hits

Henrettelser, Del 2

Henrettelser, noe vi mennesker har holdt på med i flere tusen år. I dag skal henrettelser gjøres raskt, humant og smertefritt. Henrettelser før i tiden minner mer om det stikk motsatte. De var kreative, det skal de ha.

Her er en ny liste over forskjellige henrettelsesmetoder:

Giljotinen

Ble funnet opp på 1700-tallet, og faktisk en av de mer humane måtene å henrette dømte fanger på, enn annet som fantes på den tiden. Offeret la hodet på blokken, under et stort, tungt knivblad som ble sluppet ned og kappet av hodet i ett, rent hugg. Det avkappede hodet ble vist frem til forsamlingen, og i mange tilfeller stilt ut til spott og spe på en påle. Den hodeløse kroppen ble fraktet i kjerre eller trillebår gjennom gatene etter at "oppvisningen" var ferdig. Funfact: Den siste, offentlige henrettelsen i Paris ble utført i 1977.


Bilde fra wikipedia

Saging:

Ble brukt både i Europa og Asia. Offeret ble bundet fast opp ned mellom to stolper eller trær, med bena litt fra hverandre. Bøddelen begynte så å sage kroppen i to, fra skrittet og gjennom kroppen. Offeret døde som oftest av forblødning før "jobben" var ferdig. 


Bilde fra Wikiwand.

 

Ling Chi:

Ble brukt i flere asiatiske land, og tilslutt forbudt på 1900-tallet i Kina. Bøddelen brukte en skarp kniv hvor han (eller hun?) fjernet små deler eller biter av kroppen, en etter en. Hele poenget med dette var at offeret skulle holdes i live lengst mulig, så det kunne kjenne smerte og reflektere over forbrytelsen sin. Såkalte eksperter overværet henrettelsen, slik at offeret ikke blødde ihjel for fort. 

Dragning, henging, og kvartering (partering):

Mest brukt i England i middelalderen. Offeret skulle først bindes rundt halsen, før han ble dratt langs bakken (dragning) til stedet der henrettelsen skulle skje. Deretter ble han hengt til han nesten døde (henging). Han ble så sluppet ned, og fikk pusten tilbake, før kroppen ble åpnet, og innvoller dratt ut og brent, gjerne foran øynene på offeret, som han var i live. De fleste var døde ved dette tidspunktet, og kroppen ble delt i fire deler (kvartering). Dette ble kun gjort på menn, da det ble sett på som en upassende straff for kvinner. 

Spidding:

Offeret ble spiddet med et spisst spyd, som gjennomboret hele kroppen. Det var dessverre ikke alltid at offeret døde med en gang, det kom an på hvordan kroppen ble spiddet. Man kunne leve flere timer med kroppen spiddet, og spydene med fangene ble satt frem slik at alle kunne se de henrettede, både til skrekk og advarsel. 


Bilde fra Wikipedia.

Frysning:

Ikke frysning slik du tror, selv om det er akk så ubehagelig å være kald. Under andre verdenskrig brukte japanerne denne metoden på krigsfanger. De frosset ned, altså dypfryste levende fangers ekstremiteter (som armer og ben). Da kroppsdelen var gjennomfrossen, brukte de meisel og hammer for å "hakke" vekk hud, muskler og ben. Så lot de offerets frosne og skadde kroppsdeler tine opp igjen. Som oftest døde fangene i under tiningen, av forblødning. De fleste besvimte av de sterke smertene før de døde. Det var dessverre ikke alle som døde av skadene med en gang. De måtte da leve med alvorlige skader, til de senere døde av for eksempel infeksjoner. 

Oslo, 1974 Del 17

Oslo Politikammer, 1974

Pressemenn, skribenter og redaktører flokket seg rundt Hærland og Ebbesen. Både radio, fjernsyn og aviser var representert. Hærland var nervøs. Han så Rolf blant mengden.
- Jævla penneknekter, hvisket Ebbesen til Hærland, som fant det merkverdig at en mann med så stort eksponeringsbehov snakket nedlatende om den frie presse. Ebbesen elsket rampelyset mer enn han elsket tvilsomme østkantdamer og børst, en interesse han gjerne pleiet ofte.

Hærland kremtet, renset stemmen.
- Hvis jeg kan be Dem om å komme til ro, kan vi begynne denne pressekonferansen. Forsamlingen stilnet.
- Vi har i ettermiddag siktet en ung mann for mordet på Fru Marie Abrahamsen, tatt av dage den 3. september i år. Kvinnen ble som kjent funnet myrdet i sin egen leilighet på Langbølgen 1 i Oslo. Politiet ser svært alvorlig på saken, da kvinnen var påført grov vold under særdeles skjerpende omstendigheter. Den siktede, en nabogutt fra samme nabolag som den drepte, er 16 år, født den 1. mars 1958. Han vil, selv om han ikke er myndig, bli prøvd som voksen i den forestående rettssak. Rettsaken er satt til å begynne mandag 13. Januar 1975 og vil vare i fire uker, til og med mandag, 10. Februar 1975. Den siktede har fått oppnevnt Kolbjørn Svendsen som advokat.

- Stemmer det at den siktede er Endre Pedersen? En pressemann satte øynene granskende i Hærland.
- Det kan jeg verken bekrefte eller avkrefte på nåværende tidspunkt.
- Hvordan stiller Pedersen seg til den meget alvorlige siktelsen? Spurte en annen.
- Han stiller seg uforstående til siktelsen og erklærer seg ikke skyldig.

Hærland forstod med en gang hva han hadde gjort. Han hadde nettopp bekreftet identiteten til Endre foran hele presse-Norge.
- Så den siktede er Endre Pedersen? Flere av de fremmøtte fra pressen begynte å rope i munnen på hverandre.
- Denne pressekonferansen er over! Ebbesen tok styringen og avsluttet ballet. Han dro med seg en måpende Hærland ut på gangen ved siden av.
- Hva faen er det du holder på med? Du har nettopp bekreftet hvem gjerningsmannen er før han er dømt! Jeg visste du ikke kunne klare denne jobben!

Hærland var lamslått av det han nettopp hadde gjort. Han prøvde å tenke ut en måte å rette opp i dette på. Det var ingen. Blunderen hans hadde gått direktesendt over eteren. Det kunne ikke tas tilbake, og Endre Pedersen ville for alltid knyttes til saken, selv om han skulle bli frifunnet.
- Heldigvis for deg, er han skyldig, hveste Ebbesen mot ham.
- Unnskyld, jeg.. Han er vel skyldig. Det kommer nok til å gå bra. Identiteten hans vil bli avslørt før eller siden.

Hærland hørte selv hvor dumt det han sa hørtes ut. En ynkelig bortforklaring på noe som ville prege resten av en ung manns liv. Han må bare bli dømt, tenkte han og gikk mot kontoret sitt, overrasket over sin egen tanke.

 

Oslo Politihus, nåtid

- Du, Erik?
Elise så opp fra PC-en. Han var ikke der. Hadde hun ikke lagt merke til at han hadde gått? Hun så på klokken, den var halv seks på ettermiddagen. Elise kjente hun var trøtt, og at lukten av formalin fortsatt satt i håret hennes.

Mikhails obduksjon hadde gått greit for seg, men de hadde ingen svar enda. Ikke visste hvordan han var drept, heller ikke hvorfor. Mikhail hadde så mange, voldsomme skader at de ikke kunne fastslå noe enda. Karin Linde hadde virket skuffet over seg selv. Hun beklaget seg flere ganger ovenfor både Elise og Erik, som hadde måttet overvære obduksjonen. De fikk vente til hun hadde sett nøyere på funnene og utarbeidet den foreløpige rapporten. Den lå vel på pulten til Folke i morgen rundt lunsjtider. Elise lurte på hvor Erik var. Hadde han sagt ha det?

Hun så ned på PC-en igjen, og ble igjen frustrert over hvor lite fremover i saken de hadde kommet. Hun gjorde igjen et nettsøk på Stenersen AS, for å se om det kunne finnes noen bilder av bygget, eller av Thor-Finn Stenersen selv. Hun scrollet nedover søkeresultatene, og frøs nesten i stolen da hun så bildet. Det grønne, merkelige bygget de hadde funnet de tre sammensydde likene i, lyste mot henne. Det gamle radiobygget på Lambertseter var Stenersen AS. Elise klikket på bildet, men kunne ikke finne noe annen informasjon. Hun søke febrilsk etter flere ledetråder, men fant ingenting annet enn det bildet. Det var tydelig at Stenersen AS hadde eid bygget en gang i tiden, men Elise kunne ikke finne noen informasjon om når eller om det var solgt. Kanskje det var eid av Stenersen AS fortsatt.

Hun ville finne ut mer om Thor-Finn Stenersen, men hadde søkt grundig etter informasjon om han allerede. Elise prøvde å tenke etter om hun kjente eller visste om noen som hadde kjennskap til det gamle radiobygget. Hun bestemte seg for å dra innom Nasjonalbiblioteket neste morgen. Hun var for trøtt til å begynne å lete i gamle arkiver nå. Hun ringte Erik på mobiltelefonen, men han svarte ikke.

Ikke før hun hadde lagt mobiltelefonen i jakkelommen, ringte den. Det var Frederik som var hjemme fra København. De avtalte å lage middag sammen hjemme. Elise kjente at hun gledet seg til en rolig kveld med ektemannen, og følte en uvant tilfredshet med å endelig ha kommet litt lenger på vei med Stenersen AS.

 

Oslo Tingrett, 13. Januar, 1975

Hærland ventet i gangen sammen med Ebbesen på at de skulle få slippe inn i rettsalen. Han kjente nervøsiteten flomme rundt i kroppen. Blodet bruset, hendene var iskalde og han kaldsvettet på ryggen. Langbølgensaken var blitt grundig dekket i landets medier, og var som en verkebyll klar til å sprekke. Hærland hadde levd som i et trykkammer helt siden september i fjor. Han var ikke sikker på at Endre Pedersen var skyldig, og kjente fortsatt et ubehag murrende i magen ved tanken på at han hadde avslørt Endre.

Hadde han egentlig gjort jobben sin? Hadde han oversett noe? Hærland visste ikke hva han skulle ta seg til om retten stemte for frikjennelse. Endre var jo uansett avslørt og dømt i media. Det var hans feil. Kanskje det var slik, at den første saken alltid var den tøffeste for en politimann.

En høy stemme bak han fikk Hærland til å snu seg brått. Han skvatt. Rettsalen var åpnet, og en vakt ropte at han kunne tre inn. Han gikk etter Ebbesen, og satte seg ved siden av ham på tilskuerbenkene. Hærland skulle ikke vitne i dag, og priset seg lykkelig for det.

Endre Pedersen ble ført inn i det store rommet. Han så seg rundt, kanskje etter sin mor. Han var blitt tynnere siden sist Hærland hadde sett han, og håret var barbert. Han så eldre ut, ansiktet var grovere og mer sammenbitt. Øynene var mørke og redde. Politibetjenten som fulgte han inn, fjernet håndjernene. Endre satt seg ved siden av advokaten sin, og de visket stille til hverandre. Luften i rettsalen var elektrisk. Folk konverserte nervøst, og Hærland kunne se Morten og Eva Pedersen i den andre enden av rommet. Eva lente hodet på skulderen til sin mann, og gråt stille. Morten Pedersen så bittert bort på sin sønn. Endre bøyde hodet sitt, og så ned i bordplaten.

- Vennligst reis Dem for dommer Harald Palmer.
Alle i rettsalen reiste seg. Dommer Palmer kom inn i rommet og gjorde tegn til at de kunne sette seg. Harald Palmer var kjent som en tøff men rettferdig mann, med mange knusende dommer under beltet. Han var høy, hadde bunt, kort hår, stor bart og moderne briller. Palmer så skremmende ut i den sorte kappen. Han hadde steinansikt, og da første vitne var ble kaldt opp foretrakk han ikke en mine.

Nabokona, som bodde ved siden av Abrahamsen satte seg i viteboksen. Hun oppga personalia og sverget på å fortelle hele sannheten. Kvinnen fortalte at hun hadde sett Endre Pedersen, som hun pekte på med tørre husmorfingre, i trappegangen den ettermiddagen. Dette stemte med tiltales forklaring, da han hadde erkjent å ha vært i leiligheten den aktuelle ettermiddagen, i tillegg til senere på kvelden. Nabokona mente hun hadde hørt lyden av noe som ble skjøvet over gulvet, og forsvarsadvokat Kolbjørn Svendsen hentydet selvsikkert at dette også stemte med hans klients forklaring om at han hadde hjulpet enkefru Abrahamsen med bokhyllen i stuen hennes. Svendsen spurte henne om hun hadde sett Endre senere den kvelden.

- Ja, jeg så han etter det. Jeg så at døra til Abrahamsen var åpen, så jeg gikk inn i gangen.
- Du så.. Endre.. Svendsen hørtes nervøs ut og så ned i papirene sine som an lette etter ordene der.
- Jeg så Endre Pedersen stå over a på kjøkkenet. Han løp ut da han hørte meg.
- Skal vi se, når.. Svendsen var i villrede, han var åpenbart overrasket over hva vitnet fortalte og klødde seg febrilsk på halsen.
- Han løp ned kjøkkentrappa, og jeg så Endre og en annen gutt løpe over gresset som om de hadde fanden i hælene. Det er han som drepte a!
Hun reiste seg og slo knyttneven i bordplaten foran seg. Endre måpte, Kolbjørn Svendsen måpte, og rettsalen gispet. Høy hvisking og forvirring fulgte.
- Her Dommer, hvis jeg kan.. Kolbjørn Svendsen var rødflekket i ansiktet, og stemmen skalv.
- Dette er ikke noe vitnet har kommet med før, hvis De ser i politiets notater, nevner vitnet ingen ting om at hun så min klient inne i offerets leilighet da hun var inne i gangen.
- Advokat Svendsen, dette er viktige opplysninger, og jeg tillater at de kan brukes i denne saken. Dommer Harald Palmer var myndig i stemmen, og spurte om Svendsen hadde flere spørsmål til vitnet. Svendsen ristet på hodet, og satte seg på stolen. Endre Pedersen var hvit i ansiktet. Hærland var usikker på om vitnet løy. Hvorfor hadde hun ikke nevnt dette for politiet?
- Jeg vil at dere kommer til ro!

Harald Palmer reiste seg, og alle ble stille. Han satte seg igjen og kalte opp politiadvokaten, som fikk spørre ut nabokona. Hun gjenfortalte det hun nettopp hadde sagt, og at hun så Endre stå over Marie Abrahamsen. Endre så ned og ristet på hodet. Han så ut som en slagen mann, fortvilet, redd. Hærland tenkte at saken var over. Uansett hva de andre vitnene sa, ville ikke forsvareren kunne komme med noe som motbeviste at Endre var den skyldige. Han hadde ingen alibi, Endres blod var funnet på åstedet, og et vitne påstod at hun hadde sett han stå over den døde kroppen til Marie Abrahamsen. Endre kom til å bli dømt.

Hærland så bort på juryen, noen noterte, andre fulgte nøye med på hva som ble sagt. Aktoratet trakk frem blodbeviset og Svendsen poengterte at dette kunne være gammelt blod og at dette ikke beviste mord, men kun at Endre Pedersen hadde vært inne i leiligheten. Han prøvde tynt å forklare at selv om vitnet som hadde sett hans klient over Marie Abrahamsen, kunne heller ikke dette bevise mord, da Endre hadde vært oppe på taket med sin kamerat Kristian da drapet skulle ha funnet sted. Hærland syntes Kolbjørn Svendsen hadde et poeng, men indisiene var så tynne at juryen mest sannsynlig ikke ville gå for det.

De neste vitnene, Endres barneskolelærer, en annen nabo og kjøpmannen fra butikken over veien, ga ganske like skildringer av Endre. En stille gutt, som sloss mye da han var liten. Han var hjelpsom og nysgjerrig, men hadde ikke gjort det bra på skolen, og fremsto som hissig.

Hærland var sikker på at dette ikke ville hjelpe Endre det grann. Han kjente det stakk litt i ham, da han tenkte over det han hadde gjort, avslørt Endres identitet før han var dømt. Uskyldig til det motsatte er bevist. Endre var skyldig til det motsatte var bevist. På grunn av han selv. Nå var ikke en gang Hærland sikker på at Endre faktisk hadde drept Marie Abrahamsen, og syntes han fortjente en rettferdig rettssak. Det var Ebbesen som hadde satt den siste spikeren i kista for Endre, men Hærland hadde ikke gjort noe for å etterforske videre. Tenk om Endre var uskyldig?

De neste dagene gikk til analyser av åstedet, fremleggelse av flere bevis og indisier. Selve rosinen i pølsa, hanskebeviset, ble også lagt frem på dramatisk vis. Et gisp gjennom rettsalen, Svendsen som keitete prøvde å dekreditere det som ble fremlagt. Dagene gikk i hverandre.
Snart skulle det være Hærlands tur til å vitne. Mot slutten av saken. Han gruet seg, men hadde bestemt seg for å være så ærlig og nøyaktig han bare kunne. Dette var hans sak, og sannheten kunne vel ikke skade noen. Om to dager, skulle han til pers.

 

Aker Brygge, nåtid

Esben Emanuelsen kjørte inn i parkeringshuset på Aker Brygge. Han var på vei for å møte Hyme. Esben visste at Hyme hadde snakket med politiet, og ville vite hva de visste. Alt hadde ikke gått etter planen, og var det noe han ikke likte, så var det å ikke ha kontroll. Da han hørte på radioen at en polsk mann var funnet drept, forstod han det. Esben slo forbannet i bilsetet ved siden av seg.

Hyme sto på broen som avtalt. Han så nervøs ut da han fikk øye på Esben.

- Forklar hva politiet vet, hvem snakker?
- Jeg vet ikke! Jeg vet ikke hva som skjer eller hvorfor alle dør. Vet du hvem som vet? Er vi i fare for å bli avslørt?
- Jeg skal sørge for at du blir satt i fare hvis du ikke forteller hva politiet vet! Er du klar over hva som står på spill her? Hele min karriere, hele mitt liv. Jeg har hjulpet deg, jeg har gitt deg alt du ønsker ut av godhet. Og dette er takken? Er det du som tyster?
- Jeg har ikke sagt noe! Hyme så oppriktig redd ut i det mørbankede ansiktet sitt. Esben elsket andres redsel. Han hadde kontroll.
- Jeg har ikke sagt noe til politiet, du må tro meg. Noen følger etter meg, men jeg vet ikke hvem.
- Du fortjente det du fikk. Esbens stemme var rolig og kald.
- Jeg vet at du har snakket med politiet. Hyme sperret opp øynene. Han så sjokkert ut.
- Var det deg, Esben? Fy Faen, jeg kunne ha dødd! Esben smilte.
- Finn ut hva politiet vet, så er det ingen fare lengre.

H.H. Holmes

Tenk deg tilbake til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Du og din kone skal se ny arkitektur, et helt bykvartal opplyst av elektrisk lys, og kunstinnstallasjoner du ikke en gang kunne drømme om. Dere sjekker inn på et hotell, hvor en høflig mann viser dere til rommet. Hotellet er stort og flott, det har både restaurant og en liten souvernirbutikk. Du blir overrasket over at rommet dere har bestilt, ikke har et eneste vindu. Likevel tenker du kanskje at det ikke betyr noe, dere skal jo ikke være så mye på hotellrommet, nå som verdensutstillingen er i gang. Når dere legger dere på kvelden, skal det bli siste gang du lukker øynene. Dere skal dø. Din kone skal tortureres. Den hyggelige resepsjonisten er nemlig en seriemorder, så ekstrem at ingen noensinne har kunnet sammenlignes med han. Han er H.H. Holmes.


Bilde fra murderpedia.com, H.H. Holmes

Herman Webster Mudgett ble født den 16. Mai 1861 i New Hampshire, USA. Han hadde flere søsken, og en hyggelig familie, selv om faren var veldig streng. Foreldrene var arbeidsomme mennesker og hadde god råd. De tilhørte den øvre middelklassen, og Herman fikk gå på fine skoler. Han var veldig smart, og foreldrene så en lysende fremtid for gutten.

Herman ble mobbet av klassekameratene sine fordi han var redd for så mye. De ertet Herman for at han var redd for å gå til legen, og en gang utfordret noen gutter han til å ta på et skjelett som sto på skolens legekontor. Skjelettet lå under et klede på en benk, og da Herman skulle til å løfte opp kledet, lente han seg på benken og et lik falt over ham. Det var ikke et skjelett, men en nylig avdød mann under kledet. Klassekameratene skrek og løp ut av kontoret. Legen som eide kontoret, hørte alt oppstyret og hastet inn på kontoret. Liket lå over lille Herman, som bare stirret forunderlig tilbake på liket. Han virket ikke redd, bare nysgjerrig. Legen fikk ham løs, og spurte om det gikk bra med gutten. Herman sa at han ikke ble redd, han syntes det var spennende. Han hadde mange spørsmål, og legen forsøkte å forklare så godt han kunne om liv og død.

Det var slik Herman, senere H.H. Holmes ble interessert i medisin, men også døden. Han fikk gå i lære hos legen, og begynte etterhvert å utdanne seg innen legeyrket.
Det var noe merkelig med Herman. Han hadde ikke bare en stor interesse for døden, han var besatt av den. Det ryktes at Herman drepte sitt første offer da han bare var seks år gammel, men siden dette ikke er bevist (enda), lar vi akkurat denne episoden ligge. Det er nemlig en annen episode som som er bedre dokumentert, nemlig at han skal ha drept bestekameraten sin da han var tolv år gammel.

Der Herman vokste opp, var aktiviteten for å utvide byen stor. Flere bygninger ble oppført, og en dag Herman og kameraten tok seg inn i en uferdig bygning, gikk det galt. Ingen annen en Herman vet hva som egentlig skjedde. Guttene var i bygningens andre etasje, da Hermans bestekamerat plutselig falt ut av et vindu og ned på steinene i gaten. Gutten døde momentant, på grunn av store hodeskader. Herman stakk hodet ut av vinduet og bare stirret på den døde kameraten sin, uten å foretrekke en mine. Han hjalp ikke til, gråt heller ikke. Han bare sto der og så blodet flyte ut av kameratens åpne hodeskalle. Foreldrene mente han var i sjokk, vitner mente det så ut som om han nøt øyeblikket. Episoden kan ha vært et uhell, men det er mystisk at noen plutselig skal falle ut av et vindu, uten at det var noen hindringer i etasjen som kan ha gjort at han snublet. Hoppet ut gjorde han heller ikke, han falt med hodet først.

 

Herman studerte medisin, og viste stor interesse for sine studier. Han fikk sin doktorgrad ved universitetet i Michigan, med de beste skussmål. Han var uvanlig intelligent, og forventet at han skulle tjene store penger gjennom legeyrket. I starten, som de fleste medisinstudenter sikkert vet, tar det tid å få en god jobb uten jobberfaring. Selv om dette var på sent 1800-tall, var likevel standardene for ansettelse høye, og Herman hadde ikke tid til å vente. Han tok småjobber på forskjellige legekontor, og begynte å svindle både kolleger og pasienter for store summer penger.

Han giftet seg flere ganger, og fikk barn. Men Herman, som byttet navn til H.H. Holmes, var ikke fornøyd med familiesituasjonen. Han var en kjekk, ung mann med mye sjarm, og begynte etterhvert å bruke sine svindelmetoder på rike kvinner. Han forførte dem, og om de var gift, forsvant ektemennene deres på mystisk vis. Han fikk så kvinnene til å gi ham penger, og noen av dem til å gjøre han til mottaker av forsikringspengene på livsforsikringen. Deretter døde også kvinnene, merkverdig nok. Her tenker dere kanskje at han burde blitt tatt, men H.H. Holmes var smart, og brukte forskjellige navn og identiteter til avdøde mennesker, som gjorde det umulig å spore han opp.

 

Her er en liste over navn han brukte:

  • Henry M. Howard

  • Dr. Henry Howard Holmes

  • Henry Gordon

  • Alexander Bond

  • OC Pratt

  • D.T. Pratt

  • A.E. Cook

  • G. Howell

 

En av kvinnene den sjarmerende unge legen svindlet, lot H.H. Holmes arve en stor bygning i Chicago om hun skulle være så uheldig å dø. Like etter papirene var signert, døde hun tilfeldigvis.

H.H. Holmes eide nå en enorm bygning i Chicago, og han hadde store planer for den. Han satte i gang store prosjekter for å gjøre om bygningen til et hotell, som skulle stå ferdig til verdensutstillingen i 1893. Han leide bygningsfirmaer, som fikk jobbe med hver sin del av bygget for at ingen skulle fatte mistanke om det uvanlige hotellet han bygget, og hva det i realiteten skulle brukes til.

Hemmelige ganger, luker i tak og vegger, rør inn til rommene som kunne sprøyte inn gass, og kikkehull så han kunne følge med på gjestene sine. Om noen av arbeiderne som jobbet med bygget fattet mistanke, eller stilte spørsmål fikk de sparken. Om de bare hadde visst hva de egentlig bygget..

Verdensutstillingen gikk av stabelen, og mange ønsket å bo på det nye hotellet eid av H.H. Holmes. H.H. Holmes var ikke den eneste som jobbet på hotellet, men det var kun han som tok i mot gjestene. Han likte best enslige, vakre kvinner, men om en vakker kvinne hadde med seg ektemannen på hotellbesøket, var ikke det noe problem. Han bedøvet gjestene gjennom gassrørene som var bygget inn i rommene, og gikk inn da han så de var bevisstløse.  

H.H. Holmes var sykelig opptatt av smerte og tortur. De fleste eksperimentene hans gikk ut på å se hvor mye smerte et menneske ville tåle før det døde. Torturen pågikk i lange perioder, og siden alle hotellrommene var lydtette, var det ingen av de ansatte som hørte de desperate skrikene. H.H. Holmes fjernet huden til de levende ofrene, bit etter bit uten bedøvelse. De kunne ligge slik, uten hud og muskler i dagevis, kanskje til og med måneder før de døde, avhengig av hvor skadde de var. Noen av dem sultet han, andre injiserte han med syre, for eksempel i hjernen for å se hvordan de reagerte. Han klemte også på nerver til ofrene, for å finne ut hvilke nerver som trigget størtst smerte.

Etter at ofrene døde, solgte han skjelettene deres til universiteter og forskningsinstitusjoner for store penger. H.H. Holmes tjente gode penger på dette, og klarte å holde liv i tortureringsvirksomheten sin i fire år, før han endelig ble tatt. I avhør innrømmet han 27 drap, men politiet kunne bare bevise ni av dem. Likevel kan H.H. Holmes ha drept så mange som 200 mennesker, men dette er ikke bevist. Uansett, det er nok betraktelig flere ofte enn de 27 han tilsto å ha drept, da han holdt hotellet gående i fire år.


Hotellet, eller "The Murder Castle" som det ble kalt. Bilde: Murderpedia

Den 7. Mai 1896, bare 34 år gammel, ble H.H. Holmes henrettet ved henging. Det gikk rykter om at det ikke var H.H. Holmes som ble hengt den dagen, og at den virkelige seriemorderen kom seg unna ved å rømme. I mai 2017 ble graven hans åpnet, og DNA-tester gjort, i tillegg til ansiktsrekonstruksjon av liket. Det viste seg at det faktisk var H.H Holmes, eller Herman Webster Mudgett som lå i graven, og at han aldri kom seg unna.

Selv om det er fastslått at H.H Holmes faktisk ble hengt, får vi aldri vite hvor mange han drepte. Var det 27, eller var det opp mot to hundre, kanskje to tusen? Ingen vet.

Kilder: www.muderpedia.com
          The Killer Book of Seial Killers, Tom og Michael Philbin.
          www.therollingstone.com 

Oslo, 1974 Del 16

I bilen på vei tilbake til kontoret var Elise enda mer engasjert.

- Dette må være en eller flere som prøver å kopiere andre mord. Jeg forstår bare ikke sammenhengen mellom de kopierte drapene. Eller, de har faktisk ingen sammenheng. De ble utført av helt forskjellige typer personer, Ed Gein var jo åpenbart psykisk syk. Han tilbrakte resten av livet sitt på mentalsykehus, mens den som drepte Elizabeth Short aldri ble tatt. De er åpenbart forskjellige personer, morderne i de eldre sakene. Det eneste som er likt er den massive volden, nesten som om morderen er veldig sint på noe eller noen. Elise var virkelig i gang med teoriene nå.
- En morder dreper som oftest av en grunn, og beveger seg sjelden fra opprinnelig modus operandi. Gjerningspersonen eller personene i vår sak har jo helt forskjellig modus i alle tre tilfellene. Hun så ut av bilvinduet, og tilbake på Erik.
- En kvinnelig prostituert, drept på samme måte som Elizabeth Short, tre personer, hvorav den ene er en mannlig prostituert, og de andre kan tenkes å være i samme miljø, partert og sydd sammen til en merkelig slags dukke, og en siste som muligens er hallik, men har sterk tilknytning til prostitusjonsmiljøet i Oslo. Det andre drapet er muligens et kopidrap så vidt jeg vet, jeg mener å huske jeg har sett noen bilder fra en lignende sak i Mexico. Den åpenbare linken mellom de tre er prostitusjon, men også volden. Hvorfor ikke bare drepe, men istedenfor gjøre så mye ut av drapene, med fare for å bli oppdaget? Hva betyr det? Vi må snakke med horekundene, og kanskje vi skal ta oss en tur ned til stedene hvor jentene står.

Forhåpentligvis vil de hjelpe, selv om det ikke er sannsynlig.
- Snakker du til meg eller med deg selv nå, egentlig? Erik lo litt.
- Jeg prøver bare å oppsummere her, Erik! Elise kjente at hun faktisk ble litt fornærmet.  
- Er du ikke enig, synes ikke du dette er merkelig da? Jeg kan ikke komme på en sak som ligner på vår, så jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vi får se om naboene der Mikhail ble funnet kan gi oss noen opplysninger. De må jo ha hørt eller sett noe.
- Ja vi får uansett ta en statusrapport med de andre i teamet. Jeg synes også vi skal ta en prat med Elena igjen, for å se om hun kam komme på noe. Erik prøvde å roe ned Elise.
- Sverre også, skjøt Elise inn.
- Ja, han også. Han må jo vite noe mer enn det han sier.

Tilbake på kontoret ventet Elise og Erik på de andre. Folke Thorbjørnsen kom hastende inn på møterommet med politiadvokat Christoffer Blad i hælene.

- En patrulje fortalte at noen naboer hadde hørt høye dunkelyder i den aktuelle leiligheten onsdag. I dag er det fredag, så det kan stemme med det anslåtte dødstidspunktet Karin har satt. Naboene fortalte at det hørtes ut som om noen pusset opp, men at de reagerte på at det foregikk så sent på kvelden. En annen nabo hadde sett en mann med en stor rottweiler komme og gå i den aktuelle leiligheten. Vi har fått signalement på vedkommende, og sjekker dette opp mot kjente skikkelser i prostitusjonsmiljøet.
- Jeg og Erik tar en prat med Sverre Juul og Elena Porcosz en gang til. Jeg mistenker at de vet mye mer enn de gir utrykk for.
- Godt, imens bygger du, Christoffer, sak mot eventuelle mistenkte i saken, slik at vi er godt forberedt ved en eventuell siktelse eller pågripelse. Samle alt vi har, så vi har god orden. Vi løser denne saken dere, jeg har trua!
Folke så ut som en politiker midt i en valgkamp da han hevet den tykkfalne armen samtidig som han sa «jeg har trua» på Østfolddialekten sin. Elise smilte nesten, men tok seg i det.
- Hva med pressekonferanse, ville Christoffer Blad vite.
- Det kan du sette i gang, Blad. Du snakker med presseansvarlig og tar briefingen alene. Christoffer så fornøyd mot Folke.
- Mottatt. Jeg setter det opp senere i ettermiddag.
- Erik, Elise, informer meg når dere har snakker med Juul og Porcosz.
- Yes, møtet er hevet folkens. Folke Thorbjørnsen hadde tydeligvis fått en ny giv i motsetning til møtet tidligere på dagen.

 

Den spede, polske kvinnen skalv som et aspeløv da Elise fortalte om Michals død. Hun gråt, og så redd ut.
- Jeg visste det. De er farlige.
- Hvem er farlige, Elena? Elise strøk henne trøstende på armen.
- De som er sjefene. Elena gjemte ansiktet i de små hendene.
- Elena, du må fortelle oss hvem som er sjefene. Flere kommer til å bli drept hvis vi ikke får arrestert dem. Du forstår det? Erik satte seg på stolen foran henne etter å ha gått utålmodig rundt i avhørsrommet
- Men Sverre.. Begynte Elena forsiktig.
- Hva med Sverre?
- Sverre og vennen hans, de kommer til å dø. Jeg fortalte ikke alt forrige gang. Sverre kjøpte.. tjenester av meg og Gracja. Vennen hans gjorde det først, og så fikk han Gracja til å vaske hos Sverre og jeg fortsatte å møte han på hotellet.
- Hvem er vennen til Sverre, Elena? Erik så spent, nesten stresset ut.
- Jeg vet ikke hva han heter, men jeg tror han er sjefen. Han er så sint. Han slår og kveler meg. Han gjorde det med Gracja også.
- Han er veldig rik. Jeg vet ikke hvem han er. Elena så skamfull og redd ut.

Elise syntes synd på henne. Hun kunne ikke engang forestille seg hva den lille kroppen hadde gått igjennom.
- Kan du forklare for oss hvordan han ser ut, Elena? Det er veldig viktig at vi finner han, så vi kan passe på at han ikke gjør dette mot andre. I mellomtiden må du ligge lavt, vi fortsetter selvfølgelig å gi deg politibeskyttelse.
- Han er litt gammel, kanskje femti år. Men han er pen. Han ser slem ut, og er høy. Elise bannet inni seg av den dårlige forklaringen. Elena hadde nettopp beskrevet en hvilken som helst mann i Oslos finere kretser.
- Er han norsk? Hvilken hårfarge har han?
- Han har mørkt og grått hår. Han er norsk. Han har dyr klokke.
- Vet du hvor han bor, eller hvilken type bil han kjører?
- Nei, men har er i samme Mason som Sverre.
- Frimurerlogen?
- Ja, der jeg pleier å møte Sverre.
- Takk, Elena. Vi skal se om vi finner han.

Elise smilte oppmuntrende til henne, selv om hun visste at det ikke ville hjelpe. Elena var livredd, og mest sannsynlig visste denne sjefen at hun snakket med politiet. Hun kunne ikke være uten oppsyn før denne saken var løst og gjerningsmannen var tatt.
Elena ble ført tilbake til huset hun oppholdt seg mens hun var under beskyttelse. Erik og Elise satt igjen med flere spørsmål enn svar.

- Vi må snakke med Sverre med en gang. Han vet hvem denne såkalte sjefen er. Vi drar opp til Nordstrand nå.
- Elise var allerede på vei ut av kontoret.
- Slapp av litt da, Elise. Vi bør legge en slagplan før vi snakker med han. Vi vet at Sverre er direkte linket til prostitusjonsringen, han er utdannet advokat og kommer ikke til å snakke fritt uten at han må det. Han har for mye å tape på å snakke. Jeg mener vi kaller han inn til formelt avhør igjen, for å ha alt på de rene. Hva sier du?
- Jeg er enig, men jeg synes vi skal dra til Nordstrand allikevel. Vi kan jo kanskje skremme han litt hvis Sverre ser oss snakke med kona hans.

 

Vibeke Juul hadde nettopp kommet inn etter å ha luftet den sorte og hvite setteren. Det var isende kaldt ute. Heldigvis hadde hun et vakkert og varmt hjem å være i. Vibeke likte å stelle hjemme, syntes selv hun var en fantastisk kone. Hun hadde styr på de tre guttene, holdt huset rent og pent, og trente hver dag for å holde på figuren. Hun syntes det var blitt vanskelig å holde huset i standarden Sverre ønsket etter at Gracja var død. Hun lurte på hva Gracja hadde rotet seg bort i for å ende opp slik hun gjorde. Hun burde ha passet seg. Vibeke hadde prøvd å hjelpe, men til ingen nytte. Gracja kunne vel takke seg selv.
Det ringte på døren. Det var søsteren Amalie med den nye babyen. Hun og mannen bodde i huset ved siden av, og nå som Amalie hadde barselpermisjon kom hun alltid innom på kaffe om ettermiddagene. De lignet ikke så veldig på hverandre, hun og søsteren. Vibeke var mørk og Amalie lys. Vibeke skulle akkurat til å skjenke kaffe da det ringte på døren igjen.

- Hvem kan det være? Amalie så spørrende på storesøsteren.
- Jeg vet ikke, jeg venter ikke besøk. Vibeke gikk gjennom stuen og ned trappen mot den store gangen.

Erik og Elise hørte noen komme gående på andre siden av døren. Vibeke Juul, pent antrukket som vanlig, åpnet døren. Hun så overrasket ut da hun så at det var dem.
- Hei, jeg visste ikke at dere skulle komme i dag. Har det hendt noe?
- Beklager at vi ikke ringte på forhånd, men vi trenger bare en rask prat med Sverre. Erik prøvde å høres rolig ut.
- Kom innenfor, det er så skrekkelig kaldt ute. De tok av seg på bena og fulgte etter Vibeke opp trappen og gjennom stuen til kjøkkenet.
- Amalie, dette er de som etterforsker drapet på hushjelpen vår. Hun ble jo drept, husker du.
- Dette er min kjære lillesøster, sa Vibeke og vendte seg mot Erik og Elise igjen. Vibekes søster var minst like pen som storesøsteren, men en lys utgave. Hun hilste høflig.
- Ja, er dere her på grunn av Gracja, eller på grunn av at Sverre ble ranet, stakkars? Vibeke Juul la til et forsiktig smil.
- Ranet? Erik så spørrende på henne.
- Ja, det er kanskje ikke dere som etterforsker den episoden, men han ble brutalt ranet på vei hjem fra jobb for snart halvannen uke siden.

Elise kunne ikke tro at det skulle gå an å være så naiv som Vibeke Juul. Mannen hennes lå med hushjelpen, og så vidt de visste var han tungt involvert i en stor kriminalsak. At det skulle gå an.

- Ja, vi hørte det. Hvordan er det med Sverre? Elise prøvde å høres medfølende ut.
- Stakkars Sverre har dratt opp på hytten, han har vært så sliten i det siste. Dere kan nå han på telefon, har dere prøvd å ringe han?
- Vi ville gjerne snakke med han personlig, men da ringer vi han istedenfor.
- Hvor ligger hytta deres, la Erik til.
- Akkurat den ligger på Hafjell, svarte Vibeke stolt.
- Ja, det gjør den vel, sa Erik lavt så bare Elise hørte det.
- Tusen takk, da skal ikke vi forstyrre mer. Ha en fin ettermiddag! Elise dro med seg Erik ut av det store kjøkkenet.
- For en idiotisk dame, tror du virkelig at hun er så naiv, eller tror du hun skjuler noe hun også? Erik irriterte seg grådig over Vibeke Juul.
- Vet du hva, jeg tror faktisk at hun ikke vet hvem hun har giftet seg med. Hun har nok med seg selv, det skal være sikkert. Elise sukket.
- Ja, blir det tur til Hafjell, eller skal vi prøve å ringe Sverre først?
- Jeg synes vi skal prøve å ringe han først, for alt jeg vet kan det hende han ikke engang er på hyttetur. Hvis noen hadde vært etter meg, hadde jeg nok rømt landet. Jeg hadde i alle fall ikke gjemt meg på min egen hytte. Juul er ikke dum, han er nok et annet sted.
- Om vi ikke får tak i han kan vi jo etterlyse han.

- Fikk dere snakket med Sverre Juul? Folke kom innom kontoret, spisende på en pølse fra Narvesen.
- Nei, han er visst på hytta på Hafjell ifølge kona. Elise så oppgitt ut.
- Vi prøver å ringe han, og får vi ikke kontakt får vi bare lete etter han. Kanskje sende noen opp til Hafjell.
- Det viser seg at de to siste personene som ble funnet i industribygget også var prostituerte. En enogtyve år og en treogtyve år, begge kvinner fra Litauen.
- Ja, da har vi snart representert alle de typiske landene da. Erik humret av sin egen vits.  
- Det er ikke rart du er ugift, Erik sånn som du snakker!

Folke måtte le litt selv, men mumlet noe om barnslig da han så blikket til Elise.
- Hvem eier egentlig det industribygget, spurte Elise.
- Jeg vet ikke, kan ikke du prøve å grave litt der. Plutselig finner vi noe, vet du. Folke blunket til henne.

 

Plutselig kom Elise på lappen hun fant i Mikhails leilighet. «Stenersen AS». Hun googlet adressen til industribygget, som lå på Lambertseter. Det ga ingen åpenbare treff. Hun logget inn i søkeregisteret på politiets intranett og søkte på adressen. Funnet av liket var allerede loggført, og et par andre notiser om forskjellige virksomheter om hadde benyttet bygget noen år tilbake. Elise bladde seg nedover årstallene, til hun kom til august 1981.
Solgt av Lage Haraldsen til Thor-Finn Stenersen for kroner femten tusen, den tredje mars 1981.

Det gikk kaldt nedover ryggen til Elise. Stenersen. Thor-Finn Stenersen, han måtte være innehaveren av Stenersen AS. Men hvem var Thor-Finn Stenersen? Han var sikkert eldgammel nå, tenkte hun. Det kunne faktisk hende at han ikke eide bygget mer. Han kunne være død for alt hun visste. Elise så ned på kortet hun hadde funnet en gang til. Det så ikke gammelt ut, men var slitt som om det hadde ligget lenge i en bukselomme eller noens lommebok. Hun hadde endelig funnet noe som knyttet de tre drapene sammen, annet en verdens eldste yrke. Det var altså en sammenheng. Trådene var fortsatt løse, svevende. De var som fjerne tanker, eller lyder langt borte. De var der, men hun måtte nærmere for å forstå.

Elise visste ikke hvilken vei hun skulle ta videre. Hun måtte fortelle Erik om Stenersen AS, og at en Thor-Finn Stenersen eide eller hadde eid industribygget. Hun måtte fortelle om at hun hadde funnet visittkortet på soverommet i leiligheten de hadde tatt seg inn i uten tillatelse. Hun og Erik måtte fortelle Thorbjørnsen om at de allerede hadde vært i leiligheten før drapet hadde funnet sted. Elise ville ikke tenke på flere ting hun måtte. Hun ville jobbe på egenhånd, og ikke forholde seg til tillatelser og regler hele tiden. Hun bestemte seg for å vente litt til med å fortelle Erik alt sammen. Elise ville vite mer om Thor-Finn Stenersen, industribygget og i alle fall presentere Erik med en litt mer plausibel teori om hvor sammenhengen lå.

Elise søkte opp Thor-Finn Stenersen i politiregisteret. Han hadde aldri vært arrestert, intet å anføre. Ingen verdens ting var å spore opp om denne mannen. Han var født i 1935 i Narvik. Han hadde utdannet seg som ingeniør og jobbet i forsvaret til pensjonsalder. Han hadde bodd i flere militærleirer med familien på sekstitallet. Etter det, var det ingen flere opplysninger. Hva kunne denne mannen ha med drapene gjøre? Elise tenkte at det også kunne være tilfeldig, men det var litt av et sammentreff at visittkortet befant seg i leiligheten uten grunn.

 

Ute var det mørkt. Snøfillene falt mykt og tungt mot den hvite grunnen. De svevde, dalte og landet akkurat der de skulle. Han lurte på hvor snøfillene hadde vært før. Hva de hadde vært. Alt vann på jorden hadde alltid vært der. All snø hadde alltid vært der, i en annen tilstand. Akkurat som han. Han hadde vært det han hadde var hele tiden. Fra han ble unnfanget, hadde alt hans vesen vært skjebnebundet til å dømme, til å drepe. For noen var han andre ting. Kollega, far, sønn. Venn? Nei, han var ingen venn. Han var djevelens tjener, den eneste rettferdige. En uvenn, som ryddet opp i verdens underverden, der ingen andre vandret. Våget. Den eneste rettferdige, i en verden av urett, skam og skinnhellige idioter som fortjente all den ondskap som forvoldte dem. Han var ikke ferdig, dette var bare begynnelsen. Det mørke kom frem stadig oftere, og behovet for blodspill ble stadig større. Det var tre igjen.

Esben kjørte opp mot garasjen utenfor funkishuset. Det var sent, og han forventet at kona Lene hadde middagen klar. Det var ikke hans feil at hun absolutt skulle jobbe. Hun var kone og mor, ikke en arbeider. De tilhørte en overklasse, men hun var for oppslukt i seg selv til å forstå. Han parkerte bilen, og skulle til å skru av radioen da nyhetsvignetten spilte opp.

Klokken er nitten, her er siste nytt. En polsk mann i midten av tyveårene ble i formiddag funnet død i en leilighet ved Skippergata i Oslo Sentrum. Mannen bar preg av mishandel, og politiet anser drapet som mistenkelig. En bølge av drap har de siste ukene preget hovedstaden, men politiet vil ikke bekrefte om drapene har noen sammenheng. Kilder nær påtalemyndigheten kan likevel avsløre at politiet ser en klar sammenheng, og at det søkes etter en eller to gjerningsmenn med tilknytning til prostitusjonsmiljøet i Oslo. Finansminister...

Det gikk kaldt gjennom han. Hva var det egentlig som forgikk? Det var noen som ikke gjorde jobben sin. Politiet var noen feige drittunger som ikke klarte den enkleste oppgaven i verden. Han undret seg over hvorfor politiet i det hele tatt brukte ressurser på oppklare drap på byens avskum. De ekle rottene som kom frem om natten, lik sykdomsbefengte dyr som gnagde hull i samfunnets pengeposer og krevde rettigheter, respekt og stønader fordi de hadde det vanskelig. Hadde han bestemt, kunne de fortsette å ta livet av hverandre på egenhånd så problemet løste seg av seg selv. Han selv, hadde egenhendig bygget opp alt han hadde. Hver eneste krone han hadde, hver eneste velsignelse som rammet han, var ytterst fortjent. Det at alle ikke forstod hvilken respekt han burde nyte, var i hans egne øyne en skam av dimensjoner. Faen, han skulle rydde opp.
Esben gikk ut av bilen og opp den isete trappen mot inngangspartiet. Han kunne skimte Lene bak gardinene i det store stuevinduet. Hun bøyde seg, og det så ut som hun tok opp Julie. Faen, hadde hun ikke lagt ungen enda. Hvor mye mas skulle han tåle. Han tok i dørhåndtaket, men snudde seg da han hørte en lyd. På hjørnet ved garasjen sto han. Den fete, ekle mannen.

- Esben!
- Ha deg vekk Ruff, du har ingenting her å gjøre, det vet du! Esben hveste mot han for at ikke Lene skulle høre.
- Du får beskjed når jeg trenger deg. Bort! Han hyttet med neven og mannen så ned i bakken.
- Unnskyld, jeg må bare si noe..
- Kom deg vekk! Helvete.

Esben åpnet døren og gikk inn i gangen. Han ropte Hallo, tok av seg skoene og ytterjakken, løsnet slipset og gikk opp den lille trappeavsatsen til kjøkkenet. Lene kom mot han.

- Hei, elskling! Middagen er klar, jeg skal bare legge Julie først. Vil du si god natt?
Esben tok imot Julie og klemte henne. Hun begynte å gråte. For et bråk på den ungen, tenkte han. Han løftet Julie mot Lene igjen, og hun gikk gjennom stuen og opp trappen mot Julies soverom. Esben ventet til han hørte Lene lukket døren, tok opp telefonen fra lommen og begynte å skrive en tekstmelding.

Hyme, vi må møtes. Det går ikke som planlagt, vil vite hva du gjør for å fikse det. Yme møtte opp i dag. Møt meg i morgen klokken 10. - Tor
Han sendte meldingen. Etter et langt minutt fikk han svar fra Hyme.
Klokken 10 på broen, kan forklare. 

Esben gikk bort til skjenken og helte seg et glass whisky. Nå skulle det bli orden på alt.  

Hva skjer med True Crime Norge?

Kjære leser.

Jeg setter så pris på dere. Dere leser, liker og stiller spørsmål. Jeg føler at jeg kjenner dere, selv om vi kanskje aldri har møttes. Dere kommenterer, mailer, og får meg til å tenke meg om både en og to ganger før jeg publiserer noe her på denne siden. Det hadde ikke vært det samme uten dere, og derfor føler jeg at jeg skylder dere en liten forklaring. 

Før nyttår skrev jeg på Facebooksiden at jeg skulle slutte i min vanlige jobb for å skrive True Crime på fulltid. Det har jeg nå gjort, og har også startet mitt eget selskap. Det er den beste avgjørelsen jeg har tatt, og jeg har så mye spennende jeg vil gjøre med dette selskapet, alt vil være innen True Crime selvfølgelig. 

Jeg vil forklare hvorfor jeg ikke publiserer like ofte som vanlig, siden flere har spurt. Det er heldigvis ikke noe dramatikk i dette, bare gode nyheter! For tiden holder jeg på med et større prosjekt som dere snart skal få ta del av. Jeg gjør det for meg selv, men også for dere. Jeg kan ikke avsløre hva det er enda, men snart kommer det noe som jeg tror dere vil sette pris på. Jeg gleder meg sånn til å fortelle dere hva som skal skje!

Det har blitt veldig mye jobbing med dette prosjektet, og jeg vet det vil være verdt det til slutt. Derfor har jeg ikke hatt så god tid til å publisere så ofte den siste tiden, men snart er True Crime Norge tilbake med flere publiseringer. Heldigvis har mange sendt inn ønsker og tips til saker, og tro meg, de kommer. Snart.

Tusen takk for tålmodigheten, jeg lover dere at dere kommer til å like prosjektet. Jeg prøver å få inn ett innlegg i løpet av uken nå i denne perioden, og håper dere fortsatt vil følge med selv om jeg ikke spyr ut saker om seriemordere hele tiden. 

Så vil jeg takke dere for at dere leser, jeg er så glad for at dere finnes. Om dere vil se litt "bak fasaden" må dere gjerne følge med på Snapchat (truecrimenorge) og Instagram (@truecrimenorge), jeg synes det er veldig gøy å holde kontakten med dere der!

Beste hilsen fra Pernille 

Oslo, 1974 Del 15

Oslo, 1974

Hærland spaserte nedover Karl Johan mot Jernbanetorget i det vakre septemberværet. Solen var lav, og han så nesten ikke fremfor seg. Han måtte holde den høyre hånden som skjerm mot solen for å ikke gå rett inn i mennesker som kom imot han. Det var mange ute denne ettermiddagen. Han selv hadde vært en tur på Halvorsens Konditori for et stykke marsipankake og en kaffekopp. Han hadde feiret litt for seg selv, nå som morderen muligens var tatt. Blodprøven var under grundig analyse, og han gledet seg til telefon fra rettsmedisinsk avdeling med en mulig bekreftelse på at Fru Abrahamsens drapsmann kanskje var tatt.

Hærland hadde alltid villet leve opp til farens gode navn og rykte. Han ville være rettferdig, og tenkte derfor litt på det Endre Pedersen hadde sagt om vennen Kristian, som han hadde vært på taket sammen med. Kristian hadde vært borte en stund. Hvor lang var den stunden? Det var nok ikke Kristian. Endres hansker var funnet i leiligheten, og Endre som hadde vært inne hos Abrahamsen. Alle spor pekte mot ham. Hærland hadde likevel en litt urolig følelse i magen. Han krysset veien og gikk i retning kontoret i Møllergata 19. Sekretær Frøken Knudsen reiste seg da han kom inn til resepsjonen.

- Dem har ringt fra VG, dem ville snakke med deg om Langbølgensaken.
- Jaha. Har noen ringt fra rettsmedisinsk avdeling?
- Nei, ikke enda. Men foreldrene til gutten var innom. De har skaffet advokat som skal være med i neste avhør. Hærland ble igjen litt urolig inni seg.
- Takk, sa han kort og gikk inn på kontoret.
- Hva skal jeg si til VG? Ropte den Frøken Knudsen etter ham.

Hærland lukket døren bak seg. Han hang fra seg frakken og hatten, og skulle til å sette seg bak skrivebordet da telefonen ringte.
- God dag, dette er Doktor Berg fra rettsmedisinsk avdeling.
- Ja, god dag. Har De funnet ut noe om blodet fra hanskene?
- Vi har gjort interessante funn, ja. Vi har konkludert med at blodtypen inne i hanskene er av samme blodtype som prøven fra Endre Pedersen. Dermed kan vi ikke utelukke at han er morderen, ei heller utelukke ham fra saken.
- Det var gode nyheter, jeg takker Dem for god hjelp.
- Det var så lite, Hærland. Vi sender over rapporten med morgenposten. Hærland kunne ikke tro det. Han hadde klart det, en grusom mordsak var oppløst. Han gikk inn på kontoret til Ebbesen, som tittet ut av vinduet og røkte på en sigarett.
- Ebbesen, jeg har nyheter om Langbølgensaken.
- Hm? Ebbesen snudde seg med det irritert blikk mot Hærland.
- Jeg har nyheter. Om Langbølgensaken. Jeg fikk en telefon fra Doktor Berg på rettsmedisinsk avdeling. Han konkluderte med at Endre Pedersens blodtype stemmer overens med blodet som ble funnet i hanskene hos Fru Abrahamsen.
- Godt, Hærland. Vi må se å få siktet han allerede i kveld. Vi kaller inn aviser og radio i morgen tidlig og underretter dem om utviklingen. Jeg hørte at gutten har skaffet advokat, han venter visst i et av møterommene. Ta med deg han inn til gutten, slik at han kan siktes formelt.
- Jeg må få luftet en tanke, Ebbesen. Er De virkelig så sikker på at unge Pedersen kan være morderen? Vi har jo bare hatt ett avhør med ham, og vi kan jo ikke konkludere med at blodet stemmer overens basert bare på blodtype. Han nekter også for det.
- Hærland, ikke la dette gå til hodet på deg. Du har løst en sak, akkurat som jeg ba deg om. Gutten har ikke engang alibi. Det finnes mange politimenn som kan gjøre en minst like god jobb som deg, slutt med tvilen nå. Du er ikke din far. Tenk litt på det, og vær glad for at vi har noen å sikte.

Hærland så overrasket på Ebbesen. Hva mente han med å være så nedlatende? Han begynte å lure på om Ebbesen visste noe om saken som fikk sønnen hans i fengsel. Hærland svarte ikke, og lukket kontordøren etter seg. Han hadde en liten klump i magen, men prøvde å ikke tenke på det.
- Frøken Knudsen, vil du be Pedersens advokat innfinne seg i avhørsrommet snarest? Vi skal foreta et nytt avhør av gutten.

Hærland hentet seg en kopp med kaffe. Det begynte å bli sent på ettermiddagen, men han var så trett at han trengte en oppkvikker. Han skulle sikte noen for første gang alene, og ville virke selvsikker. De harde ordene fra Ebbesen satt i han enda.
- Hærland, Pedersen og advokaten er klare for avhør. Frøken Knudsen sto i døren og så på han.
- Er alt som det skal være?
- Ja da, takk. Jeg kommer straks. Hærland reiste seg, tok med seg saksmappen som lå på skrivebordet og gikk mot døren. Nå gjaldt det.
- Endre Pedersen, kan du gjengi dine bevegelser den tredje september? Endre så bort på advokaten sin som nikket at han skulle fortsette.
- Skal jeg bare fortelle hva jeg gjorde å kvelden, eller skal jeg fortelle om ettermiddagen også? Hærland sukket.
- Fortell om hva som skjedde fra du gikk inn til Fru Abrahamsen.
- Fru Abrahamsen hadde spørt meg dagen før om jeg kunne hjelpe a med å flytte en hylle i stua hennes. Den var tung, jeg hadde sett den før. Full av sånt tull gamle damer sparer på.
- Hva var det i hyllen, Endre?
- Det husker jeg ikke. Bøker, og kanskje noen figurer. Og glass. Veit ikke jeg.
- Hva skjedde da du kom inn til Fru Abrahamsen?
- Jeg tok av meg skoa, og gikk inn på stua for å begynne å flytte på hylla. Jeg flytta den nærmere døra, så det ble plass til den nye stolen hu hadde kjøpt. Hu hadde dårlig rygg.
- Hva gjorde du etter at du var ferdig med å flytte hyllen hennes? Hærland ville vente med å fortelle om hansken.

Døren til avhørsrommet ble åpnet, og Ebbesen kom inn i rommet. Endre så nervøst bort på ham, og så på Hærland, før han svarte på spørsmålet.
- Hun spørte om jeg ville bli til middag. Jeg var sulten så jeg sa ja.
- Hva spiste dere til middag?
- Kjøttkaker og poteter. Og noe kålgreier.
- Hva gjorde du så?
- Jeg hjalp a med å rydde av bordet etter middagen, og så flytta jeg stolen dit hu ville at den skulle stå. Så sa a tusen takk for hjelpa, og jeg stakk.
- I forrige avhør, Endre, sa du at Fru Abrahamsen fikk en telefon mens dere vasket opp. I forrige avhør fortalte du ikke at du hjalp henne med stolen. Lyver du nå, eller løy du i forrige avhør? Ebbesen tok over avhøret igjen.

Endre så bort på advokaten.
- Fortell alt slik det skjedde, Endre. Advokaten rettet på brillene og noterte noe på blokken foran seg før han nikket til Endre at han skulle fortsette.
- Ja, hu fikk en telefon. Sikkert dattera som ringte. Jeg flytta stolen i mens, hu snakka i telefonen. Så hjalp jeg med oppvaska, og så stakk jeg. Endre så irritert ut nå. Hærland kjente at han også ble irritert, mest på Ebbesen, men også litt på Endre.
Endre skulle snart få sitt livs sjokk. I forrige avhør hadde han nesten grått, men nå var han plutselig tøff. Han lurte på hvorfor Endre forandret seg etter hvilke spørsmål som ble stilt. Først var han trist, så tøffet han seg. Ebbesen ville nok prøve å svare med samme mynt, være hard mot Endre. Hærland var ikke en autoritær mann, og var takknemlig for at han slapp å stille disse spørsmålene til gutten.

- Løy du i forrige avhør, eller lyver du nå, Endre? Ebbesen virket fornøyd med måten han gjentok spørsmålet på.
- Jeg juger ikke! Endre slo knyttnevene i bordet.
- Kan da forklare meg, unge mann, hvordan ditt blod er funnet i Fru Abrahamsens leilighet? Endre så med ett forskrekket ut.
- Hvordan..
- Dine hansker ble funnet i gangen hos avdøde. Utenpå hanskene finner vi Fru Abrahamsens blod. Inne i hanskene finner vi ditt blod. Hvordan vil du forklare dette? Ebbesen var fornøyd med ordleggingen og overraskelsesmomentet han nettopp presenterte, og lente seg selvsikkert bakover på stolen.
- Er det dine hansker?
- Jeg veit ikke..
- Få se på hendene dine. Hærland tok de fastlenkede hendene mot seg og studerte dem nøye. Han hadde et lite rift på høyre tommel.
- Jaha, sa Hærland og noterte seg hvor såret var lokalisert. Han noterte også at såret skulle fotograferes. Han ventet på at Ebbesen skulle fortsette samtalen, og skrev litt sakte for å se opptatt ut.
- Dette er kun spekulasjoner, begynte advokaten. Hvis dette er Endres hansker kan blodet meget vel ha vært der lenge før Fru Abrahamsen ble drept. Blodet kan ha kommet dit i etterkant, da Endre tydeligvis må ha glemt dem igjen i leiligheten. Dette holder ikke..
- Endre Pedersen, du er herved formelt siktet for mordet på Marie Abrahamsen som fant sted på Langbølgen 1, den 3. september 1974. Hvordan stiller du deg til siktelsen?

Endre var helt hvit i ansiktet. Han så ut som om han skulle besvime hvert øyeblikk. Han blunket for med øynene, bøyde hodet mot hendene og begynte å gråte, stille først, så i store hulk. Han pustet raskt.
- Livet mitt er over, sa han andpustent.
- Min klient stiller seg uforstående til siktelsen og erkjenner seg ikke skyldig. Jeg forventer alle saksdokumenter på mitt kontor i morgen tidlig, slik at vi kan begynne å jobbe med forsvaret. Dette avhøret er over.

Den lille advokaten var helt rødflekket på halsen og i kinnene. Han hadde nok ikke regnet med en slik avslutning på kvelden. Ebbesen virket fornøyd med utfallet, han hadde gitt advokaten og Endre litt å jobbe med. Hærland visste ikke hva han skulle tro, men syntes det var vel dramatisk å sikte noen på et slikt tynt grunnlag.
På vei ut av kontoret ba han Frøken Knudsen om å sende saksdokumentene advokaten hadde krav på til advokatkontorer med bud. Hærland ville gjøre alt han kunne for at hele saken skulle gå redelig for seg.
Han gikk ned i garasjen mot bilen sin. En gul post it-lapp var festet til vinduet på førersiden. «Jævla soper» stod det. Hærland så seg rundt. Han ble kald i hele kroppen. Hvem kunne vite?

 

Oslo Politihus, nåtid

Elise satt på kontoret og prøvde å våkne. Tre kopper kaffe hadde ikke gjort susen enda. Elise tok opp lappen hun hadde funnet på soverommet i leiligheten som tilsynelatende var det stedet Mikhail oppholdt seg. «Stenersen AS».
Hun googlet navnet, men fant flere firmaer med lignende navn. Ingen av stedene eller navnene ga henne noe følelse av at de kunne ha noe tilknytning til verken drapene, Elena eller Mikhail. Erik Thue satt ovenfor henne og nynnet på en sang som spilte på radioen. Hun lurte på om han var klar over at han gjorde det.

- Vet du at du alltid synger til sanger på radioen?
- Hæ, sa han og smilte.
- Jeg snakket med Karin Linde ved kaffemaskinen i sted.
- Og? Elise så opp.
- Hun sier at den ene av personene er identifisert som en mannlig prostituert fra Romania. Han er kjent fra politiet fra før, da han har blitt banket opp av noen kunder et par ganger. Ingen av de to voldshandlingene er oppklart.
- Så dette handler faktisk om organisert kriminalitet, i hovedsak? Det kan hende dette er en del av et større miljø enn bare prostitusjon, tror du ikke? De dreper jo disse menneskene av en grunn, dette er på ingen måte tilfeldig. Jeg tror vi skal etterlyse sex-kunder, for å se om de kan kaste lys over saken.
- Ja, for sex-kunder er jo ikke lysskye, Elise. De kommer sikkert innom gladelig og forteller det de vet. Erik så ertende på henne.
- Erik, vi må jo gjøre noe. Det har gått nesten to uker uten noen nye spor eller opplysninger. Vi har ingenting å ga på, det kan jo ikke skade å prøve.
- Greit, jeg snakker med Folke og hører om vi kan love at de som kommer med opplysninger ikke skal straffeforfølges hvis de står frem og forteller det de vet. Det har blitt gjort før.
- Supert, kanskje det faktisk kan hjelpe litt.
- Jeg lurer på hvor Mikhail er, egentlig. Ingen har sett eller hørt fra han siden drapet på Gracja. Tror du han kan være en av de to vi fant i industribygget?
- Jeg vet, ikke. Jeg tror egentlig ikke det. Kjæresten hans er drept, han er jo en åpenbar mistenkt i saken. Hadde jeg vært han hadde jeg også ligget lavt i terrenget. Erik tok opp telefonen sin fra lommen.
- Jeg må bare ta denne, sa han og gikk ut av rommet.

Elise tenkte over hvorfor han tok telefonsamtalen ute på gangen og ikke inne på kontoret deres som vanlig. Helt siden sommerfesten på avdelingen hadde han oppført seg merkelig. Erik hadde vært ganske full, og de hadde endt opp på en bar sammen, bare de to. Han hadde fortalt at han likte henne godt og prøvd å kysse henne, og strøket henne over hånden. Elise hadde ikke gjengjeldt noen av tilnærmelsene, men hun hadde blitt glad på en merkelig måte. Verken hun eller Erik hadde ikke snakket om det siden, men hun husker fortsatt at hjertet hennes hadde dunket litt ekstra hardt da han hadde sagt det. Elise hadde selvfølgelig tenkt tanken selv, men det hadde seg slik at hun var gift og Erik var tidenes rundbrenner. Hun kunne ikke.

- Hvem var det, spurte Elise da han kom inn på kontoret igjen.
- Ingen, det var privat, sa han kort. Folke Thorbjørnsen kom også inn på kontoret.
- Vi har funnet Mikhail.

Erik Thue og Elise Palmer reiste seg raskt opp og fulgte etter sjefen inn på møterommet. Christoffer Blad satt der allerede.
- Vi fikk inn en melding fra en nabo om mistenkelig lukt fra leiligheten som Mikhail disponerer. En patrulje gikk inn i leiligheten, og fant Mikhail død. Han er åpenbart drept, og vi har krimteknikere på vei til åstedet nå. Vi drar i samlet tropp og ser om vi kan komme noe videre i saken. Avhøre naboer, og gjøre en rundspørring i området, så møtes vi her når vi er ferdige på stedet for å legge en videre strategi. Det så ut som om tankene til Folke var et annet sted enn midt i den nye drapssaken. Han var liksom ikke tilstedeværende selv om han fortalte hva de skulle gjøre.
- Vi drar med en gang, avsluttet Erik og vinket Elise med seg.

Fremme på åstedet var det allerede kaos. Journalister og tilskuere sto på fortauet ved politisperringene i håp om å få sett noe. Elise og Erik fulgte etter Folke oppover trappene. Christoffer Blad gikk etter, til Elises store irritasjon.

Inne i leiligheten var luften tett av en annen lukt, forråtnelse. Elise hadde kjent lukten mange ganger, men hadde aldri klart å venne seg til den. Det luktet som råttent kjøtt, kvalmende og søtlig, samtidig stramt. Christoffer Blad snudde i døren og bøyde seg for å kaste opp utenfor leiligheten. Pingle, tenkte Elise. De fortsatte innover i gangen, mot stuen. Leiligheten var mørk og skitten, enda eklere enn forrige gang de hadde vært der.

Mikhail hang i stuen. Det var åpenbart at dette var et drap, for ingen kunne ha gjort dette på egenhånd. Fra to kroker i taket, hang bena hans bundet fast. Kroppen hang opp ned, med armene rett over gulvet. Armene var nesten svarte av blodet som hadde samlet seg på det laveste punktet i kroppen. Munnen var halvåpen, og nesen så ut til å være brukket. Øynene var så hovne at man ikke kunne se om de var åpne eller lukket. Likevel var ikke dette fokuspunktet på kroppen. Kjønnsorganene var kuttet vekk, og buken var skåret opp helt til brysthulen. Tarmer med krøs, magesekk, lever og lunger var godt synlige i det gapende kuttet. Mikhails kropp hadde så vidt begynt å råtne, og vitnet om horribel tortur og en grusom død Elise aldri hadde sett maken til.

Hun lurte på hvor lenge han hadde levd før han hadde forkommet av de massive skadene. Hvordan hadde han rotet seg inn i dette? Han så ung ut, og ganske liten av vekst. Karin Linde fotograferte kroppen, mens en annen tekniker samlet vevsprøver fra delene av Mikhail som hadde falt på gulvet.

- Han kan ikke ha vært i live lenge med så massive skader på organene. De er kuttet slik at de kan henge utenfor kroppen, og ser ut til at de har mistet blodtilførselen ganske raskt. Jeg tror han har vært holdt fanget en stund før han ble drept, for han har flere store blåmerker som var på vei til å forsvinne. Karin bøyde seg nærmere den mishandlede kroppen.
- Jeg vet mer når jeg får obdusert ham, jeg skal prøve å få det til i dag. Uten at jeg vet sikkert, kan det se ut som han har hengt her i tre-fire dager. Dere får høre med naboene om de har hørt eller sett noe uvanlig de siste dagene. Karin Linde gikk sakte rundt kroppen mens hun snakket.
- Ble han drept her tror du, spurte Elise.
- Det er vanskelig å si, men det er for lite blod på gulvet til at han kan ha blødd i hjel på denne plassen, selv om jeg mistenker at dødsårsaken er massiv skade på de indre organene.
- Du tror det ja, prøvde Erik seg sarkastisk. Både Elise og Folke så strengt på han.
- Du, det der var barnslig, Erik. Elise så oppgitt på han.
- Jeg ser spor fra en hund her, ropte Folke Thorbjørnsen fra den andre enden av rommet. Erik gikk mot han, mens Elise ble stående.
- Det ser ut som om en ganske stor hund har tråkket i blodet, konstaterte Erik.
- Det kan være grunnen til at vi ikke finner kjønnsorganene, sa Karin ettertenksomt. Erik grøsset.
- Hva mener du?
- Vi ser jo tydelig at kjønnsorganene er kuttet bort, de er ikke i leiligheten så vidt vi kan se, derfor kan det tenkes at den store hunden som har tråkket rundt her kan ha spist dem eller tatt dem med seg. Christoffer Blad kom inn i stuen akkurat i tide for å få med seg den delen. Han kastet et blikk på levningene av Mikhail før han ble grønn i ansiktet.
- Er det litt ekkelt, Christoffer? Elise moret seg i den forstand man kunne more seg på et åsted, over at den bedrevitende politiadvokaten som helst ville være etterforsker ikke taklet synet av døde.
- Nå er du barnslig, Elise. Erik hevet øyenbrynene og ristet på hodet. Hun godtet litt seg allikevel.
- Vent litt, minner ikke dette dere om noe? Elise så på kollegene en etter en.
- Nei.. Erik så undrende ut.
- Jo dette er jo akkurat slik som Ed Gein sitt første kjente offer ble funnet! Elise ble plutselig veldig engasjert.
- Ed Gein var en merkelig einstøing fra Plainfield i Wisconsin som egentlig plyndret graver og stjal kroppsdeler fra de døde. Han laget masker, belter og klær av hud som han trolig brukte. Det ble sagt at han prøvde å gjenopplive moren sin som døde flere år før. Da politiet gikk inn i huset hans fant de også en lampeskjerm av hud, suppeskåler laget av kranier og belter sydd sammen av brystvorter. Han var ikke helt god.
- Elise, hva leser du egentlig på fritiden? Erik så forskrekket på henne.
- De fant masse annet også, faktisk. Men i alle fall, Gein bortførte en kvinnelig butikkeier. Hun ble funnet akkurat slik, hengende opp ned med innvollene ut noen dager senere. Det var på grunn av hennes forsvinning at de fant alle de andre tingene og at han ble arrestert. Kan dette også være et kopidrap?
- Jeg vet ikke, Elise. Thorbjørnsen så oppgitt ut. Vi bør i alle fall sjekke disse sakene opp mot våre saker.
- Er vi ferdige her, dere? Thorbjørnsen gjorde tegn til at de skulle gå. Ikke snakk med journalister nå, vi sender ut melding om pressekonferanse senere. Forstått?
- Ok, sjef. Erik gikk forbi han og mot utgangsdøren.

Seriemorder: Ed Gein Del 2

Ed Gein var nå alene igjen på gården. Han isolerte seg mer og mer, og tok bare jobber når han virkelig trengte penger. Ed var fortsatt knyttet til sin mor, og kanskje den barnlige kjærligheten eller frykten for henne fikk han til å gjøre som moren sa selv etter hennes død. Han låste av morens soverom, og flere andre rom som moren ofte brukte i det store huset. Ed levde bare på et lite rom ved siden av kjøkkenet. Det var også i denne tiden Ed fant interessen for det okkulte og makabre. Han leste blader og bøker om drap og ofringer, og fattet også interesse for nazikulturen som hadde herjet i Europa de seneste årene.

En dag i november 1957, forsvinner en middeladrende kvinne ved navn Bernice Warden sporløst. Hun eide en jernvareforretning i sentrum av Plainfield, og svigersønnen hennes fant blodspor på gulvet ved kassen. Politiet så seg rundt i butikken, og fant ut at den siste kvitteringen dagen før var signert Ed Gein, som hadde kjøpt en dunk med frostvæske til bilen sin. Politiet bestemte seg derfor for å avlegge et besøk på gården til Gein. Kanskje Ed kunne komme med noen opplysninger om hva som hadde skjedd med Fru Warden? To politimenn satte kursen mot Ed Geins gård. Det de to politimennene skulle hjemsøkes resten av livet av de de nå skulle finne. Jeg advarer igjen mot sterke inntrykk, for det du nå skal få lese er ikke for de lettskremte.

På gården fant de ikke Ed Gein med det første. De gikk litt rundt på gårdsplassen for å se seg rundt. Inne i låven kunne det se ut som om det var noen, og de gikk inn. Det var ganske mørkt inne i låven, men politimennene hadde med seg lommelykt. Plutselig treffer lyset noe som henger fra en bjelke i taket. Den ene tror det kan være et rådyr som er hengt slik for å lettere kunne fjerne innvollene, siden buken var åpnet. De gikk nærmere og fikk til sin forskrekkelse se at det ikke var et rådyr, men Bernice Wardens nakne kropp som hang etter føttene fra den lave bjelken. Buken var åpnet, og innvollene borte. Hun var også skutt i hodet, og politmennene skjønte at dette dreide seg om et brutalt drap. Men stille, sjenerte Ed? Hadde han gjort dette? De bestemte seg for å kalle på forsterkninger, men gikk inn i hovedhuset mens de ventet på kollegene. Inne i huset luktet det forferdelig. Det var søppel, avføring og gamle aviser over hele gulvet. Flere rom var låst. De åpnet kjøleskapet, og der fant de et avkappet hode. De fant flere hodeskaller og andre knokler som kunne stamme fra mennesker. Denne saken skulle bli større og mer makaber enn noen annen sak de hadde hørt om. En annen politipatrulje og sheriffen kom etter, og sammen gikk de gjennom huset rom for rom.

Her er den fullstendige listen over hva de fant i Ed Geins hus:

  • Hele og delvise knokler
  • Søppelbøtte laget av menneskehud
  • Menneskehud trukket over puter på flere stoler
  • Hodeskaller på Ed?s sengegavle
  • Hodeskaller fra kvinner, med toppen saget av
  • Spiseboller laget av hodeskaller
  • Et korsett laget av en kvinnelig overkropp, med hud fra skuldre ned til hoftene
  • Leggings laget av hud fra menneskeben
  • Masker laget av huden på kvinnehoder
  • Mary Hogans (som ble meldt savnet året før Bernice Warden forsvant) ansikt i en papirpose
  • Mary Hogans hodeskalle i en oppbevaringsboks
  • Bernice Wardens avkuttede hode i en sekk
  • Bernice Wardens hjerte på komfyren
  • Ni vulvaer i en skoeske
  • En ung jentes kjole, samt to vulvaer som muligens tilhørte to jenter under 15 år
  • Et belte laget av kvinners brystvorter
  • Fire neser
  • Et par lepper i tråden på persiennene i soveromsvinduet
  • En lampeskjerm laget av ansiktshuden til et eller flere mennesker
  • Fingernegler fra kvinnefingre

Alle disse groteske funnene ble møysommelig fotografert, og senere destruert da etterforskningen var ferdig. Politimennene som fant alt dette, slet veldig i senere tid med det de hadde sett hos Ed Gein. Etterforskningslederen døde av et hjerteinfarkt noen år etter saken kom opp i retten, og familien hans mente det kom av det psykologiske stresset han opplevde etter denne saken.

Etter at Ed Gein ble arrestert, ble han sendt til sykehus for psykiatrisk vurdering. Det sier seg jo nesten selv at denne mannen ikke var psykisk frisk. Han fikk etter en tid diagnosen schizofreni, som tilsier at han led av alvorlige vrangforestillinger. Schizofreni ligger latent hos de som får diagnosen, men det er ikke på alle sykdommen slår ut på. Arv, miljø og ytre påvirkning kan ha mye å si for hvor syk man blir, og når man ser på Ed?s oppvekst, med en voldelig alkoholiker til far, og en mor som muligens led av vrangforestillinger selv, er det kanskje ikke så rart at han endte opp med den diagnosen. Nå skal de nevnes at de fleste med behandlet schizofreni kan leve ganske så normale liv uten vrangforestillinger. Det er ikke vanlig at de med schizofreni gjør sånn som Ed. Ed var et isolert tilfelle uten sidestykke, som mest sannsynlig ble syk etter at hans mor døde. Det er ofte store, traumatiske opplevelser, eller forandringer som gjør at sykdommen slår ut. Når man blir diagnostisert med en slik alvorlig psykisk lidelse, må også spørsmålet om personen er skikket til å gjennomgå en rettsak diskuteres. Er personen i stand til å forstå hva han har gjort?
I Ed Geins tilfelle konkluderte rettspsykiater og dommer med at han ikke var i stand til å stilles til ansvar for det han hadde gjort, men at han kunne gjennomgå en rettsak. Han ble istedenfor fengsel dømt til psykiatrisk behandling for resten av livet. Om jeg skal ytre min personlige mening om dette, vil jeg si at i dette tilfelle var nok psykiatrisk behandling det eneste rette å dømme han til.

Under avhør med politiet innrømmet Ed alt han hadde gjort, men påstod hardnakket at han ikke hadde drept Bernice Warden eller Mary Hogan med vilje. Han forklarte hvordan han hadde skaffet alle kroppsdelene han hadde hjemme. Gården han bodde på lå i nærheten av en kirkegård, og det var hit Ed Gein gikk om nettene for å grave opp relativt nye graver og ta med seg deler av kroppene hjem. Politiet spurte han også om han noen gang hadde tydd til nekrofili, men dette nektet han for og sa at de rett og slett luktet for vondt. Man kan jo da spørre seg hvordan han klarte å bo i huset med alle de råtne kroppsdelene.

Ed Gein levde resten av sitt liv på Mendota State Hospital, et psykiatrisk sykehus i Wisconsin. Her levde han et stille og tilbaketrukket liv. Han ble sett på som en mønsterfange som aldri skapte problemer for verken ansatte eller pasienter. Det kunne virke som om han trivdes der.
I 1984, 77 år gammel døde Ed Gein av hjertesvikt som følge av kreft. Han ble begravet ved siden av sin mor, men gravsteinen ble vandalisert og stjålet flere ganger. Til slutt måtte man flytte gravstøtten til sheriffkontoret i kommunen, og graven hans står umarkert i dag.

Ed Geins gård og land skulle selges på auksjon etter at han ble arrestert. Saken om Ed ble såpass stor i omfang, at ingen fra byen kunne tenke seg å kjøpe gården, ei heller å bo der. Dagen før auksjonen brant gården på mystisk vis ned til grunnen, men man fant aldri ut hvem som startet brannen. Det kan tenkes at forskrekkede innbyggere kan ha gjort det, for å fjerne minnet om hva som hadde skjedd i byen deres, men dette er kun spekulasjoner.

Seriemorder: Ed Gein

En vakker augustkveld i 1906. Den svale sensommervinden blåser mykt over La Crosse i Wisconsin, og dagen er på hell. Før døgnet er omme, skal verden bli en guttebaby rikere.
En mor skriker av smerte, en far støtter sin kone forventningsfullt, og han som straks skal bli storebror venter i spenning ute i dagligstuen. Henry skal leke med og passe på lillebror. Han skal beskytte lillebror mot slemme barn og skumle dyr i skogen. Han skal lære lillebror alt han kan. Lille Edward kommer til verden den 27. august. Han er sped, men frisk nok til å vokse opp, tror legen.
Mor Augusta ser stolt ned på sin lille gutt, og far George kysser sin kones panne ømt og gratulerer henne med vel gjennomført fødsel. De er blitt en familie nå, mor, far og to flotte gutter. Nå gjenstår bare drømmen om å kjøpe en egen gård, slik at de kan drive med landbruk på heltid. Da skal livet bli bra.

Det var nok kanskje ikke slik det gikk for seg, denne augustdagen. Lille Edward blir riktignok født 27. august 1906, men han skal vokse opp til å bli en av krimverdenens mest besynderlige figurer. Han skal inspirere krimforfattere og filmskapere til noen av verdens skumleste skrekkfilmer og krimbøker.

Edward Theodore Gein, har du hørt om ham? Kanskje du har hørt om Motorsagmassakren, eller Norman Bates fra «Psycho» eller sett filmen «Silence Of The Lambs» med Anthony Hopkins som kannibalen Hannibal Lecter? De har en ting til fellers, de er nemlig inspirert av Ed Gein. De er basert på virkelige hendelser, på det Ed gjorde. Historien om denne mannen er alt annet en lystig lesning, så jeg vil herved advare mot sterke inntrykk.

Når et menneske begår slike forferdelige, og ubegripelige handlinger slik som Ed Gein gjorde, er det alltid viktig å vite hvorfor gjerningspersonen er blitt slik. Man ser gjerne på oppveksten, familieforhold og ytre påvirkning for å danne seg et bilde av hvor i livet det kan ha gått galt. Jeg tror ikke mennesker er født onde, men jeg tror, støttet opp av mye forskning, at gener, oppvekst og miljø har mye å si for hvordan en person blir. I tilfeller der psykisk sykdom enten ligger latent, eller går ubehandlet kan en person utvikle seg til å bli noe helt annet enn det personen kunne ha vært hvis behandling, arv og miljø hadde vært tilrettelagt. Dette ser man eksempler på i flere kjente drapssaker, slik som for eksempel tilfellet Ed Gein

 

Ed Gein vokste opp i Wisconsin, og da han var syv år, i 1913 hadde endelig hans mor klart å spare opp nok penger til å kjøpe en liten gård. Her bodde familien Gein i nesten et år, før den beryktede gården i Plainfield, Wisconsin ble kjøpt.
 

Denne gården finnes ikke lengre.
Nå skal du få høre historien om hvorfor.

 

Ed Geir var en sjenert gutt, ifølge både lærere og elever ved skolen han gikk snakket han ofte med seg selv og kunne plutselig bryte ut i en høy latter. De trodde kanskje han lo litt av sine egne tanker, eller vitser. Ed var relativt god på skolen, men var allikevel ikke noe begavet barn. Han tok aldri noen utdannelse. Dette kan nok ha noe å gjøre med at moren hans, Augusta, var en meget gudfryktig og strengt religiøs kvinne: Han ble straffet hver gang han prøvde å skaffe seg venner på skolen, og han fikk bare lov å forlate familiegården for å gå på skolen. Ellers måtte Ed og broren Henry være hjemme og hjelpe til med gårdsdriften. Augusta satte av timer hver ettermiddag for å lese fra Bibelen for sønnene sine. Hun lærte dem at kvinner var horer og tjente djevelen, mennesket var ondt, alkohol var djevelens drikk, og at dommedagen ville komme. Hun leste historier fra det gamle testamentet med spesielt groteske historier om drap, dommedag og straff. Hun fikk dem til å frykte gud, mennesker, spesielt kvinner. Du lurer kanskje på hvor faren til guttene var opp i alt dette? Han var dessverre en meget alkoholisert mann som slo både sin kone og sine sønner. Augusta hatet ham over alt på denne jord, kanskje med rette. I denne tilværelsen, var nok guttenes mor det nærmeste de kom trygghet, selv om denne tryggheten var basert på religiøse vrangforestillinger og frykt. I 1940 døde faren deres av hjertesvikt som følge av hans voldsomme alkoholmisbruk. Moren Augusta var nok glad til, nå hadde hun guttene for seg selv, selv om de var voksne.
Henry ertet ofte lillebroren Ed, selv i voksen alder, for hans nære forhold til moren. Han mente at Ed var besatt av henne, og at moren var hans store kjærlighet. Ed ble lei seg for dette, og forsvarte moren så godt han kunne. Men Henry hadde rett, Ed hadde et sykelig nært forhold til sin mor, og selv om det ikke er bekreftet gikk det rykter om at Ed og moren som i samme seng etter farens død.

En dag i 1944, da Ed og Henry skulle brenne løv og avfall på tomten, gikk brannen over styr. Låven tok fyr, men naboer fikk varslet brannvesenet. Det tok flere timer før brannen var slukket, og i alt oppstyret med å redde låven hadde Henry forsvunnet. Ed og noen naboer lette i timevis, og de meldte Henry savnet til politiet. Etter hvert ble Henry omsider funnet, men han var død. Det var ingen klar dødsårsak, men man antok at han hadde dødd av hjerteinfarkt, da det ikke ble funnet tegn på at brannen hadde tatt ham. Henry ble aldri obdusert, og i senere tid skulle spørsmålet om Ed kunne ha drept sin bror og startet brannen for å skjule det han hadde gjort et tema.
Nå var det bare Ed og moren Augusta igjen. I løpet av få år, hadde de mistet to nære familiemedlemmer. Det virket som om det gikk greit allikevel, Ed fant seg strøjobber som handyman og barnevakt i den lille byen. Moren hans holdt seg på gården. Året etter ble hun syk, og fikk et kraftig og paralyserende slag som gjorde henne ute av stand til å ta vare på seg selv. Ed, som den trofaste sønnen han var pleiet henne. I desember 1954 fikk Augusta enda et slag, og døde kort tid senere. Ed var fullstendig knust etter hennes død. Det var nå det skulle gå galt med Ed. 

Del 2 kommer i morgen, følg med!

Oslo, 1974 Del 14

Oslo Politikammer, 1974

- Vi har nettopp avhørt Endre Pedersen. Han nekter selvfølgelig for å ha drept Fru Abrahamsen. Rett før avhøret snakket Hærland med Doktor Berg på teknisk avdeling Han oppdaget oppdaget nemlig at det var funnet hansker i gangen i den dreptes leilighet, og hørte med teknisk om de kunne finne blod, eller andre spor på dem. Det viste seg at hanskene hadde blod på utsiden og på innsiden. Blodet på utsiden har samme blodtype som Fru Abrahamsen, blodet inni hansken har en annen blodtype, noe jeg tror kan være morderens. Jeg nevne dette for Endre, og han reagerte på det. Vi trenger en blodprøve fra Endre, kan noen ordne det? Ebbesen så på hver og en av politimennene foran seg. De nikket litt sjenert mot ham, ingen av dem hadde lyst til å ta blodprøve av en drapsmann. Ebbesen snudde seg mot Hærland igjen.

- Hærland, få Doktor Berg over hit, slik at han kan ta en blodprøve av gutten. Vi må få til dette allerede i ettermiddag, avisene har begynt å ringe. De har fått nyss om arrestasjonen og det ville vært en glede å kunne fortelle dem i morgen at morderen er tatt.
- Greit, jeg ringer Dokor Berg med en gang.
Hærland gikk mot kontoret sitt. Han følte seg tilfreds med eget arbeid, men visste likevel ikke om han hadde morderen nå. Inne på kontoret ringte han til teknisk avdeling igjen, og ba Doktor Berg komme med det samme. Doktor Berg svarte at han skulle kjøre til politistasjonen med en gang. Det banket på døren, og Frøken Knudsen, hans sekretær stakk hodet inn i rommet.

- Hærland, foreldrene til den arresterte gutten er her, de vil snakke med Dem.
- La dem komme inn, tusen takk. Herr og fru Pedersen kom inn på Hærlands kontor. Fru Pedersen gråt, akkurat som tidligere den dagen. Herr Pedersen så sint, men også engstelig ut.
- Får vi besøke Endre? Jeg vil se min sønn.
- Herr Pedersen, De kan ikke få se han enda. Han er ikke ferdig i avhør, og som jeg fortalte din kone, da hun nesten forhindret en drapsetterforskning, kan De se Deres sønn i morgen. Jeg foreslår at De skaffer Endre en god advokat, da det ikke ser bra ut for ham. Han kan bli siktet for mord og voldtekt, og kommer nok til å få en lang straff om han blir dømt for dette.
Eva Pedersen gråt stille og dalte ned i en stol ved stumtjeneren ved siden av døren. Morten Pedersen tok henne i armen og geleidet henne ut av rommet. De sa ikke noe mer til Hærland. Han hørte Morten Pedersen mumle noe til sekretæren hans. Hærland hadde en urolig følelse i kroppen, men siden han ikke var vant med drapssaker avfeide han det som en nybegynners nervøsitet. Han følte likevel at bevisene mot Endre kanskje ikke var så sterke.

Hærland så over bildene fra åstedet igjen, og grøsset. At Endre, en så ung gutt kunne ha gjort dette kunne han nesten ikke tro. Saken var så tragisk, men Hærland så seg fornøyd med at de i hadde en mistenkt, selv om ingen var formelt siktet enda. Han lurte på hvor lenge denne kompisen Kristian hadde vært borte.
En halvtime senere var Doktor Berg på politistasjonen. Han hadde med seg en sykesøster, som skulle ta blodprøven på Endre. Hærland viste dem inn i avhørsrommet hvor Endre satt, og både han og Ebbesen bevitnet prøvetakingen slik at alt gikk ordnet for seg. Hærland takket Doktor Berg for hans besøk, og ble lovet at han skulle få telefon med en gang resultatet forelå. Nå var det bare å vente.


Politihuset på Grønland, nåtid

Erik Thue og Elise Palmer satt seg ved den provisoriske arbeidspulten på kontoret sitt. Politimennene som skulle overvåke Sverre Juul, hadde ankommet ikke lenge etter at Folke Thorbjørnsen hadde dratt. De var begge trygge på at Sverre Juul ikke kontaktet noen, ei heller kommet seg unna. Det var nå en politimann inne i rommet, og en annen på utsiden. Folke hadde fått tak i politikvinnen som passet på Elena i forbindelse med vitnebeskyttelsesordningen, og hadde avtalt nytt avhør klokken halv elleve. De hadde enda litt tid på å forberede seg, og Erik prøvde å grave frem mer informasjon om Mikhail Sakiez, og eventuelle kompanjonger av han. Elise printet ut bildene av Elena og Sverre som hun hadde tatt med mobilen sin. Hun ville legge dem frem for Elena, slik at hun visste politiet hadde noe på Sverre Juul. Hadde han skadet noen, skulle han ikke slippe unna.

Elena Porcosz kom inn til politihuset akkurat klokken elleve. Hun så sliten ut, og det så ikke ut til at hun hadde sovet mye. Hun virket om mulig mindre enn forrige gang Elise hadde sett henne. Elise og Erik viste henne inn på et avhørsrom, og lukket døren bak seg.
- Elena, vi har noe fotografier vi gjerne vil vise deg. De er tatt for noen dager siden, kan du fortelle meg bakgrunnen for disse bildene? Elena så ned på bildene Erik la frem foran henne. Det ene bildet etter det andre av henne selv og Sverre Juul. Et bilde hvor hun smilte forlegent til Sverre, et annet hvor de holdt hverandre i hånden. Det siste bildet i rekken var av dem begge, med Sverres hånd plasser langt ned på ryggen hennes, og han visket noe til henne. Bildene var ikke til å ta feil av, og Elena forstod tydeligvis det.

- Han redder meg, prøvde Elena å forklare.
- Redder deg fra hva?
- De slemme mennene, han betaler så jeg kan være med han. Han elsker meg.

Elise så medlidende bort på Elena. Hun kunne ikke tro at Elena kunne være så naiv, så godtroende mot en som betalte for kroppen hennes.

- Elena, han kjøper deg, du forstår det? Elise prøvde å ikke høres nedlatende ut, men noen ganger var folk for dumme til at hun klarte å holde den tonen unna.
- Nei, vi gjorde ingen ting. Han betalte for meg, så jeg skulle slappe av, ha fri. Han gjorde ikke noe!
- Hva mener du nå, Elena. Erik Thue så forvirret ut.
- Sverre sa at dere møttes ofte, at dere ble kjent hjemme hos han, stemmer det?
- Ja, jeg vasket hos hans familie en gang Gracja var syk. Han tok meg med på restaurant. Han er snill. Jeg har lovet å late som jeg ikke kjenner han, det var derfor jeg ble redd da han var her hos politiet.
- Fikk Sverre deg til å love det?
- Ja, han er gift med Vibeke. Han er snill. Elise syntes det hørtes ut som en dårlig deal for Sverre, å betale for Elena, middager og hotellrom uten å få noe igjen for det. Hun fikk det ikke til å stemme. Hva var Sverres motiv for dette? Hun ville spørre han ut om det ved neste avhør. Hun skulle ta han.
- Elena, har du og Sverre aldri.. Erik nølte.
- Har dere aldri hatt samleie? Elise syntes Erik hørtes ut som en sjenert naturfagslærer som holdt en forplantningsundervisning. Det var vel bare å spørre rett ut, hun var da prostituert og hadde sikkert snakket om dette med fremmende før. Elise kom på at hun gliste, og snudde seg brått. Hun ville ikke være en som smilte av sånne ord, hun var trettifire, ikke fjorten.

- Vi har ikke det, han bare passer på meg. Men Mikhail og de andre vet ikke det.
Erik og Elise så på hverandre og syntes det var passende å avslutte avhøret. De hadde Elena i sikkerhet, slik at de kunne tilbakekalle henne og stille oppfølgende spørsmål. Det viktigste nå var å snakke med Sverre, han måtte oppklare en del ting for dem, slik at de kunne komme seg videre.
- Vi trenger å snakke med Mikhail, vet du hvor han kan befinne seg i dag, Elena? Elise håpet at hun på magisk vis kunne fortelle dem hvor han var.
- Jeg vet ikke, men dere kan sjekke leiligheten vi hadde. Han pleier å sove der, med sjefen sin.
- Hva heter sjefen hans?
- Jeg vet ikke, men han er farlig. Han snakker på telefon med en annen hele tiden, så han har en sjef han også, tror jeg.

 

- Denne saken blir mer og mer innviklet, sa Erik da Elena Porcosz hadde gått.
- Ja, nå gjelder det å finne ut hvem disse sjefene er, samtidig som vi trenger å få avhørt Sverre Juul, og ikke minst Mikhail Sakiez. Vi får dra til adressen Elena gav oss, er vi heldige er det noen der.
- Nå, noe nytt? Folke Thorbjørnsen stakk hodet inn og så på dem begge.
- Sverre Juul betalte for Elena ifølge henne selv, uten å gjøre noe med henne. Det vil si, betalte for henne, middager, hotellrom også videre. Det er uvanlig at en så selvopptatt mann skal være så snill mot en prostituert polsk jente. Han får jo ikke noe igjen for det?  

Erik så med forventning bort på Folke, og håpet at han kunne hjelpe dem litt på vei.
- Forelskelse, sa Folke. Men gjør så dumme ting når de er forelsket. Eller, om de har noe annet å skjule.
- Det får vi prøve å finne ut av, vi avhører Sverre formelt i morgen.
- Godt, svarte Folke allerede på vei nedover gangen.
- Ok, Elise. Klar for litt god gammeldags spaning? Erik gned seg i hendene som om han skulle innta et godt måltid han hadde gledet seg til.
 

På vei mot adressen Elena hadde oppgitt som Mikhails siste kjente adresse, ble nyhetene på radio lest opp.
Politiet har fortsatt ingen mistenkte i saken hvor en polsk kvinne ble brutalt drept. Hennes polske familie er ikke varslet, derfor går ikke politiet ikke ut med identiteten til den drepte foreløpig. Et annet drap settes i sammenheng med drapet ved Østensjøvannet, ifølge kilder nære politiet. Et ukjent antall døde, det kan være snakk om to eller tre personer, ble funnet i en lagerbygning på Lambertseter i Oslo. Så vidt vår kilde er bekjent, settes dette i sammenheng med en større prostitusjonsring i sentrum og i østlige Oslo. Vi følger saken utover dagen, og kommer raskt med en oppdatering hvis det skjer en utvikling.

- Hva i alle dager? Hvem er kilden deres og hvordan vet de alt dette? Erik var opprørt, og satte opp farten på bilen.
- Ingen anelse, Elise. Hva var adressen igjen?
- Fred. Olsensgate 17. Elise leste fra en lapp hun hadde notert adressen på.
- Jeg er ikke helt sikker på hvor det er, men om vi leter litt, skal jeg nok finne det.
Erik begynte å se seg rundt allerede ved Tollbugata. Etter et par runder opp og ned blant annet Skippergata, fant de endelig frem til riktig adresse. Mikhail skulle befinne seg i sjette etasje ifølge Elena. De håpet at han var der, men det var ikke lett å spane på noen i en så høy etasje.
- Hva gjør vi nå, Erik? Venter, eller?
- Nei, vi kan jo ringe på døren, Mikhail er jo kjæresten til et drapsoffer. Det er helt naturlig at vi prater med han.
De gikk ut av bilen og mot ytterdøren. Det var tre ringeklokker uten navn, og en ringeklokke med bokstaven A.
- Vi går heller inn, vi vet jo ikke hvilken klokke vi skal ringe på. Erik Thue ristet lett i døren i et forsøk på å åpne den. Den var låst.
- Ja, dette var en suksess! Elise Palmer begynte å gå mot bilen.
- Vi får heller skaffe en ransakelsesordre, vi hadde ikke kunnet gått inn i leiligheten ute skjellig grunn uansett. Jeg tviler på at han hadde sluppet oss inn.
- Elise! Hun snudde seg rundt. En eldre mann gikk ut av oppgangsdøren og Erik holdt den åpen.
- Vi tar en titt.

Elise kjente at hodet dunket etter all vinen på tom mage i går kveld. Igjen. Hun forbannet seg selv, og enda mer da de nesten var halvveis i trappene opp mot sjette etasje. Erik var en trapp foran henne. Da Elise omsider kom seg heseblesende opp siste etasje, gjorde Erik tegn til at han skulle banke på. Elise stilte seg opp ved siden av døren, klar i tilfelle noen skulle løpe ut. Det var stille innenfor døren.

-Politi! Åpne døren nå! Erik banket igjen.
- Politi! En dame i leiligheten ved siden av åpnet døren på gløtt, men lukket den fort igjen da Elise snudde seg.
- Ok, det er tydeligvis ingen hjemme. Elise skrittet forbi Erik og tok i dørhåndtaket. Døren var åpen.
- Det tenkte du ikke på. Elise smilte til ham.
- Vi går inn, hvisket hun og åpnet døren forsiktig.

Leiligheten var støvete, skitten og rotete. En stram lukt av marihuana lå som en ugjennomtrengelig vegg allerede i gangen. Elise pustet gjennom nesen, og forsøkte å gå stille i tilfelle noen skulle befinne seg i et av de andre rommene som tilsynelatende var tomme. I gangen hang det kun en jakke på den skjeve knaggrekken. Elise Palmer fortsatte innover i gangen, mot noe som kunne være stuen. På stuebordet, som var to bruskasser med noen treplanker på, lå det en lighter, et overfylt askebeger, og noen tomme ølflasker. Aske fra sigaretter var sølt både på bordet og gulvet. Hybelkaniner så store at det så ut som de sloss i krokene. Vinduene var grå og tåkete av svevestøv.

- Kjøkkenet er klarert, sa Erik Thue lavt.
- Det er ingen her, ser det ut til. Han slo ut med armene. Elise så seg rundt og var enig.
- Det virker som at noen bor her, eller er her ofte. Jeg kan ikke se noen senger foreløpig, men vi sjekker de rommene i gangen. Erik nikket og gikk mot gangen innenfor stuen.
- Jeg sjekker soverommene en gang til, kanskje vi finner noe.
- Hva leter du etter, Erik? Vi har ikke en gang lov til å være her, så om vi finner noe kan vi på ingen måte ta det med oss.
- Det kommer fra deg, Elise? Erik så hånlig på henne.
- Hva mener du? Hun orket ikke en preken fra han nå.
- Du er åpenbart den som tar deg friheter av oss to. Du spionerte på Sverre Juul, og tok bilder av han og Elena på Grand Cafe. Og nå er du engstelig fordi vi er i leiligheten til en simpel hallik? Du er faen meg morsom, Elise.
- Herregud, det har da virkelig gitt oss verdfull informasjon i motsetning til dette! Elise tok til forsvar med en gang, uten å tenke på at Erik egentlig hadde et poeng.
- Erik, det er ikke noe her. Vi finner ingen svar i denne leiligheten. Vi vet hvor Mikhail holder til, og kan sette spaning på denne adressen. Hvis en patrulje påtreffer han, kan de hanke han inn og vi får endelig avhørt han. Elise prøvde seg på et smil, for å avverge en krangel.
- Jeg synes ikke det er dumt at vi dro hit, men jeg vil ikke at Folke skal vite at vi tok oss inn hit enda. Ikke uten at vi faktisk har noe å komme med av opplysninger eller beviser.  
- OK, vi drar tilbake til kontoret. Erik snudde på hælen og gikk mot døren.

Elise fortsatte etter han. Hun kikket inn i det første rommet i hallen. En enkeltseng mot den ene veggen. Mørkeblå gardiner var trukket for vinduet, men det kom en kaldt lys fra glippene på sidene av gardinene. En krakk i enslig majestet lente seg mot en sliten vegg med avskallet maling. Krakken og veggen minnet henne om et av soverommene i hytta på Gåsøya. Hun hadde ofte sovet på det som barn, og hadde hatt morgenkåpen sin liggende på en lignende krakk. Hun husket lukten av det stive, rene sengetøyet som luktet av sol og frisk luft.

Hun ville ikke engang tenke på hva det hullete sengetøyet i sengen foran henne luktet. Det så utvasket og utbrukt ut. En hund begynte å bjeffe utenfor i det fjerne. Hun snudde på hodet og så mot gardinen, og ned mot gulvet. Støvdotter, en sigarettsneip og en sammenbrettet lapp. Hun bøyde seg og tok opp lappen. Det var et slags visittkort, med en firmanavn og et telefonnummer på. Stenersen AS.

Elise puttet lappen i lommen og gikk mot ytterdøren etter Erik.

Oslo, 1974 Del 13

Erik Thue parkerte ved bommen, og gikk ut av bilen. Elise mumlet noe om at det var for kaldt til å jobbe utendørs, mens hun motvillig åpnet bildøren. De så etter Sverres bil, men den var ikke å se.
- Han kan ha parkert et annet sted, vi får vente her litt. Elise hutret, og angret på valg av ytterjakke.
- Nei, jeg synes vi kan gå innover jeg. Vi kan jo se oss litt rundt. Erik gikk mot den lille skogen. Elise fulgte etter. Da de hadde gått en stund, bestemte de seg for å snu. Elise hadde klaget hele veien og nesten sklidd ned i det isete vannet.

- Vi drar til Sverres kontor, han kan jo være der. Klokken er halv åtte. Erik sa seg enig og de snudde for å gå mot bilen. Elise la merke til noen ringer i vannet, som om noe fløt i vannoverflaten. Det så ut som noe søppel, kanskje noen hadde mistet noe i vannet. Hun tenkte ikke mer over det, da hun plutselig så Erik begynne å løpe tilbake til bilen med mobiltelefonen mot øret.
- Erik?
Hun fortsatte etter han. Han løp fort, og Elise klarte nesten ikke å ta ham igjen. Erik satt allerede i bilen da hun kom frem. Hun hoppet inn og han begynte å kjøre med en gang.  
- Sverre Juul ligger på Ullevål sykehus, han ble overfalt og banket opp i går kveld. Vi drar direkte dit, dette kan ha noe med drapene å gjøre. Erik kjørte med blålys, og kom seg raskt forbi køen ned mot byen.

De parkerte rett utenfor sykehusinngangen, og møtte Folke Thorbjørnsen ved resepsjonen. Sverre ligger til observasjon, han har noen brukne ribben og skammer, ellers er han i form. Vi kan avhøre ham snart.
I sykesengen lå Sverre, mørbanket og nesten ikke til å kjenne igjen. Han sov lett, og våknet da de kom inn i rommet.
- Sverre, hva har skjedd? Elise prøvde å snakke forsiktig til han, men han skvatt til allikevel. Typisk for mennesker med traumer.
- Jeg ble overfalt, de kom bak meg. Jeg vet ikke hvem de var, men de snakket utenlandsk. De tok meg inn i en bil og kjørte meg til et lager eller gammelt varehus. De bant meg til en stol og slo meg jevnlig i flere timer.
- Så du noen av dem, kjente du igjen noen stemmer? Folke Thorbjørnsen så alvorlig på den skadde mannen i sykesengen.
- Nei, jeg aner ikke hvem de var.
- Sverre, nå er de på tide at du forteller oss sannheten. Vi prøvde å få kontakt med deg i hele går, for vi har noen opplysninger om deg som du må klare opp i. _ - Hvor var du?
- Jeg.. Jeg måtte bare vekk en liten tur. Det har blitt så mye mas, både på jobb og hjemme.
- Hva mener du? Erik så overrasket på Sverre, så på Elise. Elise tok opp mobiltelefonen og bladd frem til bildene av han og Elena på Grand Cafe. Sverre sperret opp de hovne blå-lilla øynene.

- Se her, dette er deg og Elena Porcosz på Grand cafe for noen dager siden. Kan du forklare hva dere gjorde der, og hvordan dere kjenner hverandre? Sverre Juul så ut som om han hadde blitt slått enda en gang. Han ble blek i ansiktet.
- Jeg er kvalm, sa han og strakte seg etter en grå pappbeholder som lå på bordet ved siden av sengen. Han kastet opp et par ganger og tørket seg om munnen med skjorteermet.
- Elena vasket hos oss en gang Gracja var syk. Jeg var hjemme den formiddagen, for jeg hadde kommet sent hjem fra en middag kvelden før. Det var rett før sommeren i fjor en gang. Hun var fin, så jeg begynte å prate med henne, og hun virket interessert. Jeg ville bare se om jeg fortsatt hadde draget. Jeg inviterte henne på middag senere på kvelden, og siden da har vi møttes jevnlig. Det er det eneste, det er jo ikke ulovlig å ha det litt hyggelig utenfor ekteskapet, er det vel?

Det så ut som om Sverre var litt stolt over det han nettopp hadde fortalt. Mannen som nettopp hadde kastet opp av nervøsitet, var nå stolt av å han lurt en polsk jente inn i et trekantdrama.
- Vet din kone om dette? Folke var på ingen måte imponert.
- Nei, det gjør hun selvfølgelig ikke.
- Er du sikker på at dette er det eneste du har hatt å gjøre med Elena? Vi sitter på informasjon om en prostitusjonsring som involverer begge jentene. Har du noen kjennskap til det? Sverre så skrekkslagen på Folke.
- Jeg.. Nei, det har jeg ingen kjennskap til.
- Vi får høre med Elena, kanskje hun kan hjelpe oss litt videre i saken.
- Jeg lover, jeg har ingen kjennskap til noen prostitusjonsring! Sverre virket nervøs og redd igjen. Folke gikk nærmere sengen til Sverre, og lente seg mot han.
- Hvis du ikke hjelper oss med denne saken, er den lysende karrieren din over.

Folke var bare at par centimeter fra Sverres ansikt. Erik virker også irritert.
- Han mener at du skal komme rett til oss for et formelt avhør. Hvis jeg finner ut at du lyver om noe som helst i denne saken, er du ferdig. Hva om din kone finner ut om dette? Eller partnerne på kontoret ditt? En profilert forretningsadvokat innblandet i prostitusjon, kanskje drap i tillegg til utroskap? Vi har en betjent her som passer på deg, så ikke prøv å gjøre noe dumt.

Erik gikk ut på gangen. Elise tenkte at Folke og Eriks budskap var tydeliggjort, og tok Folke lett på skulderen for å få han vekk fra Sverre. Hun var redd for at en lege eller en sykepleier skulle komme inn og misforstå situasjonen. Folke lente seg tilbake og gikk mot døren.
- Vi følger med på deg, ikke glem det! Folke pekte på han mens han gikk ut døren. Det var lenge siden hun hadde sett Folke så opprørt, men visste at utnyttelse av svake mennesker var det verste han visste. Erik avsluttet en samtale da de kom ut på gangen.

- En patrulje er på vei hit nå, Elise og jeg venter her til de kommer.
- Bra, da drar jeg til kontoret i mens. Jeg må høre om vi kan få Elena til avhør en gang til for å bekrefte det den idioten nettopp fortalte. Folke tok frem bilnøklene og gikk mot utgangen.
- Hva tror du, spurte Elise og så på Erik.
- Snakker Sverre sant, tror du at han ikke visste om at jentene jobber som prostituerte?
- Jeg vet ikke, han virket veldig nervøs da prostitusjonen ble nevnt. Vi får forberede oss godt på avhøret, ifølge sykepleieren hans vil han bli skrevet ut i morgen formiddag. Vi må rekke å snakke med Elena før det.


Oslo Politikammer, 1974

Bjørn Hærland ble møtt med gratulasjoner da han ankom politihuset. Til og med Ebbesen tok han i hånden og ga han et klapp på skulderen. Hærland takket, men forklarte de fremmøtte kollegene at han ikke anså saken som ferdig oppklart enda. Endre Pedersen hadde ikke blitt avhørt, ei heller hadde han tilstått.
Etter høflig konversasjon med begeistrede kolleger, lukket Hærland døren bak seg inne på kontoret. Han ringte ut til sin sekretær og hørte om han hadde noen beskjeder. Frøken Knudsen fortalte på klingende bergensk at det var en mann fra teknisk avdeling som ønsket kontakt med han for en halvtime siden. Han noterte seg nummeret sekretæren ga ham, og slo nummeret straks han hadde takket og avsluttet samtalen med kvinnen i forværelset.

- Jeg ønsker å snakke med Doktor Berg.
- Et øyeblikk, kom det fra den andre enden.
- Doktor Berg?
- Ja, dette er Bjørn Hærland igjen, jeg etterforsker Langbølgensaken. Jeg forstår det slik at De hadde en beskjed til meg?
- Ja, nå skal De høre. Doktor Berg, patologen kremtet og fortsatte.
- Vi har funnet blod på hansken du snakket om. Både inne i hansken og utenpå. Vi har funnet ut som følge av tester, at blodet utenpå hansken er av samme blodtype som offeret. Vi har en klar blodtype av blodet inne i hansken, rettere sagt ved tommelen, men vi trenger å sammenligne blodet med en mistenkt. Jeg hørte dere han en i arresten allerede, hvis De kan fremskaffe en blodprøve han kan jeg ha prøvesvaret klart før lunsj i morgen.
- Tusen takk, Doktor Berg. Jeg skal skaffe Dem en blodprøve i løpet av dagen. Hærland la røret på telefonen. Hvis de to blodtypene stemte, både Endre sin og prøven funnet i hansken, ville saken nesten være oppklart. Han reiste seg for å gå inn til avhørsrommet der Endre Pedersen satt. Ebbesen hadde til Hærlands fortvilelse bestemt seg for å være med i avhøret.

Endre satt lenket fast i håndjern, med hodet sunket ned i hendene. Han hadde rødsprengte øyne, som om han hadde grått. Han rykket til da Hærland tok i dørhåndtaket. Han og Ebbesen satt seg på bordet foran gutten.
- Nå, Endre. Er du klar for å ta en prat? Endre trakk på skuldrene.
- Jeg har ikke gjort noe. Han snakket monotont, som om alt håp var ute.
- Begynn med å fortelle om drapsdagen. Du var hos Fru Abrahamsen den ettermiddagen, stemmer ikke det? Hærland ville prøve å få et bilde av hele ettermiddagen, før de gikk inn på selve drapet. Ebbesen satt med korsede armer og så bryskt på Endre Pedersen.

- Jo, jeg var der for å flytte en bokhylle for henne. Hu spørte om jeg ville spise middag hos a da jeg var ferdig inne i stua.
- Gjorde du det? Hærland begynte å notere.
- Ja, hu hadde laget kjøttkaker.
- Og du spiste middag der, sammen med henne?
- Ja, vi spiste middag sammen. Vi gjør det innimellom.
- Hva gjorde dere så?
- Vi gjorde ingenting, vi spiste middag, og jeg hjalp henne med oppvasken. Eller, vi begynte på oppvasken, og så ringte telefonen hennes. Hun tok den, det var en av døtrene hennes som avtalte noe de skulle i helgen. Så fortsatte vi med oppvasken.

- Var det det hele? Du hjalp henne, hun ba deg på middag, og du tilbød deg å hjelpe henne med oppvasken? Endre nikket.
- Det virker for mitt vedkommende, Endre Pedersen, som om du prøver å fremstå som en slags helt i denne situasjonen. Prøver du på det? Ebbesen ville styre avhøret nå.
- Nei, jeg..
- Liker du eldre damer, Endre? Var det derfor du gjorde tilnærmelser mot Fru Abrahamsen?

Hærland kunne ikke se noen tegn til at Endre Pedersen hadde gjort tilnærmelser mot den eldre kvinnen, og syntes Ebbesen insinuerte for mye uten å ha noen faste bevis enda.
- Hva, nei! Jeg gjorde da ikke det! Endres stemme sprakk, som tenåringers stemmer ofte gjorde. Plutselig mørk, plutselig lys.
- Hva tror du Fru Abrahamsen tenkte da du lå over henne, da du utnyttet en svak gammel dame? Har du tenkt på det? Ebbesen hevet stemmen. Han trodde nok at han hadde Endre nå.
- Jeg har ikke gjort noe galt, jeg har ikke drept noen!
- Da må du forklare meg, unge mann, hvem som har gjort det. Vitner sier de så to unge gutter løpe over plenen, da kan du kanskje fortelle meg hvem den andre gutten var? Ebbesen reiste seg og lente seg over bordet. Hærland så forskrekket på sin sjef, og så bort på Endre som hadde blitt helt rødflekket i ansiktet.

- Det var bare meg, men jeg møtte en kompis etter jeg hadde kommet ned fra Fru Abrahamsen. Vi møttes i trappen, fordi vi skulle mekke på mopeden min. Vi pleier å gjøre det, men så gikk vi opp på taket istedenfor.
- Hvem er denne kompisen din? Endre så ned.
- Kristian, han bor i rekkehusene over veien for blokkene.
- Så nå mener du det var Kristian som gjorde det?
- Nei, det sa jeg ikke. Jeg vet ikke hvem det var. Jeg og Kristian møttes i trappegangen, og gikk opp på taket. Det var kaldt, og Kristian løp hjem for å hente en jakke. Han kom tilbake litt senere, og sa jeg måtte komme ned fra taket. Vi gikk ned, og så gikk jeg inn i Fru Abrahamsens leilighet, for døren sto åpen. Da lå hun på kjøkkenet, med blodet og..

Endre brast i gråt.
- Krokodilletårer, lo Ebbesen og så på Hærland.
- Så du mener å si, at du tilfeldigvis bare gikk innom, og fant henne slik? Var det noen andre i leiligheten, eller i nærheten som kan ha gjort det?
- Nei, jeg så ingen andre. Kristian kom inn etter meg, men han var der bare noen sekunder. Vi hørte en lyd utenfor døren, så vi løp ut i gangen ved kjøkkenet, ned trappen og deretter løp vi over plenen ned mot buskene og gjemte oss. Jeg dro hjem senere, mor og far hadde allerede hørt hva som hadde skjedd. Far sa jeg skulle gjemme meg, derfor dro jeg. Ebbesen så morskt på Endre.

- Du og Kristian finner en drept, gammel dame ved en ren tilfeldighet. Du har ikke noe alibi, ingenting som kan motbevise at du ikke gjorde det. Hva tenker du om det?
- Det er vel ingen som kan bevise det heller, prøvde Endre seg. Før Ebbesen lot Endre svare videre, fortsatte han.

- Jeg skal fortelle deg en ting, gutt, vi har funnet hanskene dine. Hadde du glemt de? Endre så forskrekket ut, det kvisete ansiktet mistet all farge.
- Vi har funnet Fru Abrahamsens blod på hanskene. Det er blod inne i hanskene, hvis det viser seg å være ditt, er du ferdig. Endre så på Hærland med åpen munn, som om han ikke kunne tro hva Ebbesen sa.
?Om du vet noe som kan hjelpe oss må du si det nå, Endre. Hærland forsøkte å roe ned situasjonen, men Ebbesen fortsatte.

- Hanskene er dine, er de ikke?
- Jo, de er mine, svarte Endre stille.
- Men det betyr jo ikke.. Ebbesen reiste seg tilfreds.
- Du blir siktet for drap, Endre. Du bør belage deg på lang tid i fengsel.
- Jeg har ikke gjort det! Endre ropte sint etter han. Ebbesen lukket døren etter seg, og lot Hærland sitte igjen med gutten alene.
- Endre, jeg vet at dette er vanskelig for deg. Er det noe du vet som kan hjelpe deg, kan du ha sett noen som har vært inne hos Fru Abrahamsen? Det ser ikke lyst ut for deg nå, særlig om blodet i hanskene er ditt. Endre Pedersen ristet på hodet.
- Jeg har fortalt alt jeg vet. Kristian og jeg oppdaget henne og da var hun død. Jeg satt og ventet på taket ganske lenge, noen må jo ha sett meg.
- Det er ikke sikkert at noen har gjort det. Kristian da, kan han ha gjort det?
- Nei, det har han ikke. Han var og hentet jakken sin, og kom tilbake etter en stund, men han har ikke drept noen han heller.

Hærland visste ikke hva han skulle tro. Unge Pedersen virket ikke som en drapsmann, men en kunne jo aldri vite. Han avsluttet avhøret og gikk ut til Ebbesen på gangen, som fortalte han at de to skulle oppdatere de andre om hva Pedersen hadde sagt.

Henrettelser, Del 1

I Norge har vi ikke lenger dødsstraff, men mange land praktiserer fortsatt dette. Her er noen måter mennesker ble henrettet på før i tiden, men også noen måter man kan henrettes på i dag. Dette innlegget er ikke for alle, og jeg advarer mot sterke inntrykk

I USA praktiseres fortsatt dødsstraff i flere stater, og de dødsdømte fangene avlives som oftest med giftsprøyte. Giftsprøyten som benyttes i USA er kontroversiell, da noen av legemidlene i sprøyten ikke alltid fungerer som de skal. Fanger som skal henrettes har opplevd kramper, smerte og kvelning mens den såkalte giften injiseres. Dødsstraff skal utføres raskt og smertefritt, og det har ved flere anledninger blitt oppstandelse på grunn av at henrettelsen ikke har vært verken rask eller smertefri. Likevel er giftsprøyten ingen ting i forhold til andre metoder. 

Visste du at i noen stater i USA, lar den dødsdømte velge måte å henrettes på? Nå er det ikke slik at dette skjer veldig ofte, de fleste "godtar" giftsprøyten. Man kan velge mellom skyting, henging eller for eksempel gasskammer. Dette gjelder ikke alle stater som praktiserer dødsstraff. Da jeg studerte psykologi og kriminologi i USA var vi på studiebesøk i et fengsel der de også hadde fanger som var dømt til døden. En av de vi studentene snakket med, fortalte at han ønsket å skytes, istedenfor å avlives som en hund. Jeg vet dessverre ikke om han fikk ønsket sitt oppfylt, eller om han lever i dag. 

Her er noen henrettelsesmetoder jeg finner veldig interessante:

Bambustortur, Japan:

Offeret ble plassert foran et bambusskudd, som begynte å vokse mot overkroppen. Bambus er en plante som vokser raskt, og har heller ikke problemer med å vokse gjennom "hindringer" med de sylskarpe bladene. Bambusplanten vokste så gjennom kroppen til den som skulle henrettes, gjerne gjennom hjertet og/eller lunger. Det tok som oftest tre til fire dager før offeret døde en ekstremt smertefull død.

Blodørn, Norge og Skandinavia:

Det er ikke helt sikkert på om denne metoden faktisk ble brukt, men den er beskrevet flere ganger i forbindelse med vikingtiden. Denne metoden skal ha blitt brukt på forrædere. Offeret bindes fast med armene spredt utover. Ryggen og ribben ble skåret opp før ribbenene ble brettet utover som vinger. Deretter trakk man ut lungene av kroppen. 

Colombiansk Slips, Colombia:

Denne metoden ble også brukt av andre land, som Italia og Cuba. Den Sicilianske mafiaen benyttet også denne metoden. 
Halsen ble skåret over i et dypt kutt, før offerets tunge ble trukket ut gjennom åpningen i halsen og hengende som et slips. 

Koking, Kina og Japan

Denne metoden kan dateres tilbake til år 230 f. kr, og var som oftest forbeholdt forrædere. Den ble faktisk brukt i England fra 1531, etter at Kong Henrik VIII gjorde det lovlig. I England ble koking brukt på giftmordere. På den tiden var åpenbart ikke den forensiske teknologien så god, og man kunne sjelden fastslå giftmord. En mann ble henrettet på denne måten etter at han hadde matforgiftet (det vil si oppkast/diare/kvalme) sine middagsgjester. Det viste seg etter henrettelsen at han hadde brukt fordervet kjøtt, og ble etter sin død frikjent for giftmord. Etter kongens død i 1547 ble koking som henrettelsesmetode avskaffet. 
Kokingen av forræderen kunne gjøres på to måter, enten ble man bundet og kastet i en stor kjele med kokende vann, hvor det tok maksimalt et par minutter før personen var død. Ellers kunne forræderen, eller offeret om du vil, bindes og legges i gryten mens vannet enda var kaldt. Offeret måtte sitte i kjelen og vente på at vannet skulle koke opp, og det tok mye lenger tid før dødens befrielse kom. 

Knusing med elefant, India, Karthago og Romerriket:

Metoden forklarer seg jo veldig greit selv, men jeg kan beskrive det likevel. Offeret ble lagt foran en elefant, som tråkket personen til døde ved at kroppen rett og slett knuste. Elefanten kunne også rive istykker kroppen. Denne metoden var vanlig i flere tusen år, men ble forbudt på 1700-tallet. Metoden kunne også brukes som tortur ved at elefanten for eksempel "bare" knuste en arm eller et ben. 

Steile og hjul, Norge, Sverige, Danmark, Frankrike og Tyskland:

Denne metoden heter også radbrekking, og er en lite hyggelig måte å dø på. Offeret ble bundet fast til et stort hjul, og fikk deretter armer og ben brukket ved at bøddelen slo på ekstremitetene med en klubbe eller slegge. Alternativt ble hjulet heist opp og sluppet ned på bakken slik at man var sikker på at benene brakk skikkelig. Etter at alt var brukket, ble hjulene stilt opp på stolper slik at ofrene kunne ligge der til spott og spe frem til de døde av skadene. 


Bilde fra wikiwand.com

Det finnes veldig mange måter å henrettes på, men heldigvis benyttes ikke de ovenstående metodene lenger. Har du hørt om andre metoder som du synes burde bli nevnt her? Send meg mail på post@truecrimenorge.no, så kanskje de kommer med i del 2.

Oslo, 1974 Del 12

Frogner, Oslo, nåtid

Elise Palmer var på vei hjem. Hun kjørte opp Bygdøy Allè da hun kjente hodepinen komme snikende. Det hadde blitt altfor mye vin i går, og betalte for det hele dagen. Endelig skulle hun hjem, ligge på sofaen og bare sløve. Hun kjørte inn i parkeringshuset og parkerte bilen. I heisen opp til leiligheten så hun seg selv i speilet. Hun så ikke ut. Håret var bustete og hun var grå under øynene. Dette skulle visst bli en sånn sak.

Leiligheten var stille, og hun tente stearinlys rundt om i stuen og fyrte i peisen. Inne på kjøkkenet fant hun som vanlig en flaske rødvin som hun åpnet og tok med seg til stuen. Nå skulle hun endelig slappe av.
Elise tenkte på saken Christoffer hadde nevnt før i dag. Faren hadde vært dommer i en uvanlig straffesak. Mange mente rettsaken ikke var rettferdig, og mannen som ble dømt hadde prøvd å få gjenopptatt saken flere ganger. Han hadde tatt sitt eget liv i fengselet noen år senere. Elises far hadde tatt det tungt. Han hadde fått kritikk i media og på jobben, mistet venner. Han hadde etter hvert begynt å drikke, og over de neste tyve årene hadde Elise sett sin store helt svinne hen til en bitter, alkoholisert mann som ikke brydde seg om noe lengre.

En skjebnesvanger novemberkveld for ti år siden hadde faren kjørt inn i et tre på vei opp til hytta på Geilo. Han hadde vært full, hatt over to i promille. Elises far, den streke, store mannen hadde dødd momentant. Avisene hadde trykket et bilde av bilvraket. Elise husket da en prest og en politimann hadde kommet til leiligheten hun delte med faren mens hun gikk på politihøgskolen. De hadde bedt henne sette seg, og forstod at noe var galt. Hun var i sjokk i flere dager. Leiligheten, hytta og sommerhuset hadde blitt testamentert til henne, men betydde ingenting når hun nå var alene i verden.

Hun hadde ingen foreldre lengre, ingen riktige venner. Hun tenkte tilbake på nyttårsaften det året. Vennene var alle bortreist, og faren hadde gått bort litt mer enn en måned før. Da klokken slo midnatt, og millioner av kroner bokstavelig talt ble sprengt i luften i løpet av tyve minutters tid, satt hun der. Alene, uten noen å ønske godt nytt år. Hun hadde tatt opp mobiltelefonen sin, for å svare på meldinger fra venner. Det var ingen meldinger fra venner på telefonen hennes. Ikke én. Hun hadde ikke sendt noen meldinger heller, men hadde trodd at kanskje noen ville sende henne ønsker om et godt nytt år først.
Hadde det alltid vært slik, at  hun egentlig ikke hadde venner som kontaktet henne så ofte, men at hun aldri la merke til det fordi hun aldri hadde sittet alene på denne måten før? Uansett tilfelle var dette sårt.

Elise hadde tenkt gjennom hvem som var hennes beste venninne, som hun kunne fortelle alt til, møte uten å tvinge seg selv til å gå, fordi hun var lei av å høre om det overfladiske livet til, og gi gode råd når venninnen hadde blitt såret av kjæresten enda en gang. Det var altfor mange slike venninner Elise hadde, men ingen hun kunne være seg selv med.

Elise hadde aldri likt å gå ut på byen eller på nattklubber. Hun fant fulle mennesker ubehagelige, mye på grunn av tanten hennes som hadde store alkoholproblemer da Elise var barn. Litt på grunn av farens problemer også. Hun hadde husket tilbake til episoder fra barndommen og egentlig bestemt seg for å aldri drikke alkohol. Særlig ikke etter det alkoholen gjorde med faren hennes. Eller, det faren hennes gjorde med alkoholen. Elise tok en ny slurk av vinglasset.

Hvilken side av lykken var det best å være på? Når man virkelig ønsker seg noe, går man og tenker på det. Hele tiden, nesten som en besettelse. Man planlegger, overveiende hvordan man skal klare å nå det man ønsker. Man forestiller seg hvordan det blir, når øyeblikket ønsket går i oppfyllelse, eller målet er nådd. Uansett hva ønsket er, overbeviser man seg selv om at alt blir bra bare man oppnår det. Dette "det" blir så viktig, at man glemmer veien til målet. 

Men, var det gitt å bli lykkelig når man endelig klarte det man ønsket seg mest? Var ønsket og lengselen etter lykke som var selve lykken? Elise hadde altfor ofte befunnet seg på veien mot målet, for å så sitte igjen med en tomhet når målet var nådd. Alt hun noen gang hadde ønsket seg hadde hun klart. Var hun lykkelig nå? Hun hadde studert det hun ville studere, og fått drømmejobben rett etter avgangseksamen. Hun hadde giftet seg med drømmemannen og bodde i en flott leilighet på Oslos beste vestkant. Hun hadde alt av både materielle og emosjonelle goder. Tilsynelatende.
Elise ønsket seg en familie. En far, en mor. Hun hadde Frederik, men han kunne ikke være alt på en gang. Han var mer enn bra nok, fikk henne til å le. Frederik ønsket seg barn, Elise også. Bare ikke nå. Hun var trettifire, de hadde god tid, og Elise var ikke klar for å gi slipp på jobben enda. Hun tenkte på om det var lurt å bringe barn til denne syke, mørke verdenen, som sikkert de fleste i hennes jobb tenkte. Kanskje det å få barn ville få henne til å jobbe enda hardere, få fengslet enda flere onde mennesker. Det var det de var, disse som drepte. Elise var utrolig fascinert av det onde, det var derfor hun ble etterforsker. Hun skulle ta drapsmannen, uansett.

Elise reiste seg og så ut av vinduet. Vinmonopolet på andre siden av gaten var stengt. Tiggeren som pleide å sitte utenfor hadde gått hjem. Elise lurte på hvor hun bodde. Biler var parkert i Elisenbergveien, på begge sider. Et par gikk nedover gaten. På hjørnet ved klesbutikken «House of Scotland» sto en mann. Det så ut som om han så opp på noen eller noe. I lyset fra gatelykten kunne det se ut som om han så opp på henne. Hun tok noen bilder med mobiltelefonen for å kunne zoome inn på ansiktet hans. Han så rett i kameraet. Det var Christoffer Blad.

Endelig var han var ferdig med å tape igjen de svarte søppelsekkene. De måtte vel være tette nå. Han hadde tatt med seg takstein som var lagret i kjelleren og lagt dem i posene. De skulle være tunge nok nå. «La dem synke dypt» hadde det stått. Han skulle få dem til å synke til bunns og aldri komme opp igjen. Stanken av likene hadde han vent seg til, de hadde jo ligget på badet hans i mer enn seks dager. Han hadde skrudd av varmekablene i gulvet, så de ikke skulle råtne for mye.

Østensjøvannet, nåtid.

- Nå skal vi få dere vekk, ikke vær urolige.
Han håpet dette skulle berolige dem. Kvinnene så sinte ut, selv om de var døde. Han puttet de åtte sekkene i to store bager og kledde på seg. Det ble marsjstøvler igjen, han skulle jo gå et stykke.
Bilen sto parkert rett utenfor inngangen. Han la bagene i bagasjerommet, og satte seg inn i bilen. Det var få biler på veien. Han likte denne tiden på døgnet. Bilen parkerte han ved skogsiden, og tok bagene med seg. Ingen var vel her på denne tiden. Han var like spent som forrige gang, da han bar den rødhårede kvinnen til lysningen. I følge seg selv hadde klart oppgaven perfekt, og denne gangen skulle det gå like bra.

Etter litt gåing frem og tilbake, fant han et passende sted å kaste sekkene og begynte å åpne bagene. Det var glatt ved vannkanten, så han måtte holde seg fast til en gren for å ikke miste balansen.
De første sekkene sank med en gang. Litt luft boblet opp fra den ene sekken, men den sank allikevel. Han strakte seg mot bagen og tok opp en sekk til. I det han skulle kaste sekken gled foten hans ned i vannet. Han skled og falt uti. Vannet kjentes som tusen gjennom huden. Han hyperventilerte og prøvde å komme seg opp. Han kjente at den tykke jakka og de varme klærne gjorde kroppen hans tyngre, og forsøkte å nå bunnen med bena. Foten hans satte seg fast i noe i vannet og han veivet med armene, for å finne noe å gripe tak i. Livredd og i panikk klarte han han å få tak i en lav gren og dro seg på land. Snøen ble gråaktig og isete av vannet fra klærne hans. Han skalv og gråt høyt, men kom på at han måtte være stille så ingen så ham. Dette minnet litt om den gangen han hadde blitt holdt under vannet av guttene på skolen i svømmetimene. Han hostet og satte seg opp. Hadde noen hørt at han falt?
Etter hvert kom han seg på bena og fortsatte å kaste resten av sekkene ut i vannet. Han ble stående for å forsikre seg om at alle sekkene sank ned i det mørke vannet. Jobben var gjort, nå kunne han dra hjem og varme seg.

Varmen fikk han ikke opp og kroppen skalv ukontrollert i flere minutter. Skulle han dø nå? Han gråt litt igjen, og kjente de varme tårene lage striper i de iskalde kinnene. Etter en liten stund begynte han å kjenne seg varmer inne i bilen, og pusten normaliserte seg. Han tok av seg jakken og la merke til at huden var sviende rød. Bilturen beroliget ham, og han kjente trettheten komme. Han visste han ikke kunne sove nå. Bare litt lenger, så var han hjemme.

Frogner, nåtid.

Elise Palmer lå i sengen, lys våken etter å ha sovet i bare en time. Hun lurte på hva Christoffer Blad gjorde på gatehjørnet utenfor leiligheten hennes tidligere i kveld, men ble et øyeblikk usikker på om det faktisk var ham. Mobiltelefonen lå ved siden av henne på nattbordet, og hun grep etter den, men rakk akkurat ikke frem. Den datt ned på gulvet. Skjermen knuste heldigvis ikke. Bildene hun hadde tatt i går kveld var mørke og kornet, men det så virkelig ut som Christoffer Blad stod og stirret på henne fra gatehjørnet. Elise klarte ikke helt å se for seg hva han ville henne, men når hun nå tenkte etter, hadde hun lenge følt på at han var ute etter henne på en eller annen måte.

Elise tok seg til hodet. Hun prøvde å huske hvor mye vin hun egentlig hadde drukket i går. Igjen. Hele flasken hadde hun faktisk klart å tømme, men nå var det ikke sjelden hun unnet seg såpass. Å drikke vin var hennes måte å slappe av på. Kanskje hun burde ha tatt opp løpingen igjen istedenfor. Hun googlet tegn på alkoholavhengighet men tok seg i å være overdramatisk og lot det være. Elise var ikke sin far.
Hun snudde seg i sengen, og kjente på Frederiks pute. Luktet på den. Hun savnet han, og sov ikke like godt uten varmen fra kroppen hans som et skjold mot alt ondt, hennes eneste trygge punkt i livet. Hun burde fortelle han hvor mye hun trengte han litt oftere. Frederik var i København på forretningsreise. Heldigvis i samme tidssone denne gangen. Om to dager skulle han komme hjem, og de hadde igjen planlagt en helgetur til Geilo sammen. Det skulle bli godt å komme ut av Oslo, den lille, store byen. Den hvite katten Metis hoppet opp i sengen hennes og mjauet mykt. Hun la seg inntil Elise. Varmen fra den lille perserkatten beroliget henne. Metis malte, og Elise kjente at hun ble trett.

Hun våknet av at det ringte på døren i underetasjen neste morgen. Riktignok viste klokken på nattbordet litt over seks, men hun skulle gjerne hatt flere timer på øyet. Elise kastet morgenkåpen rundt seg på vei ned trappen, og mistet en tøffel. Hadde hun sett litt friskere ut om morgenen, hadde hun kanskje følt seg som Askepott i et lite sekund, der hun elegant la igjen den slitte tøffelen i trappen. Hun smilte av sin dårlige sans for humor, og åpnet døren.

- Hva smiler du av, egentlig? Det var Erik Thue.
- Nei, altså jeg mistet tøffelen i trappen, også tenkte jeg at jeg var Askepott. Eller, ikke at jeg var Askepott, men at jeg kunne ha vært. Hvis jeg ikke hadde sett så sliten ut. Erik så spørrende på henne.
- OK, jeg er lar den ligge. Kan jeg komme inn?
Elise gjorde tegn til at han kunne komme innenfor døren, og de gikk inn på kjøkkenet. Erik tok opp den tomme vinflasken og så på henne.
- Tøff kveld i går?
- Nei, den var halvfull da jeg begynte å drikke den i går, løy hun. Hun trengte Paracet, kaffe, søvn. Hvorfor drakk hun hele flasken, som en selvmedlidende idiot som forsøkte å glemme noe?
- Jeg tenkte vi kunne prøve å oppsøke Sverre Juul ved Østensjøvannet, han er nok å løper der nå, som han gjør hver morgen. Jeg liker vanedyr, de er lettere å få tak i. Jeg tror Sverre har vært hjemme hele tiden jeg, og at kona hans har løyet for oss. Hvis vi ikke ser han på løpetur, drar vi hjem til dem. Vi kan jo presse Vibeke Juul litt, som vi snakket om i går. Erik begynte å lage kaffe til dem begge.
- Så drar vi ned til kontoret hans, er han ikke der får vi etterlyse han. Han kan velge å gjøre dette enkelt, eller vanskelig. Han må uansett snakke med oss. Jeg kjenner at jeg gleder meg litt til å konfrontere han.

Elise hadde rukket å kle på seg under monologen, og rakk Erik henne en kopp kaffe.
- Skal vi dra til Østensjøvannet da?
- Slapp av, jeg må få i meg denne koppen først. Hun pekte på vinflasken og ristet oppgitt på hodet. Mest av alt, oppgitt over egen oppførsel. Elise brant seg som vanlig på tungen og i ganen da hun prøvde å få i seg kaffen fort. Hun ga opp, og satte koppen fra seg på kjøkkenbenken.
- Vi drar, jeg har ikke tålmodighet til å drikke den kaffen her. Kanskje du kan lage kaldere kaffe neste gang, spøkte hun.

De satte seg i bilen, og Elise ble iskald bak på lårene av de stive, kalde skinnsetene.
- Litt varme i setet, eller? Hun gledet seg ikke så veldig til å gå rundt Østensjøvannet for å leke gjemsel med Sverre.
Det var ikke sikkert han var der en gang.

Janne Jemtland-saken: Den døde kvinnen er sannsynligvis Janne

I går søkte dykkere i Glomma etter den savnede kvinnen, og det ble funnet en død person i forbindelse med dette søket.

Politiet bekreftet at det var en kvinne som ble funnet, og på pressekonferansen i dag klokken 12.00 forteller politiet at det mest sannsynlig er Janne Jemtland som er funnet. Hun ble meldt savnet den 29. desember i fjor, og har vært savnet i over to uker. Obduksjonen blir utført i morgen, og flere svar vil komme i forbindelse med den foreløpige obduksjonsrapporten, som for eksempel hvordan Janne døde. 

Mange teorier og rykter har versert, særlig om ektemannen. Det viste seg, som de fleste trodde, at han hadde noe med forsvinningen hennes å gjøre. Han har gått langt i å skjule det han har gjort, men det ser ut som om politiet har gode bevis mot ektemannen. Politiet forteller også at det fortsatt er mye arbeid som gjenstår, og True Crime Norge kommer til å følge saken tett. 

Mange har lurt på hvorfor politiet ventet så lenge med å sikte ektemannen siden "det åpenbart var han". Jeg forstår hva dere mener, men det er ikke alltid slik at man kan gå til pågripelse med en gang, selv om det er sterke mistanker mot den eventuelle gjerningspersonen. Jeg tror politiet har gjort taktiske valg som med vilje utelatt å melde til media at de har mistenkt ektemannen, enten fordi det ikke har vært nok bevis innledende, eller fordi de muligens håpet at han skulle innrømme sin rolle i forsvinningen og drapet, eventuelt ved å forsnakke seg eller gjøre noe som ville gi politiet flere bevis. Da de ransaket huset fredag, på et tredjemannsransakelsesgrunnlag, hadde de nok tro på at de skulle finne spor i ekteparets hjem. De fant blod, men jeg tror ikke de nødvendigvis fant synlig blod i huset. Jeg vet ikke om de gikk inn med likhunder, men det kan tenkes at de brukte luminol.

Heldigvis har det blitt en slags avklaring i saken denne helgen, men alle sitter igjen med mange spørsmål som jeg håper vi får svar på. Jeg er også veldig spent på hvordan politiet har jobber, og om jeg har rett i mine antakelser om de taktiske grepene politiet har gjort. Om politiet har jobbet som jeg tror, vil jeg gå så langt i å kalle arbeidet genialt. 

Saken oppdateres.

Har du spørsmål eller kommentarer, kontakt True Crime Norge på post@truecrimenorge.no 

Ny utvikling i Janne-saken

Først vil jeg benytte anledningen til å kondolere ovenfor Janne Jemtlands familie og venner. 

Vi vet nå, helt sikkert at Janne er død, da ektemannen som i går ble pågrepet og siktet for drap har forklart politiet hvor de kan finne henne. Per nå foregår det søk med dykkere i Glomma ved Braskereidfoss. Ektemannen har sittet i lange avhør, og har gitt politiet informasjon om hvor liket befinner seg. Han nekter for å ha drept henne, men innrømmer å ha hatt en rolle i hennes forsvinning. 

Ektemannen er siktet for forsettelig drap, en alvorlig siktelse som innebærer at ektemannen har drept Janne "med vilje" og at han har hatt intensjon om å drepe henne. Straffelovens § 275 har en strafferamme på 21 års fengsel.

Så, hva mener ektemannen med at han ikke har drept Janne, men har spilt en rolle i hennes død?
Det er umulig å svare på hva han tenker, men jeg tror han med dette utsagnet ønsker å fraskrive seg ansvaret for Jannes død. Han har, indirekte innrømmet at han har noe med drapet å gjøre, men at han nekter straffeskyld.

Hva får en mann som selv har meldt sin kone savnet, til å ta i mot støtte og medfølelse fra er samlet samfunn, og trøste sine barn fordi moren er sporløst forsvunnet, mens han hele tiden har visst hvor Janne er, og at hun har vært død hele tiden? Disse handlingene gjør ingen ting for å hjelpe ektemannen i sin sak, de gjør hans situasjon verre. Det blir verre for han med tanke på at han i to uker har løyet til alle, sett Jannes familie i øynene og observert deres sorg og fortvilelse.
Han sier han har det tungt nå, og det stemmer sikkert. Men den sorg (om det er det han føler) er ingen ting i forhold til hva Jannes familie nå må gjennomgå med tanke på hans løgner. De må i tillegg til sjokket om forsvinningen, og meldingen om at Janne er død, innfinne seg med at en person de stolte på har gjort dette mot dem. Barna har mistet begge foreldrene. Jannes bror lot ektemannen bo hos seg, fordi han "var helt knust" over Jannes forsvinning. Jeg håper ektemannen nå kan stå for det som har skjedd, istedenfor å fortsette med bortforklaringene han i avhør kommer med. 

Pressekonferansen i dag klokken 14 meldte dessverre ikke noe nytt, det eneste vi nå vet er at politiet leter etter liket i Glomma, med store styrker. Politihelikopter og dykkere er satt inn i søket, og vi får bare håpe at Janne snart blir funnet. 

Jannes ektemann har vært i den franske fremmedlegionen i over 20 år, og har vært involvert i skarpe oppdrag (det vil si væpnede) i Afrika og på Balkan flere ganger, i følge Hamar Arbeiderblad.

Flere av Jannes venner har reagert på at Jannes Facebook-profil har vært aktiv etter at hun ble meldt savnet, og "likt" bilder så sent som 2.januar. Vi vet nå at det ikke kan ha vært Janne selv, og jeg lurer på om dette føyer seg inn i rekken av tiltak ektemannen har iverksatt for å avlede politiet i å oppdage at hun er drept. 

Saken oppdateres. 

Janne Jemtland-forsvinningen: Ektemannen pågrepet.

Jeg har i det lengste latt være å skrive om denne saken, da den frem til i dag har vært en forsvinningssak og ikke en kriminalsak. Like etter klokken 21 i dag, fredag varslet politiet en pressekonferanse. Når pressekonferanser i slike saker holdes på en fredag kveld, er det som oftest alvorlig.

Pressekonferansen i kveld var alvorlig. Politiet har foretatt en arrestasjon, og hvem er pågrepet? Jo, det var ektemannen. Ektemannen, som hele tiden har vært knust, er nå mistenkt for drap på sin kone som har vært savnet siden 29. desember 2017. Janne, mor til to barn, har i to uker vært sporløst forsvunnet, og det er hun enda. I ettermiddag kunne man se at politiet ransaket parets eiendom og tok tre kjøretøy i beslag. 

En teori, etter blodfunnet på to steder med 1,3 kilometers avstand, er at Janne Jemtland kan ha blitt påkjørt. Likevel har mange stilt seg spørsmålet om hvorfor Janne forlot sin bopæl mist på natten den kvelden. Hun hadde kommet hjem sammen med ektemannen etter en julefest. Etter dette vet ingen hva som har skjedd, og jeg har lenge lurt på hvorfor hun skulle ha dratt hjemmefra i de omstendighetene. Og, hvorfor i alle dager ventet ektemannen så lenge med å melde henne savnet? 

Det er, i de fleste tilfeller av drap, en gjerningsperson som er kjent av offeret på forhånd. I og med at saken har hatt en savnet-status siden dagen Janne forsvant, har jeg ikke villet skrive om dette før nå. Janne, som er en voksen person, har sin fulle rett til å forsvinne om hun selv ønsker. Siden det er funnet blod, har tankene gått mot at noe kriminelt har skjedd. I kveld viser det seg at det stemmer. Nå som saken er en en kriminalsak, mener jeg at det er riktig å skrive om den.

Bakgrunnen for pågripelsen av Jannes ektemann er funn i ekteparets bolig. Det er ikke kjent hvilke funn som er gjort, men politiet beslagla tre kjøretøy fra eiendommen. Han skal avhører i kveld, og jeg håper avhørene kan hjelpe politiet i å finne tobarnsmoren. 

Saken oppdateres. 


Bilde fra www.expressen.no Foto: Politiet

Mordet på Inger Stark i Karlstad 1990

Mordet:

Inger Stark (43) hadde vært ute og danset med noen venninner kvelden den 29. November 1990. Det hadde vært en morsom kveld, og det var mange glade mennesker ute. Venninnene hadde ledd, pratet og spist god mat før dansen begynte. En årlig tremesse hadde også blitt holdt i Karlstad samme helg, derfor hadde restauranten Sandrgund over dobbelt antall besøkende enn en vanlig kveld.

Klokken var cirka 02.30 da venninnene bestemte seg for å avslutte kvelden. Inger sa farvel, og gikk ut fra restaurant Sandgrund med en mann hun hadde blitt kjent med i løpet av kvelden. Han lovet å følge henne til taxiholdeplassen i Hamngatan, ikke så langt fra Sandgrund. Ute var det iskaldt, men dessverre ingen taxier som ventet. Inger og mannen tok farvel med hverandre, og han ga henne sitt visittkort.

Ved taxiholdeplassen satt også tre unge menn i 20-årene, som kom i snakk med Inger. De fortalte at de også ventet på skyss, og at deres bil snart skulle komme. Ganske riktig, de unge mennenes taxi kom noen minutter senere. Den ene av dem spurte Inger om hun ville dele taxi med dem, siden det var så kaldt. Taxisjåføren fortalte at en annen taxi var rett bak ham, og at den skulle være der om bare et par minutter. Inger takket derfor nei til å dele taxi med de unge mennene, og de kjørte avgårde.

Det kom aldri noen taxi rett bak dem første. Noe må ha skjedd på taxiholdeplassen, for Inger bestemte seg for å gå de 3,5 kilometerne hjem i den iskalde novembernatten, til huset sitt som lå i Sandelsgatan.

Cirka klokken 03.15 så en vekter at en kvinne med brun kåpe, svarte bukser, svarte lange støvletter og uten lue gå i retning Klaraborgsbron, dette var samme bekledning som Inger hadde på seg i følge venninnene. Vekteren la også merke til en ukjent mann i lang, mørk kåpe som gikk samme vei som Inger, rundt 30 meter lenger bak. Vekteren fikk inntrykk av at mannen fulgte etter henne. Da kvinnen hadde kommet opp på broen, hadde avstanden krympet, og mannen var bare 10-15 meter bak henne ved det tidspunktet. Etter dette så ikke vekteren kvinnen eller mannen noe mer.

Den mystiske mannen fikk tydeligvis tak i Inger. Han slo hodet hennes hardt i rekkverket på broen, før han voldtok henne. Deretter løftet han henne opp og kastet henne over rekkverket, ned i den iskalde Klarälven.

Rundt klokken 07.30 neste morgen ble en nesten fastfrosset kropp funnet  i Klarälven. Det var Inger Stark. Ingers veske og dansesko stod igjen oppe på broen, og blod ble funnet på rekkverket der morderen slo hodet hennes.

Ingers venninner var sjokkerte, og kunne ikke forstå hvorfor Inger hadde bestemt seg for å gå den lange veien hjem i kulden midt på natten. Hun var veldig forsiktig, i tillegg og mørkredd. Noe måtte nok ha skjedd på taxiholdeplassen.

De unge mennene som Inger hadde konversert med på Hamngatan meldte seg, og fortalte politiet at de ikke hadde sett noe mystisk før de dro fra stedet, heller ikke mannen som fulgte Inger ut fra restauranten etter at de to hadde tatt farvel. Taxisjåføren bekreftet at han hadde kjørt guttene hjem, og at han hadde fortalt Inger at en ny taxi skulle komme. Alle disse ble sjekket ut av saken.

Det fantes ingen spor på Ingers klær eller kropp etter å ha ligget i vannet. Politiet hadde ingen mistenkte, selv om over 1000 mennesker er avhørt i forbindelse med saken. Den er fortsatt uløst. I 2006 ble klærne sjekket for DNA-spor, men de fant ingen ting. Saken er fortsatt åpen.


Inger Stark (43). Bilde fra expresse.se, Foto: Ukjent

Teoriene:

Det er veldig mange teorier i denne saken, og jeg skal prøve å ta for meg de fleste av dem. Noen holder ikke vann i det hele tatt, så de lot jeg ligge, men her er de mest interessante, noen er kanskje merkelige.

Jeg vil presisere at dette ikke er mine personlige teorier, jeg gjengir kun teoriene som verserer.

1. Mange deltagere fra forskjellige steder i Sverige var kommet  til Karlstad den dagen, da tremessen skulle starte dagen etter. Restaurant Sandgrunn var stappfull, mange utenbys fra var der den 29. november. Kan morderen ha vært på stedet, fått øye på Inger og fulgt etter henne? Kan denne personen ha sett at hun sto alene på holdeplassen, og gjort henne så ukomfortabel at hun heller ville gå hjem? Morderen kan ha reist fra Karlstad samme morgen, og ikke blitt avhørt.

2. Inger Stark jobbet som sosialarbeider, hvor hun vurderte søknader om sosialstønad. Kan noen ha blitt sinte på henne på grunn av et avslag, og tatt hevn? Det kan hende noen har kjent igjen Inger, og bestemt seg der og da for å konfrontere henne.

3. To klartsynte mener de har fått kontakt med Inger, som viste dem morderen. Morderen satt i en bil ikke så langt fra taxiholdeplassen, og betraktet henne før han fulgte etter henne da hun begynte å gå hjemover. Han var, i følge de klarsynte, en VD (daglig leder) i et stort firma i Göteborg. Inger skal ikke ha kjent han fra tidligere. Denne mannen skal ha vært kjent i Göteborg, og de klarsynte fant faktisk navnet hans. Det som er litt spennende er at den forretningsmannen var i Karlstad den dagen Inger ble drept.

4. Anders Eklund, mannen som voldtok og drepte Engla (8) og Pernilla (31) var 25 år i 1990. Mordet på Inger er skremmende likt mordet på Pernilla.  Hun ble også ble voldtatt og drept, ikke på en bro, men ved en undergang i Falun. Eklund hadde fulgt etter Pernilla før han overfalt henne. Anders Eklund var lastebilsjåfør, også da han var 25 år. Noen mener han kan ha vært i Karlstad flere ganger i november 1990, men dette er ikke helt bekreftet.

5. En lege i Karlstad som ikke bodde så langt fra Inger Stark, skal til flere ha forsnakket seg om mordet mens han var full. Han tok livet sitt i 2011.

6. Vitner fortalte politiet at samme natt som Inger ble drept, ble en mann med mørk kåpe, samme signalement som vekteren hadde oppgitt, sett løpende forbi togstasjonen i Karlstad i tidsrommet mellom 03.30 og 03.45, noe som kan være rett etter drapet på Inger tidsmessig.

7. En stuepike på et hotell I Karlstad oppdaget dagen etter drapet blod på laken og håndklær i et av hotellrommene hun skulle vaske. Hun ble brydd av synet og la laknene og håndklærne til vask. Dette var før hun hadde hørt om drapet på Inger. Hun kontaktet politiet om blodfunnet, men kunne ikke huske hvilken etasje eller hvilket rom blodet ble funnet på, og politiet klarte aldri å finne ut hvem som hadde bodd på rommet.

 

Hva tror dere om teoriene? Noen er ganske søkte, andre litt mer interessante. Hvem tror du, ut fra disse teoriene, kan være morderen? Eller har du kanskje en annen teori?

Hvis du mener du finner ut svaret, skriv det enten i kommentarfeltet, eller mail True Crime Norge på post@truecrimenorge.no. Du kan også skrive til oss på Facebook.

Jeg forteller hva jeg tror skjedde med Inger Stark om en uke.

Gleder meg til å høre fra dere!

Kilder: www.expressen.se : 
           ttps://www.expressen.se/nyheter/inger-stark-slogs-ihjal-efter-danskvall/
           www.nwt.se 

The Lipstick Killer

                                                       FOR HEAVENS

                                                    SAKE CATCH ME

                                                 BEFORE I KILL MORE
                                            I CANNOT CONTROL MYSELF

 

Den 5. Juni 1945 ble 43 år gamle Josephine Ross funnet i sin egen leilighet i Chicago. Hun var drept, knivstukket gjentatte ganger og ble funnet med sin egen kjole surret rundt hodet. Politiet mistenkte straks hennes forlovede, men han hadde et vanntett alibi. Politiet gikk videre i Josephines omgangskrets og sjekket både tidligere ektemenn og kjærester. Ingen av dem så ut til å ha drept henne.
Josephine hadde kjempet for livet sitt, og politiet fant hårstrå i den ene hånden hennes. På 40-tallet var ikke DNA-teknologien et tema i kriminalsaker, de brukte heller en metode som sammenlignet hårene. Dette fungerte kun om man også hadde hårprøver fra den mistenkte, men så lenge de ikke hadde dette, kunne de bare gå utifra at morderen hadde mørkt hår. Politiet begynte å jobbe utfra teorien om at morderen kunne ha vært en innbruddstyv som ble overrasket av Josephine, og drepte henne i affekt. Ingen ting ble stjålet fra Josephines leilighet.

Det ble også gjort rundspørringer i leilighetskomplekset Josephine bodde, og flere mente de hadde sett en mann med mørk hud løpe raskt fra bygningen. Stor innsats ble gjort for å finne denne mannen, uten hell.

 

En vaskedame gikk gjennom gangen i leilighetskomplekset hun jobbet i. Hun hørte musikk, som om noen spilte radioen altfor høyt. Hun lurte kanskje på hvor musikken kom fra, men da hun så en halvåpen dør, regnet hun med at det måtte komme fra den leiligheten. Hun skrek høyt da hun så det. Kvinnen som bodde i leiligheten lå på ryggen med en kniv i halsen, og blod over alt. Leiligheten var rotete, som om noen hadde lett etter noe. Vaskedamen ringte Chicago-politiet med en gang hun så liket.
Politiet kom til Frances Browns leilighet den 10. Desember 1945, bare et halvår etter drapet på Josephine Ross. Også denne gangen kunne det se ut som om en innbruddstyv hadde brutt seg inn, og deretter blitt overrasket av at noen var hjemme. Det var likevel noe annerledes med dette åstedet. På veggen over liket var en beskjed skrevet i leppestift:


Bilde fra Criminal Minds Wiki. 

Det virket som om personen hadde drept før, og i desperasjon ønsket å bli stoppet så ingen flere skulle måtte dø. Likevel tenkte politiet at dette var et innbrudd som hadde gått feil, selv om det ikke var stjålet noe som helst fra leiligheten. Det ble funnet et blodig fingeravtrykk på dørhåndtaket til utgangsdøren.
Politiet fant ut, gjennom rundspørring hos naboene, at noen faktisk hadde sett en person som fortet seg ut fra heisen samme dag som Frances hadde blitt drept. En annen mann mente å ha hørt skudd rundt klokken fire om morgenen, og det kunne stemme med tidspunktet Frances døde på. Hun hadde nemlig blitt skutt, i tillegg til å ha blitt kuttet med kniv i halsen.
Den spede skikkelsen som løp fra heisen i oppgangen, og leppestiften på veggen fikk politimesteren til å tro at de lette etter en kvinnelig morder, og fortalte dette på en pressekonferanse. Ingen tips kom inn om den morderiske kvinnen.

 

Den 7. Januar 1946, nesten en måned etter drapet på Frances, ringte en fortvilet familie til Chicago-politiet. Deres seks år gamle datter Suzanne Degnan var forsvunnet. De hadde lett over alt i den store leiligheten, men kunne ikke finne henne. Suzannes soverom lå i en høy første etasje, og da moren kom inn den morgenen var vinduet åpent og en stige sto under vinduet på utsiden. Det kunne se ut som en kidnapping.

Politiet søkte over alt, og fant en lapp med krav om løsepenger ved stigen under Suzannes soveromsvindu hvor det med meget dårlig grammatikk, stod:  

SKAFF $20.000 OG VENT PÅ BESKJED.

IKKE KONTAKT POLITI OG FBI. KUN SEDLER I $10 OG $5.

På baksiden av lappen stod det:

BRENN LAPPEN FOR HENNES EGEN SIKKERHET!

Samme dag som Suzanne forsvant, ringte en ukjent mann og krevde løsepenger. Han snakket usammenhengende, og avsluttet samtalen før politiet fikk stilt ham noen spørsmål.
Etterhvert som dagene gikk, fikk politiet flere merkelige lapper som sannsynligvis var skrevet av samme mann som kidnappet Suzanne. En telefon skulle likevel forandre alt. Den anonyme innringeren anbefalte politiet å lete i vannrennene og rørsystemene i området der lille Suzanne forsvant fra. Politiet bestemte seg for å gjøre dette og lette seg frem til en bakgate et kvartal fra familien Degnans hus. Et menneskehode ble funnet, som tilsynelatende var et barns. I samme område fant de også to avkuttede ben og en torso. Alle tilhørte dessverre seks år gamle Suzanne Degnan.


Bilde fra Chicago Tribune, Suzanne Degnan (6) 

Hvem var morderen? Politiet hadde flere mistenkte, men alle ble sluppet en etter en.

17 år gamle William Heirens ble på denne tiden arrestert for innbrudd, men ikke hans første. Han hadde brutt seg inn og stjålet fra flere hus og leiligheter, og politiet fant et stort antall gjenstander, alt tyvegods hjemme hos gutten. Media var på denne tiden svært opptatt av at Suzanne Degnans morder, samt den som hadde drept både Josephine Ross og Frances Brown skulle arresteres. De hadde et enormt press, og begynte å se på muligheten for at William Heirens kunne være The Lipsitck Killer, som media hadde døpt ham til.

William Heirens vokste opp i en forstad like utenfor Chicago, med mor, far og en yngre bror. Foreldrene var innvandrere fra Luxembourg, og hadde fått et dårlig forhold til hverandre etter at de flyttet til USA. De kranglet hele tiden, og Bill var mye ute av huset for å komme bort fra foreldrenes krangling. Det var her han begynte å bryte seg inn hos folk for å stjele. Han gjorde det mest for moro, og solgte aldri noe av det han hadde stjålet.
Bill Heirens ble arrestert flere ganger for tyveri, og en gang for å ha hatt en pistol på seg, som 13-åring. Foreldrene sendte ham til en slags kostskole for uoppdragne gutter etter dette, og begynte så smått på college før drapene i Chicago startet.

Om du ser like mange krim-serier som meg, ser du også at modus operandi i disse drapene ikke henger sammen. Mordene på Josephine og Frances var relativt like, kniv var brukt på begge, mens Frances i tillegg var skutt i hodet. Vitner meldte om to helt forskjellige gjerningspersoner, og i mordet på lille Suzanne ble hun partert og kastet som søppel. Selv om drapene var forskjellige, mente politiet at Bill Heirens måtte være morderen. Han nektet, og nektet, og nektet. De gjorde analyser av håndskriften hans, uten at det kunne bevise at det var Heirens som hadde skrevet beskjeden i leppestift eller løsepengekravet.

Etter hardt press og lange avhør, innrømmet  Bill Heirens at han var The Lipstick Killer, og at han hadde drept alle tre. Han ble dømt til livstid i fengsel med mulighet for prøveløslatelse. Etter rettsaken nektet han for å ha drept noen, og mente at han hadde blitt presset til å tilstå. Han forsøkte flere ganger å få saken sin gjenopptatt, men ble nektet hver gang. Flere advokater ville også hjelpe Heirens med å frikjenne han, uten hell. Etter at Heirens ble dømt i 1946, brøt familien all kontakt med William. De byttet til og med etternavn til Hill, istedenfor Heirens.

Heirens hadde altså ingen familie lenger, og ville aldri slippe ut fra fengsel som en fri mann om han ikke gjorde noe med det. Derfor begynte han å studere, og var det første innsatte i USA som tok eksamen etter fire års collegestudier i fengsel. Han oppnådde en bachelor-grad, uten at det hjalp ham i kampen for frihet og renvaskelse.
Det er flere momenter som ikke stemmer i denne saken, og skyldspørsmålet er kontroversielt. For eksempel det blodige fingeravtrykket som ble funnet på dørhåndtaket i Frances Browns leilighet, som påtalemyndigheten beviste at tilhørte Heirens, kan se ut som om det er plantet. Det er rullet, som når man avgir fingeravtrykk hos politiet. Dette er ikke vanlig å se på et dørhåndtak.

Skriftanalysene, hva med dem? Flere analyseeksperter avviste at Heirens kunne ha skrevet noen av meldingene politiet hadde fått. I retten ble en ny ekspert brukt,og han mente at det var Heirens som hadde skrevet både på veggen til Frances og løspengekravene. I dag mener flere skrifteksperter at det ikke kan ha vært Heirens, og at det er to forskjellige personer som har skrevet de nevnte beskjedene. Heirens har, med unntak av den pressede tilståelsen, alltid nektet for å ha drept noen.

Jeg vet ikke om William Heirens var The Lipstick Killer eller ikke, men jeg tror faktisk at han var uskyldig i drap. Han var ikke guds beste barn, det skal være sikkert. Men det er en lang vei fra innbrudd til bestialske drap, og den veien tror jeg ikke Heirens gikk. Han var aldri voldelig, og stjal kun for gøy uten av noen ble skadet. Jeg tror, derimot, at Josephine og Frances? mordere kan være samme person, men seks år gamle Suzanne Degnans morder er en helt annen.

William Heirens døde av diabeteskomplikasjoner i 2012, 83 år gammel. Han var da den fangen i USA som hadde sittet lengst i fengsel noensinne, hele 65 år. Han fikk aldri saken sin gjenopptatt, og hevdet på dødsleiet at han var uskyldig.

Tror dere William Heirens var seremorderen The Lipstick Killer?


William Heirens ved arrestasjon og som gammel mann.
Bilde fra www.nydailynews.com

Vi er på SnapChat! Følg oss gjerne, vi heter truecrimenorge

Oslo, 1974 Del 11

Malerhaugen, Oslo, 1974

Bjørn Hærland lå våken i sengen. Rolf sov ved siden av ham, pustet tungt og snudde seg mot vinduet. Hærland tenkte på skandalen Rolf hadde avdekket våren to år tidligere.
Rolf hadde vært ute på oppdrag for avisen, han skulle ta bilder av raddissungdommer på nattestid, fordi det hadde blitt gjort hærverk på biler og butikkvinduer den siste tiden. Rolf hadde vært nede i området ved Brugata, hvor de fleste av tilfellende hadde forekommet. Plutselig hadde Rolf sett fire menn gå til angrep på en annen mann. Rolf hadde begynt å fotografere hendelsen, som viste seg å være en voldsom hatkriminalitet mot en homofil mann. Bildene hadde vist at de slo han i hodet og bena med jernrør, slo og sparket han i ryggen og magen og trampet på armene hans. Mannen blødde kraftig, og var bevisstløs etter kort tid. Han lå der, uten mulighet til å forsvare seg. Noen hadde heldigvis løpt til nærmeste telefonkiosk og ringt politiet. De hadde kommet raskt til stedet, men det var for sent. Mannen var død av skadene, allerede da ambulansen kom.

Politiet hadde klart å ta tre av gjerningsmennene, men den siste kom seg unna. Hærland husket godt bildene av de tre mennene i håndjern inne i den sorte Volvo 244, som tok dem med til arresten. Rolf hadde tatt med seg bildene til politistasjonen i Oslo, for å vise bildene av alle fire. På politistasjonen hadde Hærland avhørt Rolf om hva han hadde sett. Hærland hadde gjenkjent den ene gjerningsmannen, han som slo først og mest. Han som kom seg unna. Hærland kontaktet ikke Ebbesen, men Ebbesens overordnede anonymt.

Det viste seg at det var Helge Ebbesens sønn, politimannen Christer Ebbesen som var en av de på bildet. Han hadde blitt arrestert neste dag, foran kollegene på politistasjonen. Han ble dømt til fem års fengsel for uaktsomt drap, og sonet fortsatt straffen den dag i dag. Hærland visste at Helge Ebbesen hadde funnet ut at det var han som varslet om bildene. Det var derfor Ebbesen var så sint. Ebbesen hadde vært i hardt vær, og nesten mistet jobben. Det var også derfor han trengte å få denne saken oppklart, og det fort. Hærland, på den andre siden var redd for å miste sin jobb. Han elsket å være politi, som hans far hadde vært. Han ville være like hederlig, like flink. Han skulle oppklare saken Langbølgensaken, det måtte han.

 

Neste morgen var Rolf allerede nede på kjøkkenet og i full gang med frokosten til dem begge. Hærland kjente lukten av egg og bacon helt inn på soverommet. Han tok en dusj og gikk ned på kjøkkenet, han følte seg straks bedre etter litt mat og sterk kaffe. Hærland så over notatene i blokken sin. «Hanskene, blodtype og Endre Pedersen». Han bestemte seg for å dra til kontoret først, for å ringe krimteknisk med en eneste gang.
Var det blod på hanskene kunne de fakke morderen snart. Han skulle deretter kjøre til Langbølgen, for å snakke med Eva Pedersen. Hærland visste at Eva var husmor, og håpet at mannen hennes Morten var på jobb når kom, slik at de kunne snakke fritt. Hærland visste at en mor alltid ville det beste for barna sine, og han trodde Eva ville gjøre alt for at Endre skulle være trygg.
Allerede i bilen på vei til kontoret begynte han å forberede spørsmål han skulle stille Eva Pedersen. Vel fremme på kontoret slo han nummeret til teknisk avdeling, etter to ring var det noen som løftet opp røret.

- Betjent Hærland her, jeg etterforsker mordet på Marie Abrahamsen. Det har kommet meg for øret at det ble funnet en hanske i Fru Abrahamsens leilighet, nærmere bestemt i gangen ved eller på telefonbordet. Har De disse hanskene enda?
- Ja, hanskene har vi her i laboratoriet. Behøver De ha dem?
- Jeg behøver dem ikke, men ønsker at dere skal se nærmere på dem, rettere sagt undersøke dem for blodspor. Hvis hanskene er morderens, kan det tenkes de er brukt under selve mordet, og gi oss viktig informasjon om morderen. Vær vennlig og ring meg straks De finner ut noe, blod eller ikke. Jeg skal ut i et par timer, men gi gjerne min sekretær beskjed om å ringe Dem tilbake. Ikke avslør noe til henne, bare si at det haster.
- Det skal jeg gjøre, Hærland. De hører fra meg.

Hærland var spent på resultatet, og kunne nesten ikke vente. Han håpet på det sterkeste at han ikke ville bli skuffet. Det måtte være spor på hanskene. Bjørn Hærland svingte inn på parkeringsplassen ved Langbølgen. Noen unger lekte med en ball på plenen ved siden av.

- Er du politi, eller? En snørrete gutt på kanskje fem-seks år så på ham med store øyne.
- Skal du arrestere noen?
- Ja, jeg er politi. Jeg skal ikke arrestere noen, jeg skal snakke med noen som bor her.
- Skal du snakke med Store-Endre? En jente kom opp på siden av gutten med snørret.
- Jeg så han i sted, mamma sier at han har gjort noe slemt mot en gammel dame. Har han det? Hærland gjorde store øyne.
- Hvor så du Endre, kan du peke for meg? Jenta pekte i retning skurene med søppelkassene utenfor.
- Når så du han da?
- Etter frokost, vel.
- Jeg så han også, sa gutten. Hærland prøvde å trå varsomt, men allikevel få ut så mye informasjon som mulig av ungene.
- Husker dere hva han hadde på seg?
- En grønn jakke, lue og bukser. Han hadde sko på seg også! Ungene virket engasjerte.
- Tusen takk for hjelpen, unger. Gå å lek videre dere, så går jeg inn i blokken i mens.
- Kan jeg få kjøre politibil eller, spurte gutten håpefullt.
- Neste gang, kanskje, svarte Hærland på vei mot oppgangen der Pedersens bodde. Han gikk opp trappene til Pedersens leilighet og ringte på dørklokken.

En sliten og grå Eva Pedersen åpnet døren, og gjorde store øyne da hun så at det var Hærland som sto foran henne.
- Jeg beklager jeg kommer uanmeldt, men jeg er nødt til å snakke med deg om Endre.
- Jeg vet ikke hvor han er, du må tro meg! Eva brast i gråt.
- Kan jeg komme innenfor? Eva åpnet døren slik at Hærland kunne tre innenfor. Han tok av seg hatten og frakken, og satt skoene i entreen. De gikk inn i stuen og satte seg i den enkle salongen.

- Hvor lenge er det siden du har sett Endre? Eva fortsatte å gråte, og tok frem et lommetørkle fra forkleet.
- Siden den kvelden, han har ikke vær her siden. Han kan ikke ha gjort dette, konstabel. Hærland kunne høre fortvilelsen i stemmen hennes.
- Jeg forstår at du ikke kan tro at din egen sønn har gjort noe så.. bestialsk. Han angret straks på ordvalget.
- Endre var hos Fru Abrahamsen samme ettermiddag, en nabokone så to unggutter løpe over plenen, en med makne klær som Endre hadde på seg. Han har nå vært forsvunnet i nesten fire døgn, du forstår vel at dette ikke taler til fordel for din sønn?
- Jeg forstår det, men han er en god gutt, han likte Fru Abrahamsen godt. Hjalp henne.
- Jeg snakket med noen unger ved parkeringsplassen utenfor her, rett før jeg ringte på hos deg. De sa det hadde sett Endre tidligere i morges, rundt frokosttider. Kan du kanskje ha sett han i dag også? Hærland studerte ansiktsuttrykket hennes. Eva Pedersen ble helt hvit i det allerede fargeløse ansiktet. Hun så ned på hendene sine.
- Han var her i morges. Han fikk litt mat. Jeg vet ikke hvor han er nå. Vær så snill konstabel, la meg snakke med han.
- Fru Pedersen, du vet det er ulovlig å lyve for politiet. Du hindrer en drapsetterforskning! Hærland var tydelig irritert.
- Du må straks få han hit, jeg må snakke med han.
Eva hulket høyt, og pusset nesen. Hun var rød rundt øynene.

- Han kommer innom etterpå for litt formiddagsmat. Faren hans vet ikke at Endre er her. Hærland forbannet seg selv for å ha parkert politibilen på parkeringsplassen. Han måtte få den vekk på en måte.
- Når vil han være her? Eva så bort på vegguret over den lille kaminen i andre enden av stuen.
- Klokka elleve.

- Fint, sa Hærland.
- Kan jeg låne telefonen?

Eva viste han til telefonbordet i gangen og gikk ut på kjøkkenet. Hærland holdt henne under oppsyn mens han ringte stasjonen.
Han fikk to betjenter til å kjøre opp til Lambertseter, den ene til å flytte bilen, og mens den andre ventet like ved i en annen bil. Klokken var blitt ti over halv elleve, om tyve minutter ville Endre være der.
Hærland skulle vente i stuen, mens Eva Pedersen skulle være på kjøkkenet og ha formiddagsmaten klar. Når Endre kom inn døren, skulle Hærland vente til Endre satte seg ved kjøkkenbordet før han selv kom inn i rommet. Hatten, frakken og skoene var gjemt i klesskapet i gangen.
Hærland var tilfreds med sin egen plan, og håper det gikk rett vei denne gangen. Klokken tikket sakte, og da de elleve slagene slo, ble forventingen nesten uutholdelig. Klokken ble fire over elleve, og Hærland var utålmodig. Hvor kunne han være? Hærland ba en stille bønn om at Endre ikke hadde sett politibilene. Han hadde vært i området, og kunne ha sett hva som forgikk.
Noen tok i dørhåndtaket, og ytterdøren gikk opp. En sekk eller bag ble satt på gulvet. Sko ble slengt i veggen, og en jakke hengt på knaggen.

- Mamma, er du på kjøkkenet?
- Ja, maten er klar, Endre. Eva var verdens verste skuespiller. Man kunne høre gråten og fortvilelsen i stemmen hennes.
- Hva er det mamma? Endre hørtes usikker ut.
- Ikke kom inn hit Endre, løp! Politiet er her, de skal ta deg!
Hærland løp raskt ut i gangen. Endre så ham og begynte å løpe mot ytterdøren igjen, uten sko. Hærland var raskere, og fikk tak i venstrearmen hans. - Endre Pedersen, du er herved arrestert og mistenkt for mordet på Marie Abrahamsen. Hærland prøvde å høres myndig ut, men stemmen skalv.
- Betjent, vær så snill, ba Eva hysterisk.
- Jeg har ikke gjort noe, det var ikke meg!

 

Endre prøvde desperat å vri seg unna politimannens grep. De to konstablene som hadde ventet ute, var på vei opp trappen og til leiligheten. De satte håndjern på gutten, og førte han ut i oppgangen. Flere nysgjerrige naboer hadde hørt opptrinnet og spionerte gjennom dører på gløtt. Typisk nabokjerringer, tenkte Hærland irritert.

- Fru Pedersen, jeg kan ta deg inn og sikte deg for flere alvorlige lovbrudd etter det du nettopp stelte i stand.
- Hvor tar dere Endre? Kan jeg besøke han?
- Dere kan besøke han i morgen ettermiddag, nå skal han inn til avhør, så vi får en skikkelig forklaring på hva som egentlig har skjedd. Du hører fra meg. Hærland gikk ut av leiligheten, og tok hatten på seg da han kom ut. De var høst i luften. Han takket de to kollegene for hjelpen, og gikk mot sin egen bil.

- Du sa at du ikke skulle arrestere noen du. Du løy! Den lille, snørrete gutten så illsint på Hærland.
- Hør her, gutt. Når man gjør dumme ting, blir man tatt av politiet. Husk på det!

Hærland satte seg inn i bilen, og tenkte et øyeblikk at han var litt for brysk mot den lille gutten, men håpet i samme tankebane at gutten aldri ville bryte loven. Det var det nok av gutter her i Oslo som gjorde.

 

The Amityville Horror: Mordene

Det er den 13. November 1974. En ung mann løper inn i en lokal pub midt på natten. Han roper at noen har skutt foreldrene hans, og er tydelig livredd. Flere av pubgjestene reiser seg og bestemmer seg for å dra til huset sammen med mannen for å ringe politiet. De går sammen inn i huset, og finner seks mennesker døde.


112 Ocean Drive. Bilde fra www.theamityvillefiles.com 

Politiet ble raskt tilkalt, og kom til åstedet vel vitende om at det var flere døde mennesker i 112 Ocean Avenue i byen Amityville i Long Island, New York. De tok seg inn i huset, bevæpnet i tilfelle morderen fortsatt var på åstedet. I hvert av soverommene fant politiet døde mennesker, i alt seks stykker. De lå på magen i sengene sine, med ansiktet ned. Alle lå samme stilling, og alle var skutt. Foreldrene i huset, Ronald DeFeo Sr.(44) og Louise DeFeo (42) var skutt to ganger, mens barna var kun skutt en gang hver.

Den eneste overlevende, eldstesønnen Robert Joseph DeFeo Jr., eller Butch som han ble kalt, fortalte at det var mafia-torpedoen Louis Falini hadde drept familien hans. Politiet satt med en gang store styrker i å finne Falini, som allerede var en ettersøkt kriminell. I mellomtiden tok de med seg Burch til politistasjonen for avhør. I avhørene snakket 23 år gamle Butch usammenhengende, og endret forklaring flere ganger. Politiet begynte å fatte mistanke om at noe ikke stemte med Butch, som virket helt krakilsk. De lot ham sove noen timer i en fengselscelle for å roe seg litt ned, og bestemte seg for å fortsette avhørene neste dag.

Neste morgen begynte Butch DeFeo å fortelle hva som egentlig hadde skjedd natten før. Han sa det var kun han selv som hadde drept familien sin, med en 35.kaliber Marlin-rifle. Han syntes det hadde gått så fort, og uttrykte at da han først hadde startet med å drepe, klarte han ikke å stoppe. Butch DeFeo ble samme dag siktet for drap på seks mennesker.


Butch DeFeo. Bilde fra Wikipedia

Det var en del aspekter som virket merkelig med drapene. Alle seks ble funnet i sin egen seng, i samme stilling; på magen med ansiktet ned og skutt til døde. To skudd hver var tildelt foreldrene, mens Butch sine yngre søsken hadde blitt drept av kun ett skudd hver. Butch hadde ingen våpentrening på forhånd, likevel hadde han skutt med en viss presisjon.

Et annet spørsmål, som fortsatt er et mysterium, er hvorfor ingen av de drepte hadde tegn til verken forsvarsskader eller at de var blitt dopet ned. Åtte skudd med rifle ble avfyrt, men ingen, ikke en gang naboer hørte noen skudd. Butch hadde ikke brukt lyddemper. Det kan til og med se ut som at ingen i familien hadde hørt skuddene heller, siden alle bortsett fra to sov da de ble drept.

En rifle smeller høyt, det er det ingen tvil om. Så hvorfor hørte ingen skuddene? Hvordan klarte Butch alene å ha drept hele familien, uten tegn til kamp? Politiet stilte seg de samme spørsmålene, og flere av de som etterforsket saken mente han måtte ha hatt en medhjelper. Som skrevet tidligere, ga Butch flere versjoner av hva som skjedde på mordnatten. Han sa alt fra at moren hadde drept familien, og han selv hadde skutt moren i selvforsvar, til at søsteren Dawn, var den egentlige morderen. Han begynte også å snakke om en dame i New Jersey som hadde drept familien hans. Men en ting, som også kom frem i rettssaken og ble snappet opp av media, var at han hørte stemmer som befalte ham å drepe.

Butch mente at det var noe paranormalt i huset, og at det var åndene som fikk han til å begå de grusomme mordene. Dette var det flere som bet seg merke i. Psykiatriske undersøkelser ble foretatt, men ingen av de rettsoppnevnte psykiaterne kunne finne tegn til psykisk sykdom. Butch kunne straffes for det han hadde gjort, i følge dem.

Den 21. November 1975 ble Butch, eller  Ronald Joseph DeFeo som han heter, dømt for seks mord, og fikk 25 år til livstid i fengsel. Han har flere ganger overprøvd dommen, og hevder hardnakket den dag i dag at huset er hjemsøkt og at åndene fikk han til å drepe. Han har søkt om prøveløslatelse flere ganger, men alle har blitt avslått.

Så, hva har denne saken med skrekkfilmene The Amityville Horror og The Amityville Haunting? Har du sett dem? I så fall kjenner du kanskje historien om familien som bodde i huset før for eksempel familien Lutz flytter inn. I filmen flytter barnefamilien inn i huset, som har en forhistorie der en hel familie ble slaktet av den eldste sønnen. Forfatteren Jay Anson utga i 1977 boken The Amityville Horros, som filmene er basert på.
Historien fra boken er basert på DeFeo-mordene, selv om den ikke stemmer helt med hva som skjedde i virkeligheten. Huset finnes på ordentlig, i sommer var det faktisk til salgs.

Adressen 112 Ocean Avenue er byttet til 108 Ocean Avenue, fordi skrekkfilmentusiaster og spøkelsesjegere ofte tar seg inn på tomten. Huset ble også kjent da de paranormale etterforskerne Ed og Lorraine Warren undersøkte det, og fant flere onde ånder der. Faktisk, ble flere bilder tatt, og et av bildene omtales som det mest kjente spøkelsesbildet i verden. I hjørnet ser man en liten gutt, som visstnok skal være den yngste av DeFeo-barna. Hva tror du?  


Spøkelsesgutten fra Amityville. Bilde fra www.theparanormalguide.com

Kilder: www.theamityvillefiles.com
         www.murderpedia.com 

Viltlevende barn: Genie (13)

Barn trenger kjærlighet og omsorg fra den dagen de blir født. Hudkontakt, for eksempel er viktig for at barnets stresshormoner skal senkes, slik at blant annet følelser kan utvikles. Noen barn får ikke dette, av forskjellige grunner, og flere studier viser at barn blir underutviklet av for lite stimuli i form av for eksempel interaksjon med andre, hudkontakt eller rett og slett omsorg.

Noen barn lever i en helt annen virkelighet enn det vi er vant til. Nå snakker jeg ikke om barn som lever på flukt, eller i krig, selv om det er fullstendig ødeleggende for disse barna, men om barn som vokser opp med dyr. Har du hørt om disse? De kalles  for eksempel Virkelighetens Mowgli eller Ulvegutten og oppfører seg ikke som vanlige barn, nettopp fordi de aldri har møtt andre barn, eller voksne for den saks skyld.

De går på alle fire, klarer ikke å stå oppreist på to ben, kan som oftest ikke snakke eller kommunisere, og viser tegn til redsel for andre mennesker, som faktisk er en ukjent rase for dem.

Disse barna går det dessverre ikke så bra med. Når et barn er rundt fire år gammelt, slutter hjernen å benytte de delene som ikke brukes, som for eksempel språk og motorikk. Selv om de får hjelp til å lære ord, kan de likevel sjelden sette ordene sammen til setninger. De klarer kanskje å lære seg å gå, men vil alltid være mest komfortabel med å for eksempel gå på alle fire. Finmotorikk, som for eksempel å skrive er også utfordrende. Flere av barna som, av ulike grunner, vokser opp slik forblir på et lavt mentalt nivå.

En gutt fra Ukraina vokste opp alene på en gård med en flokk høns frem til han var åtte år gammel. Han ble reddet og flere leger, fysioterapeuter, psykologer og lingvister forsøkte å hjelpe ham med å bli menneske. Han kommuniserte kun med klukkelyder, klorte eller bet om han ble redd, og smulet opp maten sin i små biter slik som høns spiser. Gutten ble aldri vanlig, og hadde store problemer med å snakke, gå og i det hele tatt oppføre seg som et menneske. Det er antatt at hans mentale alder var på cirka fem år. Selv i voksen alder kom han aldri fra høne-faktene, og bodde på mentalsykehus resten av livet. Man vet ikke hva som skjedde med foreldrene hans.

En historie klarte jeg ikke å glemme da jeg gjorde research om dette temaet, og jeg husker vi diskuterte denne på psykologistudiet. Saken er litt annerledes enn de som vokser opp med dyr, men prinsippet er det samme. Husk at dette er en helt sann historie, selv om det er vanskelig å tro.

I 1957 ble lille Genie født, fem år etter sin storebror. Foreldrene hadde fått i alt fire barn, men bare Genie og broren vokste opp. Familien bodde i et lite hus i Arcadia, California og og alt var som normalt de første månedene Genie levde. Da hun bare var et halvt år gammel, begynte faren hennes å merke at noe var galt med den lille jenta. Hun laget sjelden lyder, og klarte ikke å svelge melk eller babymat. Foreldrene tok etterhvert babyen til legen, som oppdaget at Genie hadde problemer med svelget, samt at hun muligens hadde autistiske tendenser. Det var også noe galt med den ene hoften til Genie, så hun måtte bruke en skinne som gjorde at hun ikke lærte seg å gå ordentlig. Genie var mye syk, og faren ble etterhvert overbevist om at datteren var hjerneskadet og utviklingshemmet. Istedenfor å la leger sjekke dette, bestemte han seg for at Genie skulle låses inne på rommet sitt.

Genies foreldre var et merkelig par. Moren flyttet til California som tenåring, og jobbet på fabrikk da hun møtte Genies far. En dag fikk moren en tung metallgjenstand i hodet. Hun fikk store nevrologiske skader som gjorde at motorikken hennes ikke fungerte som den skulle, samt at netthinnene på begge øyne ble delvis eller helt revet av. Etter skaden var hun nesten blind, og trengte mye hjelp av sin mann for å klare seg i hverdagen. Hun kunne aldri jobbe igjen etter arbeidsskaden.

Faren til Genie hadde en dårlig oppvekst, hans far var aldri hjemme og moren drev bordell som hun selv jobbet på når hun trengte ekstra penger. Genies far jobbet som mekaniker under andre verdenskrig, og i følge kolleger var han hissig og voldelig. Likevel beholdt han jobben i mange år.

Genie skulle altså låses inn på rommet sitt. Hun hadde, som nevnt en skinne ved hoften som gjorde at hun ikke lærte seg å gå ordentlig. Daglig ble Genie bundet fast til sengen, slik at hun verken kunne bevege armer eller ben. Rommet var helt mørkt, bortsett fra en glippe i gardinen ved det eneste vinduet i rommet.

Hun fikk ikke lov til å lage lyder, men noen ganger gjorde hun det fordi hun fikk vondt av å ligge bundet flere timer om dagen. Om hun laget lyder, bjeffet og knurret faren som en hund mot henne, høylytt, så hun ble livredd. Han sparte til og med neglene lange, slik at han kunne klore henne om hun ikke adlød ham.

Genie hadde som sagt problemer med å svelge mat, på grunn av en anatomisk feil i halsen. Maten kom ofte opp igjen, og om den gjorde det, smurte faren oppkastet ut i ansiktet hennes. Om nettene var faren redd for at hun skulle gjøre i bleien sin, og tapet henne fast til en potte som også var på rommet. Om Genie gråt, kom hunden og bjeffet på henne igjen.

Genie vokste opp slik. Hun utviklet også en intens redsel for hunder og katter. Dere tenker kanskje, hva gjorde moren og broren for å stoppe dette? Genies far slo og truet både sin kone og sønn, ingen av dem fikk snakke om, eller se til Genie. Det var kun faren som fikk mate og skifte på henne. Hennes mor var, som nevnt, uføretrygdet og nesten blind. Hun klarte så vidt å ta vare på seg selv og sønnen. Men, burde ikke noen av dem ha varslet myndigheter eller politiet? Genies bror fikk bare gå på skolen, ellers måtte han komme rett hjem. Hver dag måtte han bevise for faren at det virkelig var han som kom hjem, og ikke noen ukjente. Det var ikke lov å prate hjemme, faren hatet lyder og bråk. Han satt ofte foran tv?en med en ladet hagle, og truet med å skyte dem om de gjorde som befalt. De var styrt av frykt, og i slike tilfeller handler det kun om å overleve.

En dag fikk Genies far beskjed om at hans elskede mor hadde dødd i en påkjørsel, hvor føreren stakk av. Faren tok dette ekstremt tungt, han skrek og gråt høylytt i flere uker. Politiet fant føreren av lastebilen som drepte hans mor, og det viste seg at lastebilføreren hadde fyllekjørt. Likevel ble føreren kun dømt til samfunnstjeneste. Dommen gjorde faren så rasende at han skambanket hele familien sin, og deretter gikk inn i en dyp depresjon.

Det var her moren endelig fikk lov til å ta seg av Genie, og begynte å mate den underernærte jenta ekstra, når hennes mann ikke så det. Hun fikk til og med gå litt på rommet, selv om moren var redd for å lage lyder så faren ble forstyrret.

Familien hadde på denne tiden lite penger, faren hadde sluttet i jobben fordi han ville ta seg av familien. Lønnen var straks brukt opp, og moren ønsket derfor å dra til sosialkontoret for å søke om penger fra en organisasjon for blinde. Hun fikk til og med ta med seg Genie. Den nesten blinde moren reiste med datteren, som da var 13 år til sosialkontoret. Hun gikk inn feil dør, og havnet på kontoret til barnevernet. Men en gang så de ansatte at noe var galt. Den lille jenta var veldig mager, og klarte verken snakke, eller gå ordentlig. De trodde kanskje hun var fem-seks år gammel, og fikk sjokk da Genie faktisk var 13 år.

Barnevernstjenesten varslet politiet, som pågrep faren. Ved dette tidspunktet var broren 18 år, og hadde flyttet hjemmefra. Faren ble siktet for mishandling, det samme ble moren.
Genie ble innlagt på et barnesykehus, på grunn av den alvorlige underernæringen. Legene forstod raskt at Genie ikke kunne snakke, så de prøvde å kommunisere på Genies språk, med tegn. Genie lærte seg etterhvert flere ord, men klarte aldri å forme ordentlige setninger. Etter at hun hadde fått riktig næring i lengre tid, begynte hun så smått å gå. Hun gikk merkelig, nesten hoppende og med underarmene ut til siden. Genie klarte ikke lære seg å stå uten å falle, hun klarte heller ikke å rette ut armer og ben, på grunn av at hun var bundet så lenge.


Genie prøver å gå.

Både media og forskermiljøet viste stor interesse for Genie, the wild child. Et forskningsteam ønsket å finne ut hvordan menneskehjernen fungerte uten stimuli, og et stort forskningsprosjekt ble satt  i gang. Genie bodde noen måneder hos en av pleierne sine, før hun flyttet til en av forskerne og hans kone. Der ble hun i over fire år.

Rettsaken mot faren og moren skulle starte, men Genies far dukket ikke opp. Han ble funnet død på cellen sin, etter å ha skutt seg i hodet. Han la igjen to selvmordsbrev, et til sønnen hvor det stod,  Vær en snill gutt, jeg elsker deg. I det andre brevet, til politiet, stod det, Verden vil aldri forstå. Saken mot moren ble frafalt, og hun fikk full omsorg for datteren. Etter farens død flyttet Genie tilbake til sin mor, men etter noen måneder ringte hun barnesykehuset og ba dem ta henne tilbake, da hun ikke klarte å ta seg av datteren.

Ingen ville ha Genie, hun var veldig vanskelig å pleie på grunn av de voldsomme traumene hun hadde opplevd frem til hun ble 13 år. Derfor ble det bestemt at Genie skulle bo på en anstalt for underutviklede barn. Da hun var voksen, ble hun flyttet til et psykiatrisk sykehus.


Genie som barn, cirka 13 år gammel

Genie lever i dag, hun fyller 61 år i 2018. Hun bor på hemmelig adresse, men et tv-team sporet henne opp i 2000. Han har det etter forholdene fint, men kan ikke snakke og nesten ikke gå. Hennes mentale alder er på nivå med et lite barns. Broren til Genie besøkte henne innimellom på de forskjellige anstaltene, men han døde i 2011. Nå er Genie alene igjen, med livet ødelagt. Likevel er hun forhåpentligvis ikke i stand til å reflektere over den urett som voldte henne.


Genie og hennes mor

Kilder: http://linguistics.ucla.edu/people/curtiss/1974%20-%20The%20development%20of%20language%20in%20Genie.pdf
           http://illvit.no/kultur/adferd/mowgli-i-virkeligheten-5-ville-barn-med-dyrevaner 

Forsvunnet: Maëlys (8)

En stor bryllupsfest med nesten 120 gjester satt rammen for en nydelig kveld i en idyllisk landsby i de franske alper. Festen ble holdt på et koselig samfunnshus med de vakre fjellene i bakgrunnen. Både barn og voksne lekte, danset og koste seg. Da klokken tikket ut i de små timer, la panikk seg som et dystert teppe over den ellers så lystige kvelden.

Det er natt til 27. August 2017. Åtte år gamle Maëlys De Araujo har lekt med kusinene og fetterne sine hele kvelden. Hun har på en fin hvit kjole, og det mørke håret er pent satt opp. Når kvelden går mot slutten, kan ingen finne Maëlys. Først tror foreldrene at hun har gjemt seg eller kanskje sovnet et sted, men etter en time med intens leting bestemmer de seg for å ringe politiet. Politiet kommer raskt til stedet, og setter i gang etterforskning. De leter over alt, både med hunder og helikopter. Maëlys er ingen steder.

Dagen etter, den 27. August går politiet til mediene, både TV og radio, med etterlysningen av den lille jenta. Saken får stor oppmerksomhet, både i Frankrike og internasjonalt, men ingen vet hvor jenta er. Det vil si, ingen andre enn den som har tatt henne.

Politiet avhørte alle som var på bryllupsfesten, både gjester og ansatte. En man skilte seg ut. 34 år gamle Nordahl Lelandais forlot bryllupsfesten rundt den tiden Maëlys sist ble sett. Politiet oppsøkte han hjemme, og gjorde undersøkelser i bilen hans. Hunder markerte både i bagasjerommet og på bilens dashbord.

Det er klare indikasjoner på at åtteåringen har vært i bilen til Nordahl. Han, på sin side nektet først for at Maëlys hadde vært i nærheten av bilen, men endret senere forklaring og sa at hun faktisk hadde vært inne i bagasjerommet, da han skulle vise henne hunden sin sammen med en annen gutt fra bryllupsfesten. Utenom dette, har han ingen forfatning med forsvinningen å gjøre, i følge ham selv.

Politiet trodde ham ikke, og fikk tak i overvåkningsbilder fra området han kjørte gjennom etter at han forlot festen. I et lite øyeblikk kan man skimte en liten person, mindre enn en voksen, kledd i hvitt sittende i forsetet på Nordahls bil. Det var Nordahl selv som kjørte.

Maëlys hadde hvit kjole på seg da hun forsvant.

Nordahl Lelandais er siden desember 2017 mistenkt for kidnapping av åtte år gamle Maëlys, men nekter for å ha noe med saken å gjøre. Hans advokat sier at han har vært samarbeidsvillig, og gitt politiet alle opplysninger de trenger, men at han er uskyldig. Maëlys er fortsatt borte.

Hvem er denne Nordahl Lelandais?
Han har jobbet i den franske hæren som hundetrener,  og er stort sett en vanlig mann. Bekjente mener han har et voldsomt temperament, og at han ofte sloss når han er ute på byen.

Er dette nok til å sikte ham? Egentlig ikke, Nordahl er siktet kun på indisier, men til gjengjeld er indisiene sterke når de settes sammen. Hunder har markert i bilen hans, politiet vet at jenta har vært der. Overvåkningskameraer viser at han kjører med en mindre person som kan være Maëlys, men det er en skummel ting som gjør at politiet leter etter Maëlys forgjeves.

Den 12. april 2017 forsvant en 23 år gammel soldat ved navn Arthur Noyer ikke så langt fra alpelandsbyen der Maëlys også ble kidnappet fra. Ingen visste hvor han hadde blitt av, han var som sunket i jorden helt til en jogger fant en hodeskalle i november i fjor. Skallen tilhørte Arthur, og det er sterke indikasjoner på at Arthur ble drept.

Mobilsignaler fra Nordahls telefon er identiske med signalene fra Arthurs telefon i timene før han ble meldt savnet. Dette kan bety at de har vært i samme bil denne kvelden, og vitner mener å ha sett Arthur i en mørk Audi sammen med en annen mann. Og hvem eier en mørk Audi? Jo, det er Nordahl Lelandais.

Modus Operandi er det samme, men viktimologien stemmer ikke. Det finnes jo seriemordere som ikke har en type, kan Nordahl være en av dem? Begge forsvinner sporløst, begge har tilknytning til Nordahl, og begge er sett i en mørk Audi som Nordahl eier.
Jeg tror politiet er på rett spor, dette er for tilfeldig for å ikke mistenke Nordahl Lelandais.

En annen sak politiet også sjekker ham opp mot, er et brutalt drap på en familie i 2012, som fant sted i samme alpeområde som forsvinningene. Fem stykker ble skutt, deriblant en syklist som tilfeldigvis syklet forbi da drapene skjedde. Jeg vet ikke om denne saken helt passer Nordahl, da han, om han har drept Maëlys og Arthur, kidnappet de og gjemte liket/likene etter at de var døde. Men, hvem vet?

Jeg tror dessverre ikke Maëlys lever, og jeg har på følelsen at Nordahl drepte både henne og den unge soldaten. Jeg håper noen finner kroppen hennes, så familien får svar og en grav å gå til. Det kan hende Nordahl har drept flere, det kan hende han ikke har drept noen. Likevel, med alle disse tilfeldighetene hvor Nordahl står i sentrum stemmer, så kan politiet ha stoppet en nådeløs drapsmann som kunne ha blitt en seriemorder. Om han ikke allerede er det.

Kilder: https://www.theguardian.com/world/2017/dec/27/maelys-de-araujo-case-silent-march-held-for-missing-nine-year-old 

Oslo, 1974 Del 10

Politihuset på Grønland, nåtid

Den lille, polske kvinnen reiste seg forsiktig og spørrende da Elise tok imot henne i venterommet på politihuset.
- Vi skal inn på et rom nede i gangen. Bare følg meg, du.
Elise prøvde å virke trygg og omtenksom, og følte selv at hun klarte det fint. Erik Thue ventet på dem ved døren nederst i korridoren. Han viste dem inn med et galant «damene først» før han lukket døren og satte seg ved siden av Elise. Elise tenkte at hun kanskje burde ha satt seg ved siden av den lille kvinnen, men nå var det for sent. Hun kunne ikke akkurat reise seg og bytte plass nå, da hadde Elena sikkert besvimt. Hun virket veldig nervøs. Var hun nervøs for å se obduksjonsbilder av venninnen sin, eller var det noe annet hun skjulte?

Erik tok frem den lysebrune mappen med bildene i, og åpnet den hemmelighetsfullt. Elise syntes han minnet om en tv-programleder som ventet unødvendig lenge før de leste opp vinneren av en konkurranse.

- Først trenger vi litt hjelp med personalia fra deg, da du er den eneste som kjente Gracja Gramina.
- Jeg heter Elena Porcosz, er fra Lodsz i Polen og er tjueto år. Hun snakket gebrokkent og hadde skjeve tenner, men et billedskjønt ansikt som menn sannsynligvis falt lett for. Den nette figuren hennes var vel heller ikke å forakte.
- Jeg jobber med vask i hus. Jeg og Gracja jobbet sammen. Vi var venner. Ble hun myrdet?
- Jeg vil at du skal se på disse bildene, Elena. Erik la frem to bilder. De viste Gracjas mishandlede ansikt. Sårene på kinnene var sydd pent sammen, mens blåmerkene på halsen, nesen og øyepartiet var godt synlige. De var nesten svarte mot den hvite huden. Elena gispet og gjemte hodet i hendene. Hun hulket høyt mens hendene ristet.
- Elena, kan du identifisere henne? Elise spurte med sin mykeste stemme. Elena nikket.  
- Ja, det er Gracja. Stakkars!
- Kan du fortelle litt mer om henne, hvor hun var fra, har hun familie? Kanskje dere har noe felles venner her vi kan snakke med? Elise var usikker på om hun gikk for fort frem, men syntes opplysningene hun trengte var så viktige at hun måtte få litt fortgang i avhøret. Elena tok en stor slurk vann og fortsatte.
- Vi var fra samme sted i Polen. Vi reiste sammen til Oslo, med Mikhail. Han var Gracjas kjæreste. Han hadde jobb til oss og en leilighet. Vi bodde i Tollbugata og reiste til hus og vasket.
- Var Mikhail snill med dere? Elena så fort bort på Erik.
- Nei, han var sint på oss hele tiden. Han sa vi ikke tjente nok penger. Etter noen måneder sa han at vi måtte møte menn. Vi ville ikke, men Mikhail slo oss. Han sa han skulle drepe familiene våre i Polen hvis vi ikke gjorde som han sa.
- Hva måtte dere gjøre, Elena? Elise visste så altfor godt hva de stakkars jentene måtte gjøre, men trengte at Elena fortalte det slik at båndspilleren tok det opp.
- Vi måtte gjøre ting med? mange menn. Elena så skamfullt ned i bordplaten og gråt stille.
- Både du og Gracja? Erik noterte ivrig.
- Ja, både jeg og Gracja.

- Fortell mer om Mikhail. Hva heter han til etternavn, hvor bor han?
- Han heter Mikhail Sakiez, han er fra Warszawa tror jeg. Han har alle tingene våre, pass, penger og mobiltelefoner. Vi har ingen ting. Nå er Gracja død, nå har jeg ingen. Elise hadde så vondt av Elena. Hun snakket dårlig norsk og brukte få ord, men ordene beskrev så mye.
- Vi skal beskytte deg, Elena. Men vi trenger at du hjelper oss. Tror du Mikhail kan ha drept Gracja?
- Jeg vet ikke. Hvis han var sint nok.. Elena trakk på skuldrene.
- Mennene dere traff, hvordan var de. Kjenner du navn på noen av dem? Elise hadde tatt over avhøret, mens Erik noterte.
- Nei, jeg vet ikke navn. Mikhail kjørte oss og hentet oss. Han tok pengene vi fikk og ga dem til sin sjef.
- Kan du huske noen adresser, eller steder du har vært?
- Nei, jeg er ikke kjent i Oslo. Men noen av stedene var der hvor vi vasker. Oppe på det lille fjellet.
- Fjellet, mener du Nordstrand? Elise lurte på hvilke fjell Elena hadde sett i sitt liv hvis Nordstrand og Ekeberg kunne kalles fjell.
- Ja, det heter det.
- Var det noen dere vasket hos? Skjøt Erik inn.
- Ikke jeg, men kanskje Gracja. Jeg vet ikke mer. Kan jeg gå?
- Ja, du er fri til å gå, Elena. Men, hvor skal du? Jeg tror det er best at vi holder deg under beskyttelse et par dager, til Mikhail er avhørt. Vi ordner med sted å bo, og en politibetjent skal passe på deg hele døgnet. Hvis du kommer på noe mer, må du fortelle oss det. Den minste ting kan hjelpe. Erik høres rolig og myndig ut. De reiste seg alle tre, og Erik fikk en politimann til å sitte med Elena til vitnebeskyttelsen var ordnet.

 

- Vi må finne Mikhail Sakiez, nå. Erik Thue gikk fort bortover korridoren mot kontoret. Vi får brife resten av teamet, og sende ut etterlysningen til patruljene som er ute. Jeg håper han har vært arrestert før, så vi har et bilde av han. De møtte resten av teamet inne på møterommet.
- Jeg synes vi skal ta inn Sverre Juul til avhør igjen. Formelt avhør. Vi har en vettskremt jente som er tvunget ut i prostitusjon, og er ute på middager med Sverre Juul.

Venninnen hennes som også er prostituert, og samtidig vasker huset til familien Juul er brutalt drept. Det er for mange tilfeldigheter til å la dette ligge. Elise Palmer hadde reist seg i voldsomt engasjement foran etterforskningsteamet. Christoffer Blad så på henne. Elise så tilbake på han, det så ut som om han tenkte. Hele maskineriet i den lange pannen hans gikk på høygir.

- Vi har ingen fingeravtrykk eller noe annet materiale som tilsier at vi kan ta han inn til avhør. Vi kan kalle han inn som vitne, men dersom du ønsker å sike han, må vi ha mer. Elise tok opp mobiltelefonen.
- Jeg vil dere skal se her. Hun koblet telefonen til monitoren på møtebordet slik at alle kunne se bildene på storskjermen foran dem.
- Dette er Sverre Juul i går kveld, på Grand Cafe med Elena Procosz, bestevenninnen til Gracja Gramina. Sverre Juul møtte henne utenfor Gamle Logen, det ser ut som om de kan ha et hemmelig forhold.

- Jeg er enig i det, Elise. Vi bør ta Sverre Juul inn som vitne, men vi kan ikke sikte han for noe. Dette her er ikke materiale nok. Elise irriterte seg voldsomt over bruken av ordet «materiale». Han opptrådte alltid så negativt, særlig mot henne.
- Vi tar ham inn igjen, Elise. Folke Thorbjørnsen kom beleilig inn i samtalen.
- Han har uansett status som vitne, men se om du og Erik kan presse han litt. Vi sitter på informasjon om et utenomekteskapelig forhold han sikkert ikke vil skal se dagens lys. Jeg synes ikke at dere skal avsløre den informasjonen for Sverre med en gang. La fyren svette litt, og se om dere kan ta han i løgn. Erik reiste seg raskt fra stolen så den laget en høy pipelyd mot linoleumsgulvet.
- Det er mottatt, Folke. Jeg tar kontakt med han med en gang. Kanskje han kan komme innom i kveld allerede. Han gjorde tegn til at Elise skulle følge han inn på kontoret.

- Et spørsmål, Elise. Christoffer Blad rettet på brillene.
- Hvordan fikk du egentlig tak i bildene av Sverre og Elena? Det er jo ikke lov å forfølge noen, og hvis du har gjort det, kan ikke dette brukes i en rettssak. Tenk litt på det.
Elise måtte ta seg sammen for å ikke si noe stygt tilbake til Christoffer. At han kunne være så frekk.
Christoffer var av en eller annen uforståelig grunn alltid ute etter henne. Elise ga han et stygt blikk, men følte seg straks som en tenåringsjente som trasset mot foreldrene i en krangel om innetider. Hun snudde på hælen og gikk etter Erik inn på kontoret. Hun hørte Christoffer og Folkes stemmer inne i møterommet, men ikke tid til å ta seg av det nå. De hadde en morder å finne. Kanskje to.

 

Ute på gaten kunne han høre biler som kjørte. Han hørte lyden av bildekk om kjørte over et kumlokk i veien utenfor leiligheten i Bentsebrugata. Han lå i sengen, og kunne se den hvite himmelen gjennom en glippe i den brune gardinen. Vinduet var grålig og støvete. Hvor lenge hadde han ligget her? Han så på klokken. Den var halv tre og han kunne ikke lage middag enda. I dag skulle ha få beskjed, og lurte veldig på hva neste oppdrag skulle være. Han var redd, for han likte ikke å skade noen nå lenger, men visste at han ikke kunne si nei. Han ville ikke få kjeft igjen, og ville gjøre det bra denne gangen.
En lastebil tutet hissig ute på gaten i det han gikk gjennom stuen mot det lille kjøkkenet. I kjøleskapet var det en vørterøl han hadde lyst på, det beste han visste. Han trykket en gang på fjernkontrollen og satte på nyhetskanalen. En pen og streng dame intervjuet en økonomiekspert om Hellas? økonomiske situasjon. Så kjedelig, han ville høre om drapene. Gjorde ikke politiet noe? Han skiftet kanal igjen, og fant et program om elefanter.

Det banket så kraftig på døren at han nesten hoppet i stolen sin. Det var blitt mørkt ute og klokken viste fem minutter på fem. Hadde det banket på døren, eller hadde han drømt? Han kjente et kaldt gufs fra gangen som om døren var eller hadde vært oppe. Skjelvende og engstelig reiste han seg fra sofaen og gikk mot yttergangen. Døren var lukket, han sjekket om den var låst. Den var ikke låst, noen hadde vært inne i leiligheten. Han så gjennom nøkkelhullet, ingen der. Han så til venstre på badet. Taklyset var på, det holdt han jo alltid avslått. Han gikk inn på det lille badet og så beskjeden på speilet. Den var skrevet med svart, tykk tusj.
Restene må fjernes. Østensjøvannet i natt, la dem synke dypt og aldri komme for en dag.

 

Erik Thue satt på plassen sin og sjekket mail i det Christoffer Blad banket på den åpne døren og prøvde seg på en mislykket høflighetsfrase.
- Jasså, sitter du her å jobber? Erik så på han.
- Ja, åpenbart.
- Hvor er Elise, egentlig? Er hun ute å spionerer igjen? Christoffer satte seg ned på Elises stol. Han hadde tydeligvis noe på hjertet.
- Hun er i kantinen for å hente seg noe mat, hvis hun får lov til det? Christoffer Blad løftet hendene avvæpnende.
- Slapp av, jeg bare spøker med deg. Jeg kom egentlig for å høre om dere har fått tak i Sverre Juul, og synes det er lurt at jeg blir med på avhøret.
- Hvorfor vil du være med, egentlig? Erik prøvde å ikke se så irritert ut.
- Jeg tror jeg kan være til hjelp, og jeg tror det er lurest at vi to tar avhøret. Elise kan heller sitte bak vinduet, og komme med innspill hvis det blir nødvendig. Erik så vantro på Christoffer.
- Ja, du må gjerne være med om du synes det er så lurt, men jeg har ikke fått tak i han enda. Han svarer ikke på mobilen, og sekretæren hans sier at han har tatt dagen fri. Jeg prøvde å ringe han hjemme, men kona sa han var på jobb. Det er noe som ikke stemmer med den fyren der.
- Ba du kona hans kontakte deg når han kom hjem igjen?
- Selvfølgelig, svarte Erik irritert.
- Du vet, Christoffer, jeg har gått politiskolen, og kan heller spørre hvis jeg lurer på noe. Jeg sier ifra om jeg hører noe fra Sverre.
- Prøver bare å være til hjelp, Erik. Både du og Elise burde ta imot det litt oftere. Han reiste seg og gikk nonchalant ut av kontoret.

 

Elise møtte Christoffer Blad i gangen, og ga han et obligatorisk nikk. Hun håpet at han ikke skulle stoppe henne, så hun satt opp farten litt.
- Elise, har du et øyeblikk? Hun stoppet opp og sukket høyt.
- Nei, egentlig ikke. Er det viktig?
- Du, jeg beklager det på møtet i sted. Jeg ville bare vite hvordan du fikk tak i de bildene. Vi kan ikke gjøre noe for å skade etterforskningen, du vet jo alt om feildømming i retten, eller hva? Han så på Elise med et hånlig glis, som om han prøvde å provosere henne.
- Hva i alle dager mener du med det, Christoffer? Det der har du ingenting med. Hvis du ikke har noe bedre å si, går jeg og jobber nå. Hun snudde seg, klar til å gå inn på kontoret.
- Nei, ikke annet enn at jeg blir med på avhøret av Sverre Juul. Både Folke og Erik syntes det var en god ide. Du observerer, så tar vi oss av det. Si ifra hvis dere hører fra han.

Elise marsjerte inn på kontoret hvor Erik satt foran PC-en og han forstod straks at Elise var sint for noe.
- Hva er det?
Elise satt middagstallerkenen sin hardt på bordet.
- Christoffer fortalte meg at både du og Folke syntes det var en god ide å ha med han på avhøret av Sverre istedenfor meg? Hva er det som skjer egentlig?
- Slapp av du da, det er et vitneavhør. Du tar voldsomt på vei for noe så lite. Du følger med på avhøret, så går du ikke glipp av noe. Han har ikke sett Christoffer før, kanskje han tar dette mer alvorlig. Uansett hvor lite du liker Christoffer, er han en dyktig politiadvokat med god nese for detaljer. Jeg tror det kan gjøre Sverre litt nervøs, kanskje han til og med avslører noe.
Elise satte seg ned.
- Han nevnte saken til pappa, Erik. Han sa at jeg burde vite alt om at folk kan bli dømt feil i retten, som om jeg hadde noe med den saken å gjøre.
- Han gjør det bare for å provosere deg, det skjønner du vel. Det var ikke det lureste å følge etter Sverre alene, det mener jo jeg også. Ikke la han provosere deg, så tror jeg han gir seg. Kanskje vi kan se litt på hva vi har å gå etter i saken mens du spiser?
Erik tok frem mappene med saksdokumentene og begynte å legge dem frem.

- Skal vi se, vi har to drap, og vi vet at det er minst to, kanskje tre kropper vi mangler på det seneste drapet. Karin skriver at de har klart å sikre fingeravtrykk fra alle armene, men det har ikke kommet frem noen identitet på noen av dem.
- Jeg tenker at de er i sammen krets som Gracja. Hvis dette er samme drapsmann, går han mest sannsynlig etter samme ofre, de litt svake som ingen vil savne her i Norge. Det overrasker meg ikke om de er utenlandske de også. Eriks øyne gikk fort over papirene. Elise syntes han så stresset ut.
- Vi har heldigvis en sikker identitet på Gracja, og Utlendingsdirektoratet har kontaktet den norske ambassaden i Warszawa for å bringe nyheten til familien hennes. Erik så ned, og sendte sikkert en tanke til den stakkars familien som snart skulle få vite at Gracja var brutalt drept i Oslo.
- Vi må få tak i Mikhail Sakiez, heldigvis kan vi sikte han for menneskehandel og holde han en stund. Han er nok bare en løpegutt, men vi kan bruke han til å komme nærmere viktigere personer i miljøet. Folke har kontaktet org-krim, de holder øyne og ører åpne, både når det gjelder Mikhail Sakiez og eventuelle forsvunnede mennesker med tilknytning til ham. Det er i hvert fall lov å håpe på litt informasjon fra den kanten.

- Ok, sa Elise bekreftende.
- Vi leter etter Mikhail, Sverre og identiteten på de siste drepte. Vi har altså ingen ting, hvis ikke Sverre eller Mikhail avslører noe i avhør, om vi i det hele tatt finner dem. Vi må gjøre noe nytt. Elise tok en liten kunstpause og tenkte seg om.
- Vi drar innom kontoret til Sverre i morgen, og kanskje opp til Nordstrand for å snakke med Vibeke Juul. Jeg vil se om det er trøbbel i paradis, kanskje hun kan kaste lys over noe nytt i saken. Jeg tror ikke hun vet noe om at Sverre har en elskerinne, så vi får heller snakke om hvor han pleier å være, og hva han gjør på fritiden. Kanskje det skremmer han litt at vi besøker henne.
- Ja, vi gjør det, Elise. Nå gjør vi oss ferdige med rapportene, og så tar vi kvelden.

 

Ted Kaczynski: Unabomberen

 

Et begavet barn, ble han omtalt som. Ted Kaczynski ble skrevet inn på Harvard University som sekstenåring, og tok noen år senere doktorgrad ved Michigan University. Ved 25 års alder jobbet han som professor på Berkley i California. Så gikk det galt. Her er historien om Unabomberen, som i nesten tjue år skremte statsansatte og flyselskaper med brevbomber.

                                        

Theodore Kaczynskis historie er ikke som andre morderes. Han hadde ingen dårlig barndom, eller traumer fra overgrep og vanskjøtsel.
Ted ble født den 22. Mai 1942 i Chicago. Han var begavet, meget intelligent og spådd en lysende fremtid. Foreldrene forstod tidlig at Ted var annerledes, og fikk ham til å gjennomgå en rekke tester. Da det ble klart at Ted hadde en IQ på svimlende 167, tok de ham ut av den vanlige barneskolen og lot ham gå i en klasse med eldre barn. Ted ble mobbet her, og har i senere år fortalt at han aldri følte at han passet inn. Ikke før på Harvard, hvor han i 1962 ble uteksaminert med høyeste karakterer, hvor han trivdes i selskap av likesinnede, selv om de var mye eldre enn ham. Doktorgraden i matematikk ble gjort ferdig på Universitetet i Michigan.

Ted jobbet i nesten to år som professor ved Berkley i California, men trivdes ikke med å undervise andre. Studentene klaget på ham, og sa at han han var umulig å lære noe av. Plutselig, uten forvarsel sa han opp den prestisjetunge jobben, selv om fakultetet ønsket at han skulle fortsette.  Ted hadde avlagt en av de mest imponerende doktorgradene de noen gang hadde sett.
Han ønsket seg bort fra hverdagens mas, og bestemte seg for å kjøpe en liten hytte i Lincoln, Montana ved hjelp av penger fra familien.

Ted ble interessert i naturen, og lærte seg overlevelsesteknikker slik at han skulle kunne klare seg kun på det han fant i naturen rundt den lille hytten. Han hadde verken innlagt vann eller strøm, men elsket likevel det primitive livet han hadde valgt. Innimellom tok han strøjobber for å tjene penger til småting han behøvde. Disse pengene, sammen med det han hadde fått fra familien, gikk også til brevbombene han senere skulle sende.

Etter noen år i skogen begynte Ted å se forandringer i området rundt hytta han bodde i. Trær ble hugget ned, det ble laget veier og store deler av dyre- og plantebestanden forsvant. Dette gjorde Ted rasende, og han følte han måtte gjøre noe med det.
I 1978 sendte han sin første brevbombe, til professoren Buckley Christ ved Northwestern University. Christ mottok pakken etter at den ble funnet på parkeringsplassen ved kontoret hans på universitetet, med ham selv som avsender. Han ble mistenksom, da han verken hadde sendt denne pakken, eller kjente igjen håndskriften som hadde skrevet navnet og adressen hans. Politiet ble kontaktet, og ved hjelp av en politikonstabel åpnet de den mystiske esken. Bomben inni eksploderte, men heldigvis kom de begge fra hendelsen med småskader.

Etter den første brevbomben ble FBI oppmerksom på Ted Kaczynski. De visste selvsagt ikke hvem han var, men ga ham kallenavnet Unabomberen (fra ordene UNiversity og Airline-bomberen). Bomben Ted Kaczynski sendte var overraskende avansert, og de var redde for at han skulle slå til igjen. Det gjorde han, hele femten ganger til, fra 1978 til 1995.

Ted Kaszynski drepte tre mennesker med bombene sine, i 1985, 1994 og 1995. De 23 menneskene som ble skadet, noen kritiske og andre mindre alvorlige levde i intens frykt for at Unabomberen skulle slå til igjen. FBI undersøkte bombene nøye, noe Kaszinsky visste de ville gjøre. Derfor la han igjen falske ledetråder, som fingeravtrykk eller initialer som ikke kunne spores tilbake til ham selv.

I 1994 sendte Ted Kaczynski et brev til The New York Times hvor han krevde at Washington Post skulle publisere et manifest han hadde skrevet, ellers sendte han flere bomber. Det var stor kontrovers rundt publiseringen, men da forsvarsdepartementet anbefalte begge avisene å publisere manifestet, gjorde de det. Washington Post og New York Times publiserte det merkelige manifestet, som for det meste omhandlet statens ødeleggelser på naturen. Kaczynski fortalte at han var medlem av en større gruppe som bekjempet den moderne verdens påvirkning av landets natur, kalt FC (Freedom Club). Manifestet fikk Ted Kaczsinskys egen bror til å reagere. Innholdet minnet skummelt mye på det Ted alltid pratet om, og han kjente igjen brorens måte å ordlegge seg på.

Teds bror David Kaczynski startet en etterforskning som skulle avdekke om det faktisk var Ted som sendte bombene. Han ansatte en privatetterforsker og en advokat som skulle hjelpe han med å finne ut om broren virkelig var Unabomberen. David var også redd for at broren ikke ønsket å snakke med FBI, og valgte derfor å holde dem utenfor til han var helt sikker. Da han gikk til FBI, fikk han dem til å love at det var han selv som skulle ta kontakt med Ted, og få ham til å overgi seg, uten at noen agenter var tilstede, så ikke Ted skulle gjøre noe dumt, som for eksempel å skyte seg ut av situasjonen.

Likevel ble det agenter fra FBI som arresterte Ted, hjemme i den lille hytta i Montana. Han var uflidd, og skitten, og hytta var full av håndskrevne brev og artikler, samt materiale til å lage flere bomber. Agentene fant også en ferdiglaget brevbombe som var klar til å sendes. Det ble, før arrestasjonen, bestemt at Ted Kaczynski ikke skulle få vite hvem som hadde angitt ham, og at David skulle få være anonym. Dessverre ble informasjonen lekket og TV-kanalen CBS gikk ut med saken.
 

Etter arrestasjonen måtte Ted gå gjennom en rekke psykiatriske tester, for å finne ut om han var skikket til å gjennomgå rettsprosessen. Advokatene hans prøvde The Insanity Plea, som vil si at man er psykisk syk og ikke kan straffes for sine handlinger. Ted ville ikke erklære seg psykisk syk. Etter de psykiatriske testene ble det fastslått at Ted led av Paranoid Schizofreni, men at han var skikket til å møte i retten og straffes for det han hadde gjort.
Ted Kaczynski ble dømt til fire livstidsdommer som skulle sones en etter en. Dette betød at han aldri ville bli prøveløslatt. Ted lever i dag, og er 75 år gammel. Han soner dommen i et av FBI?s høyrisikofenglser i Colorado.

Da Unabomberen ble arrestert, begynte flere å lure på om Kaczynski også kunne ha vært Zodiac-morderen. Det ble faktisk gjort en etterforskning rundt dette, men det ble konkludert med at Ted ikke var Zodiac-morderen.

Kilder: Murderpedia og The Killer Book of Serial Killers av Tom og Mike Philbin

Oslo, 1974 Del 9

Oslo Politikammer, 1974

Bjørn Hærland satte seg ned på kontorstolen igjen. Det var sent på kveld, og magen skrek av sult. Ute var det mørkt, og regnet danset i vindkastene som fòr gjennom gatene i Oslonatten. Grenene til det store treet utenfor kontorvinduet banket taktsomt mot ruten. Hærland tenkte et øyeblikk på musikk som passet til rytmen. Øynene hans gled over skrivebordet og fotografiene av stakkars Fru Abrahamsens døde kropp. Musikken i hodet hans ble med ett dyster, som i en begravelse. Lyden av grenene forsvant i tankene som dalte ned og inn i bevisstheten hans. Hun lå der, kvalt med sin egen nylonstrømpe. Voldtatt, knivstukket og kvalt til døde i en alder av syttien. Den gamle damen måtte ha vært skrekkslagen, i sine siste minutter.
Det siste Fru Abrahamsen hadde sett, var morderens onde øyne over henne, hans ansikt nær hennes, der han anstrengt hadde kvalt hennes siste åndedrag og tappet henne for liv. Hærland tenkte at å velge å kvele noen var en meget personlig måte å ta livet av et menneske på. Det tok lang tid å kvele, og grepet måtte holdes stramt i flere minutter. Nesten ti minutter kunne det ta før offeret døde. I en slik situasjon hadde morderen hatt god tid til å reflektere over den faktiske gjerningen. Det var dette som var overlegg, og utenfor enhver tvil gjort i et voldsomt sinne.
Hærland tenkte på Endre Pedersen, unggutten ikke engang foreldrene visste hvor var. Endre hadde vært hos Abrahamsen ofte, spist middag hos henne. Han hadde hjulpet henne med handling, båret opp og båret ned. Abrahamsens nabo hadde ringt ham og fortalt det. Dette gjorde unge Pedersen desto mer interessant.
Hærland kunne ikke begripe hvordan en ung, hjelpsom gutt kunne snu på femøringen og bli en morder helt plutselig. Hærland hadde sine tvil, men fant det ikke tilfeldig at gutten hadde forsvunnet etter mordet. Hvis man ikke hadde gjort noe galt, hadde man da ingen grunn til å forsvinne. Endre Pedersen hadde da skolearbeid å passe, og sikkert en mor som var bekymret. Eva Pedersen slo ham ikke som en dame som ville lyve til politiet, men hun virket kuet av sin mann.
Morten Pedersen hadde tatt styringen under rundspørringen forleden. Hærland husket plutselig hva Eva hadde sagt, Han er vel ute med kameratene sine, han har nettopp fått moped av faren sin.

Kunne det være at Eva og Morten Pedersen visste hvor han var, men valgte å skjule det for politiet? Hærland ville dra tilbake med det samme neste morgen, for å spørre om de hadde nyheter som deres sønns tilholdssted.
Hærland la fra seg bildene av Fru Abrahamsens døde kropp, reiste seg og gikk bort til stumtjeneren som trofast holdt frakken, hatten og hanskene hans hver eneste dag. Han tok frakken om seg, og mistet hanskene på gulvet da det falt ut av hatten. Hærland bøyde seg ned for å ta dem opp, da tanken slo ham som lyn fra klar himmel. Hanskene! De hadde funnet hansker i Abrahamsens leilighet. At han ikke hadde tenkt på dem før. Hærland gikk raskt bort til skrivebordet og lette gjennom bildene. Der var de, et par svarte skinnhansker funnet ved telefonbordet i gangen. De kunne ikke være den eldre damens, de måtte være morderens. Han løftet av telefonrøret og tastet inn nummeret til krimteknisk avdeling. Ringetonen var monoton. Ingen svarte i den andre enden, og Hærland la på røret. Han noterte på blokken sin at han skulle undersøke dette med hanskene i morgen. Han noterte også ordene blodtype og Endre Pedersen.

 

Endre Pedersen parkerte mopeden ved et skjul i utkanten av boligområdet. Det var heldigvis blitt mørkt. Han hadde skiftet klær, og fått låne noe av Kristian. Kristian hadde vært så rar og stille etter det som hadde skjedd med Fru Abrahamsen, men har var vel like forferdet som alle andre. Kristian viste sikkert følelser på sin egen måte.
Endre syntes det som hadde skjedd med Fru Abrahamsen var forferdelig. Han klarte ikke å få synet av den døde kroppen hennes ut av hodet.
Endre hadde fått sjokk da han så henne. Han skulle innom for å hente hanskene sine og så at døren til Fru Abrahamsen hadde stått åpen. Ingen svarte da han forsiktig ropte hallo, så han hadde gått inn. Fru Abrahamsen pleide å sitte på kjøkkenet på kveldene og høre på gammeldans i radioen. Han tenkte at hun kanskje hadde sovnet ved kjøkkenbordet. Ingen ting hadde kunnet forberede han på hva han hadde sett i kjøkkenet. Endre visste at hun var død, øynene var åpne og stirret ut i luften og hun var kald. Han hadde prøvd å dekke over den nakne underkroppen hennes før han dro, men skjørtet hadde sittet fast under henne. I det han skulle dekke over henne med et oppvaskhåndkle hadde Endre hørt noen i yttergangen, og tok trappen i bakgangen ved kjøkkenet. Han løp så fort han kunne ned trappen og ut av boligblokken. Han ville bare komme seg vekk.
Hva skulle han gjøre nå? Han kunne ikke dra hjem, han hadde sett to politibiler på parkeringsplassen ved blokkene der han bodde. Politiet ville sikkert tro det var han som hadde gjort det. Endre hadde jo vært inne i kjøkkenet, men da var hun allerede død. Han måtte gjemme seg. Nå var han på flukt og skulle aldri vende tilbake. Han måtte bare pønske ut en måte å forsvinne på. Endre tenkte sørgmodig på moren og lillesøsteren sin. Og faren, men han var nok mest sint. Eva, hans snille mor, som nå hadde en rømling til sønn. Liss, lillesøsteren som sikkert aldri ville huske han. Liss ville bare bli fortalt stygge historier om han. Endre så mot blokken som var hans tidligere hjem. Han skulle aldri vende tilbake, ikke etter det som hadde skjedd.

 

Bjørn Hærland parkerte bilen foran rekkehuset i Malerhaugen i Oslo. Samboeren Rolf var allerede hjemme, han så skikkelsen i kjøkkenvinduet og lurte på hva det kunne være til middag. Hærland hadde jobbet sent som vanlig. Samboeren var ikke så begeistret for det, men hadde selv en krevende nok jobb til at det var en viss forståelse dem imellom. Hærlands samboer var journalist i Verdens Gang, motstandsavisen som ble startet for niogtyve år siden, i 1945.
Han steg ut av bilen og låste bildøra bak seg, gikk inn i den smale gangen og ropte Hallo. Rolf Løvstad stakk hodet ut av døråpningen til kjøkkenet.

- Hei, så sen du er. Rolf så litt skuffet ut. Hærland tok av seg skoene og satte dem pent på dørmatten. Hatten og frakken hang han fra seg på de nye knaggene i den oransjemalte gangen og gikk ut på kjøkkenet.
- Ja, det er den nye drapssaken på Lambertseter.
- Å, er det noe nytt å melde? Rolf Løvstad så spent på kjæresten, og strakte seg etter notatblokken.
- Jeg kommer ikke til å si noe, Rolf. Du får ikke vite noe før alle andre. Ser du sitter her og jobber selv, da gjorde det kanskje ikke noe at jeg var så sen? Hærland smilte og begynte å rydde i papirene på bordet. Notater, bilder og gamle avisutklipp lå om hverandre.

- Rolf, tar du opp denne saken igjen? Hærland så fort over bildene som lå på bordet foran han.
- Jeg vil gjøre en oppfølgingssak, den var jo veldig profilert.
- Jeg synes du skal være forsiktig med det der. Hærland rynket pannen og så bekymret ut.
- Jeg hadde en ubehagelig situasjon med Ebbesen i går. Han nærmest truet meg til å løse Langbølgensaken fordi han mente noen var etter han nettopp på grunn av denne saken her. Jeg kan ikke bli innblandet i dette igjen, du vet jo hvilket miljø vi har å gjøre med?
- Jo, jeg vet det, Bjørn. Denne saken ga meg et stort gjennombrudd, den er viktig for meg. Rolf Løvstad så bedende på kjæresten.
- Du bør i hvert fall vente til Langbølgensaken roer seg eller blir løst. Jeg holder ikke ut mer press på jobben fra Ebbesen.
- Sønnen hans er jo i fengsel, han blir jo der i lang tid fremover. Ikke vær redd, Bjørn. Nå spiser vi og koser oss. Rolf snudde seg og begynte å finne frem tallerkener.

Hærland dekket på til middag med den samme uro han hadde da saken med blant annet Ebbesen og hans sønn Christer hadde rullet opp i den nasjonale presse. Han undret seg over om Ebbesen visste noe om hans tilknytning til saken. Gjorde han det, ville Hærlands jobb og sikkerhet være i fare.

Oslo, 1974. Del 8

 

Oslo, nåtid

 

Elise Palmer kjørte oppover Stortingsgata forbi Peppes Pizza og Stortinget. Hun så cafeen Halvorsens Konditori hvor hun og faren hadde spist kanelbolle og drukket eplemost hver lørdag da hun var liten. Hun stoppet på hjørnet av kvartalet. To menn gikk opp de få trinnene mot døren til Gamle Logen.
Det var et staselig bygg, med tykke massive tredører. Hun dro ikke kjensel på noen av mennene. Kanskje det var dumt av henne å sitte her. Hun hadde ikke engang nevnt til Erik at hun skulle hit. Elise hadde jo tenkt at hun bare skulle kjøre forbi, og kanskje se noe av interesse. Hun ristet på hodet av seg selv. Hva trodde hun at hun skulle få se her? Det var jo ikke engang sikkert at Sverre Juul skulle være her i kveld. Enda mindre sikkert var det at han hadde noe med drapet på Gracja å gjøre. Politiet etterforsket jo to saker parallelt, og hun fant det vanskelig å forstå at Sverre skulle kunne knyttes til det siste drapet.

 

Det var noe ved Sverre som gjorde henne nysgjerrig. Elise ville vite mer. Hun iakttok mennesker som gikk utenfor bilen på gaten. Hun lurte på hvor de kom fra, og hvor de skulle.

Elise så plutselig noen som lignet Sverre Juul. Hun satte seg opp i bilen og myste ut i den kullsvarte, matte luften utenfor. Jo, det var ham. Sverre sto på trappen foran de store tredørene. Han snakket med to menn som sto halvveis inne i entreen, og tok lette steg ned trappen etter at samtalen var over. Han krysset gaten og gikk mot en litt mindre skikkelse som sto på gatehjørnet og ventet. Var det en kvinne? Sverre gikk mot skikkelsen med åpne armer, og de omfavnet hverandre. De tok hverandre i hånden, snudde seg og begynte å gå i retning Elises bil. Hun sank sakte nedover i bilsetet for å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Det syntes å fungere, for Sverre og det som Elise tydelig kunne skimte var en kvinne, fortsatte hånd i hånd forbi bilen. Elise fulgte dem med øynene i bakspeilet, og så dem krysse gaten i retning Karl Johan over Eidsvolds Plass.
Hun steg ut av bilen og gikk etter dem for å se hvilken retning de gikk. De gikk mot slottet, men stoppet utenfor Grand Cafe. De gikk inn, og Elise kunne se Sverre snakke med hovmesteren. De ble fulgt innover i restauranten, og satte seg ved siden av Henrik Ibsens stambord. Kvinnen var liten, hadde mørkt bølgete hår og en voldsom utringning. Kvinnen måtte vel by på det hun hadde, tenkte Elise, og syntes hun var ganske grov i ansiktet til å være så vever i kroppen. Hun så veldig østeuropeisk ut, og en anelse trist.
Elise tok seg i å generalisere litt mer enn nødvendig. De så forelsket ut, Sverre og kvinnen. Hadde de et forhold? En affære? Elise kom på at hun faktisk sto midt på Karl Johan, klint inntil vinduet til Grand Cafe og spionerte på et par som skulle kose seg på restaurant. Hun følte seg plutselig dum, og prøvde å komme på naturlige forklaringer på hvorfor Sverre Juul skulle spise middag på Grand med en annen kvinne enn sin egen kone.

Med ett slo det henne; kunne dette være en bekjent av Gracja? De kunne være på samme alder, Gracja og kvinnen. Elise famlet med hånden ned i håndvesken for å finne frem mobiltelefonen. Hun ville ta et bilde av dem, og vise det til Erik. Hun skulle i alle fall vente med å fortelle Folke at hun spionerte på mennesker på denne måten til hun hadde en bedre grunn enn sin egen, tynnslitte intuisjon farget av alle de tvilsomme sjelene hun hadde knyttet ufrivillig bekjentskap til gjennom jobben.

 

Telefonen ringte i det hun tok den opp fra vesken. Det var Frederik, og hun forstod hvorfor han ringte. Klokken var ti over åtte, og hun burde vært på Sawan allerede. Hun tok telefonen, svarte at hun satt i kø og ville være der snart. Han godtok den hvite løgnen hennes. Elise knipset kjapt et par-tre bilder og skyndte seg mot bilen igjen. Hun fikk se på bildene når hun kom hjem.

 

Elise Palmer våknet av alarmklokken på mobiltelefonen. Hun hadde brukt samme vekkesignal i flere år, og ble kvalm av lyden. Kvalmere ble hun når noen brukte vekkesignalet hennes som ringetone.

Hun åpnet øynene, og syntes det var en merkelig tanke å starte dagen med. Elise var vel i overkant rar noen ganger. Etter noen behagelige sekunder i uvitenhet, kom hodepinen. Hun forbannet seg selv, og kanskje Frederik enda mer fordi han hadde insistert på enda en flaske champagne da de kom hjem. To flasker på restauranten var tydeligvis ikke nok på en tirsdag. Hun gikk på badet, tok på seg morgenkåpen og trykket ut to Paracet fra esken som lå i skapet over vasken. Hun skylte de ned med lunkent vann rett fra kranen, skrudde på radioen og steg inn i dusjen. Det hjalp å dusje. Da hun kom ned på kjøkkenet hadde Frederik laget kaffe. Hun tok en stor slurk av koppen han rakte henne og brant seg både på tungen og i ganen. Blir denne dagen bedre nå, så vet ikke jeg, tenkte hun. Elise husket på bildene hun hadde tatt av Sverre Juul og den angivelige elskerinnen. De var litt uklare, men det hjalp å zoome inn på bildene. Hun tenkte at en av teknikerne kunne hjelpe henne med å gjøre bildet skarpere.

?Hva ser du på? Frederik la hodet sitt på skulderen hennes og så på bildene.

?Bare noe jobbgreier.

?Vent da, er det der Sverre Juul?

?Kjenner du ham? Elise så overrasket ut og kjente at hun rødmet litt. Herregud, hvorfor skulle hun rødme som en liten tenåring nå.

?Ja, han gikk over meg på gymnaset. Hyggelig fyr. Hvorfor har du bilder av ham på telefonen din?

?Jeg kan ikke snakke om det, det er jobb. Hun låste telefonen og la den på bordet.

?Er han mistenkt eller noe? Det har vel ikke noe med den saken om hun som ble drept på Østensjø å gjøre, vel?

?Jeg kan ikke snakke om det, ok? Elise ønsket at hun for en gangs skyld kunne ha pokerfjes.

?Ok, slapp av. Frederik løftet hendene avvæpnende til siden.

?Han var i hvert fall en veldig hyggelig type på gymnaset, litt hissig kanskje.

Elise lurte på om Sverre var hissig nok til å drepe noen.

 

 Esben Emanuelsen våknet brått av et høyt smell. Han hadde veltet lampen fra nattbordet og ned på gulvet. Lyspæren var ikke lenger hel, den hadde gått i tusen knas. Klokken var halv åtte på morgenen. Kona Lene hadde allerede levert Julie i barnehagen, og gått på jobb. Han kunne ikke tro at han hadde sovet gjennom Lenes masing, og Julies sutring.  De pleide alltid å vekke ham, som om at hans søvn og hvile ikke betydde noe. Han skrudde på TV-en som hang på veggen foran han. Ingen nye opplysninger om Østensjødrapet, meldte Nyhetskanalen. Han fnøs av hvor veike det norske politiet var. Det skulle da ikke være så vanskelig å finne ut hvem som hadde drept polakken?

Esben gikk inn på badet og så på seg selv i speilet. Han så veldig bra ut. Han var kjekk, morsom og intelligent. Lene var heldig som hadde fått gifte seg med han. Men Lene var bare opptatt av Julie, hun brydde seg ikke om han lengre. Lene hadde forfalt etter at hun fikk Julie. Ungen var jo halvannet år, hun burde ha sett ut som hun gjorde før hun ble gravid. Som i bryllupet. Den gang, for fire år siden var hun en verdig kone for ham. Hun var bare trettien år, han var førtiåtte, men kunne gå for å være i trettiårene.  Lene skulle bare visst hvor heldig hun var.
Han løftet opp armene og spente musklene. Han hadde store biceps, ikke sånne slappe armer som de fleste menn i hans alder hadde. Håret hadde grånet litt ved ørene, men det fikk ham til å se enda bedre ut. Han tok en dusj, barberte seg og strøk en hvit skjorte. Han skulle ikke behøve å gjøre dette selv. Han hadde jo Lene, men hun ville jobbe interiørbutikken sin. Esben tjente mer enn nok til alt de ønsket seg, behøvde en kone som stelte hjemme. Han skulle forby henne å jobbe. Han låste ytterdøren til den nybygde funkishuset og gikk mot Audien som sto i den åpne garasjen. Det var da han så ham. Hva gjorde han her? Den uflidde, illeluktende, halvfete mannen kom mot ham.

?De kommer til å finne meg, Esben! Du må hjelpe meg. Han så desperat ut. Esben så seg rundt, ville ikke at naboene skulle se dette ekle vesenet reke rundt på hans tomt.

?Kom deg vekk, Ruff! Esben hveste med sammenbitte tenner.

Esben hadde kjent Ruff hele livet. Ruff gjorde alltid som han sa, men noen ganger kunne han bli farlig. Ruff hadde flere ganger gjort ting Esben fikk skylden for. Ruff var ofte voldelig, og måtte holdes borte fra vanlige folk. Esben var livredd for at noen skulle se dem sammen, men viste det ikke. Han opptrådte forbannet for å kanskje klare å skremme Ruff til å ikke møte opp igjen.
?Ruff, du kan ikke komme hit. Jeg vil aldri se deg her mer, du får vente til jeg sier hva du skal gjøre. Ruff så ned og begynte å gråte. Den tilbakestående mannen gråt som et lite barn, og tørket snørr på det skitne jakkeermet. Han snudde seg og gikk tilbake og ned til bilveien. Esben satt seg inn i bilen og la merke til at Ruff ikke var på veien da han svingte ut fra oppkjørselen. Bare han ikke møtte opp her igjen.

 

 

Elise Palmer løp opp trappene til kontoret. Erik Thue hadde ringt henne på vei til jobben, og sagt at politiadvokat Brenne hadde godkjent å ta Sverre Juul inn til avhør. Brenne ville vente med å beslaglegge Sverres telefon, eventuelt se om han ville vise den frivillig. Han skulle komme inn klokken ti, det var halvannen time til. Hun møtte Erik i gangen, og de gikk sammen inn på møterom B. Teamet satt der allerede, Folke Thorbjørnsen skjenket kaffe i en stor kopp. Han la en fet snus under leppen, som om han ikke fikk i seg nok nikotin av sigarettene han røkte hver gang han var utendørs.

Elise hadde Folke ham i å smugrøyke inne på kontoret sitt flere ganger. Han var en politimann av gammel skole på godt og vondt.

?Dere, hvordan ligger vi an? Folke hostet tungt og så rundt seg.

?Den foreløpige obduksjonsrapporten foreligger, jeg fikk den av Karin. Etterforsker Christoffer Blad leste noen sider i rapporten og begynte å fortelle.

?Gracja Gramina er foreløpig ikke identifisert, men romvenninnen Elena Porcosz kommer inn klokken 12 i dag. Vi har ikke lyktes å komme i kontakt med Gracjas angivelige kjæreste, men håper at Elena kan hjelpe oss. Christoffer Blad kremtet før han fortsatte.
?Kvinnen døde av drukning, muligens i et badekar, da det ble funnet ferskvann i lungene hennes. Hun har blitt tappet for blod gjennom dem femorale arterien i venstre lår, og deretter delt i to mellom andre og tredje lumbalvirvel. Det var ingen tegn til skade på de indre organene hennes, så den eller de som har gjort dette må ha mer en god nok kjennskap til kirurgi og anatomi.

?Å dele en kropp mellom disse to virvlene er det eneste stedet på kroppen det er mulig å unngå organskade, hvis man har et stødig grep. Jeg sjekket opp saken om Elizabeth Short, hun ble faktisk delt på nøyaktig samme sted. Christoffer Blad ga Elise et anerkjennende smil.

?Jeg tror dette er et kopimord, men jeg forstår ikke hvordan det andre drapet kan ha noe med det første å gjøre. Hvis poenget er å kopiere høyt profilerte mordsaker, ser jeg ikke sammenhengen.

?Vet vi hvor mange personer som lå drept på det andre åstedet? Erik Thue la armene i kors og så med spenning på Christoffer Blad.

?Vi har ikke svar på DNA-analysene enda, men det kan tenkes at de er tre personer. Blodtypen til benet og overkroppen stemmer overens med hverandre, og hodet og to av kvinnearmene har også samme blodtype. Av etnisitet kan de karakteriseres som hvite, sannsynligvis av europeisk opprinnelse. Vi vet mer når korrekt DNA foreligger. Dette vil si at det er ytterlige tre personer som er drept, og vi må finne restene av dem for å kunne fastslå dødsårsaken. Toksikologiske tester er også utført, for å utelukke eventuell neddoping eller misbruk av narkotiske stoffer.

Elise stirret på Christoffer Blad. Han var ekstremt opptatt av fakta, og tenkte ikke utenfor boksen ved noen anledning og hun trodde det var derfor han hadde meldt seg frivillig til å lese opp rapporten. Christoffer hadde en litt nasal stemme, og alt han snakket om ble kjedelig. Han brukte store, uvanlige ord og antok at alle visste hva han mente. Han var ganske fargeløs, med nesten samme nyanse på huden og håret. De svarte, firkantede brillene brøt opp det blasse ansiktet, som ga et lite flatterende fokuspunkt midt i fjeset. Elise lurte på hvorfor han hadde valgt de brillene. Det passet bedre på en art-director eller en annen type i mediebransjen. Hun var overasket over at han hadde tatt seg tid til å lese seg opp på Elizabeth Short-saken, men konkluderte straks med at Folke hadde bedt ham om å gjøre det.

?Hva med funn på åstedet, spurte Elise. Fant teknisk noe vi kan gå etter?
?Det er dessverre veldig få funn av interesse. Det hadde snødd kraftig gjennom hele natten, og kvinnen hadde nok ligget i snøen i fire-fem timer ifølge Karin. Hun ble muligvis drept omlag et par timer før hun ble plassert i ved Østensjøvannet. Det tar tid å dele en kropp på den måten, så det kan også tenkes at det er to personer som har vært delaktige. Ingen fotspor, eller andre tegn til gjerningspersoner.

?Hva med vitner? Finnes det ingen? Elise satt seg opp i stolen, og begynte å tenke høyt.

 ?Det er Østensjøvannet det er snakk om, når preppes for eksempel eventuelle turstier eller skiløyper? Kan noen ha gått tur med hunden, tatt en sen joggerunde eller lignende?

?Jeg kontakter Turistforeningen, jeg regner med at det er de som har ansvaret for skiløyper og turstiene i det området. Om vi er heldige, kan de ha noen vaktlister vi kan gå igjennom. Erik reiste seg fort og gikk ut av møterommet.

?Jeg vil sende ut en pressemelding, og be eventuelle vitner om å melde seg. Noen må ha sett noe. Kvinnen er jo flyttet fra ett sted til et annet, det er jo ikke vanlig å gå rundt bærende på en kvinne midt i svarte natta. Folke tok snusen ut av overleppen og puttet den i den tomme kaffekoppen foran seg på bordet.

?Vi setter opp en tipstelefon, som vanlig, og så får vi pløye oss gjennom alt vi får inn. Noen andre tekniske bevis i begge saker vi bør brifes om, Christoffer? Folke reiste seg og var nesten på vei ut av døren.

?Dessverre, ikke på nåværende tidspunkt, nikket Christoffer. Elise lurte på hvorfor han nikket, når han i bunn og grunn svarte nei. Kanskje hun burde slutte irritere seg over ham. Han var dyktig, og til å stole på. Bare utrolig kjedelig og korrekt, men han gjorde alltid jobben sin.
Elise hørte Folke snakke høyt i telefonen på vei ut av møterommet. Han var fortsatt under oppfatning av at han måtte rope i telefonen slik at personen i den andre enden skulle høre ham. Det hørtes litt komisk ut, særlig med den brede Østfold-dialekten hans. Elise fortsatte nedover gangen mot kontoret hun delte med Erik. Han avsluttet en samtale i det hun kom inn i rommet og satte seg.

?Jeg snakket nettopp med Turistforeningen. En skikkelig vaktmesterkone var hun. Han smilte.

?Hun skulle sjekke hvem som preparerte løyper og stier i det aktuelle området i går, og etterkomme med informasjon. Klokken nærmer seg ti, skal vi ta en kaffe før Sverre Juul kommer inn til samtale?

Elise nikket. Hun kunne trenge en oppkvikker nå, hodepinen minnet henne så altfor godt på kvelden i forveien. Hun husket bildene på telefonen, og begynte å fortelle Erik om hva hun hadde sett i går.

?Elise, du må slutte å følge etter folk på den måten. Tenk hvis han hadde sett deg. Jeg skal love deg han ikke hadde kommet inn til frivillig samtale med oss hvis han visste hva du drev med. Han la til et oppgitt «herregud», men Elise visste at han egentlig var fornøyd med det hun hadde fått tak i. Nå hadde de noe å presse Sverre med, i tilfelle det skulle være nødvendig. Erik studerte bildene, og håpet at Sverre Juuls svin på skogen kunne hjelpe dem videre i saken.

 

?Vær så god, sitt. Sa Elise høflig og pekte i retning stolen med en håndbevegelse. Hun tok seg i å tenke på hvorfor man henviste til stolen når man ba dem om å sette seg. Det var jo ingen som satt seg på gulvet ved siden av.

?Takk for a du kom. Vi vil gjerne høre litt mer om den som ringte seg og varslet om drapet. Akkurat når ble du oppringt? Erik så alvorlig på han.

?Tja, det var vel rundt klokken seks, sa han og så ned på Rolexen.

?Din kone sa du vekket henne halv syv og fortalte henne om drapet. Hva gjorde du i mellomtiden, fra du fikk vite om drapet til du vekket din kone?

?Jeg var ute og løp rundt Østensjøvannet, gjør det hver morgen. Han lente seg tilfreds bakover og smilte stolt. Jeg fikk telefonen da jeg var på vei tilbake til bilen. Jeg kjørte hjem, dusjet og vekket henne.

?Hvorfor ventet du til etter du hadde dusjet med å fortelle Vibeke om at Gracja var død? Vi har inntrykk av at Vibeke hadde et godt forhold til henne, syntes ikke du at dette var viktig informasjon å dele med henne?

?Jo, men jeg ville jo ikke vekke henne svett og skitten fra løpingen. Jeg visste jo at Vibeke ville bli lei seg når jeg fortalte det, og det er ikke noe hyggelig å bli trøstet og holdt av en som er skikkelig svett. Sverre lo litt av sitt eget svar. Så utrolig arrogant han var, tenkte Elise.

?Kan du fortelle hvem personen som ringte deg i morges er? Hun stirret ham rett i øyene for å sette han ut.

?Han er en informant fra politiet. Jeg har ikke noe med å avsløre ham. Det kan dere selv finne ut av.

?Kan du huske hva denne personen sa, så godt det lar seg gjøre? Erik satt klar til å notere.

?Han at han hadde en beklagelig nyhet til meg. Så spurte han om hvor godt jeg kjente Gracja Gramina, og jeg svarte at jeg ikke kjente henne så godt, men at hun fortsatt jobbet som hushjelp hjemme hos meg. Han fortalte at hun var funnet drept og at politiet sikkert ville kontakte meg senere i dag for ytterligere spørsmål knyttet til drapet. Jeg spurte om hva som hadde skjedd, og politimannen svarte at de ikke visste, men at hun var svært ille tilredt.

?Brukte han uttrykket «svært ille tilredt»? Spurte Elise.

?Ja, det var akkurat de ordene han brukte. Hva skjedde egentlig med Gracja, var hun ille tilredt? Sverre mimet anførselstegn med pekefingrene og langfingrene ut i luften.

?Vi kan ikke gå i detaljer, men det er ingen tvil om at hun er drept, svarte Erik som om han veide sine ord for pressen. En ekte politimann, tenkte Elise.

?Kan vi få se på telefonen din, Sverre?

?Her, svarte han og la telefonen på bordet.

?Du samtykker altså til at vi kan gå gjennom informasjonen på telefonen din, i forbindelse med denne saken?

?Dere kan ikke gå gjennom telefonen min uten videre. Dere trenger ransakelsesordre for sånt. Sverre Juul ble plutselig defensiv og Elise studerte ansiktsuttrykkene hans nøye. Han blunket fort med øynene, og skiftet på å se på Elise og Erik.

?Har du noe å skjule, Sverre? Er det noe du ikke forteller oss?

?Nei, jeg.. Elise lente seg mot ham.

?Tror du virkelig noen fra politiet skulle ha ringt deg for å fortelle deg at vaskedamen deres er drept, før politiet visste identiteten hennes? Hvem ringte deg?

?Jeg kan ikke si det, ok? Sverre så nervøs ut. Han var ikke like veltalende nå.

?Hvis dere ikke har noe annet enn ubehagelige spørsmål og mistenksomhet mot min person, går jeg! Han ropte nesten, stemmen hans sprakk.

?Du er ikke arrestert, Sverre, beroliget Erik han. Vi ser på alle aspekter i denne saken, og vi regner med at du forstår at dette et heller merkelig aspekt. Vi tar kontakt med deg hvis vi har noen flere spørsmål.

?Jeg regner med at du vet at det ulovlig å unnlate politiet informasjon i en straffesak, Sverre, la Elise til. Erik så på henne og reiste seg. Han tok Sverre Juul i hånden, og åpnet døren.
Men en håndbevegelse signaliserte Erik at Sverre skulle gå ut først. Elise fulgte etter dem og akkurat som hun håpet, satt den samme kvinnen hun hadde sett kvelden før i sittegruppen på venterommet. Kvinnen så opp på Sverre med forskrekkede øyne, blunket et par ganger og så fort ned igjen. Hun skalv. Hele kroppsspråket til Sverre endret seg. Han så på kvinnen, løftet hånden til ansiktet og strøk seg nervøst over pannen og gjennom håret. Erik dyttet han vennlig videre gjennom gangen og mot døren ut til resepsjonen.

?Tror du vi er i en politifilm, Elise? Erik så irritert på henne. De sto i gangen utenfor avhørsrommet for å la Elena Porcosz svette litt etter at hun hadde sett Sverre Juul inne til avhør.

?Tror du ikke Sverre Juul kan loven relativt godt, Elise? Hvorfor måtte du lekse han opp om at det er ulovlig å tilbakeholde informasjon?

?Jo da, jeg vet jo det. Jeg føler at han skjuler noe, og jeg ville ikke falle for fristelsen og fortelle ham om bildene jeg tok i går. De gikk inn på avhørsrommet.

?Hvis du ikke klarer å holde hodet kaldt i avhør, kan du sitte utenfor neste gang, sa Erik mutt og gikk ut av rommet. Smalt døren igjen etter seg. Elise satt igjen på avhørsrommet, og tenkte på Sverres reaksjon når han så den lille kvinnen på venterommet. Det hadde gått akkurat som hun ville. Elena Porcosz hadde nok forstått at de hadde noe på Sverre, og Elise håpet at Elena kunne avsløre noe. Gi dem en liten ledetråd i riktig retning.

Elise hadde kjent igjen kvinnen med en gang, da hun kom inn for å identifisere Gracja Gramina. Dette var ikke lenger tilfeldigheter, Sverre Juul hadde noe p skjule. Vaskedamen hans blir drept, og samme kveld er han på Grand Cafe med venninnen til den drepte kvinnen. Elise lurte på om Sverre kunne ha hatt et annet forhold til Gracja enn bare profesjonelt, og ryddet henne av veien for å være med Elena Porcosz. Han kunne jo ikke drepe sin egen kone, det hadde vært for åpenbart. Hun skrev ned tankene sine på en gul Post-it lapp og la den i bukselommen så Erik ikke skulle se den. Hun ville ikke avsløre teorien enda, før de hadde avhørt Elena.

 

Albert Fish: Varulven fra Wysteria

 

Dette blir mitt livs største glede! - Albert Fish før han skulle henrettes i den elektriske stol.

 


Bilde fra murderpedia.com

Albert Hamilton Fish ble født den 19. mai 1870 i Washington DC. Hans far var 43 år eldre enn moren, og han var yngst av tre gjenlevende søsken. Familien var fattige, men faren gjorde så godt han kunne. Han tok strøjobber som håndverker og vaktmester for å kunne sette mat på bordet til familien. En dag falt plutselig Alberts far om på en togstasjon i DC og døde av hjerteinfarkt. Igjen satt Alberts mor og fire barn, uten penger eller jobb. Det ble snart klart at hun ikke hadde råd til å beholde barna sine, og satt dem dermed på barnehjem.
Albert, som egentlig var døpt Hamilton ble mobbet av de andre barna på barnehjemmet, de kalte han Ham and Eggs. Han hatet dette, og ba dem til slutt  om å kalle ham Albert etter sin bror som døde da han var liten. Fra da av het han Albert Fish, et navn som skulle forbindes med tortur, voldtekter, kannibalisme og drap.

Albert Fish ble slått og pisket på barnehjemmet, både av de ansatte og andre barn. Han oppdaget tidlig at han likte smerte, og da han ble eldre begynte han å få ereksjon hver gang han ble slått eller hadde vondt. Da han var tolv år, gikk han inn i et forhold med en litt eldre gutt, som introduserte ham til cropofili og urofili. Det vil si å innta avføring og urin som en del av en seksuell handling. Etterhvert begynte han å dra til lokale bad for å se gutter kle av seg og være nakne, noe han brukte mye tid på i helger om han hadde fri fra barnehjemmet.

Etter noen år på barnehjemmet fikk Alberts mor jobb, slik at hun hadde råd til å ha barna sine hjemme igjen. Dessverre hadde årene på barnehjemmet gjort stor skade på Albert, som fortsatte sin destruktive livsstil ved å jobbe som mannlig prostituert. Han hadde et umettelig behov for sex, og begynte ved 20 års alder å voldta gutter han møtte på gaten. Albert gikk som oftest etter utviklingshemmede barn eller afro-amerikanske barn, da han mente at de aldri ville bli savnet av familiene sine.

Alberts mor ønsket at han skulle gifte seg, og arrangerte et ekteskap med en ni år yngre kvinne. De fikk seks barn sammen. Ekteparet Fish hadde lite penger, og istedenfor å jobbe, underslo Albert penger fra forskjellige forretninger. Han ble arrestert for dette, og måtte sone straffen i Sing Sing fengsel. Albert hadde sex med flere menn under fengselsoppholdet.

Da Albert hadde sonet ferdig dommen i Sing Sing, tok han småjobber som maler. Han likte best å male hus der familier med barn bodde, og misbrukte gutter i flere av nabolagene han jobbet i.
På denne tiden var han i nok et forhold med en mann. Sammen dro de på museum en dag, hvor Albert så en figur av en dissikert penis, laget i voks. Etter å ha sett denne, ble han besatt av kastrering. Det gikk så langt at han bandt kjæresten sin, som var en utviklingshemmet mann, i garasjen og prøvde å kastrere ham. Heldigvis kom mannen seg unna, og så aldri Albert igjen.

Albert fortsatte livet, og besøkte ofte bordeller hvor han nøt å bli slått, pisket og ydmyket. På dette tidspunktet hadde kona endelig fått nok av Albert, og søkte om skilsmisse. Albert har senere fortalt at han begynte å høre stemmer i hodet etter skilsmissen, og at han hallusinerte. Han fortsatte å voldta små gutter, noen ganger knivstakk han dem fordi han likte å se dem  lide.
I 1928 leser Albert Fish en annonse i avisen: Ung mann, 18, ønsker gårdsarbeid på landet. George Budd, 406 West 15th Street, New York. Albert var på denne tiden 58 år gammel, og bestemte seg for å besøke den unge mannen. Han presenterte seg som en bonde med en stor gård på landet, sa han het Frank Howard og var fra Farmingdale i New York. Familien til Budd snakket med Fish, og lot ham tilslutt ansette sønnen.

Det var her Fish møtte Budds lillesøster Grace som var ti år gammel. Ved en anledning, da Fish hadde spist lunsj hos familien, spurte han moren om ikke Grace kunne være med ham til søsterens bursdagsselskap. Etter litt diskusjon frem og tilbake, fikk Grace være med Albert Fish, og de dro fra leiligheten på Manhattan samme kveld. Grace hadde pyntet seg med kjole og bånd i håret. Dette var siste gang noen så Grace, det var også siste gang familien Budd så Albert Fish.

Politiet lette lenge etter lille Grace, men de fant henne aldri. De trodde hun kanskje var kidnappet, og lette også etter den mystiske mannen som hadde tatt henne. Politiet fikk et brev fra en kvinne, som hevdet at hennes eksmann var den som hadde kidnappet Grace. Mannen ble arrestert, og satt 108 dager i fengsel før han ble frikjent i retten.

Syv år senere fikk Grace?s mor et brev i posten. Hun var analfabet, og måtte få noen til å lese brevet for henne. Brevet var fra Albert Fish. Han var ikke veldig god til å skrive, så brevet hadde flere stavefeil og meget korte setninger. Likevel var innholdet i brevet så forferdelig at moren til Grace besvimte da hun hørte hva det stod. Her er oversettelsen, noe forkortet:

 

Kjære Mrs. Budd,

I 1894 jobbet en venn av meg som dekksgutt på båten Steamer Tacoma som seilte fra San Francisco til Hong Kong. I Hong Kong gikk min venn i land, sammen med to andre. De drakk seg fulle, og da de kom tilbake var båten borte.
På denne tiden var det hungersnød i Kina, og kjøtt var veldig dyrt. Folk hadde så lite mat at de solgte barna sine. Særlig var barn i alderen tolv til fjorten år ettertraktet. Om man gikk til slakteren for å kjøpe kjøtt tok de frem lår og rumper fra barna de hadde kjøpt fra fattige foreldre. De skar kjøttet fra dem. Jenter og gutters bakender er den beste delen, men også den dyreste.

Min venn fortalte at han begynte å like menneskekjøtt veldig godt. Da han kom tilbake, kidnappet han to gutter, en på syv år, men også en på elleve fordi han hadde den tjukkeste rumpa med mest kjøtt på. Han kledde dem begge nakne, og bandt dem fast i et klesskap hjemme.

Begge guttene ble kokt, stekt og spist. Min venn fortalte meg senere hvor godt menneskekjøtt smakte.

Søndagen den tredje juni, 1928 kom jeg hjem til dere. Jeg hadde med meg ost og jordbær og vi spiste lunsj sammen. Grace satt på fanget mitt og ga meg et kyss på kinnet. Det var da jeg bestemte meg for å spise henne. Jeg latet som jeg skulle ta henne med til et bursdagsselskap, og du lot henne være med.

Jeg tok henne med til en forlatt hus i Westchester. Da vi kom dit sa jeg at hun skulle holde seg utenfor huset til jeg ropte henne inn. Hun plukket blomster.

Jeg gikk opp til overetasjen og kledde meg naken. Jeg ville ikke få blodet hennes på klærne mine. Jeg ropte henne til meg, og gjemte meg i skapet til hun kom inn i rommet. Da hun så meg naken, begynte hun å gråte. Jeg gikk bort til henne og løftet henne opp, og da sa hun at hun skulle si det til mamma. Jeg kledde henne naken. Herregud, som hun sparket, bet og klorte etter meg. Jeg kvalte henne til døde før jeg kuttet henne opp i små biter og stekte henne. Hennes saftige lille rumpe stekte så fint i ovnen. Det tok meg hele ni dager å spise kroppen hennes. Jeg voldtok henne ikke, selv om jeg ville. Hun døde jomfru.

 

Grace?s mor gikk til politiet med det grufulle brevet. Det tok ikke lang tid før politiet fant ham, da poststempelet på konvolutten avslørte hvor Albert Fish befant seg. Etter arrestasjonen kom det frem at Albert hadde drept ytterligere to barn, og han innrømmet at han hadde spist dem også.

I rettsaken prøvde Fish å fremstå som psykisk syk, men retten trodde ham ikke. Albert Hamilton Fish ble dømt til døden og skulle henrettes i den elektriske stol. Han skulle vente på henrettelsen i Sing Sing fengsel. Her fortalte han flere innsatte om alle han hadde drept, og at han faktisk hadde voldtatt lille Grace. Han ville bare ikke at moren hennes skulle få vite det.

Den 16. Januar 1936 ble Albert Hamilton Fish henrettet. Før han skulle sette seg i stolen sa han: Dette blir den største glede i mitt liv! Det sies at det tok lenger tid å henrette Fish med elektrisk sjokk, på grunn av alle nålene han hadde stukket inn i kjønnsorganet sitt. Nålene var fortsatt i kroppen hans i det han fikk de dødelige støtene fra den elektriske stolen. Det er riktignok ikke bekreftet at det tok lengre tid å henrette Albert Fish enn andre.


Fish rett før henrettelsen i Sing Sing. Bilde fra news.com.au

Mange tror at Albert Fish også er seriemorderen Brooklyn-vampyren, men det er ikke fastslått at Albert drepte de tre ofrene i Brooklyn. Albert Fish innrømmet tre mord, og fortalte villig om dem til alle som ville høre. Det finnes mange teorier om at han drepte langt flere.


Albert Fish stakk nåler inn i sin egen kropp. Her ved kjønnsorganene.
Bilde fra criminalminds.wikia.com

 

Kilder: Serialkillercalendar.com

          Crimelibrary.com

          Murderpedia.com

          The Killer Book Of Serial Killers av Tom og Michael Philbin (2009)

 

Oslo, 1974. Del 7

Oslo Politikammer, 1974

Hærland tenkte på den gangen han sendte det anonyme brevet med bevisene til politimesteren som omhandlet en rekke voldshandlinger mot homofile i Oslo for noen år siden. Ebbesens sønn, Christer, en mislykket og bitter ung mann var blitt observert sammen med voldsmennene, og en journalist fra Verdens Gang som hadde dekket saken i skjul, hadde sendt Hærland fotografier av politisønnen stående over en forslått mann med hevet balltre.
Unge Christer Ebbesen hadde som følge mistet den ansette jobben som politi. Han far, politiinspektør Helge Ebbesen var kjent for å ha heller sterke meninger om alle som var annerledes enn han, deriblant «sopere» og «sotrør», som han kalte dem.
Det viste seg at Helge Ebbesen selv hadde hjulpet sønnen og gjengen hans med både tilholdssted og rekruttering, i tillegg til å ha dekket over flere voldssaker som hadde havnet på hans bord. Etter dette hadde Ebbesen vært under strengt oppsyn av politimesteren, som hadde tatt saken svært alvorlig. Det var ingen i etaten som visste at det var Hærland, han selv, som hadde avslørt alt dette, og han priset seg lykkelig over det. Christer Ebbesen hadde skreket at han «skulle drepe den jævelen» som hadde avslørt han, da han ble arrestert mens han var på jobb. Riktignok sonet han for tiden sin straff i fengsel, men han skulle ikke sitte der for alltid.
Selv hadde Hærland ved anledning tatt seg i å tenke at noen mennesker ikke hadde noe å gjøre ute blant folk. Mennesker som ikke bidro til et bedre samfunn, ikke betalte sin skatt og fikk utløp for eget selvhat ved å skade andre, det var de som faktisk fortjente juling. Han tenkte i neste øyeblikk at kanskje han var likedan, som gikk rundt og ønsket at samfunnets unnasluntrere skulle hatt juling.
Det var under denne saken Hærland hadde møtt Rolf Løvstad, journalisten fra Verdens Gang som skulle vise seg å bli hans store kjærlighet, dog de holdt den skjult for omverdenen.

 

Politihuset på Grønland, nåtid.

- Jeg vet ikke, Elise. Han er glætt som bare det, men jeg tror ikke han har gjort noe galt annet enn å være klysete. Erik ristet på hodet og så bort på henne med et ønske om at hun skulle enes med han.
- Han var akkurat som jeg trodde, faktisk. Elise snudde seg over skulderen og rygget ut av parkeringshuset. Jeg synes det er noe merkelig med hele familien, særlig at Sverre tilsynelatende fikk telefon fra en informant i politiet om Gracjas dødsfall. Det må vi sjekke ut. Hun la trykk på «det» og hevet pekefingeren for å understreke poenget.

Tilbake på politihuset snakket Elise og Erik om hvordan de skulle gå frem videre. Elise hadde bedt teamet om å sjekke hvis, og i tilfelle hvem, som hadde varslet Sverre Juul om at Gracja var drept. Hun kunne ikke forstå at noen fra politiet skulle ha varslet ham, og hadde bestemt seg for å ta ham inn til videre avhør, og beslaglegge telefonen hans hvis det viste seg at ingen fra politiet hadde ringt ham.
Det tikket inn en SMS fra Frederik. Middag på Sawan i kveld? Jeg bestiller bord. Elsker deg.

Elise sukket, og så for seg at planen om å hente mat fra McDonalds i Frognerveien, drikke en flaske vin og halvsove på sofaen hjemme, gå i tusen knas. Hun hadde nesten ikke sovet, og trengte å hente seg inn. Dette var en krevende sak, og hun ville helst ikke overanstrenge seg slik hun pleide å gjøre i krevende saker. Hun engasjerte seg voldsomt, men det ga da fader så bra resultater. 
Gjerne! Vi kan møtes der klokken åtte. skrev hun, og tenkte på hvor god kone hun var, som ofret å slappe av for å gjøre mannen glad. Den dårlige samvittigheten hang som en tung, ladet sky over henne, når hun tenkte på alle gangene hun hadde avlyst med mannen sin på grunn av jobb. Til og med den gangen han skulle fri til henne, hadde hun dukket opp sent. Han hadde fridd på en liten, romantisk pizzarestaurant i nærheten av der de bodde, riktignok etter den var stengt. Venner og familie hadde dratt hjem, så de fikk ikke frieriet med seg. De hadde da giftet seg, og Elise hadde møtt opp i Frogner Kirke i tide. Hun var ikke så verst, tenkte hun tilfreds.

- Det er ingenting som tilsier at noen har varslet Sverre Juul om drapet på Gracja, Elise. Jeg snakket med hun som tok imot tipset om funnet. Hun varslet AMK og politiet, som kontaktet Folke klokken 05.33 i morges. Ingenting på hennes private telefon heller, som tilsier at hun har gitt informasjon videre. Vi sjekker telefonhistorikken til alle som har vært på åstedet, for sikkerhets skyld. Jeg tenker at det er på tide å dra inn Sverre til avhør, vi må uansett finne ut hvem som varslet han.
Erik dumpet tungt ned i stolen ovenfor henne og begynte å ringe politiadvokat Brenne, som i tillegg til Christoffer Blad var satt på saken.
Elise Palmer begynte å sjekke bakgrunnsinformasjon på Sverre og Vibeke Juul, i håp om at de hadde noen skjeletter i skapet.

Det var ingenting å hente på noen av dem. Sverre var frimurer, det var det eneste hun kunne finne. Nå var ikke medlemskap i frimurerlosjen noe lovbrudd, men hun ble nysgjerrig på ham. Han var kjekk, intelligent og velstående med en pen, naiv kone og skjønne barn. Sverre Juul hadde virkelig gjort det bra for seg selv, men Elise lurte på hva som gjemte seg bak fasaden.
I jobben sin hadde hun lært nettopp det. At bak de vakre fasader, skjulte det seg dype hemmeligheter, svik og løgn. Elise trodde at de fleste mennesker hadde det sånn, og tankene fløt som blekk i vann mot farens triste skjebne.
Justismordsaken på midten av syttitallet hadde tynget ham. Saken var ferdig før hun ble født, mens den dømte mannens selvmord, hadde forekommet på starten av åttitallet, etter at saken var besluttet å ikke bli gjenopptatt. Han var dømt og hadde tatt livet sitt på cellen. Han hadde hengt seg ved hjelp av laken fra sengen, bare 23 år gammel. Faren hennes, Elises store helt, hadde noen veldig mørke dager etter dette. Han hadde gjort sitt beste for å være der for henne.
Det var jo bare de to, for moren til Elise lå på sykehus. Elises mamma hadde gått bort da Elise var fem år gammel. Hun hadde vært veldig syk hele Elises liv, og kjempet en tapper kamp mot kreften.  Elise husket ikke mye av moren, men noen ganger kom det små glimt av henne snikende.

Minnene rullet over netthinnen som et fly, sakte over himmelen. Hun så for seg den tynne, bleke, vevre skikkelsen i sengen på hospitset, hvor hun hadde vært den siste tiden. Sengen hadde vært så høy, så høy at Elise hadde måttet stå på en stol for å rekke opp til mammaen. Elise forstod ikke hvorfor moren hennes måtte være skallet. Elise hadde sagt at hun syntes det var finere med det lange håret hun hadde hatt før. Faren hadde sagt at moren hadde mistet håret fordi hun var syk. Elise hadde tenkt at hun aldri ville bli syk, for hun likte håret sitt så godt og hun ville heller ikke dø.
En mørk høstkveld hadde faren tatt med Elise til hospitset for å treffe moren igjen. Mamma hadde grått, hostet og vært veldig rar. Det var siste gang Elise så henne.
I begravelsen hadde Elise lurt på hvordan moren klarte å holde pusten så lenge i kisten. Elise hadde prøvd å holde pusten like lenge som moren, men måtte gi opp. De skulle synge sanger i kriken, og det gikk ikke når man holdt pusten. Hun husket sangen «De Nære Ting», som fortsatt minnet henne om sorg og død. Og hvite nelliker.
Den lykken du søker, bak blånende fjell, kan hende du alltid har eiet det selv. Du skal ikke jage, i hvileløs ring, men lær deg å elske de nære ting.

Hun hadde sett voksne gråte, og det var rart. Faren hadde vært lei seg. Elise skjønte ikke hvorfor alle var så triste, for presten hadde fortalt henne at moren var i himmelen og at hun skulle få møte henne igjen. Kanskje de gråt fordi de ikke kom til himmelen?

Elise trodde aldri på himmel eller helvete som voksen. Hun hadde sett så mye ondskap gjennom jobben, og opplevd fantastiske ting privat. Himmel og helvete i skjønn forening på jord. Alle de døde menneskene hun hadde sett. Brutalt drept, med tomme øyne. Ingen kunne få henne til å tro at de var på «et bedre sted». Det var der livet deres endte, de var tomme skall som vitnet kun om den brutale volden de var utsatt for.

Elise så ned på bildene av Gracja. Hun var pen, og ansiktet hennes hadde et rolig og fredfullt utrykk. Hun var sikker på at Gracja var tappet for blod som Elizabeth Smart. Dette var et kopieringsdrap. Gracja var vakker der hun lå. Vever, hvit. Håret flommet som en krans rundt hodet. Elise ble trist. Gjerningsmannen hadde skåret i det vakre ansiktet hennes, «Glasgow smile» het det. Hun var kuttet i munnvikene så det skulle se ut som et bredt smil. Det var opprinnelig et kjent torturfenomen fra Glasgow, brukt av gjenger og hooligans som lagde store arr i ansiktet. På tidlig 1900-tallet var det flere saker hvor mennesker hadde blitt overfalt, rispet i kinnene og slått til sårene åpnet seg og lagte det grufulle smilet som aldri gikk bort. Helvete på jord.

- Har du funnet ut noe om Sverre Juul, Elise? Folke Thorbjørnsen sto i døråpningen til kontoret. Elise hadde brukt flere timer på å gå gjennom materialet de hadde. Hun la merke til at det var blitt mørkt ute.

- Du, jeg finner ingenting på ham, jeg. Han er frimurer, men sist jeg sjekket er ikke det ulovlig. Jeg og Erik snakket om å ta ham inn til avhør. Han påstår han ble oppringt av en informant fra politiet da Gracja Gramina ble funnet drept. Vi kan ikke finne noe som tilsier at noen av våre skal ha varslet ham. Erik snakker med Brenne nå, for å få Juul inn til avhør. Vi vet ikke om vi har skjellig grunn til å konfiskere telefonen hans, men vi vil gjerne sjekke nummeret som ringte og fortalte ham om drapet.
- Flott, gi meg beskjed om hva som skjer. Husk at den foreløpige obduksjonsrapporten foreligger morgen tidlig, så møt meg her i morgen klokken åtte. Ok?Elise hatet obduksjoner og himlet med øynene. Hun var glad den var over.
- Ja vi sees der. Jeg drar hjem snart, hvis det ikke er noe mer jeg trenger å gjøre i dag? Hun så spørrende på sjefen sin.
- Ja dra hjem du, nikket Folke.  Jeg tror ikke vi får gjort så mye mer før obduksjonen. Men, ha på telefonen i tilfelle det skjer noe.
Han løftet hånden over hodet for å vinke seg ut av kontoret. Elise så etter den tykke skikkelsen som forsvant nedover gangen. Hun bestemte seg for å kjøre forbi frimurerlogen i kveld, for å se om hun fikk øye på Sverre. Hun visste ikke hvorfor, men hun hadde på følelsen at hun måtte overvåke ham. Elise tok heisen ned til garasjeanlegget og gikk mot bilen. Hun så på klokken. Halv syv, hun hadde god tid før hun skulle møte Frederik på restauranten.

 

Langbølgen, 1974

Eva Pedersen så ut av vinduet mot gressplenen mellom blokkene. Gresset på den lange bakken mot den grå høyblokken hadde begynt å gulne. Den hadde flekker, stier og bare felter. Hun tenkte på da Endre var liten, hvor redd han hadde vært for de store barna som lekte med tråsyklene på plenen. De hadde festet papp til hjulene på syklene sine, så det hørtes ut som en motorsykkel. Endre hadde sparket fotball der med kameraten Kristian. Det hadde alltid vært de to. Ballen Endre hadde sparket, traff en gang sykkelen til en av de store gutta. Han hadde blitt sint og bokset Endre i magen, så han mistet pusten. Eva hadde sett det, og løpt ut for å hjelpe. Guttene lo av både Endre og Kristian, og kalte dem babyer fordi de måtte få hjelp fra mamma. Eva visste at den eldste gutten Håkon, hadde en alkoholisert far som slo både ham og moren. Hun hadde tenkt at han ikke kunne noe for den stygge oppførselen sin, så vondt han måtte ha det hjemme.
Eva hadde alltid passet på den lille gutten sin, og det skulle ikke slutte nå. Hun lurte på hvor han var, og hva han gjorde nå. Politimannen hadde ringt fra kontoret nede i byen for å høre om han var kommet hjem. Han ville spørre Endre om hvor han var da Fru Abrahamsen ble drept. Eva Pedersen visste at Endre hadde vært hos den eldre kvinnen samme ettermiddag, men hun kunne ikke forestille seg at den snille gutten hennes hadde gjort Fru Abrahamsen noe. Endre som var så snill med lillesøsteren Liss.
- Hva glor du på nå? Ektemannen hennes Morten smalt håndflaten i kjøkkenbordet. Eva skvatt til.
- Ingenting, jeg bare så ut av vinduet. Jeg lurer så fælt på hvor Endre er. Han har ikke vært hjemme siden i går ettermiddag. Tror du han vet noe om hva som skjedde med Fru Abrahamsen?
- Selvfølgelig veit han ikke det! Han er sikkert hos noen venner, og jeg synes han skal bli der til dette går over.
- Dette komme ikke til å gå over, Morten. Han betjenten ringte hit før i dag. Han ville snakke med Endre. Tror du..
- Min sønn skal ikke snakke med noen betjent! Morten Pedersen løftet hånden som om han skulle fike til henne.
- Du nevner ikke noe til betjenten. Hører du? Eva Pedersen nikket og så ned i gulvet. Hun hadde aldri sett Morten så opprørt før.
Eva fortsatte med oppvasken, og håpet at situasjonen skulle roe seg. Bare Endre kom hjem. Hun hadde en urolig følelse i kroppen, noe stemte ikke.

Mordene på Von Sydow-familien

Det er vår i Stockholm, og den anerkjente juristen og politikeren Hjalmar Von Sydow er på vei hjem til leiligheten i Norr Mälarstrand 24 i et av byens finere strøk. Da han gikk gjennom dørene til leiligheten på ettermiddagen den 7. mars 1932, skulle det være for siste gang. Hjalmar Von Sydow skulle komme ut i likpose samme kveld.


Norr Mälarstrand 24, Stockholm (Bilde fra Google)

Hjalmar Von Sydows femten år gamle datter og en venninne av henne kom hjem til Norr Mälarstand 24 i femtiden. De forstod raskt at noe var galt, da en stor blodflekk på gulvteppet i en av stuene lyste mot dem. Datteren ropte etter sin far, og deretter på tjenestepikene hun visste var på jobb. Ingen svarte.

Datteren og venninnen gikk gjennom leiligheten rom for rom, og fant til slutt Hjalmar Von Sydow liggende på gulvet i en stor pøl av sitt eget blod. Han var slått i hjel. På stolen litt lenger inn i rommet så jentene liket av den halvt sittende kokken Karolina Herou, også slått til døde. Det var mye blod, og datteren ringte politiet med en gang.
Rett før klokken seks ankom politipatruljer den fornemme leiligheten og konstaterte at tre mord var begått. Den unge kammerpiken Ebba Hamn også var slått i hjel. Politiet fant Ebba på kjøkkenet, liggende på rygg i sitt eget blod.


Kammerpiken Ebba (bilde fra Google)

Først trodde politiet at Hjalmar Von Sydow hadde blitt drept av en uvenn, eller kanskje en gal person. Under avhør av Von Sydows datter fikk de vite at døren til rommet hvor faren og kokken ble funnet var låst utenfra. Det var heller ingen tegn til at noen hadde brutt seg inn i leiligheten. Dette kunne bare bety en ting. Ofrene kjente drapsmannen. Etter kort tid resonnerte politietterforskerne seg frem til at Hjalmars egen sønn, Fredrik Von Sydow og hans kone Ingun kunne være de skyldige.
Fredrik Von Sydow og kona Ingun ble etterlyst over hele Sverige, og politiet stod ovenfor et av Sveriges mest kjente trippeldrap.


Fredrik og Ingun Von Sydow (bilde fra Sveriges Radio)

Fredrik Von Sydow var alkoholiker og rusmisbruker og Hjalmar var dypt skuffet over sønnen som aldri ble til noe. Fredrik hadde store økonomiske problemer, og stjal ofte sprit og penger fra faren. Hjalmar Von Sydow hadde sagt til tjenestepersonalet at all alkohol i leiligheten skulle låses inn så Fredrik ikke fikk tak i det, og gitt sønnen beskjed om at han ikke fikk mer penger før han fikk orden på livet sitt.

Politiet lette med store mannskaper etter Fredrik Von Sydow, og det skulle ikke bli vanskelig å finne dem. Etter drapene hadde de to satt seg i en taxi og kjørt rundt i Stockholm. De møtte en kamerat av Fredrik og spiste middag med han på en av den svenske hovedstadens finere restauranter.
Ingun og Fredrik hadde også handlet på et apotek, og besøkt flere serveringsteder og konditorier. Pengene til dette hadde de fått fra farens lommebok, stjålet fra Hjalmar Von Sydows døde kropp. Lommeboken inneholdt over to hundre svenske kroner, tilsvarende rett under seks tusen kroner (2015).

Senere samme kveld lånte ekteparet en pistol av Fredriks kamerat , og dro tilbake til restauranten med noen venner. Her spiste de og drakk, helt til personalet kjente dem igjen og ringte politiet.Politiet instruerte de ansatte på restauranten om å be Fredrik Von Sydow på en diskret måte å bli med dem ut i foajeen fordi han hadde besøk. Både Fredrik og Ingun reiste seg uten å nøle, og fulgte personalet rolig ut av restauranten.

Ingun satt seg ned i en lenestol. Fredrik lente seg mot henne, og trakk en liten pistol ut av lommen. Før noen rakk å reagere, la han pistolen mot Inguns tinning og trakk av. Ingun falt om, og Fredrik lente seg tilbake. Han hevet hånden med pistolen og trakk den av mot sitt eget hode. Begge døde momentant, etter litt mer enn fire timer etter drapene på faren og tjenestepikene.

I løpet av noen timer var fem personer døde. Til dags dato er ikke motivet for drapene klart, men det var en kjent sak at Hjalmar og Fredrik hadde et bittert forhold til hverandre. Flere tror at Fredrik var så  desperat at han dro til faren for å spørre om penger, men fikk nei og drepte faren på impuls. Tjenestepikene ble mest sannsynlig drept fordi de kunne identifisere Fredrik som gjerningsmannen. Det er uklart om Ingun Von Sydow var med på drepe noen av de tre i leiligheten.

PENTAX Image
Hjalmar Von Sydow (bilde fra Google)

Saken snakkes om enda i dag, og det er laget dokumentarer, skuespill og filmer om de sjokkerende drapene. Fredrik og Ingun Von Sydow etterlot seg datteren Monika, som bare var tre år gammel da foreldrene døde. Hun har gitt noen få intervjuer i senere tid om hva hun husker fra den korte tiden hun fikk med foreldrene sine. Bare Palmemordet er mer omtalt i svensk presse. Mediene gikk av skaftet, og saken ble omtalt i alle landets aviser i lang tid.

Von Sydow-familien er enn i dag en kjent familie i Sverige, med både skuespillere og forfattere som bærer navnet. Hjalmar Von Sydows barnebarn, Helena Henchen gav i 2004 ut boken I Skuggan Av Et Brott, som baserer seg på Von Sydow-mordene. Leif GW Persson har laget en dokumentar om drapene, som kan finnes blant annet på YouTube, og Sveriges Radio har laget en inngående podcast-dokumentar hvor man hører deler av intervjuene Monika Von Sydow har gitt.

Kilder: P3 Dokumentär: De Von Sydowska Morden og Leif GW Perssons dokumentar Von Sydowska Morden.

 

Hvem drepte Ronald Ramm?

Den 8. desember 1995 får hun telefonen. Det er en av farens naboer som ringer. Naboen forteller at ingen har sett faren hennes Ronald på en hel uke. Datteren blir bekymret og bestemmer seg for å reise til farens hus og se om alt er bra. Hun åpner ytterdøren og blir forferdet. På gulvet i gangen ligger hennes 71 år gamle far med store hodeskader. Han er død. Rødberg, mellom Stavern og Larvik, et lite sted som skal bli kjent som stedet der Ronald Ramm ble drept.

Politiet kommer raskt til stedet. Den unge politibetjenten Jørn Lier Horst er på sitt første åsted. Han har selv uttalt at det var en underlig følelse å gå inn i huset, i gjerningspersonens fotspor. Det var tegn til voldsom kamp, det så ut som om Ronald Ramm og gjerningspersonen hadde kjempet i flere rom. Blod over alt. Ronalds hender var bundet, og under hendene der han ble funnet i gangen, lå en blodig rosesaks. Hadde han prøvd å klippe over snoren han hadde rundt hendene?

Ingen vet når Ronald Ramm ble drept, dødstidspunktet gikk ikke å fastslå. Politiet mener han ble drept mellom den 30. november og 8. desember, dagen datteren fant ham. Ingen naboer merket noe, selv om mye hadde skjedd i huset. Det var ingen tegn til innbrudd, men det var tydelige tegn i huset på at noen hadde lett gjennom både skuffer og skap. Dette kan bety at Ronald kan ha kjent den som drepte ham.

Ronald Ramm ble betegnet som en brysk type, og flere har sagt at Ronald skrøt av at han hadde masse penger i huset han bodde i. Da politiet gjennomsøkte huset fant de store pengesummer gjemt på forskjellige steder. Hadde gjerningspersonen lett etter pengene, men ikke funnet dem, eller kanskje lett etter noe annet? Politiet tror at motivet var enten økonomisk vinning eller hevn.

Men hvorfor hevn? Som nevnt, var Ronald en brysk mann og det er kjent at han hadde kontakt med det kriminelle miljøet i og rundt Larvik. Kan det hende at han hadde fått uvenner der?
Spørsmålene er mange, men måten Ronald Ramm ble drept på er merkelig. Han ble slått og mishandlet lenge, han hadde massive hodeskader og døde trolig av blodtap som følge av dette, men det kan være mulig at ha døde av utmattelse. Kanskje han selv krøp til gangen for å komme seg ut og rope på hjelp? Det merkeligste av alt, er at Ronald Ramm ble seksuelt misbrukt også. Av gjerningspersonen, som mest sannsynlig er en mann. Hva er motivet for dette?

Saken om Ronald Ramm er enda ikke oppklart, og selv om politiet har søkt i flere databaser har ingen DNA-match blitt funnet. For politiet har DNA, men det hjelper lite om denne personen ikke er registrert, og så lenge man ikke har noen mistenkt vil vi ikke få vite hva som skjedde. Det som er synd, er at dødsfallet blir betegnet som legemsbeskadigelse med døden til følge, og er dermed foreldet og preskribert siden 2010.

Det kom mange nye tips i saken da forfatter og tidligere etterforsker Jørn Lier Horst skrev boken Nøkkelvitnet i 2004, som er basert på det han opplevde i lys av Ronald Ramm-saken. Likevel er ikke saken

Jeg tror Ronald Ramm kjente gjerningspersonen, og slapp inn vedkomne, siden det ikke er tegn til innbrudd. Den som drepte ham hadde et klart motiv, de lette etter noe. Men ble det funnet?
Ronald hadde vært nervøs og redd i tiden før drapet, det var faktisk såpass alvorlig at han kjøpte seg hagle og installerte alarm i boligen. Dette vitner om en konflikt, og at Ronald hadde noe å frykte.

Hva tror du skjedde? Kommenter her, eller mail meg på: post@truecrimenorge.no

Vet du forresten at True Crime Norge nå er på Snapchat? Følg oss der, for å se hvordan vi jobber, hvilke saker som kommer og en sniktitt på hva som skal skje etter nyttår! Der heter vi truecrimenorge

Oslo, 1974 Del 6

Nordstrand, nåtid.

Elise Palmer og Erik Thue svingte inn på den velholdte oppkjørselen til familien Juul på Nordstrand i Oslo. Huset var stort, hvitmalt og med sort tak. Elise syntes det lignet på en mindre utgave av det store, hvite huset på Gåsøya i Oslofjorden hvor hun hadde tilbrakt mange sommere som barn. Hun hadde ikke vært der på lenge, og tenkte at hun burde dra tilbake til sommerhuset hun hadde arvet av faren når våren kom.

En pen, mørkhåret kvinne møtte dem utenfor huset i store vinterstøvler, blå jeans og en mørk grønn skallejakke. Hun slapp den hvite og sorte setteren fra båndet, og lot den løpe fritt i den store hagen.

- Hei, Vibeke Juul. Hun rakte frem en pent manikyrert hånd og hilste på dem begge. I mangel på håndtrykk fra Vibeke Juul, klemte Elise hånden hennes hardt for å bevise et poeng. «Mangel på karakter» hadde faren hennes alltid sagt om folk som hadde slapt håndtrykk.
- Hei, Elise Palmer fra politiet. Min kollega Erik Thue og jeg etterforsker drapet på kvinnen som ble funnet i morges. Jeg har forstått det slik at en Gracja Gramina var ansatt som renholder her i huset? Vibeke så på Elise med skjelvende underleppe før hun begynte å hulke og snudde seg vekk. Hun tok opp et lommetørkle fra jakkelommen og tørket nesen.

- Ja, jeg og min mann ble forferdet da vi hørte det. Gracja var meget flink, hun holdt huset så pent. Hun var her mellom ti og tre mandag til fredag i over fire år. Hva skjedde med henne?

Erik så spørrende på henne.

?Hvordan fikk du og din mann vite at hun var død? Han så fort på Elise.
Så vidt Elise visste, var hun og Erik der for å informere arbeidsgiveren om at det var Gracja som var drept, og å høre om de visste hvem som kunne stå bak
?Sverre vekket meg i morges, og fortalte det. Han sa politiet hadde ringt han og overbrakt den triste nyheten.
?Når var dette, ville Elise vite.
?Ja, når kan det ha vært. Min mann står opp tidlig hver morgen for å løpe med hunden, klokken var vel nærmere halv syv, så han hadde nok vært ute å løpt allerede. Jeg fikk sjokk da jeg hørte det, og har ikke orket å fortelle barna om det enda. De var jo så glad i henne! Hun var alltid der når de to minste kom hjem fra skolen. Jeg skal fortelle det i kveld.

Vibeke Juul ba dem inn i hustet, og de satte seg i den store, pent møblerte stuen.

?Vi vil gjerne at du forteller litt om Gracja, hvordan var hun, hadde hun noen kjæreste.. Erik laget en sirkelbevegelse med hånden istedenfor å fullføre setningen, som om han ville dra ut ord fra Vibeke. Hun så alvorlig på ham.
?Jeg kjente henne ikke så godt, men jeg vet hun hadde en kjæreste. Han hentet henne her innimellom, etter hun var ferdig for dagen. Jeg så han bare fra vinduet, og vet ikke hva han heter. Men, de kranglet fælt tror jeg, for hun noen morgener så det ut som om hun hadde grått hele natten. Blåmerker hadde hun også, men hun sa at hun hadde falt og slått seg. Det er jo ikke min business å legge meg opp i andres problemer, men man begynner jo å lure. Vibeke smilte stivt.
?Husker du hvordan bilen til Gracjas kjæreste så ut? Elise gjorde seg klar til å notere.
?Ja, det var en ganske stygg bil, den så gammel ut. En Toyota tror jeg. Den var falmet rød og liten, hadde hjul uten felger og så litt rusten ut. Bråkte når den kjørte herfra. Elise noterte raskt og så seg rundt mens Erik prøvde å finne ut mer om bilens signalement.

På veggen over peisen hang et stort familieportrett med hele familien Juul smilende mot kameraet. Vibeke hadde på seg en ettersittende svart kjole, og et diamanthalssmykke som så veldig dyrt ut. Mannen hennes Sverre, som var seniorpartner i et av Oslos største advokatfirmaer hadde en pen dress som trolig var skreddersydd. Han så veldig flott ut, ganske kjekk egentlig. Han smilte bredt og hadde hånden på Vibekes skulder. Foran på bildet satt de tre barna, en litt trinn gutt i åtte-ni årsalderen. Han hadde skjorte, vest og tykke briller. De to yngste guttene måtte være tvillinger, de var etter det Elise kunne se, helt identiske.
Elise lurte på hvordan tvillingforeldre så forskjell på barna sine. Hun lo litt inni seg av tanken på at de kanskje lagde et merke på barna, så det ikke skulle bli så vanskelig, og tenkte at det sikkert var mange tvillingforeldre som hadde tatt feil.

?Hvor er forresten mannen din i dag? Elise hoppet inn i samtalen igjen. Vi ønsker også å stille han noen rutinemessige spørsmål om Gracja.
?Sverre kjente henne ikke, han så henne jo nesten aldri. Han dro på jobb før hun kom, og var som oftest hjemme sent på kvelden. Han har så mye å gjøre på jobben, stakkars.  
?Er han på kontoret nå? Spurte Erik.
?Ja, han burde være det hvis han ikke er hos noen klienter.
?Takk, da prøver vi å finne ham der. Hvis du kommer på noe mer, må du ikke nøle med å ringe oss. Selv om du tror det ikke er viktig, kan de være viktig allikevel. Han skrev ned både sitt eget og Elises mobilnummer på en ark i notatblokken sin, og rakte henne lappen.
?Takk for oss! Sa Elise og smilte. Erik var allerede på vei mot gangen og utgangsdøren.  

- Fy fader, Elise! Erik dro hendene gjennom håret.
- Det er vel ingen som har varslet Juul-familien om drapet, hvem skulle ha gjort det?
- Jeg vet ikke, jeg stusset på det selv. Jeg synes vi bør få snakket med Sverre Juul så fort som mulig for å høre hvem som ringte han. Det er noe som skurrer her.

Kontorene til det fornemme advokatfirmaet Nordgaard & Partners på Aker Brygge var elegant innredet med mørk mahogni og blankpolert stål. En pen resepsjonist i svart skjørt og bluse ringte til advokat Juuls sekretær. En minst like pen kvinne kom smilende og tok dem med videre inn i kontorlandskapet.
- Nesten som i «Suits» det her, hvisket Erik Thue til Elise mens de fulgte etter sekretæren.

De ble vist inn på et stort kontor med flott utsikt over havnen. Forretningsadvokat Sverre Juul, sto det på en plakett bak skrivebordet.
- Sverre sitter i et møte, men han har fått beskjed om at dere er her. Han kommer straks han er ferdig. Hun nikket mot et par stoler ved det store skrivebordet og gjorde en håndbevegelse som fikk dem til å sette seg. Hun smilte og lukket døren bak seg.
Sverre Juul var mye høyere enn Elise hadde sett for seg. Han hilste høflig på dem begge, og satte seg ned bak kontorpulten.

- Jeg tror jeg vet hvorfor dere er her. Han så alvorlig på dem, og ventet på at en av dem skulle ta ordet.
- Vi vil gjerne stille deg noen rutinemessige spørsmål om Gracja Gramina, begynte Elise. Hva vet du om henne?
- Nei, ikke så mye egentlig. Jeg har bare møtt henne et par ganger, om jeg har vært hjemom på dagtid. Jeg var jo selvfølgelig der da vi ansatte henne, hun virket veldig ordentlig, men stille. Barna likte henne.
- Din kone nevnte at hun trodde hun hadde en kjæreste. Vet du noe om hun hadde det?
- Jeg bryr meg vel ikke som hennes privatliv. Sverre la plutselig om til en mer arrogant tone.
- Så lenge hun gjør jobben sin og ikke lager noe mas er det samme for meg hva hun gjør eller ikke gjør på fritiden.
- Gjorde, la han avvæpnende til og så ned et øyeblikk.
- Vibeke maste om at vi måtte hjelpe henne ved et par anledninger, hun sa hun hadde sett blåmerker på Gracja. Men, min kone har ikke så mye å gjøre på dagene. Hun følger jo med på alt og alle, og sladrer en del med venninnene sine. Hun mente også at jeg som advokat kunne bistå henne hvis hun trengte hjelp eller skulle anmelde noe til politiet. Men jeg er jo forretningsadvokat. Sverre Juul holdt armene ut til siden som om det var det dummeste han noen gang hadde hørt.
- Jeg vet ikke noe om henne, så jeg kan dessverre ikke hjelpe dere med denne saken. Jeg håper jo selvfølgelig at dere får tatt vedkomne som gjorde dette, men jeg ser ingen grunn til at dere skal finne noe hos meg eller min familie.
Elise syntes det var merkelig at han reagerte som han gjorde.
- Nå er jo dette rene rutinespørsmål, ikke et avhør. Det vet sikkert du som er advokat. Men når jeg har deg her, ønsker jeg å vite hvordan du fikk rede på at Gracja var drept?
Elise følte hun var midt i et sjakkspill. Hun måtte ikke gjøre noen feiltrekk med denne mannen. Sverre Juul så overasket ut, han hadde nok ikke ventet det spørsmålet.

- Hva mener dere.. Sverre Juul så redd ut. Erik Thue fortsatte der Elise slapp.
- Vi var hos din kone nå nettopp, for å fortelle henne at Gracja Gramina var funnet drept. Det visste hun allerede, fordi du hadde fortalt henne det. Hun sa også at du fikk vite det av politiet.
Sverre Juul så på Erik med et stivt blikk. Han blunket et par ganger.
- Jeg har en kompis som jobber i politiet. Han kjente henne igjen, og ringte meg. Mulig han ikke burde gjort det, men det er det som skjedde. Var det noe mer før dere går? Sverre så lettet og tilfreds ut. Han syntes vel hadde overtaket nå

- Hva heter denne kompisen din, spurte Elise.
- Han er informant, så det kan jeg ikke avsløre. Sverre snakket rolig.
- Jeg vet ikke noe mer, og jeg har mye jobb å gjøre. Hvis det er noe mer, kan dere heller ringe meg. Elise så på Sverre. Han så tilbake på henne. Det var noe med han som ikke stemte, han skjulte noe. Hun trodde ikke at han hadde drept Gracja, men det var noe med han som hun ikke kunne sette fingeren på. Han visste mye mer enn han sa, og hun skulle finne ut av hva det var.

- Elise, er du klar? Erik reiste seg og begynte å gå mot døren.
- Takk, vi kommer nok til å kontakte deg igjen. Elise satt øynene i han før hun snudde seg og gikk etter Erik mot døren.

Sverre Juul satt sunket ned i kontorstolen med hodet i hendene. Hadde politietterforskerne sett at han var nervøs? Han trodde ikke han hadde noe å være nervøs over, men hjertet hans hadde dunket så hardt under besøket deres at han var sikker på at de kunne se det. Det ville vel vise seg.

 

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017
True Crime Norge

True Crime Norge

30, Oslo

Mail: post@truecrimenorge.no Jeg er ikke etterforsker eller politi, bare veldig interessert i True Crime. Denne siden tar for seg drapsgåter, mysterier og løste drapssaker. Jeg har studert kriminologi og psykologi med fokus på profiling, og prøver å se sakene fra disse perspektivene. Jeg har holdt på med True Crime i mer enn ti år, og denne siden er et resultat av det. Legg gjerne igjen en kommentar om du er enig eller uenig, så lenge du er saklig. Ønsker gjerne mail med tips til saker du vil lese om. Alt som skrives i på denne siden eies av True Crime Norge AS, og kan ikke benyttes uten tillatelse selskapet. All research er min egen, og jeg bruker som oftest krimkrøniker, medier og politirapporter som utgangspunkt i det jeg skriver. Tusen takk for at du leser! - Pernille

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker