Olga studerte blodflekken nøye, og kunne beskrive den i detalj i avhør.

Klokken 00.58 ved Østbanehallen blir Fredrik Fasting Torgersen anholdt av politiet for sykkeltyveri. Torgersen forsøker å forklare at sykkelen tilhører hans nevø, og at han har fått låne den. Torgersen forsøker også å rømme, men politiet tar ham igjen. Han blir kjørt til politistasjonen på Viktoria Terrasse i Vika i Oslo.

Brannalarmen går 24 minutter senere, det brenner i Skippergata 6 B. Da brannvesenet kommer frem, er klokken nesten 01.30. Det viser seg heldigvis at det kun er en ulmebrann i kjelleren. Brannvesenet slukker brannen, men ser med ett noe merkelig. Under et slags juletre eller grantre og to dører ligger en kvinne. Hun er drept.
Det er16 år gamle Rigmor som er død. Hun er svært ille tilredt i ansiktet, hun er kvalt, forsøkt voldtatt og har en 5,5 cm stor flenge i bakhodet. Hun har mye blod på seg, og har et bitemerke i venstre bryst, rett rundt brystvorten.


 

Tilbake på politihuset sitter 23 år gamle Fredrik Fasting Togersen, anholdt bare en halvtime før ulmebrannen i Skippergata. Han er nå mistenkt for drapet på Rigmor. Politi og rettsmedisiner kommer inn i avhørsrommet og begynner å undersøke Torgersen. De skraper under neglene hans, og finner blod på tre av fingrene. Det blir funnet avføring på siden av Torgersens venstre turnsko, og små blodflekker på klær som blir funnet hjemme hos ham. Det blir også funnet fem barnåler i bretten på buksene hans, lignende barnålene på juletreet som lå over Rigmors kropp.

Seks måneder senere blir Torgersen dømt til livsvarig fengsel.


 

Hvem var denne Torgersen?
Han var oppvokst i Oslo, og bodde på Tøyen med mor og søster. Torgersen var verken guds beste barn eller svigermors drøm. Snarere tvert om. Med rulleblad langt som et vondt år, ble han straks etter mordet på Rigmor svartmalt i media. Han var dømt for både likskjending og voldtektsforsøk fra før, blandt mye annet.

Likskjendingsdommen kom etter at Torgersen og en kamerat bestemte seg for å bryte seg inn i Lille Tøyen Eldrehjem for å stjele penger. De knuste en rute, men ble oppdaget og kom seg aldri inn siden alarmen gikk. Det guttene ikke viste, var at ruten de knuste var til likhuset på gamlehjemmet. Istedenfor innrbudd, ble han altså dømt for likskjending i dette tilfellet.
Voldtektsforsøket skjedde da Torgersen og moren til en kamerat satt ved siden av hverandre på en plen ikke langt fra der de bodde. Kvinnen, Fru K, gjorde tilnærmelser mot Torgersen, som da var veldig ung. Det er for meg uvisst om de faktisk hadde samleie eller ikke, men en nabogutt så hva de holdt på med og anmeldte Togersen. Fru K nektet, til og med på sitt dødsleie, for at hun ble forsøkt voldtatt av Torgersen. Det fremkommer i en erkjennelse kvinnens ektemann skrev etter hennes død. ?Torgersen voldtok ikke min hustru?. Torgersen fikk uansett tre års fengsel med fem års sikring for denne saken. Som dere skjønner, var ikke Fredrik Fasting Torgersen en engel. Men betyr det at han drepte Rigmor? Torgersen nekter hele tiden, i avhør, i retten.

Torgersens forklaring er slik:

Han hadde vært ute og drukket øl med en kamerat på Cafe Hjerterom i Oslo. Utenfor hadde han møtt en bekjent, Gerd, som han hadde snakket litt med. Gerd og Torgersen bestemte seg så, cirka klokken 23, for å dra hjem til Torgersen på Tøyen. Der opphold de seg på Torgersens rom i rundt en time, og Torgersens mor og søster bekrefter at de hørte både ham og en kvinnestemme, musikk fra rommet, og at de gikk ned trappen, det vil si at de mener de tydelig hørte høye hæler i tillegg til hans fotspor. Torgersen hadde også spurt moren og søsteren om han kunne låne nevøens sykkel for å kjøre Gerd et stykke på veien hjem. I følge Torgersen var han og Gerd på vei tilbake til byen rett etter halv ett på natten. Klokken 00.58 blir han pågrepet, og noen timer senere er han hovedmistenkt i Skippergatadrapet.

Statsadvokat Dorenfeldt er meget fornøyd med at Torgersen, morderen, allerede er pågrepet og siktet.

Dette er det påtalemyndigheten, med Dorenfeldt i spissen, mener skjedde:

Torgersen går fort nedover Karl Johan, og møter på Rigmor i krysset ved Dronningens gate. Han følger etter henne både til pølsekiosken og helt hjem. Rett etter at Rigmor har hilst på vaskekona Olga i trappeoppgangen, skal Torgersen ha slått Rigmor rett ned, så skal han ha dunket hodet til Rigmor, først i betonggulvet, så i kanten på trappen hvorpå hun fikk flengen i hodet, men uten at det ble noe merke i trappen. Så skal han ha forsøkt å voldta Rigmor, men hun gjør motstand. Torgersen tar da, ifølge Dorenfeldt kvelertak på Rigmor, som til slutt dør, og tarmene tømmer seg.

Det er nå både blod og avføring i gangen. Husk at Olga, vaskekona kun la merke til blodet i gangen. Hun beskrev kun blodet, og det detaljert. Hun sa ingen ting om avføringen. Og hadde det vært avføringen, som på åstedsbildene var tråkket og smurt utover gangen vært der, hadde det både syntes og stinket om det hadde vært på gulvet da Olga kom tilbake rundt midnatt.

Etter kvelningen skal Torgersen ha båret Rigmor ned til kjelleren, der hun ble funnet. For å skjule drapet skal Torgersen ha forsøkt å starte en brann, men oppdaget at han manglet fyrstikker. Han skal så ha stjålet nøklene fra Rigmors kåpe, tatt taxi hjem (den eneste måten han kunne rukket hjem på den korte tiden) til Tøyen 3,5 km unna, skiftet klær, hentet fyrstikker, så avtalt med sin mor og søster hva de skulle si til politiet, og deretter tatt nevøens sykkel tilbake til Skippergata for å tenne brannen i kjelleren.

Torgersen skal ha satt fra seg sykkelen utenfor nummer 9 mens han tente på kjellerbrannen, og skal ha låst seg inn med Rigmors nøkler. Etter at ulmebrannen er startet, tar han sykkelen mot Østbanehallen og kaster fra seg nøkkelknippet på veien. Dette nøkkelknippet er aldri blitt funnet. Klokken 00.58 blir Torgersen anholdt. Hva synes dere om denne teorien?

Bevisene:

Skippergata 6 B har to innganger, en fra Skippergata og en fra Fred.Olsens gate. Begge disse dørene var låst klokken 23 den kvelden, og det betyr at kun de med nøkler kan ha kommet seg inn i bygningen. Gjerningsmannen må ha drept Rigmor rett etter at Olga gikk forbi, og drapet må ha skjedd mellom klokken 23 og 23.30 i følge politiet. Åstedsbildene viser avføringen som er tråkket utover gangen, men Olga nevner bare blodet som hun så da hun gikk forbi rundt midnatt. Jeg er ganske sikker på at hun hadde både kjent stanken og sett avføringen om den hadde vært der klokken 24. Dette tyder jo på at noe må ha skjedd senere enn klokken 24 i den gangen.

Torgersen var hjemme på Tøyen med Gerd, som bekreftet dette i avhør. Det skal nevnes at Gerd senere nektet for dette da hun ble avhørt sammen med sin ektemann, og man kan jo tenke seg hvorfor.

Rigmor ble funnet klokken 01.30, og da var liket fortsatt varmt, som uttalt til media på stedet. De gikk på det tidspunktet ut ifra at Rigmor hadde vært død i cirka en time, det vil si at hun må ha dødd etter midnatt.

Heldigvis, med nyere teknologi kunne man også fastslå Rigmors dødstidspunkt i 2004. Hun og kjæresten Svein hadde nemlig drukket to halvlitere med juleøl cirka klokken 20 samme kveld. Alkoholmengden i blodet til Rigmor fastsetter dødstidspunktet til klokken 01.00.

Kjæresten til Rigmor kjøpte øl og en pakke sigaretter til Rigmor. Svein bekrefter at Rigmor røkte 3 eller 4 sigaretter på puben, og at han røkte en eller to. Det vil si at det burde være minst 14 sigaretter igjen i pakken, og ingen som så Rigmor gå hjem kan huske å ha sett henne røyke mens hun gikk. Likevel ble de kun funnet en sigarett i pakken som lå i kåpelommen hennes. Hvem har røkt eller tatt disse?

Tilbake til kåpen som Rigmor hadde på seg. Den ble funnet inntil veggen bak hodet hennes. Den hadde ikke noe blod eller avføring på seg, selv om Torgersen i følge politiet skal ha tatt nøklene hennes fra den. Det skal nevnes at det var mye blod på skjerfet og alpeluen hennes. Kåpen må vel ha vært tatt av før hun ble slått ned? Men hvorfor? Og hvorfor var ikke alpeluen og skjerfet tatt av?

Bitemerket er jo den store snakkisen i denne saken, siden retten hadde to sakkyndige fra tannlegehøyskolen som mente at bitemerket passet perfekt til  Torgersens tenner. Det skal nevnes at de to sakkyndige var uenige om hvilke av Torgersens tenner bitemerket kom fra. I dag kan dette beviset frafalle, siden nye undersøkelser (blandt annet NRK Brennpunkt fra oktober 2004) beviser at det ikke er Torgersen som har bitt Rigmor. Man må legge til grunn at det kun er gjerningsmannen som kan ha bitt Rigmor, siden bittet var nytt da hun ble funnet. Det skal også nevnes at avføringen på Torgersens sko var hundeavføring, og blodet på klærne og under neglene til Torgersen ikke var Rigmors, da dette var "gammelt" blod, det vil si ikke fra samme dag.

Esther, kvinnen i pølsekiosken ble ikke avhørt ordentlig før i januar, en måned senere. Hun er den eneste som så mannen som fulgte etter Rigmor på drapskvelden. Under avhør forklarte hun at mannen som fulgte etter Rigmor, hadde hun sett dagen etter drapet, lørdagen. Det hadde vært isende kaldt å stå ute i pølsebua, og hadde derfor tatt flere kaffepauser på en cafe ved siden av boden. Mannen hadde snakket med henne, og presentert seg som Olaf Lien. Han fortalte at han bodde på Sinsen Terrasse 14, men det viste seg at mannen hadde oppgitt feil navn og adresse. Hun beskrev mannen som mellom 30 og 35 år gammel, med vestlandsdialekt. Esther ble bedt om å peke ham ut i en såkalt konfrontasjon, hvor flere menn står på rekke. Mannen Esther pekte ut het Alf B, var 30 år og fra vestlandet. Han blir avhørt, men nekter all forfating med drapet. Han blir kalt inn til rettsaken, men  statsadvokat Dorefeldt opplyste at han satt fengslet i Århus i Danmark på tidspunktet rettsaken pågikk. Senere tid har man funnet ut at dette ikke stemte.
Hvorfor ble ikke han kalt inn? Hvor var han?

Esther peker faktisk ut Torgersen i en annen konfrontasjon, men kun som ?type utseende?, hun sier aldri at det er Torgersen som fulgte etter Rigmor.

Ørnulf B, en kjent krimniell fremstår for retten som vitne, uten at Torgersens forsvarer får vite det på forhånd. Han forteller at han så Torgersen utenfor Skippergata 6 B kvelden Rigmor ble drept klokken 01.00. I en rekonstruksjon peker Ørnulf ut feil bygg. Han peker ut Skippergata 9, siden skiltet henger opp ned så det ser ut som et sekstall. Det er derfor statsadvokaten mener Torgersen satt fra seg sykkelen utenfor nummer 9. 
Senere får man vite at Ørnulf fikk noe av fengselsstraffen sin ettergitt for å ha vitnet mot Torgersen.

Denne saken er trist. Det er trist for Rigmors familie, som mistet en datter og søster, og det er trist for Fredrik Fasting Torgersens familie. Jeg er helt sikker på at Torgersen er uskylding. Det er det mange andre som er også, selv 60 år etter.

Dessverre fikk aldri Fredrik Fastisk Torgersen oppleve det å bli frikjent. Han satt heldigvis ?bare? i fengsel i 16 år, men levde resten av livet som drapsdømt.

Fredrik Fasting Torgersen gikk dessverre bort sommeren 2015, i en alder a 80 år. Han døde som drapsdømt.
Jeg håper og tror at rettferdigheten skal seire en dag. Tror du?


 

Ønsker du mer informasjon om denne saken, gå inn på www.torgersensaken.no eller se dokumentaren Brennpunkt laget i 2004 på www.nrk.no

The Black Dhalia - Det uløste mordet på Elizabeth Short

Mordet på Elizabeth Short er et av True Crime-historiens store mysterier. Jeg kan ikke huske første gang jeg hørte om det, jeg har på en måte alltid, siden jeg var veldig ung, forundret meg over hva som egentlig skjedde og lurt på hvem som drepte den unge kvinnen. Omstendighetene rundt mordet og funnstedet er intet mindre enn fascinerende, dramatisk, i ekte Hollywood-stil. Mordet har inspirert forfattere og filmskapere siden slutten av 40-tallet. Nå som True Crime Norge er tilbake etter en liten sommerpause, syntes jeg det passet med en ekte True Crime-klassiker denne gangen. God fornøyelse!

 

Elizabeth Short ble født den 29. Juli 1947 i Boston, Massachusetts. Hun var nummer tre i en søskenflokk på fem, hadde hardtarbeidende foreldre, og vokste opp i Meadford, en liten forstad til Boston. Faren til Elizabeth bygget minigolfbaner, og tjente overkommelig på det. I 1929 tapte han dessverre nesten alle familiens penger i det store børskrakket.
Et år senere forvinner Elizabeths far, og både familie og venner tror han har begått selvmord, som så veldig mange andre gjorde i ettvirkningene som fulgte børskrakket. Seks år senere kommer et brev fra California, adressert til Elizabeths mor. Brevet er fra faren, som unnskylder seg for at han forlot dem i økonomisk ruin. Han forteller videre at han har startet et nytt liv i California, og siden Elizabeth sliter med astma, velger hun noen år senere å flytte til sin far, der klimaet er varmere og mildere. Elizabeth og faren krangler ofte og høylytt, og Elizabeth bestemmer seg for å forlate faren. Hun vil bli skuespillerinne, og velger å prøve lykken i Los Angeles.

Filmkarrieren til Elizabeth Short går ikke som forventet. Hun får bare noen små statistroller, og tjener nesten ingen ting. Hun tar på seg noen lysskye modelloppdrag og tar strøjobber er og der for å få endene til å møtes. I senere tid har det versert rykter om at hun også prostituerte seg en periode, men det er foreløpig ingen bevis som tilsier at hun gikk så langt. 
I 1943 blir hun arrestert for ulovlig drikking. Hun var bare 19 år, og aldersgrensen for å drikke alkohol var også på den tiden 21 år. Under ser du arrestasjonsbildet.


 

Det er morgenen den 15. Januar 1947. En ung mor er ute og triller sin lille datter i barnevogn i Leimert Park i Los Angels-området. I et veikryss, ved grøftekanten ligger det kvinnen tror er en utstillingsdukke. Hun lurer på hvorfor noen har lagt dukken der, og går nærmere for å undersøke den. Det er ikke en utstillingsdukke, men til hennes store forferdelse ser hun at det er en naken kvinne. En naken kvinne, i to deler.
Politiet blir tilkalt, og starter med en gang tekniske undersøkelser.

Kvinnen foran dem er 23 år gamle Elizabeth Short. Hun er helt hvit, og tappet for blod. Kroppen hennes er delt i to rett ved navlen. Innvollene hennes er dyttet inn under kroppen, slik at de ikke synes så godt ved første øyekast. Overarmene er plassert ut til sidene, med underarmene pekende oppover. Bena er spredt til sidene. Ansiktet er mutilert, gjerningspersonen har skåret et smil i kinnene hennes fra øre til øre, et såkalt Glaskow Smile.

Et Glaskow Smile er en torturmetode hvor man kutter overfladiske sår fra munnvikene og helt til ørene slik at huden er tynnere i kuttene. Deretter slår man og/eller påfører annen smerte som for eksempel knivstikk på offeret slik at de skriker og åpner munnen så sårene revner. Dette skjedde med Elizabeth Short. Hun døde av en kombinasjon av forbløding fra sårene i ansiktet og en subaraknoidalblødning fra gjentatte slag mot hodet. Hun ble torturert til døde. Etter at Elizabeth var død, ble kroppen hennes tappet for blod og vasket helt ren, før morderen kuttet kroppen hennes i to med kirurgisk presisjon.
Det er ikke alle som vet hvor man skal dele et menneske i to uten at det blir skader på innvoller, men denne gjerningspersonen visste det. Derfor trodde politiet at det kan ha vært en lege eller kirurg, eller en med inngående kjennskap til anatomi som drepte Elizabeth Short.

       


Drapet ble snart slått opp stort i media, og fikk tilnavnet The Black Dhalia-mordet av pressen. På slutten av 40-tallet, men også i dag, pleide avisene å gi kallenavn til høyprofilerte drapssaker, men pressen gjorde noe annet som kanskje er det verste jeg har hørt. Dette er heldigvis ikke vanlig i dag. To journalister kontaktet Elizabeth Shorts mamma i Meadford og fortalte at datteren hadde vunnet en skjønnhetskonkurranse i Hollywood, og ville skrive en artikkel om henne. Moren ble glad for at datteren hadde gjort det så bra, og fortalte villig om Elizabeths liv. Det var ikke før senere at hun fikk vite hva som egentlig hadde skjedd, og at hun hadde blitt lurt av pressen. Jeg vet dessverre ikke om journalistene fikk noen straff for dette, men jeg håper virkelig de fikk det.

Mordet på Elizabeth Short er enda ikke løst, selv om flere enn seksti kvinner og menn gjennom årene har hevdet å være morderen. Det ble etterforsket tilknytninger til seriemordere i andre byer, men ingen klar forbindelse er funnet.

Politimannen Steve Hodel, som jobbet i LAPD, samme politidistrikt som etterforsket The Black Dhalia-mordet ryddet i farens dødsbo. På loftet fant han et skrin med gamle fotografier, og et av bildene fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hans. Bildet er av en kvinne, skremmende lik Elizabeth Short, muligens er det henne. Et annet bilde er av en kvinne med mørkt hår, hvor man ikke ser ansiktet, men kun overkroppen fra brystene og opp. Armene hennes er plassert i nøyaktig samme posisjon som Elizabeths armer da hun ble funnet død. Faren til Steve, George Hodel var forresten kirurg. Steve Hodel har skrevet en bok hvor han mener å bevise at hans egen far er den som drepte Short, men LAPD har avskrevet teorien hans.

Jeg vet ikke helt hva jeg tror, men jeg synes det er veldig mange tilfeldigheter som gjør at dette bør undersøkes nærmere. Kanskje man endelig finner ut hvem som drepte The Black Dhalia. Hva tror du? 

Sunne-søstrene og Folie à Deux

På psykologistudiet lærte vi om begrepet Folie à Deux, men jeg syntes det var vanskelig å forstå. Dynamikken, psykosen og samspillet mellom to som lider av dette var så fjern for meg, helt til jeg så denne videoen: https://www.youtube.com/watch?v=VTpFWiEx3eo 

To søstre, Ursula og Sabina Eriksson fra Sunne i Sverige skapte store medieoverskrifter i Storbritannia i 2008, da de i psykose forsøkte å ta sine egne liv på en motorvei. Politiet forsøker å stoppe dem, den ene blir påkjørt, og reiser seg igjen for å så kaste seg mot flere biler som kommer kjørende. Søstrene er helt rabiate, og sloss med ambulanse og politi for å komme seg løs. Hva får dem til å gjøre slikt, og hvorfor vil de dø?

Begrepet Folie à deux betyr egentlig «delt galskap», hvor to mennesker opplever en tung psykose når de er i nærheten av hverandre. De hallusinerer sammen, nesten som om den enes hallusinasjon «smitter» over på den andre. Det kan faktisk skje med flere enn to personer. Merkelig, eller hva?

Man vet ikke helt hva som er forhistorien til psykosen jentene var i, men her er det man vet:

Søstrene hadde vært i Irland en periode, før de reiste til England. De vokste opp i Sunne i Värmland med sin eldre bror. Politiet får meldinger fra flere bilister om at to jenter løper rundt på motorveien M6, og kommer raskt til stedet. Jentene forsøker gjentatte ganger å kaste seg ut i trafikken. Sabina kaster seg ut rett foran en bil og blir liggende bevisstløs i flere minutter, før hun reiser seg og sloss med ambulansepersonalet og kommer seg løs. Søsteren Ursula løper så ut i trafikken og blir påkjørt av en annen bil, og bena hennes knuses. Hun nekter også medisinsk hjelp, men blir til slutt lagt inn på sykehus for å behandle de ødelagte bena hennes.

Sabina blir tatt med til arresten, men løslates senere siden hun virker normal. Hun møter en mann, Glenn Hollinstead, som er ute og lufter hunden sin med en kompis. De tre begynner å prate sammen, og Sabina klapper hunden. Hun oppfører seg merkelig, men Glenn Hollinstead og kompisen Peter lar henne sove hos dem et par dager. Søsteren Ursula er fortsatt på sykehuset.
Sabina oppfører seg merkelig hos Glenn, hun virker nesten psykotisk og snakker usammenhengende om at noen er etter henne, at sigarettene hennes er forgiftet og at hun blir kontrollert av mennesker som ikke er ekte.
Til slutt knivdreper Sabina Glenn Hollinstead, helt uten forvarsel. Hun løper så ut i hagen, og møter på en nabo som hun også knivstikker. Denne naboen ringer nødnummeret, og både politi og ambulanse kommer til stedet fort. Glenn er død ved ankomst, men naboen overlever heldigvis. Vitner ser Sabina løpe fra Glenns hus med en hammer som hun slår seg i hodet med. De ringer politiet, som setter i gang jakten på Sabina igjen. Sabina blir forsøkt taklet av en forbipasserende, men slår han i hodet med en takstein hun har i lommen. Hun fortsetter ferden over en bro, og bestemmer seg deretter for å hoppe fra broen, 12 meter ned, rett i bakken for å slippe unna politiet. Sabina får alvorlige skader, men overlever fallet og blir tatt med til sykehus. Etter at hun noen måneder senere er frisk nok, fengsles hun for drap og drapsforsøk.

Sabina Ericsson blir dømt til fem års fengsel, og ble løslatt i 2011. Man vet fortsatt ikke hva som egentlig skjedde, hvorfor søstrene kom i psykose, eller grunnen for at Sabina drepte Glenn og nesten drepte naboen hans. Det er tydelig at Sabina var psykotisk i gjerningsøyeblikket, derfor den lave straffen. Hun burde nok vært innlagt etter episoden på motorveien.

Se på videoen, dette er altså noen dager før drapet skjedde. De har en utrolig styrke, begge søstrene. Det merkelige er, at ingen av dem hadde noen form for narkotika eller alkohol i blodet da det ble tatt inn til sykehus og arrest. Jeg lurer virkelig på hva som egentlig skjedde.



 

Mommy Dead and Dearest

HBO har for ikke lenge siden sluppet en dokumentarfilm som heter "Mommy Dead and Dearest".

Saken er helt ufattelig, handlingen er som tatt ut av en dårlig skrekkfilm. Men True Crime er som oftest det, så virkelighetsfjernt at man nesten ikke kan tro det, bare at det faktisk har hendt i virkeligheten.

HBO-dokumentaren handler om Dee Dee, mammaen til en alvorlig syk jente, Gypsy Rose, som begge er lokalkjente for Gypsy's mange sykdommer som sjarmerende nok stiller opp på alle mulige veldedighetsarrangementer og mottar både hjelp og økonomisk støtte fra det velmenende lille lokalsamfunnet i en by i Wisconsin.

Men, selvfølgelig er det noe som ikke stemmer. Jeg tenkte Munchausen by Proxy med en eneste gang, til og med før jeg begynte å se dokumentaren. Det viser seg nemlig at Gypsy ikke er syk. Hun er helt frisk. Hun har ikke leukemi og muskelsvinn, ei heller er hun tilbakestående. Jenta er helt frisk, men har blitt fortalt av sin mor hele livet at hun er syk. Gypsy har blitt mishandlet av Dee Dee, og endelig klarer Gypsy å komme seg unna den slemme moren sin.

Grunnen til at jeg kaller Dee Dee slem, er ikke fordi hun lider av Munchausen by Proxy, det er nemlig en alvorlig psykiatrisk lidelse hvor man (som oftest kvinner i en omsorgsrolle) påfører andre skader/lidelser/sykdom for å selv få sympati som den snille, pleiende og hjelpsomme parten. Mødre som skader eller dreper sine barn kan mistenkes for dette, spesielt om de søker oppmerksomhet fra familie/venner/helsepersonell og til og med media i noen tilfeller.

Dee Dee er slem, hun slår og mishandler datteren. Hun lar datteren gå gjennom operasjoner hun ikke trenger, tvinger henne til å bli matet gjennom sonde, og isolerer datteren fra omverdenen.

Til og med Dee Dee's egen familie ville ikke ha noe med henne å gjøre. I følge dokumentaren finnes det ingen som kjenner Dee Dee som faktisk liker henne. "She had it coming" sier stemoren og faren hennes, mens de ler når de forteller at ingen ville ha asken hennes etter kremasjonen.

Ja, for Dee Dee dør nemlig. Ikke av sykdom eller alderdom, hun blir knivdrept. Av hvem, sier du? Sin egen datter Gypsy Rose og kjæresten Nick.

Gypsy er altså ikke syk, i alle fall ikke slik som moren hennes fremstilte jenta. Vi ser flere intervjuer med Gypsy, hvor hun fremstår funksjonsfrisk. Det var likevel noe som slo meg da jeg så intervjuene med Gypsy, hun virker psykisk syk selv. Hun fremstår manipulerende og kalkulert selv om hun ler den "søte" og uskyldige latteren sin og feller noen tårer. Den jenta lurer ikke meg.

Dokumentaren handler også om rettssaken mot datteren, og der får man se en del tekstmeldinger som er sendt mellom Gypsy og kjæresten Nick.

Når man legger sammen jentas oppvekst, måten hun oppfører seg på mot intervjueren, tekstmeldingene hun sender med kjæresten før og etter drapet, og legger Facebook-statusen "The bitch is dead!" på toppen av det hele, virker hun skremmende nære en dyssosiativ personlighetsforstyrrelse, kanskje til og med hun lukter på psykopati her. Gypsy skremmer meg mest med denne dokumentaren.

Flere jeg har snakket med sier "stakkars jente, det er ikke rart hun drepte moren sin".

Jeg tror muligens de ble mer grepet av forhistorien, enn hva som faktisk skjedde. Formildende omstendigheter med tanke på straff for mordet er helt klart tilstede, Gypsy har hatt et forferdelig liv. Men man må ikke drepe av den grunn. Hun har sine mors gener, og det er skremmende med tanke på fremtiden.

Jeg håper noen er på vakt når hun kommer ut av fengsel, eller at hun får tvungen behandling så hun ikke skader noen når hun er fri.

Har du sett denne dokumentaren? Hva syntes du? Jeg vil gjerne høre fra deg på post@truecrimenorge.no

Mord i Karlstad

Litt over klokken 19 i kveld ringte en anonym tipser til Värmlandspolitiet og fortalte at en kvinne var død i en leilighet i Karlstad i Värmland.

Politiet i Karlstad var raskt på plass ved Fagottgatan 5. Der påtraff de en kvinne i 25-års alderen, høyst sannsynlig drept. Området kvinnen bodde i omtales som et "skummelt" område i Karlstad, men er også bosted for byens mange studenter.

Kvinnen som antas å være drept, har vært aktiv på Instagram og andre sosiale medier. Politiet står uten spor, og har foreløpig ingen mistenkte.

Drapet på Nils Olav

Den 2. september i fjor kom meldingen om at en person ble funnet død på et bål ved en skogsvei i Søndre Land. Jeg husker at jeg interesserte meg for saken raskt, da den fremsto som heller uvanlig. Man tar ikke livet sitt ved hjelp av et bål, så den teorien var utelukket. Hva hadde skjedd med mannen? Snart ble det kjent at den døde på bålet var 49 år gamle Nils Olav Bakken, en mann som hadde hatt et vanskelig liv på grunn av sykdom og hendelser i oppveksten.

Det finnes mange med samme bakgrunn som Nils Olav, folk som ikke har det så lett. Men de ender ikke opp sterkt forbrent på et bål av den grunn. Hva hadde skjedd? Hvem ville en stakkars mann så vondt?

I november, bare to måneder senere, ble tre personer pågrepet og siktet for drapet på Nils Olav. En 44 år gammel kvinne, beskrevet av naboer og venner som snill, hjelpsom og aktiv i Frelsesarmeen, hennes 20 år gamle sønn og kvinnens 36 år gamle kjæreste. Hva? Saken ble bare mer og mer innviklet. Hvorfor skulle de ha drept han?
Nils Olavs søster fortalte til media at broren hadde vært redd og nervøs i tiden før han ble drept, men hun visste ikke hva han var redd for. Var de de tre som nå er tiltalt han var redd for?

Den 19. juni i år starter rettsaken mot de tre, som var bekjente av Nils Olav.
Kvinnen og sønnen nekter straffeskyld, og kvinnens ekskjæreste tilstår at han drepte Nils Olav sammen med de to andre medsiktede. Han har også forklart hvordan Nils Olav ble drept, og dette fremkommer i siktelsen gjengitt av VG (som jeg også siterer fra).

Måten Nils Olav ble drept på er urovekkende og grusom:

  • Den 20 år gamle sønnen skal ha lagt Nils Olav i bakken, mens 36-åringen skal ha lagt seg oppå mannen. Den 44 år gamle kvinnen skal ha holdt bena hans fast, mens 20-åringen holdt Nils Olav i armen.
  • 36-åringen og hans daværende kjæreste skal ha forsøkt å stripse fast Nils Olav, så han ikke kom seg løs fra grepet deres.
  • Den 44 år gamle kvinnen skal ha stukket Nils Olav med kniv, først i hånden.
  • Den 36 år gamle mannen skal så ha fortsatt knivstikkingen på Nils Olavs overkropp
  • 20-åringen sparker deretter Nils Olav i hodet
  • 36-åringen fortsetter knivstikkingen, og stikker Nils Olav i halsen
  • Etter mishandlingen av forsvarsløse Nils Olav, drar de to mennene han ut i en grøftekant og dynker han i bensin.


Bilde fra VG.
 

Nils Olav døde ifølge obduksjonsrapporten av blodtapet fra knivstikkene og brannskader. Det vil dessverre si at han var i live da han ble påtent. Det kan nok hende han var bevisstløs da de helte bensin over han og tente på, jeg håper nesten det. Nils Olav må i alle fall ha forstått hva som hendte, og det er utrolig trist å tenke på.

Politiets hovedteori skal være ryktene om at Nils Olav skal ha forgrepet seg på et familiemedlem av kvinnen, men kvinnens forsvarer avviser dette. Det har vært en del skriverier om akkurat disse ryktene, så jeg syntes det var på sin plass å nevne dem.

Det skal bli spennende å følge med på rettsaken, da dette drapet er ganske uvanlig, både i brutalitet, men også på grunn av hvordan de siktede, særlig kvinnen har fremstått som et snilt og ærlig menneske i lokalmiljøet. Hva får en kvinne til å dra med seg sin egen sønn i en så grusom handling? Jeg synes det skal nevnes at ingen er dømt i denne saken, og at de tiltalte er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Påtalemyndigheten har allerede en tilståelse, men hvem vet, kanskje det kommer to til? Uansett skal det bli interessant å se hva som kommer frem i retten.

Papin-søstrene

Jeg fikk tips om denne saken, som mange andre, av min kollega og venn Leif-Erik. Han hadde sett en dokumentar om disse søstrene, og lurte på om jeg hadde hørt historien. Som oftest har jeg hørt om de fleste mordsaker, men denne har gått meg hus forbi. Jeg lurer på hvorfor, da denne saken har alt jeg finner fascinerende. Selve mordet er som mord flest, grusomme. Det er likevel noe spesielt med disse søstrene, noe som griper meg, noe mystisk og litt skummelt. Bare se på dem, de ser ikke så hyggelige ut, eller hva? God fornøyelse!

 

 

Le Mains, Frankrike, 2. Februar 1933.

 

René Lancelin, en pensjonert advokat skulle møte sin kone og datter til middag hos en familievenn som bodde i samme område som den velrenommerte advokaten. Kona og datteren møtte aldri opp. Tiden gikk, og etter en stund bestemte Lancelin seg for å reise hjem for å se til familien sin. Kunne de ha glemt middagsselskapet?
 

Monsieur Lancelin møtte en låst dør hjemme. Døren gikk ikke opp, og han banket hardt flere ganger. Ingen lyd. Ingen åpner. Nå begynner han å bli bekymret, har noe skjedd?

Lancelin bestemmer seg for å se gjennom vinduene. I det dunkle skinnet fra sterainlysene i stuen kan han skimte noe, en skikkelse?
Han forstår at noe er galt, og kontakter politiet umiddelbart. Politiet kommer, og må bryte seg inn i det fornemme huset med makt. Politimannen kommer seg omsider inn, og finner to personer liggende på gulvet. Det er ikke mulig å se hvem de to på gulvet er, hodene deres er slått til det ugjenkjennelige. Hodene deres er knust, og øynene er revet ut. De to drepte identifiseres til slutt som René Lancelins kone og datter. Noen har slått dem i hjel. Men hvem?

 

Politiet tror at gjerningsmannen fortsatt kan være i huset, siden døren var låst innenfra. Kan de to tjenestepikene også være drept? Politiet gjennomsøker det store huset, men finner ingen. De går opp trappen, og mot rommet til tjenestepikene. Først banker politiet på døren, men ingen åpner. Døren er ikke låst, og politiet åpner døren forsiktig. Inne i det lille soverommet ligger de to søstrene Léa og Christine Papin nakne i sengen, tett omslynget.

Først er politiet lettet over at de to kvinnene er uskadet, men oppførselen deres tilsier at noe ikke er som det skal. De oppfører seg merkelig, og fortsetter å holde rundt hverandre selv om politier beordrer dem til å stå opp. De spør om jentene vet hva om har skjedd. Léa og Christine tilstår med en gang, men sier de drepte Madame og Mademoiselle Lancelin på grunn av dårlig behandling.

 

Det viser seg at en konfrontasjon mellom Christine Papin og Fru Lancelin var grunnen til det voldsomme sammenstøtet. Christine hadde blitt så sint på sin arbeidsgivers kone at hun hadde slått henne med en hammer flere ganger. Christine hadde ropt til sin lillesøster Léa at hun skulle rive ut øynene på kvinnen. Det hadde hun gjort, og i tillegg gjemt øynene hennes i skjerfet den døde kvinnen fortsatt hadde rundt halsen. Datteren Genevieve hadde kommet til, og lidd samme skjebne. Genevieve hadde blitt hugget med kniv, slått i hjel med hammer, og fått øynene revet ut slik som sin mor. Øynene til Genevieve ble riktignok funnet på gulvet ved siden av henne. 

Kevinmordet - en oppdatering

Kjære fine lesere, kjære sinte og frustrerte lesere.

Mange har kontaktet meg, kommentert på Instagram, mail, og her på krimbloggen om den mye omtalte Kevinsaken. Fire år gamle Kevin ble drept i 1998. To gutter på fem og syv år tilsto ifølge politiet at det var de som hadde drept Kevin. To barn, som drepte et barn. Men var det egentlig disse to guttene?

Den 13. januar i år skrev jeg et innlegg om akkurat denne saken. Ikke nå. Ikke etter dokumentaren. Jeg skrev om de to guttene og om familien deres. Jeg hadde en politirapport om saken, og jeg baserte mye fakta på den, men også på fakta fra Sveriges Radios podcast «P3 Dokumentär» om Kevinsaken, samt andre artikler. Da jeg skrev denne saken, var det jeg opplyste riktig ifølge alle mine kilder. Det var riktig på det tidspunktet.

I slutten av mars kom den svenske avisen Dagens Nyheter med en granskningsartikkel om saken, og SVT har laget en dokumentar i tre deler om Kevinmordet. Jeg leste Dagens Nyheters artikkel, og begynte å tvile på om det var disse guttene. Da jeg så første episode av SVT?s dokumentar, begynte jeg å tvile litt mer. Nye sider av saken ble belyst, sider som ikke fantes i noen av rapportene jeg har lest. De har nemlig vært hemmeligstemplede, og umulige å få tak i.
Etter første episode av dokumentaren tvilte jeg.

Da jeg så andre episode, hvor de viste avhørene av de to små guttene som angivelig tilstår å ha drept en liten gutt, tvilte jeg ikke lenger. Jeg var jeg helt sikker.
Robin og Christian har ikke drept noen. De drepte aldri Kevin, de vet ikke en gang hva som skjedde med han, og de var ikke tilstede da Kevin døde. De har alibi, som aldri ble rapportert. De tilsto aldri, selv om rapporten skriver det. Faren deres var en bekymret far, ikke en mann med merkelig oppførsel slik som rapporten mener.

I lys av medieoppmerksomheten rundt denne tragiske saken, er det mange som søker etter informasjon om Kevinmordet. Om du «googler» saken, kommer mitt innlegg ganske høyt opp. Innlegger om Kevin er en av de mest leste sakene på denne krimbloggen, noe som jeg synes er veldig bra. Det jeg ikke synes er så veldig bra, er at mange tror at det innlegget er skrevet nå.
Mange skriver at jeg må sjekke fakta, og at jeg må se dokumentaren før jeg skriver om Kevin-saken og at jeg burde slette innlegget.

Jeg sjekker fakta, det er det jeg gjør hver eneste dag, til hvert eneste innlegg. Jeg dobbeltsjekker og trippelsjekker, slik at det jeg skriver skal være riktig. Jeg har lest innlegget mitt om Kevin flere ganger, og kan med hånden på hjertet si at det som står der er helt korrekt i forhold til den fakta som forelå på det tidspunktet den ble skrevet. Jeg angrer ikke på at jeg skrev det, og jeg kommer ikke til å slette innlegget.

Jeg jobber med et nytt og større innlegg om nettopp Kevin-saken, og det kommer når jeg føler at all fakta er sjekket, og alle sider av saken er fremme, og jeg gleder meg til at dere skal lese. Jeg gleder meg også til å høre hva dere synes, og hva dere tenker om saken.

Denne krimbloggen er ingen ting uten dere, deres kommentarer, mailer og innspill. Dere lesere er veldig viktige for meg. Jeg håper dere som skriver stygge ting, kan tenke dere litt om før dere tømmer dere for ukvemsord og tar ut deres frustrasjon i en mail eller en anonym kommentar. Selvfølgelig er jeg klar over at en krimblogg som denne skaper engasjement, og det er jeg fortsatt glad for. Saklig, konstruktiv kritikk tar jeg mer enn gjerne imot, men når det verken er saklig eller konstruktivt må jeg si ifra.

Og til alle dere som alltid liker, deler, kommenterer og heier frem denne krimbloggen ? tusen takk!
 

-Pernille




 

Eldredrapet i Os

Det er 1. januar 2012, midt på natten. Røyken etter nyttårsrakettene har lagt seg, og glade mennesker snakker om nyttårsforsetter og hva de har av planer for den splitter nye året. I en eldrebolig i Gamleheimshagen i Os utenfor Bergen, skal et liv snart ebbe ut.

En eldre kvinne har trykket på trygghetsalarmen, og en hjemmesykepleier er på vei for hjelpe henne. Hjemmesykepleieren tenker vel at kvinnen har falt, hun er jo 98 år og kanskje ikke så god til bens lenger. Hjemmesykepleieren går ut av bilen og fortsetter mot eldreboligen. Noe er galt. Hun hører noen merkelige lyder, og fortsetter mot den åpne døren. En ukjent mann står over Hilda Feste. Han voldtar henne. Det er blod over alt. Hjemmesykepleieren ringer politi og ambulanse, og den ukjente mannen forsvinner. Nødetatene kommer raskt til stedet, men livet til Hilda Feste står ikke til å redde. Skadene ble for store for den lille kroppen hennes.

Obduksjonsrapporten viste at Hilda døde av massiv vold mot hodet.

Drapet og voldtekten på Hilda Feste (98) ryster hele Norge. Jeg husker det selv, jeg kunne ikke tro hva jeg leste. Alle lurte på hvem som kunne ha gjort noe slikt mot en gammel dame, hvem var monsteret? Rykter og folkesnakk preger den lille bygda, men det skal ta halvannen måned før noen blir pågrepet.

Sjokket kom den 21. februar 2012. En 18 år gammel gutt ble pågrepet og siktet for voldtekt og forsettlig drap. En 18 år gammel gutt! Det var et stort sjokk for hele samfunnet. Både for familien til Hilda Feste, men også for familien til den unge mannen som satt fengslet.

18-åringen nektet enhver forfatning med saken i avhør, og forklarte at han hadde vært på fest og drukket store mengder sprit den kvelden. Så store mengder sprit, at han fikk blackout, ifølge ham selv. To rettspsykiatere konkluderte med at 18-åringen var tilregnelig, og at han verken var i psykose eller i bevistløs tilstand under drapet og voldtekten. Han kunne altså straffes for det han sto tiltalt for, om han ble funnet skyldig.

Rettsaken startet i november 2012, og bevisene var overveldende. Den unge mannens fingeravtrykk med Hildas blod ble funnet i leiligheten der hun ble drept, og hans DNA ble også funnet på innsiden av glidelåsen på Hildas bukser. Hildas DNA ble funnet på et blodig putetrekk i en plastpose hjemme i den tiltaltes leilighet. Det verserer også opplysninger om at han hadde søkt på eldreporno ved gjentatte anledninger, noe som ifølge påtalemyndigheten kunne ha ledet til voldtekten.

Den 4. desember 2012 blir han dømt til 19 års fengsel. Han tar betenkningstid før han bestemmer seg for å ikke anke dommen.

Denne saken sjokkerte meg mer enn noen annen sak. Den satte en skikkelig støkk i meg, særlig omfanget av volden som ble påført den eldre kvinnen med det vennlige smilet. Jeg har aldri glemt saken, og jeg kjenner fortsatt en slags uro når jeg nå skriver om hva som skjedde.
Denne saken minner meg om noe som bare skjer på film.
Det er to familier som er rammet av denne saken, offerets familie som må leve med viten om de grusomme minuttene 98 år gamle Hilda måtte oppleve før hun døde, men også familien til 18-åringen, som nå er rundt 24 år. De sitter også igjen med det forferdelige sjokket.

Husker du denne saken? Har du innspill eller tips, kommenter under eller mail True Crime Norge på post@truecrimenorge.no

Følg oss også gjerne på Instagram og Facebook, vi går under navnet True Crime Norge.


Bilde fra VG.
 

Kumla-saken

Det er fredag. 13 år gamle Linn har vært på skolen, og står ved stasjonen og venter på toget som snart skal komme. Vennene hennes er fortsatt på skolen, men Linn har bestemt seg for å dra litt tidligere. Hun orket ikke mer skole i dag. Det er en fin vårdag i mars 2013. Linn orker ikke se på mobilen akkurat nå, hun vet at mamma har prøvd å ringe flere ganger. Hun har sikkert fått beskjed om at Linn ikke møtte opp til svømmetimen denne ettermiddagen.
Linn hører lyden av toget i det fjerne. Hun tar noen skitt mot skinnegangen, og så noen flere. Hun ser mot toget, det er nærmere nå, og hun skynder seg. Nå står Linn midt på togsporet.
Hun trekker pusten en siste gang før toget treffer.

13 år gamle Linn fra Kumla, vest i Sverige, har tatt sitt eget liv ved å kaste seg foran toget en fredag i starten av mars 2013. Hva får en 13 år gammel jente, som virket så glad og blid på YouTube-kanalen sin til å plutselig velge å dø?
Det skal vise seg at Linn ble mobbet. Familien, og de nærmeste vennene visste det. Men var det virkelig grunnen? Mammaen til Linn hadde fått henne inn i systemet for ungdomspsykiatri på grunn av episoder med selvskading etter den mistenkte nettmobbingen, og trodde kanskje Linn var så deprimert at hun til slutt valgte å hoppe foran toget. Familien er sjokkert, og prøver å finne svar på hva som egentlig skjedde.

Linns storebror finner ut at Linn hadde to Facebook-kontoer. Det de finner på den, er verre enn bare ungdomsmobbing. Linn har blitt utsatt for gjentatte trusler fra «bealarrson97». Hvem er dette?

Mammaen og broren til Linn leser meldingene de utvekslet på nettet. Først starter meldingene veldig uskyldig, men etter hvert blir tonen mer truende fra «bealarrson97». Han har tvunget Linn til å kle seg naken foran web-kameraet hennes. Han truer også med å spre bildene til alle hun kjenner, både trenere, lærere og på Facebook og Instagram om hun ikke gjør som han sier. Linn trygler «bealarrson97» om å slette filmen av henne. Hun sier at hun tar livet sitt om hann sprer videoen, men ikke en gang da sletter han den. Istedenfor fortsetter han å true 13 år gamle Linn.

Chat-meldingene blir overlevert til politiet, som begynner å lete etter en 15-16 år gammel gutt, muligens fra Kumla han også. Det politiet ikke vet, er at denne gutten egentlig ikke finnes.  «bealarrson97» er en 44 år gammel mann, som blant annet er fotballtrener for en jente-lag, interessert i kvinners rettigheter og innebandy for å trekke frem noe. Han blir beskrevet av venner som alltid blid, snill og en mann til å stole på. Ingen som kjenner han kan tro at han kan ha gjort dette.

Mannen (44) nekter for å ha noe med Linns selvmord å gjøre. Han sier at han har en PC, men at den ble stjålet fra en cafe mens han var på toalettet, og det samme dag som Linn døde. Dette tror selvfølgelig ikke politiet på, og til slutt finner de den. De finner også lignende trusler mot flere unge jenter. Politiet kontakter alle jentene han har hatt kontakt med, og til slutt anmelder over 20 jenter han for misbruk, trusler og seksuelt krenkende atferd.

Saken, både om Linns selvmord og truslene mot alle de andre jentene kommer opp i tingretten. «bealarrson97», som egentlig er en nå 45 år gammel mann, dømmes til 2 (!) års fengsel.

«bealarrson97» slapp ut av fengsel i juli 2015, etter endt soning.
«Han fikk to år, og hva fikk vi? Livsstid!» sier mammaen til Linn.

Jeg har ikke anledning til å avsløre mannens identitet i denne saken. Vil du vite mer, kan du høre podcasten P3 Dokumentär ? Kumlafallet, produsert av Sveriges Radio, som også er kilden til denne posten. 


Bilde fra Expressen 

Om du, eller noen du kjenner trenger hjelp, vær så snill og ta kontakt:

 

Mental Helses Hjelpetelefon:
(hele døgnet) tlf. 116 123

Kirkens SOS:
(hele døgnet) tlf. 22 40 00 40

Angstringen:
(man-tors 10-13) tlf. 22 22 35 30

Barneombudet:
(man-fre 8-15) tlf. 22 99 39 50

DIXI ? Ressurssenter for voldtatte:
tlf. 22 44 40 50

Jeffrey Dahmer - verdens ekleste seriemorder

En ung gutt løper livredd ut fra huset og ned på parkeringsplassen. Han er naken og forvirret. Det eneste han vet, er at han må komme seg unna. Mannen inne i leiligheten bak ham er farlig. Han har sett flere døde menn der inne. Om han ikke kommer seg unna nå, er han død.
Plutselig ser han noen kvinner, og sleper den skadede kroppen mot dem. De legger merke til ungdommen og går ut av bilen. Gutten er naken, og de spør ham hvorfor han ikke har klær på seg. «Jeg trenger hjelp, vær så snill» prøver han å få frem. De ringer nødnummeret, og politiet kommer raskt på stedet. Han snakker usammenhengende, og politiet prøver å finne ut hvor han bor.
En annen mann, eldre enn gutten, kommer mot politiet. «Beklager, kjæresten min er ikke i form. Han har drukket for mye i dag, beklager forstyrrelsen. Kom, så går vi hjem igjen.»
Mannen tar armen rundt den nakne gutten og guider han tilbake mot leiligheten. Dette var siste gang den 19 år gamle gutten ble sett i live. Han ble nemlig et av Jeffrey Dahmers mange ofre.

Jeffrey Dahmer er muligens en av de verste seriemorderne jeg vet om, og jeg var usikker på om jeg ville skrive om ham. Dahmer var så ond mot ofrene sine, ondere enn «den jevne seriemorder», selv om det finnes mange forferdelige historier om andre seriemordere også. Men i min verden, er han nok en av de verste.
Jeffrey Dahmer holdt ofrene sine i live, i en slags zombie-tilstand, hvor han sprøytet syre inn i hjernen ved tinningen slik at de ikke ordentlig levde. Dahmer var nemlig redd for at folk skulle forlate ham, og han trodde at hvis han tok vekk evnen til å tenke selv, evnen til å flykte, ville de bli hos ham for alltid.

Dessverre døde ofrene etter hvert, da de ble utsatt for grusomme skader. Etter at ofrene var døde, skar som oftest Dahmer av dem kjønnsorganene og oppbevarte dem i leiligheten, for eksempel i fryseren eller kjøleskapet. Noen av kroppsdelene brukte igjen for egen seksuell nytelse.

Men var Jeffrey Dahmer alltid slik?
Han kom fra et ustabilt og dårlig hjem, slik som mange andre seriemordere gjør. Han ble født i 1960 i Wisconsin, og var syklig som barn. Moren hans er beskrevet som intens, og et nervevrak som var redd for alt og alle. Hun var livredd hele tiden, og slet med panikkangst. Faren var uinteressert i familien sin, noe som gjorde morens psykiske lidelser verre.

Å vokse opp med en nevrotisk og hysterisk mor, gjorde at Jeffrey ikke klarte å forme normale relasjoner til barn på sin egen alder. Han ble mobbet på skolen, og siden tilværelsen var som den var hjemme, forsøkte Jeffrey flere ganger å ta overdose med morens mange medisiner.

Jeffrey viste tidlig interesse for dyr, og begynte som liten å samle på insekter og små dyr. Etter hvert gikk det over til det mer sykelige, han begynte å ta med seg døde, påkjørte dyr hjem. Han tok også med seg kadavre av dyr som hadde blitt drept i naturen. Dette gjorde han i sine unge tenår, som sammenfalt med at han begynte å bli kjønnsmoden. Jeffrey begynte å tenke på sex og død som synonymt med hverandre, og dette er nok grunnen, i tillegg til en personlighetsforstyrrelse som i de senere år skulle bli oppdaget, til at Jeffreys modus ble skapt.

Mens Jeffrey gjennomgikk puberteten fant han ut at han var homofil. Han hadde noen kjærester, men på grunn av hans merkelige væremåte og fascinasjon for døde dyr, orket de ikke å være sammen med ham lenge. Jeffrey ble like knust hver gang. Det var da han oppdaget at hvis han ga sine sexpartnere en overdose, kunne de ikke forlate ham. Han fortsatte å utnytte dem seksuelt mens de var bevisstløse. Det var først da en av dem døde at han fant ut at han likte døde mennesker bedre.

Nå begynte Dahmer å drepe. Han drepte, spiste, og mutilerte ofrene sine, 17 menn og gutter i alt før han til slutt ble tatt av politiet. Og gutten jeg fortalte om i starten på historien? Han ble drept samme ettermiddag, politiet fant senere flere av kroppsdelene hans rundt om i leiligheten.

Jeffrey Dahmer drepte altså 17 menn og gutter, som vi vet om. I den rettspsykiatriske undersøkelsen ble han erklært tilregnelig, men fikk diagnosen Dyssosiativ Personlighetsforstyrrelse.
Dette har jeg skrevet om i et tidligere innlegg, «Psykopat og sosiopat ? hva er forskjellen?»

Han ble dømt til livstid i fengsel, pluss 70 år. Han skulle aldri komme ut igjen.

En dag er Jeffrey Dahmer i fengselets treningsrom, sammen med noen andre innsatte. Vanligvis er Dahmer på enecelle for egen sikkerhet, og det skulle vise seg å være nødvending. En av mennene i treningsrommet drar kjensel på Dahmer, og vet med en gang hva han har gjort. Den innsatte henter en manual og går mot Jeffrey Dahmer. Han slår med full kraft, og knuser skallen til den beryktede seriemorderen. Jeffrey Dahmer dør på stedet, den 28. april 1994.




Dette er noe av det politiet fant i kjøleskapet hans..
 

Dyatlov - Del 2: Skadene og teoriene

Beklager at dette innlegget er forsinket, det var noen ting som måtte undersøkes litt grundigere før publisering.

Dette skjedde i forrige del:

Ti forskere fra et polaruniversitet ved Uralfjellene i datidens Sovjet bega seg ut på en ekspedisjon i slutten av januar 1959. En av forskerne ble syk, og måtte bryte turen. Han var trolig den siste personen som så de resterende ni i live.

Den 12. februar skulle forskergruppen ha kommet frem og sendt telegram tilbake til universitetet, men da ingen hadde hørt fra gruppen etter flere dager, valgte både universiteter og militæret å starte en leteaksjon. De fant til slutt gruppen, men alle var døde og omstendighetene var merkelige og unaturlige.

Etter grundig undersøkelse og obduksjon av likene, kunne militærlegene fastslå disse skadene og bevisene:

  • Seks av forskerne frøs i hjel, og de tre andre hadde dødelige skader
  • Det fantes ikke tegn på at noen andre mennesker enn forskerne hadde vært nær campen
  • Teltene var skåret opp innenfra
  • Forskerne hadde dødd 6 til 8 timer etter at de hadde spist
  • Fotsporene rundt campområdet indikerer at alle ni flyktet fra campen til fots
  • Flere hadde knuste hodeskaller
  • En hadde knuste ribbein
  • Noen av kroppene manglet øyne
  • En av kroppene manglet tunge
  • Alle hadde massive skader, som man ofte ser i bilulykker

Skadene på kroppene var såpass alvorlige at de som etterforsket saken ikke klarte å finne noen teorier som passet. Snøskred, eksplosjon og angrep av rovdyr ble alle utelukket. Jeg må innrømme at jeg faktisk ikke klarer å forestille meg hva som skjedde selv.
Selv om de nevnte teoriene over ble utelukket, verserer det fortsatt mange teorier.

Her er noen av dem:

  • De ble angrepet av Yeti (Bigfoot på godt norsk)
  • UFO-attakk
  • Mansi-folket drepte dem fordi de krysset deres land
  • Et overnaturlig vesen angrep dem

Jeg tror kanskje vi kan legge disse teoriene døde, eller hva tror du?
Noen turister som hadde vært på tur i området mener at de så et sterkt oransje lys rett over Dytalov Passet den kvelden de skal ha dødd. Kan det ha vært en meteor?

Jeg har faktisk ingen konklusjon i denne saken. Jeg aner ikke hva som er skjedd, og jeg synes det er altfor vanskelig å spekulere i hvorfor de døde på den grusomme måten de gjorde. Uansett hvilken teori som kan forklare noe, er det en eller annen skade som taler imot. Men, nå har du i alle fall hørt historien og kanskje du kan tenke deg ut noe som passer? Se på bildene, tenk over teoriene og alle omstendighetene og la meg høre hva du tror!







 

Dyatlov - Del 1: Hva skjedde?

Den 2. februar 1959 blir ni fjellklatrere funnet døde på nordsiden av Uralfjellene. Teltene deres er raserte, skåret opp og forlatt. De ni døde har merkelige skader, og noen av dem blir funnet i undertøyet. Midt på vinteren, i Sibir. Hvem kler av seg i Sibir!?

Denne historien er helt hinsides, virkelig. Den er så mystisk, og den er ikke oppklart enda. Men for at du skal få med deg hva som skjedde, må jeg begynne på begynnelsen.

Vanligvis starter skumle historier med «Det var en mørk og stormfull natt..» Det synes jeg nesten denne burde starte med også. Det var virkelig en mørk og stormfull natt, det var snøstorm i fjellkjeden den natten det skjedde.
Ni forskere fra det Uralske Polytekniske Instituttet i Sovjet skulle på en ekspedisjon mot Otorten-fjellet. Det er egentlig ikke så interessant hva de skulle, men det det jeg prøver å få frem er at dette var fjellvante mennesker som var godt utstyrt med klær, telt, ski og mat.

Gruppen var opprinnelig på ti personer, men en av dem måtte snu (som ikke er noen skam ifølge fjellvettreglene) på grunn av sykdom. Den 27. januar 1959 avbrøt Yuri Yudin ekspedisjonen og gikk tilbake. De ni andre, med ekspedisjonsleder Igor Dyatlov i spissen, fortsatte videre. De hadde allerede kommet langt, og det var kun det vanskeligste partiet igjen før de nådde målet.

Da Yuri Yudin forlot gruppen var alt som det skulle. De hadde mer enn nok mat igjen, og alle var i god form. Alt lå til rette for at gruppen skulle nå fjellet til avtalt tid, og hadde lovet å sende telegram tilbake til universitetet senest den 12. februar.
Da den 12. februar både kom og gikk, var det nesten ingen som reagerte. Det var først noen dager senere at kollegene forstod at noe ikke stemte. Ingen telegram var kommet, og det var ingen livstegn fra gruppen overhodet. Familiene til fjellklatrerne begynte å bli alvorlig bekymret, og krevde at noen måtte ut å lete etter dem.

Den 20. februar sendes letemannskaper ut, både med helikopter og lavinehunder. Det sovjetiske militæret var også med på letingen til slutt.
26. februar finner man campen til gruppen. Man ser teltene, men det er noe som ikke stemmer.

Her er hva de fant:

Først fant de teltene, som var helt ødelagte. Det så ut som om de var skåret opp fra innsiden, og så nesten ut til å være revet ned. Soveposer, mat og utstyr lå igjen inne i teltene. De var forlatt, som om de hadde evakuert seg selv i en voldsom fart. Åtte-ni par fotspor laget av føtter kun i sokkelesten eller barfot var å se løpende fra teltene. Etter cirka 500 meter var fotsporene dekket av snø.

Litt lenger borte igjen fant de rester av et lite leirbål, og de to første kroppene. De var kun iført undertøy, og hadde verken sko eller sokker på seg. Disse ble funnet rett ved et tre, som var ødelagt. Med ødelagt mener jeg at trestammen hadde store skader som om noen hadde skrapet det opp. Greinene var brukket, selv om de var veldig tykke. Treet hadde skader helt opp til fem meters høyde. Ingen mennesker hadde kunnet lage disse skadene, men man trodde kanskje at en eller begge to hadde forsøkt å klatre opp i treet for å søke tilflukt fra noe eller noen.

Mellom treet og tilbake til campen igjen finner letemannskapene ytterlige tre lik, deriblant liket av ekspedisjonslederen Igor Dyatlov (som passasjen nå er oppkalt etter). Det så ut som om de hadde løpt fra treet og tilbake til campen igjen, utfra stillingen kroppene deres var frosset i. De tre ble funnet henholdsvis 300, 480 og 630 meter fra treet der de to andre var funnet.

De fire siste ble ikke funnet før to måneder senere, nedfrosset under snøen. De var bedre kledd enn de andre, og en av dem hadde et kamera rundt halsen. Filmen i kameraet derimot, var så vannskadet at det ikke gikk an å se bildene som var tatt. Man kan jo bare tenke seg til hva som var på dette kameraet..

I morgen kommer neste del, hvor jeg blant annet skriver om de høyst merkverdige skadene de døde ekspedisjonsmedlemmene hadde. Jeg forteller også litt om etterforskningen av dødsfallene, og de mange (og ganske skumle) teoriene om hva som skjedde den natten, 2. februar 1959.

Følg med!







 

HINTERKAIFECK - Del 2: Teoriene

Det verserer en del teorier om hva som kan ha skjedd med familien Gruber i slutten av mars 1922. Det er jo ingen tvil om at de ble drept med øks, selvfølgelig, men hvem kan ha gjort det? Tjenestepiken som sluttet seks måneder før familien ble drept, mener det må ha vært spøkelsene som gikk igjen på gården. Jeg tror vi kan legge akkurat den teorien død, da spøkelser sjelden fysisk dreper med øks..

Motivene som politiet jobbet med var blant annet ran, innbrudd og sjalusi.
Teorien med innbrudd og ran ble raskt avfeid, da politiet fant en større mengde kontanter i huset. De var ikke spesielt godt gjemt, og om noen gjorde dette av økonomiske motiver ville nok pengene vært stjålet. Det var heller ingen andre ting som manglet fra huset, selv om familien hadde sølvtøy, dyre klær og duker.

Noen hadde altså bodd på gården, den eller de hadde laget seg mat, fyrt i peisen og matet kyrene. Alt mens de visste at en hel familie lå slaktet i låven. Jeg lurer på om kyrene reagerte på de døde kroppene, de må jo ha bevitnet de seks mordene.

Som nevnt i det forrige innlegget om Hinterkaifeck, skrev jeg at Andreas og Cäzilias datter Viktoria var enke. Hennes mann Karl Gabriel var soldat, og hadde falt i strid under første verdenskrig. Det merkelige med Karl Gabriels dødsfall var at liket hans aldri ble funnet. Man visste ikke sikkert om han var død eller ikke, og dette skapte rykter om at det var Karl Gabriel selv som hadde drept kona og svigerfamilien. Viktoria hadde fått sønnen Josef etter hans død, og politiet jobbet en periode med sjalusiteorien.
Denne teorien ble raskt avfeiet av politiet likevel, da de avhørte flere av Karl Gabriels medsoldater som kunne fortelle at de, med mange andre hadde sett han bli skutt i hodet. De var ikke i tvil om at han var død, og forklarte det manglende liket med at man ikke nødvendigvis finner igjen døde soldater på en slagmark. Dette er jo en plausibel grunn, så sant ikke gjenferdet av Karl Gabriel er det samme spøkelset som plaget den forrige tjenestepiken på gården. Jeg tror nok ikke det var tilfelle.

Den nesten teorien oppsto etter ryktene om at Viktorias egen far Andreas, var faren til to år gamle Josef. Altså, det skal ha vært et incestuøst forhold mellom far og datter, og at naboene hadde gått sammen for å utslette familien. Politiet fant aldri noe bevis for dette, og om jeg skal spekulere, vil jeg avfeie denne teorien blankt. Naboene virket hjelpsomme i etterforskningen, og den tidligere tjenestepiken fortalte at familien Gruber hadde gode forhold med alle naboene. At Andreas var far til Viktorias barn avfeiet også hun, og mente at det var en mann litt utenfor byen som var Josefs far.

Dette leder meg til neste teori, nemlig at en annen mann fra nabobygda var faren til Viktorias sønn Josef. De to hadde hatt en kort kjærlighetsaffære, selv om denne mannen var gift og hadde egne barn. Det gikk rykter om at Viktoria skulle saksøke ham for bidragspenger, og det hadde ikke denne mannen råd til, siden han for tiden var arbeidsledig. Kona og barna hans visste heller ikke om affæren, og dette kunne muligens ødelegge en god del for denne mannen.
 

Det interessante her, er at denne mannen av en eller annen grunn var med å lete etter familien før de ble funnet. Vet du hvem som fant familien i låven? Gjett. Det var denne mannen, han som Viktoria hadde en affære med. Jeg klarer dog ikke å finne ut hvorfor han var i området på dette tidspunktet, ei heller hvorfor han var med å lete.
 

Som sagt så var det denne mannen som fant familien i låven, og politiet fant hans fingeravtrykk på alle likene. Mannen forklarte dette med at han hadde lett etter puls på alle sammen for å prøve å redde dem. Joda, dette kan forklare noen fingeravtrykk, men jeg synes det ryker litt av denne mannens innblanding.
Hvorfor skulle han hjelpe til å finne familien, hvorfor var han plutselig i området rundt drapene? Han var vel den eneste som hadde noe å vinne på at familien «ble borte» så han slapp søksmålet om barnebidrag.

Jeg tror nok den siste teorien kan stemme, men det er vanskelig å vite sikkert. En gruppe politistudenter fra München gjenopptok Hinterkaifeck-saken for noen år siden. Den er fortsatt uløst, men de kom frem til at den siste teorien kan være bakteppe for hva som faktisk skjedde familien Gruber. Det kan jo være at han var den om oppholdt seg på gården i tiden etter mordene, kanskje han planla å drepe dem, og holdt dem under oppsyn fra låven og loftet i dagene før øksemordene? Men hvorfor tok han ikke pengene?

Gården er for lengst jevnet med jorden, men et minnesmerke for familien er satt opp ikke langt fra der gården engang lå.

Hva tror du skjedde? Hvem er morderen? Har du egne teorier? Mail meg på post@truecrimenorge.no eller kommenter din teori!

Snart kommer historien om Dyatlov Pass her på krimbloggen, følg med! Den er om mulig enda mer mystisk.







 

HINTERKAIFECK - Del 1

Merkelig navn, synes du ikke? Hiterkaifeck betyr egentlig ingen ting, det er mer en beskrivelse av stedet for hendelsen jeg nå skal skrive om. Et slags kallenavn, om du vil.
Det hele utspant seg i Kaifeck i Tyskland, ikke så langt fra Munchen. Året er 1922, og stedet er en avsidesliggende gård som ligger ved et skogholt.

Her, på denne gården bor familien Gruber, far Andreas (63) og mor Cäzilia (72), deres datter Viktoria (35) som for ordens skyld er enke, og hennes to barn Cäzilia (7) og Josef (2). Tjenestepiken Maria Baumgartner (44) bor også på gården.

Gården er en helt vanlig gård med kyr og høns. Familien Gruber er ikke spesielt rike, men de har så de klarer seg. Andreas Gruber har et godt forhold til naboene, som han ofte konverserer med om løst og fast.
En dag snakker han med bonden på nabogården som ligger litt lenger borte. Han kan fortelle at han har sett forspor fra det lille skogholtet og inn til låven sin, men ingen fotspor tilbake. Altså kan det se ut som om noen har gått inn i låven, men ikke kommet ut igjen. Andreas Gruber har sjekket låven, men har ikke funnet noen der inne. Merkelig.
Andreas forteller også at han i det siste har hørt at noen går på loftet i huset, men har heller ikke funnet tegn til at noen oppholder seg der. Det hele begynner å bli litt skummelt, sier Andreas, og forteller at et nøkkelknippe til gården er forsvunnet, og at han også har funnet en ukjent avis på gården. Altså, har uforklarlige ting begynt å skje på gården.

En ukjent avis, et forsvunnet nøkkelknippe, fotspor i snøen og skritt på loftet. Hver for seg er ikke dette så ille, men når Andreas legger dem sammen, og har i bakhodet at den forrige tjenestepiken plutselig sluttet på dagen for snart seks måneder siden, er det noe som ikke stemmer. Tjenestepiken hadde klaget på at det spøkte på gården, og turte rett og slett ikke være der noe mer. Naboen syntes også at dette var merkelig, men gamle hus lager lyder. De går hvert til sitt, og naboen tenker ikke så mye på det før noen dager senere. Dette var nemlig siste gang han skulle se Andreas Gruber i live.

4. april 1922:

Postmannen går sin vanlige rute mellom gårdene. De siste dagene har han lagt merke til at posten til familien Gruber ikke er tatt inn. Han har sett lys i vinduene og at det har røket fra pipen, og regner med at de bare har glemt det. Men merkelig, det er det. Så merkelig, at han nevner det for en av naboene som møter ham ved postkassen. Naboen er enig, han har ikke sett familien på flere dager. De bestemmer seg for å ringe politiet, noe må være feil. Flere i området vil også hjelpe, og en gruppe menn går inn på gården og leter før politiet kommer.

Det er ingen i hovedhuset, men det ser ut som om noen har vært der nylig, da noen har både laget og spist mat her nylig. Fyr i peisen er det også. En av de som leter roper på de andre fra låven. Han har funnet familien.

Inne i låven ligger familien Gruber på rekke og rad. Alle er døde, de er slått i hjel og har store knusningsskader i hodet. Mye blod er det også, et skrekkelig syn. Hvem har drept en hel familie på denne måten? Ingen har noen forsvarsskader, bare slag i hodet fra noe som kan ligne en øks. Tjenestepiken er også slått i hjel. Politiet kommer, og en rettsmedisiner utfører obduksjonen inne i låven.

Familien har dødd med litt opphold, og politiet tror de kan ha blitt lurt inn i låven en etter en for å så bli slått i hjel med øksen. Lille Cäzilia på 7 år har levd i flere timer etter at hun ble skadet, og har dratt ut store tuster med hår mens hun har ligget og ventet på døden. Hun ligger tett inntil mammaen sin når hun blir funnet.

Politiet står uten spor, og ingen er tatt for mordet enda.
Noen har bodd i huset, matet kyrne, laget mat og levd som normalt i flere dager etter at familien ble drept. Hvem er dette? Kan det være den personen som gikk på loftet, eller kanskje den som eide fotavtrykkene fra skogholtet og inn til låven? Og hvem tilhørte den mystiske avisen? Hvem tok nøkkelknippet?

Teoriene er mange, og svarene er få. Hva tror du kan ha skjedd?









 

Del 2 kommer snart ? følg med!
Da får du blant annet høre alle teoriene om saken, og hva som skjedde da en gruppe politistudenter gjenopptok saken for noen år siden.

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
True Crime Norge

True Crime Norge

30, Oslo

Instagram: truecrimenorge Facebook: True Crime Norge Mail: post@truecrimenorge.no Jeg er ikke etterfosker eller politi, bare veldig intressert i True Crime. Denne krimbloggen tar for seg drapsgåter, mysterier og løste drapssaker. Jeg har studert kriminologi og psykologi med fokus på profiling, og prøver å se sakene fra disse perspektivene. Jeg har holdt på med True Crime i mer enn ti år, og denne siden er et resultat av det. Håper du liker det du leser. Legg gjerne igjen en kommentar om du er enig eller uenig, så lenge du er saklig. Ønsker også gjerne mail med tips til sake du vil høre om. All research er min egen, og jeg bruker som oftest krimkrøniker, medier og politirapporter som utgangspunkt i det jeg skriver. Tusen takk for at du leser! - Pernille

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits