hits

Oslo, 1974 Del 25 - Siste del.

Kristian Stenersen snudde seg og så bakover mot skogstien han nettopp hadde tilbakelagt. Han trodde ikke at noen hadde sett ham, men en kunne aldri vite. Han måtte ha litt tid for seg selv, og lille hytta midt inne i skogen var et perfekt gjemmested. Han hadde kjøpt den kontant for noen år siden av et eldre ektepar. Kristian tenkte på den skitne, ekle mannen. Ruff hadde drept så mange, og han ville ikke ha skylden for det. Nå var det jo på grunn av ham at Ruff hadde drept, han ønsker jo bare å hjelpe til, Kristian visste det. Da det hadde blitt problemer med horene hadde Ruff vært der, men hvordan Ruff visste hvem han skulle drepe var for Kristian en gåte.
Lenge hadde han trodd at Sverre hadde snakket med politiet, det var nok derfor Ruff hadde merket desperasjonen på ham. Sverre var den eneste som visste om de utenlandske jentene, og hadde selv brukt dem flere ganger. Kristian hadde tenkt at å sende noen på Sverre ville få ham til å tie, men det hadde bare gjort ting verre. Han hadde håpet at Ruff ville tatt livet av Sverre, men det hadde han enda ikke gjort. Kristian var nær ved å gjøre det etter han hadde sett Ruff slå i hjel Elena, men det var for risikabelt. Det var nesten som om Ruff ble styrt av Kristians tanker, sånn hadde det alltid vært. Kristian fikk alltid skylden for det Ruff hadde gjort.

Nå var Ruff blitt farlig, og Kristian var selv redd for å bli drept av ham. Det var derfor han måtte gjemme seg en stund, til kanskje Ruff ble tatt. Ruff bodde i sin egen leilighet på Torshov, og Kristian hadde vært der flere ganger. Han hadde sett at politiet var i leiligheten, og håpet at Ruff snart ville bli tatt så han kunne legge alt bak seg.
Hytta var mørk og kald, det luktet tre i hele huset. Litt ved lå ved den lille peisen, og Kristian bestemte seg for å starte fyringen allerede. Det ville ta lang tid før det ble varmt her. Han gikk inn på det lille kjøkkenet og kom på at han ikke hadde med seg noe mat. Han hadde dratt i sånt hastverk at han hadde glemt det. I kjøkkenskapet sto det noe hermetikk, med utløpsdato fra 1993.
I det han bestemte seg for å ikke spise den gamle hermetikken likevel, hørte han en lav lyd utenfor, som om noen gikk over den harde snøen. Han dukket ned og krabbet mot et av stuevinduene for å se om noen var der. Ruff sto på tunet og så seg rundt. Han vendte seg mot vinduet og Kristian var livredd for at Ruff kunne se ham. Han krøp sakte over gulvet og inn på kjøkkenet igjen. Om han klarte å komme seg til bakdøren usett, kunne han komme seg ut. Han hørte Ruff røske i håndtaket, og at døren åpnet seg. Kristian rakk akkurat å komme seg til døren i enden av kjøkkenet og ut på baksiden av hytta.

 

En møteinnkallelse tikket inn i mailboksen, fra Folke Thorbjørnsen. Møtet skulle begynne om et kvarter, og rettsmedisineren Karin skulle også være med, i tillegg til Christoffer Blad, politiadvokaten. Nå er det alvor, tenkte Elise og trykket «aksepter». Hun gikk inn på kjøkkenet og hentet seg enda en kopp sur kaffe og en banan. Frokost hadde det ikke blitt tid til, og nå var vel vinduet for akseptabel lunsjtid snart over. Det var allerede folk i møterommet, og hun satte seg på sin faste plass øverst ved møtebordet. Erik var enda ikke tilstede enda, men så var det fem minutter til møtet begynte. Karin kom inn og nikket høflig til Elise. Igjen slo det henne hvor liten Karin var, og Elise lurte på hvorfor hun hadde valgt den sveisen hun hadde. Erik kom inn i møterommet med nesen ned i mobiltelefonen sin.

- Er det Tinder, eller? Fleipet en kollega.
- Haha, burde vel kanskje ha vært det, lo Erik tilbake. Elise kjente et ørlite stikk av sjalusi, og en smule overrasket over sjalusien etterpå. Hun likte jo ikke Erik på den måten.
- Vi setter gang, dere. Folke fikk nesten ikke plass i møteromsstolen, men ble sittende.
- Karin, er du klar?
- Takk, jeg går rett på sak, sa Karin med den tynne stemmen sin.
- Det viser seg at fingeravtrykkene vi fant i Bentsebrugata 16 C, som vi mistenker blir brukt av Kristian Stenersen stemmer overens med fingeravtrykkene vi fant på tapen ved Østensjøvannet i dag morges. Det er full match, og det er kun disse fingeravtrykkene vi har funnet. Vi har også fått tak fingeravtrykkene til Kristian Stenersen i forbindelse med en sedelighetssak fra tidlig på åttitallet, hvor han var siktet. Saken ble henlagt da kvinnen trakk anmeldelsen.
- Faen, så bra! Erik klappet høyt med hule hender.
Elise kjente seg lettet. Endelig, det var virkelig Kristian som hadde drept alle. Hun hadde hatt det på følelsen, men nå var det bekreftet.
- Vi går derfor ut med en etterlysning, både navn og bilde. Kristian Stenersen er en farlig mann, og han kan skade andre. Vi kaller inn til pressekonferanse om en time, og håper at det vil hjelpe. Nå kan han nok ikke gjemme seg lengre. Folke smilte fornøyd.
- Jeg må faktisk legge til litt informasjon her, brøt Elise inn.
- Jeg hadde et vitneavhør med en kvinne som bor i nærheten av industribygget vi fant likdelene første gangen. Hun har sett Stenersen dere flere ganger, bærende på esker, kasser og søppelsekker. Hun har også sett ham snakke med seg selv, eller som hun sier, en usynlig venn. Kvinnen mener at han kranglet med noen ut i løse luften. Om dette stemmer, tror jeg han kan ha en psykisk lidelse og han kan muligens være i en slags psykotisk tilstand. Han er livsfarlig, og jeg tror han vil gjøre alt for å ikke bli tatt. Kollegene så på Elise og nikket.
- Vi kaller inn en rettspsykiater så snart vi får fatt i ham, svarte Folke Thorbjørnsen.
- Var det noe mer? Folke så rundt i rommet, men ingen hadde noe mer å komme med.
- Greit, da legger vi en strategi om hvordan vi skal finne Stenersen. Om vi må, kobler vi inn Delta, men det beste er om han melder seg selv.
- Det kommer han ikke til å gjøre, sa Elise.

 

Kristian Stenersen løp over den lille gårdsplassen og vekk fra hytta. Hvordan kunne den Ruff ha funnet ham her? Han gjemte seg bak noen trær og prøvde å se inn i hytta om mannen var der enda. Han kunne ikke se noen, men visste at han befant seg i nærheten. Det var mannen som hadde drept alle sammen, og nå var Kristian redd for at det var hans tur. Inne i stuen på hytta så han plutselig en bevegelse. Ruff gikk frem og tilbake som om han lette etter noe. Kristian så seg rundt, han ville finne noe å forsvare seg med. Om han kunne uskadeliggjøre Ruff, skulle han ringe politiet og si han hadde fanget morderen. Han skulle få gå fri.
En tykk, halvlang stokk lå ikke så langt fra han på bakken, men den var full av snø og is og ville glippe i hendene hans om han måtte slå. Utedoen lå på andre siden av den lille plassen han nettopp hadde løpt over. Den var så nære hytta at han ikke visste om han kunne komme seg dit usett. Det var mørkt ute, men ikke mørkt nok til å forsvinne. Kristian visste det lå en øks på utedoen, og den trengte han nå. Bevegelsene inne i hytta hadde gitt seg, og han så ikke Ruff lengre. Det var nå eller aldri. Han gjorde et byks så snøen på den lave grenen han satt under drysset ned i nakken hans. Han løp lydløst over gårdsplassen og kom seg bak den ene veggen på utedoen. Ingen bevegelse i hytta, hadde han klart det?
Døren til utedoen var på andre siden av det lille uthuset, som igjen var rett foran det ene stuevinduet. Lyset innenifra ville skinne på han, men ikke hvis han krøp på bakken. Kristian huket seg ned på alle fire og tok noen forsiktige steg rundt hjørnet. Han fortsatte, og holdt blikket på vinduet. Ingen mann i stuen. Hvor kunne han være?

Et hardt slag mot ryggen fikk han til å miste pusten i noen sekunder. Han snudde seg halvt og så Ruff stå over han med en jernstang fra peisstativet. Ruff slo igjen, og Kristian kjente at kragebenet brakk. Han vaklet bakover i et forsøk på å komme seg unna, og krøp mot døren til utedoen. Mannen slo igjen og traff hardt bak på låret.
- Det er din feil! Mannen ropte med den barnslige stemmen sin mot ham.
- Nei, Ruff! Jeg prøver bare å hjelpe deg! Kristian tenkte i et sekund at han kanskje kunne snakke seg ut av situasjonen.
- Det gjør du ikke det! Mannen slo mot ham igjen, men Kristian klarte å åpne døren til utedoen. Øksen lå innenfor døren og han klarte mirakuløst nok å få tak i den før Ruff slo til igjen. Jernstangen traff han over magen og han hostet opp blod.
- Ruff, vær så snill. Jeg kan ikke hjelpe deg om du dreper meg. Hva skal du gjøre om jeg er død?
- Slutt opp! Ruff hadde begynt å gråte, men senket armene med jernstangen. Han gikk et par skritt bakover.
- Unnskyld da, gråt han igjen.

Kristian trodde han hadde klart å ta tak i øksen uten at Ruff hadde sett det. Ruff snudde seg og tok et skritt mot hytteveggen. Han tørket snørr fra nesten med jakkeermet og slapp jernstangen i snøen. Nå, tenkte Kristian og reiste seg lynraskt til tross for skadene. Han hadde et godt grep om øksen og slo Ruff hardt i hodet så han falt forover. Blod sprutet fra det gapende såret i bakhodet. Det rant ned i nakken hans og lagte store røde merker i snøen under ham. Kristian slo igjen og igjen. Til slutt var det ikke noe hode igjen, bare gul og mørkerød masse der hodet hadde vært. Ruff var endelig død. Denne mannen som hadde gjort livet hans så vanskelig. Endelig var det over.

Ruff hadde plaget Kristian helt siden han var liten gutt. Det var ingen som hadde trodd ham, men nå skulle alle få se ham. Ruff hadde drept alle sammen, og fått alle til å tro det var ham. Kristian slapp øksen og satte seg ned ved siden av kroppen til Ruff. Han begynte å gråte hysterisk. Hele livet hans passere i revy, han så foreldrene sine, Endre, kona Lene og datteren. Han så de døde jentene som Ruff hadde drept, og kroppsdelene i badekaret. Meldingene på speilet i leiligheten på Torshov. Alt var over nå, men han måtte ringe politiet.
Kristian hadde en telefon i jakkelommen, og ba til gud om at den fungerte. Han slo nummeret, 112, og hørte summetonen. En dame svarte i den andre enden, og Kristian fortalte gråtkvalt hvem han var og hvor han befant seg. Damen holdt linjen og pratet beroligende med ham. Etter de lengste minuttene i hans liv hørte han endelig sirener. Han så blålys i det fjerne, og sa til damen at de var kommet nå.
Kristian Stenersen reiste seg og gikk mot lysene. Han lot øksen ligge igjen ved siden av Ruff, og vinket mot politibilene. De så ham og parkerte foran hytta. En blond politidame ropte at han måtte stanse, sette seg ned på kne og holde hendene over hodet. De trakk pistoler mot ham.

- Nei, han ligger bak huset, forsøkte Kristian å rope mot dem.
- Legg deg ned på bakken, ikke gjør noen brå bevegelser!
Elise Palmer pekte tjenestevåpenet mot Kristian. Han ropte noe mot henne, men hun kunne ikke høre hva på grunn av helikopteret som lå lavt over skogholtet. Kristian la seg ned på bakken. Han prøvde å rope igjen, men tre politimenn kom mot han og holdt ham nede.
Endelig hadde de ham. Elise følte seg stolt der hun sto og så at Kristian Stenersen ble lagt i håndjern. Nå var det over. Kristian Stenersen ropte noe, men Elise kunne fortsatt ikke høre hva. Hun gikk mot ham når hun fikk signal om at han var sikret, og satte seg ned på huk foran ham.
- Jeg har endelig fanget ham! Kristian så med store øyne opp på Elise.
- Hvem snakker du om?
- Ruff, han som har gjort dette. Han angrep meg bak huset, og jeg drepte ham.
- Hvem snakker du om?
- Ruff, han som har drept alle. Han ligger bak huset, men han er død. Jeg gjorde det i selvforsvar.

Elise reiste seg, trakk våpenet igjen. Kristian hadde drept enda en person. Hun gikk sakte mot baksiden av huset. Hun kunne ikke se noen, men fortsatte mot neste side av huset.
En øks lå slengt på bakken, og hun ropte på en tekniker så han kunne sikre den som bevis. Døren til det som tilsynelatende var en utedo sto åpen, men ingen var å se. Elise fortsatte rundt hele hytta, men fant ingen. Hun gikk mot Kristian Stenersen igjen, som ble sjekket av ambulansepersonell.

- Det er ingen bak hytta, Kristian.
- Jo, jeg drepte ham med øks! Kristian så på henne med et vilt blikk.
- Jeg fant øksen, men ingen mann. Det er ingen her, Kristian. Kristian så på Elise som om han ikke forstod hva hun sa.
- Men blodet da, jeg slo jo hodet hans i stykker! Han er der!
- Det er ikke noe blod her, Kristian. Er du sikker på at du ikke har drømt, eller kanskje innbilt deg dette? Elise forstod at det var noe galt med ham.

Kristian begynte å gråte i fortvilelse. Ruff var ikke der, han var forsvunnet igjen. Nå kom han til å få skylden for alt.
Elise noterte seg det Kristian hadde sagt, så hun ikke skulle glemme det. Kristian hadde nevn en mann med navnet Ruff. Hun lurte på om han i det hele tatt fantes, og om dette var et spill for galleriet. Kunne dette være den usynlige mannen Kristian snakket med?

Kristian Stenersen lå i ambulansen med håndjern på, lenket fast til sengen. Han gråt stille, men roet seg ned da han fikk en sprøyte av mannen som satt ovenfor ham. Kristian så på alle instrumentene over ham. Kunne han klare å rømme? Han kunne ikke begripe hva som hadde skjedd med Ruff, det var umulig at han hadde forsvunnet. Ruff hadde ligget der med hjernen utover snøen. Han visste Ruff var død, men Kristians mareritt skulle fortsette.

 

Epilog

Elise Palmer så kisten senke seg ned i gulvet i krematoriets minste kapell. Det var ikke mange mennesker som hadde møtt til Bjørn Herlands begravelse. Foruten Elise selv, var det er sykepleier, en romkamerat fra tiden på Sunnaas, og et par kollegaer fra politiet. Fem stykker til sammen. Elise håpet at det ikke var noe liv etter døden, for om det var det, ville hjertet til Hærland ha knust en gang til om han kunne se hvor få som ville vise ham en siste respekt.

Hun tenkte på Rolf, kjæresten hans som ikke hadde orket å leve med Hærland da han ble lam. Hærland, den krigeren, hadde likevel bestemt seg for å leve til tross for knust hjerte og lam kropp. Han var en mann som hadde gjort feil, og innrømmet det. Han hadde forsøkt å rette opp. Elise hadde ikke klart å løse saken uten Bjørn Hærland. Nå var livet hans over, siste ord var sagt.
Hærland hadde levd lenge nok til å få med seg arrestasjonen av Kristian Stenersen, og virket opprømt over at Langbølgensaken endelig var løst, selv om Kristian ikke var dømt enda. Stenersen hadde skylt alt på en mann som ikke fantes, til og med drapet på Marie Abrahamsen.

Endre Pedersen aldri fikk leve som en fri mann, men nå var han frikjent post mortem. Hans far, Morten Pedersen var død, men moren og lillesøsteren hadde møtt i retten. De gråt og omfavnet hverandre da Endre frikjentes. Elise hadde ikke våget å gå bort til dem i Tinghuset, siden det var hennes egen far som hadde dømt Endre for mordet. Marie Abrahamsens døtre var også tilstede, sammen med Maries barnebarn. De hadde klemt Endres mor og søster, og Elise hadde måttet tørke en tåre da hun så det rørende øyeblikket. Selvsagt håpet hun at ingen hadde sett akkurat det.

Rettsaken mot Kristian Stenersen skulle starte om tre dager, og Elise kjente seg klar. Hun gledet seg til å bli ferdig med denne saken, og å endelig kunne ta seg litt ferie. Det var blitt juni allerede, og solen varmet mildt mot ansiktet i det hun kom ut fra det lille kapellet. Hærland skulle kremeres, og urnenedsettelsen skulle skje om en måned. Hun håpet hun kunne stå ved Hærlands grav den dagen med rak rygg, og fortelle ham at Kristian Stenersen endelig var dømt. Elise ville også prøve å kontakte Rolf Løvstad. Hun ville så gjerne at han skulle besøke sin gamle kjærlighet en siste gang, men visste ikke hvor hun skulle begynne.

I rettsal 121 i Borgarting Lagmannsrett fikk de fremmøtte tegn for å reise seg for dommeren. Hun kom inn, streng i blikket og nikket til forsamlingen.
- Kristian Johan Stenersen, født 3. desember 1961 dømmes herved til tretten, tretten års forvaring. Det er tatt hensyn til tiltaltes mentale helsetilstand, hvor de sakkyndige mener at tiltalte lider av en alvorlig form for paranoid schizofreni, og kan i fire av tiltalepunktene derfor ikke dømmes til straff. Forvaringsdommen skal sones på Dikemark Sykehus, og kan ikke løslates før behandlende lege mener at tiltalte ikke lenger er en fare for samfunnet.

Elise fikk hakeslepp. Kristian hadde klart det. Han var ikke schizofren, han var psykopat. Hun var sikker på at han hadde lurt alle, og nå fikk han en forvaringsdom. Han skulle bo på Dikemark, ikke i fengsel. Han hadde drept åtte, men dømt for fire mord. Han kunne komme ut når som helst, hun visste hvordan det funket.

 

Alene sto Elise ved den oppmålte plassen hvor Bjørn Hærlands aske skulle nedlegges. En mann i dress kom kjørende i en slags golfbil med urnen ved siden av seg.
- Er vi alle?
- Ja, det ble bare meg, svarte Elise.
- Var han din far?
- Nei, men han var en kjær kollega. Elise rettet på den sorte kjolen, foldet hendene og tenkte på hva hun skulle si. Hun kom ikke på noe lurt, og tenkte bare å si det som det var.
- Vil du si noen ord før vi setter ned urnen?
- Bjørn, vi to ga oss aldri.

The Golden State Killer og East Area Rapist - endelig tatt!

Som truecrime-skribent har jeg gjennom mange år gjort research på utallige saker. Interessen for seriemordere var starten på det hele, og jeg må innrømme at når en så stor og profilert sak som dette løses, blir jeg både rørt og håpefull. Jeg trodde jeg leste feil i går, og måtte sjekke flere ganger om det faktisk stemte, det at seriemorderen og voldektsmannen med de mange kallenavene endelig var arrestert. Det stod ingen ting i norske aviser, men jeg valgte å publisere nyheten likevel, det er jo alltid moro å være først ute i Norge med en slik nyhet.

Politiet i Sacramento har gjort en formidabel jobb. På en pressekonferanse i går ettermiddag (lokal tid) fortalte politiet at de hadde en mistanke om hvem som kunne være seriemorderen. De spanet på mannen lenge, og klarte til slutt å få tak i DNA fra den mistenkte. "Vi fikk bekreftet det vi trodde vi visste", fortalte sheriffen i går, etter at 72 år gamle Joseph James DeAngelo ble arrestert. Han ble kalt The Golden State Killer, The Original Night Stalker, The Diamond Knot Killer og The East Area Rapist. Om jeg får, vil jeg berømme amerikanske medier for oppfinnsomheten. De må alltid ha et kallenavn, og det er jo litt moro. 

DeAngelo, som for ordens skyld ikke er dømt, kun siktet for for drapene og voldtektene, brøt seg inn hos ofrene sine på natten, gjerne gjennom vinduene. Han blendet ofrene med en lommelykt så de ikke kunne se ansiktet hans, før han tok på seg en hette. Han bandt dem fast, og oppholdt seg i leiligheten eller huset til ofrene i flere timer, mens han forsynte seg av mat og drikke fra kjøkkenet. Han kunne voldta offeret, for å så ta seg en matpause før han voldtok henne igjen. Om kvinnen han voldtok hadde en ektemann, bandt han mannen fast slik at han måtte se på. Noen ganger drepte DeAngelo ofrene, andre ganger ikke. Han er nå tiltalt for 12 mord, og 51 voldtekter så langt, men siden politiet nå innehar DeAngelos DNA, kan siktelsen utvides ved flere DNA-treff.
The Golden State Killer var også kjent for å ta med seg såkalte "trofeer" fra ofrene sine. Dette er faktisk ganske vanlig blant seriemordere, de gjør dette for å kunne gjenoppleve mordet eller voldtekten tilknyttet det objektet de tok med seg fra åstedet eller offeret. Det er ikke kjent om politiet har funnet disse trofeene i DeAngelos besittelse. 

DeAngelo blir beskrevet av naboer som merkelig. Han holdt seg mye for seg selv, men ingen hadde mistanker om at han kunne være en seriemorder. DeAngelo jobbet som politimann før han ble sparket for tyveri. Han stjal blant annet en hammer fra en butikk i et av områdene hvor han drepte og voldtok på fritiden. 

Det skal bli spennende å se siktelsen, og mist like spennende å følge rettsaken. Dette minner meg om da BTK, Dennis Rader, ble tatt på starten av 2000-tallet. Jeg håper arrestasjonen av The Golden State Killer vil inspirere flere politidistrikter, slik at flere uløste drapssaker kan løses. Kanskje vi endelig får vite hvem Zodiac er, eller kanskje The Long Island Serial Killer blir tatt?

Hvilken seriemorder vil du vite hvem er, eller hvilken drapssak skulle du ønske ble løst?


Bilde fra latimes.com

Oslo, 1974 Del 24

- Pongo, du skal ikke være borti der hver dag vel! 
En tykkfallen dame med forsøk på en tøff sveis dro i halsbåndet på den enda mer tykkfalne hunden sin, en svart labrador med gråstenk rundt øynene. Elise så på damen, som nikket høflig tilbake.
- Han er så nysgjerrig, han vet du. Skal bort å lukte på alt.
- Ja, sånn er vel hunder, smilte Elise tilbake.
- Vi går her hver dag, og alltid skal han til samme plass å lukte. Det er vel ei søt tispe som har lagt igjen en beskjed til han. Damen lo så høyt som bare damer over 50 kunne gjøre.
- Er du ofte ute og går tur akkurat her? Elise bøyde seg ned og klappen den fuktige hunden og tenkte at kom hun til å lukte hund resten av dagen.
- Ja, hver morgen og hver kveld går vi her. Han Pongo er så glad i denne runden han.
- Her, rundt industribygget?
- Ja, men det er ikke så mye som skjer rundt her lenger. Det var mer før i tida.
- Mer, hva mener du?
- Det var jo en mann her ganske ofte. Han gikk ut og inn av bygget og snakket med deg selv. Så nesten ut som om han hadde en usynlig venn. Han sto liksom og krangla med noen ut i løse lufta. Så gikk?en inn og ut, bar masse kasser og utstyr fra bilen.
- Hvordan så han ut? Det gikk kaldt nedover hele ryggraden til Elise. Denne kvinnen satt på informasjon som var gull verdt, om hun kunne huske detaljer av disse hendelsene.
- Han var en fin mann, pen i tøyet. Mørkt hår, kanskje litt grått i sidene. Han kjørte en Audi, men jeg husker ikke registreringsnummeret.
- Takk skal du ha. Tror du at du ville kjent han igjen om jeg viste deg et bilde av ham? Elise lette etter mobilen i jakkelommen.
- Ja, jeg kan jo prøve, lo damen litt nervøst.
- Si meg, hva har?n gjort?
- Han er bare en vi vil snakke med foreløpig, i forbindelse med en sak vi etterforsker.
- Der e?kke de derre mordene oppe ved Østensjø?
- Det er i forbindelse med den saken, ja. Elise tenkte at det ikke var noen vits i å lyve til damen. Hun trengte jo ikke å gi ut noe mer informasjon enn dette.
- Huff! Damen trakk på skuldrene og begynte å se seg rundt mens Elise prøvde å finne et bilde av Kristian Stenersen på nettsiden til advokatfirmaet han jobbet i sammen med Sverre Juul.
- Her er det! Kan det være han? Damen lente seg mot mobilskjermen til Elise og rettet på de «tøffe» brillene sine. Hun så lenge på bildet, før hun sukket tungt.
- Det er han. Jeg er helt sikker. Han har klappet Pongo mange ganger, men da har?n vært normal. Ikke som når han snakker med den usynlige vennen sin.
- Hva mener du men den usynlige vennen sin? Snakker han med noen?
- Han går rundt bygget her, og det ser ut som om han krangler med noen. Han er kjempesint, snur seg og kjefter på noen. Men det er ingen der. Det er aldri det, han er alltid alene. Damen ristet oppgitt på hodet.
- Han er sikkert syk i hodet, det har jeg tenkt mange ganger. Men så er han så pen i tøyet, så han må jo være litt normal også.
- Ja det får vi se på, svarte Elise ettertenksomt.
- Tusen takk, dette hjelper veldig, smilte Elise mot damen.
- Kan jeg ringe deg, så du får kommet ned på politihuset og avgitt en formell identifikasjon? Elise rakte henne telefonen med talltastaturet åpent.
- Ja, jøss. Dette blir spennende. Damen smilte for seg selv mens hun tastet inn telefonnummer og navn.
- Kom a? Pongo. Nå skal vi spise litt formiddagsmat. Damen dro lett i båndet til hunden, som fulgte lydig etter med viftende hale.
- Jeg ringer deg i ettermiddag, ropte Elise etter damen. Damen svarte ikke, bare vinket med den ene armen mot henne. Elise så ned på mobilen. Edith Gran, het hun.

- Hvem var det, spurte Erik bak henne.
- Det vil du ikke tro, sa Elise lurt. Den dama der har sett Kristian Stenersen her flere ganger. Hun identifiserte han via bildet på nettsiden til advokatfirmaet. Hun sier at han har vært her flere ganger, til og med klappet hunden hennes. Hun går tur her to ganger om dagen, så det er ikke så rart at hun har sett noe.
- Så bra, nå har vi et vitne som knytter ham enda mer til dette stedet selv om det er mange løse tråder fortsatt.
- Ja, men hun sa noe mer. Noe skikkelig merkelig.
- Hva da?
- Hun sa at Kristian Stenersen ofte snakket med seg selv, eller med en usynlig venn som hun kalte det. Hun mener at hun flere ganger har sett han krangle med noen som ikke er der.
- Jøss, ja det er veldig rart. Han er gæren han.

I bilen på vei tilbake tenkte Elise på det Edith Gran hadde sagt. Hvordan i alle dager kunne en så kalkulert morder gå rundt og snakke med seg selv? Det passet ikke inn i profilen hun trodde hun hadde truffet så godt med. Men om det stemte at Kristian Stenersen pratet med seg selv, eller hadde en «usynlig venn» kunne det bety psykiatrisk sykdom, og det gjorde saken litt verre. Tenk om han ville slippe unna på grunn av psykiatrisk sykdom, og dømmes til behandling. Kristian var smart nok til å komme unna.

Elise helte opp et altfor stort glass vin, og tok likeså godt en slurk av flasken også. Hun skulle lese seg opp på psykiatriske sykdommer for å kunne forstå Kristian Stenersen bedre. Han snakket med noen som ikke var der, kunne han være schizofren? Hun hadde vært på Nasjonalbiblioteket igjen og lånt noen bøker om diagnoser som kunne passe. Nå var ikke Elise noen ekspert på området, men hun hadde alltid interessert seg for psykiatriske sykdommer. Helt siden hun begynte å lese om krimsaker som ungdom hadde det mørke i menneskesinnet, det svarte og onde totalt fanget henne. Hun var rimelig sikker på at Schizofreni kunne være tingen, men ville være sikker før hun snakket med Folke Thorbjørnsen om det. De måtte legge opp en strategi om hvordan de skulle finne Kristian, og da var det viktig å forstå hvordan han tenkte. Et bilde av hvordan Kristian var hadde begynt å danne seg, og det skremte henne.

Elise så ut av kjøkkenvinduet og ned på Elisenbergveien. De siste dagene hadde det snødd tett og hun fikk nesten julestemning selv om det var langt ut i mars. Hun tok enda en slurk av vinglasset før hun gikk inn i stuen. I peisen brant det godt, og den beroligende lyden av brennende tre fikk henne til å slappe av og tenke at hun var lykkelig. Elise likte situasjonen hun var i her og nå. Dette øyeblikket, dette sekundet. Det var hennes, og hun kjente seg komfortabel med så mye. Frederik var enda borte, hun hadde muligheten til å være alene, drikke så mye vin hun ville og jobbe hjemme på kvelden uten at han ble sur for det.

Katten Metis hoppet opp i fanget hennes og begynte å vaske den ene poten. Hun ga fra seg en snill varme, det lille vesenet.
- Det er oss to, Metis. Vi klarer å løse denne saken, tror du ikke?
Metis stoppet opp og så surt på henne før hun fortsatte potevasken. Elise bøyde seg fremover og begynte å lese om Schizofreni mens hun holdt vinglasset i den andre hånden.

Schizofrene hører stemmer i hodet, som er så overbevisende at mange av dem baserer livet sitt på å gjøre som stemmene sier. Noen av dem ser syner, for eksempel mennesker eller skapninger som ikke finnes i virkeligheten. Stemmene pasienten hører er ofte negative, mot dem som person, og/ eller negative mot mennesker i deres omgangskrets. Dette får pasienten til å gjøre handlinger de normalt ikke ville ha gjort. Med riktig behandling kan pasientene leve et tilnærmet normalt liv.

Elise syntes ikke hun fikk vite noe mer om Schizofreni av denne teksten, men tenkte at et utklipp fra en avis datert tilbake til åttitallet kanskje ikke var den mest pålitelige kilden. Hun la fra seg bunken med papirer og stirret inn i peisen og prøvde å oppsummere saken for seg selv. Kristian Stenersen hadde som 15-åring drept Marie Abrahamsen med kniv, og muligens seksuelt misbrukt den gamle damen. Han hadde latt sin beste venn Endre Pedersen ta skylden for ugjerningen, som hadde resultert i at Endre hadde hengt seg på cellen en tid etter at han ble dømt. To liv på samvittigheten.

Gracja Gramina hadde blitt brutalt drept, så vel som Mikhail og Elena. Fem liv på samvittigheten. For ikke å snakke om de tre som ble funnet i industribygget på Lambertseter. Åtte liv på samvittigheten hadde Kristian Stenersen. Åtte så langt. Han hadde nok flere.
Elise tenkte tilbake på Bjørn Herland som hadde fått livet sitt ødelagt i forbindelse med Langbølgensaken. Den gamle mannen satt i rullestol, lam fra livet og ned. Hun ville ringe ham en dag, kanskje gå på besøk for å se hvordan det sto til med ham. Det Elise ville mest, var å kunne ta Kristian Stenersen slikt at han aldri kunne skade noen igjen. Han var ekstremt farlig, og han kom ikke til å slutte med å ødelegge alt rundt seg så lenge han var i frihet. Hun skulle ødelegge Kristian.

Elise holdt på det intense sinnet i flere minutter. Denne saken klarte hun ikke å slippe helt, den hadde så mange vonde aspekter. Så mange liv var ødelagt, for hva? Hun kunne ikke forstå hva motivet egentlig var. Hvorfor drepte han Fru Abrahamsen, kjente han henne i det hele tatt? Det virket som om Kristian drepte de som sto i veien for ham, men hvordan kom den gamle damen inn i bildet? Kunne det være Endre Pedersen som sto i veien for Kristian, som ville rydde Endre av veien for ved å få ham dømt for noe han ikke hadde gjort. Hun drakk opp resten av vinen i glasset og bestemte seg for å legge seg tidlig i kveld. Elise hadde ikke hatt tid til å ringe Edith Gran denne ettermiddagen, men bestemte seg for å gjøre det i morgen tidlig.

I dusjen tenkte plutselig på Sverre Juul. Hun ville snakke med ham igjen, kanskje han kunne fortelle om disse merkelige episodene hvor Kristian Stenersen pratet med seg selv. Det lå noe i denne opplysningen, hun kjente det på seg.
Sengen var myk og varm, og Elise kjente på seg at hun kom til å få en god natts søvn for en gangs skyld. En liten lykkefølelse varmet i brystet. Hun pleide å føle seg sånn når hun var nær løsningen av en vanskelig sak. En høy lyd fikk henne til å hoppe i sengen. Det var bare mobilen, som hun tydeligvis hadde glemt å skru av lyden på for natten. Klokken viste fem over syv, hun hadde heldigvis fått sovet noen timer. Det var Erik Thue som ringte.

- Du vil faen meg ikke tro det.
- Hei, svarte Elise og sukket.
- Hva er det jeg ikke vil tro?
- De har funnet restene av de tre likene i industribygget!
- Hva? Hvor? Elise satt seg opp i sengen og dro håret bakover med hånden.
- De ble funnet for en halvtime siden i Østensjøvannet innpakket i søppelsekker. De lå og fløt i overflaten. Teknisk jobber på stedet nå.
- Herregud, jeg kler på meg med en gang. Hvor er du?
- Jeg er i Biermannsgate nå, kjører mot deg. Er du klar om syv minutter?
- Ja, jeg møter deg utenfor leiligheten.

Elise sa ikke en gang «ha det» før hun la på, men løp mot badet og vasket ansiktet med håndsåpen som sto på vasken, dro håret bakover i en slapp hestehale og tok på seg noen klær som lå på baderomsgulvet. Hun løp nesten ned katten Metis mens hun børstet tennene og prøvde å lage seg kaffe samtidig. Endelig hadde de mer bevis! Hun kjente at saken begynte å løsne. Nå manglet de bare hovedpersonen selv. Han skulle de ta.
- Jøss, det var kjapt! Erik ga Elise en sarkastisk applaus mens hun satt seg inn i bilen.
- Hva, jeg sto opp for et kvarter siden!
- Det går fint, Elise. Jeg synes du var flink. Han smilte til henne og hun ble faktisk en anelse varm inni seg. Elise drakk kaffen i små slurker, den var altfor varm enda og tenkte at den sikkert var i perfekt temperatur når de kom frem til Østensjøvannet.

En mosjonist hadde funnet søppelsekken med likrestene i. Den hadde, som Erik fortalte, ligget drivende i overflaten på vannet, rett ved den ene stien.
- De må ha ligget i vannet en stund, disse restene, fastslo Folke Thorbjørnsen og så på Elise og Erik.
- Ja, det kan stemme det. Karin, den lille rettsmedisineren sto nesten gjemt bak Thorbjørnsen, som var en mann i godt hold.
- Det kan se ut som om likrestene er fra de som ble funnet i industribygget, men vi må bekrefte det med DNA-test. Elise satt seg ned på huk og så på likdelene. Armer, føtter og to overkropper. Stakkars mennesker. Hun så på plasten de hadde vært pakket inn i, og surret sammen med en sølvtape. Med en penn hun fant frem i jakkelommen løftet hun litt på den ene tapen. Et sug gikk i magen hennes.

- Fingeravtrykk! Hun ropte kanskje litt høyere enn hva hun burde ha gjort, men dette var stort. Erik og Folke kom raskt bort til henne.
- Dæven, sa Folke og løftet tapen med pennen så han kunne se bedre.
- Bra, Elise. Godt at du tenkte på det.
- Teknisk, bort hit! Han vinket to teknikere mot seg og viste dem hva Elise hadde funnet.
- Pass på at dette blir undersøkt, her er nok gjerningsmannens fingeravtrykk.
- Sammenlign disse med fingeravtrykkene i leiligheten på Torshov, kommanderte Elise den ene teknikeren. Han nikket stumt og klippet forsiktig tapen fra søppelsekken.
- Vi har ham nå, Erik. Fy fader!
- Vi har ham ikke, Elise. Det vet du også. Vi har bevis mot Kristian, men han er sporløst forsvunnet. Ikke engang kona hans vet noe. Hun sier i alle fall så
- Ok, men nå drar vi på kontoret, jeg må ringe Edith Gran og spørre om hun vil komme ned i formelt vitneavhør. Det er veldig viktig, så kan vi etterlyse Kristian med en gang.

Edith Gran satt allerede og ventet på Elise på politihuset. Hun virker i overkant ivrig for dette avhøret, men det var vel ikke hver dag hun kunne bistå i en politietterforskning. I avhøret forklarte Edith akkurat det samme hun hadde sagt til Elise dagen i forveien. Hun identifiserte Kristian Stenersen igjen, men stilte en del spørsmål. Elise tenkte at hun sikkert bare var nysgjerrig, men ga ikke ut noe mer informasjon for sikkerhets skyld.

Shannan Gilbert og The Long Island Serial Killer

1.mai 2010, Long Island, New York.

En middelaldrene mann går irritert ut til bilen som er parkert ved oppkjørselen hans. Mannen i bilen åpner vinduet for å høre hva kunden har å si.
- Du må komme inn, hun er helt gal. Jeg vet ikke hva som skjedde. 
Sjåføren stiger ut av bilen og følger med mannen inn i det fine huset. Kvinnen, som kunden refererer til, er 24 år gamle Shannan Gilbert, en eskortepike. Hun er vanligvis godt likt av kundene sine, og skaper aldri noe trøbbel. Sjåføren, som kjører Shannan både til og fra kunder, ser at Shannan sitter på gulvet i mannens stue. Hun gråter, skjelver og trykker på telefonen sin. Hun er helt febrilsk.
- Hun ble sånn helt plutselig, jeg vet ikke om hun har tatt noe
Sjåføren spør om kunden og Shannan har gjort det hun kom dit for, men kunden rister på hodet. Han sier at han gjerne betaler Shannan likevel, så lenge hun kommer seg ut av huset hans.
- Hjelp! De prøver å drepe meg!
Shannan snakker med noen i telefonen, og både kunden og sjåføren under seg over hvem Shannan mener. Sjåføren spør om det går bra, men Shannan reiser seg opp fra gulvet og løper ut av huset. Både sjåføren og kunden regner med at hun løper til bilen. De gjør opp, og sjåføren går ut til bilen for å kjøre Shannan hjem. Shannan er ikke i bilen, heller ikke noen andre steder. Hun er borte. Han kjører rundt en stund for å se etter henne, uten hell. Han bestemmer seg for å forlate Oak Beach og kjøre hjemover. Neste dag ringer han Shannans kjæreste, som sier at hun aldri kom hjem kvelden i forveien. Sjåføren ringer også Shannans søster, som heller ikke har sett henne. Shannan er sporløst forsvunnet. 


Shannan Gilbert, New York Post.

Shannans mamma Mari Gilbert har hele tiden vært smertelig klar over hva datteren hadde valgt som yrke. Hun hadde prøvd å få henne til å jobbe med noe annet, men Shannan likte det hun drev med, og tjente mye penger på å være eskortepike. Kjæresten hennes, Alex, visste også hva Shannan drev med, men likte lønnen hun fikk for jobbene. Han var sjalu innimellom, men prøvde å støtte samboeren så godt han kunne. Likevel gikk det galt en dag, da han i raseri brakk kjeven hennes. Shannan måtte på sykehus, og fikk operert inn en metallplate ved haken. Paret fortsatte å bo sammen etter dette. 

Familien til Shannan melder henne savnet, men politiet vil ikke ta imot savnetmeldingen før det er gått to dager. Da Mari, Shannans mamma forteller hva datteren jobber som, føler hun at politiet ikke ønsker å lete etter henne i det hele tatt. Hun var jo "bare en prostituert, de forsvinner plutselig" sa en av politimennene.
Likevel, etter noen dager, etterlyses Shannan. Politiet begynner å lete i Oak Beach, uten hell. De snakker med kunden hennes, og gjør undersøkelser både i huset hans og rundt huset. Sjåføren avhøres, bilen sjekkes og begge faller utenfor mistanke i savnetsaken. Både Mari, og Shannans yngre søstre, Serra og Sherre Gilbert leter også.

Noen dager etter forsvinningen ringer telefonen til lillesøster Sherre. En mann, som ringer fra et ukjent nummer, spør hvordan det går med Shannan. Sherre tror det er en slags spøk, og sier at hun er borte. Mannen sier at han er lege, og heter Peter Hackett. Han forteller at han driver et hjem for unge kvinner, og at han behandlet Shannan samme natt som hun forsvant. Hun dro rett etter behandlingen, og siden hadde han ikke sett henne. Han uttrykte bekymring ovenfor henne, men Sherre synes hele samtalen er merkelig. Hun gir telefonen videre til mamma Mari, som også snakker med Peter Hackett. De får ikke noe mer informasjon ut av ham, og telefonen er slått av når de prøver å ringe tilbake. Mari bestemmer seg for å oppsøke Dr. Peter Hackett, hun har på følelsen at han vet noe mer om datterens forsvinning. Hun kontakter også politiet, som sier de skal se på saken. 

Det viser seg at Dr. Peter Hackett er en velkjent lege i Oak Beach på Long Island, og at han har bodd og praktisert der i mer en 25 år. Mari og Sherre reier til huset hans, hvor han på det tidspunktet har en slags hagefest. Mari går rett bort til legen, og spør hvor Shannan er. Han ser rart på henne, og sier at han ikke vet hva hun mener. Han nekter for å ha ringt henne, og han nekter for at han vet hvem Shannan er. Mari og Sherre vet ikke hva de skal tenke, og reiser derifra. 

Desember, 2010, Oak Beach.

En politimann som er ute og trener politihunden sin på Oak Beach, ser noe stikke opp av sanden. Hunden reagerer kraftig, og mannen går bort til buskene for å undersøke nærmere. Det ser ut som levninger av et menneske. 
Politiet kommer raskt til funnstedet, og det viser seg at det er liket av en kvinne. Kan det være Shannan Gilbert? Mari og familen får beskjed om funnet, og venter på svar. De vil på en måte vite hva som har skjedd med Shannan, men om de får vite at hun er død, vil alt håp være ute. Med blandede følelser venter de på telefonen, som omsider kommer. Kvinnen er ikke Shannan. 

Politiet jobber i området, og to dager senere finner de ytterligere tre lik. Alle kvinner, begravet i en slags striesekk. Kvinnene er kvalt til døde og lagt der. De ligger ikke langt fra hverandre, og politiet begynner å ane konturene av en større sak enn forventet. Ingen av kvinnene er Shannan Gilbert, men etter identifiseringen viser det seg at alle de fire kvinnene også var eskortepiker. Er dette en seriemorders verk?

Fire måneder senere, i april 2011 finner politiet ytterligere fem lik. Fem dager etter dette, enda ett. Ti personer er på dette tidspunktet funnet døde, trolig drept av en og samme person. Grunnen til at politiet mener det, er på grunn av dette:

  • Alle kvinnene var eskortepiker
  • Alle ble funnet i nedgravd på samme strand
  • Alle var kvalt til døde
  • Alle var begravet i hver sin striesekk.

 

Det bør nevnes at et av likene var en asiatisk mann, kledd ut som en kvinne, og at et annet lik var av et lite barn, trolig under tre år gammelt. Ingen av disse to er i dag identifisert, og ingen med matchende beskrivelse (verken mannen eller barnet) er meldt savnet i området. Politiet mener likevel at mannen og barnet høyst sannsynlig er drept av samme morder som kvinnenes.


Bilde fra Long Island-politiet.

Mediene får ikke nok, og døper morderen til The Long Island Serial Killer. De trykker historier om kvinnene, og mange mener at siden de var "horer" kunne de takke seg selv for skjebnen de møtte. Heldigvis tar andre kvinnene i forsvar, til familienes store lettelse. Kvinnene var nemlig mammaer, søstre, døtre, venninner og kjærester for noen. De var elsket. 

Midt i stormen om den nye seriemorderen sitter familien Gilbert uten svar. Shannans forsvinning har hjulpet politiet med å finne ti andre kvinner, men ikke den de håpet mest på. Mari forsøker å holde Shannan i mediene for at hennes sak ikke skal bli glemt, og forteller om at Dr. Peter Hackett ringte henne. Mediene biter på, og Hackett møter et voldsomt kjør fra media. 

 

13. desember 2011, Oak Beach.

Enda et kvinnelik blir funnet. Liket ser ut til å ha ligget ute lenge, og kan ikke identifiseres på stranden. Men en ting gir politiet håp. Den døde har en metallplate i ansiktet. De sjekker serienummeret på platen, og bekrefter at Shannan Gilbert endelig er funnet, halvannet år etter at hun forsvant. Mamma Mari er knust av sorg, men føler en lettelse over å vite at datteren ikke lider lenger. Hun blir overrasket over at Shannan blir funnet cirka 300 meter fra huset til ingen ringere enn Peter Hackett.
Media får også med seg dette, og Peter Hackett må tåle et voldsomt mediekjør atter en gang. Han nekter for å ha hatt noe med Shannans forsvinning, og han nekter for å ha ringt familien hennes. Politiet etterforsker Hackett, og finner ut at han lyver. Han ringte faktisk Shannans søster og mamma. Betyr det at han lyver om forsvinningen også? 

Det som er interessant, er at Shannans lik ikke var pakket inn i striesekk, og funnet på et annet sted av stranden enn de ti andre. Hun var kvalt, og man er ikke sikker på om The Long Island Serial Killer drepte Shannan. Media spekulerer i om Hackett er seiemorderen, men politiet finner (i følge dem selv) ingen ting som tyder på at han har noe med Shannans død å gjøre. Hackett flytter vekk fra Long Island etter dette og bor nå på hemmelig adresse. 

To dager etter at Shannans lik blir funnet, begår en prominent businessmann fra Long Island selvmord. Familie og venner mener selvmordet kommer helt ut av det blå, han har ikke vist tegn til depresjon eller selvmordstanker så lenge de hadde kjent han. Mannen, som het James Bisset eide et av byens store akvarier, og et eldresenter, blant andre firmaer. Han var en snill, blir og imøtekommende mann som "alle" likte og hadde heller ingen kriminell fortid. Så hvorfor tok han livet av seg? Politiet fant aldri noen kobling mellom Bisset og noen av kvinnene, heller ikke Shannan.
Men en ting er ganske skremmende. Et av firmaene han eide, brukte store striesekker til å frakte varer i. 

Ingen vet hvem som drepte Shannan Gilber, eller det andre ti likene. Man er ikke sikker på om Shannans morder er seriemorderen, og om sakene har en sammenheng. Det som er sikkert, er at en seriemorder går løs på Long Island, og at han kommer til å drepe igjen, så sant han lever.
Tror du vi noen gang får vite hvem det er? 

Det er funnet flere lik i nærheten av området de ti ble funnet, og noen av likene har vært savnet siden midten av 90-tallet. Man vet ikke helt sikkert om Long Island-seriemorderen har drept disse, da modus operandi of viktimologien er annerledes.

Den 23. juli 2016 blir Mari Gilbert, Shannans mamma drept av sin egen datter, Serra Gilbert. Hun hadde, over lengre tid slitt med ubehandlet schizofreni og var deprimert etter storesøsterens bortgang. Serra sitter i fengsel i dag, og ble dømt til 25 år til livstid for drapet på mammaen.
Søsteren Sherre, har i dag tre barn. Hun prøver så godt hun kan å finne Shannans morder, men saken er fortsatt uløst. Hun tror Peter Hackett (som ringte henne da Shannan forsvant) drepte storesøsteren. 


Shannans mamma, Mari Gilbert (1964-2016)

 

 

 

 

Arvingen som forsvant: Dorothy Arnold (25)

Det er den 12. desember 1910, en kald morgen. Mennesker myldrer likevel i New Yorks gater, akkurat som vanlig. Fine fruer og herrer, tjenere som gjør innkjøp til husholdningen. Hjemløse barn og unge som prøver å skaffe seg sitt neste måltid. En av de mange menneskene i New Yorks gater denne dagen, nærmere bestemt på Manhattan, er 25 år gamle Dorothy Harriet Camille Arnold. Hun er en vakker ung kvinne, født inn i en fornem familie, der Dorothy er arvingen. Akkurat denne dagen har Dorothy bestemt seg for å spasere fra den store leiligheten hun deler med foreldrene på 108 East seventy-ninth Street og Manhattan.  Hun har på seg en vakker, figursydd kjole med blonder, en blå skreddersydd kåpe, en svart velourhatt med lyseblå bånd og rosetter, og beige skinnhansker. Hun har også på seg svarte skinnsko med lav hæl og silkestrømper. De som ser Dorothy denne formiddagen, forteller at hun så avslappet og blid ut, akkurat som hun pleide. Dorothy går innom en bokhandel og kjøper en bok, hun drar innom kjolebutikken, som var formålet med spaserturen, Dorothy skulle nemlig kjøpe en kveldskjole til et selskap hun var invitert i senere i uken. 

Klokken 17.00 sitter foreldrene til Dorothy ved middagsbordet. Faren hennes ber serveringspersonalet vente med å legge opp maten og helle vinen i glassene. Dorothy er ikke kommet hjem enda, og han vil vente. Det er ulikt henne å ikke møte til middag. Dorohtys mamma føler på seg at noe er galt. Etterhvert som timene går, blir de mer og mer bekymret. Dorothy er ingen steder, og foreldrene sender tjenere til Dorothys venninner og omgangskrets for å spørre om noen har sett henne. Ingen har sett den vakre 25-åringen siden samme formiddag da hun gikk ned Manhattan. Flere hadde snakket med henne. Foreldrene får vite at det siste stedet Dorothy ble sett ved, er Fifht Avenue og Manhattan, rett ved kjolebutikken. Ingen har sett henne etter dette, hun er som forsvunnet i løse luften.

Dorothys foreldre er usikre på om de skal melde henne savnet til politiet, på grunn av oppmerksomheten rundt saken. De vil ikke at noen skal tro de ikke har skikk på datteren sin, skulle det vise seg at hun har rømt. Det er også en annen grunn, av det mer lyssky slaget, som gjør at foreldrene til slutt velger å ansette private etterforskere istedenfor politiet i New York. Dorothy har i en lengre periode hatt et forhold til en mann foreldrene avskyr, nemlig George Griscom Jr. Foreldrene forbød Dorothy å treffe ham, men hadde fortsatt sine mistanker om at datteren gikk imot dem. 

Privatetterforskerne ekteparet Arnold ansetter, leter febrilsk etter Dorothy. Ingen har sett henne, og det finnes ingen tegn på at hun har reist noen steder heller. Hennes private bankkonto er ikke rørt etter at hun kjøpte boken og kjolen. Ingen kan huske å ha sett Dorothy bli tatt eller kidnappet heller, selv om foreldrene tror det er dette som skjedde. De leter på sykehus, begravelsesbyråer og institusjoner, dessverre uten hell.

Etter noen måneder uten livstegn fra datteren, kontakter familien politiet og melder henne savnet. Politiet etterforsker saken med store styrker. De ransaker soverommet til Dorothy etter ledetråder. Der finner de dagboken hennes, og flere brev hun har vekslet med George Griscom Jr. Hun skriver at hun er deprimert, og at hun ikke ser en fremtid for seg selv. Grunnen til det, er at Dorothy ønsket å bli forfatter. Hun hadde sendt inn et nyskrevet manus til et forlag, som hadde avslått det. Dette hadde unge Dorothy tatt veldig tungt.

I min fremtid ser jeg bare en lang og slitsom vei, uten muligheter for å snu.
                                                     -Dorothy Harriet Camille Arnold i et brev til George Griscom Jr. 

Politiet mistenker med en gang at Griscom Jr. har noe med Dorothys forsvinning å gjøre. De kontakter ham, men finner raskt ut at han har vært i hjembyen i Philadelphia på tidspunktet da Dorothy forsvant. Han blir forferdet over nyheten om forsvinningen. og bruker selv tusenvis av dollar for å prøve å finne henne. Etterhvert begynner politiet å tenke at Dorothy kan ha tatt livet sitt. De avhører venner av 25-åringen, som sier at om hun skulle ha tatt livet sitt, hadde det vært på grunn av at Griscom Jr. ikke ville gifte seg med henne. George Griscom Jr. selv sier at de to aldri hadde diskutert giftemål.

Seks år etter forsvinningen, ønsker en fengselsinnsatt å snakke med etterforskeren som jobbet med Dorothy-forsvinningen. Han forteller at han hadde fått 150 dollar for å grave en grav samme kveld som Dorothy forsvant. En mann, med lignende beskrivelse som Griscom Jr. hadde betalt ham. Mannen hadde lempet en kvinne med lignende klær som Dorothy i graven, og fangen hadde skuffet jord over liket og begravet det. Fangen forteller hvor han gravde ned kvinnen, og politiet drar til stedet for å lete etter levningene. De finner ingen ting. Politiet konkluderer også med at det å grave et stort nok hull i bakken for å gjemme et lik i, når det er så kaldt som i desember, ville vært umulig. De avfeier det fangen sier. 

Rykter sier at Dorothy egentlig var gravid, men siden hun ikke var gift hadde hun planlagt å ta abort hos en av byens mange abortleger. Under inngrepet hadde Dorothy forblødd, og liket begravet et hemmelig sted. 

Ingen vet hva som skjedde med Dorothy, og liket hennes ble aldri funnet. Hun forsvant sporløst fra midt på Manhattan.

Har du en teori om hva som skjedde?


Dorothy Harriet Camille Arnold, ca 1910. Bilde: The Doe Network.

Kilder: The Doe Network
          

Oslo, 1974 Del 23

På vei til Ullevaal sykehus kjøpte hun med en snusboks og ordentlig kaffe til Erik, så hadde han noe å kose seg med mens han ventet på å bli frisk.
- Elise, så godt å se deg! Det strålte av de hovne øynene til Erik da han så henne.
- Hei du. Hvordan føler du deg?
- Nja, jeg har fått en skikkelig smell i hodet og nakken, og det merkes. Ellers føler jeg meg ganske bra. Har du funnet ut noe mer om saken?
- Jeg har funnet ut en hel del, faktisk. Jeg er ganske nær en løsning, men det er innviklet.
- Ok, da får du bare sette i gang, svarte Erik og rettet seg opp i sengen. Han åpnet snusboksen med begeistring, satte seg opp i sengen og tok en slurk av kaffen.
- Så det er ikke Sverre, altså?

Sverre Juul tittet melankolsk ut av bilvinduet. Det kjentes godt, men også vemodig å ha fortalt alt. Han var fri fra hemmeligheten, nå skulle han bare begynne på fortsettelsen. Det nye livet. Han visste ikke hva som skulle skje videre, men brydde seg ikke nevneverdig lenger. Han hadde ikke hørt noe fra Vibeke, og lurte på om kona visste noe. Hun måtte jo ha merket at noe var galt, og visste nok at han satt i varetekt i forbindelse med denne saken. Dagen etter at han var kastet på glattcelle hadde han blitt ført over til sykehuset. Heldigvis skulle Sverre bli værende på sykehuset noen dager til, riktig nok på psykiatrisk avdeling. Legen hans, så vel som politiet, mente Sverre var i fare for å skade seg selv, eller gå inn i en dyp depresjon om han ikke fikk behandling i form av terapi. Det var greit, tenkte han og nikket bekreftende for seg selv. Det var faktisk en fare for at han kunne skade seg selv.

Elise Palmer og Erik Thue satt på Kaffebrenneriet like ved politihuset. Elise så ut gjennom de store vinduene og ut på gatehjørnet foran seg. Folk hastet frem og tilbake. En kvinne med barnevogn, hund, handleposer og en to-åring i rosa parkdress, snakket engasjert med datteren som pekte på alt de gikk forbi i verdens sakteste fart. Den lille jenta oppdaget verden, og det måtte moren bare vente på. Igjen kjente Elise at hun var glad Frederik og hun ikke hadde barn. Hun ble likevel varm om hjertet av den lille verdensborgeren i rosa dress som oppdaget alt for første gang. Det var noe søtt over øyeblikket. 


- Fy faen. Erik så ned i kaffekoppen sin og ristet oppgitt på hodet.
- Jeg kan ikke tro at vi må slippe Sverre. Vi vet jo ikke om han snakker sant, vi må jo kunne verifisere historien hans!
- Jeg vet, sa Elise ettertenksomt mens hun holdt blikket på den lille rosa skapningen som kanskje hadde flyttet seg halvannen meter.
- Vi må få Sverre til å hjelpe oss å finne Kristian, ellers er det vel ikke så mye vi får gjort med denne saken. Den kommer til å gå i stampe.
- Du, vi stikker til leiligheten på Torshov, jeg regner med at vi får det klarert straks. Sverre er uansett på sykehuset, han drar ingen steder så lenge han behandles. Erik drakk kaffen fort og Elise lurte på om han brant seg i halsen.
- Gjør ikke det vondt? Hun så undrende på ham mens Erik helte kaffen ned i svelget.
- Hva da?
- Å drikke så varm kaffe.
- Åja, nei.. Eh, skal vi gå?
- Ok, vi går. Elise reiste seg, men lot den varme kaffen stå. Hun var ikke bygget for etsende varm kaffe ned strupen.

Det må vel være her? Bentsebrugata 16.. C! Her er det.
Elise var opprømt, som om det var en vanskelig oppgave å lete frem en ganske vanlig adresse midt på Torshov. Sverre Juul hadde gitt dem adressen i avhør. Han hadde vært utenfor flere ganger, men aldri inne i den. Erik parkerte bilen og klatret sakte ut gjennom døren. Elise kunne se at han fortsatt hadde vondt i nakken og ryggen etter smellen han pådro seg i basketaket med Kristian Stenersen utenfor hytta i skogen. Han beveget seg litt som en gammel mann. De så seg rundt, sjekket området før de ringte på døren.

- Jeg tror nok ikke noen svarer, Elise. Vi får ringe vaktmesteren og høre om han kan låse oss inn.
Vaktmesteren var en tilårskommen mann med grå kjeledress og kulerund mage. Dette fant Elise ganske morsomt, han minnet litt om Trond Viggo Torgersens vaktmesterkarakter. Han hadde et stort nøkkelknippe med sikkert 70 nøkler, men visste eksakt hvilken som passet i låsen. Låsen lugget litt, og dørhåndtaket var tungt.
- Det er smekklås på denna, så hus? på det om dere ska? ned og oppatt.
- Ja, tusen takk, det skal vi. Elise ga ham sitt mest sjarmerende smil og holdt i unormalt hardt i dørklinken så døren ikke skulle smekke igjen. Både hun og Erik kjente lukten allerede nå. De så på hverandre, men lot det gå usagt. Erik gikk først inn, og Elise fulgte rett etter. De hadde ikke med seg forsterkninger, så om noe skjedde var de helt alene. Elise kjente det veltet seg i magen, dels på grunn av lukten, og dels fordi hun faktisk var ordentlig redd. Det kunne jo hende Kristian Stenersen var her.

I gangen var en knaggrekke, men ingen klær. Et garderobeskap med støvete speil sto halvåpent, men det var såpass mørkt i gangen at Elise ikke visste om hun skimtet noen der inne. Var det en bevegelse? En smal, hvit dør til høyre så ut til å være badet, da terskelen var opphøyet fra gulvet. Erik nikket lett med hodet og signaliserte at han kom til å åpne døren. Elise holdt avstand, men var klar til å agere. Erik la hånden forsiktig på dørhåndtaket og gjorde seg klar. Med en rask bevegelse trykket han håndtaket ned og åpnet døren.

- I helvete.. Elise? Han gikk lenger inn i det lille badet. Elise fulgte etter han, men kom nesten ikke inn da rommet var så lite. Erik trakk i en snor som hang fra taket og et blekt lys blinket noen ganger før det slo seg på. Lyset kom fra en enslig lyspære til høyre for døren montert over speilet. På speilet var det røde merker, leppestift?

Restene må fjernes, Østensjø i natt. La dem synke dypt og aldri komme for en dag

Hva betydde det? Elise tok opp telefonen og knipset noen bilder uten blits.
- Fy faen, hva er dette her? Erik lyste med lommelykten ned i det slitte badekaret.
- Det her er blod.
Badekaret så ut som om det hadde vært fylt med blod, og så tappet. Det var ikke gjort tegn til å skylle det i det hele tatt, og blodet hadde størknet i mørke renner ned til en liten dam i bunnen av karet.
- Her har noen dødd, det er jeg sikker på. Et menneske kan ikke overleve et så stort blodtap. Erik lyste på de skitne baderomsveggene, men de var blodfrie.
- Sjekk resten av leiligheten, så ringer jeg teknisk avdeling, kommanderte Erik.

Elise kjente at magen vrengte seg både en og to ganger. Den metalliske, varme lukten av blod klarte hun aldri å venne seg helt til selv om hun hadde vært på ganske mange åsteder. Hun snudde seg og gikk ut i den korte gangen. Speildøren til garderobeskapet var fortsatt halvåpen, men hun turte ikke lyse inn i den med en gang. Hun stirret mot det sorte mørket der inne. Var det noen som beveget seg der inne? Hun var sikker på at det var noe der, men var det Kristian? Elise bestemte seg for å lyse forsiktig inn i skapet, og lysstrålen fra lommelykten traff noe. Det var noe svart som hang og dinglet fra taket. Var det et menneske? Hun gikk nærmere. Plutselig falt det sorte ned i gulvet og laget en høy dunkelyd så Elise nesten hoppet. Erik kom ut av badet med Mag-lighten hevet over hodet klar til å slå. Elise pustet dypt et par ganger for å komme til seg selv igjen. Det lå stille i bunnen av speilskapet. Elise så sitt eget speilbilde i det grå lyset fra den lille lyspæren på badet. Hun så nesten ut som et spøkelse selv. Erik gikk nærmere skapet og satt seg på huk. Han lyste mot det som hadde falt ned.

- Dette er en søppelsekk tror jeg. Han bøyde seg mot det, og rakte ut armen. Enda en høy dunkelyd kom fra posen, som om noe falt eller flyttet på seg. Erik falt bakover, men reiste seg raskt i samme stilling igjen. Enda en gang bøyde han seg mot det i skapet, men litt mer forsiktig denne gangen. Han tok i den svarte plasten, som raslet mykt og dro den mot seg og ut av skapet. Ut fra posen stakk et langt håndtak som ved nærmere undersøkelse tilhørte en baufil. Erik var forsiktig med å ikke ta på den, siden det kunne være både fingeravtrykk og andre tekniske bevis på den. Det så også ut som om det lå en øks og noe slags kniver i posen.
Elise pustet lettet ut og hørte at sirener nærmet seg. Endelig kom det flere for å bistå dem i denne merkelige leiligheten. Hun kom på at de faktisk ikke hadde sjekket de resterende rommene, og fant frem lommelykten. Elise gikk forbi speilskapet og tok til høyre igjen. Hun kom inn i verdens minste stue og kjøkken, en mørkebrun skinnsofa sto langs den bortre veggen. To vinduer mot gaten ga et svakt lys inn i rommet. Foran sofaen sto et sort stuebord men noen papirer og vørterølflasker på, og i den mørkebrune skinnstolen foran bordet igjen lå en blodstenket pute som en gang kanskje hadde vært til pynt. Til venstre i rommet var en smal døråpning uten dør, og Elise gikk mot den. Hun holdt lommelykten slik Erik hadde gjort, klar til kamp. Det var nok ingen der, men følte seg tryggere når hun var forberedt.
Soverommet var langt og smalt, og en smal dobbeltseng med en brunflekket madrass var eneste møbel. Elise grøsset litt ved tanken på å sove i en så ekkel seng, men tenkte at den sto i stil til resten av leiligheten. Lukten i hele leiligheten var så innestengt, det hadde nok aldri vært luftet her. Blodlukten nådde helt til soverommet. Hadde Kristian Stenersen virkelig bodd her? Elise hørte skritt og stemmer i gangen, og forstod at teknisk avdeling hadde meldt sin ankomst.

 

- Fingeravtrykkene stemmer. Erik så opp fra papirene og mot Elise. Han hadde kommet hjem til henne på morgenen som han pleide, og Elise var som vanlig ikke klar til å gå. Hun drakk kaffe og tygget raskt i seg den siste croissanten Erik hadde tatt med. Han var så snill mot henne, Frederik gjorde aldri sånn uten at hun ba om det. Han var jo på reise hele tiden, så det var kanskje ikke så merkelig. Frederik hadde vært nesten tre uker i Singapore nå, og han kom ikke hjem før om halvannen uke. Det var egentlig helt OK.
- Vi visste jo det, Erik.
- Nei, Elise. Vi vet nå at fingeravtrykkene fra hytta og fingeravtrykkene i leiligheten stemmer overens. Vi har ikke Stenersens avtrykk enda, så vi kan ikke bare konkludere..  
- Ja, ok. Men vi vet at det er ham.
- Vi får finne ham først, så tror jeg det ordner seg. Er du klar til å dra snart?

Erik pekte mot morgenkåpen hennes. Elise så ned, og kom på at hun hadde glemt å kle på seg. Hun reiste seg raskt og hastet opp trappen til soverommet, fant noen klær hun vrengte på seg og løp ned igjen. Erik sto allerede i hallen med jakken på. Bilen var iskald, men det hjalp med setevarmeren.
- Jeg håper virkelig at vi finner noe der oppe, sa hun ettertenksomt og vendte seg mot Erik, som holdt øynene på bilveien.
- Noe må vel være der. Han har jo lagt igjen lik der, for fader.
- Vi finner noe, Elise. Vi er så nærme nå, snart har vi ham.

Det hadde begynt å snø igjen da de kom frem til Industribygget på Lambertseter. Elise dro hetten over hodet, og bøyde nakken nedover for å ikke få store snøfiller i øynene. Erik haltet like bak henne men lommelykten i hånden. De visste ikke hvor mørkt det var der inne, og tok ingen sjanser. Inne i industribygget var det som om luften sto stille. Bleke lysstråler fra vinduene ved taket la en uhyggelig stemning som traff Elise rett i magen. Hun tenkte tilbake til dagen de fant likene. De hadde ligget under en presenning og hun kunne fortsatt kjenne overraskelsen på kroppen. Det var ikke mye å se der inne, alle tekniske bevis var sikret og prosessert.

- Jeg lurer på hva annet dette lokalet har vært brukt til. Erik snudde seg mot henne og så ut som om han forventet et svar. Elise trakk på skuldrene.
- Det kan jo være alt eller ingenting. Han er i alle fall smart nok til å ikke legge igjen noe som kan knytte han til dette stedet.
- Der tar du feil, svarte Erik monotont.
- Se på leiligheten fra i går, der er det jo bevis over alt. Jeg lurer på hvorfor han har vært så uforsiktig der, men på åstedene er det ingen verdens ting å felle han på. Vi kan ikke knytte han til ett drap på tekniske bevis.
- Det er jo fader meg sant.

Elise følte plutselig en stor skuffelse over seg selv. Hvorfor hadde hun ikke tenkt på det? Erik hadde så rett, det virket nesten som to personer jobbet sammen, ikke en. Leiligheten på Torshov hadde vært skitten, ekkel og full av bevis. Det var blodsøl, sikkert fra noen av ofrene. Trodde Kristian Stenersen at de ikke skulle finne leiligheten? Den sto registrert på ham, og lett å finne. Hadde han en medhjelper?
- Tror du han har hatt noen til å hjelpe seg?
- Jeg vet ikke, det kan nesten virke sånn, svarte Erik.
- Du, jeg tror vi er ferdige her, jeg vet ikke hvorfor vi dro hit i det hele tatt. Han dro ytterjakken tettere om seg og viste tegn til at de skulle gå mot døren.
- Nei, det er vel ikke noe her.

Elise gikk etter han og tenkte videre på om Kristian Stenersen egentlig hadde noen medhjelper. Hun kom på noe hun bare måtte sjekke med en gang hun kom til kontoret. Utenfor industribygget hadde solen nesten tittet frem. Det minnet Elise på en påskeferie med faren på Geilo da hun var barn. Elise og faren hadde vært på skitur, og var på vei hjem til hytta etter at de hadde spist appelsin og drukket kakao. Lyset var flatt og Elise så ikke hvor bratt bakken egentlig var. Hun hadde falt og brukket håndleddet, men det ble likevel den beste påskeferien hun kunne huske. Elise hadde nemlig alltid ønsket seg gips på armen, sånn at alle vennene hennes kunne skrive hilsen på den. Nå hadde hun riktignok ikke hatt så veldig mange venner som liten, men både læreren og vaktmesteren på skolen hadde skrevet på gipsen, og det hadde gjort Elise glad.

Andrei Chikatilo: Slakteren fra Rostov

Den 16. oktober 1936 i Ukraina ble han født, mannen som skulle bli en av verdens verste seriemordere. Han ble født inn i en relativt fattig familie, i en liten by som hadde vært rammet av sultkatastrofe noen år tidligere. Andrei og familien, så vel som resten av byen led fortsatt under effekten av denne. Andrei ble født med vannhode, noe som blant annet ga han problemer med urinveiene. Det førte til at han var sengevæter helt til han ble voksen. Andrei ble mobbet for dette, da han ofte tisset på seg hvis han ble nervøs eller redd. 

Under andre verdenskrig ble Andrei sin far arrestert av tyskerne. Han gjorde ikke motstand under arrestasjonen, noe mange i landsbyen reagerte på. Da faren ble løslatt etter krigens slutt, ble han utstøtt av landsbyen på grunn av feighet. Andrei, som fra før var et mobbeoffer, ble også mobbet for at faren var en feiging. Andrei hadde det ikke lett. Mobbingen gjorde han sint, og han begynte å hate ungdommene i byen. En dag bestemte han seg for å ta hevn, og forsøkte å overfalle en av jentene på skolen. I kampens hete ejakulerte da han forsøkte å overfalle jenta. Hun lo av han, og fortalte det til klassekameratene. Andrei ble mobbet og ledd av enda mer, så mye at han bestemte seg for å flytte til en annen by etter at skolen var ferdig. 

På grunn av de fysiske plagene som følge av at Andrei hadde vannhode, kunne han ikke ha en vedvarende ereksjon. Dette gjorde interessen hans for det motsatte kjønn vanskelig, og han begynte å tro at han bare kunne bli tilfredsstilt seksuelt ved å skade andre. 

Da Andrei ble eldre, bestemte han seg for å studere. Han ønsket å komme inn på universitetet i Moskva, men strøk på opptaksprøven og kom ikke inn. Dermed flyttet Andrei til en annen by og begynte å studere til telefoningeniør. Under studietiden bodde han sammen med søsteren sin, som raskt oppdaget brorens manglende evne til å stifte bekjentskaper med det motsatte kjønn. Søsteren tok derfor på seg oppgaven med å finne en kone til Andrei. Han ble, gjennom søsteren, introdusert til Fayina, som han giftet seg med. Til tross for Andrei's problemer fikk de to barn sammen. 

I 1971 ble Andrei lei av å jobbe som telefoningeniør, og bestemte seg for å jobbe som lærer. Han tok jobber på flere skoler, men mistet jobbene raskt, da både elever og lærere klaget på at han disiplinerte, altså slo barna. Til slutt fikk Andrei jobb på en skole for barna til gruvearbeidere i nærheten av Rostov. 

En dag forsvinner en tenåringsjente fra den lille gruvebyen. Politiet leter etter henne, og avhører vitner. Flere forteller at de har sett Andrei sammen med Lena, den forsvunnede jenta. Dagen etter forsvinningen blir Lena funnet voldtatt og drept. Politiet tar Andrei inn til avhør, men han nekter for å ha hatt noe med forsvinningen eller drapet å gjøre. Kona Fayina gir ham alibi, selv om hun vet at han ikke var hjemme i det aktuelle tidsrommet da Lena ble bortført og drept. PÅ grunn av at Andrei hadde alibi, blir en annen mann avhørt for drapet. 25 år gamle Aleksander Kravchenko tilstår etter flere brutale avhør. Han blir senere dømt til døden for et drap han ikke hadde noen forfatning med. Aleksander Kravchenko ble henrettet bare 25 år gammel. 

Noen måneder senere blir 17 år gamle Larisa funnet drept. Hun var kvalt, knivstukket og voldtatt. Gjerningsmannen hadde dyttet jord og blader ned i halsen hennes før voldtekten, så hun ikke skulle skrike. Larisa er kuttet opp, og svært ille tilredt når hun blir funnet. Andrei er morderen, men det vet ikke politiet. 
Flere tenåringsjenter forsvinner, og politiet begynner å se et mønster. Kan det være samme gjerningsmann..? 

Etterhvert begynner Andrei å oppsøke tenåringer, både gutter og jenter på den lokale togstasjonen, eller på cafeer. Han lurte dem så med til skogen, hvor han overfalt dem. Han brukte kniv, slik at de blødde og var i store smerter mens han voldtok dem. Etter voldtekten pleide Andrei å kutte opp oftene sine til det ugjenkjennelige, han fjernet neser, lepper, fingre, kjønnsorganer og noen ganger armer og ben. Men en ting var viktig for Andrei. Han var overbevist om at ofrene hadde et bilde av ham i øynene, siden han var det siste de så før de døde. Derfor fjernet han alltid øynene på ofrene sine, en ufravikelig regel som også ble hans modus operandi, da han varierte måtene han drepte ungdommene på. 

Selv om disse drapene skjedde før uttrykket "seriemorder" fantes, visste politiet og media at en drapsmann gikk løs. Likevel ble det bestemt at det ikke skulle skrives om i avisene eller snakkes om i radio, for å ikke skape panikk. Så vidt politiet visste, var gjerningspersonen den samme. Folk i byen var redde, og det ble etterhvert snakket så mye om drapene at politiet dannet en egen gruppe for å avsløre morderen i 1983.  

Gruppen gikk grundig til verks. Det fikk en spesialist i adferdspsykologi til å lage en profil av gjerningsmannen, som viste seg å stemme ganske bra. Spesialisten mente gjerningsmannen var:

  • En nekro-sadist som fikk nytelse av andres dødsangst, skader og død
  • Mellom 40 og 50 år
  • Tidlig seksuelle problemer
  • Ereksjonsproblemer og vonde følelser knyttet til sex

 

Politiet både overvåker, og er tilstede på togstasjoner og cafeer slik at morderen ikke skal kunne slå til igjen. Andrei merker dette, og tar en pause fra drepingen. Ikke før i 1988 begynner han å drepe igjen. Siden sist har politiet fått flere opplysninger om morderen, blant annet at han har blodtype AB, og at han har grått hår. De han sikret sædrester fra flere av ofrene, samt identiske, grå hår. 
En kveld blir Andrei arrestert av politiet, på grunn av merkelig oppførsel. Han blir spurt om han er morderen, men nekter selvfølgelig. Politiet synes likevel Andrei passer til beskrivelsen av morderen, og bestemmer seg for å sjekke blodtypen hans. Til både Andrei og politiets store sjokk, stemmer ikke blodtypen selv om Andrei faktisk er morderen. Grunnen til det er at han har et sjeldent fenomen som på engelsk kalles "non-secreter", det vil si at blodtypen ikke kan bestemmes ved hjelp av kroppsvæsker, som i dette tilfellet var sæd. Dette hadde ikke vært et problem om man hadde sjekket DNA. 

Andrei blir løslatt fra politiet, og fortsetter å drepe. Han tror at han er uovervinnerlig, og at han aldri kommer til å bli tatt. Når mordere begynner å tenke slik, gjør de etterhvert feil. Og det gjør også Andrei. Han klarer å fortsette drepingen frem til 1990, men blir tilslutt tatt. En kveld, etter å ha drept sitt siste offer, blir han igjen arrestert for mistenkelig oppførsel, og denne gangen setter politiet opp temperaturen på avhørene. Andrei nekter først, men etterhvert begynner han å fortelle. Han tilstår 56 drap, og blir tiltalt for alle, selv om politiet mener det er flere ofre. 

I retten dømmes "Slakteren fra Rostov", Andrei Chikatilo for 53 av de 56 mordene. Han mottar en dødsdom for hver liv han har tatt.

Den 14. februar 1994 henrettes Andrei med et skudd i bakhodet. 
 

Kilder: biography.com, murderpedia.com

 

Oslo, 1974 Del 22

Politihuset i Oslo, nåtid

- Elise, nå synes jeg du skal ta deg noen dager fri. Jeg kjenner deg, og vet du fikk et panikkanfall der inne. Folke Thorbjørnsen pekte mot toalettdøren.
- Du får røde flekker på halsen av det, og se hvordan du ser ut nå. Elise tok seg til halsen. Hun var enig i at hun trengte noen dager fri, men hadde sterke ønsker om å jobbe seg ferdig med saken.
- Jeg vet også hva du tenker, med Sverre Juul er ikke i stand til å bli avhørt, og jeg ringer deg om vi får arrestert Stenersen. Høres det bra ut?
- Ja, det høres bra ut, svarte hun med skjelvende stemme. Hun ville bare sove, tenke og drikke vin.
- Ikke drikk så mye vin nå, Elise. Prøv heller å sove, kanskje gå en tur?
- Ja, jeg lover. Hun forsøkte å smile til Folke, men overleppen klistret seg fast til tennene, og hun lurte på hvor pent det smilet egentlig ble. Hun så ned, og trakk på skuldrene.
- Ok, jeg drar hjem en tur.
- En ting, Elise. Stemmer det virkelig at Christoffer Blad er utenfor leiligheten din, eller var det noe du lirte av deg fordi du var forbanna?
- Det stemmer faktisk. Jeg vet ikke hva han vil, men om jeg ser ham utenfor igjen ringer jeg politiet. Christoffer har ingen ting på Frogner å gjøre, han har jo ingen som liker ham der. Kan du si det til han?
- Jeg kan si at han skal holde seg unna deg, det kan jeg gjøre.
- Ok, takk Folke. Vi sees!

Elise satt seg inn i drosjen og mumlet adressen sin til sjåføren.
- Haha, heter du Elise og bor i Elisenbergveien? Sjåføren snudde seg mot henne med verdens bredeste flir.
- Ja, det gjør jeg. Det har jeg aldri tenkt på før. Hun smilte mot mannen i forsetet og tenkte på hvor fint det var at det fantes sånne mennesker som ham. En så liten kommentar ga henne et bittelite stikk av glede for en stakket stund.

Hun så ut gjennom bilvinduet og kjente at hun gledet seg til å komme hjem. Hun kjente også at hun var glad for å være alene, med unntak av katten Metis. Frederik hadde ikke latt høre fra seg, men det var helt greit akkurat nå. Han ville sikkert tvinge henne til å snakke om det hun hadde opplevd, selv om Elise bearbeidet slike opplevelser best i sitt eget hode. Hun tenkte mye gjennom alt hun opplevde, både gode å dårlige hendelser, og klarte alltid å sortere tankene sine slik at hun holdt seg noenlunde stabil. De gikk alltid over, de mørke tankene. Elise syntes det alltid ble verre å snakke med noen, siden de ordene hun trengte for å beskrive hvordan hun hadde det fantes ikke. Med unntak av et panikkanfall her og der, gikk det da tålelig greit med henne. Gjorde det ikke?

Inne i leiligheten var det lenge siden noen hadde tømt søppel, det var i alle fall sikkert. Hun bar den stinkende søppelposen ut på balkongen. Elise kjente at hun ikke orket huslige sysler nå.

På kjøkkenet fant hun seg et stort vinglass, og en flaske Valpolicella Ripasso hun hadde fått av naboen en gang hun hadde vannet plantene deres en helg. Hun åpnet flasken og fylte glasset helt fullt. Vinflasken satt hun igjen på kjøkkenet med vilje, men ombestemte seg og hentet den inn i stuen igjen. Hvem prøvde hun å lure? Elise kom på at hun hadde lovet Folke å ikke drikke så mye vin nå som hun hadde litt fri, men dette var slik Elise bearbeidet ting. Mye vin, musikk og noen gode timers søvn, så var hun fulloktan Elise igjen. Det funket hver gang.

Hun satt på et naturprogram på tv? en, det fikk henne alltid å slappe av. Tankene fløt, det var deilig for en gangs skyld. Etter noen timer med vin og sløving på sofaen begynte det å bli mørkt ute. Hun så store snøfiller dale rolig ned fra himmelen. Det hadde begynt å lyse i vinduene til gjenboerne, og hun så familier sitte rundt middagsbord, en mann så på tv og to unge kvinner drakk vin ved kjøkkenbenken. De måtte være venninner, tenkte hun. Elise hadde egentlig aldri hatt noen ordentlig venninner, i alle fall ingen med like interesser som henne. De fleste hun kjente ville ut og danse på nattklubber, eller bruke helgen til å feste. Elise var aldri der, men syntes det var greit. Hun hadde slått seg til ro med at hun var annerledes, og det var fint å være alene.

Elise var aldri ensom, selv om hun hadde tilbragt mesteparten av livet sitt alene. Faren, Dommer Palmer som han ble kalt, hadde alltid jobbet mye, men han var likevel en tilstedeværende far. Før alkoholen tok ham, selvsagt.

Frederik derimot, han var ikke mye til stede. Han reise ofte, og var borte flere uker i strekk. Det var nesten slik at de ikke kjente hverandre. De få dagene de fikk med hverandre innimellom var alltid fine, men Elise hadde begynt å kjenne på at noe manglet. Det var det begjæret hun hadde tenkt på tidligere. Begjær. Hun tenkte på Erik, og fikk ikke synet av den livløse kroppen hans ut av hodet. Det hadde gjort vondt å se ham slik, den sterke intelligente og trygge mannen hun var så heldig å kalle sin partner. Nå lå han på sykehus, og det var ingen ting Elise kunne gjøre for å redde ham. Hun hadde tenkt mer og mer på Erik i det siste, og kjente at vennskapet hans betydde mye. Hun bestemte seg for å besøke ham neste morgen.

Elise tok enda en slurk av vinglasset og så gjennom sakspapirene hun hadde funnet frem under etterforskningen. Øynene gled sakte over bildene av Gracja, Elena og Mikhail. De, i tillegg til de tre andre fra industribygget var drept på så forskjellige måter. Så forskjellige at de nesten ikke kunne være samme gjerningsmann, Gracja var tømt for blod, delt i to deler, og skåret opp i ansiktet. Morderen hadde åpenbart kopiert Black Dahlia-mordet, det verserte det ingen tvil om.

Mordet på Mikhail var så brutalt som man fikk det, Elise håpet at han ikke hadde levd lenge etter han ble hengt opp etter føttene. Hun var klar over at en kunne overleve en stund hengende opp ned, om man fikk tilstrekkelig med blod til hodet. Han var kuttet opp langs buken, og Elise syntes fortsatt dette minnet henne om et av ofrene til Ed Gein, Bernice Warden som ble funnet på nesten samme måte. Hos Mikhail derimot, hadde kjønnsorganet blitt fjernet, og muligens gitt til en hund.

De tre i industribygget til Kristian Stenersen var delt, og sydd sammen igjen til de lignet et merkelig vesen, kanskje en sjøstjerne liggende på det kalde betonggulvet. I mordene på både Gracja og Mikhail hadde morderen tatt seg overlegent god tid, men Elena hadde blitt slått i hjel som i et overfall. Det virket ikke som om Kristian hadde planlagt å drepe henne, men at mordet skjedde i affekt. Elise funderte også på hvorfor Sverre og Elena skulle møtes akkurat på den hytta, og hvordan Elena hadde klart å komme seg usett fra huset hun var vitnebeskyttet i. Huset måtte ha vært i nærheten av hytta hun ble drept i.

De hadde ikke funnet noen telefon på Elena, men Elise var ikke sikker på om det var funnet noen telefon på Sverre Juul. Hadde han hatt en på seg, var den mest sannsynlig beslaglagt. Elise lurte på hvorfor Sverre ikke ble drept, Kristian Stenersen var jo åpenbart i hytta da Sverre fant Elena død. Han kunne ha drept Sverre før han ringte nødnummeret.

Dette var en merkelig og innviklet sak. Elise tenkte igjen på Kristian Stenersen, som hadde byttet navn til Esben Emanuelsen. Om det stemte at han også hadde drept den eldre kvinnen på Lambertseter i 1974, var han bare 14-15 år. Det kunne jo være mulig, og Elise visste at han hadde vært sammen med Endre Pedersen den aktuelle kvelden. Et vitne hadde sett to mennesker løpe over gressplenen foran Langbølgen, ikke lenge før Marie Abrahamsen ble funnet død.

Endre Pedersen hadde fortalt i avhør at han og Kristian Stenersen hadde sittet sammen på taket den kvelden, og at Kristian hadde vært borte en stund for å hente en jakke siden det var kjølig ute. Han hadde kommet tilbake senere, men Elise lurte på om han hadde vært borte lenge nok til å ha hatt tid til å drepe den eldre kvinnen. På en annen side, man kunne heller ikke vite om Endre Pedersen hadde sittet på taket mens Kristian hadde vært borte. Han kunne faktisk ha gått ned fra taket selv og drept den Abrahamsen. En av de to måtte ha gjort det, men Elise en sterk følelse av at det var Kristian Stenersen som drepte Fru Abrahamsen.

Så var det jo dette med blodet inne i hanskene som ble funnet i Abrahamsens gang. Det var Endres blod, ingen annens. Elise lurte på om de hanskene fantes enda. Som Endre hadde forklart i avhør, hadde han hjulpet den gamle damen med å flytte møbler samme ettermiddag, og spist middag hos henne. Marie Abrahamsen hadde åpenbart ikke sett på Endre som en trussel. Det virket som om de hadde et godt forhold seg i mellom, og Endre var ifølge venner og familie en snill og sjenert gutt. Stille vann har dypest grunn, tenkte Elise.

Hun drakk mer av vinen, og tenkte over at Endre faktisk ikke passet med gjerningsmannprofilen hun hadde kommet frem til. Kristian, derimot, hadde ofte vært voldelig både som liten og ungdomsårene. Hans egen mor hadde vært redd for ham, og han hadde plaget både dyr og barn da han var yngre. Elise visste godt at dette var indikasjoner på psykopati, men hun var ingen psykiater og kunne ikke vite om Kristian faktisk var psykopat. Hun trodde han kunne være det, i alle fall. Elise funderte over hvorfor Kristian Stenersen hadde byttet navn til Esben Emanuelsen. Ville han bli en annen person? Kristian måtte jo ha visst at han hadde blitt nevnt i avhørene av Endre. Om Kristian hadde drept den gamle damen, hadde han muligens ikke villet være Kristian lengre. Elise så nærmere på saksdokumentene fra den gamle Langbølgensaken.

En Bjørn Hærland hadde vært etterforsker i saken. Mon tro om han faktisk var i live. Hun ville snakke med ham om det lot seg gjøre. Elise måtte forberede seg til avhøret, til saken, for å endelig kunne felle Kristian Stenersen i retten, og etterforskeren fra en svunnen rettsak ville ha vært et ypperlig vitne. Kristian Stenersen hadde vært for lenge ute i samfunnet nå.

Elise søkte i forskjellige telefonkataloger på nettet etter en Bjørn Hærland, men mange het visst det. Plutselig fant Elise en som kunne stemme med alderen hun trodde ha var, en Bjørn Hærland bosatt i Gamlebyen i Oslo. Han var over 80 år nå, men tydeligvis fortsatt i live. Dette var jo helt utrolig! Elise skrev opp adressen, og ville prøve å besøke ham neste morgen. Hun drakk opp resten av vinen, tok en kjapp dusj og gikk til sengs. For en dag det skulle bli i morgen. Elise gledet seg allerede.

Gamlebyen, Oslo, nåtid

Elise Palmer lette etter riktig gatenummer. Hun håpet så inderlig at Bjørn Hærland var hjemme, og i live. Han satt på så viktig informasjon om Lanbølgensaken, og hadde faktisk avhørt Endre Pedersen flere ganger. Endelig fant hun nummer 53, og ganske riktig stod navnet hans på en av ringeklokkene. Elise ringte på, og håpet på det beste.

- Hallo? En tynn stemme hørtes i dørtelefonen.
- Hei, er det Hærland?
- Hvem spør? Den tynne stemmen hørtes skeptisk ut. En ekte politimann, tenkte Elise og smilte.
- Jeg heter Elise, og har noen spørsmål til deg om en gammel sak du etterforsket på 70-tallet. Hun ville ikke avsløre for mye i tilfelle han ikke ville slippe henne inn.
- Ja, du får vel bare komme inn. Dørlåsen dirret strengt, og Elise åpnet døren.
- Fjerde etasje, hørte hun Hærland si i mikrofonen.

Elise tok heisen til fjerde etasje, og gikk på måfå bortover gangen. Et skallet hode stakk frem fra en døråpning, og fikk det til å se ut som om hodet hans svevde i løste luften. Elise gikk mot det skallede hodet. Den eldre mannen satt i rullestol, han var tynn og så sliten ut. Han var overraskende pen i tøyet til å være så gammel, slo det henne.
- Hei, kunne jeg ha kommet inn i noen minutter?
- Vær så god, sa mannen og gjorde en gest med armen. Elise fulgte ham inn i den sparsomt møblerte stuen.
- Kan jeg få by Dem på noe, frøken?
- Ellers takk, svarte Elise høflig og smilte varmt mot ham.
- De ville snakke med meg om en gammel sak? Begynte Hærland.
- Ja, jeg kan jo starte med å fortelle hvorfor jeg er her. Mitt navn er Elise Palmer.
- Palmer? Bjørn Hærland så på henne med store øyne.
- Ja, Dommer Palmer var min far. Han er dessverre gått bort for mange år siden, men jeg jobber som etterforsker i Oslo Politidistrikt, og etterforsker en sak som muligens kan ha noe med Langbølgensaken å gjøre. Den gamle mannen så ut som om han hadde falt ned fra månen. Han ble helt fortumlet, og gjemte hodet i hendene.

- Nei, jeg..
- Vær så snill, Hærland. Jeg trenger din hjelp. Jeg må stille deg noen spørsmål, og du er den eneste som kan svare på dem. Du var der, dette var din sak. Nå er det kanskje løst.
- Kjære deg, du vet hvordan det gikk, svarte Hærland trist.
- Gutten hang seg på cella.
- Jeg vet han gjorde det, men jeg tror ikke det var Endre Pedersen som drepte den eldre damen.
- Hør her, unge dame, begynte han gråtkvalt. Det var tydelig at denne saken betydde mye for ham. Åpenbart visste Hærland mer enn hva som hadde kommet frem, og han så ut til å ha slitt lenge med denne saken.
- Vi etterforsket den saken grundig, det var gode bevis, og vi hadde ingen andre enn Pedersen som mistenkt.
- Hærland, jeg er ikke her på grunn av Endre Pedersen. Jeg er her på grunn av kameraten hans, Kristian Stenersen.
- Hva? Om mulig, var den gamle mannen enda mer forskrekket nå, enn da Elise forklarte hvilken sak hun ville snakke med ham om.

- Jeg tror Kristian Stenersen kan ha drept Fru Abrahamsen, og at Pedersen var uskyldig. Dere fant Endres hansker med hans eget blod inni, men det er vel ikke sjekket for fingeravtrykk inne i hanskene, er det vel? Og ikke minst, det var jo to personer på taket den kvelden, hvor ingen av guttene har alibi for hele kvelden? Kristian hadde gått ned for å hente en jakke, og Endre ble igjen på taket. Vi vet jo derfor ikke om Endre faktisk ble igjen på taket, eller om Kristian i det hele tatt hentet den jakken? Jeg kommer til å spørre Kristians foreldre om det når jeg snakker med dem.
- Har du snakket med Stenersens?
- Ja, nå har det seg slik at Kristian Stenersen er innblandet i en annen sak jeg etterforsker. Har du hørt om drapet ved Østensjøvannet?
- Ja, kan det være han da?
- Det er en teori jeg jobber med i alle fall, svarte Elise.
- Kristian Stenersen heter Esben Emanuelsen nå, han har byttet navn. Jeg kan knytte ham til drapene jeg etterforsker nå, men har dessverre ikke nok bevis for å tiltale ham enda. Jeg tror du, Hærland, kan hjelpe meg med informasjon om saken i Langbølgen, slik at jeg kan sette ham ut i avhør. Jeg tror faktisk det var Kristian som drepte Fru Abrahamsen, jeg er helt sikker på det. Og, om det stemmer at Kristian har drept både Abrahamsen og de andre, kan Endres familie endelig få litt fred. Bjørn Hærland så med store øyne på henne.
- Den familien skulle ha hatt fred for lenge siden. Jeg skal innrømme en sak. Da jeg fikk høre om Endres dramatiske bortgang, begynte jeg å trekke den konklusjonen selv. Jeg så det ikke klart under etterforskningen, og jeg var kanskje slurvete med bevisene den gangen. Det har jeg angret på siden. Vi visste jo at gutten var sammen med en kamerat den kvelden. Det er min feil at saken fikk det tragiske utfallet. Jeg forsøkte å etterforske saken på nytt, men ble overfalt i mitt egen hjem. Jeg lå på sykehus i halvannet år, og kom tilbake slik.

Hærland pekte på de visne bena sine. Elise kunne se en stor sorg i de lyseblå øynene til den gamle mannen. Hun hadde så vondt av ham.
- Hvem overfalt deg, Hærland?
- Det var en ung mann, som hadde gjort lignende saker før. Christer Ebbesen, het han. Han er død nå, han tok en overdose en gang sent på 80-tallet. Hans far var min overordnede i etaten den gangen. Jeg vet ikke om det var fordi jeg er homofil, eller fordi jeg begynte å snoke i Langbølgensaken igjen. Christer ble aldri dømt, siden saken min aldri ble etterforsket ordentlig. Jeg har levd som ufør siden den gangen, jeg kunne jo aldri jobbe som politi etter de skadene jeg fikk. Homofili var knapt lovlig på den tiden, så man måtte gjemme seg om man skulle kunne være seg selv i privatlivet. Jeg vil mer enn gjerne hjelpe Dem, Elise Palmer. Jeg vil være med å rette opp i Langbølgensaken, så jeg får gjort noe godt før jeg forlater denne verdenen.

Stakkars gamle mann, tenkte Elise. For et liv han må ha levd, og så mye han må ha gått glipp av.
- Jeg hørte at din far gikk bort, men du må da ha vært veldig ung?
- Ja, jeg var ganske ung da han døde, men jeg mistet ham dessverre lenge før den tid. Min far tok det veldig tungt da Endre Pedersen tok livet sitt, og jeg tror han mente at dommen var feil. At han selv hadde tatt feil. Som avisene skrev, det var jo faktisk et justismord. Min far slet resten av livet med skyldfølelse.
- Det gjorde vi nok begge, svarte Hærland.
- Men nå, Frøken, nå kan vi to rette opp!
- Tusen takk, Hærland. Din hjelp er gull verdt.

Hærland laget kaffe, og begynte å fortelle om etterforskningen fra start til slutt. Elise noterte flittig. Endelig skulle hun ta Kristian Stenersen som hadde ødelagt så mye for så mange. Etter møtet med Hærland hadde Elise mye nytt å tenkte på. Så mange aspekter i saken som ikke hadde blitt etterforsket, og hun tenkte på hvor forskjellig utfallet av saken hadde blitt om hun hadde gjort det riktig fra starten av. Da hadde kanskje ikke Gracja ligget i to deler på Østensjø. Kanskje Elena hadde vært i live, Mikhail hadde sluppet å blø i hjel mens han hang opp ned i leiligheten sin.

Hun ville dra innom Erik på sykehuset en tur, før hun dro hjem.

Drapet på Marie-Louise Bendiktsen (59)

Sjøvegan/Salangen, Troms:

Klokken er rundt 05 om morgenen den 15. Juli 1998. Flammene er så voldsomme at de har tatt over hele huset. Noen ringer både brannvesen og politi. De kommer raskt til stedet, men huset kan ikke reddes. Det er overtent. I huset bor 59 år gamle Marie-Louise Bendiktsen, og ingen får kontakt med henne. Naboer er livredde for at hun ikke klarte å komme seg ut av det brennende huset. Det ingen visste, var at Marie-Louise hadde ligget død i nesten to dager før det begynte å brenne. Noen hadde drept henne.


Bilde fra VG.no

Det er snart 20 år siden Marie-Louise Bendiktsen ble voldtatt og drept i sitt eget hjem. Marie-Louise beskrives av venner og bekjente som en snill og ordentlig dame, som hadde livet sitt på stell. Hun hadde en begrenset vennskapskrets, og etter at hun ble enke i 1994 holdt hun seg mye for seg selv. Hun traff familie og noen få venner jevnlig, men stiftet ingen nye bekjentskaper med andre, og fant seg heller aldri en ny partner etter at mannen hennes døde. Marie-Louise var et ordensmenneske, som hadde faste rutiner. Hun jobbet som sentralborddame på kommunehuset, og var godt likt av kollegene, så vel som besøkende. Så hvorfor ble denne milde, snille kvinnen offer for en grusom forbrytelse?

Brannmenn fant det liket av Marie-Louise i restene av det som en gang var hjemmet hennes. De gikk utifra at hun døde i brannen, siden den hadde startet midt på natten. Når branner oppstår mens folk sover, er det ikke alltid de som er inne i huset våkner. De kan ha blitt bevisstløse av røyken fra flammende, og ikke kommet seg ut selv om røykvarsleren piper. Brannvesenet og politiet trodde dette kunne være en mulighet, men sendte liket til obduksjon. Det var her hele saken skulle settes på hodet.

Obduksjonen viste nemlig at Marie-Louise allerede var død da brannen startet. Lungene hennes hadde ikke pustet inn røyk. Dette var ikke lenger bare en tragisk brann, men også et mord. Rettsmedisineren tok prøver av liket. Det ble funnet sædrester på henne, og tegn til at hun var seksuelt misbrukt. Prøvene ble sendt til Oslo for analyse, men ble ikke pakket skikkelig, og DNA-et ble kontaminert. Det var ikke lenger nok DNA til å identifisere en gjerningsmann, kun nok til å utelukke noen. Dette skulle gjøre etterforskningen vanskelig.

Verken familie, kolleger, naboer, venner eller bekjente hadde noen anelse om hvem som kunne ha drept kvinnen. Politiet gikk gjennom hva Marie-Louise foretok seg i dagene før hun hadde blitt drept. De visste at hun hadde ferie den uken, og at hun hadde handlet og bestilt frisørtime mandag 13. Juli, to dager før brannen. Det var varmt ute, og politiet tror hun hadde vasket, eller luftet dyner og puter denne kvelden, da dette fortsatt hang ute på verandaen hennes da brannen startet. Det kunne se ut som om hun ble drept mandag kveld. Marie-Louise hadde snakket med nevøen sin på telefon den kvelden, klokken 21.24. Dette er det siste livstegnet. Politiet tror Marie-Louise ble drept i løpet av natten, da posten ikke ble hentet dagen etter. Hun hadde for vane å ta inn posten klokken 11 de dagene hun hadde fri. Ingen kan huske å ha sett henne tirsdagen før brannen.

To vitner, som uavhengig av hverandre kontaktet politiet. De hadde sett en mann som oppførte seg merkelig i nærheten av der Marie-Louise bodde. Kvinnen hadde sett mannen både lørdagen 11. juli og mandagen 13. juli, dagen politiet tror drapet skjedde.
Det mannlige vitnet hadde på sin side reagert kraftig på mannen og hans oppførsel, og bestemt seg for å kjøre etter ham. Begge vitnene beskrev en høy, slank mann med et morskt blikk som fremsto påvirket av noe. Vitnene møtte Kripos og polititegneren (som også har jobbet som tegner i VG) Harald Nygård, som laget to fantomtegninger av mannen.
Det er ingen tvil om at de så samme mann:

 


Bilde fra ranablad.no, tegnet av Harald Nygård.

Men hvem er han? Ingen av vitnene kjente ham igjen, selv om det ikke bor mange der Marie-Louise bodde. Kan han ha vært utenbysfra, kanskje til og med utenlandsk? Det var flere arrangementer i området rundt Salangen da drapet skjedde, og han kan være en besøkende, men likevel med en viss tilknytning til stedet.

Politiet tror drapet skjedde slik: Marie-Louise Bendiktsen satt ute på verandaen, og nøt sommerkvelden. Hun avsluttet telefonsamtalen med nevøen, og en mann står plutselig på verandaen hennes. Hun løper inn i huset, men rekker ikke lukke verandadøren. Mannen løper etter henne inn i huset, og forgriper seg på henne. Hun prøver å ringe etter hjelp, men han trekker ut telefonkontakten. Han dreper henne med kniv, og rømmer fra åstedet. Han kan ha vært påvirket av rusmidler. Dagen etter bestemmer han seg for å dra tilbake til åstedet for å tenne på huset, i et forsøk på å skjule drapet.

Dessverre er ikke drapet oppklart, nesten 20 år senere. Mannen på fantomtegningen er ikke identifisert, men politiet kom i fjor i kontakt med en kvinne som i 1998 var samboer med en mann med lignende beskrivelse som bodde i nærheten av Salangen. Jeg har ikke funnet ut hva denne kvinnen kunne fortelle, men siden politiet ikke har uttalt seg om nye teorier eller bevis i saken, velger jeg å tro at kvinnen ikke ledet dem til noe nytt.

Så, hva tror du kan ha skjedd med Marie-Louise Bendiktsen?

Saken er ikke henlagt (den ble henlagt i 2003, men gjenopptatt i 2008), men den etterforskes ikke aktivt så lenge nye bevis eller vitner ikke fremkommer. Likevel håper jeg at morderen blir tatt, selv så mange år senere. 1900 menn er DNA-testet, og 1345 mennesker er avhørt, dessverre uten hell.

Kilde: Tv2.no, nordlys.no.
VG.no har laget en oversikt over uløste drap i Norge, søk etter "Norges Uløste Drap" for mer om denne saken, men også andre uløste drap. 

TrueCrimePodden - Video

Snart er det duket for lansering av TrueCrimePodden! True Crime Norge og Moderne Media har jobbet med podcasten lenge, og for å korte ned ventetiden til første episode slippes, legger jeg ved en video. Hvilken sak tror du TrueCrimePodden tar opp i første episode?

Endelig! Nå kommer TrueCrimePodden

Kjære lesere og følgere,

Endelig kan jeg avsløre hva jeg har jobbet så lenge med. Jeg har hatt lyst til å fortelle dere dette i lang tid, men det har vært spennende å holde på en så stor hemmelighet likevel. 

Det er så mange av dere som har spurt meg om jeg kan lage en True Crime-podcast, og jeg har hatt så lyst til å si: Ja, det kan jeg!

Nå kan jeg endelig fortelle dere at podcasten er laget, og den lanseres nå i påsken.
I samarbeid med de dyktige og engasjerte menneskene i Moderne Media har vi laget en podcast vi er veldig stolte av, som vi tror dere vil elske. Episodene tar for seg ekte krim, altså drapssaker og mysterier i hver episode. Noen av sakene går over to episoder, andre over en episode. Vi prøver å få frem sannheten bak drapene, gjerningspersonene og omstendighetene, på tross av hvor grusomme sakene er. De har jo faktisk skjedd på ordentlig. 

Podcasten er ikke for barn siden den skildrer sterke inntrykk, men den er fengslende og veldig spennende. Den passer perfekt som påskekrim, men også på øret når du ønsker en skummel historie.

I selveste "Devil's Hour", klokken 03.00 natt til fredag slippes Truecrimepoddens første episode, og ny episode kommer ukentlig. Den slippes på alle plattformer der podcast kan høres, som for eksempel Itunes og Spotify, men også i andre podcast-apper. 

Her kan du høre en teaser: https://l.facebook.com/l.php?u=https%3A%2F%2Fitunes.apple.com%2FWebObjects%2FMZStore.woa%2Fwa%2FviewPodcast%3Fid%3D1363786125%26i%3D1000407450646&h=ATOUFYEAb780rcE39XrJoFWPV0VgXg4D7VfGtUyci_9Err7Gj_ZJaMRWAY8eBX9oggRMQRkKH6weidMuhiHqLHDVJ21LhIZ2-Ma9dvGdWIKG_h28nlAI3fQe6J_kTVQ&s=1

God fornøyelse! 

John List

Jeg ser for mye ondskap i verden, så jeg drepte dem for å redde sjelene deres.

                                        - John Emil List, 1971.

John Emil List var en helt vanlig mann. Han hadde en kjedelig jobb, kone og tre barn. Hans eldre mor bodde i samme hus som familien. En dag klikker det for John, og han dreper hele familien sin. Ikke nok med det, han rømmer på mirakuløst vis, og klarer å holde seg skjult for myndighetene i mer enn atten år. Her er den fascinerende, men også tragiske historien om List-mordene.

John Emil List, shown at left in this 1971 family portrait, was convicted of shooting his family to death in 1971. From left: List, then 46; daughter Patricia, 16; wife Helen, 46; son John F., 15; and son Frederick, 13. List's 85-year-old mother, Alma, was also slain in the incident. (File photo)
Familien List, bilde fra WIkipedia.

John List ble født den 17. september 1925 av tysk-amerikanske foreldre og vokste opp i Bay City, Michigan. Han gjorde det bra på skolen, og etter videregående skole vervet han seg til militæret. Der opplevde han situasjoner som skulle føre til PTSD (post-traumatisk stresslidelse). På en av militærbasene han var stasjonert ved, møtte han Helen, som han senere skulle gifte seg med. Da paret møttes, hadde Helen allerede vært gift en gang tidligere, med en mann som hadde gitt henne syfilis. Helen visste om dette, men valgte å holde det skjult for John List. Helen og John datet, og en dag fortalte hun at de ventet barn. Som en ærlig mann, bestemte John seg for å gjøre det eneste riktige, å gifte seg med Helen. Han var ikke spesielt forelsket i henne, men siden hun var med barn, måtte det bli slik. John og Helen giftet seg i Michigan, og kort tid senere fikk John en kontorjobb så han skulle kunne forsørge sin lille familie. Etter en liten stund fant han ut at Helen hadde løyet om graviditeten, men de forble likevel gift. 

John og Helen fikk etterhvert tre barn, og familielivet gikk sin vante gang. John var bitter og ikke spesielt lykkelig, men gjorde det som måtte til for å klare seg i hverdagen. Hans mor begynte å bli syk, etter at Johns far hadde gått bort, og John bestemte dermed at moren skulle bo i sin egen leilighet i øverste etasje i huset de bodde i. Helen var på dette tidspunktet svært syk av syfilis, og John hadde lagt merke til at hun hadde begynt å drikke mer. Hun hadde rett og slett blitt alkoholisert. Bitterheten John kjente på ble verre, hans kone hadde løyet om graviditeten, syfilisen og så begynt å drikke. Hans mor var syk, barna var blitt såpass store at de ikke lenger ønsket å tilbringe tid med familien eller gå i kirken som John ønsket.

John følte han måtte gjøre noe. Han la en plan, så spektakulær at den skulle forbløffe et helt land i mer enn atten år. Lang tid i forveien begynte han å planlegge. Han hadde bestemt seg for å drepe familien sin, men ville ikke i fengsel for ugjerningen. I tiden før drapene hadde han avbestilt aviser, melkeleveranser og andre abonnementer med så lang tid mellom avbestillingene at ingen mistanke ble fattet. I familiealbumene klippet han ut alle bildene av seg selv, slik at ingen skulle kunne gjenkjenne han, eller vite eksakt hvordan han så ut, dermed kunne han ikke etterlyses med bilde. Dagen før drapene, kontaktet han barnas respektive skoler og idrettslag, og fortalte at familien skulle reise til en annen stat for familiebesøk, og at de kom til å være borte i ukevis. Strøm- og vannregningene ble betalt, slik at huset skulle være i godt stand i lengre tid fremover. 

Den 9. november 1971 er dagen. Han tar en pistol og et gevær ut av våpenskapet, og roper på sin kone. Full og sykelig kommer hun mot han, og John skyter henne i hodet. Hans eldre mor hører skuddet, og roper på sønnen. John går deretter målbevisst opp til morens sparsomme leilighet i øverste etasje, og skyter henne en gang i brystet, og en gang over venstre øye. Den gamle kvinnen dør med en gang.
Etter å ha drept sin kone og sin mor, venter han på barna. De to yngste skulle komme hjem fra skolen noen timer senere. I mellomtiden rydder og vasker John åstedene, og gjemmer likene på sine respektive soverom. Han passer på at barna ikke ser noe blod når de lykkelig uvitende kommer hjem fra skolen. Begge går inn på kjøkkenet som vanlig, for å lage seg litt ettermiddagsmat. I mens barna står ved kjøkkenbenken, skyter John dem begge i hodet og ryggen. Han gjemmer likene og vasker vekk blodet. Johns eldste sønn skulle hentes på skolen den dagen. Før han henter sønnen, tømmer han og avslutter alle bankkonti familien disponerte. John kjører deretter til skolen og henter sin 15-årige sønn, og tar han med til fotballbanen hvor sønnen skal spille kamp. John, som nettopp har drept fire mennesker, sitter helt vanlig og ser sin sønn spille fotballkampen. De drar så hjem, og John dreper sønnen sin. 

    
Åstedet. Bilde fra WIkipedia

Etter at hele familien var drept, passet John på at verken likene eller blod kunne sees utenfra, om noen av naboene skulle lure på hvor familien var. Han gjemmer dem i soveposer. Så går han enda en gang gjennom alle familiebilder, og passer på at det ikke finnes et eneste bilde av ham. Siden det er november og kaldt ute, lar han vinduene stå åpne slik at likene ikke skal lukte fra rommet alle nå er gjemt i. Lysene lar han stå på. Etter at åstedet er gjort rent, setter John List seg i bilen og kjører fra sitt gamle liv. Han parkerer bilen ved flyplassen, så politiet skal tro at han har flydd avgårde.


Johns eldre mor, drept. Bilde fra WIkipedia.

John flyr ingen steder, men tar toget og starter sitt nye liv i Denver, Colorado. Han tar navnet Robert Peter (Bob) Clark, og får seg kontorjobb og gifter seg på nytt. Etter noen år i Denver, flytter "Bob" og kona til Virginia. Her lever de sammen i årevis, og ingen mistenker den stille og høflige mannen for de grusomme drapene på familien List.

FBI og politi setter inn store styrker for å finne John, men han fikk nesten en måneds forsprang. Naboene hadde ikke merket noen ting på flere uker, men hadde etterhvert stusset over at lysene i huset alltid var på, selv om natten. Likevel hadde verken aviser, melk eller post hopet seg opp, og skolene trodde barna var på reise. Det var først da lyspærene i huset slukket en etter en, at de kontaktet politiet. John hadde lagt igjen et brev til sin pastor, hvor han fortalte at det var så mye ondskap i verden, og at han ønsket å redde familien sin. Han ville gi dem evig liv, og hadde, før han rømte satt på en kristen radiokanal som spilte lovsang. Politiet syntes åstedet, med likene i soveposer og lovsangen rungende i hele huset var både ekkelt og skremmende. 

Det ingen visste, var at John flere måneder tidligere hadde mistet jobben. Han hadde ingen penger å forsørge familien med, men hadde begynt å stjele penger fra sin eldre mor. Han hadde tatt toget hver morgen slik han pleide, og sittet på togstasjonen mens han leste aviser i flere timer før han reiste hjem igjen. Han latet som om han var på jobb. Familien visste ingen ting, men da morens konto begynte å bli tom, var neste alternativ å gå på sosialkontoret for penger, og det nektet han å gjøre. Hans kone var svært syk av syfilisen, hun var alkoholiker og barna nektet å gå i kirken. John List følte at den enste utveien var å "redde sjelene" deres. 

I mer enn atten år var John på rømmen. En kveld, mens det nye programmet "Americas Most Wanted" gikk på TV, fortalte de om drapene og viste et bilde av hvordan de trodde John List skulle kunne se ut, atten år senere. En nabo av "Bob", eller John om du vil, kjente igjen den lavmælte naboen sin og ringte politiet. I starten nektet John for drapene, men etter lang etterforskning klarte FBI å spore opp Johns fingeravtrykk fra tiden i militæret. John kunne ikke nekte lenger nå, og ble til slutt siktet for fem drap, altså massemord. I retten ble han dømt til livstid fem ganger, en livstidsdom per liv han hadde tatt. Den 12. april 1990 falt dommen.

John Emil List døde av lungebetennelse i 2008. 

KIlder: murderpedia.com/johnlist

Oslo, 1974 Del 21

Politihuset på Grønland, Oslo, nåtid

Sverre Juul lå urørlig på den smale benken i cellen. Bildene av ihjelslåtte Elena rullet som en dårlig reklamefilm, om og om igjen over netthinnen hans. Blodet, den lille livløse kroppen, hodet som ikke lenger var et hode. Kanskje det ikke var henne? Det var henne, han kjente henne igjen. Han visste, men ville ikke at det skulle være sånn. Sverre brydde seg ikke lenger om Vibeke eller barna. Det livet var uansett ødelagt nå. Esben hadde klart å ødelegge alt Sverre noen gang hadde jobbet for, alt han hadde noen gang hadde hatt.

Sverre hadde ingen ting igjen nå som Elena var borte. Sverre overveiet muligheten for å fortelle alt til politiet, han hadde jo ikke drept noen. Han kunne lede dem til Esben, og fortelle alt. Kanskje han ville slippe straff, om han vitnet. Han bestemte seg for å se an hva politiet visste, i tilfelle han kunne komme bedre ut av dette. Det var faen ikke han som hadde skapt alt dette, det var psykopaten selv som hadde dratt han inn i denne smeltedigelen av vold, løgn og død. Esben fikk stå for dette selv. Døren til cellen ble låst opp. Det var den blonde politidamen som kom inn. Han husket ikke hva hun het, men kjente igjen lukten av parfymen hennes.
- Sverre, hvordan er det med deg? Hun så ubekymret på han, og prøvde seg på et medlidende smil.

 

Aker Sykehus, Oslo, 1979

En dør ble åpnet, en dør ble lukket. Tunge, strenge skritt kom nærmere. Det ble lysere, så mørkere. En tåre rant nedover kinnet. Noen rettet på dynen, klappet ham på kinnet.
- Kan De høre meg, betjent Hærland? Hærland kunne det, men klarte ikke svare.
Han prøvde å åpne øynene, men ga opp etter noen forsøk. Her skulle han visst bli, fanget i dødens venterom. Enda en tåre rant fra det lukkede øyet. Fortvilet hørte han de strenge skrittene bli svakere, og at en dør ble åpnet og lukket igjen. Livet hans var blitt slik nå, hans univers var fottrinn, skritt. Åpne dører, mumlende stemmer bak lukkede dører, lys, mørke. Tankene mørknet og tok ham tilbake til den kvelden.
- Herr Hærland, kan De høre meg? Han prøvde igjen å lukke opp øynene. Lyse sprekker kom til syne, med tåke og skygger.
- Han åpner øynene, tilkall legen! En oppskjørtet kvinnestemme, og raske skritt. Han kunne ikke se klart, men blunket bort tåken over øynene så godt det lot seg gjøre. En sterk smerte i hodet trådte frem. Han knep øynene sammen igjen, men prøvde å løfte hånden til hodet for å skygge for lyset.
- Ta det med ro, Hærland. De er ikke sterk nok enda.

 

Politihuset i Oslo, nåtid

Elise Palmer trykket på knappen til heisen. Den jævla knappen virket ikke. Hun snudde seg illsint mot vakten i ekspedisjonen, men han trakk på skuldrene og pekte mot et skilt med store svarte bokstaver. «I USTAND».
- Greit, jeg får vel bare gå da! Freste hun tilbake til den fortumlede vakten, mens hun bannet stille på vei opp trappene.
- Oi, er det noen som har stått opp med feil ben i dag? Elise hørte stemmen til Christoffer Blad bak seg. Hun snudde seg og så han kom etter henne opp trappen.
- Christoffer, vær så snill. Jeg har nettopp kommet tilbake fra sykehuset. Jeg gjorde faktisk en innsats i går, i motsetning til deg. Han ble litt blek i det hun sa det, så ned og trakk lett på skuldrene.
- Beklager, Elise. Du og Erik gikk jo faktisk mot huset uten at dere hadde fått klarsignal fra operasjonsleder. Det som skjedde med deg kunne vært unngått. Kanskje vi til og med hadde fått fatt i gjerningsmannen om ikke du skulle leke actionfilm. Christoffers små øyne lynte mot henne. Han så skikkelig forbanna ut. Elise blunket et par ganger, og bet i seg et syrlig motsvar på det han nettopp hadde sagt. Det kokte i henne. Hun kjente hodepinen ble sterkere og lette febrilsk etter en Paracet i vesken mens hun hastet opp resten av trappene.

Inne på kontoret sitt, satt Folke Thorbjørnsen og knotret stresset på tastaturet sitt.
- Der er du, Elise. Hvordan er det med deg?
- Jo, bare bra. Så lenge Blad holder seg unna, går det fint.
- Hva har jeg gjort nå da, Elise. Christoffer Blad stod bak henne. Hun snudde seg og så han dyttet de stygge brillene sine høyere opp på nesen.
- Bare la meg være, jeg jobber mye bedre uten deg. Du kan få informasjonen du trenger fra Folke, så slipper jeg å ha noe med deg å gjøre. Elise kjente at hun ikke orket å se på Christoffer et sekund mer.
- Og du! Fortsatte hun.
- Kan du også la være å stå utenfor leiligheten min på nattestid å spionere på meg? Jeg synes det er litt creepy, skjønner du. Christoffer ble helt rødflammet i ansiktet.
- Hva, jeg..
- Jeg har sett deg flere ganger, bare slutt med det.
Elise snudde seg og gikk fort inn på nærmeste toalett. Låste døren. Hun lente seg mot vasken og pustet dypt igjen og igjen. Det hadde gått så fort alt sammen. Disse grusomme drapene, Stenersen, Sverre og Langbølgensaken. Farens død, og hele forholdet til Frederik. Noen ganger følte hun hele verdens vekt på sine spinke skuldre. Hun kunne jo ikke klare alt hele tiden. Alle menneskene som regnet med henne, alle de hun ikke hadde klart å redde. Alle sakene hun ikke hadde klart å løse. Hun var så lei av å se drepte mennesker, så lei av å se drapsmenn bortforklare det de hadde gjort.
Hun var lei seg for at hun ikke hadde kunnet redde farens liv, etter at han sank ned i den dype depresjonen som resulterte i at han drakk og kjørte seg i hjel.

Hadde han virkelig visst, på slutten, at Endre Pedersen var uskyldig? Elise ville se på saken på nytt, lese avhør og studere bevisene mot gutten. Hun kunne ikke forestille seg at hennes egen far hadde dømt så feil. Det var vel kanskje derfor det gikk som det gikk med faren hennes. Det store, sterke dommeren som var respektert av alle.
Hun forbannet Kristian Stenersen, og tenkte på alle livene han hadde ødelagt. Hun tenkte på Frederik, og på hvor lite de så hverandre. Frederik brydde seg tilsynelatende ikke om akkurat det.

Kanskje var han snill og forståelsesfull, men Elise kjente at hun ikke lenger var like ønsket av ham. Ikke like begjært som i starten. Visst var han pen å se på, men de hadde vel egentlig ikke så mye til felles? Han hadde ikke ringt henne en gang, selv om han visste hun lå på sykehuset. Frederik var riktignok i New York igjen, men han hadde jo telefonen sin med seg over alt. Hun orket ikke å tenke mer på det. Alt var bare en stor farse, og hun greide ikke fokusere. Ikke akkurat nå. Hun kjente pulsen gikk raskere, og hun fikk ikke puste. Elise la seg bakover på gulvet og så opp i taket, forsøkte å få tilbake kontrollen på pusten. Hun pleide å telle innpust og utpust når hun fikk disse anfallene. Oddetall var innpust, partall var utpust. Noen ganger måtte hun telle til over hundre før hun fikk kontroll igjen. Hun kom heldigvis bare til 63 nå. Hjertet begynte å slå mer normalt igjen. Elise reiste seg sakte, mens hun støttet seg til vasken. Hun så seg i speilet. Som hun så ut. Håret var bustete, ansiktet blekt og grått, med store mørke poser under øynene. Hun satte på vasken, og lot vannet renne til det ble iskaldt. Det kalde vannet kjentes godt mot det flammende ansiktet, og hun kunne kjenne roen bre seg gjennom kroppen igjen. Etter noen minutter var hun klar igjen, og gikk ut på gangen.

 

Sunnaas Sykehus, juli 1980

Bjørn Hærland så utover havet. Denne dagen var så ulidelig vakker. Det var endelig sommer, etter flere uker med regn og tåke. Nå var alt grønt, og blomstene duftet nydelig. For snart et år siden hadde han aldri trodd han skulle bli lykkelig igjen. Alt hadde vært mørkt. Han hadde mistet alt den natten, både kontrollen over sin egen kropp, selvrespekten, og sin store kjærlighet. Selv om han var lam fra livet og ned, hadde han klart å karre seg tilbake til livet igjen. Det hadde han aldri trodd, i alle fall ikke etter at kjæresten hadde forlatt ham. Han husker tilbake til da han våknet opp fra koma etter flere måneder. Han hadde hørt stemmer til leger, sykepleiere og familie. Han hadde hørt legen kalle ham en «grønnsak» og at han aldri ville kunne gå igjen. Han visste det, og han kunne velge å bli i mørket. Men ikke Hærland, han ville leve!

For hver dag som gikk, hadde lyset blitt sterkere. Til slutt, en dag, hadde han kunnet åpne øynene. Det var ingen i rommet, han var alene i det første øyeblikket i sitt nye liv. Han så ut i luften, og rundt seg når han etter hvert klarte å bevege mer på øynene. Noen visne blomster hadde stått ved siden av han på nattbordet. Et brev lå ved siden av vasen, uåpnet. Han kjente igjen samboerens skrift. Noen dager senere hadde han klart å få en sykepleier til å lese det for ham. Hun hadde motvillig åpnet brevet og leste:

Min elskede Bjørn. Jeg har sittet ved din side i alle disse dager, slik som jeg har vært ved din side i alle disse årene vi har hatt sammen. Nå, når du ligger her kan jeg ikke lenger kjenne de følelsene jeg en gang hadde for deg. Jeg klarer ikke å finne tilbake til dem lengre.
Jeg vet ikke om du våkner igjen, og jeg tror ikke jeg hadde klart å ta vare på deg om du noen gang gjør det. Jeg har en sterk personlighet, jeg trenger å utvikle meg, leve, elske, danse, le. Det har jeg innsett at jeg aldri mer kan få med deg, og det er derfor, med disse ordene, jeg forlater deg.

Du vet, like godt som jeg, at dette aldri ville fungert. Jeg kan ikke være din pleier, jeg må spre mine vinger å fly!
Jeg håper du forstår, og jeg håper du våkner til en bedre verden enn den du sovnet fra. Lykke til!

-Rolf.

Hvert eneste ord i brevet, fremført av en litt blåøyd sunnmørsjente med bollekinn og store øyne, hadde vært som ti kniver i hjertet. Det hadde gjort så vondt. Hærland hadde ikke fått med seg dette, enda han trodde ha hadde oversikt over det meste, der han lå med sin eneste fungerende sans, hørselen. Han hadde senere blitt sint, og sinnet hadde gjort noe med han. Det hadde motivert ham til å fortsette, for dette livet skulle det også utvikles, elskes, danses og faen som han skulle le! Det var han som skulle spre sine vinger, det var han som skulle fly. Ikke Rolf, som så lenge de var sammen, hadde fornektet ham i offentlig sammenheng. Til og med til sin egen familie. Bjørn Hærland hadde heller ingen familie etter han fortalte sine foreldre og søsken om sin legning, men han hadde hatt Rolf, og noen få venner. Nå hadde han seg selv, og sin kamplyst.

Hærland så utover havet igjen. På båtene som seilet forbi. Han tenkte på hva han ville gitt for å være på seilbåt igjen, slik som somrene i Larvik med familien da han var gutt. Dette var den første dagen han virkelig følte seg lykkelig. Han skulle få flytte i egen leilighet, stor var den også, så han lett kunne komme seg rundt med rullestolen som skulle bli hans faste følgesvenn resten av livet. Det var greit, tenkte han. Dette var de kortene han hadde blitt tildelt, og det var disse kortene han skulle spille med i denne runden av livet. Han hadde begynt å drømme igjen. Han ville skrive bøker. Hærland hadde alltid vært god til å skrive, og han kunne nok om politiarbeid til å skrive en god kriminalroman eller to. Siden han ikke kunne jobbe i sin tilstand, ville han gjøre noe for å få innhold og substans i hverdagene. Alt skulle bli fint nå.

Magnus-saken

29. april, 1966

40 år gamle Magnus Ellingsen er på årets første hverdagskjøring på travbanen ved Nesttun utenfor Bergen. Været er dårlig, det regner og blåser kraftig. Likevel har flere enn tusen mennesker kommet seg til Nesttunbanen denne ettermiddagen. Magnus, som elsker hester og trav er overlykkelig. Han samler på bilder av hester og kusker, og jubler høyt når han vinner, selv om det ikke er mer enn 50-60 kroner.
Noen tror kanskje Magnus vant mye penger, og det skal få fatale konsekvenser. 


Magnus Ellingsen (40). Bilde fra www.ba.no 

Magnus Ellingsen bodde hos foreldrene sine utenfor Bergen. Han var en kjent person i samfunnet, på grunn av sin vennlige og vinnene personlighet. Selv om han var tilbakestående, hadde han full jobb på et bilverksted i Nesttun, en jobb han elsket. Han var interessert i biler, hester, busser, og kjente alle. Magnus husket omtrent alle nummerskilt på bilene i Fana, så vel som nummerskiltene på bussene i området. Han husket til og med navnene på alle bussjåførene. 

Alle likte Magnus. Han likte å gå turer om sommeren, og på ski om vinteren. Magnus var alltid glad og snill mot alle, og derfor kom hendelsen som et sjokk på hele lokalbefolkningen. Drapet på Magnus er hjerteskjærende, og dessverre uløst. 

 

Tilbake til kvelden på Nesttunbanen, den 29. april 1966. Magnus hadde brukt noen kroner på å spille på hest, og jublet høyt da han vant. Det var flere mennesker som la merke til han den kvelden, like blid og engasjert som alltid. Flere personer vant den kvelden, og løset ut pengepremiene sine etter tur. Noen vant flere tusen kroner, andre vant mindre beløp. Man vet ikke sikkert hvor mye Magnus vant, men som nevnt, var det mellom 50 og 60 kroner. 

Magnus begynte å gå hjemover cirka klokken 22. Lykkelig, etter en spennende kveld tok han samme vei som alltid. Veien var ikke lang, men han skulle aldri komme frem. En mann kom bak han og sa noe til Magnus. Vitner fortalte senere at Magnus så redd ut etter dette, men at han forsatte å gå.
Plutselig ble Magnus angrepet bakfra. Gjerningsmannen slo Magnus først i bakhodet, så han falt mot bakken. Deretter tildelte han forsvarsløse Magnus gjentatte slag og spark. Gjerningsmannen sparket Magnus så hardt i ansiktet at kjeven hans brakk. Hele ansiktet var fullt av blod, det var ikke et sted på hodet uten skader. Gjerningsmannen stoppet ikke, han fortsatte med voldsom kraft. På et tidspunkt trampet han flere ganger på Magnus sin brystkasse, så han ikke lenger fikk puste. Magnus var så skadet, at han ikke beveget seg lenger. Gjerningsmannen stjal deretter Magnus sin lommebok. Så gikk han. 
Tilbake lå Magnus, livstruende skadet. Han var ikke langt fra hjemmet sitt, kanskje han til og med kunne se huset han bodde i før han mistet bevisstheten.

Magnus ble, ikke lenge etterpå, funnet meget ille tilredt av forbipasserende, og sendt i all hast til Haukeland sykehus. Han var livstruende skadet, og legene visste ikke om han ville klare seg. Hele lokalsamfunnet var sjokkerte, hvem ville skade Magnus, av alle? Politiet satt samme kveld i gang en leteaksjon etter gjerningsmannen. De ba vitner melde seg, og et ektepar fortalte at de hadde sett Magnus med en ukjent mann. Et annet vitne meldte seg og fortalte at han hadde sett basketaket. Han hadde, siden det var mørkt, trodd at det dreide seg om en slåsskamp mellom to fylliker. 

Politiet hadde ikke mange spor å gå etter, men fant flere av tingene til Magnus stødd langs veien han hadde gått på. Ifølge politiet, ble Magnus konfrontert og overfalt flere ganger på veien, ettersom tingene hans lå langt fra hverandre. Politiet sjekket ikke klærne til Magnus, selv om de muligens kunne ha gitt dem viktige spor som kanskje kunne ha løst saken. 

I mellomtiden lå Magnus på Haukeland sykehus og kjempet for livet. Familien var sønderknust, og håpet til det siste at gutten deres skulle klare seg. Den 20. mai 1966, litt under en måned etter overfallet, klarte ikke kroppen til Magnus å kjempe mer. Han døde på sykehuset med familien rundt seg. Det ble oppstandelse i bygda, og de fleste var enige om at det ikke kunne være en lokal som hadde drept Magnus. Alle likte den snille, blide mannen, og hadde morderen visst at Magnus var slik som han var, ville han nok aldri ha drept Magnus. 

Drapet på Magnus fikk oppmerksomhet nasjonalt, og Kripos sendte to etterforskere for å bistå i drapsetterforskningen. Tre ungdommer ble anholdt, først på grunn av et innbrudd. Den ene, en mann på 18 år, begynte under avhøret å snakke om Magnus-drapet. Han fortalte detaljer fra åstedet som fikk politiet til å mistenke ham. Først fortalte han at det var kompisene hans som drepte Magnus, så tilstod han drapet selv. Før politiet fikk gjort noe mer, trakk 18-åringen tilståelsen. Han tilstod og trakk det tilbake flere ganger. Siden politiet ikke hadde noen bevis, kunne de aldri sikte han, eller kameratene hans. 

Magnus sin begravelse var nydelig, og alle ville vise ham den siste ære. Kirken var full av mennesker og blomster, en ekte lokalhelt verdig. Men selv om begravelsen ble vakker og verdig, lå skyggen av at en morder gikk fri som et mørkt spøkelse over Nesttun.
Faren til Magnus, knust over å ha mistet sin elskede sønn, satt hver kveld ved åstedet og ventet, i tilfelle morderen skulle komme tilbake. Det gjorde han aldri. Saken ble lagt vekk, på grunn av manglende bevis. Familien samlet inn penger til en advokat som skulle hjelpe dem med å få Magnus-saken gjenopptatt i Justisdepartementet. På grunn av "mangelfull saksmappe" ble det ingen ny etterforskning.

Magnus-saken ble henlagt i 1991, og den eller de som brutalt drepte snille Magnus, vil aldri bli straffet. Det er ikke rettferdig. 

Kilder: http://www.ba.no/nyheter/krim/drap/article1537369.ece 

Heksebrenning: Anne Pedersdotter

Det er registrert navn på 860 kvinner og menn som ble anklaget for trolldom i Norge i følge Store Norske Leksikon. I virkeligheten kan det være dobbelt så mange det ble ført trolldomsprosesser mot i storhetstiden for heksebrenning, mellom 1570 og 1695. Det er også dokumentert at 370 mennesker ble henrettet fordi det var trollkvinner eller trollmenn, de fleste ble brent på bålet mellom 1610 og 1690.


Bilde: wikipedia. Hekseprosessene i Norge

Den mest kjente norske heksen, eller trollkvinnen som det tidligere var kalt, er Anne Pedersdotter. Historien som henne er tragisk såvel som spennende, og når dere nå leser anklagene mot henne vil jeg at dere skal tenke på at dette skjedde på slutten av 1500-tallet. Folk var redde for hekser på den tiden, og sterke kvinner som sto opp for seg selv ble i mange tilfeller anklaget for trolldom selv om de i virkeligheten kanskje bare var litt annerledes.
Her er historien om Norges mest kjente heks, Anne Pedersdotter. 

 

Man vet ikke helt sikkert når Anne Pedersdotter ble født, men man tror hun ble født i nærheten av Trondheim i første halvdel av 1500-tallet. Hun var søster av Sören Pederssøn, som senere skulle bli lagmann i Bergen. Annes bror studerte i København, og det var gjennom broren Anne møtte sin kommende ektemann, nemlig brorens studiekamerat. Anne giftet seg med humanisten og presten Absalon Pedersson Beyer i 1552. Før ektemannen hennes ble prest, var han lektor på latinskolen i Bergen.

 Absalon var en høyt ansett prest, men siden han i tillegg var humanist, var flere i storborgerskapet i Bergen negative til ham. Både borgemesteren og rådmenn ønsket at han skulle fratre sin stilling. Etterhvert ble en voldsom maktkamp mellom presteskapet og storborgerskapet kjempet, som tilslutt skulle ta livet av Anne Pedersdotter, prestens kone. 

Anne og ektemannen Absalon fikk åtte barn sammen, hvorav tre vokste opp. Familielivet fungerte fint, selv om Anne ønsket at ektemannen skulle bli biskop i Bergen. Den daværende biskopen, Gjeble Pedersen, var Absalons onkel.
Gjeble ble født i 1490 og var utdannet botaniker i tillegg til å være biskop. Gjebles far var rådmann i Bergen, og moren var av en fin, adelig slekt. Han fikk jobb som magister etter endt utdannelse, før han senere tok biskopembedet. 
Gjeble var ved dårlig helse lenge, og i 1555 fikk han et kraftig hjerneslag som gjorde jobben som biskop vanskelig. Han skrev brev til kongen hvor han søkte om å fratre stillingen som biskop, men kongen nektet Gjeble dette. I to år, med skadene etter hjerneslaget fortsatte Gjeble Pedersen jobben, før han døde brått i 1557, den 9. mars. 

Dette dødsfallet skulle også føre til Anne Pedersdotter fall. Hun hadde, som nevnt, lenge ønsket at ektemannen Absalon skulle bli Bergens biskop, flere hadde hørt henne snakke om det. Anne ble nemlig anklaget for å ha drept Gjeble Pedersen, attpåtil med trolldom. Hun nektet selvfølgelig for dette, men ryktene nådde høyt opp, helt til borgemesteren. Han så snitt snitt i å formalisere anklagene, da både han og flere rådmenn ikke ønsket ektemannen hennes som Bergens nye biskop. En prest med en heks til kone, ville vel ingen ønske å sette inn? 

Både Anne Pedersdotter og Absalon kjempet hardt for å få frikjenne Anne fra anklagene, og til slutt sendte Absalon brev til Kongen i Danmark for å forsøke å frikjenne sin kone. Heldigvis hadde Absalon flaks, kongen sendte brev tilbake hvor han frikjente Anne for drapet på ektemannens onkel, og i tillegg fritok han Anne Pedersdotter fra å betale skatt. Det medførte at Anne kunne bosette seg hvor hun ville i Norge. 

Lykken over frikjennelsen skulle likevel ikke vare lenge, Annes store kjærlighet, Absalon, døde i 1575, året etter frikjennelsen. Hun var ikke lenger en prestefrue, og nøt ikke samme respekt den tittelen medførte som da mannen levde. Etter dødsfallet ble Anne mer og mer bitter, mest på grunn av anklagene mot henne. Hun var ofte sint, og kom i høylytte diskusjoner med naboer og andre sambygdinger. Folk begynte å snakke bak ryggen hennes, kunne hun likevel være heks? 

Ryktene fortsatte, mange var overbevist om at Anne Pedersdotter var heks. Anne ble etterhvert kjent som veldig sint og hissig, og mange var redd for henne. Hun ble beskrevet som forbannet, og kranglet tilslutt med alt og alle. Ryktene om at Anne var heks ble så alvorlige, at hun ble anmeldt for trolldom i 1590. Det ble reist sak mot henne, og Anne måtte møte i retten den 23. mai samme år. Anne ble nedstemt og syk av alt oppstyret, og klarte ikke møte i retten selv. Sønnen hennes, Absalon Absalonsøn møtte i retten for henne. Ha kjempet en tapper kamp for moren sin, og prøvde å overbevise retten om at hans elskede mamma ikke var noen heks. Han viste til brevet fra kongen hvor han formelt hadde frikjent henne, men til ingen nytte. 

Det ble så besluttet at Anne skulle fengsles den resterende tiden av rettssaken. Absalon Absalonsøn motsatte seg dette på det sterkeste, men Anne ble hentet og kastet i fengsel. Resten av rettssaken bestod utelukkende av anklager fra innbyggere i Bergen, og Anne ble siktet for å ha tatt livet av seks mennesker, blant annet et lite barn, med trolldom. Hun ble faktisk også anklaget for å ha tatt livet av et pæretre, men det punktet lar jeg ligge.

Vitne etter vitne fortalte grusomme historier om Anne, flere mente å ha sett henne med selveste djevelen gjentatte ganger. Spikeren i kisten ble likevel Annes egen tjenestepike, 20 år gamle Elina. Hun fortalte gråtende om at Anne Pedersdotter hadde brukt henne som hest mens hun fløy gjennom luften på vei til heksemøtene sine, hele tre julenetter på rad. På disse heksemøtene hadde Anne, sammen med andre hekser avtalt å drepe store deler av Bergens befolkning med branner og sykdommer.

Anne Pedersdotter ble dømt til døden ved bålbrenning. Dommen ble signert med 37 segl, fra blant annet borgemesteren, lagmenn og andre høytstående medlemmer av samfunnet. Annes henrettelse skulle skje på Nordnes, og alle som ønsket kunne overvære heksebrenningen. 

Da Anne ble ført til bålet, gråt hun og ropte skjelvende at hun var uskyldig. Mens kroppen hennes sakte tok fyr, skrek hun voldsomt. Tilslutt stilnet skrikene. Endelig var heksen død. 


Anne Pedersdotter. Bilde fra wikipedia.

Jeg har funnet flere versjoner av både anklagene mot Anne Pedersdotter, i tillegg til ulik informasjon om livet hennes så vel som livene til de andre i denne historien. Derfor kan jeg ikke med 100% garanti stå for at alt stemmer, men jeg har tatt utgangspunkt i Store Norske Leksikon som hovedkilde i denne artikkelen, og forsøkte å få det så riktig som mulig. 

Skøyendrapet: Vegard Bjerck (43)


Foto: Privat, VG.

Det er en helt vanlig torsdag ettermiddag på Skøyen i Oslo. Vegard Bjerck har vært på jobb, og kjører mot det rolige boligsameiet hvor han bor. Den er den 18. desember, 2008 og mellom klokken 16.09 og 16.10, kjører han inn i garasjen og mot parkeringsplassen sin. 

På akkurat samme tid, står en kvinne i kjøkkenvinduet sitt og ser etter mannen og barna. Vinduet hennes er plassert slik at hun kan se inngangen til garasjen, men også veien ned til garasjeanlegget. Hun venter på mannen sin, og de to barna deres. Han har hentet dem i barnehagen i dag. Kvinnen ser bilen kjøre mot garasjeporten, og vinker mot familien sin. Nå er de endelig hjemme, tenkte hun kanskje. Det hun trodde skulle bli en vanlig ettermiddag i desember, skulle bli dagen hvor hele Norges øyne var rettet mot akkurat dette garasjeanlegget. 

Nødetatene rykker ut etter melding om en skadet mann på Skøyen. Dit de skal, er ikke et område de pleier å rykke ut til. Mannen ligger på bakken ved bilen sin, og blør kraftig fra flere sår på kroppen. Han er ikke ved bevissthet, og ambulansepersonalet forsøker å stabilisere mannen. Dessverre til ingen nytte, Vegard Bjerck (43) er død. Noen har stukket han med kniv, gjentatte ganger. Garasjen i det stille og hyggelige boligsameiet er nå blitt et åsted. 

Mannen som fant Vegard, kjørte inn i garasjen kun tre minutter etter drapsofferet, i følge data fra låsesystemet i garasjen. Det vil si at på bare tre minutter, ble Vegard Bjerck stukket 11 ganger med kniv, og gjerningspersonen var borte. Garasjeanlegget kan åpnes med fjernkontroll eller nøkkel, og har syv utganger. Likevel har ingen sett noen andre i området denne ettermiddagen. Kvinnen i vinduet så ingen komme inn eller ut fra anlegget, kun sin egen mann. Så hvem drepte Vegard?

Garasjen Vegard ble drept i, har hundre parkeringsplasser, deriblant flere gjesteparkeringsplasser. I tiden før drapet har flere irritert seg over misbruk av disse parkeringsplassene, at bilder har stått parkert på en måte som gjør at de tar opp to parkeringsplasser. Biler som har parkert slik, har blir ripet opp med en skarp gjenstand. Hadde dette noe med drapet å gjøre?

Da Vegard ble funnet drept, var motivet vanskelig å finne. Vegard hadde ingen kriminell bakgrunn, og hadde aldri vært innblandet i noe som skulle tilsi at han skulle drepes eller skades. I lommeboken lå over 2000 kroner i kontanter, flere bankkort, og den dyre klokken var fortsatt på håndleddet hans da han ble funnet, så vel som bilnøklene. Dermed kan ran ikke ha vært noe motiv. Politiet tror Vegard kom inn i garasjen på feil tid, og kanskje så noe eller noen han ikke skulle se. Kanskje han kunne ha identifisert en eller flere som holdt på med noe ulovlig, og gjerningspersonen eller personene måtte drepe han?

Når man drepes med kniv, karakteriseres det ofte som et såkalt "crime of passion", en personlig måte å drepe noen på. Men, Vegard ble drept med 11 knivstikk, ikke akkurat "overkill", som betyr at man gjør mer skade enn det som er nødvendig for å drepe noen. Hadde antall knivstikk vært over 60, for eksempel, ville i alle fall jeg tenkt at dette var personlig. Altså, 11 knivstikk sier meg at dette ikke er en person Vegard kjente, i alle fall ikke godt. Det var ikke et "crime of passion" 
Vegard og gjerningspersonen, for jeg mener det kun er en morder her, hadde ikke et personlig forhold. Jeg tror også det kan ha vært en mann, da kvinner ofte dreper i andre omstendigheter enn disse. Kvinner dreper som oftest for personlig vinning, for eksempel økonomisk, og de dreper noen de kjenner i de fleste tilfeller. 

Drapet var kaldt og brutalt, hvorfor måtte Vegard Bjerck dø? Det samme spurte selvfølgelig politiet seg, og syntes ledetråden med ripingen av bilene var interessant. De satt en umerket politibil, utstyrt med tre skjulte kameraer på en av gjesteparkeringene, slik at den opptok to parkeringsplasser. Så ventet de. Og som de hadde trodd, en mann ble filmet mens han ripet opp bilen politiet hadde satt ut. Mannen, en IT-ekspert som også bodde i boligsameiet ble tatt inn til avhør. Han innrømmet ripingen av politiets bil, i tillegg til flere andre biler i garasjen. Politiet jobbet nå utfra teorien om at Vegard kunne ha sett mannen, altså naboen, ripe opp biler og kom i håndgemeng på stedet hvor Vegard ble drept. Muligens med samme gjenstand som mannen brukte til å ripe opp bilene med. 

Det ble nemlig funnet en fruktkniv hos mannen, som påtalemyndigheten mener kan ha blitt brukt til å drepe Vegard. Naboen nekter for drapet, han sa han satt og jobbet på PC'en sin da drapet fant sted. Det blir fastslått at naboen jobbet på PC'en i det aktuelle tidsrommet, men siden naboen er IT-ekspert mener politiet at dette kan være arrangert. Mannen siktes for drapet på Vegard. 


Fruktkniven. Foto: Politiet.

I retten viser det seg at bevegelsene som ble gjort på naboens PC var menneskelig aktivitet, som betyr at det er mer sannsynlig enn ikke, at mannen faktisk var hjemme da drapet skjedde. Mannen frikjennes, og påtalemyndigheten anket ikke saken. De har ikke flere bevis, heller ikke i dag. Drapet på Vegard er uløst, og så sant ingen nye opplysninger kommer frem, vil saken forbli uløst. Noen går fri for drap på en hyggelig og høyt elsket mann, som tilsynelatende ble drept helt uten grunn. 

Denne saken tenker jeg veldig ofte på, den gjorde inntrykk på meg i 2008 og den fortsetter å forbløffe meg selv i dag. Jeg tenker mye på hva Vegard kan ha sett, og hvor uheldig han tilsynelatende var hvis politiets teori stemmer. Jeg tror, som politiet, at Vegard så noe han ikke skulle se, og måtte bøte med livet på grunn av dette. Dette er en av sakene jeg virkelig ikke klarer å legge fra meg, og jeg håper de som vet noe eller så noe, tipser politiet. Husk at du kan være anonym. 

Hva er din teori om denne tragiske saken? 

Oslo, 1974 Del 20

Elise Palmer våknet av en fjern stemme. Det var Folke Thorbjørnsens.

- Elise, kan du høre meg? Jeg har en del spørsmål med tanke på det du fortalte i går kveld. Elise lukket opp øynene, og forstod raskt at hun var på sykehus. Hodet verket med en gang hun beveget øynene, og hun husket hvorfor hun var her.
- Ja, det ja. Har dere fått tak i ham? 
- Nei, han er fortsatt ikke funnet. Vi leter etter han, men det finnes ingen spor etter han så vidt vi kan se. Han har kone og en datter, visste du det? 
- Ja, faren hans nevnte det. De bor på Nordstrand, mener jeg å huske. Hva sier Sverre, har dere avhørt han enda? 
- Nei, han er ikke i stand til å avhøres per nå, han er ganske sjokkert etter det han så i går. Jeg tror han hadde et veldig nært forhold til Elena utover det han tidligere har forklart.
- Han vet jo hvem dette er, vi må bare se å få snakket med han. Jeg kan ta avhøret senere i dag om det er greit? Jeg sitter på en del informasjon han ikke vet vi har. Jeg tror vi kan psyke han ut ganske greit om vi sjokkerer ham litt. Elise smilte lurt mot Folke.
- Elise, nå ligger du på sykehus på grunn av i går, og Sverre Juul er ikke i stand til å bli avhørt. Han må jo psykes opp før du skal psyke han ut. Han kommer ikke til å si noen ting nå. Han vil nok heller ikke snakke med oss uten advokat. Han er kanskje trist nå, men han er ikke dum. Vi gjør dette på en redelig måte, så vi slipper spesialenheten for politisaker, som forresten vil snakke med deg og Erik allerede, og kanskje vi slipper medieoppslag etter de cowboytilstandene du har satt i gang. Folke så morsk ut.
- Men når det er sagt, hvordan føler du deg?
- Fin, svarte hun tankefullt. Hvordan går det med Erik?
- Han klarer seg, han fikk seg en real trøkk, men ikke noe farlig.

En sykepleier kom inn med et begredelig forsøk på en frokost. To brødskiver, en skive med ost og en skive med skinke.
- Så, hvordan har vi det i dag, smilte hun mot Elise.
- Jeg har det fint, men jeg kan ikke svare for oss begge, svarte hun spydig.
- Elise.. Folke Thorbjørnsen ristet på hodet og himlet med øynene.
- Jeg beklager, jeg er bare sulten. Hun prøvde å smile pent mot sykepleieren, som så forvirret tilbake på henne.
- Jeg vil gjerne skrive meg selv ut, jeg synes ikke det er nødvendig å være innlagt her så mye lengre.
- Det må du nesten ta med legen, han kommer på runden sin om ikke så altfor lenge. Hun satte frokosten ned på bordet foran henne, og gikk mot døren. De lysegrønne crocsene hennes laget en irriterende pipelyd da hun snudde seg og lukket døren.

- Så, Elise. Fortell igjen det du fortalte i går. Du snakket så fort, så det var ikke så lett å få med seg alt. Folke satte seg tilbake i lenestolen ved siden av sengen hennes. Elise rusket seg i det bustete håret.
- Ok, sa hun på utpust.
- Det har seg slik at jeg og Erik fant ut av hvor Mikhail bodde, ut ifra hva Elena fortalte i avhør. Vi kjørte til denne adressen, og hadde bare tenkt å se oss litt rundt. Døren inn til oppgangen var åpen, så vi tenkte det ikke kunne skade å se inn i oppgangen, men..
- Ikke gi meg det her, Elise. Bare fortell hva som skjedde, så tar vi detaljene om hvordan dere ved den reneste tilfeldighet også denne gangen gikk inn i en mistenkts leilighet uten skjellig grunn.

Han smilte oppgitt mot henne. Elise kunne se at han var bekymret, men tenkte at det viktigste for etterforskningen nå ville være å fortelle alt slik det var til Folke. Han hadde fått henne ut av lignende kniper før.
- Døren var faktisk åpen, så vi tok oss inn i Mikhails leilighet. Den var skitten, ekkel og stinket marihuana. Vi så oss rundt, og syntes at den så bebodd ut. Mens Eirik var i stuen, gikk jeg ut i gangen og inn på et av soverommene. På gulvet fant jeg et slags visittkort, men uten noe spesifikt navn. Det var der jeg kom på sporet av «Stenersen AS» og sjekket litt rundt i registre og biblioteker. Det viser seg at Stenersen er en gammel yrkesmilitær som også drev med oppkjøp av eiendom. Han hadde to sønner, den ene er død og den andre viser seg å være en Esben Emanuelsen, som tidligere het Kristian Stenersen. Han er oppvokst på Lambertseter, og var Endre Pedersens beste venn. Du vet, han som ble dømt for drapet på den gamle damen i Langbølgen på syttitallet. Han tok jo livet sitt noen år etter, og hevdet hele tiden at han var uskyldig. Min far slet jo lenge med skyldfølelse etter det selvmordet, og begynte å tvile på om dommen var riktig.
- Kan det være en sammenheng mellom disse sakene, er det det du mener?
- Det vet jeg ikke, men det er jo noe som skurrer med denne Kristian Stenersen. Det var derfor jeg tok kontakt med Thor-Finn Stenersen, faren hans. Det viser seg at Kristian Stenersen ikke er helt god. Moren hans er redd for ham, og han har en fortid med vold mot tidligere kjærester, i tillegg til sin mor. Han var også et vanskelig barn, sloss og plaget dyr og barn i nabolaget. Han byttet navn til Esben Emanuelsen da han fylte atten, og utdannet seg senere til jurist. Han jobber sammen med Sverre, jeg tror de er kompiser. Vi må høre med kona hans om han er mye borte, og hvordan han er mot henne. Jeg tror hun kan vite mer enn hun vil komme til å gi utrykk for. Thor-Finn Stenersen nevnte også en leilighet på Torshov, som jeg synes vi bør sjekke ut. Jeg tror nemlig Esben, eller Kristian om du vil, er den som har drept disse jentene, og Mikhail i tillegg. Selv om det ikke passer profilen slik jeg ser det nå, tror jeg faktisk det er han som driver denne prostitusjonsringen disse jentene var en del av. Jeg tror Sverre har visst om alt hele tiden, men jeg tror ikke han har drept noen. Folke Thorbjørnsen så ut som om han skulle falle av stolen.

- Når i helvete fant du at av alt det her? Elise ble overrasket over reaksjonen hans.
- Jeg fant ut av mesteparten i går ettermiddag, og som jeg sa, så var jeg på vei til stasjonen for å lufte teorien min da Sverre ringte nødnummeret. Jeg begynte å fortelle Erik om dette i bilen på vei opp til hytta de var i, men rakk ikke å fortelle alt.
- Greit, nå må vi bare finne ut om alt stemmer, tror du at du er i god nok form til å jobbe litt med dette? Folke så forventningsfullt på Elise.
- Ja, absolutt. Jeg føler meg fin, vi får bare vente til legen kommer, så skal jeg nok få meg utskrevet ganske raskt.
- Veldig bra jobbet, Elise. Jeg liker ikke måten du gjorde dette på, men hvis dette stemmer må jeg si at jeg er over meg av begeistring.

Folke klappet henne forsiktig på skulderen og gikk ut.
- Vi sees på kontoret senere, ropte hun etter ham.

Elise reiste seg forsiktig opp av sengen da Folke lukket døren bak seg. Hodet verket, og hun følte seg ordentlig svimmel. Hun tok et par biter av den lite fristende brødskiven mens hun kledde på seg sine egne klær. Hun hadde ikke tid til å vente på denne legen, så hun fikk vel bare skrive deg ut selv. De kunne jo ikke holde henne her mot hennes egen vilje likevel. Hun ville bare se til Erik en gang før hun dro. Følelsen hun fikk da hun så ham ligge livløs på bakken med ambulansearbeiderne over seg, satte en støkk i henne. Hun var oppriktig bekymret for han, men visste han var sterk. Han var i alle fall i live, og det kjente hun seg lettet over. Elise tok med seg brødskiven i hånden og gikk mot døren. En sykepleier kom mot døren i det hun åpnet den.

- Du skal vel ikke gå, skal du vel? Sykepleieren la armen forsiktig om ryggen hennes.
- Jo, jeg skal ikke ligge her på sykehuset, jeg er midt i en viktig fase av en drapsetterforskning forstår du. Jeg må nesten skrive meg ut selv, om ikke legen gjør det. Sykepleieren rynket på nesen.
- Jeg kan selvfølgelig få han til å se til deg straks, men jeg anbefaler at du blir liggende til i morgen. Du har en kraftig hjernerystelse, og bør hvile hodet ditt i noen dager.
- Takk, men jeg føler meg fin. Jeg tar bare en Paracet hvis det blir for ille, så skal det nok gå bra. Hun ba en stille bønn om at det hørtes overbevisende nok ut.

 

Malerhaugen, Oslo, 1979

Bjørn Hærland satt ved kjøkkenbordet og stirret ut i den mørke natten. Han hadde en slags tomhet inni seg, hjertet var tynget av fortvilelse. Meldingen om at Endre hadde tatt livet av seg hadde lagt et tungt, svart teppe over tilværelsen, og han kunne ikke unngå den sviende følelsen av dårlig samvittighet. Samvittigheten, den tunge følgesvenn, skulle den være med han for alltid? Blomstene foran han på bordet hadde visnet. Et av de knusktørre bladene hadde falt ned på duken. Han så bort på whiskyglasset sitt. Det var tomt igjen. Han grep tak i flasken og helte seg et femte, eller var det sjette glass? Den brennende følelsen i halsen tok brodden av de mørkeste følelsene. En følelse tok knekken på en annen. Slik som et liv hadde tatt et annet. Han så ut i natten, på de nakne buskene og den frosne bakken. Plenen var grå og stivfrossen, hekken tynn og gjennomsiktig. En tåpelig metafor på hans person og omdømme.

Et vindu ble knust. Hærland åpnet øynene brått. En murstein lå på gulvet. Det var fortsatt mørkt. Hvor kom den fra? Han snudde seg mot den knuste ruten, men så ingen. Plutselig hørtes lyden av at ytterdøren ble slått opp. Hærland reiste seg, så seg vettskremt rundt. Hvem var de, hva skulle hende? En person kom inn i gangen, Hærland kunne se han fra gangen. Personen vendte hodet sakte mot ham, som i en skummel film. Hærland gispet av skrekk, men halsen snørte seg sammen. Personen hadde et brekkjern i høyre hånd, og Hærland forstod hvordan dette skulle utarte seg.

- Ta alle pengene mine, jeg har sølvtøy i skapet i dagligstuen!

Hærlands stemme var tynn. Personen med brekkjernet tok lange byks mot ham. Hevet høyrearmen. Hærland la hendene over hodet og nakken, et ynkelig forsøk på beskyttelse. Personen slo. Han slo igjen, igjen, igjen. Hærland våknet av et slag mot låret. Han lå på magen.

- Jævla soper! Personen ropte mot han. Slo igjen, men Hærland kjente ikke lenger hvor han traff. Det var hans siste sekunder i dette livet. Hadde han visst det ville ende slik, ville han elsket mer, hatet mindre. En merkelig tanke å ha mens livet ble slått ut av han, mens ben etter ben i kroppen knuste. Han kjente ikke mer, nå kunne han lukke øynene og la skaperen ta ham imot.

Oslo, 1974 Del 19

Oslo Kretsfengsel, 1979

Endre Pedersen lå på sengen i den lille fengselscellen. Han hadde snart vært her i fire år. Dette rommet var hans hjem nå. Han skulle bo her, leve her, blir voksen, gammel. Han var ikke klar. Han hadde aldri valgt dette, livets vending ble valgt for han. Endre Pedersen, en vanlig gutt. Endre Pedersen, en dømt morder.

Sinnet hadde bygget seg opp de siste årene. Urettferdigheten ville ingen ende ta. Endre var satt i isolat, fordi han hadde forsvart seg mot en medfange som gjorde tilnærmelser mot han under middagen for et par måneder siden. Endre var blitt stemplet som ustabil og farlig, men egentlig var han redd. Han ville ikke at de andre skulle merke det, det var derfor han angrep istedenfor å bli angrepet. Han hadde kjørt en kniv inn i siden på medfangen, flere ganger. Han hadde blødd kraftig. Blodet rant fra de åpne sårene, og dekket det grågrønne linoleumsgulvet. Endre hadde aldri sett så mye blod før, Det var mørkt, tykt og fløt sakte ned fra kroppen som ble liggende apatisk på gulvet til noen av vaktene kom til. Han døde ikke. Endre håpet egentlig at han skulle det. Nå var det var ikke så farlig lenger. Alle trodde han hadde drept fru Abrahamsen allikevel, så enda et liv på samvittigheten var vel ikke så mye. Et liv var ingenting verdt.

Det at hans likemenn, som skulle vurdere hans sak, under enhver tvil mente han var skyldig, fikk han til å tvile på all verdens godhet. Den fantes ikke. Lenge hadde Endre vurdert å ende alt. Han ville ikke mer. Selv om han en dag skulle kunne bli frikjent, ville et stigma stå ham bi.

Endre var blitt han som drepte og voldtok en gammel dame, og kunne aldri få et normalt liv. Han ville ende alt, men turte ikke. Han var redd det skulle gjøre vondt å dø. Endre prøvde å huske filmer han hadde sett, og bøker han hadde lest. Han prøvde å komme på måter han kunne dø fortest på. Han kunne ikke hoppe foran noe tog, ei heller blåse av seg skallen. Han hadde verken frihet eller pistol. Han kunne svelge piller, men ble ikke medisinert. Kunne han improvisere en sykdom, slik at han fikk sterke piller? Det ville ta for lang tid.

Endre gråt en skvett. Hvorfor hadde han kommet i denne håpløse situasjonen, hvor han en gang ikke kunne drepe seg selv? Han skulle vært i jobb, eller kanskje gått på fagskole. Han kunne jo ha blitt mekaniker. Kanskje til og med vært ringforlovet med ei søt jente. Endre ville aldri få oppleve det å møte ei jente, forelske seg, gifte seg, eller stifte familie. Han følte seg ranet for et normalt liv. Hvem ville kunne elske en dømt morder? Det var nok for det beste, at han endte alt. Så mye skuffelse, så mye hat han hadde skapt. Hans kjære mor var nedstemt, hun var blitt tynn og gråhåret de siste årene. Lillesøster ville ikke se ham. Far så ham aldri i øynene når han kom på besøk. Det kunne ikke være lett for dem heller, foreldrene hans. Faren hadde mista jobben, og moren hadde fortalt at hun hadde fått svake nerver etter rettsaken. Endre skjønte såpass, at han var til bry. Det var vel bare å gjøre alle en tjeneste. Gjøre det alle ville han skulle gjøre.

Han så nedover bena sine. Den lyseblå fangedrakten var for kort i bena. Han hadde vokst seg høy på de siste årene, enda maten i fengselet ikke var noe å skrive hjem om. Bena, på fangedrakten. De var jo lange nok. Han kunne knyte dem rundt halsen? Hvis han bandt det ene buksebenet rundt halsen, og det andre i en krok, kunne han henge seg.

En lettelsesfølelse bredte seg over ham som et mykt teppe av glede og ømhet. Han skulle bli fri. Endre løftet blikket mot taket. Den grå betongen stirret tilbake, følelsesløs og kald. Det var ingen krok, ingenting han kunne henge denne forpinte kroppen i. Ikke engang betongen ville hjelpe han ut av denne verdenen. Han så ned, fortvilet og skuffet. Skulle han aldri klare noe som helst?
En kråke bråkte utenfor. Jævla kråke. Luftens rotter. Skadedyr, uønsket av alle. Slik som han selv. Han var kanskje en kråke han også. Det var jo ingen om ville ha ham. Han reiste seg og så ut gjennom vinduet forbi gitrene.
Gitrene! De var av jern. Ville de tåle vekten av kroppen hans? Vinduet var bare halvannen meter opp fra gulvet, så han konkluderte med at han måtte sette seg på kne og bøye seg forover om han skulle klare det. Eller kanskje la bena skli uten at han tok seg for. Han måtte gjøre det. Endre reiste seg fort. Det var ingen ting å leve for lenger.

Han kom plutselig på en strofe fra Wenche Myhres «Vi Lever». «For livet skal vi sloss, så lenge det går blod igjennom oss» Moren elsket den sangen. Endre også, men nå var ordene så fjerne. «Om vi kryper eller går, vi er fortapte får»

Han var et fortapt får, og ville ikke mer. Det var over for ham. Han var Endre Pedersen, og her skulle livet hans ende. Han ba en stille bønn om at foreldrene og lillesøster ville klare seg uten ham på ordentlig. Han konkluderte med at det ville de. Han var ingenting.

Det var begynt å bli mørkt ute. Han måtte gjøre det nå, tenkte han. Med skjelvende hender løsnet Endre knuten på buksen. Han dro den sakte nedover bena, og kjente at hårene på bena reiste seg. Hjertet dunket så hardt at han kjente det helt ut i hendene. De var klamme. Han vred det ene buksebenet så det skulle bli strammere. Det ble for tykt. Han måtte rive det opp. Stoffet i buksen revnet med en skjærende lyd. Små støvskyer sto opp fra stoffet der hvor det revnet. Han rev opp det igjen, så det var fire nesten like deler av det ene benet. Han flettet to fletter av de fire delene. Han snudde seg, så ut av vinduet.

«For livet skal vi sloss, så lenge det går blod igjennom oss»

Endre hadde valgt sin måte å sloss på, han ville ikke mer. Han var ferdig, og ville fri familien sin. Fra han selv. Det var skumring ute, som på den kvelden han og Kristian hadde sittet på taket. Den kvelden da noen hadde drept Fru Abrahamsen.

Han knyttet med skjelvende hånd en dobbelknute av fletten fra buksebenet og gitteret i vinduet. Rykket hardt i knuten så den skulle bli ordentlig stram. Han så ned på den andre fletten. Den skulle rundt halsen hans. Fletten som skulle bli hans bøddel, hans evige liv. Nå var tiden kommet. Tårene rant nedover kinnene hans. Alt var så urettferdig, så trist. Alt var mørkt, sinnet, verden. Han tørket tårene. Passet på at den tynne fletten av buksebenet var stram og sterk. I motsetning til han selv. Fletten gikk to ganger rundt halsen hans. Han laget en slags knute, og ba en stille bønn om at den måtte holde. Han gråt igjen. Ikke en gang i sekundene før hans egen død, kunne han opptre med verdighet. Han forbannet seg selv, alt han var, alt han hadde vært. Knuten var stram. Nå var det bare å la kroppen falle. Endre Pedersen så mot det grå betongtaket. Dette ville bli hans siste øyeblikk. Han tok et dypt magedrag, pustet ut.

- Gud, la dette gå fort. La meg komme til deg, for du vet jeg er uskyldig. Han krysset armene mot brystet og lot bena slippe taket fra gulvet under han, og inn i det evige mørke.

 

Malerhaugen, Oslo, 1979

Bjørn Hærland våknet brått. Telefonen ringte. Han så på vekkerklokken på nattbordet. Den var fem over seks, torsdag morgen.
- Ja, det er Hærland. Han hørte at sin egen stemme var morgenhes.
- Hærland, har du hørt det? Det var Ebbesen. Stemmen var autoritær, men med en nervøs undertone. Det gikk kaldt nedover ryggen til Hærland.
- Hva har hendt?
- Pedersen hang seg. Han er død. Ble finni nå på cella. Faen.
- Faen, gjentok Hærland. Han fikk nesten ikke puste.
- Jeg kommer straks! Han slang det grå telefonrøret fra seg. Gned hendene mot øynene. Herregud, dette var hans feil.

I bilen på vei mot politikammeret gikk det mange tanker gjennom hodet til Hærland. Hvorfor hadde Endre gjort dette? Han følte seg med ett dum som tenkte slik. Endre Pedersen hadde vært en fortvilt ung mann, helt siden han ble dømt. Hærland hadde hatt gjentatte mareritt om at Endre egentlig var uskyldig. Men juryen hadde dømt Pedersen, det var uansett utenfor hans evne å gjøre noe med da rettsaken var i gang. Eller var det? Han stilte spørsmål ved sin egen innsats i etterforskningen.

Han svingte inn på sin egen parkeringsplass utenfor inngangen. Låste bildøren og gikk med nervøse skritt mot døren inn til politikammeret. I foajeen var det allerede pressemenn og fotografer. De ropte spørsmål i munnen på hverandre, stakk mikrofoner og fotoapparater opp i ansiktet på han. Han skubbet dem unna med hendene, og banet seg vei mot Ebbesens kontor. Inne på kontoret satt Ebbesen i kontorstolen med ryggen til. Han snudde seg da døren gikk opp.

- Hærland! Utbrøt han med fortvilelse.
- Jeg nekter å ta ansvar for detta. Det var din sak, og det er du som vil bli etterforsket for dette.
- Ebbesen, du har like mye skyld i dette som meg! Hærland så fortvilet på sin overordnede.
- Vi har satt i gang en internetterforskning i forbindelse med detta, så du kan forvente avhør om din rolle i Pedersens selvmord.
- Men..! Hærland slo håpløst ut med armene.
- Ikke noe men, du er herved suspendert fra din stilling, uten lønn til denna saka er avklart. Hærland så med forakt på Ebbesen. Han kunne ikke fatte hva som nettopp hadde skjedd.

 

Comfort Hotell Børsparken, nåtid

Sverre Juul lå urørlig på sengen. Den kjølige Oslo-natten bredte seg som et teppe over det lyse, trygge, Oslo var på dagtid. Den farlige sannheten kom frem. Han hørte sitt egen hjerte slå, slag for slag. Kjente sin egen puls. Han levde. Han visste ikke hvor lenge, men han levde i dette øyeblikket. Han håpet at Elena også var i live, fremme, og hadde det han trengte. Sverre brydde seg ikke lenger om hva Vibeke trodde. Hun var en idiot uansett. Pen, men faen så dum. At hun virkelig trodde på at han var på Hafjell, var forbløffende. Han hadde ikke prøvd å lyve overbevisende en gang.

Klokken var blitt halv tolv, snart midnatt. Sverre hadde bestemt seg for å dra litt etter tolv, da nattevakten gikk runden sin gjennom hotellet. Han visste at hun begynte på toppen, og jobbet seg nedover. Det ville gi ham tid til å komme seg ut usett, i tilfelle han trengte alibi. Det å komme seg inn igjen måtte han ta på sparket, men visste at resepsjonisten tok flerfoldige røykepauser mens hun snakket høyt i telefonen. Han trakk pusten dypt, og kjente brystkassen utvidet seg. Nå måtte han gjøre seg klar. Hvis Elena hadde Gracjas telefon, ville dette endelig være over. Han reiste seg og tok på seg ytterjakken, sko og et skjerf. Det var allerede kald høst i luften.

Elena Porcosz listet seg stille mot døren ut til gangen. Soverommet hennes var helt mørkt, med unntak av et kaldt lys fra månen utenfor, langt utenfor hennes verden. Det var der hun skulle vært, tenkte hun. Døren gikk lydløst opp, og hun snek seg stille ut i gangen. Politimannens dør var lukket, og hun kunne høre en vag snorking fra soverommet hans. Elena gikk stille videre mot utgangsdøren. Hun visste den hadde en smekklås, men hun hadde øvd seg på å lukke døren uten en lyd flere ganger. Forsiktig lirket hun dørhåndtaket nedover, imens hun vred om låsen. Et lite knepp kunne høres, men det kunne umulig være nok til å vekke den tykkfalne politimannen som passet på henne.

En kald og frisk luft slo mot henne da hun steg ut på trappen. Elena så seg rundt og konstaterte at hun var alene, før hun lukket døren lydløst bak seg. Asfalten utenfor var bar, alt løvet hadde blåst vekk. Hun løp med lette skritt nedover den lille oppkjørselen, og ut på veien. Om hun kunne komme seg usett bort til skogen var hun trygg, og trengte bare å vente til Sverre dukket opp. Elena var redd for å ikke finne veien, men nå når hun var her, kjente hun seg igjen. Med taktfaste steg nærmet hun seg den lille hytten. Den så tom ut, Sverre var nok ikke kommet enda. Nøkkelen lå under blomsterpotten som vanlig. Hun låste seg inn og tente et kubbelys som sto i vinduet. Hun ønsket at Sverre skulle komme snart, så hun slapp å være i hytten alene.

Plutselig hørte hun en bil utenfor. Hun så ut. Det var sikkert Sverre. Hun tok av seg jakken og la den på sofaen. Så seg rundt. Dørhåndtaket gikk opp, og en høy skikkelse viste seg i gangen.

- Sverre? Skikkelsen kom nærmere det lille kubbelyset i vinduet. Elena ble kald i hele kroppen. Det kjentes som om hjertet skulle stoppe. Det var ikke Sverre.
- Hva gjør du her!? Elena kjente han nesten ikke igjen. Han var annerledes denne gangen. Han så redd ut, og ryggen var krum som om han skammet seg. Han så seg rundt, og studerte henne opp og ned.

Med ett endret ansiktsuttrykket hans seg. Han rettet opp ryggen, og tok av seg jakken. La den stille ned på en pinnestol ved døråpningen. Elena klarte ikke puste. Hjertet hennes hamret i brystet så det gjorde vondt. Hun kjente pulsen dunke i hele kroppen. Han tok opp et jern fra peissettet ved siden av ham. Elena visste at hun skulle dø nå. Han kom mot henne mens hun prøvde å gjemme hodet under de små armene sine. Han hevet jernet høyt, med begge hender. Det første slaget traff underarmene, det kjentes ut som om de brakk. En skarp, intens smerte bredte seg i kroppen hennes. Elenas armer gled ned mot siden av kroppen. Han fortsatte å slå. Slag etter slag, snart så det ikke ut som et hode lenger. Blodet sprutet opp på reinsdyrskinnet som hang på veggen bak henne. Faen som hun sølte det til, tenkte han.

Sverre Juul så at det var lys i vinduet. Han håpet at ikke Elena hadde måttet vente lenge på ham. Han registrerte ingen bevegelse der inne, kanskje hun gjemte seg. Døren var ulåst, så han bestemte seg for å gå rett inn. Han la fra seg jakken på det gamle, provisoriske bordet på kjøkkenet. Lyset blafret voldsomt i stuen, som om et vindu var åpent.

- Elena? Hun svarte ikke. Han så en liten skikkelse ligge på den innerste sofaen i stuen, og gikk mot henne. Hun hadde sikkert sovnet, eller kanskje hun gjemte seg. En rar, metallisk lukt ble sterkere jo lenger inn i stuen han kom. Det var ikke mye lys, men han kunne skimte noen skygger eller flekker oppover veggen. Han så seg rundt. Blod, var dette blod?

- Elena! Han falt ned på kne da han så henne. Det som en gang hadde vært Elena, var nå et maltraktert kadaver, han kunne ikke engang se ansiktet hennes. Det var borte, hele hodet var i tusen biter utover sofaen. Han spydde, gråt og skrek. Han orket ikke se mer. Nå var det nok. Han ville ringe politiet, nå måtte dette stoppe. Ikke mer nå. Sverre tok opp mobiltelefonen og slo nødnummeret.

Han visste ikke hvor lenge han hadde sittet ved siden av Elena før han så gjenskinn av blålys mot vinduskarmene. Plutselig husket han telefonen, Gracjas telefon. Han reiste seg fort, stakk hånden forsiktig ned i lommene hennes. Der var den, Gracjas telefon. Han puttet den raskt ned i bukselommen med et tynt håp om at politiet ikke skulle finne den. Han satte seg ned igjen og lot hodet synke tungt mot knærne. Han hulket høyt. Han brydde seg ikke lenger om hva som kom til å skje med ham, det var over nå.

Erik Thue og Elise Palmer gikk raskt ut av bilen. Elise registrerte at Folke Thorbjørnsens bil kom kjørende rett bak dem. Han og Christoffer Blad kom kjørende sammen.
- Så vidt vi vet, er det kun Sverre Juul som er her, i tillegg til Elena Porcosz. Han har selv ringt og varslet, så vi vet at det er en død person inne i hytta.
- Gjerningspersonen kan fortsatt være her, så vi venter på forsterkninger. Folke Thorbjørnsen så bekymret ut.
- Jeg tar en runde rundt huset, sa Elise og var allerede var på vei bort fra de andre.
- Jeg er med i tilfelle, skjøt Erik inn. Elise snudde seg mot dem.
- Nei, nå venter vi. I tilfelle! Folke holdt hånden irritert mot dem. De kunne høre sirener i det fjerne, og skimtet blålys langt nede ved veien.
- Ok, nå som vi har forsterkninger går vi, sa Elise og snudde seg tilbake mot hytta igjen.

Erik fulgte henne. Det så mørkt og ubebodd ut langs den ene veggen av hytta. Et svakt lys kunne likevel skimtes på den andre veggen nærmest inngangsdøren. Erik fulgte Elise hakk i hæl opp den lille trappen mot den svakt opplyste døren med det smale vinduet. Døren var på gløtt, Elise dyttet den forsiktig opp så den sto på vidt gap. En lang, skrikende knirkelyd fikk noe inne i huset til å bevege på seg. Rommet fremfor dem var bekmørkt, Elise tenkte at det måtte være et avgrenset rom, da lyset i vinduet på sideveggen gav fra seg et svakt og blafrende lys.

- Jeg går inn, hvisket Elise. Erik nikket, og holdt seg rett bak henne. Elise myste inn mot det svarte intet som lå foran henne. Hun kunne ikke se noen ting. Elise følte et plutselig slag mot hodet, og noe varmt rant fra pannen, ned inn i øynene. Hun falt. Slo bakhodet med et smell ned i det harde skiferunderlaget i trappegangen. Hun prøvde å åpne øynene.

Hørte en metallisk lyd mot stengrunnen. Raske skritt ned de få trappetrinnene, og myke strenende steg mot den frosne bakken. Lyden avtok. Smerten i hodet ble med ett så virkelig og intens. Hun hev etter pusten, løftet armen og tok seg mot hodet. Pannen var våt og varm. Elise snudde hodet for å se etter Erik. Blodet rant inn i øyet igjen, hun ble blind et øyeblikk. Hun tørket øyet og kunne se et omrisse av Erik, livløs mot steingulvet. Hun hvisket navnet hans, men fikk ingen svar. Elise trakk pusten dypt, og prøvde å bevege hodet. Hele verden gikk rundt henne, mens hun lå stille.

- Elise! Det var Folkes stemme. Han og Christoffer Blad kom opp den lille trappen bak henne.
- Hvor ble det av han? Hun så opp mot den hun trodde var Folke.
- Han løp inn i skogen, men en patrulje med hund er etter ham. Hvordan går det med deg, er du uskadd? Folke ristet litt bort i henne.
- Jeg trenger ambulanse, vi har to skadede betjenter! Christoffer Blad hørtes hysterisk ut.
- Gå inn, vi må finne Sverre! Han er her, jeg vet det. Elise så bedende på Folke.

Hun prøvde å reise seg, men bakken svermet om henne som en karusell.
- Jeg går inn, bare ligg stille Elise. Folke reiste seg, trakk våpenet og gikk mot den mørke inngangen. Han forsvant i det altoppslukende mørket på andre siden av dørkarmen. Elise så opp mot taket, men det ble svart så altfor fort. Et sterkt lys gjorde at hun åpnet øynene. En litt stygg og halvtjukk dame satt over henne. Hun hadde en ukledelig pannelugg, tenkte Elise.

- Palmer, kan du høre meg? Hvilket år er det? Den stygge damen så forventningsfullt på henne.
- Men herregud, totusenogseksten! Elise kunne ha skallet henne ned, hadde det ikke vært for at hun hadde slått hodet.
- Hun er tilbake. Elise så seg til siden da hun hørte Folkes stemme.
- Hvor er Sverre? Er alt OK med Erik?
- Vi har Sverre, han er uskadd. Vi har også funnet en død kvinne der inne, jeg tror det er Elena Porcosz. Folke snakket med myk stemme, nesten som om han prøvde å berolige henne med det faktum at hadde funnet et sentralt vitne død. Hva tenkte han med?

- Fikk vi tatt gjerningsmannen? Elise følte at hun måtte begynne å lufte teorien sin for sin overordnede.
- Jeg vet kanskje hvem..
- Nå må du bare slappe av, Palmer. Den stygge ambulansearbeideren klappet henne på kinnet.
- Ikke klapp henne på kinnet, er du snill. Folke Thorbjørnsen hadde sett Elises blikk mot kvinnen, og prøvde å avverge en situasjon der Elise ble forbanna og gjorde noe dumt.
- Hva sa du, Elise? Han rettet oppmerksomheten mot henne, etter å ha viftet vekk ambulansearbeideren.
- Stenersen, det er etternavnet, begynte Elise.
- Det er faren hans som eier industribygget de andre ofrene ble funnet. Kristian Stenersen, det er han som var her nå nettopp. Det er han som har drept alle sammen. Folke Thorbjørnsen så overrasket på henne.
- Hvem er han?
- Kristian Stenersen er sønnen til han som eier industribygget. Han heter ikke Kristian Stenersen lengre, han heter Esben Emanuelsen!
- Ja, vel..? Folke så forvirret ut.

- Esben Emanuelsen er egentlig Kristian Stenersen, han var bestekameraten til Endre Pedersen, som min far dømte til livstid for Langbølgen-drapet. Husker du, Endre, han som tok livet sitt i fengselet, som ble dømt for drapet på den eldre damen på Lambertseter i 1974. Han er en slags psykopat, og jobber sammen med Sverre Juul i det advokatfirmaet. Esben Emanuelsen har en leilighet på Torshov, som jeg tror han fortsatt disponerer. Jeg har snakket med foreldrene hans, det var sånn jeg fant ut hvem han var. Jeg vet ikke om Sverre Juul har noe med dette å gjøre, men han må ha visst at Kristian har gjort dette hele tiden. Vi må holde på Sverre, han sitter nok på mye mer informasjon enn det vi vet. For alt jeg vet, er det Esben, eller Kristian som han egentlig heter som drepte den gamle damen på Langbølgen også.

Folke Thorbjørnsen så stresset og forvirret ut.
- Jeg husker det drapet som om det var i går. Jeg var student den gangen, og husker hvor mye skriverier det var i avisene om det. Faen, Elise. Tror du virelig det?
- Ja, den stakkars gutten som ble dømt var uskyldig. Faren min tok feil, alle tok feil. Jeg snakket med Kristian Stenersens, jeg mener, Esben Emanuelsens foreldre tidligere i dag. De bor på Lambertseter. Jeg var på vei til stasjonen for å fortelle om dette da vi fikk nødsamtalen fra Sverre. Har vi han i varetekt?
- Ja, men han trenger nok tilsyn fra psykiater før vi kan avhøre ham. Etter det han så her inne, vil det nok ta et par dager før han klarer å gi noen vettug forklaring. Som jeg sa, så er Elena drept. Jeg tror ikke Sverre har gjort det, da både du og Erik så en annen mannsperson løpe ut herfra. Og hvis Sverre hadde drept Elena, hadde han hatt mye blod på seg. Han har ingen ting, og det var jo han som ringte og meldte fra om dette.
- Vi må finne Emanuelsen, sa Elise med et alvorlig blikk mot Folke.
- Vi har Sverre, og vi har flere hundepatruljer som leter etter Kristian, eller Esben om du vil. Jeg skal få noen til å dra til foreldrene til Stenersen, så vi får høre deres siden av saken. De må jo ha visst dette i årevis.

Elise lot hodet synke mot steingulvet i trappegangen igjen. Hun kjente at hodet gjorde vondt. Den tjukke damen var over henne igjen.
- Sånn, vennen min. Nå skal vi til sykehuset en liten tur, så skal vi få sett på hodet ditt. Ikke vær redd, det kommer ikke til å gjøre vondt. Hun ga Elise et medlidende, moderlig smil. Elise åpnet munnen for å svare, men Folke Thorbjørnsen avbrøt henne.
- Elise, bare bli med henne. Det er fint at de sjekker deg i tilfelle noe skulle være galt. Jeg kommer innom senere, og oppdaterer deg på det som skjer. Du får nok komme hjem i morgen.

Elise ble motvillig med. Hun snudde hodet, og så to andre ambulansearbeidere jobbe over Erik. Han lå livløs på steingulvet.

Uløst: Amerikas Dyatlov Pass

- Du trenger en jakke, ropte bestemoren etter han.
- Nei da, bestemor. Jeg trenger ikke den i kveld!

Ted snudde seg en ekstra gang og vinket mot henne. Bestemoren vinket tilbake, og håpet at han og kameratene ville kose seg på basketballkampen. Hun hadde kanskje klemt han en ekstra gang, eller bedt ham om å bli hjemme, om hun hadde visst at dette var siste gangen hun så barnebarnet i live.

 

Chico, California, februar 1978.

Fem unge menn var på vei for å se en basketballkamp i den 24. Februar, og kjørte sammen i en av guttenes bil, en turkis og hvit 1969 Mercury Montego. Basketballkampen ble spilt på California State University, og var ferdig rundt klokken 22 på kvelden. De fem unge mennene var i alderen 24 til 30 år, og hadde vært venner lenge. De hadde møttes på et ungdomssenters samlingsgruppe for vanskeligstilte ungdommer.

Guttene var på ingen måte noen verstinger, men de led av ulike sosiale eller mentale problemer, og trengte ekstra støtte i hverdagen. De ble alle beskrevet som snille, omtenksomme mennesker som var glade i familiene sine, og hadde sunne interesser.

De fem guttene, som senere skulle være hovedpersonene i mysteriet som også i dag blir omtalt som USA?s Dyatlov Pass, var:


Bilde fra reddit.com

Ted (30)

Ted var omtenksom og alltid snill med alle han møtte. Han smilte og vinket til alle han gikk forbi på gaten. Ted elsket sport, og så masse på både basketball og fotball med kameratene sine. Ted var lettere tilbakestående, og hadde noen mentale utfordringer. Han jobbet på cafe som ryddegutt, en jobb han tok veldig seriøst. Ted var til å stole på, og hadde mange venner.

Jackie Charles (24)

Høy, stor mann og Ted?s aller beste venn. De ringte hverandre ofte, og leste opp morsomme navn fra telefonkatalogen og lo så de nesten gråt. Jackie var også lettere tilbakestående, og interessert i sport.

Will (28)

Will var personlig kristen, og brukte mye av tiden sin til å besøke eldre og mentalt syke mennesker på forskjellige sykehus og eldrehjem i området. Han likte å snakke med dem, og lese bibelen for dem. Også Will hadde mentale problemer, men ble beskrevet som omtenksom, uselvisk og godhjertet.

Jack (30)

Høy og lettere overvektig, beskrevet som en ?gentle giant?. Elsket sport, vennene og familien sin. Han hadde vært i militæret, stasjonert i Vietnam under krigen. Han jobbet hos en grønnsakshandler, men klarte ikke holde på jobben. Jack var også tilbakestående, og ble frustrert hvis han gjorde feil, eller ikke forstod en oppgave han skulle utføre. Jack var den eneste som hadde førerkort, og elsket sin hvite og turkise 1969 Mercury Montego. Han passet godt på bilen sin, og vasket og polerte den så ofte han kunne.

Gary (25)

Gary hadde også vært i militæret, men stasjonert i Tyskland. Han hadde diagnosen Paranoid Schizofreni, og ble dimittert fra militæret på grunn av dette. Gary hadde også problemer med medisinforbruket sitt en periode, og ble lagt inn på avrusningsklinikk, som viste seg å hjelpe Gary stort. Han fikk tilbake livet sitt etter oppholdet, og møtte de andre på dagsenteret for unge med mentale problemer. Gary var ikke tilbakestående, men hadde mentale utfordringer etter overforbruken av medisiner. Ble beskrevet som snill og sjenert av familien.

 

Forsvinningen:

Den fem unge mennene satt seg i bilen til Jack, som skulle kjøre alle hjem. Kjøreturen hadde de tatt mange ganger før, og arenaen var ikke langt fra den lille byen de bodde i. Men de kom aldri hjem. Alle fem bodde hjemme hos foreldrene sine, med unntak av Ted, som bodde hos bestemoren sin. Etter at det hadde gått noen timer, begynte familiene å bli alvorlig bekymret.

Husk at dette er gutter, eller unge menn, som fulgte rutiner, og det var helt uvanlig for dem å skulle gjøre noe de ikke hadde avtalt eller avklart med foreldrene på forhånd. Ingen av dem hadde gjort noe slikt tidligere, så derfor ringte de pårørende til hverandre for først å høre om noen visste hvor guttene var. Da ingen hadde hørt fra dem, og de skulle ha vært hjemme timer tidligere, bestemmer fedrene seg for å lete etter den lille kameratgjengen. De ringer sykehus, ungdomssenteret, og venner, men ingen har sett dem.

Tidlig neste morgen bestemmer familiene seg for å ringe politiet, og guttene blir meldt savnet. Politiet er redd for at de kanskje har kjørt seg fast, eller havnet i en annen type ulykke, og etterlyser dem i flere byer.

Et vitne gjenkjenner de savnede guttene, og sier de var innom hennes butikk, som ikke lå så langt fra basketballarenaen under kampen og kjøpte seg en sjokolade hver, og en av dem kjøpte en brus. Det viser seg så at guttene aldri var på basketballkampen, og at de hadde vært forsvunnet lengre enn man først trodde.

Noen dager senere blir bilen til Jack funnet nesten 113 kilometer fra byen Chico, ved en nasjonalpark i Orville, California. Bilen står parkert ved et lite skogholt, men ser ut til å være i god stand. Bilen har igjen kvart bensintank, og den har ingen skader. Den står fast i litt snø, men ikke fast nok til at fem unge menn ikke skulle ha klart å dytte den løs. Bilen er låst og forlatt.

Skogsveien bilen ble funnet ved, ligger i en helt annen retning enn veien hjem. Veien var smal og svingete, en dårlig match for Jacks lave bil. Hadde de kjørt seg bort? Snacksen guttene hadde kjøpt var delvis spist opp, og lå igjen i bilsetet. Etter funnet av bilen settes en større leteaksjon i gang. Politi, hunder og frivillige lette så godt de kunne, men været ble dårligere utover dagen. En snøstorm bygger seg opp, og sikten forverres. Søket må utsettes, på grunn av det iskalde været.

Foreldrene undret seg lenge over hvorfor guttene kjørte helt til naturreservatet så sent på kvelden, ingen av dem hadde vært der før og de trodde heller ikke guttene visste om at det var et naturreservat der. De klarte heller ikke forstå hvorfor de hadde forlatt bilen, med bensin nok til å komme seg hjem, i alle fall til flere bensinstasjoner. Hvorfor forlate en fungerende bil, hvor de i alle fall hadde kunnet holde seg varme i flere timer, om de hadde rotet seg bort? Foreldrene til Jack sa at han aldri hadde forlatt den elskede bilen sin om han ikke absolutt var tvunget. Og hvor var de fem unge mennene? Ingen fotspor var å se, siden det hadde snødd tett i dagene før bilen ble oppdaget. Alle som lette stod nå på bar bakke, og forsvinningen ble et mysterium.

55 år gamle Shones kontakter politiet. Han har informasjon om de fem kameratene. Samme kveld som de forsvant, hadde han vært i skogen ved naturreservatet. Han bodde ikke så langt unna, og skulle ordne noe ved en av veiene da han plutselig, i anstrengelsen fikk et mildt hjerteinfarkt. Han klarte å komme seg tilbake til bilen, skrudde på varmen og la seg i baksetet for å vente på at smerten skulle gå over. Husk at dette skjedde på 70-tallet, så Shones hadde ingen mobiltelefon.

Mens Shones ligger i bilen, og vet at bensinen etterhvert kommer til å ta slutt, hører ha plystring i skogen. Han reiser seg halvveis opp for å se ut av vinduet. Shones ser skikkelser lengre bort i veien, og åpner døren for å rope på hjelp. Han ser flere menn som går fra en bil, i følge med det han mener er en kvinne. En av mennene bærer på en baby. Shones roper og roper, men de hører han ikke. Lyden av stemmene forsvinner, og billyktene er slukket. Han lukker døren, og legger seg til rette igjen.

En stund senere, våkner han av en lyd. Shones hører igjen mannsstemmer, og ser det han tror er lommelykter som lyser mot bilen hans. Han åpner døren og roper på hjelp, men de hører han ikke. Alt blir stille igjen, og lysene blir borte. Shones bestemmer seg så for å vente til det blir dagslys før han skal gå hjem og ringe lege.

Neste morgen føler han seg bedre, og går de fire kilometerne i den tunge snøen hjem. Noen hundre meter fra hans egen bil, står en hvit og turkis Mercury Montego, forlatt.

Shones forteller det han opplevde i skogen, og politiet får bekreftet fra legen hans, at mannen faktisk fikk et mildt hjerteinfarkt den kvelden, og kom seg til legen neste dag. Men en gang han hørte om de savnede kameratene, husket han den spesielle bilen han hadde sett i skogen. Dessverre leder ikke observasjonen til noen oppklaring i saken, bare flere spørsmål. Hvem var kvinnen og babyen? Og hvor hadde de lommelyktene fra?

Flere vitner melder seg, en kvinne mener hun så guttene i en matbutikk i Orville, den nærmeste byen til naturreservatet dagen etter de forsvant. Hun mente de kjøpte mat, og at en av guttene brukte telefonen for å ringe noen. Familiene trodde ikke dette kunne være kameratene, de hadde bare med seg penger til litt snacks før basketballkampen, og faren til gutten som kvinnen mente brukte telefonen hadde telefonskrekk, og ville aldri ha ringt noen.

En av guttenes familier, det er ikke klart hvem sin, ansetter en synsk kvinne i ren desperasjon. Den synske kvinnen mener først at guttene er kidnappet. Så sier hun at de er blitt myrdet, og ligger døde i et rødt hus med nummeret 4723 eller 4753. Politiet, som ikke hadde andre ledetråder saumfarer store områder etter dette huset, uten hell.

 

Likene:

Rett over 100 dager etter den mystiske forsvinningen er noen motorsyklister ute på kjøretur. De bestemmer seg for å ta en pause ved en turisthytte. Den 4. Juni 1978 finner de Ted, liggende utstrakt på en madrass med åtte laken over seg. Han er død. Ted er nesten ikke til å kjenne igjen, den engang så store mannen har gått ned nesten 45 kilo og ser utsultet ut. Skjegget hans har vokst flere centimeter, og det estimeres at han levde mellom 8 og 13 uker før han døde av forfrysning. På nattbordet ligger ringen han alltid brukte, lommeboken med noen få dollar i, og en ukjent gullklokke, som ikke tilhørte noen av de andre kameratene. Teds sko er borte, han har på seg Gary sine sko. Hadde Gary byttet sko med Ted etter at han døde?

Hytten Ted ligger i er full av frysetørret mat, vann, fyrstikker og en stor, ubrukt propantank. Mengden mat i turisthytten kunne ha holdt både Ted og kameratene i live i over et år, og propantanken, som fungerte, kunne ha gitt dem uker med varme. Noe av maten var spist, men ikke alt. Hvordan kan en mann fryse og sulte ihjel med så mye mat, men også tilgang til varme rundt seg? Og hvor var de andre?

Ted hadde på seg samme klær som da han forsvant. Turisthytten han ble funnet i, var 31 kilometer fra bilen, og politiet trodde han og muligens kameratene hadde gått hele veien, tynnkledde.

Dagen etter funnet av kroppen til Ted, ble likene av Will og Jack funnet ved en elv. De hadde også frosset i hjel, og var ille tilredt etter å ha ligget ute i lang tid. To dager etter, den 7. Juni fant Jackies egen far, liket av sønnen. Det var riktignok bare skjelettet av ham igjen, men klærne hans lå ved siden av liket. Det ble senere bekreftet med tannjournal at det var Jackie. De som lette den dagen, glemmer aldri de hjerteskjærende ropene fra faren som fant sin egen sønn død.

Gary ble aldri funnet, men ble erklært død etter noen år. Ingen vet hva som skjedde med kameratgjengen, eller hvorfor de kjørte til naturreservatet. Kvinnen og babyen ble heller aldri identifisert, og man aner ikke hva hvor Gary ble av. Man vet at han hadde noen venner i en by ikke så langt fra der de andre guttene ble funnet døde, men de fortalte at de ikke hadde hørt fra han på over et år før forsvinningen.

Denne saken er fortsatt uoppklart, og på grunn av de mystiske omstendighetene blir den kalt USAs Dyatlov Pass.

Om du vil vite mer om denne historien, kan du se dokumentaren på YouTube, søk etter "Americas Dyatlov Pass"

Kilder: washingtonpost.com, reddit.com, "Americas Dyatlov Pass" youtube.com

Oslo, 1974 Del 18

Oslo Tingrett, februar 1975

Det var nest siste dag i retten. Bjørn Hærland skulle vitne i saken han selv hadde etterforsket. Han var nervøs, men trøstet seg med at saken snart var over, og at livet kunne gå sin vante gang igjen. Det så ikke lyst ut for Endre, han måtte innrømme det. Stemningen i rettsalen var mer trykket enn før. Jo nærmere rettsaken dro mot slutten, jo mer anspent var tonen mellom aktoratet og forsvaret. Kolbjørn Svendsen hadde tatt på seg sitt livs vanskeligste sak, han hadde ikke nok erfaring for slike høyprofilerte saker enda. Det kom tydelig frem, og aktoratet brukte det til sin fordel.

Endre Pedersen ble ført inn i rettsalen som vanlig. Dommer Harald Palmer kom inn, og alle reiste seg, satt seg igjen. Retten var satt. Aktor kalte Bjørn Hærland til vitneboksen. Hærland reiste seg, og gikk over gulvet med skjelvende skritt. Han satt seg til rette i stolen, fikset på det gule slipset og tok en stor slurk vann.

- Vennligst oppgi personalia.
- Bjørn Jørgen Hærland, 39 år, født 25. November, 1936. Politietterforsker av yrke, utdannet ved statens politihøgskole.
- Takk, Hærland, vi behøvde bare navn og fødselsdato, kom det fra Dommer Palmer.
- Unnskyld, beklager, svarte Hærland nervøst. Aktor kremtet og begynte.
- Fortell hva De så på åstedet, betjent.
- Jeg kom inn i leiligheten, gikk gjennom gangen først. Den avdøde lå inne på kjøkkenet, som er til høyre for gangen. Jeg gikk inn, og krimteknikere var allerede i gang med å sikre spor fra åstedet og på den døde.
- Hvordan ble Fru Abrahamsen funnet?
- Hun lå på ryggen ved kjøkkenbordet, med skjørtet dratt opp på magen. Hun hadde ingen underklær på seg, hun var voldtatt, og nylonstrømpene var knytt rundt halsen som hun var forsøkt kvalt.
- Her må jeg protestere, dette er kun spekulasjon at hun var forsøkt kvalt. Kolbjørn Svendsen reiste seg.
- Det tas til følge, og kan strykes fra protokollen, nikket Dommer Palmer. Svendsen satt ned og så tilfreds bort på Endre. Hærland fant det merkelig at Svendsen skulle protesterte på akkurat punket om at Abrahamsen var forsøkt kvalt, da hans klient hadde erklært seg ikke skyldig. Harald Palmer snudde seg mot Hærland.

- Fortsett, Hærland.
- Vel, det var mye blod på åstedet, og en kniv ble funnet på gulvet ikke langt fra Fru Abrahamsen.
- Fant dere noen tekniske bevis på denne kniven?
- Nei, det var ingen fingeravtrykk på kniven.
- Fant dere noen andre tekniske bevis i avdødes leilighet?
- Ja, vi fant et par hansker på telefonbordet ute i gangen.
- Fant dere noen tekniske bevis på disse hanskene?
- Ja, vi fant avdødes blod utenpå hanskene, og inne i hanskene fant vi tiltaltes blod.
- Har den tiltalte erkjent at disse hanskene var hans?
- Ja, det har han.
- Takk, ingen flere spørsmål, Herr Dommer. Harald Palmer noterte, nikket mot aktor og så deretter bort på Kolbjørn Svendsen. Palmer gjorde tegn til at Svendsen kunne spørre ut Hærland.

- Bjørn Hærland, finner ikke De det merkverdig, at det eneste beviset De har mot min klient, er et par bærehansker han meget vel kunne ha lagt igjen da han tidligere den ettermiddagen var, som den hjelpsomme gutten han er, inne hos den avdøde for å hjelpe til med å flytte noen møbler hos henne?
- Det er ikke det eneste beviset. Som Doktor Berg fortalte i sitt vitneutsagn, fant de også avdødes blod utenpå hanskene. Det vil si at hanskene må ha blitt brukt av morderen, da det ikke ble funnet et eneste fingeravtrykk på kniven som ble brukt til å drepe henne.
- Men dette beviser likevel ikke at min klient har drept avdøde, det beviser bare at hanskene muligens kan ha blitt brukt av morderen. Stemmer ikke det?
- Jo, det stemmer vel. Hærland ble plutselig forvirret.
- Takk, ingen flere spørsmål.

Hærland var ikke helt sikker på om han hadde gjort en god jobb eller ikke, men syntes nå at han hadde fortalt kun det han visste, verken mer eller mindre. Nå var det kun sluttprosedyrer igjen, før saken skulle avgjøres.

Sluttprosedyrene var dramatiske, som et gladiatorspill der kun den ene ville komme levende ut av arenaen. Aktor var aggressiv, og overdrev bevisene en smule. Kolbjørn Svendsen var spakere, men forklarte ivrig at de fremlagte bevisene ikke kunne fastslå at Endre Pedersen var morderen. Mediene var heller ikke overbevist om at Endre var skyldig, og sådde tvil om politiets etterforskning faktisk hadde vært god nok. Flere støttespillere av Endre ventet hver dag utenfor tingretten med tilrop og sanger. Det var en triller uten like, og da juryen trakk seg tilbake for å avgjøre skyldspørsmålet var spenningen så stor at Dommer Palmer måtte be retten roe seg ned.

Juryen brukte flere dager på avgjørelsen. På den femte dagen, var de klare. Endre Pedersen, antrukket i mørk brun dress for anledningen ble ført inn i rettsalen igjen. Dommer Harald Palmer mottok domsavsigelsen fra juryen.

- Juryen finner tiltalte, Endre Pedersen, født 1. Mars 1958, skyldig i overlagt drap på Marie Abrahamsen. Harald Palmer så strengt bort på Endre, og begynte å snakke direkte til han.

- Unge Herr Pedersen, jeg kan ikke annet enn å si meg enig i juryens beslutning. De har, under særdeles skjerpende omstendigheter voldtatt en gammel dame. De har, på bestialsk vis knivdrept en kvinne som så på Dem som en god og snill gutt. En hun stolte på, en hun ønsket alt godt. Hun tok Dem inn, gav Dem mat og passet Dem som liten. De har begått en kardinalsynd som Fru Abrahamsens familie må betale for resten av sitt liv, da deres kjære mor og mormor ble brutalt revet vekk dra dem. Jeg finner det derfor passende å dømme Dem til lovens strengeste straff.

Endre Pedersen, De dømmes herved til 21, 21 års fengsel med fratrekk for de seks måneder som allerede er sonet i varetekt. Avtjeningen av straffen vil tiltre umiddelbart. Harald Palmer slo treklubben hardt i bordet. Et gisp gikk gjennom salen. Pressen knipset bilder ustanselig, og Endre datt tilbake i stolen sin. Han så tomt ned i bordet, før han begynte å gråte høyt. Eva Pedersen skrek høyt, uten at det var mulig å tyde hva hun sa. Hun var mor til en dømt morder nå. Ingenting ville bli det samme. Hærland var selv forbløffet, og følte at noe var feil.

Gjerningsmannen var dømt av sine likemenn, han skulle sone i fengsel. Allikevel, var det noe, en magefølelse som tilsa at noe ikke stemte. Han kunne ikke sette fingeren på hva, men prøvde å ikke tenke på det. Bevisene mot gutten var for tynne, og Hærland kjente en bølge av dårlig samvittighet skylle over ham. Langbølgensaken var over, men til hvilken pris? Var det egentlig over nå?

 

Comfort Hotell Børsparken, nåtid

Sverre Juul så ut av glippen i gardinen. Ingen kjente på gaten, ingen mistenkelige biler. En rød rutebuss kjørte fort forbi hotellet.

Han hadde skrudd av telefonen, i tilfelle Esbens spanere fulgte etter ham. Sverre var klar over at politiet lette etter han, men turte ikke å gå til dem enda. Han måtte ha flere bevis, så skulle ha fortelle alt. Han kunne bare ikke bli sett, og han måtte snakke med Elena før det var for sent. Mennene som hadde mishandlet han hadde blitt sendt av Esben, et tegn på at han visste Sverre var avhørt.

Han tok opp kontanttelefonen og sjekket om de var noen nye tekstmeldinger. Ingenting. Han var ikke engang sikker på om Elena hadde det samme telefonnummeret, ei heller om hun hadde telefonen sin der hun var nå. Han måtte finne en måte å snakke med henne på, selv om hun var under vitnebeskyttelse. Det var vel det tryggeste stedet hun kunne være, men hun skulle ikke være der for alltid. Han sjekket den andre mobiltelefonen, den som han vanligvis brukte.

Vibeke hadde sendt han flere meldinger, og lurte på hvorfor han ikke svarte. Sverre skrev en rask melding om at alt var bra på hytten, og at han ikke hadde svart i dag fordi han hadde vært på skitur. Han ba henne hilse til barna og sa han skulle komme hjem når ting roet seg.

Sverre håpet virkelig at ting roet seg. Han la seg på sengen og tenkte. Hvordan skulle han komme seg ut av dette her? Han lurte på om han kom til å kunne slippe fengsel, og prøvde å huske alt han kunne om strafferett. Hvis han gikk til politiet nå, ville de beslaglegge telefonen hans, som kunne knytte han til drapene. Særlig det siste drapet, på Mikhail. De ville finne ut hvem som hadde ringt han og fortalt om Gracja, og når politiet fant ut hvem det var, uten bevisene han måtte skaffe, kunne han bli siktet for mord. Han reiste seg fra sengen, hodet kjentes tungt. Kroppen, enda stiv og støl fra slagene han ble tildelt i industribygget. Sverre strakte seg etter den andre telefonen og slo Elenas nummer. En siste gang, et siste forsøk. Det ringte en gang. To ganger. Telefonen sprakte i den andre enden. Var den avlyttet?

- Hallo?
- Elena?
- Sverre?
- Elena, det er meg. Ikke legg på, du må hjelpe meg. Mikhail er død, de tok ham. Du er trygg, for nå. Vi må finne en måte å få bevist hvem som drepte Gracja, og de andre. Hvor er du?
- Sverre, jeg er hos politiet, de beskytter meg. Jeg kan ikke gå ut, jeg er overvåket. De fortalte meg om Mikhail. Det var han som gjorde det, ikke sant?
- Elena, du må få tak i Gracjas telefon, har du den enda?
- Nei, jeg har den ikke her. Jeg har gjemt den.
- Hvor? Jeg kan finne den, og ta den med til politiet. Bare si hvor den er.
- Jeg kan finne den og møte deg i morgen på natten. Klokken to, i den lille hytten. Jeg sniker meg ut. Kommer du?
- Jeg møter deg der. Ikke la noen se deg, Elena. Sverre kjente at hendene hans var numne. Hjertet banket fort, og han kaldsvettet. Han måtte vente i et døgn til. Så lenge de ikke fant han, var han trygg.

Elise Palmer tråkket oppover de lave trappetrinnene til Nasjonalbiblioteket. Hun elsket lukten av gamle bøker, det var noe nostalgisk over dem. Hun gikk til resepsjonen og spurte om hjelp til arkiver for industri i Oslo fra åttitallet og frem til i dag. Hun lette gjennom gamle tinglysninger, verdipapirer og avisutklipp. Det var ikke mye å finne. Stenersen AS var lite tilstedeværende. Hun måtte se det fra en annen vinkel. Med ett kom hun på kirkebøkene. Selvfølgelig, hun kunne finne ut mer om Stenersen selv.

Thor-Finn Stenersen, født i Narvik i 1935. Han hadde jobbet i forsvaret til pensjonsalder, og hadde bodd flere år i Karl Staaffs Vei på Ulven i Oslo. Han hadde to sønner, Magnus, født i 1959, og Kristian født i 1961. Thor-Finn var gift med Iris. Elise visste det meste av dette før, men ikke om sønnene. Hun fant ikke mye mer om familien hans. Hun ville vite hva som fikk han til å kjøpe det gamle radiobygget i 1981. Stenersen hadde en solid jobb i forsvaret, hva skulle han med et gammelt radiobygg?

Hun begynte å søke etter informasjon om sønnene, Magnus og Kristian. Kunne det være en link hun ikke så? Magnus Stenersen, den eldste sønnen hadde visst vært svært syk som barn. Han hadde blitt døpt bare en måned gammel fordi de ikke trodde han skulle overleve spedbarnsalderen ifølge et helsekort hun fant. Magnus Stenersen hadde dødd i 1995, bare 35 år gammel. Han hadde aldri giftet seg eller fått barn. Ingen utdannelse annet enn artium var å spore. Iris Stenersen hadde vært hjemmeværende husmor. Elise fant ingen tegn på at verken hun eller Thor-Finn var døde. Noe som slo henne som merkelig, var den yngste sønnen Kristians historie. Han hadde gått i «Obsen», en klasse for problembarn som liten. Han hadde ifølge papirene fullført barneskolen mens de bodde i Karl Staaffs Vei, og familien hadde senere flyttet til Lambertseter. Etter det var det ingen tegn til ham. Elise visste ikke om han levde eller var død. Det eneste andre hun hadde var kjøpet av radiobygget. Elise lurte på om Herr og Fru Stenersen kanskje bodde i Radarveien på Lambertseter enda. Hun hadde adressen, og bestemte seg for å dra dit med det samme.

På vei opp mot Lambertseter tenkte Elise på sin egen far. Hun savnet han veldig. Hun tenkte på hvor mye mer han kunne utrettet hvis han ikke hadde begynt å lete etter svar og forlatelse i bunnen av whiskyflasker. Solen var lav, og hun så nesten ikke fremfor seg. Hun kjørte forbi Østensjøvannet og tenkte med en gang på Gracja. Den stakkars kvinnen som bare ville tjene til livets opphold. Hun hadde vel aldri tenkt å ende opp som prostituert, da hun forventningsfullt ble med kjæresten til Norge.

Elise kjørte forbi Symra Kino, og da så hun det. Langbølgen 1. Hun stivnet bak rattet. Hun hadde aldri tenkt på hvor nærme Langbølgen 1 var Radarveien. Og radiobygget. Kunne det være en sammenheng? Hun svingte av veien og inn til Stenersens siste kjente adresse. Det var nok av parkeringsplasser. Hun gikk mot oppgangen, så seg rundt. Leilighetene lå tett i den umåkede gangveien. Hun fant ringeklokken, og ringte på. Det tok lang tid før noen svarte.

- Ja, vær så god? En gammel mann var i den andre enden.
- Ja, hei. Jeg er fra politiet, kan jeg komme inn og stille dere noen spørsmål? Uten svar ble døren låst opp.
- Jeg bor i første etasje, sa han. Elise gikk inn, og fant den riktige døren. Hun banket hardt på og hørte lyden av subbende tøfler mot gulvet. En tynn, gammel mann med hvitt hår og frisert skjegg rundt haken åpnet døren. Han hadde rød ullgenser, brun vest og beige cordfløyelsbukser. Det tynne hvite håret var vannkjemmet i en sideskill.

- Ja?
- Thor-Finn Stenersen?
- Ja, det er meg, svarte mannen på klingende nordnorsk.

Han gjorde tegn til at hun kunne komme innenfor. Elise tok pent av seg på bena, og la jakken på en liten krakk ved en brun kommode med post og nøkler på. Hun fulgte etter mannen inn i stuen. En kvinne kom fra kjøkkenet, det var sikkert Iris, tenkte Elise.

- Hei, Iris Stenersen. Den lille damen hilste pent og gjorde tegn til at hun kunne slå seg ned.
- Politiet, sa du? Kom det fra Thor-Finn.
- Ja, jeg heter Elise Palmer. Jeg etterforsker noen drap i Oslo..
- Palmer? Thor-Finn gjorde store øyne.
- Jeg kjente en Palmer en gang. Hvem var nå det?
- Nei, vennen min, du kjente ingen Palmer. Det var dommeren, det. I saken mot Endre.
- Endre ja, stakkars gutt, sa Thor-Finn og så ned.

Elise visste ikke om hun skulle avsløre at hun var Harald Palmers datter. Hun lot det være for nå.
- Ja, det har seg slik at det har vært noen drap i området her den siste tiden, kanskje dere har sett det i nyhetene eller lest det i avisen?
- Ja, jenta ved Østensjøvannet?
- Blant annet, ja. Vi fant også noen døde personer i et industribygg her i nærheten, og det har i den forbindelse kommet frem at det bygget er eiet av deg. Stemmer det? Thor-Finn så bort på sin kone.
- Vi har ikke drept noen, sa han fort.
- Nei, nå tror jeg ikke at dere har drept noen, smilte Elise. Jeg lurer bare på om dere vet hvem som eier bygget nå.
- Jeg eier det enda, sa Thor-Finn.
- Jasså, bruker du det til noe spesielt i dag? Elise følte at hun var på sporet av noe, men visste ikke helt hva. Det var noe som ikke stemte med blikkene mellom ekteparet Stenersen.
- Jeg bruker det ikke, men min sønn bruker det innimellom til å lagre båten sin, eller biler vet jeg. Iris Stenersen knyttet hendene sine mens hun hørte på ektemannen.
- Din sønn? Elise prøvde å ikke se for overrasket ut. Det hadde verken vært biler eller båter i bygget da hun hadde vært der sist.
- Hva heter sønnen din?

På vei ut av leiligheten var Elise svimmel, nesten kvalm. At hun ikke hadde sett dette før. Hun burde ha sett linken mye lettere. Hun satte seg inn i bilen, og ringte Erik Thue. Han tok den etter tredje ring.

Henrettelser, Del 2

Henrettelser, noe vi mennesker har holdt på med i flere tusen år. I dag skal henrettelser gjøres raskt, humant og smertefritt. Henrettelser før i tiden minner mer om det stikk motsatte. De var kreative, det skal de ha.

Her er en ny liste over forskjellige henrettelsesmetoder:

Giljotinen

Ble funnet opp på 1700-tallet, og faktisk en av de mer humane måtene å henrette dømte fanger på, enn annet som fantes på den tiden. Offeret la hodet på blokken, under et stort, tungt knivblad som ble sluppet ned og kappet av hodet i ett, rent hugg. Det avkappede hodet ble vist frem til forsamlingen, og i mange tilfeller stilt ut til spott og spe på en påle. Den hodeløse kroppen ble fraktet i kjerre eller trillebår gjennom gatene etter at "oppvisningen" var ferdig. Funfact: Den siste, offentlige henrettelsen i Paris ble utført i 1977.


Bilde fra wikipedia

Saging:

Ble brukt både i Europa og Asia. Offeret ble bundet fast opp ned mellom to stolper eller trær, med bena litt fra hverandre. Bøddelen begynte så å sage kroppen i to, fra skrittet og gjennom kroppen. Offeret døde som oftest av forblødning før "jobben" var ferdig. 


Bilde fra Wikiwand.

 

Ling Chi:

Ble brukt i flere asiatiske land, og tilslutt forbudt på 1900-tallet i Kina. Bøddelen brukte en skarp kniv hvor han (eller hun?) fjernet små deler eller biter av kroppen, en etter en. Hele poenget med dette var at offeret skulle holdes i live lengst mulig, så det kunne kjenne smerte og reflektere over forbrytelsen sin. Såkalte eksperter overværet henrettelsen, slik at offeret ikke blødde ihjel for fort. 

Dragning, henging, og kvartering (partering):

Mest brukt i England i middelalderen. Offeret skulle først bindes rundt halsen, før han ble dratt langs bakken (dragning) til stedet der henrettelsen skulle skje. Deretter ble han hengt til han nesten døde (henging). Han ble så sluppet ned, og fikk pusten tilbake, før kroppen ble åpnet, og innvoller dratt ut og brent, gjerne foran øynene på offeret, som han var i live. De fleste var døde ved dette tidspunktet, og kroppen ble delt i fire deler (kvartering). Dette ble kun gjort på menn, da det ble sett på som en upassende straff for kvinner. 

Spidding:

Offeret ble spiddet med et spisst spyd, som gjennomboret hele kroppen. Det var dessverre ikke alltid at offeret døde med en gang, det kom an på hvordan kroppen ble spiddet. Man kunne leve flere timer med kroppen spiddet, og spydene med fangene ble satt frem slik at alle kunne se de henrettede, både til skrekk og advarsel. 


Bilde fra Wikipedia.

Frysning:

Ikke frysning slik du tror, selv om det er akk så ubehagelig å være kald. Under andre verdenskrig brukte japanerne denne metoden på krigsfanger. De frosset ned, altså dypfryste levende fangers ekstremiteter (som armer og ben). Da kroppsdelen var gjennomfrossen, brukte de meisel og hammer for å "hakke" vekk hud, muskler og ben. Så lot de offerets frosne og skadde kroppsdeler tine opp igjen. Som oftest døde fangene i under tiningen, av forblødning. De fleste besvimte av de sterke smertene før de døde. Det var dessverre ikke alle som døde av skadene med en gang. De måtte da leve med alvorlige skader, til de senere døde av for eksempel infeksjoner. 

Oslo, 1974 Del 17

Oslo Politikammer, 1974

Pressemenn, skribenter og redaktører flokket seg rundt Hærland og Ebbesen. Både radio, fjernsyn og aviser var representert. Hærland var nervøs. Han så Rolf blant mengden.
- Jævla penneknekter, hvisket Ebbesen til Hærland, som fant det merkverdig at en mann med så stort eksponeringsbehov snakket nedlatende om den frie presse. Ebbesen elsket rampelyset mer enn han elsket tvilsomme østkantdamer og børst, en interesse han gjerne pleiet ofte.

Hærland kremtet, renset stemmen.
- Hvis jeg kan be Dem om å komme til ro, kan vi begynne denne pressekonferansen. Forsamlingen stilnet.
- Vi har i ettermiddag siktet en ung mann for mordet på Fru Marie Abrahamsen, tatt av dage den 3. september i år. Kvinnen ble som kjent funnet myrdet i sin egen leilighet på Langbølgen 1 i Oslo. Politiet ser svært alvorlig på saken, da kvinnen var påført grov vold under særdeles skjerpende omstendigheter. Den siktede, en nabogutt fra samme nabolag som den drepte, er 16 år, født den 1. mars 1958. Han vil, selv om han ikke er myndig, bli prøvd som voksen i den forestående rettssak. Rettsaken er satt til å begynne mandag 13. Januar 1975 og vil vare i fire uker, til og med mandag, 10. Februar 1975. Den siktede har fått oppnevnt Kolbjørn Svendsen som advokat.

- Stemmer det at den siktede er Endre Pedersen? En pressemann satte øynene granskende i Hærland.
- Det kan jeg verken bekrefte eller avkrefte på nåværende tidspunkt.
- Hvordan stiller Pedersen seg til den meget alvorlige siktelsen? Spurte en annen.
- Han stiller seg uforstående til siktelsen og erklærer seg ikke skyldig.

Hærland forstod med en gang hva han hadde gjort. Han hadde nettopp bekreftet identiteten til Endre foran hele presse-Norge.
- Så den siktede er Endre Pedersen? Flere av de fremmøtte fra pressen begynte å rope i munnen på hverandre.
- Denne pressekonferansen er over! Ebbesen tok styringen og avsluttet ballet. Han dro med seg en måpende Hærland ut på gangen ved siden av.
- Hva faen er det du holder på med? Du har nettopp bekreftet hvem gjerningsmannen er før han er dømt! Jeg visste du ikke kunne klare denne jobben!

Hærland var lamslått av det han nettopp hadde gjort. Han prøvde å tenke ut en måte å rette opp i dette på. Det var ingen. Blunderen hans hadde gått direktesendt over eteren. Det kunne ikke tas tilbake, og Endre Pedersen ville for alltid knyttes til saken, selv om han skulle bli frifunnet.
- Heldigvis for deg, er han skyldig, hveste Ebbesen mot ham.
- Unnskyld, jeg.. Han er vel skyldig. Det kommer nok til å gå bra. Identiteten hans vil bli avslørt før eller siden.

Hærland hørte selv hvor dumt det han sa hørtes ut. En ynkelig bortforklaring på noe som ville prege resten av en ung manns liv. Han må bare bli dømt, tenkte han og gikk mot kontoret sitt, overrasket over sin egen tanke.

 

Oslo Politihus, nåtid

- Du, Erik?
Elise så opp fra PC-en. Han var ikke der. Hadde hun ikke lagt merke til at han hadde gått? Hun så på klokken, den var halv seks på ettermiddagen. Elise kjente hun var trøtt, og at lukten av formalin fortsatt satt i håret hennes.

Mikhails obduksjon hadde gått greit for seg, men de hadde ingen svar enda. Ikke visste hvordan han var drept, heller ikke hvorfor. Mikhail hadde så mange, voldsomme skader at de ikke kunne fastslå noe enda. Karin Linde hadde virket skuffet over seg selv. Hun beklaget seg flere ganger ovenfor både Elise og Erik, som hadde måttet overvære obduksjonen. De fikk vente til hun hadde sett nøyere på funnene og utarbeidet den foreløpige rapporten. Den lå vel på pulten til Folke i morgen rundt lunsjtider. Elise lurte på hvor Erik var. Hadde han sagt ha det?

Hun så ned på PC-en igjen, og ble igjen frustrert over hvor lite fremover i saken de hadde kommet. Hun gjorde igjen et nettsøk på Stenersen AS, for å se om det kunne finnes noen bilder av bygget, eller av Thor-Finn Stenersen selv. Hun scrollet nedover søkeresultatene, og frøs nesten i stolen da hun så bildet. Det grønne, merkelige bygget de hadde funnet de tre sammensydde likene i, lyste mot henne. Det gamle radiobygget på Lambertseter var Stenersen AS. Elise klikket på bildet, men kunne ikke finne noe annen informasjon. Hun søke febrilsk etter flere ledetråder, men fant ingenting annet enn det bildet. Det var tydelig at Stenersen AS hadde eid bygget en gang i tiden, men Elise kunne ikke finne noen informasjon om når eller om det var solgt. Kanskje det var eid av Stenersen AS fortsatt.

Hun ville finne ut mer om Thor-Finn Stenersen, men hadde søkt grundig etter informasjon om han allerede. Elise prøvde å tenke etter om hun kjente eller visste om noen som hadde kjennskap til det gamle radiobygget. Hun bestemte seg for å dra innom Nasjonalbiblioteket neste morgen. Hun var for trøtt til å begynne å lete i gamle arkiver nå. Hun ringte Erik på mobiltelefonen, men han svarte ikke.

Ikke før hun hadde lagt mobiltelefonen i jakkelommen, ringte den. Det var Frederik som var hjemme fra København. De avtalte å lage middag sammen hjemme. Elise kjente at hun gledet seg til en rolig kveld med ektemannen, og følte en uvant tilfredshet med å endelig ha kommet litt lenger på vei med Stenersen AS.

 

Oslo Tingrett, 13. Januar, 1975

Hærland ventet i gangen sammen med Ebbesen på at de skulle få slippe inn i rettsalen. Han kjente nervøsiteten flomme rundt i kroppen. Blodet bruset, hendene var iskalde og han kaldsvettet på ryggen. Langbølgensaken var blitt grundig dekket i landets medier, og var som en verkebyll klar til å sprekke. Hærland hadde levd som i et trykkammer helt siden september i fjor. Han var ikke sikker på at Endre Pedersen var skyldig, og kjente fortsatt et ubehag murrende i magen ved tanken på at han hadde avslørt Endre.

Hadde han egentlig gjort jobben sin? Hadde han oversett noe? Hærland visste ikke hva han skulle ta seg til om retten stemte for frikjennelse. Endre var jo uansett avslørt og dømt i media. Det var hans feil. Kanskje det var slik, at den første saken alltid var den tøffeste for en politimann.

En høy stemme bak han fikk Hærland til å snu seg brått. Han skvatt. Rettsalen var åpnet, og en vakt ropte at han kunne tre inn. Han gikk etter Ebbesen, og satte seg ved siden av ham på tilskuerbenkene. Hærland skulle ikke vitne i dag, og priset seg lykkelig for det.

Endre Pedersen ble ført inn i det store rommet. Han så seg rundt, kanskje etter sin mor. Han var blitt tynnere siden sist Hærland hadde sett han, og håret var barbert. Han så eldre ut, ansiktet var grovere og mer sammenbitt. Øynene var mørke og redde. Politibetjenten som fulgte han inn, fjernet håndjernene. Endre satt seg ved siden av advokaten sin, og de visket stille til hverandre. Luften i rettsalen var elektrisk. Folk konverserte nervøst, og Hærland kunne se Morten og Eva Pedersen i den andre enden av rommet. Eva lente hodet på skulderen til sin mann, og gråt stille. Morten Pedersen så bittert bort på sin sønn. Endre bøyde hodet sitt, og så ned i bordplaten.

- Vennligst reis Dem for dommer Harald Palmer.
Alle i rettsalen reiste seg. Dommer Palmer kom inn i rommet og gjorde tegn til at de kunne sette seg. Harald Palmer var kjent som en tøff men rettferdig mann, med mange knusende dommer under beltet. Han var høy, hadde bunt, kort hår, stor bart og moderne briller. Palmer så skremmende ut i den sorte kappen. Han hadde steinansikt, og da første vitne var ble kaldt opp foretrakk han ikke en mine.

Nabokona, som bodde ved siden av Abrahamsen satte seg i viteboksen. Hun oppga personalia og sverget på å fortelle hele sannheten. Kvinnen fortalte at hun hadde sett Endre Pedersen, som hun pekte på med tørre husmorfingre, i trappegangen den ettermiddagen. Dette stemte med tiltales forklaring, da han hadde erkjent å ha vært i leiligheten den aktuelle ettermiddagen, i tillegg til senere på kvelden. Nabokona mente hun hadde hørt lyden av noe som ble skjøvet over gulvet, og forsvarsadvokat Kolbjørn Svendsen hentydet selvsikkert at dette også stemte med hans klients forklaring om at han hadde hjulpet enkefru Abrahamsen med bokhyllen i stuen hennes. Svendsen spurte henne om hun hadde sett Endre senere den kvelden.

- Ja, jeg så han etter det. Jeg så at døra til Abrahamsen var åpen, så jeg gikk inn i gangen.
- Du så.. Endre.. Svendsen hørtes nervøs ut og så ned i papirene sine som an lette etter ordene der.
- Jeg så Endre Pedersen stå over a på kjøkkenet. Han løp ut da han hørte meg.
- Skal vi se, når.. Svendsen var i villrede, han var åpenbart overrasket over hva vitnet fortalte og klødde seg febrilsk på halsen.
- Han løp ned kjøkkentrappa, og jeg så Endre og en annen gutt løpe over gresset som om de hadde fanden i hælene. Det er han som drepte a!
Hun reiste seg og slo knyttneven i bordplaten foran seg. Endre måpte, Kolbjørn Svendsen måpte, og rettsalen gispet. Høy hvisking og forvirring fulgte.
- Her Dommer, hvis jeg kan.. Kolbjørn Svendsen var rødflekket i ansiktet, og stemmen skalv.
- Dette er ikke noe vitnet har kommet med før, hvis De ser i politiets notater, nevner vitnet ingen ting om at hun så min klient inne i offerets leilighet da hun var inne i gangen.
- Advokat Svendsen, dette er viktige opplysninger, og jeg tillater at de kan brukes i denne saken. Dommer Harald Palmer var myndig i stemmen, og spurte om Svendsen hadde flere spørsmål til vitnet. Svendsen ristet på hodet, og satte seg på stolen. Endre Pedersen var hvit i ansiktet. Hærland var usikker på om vitnet løy. Hvorfor hadde hun ikke nevnt dette for politiet?
- Jeg vil at dere kommer til ro!

Harald Palmer reiste seg, og alle ble stille. Han satte seg igjen og kalte opp politiadvokaten, som fikk spørre ut nabokona. Hun gjenfortalte det hun nettopp hadde sagt, og at hun så Endre stå over Marie Abrahamsen. Endre så ned og ristet på hodet. Han så ut som en slagen mann, fortvilet, redd. Hærland tenkte at saken var over. Uansett hva de andre vitnene sa, ville ikke forsvareren kunne komme med noe som motbeviste at Endre var den skyldige. Han hadde ingen alibi, Endres blod var funnet på åstedet, og et vitne påstod at hun hadde sett han stå over den døde kroppen til Marie Abrahamsen. Endre kom til å bli dømt.

Hærland så bort på juryen, noen noterte, andre fulgte nøye med på hva som ble sagt. Aktoratet trakk frem blodbeviset og Svendsen poengterte at dette kunne være gammelt blod og at dette ikke beviste mord, men kun at Endre Pedersen hadde vært inne i leiligheten. Han prøvde tynt å forklare at selv om vitnet som hadde sett hans klient over Marie Abrahamsen, kunne heller ikke dette bevise mord, da Endre hadde vært oppe på taket med sin kamerat Kristian da drapet skulle ha funnet sted. Hærland syntes Kolbjørn Svendsen hadde et poeng, men indisiene var så tynne at juryen mest sannsynlig ikke ville gå for det.

De neste vitnene, Endres barneskolelærer, en annen nabo og kjøpmannen fra butikken over veien, ga ganske like skildringer av Endre. En stille gutt, som sloss mye da han var liten. Han var hjelpsom og nysgjerrig, men hadde ikke gjort det bra på skolen, og fremsto som hissig.

Hærland var sikker på at dette ikke ville hjelpe Endre det grann. Han kjente det stakk litt i ham, da han tenkte over det han hadde gjort, avslørt Endres identitet før han var dømt. Uskyldig til det motsatte er bevist. Endre var skyldig til det motsatte var bevist. På grunn av han selv. Nå var ikke en gang Hærland sikker på at Endre faktisk hadde drept Marie Abrahamsen, og syntes han fortjente en rettferdig rettssak. Det var Ebbesen som hadde satt den siste spikeren i kista for Endre, men Hærland hadde ikke gjort noe for å etterforske videre. Tenk om Endre var uskyldig?

De neste dagene gikk til analyser av åstedet, fremleggelse av flere bevis og indisier. Selve rosinen i pølsa, hanskebeviset, ble også lagt frem på dramatisk vis. Et gisp gjennom rettsalen, Svendsen som keitete prøvde å dekreditere det som ble fremlagt. Dagene gikk i hverandre.
Snart skulle det være Hærlands tur til å vitne. Mot slutten av saken. Han gruet seg, men hadde bestemt seg for å være så ærlig og nøyaktig han bare kunne. Dette var hans sak, og sannheten kunne vel ikke skade noen. Om to dager, skulle han til pers.

 

Aker Brygge, nåtid

Esben Emanuelsen kjørte inn i parkeringshuset på Aker Brygge. Han var på vei for å møte Hyme. Esben visste at Hyme hadde snakket med politiet, og ville vite hva de visste. Alt hadde ikke gått etter planen, og var det noe han ikke likte, så var det å ikke ha kontroll. Da han hørte på radioen at en polsk mann var funnet drept, forstod han det. Esben slo forbannet i bilsetet ved siden av seg.

Hyme sto på broen som avtalt. Han så nervøs ut da han fikk øye på Esben.

- Forklar hva politiet vet, hvem snakker?
- Jeg vet ikke! Jeg vet ikke hva som skjer eller hvorfor alle dør. Vet du hvem som vet? Er vi i fare for å bli avslørt?
- Jeg skal sørge for at du blir satt i fare hvis du ikke forteller hva politiet vet! Er du klar over hva som står på spill her? Hele min karriere, hele mitt liv. Jeg har hjulpet deg, jeg har gitt deg alt du ønsker ut av godhet. Og dette er takken? Er det du som tyster?
- Jeg har ikke sagt noe! Hyme så oppriktig redd ut i det mørbankede ansiktet sitt. Esben elsket andres redsel. Han hadde kontroll.
- Jeg har ikke sagt noe til politiet, du må tro meg. Noen følger etter meg, men jeg vet ikke hvem.
- Du fortjente det du fikk. Esbens stemme var rolig og kald.
- Jeg vet at du har snakket med politiet. Hyme sperret opp øynene. Han så sjokkert ut.
- Var det deg, Esben? Fy Faen, jeg kunne ha dødd! Esben smilte.
- Finn ut hva politiet vet, så er det ingen fare lengre.

H.H. Holmes

Tenk deg tilbake til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Du og din kone skal se ny arkitektur, et helt bykvartal opplyst av elektrisk lys, og kunstinnstallasjoner du ikke en gang kunne drømme om. Dere sjekker inn på et hotell, hvor en høflig mann viser dere til rommet. Hotellet er stort og flott, det har både restaurant og en liten souvernirbutikk. Du blir overrasket over at rommet dere har bestilt, ikke har et eneste vindu. Likevel tenker du kanskje at det ikke betyr noe, dere skal jo ikke være så mye på hotellrommet, nå som verdensutstillingen er i gang. Når dere legger dere på kvelden, skal det bli siste gang du lukker øynene. Dere skal dø. Din kone skal tortureres. Den hyggelige resepsjonisten er nemlig en seriemorder, så ekstrem at ingen noensinne har kunnet sammenlignes med han. Han er H.H. Holmes.


Bilde fra murderpedia.com, H.H. Holmes

Herman Webster Mudgett ble født den 16. Mai 1861 i New Hampshire, USA. Han hadde flere søsken, og en hyggelig familie, selv om faren var veldig streng. Foreldrene var arbeidsomme mennesker og hadde god råd. De tilhørte den øvre middelklassen, og Herman fikk gå på fine skoler. Han var veldig smart, og foreldrene så en lysende fremtid for gutten.

Herman ble mobbet av klassekameratene sine fordi han var redd for så mye. De ertet Herman for at han var redd for å gå til legen, og en gang utfordret noen gutter han til å ta på et skjelett som sto på skolens legekontor. Skjelettet lå under et klede på en benk, og da Herman skulle til å løfte opp kledet, lente han seg på benken og et lik falt over ham. Det var ikke et skjelett, men en nylig avdød mann under kledet. Klassekameratene skrek og løp ut av kontoret. Legen som eide kontoret, hørte alt oppstyret og hastet inn på kontoret. Liket lå over lille Herman, som bare stirret forunderlig tilbake på liket. Han virket ikke redd, bare nysgjerrig. Legen fikk ham løs, og spurte om det gikk bra med gutten. Herman sa at han ikke ble redd, han syntes det var spennende. Han hadde mange spørsmål, og legen forsøkte å forklare så godt han kunne om liv og død.

Det var slik Herman, senere H.H. Holmes ble interessert i medisin, men også døden. Han fikk gå i lære hos legen, og begynte etterhvert å utdanne seg innen legeyrket.
Det var noe merkelig med Herman. Han hadde ikke bare en stor interesse for døden, han var besatt av den. Det ryktes at Herman drepte sitt første offer da han bare var seks år gammel, men siden dette ikke er bevist (enda), lar vi akkurat denne episoden ligge. Det er nemlig en annen episode som som er bedre dokumentert, nemlig at han skal ha drept bestekameraten sin da han var tolv år gammel.

Der Herman vokste opp, var aktiviteten for å utvide byen stor. Flere bygninger ble oppført, og en dag Herman og kameraten tok seg inn i en uferdig bygning, gikk det galt. Ingen annen en Herman vet hva som egentlig skjedde. Guttene var i bygningens andre etasje, da Hermans bestekamerat plutselig falt ut av et vindu og ned på steinene i gaten. Gutten døde momentant, på grunn av store hodeskader. Herman stakk hodet ut av vinduet og bare stirret på den døde kameraten sin, uten å foretrekke en mine. Han hjalp ikke til, gråt heller ikke. Han bare sto der og så blodet flyte ut av kameratens åpne hodeskalle. Foreldrene mente han var i sjokk, vitner mente det så ut som om han nøt øyeblikket. Episoden kan ha vært et uhell, men det er mystisk at noen plutselig skal falle ut av et vindu, uten at det var noen hindringer i etasjen som kan ha gjort at han snublet. Hoppet ut gjorde han heller ikke, han falt med hodet først.

 

Herman studerte medisin, og viste stor interesse for sine studier. Han fikk sin doktorgrad ved universitetet i Michigan, med de beste skussmål. Han var uvanlig intelligent, og forventet at han skulle tjene store penger gjennom legeyrket. I starten, som de fleste medisinstudenter sikkert vet, tar det tid å få en god jobb uten jobberfaring. Selv om dette var på sent 1800-tall, var likevel standardene for ansettelse høye, og Herman hadde ikke tid til å vente. Han tok småjobber på forskjellige legekontor, og begynte å svindle både kolleger og pasienter for store summer penger.

Han giftet seg flere ganger, og fikk barn. Men Herman, som byttet navn til H.H. Holmes, var ikke fornøyd med familiesituasjonen. Han var en kjekk, ung mann med mye sjarm, og begynte etterhvert å bruke sine svindelmetoder på rike kvinner. Han forførte dem, og om de var gift, forsvant ektemennene deres på mystisk vis. Han fikk så kvinnene til å gi ham penger, og noen av dem til å gjøre han til mottaker av forsikringspengene på livsforsikringen. Deretter døde også kvinnene, merkverdig nok. Her tenker dere kanskje at han burde blitt tatt, men H.H. Holmes var smart, og brukte forskjellige navn og identiteter til avdøde mennesker, som gjorde det umulig å spore han opp.

 

Her er en liste over navn han brukte:

  • Henry M. Howard

  • Dr. Henry Howard Holmes

  • Henry Gordon

  • Alexander Bond

  • OC Pratt

  • D.T. Pratt

  • A.E. Cook

  • G. Howell

 

En av kvinnene den sjarmerende unge legen svindlet, lot H.H. Holmes arve en stor bygning i Chicago om hun skulle være så uheldig å dø. Like etter papirene var signert, døde hun tilfeldigvis.

H.H. Holmes eide nå en enorm bygning i Chicago, og han hadde store planer for den. Han satte i gang store prosjekter for å gjøre om bygningen til et hotell, som skulle stå ferdig til verdensutstillingen i 1893. Han leide bygningsfirmaer, som fikk jobbe med hver sin del av bygget for at ingen skulle fatte mistanke om det uvanlige hotellet han bygget, og hva det i realiteten skulle brukes til.

Hemmelige ganger, luker i tak og vegger, rør inn til rommene som kunne sprøyte inn gass, og kikkehull så han kunne følge med på gjestene sine. Om noen av arbeiderne som jobbet med bygget fattet mistanke, eller stilte spørsmål fikk de sparken. Om de bare hadde visst hva de egentlig bygget..

Verdensutstillingen gikk av stabelen, og mange ønsket å bo på det nye hotellet eid av H.H. Holmes. H.H. Holmes var ikke den eneste som jobbet på hotellet, men det var kun han som tok i mot gjestene. Han likte best enslige, vakre kvinner, men om en vakker kvinne hadde med seg ektemannen på hotellbesøket, var ikke det noe problem. Han bedøvet gjestene gjennom gassrørene som var bygget inn i rommene, og gikk inn da han så de var bevisstløse.  

H.H. Holmes var sykelig opptatt av smerte og tortur. De fleste eksperimentene hans gikk ut på å se hvor mye smerte et menneske ville tåle før det døde. Torturen pågikk i lange perioder, og siden alle hotellrommene var lydtette, var det ingen av de ansatte som hørte de desperate skrikene. H.H. Holmes fjernet huden til de levende ofrene, bit etter bit uten bedøvelse. De kunne ligge slik, uten hud og muskler i dagevis, kanskje til og med måneder før de døde, avhengig av hvor skadde de var. Noen av dem sultet han, andre injiserte han med syre, for eksempel i hjernen for å se hvordan de reagerte. Han klemte også på nerver til ofrene, for å finne ut hvilke nerver som trigget størtst smerte.

Etter at ofrene døde, solgte han skjelettene deres til universiteter og forskningsinstitusjoner for store penger. H.H. Holmes tjente gode penger på dette, og klarte å holde liv i tortureringsvirksomheten sin i fire år, før han endelig ble tatt. I avhør innrømmet han 27 drap, men politiet kunne bare bevise ni av dem. Likevel kan H.H. Holmes ha drept så mange som 200 mennesker, men dette er ikke bevist. Uansett, det er nok betraktelig flere ofte enn de 27 han tilsto å ha drept, da han holdt hotellet gående i fire år.


Hotellet, eller "The Murder Castle" som det ble kalt. Bilde: Murderpedia

Den 7. Mai 1896, bare 34 år gammel, ble H.H. Holmes henrettet ved henging. Det gikk rykter om at det ikke var H.H. Holmes som ble hengt den dagen, og at den virkelige seriemorderen kom seg unna ved å rømme. I mai 2017 ble graven hans åpnet, og DNA-tester gjort, i tillegg til ansiktsrekonstruksjon av liket. Det viste seg at det faktisk var H.H Holmes, eller Herman Webster Mudgett som lå i graven, og at han aldri kom seg unna.

Selv om det er fastslått at H.H Holmes faktisk ble hengt, får vi aldri vite hvor mange han drepte. Var det 27, eller var det opp mot to hundre, kanskje to tusen? Ingen vet.

Kilder: www.muderpedia.com
          The Killer Book of Seial Killers, Tom og Michael Philbin.
          www.therollingstone.com 

Oslo, 1974 Del 16

I bilen på vei tilbake til kontoret var Elise enda mer engasjert.

- Dette må være en eller flere som prøver å kopiere andre mord. Jeg forstår bare ikke sammenhengen mellom de kopierte drapene. Eller, de har faktisk ingen sammenheng. De ble utført av helt forskjellige typer personer, Ed Gein var jo åpenbart psykisk syk. Han tilbrakte resten av livet sitt på mentalsykehus, mens den som drepte Elizabeth Short aldri ble tatt. De er åpenbart forskjellige personer, morderne i de eldre sakene. Det eneste som er likt er den massive volden, nesten som om morderen er veldig sint på noe eller noen. Elise var virkelig i gang med teoriene nå.
- En morder dreper som oftest av en grunn, og beveger seg sjelden fra opprinnelig modus operandi. Gjerningspersonen eller personene i vår sak har jo helt forskjellig modus i alle tre tilfellene. Hun så ut av bilvinduet, og tilbake på Erik.
- En kvinnelig prostituert, drept på samme måte som Elizabeth Short, tre personer, hvorav den ene er en mannlig prostituert, og de andre kan tenkes å være i samme miljø, partert og sydd sammen til en merkelig slags dukke, og en siste som muligens er hallik, men har sterk tilknytning til prostitusjonsmiljøet i Oslo. Det andre drapet er muligens et kopidrap så vidt jeg vet, jeg mener å huske jeg har sett noen bilder fra en lignende sak i Mexico. Den åpenbare linken mellom de tre er prostitusjon, men også volden. Hvorfor ikke bare drepe, men istedenfor gjøre så mye ut av drapene, med fare for å bli oppdaget? Hva betyr det? Vi må snakke med horekundene, og kanskje vi skal ta oss en tur ned til stedene hvor jentene står.

Forhåpentligvis vil de hjelpe, selv om det ikke er sannsynlig.
- Snakker du til meg eller med deg selv nå, egentlig? Erik lo litt.
- Jeg prøver bare å oppsummere her, Erik! Elise kjente at hun faktisk ble litt fornærmet.  
- Er du ikke enig, synes ikke du dette er merkelig da? Jeg kan ikke komme på en sak som ligner på vår, så jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vi får se om naboene der Mikhail ble funnet kan gi oss noen opplysninger. De må jo ha hørt eller sett noe.
- Ja vi får uansett ta en statusrapport med de andre i teamet. Jeg synes også vi skal ta en prat med Elena igjen, for å se om hun kam komme på noe. Erik prøvde å roe ned Elise.
- Sverre også, skjøt Elise inn.
- Ja, han også. Han må jo vite noe mer enn det han sier.

Tilbake på kontoret ventet Elise og Erik på de andre. Folke Thorbjørnsen kom hastende inn på møterommet med politiadvokat Christoffer Blad i hælene.

- En patrulje fortalte at noen naboer hadde hørt høye dunkelyder i den aktuelle leiligheten onsdag. I dag er det fredag, så det kan stemme med det anslåtte dødstidspunktet Karin har satt. Naboene fortalte at det hørtes ut som om noen pusset opp, men at de reagerte på at det foregikk så sent på kvelden. En annen nabo hadde sett en mann med en stor rottweiler komme og gå i den aktuelle leiligheten. Vi har fått signalement på vedkommende, og sjekker dette opp mot kjente skikkelser i prostitusjonsmiljøet.
- Jeg og Erik tar en prat med Sverre Juul og Elena Porcosz en gang til. Jeg mistenker at de vet mye mer enn de gir utrykk for.
- Godt, imens bygger du, Christoffer, sak mot eventuelle mistenkte i saken, slik at vi er godt forberedt ved en eventuell siktelse eller pågripelse. Samle alt vi har, så vi har god orden. Vi løser denne saken dere, jeg har trua!
Folke så ut som en politiker midt i en valgkamp da han hevet den tykkfalne armen samtidig som han sa «jeg har trua» på Østfolddialekten sin. Elise smilte nesten, men tok seg i det.
- Hva med pressekonferanse, ville Christoffer Blad vite.
- Det kan du sette i gang, Blad. Du snakker med presseansvarlig og tar briefingen alene. Christoffer så fornøyd mot Folke.
- Mottatt. Jeg setter det opp senere i ettermiddag.
- Erik, Elise, informer meg når dere har snakker med Juul og Porcosz.
- Yes, møtet er hevet folkens. Folke Thorbjørnsen hadde tydeligvis fått en ny giv i motsetning til møtet tidligere på dagen.

 

Den spede, polske kvinnen skalv som et aspeløv da Elise fortalte om Michals død. Hun gråt, og så redd ut.
- Jeg visste det. De er farlige.
- Hvem er farlige, Elena? Elise strøk henne trøstende på armen.
- De som er sjefene. Elena gjemte ansiktet i de små hendene.
- Elena, du må fortelle oss hvem som er sjefene. Flere kommer til å bli drept hvis vi ikke får arrestert dem. Du forstår det? Erik satte seg på stolen foran henne etter å ha gått utålmodig rundt i avhørsrommet
- Men Sverre.. Begynte Elena forsiktig.
- Hva med Sverre?
- Sverre og vennen hans, de kommer til å dø. Jeg fortalte ikke alt forrige gang. Sverre kjøpte.. tjenester av meg og Gracja. Vennen hans gjorde det først, og så fikk han Gracja til å vaske hos Sverre og jeg fortsatte å møte han på hotellet.
- Hvem er vennen til Sverre, Elena? Erik så spent, nesten stresset ut.
- Jeg vet ikke hva han heter, men jeg tror han er sjefen. Han er så sint. Han slår og kveler meg. Han gjorde det med Gracja også.
- Han er veldig rik. Jeg vet ikke hvem han er. Elena så skamfull og redd ut.

Elise syntes synd på henne. Hun kunne ikke engang forestille seg hva den lille kroppen hadde gått igjennom.
- Kan du forklare for oss hvordan han ser ut, Elena? Det er veldig viktig at vi finner han, så vi kan passe på at han ikke gjør dette mot andre. I mellomtiden må du ligge lavt, vi fortsetter selvfølgelig å gi deg politibeskyttelse.
- Han er litt gammel, kanskje femti år. Men han er pen. Han ser slem ut, og er høy. Elise bannet inni seg av den dårlige forklaringen. Elena hadde nettopp beskrevet en hvilken som helst mann i Oslos finere kretser.
- Er han norsk? Hvilken hårfarge har han?
- Han har mørkt og grått hår. Han er norsk. Han har dyr klokke.
- Vet du hvor han bor, eller hvilken type bil han kjører?
- Nei, men har er i samme Mason som Sverre.
- Frimurerlogen?
- Ja, der jeg pleier å møte Sverre.
- Takk, Elena. Vi skal se om vi finner han.

Elise smilte oppmuntrende til henne, selv om hun visste at det ikke ville hjelpe. Elena var livredd, og mest sannsynlig visste denne sjefen at hun snakket med politiet. Hun kunne ikke være uten oppsyn før denne saken var løst og gjerningsmannen var tatt.
Elena ble ført tilbake til huset hun oppholdt seg mens hun var under beskyttelse. Erik og Elise satt igjen med flere spørsmål enn svar.

- Vi må snakke med Sverre med en gang. Han vet hvem denne såkalte sjefen er. Vi drar opp til Nordstrand nå.
- Elise var allerede på vei ut av kontoret.
- Slapp av litt da, Elise. Vi bør legge en slagplan før vi snakker med han. Vi vet at Sverre er direkte linket til prostitusjonsringen, han er utdannet advokat og kommer ikke til å snakke fritt uten at han må det. Han har for mye å tape på å snakke. Jeg mener vi kaller han inn til formelt avhør igjen, for å ha alt på de rene. Hva sier du?
- Jeg er enig, men jeg synes vi skal dra til Nordstrand allikevel. Vi kan jo kanskje skremme han litt hvis Sverre ser oss snakke med kona hans.

 

Vibeke Juul hadde nettopp kommet inn etter å ha luftet den sorte og hvite setteren. Det var isende kaldt ute. Heldigvis hadde hun et vakkert og varmt hjem å være i. Vibeke likte å stelle hjemme, syntes selv hun var en fantastisk kone. Hun hadde styr på de tre guttene, holdt huset rent og pent, og trente hver dag for å holde på figuren. Hun syntes det var blitt vanskelig å holde huset i standarden Sverre ønsket etter at Gracja var død. Hun lurte på hva Gracja hadde rotet seg bort i for å ende opp slik hun gjorde. Hun burde ha passet seg. Vibeke hadde prøvd å hjelpe, men til ingen nytte. Gracja kunne vel takke seg selv.
Det ringte på døren. Det var søsteren Amalie med den nye babyen. Hun og mannen bodde i huset ved siden av, og nå som Amalie hadde barselpermisjon kom hun alltid innom på kaffe om ettermiddagene. De lignet ikke så veldig på hverandre, hun og søsteren. Vibeke var mørk og Amalie lys. Vibeke skulle akkurat til å skjenke kaffe da det ringte på døren igjen.

- Hvem kan det være? Amalie så spørrende på storesøsteren.
- Jeg vet ikke, jeg venter ikke besøk. Vibeke gikk gjennom stuen og ned trappen mot den store gangen.

Erik og Elise hørte noen komme gående på andre siden av døren. Vibeke Juul, pent antrukket som vanlig, åpnet døren. Hun så overrasket ut da hun så at det var dem.
- Hei, jeg visste ikke at dere skulle komme i dag. Har det hendt noe?
- Beklager at vi ikke ringte på forhånd, men vi trenger bare en rask prat med Sverre. Erik prøvde å høres rolig ut.
- Kom innenfor, det er så skrekkelig kaldt ute. De tok av seg på bena og fulgte etter Vibeke opp trappen og gjennom stuen til kjøkkenet.
- Amalie, dette er de som etterforsker drapet på hushjelpen vår. Hun ble jo drept, husker du.
- Dette er min kjære lillesøster, sa Vibeke og vendte seg mot Erik og Elise igjen. Vibekes søster var minst like pen som storesøsteren, men en lys utgave. Hun hilste høflig.
- Ja, er dere her på grunn av Gracja, eller på grunn av at Sverre ble ranet, stakkars? Vibeke Juul la til et forsiktig smil.
- Ranet? Erik så spørrende på henne.
- Ja, det er kanskje ikke dere som etterforsker den episoden, men han ble brutalt ranet på vei hjem fra jobb for snart halvannen uke siden.

Elise kunne ikke tro at det skulle gå an å være så naiv som Vibeke Juul. Mannen hennes lå med hushjelpen, og så vidt de visste var han tungt involvert i en stor kriminalsak. At det skulle gå an.

- Ja, vi hørte det. Hvordan er det med Sverre? Elise prøvde å høres medfølende ut.
- Stakkars Sverre har dratt opp på hytten, han har vært så sliten i det siste. Dere kan nå han på telefon, har dere prøvd å ringe han?
- Vi ville gjerne snakke med han personlig, men da ringer vi han istedenfor.
- Hvor ligger hytta deres, la Erik til.
- Akkurat den ligger på Hafjell, svarte Vibeke stolt.
- Ja, det gjør den vel, sa Erik lavt så bare Elise hørte det.
- Tusen takk, da skal ikke vi forstyrre mer. Ha en fin ettermiddag! Elise dro med seg Erik ut av det store kjøkkenet.
- For en idiotisk dame, tror du virkelig at hun er så naiv, eller tror du hun skjuler noe hun også? Erik irriterte seg grådig over Vibeke Juul.
- Vet du hva, jeg tror faktisk at hun ikke vet hvem hun har giftet seg med. Hun har nok med seg selv, det skal være sikkert. Elise sukket.
- Ja, blir det tur til Hafjell, eller skal vi prøve å ringe Sverre først?
- Jeg synes vi skal prøve å ringe han først, for alt jeg vet kan det hende han ikke engang er på hyttetur. Hvis noen hadde vært etter meg, hadde jeg nok rømt landet. Jeg hadde i alle fall ikke gjemt meg på min egen hytte. Juul er ikke dum, han er nok et annet sted.
- Om vi ikke får tak i han kan vi jo etterlyse han.

- Fikk dere snakket med Sverre Juul? Folke kom innom kontoret, spisende på en pølse fra Narvesen.
- Nei, han er visst på hytta på Hafjell ifølge kona. Elise så oppgitt ut.
- Vi prøver å ringe han, og får vi ikke kontakt får vi bare lete etter han. Kanskje sende noen opp til Hafjell.
- Det viser seg at de to siste personene som ble funnet i industribygget også var prostituerte. En enogtyve år og en treogtyve år, begge kvinner fra Litauen.
- Ja, da har vi snart representert alle de typiske landene da. Erik humret av sin egen vits.  
- Det er ikke rart du er ugift, Erik sånn som du snakker!

Folke måtte le litt selv, men mumlet noe om barnslig da han så blikket til Elise.
- Hvem eier egentlig det industribygget, spurte Elise.
- Jeg vet ikke, kan ikke du prøve å grave litt der. Plutselig finner vi noe, vet du. Folke blunket til henne.

 

Plutselig kom Elise på lappen hun fant i Mikhails leilighet. «Stenersen AS». Hun googlet adressen til industribygget, som lå på Lambertseter. Det ga ingen åpenbare treff. Hun logget inn i søkeregisteret på politiets intranett og søkte på adressen. Funnet av liket var allerede loggført, og et par andre notiser om forskjellige virksomheter om hadde benyttet bygget noen år tilbake. Elise bladde seg nedover årstallene, til hun kom til august 1981.
Solgt av Lage Haraldsen til Thor-Finn Stenersen for kroner femten tusen, den tredje mars 1981.

Det gikk kaldt nedover ryggen til Elise. Stenersen. Thor-Finn Stenersen, han måtte være innehaveren av Stenersen AS. Men hvem var Thor-Finn Stenersen? Han var sikkert eldgammel nå, tenkte hun. Det kunne faktisk hende at han ikke eide bygget mer. Han kunne være død for alt hun visste. Elise så ned på kortet hun hadde funnet en gang til. Det så ikke gammelt ut, men var slitt som om det hadde ligget lenge i en bukselomme eller noens lommebok. Hun hadde endelig funnet noe som knyttet de tre drapene sammen, annet en verdens eldste yrke. Det var altså en sammenheng. Trådene var fortsatt løse, svevende. De var som fjerne tanker, eller lyder langt borte. De var der, men hun måtte nærmere for å forstå.

Elise visste ikke hvilken vei hun skulle ta videre. Hun måtte fortelle Erik om Stenersen AS, og at en Thor-Finn Stenersen eide eller hadde eid industribygget. Hun måtte fortelle om at hun hadde funnet visittkortet på soverommet i leiligheten de hadde tatt seg inn i uten tillatelse. Hun og Erik måtte fortelle Thorbjørnsen om at de allerede hadde vært i leiligheten før drapet hadde funnet sted. Elise ville ikke tenke på flere ting hun måtte. Hun ville jobbe på egenhånd, og ikke forholde seg til tillatelser og regler hele tiden. Hun bestemte seg for å vente litt til med å fortelle Erik alt sammen. Elise ville vite mer om Thor-Finn Stenersen, industribygget og i alle fall presentere Erik med en litt mer plausibel teori om hvor sammenhengen lå.

Elise søkte opp Thor-Finn Stenersen i politiregisteret. Han hadde aldri vært arrestert, intet å anføre. Ingen verdens ting var å spore opp om denne mannen. Han var født i 1935 i Narvik. Han hadde utdannet seg som ingeniør og jobbet i forsvaret til pensjonsalder. Han hadde bodd i flere militærleirer med familien på sekstitallet. Etter det, var det ingen flere opplysninger. Hva kunne denne mannen ha med drapene gjøre? Elise tenkte at det også kunne være tilfeldig, men det var litt av et sammentreff at visittkortet befant seg i leiligheten uten grunn.

 

Ute var det mørkt. Snøfillene falt mykt og tungt mot den hvite grunnen. De svevde, dalte og landet akkurat der de skulle. Han lurte på hvor snøfillene hadde vært før. Hva de hadde vært. Alt vann på jorden hadde alltid vært der. All snø hadde alltid vært der, i en annen tilstand. Akkurat som han. Han hadde vært det han hadde var hele tiden. Fra han ble unnfanget, hadde alt hans vesen vært skjebnebundet til å dømme, til å drepe. For noen var han andre ting. Kollega, far, sønn. Venn? Nei, han var ingen venn. Han var djevelens tjener, den eneste rettferdige. En uvenn, som ryddet opp i verdens underverden, der ingen andre vandret. Våget. Den eneste rettferdige, i en verden av urett, skam og skinnhellige idioter som fortjente all den ondskap som forvoldte dem. Han var ikke ferdig, dette var bare begynnelsen. Det mørke kom frem stadig oftere, og behovet for blodspill ble stadig større. Det var tre igjen.

Esben kjørte opp mot garasjen utenfor funkishuset. Det var sent, og han forventet at kona Lene hadde middagen klar. Det var ikke hans feil at hun absolutt skulle jobbe. Hun var kone og mor, ikke en arbeider. De tilhørte en overklasse, men hun var for oppslukt i seg selv til å forstå. Han parkerte bilen, og skulle til å skru av radioen da nyhetsvignetten spilte opp.

Klokken er nitten, her er siste nytt. En polsk mann i midten av tyveårene ble i formiddag funnet død i en leilighet ved Skippergata i Oslo Sentrum. Mannen bar preg av mishandel, og politiet anser drapet som mistenkelig. En bølge av drap har de siste ukene preget hovedstaden, men politiet vil ikke bekrefte om drapene har noen sammenheng. Kilder nær påtalemyndigheten kan likevel avsløre at politiet ser en klar sammenheng, og at det søkes etter en eller to gjerningsmenn med tilknytning til prostitusjonsmiljøet i Oslo. Finansminister...

Det gikk kaldt gjennom han. Hva var det egentlig som forgikk? Det var noen som ikke gjorde jobben sin. Politiet var noen feige drittunger som ikke klarte den enkleste oppgaven i verden. Han undret seg over hvorfor politiet i det hele tatt brukte ressurser på oppklare drap på byens avskum. De ekle rottene som kom frem om natten, lik sykdomsbefengte dyr som gnagde hull i samfunnets pengeposer og krevde rettigheter, respekt og stønader fordi de hadde det vanskelig. Hadde han bestemt, kunne de fortsette å ta livet av hverandre på egenhånd så problemet løste seg av seg selv. Han selv, hadde egenhendig bygget opp alt han hadde. Hver eneste krone han hadde, hver eneste velsignelse som rammet han, var ytterst fortjent. Det at alle ikke forstod hvilken respekt han burde nyte, var i hans egne øyne en skam av dimensjoner. Faen, han skulle rydde opp.
Esben gikk ut av bilen og opp den isete trappen mot inngangspartiet. Han kunne skimte Lene bak gardinene i det store stuevinduet. Hun bøyde seg, og det så ut som hun tok opp Julie. Faen, hadde hun ikke lagt ungen enda. Hvor mye mas skulle han tåle. Han tok i dørhåndtaket, men snudde seg da han hørte en lyd. På hjørnet ved garasjen sto han. Den fete, ekle mannen.

- Esben!
- Ha deg vekk Ruff, du har ingenting her å gjøre, det vet du! Esben hveste mot han for at ikke Lene skulle høre.
- Du får beskjed når jeg trenger deg. Bort! Han hyttet med neven og mannen så ned i bakken.
- Unnskyld, jeg må bare si noe..
- Kom deg vekk! Helvete.

Esben åpnet døren og gikk inn i gangen. Han ropte Hallo, tok av seg skoene og ytterjakken, løsnet slipset og gikk opp den lille trappeavsatsen til kjøkkenet. Lene kom mot han.

- Hei, elskling! Middagen er klar, jeg skal bare legge Julie først. Vil du si god natt?
Esben tok imot Julie og klemte henne. Hun begynte å gråte. For et bråk på den ungen, tenkte han. Han løftet Julie mot Lene igjen, og hun gikk gjennom stuen og opp trappen mot Julies soverom. Esben ventet til han hørte Lene lukket døren, tok opp telefonen fra lommen og begynte å skrive en tekstmelding.

Hyme, vi må møtes. Det går ikke som planlagt, vil vite hva du gjør for å fikse det. Yme møtte opp i dag. Møt meg i morgen klokken 10. - Tor
Han sendte meldingen. Etter et langt minutt fikk han svar fra Hyme.
Klokken 10 på broen, kan forklare. 

Esben gikk bort til skjenken og helte seg et glass whisky. Nå skulle det bli orden på alt.  

Hva skjer med True Crime Norge?

Kjære leser.

Jeg setter så pris på dere. Dere leser, liker og stiller spørsmål. Jeg føler at jeg kjenner dere, selv om vi kanskje aldri har møttes. Dere kommenterer, mailer, og får meg til å tenke meg om både en og to ganger før jeg publiserer noe her på denne siden. Det hadde ikke vært det samme uten dere, og derfor føler jeg at jeg skylder dere en liten forklaring. 

Før nyttår skrev jeg på Facebooksiden at jeg skulle slutte i min vanlige jobb for å skrive True Crime på fulltid. Det har jeg nå gjort, og har også startet mitt eget selskap. Det er den beste avgjørelsen jeg har tatt, og jeg har så mye spennende jeg vil gjøre med dette selskapet, alt vil være innen True Crime selvfølgelig. 

Jeg vil forklare hvorfor jeg ikke publiserer like ofte som vanlig, siden flere har spurt. Det er heldigvis ikke noe dramatikk i dette, bare gode nyheter! For tiden holder jeg på med et større prosjekt som dere snart skal få ta del av. Jeg gjør det for meg selv, men også for dere. Jeg kan ikke avsløre hva det er enda, men snart kommer det noe som jeg tror dere vil sette pris på. Jeg gleder meg sånn til å fortelle dere hva som skal skje!

Det har blitt veldig mye jobbing med dette prosjektet, og jeg vet det vil være verdt det til slutt. Derfor har jeg ikke hatt så god tid til å publisere så ofte den siste tiden, men snart er True Crime Norge tilbake med flere publiseringer. Heldigvis har mange sendt inn ønsker og tips til saker, og tro meg, de kommer. Snart.

Tusen takk for tålmodigheten, jeg lover dere at dere kommer til å like prosjektet. Jeg prøver å få inn ett innlegg i løpet av uken nå i denne perioden, og håper dere fortsatt vil følge med selv om jeg ikke spyr ut saker om seriemordere hele tiden. 

Så vil jeg takke dere for at dere leser, jeg er så glad for at dere finnes. Om dere vil se litt "bak fasaden" må dere gjerne følge med på Snapchat (truecrimenorge) og Instagram (@truecrimenorge), jeg synes det er veldig gøy å holde kontakten med dere der!

Beste hilsen fra Pernille 

Oslo, 1974 Del 15

Oslo, 1974

Hærland spaserte nedover Karl Johan mot Jernbanetorget i det vakre septemberværet. Solen var lav, og han så nesten ikke fremfor seg. Han måtte holde den høyre hånden som skjerm mot solen for å ikke gå rett inn i mennesker som kom imot han. Det var mange ute denne ettermiddagen. Han selv hadde vært en tur på Halvorsens Konditori for et stykke marsipankake og en kaffekopp. Han hadde feiret litt for seg selv, nå som morderen muligens var tatt. Blodprøven var under grundig analyse, og han gledet seg til telefon fra rettsmedisinsk avdeling med en mulig bekreftelse på at Fru Abrahamsens drapsmann kanskje var tatt.

Hærland hadde alltid villet leve opp til farens gode navn og rykte. Han ville være rettferdig, og tenkte derfor litt på det Endre Pedersen hadde sagt om vennen Kristian, som han hadde vært på taket sammen med. Kristian hadde vært borte en stund. Hvor lang var den stunden? Det var nok ikke Kristian. Endres hansker var funnet i leiligheten, og Endre som hadde vært inne hos Abrahamsen. Alle spor pekte mot ham. Hærland hadde likevel en litt urolig følelse i magen. Han krysset veien og gikk i retning kontoret i Møllergata 19. Sekretær Frøken Knudsen reiste seg da han kom inn til resepsjonen.

- Dem har ringt fra VG, dem ville snakke med deg om Langbølgensaken.
- Jaha. Har noen ringt fra rettsmedisinsk avdeling?
- Nei, ikke enda. Men foreldrene til gutten var innom. De har skaffet advokat som skal være med i neste avhør. Hærland ble igjen litt urolig inni seg.
- Takk, sa han kort og gikk inn på kontoret.
- Hva skal jeg si til VG? Ropte den Frøken Knudsen etter ham.

Hærland lukket døren bak seg. Han hang fra seg frakken og hatten, og skulle til å sette seg bak skrivebordet da telefonen ringte.
- God dag, dette er Doktor Berg fra rettsmedisinsk avdeling.
- Ja, god dag. Har De funnet ut noe om blodet fra hanskene?
- Vi har gjort interessante funn, ja. Vi har konkludert med at blodtypen inne i hanskene er av samme blodtype som prøven fra Endre Pedersen. Dermed kan vi ikke utelukke at han er morderen, ei heller utelukke ham fra saken.
- Det var gode nyheter, jeg takker Dem for god hjelp.
- Det var så lite, Hærland. Vi sender over rapporten med morgenposten. Hærland kunne ikke tro det. Han hadde klart det, en grusom mordsak var oppløst. Han gikk inn på kontoret til Ebbesen, som tittet ut av vinduet og røkte på en sigarett.
- Ebbesen, jeg har nyheter om Langbølgensaken.
- Hm? Ebbesen snudde seg med det irritert blikk mot Hærland.
- Jeg har nyheter. Om Langbølgensaken. Jeg fikk en telefon fra Doktor Berg på rettsmedisinsk avdeling. Han konkluderte med at Endre Pedersens blodtype stemmer overens med blodet som ble funnet i hanskene hos Fru Abrahamsen.
- Godt, Hærland. Vi må se å få siktet han allerede i kveld. Vi kaller inn aviser og radio i morgen tidlig og underretter dem om utviklingen. Jeg hørte at gutten har skaffet advokat, han venter visst i et av møterommene. Ta med deg han inn til gutten, slik at han kan siktes formelt.
- Jeg må få luftet en tanke, Ebbesen. Er De virkelig så sikker på at unge Pedersen kan være morderen? Vi har jo bare hatt ett avhør med ham, og vi kan jo ikke konkludere med at blodet stemmer overens basert bare på blodtype. Han nekter også for det.
- Hærland, ikke la dette gå til hodet på deg. Du har løst en sak, akkurat som jeg ba deg om. Gutten har ikke engang alibi. Det finnes mange politimenn som kan gjøre en minst like god jobb som deg, slutt med tvilen nå. Du er ikke din far. Tenk litt på det, og vær glad for at vi har noen å sikte.

Hærland så overrasket på Ebbesen. Hva mente han med å være så nedlatende? Han begynte å lure på om Ebbesen visste noe om saken som fikk sønnen hans i fengsel. Hærland svarte ikke, og lukket kontordøren etter seg. Han hadde en liten klump i magen, men prøvde å ikke tenke på det.
- Frøken Knudsen, vil du be Pedersens advokat innfinne seg i avhørsrommet snarest? Vi skal foreta et nytt avhør av gutten.

Hærland hentet seg en kopp med kaffe. Det begynte å bli sent på ettermiddagen, men han var så trett at han trengte en oppkvikker. Han skulle sikte noen for første gang alene, og ville virke selvsikker. De harde ordene fra Ebbesen satt i han enda.
- Hærland, Pedersen og advokaten er klare for avhør. Frøken Knudsen sto i døren og så på han.
- Er alt som det skal være?
- Ja da, takk. Jeg kommer straks. Hærland reiste seg, tok med seg saksmappen som lå på skrivebordet og gikk mot døren. Nå gjaldt det.
- Endre Pedersen, kan du gjengi dine bevegelser den tredje september? Endre så bort på advokaten sin som nikket at han skulle fortsette.
- Skal jeg bare fortelle hva jeg gjorde å kvelden, eller skal jeg fortelle om ettermiddagen også? Hærland sukket.
- Fortell om hva som skjedde fra du gikk inn til Fru Abrahamsen.
- Fru Abrahamsen hadde spørt meg dagen før om jeg kunne hjelpe a med å flytte en hylle i stua hennes. Den var tung, jeg hadde sett den før. Full av sånt tull gamle damer sparer på.
- Hva var det i hyllen, Endre?
- Det husker jeg ikke. Bøker, og kanskje noen figurer. Og glass. Veit ikke jeg.
- Hva skjedde da du kom inn til Fru Abrahamsen?
- Jeg tok av meg skoa, og gikk inn på stua for å begynne å flytte på hylla. Jeg flytta den nærmere døra, så det ble plass til den nye stolen hu hadde kjøpt. Hu hadde dårlig rygg.
- Hva gjorde du etter at du var ferdig med å flytte hyllen hennes? Hærland ville vente med å fortelle om hansken.

Døren til avhørsrommet ble åpnet, og Ebbesen kom inn i rommet. Endre så nervøst bort på ham, og så på Hærland, før han svarte på spørsmålet.
- Hun spørte om jeg ville bli til middag. Jeg var sulten så jeg sa ja.
- Hva spiste dere til middag?
- Kjøttkaker og poteter. Og noe kålgreier.
- Hva gjorde du så?
- Jeg hjalp a med å rydde av bordet etter middagen, og så flytta jeg stolen dit hu ville at den skulle stå. Så sa a tusen takk for hjelpa, og jeg stakk.
- I forrige avhør, Endre, sa du at Fru Abrahamsen fikk en telefon mens dere vasket opp. I forrige avhør fortalte du ikke at du hjalp henne med stolen. Lyver du nå, eller løy du i forrige avhør? Ebbesen tok over avhøret igjen.

Endre så bort på advokaten.
- Fortell alt slik det skjedde, Endre. Advokaten rettet på brillene og noterte noe på blokken foran seg før han nikket til Endre at han skulle fortsette.
- Ja, hu fikk en telefon. Sikkert dattera som ringte. Jeg flytta stolen i mens, hu snakka i telefonen. Så hjalp jeg med oppvaska, og så stakk jeg. Endre så irritert ut nå. Hærland kjente at han også ble irritert, mest på Ebbesen, men også litt på Endre.
Endre skulle snart få sitt livs sjokk. I forrige avhør hadde han nesten grått, men nå var han plutselig tøff. Han lurte på hvorfor Endre forandret seg etter hvilke spørsmål som ble stilt. Først var han trist, så tøffet han seg. Ebbesen ville nok prøve å svare med samme mynt, være hard mot Endre. Hærland var ikke en autoritær mann, og var takknemlig for at han slapp å stille disse spørsmålene til gutten.

- Løy du i forrige avhør, eller lyver du nå, Endre? Ebbesen virket fornøyd med måten han gjentok spørsmålet på.
- Jeg juger ikke! Endre slo knyttnevene i bordet.
- Kan da forklare meg, unge mann, hvordan ditt blod er funnet i Fru Abrahamsens leilighet? Endre så med ett forskrekket ut.
- Hvordan..
- Dine hansker ble funnet i gangen hos avdøde. Utenpå hanskene finner vi Fru Abrahamsens blod. Inne i hanskene finner vi ditt blod. Hvordan vil du forklare dette? Ebbesen var fornøyd med ordleggingen og overraskelsesmomentet han nettopp presenterte, og lente seg selvsikkert bakover på stolen.
- Er det dine hansker?
- Jeg veit ikke..
- Få se på hendene dine. Hærland tok de fastlenkede hendene mot seg og studerte dem nøye. Han hadde et lite rift på høyre tommel.
- Jaha, sa Hærland og noterte seg hvor såret var lokalisert. Han noterte også at såret skulle fotograferes. Han ventet på at Ebbesen skulle fortsette samtalen, og skrev litt sakte for å se opptatt ut.
- Dette er kun spekulasjoner, begynte advokaten. Hvis dette er Endres hansker kan blodet meget vel ha vært der lenge før Fru Abrahamsen ble drept. Blodet kan ha kommet dit i etterkant, da Endre tydeligvis må ha glemt dem igjen i leiligheten. Dette holder ikke..
- Endre Pedersen, du er herved formelt siktet for mordet på Marie Abrahamsen som fant sted på Langbølgen 1, den 3. september 1974. Hvordan stiller du deg til siktelsen?

Endre var helt hvit i ansiktet. Han så ut som om han skulle besvime hvert øyeblikk. Han blunket for med øynene, bøyde hodet mot hendene og begynte å gråte, stille først, så i store hulk. Han pustet raskt.
- Livet mitt er over, sa han andpustent.
- Min klient stiller seg uforstående til siktelsen og erkjenner seg ikke skyldig. Jeg forventer alle saksdokumenter på mitt kontor i morgen tidlig, slik at vi kan begynne å jobbe med forsvaret. Dette avhøret er over.

Den lille advokaten var helt rødflekket på halsen og i kinnene. Han hadde nok ikke regnet med en slik avslutning på kvelden. Ebbesen virket fornøyd med utfallet, han hadde gitt advokaten og Endre litt å jobbe med. Hærland visste ikke hva han skulle tro, men syntes det var vel dramatisk å sikte noen på et slikt tynt grunnlag.
På vei ut av kontoret ba han Frøken Knudsen om å sende saksdokumentene advokaten hadde krav på til advokatkontorer med bud. Hærland ville gjøre alt han kunne for at hele saken skulle gå redelig for seg.
Han gikk ned i garasjen mot bilen sin. En gul post it-lapp var festet til vinduet på førersiden. «Jævla soper» stod det. Hærland så seg rundt. Han ble kald i hele kroppen. Hvem kunne vite?

 

Oslo Politihus, nåtid

Elise satt på kontoret og prøvde å våkne. Tre kopper kaffe hadde ikke gjort susen enda. Elise tok opp lappen hun hadde funnet på soverommet i leiligheten som tilsynelatende var det stedet Mikhail oppholdt seg. «Stenersen AS».
Hun googlet navnet, men fant flere firmaer med lignende navn. Ingen av stedene eller navnene ga henne noe følelse av at de kunne ha noe tilknytning til verken drapene, Elena eller Mikhail. Erik Thue satt ovenfor henne og nynnet på en sang som spilte på radioen. Hun lurte på om han var klar over at han gjorde det.

- Vet du at du alltid synger til sanger på radioen?
- Hæ, sa han og smilte.
- Jeg snakket med Karin Linde ved kaffemaskinen i sted.
- Og? Elise så opp.
- Hun sier at den ene av personene er identifisert som en mannlig prostituert fra Romania. Han er kjent fra politiet fra før, da han har blitt banket opp av noen kunder et par ganger. Ingen av de to voldshandlingene er oppklart.
- Så dette handler faktisk om organisert kriminalitet, i hovedsak? Det kan hende dette er en del av et større miljø enn bare prostitusjon, tror du ikke? De dreper jo disse menneskene av en grunn, dette er på ingen måte tilfeldig. Jeg tror vi skal etterlyse sex-kunder, for å se om de kan kaste lys over saken.
- Ja, for sex-kunder er jo ikke lysskye, Elise. De kommer sikkert innom gladelig og forteller det de vet. Erik så ertende på henne.
- Erik, vi må jo gjøre noe. Det har gått nesten to uker uten noen nye spor eller opplysninger. Vi har ingenting å ga på, det kan jo ikke skade å prøve.
- Greit, jeg snakker med Folke og hører om vi kan love at de som kommer med opplysninger ikke skal straffeforfølges hvis de står frem og forteller det de vet. Det har blitt gjort før.
- Supert, kanskje det faktisk kan hjelpe litt.
- Jeg lurer på hvor Mikhail er, egentlig. Ingen har sett eller hørt fra han siden drapet på Gracja. Tror du han kan være en av de to vi fant i industribygget?
- Jeg vet, ikke. Jeg tror egentlig ikke det. Kjæresten hans er drept, han er jo en åpenbar mistenkt i saken. Hadde jeg vært han hadde jeg også ligget lavt i terrenget. Erik tok opp telefonen sin fra lommen.
- Jeg må bare ta denne, sa han og gikk ut av rommet.

Elise tenkte over hvorfor han tok telefonsamtalen ute på gangen og ikke inne på kontoret deres som vanlig. Helt siden sommerfesten på avdelingen hadde han oppført seg merkelig. Erik hadde vært ganske full, og de hadde endt opp på en bar sammen, bare de to. Han hadde fortalt at han likte henne godt og prøvd å kysse henne, og strøket henne over hånden. Elise hadde ikke gjengjeldt noen av tilnærmelsene, men hun hadde blitt glad på en merkelig måte. Verken hun eller Erik hadde ikke snakket om det siden, men hun husker fortsatt at hjertet hennes hadde dunket litt ekstra hardt da han hadde sagt det. Elise hadde selvfølgelig tenkt tanken selv, men det hadde seg slik at hun var gift og Erik var tidenes rundbrenner. Hun kunne ikke.

- Hvem var det, spurte Elise da han kom inn på kontoret igjen.
- Ingen, det var privat, sa han kort. Folke Thorbjørnsen kom også inn på kontoret.
- Vi har funnet Mikhail.

Erik Thue og Elise Palmer reiste seg raskt opp og fulgte etter sjefen inn på møterommet. Christoffer Blad satt der allerede.
- Vi fikk inn en melding fra en nabo om mistenkelig lukt fra leiligheten som Mikhail disponerer. En patrulje gikk inn i leiligheten, og fant Mikhail død. Han er åpenbart drept, og vi har krimteknikere på vei til åstedet nå. Vi drar i samlet tropp og ser om vi kan komme noe videre i saken. Avhøre naboer, og gjøre en rundspørring i området, så møtes vi her når vi er ferdige på stedet for å legge en videre strategi. Det så ut som om tankene til Folke var et annet sted enn midt i den nye drapssaken. Han var liksom ikke tilstedeværende selv om han fortalte hva de skulle gjøre.
- Vi drar med en gang, avsluttet Erik og vinket Elise med seg.

Fremme på åstedet var det allerede kaos. Journalister og tilskuere sto på fortauet ved politisperringene i håp om å få sett noe. Elise og Erik fulgte etter Folke oppover trappene. Christoffer Blad gikk etter, til Elises store irritasjon.

Inne i leiligheten var luften tett av en annen lukt, forråtnelse. Elise hadde kjent lukten mange ganger, men hadde aldri klart å venne seg til den. Det luktet som råttent kjøtt, kvalmende og søtlig, samtidig stramt. Christoffer Blad snudde i døren og bøyde seg for å kaste opp utenfor leiligheten. Pingle, tenkte Elise. De fortsatte innover i gangen, mot stuen. Leiligheten var mørk og skitten, enda eklere enn forrige gang de hadde vært der.

Mikhail hang i stuen. Det var åpenbart at dette var et drap, for ingen kunne ha gjort dette på egenhånd. Fra to kroker i taket, hang bena hans bundet fast. Kroppen hang opp ned, med armene rett over gulvet. Armene var nesten svarte av blodet som hadde samlet seg på det laveste punktet i kroppen. Munnen var halvåpen, og nesen så ut til å være brukket. Øynene var så hovne at man ikke kunne se om de var åpne eller lukket. Likevel var ikke dette fokuspunktet på kroppen. Kjønnsorganene var kuttet vekk, og buken var skåret opp helt til brysthulen. Tarmer med krøs, magesekk, lever og lunger var godt synlige i det gapende kuttet. Mikhails kropp hadde så vidt begynt å råtne, og vitnet om horribel tortur og en grusom død Elise aldri hadde sett maken til.

Hun lurte på hvor lenge han hadde levd før han hadde forkommet av de massive skadene. Hvordan hadde han rotet seg inn i dette? Han så ung ut, og ganske liten av vekst. Karin Linde fotograferte kroppen, mens en annen tekniker samlet vevsprøver fra delene av Mikhail som hadde falt på gulvet.

- Han kan ikke ha vært i live lenge med så massive skader på organene. De er kuttet slik at de kan henge utenfor kroppen, og ser ut til at de har mistet blodtilførselen ganske raskt. Jeg tror han har vært holdt fanget en stund før han ble drept, for han har flere store blåmerker som var på vei til å forsvinne. Karin bøyde seg nærmere den mishandlede kroppen.
- Jeg vet mer når jeg får obdusert ham, jeg skal prøve å få det til i dag. Uten at jeg vet sikkert, kan det se ut som han har hengt her i tre-fire dager. Dere får høre med naboene om de har hørt eller sett noe uvanlig de siste dagene. Karin Linde gikk sakte rundt kroppen mens hun snakket.
- Ble han drept her tror du, spurte Elise.
- Det er vanskelig å si, men det er for lite blod på gulvet til at han kan ha blødd i hjel på denne plassen, selv om jeg mistenker at dødsårsaken er massiv skade på de indre organene.
- Du tror det ja, prøvde Erik seg sarkastisk. Både Elise og Folke så strengt på han.
- Du, det der var barnslig, Erik. Elise så oppgitt på han.
- Jeg ser spor fra en hund her, ropte Folke Thorbjørnsen fra den andre enden av rommet. Erik gikk mot han, mens Elise ble stående.
- Det ser ut som om en ganske stor hund har tråkket i blodet, konstaterte Erik.
- Det kan være grunnen til at vi ikke finner kjønnsorganene, sa Karin ettertenksomt. Erik grøsset.
- Hva mener du?
- Vi ser jo tydelig at kjønnsorganene er kuttet bort, de er ikke i leiligheten så vidt vi kan se, derfor kan det tenkes at den store hunden som har tråkket rundt her kan ha spist dem eller tatt dem med seg. Christoffer Blad kom inn i stuen akkurat i tide for å få med seg den delen. Han kastet et blikk på levningene av Mikhail før han ble grønn i ansiktet.
- Er det litt ekkelt, Christoffer? Elise moret seg i den forstand man kunne more seg på et åsted, over at den bedrevitende politiadvokaten som helst ville være etterforsker ikke taklet synet av døde.
- Nå er du barnslig, Elise. Erik hevet øyenbrynene og ristet på hodet. Hun godtet litt seg allikevel.
- Vent litt, minner ikke dette dere om noe? Elise så på kollegene en etter en.
- Nei.. Erik så undrende ut.
- Jo dette er jo akkurat slik som Ed Gein sitt første kjente offer ble funnet! Elise ble plutselig veldig engasjert.
- Ed Gein var en merkelig einstøing fra Plainfield i Wisconsin som egentlig plyndret graver og stjal kroppsdeler fra de døde. Han laget masker, belter og klær av hud som han trolig brukte. Det ble sagt at han prøvde å gjenopplive moren sin som døde flere år før. Da politiet gikk inn i huset hans fant de også en lampeskjerm av hud, suppeskåler laget av kranier og belter sydd sammen av brystvorter. Han var ikke helt god.
- Elise, hva leser du egentlig på fritiden? Erik så forskrekket på henne.
- De fant masse annet også, faktisk. Men i alle fall, Gein bortførte en kvinnelig butikkeier. Hun ble funnet akkurat slik, hengende opp ned med innvollene ut noen dager senere. Det var på grunn av hennes forsvinning at de fant alle de andre tingene og at han ble arrestert. Kan dette også være et kopidrap?
- Jeg vet ikke, Elise. Thorbjørnsen så oppgitt ut. Vi bør i alle fall sjekke disse sakene opp mot våre saker.
- Er vi ferdige her, dere? Thorbjørnsen gjorde tegn til at de skulle gå. Ikke snakk med journalister nå, vi sender ut melding om pressekonferanse senere. Forstått?
- Ok, sjef. Erik gikk forbi han og mot utgangsdøren.

Seriemorder: Ed Gein Del 2

Ed Gein var nå alene igjen på gården. Han isolerte seg mer og mer, og tok bare jobber når han virkelig trengte penger. Ed var fortsatt knyttet til sin mor, og kanskje den barnlige kjærligheten eller frykten for henne fikk han til å gjøre som moren sa selv etter hennes død. Han låste av morens soverom, og flere andre rom som moren ofte brukte i det store huset. Ed levde bare på et lite rom ved siden av kjøkkenet. Det var også i denne tiden Ed fant interessen for det okkulte og makabre. Han leste blader og bøker om drap og ofringer, og fattet også interesse for nazikulturen som hadde herjet i Europa de seneste årene.

En dag i november 1957, forsvinner en middeladrende kvinne ved navn Bernice Warden sporløst. Hun eide en jernvareforretning i sentrum av Plainfield, og svigersønnen hennes fant blodspor på gulvet ved kassen. Politiet så seg rundt i butikken, og fant ut at den siste kvitteringen dagen før var signert Ed Gein, som hadde kjøpt en dunk med frostvæske til bilen sin. Politiet bestemte seg derfor for å avlegge et besøk på gården til Gein. Kanskje Ed kunne komme med noen opplysninger om hva som hadde skjedd med Fru Warden? To politimenn satte kursen mot Ed Geins gård. Det de to politimennene skulle hjemsøkes resten av livet av de de nå skulle finne. Jeg advarer igjen mot sterke inntrykk, for det du nå skal få lese er ikke for de lettskremte.

På gården fant de ikke Ed Gein med det første. De gikk litt rundt på gårdsplassen for å se seg rundt. Inne i låven kunne det se ut som om det var noen, og de gikk inn. Det var ganske mørkt inne i låven, men politimennene hadde med seg lommelykt. Plutselig treffer lyset noe som henger fra en bjelke i taket. Den ene tror det kan være et rådyr som er hengt slik for å lettere kunne fjerne innvollene, siden buken var åpnet. De gikk nærmere og fikk til sin forskrekkelse se at det ikke var et rådyr, men Bernice Wardens nakne kropp som hang etter føttene fra den lave bjelken. Buken var åpnet, og innvollene borte. Hun var også skutt i hodet, og politmennene skjønte at dette dreide seg om et brutalt drap. Men stille, sjenerte Ed? Hadde han gjort dette? De bestemte seg for å kalle på forsterkninger, men gikk inn i hovedhuset mens de ventet på kollegene. Inne i huset luktet det forferdelig. Det var søppel, avføring og gamle aviser over hele gulvet. Flere rom var låst. De åpnet kjøleskapet, og der fant de et avkappet hode. De fant flere hodeskaller og andre knokler som kunne stamme fra mennesker. Denne saken skulle bli større og mer makaber enn noen annen sak de hadde hørt om. En annen politipatrulje og sheriffen kom etter, og sammen gikk de gjennom huset rom for rom.

Her er den fullstendige listen over hva de fant i Ed Geins hus:

  • Hele og delvise knokler
  • Søppelbøtte laget av menneskehud
  • Menneskehud trukket over puter på flere stoler
  • Hodeskaller på Ed?s sengegavle
  • Hodeskaller fra kvinner, med toppen saget av
  • Spiseboller laget av hodeskaller
  • Et korsett laget av en kvinnelig overkropp, med hud fra skuldre ned til hoftene
  • Leggings laget av hud fra menneskeben
  • Masker laget av huden på kvinnehoder
  • Mary Hogans (som ble meldt savnet året før Bernice Warden forsvant) ansikt i en papirpose
  • Mary Hogans hodeskalle i en oppbevaringsboks
  • Bernice Wardens avkuttede hode i en sekk
  • Bernice Wardens hjerte på komfyren
  • Ni vulvaer i en skoeske
  • En ung jentes kjole, samt to vulvaer som muligens tilhørte to jenter under 15 år
  • Et belte laget av kvinners brystvorter
  • Fire neser
  • Et par lepper i tråden på persiennene i soveromsvinduet
  • En lampeskjerm laget av ansiktshuden til et eller flere mennesker
  • Fingernegler fra kvinnefingre

Alle disse groteske funnene ble møysommelig fotografert, og senere destruert da etterforskningen var ferdig. Politimennene som fant alt dette, slet veldig i senere tid med det de hadde sett hos Ed Gein. Etterforskningslederen døde av et hjerteinfarkt noen år etter saken kom opp i retten, og familien hans mente det kom av det psykologiske stresset han opplevde etter denne saken.

Etter at Ed Gein ble arrestert, ble han sendt til sykehus for psykiatrisk vurdering. Det sier seg jo nesten selv at denne mannen ikke var psykisk frisk. Han fikk etter en tid diagnosen schizofreni, som tilsier at han led av alvorlige vrangforestillinger. Schizofreni ligger latent hos de som får diagnosen, men det er ikke på alle sykdommen slår ut på. Arv, miljø og ytre påvirkning kan ha mye å si for hvor syk man blir, og når man ser på Ed?s oppvekst, med en voldelig alkoholiker til far, og en mor som muligens led av vrangforestillinger selv, er det kanskje ikke så rart at han endte opp med den diagnosen. Nå skal de nevnes at de fleste med behandlet schizofreni kan leve ganske så normale liv uten vrangforestillinger. Det er ikke vanlig at de med schizofreni gjør sånn som Ed. Ed var et isolert tilfelle uten sidestykke, som mest sannsynlig ble syk etter at hans mor døde. Det er ofte store, traumatiske opplevelser, eller forandringer som gjør at sykdommen slår ut. Når man blir diagnostisert med en slik alvorlig psykisk lidelse, må også spørsmålet om personen er skikket til å gjennomgå en rettsak diskuteres. Er personen i stand til å forstå hva han har gjort?
I Ed Geins tilfelle konkluderte rettspsykiater og dommer med at han ikke var i stand til å stilles til ansvar for det han hadde gjort, men at han kunne gjennomgå en rettsak. Han ble istedenfor fengsel dømt til psykiatrisk behandling for resten av livet. Om jeg skal ytre min personlige mening om dette, vil jeg si at i dette tilfelle var nok psykiatrisk behandling det eneste rette å dømme han til.

Under avhør med politiet innrømmet Ed alt han hadde gjort, men påstod hardnakket at han ikke hadde drept Bernice Warden eller Mary Hogan med vilje. Han forklarte hvordan han hadde skaffet alle kroppsdelene han hadde hjemme. Gården han bodde på lå i nærheten av en kirkegård, og det var hit Ed Gein gikk om nettene for å grave opp relativt nye graver og ta med seg deler av kroppene hjem. Politiet spurte han også om han noen gang hadde tydd til nekrofili, men dette nektet han for og sa at de rett og slett luktet for vondt. Man kan jo da spørre seg hvordan han klarte å bo i huset med alle de råtne kroppsdelene.

Ed Gein levde resten av sitt liv på Mendota State Hospital, et psykiatrisk sykehus i Wisconsin. Her levde han et stille og tilbaketrukket liv. Han ble sett på som en mønsterfange som aldri skapte problemer for verken ansatte eller pasienter. Det kunne virke som om han trivdes der.
I 1984, 77 år gammel døde Ed Gein av hjertesvikt som følge av kreft. Han ble begravet ved siden av sin mor, men gravsteinen ble vandalisert og stjålet flere ganger. Til slutt måtte man flytte gravstøtten til sheriffkontoret i kommunen, og graven hans står umarkert i dag.

Ed Geins gård og land skulle selges på auksjon etter at han ble arrestert. Saken om Ed ble såpass stor i omfang, at ingen fra byen kunne tenke seg å kjøpe gården, ei heller å bo der. Dagen før auksjonen brant gården på mystisk vis ned til grunnen, men man fant aldri ut hvem som startet brannen. Det kan tenkes at forskrekkede innbyggere kan ha gjort det, for å fjerne minnet om hva som hadde skjedd i byen deres, men dette er kun spekulasjoner.

Seriemorder: Ed Gein

En vakker augustkveld i 1906. Den svale sensommervinden blåser mykt over La Crosse i Wisconsin, og dagen er på hell. Før døgnet er omme, skal verden bli en guttebaby rikere.
En mor skriker av smerte, en far støtter sin kone forventningsfullt, og han som straks skal bli storebror venter i spenning ute i dagligstuen. Henry skal leke med og passe på lillebror. Han skal beskytte lillebror mot slemme barn og skumle dyr i skogen. Han skal lære lillebror alt han kan. Lille Edward kommer til verden den 27. august. Han er sped, men frisk nok til å vokse opp, tror legen.
Mor Augusta ser stolt ned på sin lille gutt, og far George kysser sin kones panne ømt og gratulerer henne med vel gjennomført fødsel. De er blitt en familie nå, mor, far og to flotte gutter. Nå gjenstår bare drømmen om å kjøpe en egen gård, slik at de kan drive med landbruk på heltid. Da skal livet bli bra.

Det var nok kanskje ikke slik det gikk for seg, denne augustdagen. Lille Edward blir riktignok født 27. august 1906, men han skal vokse opp til å bli en av krimverdenens mest besynderlige figurer. Han skal inspirere krimforfattere og filmskapere til noen av verdens skumleste skrekkfilmer og krimbøker.

Edward Theodore Gein, har du hørt om ham? Kanskje du har hørt om Motorsagmassakren, eller Norman Bates fra «Psycho» eller sett filmen «Silence Of The Lambs» med Anthony Hopkins som kannibalen Hannibal Lecter? De har en ting til fellers, de er nemlig inspirert av Ed Gein. De er basert på virkelige hendelser, på det Ed gjorde. Historien om denne mannen er alt annet en lystig lesning, så jeg vil herved advare mot sterke inntrykk.

Når et menneske begår slike forferdelige, og ubegripelige handlinger slik som Ed Gein gjorde, er det alltid viktig å vite hvorfor gjerningspersonen er blitt slik. Man ser gjerne på oppveksten, familieforhold og ytre påvirkning for å danne seg et bilde av hvor i livet det kan ha gått galt. Jeg tror ikke mennesker er født onde, men jeg tror, støttet opp av mye forskning, at gener, oppvekst og miljø har mye å si for hvordan en person blir. I tilfeller der psykisk sykdom enten ligger latent, eller går ubehandlet kan en person utvikle seg til å bli noe helt annet enn det personen kunne ha vært hvis behandling, arv og miljø hadde vært tilrettelagt. Dette ser man eksempler på i flere kjente drapssaker, slik som for eksempel tilfellet Ed Gein

 

Ed Gein vokste opp i Wisconsin, og da han var syv år, i 1913 hadde endelig hans mor klart å spare opp nok penger til å kjøpe en liten gård. Her bodde familien Gein i nesten et år, før den beryktede gården i Plainfield, Wisconsin ble kjøpt.
 

Denne gården finnes ikke lengre.
Nå skal du få høre historien om hvorfor.

 

Ed Geir var en sjenert gutt, ifølge både lærere og elever ved skolen han gikk snakket han ofte med seg selv og kunne plutselig bryte ut i en høy latter. De trodde kanskje han lo litt av sine egne tanker, eller vitser. Ed var relativt god på skolen, men var allikevel ikke noe begavet barn. Han tok aldri noen utdannelse. Dette kan nok ha noe å gjøre med at moren hans, Augusta, var en meget gudfryktig og strengt religiøs kvinne: Han ble straffet hver gang han prøvde å skaffe seg venner på skolen, og han fikk bare lov å forlate familiegården for å gå på skolen. Ellers måtte Ed og broren Henry være hjemme og hjelpe til med gårdsdriften. Augusta satte av timer hver ettermiddag for å lese fra Bibelen for sønnene sine. Hun lærte dem at kvinner var horer og tjente djevelen, mennesket var ondt, alkohol var djevelens drikk, og at dommedagen ville komme. Hun leste historier fra det gamle testamentet med spesielt groteske historier om drap, dommedag og straff. Hun fikk dem til å frykte gud, mennesker, spesielt kvinner. Du lurer kanskje på hvor faren til guttene var opp i alt dette? Han var dessverre en meget alkoholisert mann som slo både sin kone og sine sønner. Augusta hatet ham over alt på denne jord, kanskje med rette. I denne tilværelsen, var nok guttenes mor det nærmeste de kom trygghet, selv om denne tryggheten var basert på religiøse vrangforestillinger og frykt. I 1940 døde faren deres av hjertesvikt som følge av hans voldsomme alkoholmisbruk. Moren Augusta var nok glad til, nå hadde hun guttene for seg selv, selv om de var voksne.
Henry ertet ofte lillebroren Ed, selv i voksen alder, for hans nære forhold til moren. Han mente at Ed var besatt av henne, og at moren var hans store kjærlighet. Ed ble lei seg for dette, og forsvarte moren så godt han kunne. Men Henry hadde rett, Ed hadde et sykelig nært forhold til sin mor, og selv om det ikke er bekreftet gikk det rykter om at Ed og moren som i samme seng etter farens død.

En dag i 1944, da Ed og Henry skulle brenne løv og avfall på tomten, gikk brannen over styr. Låven tok fyr, men naboer fikk varslet brannvesenet. Det tok flere timer før brannen var slukket, og i alt oppstyret med å redde låven hadde Henry forsvunnet. Ed og noen naboer lette i timevis, og de meldte Henry savnet til politiet. Etter hvert ble Henry omsider funnet, men han var død. Det var ingen klar dødsårsak, men man antok at han hadde dødd av hjerteinfarkt, da det ikke ble funnet tegn på at brannen hadde tatt ham. Henry ble aldri obdusert, og i senere tid skulle spørsmålet om Ed kunne ha drept sin bror og startet brannen for å skjule det han hadde gjort et tema.
Nå var det bare Ed og moren Augusta igjen. I løpet av få år, hadde de mistet to nære familiemedlemmer. Det virket som om det gikk greit allikevel, Ed fant seg strøjobber som handyman og barnevakt i den lille byen. Moren hans holdt seg på gården. Året etter ble hun syk, og fikk et kraftig og paralyserende slag som gjorde henne ute av stand til å ta vare på seg selv. Ed, som den trofaste sønnen han var pleiet henne. I desember 1954 fikk Augusta enda et slag, og døde kort tid senere. Ed var fullstendig knust etter hennes død. Det var nå det skulle gå galt med Ed. 

Del 2 kommer i morgen, følg med!

Oslo, 1974 Del 14

Oslo Politikammer, 1974

- Vi har nettopp avhørt Endre Pedersen. Han nekter selvfølgelig for å ha drept Fru Abrahamsen. Rett før avhøret snakket Hærland med Doktor Berg på teknisk avdeling Han oppdaget oppdaget nemlig at det var funnet hansker i gangen i den dreptes leilighet, og hørte med teknisk om de kunne finne blod, eller andre spor på dem. Det viste seg at hanskene hadde blod på utsiden og på innsiden. Blodet på utsiden har samme blodtype som Fru Abrahamsen, blodet inni hansken har en annen blodtype, noe jeg tror kan være morderens. Jeg nevne dette for Endre, og han reagerte på det. Vi trenger en blodprøve fra Endre, kan noen ordne det? Ebbesen så på hver og en av politimennene foran seg. De nikket litt sjenert mot ham, ingen av dem hadde lyst til å ta blodprøve av en drapsmann. Ebbesen snudde seg mot Hærland igjen.

- Hærland, få Doktor Berg over hit, slik at han kan ta en blodprøve av gutten. Vi må få til dette allerede i ettermiddag, avisene har begynt å ringe. De har fått nyss om arrestasjonen og det ville vært en glede å kunne fortelle dem i morgen at morderen er tatt.
- Greit, jeg ringer Dokor Berg med en gang.
Hærland gikk mot kontoret sitt. Han følte seg tilfreds med eget arbeid, men visste likevel ikke om han hadde morderen nå. Inne på kontoret ringte han til teknisk avdeling igjen, og ba Doktor Berg komme med det samme. Doktor Berg svarte at han skulle kjøre til politistasjonen med en gang. Det banket på døren, og Frøken Knudsen, hans sekretær stakk hodet inn i rommet.

- Hærland, foreldrene til den arresterte gutten er her, de vil snakke med Dem.
- La dem komme inn, tusen takk. Herr og fru Pedersen kom inn på Hærlands kontor. Fru Pedersen gråt, akkurat som tidligere den dagen. Herr Pedersen så sint, men også engstelig ut.
- Får vi besøke Endre? Jeg vil se min sønn.
- Herr Pedersen, De kan ikke få se han enda. Han er ikke ferdig i avhør, og som jeg fortalte din kone, da hun nesten forhindret en drapsetterforskning, kan De se Deres sønn i morgen. Jeg foreslår at De skaffer Endre en god advokat, da det ikke ser bra ut for ham. Han kan bli siktet for mord og voldtekt, og kommer nok til å få en lang straff om han blir dømt for dette.
Eva Pedersen gråt stille og dalte ned i en stol ved stumtjeneren ved siden av døren. Morten Pedersen tok henne i armen og geleidet henne ut av rommet. De sa ikke noe mer til Hærland. Han hørte Morten Pedersen mumle noe til sekretæren hans. Hærland hadde en urolig følelse i kroppen, men siden han ikke var vant med drapssaker avfeide han det som en nybegynners nervøsitet. Han følte likevel at bevisene mot Endre kanskje ikke var så sterke.

Hærland så over bildene fra åstedet igjen, og grøsset. At Endre, en så ung gutt kunne ha gjort dette kunne han nesten ikke tro. Saken var så tragisk, men Hærland så seg fornøyd med at de i hadde en mistenkt, selv om ingen var formelt siktet enda. Han lurte på hvor lenge denne kompisen Kristian hadde vært borte.
En halvtime senere var Doktor Berg på politistasjonen. Han hadde med seg en sykesøster, som skulle ta blodprøven på Endre. Hærland viste dem inn i avhørsrommet hvor Endre satt, og både han og Ebbesen bevitnet prøvetakingen slik at alt gikk ordnet for seg. Hærland takket Doktor Berg for hans besøk, og ble lovet at han skulle få telefon med en gang resultatet forelå. Nå var det bare å vente.


Politihuset på Grønland, nåtid

Erik Thue og Elise Palmer satt seg ved den provisoriske arbeidspulten på kontoret sitt. Politimennene som skulle overvåke Sverre Juul, hadde ankommet ikke lenge etter at Folke Thorbjørnsen hadde dratt. De var begge trygge på at Sverre Juul ikke kontaktet noen, ei heller kommet seg unna. Det var nå en politimann inne i rommet, og en annen på utsiden. Folke hadde fått tak i politikvinnen som passet på Elena i forbindelse med vitnebeskyttelsesordningen, og hadde avtalt nytt avhør klokken halv elleve. De hadde enda litt tid på å forberede seg, og Erik prøvde å grave frem mer informasjon om Mikhail Sakiez, og eventuelle kompanjonger av han. Elise printet ut bildene av Elena og Sverre som hun hadde tatt med mobilen sin. Hun ville legge dem frem for Elena, slik at hun visste politiet hadde noe på Sverre Juul. Hadde han skadet noen, skulle han ikke slippe unna.

Elena Porcosz kom inn til politihuset akkurat klokken elleve. Hun så sliten ut, og det så ikke ut til at hun hadde sovet mye. Hun virket om mulig mindre enn forrige gang Elise hadde sett henne. Elise og Erik viste henne inn på et avhørsrom, og lukket døren bak seg.
- Elena, vi har noe fotografier vi gjerne vil vise deg. De er tatt for noen dager siden, kan du fortelle meg bakgrunnen for disse bildene? Elena så ned på bildene Erik la frem foran henne. Det ene bildet etter det andre av henne selv og Sverre Juul. Et bilde hvor hun smilte forlegent til Sverre, et annet hvor de holdt hverandre i hånden. Det siste bildet i rekken var av dem begge, med Sverres hånd plasser langt ned på ryggen hennes, og han visket noe til henne. Bildene var ikke til å ta feil av, og Elena forstod tydeligvis det.

- Han redder meg, prøvde Elena å forklare.
- Redder deg fra hva?
- De slemme mennene, han betaler så jeg kan være med han. Han elsker meg.

Elise så medlidende bort på Elena. Hun kunne ikke tro at Elena kunne være så naiv, så godtroende mot en som betalte for kroppen hennes.

- Elena, han kjøper deg, du forstår det? Elise prøvde å ikke høres nedlatende ut, men noen ganger var folk for dumme til at hun klarte å holde den tonen unna.
- Nei, vi gjorde ingen ting. Han betalte for meg, så jeg skulle slappe av, ha fri. Han gjorde ikke noe!
- Hva mener du nå, Elena. Erik Thue så forvirret ut.
- Sverre sa at dere møttes ofte, at dere ble kjent hjemme hos han, stemmer det?
- Ja, jeg vasket hos hans familie en gang Gracja var syk. Han tok meg med på restaurant. Han er snill. Jeg har lovet å late som jeg ikke kjenner han, det var derfor jeg ble redd da han var her hos politiet.
- Fikk Sverre deg til å love det?
- Ja, han er gift med Vibeke. Han er snill. Elise syntes det hørtes ut som en dårlig deal for Sverre, å betale for Elena, middager og hotellrom uten å få noe igjen for det. Hun fikk det ikke til å stemme. Hva var Sverres motiv for dette? Hun ville spørre han ut om det ved neste avhør. Hun skulle ta han.
- Elena, har du og Sverre aldri.. Erik nølte.
- Har dere aldri hatt samleie? Elise syntes Erik hørtes ut som en sjenert naturfagslærer som holdt en forplantningsundervisning. Det var vel bare å spørre rett ut, hun var da prostituert og hadde sikkert snakket om dette med fremmende før. Elise kom på at hun gliste, og snudde seg brått. Hun ville ikke være en som smilte av sånne ord, hun var trettifire, ikke fjorten.

- Vi har ikke det, han bare passer på meg. Men Mikhail og de andre vet ikke det.
Erik og Elise så på hverandre og syntes det var passende å avslutte avhøret. De hadde Elena i sikkerhet, slik at de kunne tilbakekalle henne og stille oppfølgende spørsmål. Det viktigste nå var å snakke med Sverre, han måtte oppklare en del ting for dem, slik at de kunne komme seg videre.
- Vi trenger å snakke med Mikhail, vet du hvor han kan befinne seg i dag, Elena? Elise håpet at hun på magisk vis kunne fortelle dem hvor han var.
- Jeg vet ikke, men dere kan sjekke leiligheten vi hadde. Han pleier å sove der, med sjefen sin.
- Hva heter sjefen hans?
- Jeg vet ikke, men han er farlig. Han snakker på telefon med en annen hele tiden, så han har en sjef han også, tror jeg.

 

- Denne saken blir mer og mer innviklet, sa Erik da Elena Porcosz hadde gått.
- Ja, nå gjelder det å finne ut hvem disse sjefene er, samtidig som vi trenger å få avhørt Sverre Juul, og ikke minst Mikhail Sakiez. Vi får dra til adressen Elena gav oss, er vi heldige er det noen der.
- Nå, noe nytt? Folke Thorbjørnsen stakk hodet inn og så på dem begge.
- Sverre Juul betalte for Elena ifølge henne selv, uten å gjøre noe med henne. Det vil si, betalte for henne, middager, hotellrom også videre. Det er uvanlig at en så selvopptatt mann skal være så snill mot en prostituert polsk jente. Han får jo ikke noe igjen for det?  

Erik så med forventning bort på Folke, og håpet at han kunne hjelpe dem litt på vei.
- Forelskelse, sa Folke. Men gjør så dumme ting når de er forelsket. Eller, om de har noe annet å skjule.
- Det får vi prøve å finne ut av, vi avhører Sverre formelt i morgen.
- Godt, svarte Folke allerede på vei nedover gangen.
- Ok, Elise. Klar for litt god gammeldags spaning? Erik gned seg i hendene som om han skulle innta et godt måltid han hadde gledet seg til.
 

På vei mot adressen Elena hadde oppgitt som Mikhails siste kjente adresse, ble nyhetene på radio lest opp.
Politiet har fortsatt ingen mistenkte i saken hvor en polsk kvinne ble brutalt drept. Hennes polske familie er ikke varslet, derfor går ikke politiet ikke ut med identiteten til den drepte foreløpig. Et annet drap settes i sammenheng med drapet ved Østensjøvannet, ifølge kilder nære politiet. Et ukjent antall døde, det kan være snakk om to eller tre personer, ble funnet i en lagerbygning på Lambertseter i Oslo. Så vidt vår kilde er bekjent, settes dette i sammenheng med en større prostitusjonsring i sentrum og i østlige Oslo. Vi følger saken utover dagen, og kommer raskt med en oppdatering hvis det skjer en utvikling.

- Hva i alle dager? Hvem er kilden deres og hvordan vet de alt dette? Erik var opprørt, og satte opp farten på bilen.
- Ingen anelse, Elise. Hva var adressen igjen?
- Fred. Olsensgate 17. Elise leste fra en lapp hun hadde notert adressen på.
- Jeg er ikke helt sikker på hvor det er, men om vi leter litt, skal jeg nok finne det.
Erik begynte å se seg rundt allerede ved Tollbugata. Etter et par runder opp og ned blant annet Skippergata, fant de endelig frem til riktig adresse. Mikhail skulle befinne seg i sjette etasje ifølge Elena. De håpet at han var der, men det var ikke lett å spane på noen i en så høy etasje.
- Hva gjør vi nå, Erik? Venter, eller?
- Nei, vi kan jo ringe på døren, Mikhail er jo kjæresten til et drapsoffer. Det er helt naturlig at vi prater med han.
De gikk ut av bilen og mot ytterdøren. Det var tre ringeklokker uten navn, og en ringeklokke med bokstaven A.
- Vi går heller inn, vi vet jo ikke hvilken klokke vi skal ringe på. Erik Thue ristet lett i døren i et forsøk på å åpne den. Den var låst.
- Ja, dette var en suksess! Elise Palmer begynte å gå mot bilen.
- Vi får heller skaffe en ransakelsesordre, vi hadde ikke kunnet gått inn i leiligheten ute skjellig grunn uansett. Jeg tviler på at han hadde sluppet oss inn.
- Elise! Hun snudde seg rundt. En eldre mann gikk ut av oppgangsdøren og Erik holdt den åpen.
- Vi tar en titt.

Elise kjente at hodet dunket etter all vinen på tom mage i går kveld. Igjen. Hun forbannet seg selv, og enda mer da de nesten var halvveis i trappene opp mot sjette etasje. Erik var en trapp foran henne. Da Elise omsider kom seg heseblesende opp siste etasje, gjorde Erik tegn til at han skulle banke på. Elise stilte seg opp ved siden av døren, klar i tilfelle noen skulle løpe ut. Det var stille innenfor døren.

-Politi! Åpne døren nå! Erik banket igjen.
- Politi! En dame i leiligheten ved siden av åpnet døren på gløtt, men lukket den fort igjen da Elise snudde seg.
- Ok, det er tydeligvis ingen hjemme. Elise skrittet forbi Erik og tok i dørhåndtaket. Døren var åpen.
- Det tenkte du ikke på. Elise smilte til ham.
- Vi går inn, hvisket hun og åpnet døren forsiktig.

Leiligheten var støvete, skitten og rotete. En stram lukt av marihuana lå som en ugjennomtrengelig vegg allerede i gangen. Elise pustet gjennom nesen, og forsøkte å gå stille i tilfelle noen skulle befinne seg i et av de andre rommene som tilsynelatende var tomme. I gangen hang det kun en jakke på den skjeve knaggrekken. Elise Palmer fortsatte innover i gangen, mot noe som kunne være stuen. På stuebordet, som var to bruskasser med noen treplanker på, lå det en lighter, et overfylt askebeger, og noen tomme ølflasker. Aske fra sigaretter var sølt både på bordet og gulvet. Hybelkaniner så store at det så ut som de sloss i krokene. Vinduene var grå og tåkete av svevestøv.

- Kjøkkenet er klarert, sa Erik Thue lavt.
- Det er ingen her, ser det ut til. Han slo ut med armene. Elise så seg rundt og var enig.
- Det virker som at noen bor her, eller er her ofte. Jeg kan ikke se noen senger foreløpig, men vi sjekker de rommene i gangen. Erik nikket og gikk mot gangen innenfor stuen.
- Jeg sjekker soverommene en gang til, kanskje vi finner noe.
- Hva leter du etter, Erik? Vi har ikke en gang lov til å være her, så om vi finner noe kan vi på ingen måte ta det med oss.
- Det kommer fra deg, Elise? Erik så hånlig på henne.
- Hva mener du? Hun orket ikke en preken fra han nå.
- Du er åpenbart den som tar deg friheter av oss to. Du spionerte på Sverre Juul, og tok bilder av han og Elena på Grand Cafe. Og nå er du engstelig fordi vi er i leiligheten til en simpel hallik? Du er faen meg morsom, Elise.
- Herregud, det har da virkelig gitt oss verdfull informasjon i motsetning til dette! Elise tok til forsvar med en gang, uten å tenke på at Erik egentlig hadde et poeng.
- Erik, det er ikke noe her. Vi finner ingen svar i denne leiligheten. Vi vet hvor Mikhail holder til, og kan sette spaning på denne adressen. Hvis en patrulje påtreffer han, kan de hanke han inn og vi får endelig avhørt han. Elise prøvde seg på et smil, for å avverge en krangel.
- Jeg synes ikke det er dumt at vi dro hit, men jeg vil ikke at Folke skal vite at vi tok oss inn hit enda. Ikke uten at vi faktisk har noe å komme med av opplysninger eller beviser.  
- OK, vi drar tilbake til kontoret. Erik snudde på hælen og gikk mot døren.

Elise fortsatte etter han. Hun kikket inn i det første rommet i hallen. En enkeltseng mot den ene veggen. Mørkeblå gardiner var trukket for vinduet, men det kom en kaldt lys fra glippene på sidene av gardinene. En krakk i enslig majestet lente seg mot en sliten vegg med avskallet maling. Krakken og veggen minnet henne om et av soverommene i hytta på Gåsøya. Hun hadde ofte sovet på det som barn, og hadde hatt morgenkåpen sin liggende på en lignende krakk. Hun husket lukten av det stive, rene sengetøyet som luktet av sol og frisk luft.

Hun ville ikke engang tenke på hva det hullete sengetøyet i sengen foran henne luktet. Det så utvasket og utbrukt ut. En hund begynte å bjeffe utenfor i det fjerne. Hun snudde på hodet og så mot gardinen, og ned mot gulvet. Støvdotter, en sigarettsneip og en sammenbrettet lapp. Hun bøyde seg og tok opp lappen. Det var et slags visittkort, med en firmanavn og et telefonnummer på. Stenersen AS.

Elise puttet lappen i lommen og gikk mot ytterdøren etter Erik.

Oslo, 1974 Del 13

Erik Thue parkerte ved bommen, og gikk ut av bilen. Elise mumlet noe om at det var for kaldt til å jobbe utendørs, mens hun motvillig åpnet bildøren. De så etter Sverres bil, men den var ikke å se.
- Han kan ha parkert et annet sted, vi får vente her litt. Elise hutret, og angret på valg av ytterjakke.
- Nei, jeg synes vi kan gå innover jeg. Vi kan jo se oss litt rundt. Erik gikk mot den lille skogen. Elise fulgte etter. Da de hadde gått en stund, bestemte de seg for å snu. Elise hadde klaget hele veien og nesten sklidd ned i det isete vannet.

- Vi drar til Sverres kontor, han kan jo være der. Klokken er halv åtte. Erik sa seg enig og de snudde for å gå mot bilen. Elise la merke til noen ringer i vannet, som om noe fløt i vannoverflaten. Det så ut som noe søppel, kanskje noen hadde mistet noe i vannet. Hun tenkte ikke mer over det, da hun plutselig så Erik begynne å løpe tilbake til bilen med mobiltelefonen mot øret.
- Erik?
Hun fortsatte etter han. Han løp fort, og Elise klarte nesten ikke å ta ham igjen. Erik satt allerede i bilen da hun kom frem. Hun hoppet inn og han begynte å kjøre med en gang.  
- Sverre Juul ligger på Ullevål sykehus, han ble overfalt og banket opp i går kveld. Vi drar direkte dit, dette kan ha noe med drapene å gjøre. Erik kjørte med blålys, og kom seg raskt forbi køen ned mot byen.

De parkerte rett utenfor sykehusinngangen, og møtte Folke Thorbjørnsen ved resepsjonen. Sverre ligger til observasjon, han har noen brukne ribben og skammer, ellers er han i form. Vi kan avhøre ham snart.
I sykesengen lå Sverre, mørbanket og nesten ikke til å kjenne igjen. Han sov lett, og våknet da de kom inn i rommet.
- Sverre, hva har skjedd? Elise prøvde å snakke forsiktig til han, men han skvatt til allikevel. Typisk for mennesker med traumer.
- Jeg ble overfalt, de kom bak meg. Jeg vet ikke hvem de var, men de snakket utenlandsk. De tok meg inn i en bil og kjørte meg til et lager eller gammelt varehus. De bant meg til en stol og slo meg jevnlig i flere timer.
- Så du noen av dem, kjente du igjen noen stemmer? Folke Thorbjørnsen så alvorlig på den skadde mannen i sykesengen.
- Nei, jeg aner ikke hvem de var.
- Sverre, nå er de på tide at du forteller oss sannheten. Vi prøvde å få kontakt med deg i hele går, for vi har noen opplysninger om deg som du må klare opp i. _ - Hvor var du?
- Jeg.. Jeg måtte bare vekk en liten tur. Det har blitt så mye mas, både på jobb og hjemme.
- Hva mener du? Erik så overrasket på Sverre, så på Elise. Elise tok opp mobiltelefonen og bladd frem til bildene av han og Elena på Grand Cafe. Sverre sperret opp de hovne blå-lilla øynene.

- Se her, dette er deg og Elena Porcosz på Grand cafe for noen dager siden. Kan du forklare hva dere gjorde der, og hvordan dere kjenner hverandre? Sverre Juul så ut som om han hadde blitt slått enda en gang. Han ble blek i ansiktet.
- Jeg er kvalm, sa han og strakte seg etter en grå pappbeholder som lå på bordet ved siden av sengen. Han kastet opp et par ganger og tørket seg om munnen med skjorteermet.
- Elena vasket hos oss en gang Gracja var syk. Jeg var hjemme den formiddagen, for jeg hadde kommet sent hjem fra en middag kvelden før. Det var rett før sommeren i fjor en gang. Hun var fin, så jeg begynte å prate med henne, og hun virket interessert. Jeg ville bare se om jeg fortsatt hadde draget. Jeg inviterte henne på middag senere på kvelden, og siden da har vi møttes jevnlig. Det er det eneste, det er jo ikke ulovlig å ha det litt hyggelig utenfor ekteskapet, er det vel?

Det så ut som om Sverre var litt stolt over det han nettopp hadde fortalt. Mannen som nettopp hadde kastet opp av nervøsitet, var nå stolt av å han lurt en polsk jente inn i et trekantdrama.
- Vet din kone om dette? Folke var på ingen måte imponert.
- Nei, det gjør hun selvfølgelig ikke.
- Er du sikker på at dette er det eneste du har hatt å gjøre med Elena? Vi sitter på informasjon om en prostitusjonsring som involverer begge jentene. Har du noen kjennskap til det? Sverre så skrekkslagen på Folke.
- Jeg.. Nei, det har jeg ingen kjennskap til.
- Vi får høre med Elena, kanskje hun kan hjelpe oss litt videre i saken.
- Jeg lover, jeg har ingen kjennskap til noen prostitusjonsring! Sverre virket nervøs og redd igjen. Folke gikk nærmere sengen til Sverre, og lente seg mot han.
- Hvis du ikke hjelper oss med denne saken, er den lysende karrieren din over.

Folke var bare at par centimeter fra Sverres ansikt. Erik virker også irritert.
- Han mener at du skal komme rett til oss for et formelt avhør. Hvis jeg finner ut at du lyver om noe som helst i denne saken, er du ferdig. Hva om din kone finner ut om dette? Eller partnerne på kontoret ditt? En profilert forretningsadvokat innblandet i prostitusjon, kanskje drap i tillegg til utroskap? Vi har en betjent her som passer på deg, så ikke prøv å gjøre noe dumt.

Erik gikk ut på gangen. Elise tenkte at Folke og Eriks budskap var tydeliggjort, og tok Folke lett på skulderen for å få han vekk fra Sverre. Hun var redd for at en lege eller en sykepleier skulle komme inn og misforstå situasjonen. Folke lente seg tilbake og gikk mot døren.
- Vi følger med på deg, ikke glem det! Folke pekte på han mens han gikk ut døren. Det var lenge siden hun hadde sett Folke så opprørt, men visste at utnyttelse av svake mennesker var det verste han visste. Erik avsluttet en samtale da de kom ut på gangen.

- En patrulje er på vei hit nå, Elise og jeg venter her til de kommer.
- Bra, da drar jeg til kontoret i mens. Jeg må høre om vi kan få Elena til avhør en gang til for å bekrefte det den idioten nettopp fortalte. Folke tok frem bilnøklene og gikk mot utgangen.
- Hva tror du, spurte Elise og så på Erik.
- Snakker Sverre sant, tror du at han ikke visste om at jentene jobber som prostituerte?
- Jeg vet ikke, han virket veldig nervøs da prostitusjonen ble nevnt. Vi får forberede oss godt på avhøret, ifølge sykepleieren hans vil han bli skrevet ut i morgen formiddag. Vi må rekke å snakke med Elena før det.


Oslo Politikammer, 1974

Bjørn Hærland ble møtt med gratulasjoner da han ankom politihuset. Til og med Ebbesen tok han i hånden og ga han et klapp på skulderen. Hærland takket, men forklarte de fremmøtte kollegene at han ikke anså saken som ferdig oppklart enda. Endre Pedersen hadde ikke blitt avhørt, ei heller hadde han tilstått.
Etter høflig konversasjon med begeistrede kolleger, lukket Hærland døren bak seg inne på kontoret. Han ringte ut til sin sekretær og hørte om han hadde noen beskjeder. Frøken Knudsen fortalte på klingende bergensk at det var en mann fra teknisk avdeling som ønsket kontakt med han for en halvtime siden. Han noterte seg nummeret sekretæren ga ham, og slo nummeret straks han hadde takket og avsluttet samtalen med kvinnen i forværelset.

- Jeg ønsker å snakke med Doktor Berg.
- Et øyeblikk, kom det fra den andre enden.
- Doktor Berg?
- Ja, dette er Bjørn Hærland igjen, jeg etterforsker Langbølgensaken. Jeg forstår det slik at De hadde en beskjed til meg?
- Ja, nå skal De høre. Doktor Berg, patologen kremtet og fortsatte.
- Vi har funnet blod på hansken du snakket om. Både inne i hansken og utenpå. Vi har funnet ut som følge av tester, at blodet utenpå hansken er av samme blodtype som offeret. Vi har en klar blodtype av blodet inne i hansken, rettere sagt ved tommelen, men vi trenger å sammenligne blodet med en mistenkt. Jeg hørte dere han en i arresten allerede, hvis De kan fremskaffe en blodprøve han kan jeg ha prøvesvaret klart før lunsj i morgen.
- Tusen takk, Doktor Berg. Jeg skal skaffe Dem en blodprøve i løpet av dagen. Hærland la røret på telefonen. Hvis de to blodtypene stemte, både Endre sin og prøven funnet i hansken, ville saken nesten være oppklart. Han reiste seg for å gå inn til avhørsrommet der Endre Pedersen satt. Ebbesen hadde til Hærlands fortvilelse bestemt seg for å være med i avhøret.

Endre satt lenket fast i håndjern, med hodet sunket ned i hendene. Han hadde rødsprengte øyne, som om han hadde grått. Han rykket til da Hærland tok i dørhåndtaket. Han og Ebbesen satt seg på bordet foran gutten.
- Nå, Endre. Er du klar for å ta en prat? Endre trakk på skuldrene.
- Jeg har ikke gjort noe. Han snakket monotont, som om alt håp var ute.
- Begynn med å fortelle om drapsdagen. Du var hos Fru Abrahamsen den ettermiddagen, stemmer ikke det? Hærland ville prøve å få et bilde av hele ettermiddagen, før de gikk inn på selve drapet. Ebbesen satt med korsede armer og så bryskt på Endre Pedersen.

- Jo, jeg var der for å flytte en bokhylle for henne. Hu spørte om jeg ville spise middag hos a da jeg var ferdig inne i stua.
- Gjorde du det? Hærland begynte å notere.
- Ja, hu hadde laget kjøttkaker.
- Og du spiste middag der, sammen med henne?
- Ja, vi spiste middag sammen. Vi gjør det innimellom.
- Hva gjorde dere så?
- Vi gjorde ingenting, vi spiste middag, og jeg hjalp henne med oppvasken. Eller, vi begynte på oppvasken, og så ringte telefonen hennes. Hun tok den, det var en av døtrene hennes som avtalte noe de skulle i helgen. Så fortsatte vi med oppvasken.

- Var det det hele? Du hjalp henne, hun ba deg på middag, og du tilbød deg å hjelpe henne med oppvasken? Endre nikket.
- Det virker for mitt vedkommende, Endre Pedersen, som om du prøver å fremstå som en slags helt i denne situasjonen. Prøver du på det? Ebbesen ville styre avhøret nå.
- Nei, jeg..
- Liker du eldre damer, Endre? Var det derfor du gjorde tilnærmelser mot Fru Abrahamsen?

Hærland kunne ikke se noen tegn til at Endre Pedersen hadde gjort tilnærmelser mot den eldre kvinnen, og syntes Ebbesen insinuerte for mye uten å ha noen faste bevis enda.
- Hva, nei! Jeg gjorde da ikke det! Endres stemme sprakk, som tenåringers stemmer ofte gjorde. Plutselig mørk, plutselig lys.
- Hva tror du Fru Abrahamsen tenkte da du lå over henne, da du utnyttet en svak gammel dame? Har du tenkt på det? Ebbesen hevet stemmen. Han trodde nok at han hadde Endre nå.
- Jeg har ikke gjort noe galt, jeg har ikke drept noen!
- Da må du forklare meg, unge mann, hvem som har gjort det. Vitner sier de så to unge gutter løpe over plenen, da kan du kanskje fortelle meg hvem den andre gutten var? Ebbesen reiste seg og lente seg over bordet. Hærland så forskrekket på sin sjef, og så bort på Endre som hadde blitt helt rødflekket i ansiktet.

- Det var bare meg, men jeg møtte en kompis etter jeg hadde kommet ned fra Fru Abrahamsen. Vi møttes i trappen, fordi vi skulle mekke på mopeden min. Vi pleier å gjøre det, men så gikk vi opp på taket istedenfor.
- Hvem er denne kompisen din? Endre så ned.
- Kristian, han bor i rekkehusene over veien for blokkene.
- Så nå mener du det var Kristian som gjorde det?
- Nei, det sa jeg ikke. Jeg vet ikke hvem det var. Jeg og Kristian møttes i trappegangen, og gikk opp på taket. Det var kaldt, og Kristian løp hjem for å hente en jakke. Han kom tilbake litt senere, og sa jeg måtte komme ned fra taket. Vi gikk ned, og så gikk jeg inn i Fru Abrahamsens leilighet, for døren sto åpen. Da lå hun på kjøkkenet, med blodet og..

Endre brast i gråt.
- Krokodilletårer, lo Ebbesen og så på Hærland.
- Så du mener å si, at du tilfeldigvis bare gikk innom, og fant henne slik? Var det noen andre i leiligheten, eller i nærheten som kan ha gjort det?
- Nei, jeg så ingen andre. Kristian kom inn etter meg, men han var der bare noen sekunder. Vi hørte en lyd utenfor døren, så vi løp ut i gangen ved kjøkkenet, ned trappen og deretter løp vi over plenen ned mot buskene og gjemte oss. Jeg dro hjem senere, mor og far hadde allerede hørt hva som hadde skjedd. Far sa jeg skulle gjemme meg, derfor dro jeg. Ebbesen så morskt på Endre.

- Du og Kristian finner en drept, gammel dame ved en ren tilfeldighet. Du har ikke noe alibi, ingenting som kan motbevise at du ikke gjorde det. Hva tenker du om det?
- Det er vel ingen som kan bevise det heller, prøvde Endre seg. Før Ebbesen lot Endre svare videre, fortsatte han.

- Jeg skal fortelle deg en ting, gutt, vi har funnet hanskene dine. Hadde du glemt de? Endre så forskrekket ut, det kvisete ansiktet mistet all farge.
- Vi har funnet Fru Abrahamsens blod på hanskene. Det er blod inne i hanskene, hvis det viser seg å være ditt, er du ferdig. Endre så på Hærland med åpen munn, som om han ikke kunne tro hva Ebbesen sa.
?Om du vet noe som kan hjelpe oss må du si det nå, Endre. Hærland forsøkte å roe ned situasjonen, men Ebbesen fortsatte.

- Hanskene er dine, er de ikke?
- Jo, de er mine, svarte Endre stille.
- Men det betyr jo ikke.. Ebbesen reiste seg tilfreds.
- Du blir siktet for drap, Endre. Du bør belage deg på lang tid i fengsel.
- Jeg har ikke gjort det! Endre ropte sint etter han. Ebbesen lukket døren etter seg, og lot Hærland sitte igjen med gutten alene.
- Endre, jeg vet at dette er vanskelig for deg. Er det noe du vet som kan hjelpe deg, kan du ha sett noen som har vært inne hos Fru Abrahamsen? Det ser ikke lyst ut for deg nå, særlig om blodet i hanskene er ditt. Endre Pedersen ristet på hodet.
- Jeg har fortalt alt jeg vet. Kristian og jeg oppdaget henne og da var hun død. Jeg satt og ventet på taket ganske lenge, noen må jo ha sett meg.
- Det er ikke sikkert at noen har gjort det. Kristian da, kan han ha gjort det?
- Nei, det har han ikke. Han var og hentet jakken sin, og kom tilbake etter en stund, men han har ikke drept noen han heller.

Hærland visste ikke hva han skulle tro. Unge Pedersen virket ikke som en drapsmann, men en kunne jo aldri vite. Han avsluttet avhøret og gikk ut til Ebbesen på gangen, som fortalte han at de to skulle oppdatere de andre om hva Pedersen hadde sagt.

Les mer i arkivet » Mai 2018 » April 2018 » Mars 2018
True Crime Norge

True Crime Norge

30, Oslo

Mail: post@truecrimenorge.no Jeg er ikke etterforsker eller politi, bare veldig interessert i True Crime. Denne siden tar for seg drapsgåter, mysterier og løste drapssaker. Jeg har studert kriminologi og psykologi med fokus på profiling, og prøver å se sakene fra disse perspektivene. Jeg har holdt på med True Crime i mer enn ti år, og denne siden er et resultat av det. Legg gjerne igjen en kommentar om du er enig eller uenig, så lenge du er saklig. Ønsker gjerne mail med tips til saker du vil lese om. Alt som skrives i på denne siden eies av True Crime Norge AS, og kan ikke benyttes uten tillatelse selskapet. All research er min egen, og jeg bruker som oftest krimkrøniker, medier og politirapporter som utgangspunkt i det jeg skriver. Tusen takk for at du leser! - Pernille

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker