hits

Mordet på John Hron (14)

Noen drap setter spor, slik som drapet på fjorten år gamle John. Han hadde ikke gjort annet enn å være fra feil land. John var en gutt som hadde mange venner. Han hadde engasjerte og snille foreldre og gjorde det bra både i sport og på skolen. Likevel skulle John dø på verst tenkelige måte, fordi han nektet å si at han elsket nazister. Her er historien om drapet på John Hron.

John og kompisen Christian var på telttur en varm augustdag i 1995 ved Ingetorpssjön ved Kungälv i Sverige. De hadde badet og spist, og pratet hyggelig sammen rundt bålet da de hørte noen komme bak dem. Guttene snur seg, og ser at de er en gutt fra skolen sammen med noen litt eldre kamerater. John og denne gutten, Mikael Fjällholm, hadde blitt uvenner uken før, mest fordi John hadde tsjekkisk familiebakgrunn og Mikael var nynazist.  
John prøvde å holde seg unna Mikael og vennene hans, men kom ofte hjem med blåmerker etter slag og spark fra nynazistgjengen. Uken før hadde John blitt drapstruet av Mikael, uten at skolen hadde gjort noe.

John og Christian forstod med en gang at det skulle bli bråk. John, som alltid forsøkte å løse slike situasjoner med å snakke, gjorde et forsøk på å få gjengen til å dra. Mikael svarte med å slå John til bakken, og de andre guttene begynte å sparke ham i magen og ryggen. De hentet pinner, steiner og stokker og fortsatte mishandlingen. John blødde fra både ansiktet og kroppen, og ba dem om å stoppe. Mikael sa at han måtte si at han elsket nazister, hvis ikke ville de fortsette. Ungdommene lo mens de fortsatte å sparke John i hodet og på kroppen. Flere ganger forsøkte han å reise seg, han ba for sitt liv, men ingen ting hjalp.
En av ungdommene hentet en brennende vedbit og slo John i nakken med denne. John fikk store brannsår, og satt seg på huk med hendene beskyttende over hodet. Ungdommene tente på teltet og sekkene deres. John skalv, og guttene stoppet plutselig opp. De ga ham en kald øl og mens John skalv av skrekk lo de av ham og ba ironisk om unnskyldning.

Plutselig ble den ene av dem sint igjen, og hentet en stor stein som han kastet i ryggen på John. Slagene og sparkene fortsatte, og John skrek flere ganger av smerte. Så sa han det, «Jeg elsker nazister!» for å prøve å redde livet som var i ferd med å bli banket ut av ham. Det hjalp ikke å si at han elsket nazister, det var for sent. Guttene tok tak i John og bar den skamslåtte kroppen mot vannet. De rullet ham uti, og John så sin sjanse til å komme seg unna.

Nynazistene forstod at John kunne komme seg unna, og begynte å rope ham tilbake. John la på svøm, men da ungdommene ropte de skulle slå kameraten Christian om han ikke kom inn igjen, stopper han. John tok så et skjebnesvangert valg som ville koste ham livet.
John, som visste hva han hadde i vente svømte inn igjen. Istedenfor å redde sitt eget liv, valgte han å redde Christians. Han kom tilbake til stranden der nynazistgjengen ventet og de tok så tak i ham. De sparket han ned, slo med stokker og hoppet flere ganger på kroppen hans. Så slepte de John til en gresslette like ved. John prøvde å si noe, men fikk ikke formulert ordene. Han var så sønderslått at han ikke klarte å snakke.
Gjengen tok tak i John en siste gang og bar han til vannet igjen. I det de kastet han i vannet trakk han pusten dypt. John ble liggende urørlig i vannet før han sank mot bunnen. Guttene lo og tente en sigarett før de forlot stedet.

Christian løp mot veien og fikk haiket med en bil som igjen varslet politiet. Noen timer senere ble den ugjenkjennelige kroppen til John funnet på bunnen av vannet. Han var død, slått i hjel av nynazister bare 14 år gammel. Mikael, som da drapet fant sted var 15 år gammel blie sammen de tre andre guttene på 17 og 18 år arrestert og siktet for mord. De ble dømt alle sammen, men viste ikke særlige tegn til anger. De er frie i dag.

  

Halshuggingen av Jakob Wallin 

Den 9. oktober 1820 ble en liten gutt født i Särna i Sverige. Faren var en omstreifende predikant, og moren en fattig husmannsdatter, begge norske.  Lille Jakob Alexander Jacobsen Wallin hadde ingen hyggelig oppvekst. Moren døde da han var liten gutt, og levde derfor alene med sin strengt religiøse og voldelige far.

Da Jakob ble 14 år fikk han nok av sin far og rømte. Selv om faren var en belest mann, lærte han aldri sønnen å lese, så jobbmulighetene for 14-åringen var begrensede. Likevel klarte han en periode å livnære seg som blikkenslager, før han oppdaget alkoholen. Jakob Wallin ble voldelig hver gang han drakk, og hadde et voldsomt temperament. Dette førte til hyppige opphold i både fengsel og tukthus, etter fylleslossing og knivstikking. «Alle» var redde for Jakob med kniven.

I mange år var Jakob omstreifer i Sverige, han reiste uten billett på tog, sov under broer og i vedskjul, om han ikke sonet dommer for tyveri, vold og trusler. En gang forsøkte han å verve seg til militæret, men på grunn av hans lange rulleblad ble han ikke tatt inn til tjeneste. Siste gang han ble arrestert i Sverige var i Värmland, og under soningen her bestemte han seg for å reise til Norge for å starte et nytt og bedre liv.

I 1864 ble Wallin arrestert i Kongsvinger, ikke langt fra Värmland, for tyveri og fikk tre år og en måneds straffearbeid. Da enda et tyveri på Hadeland ble oppdaget, ble dommen skjerpet til ytterligere to års straffearbeid for gjentakelse av simpelt tyveri.
I 1870 ble Wallin igjen dømt for tyveri, i tillegg til å ha skadet en vekter og en politimann med kniv. Nå hadde politiet fått nok, og sendte Wallin rett til tukthus i Christiania hvor han skulle sitte inne i fem år.

Livet på tukthuset i Christiania gjorde ikke Jakob Wallin noe godt. Han var for det meste illsint, og sloss med både medfanger og vakter. Flere ganger gjemte han en kniv som han tok frem og truet de andre med. Under soningen i Christiania var Jakob Wallin med i et voldsomt fangeopprør, og det ble bestemt at Wallin skulle flyttes til et fengsel i Bergen sammen med fire andre farlige fanger.
På dette tidspunktet var Jakob Wallin blitt syk, han hadde pådratt seg et voldsomt navlebrokk som gjorde veldig vondt. Som straff for dårlig oppførsel i Bergen Fengsel ble han spylt med vannslange i flere minutter, og spyttet blod i flere dager etterpå.

Jakob Wallin var en av Bergen Fengsels farligste og mest beryktede fanger. Han var så sint at fangevokterne ikke turte å være alene med ham, og etter at det ble bestemt at Wallin ikke skulle få tobakk som straff for dårlig oppførsel, vokste bare sinnet hans.
Etter hvert ble Wallin brukt som sykeoppasser i fengselets sykestue, da det var lettere å holde styr på den sinte mannen der enn sammen med de andre fangene.
Da Wallin var ferdig på vakt og skulle låses ut en dag, var vakten treg med å låse opp døren, slik at Wallin ble stående og vente lenger enn vanlig. Dette gjorde ham så sint, at han skjelte ut både medfanger, vakter og slo etter dem. For dette fikk Wallin sitte i en egen arrestcelle, noe han ikke ønsket og høylytt ga uttrykk for.
Neste dag skulle Wallin inn i arrestcellen, og fengselsdirektør Angell diskuterte med underinspektør Erik Madsen Hammer hvordan de skulle få ham inn i cellen uten problemer. Alt fra å lokke ham, til å bruke makt ble diskutert. Til slutt kom de frem til at Hammer selv skulle forsøke å lokke Wallin inn i den nye cellen sin.

Ute i luftegården sitter Jakob Wallin, og vet hva som skal skje. Hammer kommer ut og sier «Nu Wallin faar Du gaa ind i Arresten igjen; jeg har Ordre fra kapteinen til at sætte Dig ind". " Jakob Wallin nekter, og forteller underinspektør Hammer at ha først må fortjene arresten, og at Hammer skal dø som en hund. Så tar Wallin frem kniven han hadde gjemt og stikker Hammer i underlivet. Flere ser knivstikkingen, og hjelper Hammer hjem og i seng.
Noen dager senere dør Erik Madsen Hammer, og etterlater seg kone og syv små barn.

Jakob Wallin blir i to rettsinstanser dømt til døden ved halshugging i oktober 1875, og en måned senere signerte Kong Oscar II dødsdommen den 27. november. Halshuggingen skulle skje på morgenen tirsdag 26. januar 1876. Frem til henrettelsen skulle Jakob Wallin sitte i egen celle. Her fikk han tenke over hva han hadde gjort i samtaler med en prest.
Wallin angret bittert på det han hadde gjort, for Hammer hadde alltid vært snill med ham. Han testamenterte alle sine eiendeler, som ikke var stort, til Hammers enke og barn. Han skrev også et brev til sin søster, hvor han fortalte at han hadde blitt en bedre person og hadde funnet Gud. Likevel, henrettelsen skulle skje.

Allerede natten før henrettelsen begynte folk å ta seg til Nordnes i Bergen hvor Wallin skulle bli et hode kortere. Både fine fruer så vel som tjenestefolk og andre arbeidere, til og med barn ville ha med seg henrettelsen, hele fem tusen mennesker møtte opp.
Jakob Wallin ble vekket klokken fire om morgenen og fikk den siste nattverd. Han ba med presten og ble så ført ut av cellen med vakter, prest, sjelesørger og lege i følget. «Farvel, møkkaliv!» skal Wallin ha ropt til sine medfanger.

Nybarbert og pen i tøyet ble Wallin ført opp til blokken der hodet skulle skilles fra kroppen. Han la seg ned, mens sjelesørgeren gråt. Bøddelen hevet den store øksen, og med ett slag falt Jakob Alexander Jakobsen Wallins hode ned på plattingen under steinblokken. Blodet sprutet, og Bergens befolkning var forskrekket over det som hadde skjedd. Flere gråt mens den hodeløse kroppen ble lempet på en båre og trillet vekk.


Jakob Wallin var den tredje siste som ble henrettet i Norge i fredstid.

 

Kilder: Chrostopher John Harris "En offentlig halshogging i Bergen for 125 år siden (2001):  https://web.archive.org/web/20120814095348/http://digitalarkivet.uib.no/sab/bp2001/side40.htm 

Oslo, 1974. Del 5

Tilbake på politihuset satte hele teamet seg ned for å legge en strategi for etterforskningen. Folke Thorbjørnsen reiste seg og kremtet alvorlig.

?Vi står ovenfor to meget alvorlige drapssaker, jeg vil ha alle ressurser inn i etterforskningen. Jeg har bedt om høyeste prioritet for obduksjon på begge sakene, for å kartlegge om vi leter etter samme gjerningsperson. Vi har altså to drapssaker, muligens flere, da vi har funnet en overkropp med i alt seks påsydde armer og et ben. Det er tilsynelatende kroppsdeler fra både kvinner og menn, uten identitet foreløpig. Folke Thorbjørnsen tok en slurk av kaffekoppen.
?Vi har funnet identiteten på den drepte fra i natt, hun er en polsk kvinne som jobbet med renhold for en familie på Nordstrand. Hun ble også funnet oppdelt, men vi har grunn til å tro at både overkropp og underkropp tilhører henne, men dette vil endelig bekreftes ved obduksjonen. Dette er nok dessverre litt tilfeldig å tro at dette er to isolerte episoder.

Thorbjørnsen satte seg ned, nesten ytterst på stolen, med den store magen hengene mellom lårene. Han la hånden på pannen, som om han tenkte.

?Elise, du og Erik møter opp for obduksjonen i ettermiddag, mens du blir med på pressekonferansen. Han pekte på Christoffer Blad, som nikket selvsikkert tilbake til sjefen sin.

?Vi får bare kort brife dem om at vi jobber med to drap. Vi skal ikke nevne at vi venter på flere kroppsdeler.

 

Pressekonferansen hadde gått som forventet. Grundige spørsmål fra gravende journalister som ønsket at de skulle forsnakke seg. Elise Palmer forstod nysgjerrigheten, men hadde håpet de ville forstå at politiet måtte være nøkterne med informasjonen de ga ut. Alle pårørende var ikke varslet, de visse ikke engang hvor mange drepte de hadde å gjøre med. Obduksjonen hadde blitt forskjøvet på grunn av det nye drapet. Eller, drapene. Politiet var i villrede og visste ikke hvilken vei etterforskningen skulle ta.
Elise visste det ville bli flere drap. Hun lurte på hva gjerningsmannen gjorde nå. Hva han tenkte. Det første drapet hadde vært en tro kopi av Black Dahlia-mordet. Men det neste? Det var et skremmende og merkelig åsted, tatt rett ut av en skrekkfilm. Hun kunne ikke komme på hvilken sak dette minnet om. Hun var ikke engang sikker på om det skulle ligne en annen sak. Det var ikke vanlig for en gjerningsmann å endre modus operandi på denne måten. Et kopidrap og et bestialsk, nesten rituelt drap på samme dag. Elise tok seg i å tenke at modus kanskje kunne være oppkuttingen av likene. For å vise frem sine kunnskaper med på kutte lik? Det hang ikke på greip.
Det kunne hende at de ikke hadde noe med hverandre å gjøre, men hun syntes likevel at tilfeldigheten ville være for stor til at episodene ikke hadde en sammenheng. Elise stusset over måten kvinnen på Østensjø var stilt opp, og hvor perfekt hun var kuttet i to. Med kirurgisk presisjon, og tappet for blod. Og det andre offeret. Eller, de andre ofrene ? hvem visste hvor mange personer som var sydd fast til den kroppen. Var det en, eller flere som utførte mordet? Hun prøvde å se for seg bakgrunnen for drapene, men fant det igjen vanskelig å definere en klar modus operandi.

Elise tenkte på at hvis dette var en duo, kunne det kanskje minne om partnerskapet mellom Leonard Lake og Charles Ng, som herjet i California på begynnelsen av åttitallet. Lake hadde drept flere før han møtte Ng, og Charles Ng hadde ?bare? voldtatt noen kvinner før han begynte å drepe. Sammen var de dødelige, de drepte, voldtok og torturerte enkeltpersoner og familier i en periode på over tre år.
De hadde filmet både torturen og drapene, noe som var fellende bevis i straffesaken. De interessante var, at Leonard Lake hadde svelget en cyanidpille han hadde sydd inn i klærne sine rett etter han og Charles Ng ble arrestert. Lake døde noen dager senere, og Charles Ng måtte i retten alene, tilbakestående og usikker som han var. Det var interessant fordi Leonard Lake var lederen av de to, den smarteste og mest voldelige. At han feiget ut på den måten, da de fleste seriemordere ofte var stolte av hva de hadde gjort, fant Elise uvanlig. Charles Ng var den svake, som hadde latt seg lede. Det var han som satt igjen med skylden. På kroppen i industribygget, virket det som om det kunne være to personer som hadde drept. Kuttingen var av godt, nesten kirurgisk håndverk, mens de påsydde armene og bena var klønete, nesten som et barn kunne ha gjort det. Det måtte være flere enn en gjerningsperson. Når man hadde med en duo å gjøre, var det som oftest en svak og en sterk personlighet, så det kunne tenkes at gjerningsmennen var to personer.

 

Elise Palmer og Erik Thue gikk inn på kontoret de hadde delt i fire år. Erik satte kaffekoppen ned på det lysebrune møtebordet mellom dem. De hadde ikke egne kontorpulter, for etaten syntes visst at de kun behøvde et møtebord og et par stoler.

?Ok Elise. To mord, muligens samme gjerningsmann.

?Eller kvinne, skjøt Elise inn. Erik Thue så rart på henne. Hun viftet med den ene hånden i et forsøk på å viske ut det hun hadde sagt. Hun tenkte i sitt stille sinn at hun måtte slutte å snakke før hun tenkte. Intelligent var hun, det var hun klar over, men hun hadde nok stått langt bak i køen da Gud delte ut veltalenhet
Noen ganger hadde hun så mye på hjertet, at ordene nesten stokket seg og ble utydelige. De som kjente henne lo det heldigvis som oftest bort.

? Uansett, hva er det tre viktigste punktene i gjerningspersonens modus ifølge deg? Han la et ironisk trykk på «personen» og satt hendene opp mot tinningene som om han hadde vondt i hodet.

? Altså, han virker intelligent, og har tilsynelatende god anatomisk kunnskap. Kroppen til den første kvinnen var kuttet i to, akkurat som Elizabeth Short, som var delt i to mellom andre og tredje lumbalvirvel. Om vårt offer er delt på samme sted, er jeg helt sikker på at dette er et kopimord. Modus må i hvert fall være at han eller de legger mye i oppstillingen, for å ikke glemme meget gode anatomikunnskaper. Jeg tror at det kan dreie seg om to gjerningsmenn som jobber sammen om dette. En som lurer ofrene, og en som utfører drapene. En av dem er lederen, men jeg er ikke sikker på hvem av de som har hvilken oppgave. Jeg tror dessverre vi kan få flere mord å oppklare.
Elise tok en stor slurk av den lunkne, sure kaffen og så på prøvende Erik Thue for å lete etter en reaksjon.

?Mener du at de vil bli flere drepte enn resten av kroppsdelene vi fant i formiddag? Han reiste seg, sto et par sekunder før han satte seg igjen som om han kom på noe, men glemte tanken med det samme.

? Det eneste jeg vet er at vi i hvert fall står ovenfor fire eller fem mord, så sant de som eier de påsydde armene er døde. Kanskje flere, vi får vente til den foreløpige obduksjonsrapporten foreligger. Jeg synes først og fremst vi burde dra opp til familien kvinnen jobbet for på Nordstrand, for å høre om de kan kaste noe lys over situasjonen med den polske kvinnen. Kanskje hun hadde en kjæreste, eller tilhørte et spesielt miljø som tilsier at noe som dette kunne hende. Hun kan jo ha visst noe, eller sett noe som gjør at hun måtte drepes.

?Nå snakker du innmari fort igjen, Elise. Erik så ertende på henne og gikk for å ta på seg vinterjakken.

?Men, du har rett. Kvinnen kan jo faktisk ha tilhørt et spesielt miljø. Hun var jo polsk, ung og muligens pen da hun levde. Tror du hun kan ha jobbet med noe annet ved siden av vaskejobben? De finnes jo mange Østeuropeiske prostituerte, det er jo ikke utenkelig å tro at..

?Erik! Du kan ikke tenke sånn bare fordi hun var fra Polen. Elise Palmer så irritert mot partneren. Noen ganger var det han som ikke tenkte før han snakket.

?Vi holder alle muligheter åpne, og venter med å trekke konklusjoner før vi vet mer om henne. Motivet kan være hva som helst, og jeg vil ikke at vi skal være forutinntatte på bakgrunn av nasjonalitet og yrke. Uansett fortjente hun ikke å bli drept. Hun marsjerte mot døren, og Erik fulgte etter mot heisen ned til garasjen.

Lambertseter, 1974

Politibetjent Hærland åpnet utgangsdøren og gikk mot bilen. Høstsolen lå lavt på himmelen, og blendet han et øyeblikk. Han funderte på hva Pedersen i femte etasje hadde å skjule. Han hadde virket mer stresset enn de andre i oppgangen, enda det bare var rutinespørsmål som ble stilt. De fleste beboerne hadde virket oppskaket, alle som en. Kona til Morten Pedersen, Eva, virket også sjokkert over nyheten.
Hærland hadde notert navnene til alle i oppgangen på den lille blokken han alltid hadde med seg. Han skulle på kontoret for å rapportere til sin overordnede, inspektør Ebbesen, som ønsket resultater snarest.
Hærland hadde dessverre få tanker om hvem som kunne ha tatt den gamle damen av dage, det eneste konkrete Hærland hadde nå, var fruen i leiligheten ved siden av, som hadde sett «to unge gutter løpe over plenen». Han lurte på disse unge guttene var noen som bodde i blokken. Ekteparet Pedersen hadde to unger, en tenåringsgutt og en pike på syv år, hadde naboen til Marie Abrahamsen fortalt. Nabofruen virket som en sladrekjerring, men som sladrekjerringer flest hadde hun sikkert nok av opplysninger. Hærland ville reise tilbake til blokken i morgen, og spørre familien Pedersen som sønnen deres. Til nå var dette det eneste han hadde å gå på. Han svingte inn på parkeringsplassen utenfor Møllergata, og parkerte politibilen. I bakspeilet så han Ebbesen. Hadde ikke Hærland visst bedre, ville han trodd at sjefen hans ventet på han.

?Nå, hvordan går det, Hærland? Løst saken enda? Han lo litt, med en hånlig undertone.

? Jeg har foretatt en rundspørring i oppgangen, uten at noen av naboene kan kaste lys over saken. Det eneste..

?Hør her. Ebbesen gikk mot han, og stoppet så nærme at Hærland sterkt betvilte hans intimgrense.

?Du løser denne saken. Jeg har politimesteren på nakken på grunn at noen på huset ikke kan holde den store kjeften sin om Christer. Hvis ikke du løser dette, kan vi begge miste jobben. Finn på noe, let under hver stein, få naboene til å snakke. Hærland så vantro på sin overordnede og fortsatte rolig.

? Som jeg skulle si, har jeg ett eneste spor jeg akter å følge opp. Guttungen til paret i femte etasje var ofte oppe hos Marie Abrahamsen, og to gutter i omtrentlig samme alder har blitt observert løpende over plassen bak Langbølgen. Jeg går opp på mitt kontor nå, og forbereder spørsmål til morgendagens mer inngående avhør. Hærland prøvde å høres bestemt ut, men skjelvingen i stemmen avslørte hans overhengende nervøsitet.  Han snudde og gikk mot politikammeret.
Hærland orket ikke engang begynne å tenke på saken med Ebbesens sønn Christer nå. Politimannen som selv ble fengslet.

 

Barn som dreper: Tortureringen og drapet på James Bulger (2)

Alle som har barn vet den desperate følelsen av å ikke finne barnet sitt, som plutselig er blitt borte. Som oftest finner man barnet etter kort tid, da de for eksempel har sett noe spennende i et butikkvindu, eller vært ved godterihyllen i matbutikken. En februardag i 1993 i England, ble en to år gammel gutt meldt savnet etter at han kom bort fra mammaen sin på et kjøpesenter. Historien om to år gamle James Bulger endte dessverre ikke godt. Saken sjokkerte en hel verden og snakkes fortsatt om i dag.

To ti år gamle gutter, Jon og Robert skulket skolen som vanlig. De gikkt til det lokale kjøpesenteret i Bootle, England, og nasket godteri og leker fra forskjellige butikker. På overvåkningskameraer kunne man se at guttene prøvde å kontakte flere barn, og lure dem bort til seg med godteri.
To år gamle James Bulger var med mammaen sin på kjøpesenteret denne ettermiddagen. Han syntes det var spennende se på alle de fine tingene i butikkvinduene. James var nysgjerrig, snill og høyt elsket av familien. Mammaen til James kikket på noen varer i en butikk, og tok blikket fra toåringen noen minutter. Plutselig varr han borte. Hun lette først rundt i flere butikker, uten å finne den lille gutten sin. Etter en liten stund kontaktet hun sikkerhetsvakter på kjøpesenteret, og deretter ble politiet koblet inn. Alle lette snart etter James Bulger, men ingen kunne finne ham.

Politiet gikk gjennom overvåkningskameraene, og fikk se lille James gå sammen med to større gutter. De leiet ham ut av kjøpesenteret. Her sluttet alle spor, og en intens jakt på de to ukjente guttene startet.
38 personer mente å ha sett de tre guttene gå sammen, og flere forteller at James hadde en kul i pannen og at han gråt. Mange trodde den lille gutten var ute og gikk med storebrødrene sine, og valgte å ikke gjøre noe.

To dager senere ble James Bulger funnet ved noen togskinner cirka fire kilometer fra kjøpesenteret han forsvant fra. James var blitt påkjørt av toget, og dermed delt i to. Under obduksjonen slås det fast at James allerede var død da han ble overkjørt av toget. Det blir også slått fast at han hadde 42 skader på den lille kroppen, de fleste så alvorlige at det ikke gikk an å konkludere med hvilken skade som var den dødelige.

Her er noen av skadene to år gamle James Bulger hadde, men jeg har med vilje utelatt noen som var så alvorlige at jeg ikke ønsker å skrive dem:

  • Gjentatte slagskader på hode og kropp
  • Blå maling i venstre øye
  • Skader som følge av at noen hadde hoppet og sparket ham
  • Skader fra murstein som var kastet på kroppen
  • Batterier (og skader fra syren) i munnen
  • Ti skallefrakturer etter en ti kg ting jernstang som ble sluppet på hodet hans
  • Sko, sokker, bukser og undertøy var tatt av

James var så skadet før han ble overkjørt av toget, at han allerede var død da toget traff ham. Men hvordan hadde han kommet seg til togskinnene?
De to guttene, Jon og Robert hadde selv lagt James der, i håp om at det skulle se ut som om han hadde kommet ut for en ulykke. De to ti år gamle guttene hadde altså sparket, slått og hoppet på James. De hadde kastet mursteiner på ham, helt maling i øynene hans og tvunget batterier inn i blant annet munnen hans. Hva får to tiåringer til å gjøre slikt? Hadde de problemer hjemme, var de kanskje bare onde?

Hele Storbritannia og resten av verden var sjokkerte. De var selvfølgelig sjokkerte over skadene på lille James, men da gjerningspersonene ble arrestert etter å først ha blitt gjenkjent på overvåkningskameraene, deretter av vitner som så James gå med dem, og da det ble funnet både blå maling på klærne deres, samt Jamses blod på begges klær, forstod man hvor grusom denne saken var. To barn hadde drept et mindre barn. De hadde ikke bare drept, de hadde torturert James. Han hadde vært i live lenge, mens torturen pågikk.

Jon og Robert, som i rettsaken ble kalt «Child A» og Child B» vitnet ikke. Avhørene hvor guttene fortalte hva de hadde gjort ble spilt i retten istedenfor. De ble begge dømt for mord, men på grunn av deres meget unge alder fikk de sone minimum åtte år på ungdomsanstalt, og skulle sikres resten av livet. Guttene fikk også nye identiteter, noe som er vanlig i så alvorlige saker med unge gjerningspersoner.

Her skulle historien gjerne sluttet, men det gikk ikke så bra med de to unge morderne. De ble behandlet bra, de ble beskyttet både av og fra samfunnet, men likevel ruller navnene deres, særlig den enes opp i flere barnepornosaker frem til nylig.
Han som en gang het Jon, er dømt opptil flere ganger for distribusjon og kjøp av barneporno, samt seksuell misbruk av barn. Han har sittet i fengsel flere ganger, og viser dessverre ingen tegn til å endre sin destruktive adferd. Robert har flere ganger vært i fengsel for vold.

Det sies at barn ikke er onde, men hva tror du om akkurat disse barna?

Oslo, 1974. Del 4

Han åpnet den tunge utgangsdøren fra trappegangen ut mot gaten. Det hadde snødd tett i hele natt, alle fotspor lå nesten utvisket i avlange søkk i snøen. Fotsporene vitnet om små, gjenlagte hint fra mennesker og historier som han aldri skulle få vite. Disse livene, som hadde mål og mening. De var lagt igjen av mennesker som skulle noe, som hadde noen. Han hadde ofte tenkt på alle mennesker han ikke kjente, og alle mennesker som ikke kjente han. Hvor mange mennesker som fantes på jorden? Så mange til tross, hadde han aldri hatt noen ordentlige venner. Ingen som ringte for å spørre om løst og fast. Da han var gutt, hadde han reflektert over det manglende behovet for å fortelle om seg selv. Behovet var aldri der, men så hadde han da ingen å fortelle noe til heller. Derfor måtte han få alle til å høre, få alle til å se. Behovet hadde meldt seg nå.

Han skulle på butikken på hjørnet av blokkleiligheten for å kjøpe avisen og en berlinerbolle, og ville se om det stod noe enda. Han måtte skynde seg, så han rakk nyhetene klokken ni på radioen. Ingenting på forsiden av VG, ei heller Dagbladet og Aftenposten. Var hun ikke oppdaget enda? Men snart, skulle alle få høre. Få vite. Han fortjente dette, etter alt han hadde måttet tåle. Han håpet at den sinte, slemme mannen ville bli fornøyd med det som var gjort, og tenkte på alle de viktige menneskene med jobber og familier med hus og biler. Og barn. Han hatet barn. Nå skulle de se, høre, og gråte av redsel. Det var han som skulle være viktig nå.

Utenfor leiligheten i Bentsebrugata på Torshov var det kaldt. Snøen lavet ned og han tenkte på en sang av Anne Grethe Preus, «Det snør. Himmelens korrekturlakk over feilstavet sommer.»
Den sangen kom alltid frem i hodet hans når det snødde. Han som var ond, som drepte og skapte frykt, var egentlig redd og snill. Han ventet litt til på hjørnet ved butikken. Butikkmannen hadde en TV på veggen bak kassen, og pleide å ha på Nyhetskanalen.

Han ville egentlig se reaksjonen til de i butikken, men ombestemte seg og gikk tilbake til oppgangen. Døren var nesten snødd igjen. Helvetes vaktmester, han gjorde aldri jobben sin. Hvis han hadde hatt jobben, hadde det alltid vært strødd, alltid vært nymåkt. Han dyttet vekk snø med marsjstøvlene for å kunne åpne døren helt, og gikk opp til leiligheten i andre etasje, låste seg inn.

Han hentet en vørterøl fra kjøleskapet og satte seg foran tv-en. På nyhetskanalen lyste nyhetsvarselet mot han, nesten i krigstyper. «Kvinne funnet drept i Østmarka ? jakter ukjent gjerningsmann». En blond, ganske pen, men litt kjedelig politikvinne svarte kort på spørsmål fra pressen, og henviste til pressekonferanse kokken tolv på Politihuset Grønland. Hadde de funnet noen tekniske bevis? Han kunne ikke bli tatt enda, før han hadde fullført alt det han måtte. Etter det kunne han bli tatt, så alle kunne få se ham.

Han tenkte tilbake til barndommen, på da han skremte de små barna med den oransje kattungen han hadde fanget. Hodet hadde hengt ned langs kroppen og den blødde fra det store kuttet i magen hvor innvollene hang ut. Han ville bare se hvordan det så ut inni en kattunge, og prøve hvor lett den lille nakken kunne brekke. Han likte at de andre barna var redde for ham, for da holdt de seg unna. Han lente seg tilbake og funderte på når de kom til å finne neste offer.

Elise Palmer hastet opp trappene forbi pressen som ropte spørsmålene sine etter henne. Hun svarte kort, og henviste til pressekonferansen klokken tolv. Hun gikk rett mot møterommet, for Thorbjørnsen hadde kalt inn til møte igjen. Thorbjørnsen satt på enden av møtebordet. Han så stresset ut, og hadde lilla flekker i de allerede rødmussede kinnene. De andre så opp da Elise kom inn i rommet.
?Vi har fått melding om et nytt offer. To drap på samme dag, dette er ikke bra.?Hvor ble den døde funnet? Kan det være samme gjerningsperson? Elise Palmer så spørrende ut. Thorbjørnsen reiste seg.
?Jeg vet ikke så mye enda, bare at det er et merkelig åsted. Det er usikkert om det er ett eller flere ofre. Vi må dra med en gang, få med dere Karin Linde. Vi kjører sivilt, jeg vil ikke ha noen lekkasje om dette til pressen. Vi har enda nesten tre timer igjen til pressekonferansen kl tolv, vi tar en avgjørelse fortløpende på om vi nevner dette til pressen i dag.
 Folke så bort på Christoffer Blad, som gav han en tommel opp. Det virket som om han trodde han var med i en politifilm, tenkte Elise irritert. Alle de dumme faktene og one-linerne han alltid kom med irriterte henne.

Den sivile politibilen svingte inn på parkeringsplassen til det store industribygget. Thorbjørnsen bråbremset, så setebeltet til Elise låste seg.

 ?Dette er ikke pent, bare så dere er forberedt. Det er visst ikke mulig å anslå kjønn eller alder, men det ser ut som en eller flere voksne personer.
Elise, Erik og Folke gikk ut i det kalde, grå januarværet. Industribygget foran dem var gammelt, og lukten av råte og mugg slo dem da de kom inn i den store hallen. Ingen gjenstander var i sikte, bortsett fra en hvit presenning som var lagt over kroppen. Da de kom nærmere, så Elise at kroppen bare lå delvis under presenningen, slik at hodet og det lange håret syntes. Elise bøyde seg for å se nærmere. Øynene var skåret vekk. Hun hadde aldri sett noe lignende. Bare store, gapende hull var igjen, som fortsatte langt inn i skallen. De var skåret vekk pent, hvis ordet pent kunne brukes i denne sammenhengen. Elise noterte seg at heller ikke på dette offeret var det blod rundt kuttene i øyehulen. Øynene var skåret ut med et jevnt snitt, kanskje med skalpell. Karin Linde fotograferte ivrig.

En krimtekniker fjernet forsiktig presenningen etter at Karin hadde fotografert den. Det var ingen av dem som var forberedt på det de skulle til å se. Ved halsen hadde hodet tilsynelatende blitt separert fra kroppen, men sydd sammen igjen men klønete korssting. Overkroppen som hodet var sydd fast til, så ut som en manns, mens hodet så ut som en kvinnes. Den kvinnelige halsen fremsto som så uproporsjonert i forhold til overkroppen, at det ikke var tvil om at dette måtte være to personer. Minst. En kvinnes armer, kanskje fra samme person som hodet, var sydd fast til overkroppen under navlen, og et helt ben som så ut som en manns var sydd nederst på kroppen mellom to armer, på hver hofte.

?Hva i helvete er dette? spurte Thorbjørnsen, uten å forvente noe svar. Elise visste ikke hva hun skulle tro.
?Hvor mange mennesker kan dette være, egentlig? To, tre? Hun så på sjefen sin.
?Jeg vet ikke, svarte Thorbjørnsen fort.
?Jeg vet ikke engang hva dette er, eller hvordan i alle dager noen har kommet på dette. Det er i hvert fall helt sikkert at dette er en mentalt forstyrret person. Thorbjørnsen dyttet brillene lenger opp på nesen, og satte seg på huk ved liket. Det ser ut som om de to øverste armene kan være fra samme person, de har like, påsatte negler. Elise ble kvalm av tanken på hva ofrene hadde blitt utsatt for.
?Vi må finne resten av likene. Hvis dette er samme gjerningsperson, må vi klare å linke sakene sammen, selv om jeg ikke ser klare likhetstrekk i modus enda. Elise så på Thorbjørnsen. Han så tilbake på henne, enda mer lilla i ansiktet enn på møterommet. Han så nesten redd ut.
?Vi må passe på at dette ikke kommer ut til pressen, i hvert fall ikke noe om hva vi har funnet. Vi kan nevne at vi har funnet et nytt offer, uten å nevne dette. Han slo armene ut til sidene for å bekrefte hva han mente med «dette».
Dette, det ukjente som ikke en gang var en helt menneske. De var mange, de var hvite og kalde. Noen hadde resten av dem. Noen visste og noen ville skremme. Da de kom ut av industribygget var det allerede noe presse tilstede. Det klikket i kameraer da de kom ut.

?Ikke et ord! Hvisket Thorbjørnsen hissig og dro frakken tettere rundt seg.

Bodø: Mannen i hytta

Den 28. Feburar 2015 blir en mann funnet død i en fjellhytte nær Bodø. Ingen vet hvem han er, og han har ingen identifikasjonspapirer på seg. Hvem var han?

VG har i en tid reklamert for en pluss-sak, som vil si at du må betale penger for å lese saken, om en mann som ble funnet død alene i en hytte i Bodø. Saken fremstår som et mysterium, og det virker som om man fortsatt ikke vet hvem denne mannen er. Sannheten er at politiet etter tre måneder fant mannens identitet, så saken er faktisk ikke et mysterium. Min visjon er True Crime til folket!, så her får dere det store mysteriet om ?Mannen i Hytta? helt gratis.

En familie er på fottur i Rønnvikfjellet den 28. Februar 2015. De går forbi en forfallen hytte, men knuste vinduer og falleferdige takbjelker. Hytta ser nesten ut som om et lite spøkelseshus. Familien går inn i hytta, og til sin store overraskelse sitter det en mann i trappen, med turklær og sekk på ryggen. Mannen er bøyd forover, nesten lent over knærne. De forstår raskt at mannen er død, og tilkaller politiet.


Hytten mannen ble funnet i

Politiet gjør undersøkelser på stedet, og prøver å finne ut hvem mannen er. Han har ingen identifikasjonspapirer på seg, og ingen med mannens beskrivelse er savnet i området. Mannen sendes til obduksjon på Universitetssykehuset i Tromsø. Politiet vet fortsatt ikke hvem mannen er, og sender ut denne beskrivelsen av den døde:

 

  • Mann, 60-70 år
  • Hvitt, slett hår børstet forover mot pannelugg
  • Fargerikt skjerf rundt halsen
  • Rød turjakke
  • Svarte turbukser med lyse striper på siden
  • Lysebrunde sko med røde lisser og svarte detaljer
  • Ca 175 cm høy
  • Slank kroppsbygning
  • Kraftig nese
  • Rød og svart tursekk
  • Hadde et større pengebeløp på seg
     

Etter obduksjonen er fortsatt mannens identitet ukjent, men det konkluderes med at han døde av naturlige årsaker. Jeg er ingen fan av akkurat det utrykket, da det ikke beskriver noe som helst. Det er for eksempel veldig naturlig å dø om man blir overkjørt av et tog, men det blir ikke kalt et naturlig dødsfall. Det de mener er at han kan ha dødd av et hjerteinfarkt, hjerneblødning, illebefinnende og lignende. De mener at han ikke ble drept, og at det ikke ligger noe kriminelt bak mannens bortgang. Beklager digresjonen.

                  
Mannen sitter i trappen                             

Det politiet har å gå på er egentlig ikke mye, de har beskrivelsen av mannen og dødsårsaken. Likevel betyr ikke det at saken er løst, det vet forsatt ikke hvem han var. Politiet jobber så utifra teorien om at mannen er utenlandsk, og sender hans DNA-profil til utenlandske kolleger.

Etter tre måneder får politiet svar fra Frankrike. Mannen var fransk statsborger, og de vet identiteten hans. Hans pårørende blir varslet, og mannen returneres til hjembyen for begravelse. Denne saken er egentlig ikke noe mysterium slik VG fremstiller den. Saken ble oppklart etter tre måneder, og familien fikk mannen hjem.

Det eneste jeg synes er mystisk i denne saken er dette; Mannen var aldri savnet, selv om han var borte i over tre måneder. Ingen, ikke en gang hans familie visste hvorfor, eller at han var i Bodø før han ble funnet død.

Hva tror dere? Historien om denne mannen er kanskje et mysterium, men mannes død er ikke en ?betal for å lese?-sak synes jeg.

Bilder i denne saken er fra politiet og nordlys.no

Kilder: https://www.nrk.no/nordland/vet-ikke-hvem-omkommet-mann-er-1.12261920
          https://www.nrk.no/nordland/har-lost-mysteriet-bak-dodsfallet-i-denne-hytta-1.12388140 

 

Oslo, 1974. Del 3

Elise Palmer våket brått. Utenfor vinduet var det mørkt. Telefonen ringte, det var Frederik.

?Hei! Jeg er i drosje på vei fra Gardermoen, er du våken når jeg kommer hjem?

Mannen hennes reiste mye. Hun jobbet også endel, så de hadde altfor lite tid sammen i utgangspunktet. Dette var et ubeleilig, men kjærkomment avbrekk midt i den mørke januarnatten. Elise sto opp og tok på seg morgenkåpe og tøfler. Det knirket i trinnene da hun gikk nedover trappen, som luktet treverk. Den var malt i flere omganger, men lukten av kvaen satt igjen. Elise Palmer elsket den trygge lukten av treverk. Den minnet henne om hytta på Geilo hun hadde arvet av faren hvor de hadde tilbragt mange vintre sammen før han døde.

Hun fyrte i peisen, tente flere stearinlys enn nødvendig og hentet en flaske rødvin fra hyllen på kjøkkenet og to glass fra skapet. Hun satte seg i sofaen foran peisen, og tenkte videre på faren sin. Den strenge, rettferdige og snille mannen som gjorde alt for at Elise skulle ha det bra. Han hadde også jobbet mye, men likevel alltid tatt seg tid til henne. Han hadde vært dommer, og i hardt vær i forbindelse med en sak som i media ble omtalt som norgeshistoriens verste justismord. Det hadde gått nedover med faren siden den saken.

Elise forstod aldri, ikke engang som voksen, hvordan faren hennes indirekte fikk skylden for at den dømte mannen tok livet sitt. Selv om hun ikke kjente saken så godt, hadde de fremlagte bevisene og mange vitnebeskrivelsene, alle vært klare indisier mot den dømte mannen. Flere ganger hadde hun hatt lyst til å gjenoppta saken for å se om hun kunne bevise at den dømte mannen faktisk var skyldig. Elise likte ikke at faren hadde fått et rykte på seg for å være forutinntatt.

Perserkatten Metis hoppet opp på fanget hennes, klar for kos. Hun var hvit og myk, og veldig bestemt. Det var mange tidlige morgener Elise Palmer hadde ønsket å bytte plass med Metis, så hun kunne ligge foran peisen og sove hele dagen istedenfor å gå på jobb. Hun så ut på Elisenbergveien, store snøfiller falt mykt mot bakken.

Det rykket hardt i dørhåndtaket i gangen, og Frederik kom inn døren. Høy, slank og med snille øyne, han var veldig flott å se på. Enda fikk hun små sommerfugler i magen når hun så han. Frederik satte fra seg reisevesken og kledde av seg ytterklærne før han dumpet ned i sofaen ved siden av henne. Han luktet flyplass, uteluft og trygghet.
De ble sittende å snakke sammen, om reisen hans til New York, og hva de skulle gjøre til helgen.
?Vi kan vel ta en tur til Geilo, hvis jeg drar tidlig fra jobben på fredag? Elise Palmer så mannen sin. Frederik smilte.
?Ja det hadde vært bra med en tur til fjells nå. Frisk fjelluft er det beste som finnes. Det er lenge siden vi har hatt litt lengre tid sammen enn bare en kveld i ny og ne.
De fortsatte og snakke om hytteturen og drømte seg bort til silkemykt skiføre, frisk luft og god mat og drikke. Da de var på siste glass med rødvin var flammene i peisen i fred med å slukne. Elise kjente hun var trøtt, klokken nærmet seg to på natten. Det skulle blir godt å sove inntil Frederik igjen. Hun hadde virkelig savnet ham denne gangen.

Neste morgen ringte Elises telefon flere ganger. Hun hørte ringelyden i det fjerne, åpnet øynene sakte. I sengen ved siden av henne var det tomt, og hun hørte at dusjen var i gang på badet ved siden av soverommet.

?Hallo, det er Elise?
En velkjent stemme i den andre enden. Det var Folke Thorbjørnsen, leder for Kripos i Oslo Politidistrikt. En mann med kunnskap, stå-på-vilje og tilstedeværelse i alt han foretok seg. Elise beundret sjefen sin, men han var vanskelig å jobbe med til tider. Der Folke Thorbjørnsen alltid fulgte boken, var Elise mer ukonvensjonell. Hun gjorde det som falt henne inn i øyeblikket, noe som ofte ga gode resultater i jobben som etterforsker, men ikke alltid like tilgodesett hos sine overordnede på avdelingen.

? Hei, Elise. Vekket jeg deg?
?Nei da, var våken, løy hun. 
?Fint. Vi har en sak, ganske merkelig om du spør meg. Det er funnet en kvinne ved Østensjøvannet nå i morges. Kan vi møtes der?
?Ja, jeg drar straks. Elise Palmer skyndte seg ut av sengen og begynte febrilsk å lete etter noen passende klær å tråkke rundt Østensjøvannet i.
?Flott, jeg har snakket med Erik. Han er på vei allerede.

Selvfølgelig var Erik Thue på vei. Partneren hennes gjennom nesten ti år, hadde alltid vært litt bedre enn henne i alt. Hun var absolutt forøyd med han, men han var vanskelig å konkurrere mot, hvis man kunne kalle politietterforskning en konkurranse. Elise var er utpreget konkurransemenneske, og stoltheten hennes hadde nok blitt såret flere ganger.
? Jeg kommer inn straks, Folke. Er der som tjue minutter. Else la fra seg telefonen og prøvde så godt hun kunne å se våken og opplagt ut. Hun visste det ville bli lange dager, og hytteturen til helgen var vel så godt som avlyst.
?Vi har en ny drapssak, Frederik. Jeg tror det blir mye jobbing fremover. Jeg elsker deg! Hun ropte til han gjennom dusjveggene.

Elise visste at Frederik ville bli skuffet, så det passet bra at han var i dusjen da hun måtte overbringe de dårlige nyhetene. Hun regnet med at han forstod dette betydde at de romantiske hytteturen utgikk, og at han måtte tilbringe helgen alene igjen.
?I svarte! Hørte hun fra dusjen. Hun løp ned trappen og svingte inn til kjøkkenet for å ta med seg et eple. Hun tok med seg to, puttet et i lommen.

Elise Palmer kjente igjen både Erik og Folkes biler på den lille parkeringsplassen ved Østensjøvannet. Flere markerte politibiler sto også parkert, og politisperringer var allerede satt opp. Hun gjenkjente en journalist fra TV2 med kameramann på slep. Elise ble sluppet forbi slusen etter at hun hadde legitimert seg. Grusveien mot funnstedet var fullstendig dekket av snø.

?Hun ble funnet av en jogger, like etter kl seks i dag morges. Erik Thue tråkket frem og tilbake i den lille åpningen i skogholtet ved åstedet. Han gjorde det ubevisst når han tenkte hardt. Erik Thue var utdannet kriminolog og hadde jobbet i Kripos i femten år.
? Hvem er ute å jogger så tidlig når det er bekmørkt og kaldt? Elise så spørrende på Erik Thue.
? Jeg vet ikke, men vi har i alle fall fått personalia på joggeren. Du kan spørre henne selv. Han smilte ertende til henne. Elise smilte sarkastisk tilbake.
?Vi tar en prat med henne på stasjonen i løpet av formiddagen, men hun har avgitt en kort forklaring allerede. Vi går bort til åstedet nå. Det snør så mye, så det er greit å bli fort ferdig med sporsikringen. Teknisk har vært her en stund allerede.

Folke kom dem i møte. De tre tråkket bortover det ulendte terrenget i det tette skogholtet. De kom ned fra oversiden av der liket ble funnet, for å ikke ødelegge sporene som krimteknikerne jobbet med. Det var mange på åstedet i tillegg til dem selv, flere krimteknikere i hvite overtrekksdrakter og uniformert politi.

Det slo Elise at de hvite draktene til krimteknikerne var så kalde, men likevel dramatiske i sin enkelhet, og nøytrale på samme tid. Elise syntes alltid at disse hvite draktene var så definerende i situasjonen de befant seg i. En død kvinne, kald og forlatt. Mennesker i hvite drakter som jobbet systematisk med å sikre spor. Når disse draktene kom på, var det alvor. Alt ble så upersonlig. Kvinnen hadde vært noen, hun hadde hatt et liv. Noen hadde vært glad i henne, noen hadde brydd seg. Noen hadde også hatet, eller kanskje elsket. To like sterke følelser som begge kunne ende i den dypeste fortvilelse.
Resultatet av kjærligheten eller hatet lå i snøen foran Elise. Den døde kvinnen lå midt i en lysning. Huden var nesten like hvit som snøen, og det mørkerøde håret flommet rundt hodet hennes og nedover skuldrene som en dramatisk og vakker motsetning til det groteske, brede smilet som var skåret ut i det som en gang hadde vært et ansikt. Fra munnvikene, langs kjeven gikk smilet til ørene i ett helt, rent kutt. Øynene var glassaktige, svarte og store, der de stirret fjernt og uttrykksløst opp mot den mørke himmelen. De hvite, kalde armene var plassert forsvarsløst utover fra kroppen, mens underarmene og hendene lå oppover langs hodet, som lå en anelse på skakke. Den nakne kroppen var delt i to rett ved hoftene. Et jevnt kutt. En kvinne i to deler.

?Hvorfor er det ikke noe tegn til blødninger på henne? Elise Palmer var forundret og nesten målløs av synet foran henne.
?Hun må jo være oppstilt for en grunn, sa Erik Thue fort. Han gikk sakte rundt henne, mens han studerte henne nøye.
?Jeg har aldri sett noe lignende, dette er ikke noe vanlig drap. Han så opp på Elise Palmer og Folke Thorbjørnsen.
?Hun minner meg om Elizabeth Short, skjøt Elise Palmer inn.
?Det ble funnet en kvinne oppstilt på nesten samme måte i Los Angeles i 1947. «The Black Dahlia», ble hun kalt.

Elise husket en artikkelserie hun hadde lest da hun studerte som omhandlet noen av historiens mest kjente drapssaker.

The Black Dahlia ble funnet i en grøftekant i et rolig boligområde, en januarmorgen av en tilfeldig forbipasserende kvinne. Mordet hennes ble aldri løst, men det var flere mistenkte. Elizabeth Short ble født inn i en arbeiderfamilie i Boston i 1924, og flyttet til Hollywood for å bli filmskuespillerinne. Hun jobbet som modell og servitrise, men rakk aldri å slå gjennom på det store lerretet før hun ble brutal drept, bare 22 år gammel. Elise hadde sett bildene av åstedet, og av liket til The Black Dahlia.
Den uidentifiserte kvinnen foran henne var skåret opp i ansiktet nesten identisk som Elizabeth Short. Elise tenkte med en gang at dette kunne være et kopimord, da tilfeldighetene var for slående til å ikke ha noe med hverandre å gjøre.

?Karin, er vi klare her? Folke Thorbjørnsen ropte i retning av den lille, vevre rettsmedisineren Karin Linde. Hun var en dyktig, liten tørrpinn, som sikkert aldri svettet, tenkte Elise. Hun hadde en kort, praktisk sveis med pannelugg, og små runde briller som rammet inn det lille hodet på den lille kroppen.
Elise Palmer var sikkert halvannet hode høyere enn henne, og følte seg vulgær og ruvende til sammenligning. Karin var godt likt av alle, og hun var intelligent. Hvis Karin Linde hadde kommet til en konklusjon, kunne man banne på at det stemte.
?Ja, Folke. Vi er ferdige med fotografering, og gjør oss klare til å frakte liket. Jeg utfører obduksjonen så fort det lar seg gjøre.
?Har vi en mulig identitet på offeret? Spurte Elise Christoffer Blad, politiadvokaten, som sto bak Karin. Han ristet på hodet.
?Ikke foreløpig, men de andre på teamet drar til kontoret for å lete i savnetregisteret, nå som vi har et klarere signalement av henne. Christoffer Blad snudde på hælen, som en soldat, og gikk i retning parkeringsplassen.
?Greit, dere! Ropte Folke, som om de ikke sto nærme nok til å høre han.
?Dette er en stygg sak, og jeg er sikker på at media kommer til å dekke den grundig. Vi har bortvist flere journalister allerede, så pass på hva dere sier når dere tror ingen hører. Jeg vil ikke ha noen panikk blant sivile før vi vet hvem vi har å gjøre med her. Ikke et ord til media før vi kaller inn til pressekonferanse.

Det var begynt å blitt litt lysere ute. Elise Palmer satt i bilen på vei fra Østensjøvannet ned til politihuset på Grønland. Klokken var ti over halv ni, og hun kjente at hun ikke hadde fått nok søvn i natt. Hun tenkte på den døde kvinnen. Hvorfor ville gjerningsmannen kopiere et gammelt drap? Det var for tilfeldig til å ikke ha noen sammenheng, men hva var motivet? Hun lurte på hvem gjerningsmannen ønsket å skremme med den spesielle oppstillingen av liket. Hadde den døde kvinnen noen annen betydning enn å det at hun var brutalt drept? Elise kunne ikke helt få fatt i gjerningsmannens tankemønster, og fant hans modus operandi spennende og måten han jobbet på fascinerende. Ja, hun var fascinert, men desto mer skremt. Hvis dette var det gjerningsmannen valgte å starte med, hadde teamet en stor jobb foran seg, og Elise var sikker på at han ville drepe igjen. Det var for spektakulært til å være et engangstilfelle.

 

Oslo, 1974. Del 2

Hærland gikk ut i gangen mot dagligstuen. På et lite bord rett utenfor kjøkkenet lå en adressebok og en penn ved siden av telefonen. Et typisk telefonbord. Telefonnummer og adresser til familie og bekjente var møysommelig skrevet ned med store bokstaver. Ingen ting utenom det vanlige.
Dagligstuen var enkelt, men pent innredet, en brun velursofa, og stuebord samt seksjon i teak var plassert slikt som i alle andre stuer. Brune og oransje, tykke gardiner hang pent fra gardinstangen. En flue surret i stuevinduet. Den eldre kvinnen virket så vanlig. Hærland fant ingen tegn på at Fru Abrahamsen hadde drevet med lysskye saker, eller tegn på innbrudd. Han strøk ordet «eldreran» fra listen han hadde skrevet ned før han kjørte opp til Langbølgen. Morderen var kun ute etter kvinnen, ikke penger eller andre verdisaker. Hva hadde Fru Abrahamsen gjort som var verdt å drepe for? Han konkluderte med at morderen hadde blitt sluppet inn i leiligheten, han var et kjent fjes for henne.

?Hærland, De må se her. Dette vitrineskapet ser ut til å være flytta på. En åstedsgransker i hvit overtrekksdrakt vinket ham bort til det store skapet i andre enden av rommet. Hærland gikk over det teppebekledde stuegulvet. Åstedsgranskeren hadde rett, det så ut som om skapet var flyttet på. Tydelig merker i det tykke gulvteppet vitnet om at det var flyttet nesten en meter. En stor ørelappstol sto malplassert mot veggen.
?Skapet kan ha vært flyttet for å få plass til denne, sa Hærland og pekte mot ørelappstolen.

?Fru Abrahamsen må ha fått hjelp av noen til å ommøblere, konkluderte åstedsgranskeren. Hærland noterte flittig i notatblokken sin og funderte på hvem kunne ha vært her og hjulpet henne. Den personen kunne være den siste som så Fru Abrahamsen i live, foruten om morderen selv.

Hærland gikk mot gangen igjen. Ebbesen, som omsider hadde tatt turen opp i høyblokken, stod i gangen. Et par hansker lå litt gjemt på telefonbordet. Ebbesen holdt dem opp i luften mot ham.
?Har du sett disse? Ebbesen rettet på brillene og så nærmere på de to hanskene.

?Bærehansker, muligens? Hærland så på sin overordnede. Ebbesen trakk på skuldrene og la hanskene ned igjen uten å svare.

?Vi tror noen kan ha vært her i leiligheten og hjulpet Fru Abrahamsen med å flytte det store vitrineskapet i stuen, fortsatte Hærland.

?Ute på kjøkkenet ligger det middagsservise for to. Hun kan ha betalt hjelperen med middag. Hærland syntes de så ut som om Ebbesen ikke fulgte med på hva han sa.

?Ta dem med som bevis, Hærland. Ebbesen gjorde en kort honnør med høyrehånden mot hanskene før han gikk ut av leiligheten. Hærland nikket og gikk inn i stuen til åstedsgranskeren for å hente en papirpose å oppbevare hanskene i.

Ebbesen orket ikke å være i leiligheten mer. Han hadde sett nok av tragiske saker i sin karriere, men dette ble for mye, selv for en hardbarka politimann som han selv. Den eldre kvinnen var så ødelagt. Hans siste sak skulle bli en myrdet, eldre kvinne som trolig var voldtatt i tillegg.
Hva hadde gode, gamle Oslo blitt til? Det var sikkert en av de innvandrerne, tenkte han. De luktet rart og hadde merkelige klær. Ikke kunne de ordentlig norsk heller. De hadde begynt å komme for noen år siden, særlig i dette området. Norges første drabantby, som var så flott ifølge regjeringa Bratteli. At den mannen ble betrodd med enda en periode var ikke til å tro. Han var så glad i Israel, den dåren. Utenfor høyblokka sto to sotrør. Han var sikker på at det var en av de nye folkeslagene der som hadde drept den eldre frua. Forbanna pakk.

Politibetjent Hærland foretok en rundspørring i oppgangen. Han begynte i øverste etasje og jobbet seg nedover. Ingen av naboene kunne kaste lys over saken.
Ei nabokone i sjette etasje, som bodde rett over gangen fra Fru Abrahamsens leilighet, hevdet hun hadde sett to unge gutter løpe over plenen fra deres oppgang. Det hadde vært mørkt, kanskje klokken hadde vært ti på kvelden, mente hun. Nabokona hadde lagt merke til dette på kvelden, men hadde ikke tenkt noe over det før hun fant Fru Abrahamsen morgenen etter.  

?Jeg gå?kke ut om kvelden lengre, det er så mange av dem araberne her. Det er sikkert en av dem, sku?kke forundre meg. Men de gutta løp som dem hadde fanden skjøl i hælene over gresset her, sann orda mine.
?Hvor mye kan klokken ha vært, Frue?  Bjørn Hærland var klar til å notere.
?Jeg veit ikke, kanskje litt etter ti. Hun trakk på skuldrene.
?Jeg hadde hørt ferdig nyhetene i radioen, så klokka må ha vært nesten ti over ti.
?Kan de huske å ha sett noe annet mistenkelig den kvelden, eller kanskje hørt en lyd utenom det vanlige?
?Ingen verdens ting. Damen ristet på hodet.
?Mange takk, Frue. Jeg etterkommer med flere spørsmål om det skulle være nødvendig. Jeg ber Dem om å holde dem i nærheten av hjemmet de neste dagene, for sikkerhets skyld.
?På grunn av araberne? Det er dem, ikke sant? Hun nikket forståelsesfullt og prikket pekefingeren på nesen.
?Nei, frue, heller i tilfelle jeg trenger å stille Dem flere spørsmål. Hærland forsøkte seg på et smil.
?Ja, vel. Jeg holder øye med araberne og ser om dem finner på noe mer fanteri, betjent.
Hærland forstod at han ikke kom noen vei med denne kvinnes overbevisning om at det var ?araberne? som hadde skylden. Han fikk bare spille med.
?Mange takk, Frue. Ha en fin ettermiddag.
Damen fulgte med på han mens han gikk ned trappen. Hærland så opp og løftet høflig på hatten da han møtte blikket hennes igjen før han fortsatte trappen ned mot femte etasje.

Det første paret Hærland snakket med i femte etasje, Morten og Eva Pedersen, ble forferdet over nyheten. De fortalte at Fru Abrahamsen var en godt likt bestemor med to døtre og tre barnebarn. Hun var enke, og hadde jobbet som kontordame i en papirforretning ved Manglerud senter i sine arbeidsføre dager. Fru Abrahamsen hadde holdt seg for seg selv, men hilste dem blidt på butikken og på gaten. Hun hadde alltid tatt seg til å snakke med barna i oppgangen, og var meget populær bland dem. Ofte hadde hun karameller i jakkelommen som hun ga til barna.
Sønnen til ekteparet Pedersen, Endre, brukte å hjelpe henne med å bære varer fra matbutikken og andre forefallende oppgaver. Hærland spurte Eva Pedersen hvor sønnen deres befant seg på nåværende tidspunkt.

?Det veit jeg ikke, han er vel ute og farter med kameratene sine. Han har fått moped av far sin, så han er mye ute på kveldene. Endre kom jo ikke hjem.. Eva Pedersen ble brått avbrutt av mannen sin.
?Hør her, betjent, vi veit da ikke hva som har skjedd. Vi veit ikke hvor Endre er nå, men han er en god gutt. Vi vil ikke blande oss inn i detta her. Det er jo ordentlig trist og alt det der, men vi kan ikke hjelpe dere med noe mer. Morten Pedersen virket oppskjørtet. Eva Pedersen så trist ned gulvet og begynte å gråte stille.

Morten Pedersen var en hengslet kar med grålig hår og en mindre kledelig bart. Han skulte bort på Hærland som stirret tilbake. Herr Pedersen hadde lyse, slitte olabukser og en utvasket brun skjorte med lisseslips. En åpen sigarettpakke stakk opp av brystlommen. Hærland lurte på om familien Pedersen skjulte noe, men valgte å holde tanken for seg selv.

?Ja vel, da må jeg få takke Dem for hjelpen og beklage forstyrrelsen. Jeg kontakter Dem hvis jeg har flere spørsmål. Jeg vil be Dem innstendig om å holde Dem i nærheten av hjemmet..

?Vi veit ingen verdens ting om detta! Morten Pedersen så stresset ut, og lukket døren fort.
Hærland noterte ?Merkverdig oppførsel hos Herr Pedersen i femte etasje, Fru Pedersen kan vite mer enn hun vil si. Sønn Endre ikke gjort rede for?, før han fortsatte rundspørringen i oppgangen uten særlig hell. Ingen hadde verken sett eller hørt noe mistenkelig denne septemberkvelden.
 

Fru Abrahamsen var drept på bestialsk vis, men likevel hadde ingen hørt noe. Hærland tenkte på kona i sjette, Fru Abrahamsens nærmeste nabo. At hun ikke hadde hørt noe, var høyst merkverdig. Han ville avvente flere rundspørringer, til den foreløpige obduksjonsrapporten forelå. Da ville de få vite et omtrentlig dødstidspunkt, og hvilke skader den stakkars kvinnen var utsatt for. 

Oslo, Januar, nåtid

Snøen klumpet seg under de store, sorte marsjstøvlene. Det glitret på skaren, som om små diamanter var strødd over det frosne hvite teppet som dekket bakken. Det var iskaldt ute, men han svettet kraftig av anstrengelsen likevel. Hun var tung å bære. Kvinnen i bagen var mye tyngre enn han hadde trodd, selv om dødsstivheten enda ikke hadde inntruffet. Dødvekt, bokstavelig talt, var tungt å bære, selv om kvinnen var liten av vekst.
Litt over en time var gått siden hun hadde trukket pusten for siste gang. En time siden de livredde, blå øynene hadde svartnet og blodet hadde forlatt kroppen ut av arterien i låret hennes. Hun var blitt blekere og blekere da blodet begynte å fylle badekaret. Å tappe henne for blod hadde gått ganske fort, men det var fordi han visste hva han skulle gjøre, og hvor den store åren var.
Arteria Femoralis. For et vakkert navn. Den var tykk og pulserende, men ikke så lett å finne som han hadde trodd, selv om han hadde da klart det tilslutt. Det var lettere å tømme dyr for blod, hadde han erindret.

Snart var han fremme, ved det planlagte stedet. Delen av oppdraget, hvor han måtte flytte liket var den farligste. Noen kunne komme og se hva han holdt på med. Det var vel ikke så vanlig å bære på en stor bag rundt Østensjøvannet midt på denne kalde januarnatten. Heldigvis var de fleste i seng, nesten ingen pleide å ferdes her på denne tiden av døgnet.

Han tenkte tilbake på den gangen han hadde blitt anmeldt til politiet for mange år siden, da han skulle stilne hunden til naboen. Den hadde bjeffet mot ham flere ganger, som om den var sinna. Han hadde plukket opp en stor stein, og kastet den i hodet på hunden. Hunden hadde ikke dødd av steinkastet, men hadde bare ligget på bakken i merkverdige rykninger.
Hunden hadde fortjent det, for moren hans hadde ikke fått sove på flere netter i alt bråket fra kjøteren. Han hadde tatt med seg hunden inn i et skogholt bak boligblokken og kuttet den opp med lommekniven sin. Blodet hadde vært varmt og det hadde dampet fra det åpne såret i magen på hunden fordi det var så kaldt ute. Han gravde den ned ved et stort tre så ingen skulle vite hva han hadde gjort.
Ingen fant noen gang hunden, men hundeeieren hadde sett han kaste steinen, og hadde fortalte det til foreldrene hans. Etter det måtte han begynne hos psykiater for å sinnemestring.

Han stoppet opp, og så rundt seg. Ingen i sikte, ikke en lyd kunne høres. Han likte vinteren nettopp på grunn av stillheten og mørket. Ingen var ute. Det var lettere å forsvinne i vinterens mørke. Det var som om hele verden var pakket inn i myk ull, slik at alle lyder ble lavere.

Han senket bagen mot bakken og åpnet den. Det mørkerøde håret hennes kom til syne. Han løftet kvinnen forsiktig ut, uten å ta for hardt i henne. Det kunne komme stygge blåmerker på huden, og det passet ikke med oppstillingen som var planlagt. Han la henne i snøen, og anrettet håret så det flommet nedover skuldrene. Han trakk kniven og skar. Det så ut som om hun smilte. Utrykket «å smile fra øre til øre» passet ironisk godt, tenkte han og smilte litt selv. Hun hadde begynt å stivne litt, så han var glad for at han hadde skilt overkroppen fra underkroppen før han dro.
Det hadde ikke gått like fint om hun var begynt å bli stiv som nå. Han hadde talt lumbalvirvler for å finne det rette stedet på ryggen før han kuttet. Da han var ferdig med å anrette håret, plasserte han overkroppen en liten fot fra underkroppen. Armene la han med albuene ut mot sidene, så hendene pekte oppover. Han hadde klart det, det så helt likt ut som på bildet. Nå var det bare å vente på at noen fant henne.

Hans første mesterverk.

Barn som dreper: Mary Bell (11)

Det er ingen som tenker at barn er farlige. Barn er små mennesker med store fantasier, drømmer og glade hjerter. De fleste i alle fall. Noen barn er direkte onde. Eller, er det riktig å kalle et barn for ondt? Les denne saken og døm selv.
Her er historien om Mary Bell, som ble dobbelmorder i en alder av 11 år.

Mary Bell ble født den 26. mai 1957 i Northumberland, England. Hun hadde ingen fin oppvekst, moren var prostituert og dro ofte til Glasgow for å selge tjenestene sine der. Ingen visste hvem faren til Mary var, ikke en gang moren hennes. Moren hadde riktignok klart å jobbe ned listen med potensielle fedre til kun tre menn, men det har senere vist seg at ingen av dem var Marys far.

Uansett, Mary var ingen vanlig jente. Hun var ofte sint, hissig, og kom rett som det var i slåsskamp med barn i nabolaget. Mary likte ikke dyr, og kastet stein etter både katter og hunder. Hun var rett og slett slem. Betty, Marys mor, som for øvrig bare var 17 år da hun ble mor, prøvde flere ganger å drepe datteren da hun var baby ved å få drapet til å se ut som en ulykke. I ettertid viste det seg å være en alvorlig fødselsdepresjon.

Dagen før Marys 11-årsdag, altså 10 år gammel (!) kveler hun fire år gamle Martin Brown med bare hendene. Mary var stolt av drapet, og skrøt av det til sin 13 år gamle venninne Norma. De to jentene brøt seg senere inn i en barneavdeling ved et sykehus i Scotsdale, vandaliserte stedet og skrev en lapp hvor de begge tok ansvar for drapet på den lille gutten. Politiet trodde dette bare var barnestreker, og avfeide hele teorien om at så unge jenter kunne ha drept Martin Brown.

Hadde ikke politiet avfeid Marys tilståelse, kunne livet til tre år gamle Brian Howe vært spart. Han ble drept bare noen måneder etter Martin Brown. Den lille treåringen ante ingen uro da Mary og venninnen Norma tok han med inn i skogen. Brian ble også kvalt, mest sannsynlig kun av Mary. Senere kom det frem at Mary hadde dratt tilbake til stedet der liket lå med en saks eller kniv. Hun skar bokstaven «M» på den lille magen hans, og kuttet han flere steder i lår og armer.
Mary dro til og med på besøk til Brians utrøstelige mor og spurte om Brian var hjemme, kun for å se hvor knust hun var over å ha mistet sønnen sin. Mary gjorde dette flere ganger, og moren til Brian har uttalt at Mary smilte merkelig når hun snakket om Brians død. Hun spurte moren hans om hun trodde Brian hadde hatt det vondt da han døde, til og med om hun kunne få se liket hans.

Norma, Marys venninne ble frikjent for mordene på Martin og Brian. Mary derimot, ble dømt for begge, i tillegg til likskjending. Hun fikk på grunn av sin unge alder 12 år i fengsel, og skulle samtidig behandles hos psykiatere før hun ble sluppet ut i samfunnet igjen.
Saken fikk selvfølgelig stor oppmerksomhet i media, og Marys advokater ba retten om å gi Mary en ny identitet etter soning. Retten ga Marys advokater medhold i dette, også på grunn av hennes unge alder.
I 1980 slapp Mary Bell ut av fengsel. Hun fikk ny identitet, og levde et tilbaketrukket liv helt til en reporter avslørte Marys nye identitet og adresse. Mary hadde da en datter, som frem til avsløringen ikke ante hvem moren var. Dette resulterte i at både mor og datter fikk nye navn, og et nytt sted de kunne bo. Mary måtte også fortelle datteren om de grusomme mordene hun hadde begått.

I dag er Mary Bell 60 år, og lever på ukjent adresse. Ingen vet hvem hun er. Er det rettferdig?
Og hva tror du, finnes det onde barn?

Oslo, 1974. Del 1

Lambertseter, 3. September, 1974

Marie Abrahamsen slo siste utgave av Allers Ukeblad hardt ned i treet på vinduskarmen. Endelig hadde hun tatt kverken på flua, og skviste siste rest av liv ut fra det lille insektet. Den hadde surret i kjøkkenvinduet siden i går ettermiddag, sløv og forvirret. Det ble et fettete merke i treet etter fluas brå død. Hun tørket kjøkkenbenken omhyggelig med en oppvridd klut. Barnelatter hørtes utenfor vinduet. Marie Abrahamsen kikket ut. Noen unger lekte på plenen ved høyblokka. Hun tenkte på sine egne barnebarn og smilte. På lørdag skulle de overnatte hos mormor, alle tre. De skulle spise sjokolade, lese bøker, og ha lapskaus til middag. Brus skulle de også få, selv om det var blitt fryktelig dyrt.

Marie Abrahamsen elsket å ha barnebarna på besøk, hun hadde hørt et sted at noen omtalte barnebarn som ?livets dessert?, og kjente seg enig i det. Hun gledet seg, og bestemte seg for å re opp gjestesengene allerede i kveld. Jentene skulle få det hvite sengetøyet med blå blomster på, det sengetøyet de likte best. De skulle få det så fint, jentene og hun.

En voldsom, fresende lyd kom fra komfyren da vannet til potetene kokte over. Marie skyndte seg bort og trakk kasserollen vekk fra platen. Hun hadde begynt å glemme seg litt den siste tiden, døtrene Marianne og Lise hadde tatt det opp med henne med alvorlige blikk og forberedte fraser. De var bekymret og ville skaffe henne hjemmehjelp fra kommunen. Hun var blitt syttien år, og det at hukommelsen skrantet var vel ikke så rart. Maries mor hadde begynt å huske dårlig allerede da jentene hennes var små, så de fikk ikke glede av sin mormor slik Marie hadde håpet. Hun ville ikke at barnebarna skulle måtte oppleve henne som dement.

Marie Abrahamsen skvatt til da det ringte på døren. Nabogutten Endre skulle komme innom for å hjelpe med å flytte bokhyllen hennes en meter nærmere døren til gangen. Marie hadde fått fatt i en ny ørelappstol hun ville ha plass til i stua. Nå skulle det blir koselig i den lille dagligstuen. Endre var en god og snill gutt. Han hjalp henne med å bære poser fra butikken opp til leiligheten i fjerde etasje. Endre hadde fått seg moped i sommer, og Marie hadde ikke sett ham like ofte som før.
Da han var yngre, hadde han rett som det var kommet innom henne på besøk. Marie likte ham så godt. Lille Endre hadde lys lugg og sommerlige fregner på nesen, også om vinteren. Øynene var store, blå og spørrende. Han var så nysgjerrig, Endre. Ville vite om planter, dyr og hvem som var på bildene i stua hennes. Han likte å høre om krigen og tyskerne. Marie fortalte villig, og med stor innlevelse.
Endre hjalp alltid til. Han bodde i femte etasje i høyblokka med foreldrene og en lillesøster. Ei søt jente som var litt eldre enn hennes egne barnebarn.

Endre Pedersen kom inn døren, og tok høflig av seg på bena. Han tok på seg bærehansker, og fulgte etter Marie inn til dagligstuen for å flytte bokhyllen hennes. Den var ikke så stor, men full av nips og bøker. Tung og av massiv teak. Bokhylla fikk vente til etter maten.

?Jeg holder på å lage middag, Endre. Er du sulten? I dag er det kjøttkaker, poteter og stua kål.

Endre takket høflig ja, og de spiste sammen ved kjøkkenbordet foran vinduet. Han spiste mye, og forsynte seg hele tre ganger. Gutten trengte det, så raskt han vokste, tenkte hun.
Marie Abrahamsen tok seg også i å tenke at han kanskje ikke fikk nok mat hjemme. Endre var så skranten og hengslete, faktisk ganske tynn. Han begynte å bli høy, enda høyere enn faren sin.
Endres far var en gjennomsnittelig mann på alle måter, men særlig med tanke på kløkt og intelligens. Likevel var han snekker av yrke. Han hadde bart, og langt hår i nakken. Endre begynte å ligne mer og mer på ham.
?Hvordan går det på skolen da, Endre? Marie lurte alltid på det.
?Jo, takk. Det går fint nå som jeg kan kjøre moped til skolen.
?Å, du må være forsiktig med den. Det er så mange som kjører for fort. Det gjør ikke du, gjør du vel?
?Nei da, Fru Abrahamsen. Jeg kjører forsiktig. Endre smilte lurt til henne.
?Jeg og en kamerat skal mekke litt på den i kveld. Kristian, veit du. Han kan masse om mopeder.
?Dere skal vel ikke trimme den?
?Nei, det er jo ikke lov! Endre smilte enda lurere, og fikk Fru Abrahamsen til å le. Hun forstod nok hva de to guttene skulle gjøre, selv om faren til Endre ville bli fly forbannet om han visste at mopeden skulle trimmes. Faren til Endre var alltid så sint.
 

Marie Abrahamsen ønsket ikke at han skulle ligne for mye på faren sin. Morten Pedersen var når alt kom til alt en god mann, en ærlig arbeider, men hissig og humørsyk som få.

Marie hadde flere ganger sett han sjangle hjem fra puben ved senteret midt på natten da hun ikke hadde fått sove. Han hadde tisset i prydbuskene utenfor inngangen og sunget i trappegangen. Den kvelden, som mange andre, hadde han kjeftet på sin kone, og vekket både naboer og sine egne barn. Det hadde vært et voldsomt rabalder i leiligheten den kvelden, og Marie Abrahamsen kunne bare forestille seg hva som hadde foregått. Hun hadde aldri sett blåmerker på Fru Pedersen, men så var ikke Fru Pedersen en dame som var mye ute heller.

Endre, han var god og snill. Kjekk, sterk og hjelpsom. Han ville nok ikke blir som sin far og skulle vel klare finne seg en søt og snill kone en dag og behandle henne pent.

Marie Abrahamsen reiste seg fra bordet da Endre var ferdig med å spise.
?Vi rydder av gutten min, så flytter vi stolen etter at jeg har tatt oppvaska.
Hun så noen fiskemåker fly over himmelen fra kjøkkenvinduet. Det var alltid så mange måker på Lambertseter.
 Merket fra fluedrapet var fortsatt synlig i treet i vinduskarmen.

 

Møllergata 19, 4. September 1974

 

Politiinspektør Ebbesen hadde kalt inn til hastemøte på politihuset. Han var en tykkfallen mann med tykk, lys bart og nikotingule fingre. Han var tilårskommen, og skulle snart pensjonere seg. Ebbesen hadde hatt samme jobb i over tyve år, uten nevneverdige resultater å vise til. Han var en av dem som satt rolig i båten, og kom seg helskinnet gjennom hver eneste sak uten å ha løftet en finger. Populær blant de ansatte var han ikke, han hadde en egen nedlatende måte å tilnærme seg folk på.
Satt i sine egne antakelser om andre mennesker, hadde han likevel klart seg her i livet som en kakerlakk i atomkrig. Ebbesen hadde håpet i det lengste at det ikke skulle bli flere drapssaker før våren, da han endelig skulle gå av med pensjon. Papirarbeid var for kvinner, ikke en høytstående politimann som ham.
Nå hadde noen greid å kverke ei gammal dame, og jobben kalte. Ebbesen ville sette en av de unge politimennene på saken, og rettferdiggjorde avgjørelsen med at de måtte få prøve seg de også, jyplingene.
 

Politibetjent Hærland og de andre på kontoret hadde å innfinne seg på møterommet straks. Dette kunne bli nyansatte Bjørn Hærlands første mordmysterium, hvis Ebbesen tilegnet ham saken. Han hadde så lyst til å utrette noe, men hadde sjansen til gode.

?Vi har fått telefon fra en vaktmester i høyblokka Langbølgen 1 oppe på Lambertseter. Ebbesen hostet stygt før han fortsatte. 
?Ei eldre kvinne er funnet død, tilsynelatende myrdet i leiligheta si. Hu har blitt tildelt en god del juling, og vaktmesteren sier det kan være brukt kniv fordi det er så mye blod rundt a. Det var ei nabokone som fant den eldre frua, da døra sto på gløtt tidlig i morges. Nabokona varsla vaktmesteren, som tok seg inn og for å se til a. Det var han som ringte oss.
?Hærland, du blir med meg opp til Langbølgen. Det gikk et skyll av glede gjennom Hærland da han hørte navnet sitt. Hans store sjanse var endelig her.
?Jeg vil at du snakker med de som bor der. Snakk med alle, selv med de utlendingene. Hvem vet, det kan være dem som har gjort detta. Dem kommer hit og tar seg til rette, lukter vondt det sku ikke forundre meg om dem dreper også. Ebbesen ristet på hodet i sin uvitende fortvilethet.

Bjørn Hærland syntes vel kommentaren var i overkant forutinntatt av en politiinspektør, men holdt det for seg selv. Han hadde fått sin første mordsak, og den skulle oppklares, til tross for hans overordnedes menneskesyn og ignoranse. En eldre frue var drept, og den skyldige skulle arresteres.
Etter at alle opplysningene var lest opp, og strategier var diskutert ble møtet hevet. Ebbesen reiste seg opp fra stolen med et grynt bare en mann på hans størrelse kunne lage, og lente seg over møtebordet. Han satt de blasse øynene sine i Hærlands.

?Hærland, du kjører!

 

Langbølgen 1, 4. September 1974

«M. Abrahamsen» var inngravert på dørskiltet. Kvinnen lå på rygg ute på kjøkkenet. En metallisk lukt av størknet blod lå tykt i rommet, selv om vinduet var åpnet. Kjølig høstluft lettet litt på den innestengte atmosfæren, men synet av den gamle damen satt en tragisk ramme over det ellers så dagligdagse kjøkkenet. Damens mørke ullskjørt var trukket opp på magen, og hun hadde ingen underklær på seg. De hvite bena hennes hadde sorte merker, som om noen hadde slått henne. Det kunne hende hun hadde falt også, og at blåmerkene var fra tidligere. Eldre kvinner var ikke så stødige på bena, slo det Hærland.

Den ene av åstedsgranskerne satt seg ned på huk foran kvinnen. Han studerte henne nøye og løftet litt på skjørtet med en hanskekledd hånd og mente det var tegn til voldtekt av den gamle kvinnen.
?Hun er jo delvis avkledd, men ikke på en måte som kan ha hendt i kampens hete. Hærland nikket og noterte seg det.
Strømpene hennes var knyttet stramt rundt halsen, og gjorde at en mulig dødsårsak ikke kunne fastslås på nåværende tidspunkt. Blusen var revet opp, og to blanke knapper lå under kjøkkenbordet. Det var mye blod på gulvet rundt henne, som nesten hadde stivnet i linoleumen.
Store laseringer på kvinnens mage og hals vitnet om at hun hadde blitt hugget med kniv eller et annet skarpt objekt. Morderen måtte ha skåret over halsen hennes. Hærland syntes det så ut som om den knyttede strømpen hadde gnagd seg langt inn i det gapende såret over strupen hennes. Strømpene var så hardt knyttet at halsen bare var noen centimeter tykk, der hvor nakkevirvelen skulle være.

«Morderen har brukt betydelig vold for å drepe NN, mer enn hva som hadde vært nødvendig.»
Hærland noterte også at han trodde morderen måtte ha hatt en sterkt ønske om at den eldre kvinnen skulle dø, uten en åpenbar grunn på nåværende tidspunkt. Han la notatblokken i brystlommen, men beholdt pennen i hånden.


 Åstedsgranskerne arbeidet fortsatt rundt den døde og samlet spor. Hærland tok frem notatblokken sin igjen og så seg rundt i det lille kjøkkenet. Det var rent og pent, men et par kasseroller sto til tørk ved oppvaskkummen. To vannglass, to brune og grønne middagstallerkener, og to par bestikk lå også til tørk på et rent oppvaskhåndkle sammen med kasserollene. Hadde hun hatt besøk?
Hærland syntes det så ut som om det hadde vært en gaske vanlig ettermiddag hos Fru Abrahamsen. Hun hadde laget middag til seg og en gjest, tatt oppvasken, og kanskje spist noe godt til ettermiddagskaffen.
Noen ukeblader lå på kjøkkenbordet, og en tørr flittiglise pyntet opp på respatexbordet.
Tenke seg til, at en slik vanlig ettermiddag Fru Abrahamsen hadde hatt, skulle bli hennes siste dag. Men denne ettermiddagen var vel ikke så vanlig likevel, hun hadde hatt besøk av noen. Hvem?

Agdersaken: En kvinne og to drepte menn

Kvinnen (42) ble for noen uker siden pågrepet og siktet for to drap, begått i 2002 og 2014. Mennene som ble drept er henholdsvis kvinnens far og tidligere samboer. Merkelig, tenker du nok. Tilgi meg måten å uttale meg på, men denne saken er nesten er gavepakke for alle som elsker True Crime. Saken er spesiell, men likevel ikke spesiell. Grunnen til det er at kvinner dreper de også, og det finnes nok av statistikk som gjør det mulig å lage en profil av gjerningskvinnen. Om det stemmer at kvinnen fra Agder har drept sin far og ekssamboer, er det gjort så etter boken at jeg nesten begynner å lure.

Når kvinner dreper, dreper de som oftest noen de kjenner. Hvem drepte kvinnen angivelig? Jo, sin tidligere samboer og sin egen far. Kvinner som dreper har ofte en grunn til det. Nå snakker jeg ikke om en nødvendigvis god grunn, men for den som dreper er grunnen nettopp det.
Kvinner dreper for økonomiske motiver, sjalusi eller for å fremme egne interesser, noen ganger en kombinasjon. Hva var motivet for drapene i Agder, med så mange års mellomrom? Det er et klart økonomisk motiv for å drepe faren, da han var god for 13 millioner kroner. Kvinnen var i arvestrid med resten av familien, og fikk «bare» en million kroner, som er det minste faren kunne gi henne i henhold til loven.
Så, hva var motivet for å drepe samboeren? De var ikke lenger i et forhold, men de hadde to mindreårige barn sammen. De var gjennom en eller flere barnefordelingssaker i retten, og kvinnen hadde fått besøksforbud mot mannen. Dette tyder jo på at det har vært en del konflikter mellom de to, og at kvinnen er den aggressive parten i relasjonen. Grunnen var å rydde ham av veien, kanskje for å få full omsorg for barna.

Hva med barna? Kvinnen har flere barn, men to mindreårige med sin avdøde ekssamboer. De bodde hos henne etter farens død i 2014, og nå bor de med annen familie. Det må være vanskelig for dem å takle dette, så jeg lar saken om barna ligge.

La oss se på den drapssiktede kvinnen. Hun virker å være, etter opplysningene som kommer frem i media, en antisosial kvinne med sosiopatiske trekk. Om det stemmer vites ikke, men for å være ærlig minner hun meg om Arboga-kvinnen Johanna Møller. De har begge mange barn, drives av økonomiske motiver og er i konflikt med sin egen familie. Begges fedre døde under mystiske omstendigheter de begge er mistenkte for, og ektefelle/samboer er døde, også under mystiske omstendigheter.
Johanna Møller i Arboga-saken er dømt i retten, men fremstiller seg selv som et offer. Det virker som om den siktede kvinnen i Agder-saken gjør det samme, når hun nå stiller seg uforstående til siktelsen. Det vil si at hun ikke forstår hvorfor hun blir siktet.
Når et menneske dør og dødsfallet karakteriseres som mistenkelig, hvem blir da mistenkt først? Noen som har vært i konflikt med avdøde? Eller kanskje noen som har hatt rettslig besøksforbud mot den døde? Eller, hva med en som har blitt anmeldt for å stjele avdødes bankkort, dukket opp på jobben hans og oppført seg truende, i tillegg til å ha fulgt etter nevnte person? Det at hun stiller seg uforstående til siktelsen er det som er uforstående. Kom igjen, kvinne. Hva trodde du?

Det blir ikke bedre av å ikke ville forklare seg til politiet. Det blir verre. Om man ikke har noe å skjule, vil man vel «rydde opp» i misforståelsen, kjempe for å bli trodd og gi politiet alt man vet for å hjelpe dem med å utelukke seg fra saken?

Jeg vet ikke om denne kvinnen har gjort det hun er siktet for. Men jeg tror hun er skyldig i drap på sin far og sin samboer. Hun kommer aldri til å innrømme det, selv om hun blir dømt. Hun kommer til å nekte, selv med bevisene på bordet. Rettsaken blir spennende, dommen blir enda mer interessant. Kvinnen er ett lik fra å karakteriseres som seriemorder, og det er lenge siden vi har hatt en slik sak i Norge. Aspektene giftdrap, pengemotiv og familiære ofre gjør denne saken både unik, men også vanlig i en kvinnelig morders verden. Her er alt etter boken, og jeg beklager å måtte si at jeg gleder meg til fortsettelsen.


Bilde fra dagbladet.no

Legenden om Svarta Bjørn

Selv om jeg er True Crime-fan på min hals, må jeg innrømme at mysterier fra «gamle dager» fascinerer med mer og mer. Jeg snakker ikke om såkalte spøkelseshistorier her, men heller historier om mystiske personer og dødsfall, uklarheter rundt hendelser og så videre.

Saken om Svarta Bjørn er ikke akkurat True Crime, men den er spennende. Det er et skikkelig mysterium. Jeg tror dere, kjære lesere, vil finne historien interessant. Jeg fikk mail om denne saken for noen uker siden av en leser og ble trollbundet fra første stund.

Har du tips til lignende saker? Mail meg på post@truecrimenorge.no!


Svarta Bjørn

Anna Rebecka Hofstad ble født i 1878 på en gård i Tjøtta. Anna var eventyrlysten og søkte spenning. Hun fikk som 20-åring jobbe for mennene som bygde Ofotbanen, verdens første arktiske jernbane som går mellom Kiruna i Sverige til Narvik i Norge. Hun var kokke, renholder, hun bakte og hentet brensel og vann. Jobben hennes var viktig, hun holdt liv i de 15 mennene hun hadde ansvar for. Det gikk rykter om at Anna gikk meget langt for å blidgjøre «rallarene», i form av å fungere som gledespike i tillegg til hennes andre arbeidsoppgaver. Rallarene ble mennene som jobbet med å bygge jernbanen kalt, de var omstreifende anleggsarbeidere som tok tunge strøjobber for å tjene til livets opphold.

Anna fikk etter hvert tilnavnet Svarta Bjørn av en same som frekventerte der hun jobbet, dels fordi hun hadde svart hår og mørke øyne, men også fordi hun var så mystisk og spennende. Svarta Bjørn trollbandt alle. Hun var en levende legende både blant de svenske og de norske arbeiderne.

Svarta Bjørn er faktisk blitt en fellesbetegnelse på kvinnene som jobbet for rallarene da Ofotbanen ble bygget. Flere av kvinnene fikk kallenavn, noen fine og andre mindre flatterende. Hva synes dere om Lapp-Lisa, Brød-Maja eller kanskje Lus-Dora? Silver-bruden og Trumf-Karin var to andre.

Det er flere historier om hvordan Svarta Bjørn døde, men det vi vet er at hun døde i 1900, bare 22 år gammel. Legenden sier at Anna var forelsket i en av rallarene, Ådals-Kalle. En annen kvinne, Maja Well, var også forelsket i samme mann. Krangelen mellom de to kvinnene endte i en voldsom slåsskamp, hvor Anna, Svarta Bjørn, ble stygt skadet. Hun fikk et hardt slag mot hodet, og falt i en iskald elv eller bekk. Hun reddet opp og bragt til sykestua i Tronehamn. Noen dager senere dør Anna Rebecka Hofstad.

Det merkelige i denne saken er tvilen om Anna faktisk døde etter slåsskampen eller ikke. På rallarkirkegården i Tornehamn står et hvitt trekors med inskripsjonen «Anna Norge» på, og datoen 19. september 1900. Er det egentlig Anna som ligger i den graven? Flere mener de har sett Anna dager etter at hun angivelig døde. Noen mener det er et spedbarn i graven, og andre mener at Anna er begravet på rallarkirkegården, men sier ikke hvor. Det finnes også historier som tilsier at Anna døde av tuberkulose. Det er også risset inn to andre datoer fra 1901, kan Anna ha dødd på en av disse datoene istedenfor?

Svarta Bjørn er faktisk blitt et registrert varemerke av Vinterfestivalen, som foregår i Narvik i uke 11 hvert år. En kvinne kåres til «Årets Svarta Bjørn» og går til en kvinne over 20 år som er mørk, spennende og som gjør noe ekstra for samfunnet.

Jeg skulle gjerne visst mer om denne saken. Det finnes mye informasjon, men ikke så mange bekreftede opplysninger. Døde egentlig Anna, Svarta Bjørn etter slåsskampen? Hvorfor mener folk hardnakket at de har møtt henne etter at hun angivelig døde? Hva skjedde med Maja Well, fikk hun straff etter å ha forårsaket Annas død? Det er flere spørsmål enn svar, og om du vil hjelpe meg å oppklare litt, håper jeg du sender meg mail eller skriver på True Crime Norge sin facebookside.

Tusen takk for at du leste, skriv gjerne en kommentar om du har noen teorier om den legendariske Svarta Bjørn. 

Forsvunnet: Bjarne Eide (17) Vet du noe?

17 år gamle Bjarne Eide forsvant sporløst etter en fest med venner på Torvastad på Karmøy natt til 18. juni 2000. Det er i år 17 år siden han forsvant, og familien ønsker svar på hva som har skjedd.

Jeg ble kontaktet om denne saken, og vil gjerne gjøre det jeg kan for å hjelpe.

Bjarne og vennene hadde vært sammen på fest, og bestemte seg for å ta drosje fra festen til Haugesund sentrum. Da drosjen kom, merket Bjarne at lommeboken hans var borte. Han dro tilbake til festen for å lete, men fant ingen lommebok. Bjarne Eide forlot så festen. En liten stund senere ble Bjarne observert gående på en sykkelsti ikke så lang fra festen. Dette er siste sikre observasjon av Bjarne.

Seks måneder senere ble en sko funnet på land ved Karmsundet. Skoen bærer preg av å ha ligget i vannet, men ligger så høyt på land at den ikke kan ha blitt skylt opp dit. Har noen plantet skoen? Familien er sikte på at skoen er Bjarnes.

Det er blitt gjort mange forsøk på å lete etter Bjarne, også med miniubåt to ganger gjennom hele Karmsundet uten resultat. Privatetterforsker Ola Thune har vært involvert i saken. I tillegg har en synsk kvinne kommet med flere tips, som resulterte i at politiet lette gjennom en myr i 2003. Ingen kan finne Bjarne, og familien venter fortsatt på svar. Storebroren har utlovet en dusør på 100 000 kroner av egen lomme for tips som fører til at de finner ut hva som skjedde med lillebroren.

Vet du noe om Bjarnes forsvinning? Var du på festen, så du Bjarne? Kjenner du noen som vet hvorfor Bjarne forsvant? Da må du ta kontakt med politiet. Om du ønsker å være anonym kan jeg selvfølgelig videreformidle tips, send mail på: post@truecrimenorge.no

Det var ikke likt Bjarne å forsvinne på denne måten. Bjarne var snill og rolig, og lot alltid familien vite hvor han var, og om han kom hjem sent. Noe har skjedd, noen vet noe. Familien til Bjarne har ventet lenge nok. De må få svar, og har du noe som kan sette politiet på rett spor, selv den minste ting, ta kontakt.

Parteringsdrapet i Askersund

Klokken er rett før seks om morgenen den 18. juni 2014. 25 år gamle Jonna venter utenfor inngangsporten til leilighetskomplekset. Nøyaktig klokken seks vil dørene åpne, og hun skal endelig få hevnen hun ønsker.
Inne i leilighetskomplekset har 22 år gamle Lovisa nettopp våknet til en ny dag. Dette er hennes siste morgen, om noen timer lever hun ikke lenger.
Et klikk høres, og dørene er åpne. Jonna kan gå inn. Hun holder hardt om hammeren mens hun går opp de få trappene til Lovisa sin leilighet. I sekken har Jonna også med seg sprøyter som inneholder sovemiddel og sprit.
Hun ringer på Lovisas dør, og hører skritt innenfra. Jonna gjemmer seg, og Lovisa åpner døren. Lovisa ser ingen utenfor, så hun tar et steg ut for å se om det står noen i gangen. Jonna reiser seg lydløst og hever hammeren. Hun slår Lovisa hardt i bakhodet flere ganger, så Lovisa besvimer. Jonna drar henne inn i leiligheten og lukker døren. Så begynner det.

Denne historien starter ikke her, den starter flere måneder før. Jonnas kjæreste gjorde det slutt med henne etter at de hadde vært sammen noen måneder. Jonna ville ikke akseptere dette, og forsøkte lenge å få ham tilbake igjen. Til og med da han fikk ny kjæreste, ville ikke Jonna innse at det var slutt. Jonna begynte å følge med på ekskjæresten og han nye flamme Lovisa. Hun visste godt at Lovisa hadde flyttet inn i leiligheten, og det gjorde henne både lei seg og sint.
Alle har vel kjent på følelsen av ubesvart kjærlighet før, og blitt triste for det. De fleste kommer seg videre, men ikke Jonna.
Det Jonna gjorde var så oppsiktsvekkende og grusomt at «hele» Sverige fulgte sjokkert med på rettsaken hvor den ene makabre detaljen etter den andre kom frem.

Her er resten av historien om parteringsmordet i Askersund.

Jonna drar Lovisa gjennom gangen og stuen og inn på soverommet, og legger et håndkle over Lovisas ansikt for å dempe skrikene. Hun drar opp en sprøyte fra sekken, og injiserer en blanding av sprit og sovemiddel i Lovisas hals. Lovisa sovner ikke, men fortsetter å kjempe for livet. Jonna drar opp en kniv og hugger Lovisa i ansiktet og halsen flere ganger, før hun går ut på stuen og henter en stor jaktkniv. Jonna fortsetter å stikke Lovisas kropp helt til hun ikke skriker eller kjemper mer. Hun stikker helt til Lovisa er død av de utallige knivstikkene Jonna har påført henne.

Etter at Lovisa er død, tar Jonna Lovisas bilnøkler og kjører hjem til sin egen leilighet. Hun kommer tilbake med en sag noen timer senere, og drar den døde kroppen inn på badet. I badekaret begynner Jonna å sage del for del, helt til kroppen er i mange nok deler til å kunne flyttes. Kroppsdelene pakkes inn i plastposer som hun bærer ned i sin egen bil. Jonna kjører så Lovisas bil til en parkeringsplass ved en matbutikk, og henter sin egen bil med Lovisas oppstykkede kropp i bagasjerommet. Jonna kjører til jobb, og jobber en normal arbeidsdag. Ingen av kollegene merker noe annerledes med Jonna denne dagen.

Etter at Jonna er ferdig på jobb, kjører hun til et skogholt i Kumla hvor hun dumper Lovisas kroppsdeler. Etter noen timer ringer Jonna politiet og forteller hva som har skjedd. Eller, hun forteller at det har skjedd noe med Lovisa men i avhør innrømmer Jonna at hun har drept Lovisa. Politiet finner Lovisas levninger samme kveld, og Jonna siktes for mord og likskjending.

I rettsaken mener Jonna at hun aldri mente å drepe Lovisa, hun ville bare skremme henne. Aktor mener noe annet, da Jonna i tiden før parteringsdrapet har søkt på «mord», «gift», «hammer», «bære et lik» og «kan man bli dømt uten et lik». Retten mente at drapet var nøye planlagt, siden hun også hadde med hammer, kniv og sprøyter da hun oppsøkte Lovisa hjemme.

25 år gamle Jonna Henningsson dømmes til livstid i fengsel og soner nå straffen for å drept Lovisa Lindh. Dommen ble senere fastsatt til 16 år i fengsel.


Jonna Henningsson (Bilde fra Expressen)

Innesperret: Historien om Blanche Monnier

De fleste tenåringer har vel kranglet med foreldrene sine om innetider og hvem de får lov til å treffe. Det er normalt. Foreldrene nekter barna sine noe, og barna gjør opprør. Etter hvert løser det seg, barna blir voksne og tar til fornuften, foreldrene også forhåpentlig vis.
Denne historien ender litt annerledes. Faktisk så annerledes at man nesten ikke tror det har skjedd. Men det har det. Her er historien om Blanche Monnier.

 

Blanche Monnier ble født i Poitiers i Frankrike i 1849. Hun kom fra en fin, aristokratisk familie med gode verdier og hadde en lysende fremtid. Blanche er en vanlig ung jente, og veldig vakker. Hun møter en litt eldre advokat, og forelsker seg hodestups i ham. Den intense romansen fortsetter i flere måneder, og Blanches mor forteller datteren at hun ikke ønsker denne advokaten som sin svigersønn. Advokaten var vel så kjekk og stilig, men han var mislykket i arbeidslivet og moren mente at han ikke hadde nok penger til å forsørge Blanche som hadde dyre vaner hjemmefra.
Blanche nekter å gjøre det slutt med advokaten, og de planlegger istedenfor å gifte seg. Moren til Blanche er redd for at datteren skal bli gravid, særlig utenfor ekteskapet. Det var den største synden en ung pike kunne gjøre i de aristokratiske kretser på den tiden.

En dag forsvinner Blanche. Ingen vet hvor hun har tatt veien. Her skulle man tro at Blanche hadde rømt med sin store kjærlighet, advokaten, men han har heller ikke sett eller hørt fra henne. Blanche blir meldt savnet av moren og broren, og politiet leter etter den unge kvinnen uten hell. Etter måneder borte holdes en minnestund for Blanche. Venner, mor og bror er utrøstelige.
Det går mange rykter om Blanches forsvinning, noen tror hun har rømt, andre tror hun har blitt drept av en omstreifer, eller kanskje skadet seg og dødd. Hadde hun tatt livet sitt?

Årene går, og ingen ser noe til Blanche Monnier. De fleste er sikre på at hun er død. Den 23. mai 1901 derimot, skal Blanche Monnier igjen skape overskrifter i den franske byen. Politimesteren får en høflig, men anonymt brev adressert til ham selv. I brevet står det at en utsultet og syk Blanche er fanget i sin mors hjem. Politimesteren kaller straks inn flere konstabler som sammen rykker ut til den fornemme sosietetskvinnens hjem. Fru Monnier vil ikke slippe politiet inn i huset, så de tar seg inn med makt. Blanches bror og en hushjelp er også hjemme.

Politiet leter gjennom hele huset uten å finne noen fanget. I det de skal gå, bestemmer de seg for å lete bak den lille døren som leder til loftet. Jo nærmere døren de kommer, kjenner de en forferdelig stank fra rommet. Politiet åpner døren, går opp en liten trapp og bryter seg inn gjennom neste dør. Rommet innenfor er helt mørkt, men lyset fra døråpningen gjør at de ser det ligger noen i sengen. Blanche ligger naken på en tynn madrass, i en haug av avføring og matrester. Hun er så tynn at bena stikker ut, og liggesårene stinker av forråtnelse. Håret er meterlangt og dekker den lille kroppen. Øynene smalner i det skarpe lyset, og rotter løper i dekning. Blanche sier ingen ting, bare ser på politimennene med bedende øyne.

Blanche Monnier har vært fanget i det lille rommet i 25 år. Hun har ikke sett dagslys, ei heller snakket med noen andre mennesker enn sin mor, bror og hushjelp de siste 25 årene. Hun er i dårlig forfatning, og sendes straks til sykehus. Moren og broren arresteres og avhøres. Blanches gamle mor tåler påkjenningen av å sitte fengslet dårlig, og får et kraftig hjerteinfarkt. Hun legges inn på samme sykehus som datteren. Politiet rekker å avhøre henne før hun 13 dager senere dør av hjerteinfarktet.

Fru Monnier forteller i avhør at datteren nektet å avslutte forholdet med advokaten hun var så forelsket i. Moren visste ingen annen råd enn å sperre datteren inne til hun endret mening og kom på bedre tanker. Blanche Monnier så aldri dagslys på de 25 årene hun var innesperret, og levde kun på matrester moren, broren og hushjelpen ga henne. Liggesårene på underkroppen ble aldri behandlet.


Blanche Monnier, noen minutter etter hun ble funnet.

Blanche ser etter hvert ut til å trives på sykehuset, og nyter å bli vasket og stelt med. Hun savner dog rottene fra fangerommet sitt, de eneste vennene hun hadde hatt det siste kvarte århundret. Sykehuset prøver forgjeves å normalisere Blanche slik at hun kan leve resten av livet på en så vanlig måte som mulig. Dessverre er Blanche så mentalt skadet av tiden i fangenskap, at hun aldri blir seg selv igjen. Den en gang så vakre og intelligente kvinnen er nå er vandrende spøkelse som lever i sin egen verden. Hun får til slutt permanent opphold på et sanatorium i byen Bois.

Broren til Blanche, hennes eneste gjenlevende slektning tiltales og dømmes for frihetsberøvelse og mishandling. Han anker saken, og frikjennes på grunn av at han mener Blanche kunne gått ut av rommet når som helst, og at hun heller aldri var lenket eller bundet til sengen. Var det riktig?

Ingen vet hvem som sendte det mystiske brevet til politimesteren. Ryktene går om at det var broren selv som sendte det, andre tror hushjelpen har fortalt om Blanche til venner som igjen kontaktet politiet. Vi får aldri vite hvem som sendte brevet, men heldigvis tok noen affære slik at Blanche ble reddet.

Etter 25 år i fangenskap er det nok ikke lett å bli «normal» igjen. Blanche ble aldri bra. Hun døde fredelig på sanatoriet i Bois i 1913, nesten 64 år gammel.


Blanche Monnier som ung kvinne


Blanche Monnier noen måneder før hun dør.

Massakren i Beisfjord

Cirka 13 kilometer sør for vakre Narvik i Nordland, ligger Beisfjord. Her lå også Beisfjord fangeleir, som under andre verdenskrig var den største krigsfangeleiren i området rundt Narvik. Flere tusen fanger ble sendt hit, de fleste var jugoslavere, russere og serbere.

I juni 1942 kommer skipet «Kerkplein» seilende inn mot Narvik havn. Cirka 900 serbiske fanger settes av ved Fagernes kai, og begynner på den 10 kilometer lange gåturen mot Beisfjord fangeleir. Flere av de unge mennene er syke og skadede, og gåturen gjør dem ikke bedre. Mange faller, men blir slått og sparket på bena igjen. Fem menn dør på veien, andre kommer hardt skadet til fangeleiren.
I Beisfjord fangeleir er forholdene dårlige. Om de sonende ikke var syke før de kom, ble de det etter hvert. De fikk nesten ikke mat, ble stuet inn i små brakker og måtte jobbe hardt hele dagen. Fangevokterne var brutale. De var SS-soldater, norske Hirdmenn og tyske Schutzpolitzei.

I midten av juni 1942 er Josef Terboven på besøk i Narvik. Han spør om fangeleiren i Beisfjord, og blir fortalt at mange av fangene er syke, muligens av en tyfusepidemi. Terboven synes at det må gjøres noe med de syke fangene. Istedenfor å skaffe medisiner og legehjelp, beordrer han en løsning på problemet som skal bli norgeshistoriens største massakrer i moderne tid.

Natt til den 18. juni 1942, på ordre fra Josef Terboven ble fangene vekket og beordret ut i sommernatten. De friske og arbeidsføre fangene ble sendt oppover i fjellet, mens de hørte skudd bak seg. Fangene som var syke og svake, ble delt inn i grupper på 20. Gruppene ble beordret til å stille seg opp foran et stort oppgravet hull i bakken. Fangene forstod nok hva som skulle skje.
Gruppe etter gruppe ble skutt, og falt ned i det som skulle bli flere massegraver. Panikk bryter ut i Beisfjord fangeleir, flere nekter å komme ut av brakkene og barrikaderer seg for å ikke lide samme skjebne som sine medfanger. Fangevokterne tenner på brakkene, og flere titalls mennesker brenner inne. Noen prøver å hoppe ut av vinduene, men blir skutt i forsøket.
Når natten er over, har 288 gutter og menn mistet livet. De fleste mellom 14 og 22 år.

Flere av de arbeidsføre fangene som ble sendt mot fjellet dør også. Av de 900 mennene som kom med skipet «Kerkplein» er 748 døde etter fire måneder. Noen døde av sykdom og utmattelse, andre døde i fjellet eller under den grufulle natten hvor massegravene fyltes.

Tenkt at dette har skjedd i Norge, og at norske menn i Hirden var med på henrettelsene. Den 12. juli 1942 var blant annet en norsk lege i Beisfjord for å inspisere fangeleiren som hadde forvoldt så manges død. Her er det han beskrev:

Alle fangene hadde lus, og de var ubeskrivelig utmagret. De fleste av dem var i skitne og opprevede klær og uten sko. De hadde sår og byller over hele kroppen fra dårlig mat og mangel på hygiene. De syke ble lastet inn i brakkene som sild. De lå direkte på gulvet uten noe medisinsk hjelp. Der var medisin, men det var forbudt å bruke den på serbere. Hver morgen var det 15-20 nye tilfeller av isolasjon, og hver morgen døde omtrent samme antall. De døde ble tatt ut og kastet i massegraver. Disse menneskene hadde arbeidet under absolutt ubeskrivelige omstendigheter.

-Utdrag fra en tekst om Beisfjord fangeleir, fra www.hlsenteret.no


Bilder fra Digitalt Museum.

Jeg synes det nesten er uvirkelig å tenke på at dette har skjedd i Norge, gjort av blant annet norske menn. De var riktignok Hirdmedlemmer, en paramilitær særorganisasjon som tilhørte fascistpartiet Nasjonal Samling (NS). Hirden fungerte på en måte som NS? egne politiske tropp og hadde flere titalls tusen medlemmer mens de var aktive mellom 1934 og 1945.

Denne saken er skrevet etter ønske fra en leser. Tusen takk for tips!
Har du noen saker du vil lese om, tips meg gjerne på: post@truecrimenorge.no 

 

ETTERLYSNING! "Teddybjørn-mannen"

Kjære flotte, fine lesere. I dag trenger jeg deres hjelp!
Denne saken har fascinert meg siden jeg var barn (du leste riktig). Jeg er nok ikke som alle andre, men fascinasjonen fra min barndom kan ha noe med at saken inneholder en teddybjørn.

Her er det jeg vet:

I 1992 blir en mann (tilsynelatende) funnet død på Hardangervidda. Kroppen har ligget lenge ute, nok til at en identifisering ikke var mulig, da ansiktstrekk og nesten alt vev var borte. Personen hadde en ryggsekk med en plastflaske vann, en teddybjørn som så ut som om den var en «gammel følgesvenn», det vil si at den var lappet sammen flere ganger. I tillegg hadde personen et kart over Sør-Norge. Det var det. Eller, det er det jeg vet om saken. Jeg finner nesten ingen artikler eller forum som gir mer info enn dette, så derfor lurer jeg på om dere vet noe.

Jeg har et stort ønske om å fordype meg i denne saken. Nå skal det sies at dette nødvendigvis ikke er et drap, det kan jo hende denne personen var en turist som fikk et illebefinnende. Grunnen til at politiet ikke trodde dette var en nordmann, var på grunn av vannflasken i sekken. Det var ikke vanlig for norske turgåere å ha med seg plastflaske med vann på den tiden. Visstnok.
Nå var det heller ingen som var meldt savnet i området rundt Hardangervidda på tidspunktet liket ble funnet, og dette styrker teorien om at dette kan ha vært en utlending.

Var det virkelig en mann? Det vet vi ikke, det verserer faktisk rykter om at dette kan ha vært en kvinne. Både benmarg og tenner ble sikret etter funnet, og siden dette er gode kilder til DNA-funn kan det jo hende man får vite hvem denne mystiske personen var.

Her er noen spørsmålene som holder meg våken om natten:

  1. Hvorfor hadde personen med seg en teddybjørn?
  2. Hvorfor hadde ikke personen med seg mat/varmere klær?
  3. Hva var formålet med turen, og hvorfor var personen alene på Hardangervidda?
  4. Er personen meldt savnet internasjonalt?
  5. Ble personen drept?
  6. Hadde liket ytre skader som styrker mistanken om drap?
  7. Vet man noe

Vet du noe om denne saken, eller kjenner du noen som kanskje vet? Da vil jeg veldig gjerne komme i kontakt med deg. Send meg mail på post@truecrimenorge.no og jeg lover at du får være anonym om du ønsker det. Det eneste jeg vil er å lære med om saken, og kanskje hjelpe med å få den oppklart en gang for alle.

Tusen takk!

Fallet Kevin

I januar i år skrev jeg en sak om Kevinmordet i Arvika. Jeg skrev om drapet, om de to guttene som hadde tilstått drapet, og hva jeg trodde hadde skjedd. I mars i år sendte SVT en dokumentar om Kevinmordet, hvor til da ukjente og hemmeligstemplede avhørsvideoer ble sendt. Jeg ble sjokkert over at guttene, «barnemorderne» sto frem med navn og bilde. En ting var nytt, guttene var uskyldige.

Christian og Robin drepte ikke Kevin, det kom veldig klart frem i dokumentaren. Jeg fikk, som mange andre en vond følelse av å se de to guttene på 5 og 7 år prøve å svare på spørsmålene fra barnepsykologene og etterforskerne.
Kevinsaken vekket mange følelser hos folk, både i Sverige og her i Norge. Det virker likevel som om mange ikke en gang tenkte tanken på at denne dokumentaren var vinklet. En såpass vinklet dokumentar er ikke journalistens Dan Josefssons første. Han har det med å spille på folks følelser. Var det riktig? Kanskje, for noe godt kom ut av dokumentaren, nemlig at guttene får saken gjenopptatt og kanskje til og med frikjennes.

Det triste som kom ut av saken, var all hetsen Rolf Sandberg fikk. Ja, han var etterforskningsleder. Ja, han hadde ansvar for å løse saken. Men var det kun Rolf Sandberg som bestemte hva som skulle etterforskes, hvem som skulle avhøres og hva som skulle gjøres i denne saken? Nei, det var det ikke. Det var en påtalemakt her, som også har skyld i sakens heller slette håndtering av Kevinmordet.

Lille Arvika hadde aldri hatt en så stor og alvorlig sak som involverte barn før. De gjorde så godt de kunne, men det var dessverre ikke godt nok. Rolf Sandberg vet også det, men han fortjente ikke å henges ut offentlig slik Dan Josefsson gjorde.
Rolf Sandberg måtte bytte navn og flytte på hemmelig adresse en periode. Han kunne ikke være hjemme eller gå på butikken uten å bli hetset. Til og med Sandbergs sønn måtte gjemme seg, selv om han bodde i en annen by.
Er det slik man behandler folk? Hva hadde Marcus, Rolfs sønn med dette å gjøre? Det spurte han også om, i et hjerteskjærende facebook-innlegg hvor han ba om at han selv og faren fikk være i fred. Det tristeste av alt, var at Robin og Christian selv gikk ut i media og ba folk la Rolf Sandberg og familien være i fred, og som tidligere nevnt, at all skyld ikke lå på bare Rolf.

Det er en liten gutt som ble drept i 1998 i Arvika, la oss ikke glemme det. Noen drepte ham, men det var ikke Robin og Christian. Husk at det var foreldrene til guttene som kontaktet politiet fordi guttene sa de visste hva som skjedde med Kevin. Det stemmer at foreldrene oppførte seg merkelig, det er notert flere ganger at faren til guttene oppførte seg merkelig. Man kan forstå at guttene ble mistenkt i starten, på grunn av det foreldrene mente de hadde sagt. Likevel skulle politiet ha forstått at guttene var uskyldige, det er det ingen som er uenige om. Men trenger vi denne drittslengingen?

Kevin er død, og en barnemorder går fortsatt fri i Arvika. Det er skummelt. Robin, Christian og deres familier har ingen skyld i Kevinmordet, og jeg håper de får den frikjennelsen de ønsker og fortjener. Jeg håper også at Rolf Sandberg og familien har fått gå tilbake til sine vanlige liv nå. De fortjener også det.

Jeg håper også dere som midt på natten velger å skrive hvor stygg og dum jeg er som trodde at guttene drepte Kevin kan se når innlegget ble skrevet, og at jeg har skrevet et oppdatert innlegg siden da. Jeg velger å la innlegget stå, fordi jeg vil. Dette er min krimblogg, jeg kan skrive akkurat hva jeg vil her. Har jeg feil, retter jeg opp.
Det som står i innlegget fra januar i år, stemte da det ble skrevet. Derfor står det der enda. Gå inn og les det om du vil. Men vær så snill, ikke anbefal meg å se SVT-dokumentaren i kommentarfeltet. Ikke si at jeg er stygg og dum. Selv om jeg er jente, kan jeg skrive om tunge saker jeg også. Jeg lar mange av de stygge kommentarene stå, mest så andre kan se hva som rører seg i kommentarfeltenes verden. Noen av kommentarene måtte slettes, da jeg ikke ønsker at min familie skal lese slikt om meg.
Jeg regner selvfølgelig med at ikke alle er enige med meg hele tiden, og en saklig diskusjon ønsker jeg alltid velkommen, send meg gjerne mail: post@truecrimenorge.no om noe er feil eller uklart.

Takk for meg.

Ubåtmysteriet og Peter Madsen

Den 10. august kom meldingen om at en ubåt sank utenfor København. Ubåten var laget av Rakett-Madsen, en dansk oppfinner. Med seg på båten hadde han den svenske journalisten Kim Wall.

Peter Madsen ble reddet ut av ubåten, men var alene da redningsmannskapene kom til unnsetning. Hvor var Kim? I følge Madsen hadde han satt henne av ved 22.30-tiden kvelden før, men det viste seg snart at Kim Wall var meldt savnet av kjæresten sin klokken 02.30 samme natt. Kim Wall kom aldri hjem. Hadde hun rømt?
Peter Madsen og Kim Wall hadde blitt observert sammen på ubåten av flere båtfolk, noen hadde til og med snakket med dem. Det er ikke helt riktig, båtfolkene hadde snakket med Madsen selv, ikke Kim. Kim hadde vært der, men hun hadde kun sett på dem med ubehag i blikket. Hadde det allerede skjedd noe ubehagelig på ubåten, som gjorde at Kim følte seg utilpass?

Da Peter Madsen ble reddet fra ubåten, og mistankene om at Kim var forsvunnet begynte å florere, opptrådte Madsen på verst tenkelige måte. Han trodde nok at det var lurt å fortelle både media og politi at han hadde satt av Kim på bryggen, og at han «så frem til å forklare seg» for politiet. Samtidig som Madsen uttalte seg til pressen på vei inn til avhør, settes en stor leteaksjon i gang for å finne Kim.

Først trodde man Kim var på ubåten, men da den ble hevet var hun fortsatt borte. Politiet (og alle vi andre) ante ugler i mosen. Det fantes ingen tegn til at Kim Wall var satt av noe sted, eller at hun hadde rømt, eller på annen måte ønsket å forsvinne. Her trappes letingen for alvor.

Kim Walls familie sitter fortvilet og ser på det som skjer. De kan ikke gjøre annet enn å håpe, men i går kom meldingen som sluknet det lille håpet de hadde igjen. Peter Madsen innrømmet at han i en ulykke hadde forvoldt Kim Walls død. En ulykke? For i går kveld ble en torso funnet i vannet i København. Jeg vet ikke med dere, men å kappe av armer, hode og ben skjer ikke ved en ulykke.

Noe har skjedd i forkant. Kan Kim ha sagt noe, eller muligens sett noe som gjorde at Madsen ble sint og «ulykken» så skjedde? Eller har Rakett-Madsen gjort tilnærmelser mot Kim, som hun avviste?

Han kan selvfølgelig ha skadet henne i affekt, det skjer. Men istedenfor å ringe etter hjelp, eller forsøke redde henne valgte han å partere henne. For det er nok det han har gjort. Å partere noen er det ikke alle som klarer, men er man i en slags krisesituasjon, kan man få seg til å gjøre det meste. Nå vet vi jo selvfølgelig ikke om kvinne-torsoen er Kim Wall, men jeg tror dessverre at det er henne. Heldigvis kan hun identifiseres ved DNA, så svaret kommer om ikke lenge.

Peter Madsen, som skulle være så smart og finne på en historie om at Kim hadde gått i land, og at ubåten sank. Nå snører nettet seg rundt ham. Til og med hans egen stebror, som søndag gikk ut og støttet Madsen, er nå like sjokkert og forbannet som alle oss andre.

Hvorfor partere? Ved å fjerne armer, ben og hode vil prosessen med identifisering være vanskeligere. Trodde han at Kim ikke ville bli meldt savnet? Eller håpet han at kroppsdelene ville forsvinne, siden det er sterk strøm der hun ble dumpet? Det er ikke godt å si hva han tenkte, det får vi nok aldri vite. Man kan jo bare håpe på at den menneskelige siden av Rakett-Madsen forteller hva som egentlig skjedde.

Knutby-saken

Natt til 10. januar 2004 bryter noen seg inn i huset til den sovende Alexandra Fossmo. Med stille skritt går gjerningspersonen opp trappen og inn på soverommet. Armen, forlenget av en pistol heves. Flere skudd blir avfyrt, og Alexandra Fossmo våkner aldri igjen.
Den lille skikkelsen som nettopp har tatt et liv, fortsetter videre til naboen Daniel Lindes hus. Han skytes med to skudd, men overlever så vidt. Gjerningspersonen løper vekk, og legger to av Sveriges mest kjente åsteder bak seg i nattemørket. Endelig er Guds vilje oppfylt.

Alexandra Fossmo ble bare 23 år. Høsten før hadde pastorfruen Alexandra blitt angrepet med hammer av familiens barnepike, som neste dag pågripes for mordet på Alexandra Fossmo og mordforsøket på Daniel Linde (30). Barnepiken Sara Svensson (26) tilstår ugjerningen med en gang. Hun er lei seg og fortvilet, hun ville egentlig ikke drepe. Det var Gud som befalte henne. Gud talte til henne i form av tekstmeldinger, forklarer hun. Politiet forstår at det er mye mer som ligger bak mordet og mordforsøket enn bare et «vanlig» sjalusidrama. De forstår også at Sara Svensson er alvorlig psykisk syk.

Den 28. januar blir Filadelfiamenigheten i Knutby sjokkert enda en gang. Pastoren Helge Fossmo (33) som er Alexandras mann blir arrestert, mistenkt for medvirkning til mord og mordforsøk. Sara Svensson har fortalt politiet alt, og en rekke gjenopprettede tekstmeldinger kan bevise at Sara snakker sant. Her er det som skjedde i Knutby i januar 2004.

Sara Svensson hadde lenge følt seg distansert fra Gud, og hadde snakket med pastoren sin om det. Helge Fossmo hadde sagt at han ville hjelpe henne å komme nærmere Gud igjen. For å gjøre det, måtte Sara gå gjennom en rekke øvelser og prøvelser, for å vise seg verdig Guds kjærlighet. Hun hadde angrepet Alexandra Fossmo, Helges kone med hammer, fordi Gud ba henne om det. Helge Fossmo hadde også befalt henne å utføre seksuelle tjenester på ham, slik at alt det onde i henne kunne forsvinne. Det var Gud som ba henne om slikt, gjennom Helge. Etter hvert hadde Sara Svensson begynt å motta anonyme tekstmeldinger med formaninger om å drepe. Hun ville ikke gjøre det i starten, men Helge beroliget Sara og rådet henne til å følge formaningene i tekstmeldingene.

Pastoren på sin side, hevdet seg uskyldig, men forklarte at tekstmeldingene var videreformidlede ønsker fra Alexandras storesøster Åsa Waldau, bedre kjent som Kristi Brud. Kristi Brud hadde en sentral rolle i Filadelfiamenigheten sammen med Helge. Åsa hevdet at hun aldri hadde oppfordret verken Sara Svensson eller Helge Fossmo til å drepe lillesøsteren som hun elsket så høyt. Åsa er for ordens skyld ikke dømt for noen innblanding i denne saken.

I rettsaken kom det frem at Helge Fossmo hadde hatt fem forskjellige elskerinner, deriblant Sara Svensson. Men før alt dette skjedde, var det en annen sak som Helge Fossmo også på et merkelig vis var innblandet i. Helges første kone, Helene hadde nemlig dødd fem år tidligere under mystiske omstendigheter. Helene ble funnet død i 1999 med knust hodeskalle og det bedøvende medikamentet dekstropropoksifen i blodet. Denne saken ble også grundig gjennomgått.

Helge Fossmo ble dømt til livsvarig fengsel for drap og medvirkning til drap, og slippes ut i 2020. Han har giftet seg på nytt i fengselet.
Sara Svensson ble dømt til tvungen psykisk helsevern på ubestemt tid. Hun ble sluppet fri i 2011, da det psykiatriske sykehuset hun sonet på mente hun var rehabilitert. Nå jobber Sara Svensson i en annen menighet og pleier sitt forhold til Gud.
Åsa Waldau, Kristi Brud, bor fortsatt i Knutby og styrer den hardt prøvde Filadelfia-menigheten også i dag. Hun har i tillegg startet et spa i Knutby.

Flere som har vært medlemmer i Knutby-menigheten forteller at den var styrt men jernhånd, og man levde under strenge regler og redsel for å bli utfryst om man ikke gjorde som ledelsen ville. Det er flere som kaller menigheten en sekt, og følte seg hjernevasket da de var en del den.

Helge Fossmo har i flere intervjuer påstått at Åsa Waldaus ord var lov, og at det var hun som ville drepe Alexandra og Daniel fordi hun ville være sammen med Helge, etter at de hadde hatt seksuell kontakt i en tid. Åsa nekter for noen slik kontakt, og føler seg lurt av Helge.

De som egentlig ble lurt i denne saken, var Helges to koner som måtte bøte med livet.
Sara Svensson ble også lurt. Men å tro at Gud sendte henne tekstmeldinger med formaninger om å drepe, er vanskelig for oss utenforstående å begripe. Det er bra hun fikk psykiatrisk hjelp. Alexandras familie derimot, er veldig skeptiske til at Helges livstidsdom ble tidsbestemt, og at han skal slippe ut en dag. Vi får håpe Helge ikke starter noen ny menighet, i alle fall.


Helge Fossmo


Sara Svensson


Alexandra Fossmo


Åsa Waldau, Kristi Brud

Trude Espås-saken

Et ektepar fra Uppsala er ute og går tur på ettermiddagen den 8. august 1996. De er på campingferie i Geiranger, og vil utforske en annen campingplass litt lenger bort enn den de er på til vanlig. Ekteparet snakker om løst og fast, og bemerker seg at en ung kvinne sitter på en stor stein ved en utkikspost nær vannet. Hun sitter og leser, gjør ingen ting utav seg.
På vei tilbake går de forbi den store steinen, men kvinnen er ikke der. «Nå er hun borte» sier mannen. De ser at boken kvinnen leste ligger der, det samme gjør vesken hennes og de tenker at hun sikkert kommer tilbake.
Ekteparet fortsetter videre, men mannen bestemmer seg for å gå en rask tur inn i skogen for å tisse. I skogholtet ved bilveien ikke så langt fra stenen hører han og kona folk, et slags barneskrik, og bestemmer seg for å gå litt lenger opp. En mann og en jente, kanskje far og datter står litt lenger opp i veien. Eller, mannen står og jenta ligger med ryggen mot dem. Mannen får øye på de to, og veksler blikk med han som står ved jenta et kort øyeblikk, men bestemmer seg for å snu og gjør sitt fornødende et annet sted. Etter at han er ferdig, snur han seg. Jenta og faren er borte, og han stusser litt over av at de forsvant så fort. Han spør kona om hun så de to som var lenger bort i veien, men kona så ingen. Det svenske ekteparet tenker ikke så mye mer over denne episoden, før senere.
Ikke før de hører at Trude Espås er forsvunnet.

20 år gamle Trude Espås hadde sommerjobb som stuepike på et hotell i Geiranger. Til vanlig bor det ikke mer enn 270 mennesker der i 1996, men om sommeren er flere tusen innom den lille byen. Turister som vil se de mektige fjordene og oppleve norsk natur på sitt vakreste.

Det var Trude som satt på stenen den ettermiddagen. Hun var ferdig på jobb for dagen, og ville kanskje nyte utsikten mens hun leste en god bok. Noen må ha kontaktet Trude denne ettermiddagen. Boken hennes lå oppslått på siden hun leste, som om hun skulle komme tilbake og lese videre. Vesken hennes lå også igjen.
Kan noen ha ropt på henne, fra andre siden av veien? Det er ingen som helt sikkert kan si de har sett Trude etter at hun ble observert på steinen.

Trude er borte, og ingen vet hvor hun har tatt veien. Hun møter ikke opp på jobb, selv om hun er en pliktoppfyllende jente. Et ektepar går tur i skogen elleve dager senere, og legger merke til en intens, vond lukt. De tenker at det kan være et dødt dyr, men bestemmer seg for å prøve å finne ut hva som råtner i skogen. Mellom noen steiner finner ekteparet to helsesko, som om de har vært forsøkt gjemt. De vet godt at en ung kvinne er savnet i området, og kontakter politiet.
Nesten med en gang politiet ankommer området hvor helseskoene blir funnet, blir liket av 20 år gamle Trude Espås oppdaget. Det er godt gjemt, under masse steiner og mose. Noen har tatt seg god tid til å gjemme henne.

Trude Espås er voldtatt og drept. Etter elleve dager ute i skogen midt på sommeren, har forråtnelsesprosessen kommet langt. Under obduksjonen fastslås det at Trude ble drept samme dag som hun forsvant. Hvem drepte Trude?

Kripos kobles inn i saken etter at liket av Trude blir funnet. Den vanligvis så stille bygda har hatt flere tusen besøkende den siste tiden, og jobben med å eliminere mistenkte skal bli enorm. Gjestelister fra alle hoteller i området blir sjekket, det samme blir gjestelister på campingplasser. Til og med alle som har brukt kredittkort, eller er blitt observert i Geiranger dagene etter at Trude forsvant legges inn i politiets register. 3100 vitner fra 37 forskjellige land blir avhørt. Tips renner inn i saken, både viktige observasjoner og ubetydelige spekulasjoner. Alt blir sjekket.

Politiet blir kontaktet av ekteparet som så en mann og en ung jente i skogen. Det viser seg at observasjonen kan være Trude og hennes drapsmann. De hørte et skrik, kan det ha vært Trude?
En rekonstruksjon blir gjort, og en fantomtegning blir laget. Men ingen mistenkte enda.
En annen kvinne forteller at en tysktalende mann kontaktet henne samme dag som Trude forsvant, og prøvde å få henne til å bli med seg. Det at kvinnen ikke ble med denne mannen, kan ha reddet livet hennes. Det ble Trude i stedet. Kan denne kvinnen ha sett drapsmannen? En fantomtegning av mannen i stripete t-skjorte blir laget, men ingen tips kommer inn her heller. Om han var tysk, kan han ha reist tilbake til Tyskland og ikke fått med seg at han er et interessant vitne. Eller, så kan han rømt landet fordi han hadde grunn til det.

En østeuropeisk matematiker som var på konferanse i Geiranger da Trude forsvant blir avhørt i Brussel, men avhøret fører ikke frem.
Åstedsgranskerne sikrer flere biologiske spor på funnplassen, deriblant hårstrå. Alt dette materialet blir sjekket opp mot internasjonale registre, dessverre uten noe hell.
Politiet har ingen ting å gå på, annet enn den tyske mannen i den stripete t-skjorten. Han er per i dag etterlyst internasjonalt, selv over 20 år etter drapet.

Trude Espås-saken er så trist, en ung kvinne med hele livet foran seg ble revet bort fra familie og venner, som fortsatt venter på svar. Vi får håpe alle som kjente Trude får svar en dag.

Mordet på Dagmar Strand (79)

Denne saken var utrolig vanskelig å skrive, da det finnes minimalt med informasjon om Dagmar Strand-saken. Jeg har flere ganger blitt spurt om å skrive om dette drapet, derfor valgte jeg å gjøre det. Jeg har ikke fått mye informasjon av politiet om denne saken heller, derfor vil jeg ikke skrive det er ikke vet helt sikkert. Håper likevel dere får et bilde av hva som skjedde. God lesning! 

Thereses Gate, Oslo:

Den 15. september 1981 blir to menn sett løpende ned Thereses Gate på Bislett i Oslo. Vitnene som så de to mennene syntes nok at det var en merkelig oppførsel, men tenkte ikke noe mer over det. Ikke før 79 år gamle Dagmar Strand ble funnet brutalt drept i sitt eget hjem i samme gate. Politiet sto uten spor, men trodde årsaken kunne være ran.

Dagmar Strand var pensjonist, men hadde likevel en god slump med penger hun hadde gjemt unna. Dagmar var smart, og hadde gjemt mesteparten i BHen sin, og morderen eller morderne hadde ikke funnet dem. 30 000 kroner lå fortsatt gjemt der etter hennes død. Gjerningsmennene hadde heldigvis gått tomhendt fra Dagmar Strands leilighet, men de hadde likevel tatt noe, livet til Dagmar.

Jeg lurer på hva som går gjennom hodet på mennesker som mishandler, raner og dreper eldre. En liten, forsvarsløs kvinne som ikke hadde gjort noen noe. De kneblet henne så hun ikke kunne skrike, bandt både hender og føtter, før de slo henne i hjel. Dagmar hadde ingen forsvarsskader, som tyder på at skadene ble påført den lille kvinnen etter at hun var bundet. Det er vanskelig å forestille seg hvor redd hun må ha vært, og hvor vondt og forferdelig hun må ha hatt det i livets siste minutter.

Dagmar hadde massive skader, mer enn det som er tilstrekkelig for å drepe. Ofte er «overkill», altså overdreven bruk at vold, tilknyttet gjerningspersoner i nær relasjon til offeret. Jeg vet ikke om noen i hennes familie var mistenkt, jeg kan i alle fall ikke finne noen bevis på det. Politiet holder kortene tett mot brystet i denne saken, og det er derfor ikke så lett å få en bekreftelse eller avkreftelse på hvem som faktisk ble sett på i denne saken. Det jeg vet, er at politiet en periode mistenkte en ungdomsgjeng for rovmordet på Dagmar. Jeg synes ikke drapet bærer preg av å ha blitt utført av en ungdomsgjeng, det var for lite slurv i modus til det.

De to mennene som ble sett løpende ned Thereses Gate ble aldri identifisert. Dette tipset er faktisk det første jeg ville gått etter, og det er mistenkelig at de aldri meldte seg så de kunne sjekkes ut av saken.

Men hvem har motiv for å drepe en gammel dame, egentlig? En ting er jo å rane henne, hun hadde faktisk mange penger i leiligheten om det var det gjerningspersonene var ute etter. Jeg tror at det kan ha vært to, en som lette etter penger og en som skulle holde Dagmar stille, men som endte opp med å drepe henne.
Kan Dagmar ha kjent igjen de som skulle rane henne, så de fant det nødvendig å drepe for ikke å bli gjenkjent? Var det noen naboer? Noen hun kjente fra før? Det er derfor jeg synes dette med overkill er så interessant. Mengden vold tildelt Dagmar var unødvendig stor.

I 2006 var det 25 år siden drapet på Dagmar Strand. I 2006 ble også drapet foreldet, og den eller de som drepte henne går nå fri. De kommer aldri til å bli dømt for drapet, selv om de tilstår. Drapet på Dagmar skjedde i 1981, og alle drap utført før 1989 i Norge vil for alltid være foreldet og preskribert. Drap utført i Norge etter 1989 blir heldigvis aldri foreldet, og det er jeg i alle fall glad for.
Det som likevel er trist er at etter foreldelser blir viktig bevismateriale kastet. Som i denne saken for eksempel, ble en sykkel som beslaglagt i forbindelse med drapet kastet. Hadde den vært bevart, kanskje man hadde funnet DNA fra gjerningspersonene? Kanskje DNA-analyser av funn i Dagmars leilighet kunne ført frem til pågripelse?

Jeg tror aldri vi får vite hvorfor Dagmar ble drept, og jeg tror heller ikke gjerningspersonene kommer til å stå frem. Men, det har jo skjedd før, at folk tilstår drap og andre grusomme handlinger på dødsleiet. Hva tror du var motivet for å drepe Dagmar Strand, istedenfor å «bare» rane henne?

 

   

Mordet på Anita Hjertvik

Det er natt i Korsgata på Grünerløkka i Oslo. Flere naboer våkner plutselig av skrik. Det er en kvinne, hysterisk og livredd. En ung mann løper etter henne ut i gangen. Anita banker på dører, prøver å få hjelp. Etterhvert stilner skrikene. Det blir stille for alltid, og ingen hører fra Anita igjen. Den 4. januar 1995 blir 39 år gamle Anita Hjertvik funnet død av mammaen og søsteren sin. Hvem drepte henne?

Anita Hjertvik-saken fikk stor oppmerksomhet i media. Den prostituerte kvinnen hadde lenge vært redd for noe eller noen. Hun hadde betrodd seg til flere venner, men aldri sagt konkret hvem hun var redd for.
Da jeg gjorde research for denne saken kom det frem flere opplysninger som verken kan bekreftes eller avkreftes, så det er muligens funn og deler av mordet jeg har utelatt, for å unngå å skrive noe som ikke stemmer. Det som likevel kommer frem i dette innlegget om saken, er funn og omstendigheter bekreftet av politi, venner og bekjente av Anita Hjertvik.

Den 4. januar 1995 kommer alarmen til Oslopolitiet, en kvinne er funnet drept i en leilighet i Korsgata i Oslo. Det er ikke hvemsomhelst som er funnet, Anita Hjertvik var kjent av politiet fra før. Hun hadde livnært seg som prostituert i mange år, og hadde bekjente av den mer lysskye sorten. Hun var omgansgvenn med flere i nynaziztmiljøet, og bekjent av Arne Myrdal. Kundene hennes var både kjendiser, politikere og politimenn, og Anita hadde en svart bok hun holdt styr på kundene sine i. Hun var også alkoholiker, og led av vrangforestillinger som følge av alkoholforbruket. "Jeg lever i krigen", pleide hun å si.

Anita ble funnet i soverommet sitt, og hadde vært død i flere dager. Inngangsdøren var ulåst, og soverommet bar preg av slosskamp. I Anitas hånd ble de funnet hårstrå, det var blod på vegger og i sengen der hun lå. Det ble også funnet to sigarettsneiper i askebegeret på nattbordet, samt en brukt kondom med DNA i. Anitas dødsårsak var en kombinasjon av kvelning og massiv vold. Fire av neglene hennes var brukket. Hun hadde sædrester på kroppen og 2,2 i promille ved dødstidspunktet. Med så mye DNA, både fra kroppen hennes, hårstråene i hånden, den brukte kondomen, og sigarettsneipene i akebegeret burde dette være en enkel sak for politiet. Men denne saken ble langt mer tragisk enn noen hadde forestilt seg. 

Husker du det jeg skrev i innledningen, det med at Anita løp skrikende ut av leiligheten med en ung mann etter seg? Denne unge mannen var Øyvind Sundalskleiv, 28 år og Anitas kjæreste. Man skal jo alltid se på offerets nærmeste, og det var det politiet gjorde. Øyvind fortalte at Anita ofte gjorde dette, våknet midt på natten og skrek, noen ganger løp hun ut. Det var som om hun hadde grusomme mareritt. 
I starten mente Anitas venner at det kunne være Øyvind som hadde drept henne. Politiet trodde også det, selv om Øyvind hadde alibi. Det måtte være ham. 

Istedenfor å DNA-teste (DNA testing var selvsagt ikke like avansert i 1995 som i dag) alle funn fra åstedet, valgte poltiet å sikte Øyving for drapet på Anita. Han nektet enhver forfatning med ugjerningen, men politiet stod på sitt. Selv om Anita følte seg truet av kunder. Selv om Anita var livredd for en Irakisk 33 år gammel mann, som på åpen gate hadde slått og truet henne. Selv om det Anita hadde på kjendiser og politikere, ble ikke disse ledetrådene forsvarlig sjekket. Anitas avtalebok og kundeliste var fjernet fra åstedet. Hvem gjorde det? Kjæresten visste godt hva Anita livnærte seg på. Hvorfor skulle Øyvind ha fjernet boken og listen?

Da Øyvinds familie, venner og bekjente fikk vite at han var siktet for drapet, kunne de ikke tro det. Nå skal det sies at i de fleste tilfeller blir familie og venner overrasket over at en av deres kjære kan ha drept noen, men dette var annerledes. Politiet burde ha tenkt at for å kunne sikte denne unge mannen, skulle drapsmistanken mot ham ha vært bevist utover enhver tvil. Det var den ikke, men Øyvind hadde mørkt langt hår og så "satanistisk" ut. 

Politiet finner ut at en annen mann enn Øyvind og Irakeren hadde løst ut noen pantelapper hun hadde hos et lånekontor, med verdi på 80 000 kroner. Denne mannen ble siktet for heleri av disse pantelappene, men siden han sa at han hadde fått pantelappene av Øyvind ble siktelsen frafalt fordi han sa seg villig til å vitne mot Øyvind Sundalskleiv i den eventuelle straffesaken mot ham. 

Så har vi den Irakiske mannen. Han var kjent som en voldelig mann, og Anitas venner mente han var en kunde av henne, og trodde kanskje de hadde hatt et forhold tidligere, selv om Anita sjelden fortalte vennene om sine mannlige bekjentskaper. Det hun hadde fortalt derimot, var at hun var redd for ham. Han hadde slått og tatt kvelertak på henne på åpen gate, midt på dagen. Og hvoran ble Anita drept igjen? Av kveling og massiv vold. Det skal også nevnes at denne mannen ikke hadde alibi for drapskvelden. 

Anita Hjertvik-saken ble en betent en for Oslopolitiet. Øyvind satt i varetekt for drapet fra januar og helt til høsten samme år. Siktelsen frafalt etter bevisets stilling. Dessverre var navnet hans allerede kjent i media, og "alle" visste at han hadde vært mistenkt for Anita-drapet. Øyvind ville renvaske seg. Han søkte om erstatning fra politiet, men samme dag som stevningen ble levert, ble det besluttet at alt materiale i saken skal destrueres siden saken var ferdig etterforsket. Øyvind tapte rettsaken mot politiet og får ikke renvaset navnet sitt eller noen erstatning for tiden han satt fengslet.

Øyvind ble veldig fortvilet, og visste ikke hva han skulle gjøre. Moren hans forsøkte å støtte gutten sin så godt hun kunne, og prøvde å få ham på bedre tanker. Ingen ville ansette Øyvind etter Anita-saken, og mange av vennene forsvant. 
En dag bestemmer Øyvind seg for å dra på sykkeltur. Han kom ikke hjem den kvelden. Øyvind hadde tatt med seg en revolver, og skutt seg i hodet. Han orket ikke å leve med drapsmistankene, og skrev rett før sin død at han var uskyldig. Øyvind Sundalskleiv ble ikke funnet før flere dager senere. 

I ettertid ble sigarettsneipene funnet i askebegeret ved Anitas seng DNA-testet. Der fant man to DNA-profiler, Anitas og den Irakiske mannens.
Drapet på Anita er fortsatt uoppklart i dag.

 

 

Seriemorder-uke: BTK

 

Advarsel!
Denne saken inneholder blant annet detaljerte beskrivelser om drapene på en hel familie, fortalt av Dennis Rader selv under rettsaken mot ham. Om du er under 18 år, eller er ømfintlig for slike beskrivelser bør du ikke lese denne saken.

                                                                                  ***

BTK er seriemorderen som sendte brev til politiet og lokalaviser og ba om medieoppmerksomhet for mordene sine. I brevene gav han detaljer som bare morderen kunne vite, så politiet var sikre på at det var morderen som skrev brevene. Dennis Rader gav til og med seg selv et «seriemordernavn», BTK, for «Bind, Torture, Kill». Og det var jo faktisk akkurat det han gjorde. Her er historien om kveleren fra Wichita.

Dennis Rader ble født den 9. mars 1945. Han var gift med kona Paula helt til han ble arrestert, og hadde to barn med henne. Paula søkte om umiddelbar skilsmisse fra Rader da hun fant ut hvem hun hadde vært gift med, og dommeren tillot skilsmissen på dagen. Familien til Dennis Rader sliter enda med det faren gjorde, og datteren har stilt opp på flere intervjuer som talsperson for familier til mordere.

BTK drepte ti personer, både voksne og barn. Han drepte til og med en hel familie på en og samme dag. Måten han drepte på, er ganske åpenbar med tanke på det selvvalgte navnet, han bandt ofrene, torturerte dem, gjerne med kniv, og kvalte dem til slutt. Noen ganger brukte han plastposer og ledninger eller tau, andre ganger kvalte BTK ofrene med bare hendene.

BTK hadde en seksuell fetisj for kvinneundertøy, og pleide å stjele med seg de kvinnelige ofrenes truser for å så bruke dem selv. Han tok alltid med seg et trofe fra hvert drap. Noen seriemordere gjør dette for å kunne gjenoppleve drapene.
BTK drepte over en periode fra 1974 og 1991, men hadde planer om å begynne å drepe igjen rett før han ble arrestert.


 

Familien Otero:

Dette er et oversatt og moderert utdrag fra det Dennis Rader selv forklarte i retten, du kan lese hele sekvensen her: http://www. murderpedia.org/male.R/r/rader-dennis-otero-family.htm 

Rader forklarte at han lenge hadde holdt familien Otero under oppsyn, og at han hadde seksuelle fantasier om moren Julie (33) og datteren Josephine (11). Han planla å drepe faren Joseph (38) og sønnen Joseph Jr. (9) først, slik at han kunne gjøre hva han ville med Julie og Josephine.

BTK bryter seg inn i familiens hus på morgenen den 15. januar 1974 truer familien med pistol. Før han brøt seg inn, hadde han allerede kuttet telefonlinjen deres slik at de ikke kunne ringe politiet. Han forklarer videre at familiens hund angrep ham, og ba derfor yngste sønnen Joseph om å slippe hunden ut i hagen. Han beordrer så hele familien opp på foreldresoverommet, og binder dem med tau han har tatt med seg. Familien er skrekkslagen og sier at Rader kan ta hva han vil; penger, verdisaker og bilen om han bare lar dem være.

Etterhvert kommer Rader på at han ikke har noen maske på seg, og at han kan bli identifisert. Derfor bestemmer han seg for å drepe dem alle sammen med en gang. Han henter en plastpose fra sekken sin, og knyter den stramt rundt hodet på faren. Han bruker så en ledning rundt halsen og strammer til. Dette er Raders første forsøk på å kvele noen, og han vet ikke hvor stramt eller lenge han skal holde tauet. Etter at faren slutter å kjempe imot, slipper han taket og begynner å kvele moren Julie. Faren våkner så til liv igjen, men er bundet slikt at han ikke kommer seg løs. Når Julies kropp blir slapp og livløs slipper han taket, og kveler faren igjen. Denne gangen dør han.

Etter at foreldrene er tilsynelatende døde, går han løs på barna. Han tar med seg lille Joseph på ni år inn på et annet soverom, dekker hodet hans med en t-skjorte og en plastpose, og kveler livet ut av den lille gutten. Han dør fort.

Tilbake på foreldresoverommet sitter en skrekkslagen Josephine på 11 år og vet at hun er den neste som skal dø. I det Dennis Rader skal til å kvele jenta, våkner moren igjen tilbake til liv. Nå blir Dennis sint, og bestemmer seg for å bære henne ned i kjelleren. Her henger han henne fra et stålrør i taket, og forsikrer seg som at hun er død får han går opp igjen og kveler Josephine med tau.

Etter at hele familien Otero er døde, vasker han seg selv og fjerner alle bevis, før han tar med seg noen av Julie og Josephines truser som trofe.

Denne familien var hans første ofre, men han bruker samme måte å drepe de neste seks menneskene, til sammen ti stykker.

Arrestasjonen:

I 2004, etter å ha vært stille siden 1991, sender BTK et brev til lokalavisen og forteller at han er tilbake. Han erter politiet, og sender et gullkjede ha tok fra et av ofrene, samt en diskett med et dikt om en av kvinnene han har drept. Politiet vet så altfor godt hva BTK er i stand til, og setter store styrker inn for å ta BTK en gang for alle.

Fra disketten BTK sendte, klarer teknikere å hente et slettet Word-dokument som omhandler et eller flere av drapene, og kan se hvem som har skrevet dokumentet. Dennis Rader. Dokumentet er skrevet på en lokal kirkes datamaskin. Her finner de ut at lederen for kirkegruppen er nettopp Dennis Rader. De har nå både navn og adresse på BTK, men kun indisier på at det virkelig er ham.

Politiet går rettens vei når de finner ut at datterens DNA er spart etter en celleprøve hun tok da hun gikk på college, og sammenligner datterens DNA med DNA?et funnet under fingerneglen til et av ofrene. Det er match, kvinnen er i nær slekt med morderen. Endelig har politiet håndfast bevis slik at BTK kan arresteres. Han blir oppsøkt av politiet mens han er ute og kjører en formiddag, blir tatt med inn til avhør.

BTK, Dennis Rader ønsker å tilstå alt, så lenge han ikke får dødsstraff. Han dømmes til ti livstidsdommer, med mulighet for å søke om prøveløslatelse etter 175 år. Det vil si at han aldri kommer ut siden har er i slutten av 60-årene under rettsaken. Heldigvis.

På spørsmål om hvorfor han aldri voldtok noen av ofrene, svarer han at han var gift og ikke ville være utro mot sin kone. Det er jeg sikker på at kona satt umåtelig pris på..

Seriemorder-uke: The Green River Killer

Gary Ridgeway, bedre kjent som The Green River Killer, er den seriemorderen som har tilstått flest drap i amerikansk historie. Han voldtok og kvalte i hvert fall 79 jenter og kvinner, men det kan være over 90 som ble offer for denne nekrofile seriemorderen.
Her er historien om The Green River Killer.

Gary Ridgeway ble født den 18. februar 1949 i delstaten Washington. I oppveksten gjorde han det dårlig på skolen, og hadde en målt IQ på 82. For referanse, er grensen for å betegnes som tilbakestående 70, og de fleste har en IQ på pluss/minus 100. Gary Ridgeway er altså i det nedre sjiktet intelligensmessig. Gary kranglet ofte med foreldrene sine, og han sloss med faren sin.
Sinneproblemene til Gary peaket  i ungdomsårene, hvor han som 16-åring  lurte med seg en seks år gammel gutt inn i skogen og knivstakk ham før Gary forlot gutten for å dø. Seksåringen ble heldigvis funnet, og overlevde.

I 1969 klarte Gary Ridgeway å fullføre videregående skole, og møtte Claudia Kraig som han samme år giftet seg med. Han vervet seg også til marinen, og ble stasjonert i Vietnam under Vietnamkrigen. Under oppholdet i Vietnam kjøpte han sex av prostituerte ofte, opptil flere ganger om dagen. Til slutt fikk han gonoré, og dette gjorde ham rasende. Dette fikk ham likevel ikke til å stoppe sexkjøpene.

Da Gary Ridgeway kom hjem fra Vietnam, fant han ut av kona hadde hatt et utenomekteskapelig forhold, og paret skilte seg et år etter bryllupet.
Etter hvert møter han sin neste kone, som i senere tid har fortalt i avhør at Gary likte å kvele henne under sex, og at han hadde en «ekstrem» sexlyst som gjorde henne meget ukomfortabel. Etter at dette ekteskapet også endte i skilsmisse, ble Gary Ridgeway meget religiøs. Han gikk i kirken flere ganger om dagen, og begynte å gå til naboer for å gi dem guds frelse.

Et sinne vokser og vokser i Gary Ridgeway. Han hater kvinner, særlig de prostituerte. Det er på begynnelsen av 80-tallet at han starter drapsferden sin. Han plukker opp kvinner på gaten, og avtaler å kjøpe sex av dem. Istedenfor voldtar han dem, og kveler dem med bare hendene. Når kvinnene er døde, dumper han dem ved Green River, derav navnet Grenn River Killer. Det var riktignok «bare» de første fem ofrene hans som ble funnet der, men siden den da ukjente gjerningsmannen hadde likt modus operandi på alle fem, fikk han dette tilnavnet.

The Green River Killer fortsatte å drepe, kvinner og jenter forsvant hele tiden, men ikke alle ble funnet. På tidlig 80-tall var ikke teknologien den samme som i dag, men DNA-prøver ble heldigvis bevart. I 2001 fikk plutselig politiet en DNA-match på et av Green River-morderens offer som ble funnet i 1987. Den 30. november 2001 ble Gary Ridgeway endelig arrestert.

DNA-macthene vil ingen ende ta, og politiet forstår at dette blir en stor sak å etterforske.  Det forstår også seriemorderen selv, og velger å samarbeide med politiet for å slippe dødsstraff. Han tilstår i alt 79 drap. Han forteller at han valgte prostituerte kvinner fordi de var lette å få med seg i bilen. Han tenkte at ingen av dem ville bli savnet, siden prostituerte kvinner bare var «søppel».
Først voldtok han kvinnene, så kvalte ham dem enten med sine egne hender (tenk hvor lang tid det tar), eller med rep eller tau. Etter de fem første drapene begynte Ridgeway å gjemme likene i skogen, fordi han pleide å dra tilbake og ha sex med de døde kroppene.

I retten blir seriemorderen dømt til livstid i fengsel, eller han ble faktisk dømt til livstid for de 48 første drapene, det vil si 480 år i fengsel. Politiet mente egentlig at han fortjente dødsstraffen, men de veide opp viktigheten av å finne de savnede kvinnene, og inngikk avtalen om livstid med ham. Ofrene til Gary var mellom 12 og 38 år. Det var «bare» 48 han ble dømt for, 79 han tilsto, men politiet frykter det er over 90 han egentlig ha drept, og han han ha drept helt frem til han ble arrestert. De fleste drapene ble begått mellom 1982 og 1984.

Gary Ridgeway lever fortsatt, og sitter i Washington State Prison, hvor han skal sitte til han dør. Han kommer heldigvis aldri ut i frihet igjen. Ridgeway er dessverre en meget populær mann i fengselet, og får masse fanmail fra kvinner som beundrer ham, og har hatt flere kjærester siden han ble fengslet.

  


Enda finner man levninger av Green River-morderens ofre, jeg lurer på hvor mange han egentlig drepte.

Jim Jones og The Peoples Temple

Jim Jones var ansvarlig for en av USA´s verste humane katastrofer om man ikke tar med terrorangrepet 11. september 2001. Hvordan kan en mann klare å tvinge nesten tusen mennesker til å begå selvmord, på samme tid?
Jim Jones var en kultleder, pastor, kommunist, menneskerettsforkjemper, manipulator og morder.
Her er historien om et av verdens verste mennesker. 

James Warren Jones, eller Jim som han kaltes, ble født 13. mai 1931. Faren var en første verdenskrig-veteran med store alkoholproblemer. Problemer hadde også hans mor, som var ekstremt kristen og trodde hun hadde født Messias da Jim kom til verden. Jim var et merkelig barn, han hadde ingen venner. Han var dog intelligent, og leste veldig mye. Han leste Karl Marx, Josef Stalin, Mao Zedong, Ghandi og Adolf Hitler. Han var også ekstremt opptatt av religion. Jim Jones vokste opp veldig fattig, i en hytte uten innlagt vann eller toalett. I området rundt hytta fant Jim ofte små døde dyr som han holdt begravelser for. Dette høres egentlig ganske søtt ut, men han knivdrepte faktisk en katt som barn, bare så han kunne holde begravelse. Jim var besatt av døden, og snakket mye om det med sine foreldre. 

Jims far ble medlem av Ku Klux Klan, og drakk tett. Jim derimot, gikk bort fra farens ekstreme meninger om andre raser, og begynte å interessere seg for menneskerettigheter og raselikhet. Han møter i 1948 den unge sykepleieren Marcheline Baldwin, og gifter seg med henne samme år. Sammen fortseter de å jobbe for alle menneskers rettigheter i samfunnet. I 1951 får Jim jobb i en kirke i Indianapolis, og blir pastorstudent i 1952. Han ønsker å starte sin egen kirke hvor alle mennesker uasett rase skal kunne passe inn. 

I 1956 møter Jim Jones en religiøs healer, og sammen bestemmer de seg for å holde et vekkelsesmøte med helbreding sammen. Mennesker av alle samfunnslag møter opp, uasett rase. Jim får forsamlingen til å håpe på en verden der alle er like mye verdt. Etter dette klarer Jim Jones å starte sin egen kirke, kalt intet mindre enn "Peoples Temple Christian Church Full Gospel", eller Peoples Temple, som den til vanlig ble kalt.
I starten begynte kirken å jobbe for de svartes rettigheter i USA, som på den tiden var få. Det var også her Jones begynte å verve medlemmer i svakere folkegrupper. Mennesker som ikke hadde andre steder å gå, fikk plass hos Peoples Temple. De gjorde alt for ham, og alle penger de tjente gikk til kirken. 

Meldemsskaren i The Peoples Temple vokser raskt til flere hundre personer. Jim og kona Marcheline vil starte en "Regnbuefamilie", altså en familie med alle raser. Paret adopterer tre jenter fra Korea, en jente av indiansk herkomst, en afro-amerikansk gutt, og til slutt får de sin biologiske sønn som blir hetende Stephan Ghandi Jones. Jeg tuller ikke. 

Så langt har ikke Jim Jones gjort så veldg mye galt. Han har faktisk hjulpet hundrevis av mennesker, men selv om han utnytter deres svakheter har de fått et nytt liv hvor de hører til en gruppe. Livet deres fikk mening igjen, har flere avhoppere uttalt om starten på Peoples Temple. Det var lykkelige tider.
Grunnen til at jeg kaller Jim Jones et av verdens verste mennesker kommer nå. 

I 1967 flytter Jim Jones hele kirken, med alle medlemmene til California. På starten av 70-tallet begynner han å tvile på bibelen, mener den er både kvinne- og raseundertrykkende, og skriver sin egen slags bibel. Han begynner å få vrangforestillinger om at staten er ute etter ham, og holder lange messer hvor han forkynner til medlemmene at han er deres far, frelser og gud. Noen medlemmer hopper av, men flere kommer til. Avhoppere forteller om at Jim har sex med medlemmer han mener har satan i seg, og tror det vil hjelpe for å drive ut djevelen. Medlemmene må gi fra se alt de eier til Jim, og han kan ha sex med alles koner siden han er gud. 

I 1977 bestemmer Jim at de ikke kan være i USA lenger. Han tar med seg de over 900 medlemmene til den nye byen Jonestown i Guynea. Her bygger de hytter familiene kan bo i. Jim holder lange messer over et høytaleranlegg og driver stedet med jernhånd. Noen forsøker å dra tilbake til USA, men Jim finner ut av at de prøver å rømme og blir straffet hardt. Han tvinger barn til å angi sine foredre, og sier at de er synd å hjelpe noen ut av Peoples Temple. Noen medlemmer kommer seg likevel ut, og sammen med slektninger av andre medlemmer danner de en gruppe som de kaller "Bekymrede Slektinger". De går til aviser, radio og TV for å fortelle hva som egentlig foregår i Jonestown. Flere anmelder Jim for voldtelkter og brudd på menneskerettighetene. Sekten får så stor oppmerksomhet at kongressmannen Leo Ryan tar med seg en delegasjon samt journalister for å se om Jim vil la medlemmer gå frivillig. 

Når delegasjonen ankommer Jonestown i Guynea holder Peoples Temple en stor fest for gjestene. Folk virker glade, men i det sjulte får journalistene flere håndskrevede lapper fra medlemmer som vil ut. De trygler om hjelp. Kongressmannen snakker med Jim om at flere ønsker å dra, og be ham om å la dem få slippe å være i Jonestown mot sin vilje. Jim sier selvfølgelig at alle som vil kan dra, og den 18. november skal 12-15 medlemmer få bli med delegasjonen hjem til USA. Rett før de drar, blir kongressmannen truet med kniv av et medlem, men Jim løser situasjonen og lar dem dra likevel. 

Mens delegasjonen kjører mot flyplassen samler Jim de over 900 medlemmene til et møte. Han sier at noen av medlemmene har dratt, og at de nå får være i fred. Han sier også noe annet, som gjør folk redde. "Gud vil ta livet av dem før flyet er i luften". 
Dette stemmer, Jim har nemlig sendt en gruppe i bil bak delegasjonen. Så snart de er ombord i flyet, begynner fem-seks medlemmer å skyte mot flyet med maskingevær. Kongrssmannen dør, det gjør også fire av journalistene.

Nå har ikke Jim Jones mer å leve for. Han har drept et kongressmedlem, og flere vil ut av sekten hans. Han begynner å snakke om at denne verdenen ikke lenger er god nok. Verden kommer til å gå under, og han vil at The Peoples Temple skal dø med verdighet. Det blir delt ut saft til alle medlemmene. Jim beordrer alle foreldre til å gi barna drikken først, for å så drikke den selv. Panikk bryter ut, de som har drukket av begrene ligger på bakken i spasmer og fråder fra munnen. De har drukket cyanid. Om noen nekter å drikke, blir de truet med gevær. Jim sier at de ikke skal være redde for døden, de kommer til en ny og bedre verden.

Den 18. november 1978 dør 909 mennesker, derav 304 barn under 12 år av cyanidforgiftning. Jim blir funnet på terrassen sin med et selvpåført hodeskudd. Kona Marcheline dør av giften.
909 mennesker! Bildene av masseselvmordet er vanskelige å få ut av hodet. Foreldre som holder rundt barna sine, gravide kvinner som til de siste blir holdt av sine menn. Alle er døde. 

    

Jim Jones var et av verdens verste mennesker. Han er ansvarlig for over 900 menneskers død. Jeg synes det er trist å kalle det et masseselvmord, da de fleste faktisk ble truet til å drikke giften. Det er vel kanskje et massemord, eller kanskje en psykologisk massakre?

Aileen Wornous - den kvinnelige seriemorderen

I´d like to say that I´m sailing with the rock and I´ll be back like Independence Day with Jesus, June 6, like the movie. Big mothership and all. I´ll be back.

Aileen Wournos siste ord før hun ble henrettet i Florida med giftsprøyte den 9. oktober 2002.

Det er ingen tvil om at Aileen var en seriemorder. Hun fortjente å straffes for de drapene hun begikk, om dødstraff i dette tilfelle var riktig vil jeg ikke gå inn på, da spørsmålet om dødstraff er riktig eller feil, ikke kommer til å drøftes i denne teksten.
Dette er muligens en av de tristetse livshistoriene jeg har lest, og jeg sitter igjen med følelsen av at mye av det Aileen gjorde kunne vært unngått om hun hadde fått hjelp som barn. Her er historien om en av verdens mest kjente kvinnelige seriemordere:

Aileen Carol Wournos ble født den 29. feburar 1956 i Rochester, Michigan. Hennes finsk-amerikanske mor var høygravid med Aileen da faren hennes skilte seg og forlot familien. Aileen møtte aldri sin far, men i senere tid vet man at han led av shizofreni og ble dømt til en lang fengselsstraff for seksuelle handliger mot barn. 
Da Aileen var fire år gammel, orket ikke moren å ta seg av Aileen og broren hennes lenger. Hun overlot de to barna til besteforeldrene, og forsvinner ut av livene deres. Livet hos besteforeldrene blir ikke bedre. Riktignok adopteres Aileen og broren av dem, men bestefaren er en slem alkoholiker som seksuelt utnytter Aileen. Allerede som 11-åring begynner Aileen å ha sex med gutter i nabolaget og på skolen mot at de gir henne sigaretter og alkohol. 
13 år gammel blir Aileen voldtatt av bestefarens venn, og hun blir gravid. Abortspørmålet kom ikke på tale, og Aileen tvinges til å føde den lille gutten for å så adoptere ham bort. Dette knuser henne, og hun led av tunge depresjoner resten av livet etter dette. 
Noen måneder senere dør bestemoren, som alltid snudde ryggen til misbruket bestefaren utsatte henne for. Noen dager etter bestemorens død, blir Aileen kastet ut hjemmefra. Hun slutter på skolen, og bor i skogen rett ved bardomshjemmet hvor hun tjener til livets opphold i form av prositusjon. Husk at her er Aileen 13 år gammel.

I 1976 haiker Aileen til det hun håper skal bli et bedre liv i Florida. Hun ville rømme fra alt, og har flere arrestordre på seg for både prostitusjon og vold hjemme i Michigan. I Florida møter Aileen den 69 år gamle forretningsmannen Lewis Gratz Fell, som hun gifter seg med. Aileens problemer fortsetter, hun sloss i barer, arresteres igjen for prostitusjon og slår sin nye ektemann. Han må til slutt få besøksforbud mot henne, og ekteskapet anulleres ni uker etter bryllupet. Aileen er nå alene igjen, men det skal ikke gå bedre med henne. Hennes elskede storebror dør samme år av kreft. Hun arver 10 000 dollar, men bruker opp pengene på bøter, alkohol, sigaretter og en leid luksusbil som hun krasjer og totalvraker. 

I 1986 er Aileen fattig, alkoholisert og fortsetter å livnære seg gjennom å selge kroppen sin. En dag møter hun sin store kjærlighet, Tyria Moore i en bar. De forelsker seg raskt, og bestemer seg for å flytte sammen. Tyria jobber ikke, så Aileen forsørger dem begge med de få pengene hun tjener på prostitusjonen. Jentene er mye ute, de drikker og havner i slosskamper. En kveld går det galt, og begge blir arrestert for grov mishandling av en eldre mann i en av barene de fekventerer på. Politiet får Tyria Moore til å vite mot Aileen, og Ailenn dømmes til fengsel. Hun har igjen blitt sviktet av noen som står henne nære. 

Etter en tid i fengsel blir Aileen sluppet fri. Hun gjenopptar kontakten med Tyria, og lever sammen igjen på pengene Aileen tjener. 

I 1989 begynner drapene. I løpet av et år, fra novemer 89 til november 90, dreper Aileen syv menn. Situasjonen er den samme hver gang. Aileen er med i bilen til disse mennene, og skal selge seksuelle tjenester. Hun mener hun blir voldtatt, og skyter dem derfor gjentatte ganger med en 22.-kaliber revolver. Noen er skutt to ganger, andre så mange som ni ganger. Det skal nevnes at Aileens første offer faktisk er en kjent serievoldtektsmann, og det kan stemme at hun ble voldtatt av ham. Om hun ble voldtatt av de resterende seks mennene vites ikke. 
Aileen er fortsatt sammen med Tyria Moore mens hun begår drapene. Etter det siste drapet forteller vitner til politiet at de har sett to kvinner med Aileen og Tyrias beskrivelse kjøre offerets bil. Politiet kontakter Tyria og får henne med på å bære mikrofoner på kroppen slik at hun kan spille inn en eventuell tilståelse. Etter en måned tilstår Aileen alle drapene, og forteller at hun drepte mennene i selvforsvar etter at hun ble voldtatt. 

Aileen arresteres, og får vite at det er hennes store kjærlighet Tyria som igjen har sveket henne. I retten tilstår Aileen å ha drept mennene, og dømmes til døden for seks av de syv drapene. Den 9. oktober henrettes hun med giftsprøyte i Florida. Hennes siste ord kan du leste øverst i saken. 

Aileen Wournous gikk gjennom omfattende rettspsykiatriske undersøkelser, og de fant henne tilregnelig slik at hun kunne straffes for drapene. De fant også ut at hun led av Borderline Persnality Disorder, Antisosial Personlighetsforstyrrelse og at hun skåret høyt på skalen for psykopati. 

Etter hennes død ble asken spredt i skogen ved barndomshjemmet i Michigan der hun bodde som 13-åring etter at hun ble kastet ut hjemmefra. 

I 2003 kom filmen "Monster" ut, hvor Charlize Theron spiller Aileen, og Christina Ricci spiller Tyria Moore. Jeg anbefaler filmen om du ikke har sett den. 



 

 

Sandefjordforsvinningen - Xi Li (37)

Kinesiske Xi Li, hennes norske ektemann og deres to barn var i fjor sommer på hyttetur i Sandefjord. De ankom Norge fra Kina, hvor familien til daglig bodde og jobbet, den 17. juni 2016. Den 20. juni skulle bli siste gang noen så Xi. 

Grunnen til at jeg velger å skrive om denne forsvinningen på en True Crime-blogg er fordi jeg mistenker at noe kriminelt har skjedd. Noe alvorlig, som gjør at hun aldri kommer tilbake igjen. Ikke til barna sine, eller til foreldrene som fortvilet prøver å lete etter henne. Jeg mener i hovedsak ikke å peke finger på noen i dette inlegget, men jeg kommer til å skrive hva jeg tror har skjedd utifra det jeg vet om saken på nåværende tidspunkt.
Om du mener noe er feil eller er uenig i det jeg skriver, må du gjerne si ifra på en saklig måte, enten i kommentarfeltet under posten, eller på post@truecrimenorge.no


Xi Li og hennes norske ektemann er begge kunstnere og bor til daglig i Kina med sine to barn. De har en sommehytte i Sundeskogen ved Østerøya, og pleide å feriere her. Alt skal ha vært som vanlig, familien hadde vært på hytta i bare noen dager før det skjedde.
I følge ektemannen var Xi hjemme i hytta da familien skulle gå og legge seg søndag kveld. Neste morgen er Xi borte. Alle eiendelene hennes er i hytta, som pass, lommebok og mobiltelefon. Ektemannen tror hun har gått seg en tur, og venter litt før han og barna begynner å lete. De finner henne ingen steder, og siden mobilen hennes er hjemme kan de ikke ringe henne heller. Ektemannen leter først i området rundt hytta, siden Xi har gått tur her flere ganger. Det er ganske dårlig vær denne mandagen, og han bestemmer seg for å ringe politiet. 

En etterlysning går ut i media, Xi Li er 37 år, cirka 165 centimeter høy og har langt mørkt hår. Hun hadde i følge ektemannen lilla genser og blå jakke da hun forsvant. Timene går, og det er fortsatt ingen tegn til Xi noen steder. Nå deltar politi, Røde Kors og Sivilforsvaret i søket, og det settes inn helikopter. Etter en måned uten spor, søkes det med miniubåt og undervannskamera, og nå er også Kripos koblet inn i saken. 


 

Hvordan kan en kvinne forsvinne uten spor på denne måten? I en sak som denne er det naturlig at Kripos og politi mistenker de nærmeste først. Ektemannen blir avhør flere ganger, og ved et tidspunk i blir han også siktet for vold mot sin kone Xi. Politiet og Kripos tror altså at ektemannen har noe med forsvinningen å gjøre, og siden det letes etter Xi i fjorder og vann, tyder det på at de ikke lenger leter etter en levende person. Mistanken mot ektemannen svekkes, og voldssiktelsen frafaller. Hva forklarte ektemannen, som gjorde at han først ble siktet for vold mot henne? Kan de ha mistenkt at han har drept henne, og deretter gjemt henne? 

Foreldrene til Xi kommer til Sandefjord for å lete etter datteren. De setter opp lapper til Xi i tilfelle hun er i live, og skriver "Mamma og pappa skal ta deg med hjem" på kinesisk. Foreldrene til Xi må dessverre reise tomhent hjem, hun er ikke å finne noen steder. 

I november legges etterforskingen ned. Det er ingen tegn til kvinnen, det finnes ingen spor. Så lenge det ikke finnes bevis for at Xi er død, eller at ektemnnen har gjort noe, er det heller ikke noe mer å etterforske så lenge nye bevis eller spor ser dagens lys. Xi er en voksen kvinne, og hun har faktisk sin fulle rett til å forsvinne om hun vil det. Jeg tror ikke hun har forsvunnet frivillig, men vil likevel poengtere at det er hennes rett. Noen mennesker vil ikke bli funnet. Hvorfor skulle Xi ha forsvunnet med vilje? Hun har barn og foreldre hun elsker, selv om hun for eksempel skulle ha ønsket å forsvinne fra mannen sin. 

Jeg tror det er et av to scenarioer som har skjedd. Enten har Xi våknet tidlig den mandagsmorgen, bestemt seg for å gå en tur og muligens falt, skadet seg og kanskje til og med dødd av skadene. Hun kan ha falt og bevisstløst landet i et vann og druknet. Men, nå er alle vann og sjøer i området nøye gjennomsøkt, og jeg tror hun hadde blitt funnet om hun hadde druknet. En kollega av meg har hytte i Sandefjord, og fortalte at politiet lette i båter, gjorde rundspørringer hos naboer og skjekket garasjer og skjul i hyttene rundt området hun forsvant fra. 

En annen teori, er at ektemannen vet mer enn han sier. Dette tenkte politiet også, men siden siktelsen ikke lenger står, tror jeg ikke han lenger er mistenkt for vold mot kona. Det betyr nødvendigvis ikke at politiet ikke lenger mistenker han for forsvinningen, men at det ikke finnes bevis for at han har gjort noe. 

Jeg sitter igjen med en del spørsmål og tanker etter å ha jobbet med denne saken:

- Hvorfor la hun igjen pass og lommebok?
- Kan hun ta tatt livet sitt, og ikke ønsket at familien skulle finne henne?
- Hva var grunnlaget for at mannen først ble siktet for vold?
- Hun kan ikke ha dratt ut av landet uten pass
- Har hun hatt kontakt med andre i tiden før forsvinningen, kan hun ha fått hjelp til å forsvinne?

Jeg tror ikke Xi tok livet sitt, da hadde hun blitt funnet. Man kan ikke gjemme sitt eget lik. Jeg tror dessverre noe kriminelt har skjedd, da omstendighetene rundt denne saken ligner på tusenvis av slike forsvinninssaker hvor den ene ektefellen har tatt den andre av dage. Jeg tror dessverre at man finner Xi, kanskje om noen år, død i området rundt hytta. Kanskje familien hennes kan få svar etterhvert.

Jeg snakket med Sandefjordspolitiet på telefon i dag, og de kunne bekrefte at det ikke pågår noen etterforsking i denne saken nå. De kunne verken bekrefte eller avkrefte om nye opplysninger er kommet frem, men etterforskningen er på nåværende tisdspunkt lagt ned. 

Hva tror du har skjedd? 
 

Mordet på Therese Johansson Rojo (15) - Sturebymordet

Jag heter Therese, jag är 15, snart 16 varma sommrar och det här är tro det eller ej min ointressanta blogg om mitt vanliga och tråkiga liv, som en helt vanlig tonåring, så trevligt när ni kommenterar, ni får ha det så bra. Och pussa era mammor från mig. 

-Therese Johansson Rojo (15)

Dette er en tekst fra Therese sin egen blogg, hvor hun la ut bilder, musikk og litt annet slik som unge jenter ofte gjør. Therese virket som en snill og glad jente, med gode venninner og fremtidsdrømmer. Men en sommerdag i juni 2009 skulle det ta slutt, da en jevngammel gutt kvalte henne på oppfordring fra sin jevngamle kjæreste. Her er historien om Sturebymordet, etter ønske fra en av mine fantastiske lesere. 

 

På selveste nasjonaldagen, den 6. juni hadde Therese, eller Tess blandt venner, og en av hennes beste venninnner vært i byen og shoppet. Det skulle snart være skoleball, og Tess hadde endelig funnet de perfekte skoene til kjolen som allerede var innkjøpt. De gledet seg sånn, skoleballet skulle bli siste fest med gjengen før videregående begynte. På nasjonaldagen skulle alle møtes ved "Hoppabacken" som ungdommene kalte den, en gammel hoppbakke med tilhørende skog ved Sockenplan, i en bydel i Stockholm. Venninnene husker de kunne se Globen den kvelden, den var opplyst i lilla. De snakket om at den burde være gul og blå, som det svenske flagget siden det var Svenska Flaggans Dag. 
Ungdommene drakk alkohol, røkte sigaretter og koste seg. En perfekt kveld. En gutt som Therese hadde kysset på Valborg, et par uker i forveien, var også der, men med andre planer enn å hygge seg på nasjonaldagen.

Vi kaller ham Daniel. Daniel var like gammel som Therese, og han syntes hun var pen. De hadde kysset på Valborg, men det skulle de aldri ha gjort. Daniel var nemlig sammen med, la oss kalle henne Lisa, da han kysset Tess. Lisa fikk vite dette, at Daniel hadde vært utro. Lisa gjorde det slutt med ham med en gang hun fikk vite om kysset, men Daniel ville ikke gi seg. Han skrev SMS til Lisa hele tiden. Han ville gjøre hva som helst for å få Lisa tilbake. Ingen ting hjalp. Lisa avviste Daniel gang på gang, men Daniel stod på sitt:

"Jeg gjør hva som helst. Jeg kan til og med drepe noen, bare du tar meg tilbake. Jeg er ingenting uten deg." 

Det var etter disse meldingene Lisa så sin mulighet i å rydde Tess av veien, og hun ber Daniel om å drepe Tess. Om han gjorde det, skulle de bli sammen gjen. Daniel er usikker. Han vil mest av alt i verden bli sammen med Lisa igjen, men han vil jo egentlig ikke drepe Tess. Han spør henne om han kan gjøre noe annet enn å drepe henne. Slå henne kanskje? Lisa rikker seg ikke, Daniel skal drepe Tess, ellers vil hun ikke ha noe med han å gjøre. 
Dagene går, og Daniel forsøker faktisk flere ganger å lokke med seg Tess slik at han kan drepe henne. Hver gang går det galt, og hver gang blir Lisa sint og kaller ham feig. Daniel får en siste sjanse til å drepe Tess, siden "alle" skal til Hoppabacken på nasjonaldagen. 

Kvelden er morsom, det er mange folk ved hoppbakken denne kvelden. Tess ser at Daniel er der, og han vinker henne inn i skogen. Jennifer, Tess sin beste venninne, og Gordon, ekskjæresten til Tess står og snakker sammen. Tess bestemmer seg for å gå til Daniel, og forlater Jennifer og Gordon som tenker at hun sikkert skal inn i skogen for å tisse. 
Tess følger med Daniel inn i skogen. Hva vil han? Kanskje han vil prate om det som skjedde på Valgborg. Daniel virker nervøs, har gjort det hele kvelden. Han sier han skal vise henne noe, men de må gå lenger inn i skogen så ingen andre kan se dem. Når de er langt nok inne i skogen, tar Daniel opp en slags stokk eller tykk pinne og slår henne i hodet. Han treffer ikke så bra, Tess faller, men spør heller hva han driver med. Daniel hopper på henne og tar kvelertak. Tess kjemper imot, forstår ikke hvorfor Daniel gjør dette. Daniel holder grepet til Tess blir slapp. Til alt liv er klemt ut av henne. Hva skal han gjøre med kroppen? Han legger henne i blåbærlyngen og løper fra åstedet. Nå skal han og Lisa bli sammen igjen.

Jennifer og Gordon lurer på hvorfor Tess bruker så lang tid inne i skogen. Har hun gått hjem? Jennifer begynner å sende medlinger til alle som har vært der for å finne ut om hun kanskje har dratt hjem med noen andre. Gordon går inn i skogen for å lete etter Tess. -Jeg har funnet henne! Hun er her! Jennifer løper inn i skogen etter Gordons stemme. Hun løper fort, og snubler over noe. Det er Tess som ligger der. Hun har litt blod i ansiktet, har hun falt? Noen har ringt ambulanse, og plutselig er politiet der. Ambulansen tar med seg Tess, og Jennifer, Gordon og de andre blir igjen for å snakke med politiet. Plutselig kommer Jennifers pappa til skogen. Jennifer er redd for å få kjeft av ham, siden hun har drukket alkohol. Jennifer får ikke kjeft, pappaen hennes spør bare hvordan det går med henne. En politidame setter seg ned ved siden av dem og forteller at Tess er død. Jennifer forstår ikke hva som har skjedd. Hun skulle bare inn i skogen for å tisse!

16 år gamle Therese hadde store kvelningsskader på halsen. Hun ble kvalt på en meget brutal måte. Dagen etter nasjonaldagen blir 16 år gamle Daniel og Lisa pågrepet, mistenkt for henholdsvis mord og oppfordring til mord. To 16-åringer. 
Daniel og Lisa begynner å skylde på hverandre, men politiet får tak i de over 3000 tekstmeldingene mellom dem. Tekstmeldingene som viser planleggingen av mordet på Tess. Fordi Tess og Daniel kysset på Valborg. Lisa og Daniel gjennomgår rettspsykiatriske undersøkelser, men ingen av dem har alvorlig psykisk sykdom. Tess sin venninne Jennifer sier i et intervju at hun ønsker at det lå noen psykiatrisk sykdom bak mordet, for da hadde det kanskje vært lettere å forstå. 

Rettsaken går for åpne dører, Lisa og Daniel fortsetter å skylde på hverandre. De blir dømt til 1 år og 8 måneders "ungdomsvård", som er en slags undomsinstitusjon istedenfor fengsel siden de er så unge. 1 år og 8 måneder. Og Tess fikk livet tatt fra seg. Familien mistet barnet sitt, venninnegjengen mistet en viktig person. Livet blir aldri det samme, men for Daniel og Lisa skal det være over etter knapt to år. Lisas advokater forsøker å få en mildere dom, men begge dommene fastsettes. 
Etter at soningen er over, får Lisa og Daniel gå tilbake til livene sine som om ingen ting har skjedd. Daniel, som egentlig heter noe annet lever godt i dag med både samboer og jobb. Lisa heter også noe annet, men hun holder en lavere profil i dag. Det er deres feil at lille Tess ble kvalt til døde, men de har det fint.

Hva synes dere? Dette er vel ikke rettferdig? Jeg synes ikke at undommer burde være i fengsel med tunge kriminelle voksne, men når et så alvorlig lovbrudd er begått burde "Lisa" og "Daniel" vært i tett kontakt med kriminalomsorgen minst ti år etter drapet. Når terskelen for å kvele noen er så lav, er jeg redd for hva som kan skje om en av dem får noen form for motgang igjen. Hva synes dere burde ha vært gjort?



Siden Lisa og Daniel i lovens øyne har sonet ferdig sin straff og på så måte gjort opp for seg, valgte jeg å ikke bruke navnene deres i denne saken.
Men, om du vil vite hva de heter, send meg en mail på: post@truecrimenorge.no så skal du få vite det.

God kveld, og ta vare på hverandre!

Følg oss på Facebook (True Crime Norge) og Instagram (truecrimenorge) for oppdateringer på når det kommer nye saker.

Torgersensaken

Denne saken skulle ha vært kalt noe annet. Den burde vært kalt ?Rigmorsaken?, eller ha fortsatt å være ?Skippergatadrapet?. Det skulle aldri ha blitt som det ble, men siden påtalemyndigheten etterforsket dette drapet slik at Fredrik Fasting Torgersen passet inn i saken, skulle de heller ha sett på de bevisene som forelå. De skulle ha snudd hver eneste stein, avhørt alle vitner. Det skulle ha vært i påtalemyndighetens interesse å dømme den skyldige, la den skyldige få sin straff. I Torgersensaken ble ikke16 år gamle Rigmor, offeret i denne saken hovedpersonen. Det ble Fredrik på 23 år.

Jeg er selv meddommer, og har største tiltro til vårt rettsvesen. Jeg har stor respekt for politiet og påtalemyndigheten, slik systemet er nå. Denne saken, men også eksempler som Lilandsaken og Fritz Moen-saken, er mørke kapitler i norsk rettshistorie. Jeg velger å tro at dette ikke hadde skjedd i dag.

Forrige uke ble det sendt en gjenopptakelsesbegjæring for syvende og kanskje siste gang. La oss håpe at saken blir gjenopptatt, og at Fredrik Fasting Torgersen blir frikjent en gang for alle. Her er Torgersensaken.

 

Klokken er nesten ti over halv elleve, fredag 6. desember 1957. 16 år gamle Rigmor har vært og drukket juleøl med kjæresten Svein i Oslo sentrum. De skiller lag ved trikkestasjonen, og Rigmor begynner å gå mot Skippergata 6 B der hun bor. Hun merker at en mann går bak henne, men tenker ikke så mye over det før han begynner å tulle med henne. Hun synes det er ubehagelig, og håper mannen snart går sin vei. På vei hjem stopper Rigmor innom pølsekiosken til Esther for å kjøpe med seg noen epler. Hun sier til Esther at en mann følger etter og tuller med henne, og gir samtidig urykk for at hun synes dette er ubehagelig. Esther ser bort på mannen, og sier at han skal gi seg. Esther og mannen veksler noen ord, Rigmor betaler for eplene. En ny kunde kommer til, og før Esther i pølsekiosken rekker å tenke noe mer over det er Rigmor borte. Det er også mannen.

En nabokvinne i Skippergata 9, Fru F, ser Rigmor låse seg inn til oppgangen i nummer 6 B. Fru F ser også at en mann er med henne.
Vaskekona Olga er på vei til jobb ca klokken 23.00 denne kvelden. Hun hilser på Rigmor i trappegangen, som hilser høflig tilbake. Mannen hilser ikke på Olga. Olga så går ned trappen, og bort til melkebutikken hun vasker hver kveld. Det tar cirka en time. Olga kommer inn i oppgangen i igjen cirka klokken 24.00, og går ut på andre siden av bygget for å tømme en søppelbøtte. Hun legger ikke merke til noe spesielt, lyset er på som vanlig og det er stille og rolig. Olga tar samme vei tilbake gjennom gangen, og skal til å gå opp trappen da hun ser det. En liten blodpøl rett ved trappen. Olga beskriver blodet som ?slimete, spyttet blod som var dratt utover gulvet?. Olga studerte blodflekken nøye, og kunne beskrive den i detalj i avhør.

Klokken 00.58 ved Østbanehallen blir Fredrik Fasting Torgersen anholdt av politiet for sykkeltyveri. Torgersen forsøker å forklare at sykkelen tilhører hans nevø, og at han har fått låne den. Torgersen forsøker også å rømme, men politiet tar ham igjen. Han blir kjørt til politistasjonen på Viktoria Terrasse i Vika i Oslo.

Brannalarmen går 24 minutter senere, det brenner i Skippergata 6 B. Da brannvesenet kommer frem, er klokken nesten 01.30. Det viser seg heldigvis at det kun er en ulmebrann i kjelleren. Brannvesenet slukker brannen, men ser med ett noe merkelig. Under et slags juletre eller grantre og to dører ligger en kvinne. Hun er drept.
Det er16 år gamle Rigmor som er død. Hun er svært ille tilredt i ansiktet, hun er kvalt, forsøkt voldtatt og har en 5,5 cm stor flenge i bakhodet. Hun har mye blod på seg, og har et bitemerke i venstre bryst, rett rundt brystvorten.


 

Tilbake på politihuset sitter 23 år gamle Fredrik Fasting Togersen, anholdt bare en halvtime før ulmebrannen i Skippergata. Han er nå mistenkt for drapet på Rigmor. Politi og rettsmedisiner kommer inn i avhørsrommet og begynner å undersøke Torgersen. De skraper under neglene hans, og finner blod på tre av fingrene. Det blir funnet avføring på siden av Torgersens venstre turnsko, og små blodflekker på klær som blir funnet hjemme hos ham. Det blir også funnet fem barnåler i bretten på buksene hans, lignende barnålene på juletreet som lå over Rigmors kropp.

Seks måneder senere blir Torgersen dømt til livsvarig fengsel.


 

Hvem var denne Torgersen?
Han var oppvokst i Oslo, og bodde på Tøyen med mor og søster. Torgersen var verken guds beste barn eller svigermors drøm. Snarere tvert om. Med rulleblad langt som et vondt år, ble han straks etter mordet på Rigmor svartmalt i media. Han var dømt for både likskjending og voldtektsforsøk fra før, blandt mye annet.

Likskjendingsdommen kom etter at Torgersen og en kamerat bestemte seg for å bryte seg inn i Lille Tøyen Eldrehjem for å stjele penger. De knuste en rute, men ble oppdaget og kom seg aldri inn siden alarmen gikk. Det guttene ikke viste, var at ruten de knuste var til likhuset på gamlehjemmet. Istedenfor innrbudd, ble han altså dømt for likskjending i dette tilfellet.
Voldtektsforsøket skjedde da Torgersen og moren til en kamerat satt ved siden av hverandre på en plen ikke langt fra der de bodde. Kvinnen, Fru K, gjorde tilnærmelser mot Torgersen, som da var veldig ung. Det er for meg uvisst om de faktisk hadde samleie eller ikke, men en nabogutt så hva de holdt på med og anmeldte Togersen. Fru K nektet, til og med på sitt dødsleie, for at hun ble forsøkt voldtatt av Torgersen. Det fremkommer i en erkjennelse kvinnens ektemann skrev etter hennes død. ?Torgersen voldtok ikke min hustru?. Torgersen fikk uansett tre års fengsel med fem års sikring for denne saken. Som dere skjønner, var ikke Fredrik Fasting Torgersen en engel. Men betyr det at han drepte Rigmor? Torgersen nekter hele tiden, i avhør, i retten.

Torgersens forklaring er slik:

Han hadde vært ute og drukket øl med en kamerat på Cafe Hjerterom i Oslo. Utenfor hadde han møtt en bekjent, Gerd, som han hadde snakket litt med. Gerd og Torgersen bestemte seg så, cirka klokken 23, for å dra hjem til Torgersen på Tøyen. Der opphold de seg på Torgersens rom i rundt en time, og Torgersens mor og søster bekrefter at de hørte både ham og en kvinnestemme, musikk fra rommet, og at de gikk ned trappen, det vil si at de mener de tydelig hørte høye hæler i tillegg til hans fotspor. Torgersen hadde også spurt moren og søsteren om han kunne låne nevøens sykkel for å kjøre Gerd et stykke på veien hjem. I følge Torgersen var han og Gerd på vei tilbake til byen rett etter halv ett på natten. Klokken 00.58 blir han pågrepet, og noen timer senere er han hovedmistenkt i Skippergatadrapet.

Statsadvokat Dorenfeldt er meget fornøyd med at Torgersen, morderen, allerede er pågrepet og siktet.

Dette er det påtalemyndigheten, med Dorenfeldt i spissen, mener skjedde:

Torgersen går fort nedover Karl Johan, og møter på Rigmor i krysset ved Dronningens gate. Han følger etter henne både til pølsekiosken og helt hjem. Rett etter at Rigmor har hilst på vaskekona Olga i trappeoppgangen, skal Torgersen ha slått Rigmor rett ned, så skal han ha dunket hodet til Rigmor, først i betonggulvet, så i kanten på trappen hvorpå hun fikk flengen i hodet, men uten at det ble noe merke i trappen. Så skal han ha forsøkt å voldta Rigmor, men hun gjør motstand. Torgersen tar da, ifølge Dorenfeldt kvelertak på Rigmor, som til slutt dør, og tarmene tømmer seg.

Det er nå både blod og avføring i gangen. Husk at Olga, vaskekona kun la merke til blodet i gangen. Hun beskrev kun blodet, og det detaljert. Hun sa ingen ting om avføringen. Og hadde det vært avføringen, som på åstedsbildene var tråkket og smurt utover gangen vært der, hadde det både syntes og stinket om det hadde vært på gulvet da Olga kom tilbake rundt midnatt.

Etter kvelningen skal Torgersen ha båret Rigmor ned til kjelleren, der hun ble funnet. For å skjule drapet skal Torgersen ha forsøkt å starte en brann, men oppdaget at han manglet fyrstikker. Han skal så ha stjålet nøklene fra Rigmors kåpe, tatt taxi hjem (den eneste måten han kunne rukket hjem på den korte tiden) til Tøyen 3,5 km unna, skiftet klær, hentet fyrstikker, så avtalt med sin mor og søster hva de skulle si til politiet, og deretter tatt nevøens sykkel tilbake til Skippergata for å tenne brannen i kjelleren.

Torgersen skal ha satt fra seg sykkelen utenfor nummer 9 mens han tente på kjellerbrannen, og skal ha låst seg inn med Rigmors nøkler. Etter at ulmebrannen er startet, tar han sykkelen mot Østbanehallen og kaster fra seg nøkkelknippet på veien. Dette nøkkelknippet er aldri blitt funnet. Klokken 00.58 blir Torgersen anholdt. Hva synes dere om denne teorien?

Bevisene:

Skippergata 6 B har to innganger, en fra Skippergata og en fra Fred.Olsens gate. Begge disse dørene var låst klokken 23 den kvelden, og det betyr at kun de med nøkler kan ha kommet seg inn i bygningen. Gjerningsmannen må ha drept Rigmor rett etter at Olga gikk forbi, og drapet må ha skjedd mellom klokken 23 og 23.30 i følge politiet. Åstedsbildene viser avføringen som er tråkket utover gangen, men Olga nevner bare blodet som hun så da hun gikk forbi rundt midnatt. Jeg er ganske sikker på at hun hadde både kjent stanken og sett avføringen om den hadde vært der klokken 24. Dette tyder jo på at noe må ha skjedd senere enn klokken 24 i den gangen.

Torgersen var hjemme på Tøyen med Gerd, som bekreftet dette i avhør. Det skal nevnes at Gerd senere nektet for dette da hun ble avhørt sammen med sin ektemann, og man kan jo tenke seg hvorfor.

Rigmor ble funnet klokken 01.30, og da var liket fortsatt varmt, som uttalt til media på stedet. De gikk på det tidspunktet ut ifra at Rigmor hadde vært død i cirka en time, det vil si at hun må ha dødd etter midnatt.

Heldigvis, med nyere teknologi kunne man også fastslå Rigmors dødstidspunkt i 2004. Hun og kjæresten Svein hadde nemlig drukket to halvlitere med juleøl cirka klokken 20 samme kveld. Alkoholmengden i blodet til Rigmor fastsetter dødstidspunktet til klokken 01.00.

Kjæresten til Rigmor kjøpte øl og en pakke sigaretter til Rigmor. Svein bekrefter at Rigmor røkte 3 eller 4 sigaretter på puben, og at han røkte en eller to. Det vil si at det burde være minst 14 sigaretter igjen i pakken, og ingen som så Rigmor gå hjem kan huske å ha sett henne røyke mens hun gikk. Likevel ble de kun funnet en sigarett i pakken som lå i kåpelommen hennes. Hvem har røkt eller tatt disse?

Tilbake til kåpen som Rigmor hadde på seg. Den ble funnet inntil veggen bak hodet hennes. Den hadde ikke noe blod eller avføring på seg, selv om Torgersen i følge politiet skal ha tatt nøklene hennes fra den. Det skal nevnes at det var mye blod på skjerfet og alpeluen hennes. Kåpen må vel ha vært tatt av før hun ble slått ned? Men hvorfor? Og hvorfor var ikke alpeluen og skjerfet tatt av?

Bitemerket er jo den store snakkisen i denne saken, siden retten hadde to sakkyndige fra tannlegehøyskolen som mente at bitemerket passet perfekt til  Torgersens tenner. Det skal nevnes at de to sakkyndige var uenige om hvilke av Torgersens tenner bitemerket kom fra. I dag kan dette beviset frafalle, siden nye undersøkelser (blandt annet NRK Brennpunkt fra oktober 2004) beviser at det ikke er Torgersen som har bitt Rigmor. Man må legge til grunn at det kun er gjerningsmannen som kan ha bitt Rigmor, siden bittet var nytt da hun ble funnet. Det skal også nevnes at avføringen på Torgersens sko var hundeavføring, og blodet på klærne og under neglene til Torgersen ikke var Rigmors, da dette var "gammelt" blod, det vil si ikke fra samme dag.

Esther, kvinnen i pølsekiosken ble ikke avhørt ordentlig før i januar, en måned senere. Hun er den eneste som så mannen som fulgte etter Rigmor på drapskvelden. Under avhør forklarte hun at mannen som fulgte etter Rigmor, hadde hun sett dagen etter drapet, lørdagen. Det hadde vært isende kaldt å stå ute i pølsebua, og hadde derfor tatt flere kaffepauser på en cafe ved siden av boden. Mannen hadde snakket med henne, og presentert seg som Olaf Lien. Han fortalte at han bodde på Sinsen Terrasse 14, men det viste seg at mannen hadde oppgitt feil navn og adresse. Hun beskrev mannen som mellom 30 og 35 år gammel, med vestlandsdialekt. Esther ble bedt om å peke ham ut i en såkalt konfrontasjon, hvor flere menn står på rekke. Mannen Esther pekte ut het Alf B, var 30 år og fra vestlandet. Han blir avhørt, men nekter all forfating med drapet. Han blir kalt inn til rettsaken, men  statsadvokat Dorefeldt opplyste at han satt fengslet i Århus i Danmark på tidspunktet rettsaken pågikk. Senere tid har man funnet ut at dette ikke stemte.
Hvorfor ble ikke han kalt inn? Hvor var han?

Esther peker faktisk ut Torgersen i en annen konfrontasjon, men kun som ?type utseende?, hun sier aldri at det er Torgersen som fulgte etter Rigmor.

Ørnulf B, en kjent krimniell fremstår for retten som vitne, uten at Torgersens forsvarer får vite det på forhånd. Han forteller at han så Torgersen utenfor Skippergata 6 B kvelden Rigmor ble drept klokken 01.00. I en rekonstruksjon peker Ørnulf ut feil bygg. Han peker ut Skippergata 9, siden skiltet henger opp ned så det ser ut som et sekstall. Det er derfor statsadvokaten mener Torgersen satt fra seg sykkelen utenfor nummer 9. 
Senere får man vite at Ørnulf fikk noe av fengselsstraffen sin ettergitt for å ha vitnet mot Torgersen.

Denne saken er trist. Det er trist for Rigmors familie, som mistet en datter og søster, og det er trist for Fredrik Fasting Torgersens familie. Jeg er helt sikker på at Torgersen er uskylding. Det er det mange andre som er også, selv 60 år etter.

Dessverre fikk aldri Fredrik Fastisk Torgersen oppleve det å bli frikjent. Han satt heldigvis ?bare? i fengsel i 16 år, men levde resten av livet som drapsdømt.

Fredrik Fasting Torgersen gikk dessverre bort sommeren 2015, i en alder a 80 år. Han døde som drapsdømt.
Jeg håper og tror at rettferdigheten skal seire en dag. Tror du?


 

Ønsker du mer informasjon om denne saken, gå inn på www.torgersensaken.no eller se dokumentaren Brennpunkt laget i 2004 på www.nrk.no

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
True Crime Norge

True Crime Norge

30, Oslo

Instagram: truecrimenorge Facebook: True Crime Norge Mail: post@truecrimenorge.no Jeg er ikke etterfosker eller politi, bare veldig intressert i True Crime. Denne krimbloggen tar for seg drapsgåter, mysterier og løste drapssaker. Jeg har studert kriminologi og psykologi med fokus på profiling, og prøver å se sakene fra disse perspektivene. Jeg har holdt på med True Crime i mer enn ti år, og denne siden er et resultat av det. Håper du liker det du leser. Legg gjerne igjen en kommentar om du er enig eller uenig, så lenge du er saklig. Ønsker også gjerne mail med tips til sake du vil høre om. All research er min egen, og jeg bruker som oftest krimkrøniker, medier og politirapporter som utgangspunkt i det jeg skriver. Tusen takk for at du leser! - Pernille

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker