hits

Mordbrannen i Urtegata og en pyroman

I 2008 omkom seks mennesker i en psatt brann i Urtegata p Grnland i Oslo. Ingen er tatt for mordene. Hva skjedde egentlig den tragiske desemberkvelden, og hvorfor er morderen fortsatt p frifot?

Omtalt som den verste brannen i Oslos historie siden krigen. Jeg husker den kvelden s godt, og bildene som etterhvert rullet over tv-skjermene. Fortvilede mennesker som forgjeves forskte redde livet til de som ikke hadde vrt heldige kommet ut tidlig. Brannbiler, ambulanser og grtende mennesker med tepper rundt seg, stende med bare ftter i snen. De mistet alt den kvelden. I tillegg er ingen tatt for brannpsettelsen. Det er likevel n mann som stikker seg ut i mengden. Han var mistenkt, men ble frikjent grunnet manglende bevis. Flere ganger har jeg tenkt p han, og s kommer sprsmlene jeg ikke finner svar p. Hvorfor var han der? Hvorfor lot han seg intervjue p tv, i en s tragisk situasjon? Og hvorfor gikk han fri?

Det er natt til lrdag den 13. desember 2008. Voldsom rykutvikling og etterhvert flammer forferder naboer. Urtegata 31 str i brann, og klokken 03.43 kommer alarmen til politiet. Brannen har allerede tatt over store deler av bygget. Noen er kommet seg ut, andre prver forgjeves komme seg unna flammene. Politi, ambulansepersonell og brannvesen forsker s godt de kan redde s mange som mulig, og f kontroll p brannen. Livlse mennesker bres ut, noen klarer seg mens andre dr. Fr dagslyset trdte frem skulle seks liv g tapt, p den mest meningslse mten en kan tenke seg.

Brannen i Urtegata 31 var psatt. Ptent. Noen hadde med viten og vilje bestemt seg for at akkurat denne kvelden skulle en hel bygrd tennes p, men hvorfor? Fordi den eller de hadde lyst? Det er nemlig slik med pyromaner, at de kjenner en enorm trang til tenne p ting. Trangen gr ikke bort fr den er tilfredsstilt, de m gjre det for komme seg videre. Brannen i Urtegata endte p tragisk mulig vis, med at flere personer dde. Det var nok ikke meningen, pyromaner tenner ikke ndvendigvis p hus eller blokker for drepe noen. Det gjr det for tenne p noe. Pyromaner flest er ofte de frste p stedet, de hjelper redningsmannskaper, mest for virke som helten i alt det tragiske. Det kan hende dette var tilfellet i mordbrannen i Urtegata. 

En mann, som var overbehjelpelig, og til og med lot seg intervjue p tv p grunn av brannen, blir sett p som mistenkelig. Det er ikke sikkert alle vet dette, men denne mannen ble mistenkt for brudd p mordbrannparagrafen i forbindelse med brannen i Urtegata, men ogs for hele syv andre branner i Oslo. Disse mistankene, i tillegg til oppfrselen hans p brannatten hvor han hjalp redningsmannskapene, gjr at pyroman-lampene begynner blinke. Mannen forskte selge bilder av brannen til mediene, og har ogs vrt varsler for media i flere branner i Oslo for rundt ti r siden. Mannen var alltid frst p plass, han varslet ogs brannvesen om branner i samme omrde. Det var kanskje ikke s merkelig at denne mannen, som da var i slutten av 40-rene ble mistenkt for mordbrannen i Urtegata. Mannen bodde i Urtegata selv faktisk, bare ikke i det bygget som brant. 

S hvorfor ble han ikke dmt? Det er det som er s "fint" med branner, som oftest brenner spor og ledetrder bort med alt det andre. Man kan finne ut hvordan brannen startet, om den var psatt eller om den startet ved en ulykke. Men man kan ikke alltid finne ut hvorfor, eller av hvem. Slik som i dette tilfellet, politiet visste at brannen var psatt, bare ikke av hvem. Det var ikke nok bevis mot mannen i denne saken, i alle fall ikke for f en dom. Han satt varetektsfengslet en periode, men siktelsen frafalt etter en stund.  

Mannen beskrives av naboer og bekjente som en veldig snill og hjelpsom mann, og at de som kjenner han ikke kan tro at han ville gjort noe slik som starte branner. Men blir man mistenkt for tte ulike branner helt tilfeldig? Og hvorfor er mannen s opptatt av fremst som s hjelpsom, som om at han vil oppn en slags heltestatus i bde i media og blant hjelpemannskaper? Det lyser pyromani av denne mannen, og det hadde vrt det beste for alle om slike personer ble stoppet, i beste fall fikk hjelp. For de kan faktisk ikke noe for det de gjr, selv om de vet det er galt. Det skal nevnes at siktelsen og alle mistanker mot mannen i Urtegata-saken frafalt, de syv andre sakene vet jeg ikke mer om dessverre.

Hvorfor skriver jeg dette n, tenker du kanskje? Vel, i desember 2018 vil det vre ti r siden brannen i Urtegata, ti r siden seks mennesker brant ihjel. Og ingen er tatt for det, selv om noen faktisk drepte dem med brannen. Hadde det ikke vrt det beste om saken ble oppklart, slik at familiene kan f svar? Seks familier faktisk.
Programmet sted Norge tok opp denne saken i september 2016, da Olav Thon utlovet en dusr p en million kroner om noen kunne oppklare saken. I artikkelen ettersker politiet og sted Norge en person som de ser p som veldig interessant i jakten p gjerningspersonen.

Artikkelen kan du lese her: https://www.tv2.no/a/8583446/

Vet du noe, vr s snill kontakt politiet. 


Bilde fra Aftenposten/Espen Hovde

Drapet p Lars Erik Dalbu (44)

Den 27. desember 2009 rykket politiet ut til en adresse p Jevnaker. Foreldrene til 44 r gamle Lars Erik Dalbu hadde ringt inn en bekymringsmelding til politiet, etter ikke ha ftt kontakt med snnen siden den 19. desember, tte dager tidligere. Da politiet tok seg inn i hytta, s de med en gang masse blod. I hytta fant de ogs Lars Erik. Han var ille tilredt, og det var ingen tegn p en naturlig dd (et uttrykk jeg hater, men ser meg ndt til bruke til stadighet). 

Politiet begynte foreta stedsunderskelser med en gang, i tilfelle Lars Erik var drept. I og med at Lars Erik hadde s store skader, gikk det ikke fastl p stedet om mannen var drept, eller om skadene var selvpfrte. Han ble sendt til obduksjon etter at bilder og ndvendige tester ble tatt. Media fikk stor interesse for saken relativt raskt, etter at ryktene som de voldsomme skadene begynte komme. 

To dager etter at Lars Erik ble funnet, var den forelpige obduksjonsrapporten klar. Lars Erik ble drept, og han dde av massiv vold. Han hadde stikkskader over hele kroppen, og selv om politiet p dette tidspunktet ikke hadde avslrt verken drapsvpenet eller ddsrsaken av hensyn til etterforskningen, ba de allmennheten om tips. Hvis noen fant klr eller skarpe gjenstander p uvanlige steder, som en skogsvei eller i vannet, skulle de ringe politiet. Kripos ble ogs koblet inn, da saken vokste i alvorlighetsgrad etter at skadene og mten Lars Erik ble drept p var gjort kjent. 13 personer etterforsket saken.

Politiet trodde Lars Erik dde p julaften eller i dagene rundt julaften. Dette hadde gitt gjerningspersonen flere dagers forsprang til kvitte seg med bevis og eventuelt rmme landet. Lars Erik ble beskrevet som en snill og hyggelig mann, som ikke gjorde mye ut av seg. Han var stille og likte holde seg for seg selv. Han var en del av det tunge rusmiljet p Jevnaker, og bodde i en kommunal hytte, den samme hytten han ble funnet drept i. Han hadde bodd alene i den hytta i flere r.

I miljet Lars Erik vanket, var det mange personer som ikke ndvendigvis hadde begrep om hva de gjorde p hvilken dag, eller hvem de hadde vrt sammen med. Dette gjorde arbeidet med  kartlegge Lars Eriks siste bevegelser vanskelige. Venner, bekjente og familie ble alle avhrt.
En person som var i Lars Eriks bekjentskapskrets begynte virke interessant for politiet. Mannen, som da var 31 r gammel, hadde gitt forskjellige versjoner av hva han gjorde rundt julaften. Han hadde ogs lyet til politiet, s de bestemte seg for ta han inn til avhr igjen. 

I januar 2010 ble 31-ringen siktet for forsettelig drap. Han nektet straffskyld for drapet, men innrmmet ha stjlet fra Lars Erik. Han sa at Lars Erik var i live da han forlot hytta. En av eiendelene han innrmmet ha stjlet, var Lars Eriks mobiltelefon. Den siktede hadde sendt tekstmeldinger fra sin egen telefon til Lars Erik etter drapet, for f det til virke som om han ikke visste at Lars Erik var dd.

La oss si han ikke visste at Lars Erik var dd, hvorfor sende tekstmeldinger til en mobiltelefon du har stjlet for skape et alibi du ikke vet du trenger? Det var dette politiet ogs tenkte, og tok tok mannen i flere lignende lgner som ledet til siktelsen. En mann, som i media ble omtalt som "en tidligere drapsmistenkt" ble ogs avhrt av politiet, men de fant ingen ting som knyttet han til drapet. 

Under rettsaken i 2011 nektet fortsatt tiltalte, som p dette tidspunktet var 32 r gammel, for drapet. Han fortalte han hadde vrt i Lars Eriks hytte sammen med to andre, og at de ranet ham. Han pstod at da han forlot hytta, var Lars Erik i live.
Mannen ble dmt til 14 rs fengsel og til betale Lars Eriks foreldre 375.000 kroner i erstatning og oppreisning. Han anket dommen.

Hsten 2012 kom ankesaken opp for retten. I Borgarting Lagmannsrett ble den dmte mannen bedt om forklare hva som skjedde da Lars Erik ble drept.
Her er hva tiltalte mener skjedde.

Tiltalte og to andre menn hadde planlagt rane Lars Erik. De visste han hadde ting hjemme som var av verdi, og at han hadde flere betalingskort med penger p. Fr de drar tar de med seg en kasteks fra tiltaltes hjem. I bilen p vei til avddes hytte, gir tiltalte kasteksen til en av de to andre. Han ser ikke kasteksen mer den kvelden. De tre banker p hjemme hos avdde, som pner dren. Med en gang gr de til angrep p han. Tiltalte innrmmer at han slr avdde, og observerer at de to andre slr og sparker avdde hardt i hodet og p kroppen, mens de presser han til oppgi koder til bankkortene sine. Avdde ligger etterhvert p gulvet og prver beskytte seg mot slagene og sparkene. Tiltalte tar med seg avddes mobiltelefon, en playstation og noen andre gjenstander fra hytta. Han synes volden de to andre n utfrer er s massiv, at han bestemmer seg for dra. I flge tiltalte var Lars Erik i live p dette tidspunktet, det var ikke synlig blod p stedet og tiltalte s aldri kasteksen s lenge han oppholdt seg i hytta. 

Politiet finner fotspor fra kun en person p stedet. Det er ikke mulig fastsl at det var flere enn Lars Erik og tiltalte p stedet da drapet skjedde, og de to som angivelig skal ha vrt der, har alibier og tekniske bevis p at de var p andre steder enn i Lars Eriks hytte da han ble drept. Kasteksen, som var blitt rengjort ble funnet p tiltaltes bopl, med DNA fra avdde p. Politiet finner ikke blod p noen andre klr eller gjenstander hos tiltalte, derfor spurte de publikum om de hadde funnet blodige klr utendrs. 

Juryen i tingretten syntes det var veldig merkelig at tiltalte, om han drepte Lars Erik, ikke kvittet seg med kasteksen, kun klrne han m ha hatt p seg da drapet fant sted. Tiltalte mente at han hadde ftt ksen tilbake fra en av de to mennene etter drapet, og at han ikke var klar over at det var spor av blod p den. Siden det ikke finnes bevis for at det var andre enn tiltalte og Lars Erik p stedet da sistnevnte dde, tenker jeg han kan ha trodd at ksen var rengjort tilstrekkelig slik at det ikke fantes DNA p den, og synes det kan vre en forklaring p det juryen fant merkelig.

Den tiltalte 36-ringen ble frikjent i Borgarting Lagmannsrett, men kun for drapet. Erstatningen og oppreisningen skulle fortsatt betales, fordi det fantes en "kvalifisert overvekt av sannsynlighet for at tiltalte begikk drapet". Likevel skal tvil komme tiltalte tilgode, og siden bevisbyrden, som ligger hos ptalemakten ikke var sterk nok, kunne han ikke dmmes.

Han gikk fra rettsaken som en fri mann, og Lars Eriks foreldre, snderknuste etter ha mistet snnen under s brutale omstendigheter, sitter igjen med mange ubesvarte sprsml om hva som egentlig skjedde med ham. 

Drapet p Lars Erik Dalbu er fortsatt uoppklart.

Oslo, 1974 Del 25 - Siste del.

Kristian Stenersen snudde seg og s bakover mot skogstien han nettopp hadde tilbakelagt. Han trodde ikke at noen hadde sett ham, men en kunne aldri vite. Han mtte ha litt tid for seg selv, og lille hytta midt inne i skogen var et perfekt gjemmested. Han hadde kjpt den kontant for noen r siden av et eldre ektepar. Kristian tenkte p den skitne, ekle mannen. Ruff hadde drept s mange, og han ville ikke ha skylden for det. N var det jo p grunn av ham at Ruff hadde drept, han nsker jo bare hjelpe til, Kristian visste det. Da det hadde blitt problemer med horene hadde Ruff vrt der, men hvordan Ruff visste hvem han skulle drepe var for Kristian en gte.
Lenge hadde han trodd at Sverre hadde snakket med politiet, det var nok derfor Ruff hadde merket desperasjonen p ham. Sverre var den eneste som visste om de utenlandske jentene, og hadde selv brukt dem flere ganger. Kristian hadde tenkt at sende noen p Sverre ville f ham til tie, men det hadde bare gjort ting verre. Han hadde hpet at Ruff ville tatt livet av Sverre, men det hadde han enda ikke gjort. Kristian var nr ved gjre det etter han hadde sett Ruff sl i hjel Elena, men det var for risikabelt. Det var nesten som om Ruff ble styrt av Kristians tanker, snn hadde det alltid vrt. Kristian fikk alltid skylden for det Ruff hadde gjort.

N var Ruff blitt farlig, og Kristian var selv redd for bli drept av ham. Det var derfor han mtte gjemme seg en stund, til kanskje Ruff ble tatt. Ruff bodde i sin egen leilighet p Torshov, og Kristian hadde vrt der flere ganger. Han hadde sett at politiet var i leiligheten, og hpet at Ruff snart ville bli tatt s han kunne legge alt bak seg.
Hytta var mrk og kald, det luktet tre i hele huset. Litt ved l ved den lille peisen, og Kristian bestemte seg for starte fyringen allerede. Det ville ta lang tid fr det ble varmt her. Han gikk inn p det lille kjkkenet og kom p at han ikke hadde med seg noe mat. Han hadde dratt i snt hastverk at han hadde glemt det. I kjkkenskapet sto det noe hermetikk, med utlpsdato fra 1993.
I det han bestemte seg for ikke spise den gamle hermetikken likevel, hrte han en lav lyd utenfor, som om noen gikk over den harde snen. Han dukket ned og krabbet mot et av stuevinduene for se om noen var der. Ruff sto p tunet og s seg rundt. Han vendte seg mot vinduet og Kristian var livredd for at Ruff kunne se ham. Han krp sakte over gulvet og inn p kjkkenet igjen. Om han klarte komme seg til bakdren usett, kunne han komme seg ut. Han hrte Ruff rske i hndtaket, og at dren pnet seg. Kristian rakk akkurat komme seg til dren i enden av kjkkenet og ut p baksiden av hytta.

 

En mteinnkallelse tikket inn i mailboksen, fra Folke Thorbjrnsen. Mtet skulle begynne om et kvarter, og rettsmedisineren Karin skulle ogs vre med, i tillegg til Christoffer Blad, politiadvokaten. N er det alvor, tenkte Elise og trykket aksepter. Hun gikk inn p kjkkenet og hentet seg enda en kopp sur kaffe og en banan. Frokost hadde det ikke blitt tid til, og n var vel vinduet for akseptabel lunsjtid snart over. Det var allerede folk i mterommet, og hun satte seg p sin faste plass verst ved mtebordet. Erik var enda ikke tilstede enda, men s var det fem minutter til mtet begynte. Karin kom inn og nikket hflig til Elise. Igjen slo det henne hvor liten Karin var, og Elise lurte p hvorfor hun hadde valgt den sveisen hun hadde. Erik kom inn i mterommet med nesen ned i mobiltelefonen sin.

- Er det Tinder, eller? Fleipet en kollega.
- Haha, burde vel kanskje ha vrt det, lo Erik tilbake. Elise kjente et rlite stikk av sjalusi, og en smule overrasket over sjalusien etterp. Hun likte jo ikke Erik p den mten.
- Vi setter gang, dere. Folke fikk nesten ikke plass i mteromsstolen, men ble sittende.
- Karin, er du klar?
- Takk, jeg gr rett p sak, sa Karin med den tynne stemmen sin.
- Det viser seg at fingeravtrykkene vi fant i Bentsebrugata 16 C, som vi mistenker blir brukt av Kristian Stenersen stemmer overens med fingeravtrykkene vi fant p tapen ved stensjvannet i dag morges. Det er full match, og det er kun disse fingeravtrykkene vi har funnet. Vi har ogs ftt tak fingeravtrykkene til Kristian Stenersen i forbindelse med en sedelighetssak fra tidlig p ttitallet, hvor han var siktet. Saken ble henlagt da kvinnen trakk anmeldelsen.
- Faen, s bra! Erik klappet hyt med hule hender.
Elise kjente seg lettet. Endelig, det var virkelig Kristian som hadde drept alle. Hun hadde hatt det p flelsen, men n var det bekreftet.
- Vi gr derfor ut med en etterlysning, bde navn og bilde. Kristian Stenersen er en farlig mann, og han kan skade andre. Vi kaller inn til pressekonferanse om en time, og hper at det vil hjelpe. N kan han nok ikke gjemme seg lengre. Folke smilte fornyd.
- Jeg m faktisk legge til litt informasjon her, brt Elise inn.
- Jeg hadde et vitneavhr med en kvinne som bor i nrheten av industribygget vi fant likdelene frste gangen. Hun har sett Stenersen dere flere ganger, brende p esker, kasser og sppelsekker. Hun har ogs sett ham snakke med seg selv, eller som hun sier, en usynlig venn. Kvinnen mener at han kranglet med noen ut i lse luften. Om dette stemmer, tror jeg han kan ha en psykisk lidelse og han kan muligens vre i en slags psykotisk tilstand. Han er livsfarlig, og jeg tror han vil gjre alt for ikke bli tatt. Kollegene s p Elise og nikket.
- Vi kaller inn en rettspsykiater s snart vi fr fatt i ham, svarte Folke Thorbjrnsen.
- Var det noe mer? Folke s rundt i rommet, men ingen hadde noe mer komme med.
- Greit, da legger vi en strategi om hvordan vi skal finne Stenersen. Om vi m, kobler vi inn Delta, men det beste er om han melder seg selv.
- Det kommer han ikke til gjre, sa Elise.

 

Kristian Stenersen lp over den lille grdsplassen og vekk fra hytta. Hvordan kunne den Ruff ha funnet ham her? Han gjemte seg bak noen trr og prvde se inn i hytta om mannen var der enda. Han kunne ikke se noen, men visste at han befant seg i nrheten. Det var mannen som hadde drept alle sammen, og n var Kristian redd for at det var hans tur. Inne i stuen p hytta s han plutselig en bevegelse. Ruff gikk frem og tilbake som om han lette etter noe. Kristian s seg rundt, han ville finne noe forsvare seg med. Om han kunne uskadeliggjre Ruff, skulle han ringe politiet og si han hadde fanget morderen. Han skulle f g fri.
En tykk, halvlang stokk l ikke s langt fra han p bakken, men den var full av sn og is og ville glippe i hendene hans om han mtte sl. Utedoen l p andre siden av den lille plassen han nettopp hadde lpt over. Den var s nre hytta at han ikke visste om han kunne komme seg dit usett. Det var mrkt ute, men ikke mrkt nok til forsvinne. Kristian visste det l en ks p utedoen, og den trengte han n. Bevegelsene inne i hytta hadde gitt seg, og han s ikke Ruff lengre. Det var n eller aldri. Han gjorde et byks s snen p den lave grenen han satt under drysset ned i nakken hans. Han lp lydlst over grdsplassen og kom seg bak den ene veggen p utedoen. Ingen bevegelse i hytta, hadde han klart det?
Dren til utedoen var p andre siden av det lille uthuset, som igjen var rett foran det ene stuevinduet. Lyset innenifra ville skinne p han, men ikke hvis han krp p bakken. Kristian huket seg ned p alle fire og tok noen forsiktige steg rundt hjrnet. Han fortsatte, og holdt blikket p vinduet. Ingen mann i stuen. Hvor kunne han vre?

Et hardt slag mot ryggen fikk han til miste pusten i noen sekunder. Han snudde seg halvt og s Ruff st over han med en jernstang fra peisstativet. Ruff slo igjen, og Kristian kjente at kragebenet brakk. Han vaklet bakover i et forsk p komme seg unna, og krp mot dren til utedoen. Mannen slo igjen og traff hardt bak p lret.
- Det er din feil! Mannen ropte med den barnslige stemmen sin mot ham.
- Nei, Ruff! Jeg prver bare hjelpe deg! Kristian tenkte i et sekund at han kanskje kunne snakke seg ut av situasjonen.
- Det gjr du ikke det! Mannen slo mot ham igjen, men Kristian klarte pne dren til utedoen. ksen l innenfor dren og han klarte mirakulst nok f tak i den fr Ruff slo til igjen. Jernstangen traff han over magen og han hostet opp blod.
- Ruff, vr s snill. Jeg kan ikke hjelpe deg om du dreper meg. Hva skal du gjre om jeg er dd?
- Slutt opp! Ruff hadde begynt grte, men senket armene med jernstangen. Han gikk et par skritt bakover.
- Unnskyld da, grt han igjen.

Kristian trodde han hadde klart ta tak i ksen uten at Ruff hadde sett det. Ruff snudde seg og tok et skritt mot hytteveggen. Han trket snrr fra nesten med jakkeermet og slapp jernstangen i snen. N, tenkte Kristian og reiste seg lynraskt til tross for skadene. Han hadde et godt grep om ksen og slo Ruff hardt i hodet s han falt forover. Blod sprutet fra det gapende sret i bakhodet. Det rant ned i nakken hans og lagte store rde merker i snen under ham. Kristian slo igjen og igjen. Til slutt var det ikke noe hode igjen, bare gul og mrkerd masse der hodet hadde vrt. Ruff var endelig dd. Denne mannen som hadde gjort livet hans s vanskelig. Endelig var det over.

Ruff hadde plaget Kristian helt siden han var liten gutt. Det var ingen som hadde trodd ham, men n skulle alle f se ham. Ruff hadde drept alle sammen, og ftt alle til tro det var ham. Kristian slapp ksen og satte seg ned ved siden av kroppen til Ruff. Han begynte grte hysterisk. Hele livet hans passere i revy, han s foreldrene sine, Endre, kona Lene og datteren. Han s de dde jentene som Ruff hadde drept, og kroppsdelene i badekaret. Meldingene p speilet i leiligheten p Torshov. Alt var over n, men han mtte ringe politiet.
Kristian hadde en telefon i jakkelommen, og ba til gud om at den fungerte. Han slo nummeret, 112, og hrte summetonen. En dame svarte i den andre enden, og Kristian fortalte grtkvalt hvem han var og hvor han befant seg. Damen holdt linjen og pratet beroligende med ham. Etter de lengste minuttene i hans liv hrte han endelig sirener. Han s bllys i det fjerne, og sa til damen at de var kommet n.
Kristian Stenersen reiste seg og gikk mot lysene. Han lot ksen ligge igjen ved siden av Ruff, og vinket mot politibilene. De s ham og parkerte foran hytta. En blond politidame ropte at han mtte stanse, sette seg ned p kne og holde hendene over hodet. De trakk pistoler mot ham.

- Nei, han ligger bak huset, forskte Kristian rope mot dem.
- Legg deg ned p bakken, ikke gjr noen br bevegelser!
Elise Palmer pekte tjenestevpenet mot Kristian. Han ropte noe mot henne, men hun kunne ikke hre hva p grunn av helikopteret som l lavt over skogholtet. Kristian la seg ned p bakken. Han prvde rope igjen, men tre politimenn kom mot han og holdt ham nede.
Endelig hadde de ham. Elise flte seg stolt der hun sto og s at Kristian Stenersen ble lagt i hndjern. N var det over. Kristian Stenersen ropte noe, men Elise kunne fortsatt ikke hre hva. Hun gikk mot ham nr hun fikk signal om at han var sikret, og satte seg ned p huk foran ham.
- Jeg har endelig fanget ham! Kristian s med store yne opp p Elise.
- Hvem snakker du om?
- Ruff, han som har gjort dette. Han angrep meg bak huset, og jeg drepte ham.
- Hvem snakker du om?
- Ruff, han som har drept alle. Han ligger bak huset, men han er dd. Jeg gjorde det i selvforsvar.

Elise reiste seg, trakk vpenet igjen. Kristian hadde drept enda en person. Hun gikk sakte mot baksiden av huset. Hun kunne ikke se noen, men fortsatte mot neste side av huset.
En ks l slengt p bakken, og hun ropte p en tekniker s han kunne sikre den som bevis. Dren til det som tilsynelatende var en utedo sto pen, men ingen var se. Elise fortsatte rundt hele hytta, men fant ingen. Hun gikk mot Kristian Stenersen igjen, som ble sjekket av ambulansepersonell.

- Det er ingen bak hytta, Kristian.
- Jo, jeg drepte ham med ks! Kristian s p henne med et vilt blikk.
- Jeg fant ksen, men ingen mann. Det er ingen her, Kristian. Kristian s p Elise som om han ikke forstod hva hun sa.
- Men blodet da, jeg slo jo hodet hans i stykker! Han er der!
- Det er ikke noe blod her, Kristian. Er du sikker p at du ikke har drmt, eller kanskje innbilt deg dette? Elise forstod at det var noe galt med ham.

Kristian begynte grte i fortvilelse. Ruff var ikke der, han var forsvunnet igjen. N kom han til f skylden for alt.
Elise noterte seg det Kristian hadde sagt, s hun ikke skulle glemme det. Kristian hadde nevn en mann med navnet Ruff. Hun lurte p om han i det hele tatt fantes, og om dette var et spill for galleriet. Kunne dette vre den usynlige mannen Kristian snakket med?

Kristian Stenersen l i ambulansen med hndjern p, lenket fast til sengen. Han grt stille, men roet seg ned da han fikk en spryte av mannen som satt ovenfor ham. Kristian s p alle instrumentene over ham. Kunne han klare rmme? Han kunne ikke begripe hva som hadde skjedd med Ruff, det var umulig at han hadde forsvunnet. Ruff hadde ligget der med hjernen utover snen. Han visste Ruff var dd, men Kristians mareritt skulle fortsette.

 

Epilog

Elise Palmer s kisten senke seg ned i gulvet i krematoriets minste kapell. Det var ikke mange mennesker som hadde mtt til Bjrn Herlands begravelse. Foruten Elise selv, var det er sykepleier, en romkamerat fra tiden p Sunnaas, og et par kollegaer fra politiet. Fem stykker til sammen. Elise hpet at det ikke var noe liv etter dden, for om det var det, ville hjertet til Hrland ha knust en gang til om han kunne se hvor f som ville vise ham en siste respekt.

Hun tenkte p Rolf, kjresten hans som ikke hadde orket leve med Hrland da han ble lam. Hrland, den krigeren, hadde likevel bestemt seg for leve til tross for knust hjerte og lam kropp. Han var en mann som hadde gjort feil, og innrmmet det. Han hadde forskt rette opp. Elise hadde ikke klart lse saken uten Bjrn Hrland. N var livet hans over, siste ord var sagt.
Hrland hadde levd lenge nok til f med seg arrestasjonen av Kristian Stenersen, og virket opprmt over at Langblgensaken endelig var lst, selv om Kristian ikke var dmt enda. Stenersen hadde skylt alt p en mann som ikke fantes, til og med drapet p Marie Abrahamsen.

Endre Pedersen aldri fikk leve som en fri mann, men n var han frikjent post mortem. Hans far, Morten Pedersen var dd, men moren og lillessteren hadde mtt i retten. De grt og omfavnet hverandre da Endre frikjentes. Elise hadde ikke vget g bort til dem i Tinghuset, siden det var hennes egen far som hadde dmt Endre for mordet. Marie Abrahamsens dtre var ogs tilstede, sammen med Maries barnebarn. De hadde klemt Endres mor og sster, og Elise hadde mttet trke en tre da hun s det rrende yeblikket. Selvsagt hpet hun at ingen hadde sett akkurat det.

Rettsaken mot Kristian Stenersen skulle starte om tre dager, og Elise kjente seg klar. Hun gledet seg til bli ferdig med denne saken, og endelig kunne ta seg litt ferie. Det var blitt juni allerede, og solen varmet mildt mot ansiktet i det hun kom ut fra det lille kapellet. Hrland skulle kremeres, og urnenedsettelsen skulle skje om en mned. Hun hpet hun kunne st ved Hrlands grav den dagen med rak rygg, og fortelle ham at Kristian Stenersen endelig var dmt. Elise ville ogs prve kontakte Rolf Lvstad. Hun ville s gjerne at han skulle beske sin gamle kjrlighet en siste gang, men visste ikke hvor hun skulle begynne.

I rettsal 121 i Borgarting Lagmannsrett fikk de fremmtte tegn for reise seg for dommeren. Hun kom inn, streng i blikket og nikket til forsamlingen.
- Kristian Johan Stenersen, fdt 3. desember 1961 dmmes herved til tretten, tretten rs forvaring. Det er tatt hensyn til tiltaltes mentale helsetilstand, hvor de sakkyndige mener at tiltalte lider av en alvorlig form for paranoid schizofreni, og kan i fire av tiltalepunktene derfor ikke dmmes til straff. Forvaringsdommen skal sones p Dikemark Sykehus, og kan ikke lslates fr behandlende lege mener at tiltalte ikke lenger er en fare for samfunnet.

Elise fikk hakeslepp. Kristian hadde klart det. Han var ikke schizofren, han var psykopat. Hun var sikker p at han hadde lurt alle, og n fikk han en forvaringsdom. Han skulle bo p Dikemark, ikke i fengsel. Han hadde drept tte, men dmt for fire mord. Han kunne komme ut nr som helst, hun visste hvordan det funket.

 

Alene sto Elise ved den oppmlte plassen hvor Bjrn Hrlands aske skulle nedlegges. En mann i dress kom kjrende i en slags golfbil med urnen ved siden av seg.
- Er vi alle?
- Ja, det ble bare meg, svarte Elise.
- Var han din far?
- Nei, men han var en kjr kollega. Elise rettet p den sorte kjolen, foldet hendene og tenkte p hva hun skulle si. Hun kom ikke p noe lurt, og tenkte bare si det som det var.
- Vil du si noen ord fr vi setter ned urnen?
- Bjrn, vi to ga oss aldri.

The Golden State Killer og East Area Rapist - endelig tatt!

Som truecrime-skribent har jeg gjennom mange r gjort research p utallige saker. Interessen for seriemordere var starten p det hele, og jeg m innrmme at nr en s stor og profilert sak som dette lses, blir jeg bde rrt og hpefull. Jeg trodde jeg leste feil i gr, og mtte sjekke flere ganger om det faktisk stemte, det at seriemorderen og voldektsmannen med de mange kallenavene endelig var arrestert. Det stod ingen ting i norske aviser, men jeg valgte publisere nyheten likevel, det er jo alltid moro vre frst ute i Norge med en slik nyhet.

Politiet i Sacramento har gjort en formidabel jobb. P en pressekonferanse i gr ettermiddag (lokal tid) fortalte politiet at de hadde en mistanke om hvem som kunne vre seriemorderen. De spanet p mannen lenge, og klarte til slutt f tak i DNA fra den mistenkte. "Vi fikk bekreftet det vi trodde vi visste", fortalte sheriffen i gr, etter at 72 r gamle Joseph James DeAngelo ble arrestert. Han ble kalt The Golden State Killer, The Original Night Stalker, The Diamond Knot Killer og The East Area Rapist. Om jeg fr, vil jeg bermme amerikanske medier for oppfinnsomheten. De alltid ha et kallenavn, og det er jo litt moro. 

DeAngelo, som for ordens skyld ikke er dmt, kun siktet for for drapene og voldtektene, brt seg inn hos ofrene sine p natten, gjerne gjennom vinduene. Han blendet ofrene med en lommelykt s de ikke kunne se ansiktet hans, fr han tok p seg en hette. Han bandt dem fast, og oppholdt seg i leiligheten eller huset til ofrene i flere timer, mens han forsynte seg av mat og drikke fra kjkkenet. Han kunne voldta offeret, for s ta seg en matpause fr han voldtok henne igjen. Om kvinnen han voldtok hadde en ektemann, bandt han mannen fast slik at han mtte se p. Noen ganger drepte DeAngelo ofrene, andre ganger ikke. Han er n tiltalt for 12 mord, og 51 voldtekter s langt, men siden politiet n innehar DeAngelos DNA, kan siktelsen utvides ved flere DNA-treff.
The Golden State Killer var ogs kjent for ta med seg skalte "trofeer" fra ofrene sine. Dette er faktisk ganske vanlig blant seriemordere, de gjr dette for kunne gjenoppleve mordet eller voldtekten tilknyttet det objektet de tok med seg fra stedet eller offeret. Det er ikke kjent om politiet har funnet disse trofeene i DeAngelos besittelse. 

DeAngelo blir beskrevet av naboer som merkelig. Han holdt seg mye for seg selv, men ingen hadde mistanker om at han kunne vre en seriemorder. DeAngelo jobbet som politimann fr han ble sparket for tyveri. Han stjal blant annet en hammer fra en butikk i et av omrdene hvor han drepte og voldtok p fritiden. 

Det skal bli spennende se siktelsen, og mist like spennende flge rettsaken. Dette minner meg om da BTK, Dennis Rader, ble tatt p starten av 2000-tallet. Jeg hper arrestasjonen av The Golden State Killer vil inspirere flere politidistrikter, slik at flere ulste drapssaker kan lses. Kanskje vi endelig fr vite hvem Zodiac er, eller kanskje The Long Island Serial Killer blir tatt?

Hvilken seriemorder vil du vite hvem er, eller hvilken drapssak skulle du nske ble lst?


Bilde fra latimes.com

Oslo, 1974 Del 24

- Pongo, du skal ikke vre borti der hver dag vel! 
En tykkfallen dame med forsk p en tff sveis dro i halsbndet p den enda mer tykkfalne hunden sin, en svart labrador med grstenk rundt ynene. Elise s p damen, som nikket hflig tilbake.
- Han er s nysgjerrig, han vet du. Skal bort lukte p alt.
- Ja, snn er vel hunder, smilte Elise tilbake.
- Vi gr her hver dag, og alltid skal han til samme plass lukte. Det er vel ei st tispe som har lagt igjen en beskjed til han. Damen lo s hyt som bare damer over 50 kunne gjre.
- Er du ofte ute og gr tur akkurat her? Elise byde seg ned og klappen den fuktige hunden og tenkte at kom hun til lukte hund resten av dagen.
- Ja, hver morgen og hver kveld gr vi her. Han Pongo er s glad i denne runden han.
- Her, rundt industribygget?
- Ja, men det er ikke s mye som skjer rundt her lenger. Det var mer fr i tida.
- Mer, hva mener du?
- Det var jo en mann her ganske ofte. Han gikk ut og inn av bygget og snakket med deg selv. S nesten ut som om han hadde en usynlig venn. Han sto liksom og krangla med noen ut i lse lufta. S gikk?en inn og ut, bar masse kasser og utstyr fra bilen.
- Hvordan s han ut? Det gikk kaldt nedover hele ryggraden til Elise. Denne kvinnen satt p informasjon som var gull verdt, om hun kunne huske detaljer av disse hendelsene.
- Han var en fin mann, pen i tyet. Mrkt hr, kanskje litt grtt i sidene. Han kjrte en Audi, men jeg husker ikke registreringsnummeret.
- Takk skal du ha. Tror du at du ville kjent han igjen om jeg viste deg et bilde av ham? Elise lette etter mobilen i jakkelommen.
- Ja, jeg kan jo prve, lo damen litt nervst.
- Si meg, hva har?n gjort?
- Han er bare en vi vil snakke med forelpig, i forbindelse med en sak vi etterforsker.
- Der e?kke de derre mordene oppe ved stensj?
- Det er i forbindelse med den saken, ja. Elise tenkte at det ikke var noen vits i lyve til damen. Hun trengte jo ikke gi ut noe mer informasjon enn dette.
- Huff! Damen trakk p skuldrene og begynte se seg rundt mens Elise prvde finne et bilde av Kristian Stenersen p nettsiden til advokatfirmaet han jobbet i sammen med Sverre Juul.
- Her er det! Kan det vre han? Damen lente seg mot mobilskjermen til Elise og rettet p de tffe brillene sine. Hun s lenge p bildet, fr hun sukket tungt.
- Det er han. Jeg er helt sikker. Han har klappet Pongo mange ganger, men da har?n vrt normal. Ikke som nr han snakker med den usynlige vennen sin.
- Hva mener du men den usynlige vennen sin? Snakker han med noen?
- Han gr rundt bygget her, og det ser ut som om han krangler med noen. Han er kjempesint, snur seg og kjefter p noen. Men det er ingen der. Det er aldri det, han er alltid alene. Damen ristet oppgitt p hodet.
- Han er sikkert syk i hodet, det har jeg tenkt mange ganger. Men s er han s pen i tyet, s han m jo vre litt normal ogs.
- Ja det fr vi se p, svarte Elise ettertenksomt.
- Tusen takk, dette hjelper veldig, smilte Elise mot damen.
- Kan jeg ringe deg, s du fr kommet ned p politihuset og avgitt en formell identifikasjon? Elise rakte henne telefonen med talltastaturet pent.
- Ja, jss. Dette blir spennende. Damen smilte for seg selv mens hun tastet inn telefonnummer og navn.
- Kom a? Pongo. N skal vi spise litt formiddagsmat. Damen dro lett i bndet til hunden, som fulgte lydig etter med viftende hale.
- Jeg ringer deg i ettermiddag, ropte Elise etter damen. Damen svarte ikke, bare vinket med den ene armen mot henne. Elise s ned p mobilen. Edith Gran, het hun.

- Hvem var det, spurte Erik bak henne.
- Det vil du ikke tro, sa Elise lurt. Den dama der har sett Kristian Stenersen her flere ganger. Hun identifiserte han via bildet p nettsiden til advokatfirmaet. Hun sier at han har vrt her flere ganger, til og med klappet hunden hennes. Hun gr tur her to ganger om dagen, s det er ikke s rart at hun har sett noe.
- S bra, n har vi et vitne som knytter ham enda mer til dette stedet selv om det er mange lse trder fortsatt.
- Ja, men hun sa noe mer. Noe skikkelig merkelig.
- Hva da?
- Hun sa at Kristian Stenersen ofte snakket med seg selv, eller med en usynlig venn som hun kalte det. Hun mener at hun flere ganger har sett han krangle med noen som ikke er der.
- Jss, ja det er veldig rart. Han er gren han.

I bilen p vei tilbake tenkte Elise p det Edith Gran hadde sagt. Hvordan i alle dager kunne en s kalkulert morder g rundt og snakke med seg selv? Det passet ikke inn i profilen hun trodde hun hadde truffet s godt med. Men om det stemte at Kristian Stenersen pratet med seg selv, eller hadde en usynlig venn kunne det bety psykiatrisk sykdom, og det gjorde saken litt verre. Tenk om han ville slippe unna p grunn av psykiatrisk sykdom, og dmmes til behandling. Kristian var smart nok til komme unna.

Elise helte opp et altfor stort glass vin, og tok likes godt en slurk av flasken ogs. Hun skulle lese seg opp p psykiatriske sykdommer for kunne forst Kristian Stenersen bedre. Han snakket med noen som ikke var der, kunne han vre schizofren? Hun hadde vrt p Nasjonalbiblioteket igjen og lnt noen bker om diagnoser som kunne passe. N var ikke Elise noen ekspert p omrdet, men hun hadde alltid interessert seg for psykiatriske sykdommer. Helt siden hun begynte lese om krimsaker som ungdom hadde det mrke i menneskesinnet, det svarte og onde totalt fanget henne. Hun var rimelig sikker p at Schizofreni kunne vre tingen, men ville vre sikker fr hun snakket med Folke Thorbjrnsen om det. De mtte legge opp en strategi om hvordan de skulle finne Kristian, og da var det viktig forst hvordan han tenkte. Et bilde av hvordan Kristian var hadde begynt danne seg, og det skremte henne.

Elise s ut av kjkkenvinduet og ned p Elisenbergveien. De siste dagene hadde det sndd tett og hun fikk nesten julestemning selv om det var langt ut i mars. Hun tok enda en slurk av vinglasset fr hun gikk inn i stuen. I peisen brant det godt, og den beroligende lyden av brennende tre fikk henne til slappe av og tenke at hun var lykkelig. Elise likte situasjonen hun var i her og n. Dette yeblikket, dette sekundet. Det var hennes, og hun kjente seg komfortabel med s mye. Frederik var enda borte, hun hadde muligheten til vre alene, drikke s mye vin hun ville og jobbe hjemme p kvelden uten at han ble sur for det.

Katten Metis hoppet opp i fanget hennes og begynte vaske den ene poten. Hun ga fra seg en snill varme, det lille vesenet.
- Det er oss to, Metis. Vi klarer lse denne saken, tror du ikke?
Metis stoppet opp og s surt p henne fr hun fortsatte potevasken. Elise byde seg fremover og begynte lese om Schizofreni mens hun holdt vinglasset i den andre hnden.

Schizofrene hrer stemmer i hodet, som er s overbevisende at mange av dem baserer livet sitt p gjre som stemmene sier. Noen av dem ser syner, for eksempel mennesker eller skapninger som ikke finnes i virkeligheten. Stemmene pasienten hrer er ofte negative, mot dem som person, og/ eller negative mot mennesker i deres omgangskrets. Dette fr pasienten til gjre handlinger de normalt ikke ville ha gjort. Med riktig behandling kan pasientene leve et tilnrmet normalt liv.

Elise syntes ikke hun fikk vite noe mer om Schizofreni av denne teksten, men tenkte at et utklipp fra en avis datert tilbake til ttitallet kanskje ikke var den mest plitelige kilden. Hun la fra seg bunken med papirer og stirret inn i peisen og prvde oppsummere saken for seg selv. Kristian Stenersen hadde som 15-ring drept Marie Abrahamsen med kniv, og muligens seksuelt misbrukt den gamle damen. Han hadde latt sin beste venn Endre Pedersen ta skylden for ugjerningen, som hadde resultert i at Endre hadde hengt seg p cellen en tid etter at han ble dmt. To liv p samvittigheten.

Gracja Gramina hadde blitt brutalt drept, s vel som Mikhail og Elena. Fem liv p samvittigheten. For ikke snakke om de tre som ble funnet i industribygget p Lambertseter. tte liv p samvittigheten hadde Kristian Stenersen. tte s langt. Han hadde nok flere.
Elise tenkte tilbake p Bjrn Herland som hadde ftt livet sitt delagt i forbindelse med Langblgensaken. Den gamle mannen satt i rullestol, lam fra livet og ned. Hun ville ringe ham en dag, kanskje g p besk for se hvordan det sto til med ham. Det Elise ville mest, var kunne ta Kristian Stenersen slikt at han aldri kunne skade noen igjen. Han var ekstremt farlig, og han kom ikke til slutte med delegge alt rundt seg s lenge han var i frihet. Hun skulle delegge Kristian.

Elise holdt p det intense sinnet i flere minutter. Denne saken klarte hun ikke slippe helt, den hadde s mange vonde aspekter. S mange liv var delagt, for hva? Hun kunne ikke forst hva motivet egentlig var. Hvorfor drepte han Fru Abrahamsen, kjente han henne i det hele tatt? Det virket som om Kristian drepte de som sto i veien for ham, men hvordan kom den gamle damen inn i bildet? Kunne det vre Endre Pedersen som sto i veien for Kristian, som ville rydde Endre av veien for ved f ham dmt for noe han ikke hadde gjort. Hun drakk opp resten av vinen i glasset og bestemte seg for legge seg tidlig i kveld. Elise hadde ikke hatt tid til ringe Edith Gran denne ettermiddagen, men bestemte seg for gjre det i morgen tidlig.

I dusjen tenkte plutselig p Sverre Juul. Hun ville snakke med ham igjen, kanskje han kunne fortelle om disse merkelige episodene hvor Kristian Stenersen pratet med seg selv. Det l noe i denne opplysningen, hun kjente det p seg.
Sengen var myk og varm, og Elise kjente p seg at hun kom til f en god natts svn for en gangs skyld. En liten lykkeflelse varmet i brystet. Hun pleide fle seg snn nr hun var nr lsningen av en vanskelig sak. En hy lyd fikk henne til hoppe i sengen. Det var bare mobilen, som hun tydeligvis hadde glemt skru av lyden p for natten. Klokken viste fem over syv, hun hadde heldigvis ftt sovet noen timer. Det var Erik Thue som ringte.

- Du vil faen meg ikke tro det.
- Hei, svarte Elise og sukket.
- Hva er det jeg ikke vil tro?
- De har funnet restene av de tre likene i industribygget!
- Hva? Hvor? Elise satt seg opp i sengen og dro hret bakover med hnden.
- De ble funnet for en halvtime siden i stensjvannet innpakket i sppelsekker. De l og flt i overflaten. Teknisk jobber p stedet n.
- Herregud, jeg kler p meg med en gang. Hvor er du?
- Jeg er i Biermannsgate n, kjrer mot deg. Er du klar om syv minutter?
- Ja, jeg mter deg utenfor leiligheten.

Elise sa ikke en gang ha det fr hun la p, men lp mot badet og vasket ansiktet med hndspen som sto p vasken, dro hret bakover i en slapp hestehale og tok p seg noen klr som l p baderomsgulvet. Hun lp nesten ned katten Metis mens hun brstet tennene og prvde lage seg kaffe samtidig. Endelig hadde de mer bevis! Hun kjente at saken begynte lsne. N manglet de bare hovedpersonen selv. Han skulle de ta.
- Jss, det var kjapt! Erik ga Elise en sarkastisk applaus mens hun satt seg inn i bilen.
- Hva, jeg sto opp for et kvarter siden!
- Det gr fint, Elise. Jeg synes du var flink. Han smilte til henne og hun ble faktisk en anelse varm inni seg. Elise drakk kaffen i sm slurker, den var altfor varm enda og tenkte at den sikkert var i perfekt temperatur nr de kom frem til stensjvannet.

En mosjonist hadde funnet sppelsekken med likrestene i. Den hadde, som Erik fortalte, ligget drivende i overflaten p vannet, rett ved den ene stien.
- De m ha ligget i vannet en stund, disse restene, fastslo Folke Thorbjrnsen og s p Elise og Erik.
- Ja, det kan stemme det. Karin, den lille rettsmedisineren sto nesten gjemt bak Thorbjrnsen, som var en mann i godt hold.
- Det kan se ut som om likrestene er fra de som ble funnet i industribygget, men vi m bekrefte det med DNA-test. Elise satt seg ned p huk og s p likdelene. Armer, ftter og to overkropper. Stakkars mennesker. Hun s p plasten de hadde vrt pakket inn i, og surret sammen med en slvtape. Med en penn hun fant frem i jakkelommen lftet hun litt p den ene tapen. Et sug gikk i magen hennes.

- Fingeravtrykk! Hun ropte kanskje litt hyere enn hva hun burde ha gjort, men dette var stort. Erik og Folke kom raskt bort til henne.
- Dven, sa Folke og lftet tapen med pennen s han kunne se bedre.
- Bra, Elise. Godt at du tenkte p det.
- Teknisk, bort hit! Han vinket to teknikere mot seg og viste dem hva Elise hadde funnet.
- Pass p at dette blir underskt, her er nok gjerningsmannens fingeravtrykk.
- Sammenlign disse med fingeravtrykkene i leiligheten p Torshov, kommanderte Elise den ene teknikeren. Han nikket stumt og klippet forsiktig tapen fra sppelsekken.
- Vi har ham n, Erik. Fy fader!
- Vi har ham ikke, Elise. Det vet du ogs. Vi har bevis mot Kristian, men han er sporlst forsvunnet. Ikke engang kona hans vet noe. Hun sier i alle fall s
- Ok, men n drar vi p kontoret, jeg m ringe Edith Gran og sprre om hun vil komme ned i formelt vitneavhr. Det er veldig viktig, s kan vi etterlyse Kristian med en gang.

Edith Gran satt allerede og ventet p Elise p politihuset. Hun virker i overkant ivrig for dette avhret, men det var vel ikke hver dag hun kunne bist i en politietterforskning. I avhret forklarte Edith akkurat det samme hun hadde sagt til Elise dagen i forveien. Hun identifiserte Kristian Stenersen igjen, men stilte en del sprsml. Elise tenkte at hun sikkert bare var nysgjerrig, men ga ikke ut noe mer informasjon for sikkerhets skyld.

Shannan Gilbert og The Long Island Serial Killer

1.mai 2010, Long Island, New York.

En middelaldrene mann gr irritert ut til bilen som er parkert ved oppkjrselen hans. Mannen i bilen pner vinduet for hre hva kunden har si.
- Du m komme inn, hun er helt gal. Jeg vet ikke hva som skjedde. 
Sjfren stiger ut av bilen og flger med mannen inn i det fine huset. Kvinnen, som kunden refererer til, er 24 r gamle Shannan Gilbert, en eskortepike. Hun er vanligvis godt likt av kundene sine, og skaper aldri noe trbbel. Sjfren, som kjrer Shannan bde til og fra kunder, ser at Shannan sitter p gulvet i mannens stue. Hun grter, skjelver og trykker p telefonen sin. Hun er helt febrilsk.
- Hun ble snn helt plutselig, jeg vet ikke om hun har tatt noe
Sjfren spr om kunden og Shannan har gjort det hun kom dit for, men kunden rister p hodet. Han sier at han gjerne betaler Shannan likevel, s lenge hun kommer seg ut av huset hans.
- Hjelp! De prver drepe meg!
Shannan snakker med noen i telefonen, og bde kunden og sjfren under seg over hvem Shannan mener. Sjfren spr om det gr bra, men Shannan reiser seg opp fra gulvet og lper ut av huset. Bde sjfren og kunden regner med at hun lper til bilen. De gjr opp, og sjfren gr ut til bilen for kjre Shannan hjem. Shannan er ikke i bilen, heller ikke noen andre steder. Hun er borte. Han kjrer rundt en stund for se etter henne, uten hell. Han bestemmer seg for forlate Oak Beach og kjre hjemover. Neste dag ringer han Shannans kjreste, som sier at hun aldri kom hjem kvelden i forveien. Sjfren ringer ogs Shannans sster, som heller ikke har sett henne. Shannan er sporlst forsvunnet. 


Shannan Gilbert, New York Post.

Shannans mamma Mari Gilbert har hele tiden vrt smertelig klar over hva datteren hadde valgt som yrke. Hun hadde prvd f henne til jobbe med noe annet, men Shannan likte det hun drev med, og tjente mye penger p vre eskortepike. Kjresten hennes, Alex, visste ogs hva Shannan drev med, men likte lnnen hun fikk for jobbene. Han var sjalu innimellom, men prvde sttte samboeren s godt han kunne. Likevel gikk det galt en dag, da han i raseri brakk kjeven hennes. Shannan mtte p sykehus, og fikk operert inn en metallplate ved haken. Paret fortsatte bo sammen etter dette. 

Familien til Shannan melder henne savnet, men politiet vil ikke ta imot savnetmeldingen fr det er gtt to dager. Da Mari, Shannans mamma forteller hva datteren jobber som, fler hun at politiet ikke nsker lete etter henne i det hele tatt. Hun var jo "bare en prostituert, de forsvinner plutselig" sa en av politimennene.
Likevel, etter noen dager, etterlyses Shannan. Politiet begynner lete i Oak Beach, uten hell. De snakker med kunden hennes, og gjr underskelser bde i huset hans og rundt huset. Sjfren avhres, bilen sjekkes og begge faller utenfor mistanke i savnetsaken. Bde Mari, og Shannans yngre sstre, Serra og Sherre Gilbert leter ogs.

Noen dager etter forsvinningen ringer telefonen til lillesster Sherre. En mann, som ringer fra et ukjent nummer, spr hvordan det gr med Shannan. Sherre tror det er en slags spk, og sier at hun er borte. Mannen sier at han er lege, og heter Peter Hackett. Han forteller at han driver et hjem for unge kvinner, og at han behandlet Shannan samme natt som hun forsvant. Hun dro rett etter behandlingen, og siden hadde han ikke sett henne. Han uttrykte bekymring ovenfor henne, men Sherre synes hele samtalen er merkelig. Hun gir telefonen videre til mamma Mari, som ogs snakker med Peter Hackett. De fr ikke noe mer informasjon ut av ham, og telefonen er sltt av nr de prver ringe tilbake. Mari bestemmer seg for oppske Dr. Peter Hackett, hun har p flelsen at han vet noe mer om datterens forsvinning. Hun kontakter ogs politiet, som sier de skal se p saken. 

Det viser seg at Dr. Peter Hackett er en velkjent lege i Oak Beach p Long Island, og at han har bodd og praktisert der i mer en 25 r. Mari og Sherre reier til huset hans, hvor han p det tidspunktet har en slags hagefest. Mari gr rett bort til legen, og spr hvor Shannan er. Han ser rart p henne, og sier at han ikke vet hva hun mener. Han nekter for ha ringt henne, og han nekter for at han vet hvem Shannan er. Mari og Sherre vet ikke hva de skal tenke, og reiser derifra. 

Desember, 2010, Oak Beach.

En politimann som er ute og trener politihunden sin p Oak Beach, ser noe stikke opp av sanden. Hunden reagerer kraftig, og mannen gr bort til buskene for underske nrmere. Det ser ut som levninger av et menneske. 
Politiet kommer raskt til funnstedet, og det viser seg at det er liket av en kvinne. Kan det vre Shannan Gilbert? Mari og familen fr beskjed om funnet, og venter p svar. De vil p en mte vite hva som har skjedd med Shannan, men om de fr vite at hun er dd, vil alt hp vre ute. Med blandede flelser venter de p telefonen, som omsider kommer. Kvinnen er ikke Shannan. 

Politiet jobber i omrdet, og to dager senere finner de ytterligere tre lik. Alle kvinner, begravet i en slags striesekk. Kvinnene er kvalt til dde og lagt der. De ligger ikke langt fra hverandre, og politiet begynner ane konturene av en strre sak enn forventet. Ingen av kvinnene er Shannan Gilbert, men etter identifiseringen viser det seg at alle de fire kvinnene ogs var eskortepiker. Er dette en seriemorders verk?

Fire mneder senere, i april 2011 finner politiet ytterligere fem lik. Fem dager etter dette, enda ett. Ti personer er p dette tidspunktet funnet dde, trolig drept av en og samme person. Grunnen til at politiet mener det, er p grunn av dette:

  • Alle kvinnene var eskortepiker
  • Alle ble funnet i nedgravd p samme strand
  • Alle var kvalt til dde
  • Alle var begravet i hver sin striesekk.

 

Det br nevnes at et av likene var en asiatisk mann, kledd ut som en kvinne, og at et annet lik var av et lite barn, trolig under tre r gammelt. Ingen av disse to er i dag identifisert, og ingen med matchende beskrivelse (verken mannen eller barnet) er meldt savnet i omrdet. Politiet mener likevel at mannen og barnet hyst sannsynlig er drept av samme morder som kvinnenes.


Bilde fra Long Island-politiet.

Mediene fr ikke nok, og dper morderen til The Long Island Serial Killer. De trykker historier om kvinnene, og mange mener at siden de var "horer" kunne de takke seg selv for skjebnen de mtte. Heldigvis tar andre kvinnene i forsvar, til familienes store lettelse. Kvinnene var nemlig mammaer, sstre, dtre, venninner og kjrester for noen. De var elsket. 

Midt i stormen om den nye seriemorderen sitter familien Gilbert uten svar. Shannans forsvinning har hjulpet politiet med finne ti andre kvinner, men ikke den de hpet mest p. Mari forsker holde Shannan i mediene for at hennes sak ikke skal bli glemt, og forteller om at Dr. Peter Hackett ringte henne. Mediene biter p, og Hackett mter et voldsomt kjr fra media. 

 

13. desember 2011, Oak Beach.

Enda et kvinnelik blir funnet. Liket ser ut til ha ligget ute lenge, og kan ikke identifiseres p stranden. Men en ting gir politiet hp. Den dde har en metallplate i ansiktet. De sjekker serienummeret p platen, og bekrefter at Shannan Gilbert endelig er funnet, halvannet r etter at hun forsvant. Mamma Mari er knust av sorg, men fler en lettelse over vite at datteren ikke lider lenger. Hun blir overrasket over at Shannan blir funnet cirka 300 meter fra huset til ingen ringere enn Peter Hackett.
Media fr ogs med seg dette, og Peter Hackett m tle et voldsomt mediekjr atter en gang. Han nekter for ha hatt noe med Shannans forsvinning, og han nekter for ha ringt familien hennes. Politiet etterforsker Hackett, og finner ut at han lyver. Han ringte faktisk Shannans sster og mamma. Betyr det at han lyver om forsvinningen ogs? 

Det som er interessant, er at Shannans lik ikke var pakket inn i striesekk, og funnet p et annet sted av stranden enn de ti andre. Hun var kvalt, og man er ikke sikker p om The Long Island Serial Killer drepte Shannan. Media spekulerer i om Hackett er seiemorderen, men politiet finner (i flge dem selv) ingen ting som tyder p at han har noe med Shannans dd gjre. Hackett flytter vekk fra Long Island etter dette og bor n p hemmelig adresse. 

To dager etter at Shannans lik blir funnet, begr en prominent businessmann fra Long Island selvmord. Familie og venner mener selvmordet kommer helt ut av det bl, han har ikke vist tegn til depresjon eller selvmordstanker s lenge de hadde kjent han. Mannen, som het James Bisset eide et av byens store akvarier, og et eldresenter, blant andre firmaer. Han var en snill, blir og imtekommende mann som "alle" likte og hadde heller ingen kriminell fortid. S hvorfor tok han livet av seg? Politiet fant aldri noen kobling mellom Bisset og noen av kvinnene, heller ikke Shannan.
Men en ting er ganske skremmende. Et av firmaene han eide, brukte store striesekker til frakte varer i. 

Ingen vet hvem som drepte Shannan Gilber, eller det andre ti likene. Man er ikke sikker p om Shannans morder er seriemorderen, og om sakene har en sammenheng. Det som er sikkert, er at en seriemorder gr ls p Long Island, og at han kommer til drepe igjen, s sant han lever.
Tror du vi noen gang fr vite hvem det er? 

Det er funnet flere lik i nrheten av omrdet de ti ble funnet, og noen av likene har vrt savnet siden midten av 90-tallet. Man vet ikke helt sikkert om Long Island-seriemorderen har drept disse, da modus operandi of viktimologien er annerledes.

Den 23. juli 2016 blir Mari Gilbert, Shannans mamma drept av sin egen datter, Serra Gilbert. Hun hadde, over lengre tid slitt med ubehandlet schizofreni og var deprimert etter storessterens bortgang. Serra sitter i fengsel i dag, og ble dmt til 25 r til livstid for drapet p mammaen.
Ssteren Sherre, har i dag tre barn. Hun prver s godt hun kan finne Shannans morder, men saken er fortsatt ulst. Hun tror Peter Hackett (som ringte henne da Shannan forsvant) drepte storessteren. 


Shannans mamma, Mari Gilbert (1964-2016)

 

 

 

 

Arvingen som forsvant: Dorothy Arnold (25)

Det er den 12. desember 1910, en kald morgen. Mennesker myldrer likevel i New Yorks gater, akkurat som vanlig. Fine fruer og herrer, tjenere som gjr innkjp til husholdningen. Hjemlse barn og unge som prver skaffe seg sitt neste mltid. En av de mange menneskene i New Yorks gater denne dagen, nrmere bestemt p Manhattan, er 25 r gamle Dorothy Harriet Camille Arnold. Hun er en vakker ung kvinne, fdt inn i en fornem familie, der Dorothy er arvingen. Akkurat denne dagen har Dorothy bestemt seg for spasere fra den store leiligheten hun deler med foreldrene p 108 East seventy-ninth Street og Manhattan.  Hun har p seg en vakker, figursydd kjole med blonder, en bl skreddersydd kpe, en svart velourhatt med lysebl bnd og rosetter, og beige skinnhansker. Hun har ogs p seg svarte skinnsko med lav hl og silkestrmper. De som ser Dorothy denne formiddagen, forteller at hun s avslappet og blid ut, akkurat som hun pleide. Dorothy gr innom en bokhandel og kjper en bok, hun drar innom kjolebutikken, som var formlet med spaserturen, Dorothy skulle nemlig kjpe en kveldskjole til et selskap hun var invitert i senere i uken. 

Klokken 17.00 sitter foreldrene til Dorothy ved middagsbordet. Faren hennes ber serveringspersonalet vente med legge opp maten og helle vinen i glassene. Dorothy er ikke kommet hjem enda, og han vil vente. Det er ulikt henne ikke mte til middag. Dorohtys mamma fler p seg at noe er galt. Etterhvert som timene gr, blir de mer og mer bekymret. Dorothy er ingen steder, og foreldrene sender tjenere til Dorothys venninner og omgangskrets for sprre om noen har sett henne. Ingen har sett den vakre 25-ringen siden samme formiddag da hun gikk ned Manhattan. Flere hadde snakket med henne. Foreldrene fr vite at det siste stedet Dorothy ble sett ved, er Fifht Avenue og Manhattan, rett ved kjolebutikken. Ingen har sett henne etter dette, hun er som forsvunnet i lse luften.

Dorothys foreldre er usikre p om de skal melde henne savnet til politiet, p grunn av oppmerksomheten rundt saken. De vil ikke at noen skal tro de ikke har skikk p datteren sin, skulle det vise seg at hun har rmt. Det er ogs en annen grunn, av det mer lyssky slaget, som gjr at foreldrene til slutt velger ansette private etterforskere istedenfor politiet i New York. Dorothy har i en lengre periode hatt et forhold til en mann foreldrene avskyr, nemlig George Griscom Jr. Foreldrene forbd Dorothy treffe ham, men hadde fortsatt sine mistanker om at datteren gikk imot dem. 

Privatetterforskerne ekteparet Arnold ansetter, leter febrilsk etter Dorothy. Ingen har sett henne, og det finnes ingen tegn p at hun har reist noen steder heller. Hennes private bankkonto er ikke rrt etter at hun kjpte boken og kjolen. Ingen kan huske ha sett Dorothy bli tatt eller kidnappet heller, selv om foreldrene tror det er dette som skjedde. De leter p sykehus, begravelsesbyrer og institusjoner, dessverre uten hell.

Etter noen mneder uten livstegn fra datteren, kontakter familien politiet og melder henne savnet. Politiet etterforsker saken med store styrker. De ransaker soverommet til Dorothy etter ledetrder. Der finner de dagboken hennes, og flere brev hun har vekslet med George Griscom Jr. Hun skriver at hun er deprimert, og at hun ikke ser en fremtid for seg selv. Grunnen til det, er at Dorothy nsket  bli forfatter. Hun hadde sendt inn et nyskrevet manus til et forlag, som hadde avsltt det. Dette hadde unge Dorothy tatt veldig tungt.

I min fremtid ser jeg bare en lang og slitsom vei, uten muligheter for snu.
                                                     -Dorothy Harriet Camille Arnold i et brev til George Griscom Jr. 

Politiet mistenker med en gang at Griscom Jr. har noe med Dorothys forsvinning gjre. De kontakter ham, men finner raskt ut at han har vrt i hjembyen i Philadelphia p tidspunktet da Dorothy forsvant. Han blir forferdet over nyheten om forsvinningen. og bruker selv tusenvis av dollar for prve finne henne. Etterhvert begynner politiet tenke at Dorothy kan ha tatt livet sitt. De avhrer venner av 25-ringen, som sier at om hun skulle ha tatt livet sitt, hadde det vrt p grunn av at Griscom Jr. ikke ville gifte seg med henne. George Griscom Jr. selv sier at de to aldri hadde diskutert gifteml.

Seks r etter forsvinningen, nsker en fengselsinnsatt snakke med etterforskeren som jobbet med Dorothy-forsvinningen. Han forteller at han hadde ftt 150 dollar for grave en grav samme kveld som Dorothy forsvant. En mann, med lignende beskrivelse som Griscom Jr. hadde betalt ham. Mannen hadde lempet en kvinne med lignende klr som Dorothy i graven, og fangen hadde skuffet jord over liket og begravet det. Fangen forteller hvor han gravde ned kvinnen, og politiet drar til stedet for lete etter levningene. De finner ingen ting. Politiet konkluderer ogs med at det grave et stort nok hull i bakken for  gjemme et lik i, nr det er s kaldt som i desember, ville vrt umulig. De avfeier det fangen sier. 

Rykter sier at Dorothy egentlig var gravid, men siden hun ikke var gift hadde hun planlagt ta abort hos en av byens mange abortleger. Under inngrepet hadde Dorothy forbldd, og liket begravet et hemmelig sted. 

Ingen vet hva som skjedde med Dorothy, og liket hennes ble aldri funnet. Hun forsvant sporlst fra midt p Manhattan.

Har du en teori om hva som skjedde?


Dorothy Harriet Camille Arnold, ca 1910. Bilde: The Doe Network.

Kilder: The Doe Network
          

Oslo, 1974 Del 23

P vei til Ullevaal sykehus kjpte hun med en snusboks og ordentlig kaffe til Erik, s hadde han noe kose seg med mens han ventet p bli frisk.
- Elise, s godt se deg! Det strlte av de hovne ynene til Erik da han s henne.
- Hei du. Hvordan fler du deg?
- Nja, jeg har ftt en skikkelig smell i hodet og nakken, og det merkes. Ellers fler jeg meg ganske bra. Har du funnet ut noe mer om saken?
- Jeg har funnet ut en hel del, faktisk. Jeg er ganske nr en lsning, men det er innviklet.
- Ok, da fr du bare sette i gang, svarte Erik og rettet seg opp i sengen. Han pnet snusboksen med begeistring, satte seg opp i sengen og tok en slurk av kaffen.
- S det er ikke Sverre, alts?

Sverre Juul tittet melankolsk ut av bilvinduet. Det kjentes godt, men ogs vemodig ha fortalt alt. Han var fri fra hemmeligheten, n skulle han bare begynne p fortsettelsen. Det nye livet. Han visste ikke hva som skulle skje videre, men brydde seg ikke nevneverdig lenger. Han hadde ikke hrt noe fra Vibeke, og lurte p om kona visste noe. Hun mtte jo ha merket at noe var galt, og visste nok at han satt i varetekt i forbindelse med denne saken. Dagen etter at han var kastet p glattcelle hadde han blitt frt over til sykehuset. Heldigvis skulle Sverre bli vrende p sykehuset noen dager til, riktig nok p psykiatrisk avdeling. Legen hans, s vel som politiet, mente Sverre var i fare for skade seg selv, eller g inn i en dyp depresjon om han ikke fikk behandling i form av terapi. Det var greit, tenkte han og nikket bekreftende for seg selv. Det var faktisk en fare for at han kunne skade seg selv.

Elise Palmer og Erik Thue satt p Kaffebrenneriet like ved politihuset. Elise s ut gjennom de store vinduene og ut p gatehjrnet foran seg. Folk hastet frem og tilbake. En kvinne med barnevogn, hund, handleposer og en to-ring i rosa parkdress, snakket engasjert med datteren som pekte p alt de gikk forbi i verdens sakteste fart. Den lille jenta oppdaget verden, og det mtte moren bare vente p. Igjen kjente Elise at hun var glad Frederik og hun ikke hadde barn. Hun ble likevel varm om hjertet av den lille verdensborgeren i rosa dress som oppdaget alt for frste gang. Det var noe stt over yeblikket. 


- Fy faen. Erik s ned i kaffekoppen sin og ristet oppgitt p hodet.
- Jeg kan ikke tro at vi m slippe Sverre. Vi vet jo ikke om han snakker sant, vi m jo kunne verifisere historien hans!
- Jeg vet, sa Elise ettertenksomt mens hun holdt blikket p den lille rosa skapningen som kanskje hadde flyttet seg halvannen meter.
- Vi m f Sverre til hjelpe oss finne Kristian, ellers er det vel ikke s mye vi fr gjort med denne saken. Den kommer til g i stampe.
- Du, vi stikker til leiligheten p Torshov, jeg regner med at vi fr det klarert straks. Sverre er uansett p sykehuset, han drar ingen steder s lenge han behandles. Erik drakk kaffen fort og Elise lurte p om han brant seg i halsen.
- Gjr ikke det vondt? Hun s undrende p ham mens Erik helte kaffen ned i svelget.
- Hva da?
-  drikke s varm kaffe.
- ja, nei.. Eh, skal vi g?
- Ok, vi gr. Elise reiste seg, men lot den varme kaffen st. Hun var ikke bygget for etsende varm kaffe ned strupen.

Det m vel vre her? Bentsebrugata 16.. C! Her er det.
Elise var opprmt, som om det var en vanskelig oppgave lete frem en ganske vanlig adresse midt p Torshov. Sverre Juul hadde gitt dem adressen i avhr. Han hadde vrt utenfor flere ganger, men aldri inne i den. Erik parkerte bilen og klatret sakte ut gjennom dren. Elise kunne se at han fortsatt hadde vondt i nakken og ryggen etter smellen han pdro seg i basketaket med Kristian Stenersen utenfor hytta i skogen. Han beveget seg litt som en gammel mann. De s seg rundt, sjekket omrdet fr de ringte p dren.

- Jeg tror nok ikke noen svarer, Elise. Vi fr ringe vaktmesteren og hre om han kan lse oss inn.
Vaktmesteren var en tilrskommen mann med gr kjeledress og kulerund mage. Dette fant Elise ganske morsomt, han minnet litt om Trond Viggo Torgersens vaktmesterkarakter. Han hadde et stort nkkelknippe med sikkert 70 nkler, men visste eksakt hvilken som passet i lsen. Lsen lugget litt, og drhndtaket var tungt.
- Det er smekkls p denna, s hus? p det om dere ska? ned og oppatt.
- Ja, tusen takk, det skal vi. Elise ga ham sitt mest sjarmerende smil og holdt i unormalt hardt i drklinken s dren ikke skulle smekke igjen. Bde hun og Erik kjente lukten allerede n. De s p hverandre, men lot det g usagt. Erik gikk frst inn, og Elise fulgte rett etter. De hadde ikke med seg forsterkninger, s om noe skjedde var de helt alene. Elise kjente det veltet seg i magen, dels p grunn av lukten, og dels fordi hun faktisk var ordentlig redd. Det kunne jo hende Kristian Stenersen var her.

I gangen var en knaggrekke, men ingen klr. Et garderobeskap med stvete speil sto halvpent, men det var spass mrkt i gangen at Elise ikke visste om hun skimtet noen der inne. Var det en bevegelse? En smal, hvit dr til hyre s ut til vre badet, da terskelen var opphyet fra gulvet. Erik nikket lett med hodet og signaliserte at han kom til pne dren. Elise holdt avstand, men var klar til agere. Erik la hnden forsiktig p drhndtaket og gjorde seg klar. Med en rask bevegelse trykket han hndtaket ned og pnet dren.

- I helvete.. Elise? Han gikk lenger inn i det lille badet. Elise fulgte etter han, men kom nesten ikke inn da rommet var s lite. Erik trakk i en snor som hang fra taket og et blekt lys blinket noen ganger fr det slo seg p. Lyset kom fra en enslig lyspre til hyre for dren montert over speilet. P speilet var det rde merker, leppestift?

Restene m fjernes, stensj i natt. La dem synke dypt og aldri komme for en dag

Hva betydde det? Elise tok opp telefonen og knipset noen bilder uten blits.
- Fy faen, hva er dette her? Erik lyste med lommelykten ned i det slitte badekaret.
- Det her er blod.
Badekaret s ut som om det hadde vrt fylt med blod, og s tappet. Det var ikke gjort tegn til skylle det i det hele tatt, og blodet hadde strknet i mrke renner ned til en liten dam i bunnen av karet.
- Her har noen ddd, det er jeg sikker p. Et menneske kan ikke overleve et s stort blodtap. Erik lyste p de skitne baderomsveggene, men de var blodfrie.
- Sjekk resten av leiligheten, s ringer jeg teknisk avdeling, kommanderte Erik.

Elise kjente at magen vrengte seg bde en og to ganger. Den metalliske, varme lukten av blod klarte hun aldri venne seg helt til selv om hun hadde vrt p ganske mange steder. Hun snudde seg og gikk ut i den korte gangen. Speildren til garderobeskapet var fortsatt halvpen, men hun turte ikke lyse inn i den med en gang. Hun stirret mot det sorte mrket der inne. Var det noen som beveget seg der inne? Hun var sikker p at det var noe der, men var det Kristian? Elise bestemte seg for lyse forsiktig inn i skapet, og lysstrlen fra lommelykten traff noe. Det var noe svart som hang og dinglet fra taket. Var det et menneske? Hun gikk nrmere. Plutselig falt det sorte ned i gulvet og laget en hy dunkelyd s Elise nesten hoppet. Erik kom ut av badet med Mag-lighten hevet over hodet klar til sl. Elise pustet dypt et par ganger for komme til seg selv igjen. Det l stille i bunnen av speilskapet. Elise s sitt eget speilbilde i det gr lyset fra den lille lyspren p badet. Hun s nesten ut som et spkelse selv. Erik gikk nrmere skapet og satt seg p huk. Han lyste mot det som hadde falt ned.

- Dette er en sppelsekk tror jeg. Han byde seg mot det, og rakte ut armen. Enda en hy dunkelyd kom fra posen, som om noe falt eller flyttet p seg. Erik falt bakover, men reiste seg raskt i samme stilling igjen. Enda en gang byde han seg mot det i skapet, men litt mer forsiktig denne gangen. Han tok i den svarte plasten, som raslet mykt og dro den mot seg og ut av skapet. Ut fra posen stakk et langt hndtak som ved nrmere underskelse tilhrte en baufil. Erik var forsiktig med ikke ta p den, siden det kunne vre bde fingeravtrykk og andre tekniske bevis p den. Det s ogs ut som om det l en ks og noe slags kniver i posen.
Elise pustet lettet ut og hrte at sirener nrmet seg. Endelig kom det flere for bist dem i denne merkelige leiligheten. Hun kom p at de faktisk ikke hadde sjekket de resterende rommene, og fant frem lommelykten. Elise gikk forbi speilskapet og tok til hyre igjen. Hun kom inn i verdens minste stue og kjkken, en mrkebrun skinnsofa sto langs den bortre veggen. To vinduer mot gaten ga et svakt lys inn i rommet. Foran sofaen sto et sort stuebord men noen papirer og vrterlflasker p, og i den mrkebrune skinnstolen foran bordet igjen l en blodstenket pute som en gang kanskje hadde vrt til pynt. Til venstre i rommet var en smal drpning uten dr, og Elise gikk mot den. Hun holdt lommelykten slik Erik hadde gjort, klar til kamp. Det var nok ingen der, men flte seg tryggere nr hun var forberedt.
Soverommet var langt og smalt, og en smal dobbeltseng med en brunflekket madrass var eneste mbel. Elise grsset litt ved tanken p sove i en s ekkel seng, men tenkte at den sto i stil til resten av leiligheten. Lukten i hele leiligheten var s innestengt, det hadde nok aldri vrt luftet her. Blodlukten ndde helt til soverommet. Hadde Kristian Stenersen virkelig bodd her? Elise hrte skritt og stemmer i gangen, og forstod at teknisk avdeling hadde meldt sin ankomst.

 

- Fingeravtrykkene stemmer. Erik s opp fra papirene og mot Elise. Han hadde kommet hjem til henne p morgenen som han pleide, og Elise var som vanlig ikke klar til g. Hun drakk kaffe og tygget raskt i seg den siste croissanten Erik hadde tatt med. Han var s snill mot henne, Frederik gjorde aldri snn uten at hun ba om det. Han var jo p reise hele tiden, s det var kanskje ikke s merkelig. Frederik hadde vrt nesten tre uker i Singapore n, og han kom ikke hjem fr om halvannen uke. Det var egentlig helt OK.
- Vi visste jo det, Erik.
- Nei, Elise. Vi vet n at fingeravtrykkene fra hytta og fingeravtrykkene i leiligheten stemmer overens. Vi har ikke Stenersens avtrykk enda, s vi kan ikke bare konkludere..  
- Ja, ok. Men vi vet at det er ham.
- Vi fr finne ham frst, s tror jeg det ordner seg. Er du klar til dra snart?

Erik pekte mot morgenkpen hennes. Elise s ned, og kom p at hun hadde glemt kle p seg. Hun reiste seg raskt og hastet opp trappen til soverommet, fant noen klr hun vrengte p seg og lp ned igjen. Erik sto allerede i hallen med jakken p. Bilen var iskald, men det hjalp med setevarmeren.
- Jeg hper virkelig at vi finner noe der oppe, sa hun ettertenksomt og vendte seg mot Erik, som holdt ynene p bilveien.
- Noe m vel vre der. Han har jo lagt igjen lik der, for fader.
- Vi finner noe, Elise. Vi er s nrme n, snart har vi ham.

Det hadde begynt sn igjen da de kom frem til Industribygget p Lambertseter. Elise dro hetten over hodet, og byde nakken nedover for ikke f store snfiller i ynene. Erik haltet like bak henne men lommelykten i hnden. De visste ikke hvor mrkt det var der inne, og tok ingen sjanser. Inne i industribygget var det som om luften sto stille. Bleke lysstrler fra vinduene ved taket la en uhyggelig stemning som traff Elise rett i magen. Hun tenkte tilbake til dagen de fant likene. De hadde ligget under en presenning og hun kunne fortsatt kjenne overraskelsen p kroppen. Det var ikke mye se der inne, alle tekniske bevis var sikret og prosessert.

- Jeg lurer p hva annet dette lokalet har vrt brukt til. Erik snudde seg mot henne og s ut som om han forventet et svar. Elise trakk p skuldrene.
- Det kan jo vre alt eller ingenting. Han er i alle fall smart nok til ikke legge igjen noe som kan knytte han til dette stedet.
- Der tar du feil, svarte Erik monotont.
- Se p leiligheten fra i gr, der er det jo bevis over alt. Jeg lurer p hvorfor han har vrt s uforsiktig der, men p stedene er det ingen verdens ting felle han p. Vi kan ikke knytte han til ett drap p tekniske bevis.
- Det er jo fader meg sant.

Elise flte plutselig en stor skuffelse over seg selv. Hvorfor hadde hun ikke tenkt p det? Erik hadde s rett, det virket nesten som to personer jobbet sammen, ikke en. Leiligheten p Torshov hadde vrt skitten, ekkel og full av bevis. Det var blodsl, sikkert fra noen av ofrene. Trodde Kristian Stenersen at de ikke skulle finne leiligheten? Den sto registrert p ham, og lett finne. Hadde han en medhjelper?
- Tror du han har hatt noen til hjelpe seg?
- Jeg vet ikke, det kan nesten virke snn, svarte Erik.
- Du, jeg tror vi er ferdige her, jeg vet ikke hvorfor vi dro hit i det hele tatt. Han dro ytterjakken tettere om seg og viste tegn til at de skulle g mot dren.
- Nei, det er vel ikke noe her.

Elise gikk etter han og tenkte videre p om Kristian Stenersen egentlig hadde noen medhjelper. Hun kom p noe hun bare mtte sjekke med en gang hun kom til kontoret. Utenfor industribygget hadde solen nesten tittet frem. Det minnet Elise p en pskeferie med faren p Geilo da hun var barn. Elise og faren hadde vrt p skitur, og var p vei hjem til hytta etter at de hadde spist appelsin og drukket kakao. Lyset var flatt og Elise s ikke hvor bratt bakken egentlig var. Hun hadde falt og brukket hndleddet, men det ble likevel den beste pskeferien hun kunne huske. Elise hadde nemlig alltid nsket seg gips p armen, snn at alle vennene hennes kunne skrive hilsen p den. N hadde hun riktignok ikke hatt s veldig mange venner som liten, men bde lreren og vaktmesteren p skolen hadde skrevet p gipsen, og det hadde gjort Elise glad.

Andrei Chikatilo: Slakteren fra Rostov

Den 16. oktober 1936 i Ukraina ble han fdt, mannen som skulle bli en av verdens verste seriemordere. Han ble fdt inn i en relativt fattig familie, i en liten by som hadde vrt rammet av sultkatastrofe noen r tidligere. Andrei og familien, s vel som resten av byen led fortsatt under effekten av denne. Andrei ble fdt med vannhode, noe som blant annet ga han problemer med urinveiene. Det frte til at han var sengevter helt til han ble voksen. Andrei ble mobbet for dette, da han ofte tisset p seg hvis han ble nervs eller redd. 

Under andre verdenskrig ble Andrei sin far arrestert av tyskerne. Han gjorde ikke motstand under arrestasjonen, noe mange i landsbyen reagerte p. Da faren ble lslatt etter krigens slutt, ble han utsttt av landsbyen p grunn av feighet. Andrei, som fra fr var et mobbeoffer, ble ogs mobbet for at faren var en feiging. Andrei hadde det ikke lett. Mobbingen gjorde han sint, og han begynte hate ungdommene i byen. En dag bestemte han seg for ta hevn, og forskte overfalle en av jentene p skolen. I kampens hete ejakulerte da han forskte overfalle jenta. Hun lo av han, og fortalte det til klassekameratene. Andrei ble mobbet og ledd av enda mer, s mye at han bestemte seg for flytte til en annen by etter at skolen var ferdig. 

P grunn av de fysiske plagene som flge av at Andrei hadde vannhode, kunne han ikke ha en vedvarende ereksjon. Dette gjorde interessen hans for det motsatte kjnn vanskelig, og han begynte tro at han bare kunne bli tilfredsstilt seksuelt ved skade andre. 

Da Andrei ble eldre, bestemte han seg for studere. Han nsket komme inn p universitetet i Moskva, men strk p opptaksprven og kom ikke inn. Dermed flyttet Andrei til en annen by og begynte studere til telefoningenir. Under studietiden bodde han sammen med ssteren sin, som raskt oppdaget brorens manglende evne til stifte bekjentskaper med det motsatte kjnn. Ssteren tok derfor p seg oppgaven med finne en kone til Andrei. Han ble, gjennom ssteren, introdusert til Fayina, som han giftet seg med. Til tross for Andrei's problemer fikk de to barn sammen. 

I 1971 ble Andrei lei av jobbe som telefoningenir, og bestemte seg for jobbe som lrer. Han tok jobber p flere skoler, men mistet jobbene raskt, da bde elever og lrere klaget p at han disiplinerte, alts slo barna. Til slutt fikk Andrei jobb p en skole for barna til gruvearbeidere i nrheten av Rostov. 

En dag forsvinner en tenringsjente fra den lille gruvebyen. Politiet leter etter henne, og avhrer vitner. Flere forteller at de har sett Andrei sammen med Lena, den forsvunnede jenta. Dagen etter forsvinningen blir Lena funnet voldtatt og drept. Politiet tar Andrei inn til avhr, men han nekter for ha hatt noe med forsvinningen eller drapet gjre. Kona Fayina gir ham alibi, selv om hun vet at han ikke var hjemme i det aktuelle tidsrommet da Lena ble bortfrt og drept. P grunn av at Andrei hadde alibi, blir en annen mann avhrt for drapet. 25 r gamle Aleksander Kravchenko tilstr etter flere brutale avhr. Han blir senere dmt til dden for et drap han ikke hadde noen forfatning med. Aleksander Kravchenko ble henrettet bare 25 r gammel. 

Noen mneder senere blir 17 r gamle Larisa funnet drept. Hun var kvalt, knivstukket og voldtatt. Gjerningsmannen hadde dyttet jord og blader ned i halsen hennes fr voldtekten, s hun ikke skulle skrike. Larisa er kuttet opp, og svrt ille tilredt nr hun blir funnet. Andrei er morderen, men det vet ikke politiet. 
Flere tenringsjenter forsvinner, og politiet begynner se et mnster. Kan det vre samme gjerningsmann..? 

Etterhvert begynner Andrei oppske tenringer, bde gutter og jenter p den lokale togstasjonen, eller p cafeer. Han lurte dem s med til skogen, hvor han overfalt dem. Han brukte kniv, slik at de bldde og var i store smerter mens han voldtok dem. Etter voldtekten pleide Andrei kutte opp oftene sine til det ugjenkjennelige, han fjernet neser, lepper, fingre, kjnnsorganer og noen ganger armer og ben. Men en ting var viktig for Andrei. Han var overbevist om at ofrene hadde et bilde av ham i ynene, siden han var det siste de s fr de dde. Derfor fjernet han alltid ynene p ofrene sine, en ufravikelig regel som ogs ble hans modus operandi, da han varierte mtene han drepte ungdommene p. 

Selv om disse drapene skjedde fr uttrykket "seriemorder" fantes, visste politiet og media at en drapsmann gikk ls. Likevel ble det bestemt at det ikke skulle skrives om i avisene eller snakkes om i radio, for ikke skape panikk. S vidt politiet visste, var gjerningspersonen den samme. Folk i byen var redde, og det ble etterhvert snakket s mye om drapene at politiet dannet en egen gruppe for avslre morderen i 1983.  

Gruppen gikk grundig til verks. Det fikk en spesialist i adferdspsykologi til lage en profil av gjerningsmannen, som viste seg stemme ganske bra. Spesialisten mente gjerningsmannen var:

  • En nekro-sadist som fikk nytelse av andres ddsangst, skader og dd
  • Mellom 40 og 50 r
  • Tidlig seksuelle problemer
  • Ereksjonsproblemer og vonde flelser knyttet til sex

 

Politiet bde overvker, og er tilstede p togstasjoner og cafeer slik at morderen ikke skal kunne sl til igjen. Andrei merker dette, og tar en pause fra drepingen. Ikke fr i 1988 begynner han drepe igjen. Siden sist har politiet ftt flere opplysninger om morderen, blant annet at han har blodtype AB, og at han har grtt hr. De han sikret sdrester fra flere av ofrene, samt identiske, gr hr. 
En kveld blir Andrei arrestert av politiet, p grunn av merkelig oppfrsel. Han blir spurt om han er morderen, men nekter selvflgelig. Politiet synes likevel Andrei passer til beskrivelsen av morderen, og bestemmer seg for sjekke blodtypen hans. Til bde Andrei og politiets store sjokk, stemmer ikke blodtypen selv om Andrei faktisk er morderen. Grunnen til det er at han har et sjeldent fenomen som p engelsk kalles "non-secreter", det vil si at blodtypen ikke kan bestemmes ved hjelp av kroppsvsker, som i dette tilfellet var sd. Dette hadde ikke vrt et problem om man hadde sjekket DNA. 

Andrei blir lslatt fra politiet, og fortsetter drepe. Han tror at han er uovervinnerlig, og at han aldri kommer til bli tatt. Nr mordere begynner tenke slik, gjr de etterhvert feil. Og det gjr ogs Andrei. Han klarer fortsette drepingen frem til 1990, men blir tilslutt tatt. En kveld, etter ha drept sitt siste offer, blir han igjen arrestert for mistenkelig oppfrsel, og denne gangen setter politiet opp temperaturen p avhrene. Andrei nekter frst, men etterhvert begynner han fortelle. Han tilstr 56 drap, og blir tiltalt for alle, selv om politiet mener det er flere ofre. 

I retten dmmes "Slakteren fra Rostov", Andrei Chikatilo for 53 av de 56 mordene. Han mottar en ddsdom for hver liv han har tatt.

Den 14. februar 1994 henrettes Andrei med et skudd i bakhodet. 
 

Kilder: biography.com, murderpedia.com

 

Oslo, 1974 Del 22

Politihuset i Oslo, ntid

- Elise, n synes jeg du skal ta deg noen dager fri. Jeg kjenner deg, og vet du fikk et panikkanfall der inne. Folke Thorbjrnsen pekte mot toalettdren.
- Du fr rde flekker p halsen av det, og se hvordan du ser ut n. Elise tok seg til halsen. Hun var enig i at hun trengte noen dager fri, men hadde sterke nsker om jobbe seg ferdig med saken.
- Jeg vet ogs hva du tenker, med Sverre Juul er ikke i stand til bli avhrt, og jeg ringer deg om vi fr arrestert Stenersen. Hres det bra ut?
- Ja, det hres bra ut, svarte hun med skjelvende stemme. Hun ville bare sove, tenke og drikke vin.
- Ikke drikk s mye vin n, Elise. Prv heller sove, kanskje g en tur?
- Ja, jeg lover. Hun forskte smile til Folke, men overleppen klistret seg fast til tennene, og hun lurte p hvor pent det smilet egentlig ble. Hun s ned, og trakk p skuldrene.
- Ok, jeg drar hjem en tur.
- En ting, Elise. Stemmer det virkelig at Christoffer Blad er utenfor leiligheten din, eller var det noe du lirte av deg fordi du var forbanna?
- Det stemmer faktisk. Jeg vet ikke hva han vil, men om jeg ser ham utenfor igjen ringer jeg politiet. Christoffer har ingen ting p Frogner gjre, han har jo ingen som liker ham der. Kan du si det til han?
- Jeg kan si at han skal holde seg unna deg, det kan jeg gjre.
- Ok, takk Folke. Vi sees!

Elise satt seg inn i drosjen og mumlet adressen sin til sjfren.
- Haha, heter du Elise og bor i Elisenbergveien? Sjfren snudde seg mot henne med verdens bredeste flir.
- Ja, det gjr jeg. Det har jeg aldri tenkt p fr. Hun smilte mot mannen i forsetet og tenkte p hvor fint det var at det fantes snne mennesker som ham. En s liten kommentar ga henne et bittelite stikk av glede for en stakket stund.

Hun s ut gjennom bilvinduet og kjente at hun gledet seg til komme hjem. Hun kjente ogs at hun var glad for vre alene, med unntak av katten Metis. Frederik hadde ikke latt hre fra seg, men det var helt greit akkurat n. Han ville sikkert tvinge henne til snakke om det hun hadde opplevd, selv om Elise bearbeidet slike opplevelser best i sitt eget hode. Hun tenkte mye gjennom alt hun opplevde, bde gode drlige hendelser, og klarte alltid sortere tankene sine slik at hun holdt seg noenlunde stabil. De gikk alltid over, de mrke tankene. Elise syntes det alltid ble verre snakke med noen, siden de ordene hun trengte for beskrive hvordan hun hadde det fantes ikke. Med unntak av et panikkanfall her og der, gikk det da tlelig greit med henne. Gjorde det ikke?

Inne i leiligheten var det lenge siden noen hadde tmt sppel, det var i alle fall sikkert. Hun bar den stinkende sppelposen ut p balkongen. Elise kjente at hun ikke orket huslige sysler n.

P kjkkenet fant hun seg et stort vinglass, og en flaske Valpolicella Ripasso hun hadde ftt av naboen en gang hun hadde vannet plantene deres en helg. Hun pnet flasken og fylte glasset helt fullt. Vinflasken satt hun igjen p kjkkenet med vilje, men ombestemte seg og hentet den inn i stuen igjen. Hvem prvde hun lure? Elise kom p at hun hadde lovet Folke ikke drikke s mye vin n som hun hadde litt fri, men dette var slik Elise bearbeidet ting. Mye vin, musikk og noen gode timers svn, s var hun fulloktan Elise igjen. Det funket hver gang.

Hun satt p et naturprogram p tv? en, det fikk henne alltid slappe av. Tankene flt, det var deilig for en gangs skyld. Etter noen timer med vin og slving p sofaen begynte det bli mrkt ute. Hun s store snfiller dale rolig ned fra himmelen. Det hadde begynt lyse i vinduene til gjenboerne, og hun s familier sitte rundt middagsbord, en mann s p tv og to unge kvinner drakk vin ved kjkkenbenken. De mtte vre venninner, tenkte hun. Elise hadde egentlig aldri hatt noen ordentlig venninner, i alle fall ingen med like interesser som henne. De fleste hun kjente ville ut og danse p nattklubber, eller bruke helgen til feste. Elise var aldri der, men syntes det var greit. Hun hadde sltt seg til ro med at hun var annerledes, og det var fint vre alene.

Elise var aldri ensom, selv om hun hadde tilbragt mesteparten av livet sitt alene. Faren, Dommer Palmer som han ble kalt, hadde alltid jobbet mye, men han var likevel en tilstedevrende far. Fr alkoholen tok ham, selvsagt.

Frederik derimot, han var ikke mye til stede. Han reise ofte, og var borte flere uker i strekk. Det var nesten slik at de ikke kjente hverandre. De f dagene de fikk med hverandre innimellom var alltid fine, men Elise hadde begynt kjenne p at noe manglet. Det var det begjret hun hadde tenkt p tidligere. Begjr. Hun tenkte p Erik, og fikk ikke synet av den livlse kroppen hans ut av hodet. Det hadde gjort vondt se ham slik, den sterke intelligente og trygge mannen hun var s heldig kalle sin partner. N l han p sykehus, og det var ingen ting Elise kunne gjre for redde ham. Hun hadde tenkt mer og mer p Erik i det siste, og kjente at vennskapet hans betydde mye. Hun bestemte seg for beske ham neste morgen.

Elise tok enda en slurk av vinglasset og s gjennom sakspapirene hun hadde funnet frem under etterforskningen. ynene gled sakte over bildene av Gracja, Elena og Mikhail. De, i tillegg til de tre andre fra industribygget var drept p s forskjellige mter. S forskjellige at de nesten ikke kunne vre samme gjerningsmann, Gracja var tmt for blod, delt i to deler, og skret opp i ansiktet. Morderen hadde penbart kopiert Black Dahlia-mordet, det verserte det ingen tvil om.

Mordet p Mikhail var s brutalt som man fikk det, Elise hpet at han ikke hadde levd lenge etter han ble hengt opp etter fttene. Hun var klar over at en kunne overleve en stund hengende opp ned, om man fikk tilstrekkelig med blod til hodet. Han var kuttet opp langs buken, og Elise syntes fortsatt dette minnet henne om et av ofrene til Ed Gein, Bernice Warden som ble funnet p nesten samme mte. Hos Mikhail derimot, hadde kjnnsorganet blitt fjernet, og muligens gitt til en hund.

De tre i industribygget til Kristian Stenersen var delt, og sydd sammen igjen til de lignet et merkelig vesen, kanskje en sjstjerne liggende p det kalde betonggulvet. I mordene p bde Gracja og Mikhail hadde morderen tatt seg overlegent god tid, men Elena hadde blitt sltt i hjel som i et overfall. Det virket ikke som om Kristian hadde planlagt drepe henne, men at mordet skjedde i affekt. Elise funderte ogs p hvorfor Sverre og Elena skulle mtes akkurat p den hytta, og hvordan Elena hadde klart komme seg usett fra huset hun var vitnebeskyttet i. Huset mtte ha vrt i nrheten av hytta hun ble drept i.

De hadde ikke funnet noen telefon p Elena, men Elise var ikke sikker p om det var funnet noen telefon p Sverre Juul. Hadde han hatt en p seg, var den mest sannsynlig beslaglagt. Elise lurte p hvorfor Sverre ikke ble drept, Kristian Stenersen var jo penbart i hytta da Sverre fant Elena dd. Han kunne ha drept Sverre fr han ringte ndnummeret.

Dette var en merkelig og innviklet sak. Elise tenkte igjen p Kristian Stenersen, som hadde byttet navn til Esben Emanuelsen. Om det stemte at han ogs hadde drept den eldre kvinnen p Lambertseter i 1974, var han bare 14-15 r. Det kunne jo vre mulig, og Elise visste at han hadde vrt sammen med Endre Pedersen den aktuelle kvelden. Et vitne hadde sett to mennesker lpe over gressplenen foran Langblgen, ikke lenge fr Marie Abrahamsen ble funnet dd.

Endre Pedersen hadde fortalt i avhr at han og Kristian Stenersen hadde sittet sammen p taket den kvelden, og at Kristian hadde vrt borte en stund for hente en jakke siden det var kjlig ute. Han hadde kommet tilbake senere, men Elise lurte p om han hadde vrt borte lenge nok til ha hatt tid til drepe den eldre kvinnen. P en annen side, man kunne heller ikke vite om Endre Pedersen hadde sittet p taket mens Kristian hadde vrt borte. Han kunne faktisk ha gtt ned fra taket selv og drept den Abrahamsen. En av de to mtte ha gjort det, men Elise en sterk flelse av at det var Kristian Stenersen som drepte Fru Abrahamsen.

S var det jo dette med blodet inne i hanskene som ble funnet i Abrahamsens gang. Det var Endres blod, ingen annens. Elise lurte p om de hanskene fantes enda. Som Endre hadde forklart i avhr, hadde han hjulpet den gamle damen med flytte mbler samme ettermiddag, og spist middag hos henne. Marie Abrahamsen hadde penbart ikke sett p Endre som en trussel. Det virket som om de hadde et godt forhold seg i mellom, og Endre var iflge venner og familie en snill og sjenert gutt. Stille vann har dypest grunn, tenkte Elise.

Hun drakk mer av vinen, og tenkte over at Endre faktisk ikke passet med gjerningsmannprofilen hun hadde kommet frem til. Kristian, derimot, hadde ofte vrt voldelig bde som liten og ungdomsrene. Hans egen mor hadde vrt redd for ham, og han hadde plaget bde dyr og barn da han var yngre. Elise visste godt at dette var indikasjoner p psykopati, men hun var ingen psykiater og kunne ikke vite om Kristian faktisk var psykopat. Hun trodde han kunne vre det, i alle fall. Elise funderte over hvorfor Kristian Stenersen hadde byttet navn til Esben Emanuelsen. Ville han bli en annen person? Kristian mtte jo ha visst at han hadde blitt nevnt i avhrene av Endre. Om Kristian hadde drept den gamle damen, hadde han muligens ikke villet vre Kristian lengre. Elise s nrmere p saksdokumentene fra den gamle Langblgensaken.

En Bjrn Hrland hadde vrt etterforsker i saken. Mon tro om han faktisk var i live. Hun ville snakke med ham om det lot seg gjre. Elise mtte forberede seg til avhret, til saken, for endelig kunne felle Kristian Stenersen i retten, og etterforskeren fra en svunnen rettsak ville ha vrt et ypperlig vitne. Kristian Stenersen hadde vrt for lenge ute i samfunnet n.

Elise skte i forskjellige telefonkataloger p nettet etter en Bjrn Hrland, men mange het visst det. Plutselig fant Elise en som kunne stemme med alderen hun trodde ha var, en Bjrn Hrland bosatt i Gamlebyen i Oslo. Han var over 80 r n, men tydeligvis fortsatt i live. Dette var jo helt utrolig! Elise skrev opp adressen, og ville prve beske ham neste morgen. Hun drakk opp resten av vinen, tok en kjapp dusj og gikk til sengs. For en dag det skulle bli i morgen. Elise gledet seg allerede.

Gamlebyen, Oslo, ntid

Elise Palmer lette etter riktig gatenummer. Hun hpet s inderlig at Bjrn Hrland var hjemme, og i live. Han satt p s viktig informasjon om Lanblgensaken, og hadde faktisk avhrt Endre Pedersen flere ganger. Endelig fant hun nummer 53, og ganske riktig stod navnet hans p en av ringeklokkene. Elise ringte p, og hpet p det beste.

- Hallo? En tynn stemme hrtes i drtelefonen.
- Hei, er det Hrland?
- Hvem spr? Den tynne stemmen hrtes skeptisk ut. En ekte politimann, tenkte Elise og smilte.
- Jeg heter Elise, og har noen sprsml til deg om en gammel sak du etterforsket p 70-tallet. Hun ville ikke avslre for mye i tilfelle han ikke ville slippe henne inn.
- Ja, du fr vel bare komme inn. Drlsen dirret strengt, og Elise pnet dren.
- Fjerde etasje, hrte hun Hrland si i mikrofonen.

Elise tok heisen til fjerde etasje, og gikk p mf bortover gangen. Et skallet hode stakk frem fra en drpning, og fikk det til se ut som om hodet hans svevde i lste luften. Elise gikk mot det skallede hodet. Den eldre mannen satt i rullestol, han var tynn og s sliten ut. Han var overraskende pen i tyet til vre s gammel, slo det henne.
- Hei, kunne jeg ha kommet inn i noen minutter?
- Vr s god, sa mannen og gjorde en gest med armen. Elise fulgte ham inn i den sparsomt mblerte stuen.
- Kan jeg f by Dem p noe, frken?
- Ellers takk, svarte Elise hflig og smilte varmt mot ham.
- De ville snakke med meg om en gammel sak? Begynte Hrland.
- Ja, jeg kan jo starte med fortelle hvorfor jeg er her. Mitt navn er Elise Palmer.
- Palmer? Bjrn Hrland s p henne med store yne.
- Ja, Dommer Palmer var min far. Han er dessverre gtt bort for mange r siden, men jeg jobber som etterforsker i Oslo Politidistrikt, og etterforsker en sak som muligens kan ha noe med Langblgensaken gjre. Den gamle mannen s ut som om han hadde falt ned fra mnen. Han ble helt fortumlet, og gjemte hodet i hendene.

- Nei, jeg..
- Vr s snill, Hrland. Jeg trenger din hjelp. Jeg m stille deg noen sprsml, og du er den eneste som kan svare p dem. Du var der, dette var din sak. N er det kanskje lst.
- Kjre deg, du vet hvordan det gikk, svarte Hrland trist.
- Gutten hang seg p cella.
- Jeg vet han gjorde det, men jeg tror ikke det var Endre Pedersen som drepte den eldre damen.
- Hr her, unge dame, begynte han grtkvalt. Det var tydelig at denne saken betydde mye for ham. penbart visste Hrland mer enn hva som hadde kommet frem, og han s ut til ha slitt lenge med denne saken.
- Vi etterforsket den saken grundig, det var gode bevis, og vi hadde ingen andre enn Pedersen som mistenkt.
- Hrland, jeg er ikke her p grunn av Endre Pedersen. Jeg er her p grunn av kameraten hans, Kristian Stenersen.
- Hva? Om mulig, var den gamle mannen enda mer forskrekket n, enn da Elise forklarte hvilken sak hun ville snakke med ham om.

- Jeg tror Kristian Stenersen kan ha drept Fru Abrahamsen, og at Pedersen var uskyldig. Dere fant Endres hansker med hans eget blod inni, men det er vel ikke sjekket for fingeravtrykk inne i hanskene, er det vel? Og ikke minst, det var jo to personer p taket den kvelden, hvor ingen av guttene har alibi for hele kvelden? Kristian hadde gtt ned for hente en jakke, og Endre ble igjen p taket. Vi vet jo derfor ikke om Endre faktisk ble igjen p taket, eller om Kristian i det hele tatt hentet den jakken? Jeg kommer til sprre Kristians foreldre om det nr jeg snakker med dem.
- Har du snakket med Stenersens?
- Ja, n har det seg slik at Kristian Stenersen er innblandet i en annen sak jeg etterforsker. Har du hrt om drapet ved stensjvannet?
- Ja, kan det vre han da?
- Det er en teori jeg jobber med i alle fall, svarte Elise.
- Kristian Stenersen heter Esben Emanuelsen n, han har byttet navn. Jeg kan knytte ham til drapene jeg etterforsker n, men har dessverre ikke nok bevis for tiltale ham enda. Jeg tror du, Hrland, kan hjelpe meg med informasjon om saken i Langblgen, slik at jeg kan sette ham ut i avhr. Jeg tror faktisk det var Kristian som drepte Fru Abrahamsen, jeg er helt sikker p det. Og, om det stemmer at Kristian har drept bde Abrahamsen og de andre, kan Endres familie endelig f litt fred. Bjrn Hrland s med store yne p henne.
- Den familien skulle ha hatt fred for lenge siden. Jeg skal innrmme en sak. Da jeg fikk hre om Endres dramatiske bortgang, begynte jeg trekke den konklusjonen selv. Jeg s det ikke klart under etterforskningen, og jeg var kanskje slurvete med bevisene den gangen. Det har jeg angret p siden. Vi visste jo at gutten var sammen med en kamerat den kvelden. Det er min feil at saken fikk det tragiske utfallet. Jeg forskte etterforske saken p nytt, men ble overfalt i mitt egen hjem. Jeg l p sykehus i halvannet r, og kom tilbake slik.

Hrland pekte p de visne bena sine. Elise kunne se en stor sorg i de lysebl ynene til den gamle mannen. Hun hadde s vondt av ham.
- Hvem overfalt deg, Hrland?
- Det var en ung mann, som hadde gjort lignende saker fr. Christer Ebbesen, het han. Han er dd n, han tok en overdose en gang sent p 80-tallet. Hans far var min overordnede i etaten den gangen. Jeg vet ikke om det var fordi jeg er homofil, eller fordi jeg begynte snoke i Langblgensaken igjen. Christer ble aldri dmt, siden saken min aldri ble etterforsket ordentlig. Jeg har levd som ufr siden den gangen, jeg kunne jo aldri jobbe som politi etter de skadene jeg fikk. Homofili var knapt lovlig p den tiden, s man mtte gjemme seg om man skulle kunne vre seg selv i privatlivet. Jeg vil mer enn gjerne hjelpe Dem, Elise Palmer. Jeg vil vre med rette opp i Langblgensaken, s jeg fr gjort noe godt fr jeg forlater denne verdenen.

Stakkars gamle mann, tenkte Elise. For et liv han m ha levd, og s mye han m ha gtt glipp av.
- Jeg hrte at din far gikk bort, men du m da ha vrt veldig ung?
- Ja, jeg var ganske ung da han dde, men jeg mistet ham dessverre lenge fr den tid. Min far tok det veldig tungt da Endre Pedersen tok livet sitt, og jeg tror han mente at dommen var feil. At han selv hadde tatt feil. Som avisene skrev, det var jo faktisk et justismord. Min far slet resten av livet med skyldflelse.
- Det gjorde vi nok begge, svarte Hrland.
- Men n, Frken, n kan vi to rette opp!
- Tusen takk, Hrland. Din hjelp er gull verdt.

Hrland laget kaffe, og begynte fortelle om etterforskningen fra start til slutt. Elise noterte flittig. Endelig skulle hun ta Kristian Stenersen som hadde delagt s mye for s mange. Etter mtet med Hrland hadde Elise mye nytt tenkte p. S mange aspekter i saken som ikke hadde blitt etterforsket, og hun tenkte p hvor forskjellig utfallet av saken hadde blitt om hun hadde gjort det riktig fra starten av. Da hadde kanskje ikke Gracja ligget i to deler p stensj. Kanskje Elena hadde vrt i live, Mikhail hadde sluppet bl i hjel mens han hang opp ned i leiligheten sin.

Hun ville dra innom Erik p sykehuset en tur, fr hun dro hjem.

Drapet p Marie-Louise Bendiktsen (59)

Sjvegan/Salangen, Troms:

Klokken er rundt 05 om morgenen den 15. Juli 1998. Flammene er s voldsomme at de har tatt over hele huset. Noen ringer bde brannvesen og politi. De kommer raskt til stedet, men huset kan ikke reddes. Det er overtent. I huset bor 59 r gamle Marie-Louise Bendiktsen, og ingen fr kontakt med henne. Naboer er livredde for at hun ikke klarte komme seg ut av det brennende huset. Det ingen visste, var at Marie-Louise hadde ligget dd i nesten to dager fr det begynte brenne. Noen hadde drept henne.


Bilde fra VG.no

Det er snart 20 r siden Marie-Louise Bendiktsen ble voldtatt og drept i sitt eget hjem. Marie-Louise beskrives av venner og bekjente som en snill og ordentlig dame, som hadde livet sitt p stell. Hun hadde en begrenset vennskapskrets, og etter at hun ble enke i 1994 holdt hun seg mye for seg selv. Hun traff familie og noen f venner jevnlig, men stiftet ingen nye bekjentskaper med andre, og fant seg heller aldri en ny partner etter at mannen hennes dde. Marie-Louise var et ordensmenneske, som hadde faste rutiner. Hun jobbet som sentralborddame p kommunehuset, og var godt likt av kollegene, s vel som beskende. S hvorfor ble denne milde, snille kvinnen offer for en grusom forbrytelse?

Brannmenn fant det liket av Marie-Louise i restene av det som en gang var hjemmet hennes. De gikk utifra at hun dde i brannen, siden den hadde startet midt p natten. Nr branner oppstr mens folk sover, er det ikke alltid de som er inne i huset vkner. De kan ha blitt bevisstlse av ryken fra flammende, og ikke kommet seg ut selv om rykvarsleren piper. Brannvesenet og politiet trodde dette kunne vre en mulighet, men sendte liket til obduksjon. Det var her hele saken skulle settes p hodet.

Obduksjonen viste nemlig at Marie-Louise allerede var dd da brannen startet. Lungene hennes hadde ikke pustet inn ryk. Dette var ikke lenger bare en tragisk brann, men ogs et mord. Rettsmedisineren tok prver av liket. Det ble funnet sdrester p henne, og tegn til at hun var seksuelt misbrukt. Prvene ble sendt til Oslo for analyse, men ble ikke pakket skikkelig, og DNA-et ble kontaminert. Det var ikke lenger nok DNA til identifisere en gjerningsmann, kun nok til utelukke noen. Dette skulle gjre etterforskningen vanskelig.

Verken familie, kolleger, naboer, venner eller bekjente hadde noen anelse om hvem som kunne ha drept kvinnen. Politiet gikk gjennom hva Marie-Louise foretok seg i dagene fr hun hadde blitt drept. De visste at hun hadde ferie den uken, og at hun hadde handlet og bestilt frisrtime mandag 13. Juli, to dager fr brannen. Det var varmt ute, og politiet tror hun hadde vasket, eller luftet dyner og puter denne kvelden, da dette fortsatt hang ute p verandaen hennes da brannen startet. Det kunne se ut som om hun ble drept mandag kveld. Marie-Louise hadde snakket med neven sin p telefon den kvelden, klokken 21.24. Dette er det siste livstegnet. Politiet tror Marie-Louise ble drept i lpet av natten, da posten ikke ble hentet dagen etter. Hun hadde for vane ta inn posten klokken 11 de dagene hun hadde fri. Ingen kan huske ha sett henne tirsdagen fr brannen.

To vitner, som uavhengig av hverandre kontaktet politiet. De hadde sett en mann som oppfrte seg merkelig i nrheten av der Marie-Louise bodde. Kvinnen hadde sett mannen bde lrdagen 11. juli og mandagen 13. juli, dagen politiet tror drapet skjedde.
Det mannlige vitnet hadde p sin side reagert kraftig p mannen og hans oppfrsel, og bestemt seg for kjre etter ham. Begge vitnene beskrev en hy, slank mann med et morskt blikk som fremsto pvirket av noe. Vitnene mtte Kripos og polititegneren (som ogs har jobbet som tegner i VG) Harald Nygrd, som laget to fantomtegninger av mannen.
Det er ingen tvil om at de s samme mann:

 


Bilde fra ranablad.no, tegnet av Harald Nygrd.

Men hvem er han? Ingen av vitnene kjente ham igjen, selv om det ikke bor mange der Marie-Louise bodde. Kan han ha vrt utenbysfra, kanskje til og med utenlandsk? Det var flere arrangementer i omrdet rundt Salangen da drapet skjedde, og han kan vre en beskende, men likevel med en viss tilknytning til stedet.

Politiet tror drapet skjedde slik: Marie-Louise Bendiktsen satt ute p verandaen, og nt sommerkvelden. Hun avsluttet telefonsamtalen med neven, og en mann str plutselig p verandaen hennes. Hun lper inn i huset, men rekker ikke lukke verandadren. Mannen lper etter henne inn i huset, og forgriper seg p henne. Hun prver ringe etter hjelp, men han trekker ut telefonkontakten. Han dreper henne med kniv, og rmmer fra stedet. Han kan ha vrt pvirket av rusmidler. Dagen etter bestemmer han seg for dra tilbake til stedet for tenne p huset, i et forsk p skjule drapet.

Dessverre er ikke drapet oppklart, nesten 20 r senere. Mannen p fantomtegningen er ikke identifisert, men politiet kom i fjor i kontakt med en kvinne som i 1998 var samboer med en mann med lignende beskrivelse som bodde i nrheten av Salangen. Jeg har ikke funnet ut hva denne kvinnen kunne fortelle, men siden politiet ikke har uttalt seg om nye teorier eller bevis i saken, velger jeg tro at kvinnen ikke ledet dem til noe nytt.

S, hva tror du kan ha skjedd med Marie-Louise Bendiktsen?

Saken er ikke henlagt (den ble henlagt i 2003, men gjenopptatt i 2008), men den etterforskes ikke aktivt s lenge nye bevis eller vitner ikke fremkommer. Likevel hper jeg at morderen blir tatt, selv s mange r senere. 1900 menn er DNA-testet, og 1345 mennesker er avhrt, dessverre uten hell.

Kilde: Tv2.no, nordlys.no.
VG.no har laget en oversikt over ulste drap i Norge, sk etter "Norges Ulste Drap" for mer om denne saken, men ogs andre ulste drap. 

TrueCrimePodden - Video

Snart er det duket for lansering av TrueCrimePodden! True Crime Norge og Moderne Media har jobbet med podcasten lenge, og for korte ned ventetiden til frste episode slippes, legger jeg ved en video. Hvilken sak tror du TrueCrimePodden tar opp i frste episode?

Endelig! N kommer TrueCrimePodden

Kjre lesere og flgere,

Endelig kan jeg avslre hva jeg har jobbet s lenge med. Jeg har hatt lyst til fortelle dere dette i lang tid, men det har vrt spennende holde p en s stor hemmelighet likevel. 

Det er s mange av dere som har spurt meg om jeg kan lage en True Crime-podcast, og jeg har hatt s lyst til si: Ja, det kan jeg!

N kan jeg endelig fortelle dere at podcasten er laget, og den lanseres n i psken.
I samarbeid med de dyktige og engasjerte menneskene i Moderne Media har vi laget en podcast vi er veldig stolte av, som vi tror dere vil elske. Episodene tar for seg ekte krim, alts drapssaker og mysterier i hver episode. Noen av sakene gr over to episoder, andre over en episode. Vi prver f frem sannheten bak drapene, gjerningspersonene og omstendighetene, p tross av hvor grusomme sakene er. De har jo faktisk skjedd p ordentlig. 

Podcasten er ikke for barn siden den skildrer sterke inntrykk, men den er fengslende og veldig spennende. Den passer perfekt som pskekrim, men ogs p ret nr du nsker en skummel historie.

I selveste "Devil's Hour", klokken 03.00 natt til fredag slippes Truecrimepoddens frste episode, og ny episode kommer ukentlig. Den slippes p alle plattformer der podcast kan hres, som for eksempel Itunes og Spotify, men ogs i andre podcast-apper. 

Her kan du hre en teaser: https://l.facebook.com/l.php?u=https%3A%2F%2Fitunes.apple.com%2FWebObjects%2FMZStore.woa%2Fwa%2FviewPodcast%3Fid%3D1363786125%26i%3D1000407450646&h=ATOUFYEAb780rcE39XrJoFWPV0VgXg4D7VfGtUyci_9Err7Gj_ZJaMRWAY8eBX9oggRMQRkKH6weidMuhiHqLHDVJ21LhIZ2-Ma9dvGdWIKG_h28nlAI3fQe6J_kTVQ&s=1

God fornyelse! 

Oslo, 1974 Del 21

Politihuset p Grnland, Oslo, ntid

Sverre Juul l urrlig p den smale benken i cellen. Bildene av ihjelsltte Elena rullet som en drlig reklamefilm, om og om igjen over netthinnen hans. Blodet, den lille livlse kroppen, hodet som ikke lenger var et hode. Kanskje det ikke var henne? Det var henne, han kjente henne igjen. Han visste, men ville ikke at det skulle vre snn. Sverre brydde seg ikke lenger om Vibeke eller barna. Det livet var uansett delagt n. Esben hadde klart delegge alt Sverre noen gang hadde jobbet for, alt han hadde noen gang hadde hatt.

Sverre hadde ingen ting igjen n som Elena var borte. Sverre overveiet muligheten for fortelle alt til politiet, han hadde jo ikke drept noen. Han kunne lede dem til Esben, og fortelle alt. Kanskje han ville slippe straff, om han vitnet. Han bestemte seg for se an hva politiet visste, i tilfelle han kunne komme bedre ut av dette. Det var faen ikke han som hadde skapt alt dette, det var psykopaten selv som hadde dratt han inn i denne smeltedigelen av vold, lgn og dd. Esben fikk st for dette selv. Dren til cellen ble lst opp. Det var den blonde politidamen som kom inn. Han husket ikke hva hun het, men kjente igjen lukten av parfymen hennes.
- Sverre, hvordan er det med deg? Hun s ubekymret p han, og prvde seg p et medlidende smil.

 

Aker Sykehus, Oslo, 1979

En dr ble pnet, en dr ble lukket. Tunge, strenge skritt kom nrmere. Det ble lysere, s mrkere. En tre rant nedover kinnet. Noen rettet p dynen, klappet ham p kinnet.
- Kan De hre meg, betjent Hrland? Hrland kunne det, men klarte ikke svare.
Han prvde pne ynene, men ga opp etter noen forsk. Her skulle han visst bli, fanget i ddens venterom. Enda en tre rant fra det lukkede yet. Fortvilet hrte han de strenge skrittene bli svakere, og at en dr ble pnet og lukket igjen. Livet hans var blitt slik n, hans univers var fottrinn, skritt. pne drer, mumlende stemmer bak lukkede drer, lys, mrke. Tankene mrknet og tok ham tilbake til den kvelden.
- Herr Hrland, kan De hre meg? Han prvde igjen lukke opp ynene. Lyse sprekker kom til syne, med tke og skygger.
- Han pner ynene, tilkall legen! En oppskjrtet kvinnestemme, og raske skritt. Han kunne ikke se klart, men blunket bort tken over ynene s godt det lot seg gjre. En sterk smerte i hodet trdte frem. Han knep ynene sammen igjen, men prvde lfte hnden til hodet for skygge for lyset.
- Ta det med ro, Hrland. De er ikke sterk nok enda.

 

Politihuset i Oslo, ntid

Elise Palmer trykket p knappen til heisen. Den jvla knappen virket ikke. Hun snudde seg illsint mot vakten i ekspedisjonen, men han trakk p skuldrene og pekte mot et skilt med store svarte bokstaver. I USTAND.
- Greit, jeg fr vel bare g da! Freste hun tilbake til den fortumlede vakten, mens hun bannet stille p vei opp trappene.
- Oi, er det noen som har sttt opp med feil ben i dag? Elise hrte stemmen til Christoffer Blad bak seg. Hun snudde seg og s han kom etter henne opp trappen.
- Christoffer, vr s snill. Jeg har nettopp kommet tilbake fra sykehuset. Jeg gjorde faktisk en innsats i gr, i motsetning til deg. Han ble litt blek i det hun sa det, s ned og trakk lett p skuldrene.
- Beklager, Elise. Du og Erik gikk jo faktisk mot huset uten at dere hadde ftt klarsignal fra operasjonsleder. Det som skjedde med deg kunne vrt unngtt. Kanskje vi til og med hadde ftt fatt i gjerningsmannen om ikke du skulle leke actionfilm. Christoffers sm yne lynte mot henne. Han s skikkelig forbanna ut. Elise blunket et par ganger, og bet i seg et syrlig motsvar p det han nettopp hadde sagt. Det kokte i henne. Hun kjente hodepinen ble sterkere og lette febrilsk etter en Paracet i vesken mens hun hastet opp resten av trappene.

Inne p kontoret sitt, satt Folke Thorbjrnsen og knotret stresset p tastaturet sitt.
- Der er du, Elise. Hvordan er det med deg?
- Jo, bare bra. S lenge Blad holder seg unna, gr det fint.
- Hva har jeg gjort n da, Elise. Christoffer Blad stod bak henne. Hun snudde seg og s han dyttet de stygge brillene sine hyere opp p nesen.
- Bare la meg vre, jeg jobber mye bedre uten deg. Du kan f informasjonen du trenger fra Folke, s slipper jeg ha noe med deg gjre. Elise kjente at hun ikke orket se p Christoffer et sekund mer.
- Og du! Fortsatte hun.
- Kan du ogs la vre st utenfor leiligheten min p nattestid spionere p meg? Jeg synes det er litt creepy, skjnner du. Christoffer ble helt rdflammet i ansiktet.
- Hva, jeg..
- Jeg har sett deg flere ganger, bare slutt med det.
Elise snudde seg og gikk fort inn p nrmeste toalett. Lste dren. Hun lente seg mot vasken og pustet dypt igjen og igjen. Det hadde gtt s fort alt sammen. Disse grusomme drapene, Stenersen, Sverre og Langblgensaken. Farens dd, og hele forholdet til Frederik. Noen ganger flte hun hele verdens vekt p sine spinke skuldre. Hun kunne jo ikke klare alt hele tiden. Alle menneskene som regnet med henne, alle de hun ikke hadde klart redde. Alle sakene hun ikke hadde klart lse. Hun var s lei av se drepte mennesker, s lei av se drapsmenn bortforklare det de hadde gjort.
Hun var lei seg for at hun ikke hadde kunnet redde farens liv, etter at han sank ned i den dype depresjonen som resulterte i at han drakk og kjrte seg i hjel.

Hadde han virkelig visst, p slutten, at Endre Pedersen var uskyldig? Elise ville se p saken p nytt, lese avhr og studere bevisene mot gutten. Hun kunne ikke forestille seg at hennes egen far hadde dmt s feil. Det var vel kanskje derfor det gikk som det gikk med faren hennes. Det store, sterke dommeren som var respektert av alle.
Hun forbannet Kristian Stenersen, og tenkte p alle livene han hadde delagt. Hun tenkte p Frederik, og p hvor lite de s hverandre. Frederik brydde seg tilsynelatende ikke om akkurat det.

Kanskje var han snill og forstelsesfull, men Elise kjente at hun ikke lenger var like nsket av ham. Ikke like begjrt som i starten. Visst var han pen se p, men de hadde vel egentlig ikke s mye til felles? Han hadde ikke ringt henne en gang, selv om han visste hun l p sykehuset. Frederik var riktignok i New York igjen, men han hadde jo telefonen sin med seg over alt. Hun orket ikke tenke mer p det. Alt var bare en stor farse, og hun greide ikke fokusere. Ikke akkurat n. Hun kjente pulsen gikk raskere, og hun fikk ikke puste. Elise la seg bakover p gulvet og s opp i taket, forskte f tilbake kontrollen p pusten. Hun pleide telle innpust og utpust nr hun fikk disse anfallene. Oddetall var innpust, partall var utpust. Noen ganger mtte hun telle til over hundre fr hun fikk kontroll igjen. Hun kom heldigvis bare til 63 n. Hjertet begynte sl mer normalt igjen. Elise reiste seg sakte, mens hun stttet seg til vasken. Hun s seg i speilet. Som hun s ut. Hret var bustete, ansiktet blekt og grtt, med store mrke poser under ynene. Hun satte p vasken, og lot vannet renne til det ble iskaldt. Det kalde vannet kjentes godt mot det flammende ansiktet, og hun kunne kjenne roen bre seg gjennom kroppen igjen. Etter noen minutter var hun klar igjen, og gikk ut p gangen.

 

Sunnaas Sykehus, juli 1980

Bjrn Hrland s utover havet. Denne dagen var s ulidelig vakker. Det var endelig sommer, etter flere uker med regn og tke. N var alt grnt, og blomstene duftet nydelig. For snart et r siden hadde han aldri trodd han skulle bli lykkelig igjen. Alt hadde vrt mrkt. Han hadde mistet alt den natten, bde kontrollen over sin egen kropp, selvrespekten, og sin store kjrlighet. Selv om han var lam fra livet og ned, hadde han klart karre seg tilbake til livet igjen. Det hadde han aldri trodd, i alle fall ikke etter at kjresten hadde forlatt ham. Han husker tilbake til da han vknet opp fra koma etter flere mneder. Han hadde hrt stemmer til leger, sykepleiere og familie. Han hadde hrt legen kalle ham en grnnsak og at han aldri ville kunne g igjen. Han visste det, og han kunne velge bli i mrket. Men ikke Hrland, han ville leve!

For hver dag som gikk, hadde lyset blitt sterkere. Til slutt, en dag, hadde han kunnet pne ynene. Det var ingen i rommet, han var alene i det frste yeblikket i sitt nye liv. Han s ut i luften, og rundt seg nr han etter hvert klarte bevege mer p ynene. Noen visne blomster hadde sttt ved siden av han p nattbordet. Et brev l ved siden av vasen, upnet. Han kjente igjen samboerens skrift. Noen dager senere hadde han klart f en sykepleier til lese det for ham. Hun hadde motvillig pnet brevet og leste:

Min elskede Bjrn. Jeg har sittet ved din side i alle disse dager, slik som jeg har vrt ved din side i alle disse rene vi har hatt sammen. N, nr du ligger her kan jeg ikke lenger kjenne de flelsene jeg en gang hadde for deg. Jeg klarer ikke finne tilbake til dem lengre.
Jeg vet ikke om du vkner igjen, og jeg tror ikke jeg hadde klart ta vare p deg om du noen gang gjr det. Jeg har en sterk personlighet, jeg trenger utvikle meg, leve, elske, danse, le. Det har jeg innsett at jeg aldri mer kan f med deg, og det er derfor, med disse ordene, jeg forlater deg.

Du vet, like godt som jeg, at dette aldri ville fungert. Jeg kan ikke vre din pleier, jeg m spre mine vinger fly!
Jeg hper du forstr, og jeg hper du vkner til en bedre verden enn den du sovnet fra. Lykke til!

-Rolf.

Hvert eneste ord i brevet, fremfrt av en litt blyd sunnmrsjente med bollekinn og store yne, hadde vrt som ti kniver i hjertet. Det hadde gjort s vondt. Hrland hadde ikke ftt med seg dette, enda han trodde ha hadde oversikt over det meste, der han l med sin eneste fungerende sans, hrselen. Han hadde senere blitt sint, og sinnet hadde gjort noe med han. Det hadde motivert ham til fortsette, for dette livet skulle det ogs utvikles, elskes, danses og faen som han skulle le! Det var han som skulle spre sine vinger, det var han som skulle fly. Ikke Rolf, som s lenge de var sammen, hadde fornektet ham i offentlig sammenheng. Til og med til sin egen familie. Bjrn Hrland hadde heller ingen familie etter han fortalte sine foreldre og ssken om sin legning, men han hadde hatt Rolf, og noen f venner. N hadde han seg selv, og sin kamplyst.

Hrland s utover havet igjen. P btene som seilet forbi. Han tenkte p hva han ville gitt for vre p seilbt igjen, slik som somrene i Larvik med familien da han var gutt. Dette var den frste dagen han virkelig flte seg lykkelig. Han skulle f flytte i egen leilighet, stor var den ogs, s han lett kunne komme seg rundt med rullestolen som skulle bli hans faste flgesvenn resten av livet. Det var greit, tenkte han. Dette var de kortene han hadde blitt tildelt, og det var disse kortene han skulle spille med i denne runden av livet. Han hadde begynt drmme igjen. Han ville skrive bker. Hrland hadde alltid vrt god til skrive, og han kunne nok om politiarbeid til skrive en god kriminalroman eller to. Siden han ikke kunne jobbe i sin tilstand, ville han gjre noe for f innhold og substans i hverdagene. Alt skulle bli fint n.

Magnus-saken

29. april, 1966

40 r gamle Magnus Ellingsen er p rets frste hverdagskjring p travbanen ved Nesttun utenfor Bergen. Vret er drlig, det regner og blser kraftig. Likevel har flere enn tusen mennesker kommet seg til Nesttunbanen denne ettermiddagen. Magnus, som elsker hester og trav er overlykkelig. Han samler p bilder av hester og kusker, og jubler hyt nr han vinner, selv om det ikke er mer enn 50-60 kroner.
Noen tror kanskje Magnus vant mye penger, og det skal f fatale konsekvenser. 


Magnus Ellingsen (40). Bilde fra www.ba.no 

Magnus Ellingsen bodde hos foreldrene sine utenfor Bergen. Han var en kjent person i samfunnet, p grunn av sin vennlige og vinnene personlighet. Selv om han var tilbakestende, hadde han full jobb p et bilverksted i Nesttun, en jobb han elsket. Han var interessert i biler, hester, busser, og kjente alle. Magnus husket omtrent alle nummerskilt p bilene i Fana, s vel som nummerskiltene p bussene i omrdet. Han husket til og med navnene p alle bussjfrene. 

Alle likte Magnus. Han likte g turer om sommeren, og p ski om vinteren. Magnus var alltid glad og snill mot alle, og derfor kom hendelsen som et sjokk p hele lokalbefolkningen. Drapet p Magnus er hjerteskjrende, og dessverre ulst. 

 

Tilbake til kvelden p Nesttunbanen, den 29. april 1966. Magnus hadde brukt noen kroner p spille p hest, og jublet hyt da han vant. Det var flere mennesker som la merke til han den kvelden, like blid og engasjert som alltid. Flere personer vant den kvelden, og lset ut pengepremiene sine etter tur. Noen vant flere tusen kroner, andre vant mindre belp. Man vet ikke sikkert hvor mye Magnus vant, men som nevnt, var det mellom 50 og 60 kroner. 

Magnus begynte g hjemover cirka klokken 22. Lykkelig, etter en spennende kveld tok han samme vei som alltid. Veien var ikke lang, men han skulle aldri komme frem. En mann kom bak han og sa noe til Magnus. Vitner fortalte senere at Magnus s redd ut etter dette, men at han forsatte g.
Plutselig ble Magnus angrepet bakfra. Gjerningsmannen slo Magnus frst i bakhodet, s han falt mot bakken. Deretter tildelte han forsvarslse Magnus gjentatte slag og spark. Gjerningsmannen sparket Magnus s hardt i ansiktet at kjeven hans brakk. Hele ansiktet var fullt av blod, det var ikke et sted p hodet uten skader. Gjerningsmannen stoppet ikke, han fortsatte med voldsom kraft. P et tidspunkt trampet han flere ganger p Magnus sin brystkasse, s han ikke lenger fikk puste. Magnus var s skadet, at han ikke beveget seg lenger. Gjerningsmannen stjal deretter Magnus sin lommebok. S gikk han. 
Tilbake l Magnus, livstruende skadet. Han var ikke langt fra hjemmet sitt, kanskje han til og med kunne se huset han bodde i fr han mistet bevisstheten.

Magnus ble, ikke lenge etterp, funnet meget ille tilredt av forbipasserende, og sendt i all hast til Haukeland sykehus. Han var livstruende skadet, og legene visste ikke om han ville klare seg. Hele lokalsamfunnet var sjokkerte, hvem ville skade Magnus, av alle? Politiet satt samme kveld i gang en leteaksjon etter gjerningsmannen. De ba vitner melde seg, og et ektepar fortalte at de hadde sett Magnus med en ukjent mann. Et annet vitne meldte seg og fortalte at han hadde sett basketaket. Han hadde, siden det var mrkt, trodd at det dreide seg om en slsskamp mellom to fylliker. 

Politiet hadde ikke mange spor g etter, men fant flere av tingene til Magnus stdd langs veien han hadde gtt p. Iflge politiet, ble Magnus konfrontert og overfalt flere ganger p veien, ettersom tingene hans l langt fra hverandre. Politiet sjekket ikke klrne til Magnus, selv om de muligens kunne ha gitt dem viktige spor som kanskje kunne ha lst saken. 

I mellomtiden l Magnus p Haukeland sykehus og kjempet for livet. Familien var snderknust, og hpet til det siste at gutten deres skulle klare seg. Den 20. mai 1966, litt under en mned etter overfallet, klarte ikke kroppen til Magnus kjempe mer. Han dde p sykehuset med familien rundt seg. Det ble oppstandelse i bygda, og de fleste var enige om at det ikke kunne vre en lokal som hadde drept Magnus. Alle likte den snille, blide mannen, og hadde morderen visst at Magnus var slik som han var, ville han nok aldri ha drept Magnus. 

Drapet p Magnus fikk oppmerksomhet nasjonalt, og Kripos sendte to etterforskere for bist i drapsetterforskningen. Tre ungdommer ble anholdt, frst p grunn av et innbrudd. Den ene, en mann p 18 r, begynte under avhret snakke om Magnus-drapet. Han fortalte detaljer fra stedet som fikk politiet til mistenke ham. Frst fortalte han at det var kompisene hans som drepte Magnus, s tilstod han drapet selv. Fr politiet fikk gjort noe mer, trakk 18-ringen tilstelsen. Han tilstod og trakk det tilbake flere ganger. Siden politiet ikke hadde noen bevis, kunne de aldri sikte han, eller kameratene hans. 

Magnus sin begravelse var nydelig, og alle ville vise ham den siste re. Kirken var full av mennesker og blomster, en ekte lokalhelt verdig. Men selv om begravelsen ble vakker og verdig, l skyggen av at en morder gikk fri som et mrkt spkelse over Nesttun.
Faren til Magnus, knust over ha mistet sin elskede snn, satt hver kveld ved stedet og ventet, i tilfelle morderen skulle komme tilbake. Det gjorde han aldri. Saken ble lagt vekk, p grunn av manglende bevis. Familien samlet inn penger til en advokat som skulle hjelpe dem med f Magnus-saken gjenopptatt i Justisdepartementet. P grunn av "mangelfull saksmappe" ble det ingen ny etterforskning.

Magnus-saken ble henlagt i 1991, og den eller de som brutalt drepte snille Magnus, vil aldri bli straffet. Det er ikke rettferdig. 

Kilder: http://www.ba.no/nyheter/krim/drap/article1537369.ece 

Heksebrenning: Anne Pedersdotter

Det er registrert navn p 860 kvinner og menn som ble anklaget for trolldom i Norge i flge Store Norske Leksikon. I virkeligheten kan det vre dobbelt s mange det ble frt trolldomsprosesser mot i storhetstiden for heksebrenning, mellom 1570 og 1695. Det er ogs dokumentert at 370 mennesker ble henrettet fordi det var trollkvinner eller trollmenn, de fleste ble brent p blet mellom 1610 og 1690.


Bilde: wikipedia. Hekseprosessene i Norge

Den mest kjente norske heksen, eller trollkvinnen som det tidligere var kalt, er Anne Pedersdotter. Historien som henne er tragisk svel som spennende, og nr dere n leser anklagene mot henne vil jeg at dere skal tenke p at dette skjedde p slutten av 1500-tallet. Folk var redde for hekser p den tiden, og sterke kvinner som sto opp for seg selv ble i mange tilfeller anklaget for trolldom selv om de i virkeligheten kanskje bare var litt annerledes.
Her er historien om Norges mest kjente heks, Anne Pedersdotter. 

 

Man vet ikke helt sikkert nr Anne Pedersdotter ble fdt, men man tror hun ble fdt i nrheten av Trondheim i frste halvdel av 1500-tallet. Hun var sster av Sren Pederssn, som senere skulle bli lagmann i Bergen. Annes bror studerte i Kbenhavn, og det var gjennom broren Anne mtte sin kommende ektemann, nemlig brorens studiekamerat. Anne giftet seg med humanisten og presten Absalon Pedersson Beyer i 1552. Fr ektemannen hennes ble prest, var han lektor p latinskolen i Bergen.

 Absalon var en hyt ansett prest, men siden han i tillegg var humanist, var flere i storborgerskapet i Bergen negative til ham. Bde borgemesteren og rdmenn nsket at han skulle fratre sin stilling. Etterhvert ble en voldsom maktkamp mellom presteskapet og storborgerskapet kjempet, som tilslutt skulle ta livet av Anne Pedersdotter, prestens kone. 

Anne og ektemannen Absalon fikk tte barn sammen, hvorav tre vokste opp. Familielivet fungerte fint, selv om Anne nsket at ektemannen skulle bli biskop i Bergen. Den davrende biskopen, Gjeble Pedersen, var Absalons onkel.
Gjeble ble fdt i 1490 og var utdannet botaniker i tillegg til vre biskop. Gjebles far var rdmann i Bergen, og moren var av en fin, adelig slekt. Han fikk jobb som magister etter endt utdannelse, fr han senere tok biskopembedet. 
Gjeble var ved drlig helse lenge, og i 1555 fikk han et kraftig hjerneslag som gjorde jobben som biskop vanskelig. Han skrev brev til kongen hvor han skte om fratre stillingen som biskop, men kongen nektet Gjeble dette. I to r, med skadene etter hjerneslaget fortsatte Gjeble Pedersen jobben, fr han dde brtt i 1557, den 9. mars. 

Dette ddsfallet skulle ogs fre til Anne Pedersdotter fall. Hun hadde, som nevnt, lenge nsket at ektemannen Absalon skulle bli Bergens biskop, flere hadde hrt henne snakke om det. Anne ble nemlig anklaget for ha drept Gjeble Pedersen, attptil med trolldom. Hun nektet selvflgelig for dette, men ryktene ndde hyt opp, helt til borgemesteren. Han s snitt snitt i formalisere anklagene, da bde han og flere rdmenn ikke nsket ektemannen hennes som Bergens nye biskop. En prest med en heks til kone, ville vel ingen nske sette inn? 

Bde Anne Pedersdotter og Absalon kjempet hardt for f frikjenne Anne fra anklagene, og til slutt sendte Absalon brev til Kongen i Danmark for forske frikjenne sin kone. Heldigvis hadde Absalon flaks, kongen sendte brev tilbake hvor han frikjente Anne for drapet p ektemannens onkel, og i tillegg fritok han Anne Pedersdotter fra betale skatt. Det medfrte at Anne kunne bosette seg hvor hun ville i Norge. 

Lykken over frikjennelsen skulle likevel ikke vare lenge, Annes store kjrlighet, Absalon, dde i 1575, ret etter frikjennelsen. Hun var ikke lenger en prestefrue, og nt ikke samme respekt den tittelen medfrte som da mannen levde. Etter ddsfallet ble Anne mer og mer bitter, mest p grunn av anklagene mot henne. Hun var ofte sint, og kom i hylytte diskusjoner med naboer og andre sambygdinger. Folk begynte snakke bak ryggen hennes, kunne hun likevel vre heks? 

Ryktene fortsatte, mange var overbevist om at Anne Pedersdotter var heks. Anne ble etterhvert kjent som veldig sint og hissig, og mange var redd for henne. Hun ble beskrevet som forbannet, og kranglet tilslutt med alt og alle. Ryktene om at Anne var heks ble s alvorlige, at hun ble anmeldt for trolldom i 1590. Det ble reist sak mot henne, og Anne mtte mte i retten den 23. mai samme r. Anne ble nedstemt og syk av alt oppstyret, og klarte ikke mte i retten selv. Snnen hennes, Absalon Absalonsn mtte i retten for henne. Ha kjempet en tapper kamp for moren sin, og prvde overbevise retten om at hans elskede mamma ikke var noen heks. Han viste til brevet fra kongen hvor han formelt hadde frikjent henne, men til ingen nytte. 

Det ble s besluttet at Anne skulle fengsles den resterende tiden av rettssaken. Absalon Absalonsn motsatte seg dette p det sterkeste, men Anne ble hentet og kastet i fengsel. Resten av rettssaken bestod utelukkende av anklager fra innbyggere i Bergen, og Anne ble siktet for ha tatt livet av seks mennesker, blant annet et lite barn, med trolldom. Hun ble faktisk ogs anklaget for ha tatt livet av et pretre, men det punktet lar jeg ligge.

Vitne etter vitne fortalte grusomme historier om Anne, flere mente  ha sett henne med selveste djevelen gjentatte ganger. Spikeren i kisten ble likevel Annes egen tjenestepike, 20 r gamle Elina. Hun fortalte grtende om at Anne Pedersdotter hadde brukt henne som hest mens hun fly gjennom luften p vei til heksemtene sine, hele tre julenetter p rad. P disse heksemtene hadde Anne, sammen med andre hekser avtalt drepe store deler av Bergens befolkning med branner og sykdommer.

Anne Pedersdotter ble dmt til dden ved blbrenning. Dommen ble signert med 37 segl, fra blant annet borgemesteren, lagmenn og andre hytstende medlemmer av samfunnet. Annes henrettelse skulle skje p Nordnes, og alle som nsket kunne overvre heksebrenningen. 

Da Anne ble frt til blet, grt hun og ropte skjelvende at hun var uskyldig. Mens kroppen hennes sakte tok fyr, skrek hun voldsomt. Tilslutt stilnet skrikene. Endelig var heksen dd. 


Anne Pedersdotter. Bilde fra wikipedia.

Jeg har funnet flere versjoner av bde anklagene mot Anne Pedersdotter, i tillegg til ulik informasjon om livet hennes s vel som livene til de andre i denne historien. Derfor kan jeg ikke med 100% garanti st for at alt stemmer, men jeg har tatt utgangspunkt i Store Norske Leksikon som hovedkilde i denne artikkelen, og forskte f det s riktig som mulig. 

Skyendrapet: Vegard Bjerck (43)


Foto: Privat, VG.

Det er en helt vanlig torsdag ettermiddag p Skyen i Oslo. Vegard Bjerck har vrt p jobb, og kjrer mot det rolige boligsameiet hvor han bor. Den er den 18. desember, 2008 og mellom klokken 16.09 og 16.10, kjrer han inn i garasjen og mot parkeringsplassen sin. 

P akkurat samme tid, str en kvinne i kjkkenvinduet sitt og ser etter mannen og barna. Vinduet hennes er plassert slik at hun kan se inngangen til garasjen, men ogs veien ned til garasjeanlegget. Hun venter p mannen sin, og de to barna deres. Han har hentet dem i barnehagen i dag. Kvinnen ser bilen kjre mot garasjeporten, og vinker mot familien sin. N er de endelig hjemme, tenkte hun kanskje. Det hun trodde skulle bli en vanlig ettermiddag i desember, skulle bli dagen hvor hele Norges yne var rettet mot akkurat dette garasjeanlegget. 

Ndetatene rykker ut etter melding om en skadet mann p Skyen. Dit de skal, er ikke et omrde de pleier rykke ut til. Mannen ligger p bakken ved bilen sin, og blr kraftig fra flere sr p kroppen. Han er ikke ved bevissthet, og ambulansepersonalet forsker stabilisere mannen. Dessverre til ingen nytte, Vegard Bjerck (43) er dd. Noen har stukket han med kniv, gjentatte ganger. Garasjen i det stille og hyggelige boligsameiet er n blitt et sted. 

Mannen som fant Vegard, kjrte inn i garasjen kun tre minutter etter drapsofferet, i flge data fra lsesystemet i garasjen. Det vil si at p bare tre minutter, ble Vegard Bjerck stukket 11 ganger med kniv, og gjerningspersonen var borte. Garasjeanlegget kan pnes med fjernkontroll eller nkkel, og har syv utganger. Likevel har ingen sett noen andre i omrdet denne ettermiddagen. Kvinnen i vinduet s ingen komme inn eller ut fra anlegget, kun sin egen mann. S hvem drepte Vegard?

Garasjen Vegard ble drept i, har hundre parkeringsplasser, deriblant flere gjesteparkeringsplasser. I tiden fr drapet har flere irritert seg over misbruk av disse parkeringsplassene, at bilder har sttt parkert p en mte som gjr at de tar opp to parkeringsplasser. Biler som har parkert slik, har blir ripet opp med en skarp gjenstand. Hadde dette noe med drapet gjre?

Da Vegard ble funnet drept, var motivet vanskelig finne. Vegard hadde ingen kriminell bakgrunn, og hadde aldri vrt innblandet i noe som skulle tilsi at han skulle drepes eller skades. I lommeboken l over 2000 kroner i kontanter, flere bankkort, og den dyre klokken var fortsatt p hndleddet hans da han ble funnet, s vel som bilnklene. Dermed kan ran ikke ha vrt noe motiv. Politiet tror Vegard kom inn i garasjen p feil tid, og kanskje s noe eller noen han ikke skulle se. Kanskje han kunne ha identifisert en eller flere som holdt p med noe ulovlig, og gjerningspersonen eller personene mtte drepe han?

Nr man drepes med kniv, karakteriseres det ofte som et skalt "crime of passion", en personlig mte drepe noen p. Men, Vegard ble drept med 11 knivstikk, ikke akkurat "overkill", som betyr at man gjr mer skade enn det som er ndvendig for drepe noen. Hadde antall knivstikk vrt over 60, for eksempel, ville i alle fall jeg tenkt at dette var personlig. Alts, 11 knivstikk sier meg at dette ikke er en person Vegard kjente, i alle fall ikke godt. Det var ikke et "crime of passion" 
Vegard og gjerningspersonen, for jeg mener det kun er en morder her, hadde ikke et personlig forhold. Jeg tror ogs det kan ha vrt en mann, da kvinner ofte dreper i andre omstendigheter enn disse. Kvinner dreper som oftest for personlig vinning, for eksempel konomisk, og de dreper noen de kjenner i de fleste tilfeller. 

Drapet var kaldt og brutalt, hvorfor mtte Vegard Bjerck d? Det samme spurte selvflgelig politiet seg, og syntes ledetrden med ripingen av bilene var interessant. De satt en umerket politibil, utstyrt med tre skjulte kameraer p en av gjesteparkeringene, slik at den opptok to parkeringsplasser. S ventet de. Og som de hadde trodd, en mann ble filmet mens han ripet opp bilen politiet hadde satt ut. Mannen, en IT-ekspert som ogs bodde i boligsameiet ble tatt inn til avhr. Han innrmmet ripingen av politiets bil, i tillegg til flere andre biler i garasjen. Politiet jobbet n utfra teorien om at Vegard kunne ha sett mannen, alts naboen, ripe opp biler og kom i hndgemeng p stedet hvor Vegard ble drept. Muligens med samme gjenstand som mannen brukte til ripe opp bilene med. 

Det ble nemlig funnet en fruktkniv hos mannen, som ptalemyndigheten mener kan ha blitt brukt til drepe Vegard. Naboen nekter for drapet, han sa han satt og jobbet p PC'en sin da drapet fant sted. Det blir fastsltt at naboen jobbet p PC'en i det aktuelle tidsrommet, men siden naboen er IT-ekspert mener politiet at dette kan vre arrangert. Mannen siktes for drapet p Vegard. 


Fruktkniven. Foto: Politiet.

I retten viser det seg at bevegelsene som ble gjort p naboens PC var menneskelig aktivitet, som betyr at det er mer sannsynlig enn ikke, at mannen faktisk var hjemme da drapet skjedde. Mannen frikjennes, og ptalemyndigheten anket ikke saken. De har ikke flere bevis, heller ikke i dag. Drapet p Vegard er ulst, og s sant ingen nye opplysninger kommer frem, vil saken forbli ulst. Noen gr fri for drap p en hyggelig og hyt elsket mann, som tilsynelatende ble drept helt uten grunn. 

Denne saken tenker jeg veldig ofte p, den gjorde inntrykk p meg i 2008 og den fortsetter forblffe meg selv i dag. Jeg tenker mye p hva Vegard kan ha sett, og hvor uheldig han tilsynelatende var hvis politiets teori stemmer. Jeg tror, som politiet, at Vegard s noe han ikke skulle se, og mtte bte med livet p grunn av dette. Dette er en av sakene jeg virkelig ikke klarer legge fra meg, og jeg hper de som vet noe eller s noe, tipser politiet. Husk at du kan vre anonym. 

Hva er din teori om denne tragiske saken? 

Oslo, 1974 Del 20

Elise Palmer vknet av en fjern stemme. Det var Folke Thorbjrnsens.

- Elise, kan du hre meg? Jeg har en del sprsml med tanke p det du fortalte i gr kveld. Elise lukket opp ynene, og forstod raskt at hun var p sykehus. Hodet verket med en gang hun beveget ynene, og hun husket hvorfor hun var her.
- Ja, det ja. Har dere ftt tak i ham? 
- Nei, han er fortsatt ikke funnet. Vi leter etter han, men det finnes ingen spor etter han s vidt vi kan se. Han har kone og en datter, visste du det? 
- Ja, faren hans nevnte det. De bor p Nordstrand, mener jeg huske. Hva sier Sverre, har dere avhrt han enda? 
- Nei, han er ikke i stand til avhres per n, han er ganske sjokkert etter det han s i gr. Jeg tror han hadde et veldig nrt forhold til Elena utover det han tidligere har forklart.
- Han vet jo hvem dette er, vi m bare se f snakket med han. Jeg kan ta avhret senere i dag om det er greit? Jeg sitter p en del informasjon han ikke vet vi har. Jeg tror vi kan psyke han ut ganske greit om vi sjokkerer ham litt. Elise smilte lurt mot Folke.
- Elise, n ligger du p sykehus p grunn av i gr, og Sverre Juul er ikke i stand til bli avhrt. Han m jo psykes opp fr du skal psyke han ut. Han kommer ikke til si noen ting n. Han vil nok heller ikke snakke med oss uten advokat. Han er kanskje trist n, men han er ikke dum. Vi gjr dette p en redelig mte, s vi slipper spesialenheten for politisaker, som forresten vil snakke med deg og Erik allerede, og kanskje vi slipper medieoppslag etter de cowboytilstandene du har satt i gang. Folke s morsk ut.
- Men nr det er sagt, hvordan fler du deg?
- Fin, svarte hun tankefullt. Hvordan gr det med Erik?
- Han klarer seg, han fikk seg en real trkk, men ikke noe farlig.

En sykepleier kom inn med et begredelig forsk p en frokost. To brdskiver, en skive med ost og en skive med skinke.
- S, hvordan har vi det i dag, smilte hun mot Elise.
- Jeg har det fint, men jeg kan ikke svare for oss begge, svarte hun spydig.
- Elise.. Folke Thorbjrnsen ristet p hodet og himlet med ynene.
- Jeg beklager, jeg er bare sulten. Hun prvde smile pent mot sykepleieren, som s forvirret tilbake p henne.
- Jeg vil gjerne skrive meg selv ut, jeg synes ikke det er ndvendig vre innlagt her s mye lengre.
- Det m du nesten ta med legen, han kommer p runden sin om ikke s altfor lenge. Hun satte frokosten ned p bordet foran henne, og gikk mot dren. De lysegrnne crocsene hennes laget en irriterende pipelyd da hun snudde seg og lukket dren.

- S, Elise. Fortell igjen det du fortalte i gr. Du snakket s fort, s det var ikke s lett f med seg alt. Folke satte seg tilbake i lenestolen ved siden av sengen hennes. Elise rusket seg i det bustete hret.
- Ok, sa hun p utpust.
- Det har seg slik at jeg og Erik fant ut av hvor Mikhail bodde, ut ifra hva Elena fortalte i avhr. Vi kjrte til denne adressen, og hadde bare tenkt se oss litt rundt. Dren inn til oppgangen var pen, s vi tenkte det ikke kunne skade se inn i oppgangen, men..
- Ikke gi meg det her, Elise. Bare fortell hva som skjedde, s tar vi detaljene om hvordan dere ved den reneste tilfeldighet ogs denne gangen gikk inn i en mistenkts leilighet uten skjellig grunn.

Han smilte oppgitt mot henne. Elise kunne se at han var bekymret, men tenkte at det viktigste for etterforskningen n ville vre fortelle alt slik det var til Folke. Han hadde ftt henne ut av lignende kniper fr.
- Dren var faktisk pen, s vi tok oss inn i Mikhails leilighet. Den var skitten, ekkel og stinket marihuana. Vi s oss rundt, og syntes at den s bebodd ut. Mens Eirik var i stuen, gikk jeg ut i gangen og inn p et av soverommene. P gulvet fant jeg et slags visittkort, men uten noe spesifikt navn. Det var der jeg kom p sporet av Stenersen AS og sjekket litt rundt i registre og biblioteker. Det viser seg at Stenersen er en gammel yrkesmilitr som ogs drev med oppkjp av eiendom. Han hadde to snner, den ene er dd og den andre viser seg vre en Esben Emanuelsen, som tidligere het Kristian Stenersen. Han er oppvokst p Lambertseter, og var Endre Pedersens beste venn. Du vet, han som ble dmt for drapet p den gamle damen i Langblgen p syttitallet. Han tok jo livet sitt noen r etter, og hevdet hele tiden at han var uskyldig. Min far slet jo lenge med skyldflelse etter det selvmordet, og begynte tvile p om dommen var riktig.
- Kan det vre en sammenheng mellom disse sakene, er det det du mener?
- Det vet jeg ikke, men det er jo noe som skurrer med denne Kristian Stenersen. Det var derfor jeg tok kontakt med Thor-Finn Stenersen, faren hans. Det viser seg at Kristian Stenersen ikke er helt god. Moren hans er redd for ham, og han har en fortid med vold mot tidligere kjrester, i tillegg til sin mor. Han var ogs et vanskelig barn, sloss og plaget dyr og barn i nabolaget. Han byttet navn til Esben Emanuelsen da han fylte atten, og utdannet seg senere til jurist. Han jobber sammen med Sverre, jeg tror de er kompiser. Vi m hre med kona hans om han er mye borte, og hvordan han er mot henne. Jeg tror hun kan vite mer enn hun vil komme til gi utrykk for. Thor-Finn Stenersen nevnte ogs en leilighet p Torshov, som jeg synes vi br sjekke ut. Jeg tror nemlig Esben, eller Kristian om du vil, er den som har drept disse jentene, og Mikhail i tillegg. Selv om det ikke passer profilen slik jeg ser det n, tror jeg faktisk det er han som driver denne prostitusjonsringen disse jentene var en del av. Jeg tror Sverre har visst om alt hele tiden, men jeg tror ikke han har drept noen. Folke Thorbjrnsen s ut som om han skulle falle av stolen.

- Nr i helvete fant du at av alt det her? Elise ble overrasket over reaksjonen hans.
- Jeg fant ut av mesteparten i gr ettermiddag, og som jeg sa, s var jeg p vei til stasjonen for lufte teorien min da Sverre ringte ndnummeret. Jeg begynte fortelle Erik om dette i bilen p vei opp til hytta de var i, men rakk ikke fortelle alt.
- Greit, n m vi bare finne ut om alt stemmer, tror du at du er i god nok form til jobbe litt med dette? Folke s forventningsfullt p Elise.
- Ja, absolutt. Jeg fler meg fin, vi fr bare vente til legen kommer, s skal jeg nok f meg utskrevet ganske raskt.
- Veldig bra jobbet, Elise. Jeg liker ikke mten du gjorde dette p, men hvis dette stemmer m jeg si at jeg er over meg av begeistring.

Folke klappet henne forsiktig p skulderen og gikk ut.
- Vi sees p kontoret senere, ropte hun etter ham.

Elise reiste seg forsiktig opp av sengen da Folke lukket dren bak seg. Hodet verket, og hun flte seg ordentlig svimmel. Hun tok et par biter av den lite fristende brdskiven mens hun kledde p seg sine egne klr. Hun hadde ikke tid til vente p denne legen, s hun fikk vel bare skrive deg ut selv. De kunne jo ikke holde henne her mot hennes egen vilje likevel. Hun ville bare se til Erik en gang fr hun dro. Flelsen hun fikk da hun s ham ligge livls p bakken med ambulansearbeiderne over seg, satte en stkk i henne. Hun var oppriktig bekymret for han, men visste han var sterk. Han var i alle fall i live, og det kjente hun seg lettet over. Elise tok med seg brdskiven i hnden og gikk mot dren. En sykepleier kom mot dren i det hun pnet den.

- Du skal vel ikke g, skal du vel? Sykepleieren la armen forsiktig om ryggen hennes.
- Jo, jeg skal ikke ligge her p sykehuset, jeg er midt i en viktig fase av en drapsetterforskning forstr du. Jeg m nesten skrive meg ut selv, om ikke legen gjr det. Sykepleieren rynket p nesen.
- Jeg kan selvflgelig f han til se til deg straks, men jeg anbefaler at du blir liggende til i morgen. Du har en kraftig hjernerystelse, og br hvile hodet ditt i noen dager.
- Takk, men jeg fler meg fin. Jeg tar bare en Paracet hvis det blir for ille, s skal det nok g bra. Hun ba en stille bnn om at det hrtes overbevisende nok ut.

 

Malerhaugen, Oslo, 1979

Bjrn Hrland satt ved kjkkenbordet og stirret ut i den mrke natten. Han hadde en slags tomhet inni seg, hjertet var tynget av fortvilelse. Meldingen om at Endre hadde tatt livet av seg hadde lagt et tungt, svart teppe over tilvrelsen, og han kunne ikke unng den sviende flelsen av drlig samvittighet. Samvittigheten, den tunge flgesvenn, skulle den vre med han for alltid? Blomstene foran han p bordet hadde visnet. Et av de knusktrre bladene hadde falt ned p duken. Han s bort p whiskyglasset sitt. Det var tomt igjen. Han grep tak i flasken og helte seg et femte, eller var det sjette glass? Den brennende flelsen i halsen tok brodden av de mrkeste flelsene. En flelse tok knekken p en annen. Slik som et liv hadde tatt et annet. Han s ut i natten, p de nakne buskene og den frosne bakken. Plenen var gr og stivfrossen, hekken tynn og gjennomsiktig. En tpelig metafor p hans person og omdmme.

Et vindu ble knust. Hrland pnet ynene brtt. En murstein l p gulvet. Det var fortsatt mrkt. Hvor kom den fra? Han snudde seg mot den knuste ruten, men s ingen. Plutselig hrtes lyden av at ytterdren ble sltt opp. Hrland reiste seg, s seg vettskremt rundt. Hvem var de, hva skulle hende? En person kom inn i gangen, Hrland kunne se han fra gangen. Personen vendte hodet sakte mot ham, som i en skummel film. Hrland gispet av skrekk, men halsen snrte seg sammen. Personen hadde et brekkjern i hyre hnd, og Hrland forstod hvordan dette skulle utarte seg.

- Ta alle pengene mine, jeg har slvty i skapet i dagligstuen!

Hrlands stemme var tynn. Personen med brekkjernet tok lange byks mot ham. Hevet hyrearmen. Hrland la hendene over hodet og nakken, et ynkelig forsk p beskyttelse. Personen slo. Han slo igjen, igjen, igjen. Hrland vknet av et slag mot lret. Han l p magen.

- Jvla soper! Personen ropte mot han. Slo igjen, men Hrland kjente ikke lenger hvor han traff. Det var hans siste sekunder i dette livet. Hadde han visst det ville ende slik, ville han elsket mer, hatet mindre. En merkelig tanke ha mens livet ble sltt ut av han, mens ben etter ben i kroppen knuste. Han kjente ikke mer, n kunne han lukke ynene og la skaperen ta ham imot.

Oslo, 1974 Del 19

Oslo Kretsfengsel, 1979

Endre Pedersen l p sengen i den lille fengselscellen. Han hadde snart vrt her i fire r. Dette rommet var hans hjem n. Han skulle bo her, leve her, blir voksen, gammel. Han var ikke klar. Han hadde aldri valgt dette, livets vending ble valgt for han. Endre Pedersen, en vanlig gutt. Endre Pedersen, en dmt morder.

Sinnet hadde bygget seg opp de siste rene. Urettferdigheten ville ingen ende ta. Endre var satt i isolat, fordi han hadde forsvart seg mot en medfange som gjorde tilnrmelser mot han under middagen for et par mneder siden. Endre var blitt stemplet som ustabil og farlig, men egentlig var han redd. Han ville ikke at de andre skulle merke det, det var derfor han angrep istedenfor bli angrepet. Han hadde kjrt en kniv inn i siden p medfangen, flere ganger. Han hadde bldd kraftig. Blodet rant fra de pne srene, og dekket det grgrnne linoleumsgulvet. Endre hadde aldri sett s mye blod fr, Det var mrkt, tykt og flt sakte ned fra kroppen som ble liggende apatisk p gulvet til noen av vaktene kom til. Han dde ikke. Endre hpet egentlig at han skulle det. N var det var ikke s farlig lenger. Alle trodde han hadde drept fru Abrahamsen allikevel, s enda et liv p samvittigheten var vel ikke s mye. Et liv var ingenting verdt.

Det at hans likemenn, som skulle vurdere hans sak, under enhver tvil mente han var skyldig, fikk han til tvile p all verdens godhet. Den fantes ikke. Lenge hadde Endre vurdert ende alt. Han ville ikke mer. Selv om han en dag skulle kunne bli frikjent, ville et stigma st ham bi.

Endre var blitt han som drepte og voldtok en gammel dame, og kunne aldri f et normalt liv. Han ville ende alt, men turte ikke. Han var redd det skulle gjre vondt d. Endre prvde huske filmer han hadde sett, og bker han hadde lest. Han prvde komme p mter han kunne d fortest p. Han kunne ikke hoppe foran noe tog, ei heller blse av seg skallen. Han hadde verken frihet eller pistol. Han kunne svelge piller, men ble ikke medisinert. Kunne han improvisere en sykdom, slik at han fikk sterke piller? Det ville ta for lang tid.

Endre grt en skvett. Hvorfor hadde han kommet i denne hplse situasjonen, hvor han en gang ikke kunne drepe seg selv? Han skulle vrt i jobb, eller kanskje gtt p fagskole. Han kunne jo ha blitt mekaniker. Kanskje til og med vrt ringforlovet med ei st jente. Endre ville aldri f oppleve det mte ei jente, forelske seg, gifte seg, eller stifte familie. Han flte seg ranet for et normalt liv. Hvem ville kunne elske en dmt morder? Det var nok for det beste, at han endte alt. S mye skuffelse, s mye hat han hadde skapt. Hans kjre mor var nedstemt, hun var blitt tynn og grhret de siste rene. Lillesster ville ikke se ham. Far s ham aldri i ynene nr han kom p besk. Det kunne ikke vre lett for dem heller, foreldrene hans. Faren hadde mista jobben, og moren hadde fortalt at hun hadde ftt svake nerver etter rettsaken. Endre skjnte spass, at han var til bry. Det var vel bare gjre alle en tjeneste. Gjre det alle ville han skulle gjre.

Han s nedover bena sine. Den lysebl fangedrakten var for kort i bena. Han hadde vokst seg hy p de siste rene, enda maten i fengselet ikke var noe skrive hjem om. Bena, p fangedrakten. De var jo lange nok. Han kunne knyte dem rundt halsen? Hvis han bandt det ene buksebenet rundt halsen, og det andre i en krok, kunne han henge seg.

En lettelsesflelse bredte seg over ham som et mykt teppe av glede og mhet. Han skulle bli fri. Endre lftet blikket mot taket. Den gr betongen stirret tilbake, flelsesls og kald. Det var ingen krok, ingenting han kunne henge denne forpinte kroppen i. Ikke engang betongen ville hjelpe han ut av denne verdenen. Han s ned, fortvilet og skuffet. Skulle han aldri klare noe som helst?
En krke brkte utenfor. Jvla krke. Luftens rotter. Skadedyr, unsket av alle. Slik som han selv. Han var kanskje en krke han ogs. Det var jo ingen om ville ha ham. Han reiste seg og s ut gjennom vinduet forbi gitrene.
Gitrene! De var av jern. Ville de tle vekten av kroppen hans? Vinduet var bare halvannen meter opp fra gulvet, s han konkluderte med at han mtte sette seg p kne og bye seg forover om han skulle klare det. Eller kanskje la bena skli uten at han tok seg for. Han mtte gjre det. Endre reiste seg fort. Det var ingen ting leve for lenger.

Han kom plutselig p en strofe fra Wenche Myhres Vi Lever. For livet skal vi sloss, s lenge det gr blod igjennom oss Moren elsket den sangen. Endre ogs, men n var ordene s fjerne. Om vi kryper eller gr, vi er fortapte fr

Han var et fortapt fr, og ville ikke mer. Det var over for ham. Han var Endre Pedersen, og her skulle livet hans ende. Han ba en stille bnn om at foreldrene og lillesster ville klare seg uten ham p ordentlig. Han konkluderte med at det ville de. Han var ingenting.

Det var begynt bli mrkt ute. Han mtte gjre det n, tenkte han. Med skjelvende hender lsnet Endre knuten p buksen. Han dro den sakte nedover bena, og kjente at hrene p bena reiste seg. Hjertet dunket s hardt at han kjente det helt ut i hendene. De var klamme. Han vred det ene buksebenet s det skulle bli strammere. Det ble for tykt. Han mtte rive det opp. Stoffet i buksen revnet med en skjrende lyd. Sm stvskyer sto opp fra stoffet der hvor det revnet. Han rev opp det igjen, s det var fire nesten like deler av det ene benet. Han flettet to fletter av de fire delene. Han snudde seg, s ut av vinduet.

For livet skal vi sloss, s lenge det gr blod igjennom oss

Endre hadde valgt sin mte sloss p, han ville ikke mer. Han var ferdig, og ville fri familien sin. Fra han selv. Det var skumring ute, som p den kvelden han og Kristian hadde sittet p taket. Den kvelden da noen hadde drept Fru Abrahamsen.

Han knyttet med skjelvende hnd en dobbelknute av fletten fra buksebenet og gitteret i vinduet. Rykket hardt i knuten s den skulle bli ordentlig stram. Han s ned p den andre fletten. Den skulle rundt halsen hans. Fletten som skulle bli hans bddel, hans evige liv. N var tiden kommet. Trene rant nedover kinnene hans. Alt var s urettferdig, s trist. Alt var mrkt, sinnet, verden. Han trket trene. Passet p at den tynne fletten av buksebenet var stram og sterk. I motsetning til han selv. Fletten gikk to ganger rundt halsen hans. Han laget en slags knute, og ba en stille bnn om at den mtte holde. Han grt igjen. Ikke en gang i sekundene fr hans egen dd, kunne han opptre med verdighet. Han forbannet seg selv, alt han var, alt han hadde vrt. Knuten var stram. N var det bare la kroppen falle. Endre Pedersen s mot det gr betongtaket. Dette ville bli hans siste yeblikk. Han tok et dypt magedrag, pustet ut.

- Gud, la dette g fort. La meg komme til deg, for du vet jeg er uskyldig. Han krysset armene mot brystet og lot bena slippe taket fra gulvet under han, og inn i det evige mrke.

 

Malerhaugen, Oslo, 1979

Bjrn Hrland vknet brtt. Telefonen ringte. Han s p vekkerklokken p nattbordet. Den var fem over seks, torsdag morgen.
- Ja, det er Hrland. Han hrte at sin egen stemme var morgenhes.
- Hrland, har du hrt det? Det var Ebbesen. Stemmen var autoritr, men med en nervs undertone. Det gikk kaldt nedover ryggen til Hrland.
- Hva har hendt?
- Pedersen hang seg. Han er dd. Ble finni n p cella. Faen.
- Faen, gjentok Hrland. Han fikk nesten ikke puste.
- Jeg kommer straks! Han slang det gr telefonrret fra seg. Gned hendene mot ynene. Herregud, dette var hans feil.

I bilen p vei mot politikammeret gikk det mange tanker gjennom hodet til Hrland. Hvorfor hadde Endre gjort dette? Han flte seg med ett dum som tenkte slik. Endre Pedersen hadde vrt en fortvilt ung mann, helt siden han ble dmt. Hrland hadde hatt gjentatte mareritt om at Endre egentlig var uskyldig. Men juryen hadde dmt Pedersen, det var uansett utenfor hans evne gjre noe med da rettsaken var i gang. Eller var det? Han stilte sprsml ved sin egen innsats i etterforskningen.

Han svingte inn p sin egen parkeringsplass utenfor inngangen. Lste bildren og gikk med nervse skritt mot dren inn til politikammeret. I foajeen var det allerede pressemenn og fotografer. De ropte sprsml i munnen p hverandre, stakk mikrofoner og fotoapparater opp i ansiktet p han. Han skubbet dem unna med hendene, og banet seg vei mot Ebbesens kontor. Inne p kontoret satt Ebbesen i kontorstolen med ryggen til. Han snudde seg da dren gikk opp.

- Hrland! Utbrt han med fortvilelse.
- Jeg nekter ta ansvar for detta. Det var din sak, og det er du som vil bli etterforsket for dette.
- Ebbesen, du har like mye skyld i dette som meg! Hrland s fortvilet p sin overordnede.
- Vi har satt i gang en internetterforskning i forbindelse med detta, s du kan forvente avhr om din rolle i Pedersens selvmord.
- Men..! Hrland slo hplst ut med armene.
- Ikke noe men, du er herved suspendert fra din stilling, uten lnn til denna saka er avklart. Hrland s med forakt p Ebbesen. Han kunne ikke fatte hva som nettopp hadde skjedd.

 

Comfort Hotell Brsparken, ntid

Sverre Juul l urrlig p sengen. Den kjlige Oslo-natten bredte seg som et teppe over det lyse, trygge, Oslo var p dagtid. Den farlige sannheten kom frem. Han hrte sitt egen hjerte sl, slag for slag. Kjente sin egen puls. Han levde. Han visste ikke hvor lenge, men han levde i dette yeblikket. Han hpet at Elena ogs var i live, fremme, og hadde det han trengte. Sverre brydde seg ikke lenger om hva Vibeke trodde. Hun var en idiot uansett. Pen, men faen s dum. At hun virkelig trodde p at han var p Hafjell, var forblffende. Han hadde ikke prvd lyve overbevisende en gang.

Klokken var blitt halv tolv, snart midnatt. Sverre hadde bestemt seg for dra litt etter tolv, da nattevakten gikk runden sin gjennom hotellet. Han visste at hun begynte p toppen, og jobbet seg nedover. Det ville gi ham tid til komme seg ut usett, i tilfelle han trengte alibi. Det komme seg inn igjen mtte han ta p sparket, men visste at resepsjonisten tok flerfoldige rykepauser mens hun snakket hyt i telefonen. Han trakk pusten dypt, og kjente brystkassen utvidet seg. N mtte han gjre seg klar. Hvis Elena hadde Gracjas telefon, ville dette endelig vre over. Han reiste seg og tok p seg ytterjakken, sko og et skjerf. Det var allerede kald hst i luften.

Elena Porcosz listet seg stille mot dren ut til gangen. Soverommet hennes var helt mrkt, med unntak av et kaldt lys fra mnen utenfor, langt utenfor hennes verden. Det var der hun skulle vrt, tenkte hun. Dren gikk lydlst opp, og hun snek seg stille ut i gangen. Politimannens dr var lukket, og hun kunne hre en vag snorking fra soverommet hans. Elena gikk stille videre mot utgangsdren. Hun visste den hadde en smekkls, men hun hadde vd seg p lukke dren uten en lyd flere ganger. Forsiktig lirket hun drhndtaket nedover, imens hun vred om lsen. Et lite knepp kunne hres, men det kunne umulig vre nok til vekke den tykkfalne politimannen som passet p henne.

En kald og frisk luft slo mot henne da hun steg ut p trappen. Elena s seg rundt og konstaterte at hun var alene, fr hun lukket dren lydlst bak seg. Asfalten utenfor var bar, alt lvet hadde blst vekk. Hun lp med lette skritt nedover den lille oppkjrselen, og ut p veien. Om hun kunne komme seg usett bort til skogen var hun trygg, og trengte bare vente til Sverre dukket opp. Elena var redd for ikke finne veien, men n nr hun var her, kjente hun seg igjen. Med taktfaste steg nrmet hun seg den lille hytten. Den s tom ut, Sverre var nok ikke kommet enda. Nkkelen l under blomsterpotten som vanlig. Hun lste seg inn og tente et kubbelys som sto i vinduet. Hun nsket at Sverre skulle komme snart, s hun slapp vre i hytten alene.

Plutselig hrte hun en bil utenfor. Hun s ut. Det var sikkert Sverre. Hun tok av seg jakken og la den p sofaen. S seg rundt. Drhndtaket gikk opp, og en hy skikkelse viste seg i gangen.

- Sverre? Skikkelsen kom nrmere det lille kubbelyset i vinduet. Elena ble kald i hele kroppen. Det kjentes som om hjertet skulle stoppe. Det var ikke Sverre.
- Hva gjr du her!? Elena kjente han nesten ikke igjen. Han var annerledes denne gangen. Han s redd ut, og ryggen var krum som om han skammet seg. Han s seg rundt, og studerte henne opp og ned.

Med ett endret ansiktsuttrykket hans seg. Han rettet opp ryggen, og tok av seg jakken. La den stille ned p en pinnestol ved drpningen. Elena klarte ikke puste. Hjertet hennes hamret i brystet s det gjorde vondt. Hun kjente pulsen dunke i hele kroppen. Han tok opp et jern fra peissettet ved siden av ham. Elena visste at hun skulle d n. Han kom mot henne mens hun prvde gjemme hodet under de sm armene sine. Han hevet jernet hyt, med begge hender. Det frste slaget traff underarmene, det kjentes ut som om de brakk. En skarp, intens smerte bredte seg i kroppen hennes. Elenas armer gled ned mot siden av kroppen. Han fortsatte sl. Slag etter slag, snart s det ikke ut som et hode lenger. Blodet sprutet opp p reinsdyrskinnet som hang p veggen bak henne. Faen som hun slte det til, tenkte han.

Sverre Juul s at det var lys i vinduet. Han hpet at ikke Elena hadde mttet vente lenge p ham. Han registrerte ingen bevegelse der inne, kanskje hun gjemte seg. Dren var ulst, s han bestemte seg for g rett inn. Han la fra seg jakken p det gamle, provisoriske bordet p kjkkenet. Lyset blafret voldsomt i stuen, som om et vindu var pent.

- Elena? Hun svarte ikke. Han s en liten skikkelse ligge p den innerste sofaen i stuen, og gikk mot henne. Hun hadde sikkert sovnet, eller kanskje hun gjemte seg. En rar, metallisk lukt ble sterkere jo lenger inn i stuen han kom. Det var ikke mye lys, men han kunne skimte noen skygger eller flekker oppover veggen. Han s seg rundt. Blod, var dette blod?

- Elena! Han falt ned p kne da han s henne. Det som en gang hadde vrt Elena, var n et maltraktert kadaver, han kunne ikke engang se ansiktet hennes. Det var borte, hele hodet var i tusen biter utover sofaen. Han spydde, grt og skrek. Han orket ikke se mer. N var det nok. Han ville ringe politiet, n mtte dette stoppe. Ikke mer n. Sverre tok opp mobiltelefonen og slo ndnummeret.

Han visste ikke hvor lenge han hadde sittet ved siden av Elena fr han s gjenskinn av bllys mot vinduskarmene. Plutselig husket han telefonen, Gracjas telefon. Han reiste seg fort, stakk hnden forsiktig ned i lommene hennes. Der var den, Gracjas telefon. Han puttet den raskt ned i bukselommen med et tynt hp om at politiet ikke skulle finne den. Han satte seg ned igjen og lot hodet synke tungt mot knrne. Han hulket hyt. Han brydde seg ikke lenger om hva som kom til skje med ham, det var over n.

Erik Thue og Elise Palmer gikk raskt ut av bilen. Elise registrerte at Folke Thorbjrnsens bil kom kjrende rett bak dem. Han og Christoffer Blad kom kjrende sammen.
- S vidt vi vet, er det kun Sverre Juul som er her, i tillegg til Elena Porcosz. Han har selv ringt og varslet, s vi vet at det er en dd person inne i hytta.
- Gjerningspersonen kan fortsatt vre her, s vi venter p forsterkninger. Folke Thorbjrnsen s bekymret ut.
- Jeg tar en runde rundt huset, sa Elise og var allerede var p vei bort fra de andre.
- Jeg er med i tilfelle, skjt Erik inn. Elise snudde seg mot dem.
- Nei, n venter vi. I tilfelle! Folke holdt hnden irritert mot dem. De kunne hre sirener i det fjerne, og skimtet bllys langt nede ved veien.
- Ok, n som vi har forsterkninger gr vi, sa Elise og snudde seg tilbake mot hytta igjen.

Erik fulgte henne. Det s mrkt og ubebodd ut langs den ene veggen av hytta. Et svakt lys kunne likevel skimtes p den andre veggen nrmest inngangsdren. Erik fulgte Elise hakk i hl opp den lille trappen mot den svakt opplyste dren med det smale vinduet. Dren var p gltt, Elise dyttet den forsiktig opp s den sto p vidt gap. En lang, skrikende knirkelyd fikk noe inne i huset til bevege p seg. Rommet fremfor dem var bekmrkt, Elise tenkte at det mtte vre et avgrenset rom, da lyset i vinduet p sideveggen gav fra seg et svakt og blafrende lys.

- Jeg gr inn, hvisket Elise. Erik nikket, og holdt seg rett bak henne. Elise myste inn mot det svarte intet som l foran henne. Hun kunne ikke se noen ting. Elise flte et plutselig slag mot hodet, og noe varmt rant fra pannen, ned inn i ynene. Hun falt. Slo bakhodet med et smell ned i det harde skiferunderlaget i trappegangen. Hun prvde pne ynene.

Hrte en metallisk lyd mot stengrunnen. Raske skritt ned de f trappetrinnene, og myke strenende steg mot den frosne bakken. Lyden avtok. Smerten i hodet ble med ett s virkelig og intens. Hun hev etter pusten, lftet armen og tok seg mot hodet. Pannen var vt og varm. Elise snudde hodet for se etter Erik. Blodet rant inn i yet igjen, hun ble blind et yeblikk. Hun trket yet og kunne se et omrisse av Erik, livls mot steingulvet. Hun hvisket navnet hans, men fikk ingen svar. Elise trakk pusten dypt, og prvde bevege hodet. Hele verden gikk rundt henne, mens hun l stille.

- Elise! Det var Folkes stemme. Han og Christoffer Blad kom opp den lille trappen bak henne.
- Hvor ble det av han? Hun s opp mot den hun trodde var Folke.
- Han lp inn i skogen, men en patrulje med hund er etter ham. Hvordan gr det med deg, er du uskadd? Folke ristet litt bort i henne.
- Jeg trenger ambulanse, vi har to skadede betjenter! Christoffer Blad hrtes hysterisk ut.
- G inn, vi m finne Sverre! Han er her, jeg vet det. Elise s bedende p Folke.

Hun prvde reise seg, men bakken svermet om henne som en karusell.
- Jeg gr inn, bare ligg stille Elise. Folke reiste seg, trakk vpenet og gikk mot den mrke inngangen. Han forsvant i det altoppslukende mrket p andre siden av drkarmen. Elise s opp mot taket, men det ble svart s altfor fort. Et sterkt lys gjorde at hun pnet ynene. En litt stygg og halvtjukk dame satt over henne. Hun hadde en ukledelig pannelugg, tenkte Elise.

- Palmer, kan du hre meg? Hvilket r er det? Den stygge damen s forventningsfullt p henne.
- Men herregud, totusenogseksten! Elise kunne ha skallet henne ned, hadde det ikke vrt for at hun hadde sltt hodet.
- Hun er tilbake. Elise s seg til siden da hun hrte Folkes stemme.
- Hvor er Sverre? Er alt OK med Erik?
- Vi har Sverre, han er uskadd. Vi har ogs funnet en dd kvinne der inne, jeg tror det er Elena Porcosz. Folke snakket med myk stemme, nesten som om han prvde berolige henne med det faktum at hadde funnet et sentralt vitne dd. Hva tenkte han med?

- Fikk vi tatt gjerningsmannen? Elise flte at hun mtte begynne lufte teorien sin for sin overordnede.
- Jeg vet kanskje hvem..
- N m du bare slappe av, Palmer. Den stygge ambulansearbeideren klappet henne p kinnet.
- Ikke klapp henne p kinnet, er du snill. Folke Thorbjrnsen hadde sett Elises blikk mot kvinnen, og prvde avverge en situasjon der Elise ble forbanna og gjorde noe dumt.
- Hva sa du, Elise? Han rettet oppmerksomheten mot henne, etter ha viftet vekk ambulansearbeideren.
- Stenersen, det er etternavnet, begynte Elise.
- Det er faren hans som eier industribygget de andre ofrene ble funnet. Kristian Stenersen, det er han som var her n nettopp. Det er han som har drept alle sammen. Folke Thorbjrnsen s overrasket p henne.
- Hvem er han?
- Kristian Stenersen er snnen til han som eier industribygget. Han heter ikke Kristian Stenersen lengre, han heter Esben Emanuelsen!
- Ja, vel..? Folke s forvirret ut.

- Esben Emanuelsen er egentlig Kristian Stenersen, han var bestekameraten til Endre Pedersen, som min far dmte til livstid for Langblgen-drapet. Husker du, Endre, han som tok livet sitt i fengselet, som ble dmt for drapet p den eldre damen p Lambertseter i 1974. Han er en slags psykopat, og jobber sammen med Sverre Juul i det advokatfirmaet. Esben Emanuelsen har en leilighet p Torshov, som jeg tror han fortsatt disponerer. Jeg har snakket med foreldrene hans, det var snn jeg fant ut hvem han var. Jeg vet ikke om Sverre Juul har noe med dette gjre, men han m ha visst at Kristian har gjort dette hele tiden. Vi m holde p Sverre, han sitter nok p mye mer informasjon enn det vi vet. For alt jeg vet, er det Esben, eller Kristian som han egentlig heter som drepte den gamle damen p Langblgen ogs.

Folke Thorbjrnsen s stresset og forvirret ut.
- Jeg husker det drapet som om det var i gr. Jeg var student den gangen, og husker hvor mye skriverier det var i avisene om det. Faen, Elise. Tror du virelig det?
- Ja, den stakkars gutten som ble dmt var uskyldig. Faren min tok feil, alle tok feil. Jeg snakket med Kristian Stenersens, jeg mener, Esben Emanuelsens foreldre tidligere i dag. De bor p Lambertseter. Jeg var p vei til stasjonen for fortelle om dette da vi fikk ndsamtalen fra Sverre. Har vi han i varetekt?
- Ja, men han trenger nok tilsyn fra psykiater fr vi kan avhre ham. Etter det han s her inne, vil det nok ta et par dager fr han klarer gi noen vettug forklaring. Som jeg sa, s er Elena drept. Jeg tror ikke Sverre har gjort det, da bde du og Erik s en annen mannsperson lpe ut herfra. Og hvis Sverre hadde drept Elena, hadde han hatt mye blod p seg. Han har ingen ting, og det var jo han som ringte og meldte fra om dette.
- Vi m finne Emanuelsen, sa Elise med et alvorlig blikk mot Folke.
- Vi har Sverre, og vi har flere hundepatruljer som leter etter Kristian, eller Esben om du vil. Jeg skal f noen til dra til foreldrene til Stenersen, s vi fr hre deres siden av saken. De m jo ha visst dette i revis.

Elise lot hodet synke mot steingulvet i trappegangen igjen. Hun kjente at hodet gjorde vondt. Den tjukke damen var over henne igjen.
- Snn, vennen min. N skal vi til sykehuset en liten tur, s skal vi f sett p hodet ditt. Ikke vr redd, det kommer ikke til gjre vondt. Hun ga Elise et medlidende, moderlig smil. Elise pnet munnen for svare, men Folke Thorbjrnsen avbrt henne.
- Elise, bare bli med henne. Det er fint at de sjekker deg i tilfelle noe skulle vre galt. Jeg kommer innom senere, og oppdaterer deg p det som skjer. Du fr nok komme hjem i morgen.

Elise ble motvillig med. Hun snudde hodet, og s to andre ambulansearbeidere jobbe over Erik. Han l livls p steingulvet.

Ulst: Amerikas Dyatlov Pass

- Du trenger en jakke, ropte bestemoren etter han.
- Nei da, bestemor. Jeg trenger ikke den i kveld!

Ted snudde seg en ekstra gang og vinket mot henne. Bestemoren vinket tilbake, og hpet at han og kameratene ville kose seg p basketballkampen. Hun hadde kanskje klemt han en ekstra gang, eller bedt ham om bli hjemme, om hun hadde visst at dette var siste gangen hun s barnebarnet i live.

 

Chico, California, februar 1978.

Fem unge menn var p vei for se en basketballkamp i den 24. Februar, og kjrte sammen i en av guttenes bil, en turkis og hvit 1969 Mercury Montego. Basketballkampen ble spilt p California State University, og var ferdig rundt klokken 22 p kvelden. De fem unge mennene var i alderen 24 til 30 r, og hadde vrt venner lenge. De hadde mttes p et ungdomssenters samlingsgruppe for vanskeligstilte ungdommer.

Guttene var p ingen mte noen verstinger, men de led av ulike sosiale eller mentale problemer, og trengte ekstra sttte i hverdagen. De ble alle beskrevet som snille, omtenksomme mennesker som var glade i familiene sine, og hadde sunne interesser.

De fem guttene, som senere skulle vre hovedpersonene i mysteriet som ogs i dag blir omtalt som USA?s Dyatlov Pass, var:


Bilde fra reddit.com

Ted (30)

Ted var omtenksom og alltid snill med alle han mtte. Han smilte og vinket til alle han gikk forbi p gaten. Ted elsket sport, og s masse p bde basketball og fotball med kameratene sine. Ted var lettere tilbakestende, og hadde noen mentale utfordringer. Han jobbet p cafe som ryddegutt, en jobb han tok veldig serist. Ted var til stole p, og hadde mange venner.

Jackie Charles (24)

Hy, stor mann og Ted?s aller beste venn. De ringte hverandre ofte, og leste opp morsomme navn fra telefonkatalogen og lo s de nesten grt. Jackie var ogs lettere tilbakestende, og interessert i sport.

Will (28)

Will var personlig kristen, og brukte mye av tiden sin til beske eldre og mentalt syke mennesker p forskjellige sykehus og eldrehjem i omrdet. Han likte snakke med dem, og lese bibelen for dem. Ogs Will hadde mentale problemer, men ble beskrevet som omtenksom, uselvisk og godhjertet.

Jack (30)

Hy og lettere overvektig, beskrevet som en ?gentle giant?. Elsket sport, vennene og familien sin. Han hadde vrt i militret, stasjonert i Vietnam under krigen. Han jobbet hos en grnnsakshandler, men klarte ikke holde p jobben. Jack var ogs tilbakestende, og ble frustrert hvis han gjorde feil, eller ikke forstod en oppgave han skulle utfre. Jack var den eneste som hadde frerkort, og elsket sin hvite og turkise 1969 Mercury Montego. Han passet godt p bilen sin, og vasket og polerte den s ofte han kunne.

Gary (25)

Gary hadde ogs vrt i militret, men stasjonert i Tyskland. Han hadde diagnosen Paranoid Schizofreni, og ble dimittert fra militret p grunn av dette. Gary hadde ogs problemer med medisinforbruket sitt en periode, og ble lagt inn p avrusningsklinikk, som viste seg hjelpe Gary stort. Han fikk tilbake livet sitt etter oppholdet, og mtte de andre p dagsenteret for unge med mentale problemer. Gary var ikke tilbakestende, men hadde mentale utfordringer etter overforbruken av medisiner. Ble beskrevet som snill og sjenert av familien.

 

Forsvinningen:

Den fem unge mennene satt seg i bilen til Jack, som skulle kjre alle hjem. Kjreturen hadde de tatt mange ganger fr, og arenaen var ikke langt fra den lille byen de bodde i. Men de kom aldri hjem. Alle fem bodde hjemme hos foreldrene sine, med unntak av Ted, som bodde hos bestemoren sin. Etter at det hadde gtt noen timer, begynte familiene bli alvorlig bekymret.

Husk at dette er gutter, eller unge menn, som fulgte rutiner, og det var helt uvanlig for dem skulle gjre noe de ikke hadde avtalt eller avklart med foreldrene p forhnd. Ingen av dem hadde gjort noe slikt tidligere, s derfor ringte de prrende til hverandre for frst hre om noen visste hvor guttene var. Da ingen hadde hrt fra dem, og de skulle ha vrt hjemme timer tidligere, bestemmer fedrene seg for lete etter den lille kameratgjengen. De ringer sykehus, ungdomssenteret, og venner, men ingen har sett dem.

Tidlig neste morgen bestemmer familiene seg for ringe politiet, og guttene blir meldt savnet. Politiet er redd for at de kanskje har kjrt seg fast, eller havnet i en annen type ulykke, og etterlyser dem i flere byer.

Et vitne gjenkjenner de savnede guttene, og sier de var innom hennes butikk, som ikke l s langt fra basketballarenaen under kampen og kjpte seg en sjokolade hver, og en av dem kjpte en brus. Det viser seg s at guttene aldri var p basketballkampen, og at de hadde vrt forsvunnet lengre enn man frst trodde.

Noen dager senere blir bilen til Jack funnet nesten 113 kilometer fra byen Chico, ved en nasjonalpark i Orville, California. Bilen str parkert ved et lite skogholt, men ser ut til vre i god stand. Bilen har igjen kvart bensintank, og den har ingen skader. Den str fast i litt sn, men ikke fast nok til at fem unge menn ikke skulle ha klart dytte den ls. Bilen er lst og forlatt.

Skogsveien bilen ble funnet ved, ligger i en helt annen retning enn veien hjem. Veien var smal og svingete, en drlig match for Jacks lave bil. Hadde de kjrt seg bort? Snacksen guttene hadde kjpt var delvis spist opp, og l igjen i bilsetet. Etter funnet av bilen settes en strre leteaksjon i gang. Politi, hunder og frivillige lette s godt de kunne, men vret ble drligere utover dagen. En snstorm bygger seg opp, og sikten forverres. Sket m utsettes, p grunn av det iskalde vret.

Foreldrene undret seg lenge over hvorfor guttene kjrte helt til naturreservatet s sent p kvelden, ingen av dem hadde vrt der fr og de trodde heller ikke guttene visste om at det var et naturreservat der. De klarte heller ikke forst hvorfor de hadde forlatt bilen, med bensin nok til komme seg hjem, i alle fall til flere bensinstasjoner. Hvorfor forlate en fungerende bil, hvor de i alle fall hadde kunnet holde seg varme i flere timer, om de hadde rotet seg bort? Foreldrene til Jack sa at han aldri hadde forlatt den elskede bilen sin om han ikke absolutt var tvunget. Og hvor var de fem unge mennene? Ingen fotspor var se, siden det hadde sndd tett i dagene fr bilen ble oppdaget. Alle som lette stod n p bar bakke, og forsvinningen ble et mysterium.

55 r gamle Shones kontakter politiet. Han har informasjon om de fem kameratene. Samme kveld som de forsvant, hadde han vrt i skogen ved naturreservatet. Han bodde ikke s langt unna, og skulle ordne noe ved en av veiene da han plutselig, i anstrengelsen fikk et mildt hjerteinfarkt. Han klarte komme seg tilbake til bilen, skrudde p varmen og la seg i baksetet for vente p at smerten skulle g over. Husk at dette skjedde p 70-tallet, s Shones hadde ingen mobiltelefon.

Mens Shones ligger i bilen, og vet at bensinen etterhvert kommer til ta slutt, hrer ha plystring i skogen. Han reiser seg halvveis opp for se ut av vinduet. Shones ser skikkelser lengre bort i veien, og pner dren for rope p hjelp. Han ser flere menn som gr fra en bil, i flge med det han mener er en kvinne. En av mennene brer p en baby. Shones roper og roper, men de hrer han ikke. Lyden av stemmene forsvinner, og billyktene er slukket. Han lukker dren, og legger seg til rette igjen.

En stund senere, vkner han av en lyd. Shones hrer igjen mannsstemmer, og ser det han tror er lommelykter som lyser mot bilen hans. Han pner dren og roper p hjelp, men de hrer han ikke. Alt blir stille igjen, og lysene blir borte. Shones bestemmer seg s for vente til det blir dagslys fr han skal g hjem og ringe lege.

Neste morgen fler han seg bedre, og gr de fire kilometerne i den tunge snen hjem. Noen hundre meter fra hans egen bil, str en hvit og turkis Mercury Montego, forlatt.

Shones forteller det han opplevde i skogen, og politiet fr bekreftet fra legen hans, at mannen faktisk fikk et mildt hjerteinfarkt den kvelden, og kom seg til legen neste dag. Men en gang han hrte om de savnede kameratene, husket han den spesielle bilen han hadde sett i skogen. Dessverre leder ikke observasjonen til noen oppklaring i saken, bare flere sprsml. Hvem var kvinnen og babyen? Og hvor hadde de lommelyktene fra?

Flere vitner melder seg, en kvinne mener hun s guttene i en matbutikk i Orville, den nrmeste byen til naturreservatet dagen etter de forsvant. Hun mente de kjpte mat, og at en av guttene brukte telefonen for ringe noen. Familiene trodde ikke dette kunne vre kameratene, de hadde bare med seg penger til litt snacks fr basketballkampen, og faren til gutten som kvinnen mente brukte telefonen hadde telefonskrekk, og ville aldri ha ringt noen.

En av guttenes familier, det er ikke klart hvem sin, ansetter en synsk kvinne i ren desperasjon. Den synske kvinnen mener frst at guttene er kidnappet. S sier hun at de er blitt myrdet, og ligger dde i et rdt hus med nummeret 4723 eller 4753. Politiet, som ikke hadde andre ledetrder saumfarer store omrder etter dette huset, uten hell.

 

Likene:

Rett over 100 dager etter den mystiske forsvinningen er noen motorsyklister ute p kjretur. De bestemmer seg for ta en pause ved en turisthytte. Den 4. Juni 1978 finner de Ted, liggende utstrakt p en madrass med tte laken over seg. Han er dd. Ted er nesten ikke til kjenne igjen, den engang s store mannen har gtt ned nesten 45 kilo og ser utsultet ut. Skjegget hans har vokst flere centimeter, og det estimeres at han levde mellom 8 og 13 uker fr han dde av forfrysning. P nattbordet ligger ringen han alltid brukte, lommeboken med noen f dollar i, og en ukjent gullklokke, som ikke tilhrte noen av de andre kameratene. Teds sko er borte, han har p seg Gary sine sko. Hadde Gary byttet sko med Ted etter at han dde?

Hytten Ted ligger i er full av frysetrret mat, vann, fyrstikker og en stor, ubrukt propantank. Mengden mat i turisthytten kunne ha holdt bde Ted og kameratene i live i over et r, og propantanken, som fungerte, kunne ha gitt dem uker med varme. Noe av maten var spist, men ikke alt. Hvordan kan en mann fryse og sulte ihjel med s mye mat, men ogs tilgang til varme rundt seg? Og hvor var de andre?

Ted hadde p seg samme klr som da han forsvant. Turisthytten han ble funnet i, var 31 kilometer fra bilen, og politiet trodde han og muligens kameratene hadde gtt hele veien, tynnkledde.

Dagen etter funnet av kroppen til Ted, ble likene av Will og Jack funnet ved en elv. De hadde ogs frosset i hjel, og var ille tilredt etter ha ligget ute i lang tid. To dager etter, den 7. Juni fant Jackies egen far, liket av snnen. Det var riktignok bare skjelettet av ham igjen, men klrne hans l ved siden av liket. Det ble senere bekreftet med tannjournal at det var Jackie. De som lette den dagen, glemmer aldri de hjerteskjrende ropene fra faren som fant sin egen snn dd.

Gary ble aldri funnet, men ble erklrt dd etter noen r. Ingen vet hva som skjedde med kameratgjengen, eller hvorfor de kjrte til naturreservatet. Kvinnen og babyen ble heller aldri identifisert, og man aner ikke hva hvor Gary ble av. Man vet at han hadde noen venner i en by ikke s langt fra der de andre guttene ble funnet dde, men de fortalte at de ikke hadde hrt fra han p over et r fr forsvinningen.

Denne saken er fortsatt uoppklart, og p grunn av de mystiske omstendighetene blir den kalt USAs Dyatlov Pass.

Om du vil vite mer om denne historien, kan du se dokumentaren p YouTube, sk etter "Americas Dyatlov Pass"

Kilder: washingtonpost.com, reddit.com, "Americas Dyatlov Pass" youtube.com

Oslo, 1974 Del 18

Oslo Tingrett, februar 1975

Det var nest siste dag i retten. Bjrn Hrland skulle vitne i saken han selv hadde etterforsket. Han var nervs, men trstet seg med at saken snart var over, og at livet kunne g sin vante gang igjen. Det s ikke lyst ut for Endre, han mtte innrmme det. Stemningen i rettsalen var mer trykket enn fr. Jo nrmere rettsaken dro mot slutten, jo mer anspent var tonen mellom aktoratet og forsvaret. Kolbjrn Svendsen hadde tatt p seg sitt livs vanskeligste sak, han hadde ikke nok erfaring for slike hyprofilerte saker enda. Det kom tydelig frem, og aktoratet brukte det til sin fordel.

Endre Pedersen ble frt inn i rettsalen som vanlig. Dommer Harald Palmer kom inn, og alle reiste seg, satt seg igjen. Retten var satt. Aktor kalte Bjrn Hrland til vitneboksen. Hrland reiste seg, og gikk over gulvet med skjelvende skritt. Han satt seg til rette i stolen, fikset p det gule slipset og tok en stor slurk vann.

- Vennligst oppgi personalia.
- Bjrn Jrgen Hrland, 39 r, fdt 25. November, 1936. Politietterforsker av yrke, utdannet ved statens politihgskole.
- Takk, Hrland, vi behvde bare navn og fdselsdato, kom det fra Dommer Palmer.
- Unnskyld, beklager, svarte Hrland nervst. Aktor kremtet og begynte.
- Fortell hva De s p stedet, betjent.
- Jeg kom inn i leiligheten, gikk gjennom gangen frst. Den avdde l inne p kjkkenet, som er til hyre for gangen. Jeg gikk inn, og krimteknikere var allerede i gang med sikre spor fra stedet og p den dde.
- Hvordan ble Fru Abrahamsen funnet?
- Hun l p ryggen ved kjkkenbordet, med skjrtet dratt opp p magen. Hun hadde ingen underklr p seg, hun var voldtatt, og nylonstrmpene var knytt rundt halsen som hun var forskt kvalt.
- Her m jeg protestere, dette er kun spekulasjon at hun var forskt kvalt. Kolbjrn Svendsen reiste seg.
- Det tas til flge, og kan strykes fra protokollen, nikket Dommer Palmer. Svendsen satt ned og s tilfreds bort p Endre. Hrland fant det merkelig at Svendsen skulle protesterte p akkurat punket om at Abrahamsen var forskt kvalt, da hans klient hadde erklrt seg ikke skyldig. Harald Palmer snudde seg mot Hrland.

- Fortsett, Hrland.
- Vel, det var mye blod p stedet, og en kniv ble funnet p gulvet ikke langt fra Fru Abrahamsen.
- Fant dere noen tekniske bevis p denne kniven?
- Nei, det var ingen fingeravtrykk p kniven.
- Fant dere noen andre tekniske bevis i avddes leilighet?
- Ja, vi fant et par hansker p telefonbordet ute i gangen.
- Fant dere noen tekniske bevis p disse hanskene?
- Ja, vi fant avddes blod utenp hanskene, og inne i hanskene fant vi tiltaltes blod.
- Har den tiltalte erkjent at disse hanskene var hans?
- Ja, det har han.
- Takk, ingen flere sprsml, Herr Dommer. Harald Palmer noterte, nikket mot aktor og s deretter bort p Kolbjrn Svendsen. Palmer gjorde tegn til at Svendsen kunne sprre ut Hrland.

- Bjrn Hrland, finner ikke De det merkverdig, at det eneste beviset De har mot min klient, er et par brehansker han meget vel kunne ha lagt igjen da han tidligere den ettermiddagen var, som den hjelpsomme gutten han er, inne hos den avdde for hjelpe til med flytte noen mbler hos henne?
- Det er ikke det eneste beviset. Som Doktor Berg fortalte i sitt vitneutsagn, fant de ogs avddes blod utenp hanskene. Det vil si at hanskene m ha blitt brukt av morderen, da det ikke ble funnet et eneste fingeravtrykk p kniven som ble brukt til drepe henne.
- Men dette beviser likevel ikke at min klient har drept avdde, det beviser bare at hanskene muligens kan ha blitt brukt av morderen. Stemmer ikke det?
- Jo, det stemmer vel. Hrland ble plutselig forvirret.
- Takk, ingen flere sprsml.

Hrland var ikke helt sikker p om han hadde gjort en god jobb eller ikke, men syntes n at han hadde fortalt kun det han visste, verken mer eller mindre. N var det kun sluttprosedyrer igjen, fr saken skulle avgjres.

Sluttprosedyrene var dramatiske, som et gladiatorspill der kun den ene ville komme levende ut av arenaen. Aktor var aggressiv, og overdrev bevisene en smule. Kolbjrn Svendsen var spakere, men forklarte ivrig at de fremlagte bevisene ikke kunne fastsl at Endre Pedersen var morderen. Mediene var heller ikke overbevist om at Endre var skyldig, og sdde tvil om politiets etterforskning faktisk hadde vrt god nok. Flere stttespillere av Endre ventet hver dag utenfor tingretten med tilrop og sanger. Det var en triller uten like, og da juryen trakk seg tilbake for avgjre skyldsprsmlet var spenningen s stor at Dommer Palmer mtte be retten roe seg ned.

Juryen brukte flere dager p avgjrelsen. P den femte dagen, var de klare. Endre Pedersen, antrukket i mrk brun dress for anledningen ble frt inn i rettsalen igjen. Dommer Harald Palmer mottok domsavsigelsen fra juryen.

- Juryen finner tiltalte, Endre Pedersen, fdt 1. Mars 1958, skyldig i overlagt drap p Marie Abrahamsen. Harald Palmer s strengt bort p Endre, og begynte snakke direkte til han.

- Unge Herr Pedersen, jeg kan ikke annet enn si meg enig i juryens beslutning. De har, under srdeles skjerpende omstendigheter voldtatt en gammel dame. De har, p bestialsk vis knivdrept en kvinne som s p Dem som en god og snill gutt. En hun stolte p, en hun nsket alt godt. Hun tok Dem inn, gav Dem mat og passet Dem som liten. De har begtt en kardinalsynd som Fru Abrahamsens familie m betale for resten av sitt liv, da deres kjre mor og mormor ble brutalt revet vekk dra dem. Jeg finner det derfor passende dmme Dem til lovens strengeste straff.

Endre Pedersen, De dmmes herved til 21, 21 rs fengsel med fratrekk for de seks mneder som allerede er sonet i varetekt. Avtjeningen av straffen vil tiltre umiddelbart. Harald Palmer slo treklubben hardt i bordet. Et gisp gikk gjennom salen. Pressen knipset bilder ustanselig, og Endre datt tilbake i stolen sin. Han s tomt ned i bordet, fr han begynte grte hyt. Eva Pedersen skrek hyt, uten at det var mulig tyde hva hun sa. Hun var mor til en dmt morder n. Ingenting ville bli det samme. Hrland var selv forblffet, og flte at noe var feil.

Gjerningsmannen var dmt av sine likemenn, han skulle sone i fengsel. Allikevel, var det noe, en mageflelse som tilsa at noe ikke stemte. Han kunne ikke sette fingeren p hva, men prvde ikke tenke p det. Bevisene mot gutten var for tynne, og Hrland kjente en blge av drlig samvittighet skylle over ham. Langblgensaken var over, men til hvilken pris? Var det egentlig over n?

 

Comfort Hotell Brsparken, ntid

Sverre Juul s ut av glippen i gardinen. Ingen kjente p gaten, ingen mistenkelige biler. En rd rutebuss kjrte fort forbi hotellet.

Han hadde skrudd av telefonen, i tilfelle Esbens spanere fulgte etter ham. Sverre var klar over at politiet lette etter han, men turte ikke g til dem enda. Han mtte ha flere bevis, s skulle ha fortelle alt. Han kunne bare ikke bli sett, og han mtte snakke med Elena fr det var for sent. Mennene som hadde mishandlet han hadde blitt sendt av Esben, et tegn p at han visste Sverre var avhrt.

Han tok opp kontanttelefonen og sjekket om de var noen nye tekstmeldinger. Ingenting. Han var ikke engang sikker p om Elena hadde det samme telefonnummeret, ei heller om hun hadde telefonen sin der hun var n. Han mtte finne en mte snakke med henne p, selv om hun var under vitnebeskyttelse. Det var vel det tryggeste stedet hun kunne vre, men hun skulle ikke vre der for alltid. Han sjekket den andre mobiltelefonen, den som han vanligvis brukte.

Vibeke hadde sendt han flere meldinger, og lurte p hvorfor han ikke svarte. Sverre skrev en rask melding om at alt var bra p hytten, og at han ikke hadde svart i dag fordi han hadde vrt p skitur. Han ba henne hilse til barna og sa han skulle komme hjem nr ting roet seg.

Sverre hpet virkelig at ting roet seg. Han la seg p sengen og tenkte. Hvordan skulle han komme seg ut av dette her? Han lurte p om han kom til kunne slippe fengsel, og prvde huske alt han kunne om strafferett. Hvis han gikk til politiet n, ville de beslaglegge telefonen hans, som kunne knytte han til drapene. Srlig det siste drapet, p Mikhail. De ville finne ut hvem som hadde ringt han og fortalt om Gracja, og nr politiet fant ut hvem det var, uten bevisene han mtte skaffe, kunne han bli siktet for mord. Han reiste seg fra sengen, hodet kjentes tungt. Kroppen, enda stiv og stl fra slagene han ble tildelt i industribygget. Sverre strakte seg etter den andre telefonen og slo Elenas nummer. En siste gang, et siste forsk. Det ringte en gang. To ganger. Telefonen sprakte i den andre enden. Var den avlyttet?

- Hallo?
- Elena?
- Sverre?
- Elena, det er meg. Ikke legg p, du m hjelpe meg. Mikhail er dd, de tok ham. Du er trygg, for n. Vi m finne en mte f bevist hvem som drepte Gracja, og de andre. Hvor er du?
- Sverre, jeg er hos politiet, de beskytter meg. Jeg kan ikke g ut, jeg er overvket. De fortalte meg om Mikhail. Det var han som gjorde det, ikke sant?
- Elena, du m f tak i Gracjas telefon, har du den enda?
- Nei, jeg har den ikke her. Jeg har gjemt den.
- Hvor? Jeg kan finne den, og ta den med til politiet. Bare si hvor den er.
- Jeg kan finne den og mte deg i morgen p natten. Klokken to, i den lille hytten. Jeg sniker meg ut. Kommer du?
- Jeg mter deg der. Ikke la noen se deg, Elena. Sverre kjente at hendene hans var numne. Hjertet banket fort, og han kaldsvettet. Han mtte vente i et dgn til. S lenge de ikke fant han, var han trygg.

Elise Palmer trkket oppover de lave trappetrinnene til Nasjonalbiblioteket. Hun elsket lukten av gamle bker, det var noe nostalgisk over dem. Hun gikk til resepsjonen og spurte om hjelp til arkiver for industri i Oslo fra ttitallet og frem til i dag. Hun lette gjennom gamle tinglysninger, verdipapirer og avisutklipp. Det var ikke mye finne. Stenersen AS var lite tilstedevrende. Hun mtte se det fra en annen vinkel. Med ett kom hun p kirkebkene. Selvflgelig, hun kunne finne ut mer om Stenersen selv.

Thor-Finn Stenersen, fdt i Narvik i 1935. Han hadde jobbet i forsvaret til pensjonsalder, og hadde bodd flere r i Karl Staaffs Vei p Ulven i Oslo. Han hadde to snner, Magnus, fdt i 1959, og Kristian fdt i 1961. Thor-Finn var gift med Iris. Elise visste det meste av dette fr, men ikke om snnene. Hun fant ikke mye mer om familien hans. Hun ville vite hva som fikk han til kjpe det gamle radiobygget i 1981. Stenersen hadde en solid jobb i forsvaret, hva skulle han med et gammelt radiobygg?

Hun begynte ske etter informasjon om snnene, Magnus og Kristian. Kunne det vre en link hun ikke s? Magnus Stenersen, den eldste snnen hadde visst vrt svrt syk som barn. Han hadde blitt dpt bare en mned gammel fordi de ikke trodde han skulle overleve spedbarnsalderen iflge et helsekort hun fant. Magnus Stenersen hadde ddd i 1995, bare 35 r gammel. Han hadde aldri giftet seg eller ftt barn. Ingen utdannelse annet enn artium var spore. Iris Stenersen hadde vrt hjemmevrende husmor. Elise fant ingen tegn p at verken hun eller Thor-Finn var dde. Noe som slo henne som merkelig, var den yngste snnen Kristians historie. Han hadde gtt i Obsen, en klasse for problembarn som liten. Han hadde iflge papirene fullfrt barneskolen mens de bodde i Karl Staaffs Vei, og familien hadde senere flyttet til Lambertseter. Etter det var det ingen tegn til ham. Elise visste ikke om han levde eller var dd. Det eneste andre hun hadde var kjpet av radiobygget. Elise lurte p om Herr og Fru Stenersen kanskje bodde i Radarveien p Lambertseter enda. Hun hadde adressen, og bestemte seg for dra dit med det samme.

P vei opp mot Lambertseter tenkte Elise p sin egen far. Hun savnet han veldig. Hun tenkte p hvor mye mer han kunne utrettet hvis han ikke hadde begynt lete etter svar og forlatelse i bunnen av whiskyflasker. Solen var lav, og hun s nesten ikke fremfor seg. Hun kjrte forbi stensjvannet og tenkte med en gang p Gracja. Den stakkars kvinnen som bare ville tjene til livets opphold. Hun hadde vel aldri tenkt ende opp som prostituert, da hun forventningsfullt ble med kjresten til Norge.

Elise kjrte forbi Symra Kino, og da s hun det. Langblgen 1. Hun stivnet bak rattet. Hun hadde aldri tenkt p hvor nrme Langblgen 1 var Radarveien. Og radiobygget. Kunne det vre en sammenheng? Hun svingte av veien og inn til Stenersens siste kjente adresse. Det var nok av parkeringsplasser. Hun gikk mot oppgangen, s seg rundt. Leilighetene l tett i den umkede gangveien. Hun fant ringeklokken, og ringte p. Det tok lang tid fr noen svarte.

- Ja, vr s god? En gammel mann var i den andre enden.
- Ja, hei. Jeg er fra politiet, kan jeg komme inn og stille dere noen sprsml? Uten svar ble dren lst opp.
- Jeg bor i frste etasje, sa han. Elise gikk inn, og fant den riktige dren. Hun banket hardt p og hrte lyden av subbende tfler mot gulvet. En tynn, gammel mann med hvitt hr og frisert skjegg rundt haken pnet dren. Han hadde rd ullgenser, brun vest og beige cordflyelsbukser. Det tynne hvite hret var vannkjemmet i en sideskill.

- Ja?
- Thor-Finn Stenersen?
- Ja, det er meg, svarte mannen p klingende nordnorsk.

Han gjorde tegn til at hun kunne komme innenfor. Elise tok pent av seg p bena, og la jakken p en liten krakk ved en brun kommode med post og nkler p. Hun fulgte etter mannen inn i stuen. En kvinne kom fra kjkkenet, det var sikkert Iris, tenkte Elise.

- Hei, Iris Stenersen. Den lille damen hilste pent og gjorde tegn til at hun kunne sl seg ned.
- Politiet, sa du? Kom det fra Thor-Finn.
- Ja, jeg heter Elise Palmer. Jeg etterforsker noen drap i Oslo..
- Palmer? Thor-Finn gjorde store yne.
- Jeg kjente en Palmer en gang. Hvem var n det?
- Nei, vennen min, du kjente ingen Palmer. Det var dommeren, det. I saken mot Endre.
- Endre ja, stakkars gutt, sa Thor-Finn og s ned.

Elise visste ikke om hun skulle avslre at hun var Harald Palmers datter. Hun lot det vre for n.
- Ja, det har seg slik at det har vrt noen drap i omrdet her den siste tiden, kanskje dere har sett det i nyhetene eller lest det i avisen?
- Ja, jenta ved stensjvannet?
- Blant annet, ja. Vi fant ogs noen dde personer i et industribygg her i nrheten, og det har i den forbindelse kommet frem at det bygget er eiet av deg. Stemmer det? Thor-Finn s bort p sin kone.
- Vi har ikke drept noen, sa han fort.
- Nei, n tror jeg ikke at dere har drept noen, smilte Elise. Jeg lurer bare p om dere vet hvem som eier bygget n.
- Jeg eier det enda, sa Thor-Finn.
- Jass, bruker du det til noe spesielt i dag? Elise flte at hun var p sporet av noe, men visste ikke helt hva. Det var noe som ikke stemte med blikkene mellom ekteparet Stenersen.
- Jeg bruker det ikke, men min snn bruker det innimellom til lagre bten sin, eller biler vet jeg. Iris Stenersen knyttet hendene sine mens hun hrte p ektemannen.
- Din snn? Elise prvde ikke se for overrasket ut. Det hadde verken vrt biler eller bter i bygget da hun hadde vrt der sist.
- Hva heter snnen din?

P vei ut av leiligheten var Elise svimmel, nesten kvalm. At hun ikke hadde sett dette fr. Hun burde ha sett linken mye lettere. Hun satte seg inn i bilen, og ringte Erik Thue. Han tok den etter tredje ring.

Henrettelser, Del 2

Henrettelser, noe vi mennesker har holdt p med i flere tusen r. I dag skal henrettelser gjres raskt, humant og smertefritt. Henrettelser fr i tiden minner mer om det stikk motsatte. De var kreative, det skal de ha.

Her er en ny liste over forskjellige henrettelsesmetoder:

Giljotinen

Ble funnet opp p 1700-tallet, og faktisk en av de mer humane mtene henrette dmte fanger p, enn annet som fantes p den tiden. Offeret la hodet p blokken, under et stort, tungt knivblad som ble sluppet ned og kappet av hodet i ett, rent hugg. Det avkappede hodet ble vist frem til forsamlingen, og i mange tilfeller stilt ut til spott og spe p en ple. Den hodelse kroppen ble fraktet i kjerre eller trillebr gjennom gatene etter at "oppvisningen" var ferdig. Funfact: Den siste, offentlige henrettelsen i Paris ble utfrt i 1977.


Bilde fra wikipedia

Saging:

Ble brukt bde i Europa og Asia. Offeret ble bundet fast opp ned mellom to stolper eller trr, med bena litt fra hverandre. Bddelen begynte s sage kroppen i to, fra skrittet og gjennom kroppen. Offeret dde som oftest av forbldning fr "jobben" var ferdig. 


Bilde fra Wikiwand.

 

Ling Chi:

Ble brukt i flere asiatiske land, og tilslutt forbudt p 1900-tallet i Kina. Bddelen brukte en skarp kniv hvor han (eller hun?) fjernet sm deler eller biter av kroppen, en etter en. Hele poenget med dette var at offeret skulle holdes i live lengst mulig, s det kunne kjenne smerte og reflektere over forbrytelsen sin. Skalte eksperter overvret henrettelsen, slik at offeret ikke bldde ihjel for fort. 

Dragning, henging, og kvartering (partering):

Mest brukt i England i middelalderen. Offeret skulle frst bindes rundt halsen, fr han ble dratt langs bakken (dragning) til stedet der henrettelsen skulle skje. Deretter ble han hengt til han nesten dde (henging). Han ble s sluppet ned, og fikk pusten tilbake, fr kroppen ble pnet, og innvoller dratt ut og brent, gjerne foran ynene p offeret, som han var i live. De fleste var dde ved dette tidspunktet, og kroppen ble delt i fire deler (kvartering). Dette ble kun gjort p menn, da det ble sett p som en upassende straff for kvinner. 

Spidding:

Offeret ble spiddet med et spisst spyd, som gjennomboret hele kroppen. Det var dessverre ikke alltid at offeret dde med en gang, det kom an p hvordan kroppen ble spiddet. Man kunne leve flere timer med kroppen spiddet, og spydene med fangene ble satt frem slik at alle kunne se de henrettede, bde til skrekk og advarsel. 


Bilde fra Wikipedia.

Frysning:

Ikke frysning slik du tror, selv om det er akk s ubehagelig vre kald. Under andre verdenskrig brukte japanerne denne metoden p krigsfanger. De frosset ned, alts dypfryste levende fangers ekstremiteter (som armer og ben). Da kroppsdelen var gjennomfrossen, brukte de meisel og hammer for "hakke" vekk hud, muskler og ben. S lot de offerets frosne og skadde kroppsdeler tine opp igjen. Som oftest dde fangene i under tiningen, av forbldning. De fleste besvimte av de sterke smertene fr de dde. Det var dessverre ikke alle som dde av skadene med en gang. De mtte da leve med alvorlige skader, til de senere dde av for eksempel infeksjoner. 

Oslo, 1974 Del 17

Oslo Politikammer, 1974

Pressemenn, skribenter og redaktrer flokket seg rundt Hrland og Ebbesen. Bde radio, fjernsyn og aviser var representert. Hrland var nervs. Han s Rolf blant mengden.
- Jvla penneknekter, hvisket Ebbesen til Hrland, som fant det merkverdig at en mann med s stort eksponeringsbehov snakket nedlatende om den frie presse. Ebbesen elsket rampelyset mer enn han elsket tvilsomme stkantdamer og brst, en interesse han gjerne pleiet ofte.

Hrland kremtet, renset stemmen.
- Hvis jeg kan be Dem om komme til ro, kan vi begynne denne pressekonferansen. Forsamlingen stilnet.
- Vi har i ettermiddag siktet en ung mann for mordet p Fru Marie Abrahamsen, tatt av dage den 3. september i r. Kvinnen ble som kjent funnet myrdet i sin egen leilighet p Langblgen 1 i Oslo. Politiet ser svrt alvorlig p saken, da kvinnen var pfrt grov vold under srdeles skjerpende omstendigheter. Den siktede, en nabogutt fra samme nabolag som den drepte, er 16 r, fdt den 1. mars 1958. Han vil, selv om han ikke er myndig, bli prvd som voksen i den forestende rettssak. Rettsaken er satt til begynne mandag 13. Januar 1975 og vil vare i fire uker, til og med mandag, 10. Februar 1975. Den siktede har ftt oppnevnt Kolbjrn Svendsen som advokat.

- Stemmer det at den siktede er Endre Pedersen? En pressemann satte ynene granskende i Hrland.
- Det kan jeg verken bekrefte eller avkrefte p nvrende tidspunkt.
- Hvordan stiller Pedersen seg til den meget alvorlige siktelsen? Spurte en annen.
- Han stiller seg uforstende til siktelsen og erklrer seg ikke skyldig.

Hrland forstod med en gang hva han hadde gjort. Han hadde nettopp bekreftet identiteten til Endre foran hele presse-Norge.
- S den siktede er Endre Pedersen? Flere av de fremmtte fra pressen begynte rope i munnen p hverandre.
- Denne pressekonferansen er over! Ebbesen tok styringen og avsluttet ballet. Han dro med seg en mpende Hrland ut p gangen ved siden av.
- Hva faen er det du holder p med? Du har nettopp bekreftet hvem gjerningsmannen er fr han er dmt! Jeg visste du ikke kunne klare denne jobben!

Hrland var lamsltt av det han nettopp hadde gjort. Han prvde tenke ut en mte rette opp i dette p. Det var ingen. Blunderen hans hadde gtt direktesendt over eteren. Det kunne ikke tas tilbake, og Endre Pedersen ville for alltid knyttes til saken, selv om han skulle bli frifunnet.
- Heldigvis for deg, er han skyldig, hveste Ebbesen mot ham.
- Unnskyld, jeg.. Han er vel skyldig. Det kommer nok til g bra. Identiteten hans vil bli avslrt fr eller siden.

Hrland hrte selv hvor dumt det han sa hrtes ut. En ynkelig bortforklaring p noe som ville prege resten av en ung manns liv. Han m bare bli dmt, tenkte han og gikk mot kontoret sitt, overrasket over sin egen tanke.

 

Oslo Politihus, ntid

- Du, Erik?
Elise s opp fra PC-en. Han var ikke der. Hadde hun ikke lagt merke til at han hadde gtt? Hun s p klokken, den var halv seks p ettermiddagen. Elise kjente hun var trtt, og at lukten av formalin fortsatt satt i hret hennes.

Mikhails obduksjon hadde gtt greit for seg, men de hadde ingen svar enda. Ikke visste hvordan han var drept, heller ikke hvorfor. Mikhail hadde s mange, voldsomme skader at de ikke kunne fastsl noe enda. Karin Linde hadde virket skuffet over seg selv. Hun beklaget seg flere ganger ovenfor bde Elise og Erik, som hadde mttet overvre obduksjonen. De fikk vente til hun hadde sett nyere p funnene og utarbeidet den forelpige rapporten. Den l vel p pulten til Folke i morgen rundt lunsjtider. Elise lurte p hvor Erik var. Hadde han sagt ha det?

Hun s ned p PC-en igjen, og ble igjen frustrert over hvor lite fremover i saken de hadde kommet. Hun gjorde igjen et nettsk p Stenersen AS, for se om det kunne finnes noen bilder av bygget, eller av Thor-Finn Stenersen selv. Hun scrollet nedover skeresultatene, og frs nesten i stolen da hun s bildet. Det grnne, merkelige bygget de hadde funnet de tre sammensydde likene i, lyste mot henne. Det gamle radiobygget p Lambertseter var Stenersen AS. Elise klikket p bildet, men kunne ikke finne noe annen informasjon. Hun ske febrilsk etter flere ledetrder, men fant ingenting annet enn det bildet. Det var tydelig at Stenersen AS hadde eid bygget en gang i tiden, men Elise kunne ikke finne noen informasjon om nr eller om det var solgt. Kanskje det var eid av Stenersen AS fortsatt.

Hun ville finne ut mer om Thor-Finn Stenersen, men hadde skt grundig etter informasjon om han allerede. Elise prvde tenke etter om hun kjente eller visste om noen som hadde kjennskap til det gamle radiobygget. Hun bestemte seg for dra innom Nasjonalbiblioteket neste morgen. Hun var for trtt til begynne lete i gamle arkiver n. Hun ringte Erik p mobiltelefonen, men han svarte ikke.

Ikke fr hun hadde lagt mobiltelefonen i jakkelommen, ringte den. Det var Frederik som var hjemme fra Kbenhavn. De avtalte lage middag sammen hjemme. Elise kjente at hun gledet seg til en rolig kveld med ektemannen, og flte en uvant tilfredshet med endelig ha kommet litt lenger p vei med Stenersen AS.

 

Oslo Tingrett, 13. Januar, 1975

Hrland ventet i gangen sammen med Ebbesen p at de skulle f slippe inn i rettsalen. Han kjente nervsiteten flomme rundt i kroppen. Blodet bruset, hendene var iskalde og han kaldsvettet p ryggen. Langblgensaken var blitt grundig dekket i landets medier, og var som en verkebyll klar til sprekke. Hrland hadde levd som i et trykkammer helt siden september i fjor. Han var ikke sikker p at Endre Pedersen var skyldig, og kjente fortsatt et ubehag murrende i magen ved tanken p at han hadde avslrt Endre.

Hadde han egentlig gjort jobben sin? Hadde han oversett noe? Hrland visste ikke hva han skulle ta seg til om retten stemte for frikjennelse. Endre var jo uansett avslrt og dmt i media. Det var hans feil. Kanskje det var slik, at den frste saken alltid var den tffeste for en politimann.

En hy stemme bak han fikk Hrland til snu seg brtt. Han skvatt. Rettsalen var pnet, og en vakt ropte at han kunne tre inn. Han gikk etter Ebbesen, og satte seg ved siden av ham p tilskuerbenkene. Hrland skulle ikke vitne i dag, og priset seg lykkelig for det.

Endre Pedersen ble frt inn i det store rommet. Han s seg rundt, kanskje etter sin mor. Han var blitt tynnere siden sist Hrland hadde sett han, og hret var barbert. Han s eldre ut, ansiktet var grovere og mer sammenbitt. ynene var mrke og redde. Politibetjenten som fulgte han inn, fjernet hndjernene. Endre satt seg ved siden av advokaten sin, og de visket stille til hverandre. Luften i rettsalen var elektrisk. Folk konverserte nervst, og Hrland kunne se Morten og Eva Pedersen i den andre enden av rommet. Eva lente hodet p skulderen til sin mann, og grt stille. Morten Pedersen s bittert bort p sin snn. Endre byde hodet sitt, og s ned i bordplaten.

- Vennligst reis Dem for dommer Harald Palmer.
Alle i rettsalen reiste seg. Dommer Palmer kom inn i rommet og gjorde tegn til at de kunne sette seg. Harald Palmer var kjent som en tff men rettferdig mann, med mange knusende dommer under beltet. Han var hy, hadde bunt, kort hr, stor bart og moderne briller. Palmer s skremmende ut i den sorte kappen. Han hadde steinansikt, og da frste vitne var ble kaldt opp foretrakk han ikke en mine.

Nabokona, som bodde ved siden av Abrahamsen satte seg i viteboksen. Hun oppga personalia og sverget p fortelle hele sannheten. Kvinnen fortalte at hun hadde sett Endre Pedersen, som hun pekte p med trre husmorfingre, i trappegangen den ettermiddagen. Dette stemte med tiltales forklaring, da han hadde erkjent ha vrt i leiligheten den aktuelle ettermiddagen, i tillegg til senere p kvelden. Nabokona mente hun hadde hrt lyden av noe som ble skjvet over gulvet, og forsvarsadvokat Kolbjrn Svendsen hentydet selvsikkert at dette ogs stemte med hans klients forklaring om at han hadde hjulpet enkefru Abrahamsen med bokhyllen i stuen hennes. Svendsen spurte henne om hun hadde sett Endre senere den kvelden.

- Ja, jeg s han etter det. Jeg s at dra til Abrahamsen var pen, s jeg gikk inn i gangen.
- Du s.. Endre.. Svendsen hrtes nervs ut og s ned i papirene sine som an lette etter ordene der.
- Jeg s Endre Pedersen st over a p kjkkenet. Han lp ut da han hrte meg.
- Skal vi se, nr.. Svendsen var i villrede, han var penbart overrasket over hva vitnet fortalte og kldde seg febrilsk p halsen.
- Han lp ned kjkkentrappa, og jeg s Endre og en annen gutt lpe over gresset som om de hadde fanden i hlene. Det er han som drepte a!
Hun reiste seg og slo knyttneven i bordplaten foran seg. Endre mpte, Kolbjrn Svendsen mpte, og rettsalen gispet. Hy hvisking og forvirring fulgte.
- Her Dommer, hvis jeg kan.. Kolbjrn Svendsen var rdflekket i ansiktet, og stemmen skalv.
- Dette er ikke noe vitnet har kommet med fr, hvis De ser i politiets notater, nevner vitnet ingen ting om at hun s min klient inne i offerets leilighet da hun var inne i gangen.
- Advokat Svendsen, dette er viktige opplysninger, og jeg tillater at de kan brukes i denne saken. Dommer Harald Palmer var myndig i stemmen, og spurte om Svendsen hadde flere sprsml til vitnet. Svendsen ristet p hodet, og satte seg p stolen. Endre Pedersen var hvit i ansiktet. Hrland var usikker p om vitnet ly. Hvorfor hadde hun ikke nevnt dette for politiet?
- Jeg vil at dere kommer til ro!

Harald Palmer reiste seg, og alle ble stille. Han satte seg igjen og kalte opp politiadvokaten, som fikk sprre ut nabokona. Hun gjenfortalte det hun nettopp hadde sagt, og at hun s Endre st over Marie Abrahamsen. Endre s ned og ristet p hodet. Han s ut som en slagen mann, fortvilet, redd. Hrland tenkte at saken var over. Uansett hva de andre vitnene sa, ville ikke forsvareren kunne komme med noe som motbeviste at Endre var den skyldige. Han hadde ingen alibi, Endres blod var funnet p stedet, og et vitne pstod at hun hadde sett han st over den dde kroppen til Marie Abrahamsen. Endre kom til bli dmt.

Hrland s bort p juryen, noen noterte, andre fulgte nye med p hva som ble sagt. Aktoratet trakk frem blodbeviset og Svendsen poengterte at dette kunne vre gammelt blod og at dette ikke beviste mord, men kun at Endre Pedersen hadde vrt inne i leiligheten. Han prvde tynt forklare at selv om vitnet som hadde sett hans klient over Marie Abrahamsen, kunne heller ikke dette bevise mord, da Endre hadde vrt oppe p taket med sin kamerat Kristian da drapet skulle ha funnet sted. Hrland syntes Kolbjrn Svendsen hadde et poeng, men indisiene var s tynne at juryen mest sannsynlig ikke ville g for det.

De neste vitnene, Endres barneskolelrer, en annen nabo og kjpmannen fra butikken over veien, ga ganske like skildringer av Endre. En stille gutt, som sloss mye da han var liten. Han var hjelpsom og nysgjerrig, men hadde ikke gjort det bra p skolen, og fremsto som hissig.

Hrland var sikker p at dette ikke ville hjelpe Endre det grann. Han kjente det stakk litt i ham, da han tenkte over det han hadde gjort, avslrt Endres identitet fr han var dmt. Uskyldig til det motsatte er bevist. Endre var skyldig til det motsatte var bevist. P grunn av han selv. N var ikke en gang Hrland sikker p at Endre faktisk hadde drept Marie Abrahamsen, og syntes han fortjente en rettferdig rettssak. Det var Ebbesen som hadde satt den siste spikeren i kista for Endre, men Hrland hadde ikke gjort noe for etterforske videre. Tenk om Endre var uskyldig?

De neste dagene gikk til analyser av stedet, fremleggelse av flere bevis og indisier. Selve rosinen i plsa, hanskebeviset, ble ogs lagt frem p dramatisk vis. Et gisp gjennom rettsalen, Svendsen som keitete prvde dekreditere det som ble fremlagt. Dagene gikk i hverandre.
Snart skulle det vre Hrlands tur til vitne. Mot slutten av saken. Han gruet seg, men hadde bestemt seg for vre s rlig og nyaktig han bare kunne. Dette var hans sak, og sannheten kunne vel ikke skade noen. Om to dager, skulle han til pers.

 

Aker Brygge, ntid

Esben Emanuelsen kjrte inn i parkeringshuset p Aker Brygge. Han var p vei for mte Hyme. Esben visste at Hyme hadde snakket med politiet, og ville vite hva de visste. Alt hadde ikke gtt etter planen, og var det noe han ikke likte, s var det ikke ha kontroll. Da han hrte p radioen at en polsk mann var funnet drept, forstod han det. Esben slo forbannet i bilsetet ved siden av seg.

Hyme sto p broen som avtalt. Han s nervs ut da han fikk ye p Esben.

- Forklar hva politiet vet, hvem snakker?
- Jeg vet ikke! Jeg vet ikke hva som skjer eller hvorfor alle dr. Vet du hvem som vet? Er vi i fare for bli avslrt?
- Jeg skal srge for at du blir satt i fare hvis du ikke forteller hva politiet vet! Er du klar over hva som str p spill her? Hele min karriere, hele mitt liv. Jeg har hjulpet deg, jeg har gitt deg alt du nsker ut av godhet. Og dette er takken? Er det du som tyster?
- Jeg har ikke sagt noe! Hyme s oppriktig redd ut i det mrbankede ansiktet sitt. Esben elsket andres redsel. Han hadde kontroll.
- Jeg har ikke sagt noe til politiet, du m tro meg. Noen flger etter meg, men jeg vet ikke hvem.
- Du fortjente det du fikk. Esbens stemme var rolig og kald.
- Jeg vet at du har snakket med politiet. Hyme sperret opp ynene. Han s sjokkert ut.
- Var det deg, Esben? Fy Faen, jeg kunne ha ddd! Esben smilte.
- Finn ut hva politiet vet, s er det ingen fare lengre.

H.H. Holmes

Tenk deg tilbake til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Du og din kone skal se ny arkitektur, et helt bykvartal opplyst av elektrisk lys, og kunstinnstallasjoner du ikke en gang kunne drmme om. Dere sjekker inn p et hotell, hvor en hflig mann viser dere til rommet. Hotellet er stort og flott, det har bde restaurant og en liten souvernirbutikk. Du blir overrasket over at rommet dere har bestilt, ikke har et eneste vindu. Likevel tenker du kanskje at det ikke betyr noe, dere skal jo ikke vre s mye p hotellrommet, n som verdensutstillingen er i gang. Nr dere legger dere p kvelden, skal det bli siste gang du lukker ynene. Dere skal d. Din kone skal tortureres. Den hyggelige resepsjonisten er nemlig en seriemorder, s ekstrem at ingen noensinne har kunnet sammenlignes med han. Han er H.H. Holmes.


Bilde fra murderpedia.com, H.H. Holmes

Herman Webster Mudgett ble fdt den 16. Mai 1861 i New Hampshire, USA. Han hadde flere ssken, og en hyggelig familie, selv om faren var veldig streng. Foreldrene var arbeidsomme mennesker og hadde god rd. De tilhrte den vre middelklassen, og Herman fikk g p fine skoler. Han var veldig smart, og foreldrene s en lysende fremtid for gutten.

Herman ble mobbet av klassekameratene sine fordi han var redd for s mye. De ertet Herman for at han var redd for g til legen, og en gang utfordret noen gutter han til ta p et skjelett som sto p skolens legekontor. Skjelettet l under et klede p en benk, og da Herman skulle til lfte opp kledet, lente han seg p benken og et lik falt over ham. Det var ikke et skjelett, men en nylig avdd mann under kledet. Klassekameratene skrek og lp ut av kontoret. Legen som eide kontoret, hrte alt oppstyret og hastet inn p kontoret. Liket l over lille Herman, som bare stirret forunderlig tilbake p liket. Han virket ikke redd, bare nysgjerrig. Legen fikk ham ls, og spurte om det gikk bra med gutten. Herman sa at han ikke ble redd, han syntes det var spennende. Han hadde mange sprsml, og legen forskte forklare s godt han kunne om liv og dd.

Det var slik Herman, senere H.H. Holmes ble interessert i medisin, men ogs dden. Han fikk g i lre hos legen, og begynte etterhvert utdanne seg innen legeyrket.
Det var noe merkelig med Herman. Han hadde ikke bare en stor interesse for dden, han var besatt av den. Det ryktes at Herman drepte sitt frste offer da han bare var seks r gammel, men siden dette ikke er bevist (enda), lar vi akkurat denne episoden ligge. Det er nemlig en annen episode som som er bedre dokumentert, nemlig at han skal ha drept bestekameraten sin da han var tolv r gammel.

Der Herman vokste opp, var aktiviteten for utvide byen stor. Flere bygninger ble oppfrt, og en dag Herman og kameraten tok seg inn i en uferdig bygning, gikk det galt. Ingen annen en Herman vet hva som egentlig skjedde. Guttene var i bygningens andre etasje, da Hermans bestekamerat plutselig falt ut av et vindu og ned p steinene i gaten. Gutten dde momentant, p grunn av store hodeskader. Herman stakk hodet ut av vinduet og bare stirret p den dde kameraten sin, uten foretrekke en mine. Han hjalp ikke til, grt heller ikke. Han bare sto der og s blodet flyte ut av kameratens pne hodeskalle. Foreldrene mente han var i sjokk, vitner mente det s ut som om han nt yeblikket. Episoden kan ha vrt et uhell, men det er mystisk at noen plutselig skal falle ut av et vindu, uten at det var noen hindringer i etasjen som kan ha gjort at han snublet. Hoppet ut gjorde han heller ikke, han falt med hodet frst.

 

Herman studerte medisin, og viste stor interesse for sine studier. Han fikk sin doktorgrad ved universitetet i Michigan, med de beste skussml. Han var uvanlig intelligent, og forventet at han skulle tjene store penger gjennom legeyrket. I starten, som de fleste medisinstudenter sikkert vet, tar det tid f en god jobb uten jobberfaring. Selv om dette var p sent 1800-tall, var likevel standardene for ansettelse hye, og Herman hadde ikke tid til vente. Han tok smjobber p forskjellige legekontor, og begynte svindle bde kolleger og pasienter for store summer penger.

Han giftet seg flere ganger, og fikk barn. Men Herman, som byttet navn til H.H. Holmes, var ikke fornyd med familiesituasjonen. Han var en kjekk, ung mann med mye sjarm, og begynte etterhvert bruke sine svindelmetoder p rike kvinner. Han forfrte dem, og om de var gift, forsvant ektemennene deres p mystisk vis. Han fikk s kvinnene til gi ham penger, og noen av dem til gjre han til mottaker av forsikringspengene p livsforsikringen. Deretter dde ogs kvinnene, merkverdig nok. Her tenker dere kanskje at han burde blitt tatt, men H.H. Holmes var smart, og brukte forskjellige navn og identiteter til avdde mennesker, som gjorde det umulig spore han opp.

 

Her er en liste over navn han brukte:

  • Henry M. Howard

  • Dr. Henry Howard Holmes

  • Henry Gordon

  • Alexander Bond

  • OC Pratt

  • D.T. Pratt

  • A.E. Cook

  • G. Howell

 

En av kvinnene den sjarmerende unge legen svindlet, lot H.H. Holmes arve en stor bygning i Chicago om hun skulle vre s uheldig d. Like etter papirene var signert, dde hun tilfeldigvis.

H.H. Holmes eide n en enorm bygning i Chicago, og han hadde store planer for den. Han satte i gang store prosjekter for gjre om bygningen til et hotell, som skulle st ferdig til verdensutstillingen i 1893. Han leide bygningsfirmaer, som fikk jobbe med hver sin del av bygget for at ingen skulle fatte mistanke om det uvanlige hotellet han bygget, og hva det i realiteten skulle brukes til.

Hemmelige ganger, luker i tak og vegger, rr inn til rommene som kunne spryte inn gass, og kikkehull s han kunne flge med p gjestene sine. Om noen av arbeiderne som jobbet med bygget fattet mistanke, eller stilte sprsml fikk de sparken. Om de bare hadde visst hva de egentlig bygget..

Verdensutstillingen gikk av stabelen, og mange nsket bo p det nye hotellet eid av H.H. Holmes. H.H. Holmes var ikke den eneste som jobbet p hotellet, men det var kun han som tok i mot gjestene. Han likte best enslige, vakre kvinner, men om en vakker kvinne hadde med seg ektemannen p hotellbesket, var ikke det noe problem. Han bedvet gjestene gjennom gassrrene som var bygget inn i rommene, og gikk inn da han s de var bevisstlse.  

H.H. Holmes var sykelig opptatt av smerte og tortur. De fleste eksperimentene hans gikk ut p se hvor mye smerte et menneske ville tle fr det dde. Torturen pgikk i lange perioder, og siden alle hotellrommene var lydtette, var det ingen av de ansatte som hrte de desperate skrikene. H.H. Holmes fjernet huden til de levende ofrene, bit etter bit uten bedvelse. De kunne ligge slik, uten hud og muskler i dagevis, kanskje til og med mneder fr de dde, avhengig av hvor skadde de var. Noen av dem sultet han, andre injiserte han med syre, for eksempel i hjernen for se hvordan de reagerte. Han klemte ogs p nerver til ofrene, for finne ut hvilke nerver som trigget strtst smerte.

Etter at ofrene dde, solgte han skjelettene deres til universiteter og forskningsinstitusjoner for store penger. H.H. Holmes tjente gode penger p dette, og klarte holde liv i tortureringsvirksomheten sin i fire r, fr han endelig ble tatt. I avhr innrmmet han 27 drap, men politiet kunne bare bevise ni av dem. Likevel kan H.H. Holmes ha drept s mange som 200 mennesker, men dette er ikke bevist. Uansett, det er nok betraktelig flere ofte enn de 27 han tilsto ha drept, da han holdt hotellet gende i fire r.


Hotellet, eller "The Murder Castle" som det ble kalt. Bilde: Murderpedia

Den 7. Mai 1896, bare 34 r gammel, ble H.H. Holmes henrettet ved henging. Det gikk rykter om at det ikke var H.H. Holmes som ble hengt den dagen, og at den virkelige seriemorderen kom seg unna ved rmme. I mai 2017 ble graven hans pnet, og DNA-tester gjort, i tillegg til ansiktsrekonstruksjon av liket. Det viste seg at det faktisk var H.H Holmes, eller Herman Webster Mudgett som l i graven, og at han aldri kom seg unna.

Selv om det er fastsltt at H.H Holmes faktisk ble hengt, fr vi aldri vite hvor mange han drepte. Var det 27, eller var det opp mot to hundre, kanskje to tusen? Ingen vet.

Kilder: www.muderpedia.com
          The Killer Book of Seial Killers, Tom og Michael Philbin.
          www.therollingstone.com 

Oslo, 1974 Del 16

I bilen p vei tilbake til kontoret var Elise enda mer engasjert.

- Dette m vre en eller flere som prver kopiere andre mord. Jeg forstr bare ikke sammenhengen mellom de kopierte drapene. Eller, de har faktisk ingen sammenheng. De ble utfrt av helt forskjellige typer personer, Ed Gein var jo penbart psykisk syk. Han tilbrakte resten av livet sitt p mentalsykehus, mens den som drepte Elizabeth Short aldri ble tatt. De er penbart forskjellige personer, morderne i de eldre sakene. Det eneste som er likt er den massive volden, nesten som om morderen er veldig sint p noe eller noen. Elise var virkelig i gang med teoriene n.
- En morder dreper som oftest av en grunn, og beveger seg sjelden fra opprinnelig modus operandi. Gjerningspersonen eller personene i vr sak har jo helt forskjellig modus i alle tre tilfellene. Hun s ut av bilvinduet, og tilbake p Erik.
- En kvinnelig prostituert, drept p samme mte som Elizabeth Short, tre personer, hvorav den ene er en mannlig prostituert, og de andre kan tenkes vre i samme milj, partert og sydd sammen til en merkelig slags dukke, og en siste som muligens er hallik, men har sterk tilknytning til prostitusjonsmiljet i Oslo. Det andre drapet er muligens et kopidrap s vidt jeg vet, jeg mener huske jeg har sett noen bilder fra en lignende sak i Mexico. Den penbare linken mellom de tre er prostitusjon, men ogs volden. Hvorfor ikke bare drepe, men istedenfor gjre s mye ut av drapene, med fare for bli oppdaget? Hva betyr det? Vi m snakke med horekundene, og kanskje vi skal ta oss en tur ned til stedene hvor jentene str.

Forhpentligvis vil de hjelpe, selv om det ikke er sannsynlig.
- Snakker du til meg eller med deg selv n, egentlig? Erik lo litt.
- Jeg prver bare oppsummere her, Erik! Elise kjente at hun faktisk ble litt fornrmet.  
- Er du ikke enig, synes ikke du dette er merkelig da? Jeg kan ikke komme p en sak som ligner p vr, s jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vi fr se om naboene der Mikhail ble funnet kan gi oss noen opplysninger. De m jo ha hrt eller sett noe.
- Ja vi fr uansett ta en statusrapport med de andre i teamet. Jeg synes ogs vi skal ta en prat med Elena igjen, for se om hun kam komme p noe. Erik prvde roe ned Elise.
- Sverre ogs, skjt Elise inn.
- Ja, han ogs. Han m jo vite noe mer enn det han sier.

Tilbake p kontoret ventet Elise og Erik p de andre. Folke Thorbjrnsen kom hastende inn p mterommet med politiadvokat Christoffer Blad i hlene.

- En patrulje fortalte at noen naboer hadde hrt hye dunkelyder i den aktuelle leiligheten onsdag. I dag er det fredag, s det kan stemme med det ansltte ddstidspunktet Karin har satt. Naboene fortalte at det hrtes ut som om noen pusset opp, men at de reagerte p at det foregikk s sent p kvelden. En annen nabo hadde sett en mann med en stor rottweiler komme og g i den aktuelle leiligheten. Vi har ftt signalement p vedkommende, og sjekker dette opp mot kjente skikkelser i prostitusjonsmiljet.
- Jeg og Erik tar en prat med Sverre Juul og Elena Porcosz en gang til. Jeg mistenker at de vet mye mer enn de gir utrykk for.
- Godt, imens bygger du, Christoffer, sak mot eventuelle mistenkte i saken, slik at vi er godt forberedt ved en eventuell siktelse eller pgripelse. Samle alt vi har, s vi har god orden. Vi lser denne saken dere, jeg har trua!
Folke s ut som en politiker midt i en valgkamp da han hevet den tykkfalne armen samtidig som han sa jeg har trua p stfolddialekten sin. Elise smilte nesten, men tok seg i det.
- Hva med pressekonferanse, ville Christoffer Blad vite.
- Det kan du sette i gang, Blad. Du snakker med presseansvarlig og tar briefingen alene. Christoffer s fornyd mot Folke.
- Mottatt. Jeg setter det opp senere i ettermiddag.
- Erik, Elise, informer meg nr dere har snakker med Juul og Porcosz.
- Yes, mtet er hevet folkens. Folke Thorbjrnsen hadde tydeligvis ftt en ny giv i motsetning til mtet tidligere p dagen.

 

Den spede, polske kvinnen skalv som et aspelv da Elise fortalte om Michals dd. Hun grt, og s redd ut.
- Jeg visste det. De er farlige.
- Hvem er farlige, Elena? Elise strk henne trstende p armen.
- De som er sjefene. Elena gjemte ansiktet i de sm hendene.
- Elena, du m fortelle oss hvem som er sjefene. Flere kommer til bli drept hvis vi ikke fr arrestert dem. Du forstr det? Erik satte seg p stolen foran henne etter ha gtt utlmodig rundt i avhrsrommet
- Men Sverre.. Begynte Elena forsiktig.
- Hva med Sverre?
- Sverre og vennen hans, de kommer til d. Jeg fortalte ikke alt forrige gang. Sverre kjpte.. tjenester av meg og Gracja. Vennen hans gjorde det frst, og s fikk han Gracja til vaske hos Sverre og jeg fortsatte mte han p hotellet.
- Hvem er vennen til Sverre, Elena? Erik s spent, nesten stresset ut.
- Jeg vet ikke hva han heter, men jeg tror han er sjefen. Han er s sint. Han slr og kveler meg. Han gjorde det med Gracja ogs.
- Han er veldig rik. Jeg vet ikke hvem han er. Elena s skamfull og redd ut.

Elise syntes synd p henne. Hun kunne ikke engang forestille seg hva den lille kroppen hadde gtt igjennom.
- Kan du forklare for oss hvordan han ser ut, Elena? Det er veldig viktig at vi finner han, s vi kan passe p at han ikke gjr dette mot andre. I mellomtiden m du ligge lavt, vi fortsetter selvflgelig gi deg politibeskyttelse.
- Han er litt gammel, kanskje femti r. Men han er pen. Han ser slem ut, og er hy. Elise bannet inni seg av den drlige forklaringen. Elena hadde nettopp beskrevet en hvilken som helst mann i Oslos finere kretser.
- Er han norsk? Hvilken hrfarge har han?
- Han har mrkt og grtt hr. Han er norsk. Han har dyr klokke.
- Vet du hvor han bor, eller hvilken type bil han kjrer?
- Nei, men har er i samme Mason som Sverre.
- Frimurerlogen?
- Ja, der jeg pleier mte Sverre.
- Takk, Elena. Vi skal se om vi finner han.

Elise smilte oppmuntrende til henne, selv om hun visste at det ikke ville hjelpe. Elena var livredd, og mest sannsynlig visste denne sjefen at hun snakket med politiet. Hun kunne ikke vre uten oppsyn fr denne saken var lst og gjerningsmannen var tatt.
Elena ble frt tilbake til huset hun oppholdt seg mens hun var under beskyttelse. Erik og Elise satt igjen med flere sprsml enn svar.

- Vi m snakke med Sverre med en gang. Han vet hvem denne skalte sjefen er. Vi drar opp til Nordstrand n.
- Elise var allerede p vei ut av kontoret.
- Slapp av litt da, Elise. Vi br legge en slagplan fr vi snakker med han. Vi vet at Sverre er direkte linket til prostitusjonsringen, han er utdannet advokat og kommer ikke til snakke fritt uten at han m det. Han har for mye tape p snakke. Jeg mener vi kaller han inn til formelt avhr igjen, for ha alt p de rene. Hva sier du?
- Jeg er enig, men jeg synes vi skal dra til Nordstrand allikevel. Vi kan jo kanskje skremme han litt hvis Sverre ser oss snakke med kona hans.

 

Vibeke Juul hadde nettopp kommet inn etter ha luftet den sorte og hvite setteren. Det var isende kaldt ute. Heldigvis hadde hun et vakkert og varmt hjem vre i. Vibeke likte stelle hjemme, syntes selv hun var en fantastisk kone. Hun hadde styr p de tre guttene, holdt huset rent og pent, og trente hver dag for holde p figuren. Hun syntes det var blitt vanskelig holde huset i standarden Sverre nsket etter at Gracja var dd. Hun lurte p hva Gracja hadde rotet seg bort i for ende opp slik hun gjorde. Hun burde ha passet seg. Vibeke hadde prvd hjelpe, men til ingen nytte. Gracja kunne vel takke seg selv.
Det ringte p dren. Det var ssteren Amalie med den nye babyen. Hun og mannen bodde i huset ved siden av, og n som Amalie hadde barselpermisjon kom hun alltid innom p kaffe om ettermiddagene. De lignet ikke s veldig p hverandre, hun og ssteren. Vibeke var mrk og Amalie lys. Vibeke skulle akkurat til skjenke kaffe da det ringte p dren igjen.

- Hvem kan det vre? Amalie s sprrende p storessteren.
- Jeg vet ikke, jeg venter ikke besk. Vibeke gikk gjennom stuen og ned trappen mot den store gangen.

Erik og Elise hrte noen komme gende p andre siden av dren. Vibeke Juul, pent antrukket som vanlig, pnet dren. Hun s overrasket ut da hun s at det var dem.
- Hei, jeg visste ikke at dere skulle komme i dag. Har det hendt noe?
- Beklager at vi ikke ringte p forhnd, men vi trenger bare en rask prat med Sverre. Erik prvde hres rolig ut.
- Kom innenfor, det er s skrekkelig kaldt ute. De tok av seg p bena og fulgte etter Vibeke opp trappen og gjennom stuen til kjkkenet.
- Amalie, dette er de som etterforsker drapet p hushjelpen vr. Hun ble jo drept, husker du.
- Dette er min kjre lillesster, sa Vibeke og vendte seg mot Erik og Elise igjen. Vibekes sster var minst like pen som storessteren, men en lys utgave. Hun hilste hflig.
- Ja, er dere her p grunn av Gracja, eller p grunn av at Sverre ble ranet, stakkars? Vibeke Juul la til et forsiktig smil.
- Ranet? Erik s sprrende p henne.
- Ja, det er kanskje ikke dere som etterforsker den episoden, men han ble brutalt ranet p vei hjem fra jobb for snart halvannen uke siden.

Elise kunne ikke tro at det skulle g an vre s naiv som Vibeke Juul. Mannen hennes l med hushjelpen, og s vidt de visste var han tungt involvert i en stor kriminalsak. At det skulle g an.

- Ja, vi hrte det. Hvordan er det med Sverre? Elise prvde hres medflende ut.
- Stakkars Sverre har dratt opp p hytten, han har vrt s sliten i det siste. Dere kan n han p telefon, har dere prvd ringe han?
- Vi ville gjerne snakke med han personlig, men da ringer vi han istedenfor.
- Hvor ligger hytta deres, la Erik til.
- Akkurat den ligger p Hafjell, svarte Vibeke stolt.
- Ja, det gjr den vel, sa Erik lavt s bare Elise hrte det.
- Tusen takk, da skal ikke vi forstyrre mer. Ha en fin ettermiddag! Elise dro med seg Erik ut av det store kjkkenet.
- For en idiotisk dame, tror du virkelig at hun er s naiv, eller tror du hun skjuler noe hun ogs? Erik irriterte seg grdig over Vibeke Juul.
- Vet du hva, jeg tror faktisk at hun ikke vet hvem hun har giftet seg med. Hun har nok med seg selv, det skal vre sikkert. Elise sukket.
- Ja, blir det tur til Hafjell, eller skal vi prve ringe Sverre frst?
- Jeg synes vi skal prve ringe han frst, for alt jeg vet kan det hende han ikke engang er p hyttetur. Hvis noen hadde vrt etter meg, hadde jeg nok rmt landet. Jeg hadde i alle fall ikke gjemt meg p min egen hytte. Juul er ikke dum, han er nok et annet sted.
- Om vi ikke fr tak i han kan vi jo etterlyse han.

- Fikk dere snakket med Sverre Juul? Folke kom innom kontoret, spisende p en plse fra Narvesen.
- Nei, han er visst p hytta p Hafjell iflge kona. Elise s oppgitt ut.
- Vi prver ringe han, og fr vi ikke kontakt fr vi bare lete etter han. Kanskje sende noen opp til Hafjell.
- Det viser seg at de to siste personene som ble funnet i industribygget ogs var prostituerte. En enogtyve r og en treogtyve r, begge kvinner fra Litauen.
- Ja, da har vi snart representert alle de typiske landene da. Erik humret av sin egen vits.  
- Det er ikke rart du er ugift, Erik snn som du snakker!

Folke mtte le litt selv, men mumlet noe om barnslig da han s blikket til Elise.
- Hvem eier egentlig det industribygget, spurte Elise.
- Jeg vet ikke, kan ikke du prve grave litt der. Plutselig finner vi noe, vet du. Folke blunket til henne.

 

Plutselig kom Elise p lappen hun fant i Mikhails leilighet. Stenersen AS. Hun googlet adressen til industribygget, som l p Lambertseter. Det ga ingen penbare treff. Hun logget inn i skeregisteret p politiets intranett og skte p adressen. Funnet av liket var allerede loggfrt, og et par andre notiser om forskjellige virksomheter om hadde benyttet bygget noen r tilbake. Elise bladde seg nedover rstallene, til hun kom til august 1981.
Solgt av Lage Haraldsen til Thor-Finn Stenersen for kroner femten tusen, den tredje mars 1981.

Det gikk kaldt nedover ryggen til Elise. Stenersen. Thor-Finn Stenersen, han mtte vre innehaveren av Stenersen AS. Men hvem var Thor-Finn Stenersen? Han var sikkert eldgammel n, tenkte hun. Det kunne faktisk hende at han ikke eide bygget mer. Han kunne vre dd for alt hun visste. Elise s ned p kortet hun hadde funnet en gang til. Det s ikke gammelt ut, men var slitt som om det hadde ligget lenge i en bukselomme eller noens lommebok. Hun hadde endelig funnet noe som knyttet de tre drapene sammen, annet en verdens eldste yrke. Det var alts en sammenheng. Trdene var fortsatt lse, svevende. De var som fjerne tanker, eller lyder langt borte. De var der, men hun mtte nrmere for forst.

Elise visste ikke hvilken vei hun skulle ta videre. Hun mtte fortelle Erik om Stenersen AS, og at en Thor-Finn Stenersen eide eller hadde eid industribygget. Hun mtte fortelle om at hun hadde funnet visittkortet p soverommet i leiligheten de hadde tatt seg inn i uten tillatelse. Hun og Erik mtte fortelle Thorbjrnsen om at de allerede hadde vrt i leiligheten fr drapet hadde funnet sted. Elise ville ikke tenke p flere ting hun mtte. Hun ville jobbe p egenhnd, og ikke forholde seg til tillatelser og regler hele tiden. Hun bestemte seg for vente litt til med fortelle Erik alt sammen. Elise ville vite mer om Thor-Finn Stenersen, industribygget og i alle fall presentere Erik med en litt mer plausibel teori om hvor sammenhengen l.

Elise skte opp Thor-Finn Stenersen i politiregisteret. Han hadde aldri vrt arrestert, intet anfre. Ingen verdens ting var spore opp om denne mannen. Han var fdt i 1935 i Narvik. Han hadde utdannet seg som ingenir og jobbet i forsvaret til pensjonsalder. Han hadde bodd i flere militrleirer med familien p sekstitallet. Etter det, var det ingen flere opplysninger. Hva kunne denne mannen ha med drapene gjre? Elise tenkte at det ogs kunne vre tilfeldig, men det var litt av et sammentreff at visittkortet befant seg i leiligheten uten grunn.

 

Ute var det mrkt. Snfillene falt mykt og tungt mot den hvite grunnen. De svevde, dalte og landet akkurat der de skulle. Han lurte p hvor snfillene hadde vrt fr. Hva de hadde vrt. Alt vann p jorden hadde alltid vrt der. All sn hadde alltid vrt der, i en annen tilstand. Akkurat som han. Han hadde vrt det han hadde var hele tiden. Fra han ble unnfanget, hadde alt hans vesen vrt skjebnebundet til dmme, til drepe. For noen var han andre ting. Kollega, far, snn. Venn? Nei, han var ingen venn. Han var djevelens tjener, den eneste rettferdige. En uvenn, som ryddet opp i verdens underverden, der ingen andre vandret. Vget. Den eneste rettferdige, i en verden av urett, skam og skinnhellige idioter som fortjente all den ondskap som forvoldte dem. Han var ikke ferdig, dette var bare begynnelsen. Det mrke kom frem stadig oftere, og behovet for blodspill ble stadig strre. Det var tre igjen.

Esben kjrte opp mot garasjen utenfor funkishuset. Det var sent, og han forventet at kona Lene hadde middagen klar. Det var ikke hans feil at hun absolutt skulle jobbe. Hun var kone og mor, ikke en arbeider. De tilhrte en overklasse, men hun var for oppslukt i seg selv til forst. Han parkerte bilen, og skulle til skru av radioen da nyhetsvignetten spilte opp.

Klokken er nitten, her er siste nytt. En polsk mann i midten av tyverene ble i formiddag funnet dd i en leilighet ved Skippergata i Oslo Sentrum. Mannen bar preg av mishandel, og politiet anser drapet som mistenkelig. En blge av drap har de siste ukene preget hovedstaden, men politiet vil ikke bekrefte om drapene har noen sammenheng. Kilder nr ptalemyndigheten kan likevel avslre at politiet ser en klar sammenheng, og at det skes etter en eller to gjerningsmenn med tilknytning til prostitusjonsmiljet i Oslo. Finansminister...

Det gikk kaldt gjennom han. Hva var det egentlig som forgikk? Det var noen som ikke gjorde jobben sin. Politiet var noen feige drittunger som ikke klarte den enkleste oppgaven i verden. Han undret seg over hvorfor politiet i det hele tatt brukte ressurser p oppklare drap p byens avskum. De ekle rottene som kom frem om natten, lik sykdomsbefengte dyr som gnagde hull i samfunnets pengeposer og krevde rettigheter, respekt og stnader fordi de hadde det vanskelig. Hadde han bestemt, kunne de fortsette ta livet av hverandre p egenhnd s problemet lste seg av seg selv. Han selv, hadde egenhendig bygget opp alt han hadde. Hver eneste krone han hadde, hver eneste velsignelse som rammet han, var ytterst fortjent. Det at alle ikke forstod hvilken respekt han burde nyte, var i hans egne yne en skam av dimensjoner. Faen, han skulle rydde opp.
Esben gikk ut av bilen og opp den isete trappen mot inngangspartiet. Han kunne skimte Lene bak gardinene i det store stuevinduet. Hun byde seg, og det s ut som hun tok opp Julie. Faen, hadde hun ikke lagt ungen enda. Hvor mye mas skulle han tle. Han tok i drhndtaket, men snudde seg da han hrte en lyd. P hjrnet ved garasjen sto han. Den fete, ekle mannen.

- Esben!
- Ha deg vekk Ruff, du har ingenting her gjre, det vet du! Esben hveste mot han for at ikke Lene skulle hre.
- Du fr beskjed nr jeg trenger deg. Bort! Han hyttet med neven og mannen s ned i bakken.
- Unnskyld, jeg m bare si noe..
- Kom deg vekk! Helvete.

Esben pnet dren og gikk inn i gangen. Han ropte Hallo, tok av seg skoene og ytterjakken, lsnet slipset og gikk opp den lille trappeavsatsen til kjkkenet. Lene kom mot han.

- Hei, elskling! Middagen er klar, jeg skal bare legge Julie frst. Vil du si god natt?
Esben tok imot Julie og klemte henne. Hun begynte grte. For et brk p den ungen, tenkte han. Han lftet Julie mot Lene igjen, og hun gikk gjennom stuen og opp trappen mot Julies soverom. Esben ventet til han hrte Lene lukket dren, tok opp telefonen fra lommen og begynte skrive en tekstmelding.

Hyme, vi m mtes. Det gr ikke som planlagt, vil vite hva du gjr for fikse det. Yme mtte opp i dag. Mt meg i morgen klokken 10. - Tor
Han sendte meldingen. Etter et langt minutt fikk han svar fra Hyme.
Klokken 10 p broen, kan forklare. 

Esben gikk bort til skjenken og helte seg et glass whisky. N skulle det bli orden p alt.  

Hva skjer med True Crime Norge?

Kjre leser.

Jeg setter s pris p dere. Dere leser, liker og stiller sprsml. Jeg fler at jeg kjenner dere, selv om vi kanskje aldri har mttes. Dere kommenterer, mailer, og fr meg til tenke meg om bde en og to ganger fr jeg publiserer noe her p denne siden. Det hadde ikke vrt det samme uten dere, og derfor fler jeg at jeg skylder dere en liten forklaring. 

Fr nyttr skrev jeg p Facebooksiden at jeg skulle slutte i min vanlige jobb for skrive True Crime p fulltid. Det har jeg n gjort, og har ogs startet mitt eget selskap. Det er den beste avgjrelsen jeg har tatt, og jeg har s mye spennende jeg vil gjre med dette selskapet, alt vil vre innen True Crime selvflgelig. 

Jeg vil forklare hvorfor jeg ikke publiserer like ofte som vanlig, siden flere har spurt. Det er heldigvis ikke noe dramatikk i dette, bare gode nyheter! For tiden holder jeg p med et strre prosjekt som dere snart skal f ta del av. Jeg gjr det for meg selv, men ogs for dere. Jeg kan ikke avslre hva det er enda, men snart kommer det noe som jeg tror dere vil sette pris p. Jeg gleder meg snn til fortelle dere hva som skal skje!

Det har blitt veldig mye jobbing med dette prosjektet, og jeg vet det vil vre verdt det til slutt. Derfor har jeg ikke hatt s god tid til publisere s ofte den siste tiden, men snart er True Crime Norge tilbake med flere publiseringer. Heldigvis har mange sendt inn nsker og tips til saker, og tro meg, de kommer. Snart.

Tusen takk for tlmodigheten, jeg lover dere at dere kommer til like prosjektet. Jeg prver f inn ett innlegg i lpet av uken n i denne perioden, og hper dere fortsatt vil flge med selv om jeg ikke spyr ut saker om seriemordere hele tiden. 

S vil jeg takke dere for at dere leser, jeg er s glad for at dere finnes. Om dere vil se litt "bak fasaden" m dere gjerne flge med p Snapchat (truecrimenorge) og Instagram (@truecrimenorge), jeg synes det er veldig gy holde kontakten med dere der!

Beste hilsen fra Pernille 

Oslo, 1974 Del 15

Oslo, 1974

Hrland spaserte nedover Karl Johan mot Jernbanetorget i det vakre septembervret. Solen var lav, og han s nesten ikke fremfor seg. Han mtte holde den hyre hnden som skjerm mot solen for ikke g rett inn i mennesker som kom imot han. Det var mange ute denne ettermiddagen. Han selv hadde vrt en tur p Halvorsens Konditori for et stykke marsipankake og en kaffekopp. Han hadde feiret litt for seg selv, n som morderen muligens var tatt. Blodprven var under grundig analyse, og han gledet seg til telefon fra rettsmedisinsk avdeling med en mulig bekreftelse p at Fru Abrahamsens drapsmann kanskje var tatt.

Hrland hadde alltid villet leve opp til farens gode navn og rykte. Han ville vre rettferdig, og tenkte derfor litt p det Endre Pedersen hadde sagt om vennen Kristian, som han hadde vrt p taket sammen med. Kristian hadde vrt borte en stund. Hvor lang var den stunden? Det var nok ikke Kristian. Endres hansker var funnet i leiligheten, og Endre som hadde vrt inne hos Abrahamsen. Alle spor pekte mot ham. Hrland hadde likevel en litt urolig flelse i magen. Han krysset veien og gikk i retning kontoret i Mllergata 19. Sekretr Frken Knudsen reiste seg da han kom inn til resepsjonen.

- Dem har ringt fra VG, dem ville snakke med deg om Langblgensaken.
- Jaha. Har noen ringt fra rettsmedisinsk avdeling?
- Nei, ikke enda. Men foreldrene til gutten var innom. De har skaffet advokat som skal vre med i neste avhr. Hrland ble igjen litt urolig inni seg.
- Takk, sa han kort og gikk inn p kontoret.
- Hva skal jeg si til VG? Ropte den Frken Knudsen etter ham.

Hrland lukket dren bak seg. Han hang fra seg frakken og hatten, og skulle til sette seg bak skrivebordet da telefonen ringte.
- God dag, dette er Doktor Berg fra rettsmedisinsk avdeling.
- Ja, god dag. Har De funnet ut noe om blodet fra hanskene?
- Vi har gjort interessante funn, ja. Vi har konkludert med at blodtypen inne i hanskene er av samme blodtype som prven fra Endre Pedersen. Dermed kan vi ikke utelukke at han er morderen, ei heller utelukke ham fra saken.
- Det var gode nyheter, jeg takker Dem for god hjelp.
- Det var s lite, Hrland. Vi sender over rapporten med morgenposten. Hrland kunne ikke tro det. Han hadde klart det, en grusom mordsak var opplst. Han gikk inn p kontoret til Ebbesen, som tittet ut av vinduet og rkte p en sigarett.
- Ebbesen, jeg har nyheter om Langblgensaken.
- Hm? Ebbesen snudde seg med det irritert blikk mot Hrland.
- Jeg har nyheter. Om Langblgensaken. Jeg fikk en telefon fra Doktor Berg p rettsmedisinsk avdeling. Han konkluderte med at Endre Pedersens blodtype stemmer overens med blodet som ble funnet i hanskene hos Fru Abrahamsen.
- Godt, Hrland. Vi m se f siktet han allerede i kveld. Vi kaller inn aviser og radio i morgen tidlig og underretter dem om utviklingen. Jeg hrte at gutten har skaffet advokat, han venter visst i et av mterommene. Ta med deg han inn til gutten, slik at han kan siktes formelt.
- Jeg m f luftet en tanke, Ebbesen. Er De virkelig s sikker p at unge Pedersen kan vre morderen? Vi har jo bare hatt ett avhr med ham, og vi kan jo ikke konkludere med at blodet stemmer overens basert bare p blodtype. Han nekter ogs for det.
- Hrland, ikke la dette g til hodet p deg. Du har lst en sak, akkurat som jeg ba deg om. Gutten har ikke engang alibi. Det finnes mange politimenn som kan gjre en minst like god jobb som deg, slutt med tvilen n. Du er ikke din far. Tenk litt p det, og vr glad for at vi har noen sikte.

Hrland s overrasket p Ebbesen. Hva mente han med vre s nedlatende? Han begynte lure p om Ebbesen visste noe om saken som fikk snnen hans i fengsel. Hrland svarte ikke, og lukket kontordren etter seg. Han hadde en liten klump i magen, men prvde ikke tenke p det.
- Frken Knudsen, vil du be Pedersens advokat innfinne seg i avhrsrommet snarest? Vi skal foreta et nytt avhr av gutten.

Hrland hentet seg en kopp med kaffe. Det begynte bli sent p ettermiddagen, men han var s trett at han trengte en oppkvikker. Han skulle sikte noen for frste gang alene, og ville virke selvsikker. De harde ordene fra Ebbesen satt i han enda.
- Hrland, Pedersen og advokaten er klare for avhr. Frken Knudsen sto i dren og s p han.
- Er alt som det skal vre?
- Ja da, takk. Jeg kommer straks. Hrland reiste seg, tok med seg saksmappen som l p skrivebordet og gikk mot dren. N gjaldt det.
- Endre Pedersen, kan du gjengi dine bevegelser den tredje september? Endre s bort p advokaten sin som nikket at han skulle fortsette.
- Skal jeg bare fortelle hva jeg gjorde kvelden, eller skal jeg fortelle om ettermiddagen ogs? Hrland sukket.
- Fortell om hva som skjedde fra du gikk inn til Fru Abrahamsen.
- Fru Abrahamsen hadde sprt meg dagen fr om jeg kunne hjelpe a med flytte en hylle i stua hennes. Den var tung, jeg hadde sett den fr. Full av snt tull gamle damer sparer p.
- Hva var det i hyllen, Endre?
- Det husker jeg ikke. Bker, og kanskje noen figurer. Og glass. Veit ikke jeg.
- Hva skjedde da du kom inn til Fru Abrahamsen?
- Jeg tok av meg skoa, og gikk inn p stua for begynne flytte p hylla. Jeg flytta den nrmere dra, s det ble plass til den nye stolen hu hadde kjpt. Hu hadde drlig rygg.
- Hva gjorde du etter at du var ferdig med flytte hyllen hennes? Hrland ville vente med fortelle om hansken.

Dren til avhrsrommet ble pnet, og Ebbesen kom inn i rommet. Endre s nervst bort p ham, og s p Hrland, fr han svarte p sprsmlet.
- Hun sprte om jeg ville bli til middag. Jeg var sulten s jeg sa ja.
- Hva spiste dere til middag?
- Kjttkaker og poteter. Og noe klgreier.
- Hva gjorde du s?
- Jeg hjalp a med rydde av bordet etter middagen, og s flytta jeg stolen dit hu ville at den skulle st. S sa a tusen takk for hjelpa, og jeg stakk.
- I forrige avhr, Endre, sa du at Fru Abrahamsen fikk en telefon mens dere vasket opp. I forrige avhr fortalte du ikke at du hjalp henne med stolen. Lyver du n, eller ly du i forrige avhr? Ebbesen tok over avhret igjen.

Endre s bort p advokaten.
- Fortell alt slik det skjedde, Endre. Advokaten rettet p brillene og noterte noe p blokken foran seg fr han nikket til Endre at han skulle fortsette.
- Ja, hu fikk en telefon. Sikkert dattera som ringte. Jeg flytta stolen i mens, hu snakka i telefonen. S hjalp jeg med oppvaska, og s stakk jeg. Endre s irritert ut n. Hrland kjente at han ogs ble irritert, mest p Ebbesen, men ogs litt p Endre.
Endre skulle snart f sitt livs sjokk. I forrige avhr hadde han nesten grtt, men n var han plutselig tff. Han lurte p hvorfor Endre forandret seg etter hvilke sprsml som ble stilt. Frst var han trist, s tffet han seg. Ebbesen ville nok prve svare med samme mynt, vre hard mot Endre. Hrland var ikke en autoritr mann, og var takknemlig for at han slapp stille disse sprsmlene til gutten.

- Ly du i forrige avhr, eller lyver du n, Endre? Ebbesen virket fornyd med mten han gjentok sprsmlet p.
- Jeg juger ikke! Endre slo knyttnevene i bordet.
- Kan da forklare meg, unge mann, hvordan ditt blod er funnet i Fru Abrahamsens leilighet? Endre s med ett forskrekket ut.
- Hvordan..
- Dine hansker ble funnet i gangen hos avdde. Utenp hanskene finner vi Fru Abrahamsens blod. Inne i hanskene finner vi ditt blod. Hvordan vil du forklare dette? Ebbesen var fornyd med ordleggingen og overraskelsesmomentet han nettopp presenterte, og lente seg selvsikkert bakover p stolen.
- Er det dine hansker?
- Jeg veit ikke..
- F se p hendene dine. Hrland tok de fastlenkede hendene mot seg og studerte dem nye. Han hadde et lite rift p hyre tommel.
- Jaha, sa Hrland og noterte seg hvor sret var lokalisert. Han noterte ogs at sret skulle fotograferes. Han ventet p at Ebbesen skulle fortsette samtalen, og skrev litt sakte for se opptatt ut.
- Dette er kun spekulasjoner, begynte advokaten. Hvis dette er Endres hansker kan blodet meget vel ha vrt der lenge fr Fru Abrahamsen ble drept. Blodet kan ha kommet dit i etterkant, da Endre tydeligvis m ha glemt dem igjen i leiligheten. Dette holder ikke..
- Endre Pedersen, du er herved formelt siktet for mordet p Marie Abrahamsen som fant sted p Langblgen 1, den 3. september 1974. Hvordan stiller du deg til siktelsen?

Endre var helt hvit i ansiktet. Han s ut som om han skulle besvime hvert yeblikk. Han blunket for med ynene, byde hodet mot hendene og begynte grte, stille frst, s i store hulk. Han pustet raskt.
- Livet mitt er over, sa han andpustent.
- Min klient stiller seg uforstende til siktelsen og erkjenner seg ikke skyldig. Jeg forventer alle saksdokumenter p mitt kontor i morgen tidlig, slik at vi kan begynne jobbe med forsvaret. Dette avhret er over.

Den lille advokaten var helt rdflekket p halsen og i kinnene. Han hadde nok ikke regnet med en slik avslutning p kvelden. Ebbesen virket fornyd med utfallet, han hadde gitt advokaten og Endre litt jobbe med. Hrland visste ikke hva han skulle tro, men syntes det var vel dramatisk sikte noen p et slikt tynt grunnlag.
P vei ut av kontoret ba han Frken Knudsen om sende saksdokumentene advokaten hadde krav p til advokatkontorer med bud. Hrland ville gjre alt han kunne for at hele saken skulle g redelig for seg.
Han gikk ned i garasjen mot bilen sin. En gul post it-lapp var festet til vinduet p frersiden. Jvla soper stod det. Hrland s seg rundt. Han ble kald i hele kroppen. Hvem kunne vite?

 

Oslo Politihus, ntid

Elise satt p kontoret og prvde vkne. Tre kopper kaffe hadde ikke gjort susen enda. Elise tok opp lappen hun hadde funnet p soverommet i leiligheten som tilsynelatende var det stedet Mikhail oppholdt seg. Stenersen AS.
Hun googlet navnet, men fant flere firmaer med lignende navn. Ingen av stedene eller navnene ga henne noe flelse av at de kunne ha noe tilknytning til verken drapene, Elena eller Mikhail. Erik Thue satt ovenfor henne og nynnet p en sang som spilte p radioen. Hun lurte p om han var klar over at han gjorde det.

- Vet du at du alltid synger til sanger p radioen?
- H, sa han og smilte.
- Jeg snakket med Karin Linde ved kaffemaskinen i sted.
- Og? Elise s opp.
- Hun sier at den ene av personene er identifisert som en mannlig prostituert fra Romania. Han er kjent fra politiet fra fr, da han har blitt banket opp av noen kunder et par ganger. Ingen av de to voldshandlingene er oppklart.
- S dette handler faktisk om organisert kriminalitet, i hovedsak? Det kan hende dette er en del av et strre milj enn bare prostitusjon, tror du ikke? De dreper jo disse menneskene av en grunn, dette er p ingen mte tilfeldig. Jeg tror vi skal etterlyse sex-kunder, for se om de kan kaste lys over saken.
- Ja, for sex-kunder er jo ikke lysskye, Elise. De kommer sikkert innom gladelig og forteller det de vet. Erik s ertende p henne.
- Erik, vi m jo gjre noe. Det har gtt nesten to uker uten noen nye spor eller opplysninger. Vi har ingenting ga p, det kan jo ikke skade prve.
- Greit, jeg snakker med Folke og hrer om vi kan love at de som kommer med opplysninger ikke skal straffeforflges hvis de str frem og forteller det de vet. Det har blitt gjort fr.
- Supert, kanskje det faktisk kan hjelpe litt.
- Jeg lurer p hvor Mikhail er, egentlig. Ingen har sett eller hrt fra han siden drapet p Gracja. Tror du han kan vre en av de to vi fant i industribygget?
- Jeg vet, ikke. Jeg tror egentlig ikke det. Kjresten hans er drept, han er jo en penbar mistenkt i saken. Hadde jeg vrt han hadde jeg ogs ligget lavt i terrenget. Erik tok opp telefonen sin fra lommen.
- Jeg m bare ta denne, sa han og gikk ut av rommet.

Elise tenkte over hvorfor han tok telefonsamtalen ute p gangen og ikke inne p kontoret deres som vanlig. Helt siden sommerfesten p avdelingen hadde han oppfrt seg merkelig. Erik hadde vrt ganske full, og de hadde endt opp p en bar sammen, bare de to. Han hadde fortalt at han likte henne godt og prvd kysse henne, og strket henne over hnden. Elise hadde ikke gjengjeldt noen av tilnrmelsene, men hun hadde blitt glad p en merkelig mte. Verken hun eller Erik hadde ikke snakket om det siden, men hun husker fortsatt at hjertet hennes hadde dunket litt ekstra hardt da han hadde sagt det. Elise hadde selvflgelig tenkt tanken selv, men det hadde seg slik at hun var gift og Erik var tidenes rundbrenner. Hun kunne ikke.

- Hvem var det, spurte Elise da han kom inn p kontoret igjen.
- Ingen, det var privat, sa han kort. Folke Thorbjrnsen kom ogs inn p kontoret.
- Vi har funnet Mikhail.

Erik Thue og Elise Palmer reiste seg raskt opp og fulgte etter sjefen inn p mterommet. Christoffer Blad satt der allerede.
- Vi fikk inn en melding fra en nabo om mistenkelig lukt fra leiligheten som Mikhail disponerer. En patrulje gikk inn i leiligheten, og fant Mikhail dd. Han er penbart drept, og vi har krimteknikere p vei til stedet n. Vi drar i samlet tropp og ser om vi kan komme noe videre i saken. Avhre naboer, og gjre en rundsprring i omrdet, s mtes vi her nr vi er ferdige p stedet for legge en videre strategi. Det s ut som om tankene til Folke var et annet sted enn midt i den nye drapssaken. Han var liksom ikke tilstedevrende selv om han fortalte hva de skulle gjre.
- Vi drar med en gang, avsluttet Erik og vinket Elise med seg.

Fremme p stedet var det allerede kaos. Journalister og tilskuere sto p fortauet ved politisperringene i hp om f sett noe. Elise og Erik fulgte etter Folke oppover trappene. Christoffer Blad gikk etter, til Elises store irritasjon.

Inne i leiligheten var luften tett av en annen lukt, forrtnelse. Elise hadde kjent lukten mange ganger, men hadde aldri klart venne seg til den. Det luktet som rttent kjtt, kvalmende og stlig, samtidig stramt. Christoffer Blad snudde i dren og byde seg for kaste opp utenfor leiligheten. Pingle, tenkte Elise. De fortsatte innover i gangen, mot stuen. Leiligheten var mrk og skitten, enda eklere enn forrige gang de hadde vrt der.

Mikhail hang i stuen. Det var penbart at dette var et drap, for ingen kunne ha gjort dette p egenhnd. Fra to kroker i taket, hang bena hans bundet fast. Kroppen hang opp ned, med armene rett over gulvet. Armene var nesten svarte av blodet som hadde samlet seg p det laveste punktet i kroppen. Munnen var halvpen, og nesen s ut til vre brukket. ynene var s hovne at man ikke kunne se om de var pne eller lukket. Likevel var ikke dette fokuspunktet p kroppen. Kjnnsorganene var kuttet vekk, og buken var skret opp helt til brysthulen. Tarmer med krs, magesekk, lever og lunger var godt synlige i det gapende kuttet. Mikhails kropp hadde s vidt begynt rtne, og vitnet om horribel tortur og en grusom dd Elise aldri hadde sett maken til.

Hun lurte p hvor lenge han hadde levd fr han hadde forkommet av de massive skadene. Hvordan hadde han rotet seg inn i dette? Han s ung ut, og ganske liten av vekst. Karin Linde fotograferte kroppen, mens en annen tekniker samlet vevsprver fra delene av Mikhail som hadde falt p gulvet.

- Han kan ikke ha vrt i live lenge med s massive skader p organene. De er kuttet slik at de kan henge utenfor kroppen, og ser ut til at de har mistet blodtilfrselen ganske raskt. Jeg tror han har vrt holdt fanget en stund fr han ble drept, for han har flere store blmerker som var p vei til forsvinne. Karin byde seg nrmere den mishandlede kroppen.
- Jeg vet mer nr jeg fr obdusert ham, jeg skal prve f det til i dag. Uten at jeg vet sikkert, kan det se ut som han har hengt her i tre-fire dager. Dere fr hre med naboene om de har hrt eller sett noe uvanlig de siste dagene. Karin Linde gikk sakte rundt kroppen mens hun snakket.
- Ble han drept her tror du, spurte Elise.
- Det er vanskelig si, men det er for lite blod p gulvet til at han kan ha bldd i hjel p denne plassen, selv om jeg mistenker at ddsrsaken er massiv skade p de indre organene.
- Du tror det ja, prvde Erik seg sarkastisk. Bde Elise og Folke s strengt p han.
- Du, det der var barnslig, Erik. Elise s oppgitt p han.
- Jeg ser spor fra en hund her, ropte Folke Thorbjrnsen fra den andre enden av rommet. Erik gikk mot han, mens Elise ble stende.
- Det ser ut som om en ganske stor hund har trkket i blodet, konstaterte Erik.
- Det kan vre grunnen til at vi ikke finner kjnnsorganene, sa Karin ettertenksomt. Erik grsset.
- Hva mener du?
- Vi ser jo tydelig at kjnnsorganene er kuttet bort, de er ikke i leiligheten s vidt vi kan se, derfor kan det tenkes at den store hunden som har trkket rundt her kan ha spist dem eller tatt dem med seg. Christoffer Blad kom inn i stuen akkurat i tide for f med seg den delen. Han kastet et blikk p levningene av Mikhail fr han ble grnn i ansiktet.
- Er det litt ekkelt, Christoffer? Elise moret seg i den forstand man kunne more seg p et sted, over at den bedrevitende politiadvokaten som helst ville vre etterforsker ikke taklet synet av dde.
- N er du barnslig, Elise. Erik hevet yenbrynene og ristet p hodet. Hun godtet litt seg allikevel.
- Vent litt, minner ikke dette dere om noe? Elise s p kollegene en etter en.
- Nei.. Erik s undrende ut.
- Jo dette er jo akkurat slik som Ed Gein sitt frste kjente offer ble funnet! Elise ble plutselig veldig engasjert.
- Ed Gein var en merkelig einsting fra Plainfield i Wisconsin som egentlig plyndret graver og stjal kroppsdeler fra de dde. Han laget masker, belter og klr av hud som han trolig brukte. Det ble sagt at han prvde gjenopplive moren sin som dde flere r fr. Da politiet gikk inn i huset hans fant de ogs en lampeskjerm av hud, suppeskler laget av kranier og belter sydd sammen av brystvorter. Han var ikke helt god.
- Elise, hva leser du egentlig p fritiden? Erik s forskrekket p henne.
- De fant masse annet ogs, faktisk. Men i alle fall, Gein bortfrte en kvinnelig butikkeier. Hun ble funnet akkurat slik, hengende opp ned med innvollene ut noen dager senere. Det var p grunn av hennes forsvinning at de fant alle de andre tingene og at han ble arrestert. Kan dette ogs vre et kopidrap?
- Jeg vet ikke, Elise. Thorbjrnsen s oppgitt ut. Vi br i alle fall sjekke disse sakene opp mot vre saker.
- Er vi ferdige her, dere? Thorbjrnsen gjorde tegn til at de skulle g. Ikke snakk med journalister n, vi sender ut melding om pressekonferanse senere. Forsttt?
- Ok, sjef. Erik gikk forbi han og mot utgangsdren.

Seriemorder: Ed Gein Del 2

Ed Gein var n alene igjen p grden. Han isolerte seg mer og mer, og tok bare jobber nr han virkelig trengte penger. Ed var fortsatt knyttet til sin mor, og kanskje den barnlige kjrligheten eller frykten for henne fikk han til gjre som moren sa selv etter hennes dd. Han lste av morens soverom, og flere andre rom som moren ofte brukte i det store huset. Ed levde bare p et lite rom ved siden av kjkkenet. Det var ogs i denne tiden Ed fant interessen for det okkulte og makabre. Han leste blader og bker om drap og ofringer, og fattet ogs interesse for nazikulturen som hadde herjet i Europa de seneste rene.

En dag i november 1957, forsvinner en middeladrende kvinne ved navn Bernice Warden sporlst. Hun eide en jernvareforretning i sentrum av Plainfield, og svigersnnen hennes fant blodspor p gulvet ved kassen. Politiet s seg rundt i butikken, og fant ut at den siste kvitteringen dagen fr var signert Ed Gein, som hadde kjpt en dunk med frostvske til bilen sin. Politiet bestemte seg derfor for avlegge et besk p grden til Gein. Kanskje Ed kunne komme med noen opplysninger om hva som hadde skjedd med Fru Warden? To politimenn satte kursen mot Ed Geins grd. Det de to politimennene skulle hjemskes resten av livet av de de n skulle finne. Jeg advarer igjen mot sterke inntrykk, for det du n skal f lese er ikke for de lettskremte.

P grden fant de ikke Ed Gein med det frste. De gikk litt rundt p grdsplassen for se seg rundt. Inne i lven kunne det se ut som om det var noen, og de gikk inn. Det var ganske mrkt inne i lven, men politimennene hadde med seg lommelykt. Plutselig treffer lyset noe som henger fra en bjelke i taket. Den ene tror det kan vre et rdyr som er hengt slik for lettere kunne fjerne innvollene, siden buken var pnet. De gikk nrmere og fikk til sin forskrekkelse se at det ikke var et rdyr, men Bernice Wardens nakne kropp som hang etter fttene fra den lave bjelken. Buken var pnet, og innvollene borte. Hun var ogs skutt i hodet, og politmennene skjnte at dette dreide seg om et brutalt drap. Men stille, sjenerte Ed? Hadde han gjort dette? De bestemte seg for kalle p forsterkninger, men gikk inn i hovedhuset mens de ventet p kollegene. Inne i huset luktet det forferdelig. Det var sppel, avfring og gamle aviser over hele gulvet. Flere rom var lst. De pnet kjleskapet, og der fant de et avkappet hode. De fant flere hodeskaller og andre knokler som kunne stamme fra mennesker. Denne saken skulle bli strre og mer makaber enn noen annen sak de hadde hrt om. En annen politipatrulje og sheriffen kom etter, og sammen gikk de gjennom huset rom for rom.

Her er den fullstendige listen over hva de fant i Ed Geins hus:

  • Hele og delvise knokler
  • Sppelbtte laget av menneskehud
  • Menneskehud trukket over puter p flere stoler
  • Hodeskaller p Ed?s sengegavle
  • Hodeskaller fra kvinner, med toppen saget av
  • Spiseboller laget av hodeskaller
  • Et korsett laget av en kvinnelig overkropp, med hud fra skuldre ned til hoftene
  • Leggings laget av hud fra menneskeben
  • Masker laget av huden p kvinnehoder
  • Mary Hogans (som ble meldt savnet ret fr Bernice Warden forsvant) ansikt i en papirpose
  • Mary Hogans hodeskalle i en oppbevaringsboks
  • Bernice Wardens avkuttede hode i en sekk
  • Bernice Wardens hjerte p komfyren
  • Ni vulvaer i en skoeske
  • En ung jentes kjole, samt to vulvaer som muligens tilhrte to jenter under 15 r
  • Et belte laget av kvinners brystvorter
  • Fire neser
  • Et par lepper i trden p persiennene i soveromsvinduet
  • En lampeskjerm laget av ansiktshuden til et eller flere mennesker
  • Fingernegler fra kvinnefingre

Alle disse groteske funnene ble mysommelig fotografert, og senere destruert da etterforskningen var ferdig. Politimennene som fant alt dette, slet veldig i senere tid med det de hadde sett hos Ed Gein. Etterforskningslederen dde av et hjerteinfarkt noen r etter saken kom opp i retten, og familien hans mente det kom av det psykologiske stresset han opplevde etter denne saken.

Etter at Ed Gein ble arrestert, ble han sendt til sykehus for psykiatrisk vurdering. Det sier seg jo nesten selv at denne mannen ikke var psykisk frisk. Han fikk etter en tid diagnosen schizofreni, som tilsier at han led av alvorlige vrangforestillinger. Schizofreni ligger latent hos de som fr diagnosen, men det er ikke p alle sykdommen slr ut p. Arv, milj og ytre pvirkning kan ha mye si for hvor syk man blir, og nr man ser p Ed?s oppvekst, med en voldelig alkoholiker til far, og en mor som muligens led av vrangforestillinger selv, er det kanskje ikke s rart at han endte opp med den diagnosen. N skal de nevnes at de fleste med behandlet schizofreni kan leve ganske s normale liv uten vrangforestillinger. Det er ikke vanlig at de med schizofreni gjr snn som Ed. Ed var et isolert tilfelle uten sidestykke, som mest sannsynlig ble syk etter at hans mor dde. Det er ofte store, traumatiske opplevelser, eller forandringer som gjr at sykdommen slr ut. Nr man blir diagnostisert med en slik alvorlig psykisk lidelse, m ogs sprsmlet om personen er skikket til gjennomg en rettsak diskuteres. Er personen i stand til forst hva han har gjort?
I Ed Geins tilfelle konkluderte rettspsykiater og dommer med at han ikke var i stand til stilles til ansvar for det han hadde gjort, men at han kunne gjennomg en rettsak. Han ble istedenfor fengsel dmt til psykiatrisk behandling for resten av livet. Om jeg skal ytre min personlige mening om dette, vil jeg si at i dette tilfelle var nok psykiatrisk behandling det eneste rette dmme han til.

Under avhr med politiet innrmmet Ed alt han hadde gjort, men pstod hardnakket at han ikke hadde drept Bernice Warden eller Mary Hogan med vilje. Han forklarte hvordan han hadde skaffet alle kroppsdelene han hadde hjemme. Grden han bodde p l i nrheten av en kirkegrd, og det var hit Ed Gein gikk om nettene for grave opp relativt nye graver og ta med seg deler av kroppene hjem. Politiet spurte han ogs om han noen gang hadde tydd til nekrofili, men dette nektet han for og sa at de rett og slett luktet for vondt. Man kan jo da sprre seg hvordan han klarte bo i huset med alle de rtne kroppsdelene.

Ed Gein levde resten av sitt liv p Mendota State Hospital, et psykiatrisk sykehus i Wisconsin. Her levde han et stille og tilbaketrukket liv. Han ble sett p som en mnsterfange som aldri skapte problemer for verken ansatte eller pasienter. Det kunne virke som om han trivdes der.
I 1984, 77 r gammel dde Ed Gein av hjertesvikt som flge av kreft. Han ble begravet ved siden av sin mor, men gravsteinen ble vandalisert og stjlet flere ganger. Til slutt mtte man flytte gravsttten til sheriffkontoret i kommunen, og graven hans str umarkert i dag.

Ed Geins grd og land skulle selges p auksjon etter at han ble arrestert. Saken om Ed ble spass stor i omfang, at ingen fra byen kunne tenke seg kjpe grden, ei heller bo der. Dagen fr auksjonen brant grden p mystisk vis ned til grunnen, men man fant aldri ut hvem som startet brannen. Det kan tenkes at forskrekkede innbyggere kan ha gjort det, for fjerne minnet om hva som hadde skjedd i byen deres, men dette er kun spekulasjoner.

Seriemorder: Ed Gein

En vakker augustkveld i 1906. Den svale sensommervinden blser mykt over La Crosse i Wisconsin, og dagen er p hell. Fr dgnet er omme, skal verden bli en guttebaby rikere.
En mor skriker av smerte, en far sttter sin kone forventningsfullt, og han som straks skal bli storebror venter i spenning ute i dagligstuen. Henry skal leke med og passe p lillebror. Han skal beskytte lillebror mot slemme barn og skumle dyr i skogen. Han skal lre lillebror alt han kan. Lille Edward kommer til verden den 27. august. Han er sped, men frisk nok til vokse opp, tror legen.
Mor Augusta ser stolt ned p sin lille gutt, og far George kysser sin kones panne mt og gratulerer henne med vel gjennomfrt fdsel. De er blitt en familie n, mor, far og to flotte gutter. N gjenstr bare drmmen om kjpe en egen grd, slik at de kan drive med landbruk p heltid. Da skal livet bli bra.

Det var nok kanskje ikke slik det gikk for seg, denne augustdagen. Lille Edward blir riktignok fdt 27. august 1906, men han skal vokse opp til bli en av krimverdenens mest besynderlige figurer. Han skal inspirere krimforfattere og filmskapere til noen av verdens skumleste skrekkfilmer og krimbker.

Edward Theodore Gein, har du hrt om ham? Kanskje du har hrt om Motorsagmassakren, eller Norman Bates fra Psycho eller sett filmen Silence Of The Lambs med Anthony Hopkins som kannibalen Hannibal Lecter? De har en ting til fellers, de er nemlig inspirert av Ed Gein. De er basert p virkelige hendelser, p det Ed gjorde. Historien om denne mannen er alt annet en lystig lesning, s jeg vil herved advare mot sterke inntrykk.

Nr et menneske begr slike forferdelige, og ubegripelige handlinger slik som Ed Gein gjorde, er det alltid viktig vite hvorfor gjerningspersonen er blitt slik. Man ser gjerne p oppveksten, familieforhold og ytre pvirkning for danne seg et bilde av hvor i livet det kan ha gtt galt. Jeg tror ikke mennesker er fdt onde, men jeg tror, stttet opp av mye forskning, at gener, oppvekst og milj har mye si for hvordan en person blir. I tilfeller der psykisk sykdom enten ligger latent, eller gr ubehandlet kan en person utvikle seg til bli noe helt annet enn det personen kunne ha vrt hvis behandling, arv og milj hadde vrt tilrettelagt. Dette ser man eksempler p i flere kjente drapssaker, slik som for eksempel tilfellet Ed Gein

 

Ed Gein vokste opp i Wisconsin, og da han var syv r, i 1913 hadde endelig hans mor klart spare opp nok penger til kjpe en liten grd. Her bodde familien Gein i nesten et r, fr den beryktede grden i Plainfield, Wisconsin ble kjpt.
 

Denne grden finnes ikke lengre.
N skal du f hre historien om hvorfor.

 

Ed Geir var en sjenert gutt, iflge bde lrere og elever ved skolen han gikk snakket han ofte med seg selv og kunne plutselig bryte ut i en hy latter. De trodde kanskje han lo litt av sine egne tanker, eller vitser. Ed var relativt god p skolen, men var allikevel ikke noe begavet barn. Han tok aldri noen utdannelse. Dette kan nok ha noe gjre med at moren hans, Augusta, var en meget gudfryktig og strengt religis kvinne: Han ble straffet hver gang han prvde skaffe seg venner p skolen, og han fikk bare lov forlate familiegrden for g p skolen. Ellers mtte Ed og broren Henry vre hjemme og hjelpe til med grdsdriften. Augusta satte av timer hver ettermiddag for lese fra Bibelen for snnene sine. Hun lrte dem at kvinner var horer og tjente djevelen, mennesket var ondt, alkohol var djevelens drikk, og at dommedagen ville komme. Hun leste historier fra det gamle testamentet med spesielt groteske historier om drap, dommedag og straff. Hun fikk dem til frykte gud, mennesker, spesielt kvinner. Du lurer kanskje p hvor faren til guttene var opp i alt dette? Han var dessverre en meget alkoholisert mann som slo bde sin kone og sine snner. Augusta hatet ham over alt p denne jord, kanskje med rette. I denne tilvrelsen, var nok guttenes mor det nrmeste de kom trygghet, selv om denne tryggheten var basert p religise vrangforestillinger og frykt. I 1940 dde faren deres av hjertesvikt som flge av hans voldsomme alkoholmisbruk. Moren Augusta var nok glad til, n hadde hun guttene for seg selv, selv om de var voksne.
Henry ertet ofte lillebroren Ed, selv i voksen alder, for hans nre forhold til moren. Han mente at Ed var besatt av henne, og at moren var hans store kjrlighet. Ed ble lei seg for dette, og forsvarte moren s godt han kunne. Men Henry hadde rett, Ed hadde et sykelig nrt forhold til sin mor, og selv om det ikke er bekreftet gikk det rykter om at Ed og moren som i samme seng etter farens dd.

En dag i 1944, da Ed og Henry skulle brenne lv og avfall p tomten, gikk brannen over styr. Lven tok fyr, men naboer fikk varslet brannvesenet. Det tok flere timer fr brannen var slukket, og i alt oppstyret med redde lven hadde Henry forsvunnet. Ed og noen naboer lette i timevis, og de meldte Henry savnet til politiet. Etter hvert ble Henry omsider funnet, men han var dd. Det var ingen klar ddsrsak, men man antok at han hadde ddd av hjerteinfarkt, da det ikke ble funnet tegn p at brannen hadde tatt ham. Henry ble aldri obdusert, og i senere tid skulle sprsmlet om Ed kunne ha drept sin bror og startet brannen for skjule det han hadde gjort et tema.
N var det bare Ed og moren Augusta igjen. I lpet av f r, hadde de mistet to nre familiemedlemmer. Det virket som om det gikk greit allikevel, Ed fant seg strjobber som handyman og barnevakt i den lille byen. Moren hans holdt seg p grden. ret etter ble hun syk, og fikk et kraftig og paralyserende slag som gjorde henne ute av stand til ta vare p seg selv. Ed, som den trofaste snnen han var pleiet henne. I desember 1954 fikk Augusta enda et slag, og dde kort tid senere. Ed var fullstendig knust etter hennes dd. Det var n det skulle g galt med Ed. 

Del 2 kommer i morgen, flg med!

Oslo, 1974 Del 14

Oslo Politikammer, 1974

- Vi har nettopp avhrt Endre Pedersen. Han nekter selvflgelig for ha drept Fru Abrahamsen. Rett fr avhret snakket Hrland med Doktor Berg p teknisk avdeling Han oppdaget oppdaget nemlig at det var funnet hansker i gangen i den dreptes leilighet, og hrte med teknisk om de kunne finne blod, eller andre spor p dem. Det viste seg at hanskene hadde blod p utsiden og p innsiden. Blodet p utsiden har samme blodtype som Fru Abrahamsen, blodet inni hansken har en annen blodtype, noe jeg tror kan vre morderens. Jeg nevne dette for Endre, og han reagerte p det. Vi trenger en blodprve fra Endre, kan noen ordne det? Ebbesen s p hver og en av politimennene foran seg. De nikket litt sjenert mot ham, ingen av dem hadde lyst til ta blodprve av en drapsmann. Ebbesen snudde seg mot Hrland igjen.

- Hrland, f Doktor Berg over hit, slik at han kan ta en blodprve av gutten. Vi m f til dette allerede i ettermiddag, avisene har begynt ringe. De har ftt nyss om arrestasjonen og det ville vrt en glede kunne fortelle dem i morgen at morderen er tatt.
- Greit, jeg ringer Dokor Berg med en gang.
Hrland gikk mot kontoret sitt. Han flte seg tilfreds med eget arbeid, men visste likevel ikke om han hadde morderen n. Inne p kontoret ringte han til teknisk avdeling igjen, og ba Doktor Berg komme med det samme. Doktor Berg svarte at han skulle kjre til politistasjonen med en gang. Det banket p dren, og Frken Knudsen, hans sekretr stakk hodet inn i rommet.

- Hrland, foreldrene til den arresterte gutten er her, de vil snakke med Dem.
- La dem komme inn, tusen takk. Herr og fru Pedersen kom inn p Hrlands kontor. Fru Pedersen grt, akkurat som tidligere den dagen. Herr Pedersen s sint, men ogs engstelig ut.
- Fr vi beske Endre? Jeg vil se min snn.
- Herr Pedersen, De kan ikke f se han enda. Han er ikke ferdig i avhr, og som jeg fortalte din kone, da hun nesten forhindret en drapsetterforskning, kan De se Deres snn i morgen. Jeg foreslr at De skaffer Endre en god advokat, da det ikke ser bra ut for ham. Han kan bli siktet for mord og voldtekt, og kommer nok til f en lang straff om han blir dmt for dette.
Eva Pedersen grt stille og dalte ned i en stol ved stumtjeneren ved siden av dren. Morten Pedersen tok henne i armen og geleidet henne ut av rommet. De sa ikke noe mer til Hrland. Han hrte Morten Pedersen mumle noe til sekretren hans. Hrland hadde en urolig flelse i kroppen, men siden han ikke var vant med drapssaker avfeide han det som en nybegynners nervsitet. Han flte likevel at bevisene mot Endre kanskje ikke var s sterke.

Hrland s over bildene fra stedet igjen, og grsset. At Endre, en s ung gutt kunne ha gjort dette kunne han nesten ikke tro. Saken var s tragisk, men Hrland s seg fornyd med at de i hadde en mistenkt, selv om ingen var formelt siktet enda. Han lurte p hvor lenge denne kompisen Kristian hadde vrt borte.
En halvtime senere var Doktor Berg p politistasjonen. Han hadde med seg en sykesster, som skulle ta blodprven p Endre. Hrland viste dem inn i avhrsrommet hvor Endre satt, og bde han og Ebbesen bevitnet prvetakingen slik at alt gikk ordnet for seg. Hrland takket Doktor Berg for hans besk, og ble lovet at han skulle f telefon med en gang resultatet forel. N var det bare vente.


Politihuset p Grnland, ntid

Erik Thue og Elise Palmer satt seg ved den provisoriske arbeidspulten p kontoret sitt. Politimennene som skulle overvke Sverre Juul, hadde ankommet ikke lenge etter at Folke Thorbjrnsen hadde dratt. De var begge trygge p at Sverre Juul ikke kontaktet noen, ei heller kommet seg unna. Det var n en politimann inne i rommet, og en annen p utsiden. Folke hadde ftt tak i politikvinnen som passet p Elena i forbindelse med vitnebeskyttelsesordningen, og hadde avtalt nytt avhr klokken halv elleve. De hadde enda litt tid p forberede seg, og Erik prvde grave frem mer informasjon om Mikhail Sakiez, og eventuelle kompanjonger av han. Elise printet ut bildene av Elena og Sverre som hun hadde tatt med mobilen sin. Hun ville legge dem frem for Elena, slik at hun visste politiet hadde noe p Sverre Juul. Hadde han skadet noen, skulle han ikke slippe unna.

Elena Porcosz kom inn til politihuset akkurat klokken elleve. Hun s sliten ut, og det s ikke ut til at hun hadde sovet mye. Hun virket om mulig mindre enn forrige gang Elise hadde sett henne. Elise og Erik viste henne inn p et avhrsrom, og lukket dren bak seg.
- Elena, vi har noe fotografier vi gjerne vil vise deg. De er tatt for noen dager siden, kan du fortelle meg bakgrunnen for disse bildene? Elena s ned p bildene Erik la frem foran henne. Det ene bildet etter det andre av henne selv og Sverre Juul. Et bilde hvor hun smilte forlegent til Sverre, et annet hvor de holdt hverandre i hnden. Det siste bildet i rekken var av dem begge, med Sverres hnd plasser langt ned p ryggen hennes, og han visket noe til henne. Bildene var ikke til ta feil av, og Elena forstod tydeligvis det.

- Han redder meg, prvde Elena forklare.
- Redder deg fra hva?
- De slemme mennene, han betaler s jeg kan vre med han. Han elsker meg.

Elise s medlidende bort p Elena. Hun kunne ikke tro at Elena kunne vre s naiv, s godtroende mot en som betalte for kroppen hennes.

- Elena, han kjper deg, du forstr det? Elise prvde ikke hres nedlatende ut, men noen ganger var folk for dumme til at hun klarte holde den tonen unna.
- Nei, vi gjorde ingen ting. Han betalte for meg, s jeg skulle slappe av, ha fri. Han gjorde ikke noe!
- Hva mener du n, Elena. Erik Thue s forvirret ut.
- Sverre sa at dere mttes ofte, at dere ble kjent hjemme hos han, stemmer det?
- Ja, jeg vasket hos hans familie en gang Gracja var syk. Han tok meg med p restaurant. Han er snill. Jeg har lovet late som jeg ikke kjenner han, det var derfor jeg ble redd da han var her hos politiet.
- Fikk Sverre deg til love det?
- Ja, han er gift med Vibeke. Han er snill. Elise syntes det hrtes ut som en drlig deal for Sverre, betale for Elena, middager og hotellrom uten f noe igjen for det. Hun fikk det ikke til stemme. Hva var Sverres motiv for dette? Hun ville sprre han ut om det ved neste avhr. Hun skulle ta han.
- Elena, har du og Sverre aldri.. Erik nlte.
- Har dere aldri hatt samleie? Elise syntes Erik hrtes ut som en sjenert naturfagslrer som holdt en forplantningsundervisning. Det var vel bare sprre rett ut, hun var da prostituert og hadde sikkert snakket om dette med fremmende fr. Elise kom p at hun gliste, og snudde seg brtt. Hun ville ikke vre en som smilte av snne ord, hun var trettifire, ikke fjorten.

- Vi har ikke det, han bare passer p meg. Men Mikhail og de andre vet ikke det.
Erik og Elise s p hverandre og syntes det var passende avslutte avhret. De hadde Elena i sikkerhet, slik at de kunne tilbakekalle henne og stille oppflgende sprsml. Det viktigste n var snakke med Sverre, han mtte oppklare en del ting for dem, slik at de kunne komme seg videre.
- Vi trenger snakke med Mikhail, vet du hvor han kan befinne seg i dag, Elena? Elise hpet at hun p magisk vis kunne fortelle dem hvor han var.
- Jeg vet ikke, men dere kan sjekke leiligheten vi hadde. Han pleier sove der, med sjefen sin.
- Hva heter sjefen hans?
- Jeg vet ikke, men han er farlig. Han snakker p telefon med en annen hele tiden, s han har en sjef han ogs, tror jeg.

 

- Denne saken blir mer og mer innviklet, sa Erik da Elena Porcosz hadde gtt.
- Ja, n gjelder det finne ut hvem disse sjefene er, samtidig som vi trenger f avhrt Sverre Juul, og ikke minst Mikhail Sakiez. Vi fr dra til adressen Elena gav oss, er vi heldige er det noen der.
- N, noe nytt? Folke Thorbjrnsen stakk hodet inn og s p dem begge.
- Sverre Juul betalte for Elena iflge henne selv, uten gjre noe med henne. Det vil si, betalte for henne, middager, hotellrom ogs videre. Det er uvanlig at en s selvopptatt mann skal vre s snill mot en prostituert polsk jente. Han fr jo ikke noe igjen for det?  

Erik s med forventning bort p Folke, og hpet at han kunne hjelpe dem litt p vei.
- Forelskelse, sa Folke. Men gjr s dumme ting nr de er forelsket. Eller, om de har noe annet skjule.
- Det fr vi prve finne ut av, vi avhrer Sverre formelt i morgen.
- Godt, svarte Folke allerede p vei nedover gangen.
- Ok, Elise. Klar for litt god gammeldags spaning? Erik gned seg i hendene som om han skulle innta et godt mltid han hadde gledet seg til.
 

P vei mot adressen Elena hadde oppgitt som Mikhails siste kjente adresse, ble nyhetene p radio lest opp.
Politiet har fortsatt ingen mistenkte i saken hvor en polsk kvinne ble brutalt drept. Hennes polske familie er ikke varslet, derfor gr ikke politiet ikke ut med identiteten til den drepte forelpig. Et annet drap settes i sammenheng med drapet ved stensjvannet, iflge kilder nre politiet. Et ukjent antall dde, det kan vre snakk om to eller tre personer, ble funnet i en lagerbygning p Lambertseter i Oslo. S vidt vr kilde er bekjent, settes dette i sammenheng med en strre prostitusjonsring i sentrum og i stlige Oslo. Vi flger saken utover dagen, og kommer raskt med en oppdatering hvis det skjer en utvikling.

- Hva i alle dager? Hvem er kilden deres og hvordan vet de alt dette? Erik var opprrt, og satte opp farten p bilen.
- Ingen anelse, Elise. Hva var adressen igjen?
- Fred. Olsensgate 17. Elise leste fra en lapp hun hadde notert adressen p.
- Jeg er ikke helt sikker p hvor det er, men om vi leter litt, skal jeg nok finne det.
Erik begynte se seg rundt allerede ved Tollbugata. Etter et par runder opp og ned blant annet Skippergata, fant de endelig frem til riktig adresse. Mikhail skulle befinne seg i sjette etasje iflge Elena. De hpet at han var der, men det var ikke lett spane p noen i en s hy etasje.
- Hva gjr vi n, Erik? Venter, eller?
- Nei, vi kan jo ringe p dren, Mikhail er jo kjresten til et drapsoffer. Det er helt naturlig at vi prater med han.
De gikk ut av bilen og mot ytterdren. Det var tre ringeklokker uten navn, og en ringeklokke med bokstaven A.
- Vi gr heller inn, vi vet jo ikke hvilken klokke vi skal ringe p. Erik Thue ristet lett i dren i et forsk p pne den. Den var lst.
- Ja, dette var en suksess! Elise Palmer begynte g mot bilen.
- Vi fr heller skaffe en ransakelsesordre, vi hadde ikke kunnet gtt inn i leiligheten ute skjellig grunn uansett. Jeg tviler p at han hadde sluppet oss inn.
- Elise! Hun snudde seg rundt. En eldre mann gikk ut av oppgangsdren og Erik holdt den pen.
- Vi tar en titt.

Elise kjente at hodet dunket etter all vinen p tom mage i gr kveld. Igjen. Hun forbannet seg selv, og enda mer da de nesten var halvveis i trappene opp mot sjette etasje. Erik var en trapp foran henne. Da Elise omsider kom seg heseblesende opp siste etasje, gjorde Erik tegn til at han skulle banke p. Elise stilte seg opp ved siden av dren, klar i tilfelle noen skulle lpe ut. Det var stille innenfor dren.

-Politi! pne dren n! Erik banket igjen.
- Politi! En dame i leiligheten ved siden av pnet dren p gltt, men lukket den fort igjen da Elise snudde seg.
- Ok, det er tydeligvis ingen hjemme. Elise skrittet forbi Erik og tok i drhndtaket. Dren var pen.
- Det tenkte du ikke p. Elise smilte til ham.
- Vi gr inn, hvisket hun og pnet dren forsiktig.

Leiligheten var stvete, skitten og rotete. En stram lukt av marihuana l som en ugjennomtrengelig vegg allerede i gangen. Elise pustet gjennom nesen, og forskte g stille i tilfelle noen skulle befinne seg i et av de andre rommene som tilsynelatende var tomme. I gangen hang det kun en jakke p den skjeve knaggrekken. Elise Palmer fortsatte innover i gangen, mot noe som kunne vre stuen. P stuebordet, som var to bruskasser med noen treplanker p, l det en lighter, et overfylt askebeger, og noen tomme lflasker. Aske fra sigaretter var slt bde p bordet og gulvet. Hybelkaniner s store at det s ut som de sloss i krokene. Vinduene var gr og tkete av svevestv.

- Kjkkenet er klarert, sa Erik Thue lavt.
- Det er ingen her, ser det ut til. Han slo ut med armene. Elise s seg rundt og var enig.
- Det virker som at noen bor her, eller er her ofte. Jeg kan ikke se noen senger forelpig, men vi sjekker de rommene i gangen. Erik nikket og gikk mot gangen innenfor stuen.
- Jeg sjekker soverommene en gang til, kanskje vi finner noe.
- Hva leter du etter, Erik? Vi har ikke en gang lov til vre her, s om vi finner noe kan vi p ingen mte ta det med oss.
- Det kommer fra deg, Elise? Erik s hnlig p henne.
- Hva mener du? Hun orket ikke en preken fra han n.
- Du er penbart den som tar deg friheter av oss to. Du spionerte p Sverre Juul, og tok bilder av han og Elena p Grand Cafe. Og n er du engstelig fordi vi er i leiligheten til en simpel hallik? Du er faen meg morsom, Elise.
- Herregud, det har da virkelig gitt oss verdfull informasjon i motsetning til dette! Elise tok til forsvar med en gang, uten tenke p at Erik egentlig hadde et poeng.
- Erik, det er ikke noe her. Vi finner ingen svar i denne leiligheten. Vi vet hvor Mikhail holder til, og kan sette spaning p denne adressen. Hvis en patrulje ptreffer han, kan de hanke han inn og vi fr endelig avhrt han. Elise prvde seg p et smil, for avverge en krangel.
- Jeg synes ikke det er dumt at vi dro hit, men jeg vil ikke at Folke skal vite at vi tok oss inn hit enda. Ikke uten at vi faktisk har noe komme med av opplysninger eller beviser.  
- OK, vi drar tilbake til kontoret. Erik snudde p hlen og gikk mot dren.

Elise fortsatte etter han. Hun kikket inn i det frste rommet i hallen. En enkeltseng mot den ene veggen. Mrkebl gardiner var trukket for vinduet, men det kom en kaldt lys fra glippene p sidene av gardinene. En krakk i enslig majestet lente seg mot en sliten vegg med avskallet maling. Krakken og veggen minnet henne om et av soverommene i hytta p Gsya. Hun hadde ofte sovet p det som barn, og hadde hatt morgenkpen sin liggende p en lignende krakk. Hun husket lukten av det stive, rene sengetyet som luktet av sol og frisk luft.

Hun ville ikke engang tenke p hva det hullete sengetyet i sengen foran henne luktet. Det s utvasket og utbrukt ut. En hund begynte bjeffe utenfor i det fjerne. Hun snudde p hodet og s mot gardinen, og ned mot gulvet. Stvdotter, en sigarettsneip og en sammenbrettet lapp. Hun byde seg og tok opp lappen. Det var et slags visittkort, med en firmanavn og et telefonnummer p. Stenersen AS.

Elise puttet lappen i lommen og gikk mot ytterdren etter Erik.

Les mer i arkivet Juni 2018 Mai 2018 April 2018
True Crime Norge

True Crime Norge

31, Oslo

Mail: post@truecrimenorge.no Jeg er ikke etterforsker eller politi, bare veldig interessert i True Crime. Denne siden tar for seg drapsgter, mysterier og lste drapssaker. Jeg har studert kriminologi og psykologi med fokus p profiling, og prver se sakene fra disse perspektivene. Jeg har holdt p med True Crime i mer enn ti r, og denne siden er et resultat av det. Legg gjerne igjen en kommentar om du er enig eller uenig, s lenge du er saklig. nsker gjerne mail med tips til saker du vil lese om. Alt som skrives i p denne siden eies av True Crime Norge AS, og kan ikke benyttes uten tillatelse selskapet. All research er min egen, og jeg bruker som oftest krimkrniker, medier og politirapporter som utgangspunkt i det jeg skriver. Tusen takk for at du leser! - Pernille

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker